Elias Khoury. Solens port. Oversatt fra arabisk av Anne Aabakken

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Elias Khoury. Solens port. Oversatt fra arabisk av Anne Aabakken"

Håkon Guttormsen
8 år siden
Visninger:

2 Elias Khoury Solens port Oversatt fra arabisk av Anne Aabakken

3 Originalens tittel: Bâb al-shams Copyright Elias Khoury, 2001 Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark Norsk utgave 2004, 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2011 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.

4 Han, måtte Gud fryde seg over ham, sa: Shaykh al-junayd la ut på reise. Underveis ble han tørst og fant en dyp brønn som han ikke klarte å drikke vann fra. Han tok av seg beltet og firte det ned i brønnen til det nådde vannet. Deretter heiste han det opp igjen og vred det opp over munnen. En fattig mann kom og spurte: «Hvorfor gjør du sånn? Si bare hev deg, vann og drikk av hendene dine.» Den fattige mannen gikk bort til brønnkanten og sa til vannet: «I Guds navn, hev deg!» Vannet hevet, seg, og både shaykhen og den fattige drakk. Deretter vendte al-junayd seg mot den fattige og spurte: «Hva er du for en?» «En Guds tjener,» var svaret. «Og hvem er din shaykh?» «Min shaykh er al-junayd, men hittil har jeg ikke møtt ham.» «Men hvordan kom du frem til dette, da?» «Jeg gjorde det jeg trodde min shaykh ville ha gjort.»

Si bare hev deg, vann og drikk av hendene dine.» Den fattige mannen gikk bort til brønnkanten og sa til vannet: «I Guds navn, hev deg!» Vannet hevet, seg, og både shaykhen og den fattige drakk.

5 DEL I

6 Galilea sykehus Umm Hassan døde. Jeg så folk løpe gjennom smugene i leiren og hørte lyden av gråt. Folk kom strigråtende ut av husene sine og løp. Nabila, konen til Mahmoud al-qasimi, hun som var moren vår, var død. Vi kalte henne «mor» fordi alle som var født i flyktningeleiren Shatila, hadde kommet ut av mors liv og inn i hendene hennes. Også jeg ble tatt imot av hendene hennes og løp den dagen hun døde. Umm Hassan kom fra Kuweikat, landsbyen hennes i Galilea, for å bli den neste jordmoren i Shatila. En kvinne uten verken alder eller barn. Jeg kjente henne bare som aldrende, lutrygget og med et ansikt fullt av rynker. To store øyne skinte i et blekt, firskårent ansikt, og et hvitt sjal dekket det hvite håret på hodet hennes. Naboen hennes, Sana, konen til kunafa-selgeren Karim al-jashshi, sa at Umm Hassan hadde stukket innom henne kvelden før og sagt at døden ville komme. «Jeg hørte stemmen dens, jenta mi. Døden hvisket mykt.» Hun snakket den halvt beduinske dialekten sin da hun fortalte Sana om døden som kalte på henne. «Den kalte på meg om morgenen og sa at jeg måtte gjøre meg klar.» Så forklarte hun henne hvordan hun ville svøpes.

Også jeg ble tatt imot av hendene hennes og løp den dagen hun døde. Umm Hassan kom fra Kuweikat, landsbyen hennes i Galilea, for å bli den neste jordmoren i Shatila.

7 «Hun grep hånden min,» sa Sana, «og halte meg med hjem til seg. Der åpnet hun den brune kommoden i tre, viste meg et hvitt silkesvøp og sa at hun ville bade før hun la seg. Jeg skal dø ren, og vil ikke at noen andre enn du skal vaske meg.» Umm Hassan døde. Alle visste at denne morgenen, mandag den 20. november 1995, ville bli Nabila bint Fatimas møte med døden. Folk våknet og ventet, men ingen turte å gå hjem til henne for å oppdage dødsfallet. Umm Hassan hadde jo informert alle, og alle trodde henne. Jeg var den eneste som ble overrasket. Jeg satt hos deg frem til klokken elleve på kvelden, så gikk jeg utslitt inn på rommet mitt og sovnet. Hele flyktningeleiren sov, og ingen varslet meg. Men folk visste. Ingen mistrodde Umm Hassan, for hun sa bare sannheten. Hadde hun ikke vært alene om å gråte den torsdagsmorgenen i juni 1967? Folk hadde danset i gatene, klare til å vende tilbake til Palestina, mens hun gråt. Til alle hun så, fortalte hun at hun hadde bestemt seg for å kle seg i sørgedrakt. Alle lo av henne og sa at Umm Hassan hadde gått fra forstanden. I løpet av de seks lange dagene krigen varte, forble vinduene i huset hennes lukket. Den sjuende dagen kom hun ut og tørket tårene til folk. Hun sa at hun visste, og at Palestina ikke kom tilbake før vi alle var døde. Gjennom årene gravla Umm Hassan de fire barna sine, en etter en. De kom på båre og med blodige klær. Den eneste hun hadde igjen, var en sønn ved navn Naji, som bodde i Amerika. Han var ikke en ekte sønn, men sønnen hennes allikevel. Hun plukket ham opp under et oliventre

Folk våknet og ventet, men ingen turte å gå hjem til henne for å oppdage dødsfallet. Umm Hassan hadde jo informert alle, og alle trodde henne. Jeg var den eneste som ble overrasket.

8 på veien mellom al-kabri og Tarshiha, lot ham die sine tørre bryster og ga ham til moren hans i den libanesiske landsbyen Qana. I dag døde Umm Hassan. Ingen turte å gå inn i huset hennes. Rundt tjue kvinner samlet seg utenfor døren og ventet. Etter hvert kom Sana og banket på, men ingen åpnet. Hun ga den et dytt, den gled opp og hun skyndte seg inn på soverommet. Umm Hassan sov med hodet dekket av et hvitt klede. Sana gikk bort til henne og grep henne om skuldrene. Kulden fra kvinnens kropp sev inn i håndflatene til kunafa-selgerens kone, og hun skrek. De andre kvinnene kom inn og begynte å gråte og bære seg, og folk løp. Jeg hadde også lyst til å løpe sammen med de andre, til å gå inn og se Umm Hassan sove evighetssøvnen i sengen sin og trekke inn duften av oliven som omga det vesle huset hennes. Men jeg gråt ikke. I tre måneder har jeg vært handlingslammet. Bare denne mannen som ligger utstrakt på sengen sin, får meg til å føle noe som helst. I tre måneder har han ligget utstrakt i sengen på Galilea sykehus der jeg arbeider som lege, eller der jeg kalles lege, og jeg har sittet ved hans side og slitt. Er han død eller levende? Jeg vet ikke. Hjelper jeg ham eller piner jeg ham? Elsker eller hater jeg ham? Skal jeg snakke eller lytte til ham? Tre måneder har jeg tilbrakt på rommet hans. I dag døde Umm Hassan. Jeg vil at han skal vite det, men han hører ikke. Jeg vil at han skal bli med meg i begravelsen hennes, men han reiser jeg ikke. De sa at han er i koma. En eksplosjon i hjernen, som har forårsaket varig skade. En mann ligger utslått foran meg, og her sitter jeg

Umm Hassan sov med hodet dekket av et hvitt klede. Sana gikk bort til henne og grep henne om skuldrene. Kulden fra kvinnens kropp sev inn i håndflatene til kunafa-selgerens kone, og hun skrek.

9 uten å vite hva jeg skal gjøre. Jeg forsøker bare å unngå at han skal råtne levende. Jeg er sikker på at han sover og ikke er død. Men hva er forskjellen? Er det sant som Umm Hassan fortalte, at søvnen er som døden? At ånden forlater den sovende for å vende tilbake når han våkner, mens den dødes ånd forlater ham for godt? Hvor er Yunis ibn Ibrahim ibn Sulaiman al- Assadis ånd? Er den langt unna, eller svever den over ham på dette sykehusrommet og ber ham forlate stedet fordi mannen ligger i en fjern skyggedal og frykter tausheten? Jeg vet virkelig ikke. Umm Hassan sa ved sitt første besøk hos ham at Yunis lider, at han er i en annen virkelighet enn vår. «Og hva skal jeg gjøre?» spurte jeg. «Gjør som han sier,» svarte hun. «Men han snakker jo ikke,» sa jeg. «Jo da, han snakker,» sa hun. «Og du må høre stemmen hans.» Jeg hører ikke, jeg hører virkelig ikke, men jeg sitter som naglet til denne stolen og snakker og snakker. Si meg hva jeg skal gjøre, da mann. Jeg sitter ved siden av deg og hører lyden av folks gråt trenge inn gjennom vinduet på rommet ditt. Hører du ikke? Alle gråter. Hvorfor gråter ikke du? Vi har ventet på en anledning til å gråte, tårene har ligget oppdemmet i øynene våre, men nå har Umm Hassan sprengt demningen, så hvorfor våkner du ikke og gråter? Du. Hvordan skal jeg snakke til deg, med deg eller om deg?

Hvor er Yunis ibn Ibrahim ibn Sulaiman al- Assadis ånd?

10 Skal jeg fortelle deg historier du kjenner, eller tie og la deg gå dit du vil? Jeg går bort til deg, lister meg på tå for ikke å vekke deg. Så ler jeg av meg selv, for det eneste jeg vil her i verden, er at du skal våkne. Det er det eneste jeg mangler, det absolutt eneste, at denne mannen med svømmende øyne skal åpne dem og si noe. Men jeg lyver. Vet du at du har gjort meg til løgner? Jeg sier at jeg bare ønsker dette ene, mens jeg ønsker tusen ting. Jeg lyver for at Gud kanskje skal få medlidenhet med meg, deg og den stakkars moren din. Riktignok har vi glemt henne du har fortalt meg alle historiene, men ikke sagt hvordan moren din døde. Du har fortalt meg hvordan den blinde faren din døde, og hvordan du snek deg inn i Galilea og deltok i begravelsen hans. Du sto oppe på høydedraget over landsbyen Deir al-assad, hvor du kunne se og ikke bli sett, gråte og ikke gråte. Den gang trodde jeg deg, og trodde at intuisjonen din førte deg til hjemmet deres der, bare noen timer før han døde. Men nå? Nei. Den gang var jeg forhekset av historien din, men forhekselsen er borte og jeg tror deg ikke lenger. Men moren din? Hvorfor har du ikke fortalt noe om hennes død? Er moren din død? Husker du historien om jomfru Maria-ikonet? Vi opplevde borgerkrigen i Libanon, og du pleide å si at krigen ikke burde være slik. Ja, etter at jeg kom tilbake fra Peking som lege, rådet du meg til og med til å ikke å delta i krigen og ba meg bli med deg til Palestina.

Men jeg lyver. Vet du at du har gjort meg til løgner? Jeg sier at jeg bare ønsker dette ene, mens jeg ønsker tusen ting.

Like dokumenter

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua.

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua. NATT En enakter av Harold Pinter INT. KJØKKEN. NATT Jeg snakker om den gangen ved elva. Hva for en gang? Den første gangen. På brua. Det begynte på brua. Jeg husker ikke. På brua. Vi stansa og så på vannet.