NORGES HØYESTERETT. HR A, (sak nr. 2015/1574), straffesak, anke over dom, I. (advokat John Christian Elden) Holmberg)

Transkript

1 NORGES HØYESTERETT Den 28. januar 2016 avsa Høyesterett dom i HR A, (sak nr. 2015/1574), straffesak, anke over dom, I. A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet II. B (kst. statsadvokat Torunn Salomonsen Holmberg) (advokat Brynjulf Risnes) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Torunn Salomonsen Holmberg) S T E M M E G I V N I N G : (1) Dommer Matheson: Saken gjelder spørsmålet om lagmannsrettens dom og ankeforhandling må oppheves fordi et medlem av lagretten skal ha sovnet under forsvarers prosedyre. (2) A og B ble i 2013 satt under tiltale for korrupsjon og grov økonomisk utroskap. I tingretten ble begge frifunnet for utroskap, men dømt for korrupsjon. Straffen ble satt til 210 timer samfunnsstraff med en gjennomføringstid på 9 måneder, subsidiært fengsel i 7 måneder. (3) Både påtalemyndigheten og A anket over tingrettens avgjørelse av skyld- og straffespørsmålet. (4) Lagmannsretten ble satt med lagrette. Ankeforhandlingen ble gjennomført i løpet av ti rettsdager fordelt over ca. to uker. Den fjerde rettsdagen måtte et lagrettemedlem fratre på grunn av sykdom. Forhandlingene fortsatte med de ni gjenværende medlemmene.

2 2 (5) I lagmannsretten ble begge de tiltalte dømt for grov økonomisk utroskap. Domfellelsen av A for korrupsjon ble opprettholdt. Tingrettens korrupsjonsdom mot B var ikke blitt anket. Resultatet etter lagmannsrettens behandling var følgelig at både A og B var blitt funnet skyldig i så vel korrupsjon som grov økonomisk utroskap. Begge ble dømt til fengsel i 1 år og 6 måneder. (6) A og B har anket til Høyesterett. Ankene gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen. En av saksbehandlingsfeilene det er anket over, er at ett av lagrettemedlemmene 9. juni 2015 skal ha sovnet under en av forsvarernes prosedyre av skyldspørsmålet. Påstanden ble av begge første gang fremsatt henholdsvis 15. juli og 17. august 2015 i støtteskriv til ankene. (7) Høyesteretts ankeutvalg tillot ved beslutning 19. oktober 2015 ankene fremmet for så vidt gjelder anførselen om at lagmannsrettens dom og ankeforhandling må oppheves som følge av at et lagrettemedlem sovnet. For øvrig ble ankeutvalgets avgjørelse av ankene utsatt inntil spørsmålet som er tillat fremmet, er avgjort av Høyesterett. (8) Høyesteretts ankeutvalg har innhentet uttalelse fra de tre lagdommerne i saken. De har i hver sin erklæring gjort rede for sine observasjoner på det aktuelle tidspunktet. Også forsvarerne har avgitt uttalelse. Jeg kommer tilbake til dette. (9) Det aktuelle lagrettemedlemmet har ikke avgitt erklæring for Høyesterett. Forsvarerne mener dette gir grunn til å utsette ankeforhandlingen dersom ikke dommen oppheves allerede ut fra de foreliggende opplysningene. Anførselen ble første gang fremsatt i skranken for Høyesterett. Etter mitt syn har Høyesterett tilstrekkelig grunnlag for å treffe avgjørelse i saken uten å innhente slik erklæring. (10) A og B har begge nedlagt påstand som lyder slik: "Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves. Subsidiært: Ankeforhandlingen utsettes." (11) Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand: "Ankene forkastes." (12) Mitt syn på saken (13) Jeg er kommet til at ankene ikke fører frem. (14) Først vil jeg gjøre rede for hva som etter min oppfatning må være bevistemaet ved, beviskravet for og rettsvirkningen av ulike former for uoppmerksomhet hos et medlem av lagretten. (15) Grunnloven 95 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1, jf. menneskerettsloven 2 slår begge fast at enhver har rett til en rettferdig rettergang. Formålet med denne rettssikkerhetsgarantien er å sikre at behandlingen av straffesaker foregår på en betryggende måte. Norsk intern rett bygger uavhengig av kravet som følger

3 3 av Grunnloven og konvensjonen, på en grunnsetning om at saksbehandlingen skal være betryggende og forsvarlig. Om dette heter det i Rt side 856 avsnitt 17: "At det gjelder en forsvarlighetsgrunnsetning etter norsk intern rett uavhengig av våre konvensjonsrettslige forpliktelser, følger av rettspraksis, jf. blant annet Rt og Rt Også etter EMK artikkel 6 nr. 1 gjelder at det må foretas en helhetsvurdering av om rettergangen totalt sett fremstår som 'forsvarlig og rettferdig', jf. blant annet Rt avsnitt 29 med videre henvisninger." (16) Det selvfølgelige utgangspunktet er at dommere, så vel legdommere som fagdommere, har som en sentral plikt å følge oppmerksomt med i rettsforhandlingene, jf. Rt side Plikten gjelder naturlig nok også for andre av rettens aktører, slik som forsvarere, bistandsadvokater og aktorer. Den skal sikre at interessene til dem som er berørt av saken, blir ivaretatt på en betryggende måte, jf. Rt side 1194 for så vidt gjelder forsvarerens oppgave. Brudd på oppmerksomhetsplikten vil kunne komme i konflikt med forsvarlighetsgrunnsetningen og dermed også med kravet til rettferdig rettergang. (17) Forsvarlighetskravet gir rettens aktører en generell oppfordring til straks å gripe fatt i avvik som oppleves som uakseptable, fremfor å ta dem opp i ettertid med utgangspunkt i et usikkert bevisbilde av hva som faktisk hendte under saken. Dersom avviket påpekes straks det har oppstått, vil retten kunne ta tak i dette og sørge for at deler av bevisførselen eller prosedyren gjentas om nødvendig. Dette kan gjøres på en smidig måte. Retten kan dessuten ta pause slik at dens medlemmer kan komme mer skjerpet tilbake. Hendelsen kan også protokolleres i rettsboka slik at man for senere vurderinger sikrer notoritet om hvordan saksbehandlingen forløp. (18) Jeg skal nå se nærmere på hva som etter mitt syn må være bevistemaet dersom det gjøres gjeldende som ankegrunn at kravet til forsvarlig saksbehandling ikke er oppfylt fordi en dommer har vært trett og uoppmerksom eller synes å ha sovet. (19) I Rt side 1007 heter det på side 1009 at et lagrettemedlem "som ikke opmerksomt har fulgt den hele forhandling og bevisførsel, er ikke skikket til at gjøre sig op i en riktig mening om sakens sammenhæng". I denne kjennelsen og i Rt side 1351 slås det selvfølgelige utgangspunktet fast at et lagrettemedlem eller en meddommers brudd på oppmerksomhetsplikten vil kunne være en saksbehandlingsfeil. (20) En dommer som sover, oppfyller ikke denne plikten. Eksempelvis fant man det i Rt side 1007 på side 1009 bevist at et jurymedlem "ialfald til enkelte tider har sovet under forhandlingerne" og at dette var en saksbehandlingsfeil. En slik norm lå også til grunn for bevisvurderingen i Rt side 961 der temaet nettopp var om "noen av juryens medlemmer har sovet under noen del av rettsforhandlingene". I den saken kom man imidlertid til at det var "nok så at han periodevis kan ha vist en noe påfallende oppførsel", men at den beskrivelse som var gitt, var forenlig med at vedkommende var våken og fulgte forhandlingene med lukkede øyne. (21) Det er altså ikke slik at enhver uoppmerksomhet vil være en saksbehandlingsfeil. Dette er kommet entydig til uttrykk i Rt side Førstvoterende uttaler der på side at selv om utgangspunktet er klart nok, "er det imidlertid ikke slik at enhver uoppmerksomhet kan oppfattes som en saksbehandlingsfeil". I kjennelsen omtales kortvarige utfall av oppmerksomheten som vanskelig å unngå. Det uttales også at det i seg selv ikke er en saksbehandlingsfeil at dommeren er trett og må anstrenge seg for å følge

4 4 med. Førstvoterende formulerer her kjernespørsmålet som et spørsmål om "dommeren får med seg det som sies, slik at hun kan vurdere betydningen av det for spørsmålene i saken". (22) Dette er jeg enig i, men jeg vil legge til at formuleringen lest isolert kan gi inntrykk av at det stilles krav om at dommeren må ha fått med seg hvert ord av det som sies. Slik kan uttalelsen ikke forstås. Ettersom ikke enhver uoppmerksomhet vil være en saksbehandlingsfeil, kan oppmerksomhetskravet etter mitt syn ikke bygge på en standard som er så streng. Men lagrettemedlemmene må følge forhandlingene med en slik oppmerksomhet at de får med seg innholdet i bevisførselen, prosedyrene og lagmannens rettsbelæring. (23) Etter dette går jeg over til å behandle hvilket beviskrav som må gjelde ved vurderingen av om kravet til oppmerksomhet faktisk er oppfylt. Det er her tale om bevisene for at et saksbehandlingskrav er tilfredsstilt. Dette er et beviskrav for et prosessuelt forhold. (24) I Rt side 1561 slås det i avsnitt 11, under henvisning til Rt side 1139, fast at "[h]ovedregelen for kravet til bevis i forbindelse med prosessuelle forhold er at retten må legge til grunn det faktiske forhold som fremstår som mest sannsynlig". Dette innebærer at kravet til bevis er sannsynlighetsovervekt. (25) Forsvarerne har under henvisning til Rt side 524 og Rt side 1561 gjort gjeldende at det ved fellende dommer må stilles krav om mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for en konklusjon i domfeltes disfavør. Jeg forstår anførselen slik at man mener det må kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at lagrettemedlemmet i et tilfelle av uoppmerksomhet likevel har fått med seg det som ble sagt i en slik grad at hun kan ta stilling til spørsmålene i saken. De nevnte avgjørelsene gjaldt imidlertid bevis for faktum som inneholdt klare bebreidelser mot tiltalte i vedkommendes disfavør, noe det ikke er tale om i foreliggende sak. (26) Forsvarerne har også anført at rettssikkerhetshensyn tilsier at de alminnelige beviskrav ikke kan legges til grunn i saker hvor det er spørsmål om et lagrettemedlem på grunn av søvn ikke har fått med seg det som var sagt. En rekke saker hvor det har vært bevisspørsmål knyttet til prosessuelle spørsmål, har imidlertid hatt stor rettssikkerhetsmessig betydning uten at det er gjort unntak fra beviskravet. Et eksempel er Rt side 856. Min konklusjon er etter dette at hovedregelen for kravet til bevis for prosessuelle forhold også gjelder i det foreliggende tilfellet. (27) Jeg går så over til å behandle spørsmålet om hva som er rettsvirkningen av at et lagrettemedlem ikke har oppfylt oppmerksomhetskravet. (28) I Rt side 1351 slås det entydig fast at brudd på denne plikten vil kunne være en saksbehandlingsfeil som fører til opphevelse, "såfremt forsømmelsen kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold", jf. straffeprosessloven 343 første ledd. Førstvoterende tilføyer at det "her klarligvis ikke er tale om en absolutt opphevelsesgrunn etter 343 annet ledd nr. 3, slik forsvareren har anført". (29) Forsvarerne har anført at det i et tilfelle som vårt uansett er tale om en absolutt opphevelsesgrunn. Sykdomsforfallet hos et av lagrettemedlemmene den fjerde dagen, innebar at lagretten ved et ytterligere forfall ikke lenger ville være domsmyndig, jf.

5 5 straffeprosessloven 355 og domstolloven 15. Forsvarerne har gjort gjeldende at en dommer som sovner, har fravær i saken, og at dette i vår sak har medført at retten ikke har vært lovlig besatt; noe som etter straffeprosessloven 343 annet ledd nr. 3 tillegges ubetinget virkning som en absolutt saksbehandlingsfeil. (30) En slik betraktningsmåte kan klart ikke føre frem. Straffeprosessloven 343 annet ledd nr. 3 regulerer ikke en situasjon der et ellers habilt medlem av retten er fysisk til stede, men på grunn av tretthet er uoppmerksom deler av tiden. Slike situasjoner håndteres fullt ut som en relativ opphevelsesgrunn etter 343 første ledd. For at en fellende dom skal kunne oppheves etter sistnevnte bestemmelse på grunn av saksbehandlingsfeil, er det etter sikker rettspraksis tilstrekkelig at det foreligger en rimelig mulighet for at feilen kan ha hatt betydning, jf. Rt side 907 avsnitt 44 og Rt side 856 avsnitt 19. (31) Jeg går så over til den konkrete vurderingen i foreliggende sak. (32) Den hendelsen som ligger til grunn for anken over saksbehandlingen, fant sted under advokat Tone Monclairs prosedyre av skyldspørsmålet. Hun var hovedforsvarer for tiltalte B. Hennes prosedyre varte ifølge rettsboka i til sammen 1 time og 30 minutter uten avbrudd. Retten tok deretter én times lunsjpause. Ut fra støtteskrivene og uttalelsene i saken legger jeg til grunn at tiltalte B, to medforsvarere og én av lagdommerne alle på noe forskjellig vis merket seg det som nå gjøres gjeldende som saksbehandlingsfeil til opphevelse av dommen. Videre legger jeg til grunn at aktor og de to hovedforsvarerne herunder den som prosederte da lagrettemedlemmet skal ha falt ut ikke merket seg noe av dette. Det gjorde heller ikke de to øvrige lagdommerne deriblant rettens leder. (33) Ifølge støtteskrivet til tiltalte Bs anke ble forholdet første gang brakt opp overfor Bs forsvarer av tiltalte selv etter at lagretten hadde trukket seg tilbake. Dette var dagen etter hendelsen, og altså etter at rettens leder ifølge rettsboka "gjennomgikk bevisene i saken og forklarte spørsmålene og de rettssetninger som skal legges til grunn". Rettsbelæringen strakk seg over 48 minutter. (34) De som mener å ha observert at lagrettemedlemmet virket trett eller sovnet, har ikke observert helt det samme. De to advokatene oppfattet det slik at vedkommende sov for en kortere periode; angitt som inntil ett minutt. Den av lagdommerne som observerte noe tilsvarende, har for sin del bemerket at "det virket som om hun sov", men at "øynene var kun lukket for en meget kort periode". Legger man lagdommerens observasjon til grunn, er det antakelig tale om en mer begrenset uoppmerksomhet. Han har i sin erklæring blant annet uttalt at da lagrettemedlemmet åpnet øynene, bar de ikke preg av at hun hadde sovet. Videre heter det: "Hun gjorde umiddelbart notater. I de videre forhandlingene var min årvåkenhet rettet mot vedkommende uten at jeg registrerte at hun ikke fulgte med, langt mindre sovnet." (35) Ved bevisvurderingen kan det etter mitt syn ikke ses bort fra at påstanden om lagrettemedlemmets forhold først fremkom i støtteskrivet til anken om lag 5 uker etter hendelsen, og at den tiltalte som observerte lagrettemedlemmet, ikke fant grunn til å ta forholdet opp med sin forsvarer før etter rettsbelæringen dagen etter. Det er også verdt å merke seg at ingen av forsvarerne og heller ikke lagdommeren som observerte uoppmerksomheten, fant grunn til å gripe inn eller avklare situasjonen i pausen etter prosedyren. Advokat Hermansen har i sin uttalelse uttrykt dette som at "det ikke lenger var behov for å ta affære". Riktignok skal en forsvarers prosessuelle forsømmelse ikke gå

6 6 ut over siktede, jf. senest Rt side 334 avsnitt 50. Ved bevisbedømmelsen av om lagrettemedlemmet har fått med seg det som ble sagt, må det likevel kunne tillegges vekt at ingen av de profesjonelle aktørene fant grunn til å ta opp det som i ettertid er gjort gjeldende som en feil til opphevelse av dommen. (36) Med et slikt utgangspunkt finner jeg det tvilsomt om den uoppmerksomhet som enkelte registrerte, kommer i konflikt med kravene til en forsvarlig rettergang og derfor er en saksbehandlingsfeil. (37) Ved vurderingen etter 343 første ledd av om en eventuell feil kan ha hatt betydning, finner jeg det under enhver omstendighet klart at den kortvarige uoppmerksomheten fra lagrettemedlemmets side innenfor sakens totale ramme ikke har skapt noen rimelig mulighet for at hun har gått glipp av elementer som kunne vært egnet til å endre hennes standpunkt i saken. Legger man de to advokatenes observasjoner til grunn, er det tale om inntil ett minutts utfall under den ene hovedforsvarerens prosedyre på halvannen time. Ankeforhandlingen hadde da strukket seg over ti rettsdager, og det var ført til sammen 29 vitner. (38) Jeg er etter dette kommet til at ankene forkastes. (39) Jeg stemmer for denne Ankene forkastes. D O M : (40) Dommer Kallerud: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. (41) Dommer Falch: Likeså. (42) Dommer Bergsjø: Likeså. (43) Dommer Øie: Likeså. (44) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne DOM: Anken forkastes. Riktig utskrift bekreftes: