NORGES FONDSMEGLERFORBUND ETISK RÅD

Transkript

1 NORGES FONDSMEGLERFORBUND The Association of Norwegian Stockbroking Companies Stiftet 5. oktober 1918 ETISK RÅD AVGJØRELSE I SAK NR. 2000/10 Klager: A A/S v/advokatfirma B Innklaget: DnB Markets Postboks 1171 Sentrum 0107 Oslo Saken gjelder: Opsjonshandel handel uten sikkerhetsstillelse. Etisk Råd er satt med følgende medlemmer: Geir Woxholth (Prof. dr. juris) (leder) Asbjørn Wangerud Håkon Persen Jan-Tore Aschim

2 I Saken angår manglende sikkerhetsstillelse i forbindelse med opsjonshandel. Klager kjøpte og skrev opsjoner gjennom innklagede i tiden mellom mai og oktober Både depotkonto og aksjer ble brukt som sikkerhet for de marginkrav som påløp. Fra 12. august til 26. august skal tilfredsstillende sikkerhet ha blitt stilt. I perioden fra august og frem til 7. oktober 1999 intensiverte opsjonshandelen seg, og kravene til marginsikkerhet økte tilsvarende. På tross av dette unnlot innklagede å fremme krav om at ytterligere sikkerhet ble stilt, og derivathandelen fortsatte å øke i omfang. Da innklagede omsider ble klar over at sikkerhet ikke var stilt, var marginkravene kommet til et nivå klager ikke kunne finansiere. Posisjonene ble da stengt av innklagede. Slik saken fremstår for Rådet, er uenigheten knyttet til hvem av partene som må ta ansvaret for at tilfredsstillende sikkerhet ikke ble stilt, og dermed også hvem av partene som må bære tapet de stengte posisjonene har medført. Klagers anførsler: II Klager anfører at innklagede gjennom ovennevnte forhold har opptrådt i strid med de etiske normer for medlemmer av Norges Fondsmeglerforbund. Innklagedes forhold rammes av de etiske reglers 1-1 ved at den foretatte omsetning ikke ble gjort på en forsvarlig måte, og klager peker her særlig på at innklagede ikke innhentet eller foretok en forsvarlig vurdering av klagers finansielle stilling. Klager hevder at innklagede ikke foresto en rådgivning som i tilstrekkelig grad informerte klager om risikoelementene knyttet til handel med abstrakte finansielle instrumenter, og at innklagedes forhold således også rammes av de etiske reglers 4-2, siste ledd. Innklagedes forhold rammes også av de etiske reglers 5-1, jfr annet ledd, idet innklagede ikke avsto fra å formidle kjøp av finansielle instrumenter som ikke stod i forhold til klagers betalingsevne. Klager anfører at selskapets offentlig tilgjengelige regnskaper de siste år før den omstridte opsjonshandel fant sted medio 1999 ikke ga grunnlag for å mene at selskapet kunne forestå aktiv opsjonshandel med den risiko og de sikkerhetskrav som var involvert. Ad: profesjonalitet. Klager hevder innklagede måtte ha en særlig plikt til å ivareta og informere klager, da han må anses å være ikke-profesjonell kunde. Ifølge selskapets vedtekter er selskapets formål: "drift av eigedomar, samt finans- og shippingverksemd, og kjøp og sal av varer". Klager hevder imidlertid at selskapets formålsangivelse er misvisende i relasjon til den reelle virksomhet som har vært drevet i selskapet. Dette fremgår da også indirekte av selskapets regnskaper. Klager anfører at de ytre omstendigheter og selskapets faktiske næringsgrunnlag indikerer at selskapet ikke kunne være basis for en omfattende opsjonshandel i den størrelsesorden som har funnet sted. Klager hevder at han under enhver omstendighet ikke kan anses som profesjonell kunde. Klager innrømmer å ha handlet verdipapirer tidligere, men da i hovedsak aksjer. Klager viser til at han før 1999 kun i liten grad har handlet finansielle instrumenter hvor det ikke skjer up-front betaling. Klager fremhever at hverken han eller selskapet før medio 1999 selv hadde skrevet ut opsjoner, og hevder således at erfaringen med handel av aksjeopsjoner var svært beskjeden. I forhold til de etiske normer må klager derfor anses som ikke-profesjonell. Klager anfører at hans manglende profesjonalitet også indirekte fremkommer gjennom de samtaler og den korrespondanse som fant sted med innklagedes megler, og klager har i denne sammenheng vedlagt utskrift av disse samtalene for Rådet. Ad: Klagers egne forhold og risiko. 2

3 Klager hevder at han ikke hadde kunnskap om hvordan marginkravene ble beregnet. Klager anfører at det av denne grunn var viktig å ta en begrenset risiko, en risiko som lå innenfor de midler som ble stilt til sikkerhet. Klager hevder at det også ble gitt klart uttrykk for dette i brev av 22 juni 1999, der det ble presisert at samlet eksponering ikke måtte få større omfang enn det var dekning for i det etablerte depotet. Fra august 1999 og frem til 7 oktober 1999 tillot imidlertid innklagede klager å overta investeringer i aksjeopsjoner som avstedkom et marginkrav på ca kr 19,5 mill. I denne perioden ble det ikke fremmet krav om ytterligere marginsikkerhet. Med denne bakgrunn hevder klager at han var av den oppfatning at alle de handler som ble gjort i perioden august til oktober 1999 var innenfor den sikkerhet som lå i depotet. At innklagede heller ikke stilte nye krav til sikkerhet, hevder klager at må anses som en indirekte bekreftelse på dette. Klager hevder at han var fullstendig uvitende om at den handel som senere pågikk utløste marginkrav langt utenfor den sikkerhet han allerede hadde stilt, og han hevder således å ha handlet i den tro at det var sikkerhetsmessig dekning i avgitt depot overensstemmende med den etablerte forutsetning, jfr. ovennevnte brev Kravene lå under enhver omstendighet langt utenfor det klager hadde noen mulighet for å finansiere. Ad: realisering av posisjonene: Klager hevder at han ble tvunget av innklagede til å realisere posisjonene med tap. Riktignok ble deler av posisjonene lukket etter forutgående samtale med klager, men i realiteten var det etter klagers oppfatning imidlertid innklagede som tok beslutningene vedrørende alle posisjonene etter at klager ble stilt overfor marginkravet den 7 oktober Klager er således ikke enig med innklagede i at det må sies å bygge på en avtale mellom partene at posisjonene ble stengt, all den stund klager ikke ble gitt et reellt valg. Klager har for Rådet fremlagt korrespondanse med Kredittilsynet der tilsynet ble anmodet om å vurdere hvorvidt den manglende sikkerhetsstillelse skyldtes mangelfulle rutiner hos innklagede. I innklagedes etterfølgende korrespondanse med Kredittilsynet ble det erkjent at det forelå svikt i rutinene i innklagedes back-office vedrørende oppfølging av sikkerhetskrav i forbindelse med oppgjør for norske standardiserte derivatkontrakter. Innklagede gjør i brevet til Kredittilsynet videre gjeldende at klager skjønte at det var svikt i rutinene og at han derfor utnyttet rutinesvikten til å forestå opsjonssalg i stor utstrekning. Klager tar sterk avstand fra en slik meningsløs påstand. Klagers brev av er en klar og entydig indikasjon på at klager hadde et bevisst forhold til den begrensede risiko som skulle involveres. Det påhviler megler en plikt til å gjøre undersøkelser om kundens finansielle stilling, jfr vphl. 9-2, 2. ledd nr 4, samt innklagedes egne forretningsvilkår. Slike undersøkelser kan i dette tilfellet ikke ha vært utført. Når megleren selv ikke hadde oversikt over i hvilken størrelsesorden de aktuelle marginkrav var oppstått, kan ikke innklagede høres med sin anførsel om at klager burde ha forstått dette. Klager hevder tvert i mot at en rekke av de for Rådet fremlagte samtalene illustrerer at klager fullt og helt ble styrt av meglerens råd og anbefalinger. Klager krever sitt økonomiske tap erstattet av innklagede. Innklagedes anførsler: Ad: profesjonalitet. III Innklagede hevder at den angitte formålsangivelse i vedtektene, jfr. foretaksregisterloven 10-1, må legges til grunn for vurderingen av om klager er profesjonell. Av klagers firmaattest og vedtekter, fremgår det at selskapets formål skal være bl.a. finansvirksomhet. Det følger eksplisitt av dette at klager dermed må anses som profesjonell kunde. Innklagede bestrider at ytre omstendigheter, slik klager har anført, skal kunne lede til en annen konklusjon. Det faktum at Bremnes er et lite tettsted i en norsk utkantkommune kan ikke desavuere et selskap med et slikt 3

4 vedtektsbestemt formål fra å kunne drive finansvirksomhet, herunder opsjonshandel. Dessuten fremgår det av bilaget til regnskapet at en betydelig handel i opsjoner har funnet sted. Innklagede viser videre til at klager har vært investor lenge og således ikke er noen amatør. I denne sammenheng har innklagede vist til klagers forhistorie som en offentlig kjent suksesstrader. Hans trading historie ble da også formidlet innklagede da klagers handel med innklagede først startet. Innklagede anfører at klagers handel i derivater og bruk av kompliserte strategier foretatt fra mai til oktober 1999 under enhver omstendighet viser at han ikke var noen nybegynner på området, og at han har skjønt hva han holdt på med. Med henvisning til definisjonen i forretningsvilkårene, hevder innklagede at det ikke kan være tvil om at klager må anses som profesjonell. Innklagede hevder at klager, på bakgrunn av ovenstående, må forutsettes å ha hatt en særlig plikt til og forutsetninger for å ivareta sine egne interesser. Hva angår klagers anførsel vedrørende siste ledd i 4-2 i de etiske normer, anføres det av innklagede at dette særlig gjelder den ikkeprofesjonelle kunde. Tatt i betraktning at Klager er en profesjonell kunde, er innklagede av den oppfatning at tilstrekkelig rådgivning er gitt av megler. Innklagede viser i denne sammenheng også til forretningsvilkårenes punkt 4, om kundens ansvar for egen kompetanse mv., og punkt 6 om rådgivning, beslutning og risiko. Ad. klagers finansielle situasjon: Hva angår klagers påstand om at det utfra klagers finansielle situasjon burde vært klart at handler som avstedkom marginkrav tilsvarende dem i angjeldende sak var helt uaktuelt, viser innklagede til at det ikke ble foretatt noen egen kredittvurdering av klager. Innklagede hevder at dette heller ikke vanligvis blir gjort i forbindelse med handel i derivater, da de marginer NOS krever er satt ut fra en egen modell, der de individuelle marginer skal dekke såvel markedsrisiko som motpartsrisiko. Innklagede hevder derfor at det ikke var noe ved klagers finansielle forhold som burde fått innklagede til å forstå at de angjeldende handler ikke kunne gjennomføres. Det kan heller ikke oppstilles et krav om undersøkelsesplikt for innklagede i denne sammenheng. Innklagede er av den oppfatning at klager kjente til at utstedelse av opsjoner medførte sikkerhetskrav. Innklagede hevder dette fremkommer av samtaler mellom klager og innklagedes megler. Utskrift av disse er forelagt Rådet. De handler som ble foretatt i denne perioden tyder på at klager, da han skjønte at det var svikt i rutinene, utnyttet dette og solgte opsjoner. Innklagede hevder at klager uansett ikke kan ha lagt til grunn at marginkravene lå innenfor den sikkerhet som var avgitt, og at klager visste at sikkerhet overhodet ikke ble stilt etter 13. september Klager måtte dessuten skjønne at marginkravet økte i og med utstedelsen av opsjoner, og må ha forstått at det var en svikt i rutinene. At han var klar over marginkravene og at de ikke ble presentert, går frem av flere telefonsamtaler med klager. Klager har tapt på derivathandel tidligere og handlet igjen i stor utstrekning. Klager har selv inngitt ordre om kjøp og utstedelse av opsjoner og må dermed være ansvarlig for disse ordre, herunder de marginkrav som følger direkte av regelverk for handel med derivatkontrakter ved Oslo Børs og clearing av handel med derivatkontrakter i Norsk Oppgjørssentral ASA. Hva angår klagers angivelig brev av 22. juni 1999, hevder innklagede aldri å ha mottatt dette. Brevet har vært forelagt innklagedes sjefmegler, klagers megler, oppgjør, Risk Manager og sjef for administrasjon aksjer. Samtlige sier at de ikke har sett brevet tidligere. Dokumentasjonspermen hvor avtalene med kundene arkiveres er også sjekket uten hell. Det bemerkes for øvrig at brevet ble fremlagt svært sent i saksbehandlingen, og at det ikke ble påberopt i korrespondansen med Kredittilsynet. Dessuten bemerker innklagede at klagers øvrige henvendelser til innklagede alle har vært per faks. Da brevet uansett ikke er sett av noen hos innklagede, er det følgelig heller ikke besvart. Innklagede har heller ikke på noen annen måte hatt mulighet til å forholde seg til brevet. Innklagede fremhever imidlertid at de under enhver omstendighet ikke kunne ha fulgt instruksen i brevet, da en sluttkunde som skal handle børsnoterte derivater er bundet av standardvilkår for handel med derivater ved Oslo Børs og clearing av handel med derivatkontrakter i Norsk Oppgjørssentral ASA. Klager har da også rutinemessig fått tilsendt disse standardavtalene. Det følger dessuten av innklagedes forretningsvilkår punkt 4 siste avsnitt at etterlevelse av rammer for handler er kundens eget ansvar og at dersom kunden likevel har meddelt innklagede slike rammer, vil dette ikke bli hensyntatt. Rammene vil således være kundens ansvar alene å etterleve, med mindre innklagede 4

5 uttrykkelig og skriftlig har akseptert å hensynta slike rammer. Det har innklagede ikke gjort i forhold til klager. Klagers anførsel om at begrenset handel var forutsatt kan han ikke høres med, all den stund dette er egne forutsetninger innklagede ikke har hatt kunnskap om, og under enhver omstendighet ikke kunne ha akseptert. Hva angår selve sikkerhetsstillelsen hevder innklagede at klager selv må være den som er nærmest til å vite hvilke midler som til enhver tid er tilgjengelig på sikkerhetskontoen. Klager måtte således også vite at det - utover beløpet på kr ,- og som senere ble tilbakeført - ikke var trukket noe beløp fra denne kontoen med formål garantistillelse. Dermed måtte han selv også vite hvor mye han hadde å handle for, hvilke handler han ga ordre om og hvilke ordre som ville medføre ytterligere marginkrav. Innklagede bestrider ikke at klagers megler manglet kunnskap om at klager etter 13. september 1999 ikke var avkrevet og ikke hadde stillet nødvendig sikkerhet. Imidlertid anfører innklagede at det følger av vphl. 9-1 at foretaket skal ha interne rutiner for krav til og beregning av sikkerhet ved bl.a Det er selvfølgelig slik at den som foretar megling av finansielle instrumenter må være og er en annen enn den som skal sørge for kontroll og den som skal sørge for korrekt oppgjør. I samsvar med dette, følger det også av rutineinstruksen at oppgjøret (back-office) har ansvar for all oppfølging av sikkerhetskrav. Megler la derfor med rette til grunn at de marginkrav som klagers handel medførte var dekket i samsvar med regelverket. Innklagede erkjenner at det må lastes dem at det var svikt i rutinene slik at nødvendig sikkerhet i en periode ikke ble krevet inn. Innklagede hevder imidlertid at det ikke kan få den konsekvens at klager under de beskrevne omstendigheter ikke blir ansvarlig for de handler han velger å utføre. Videre hevder innklagede at de to stengningene skjedde etter avtale med klager og ikke som en tvangsstenging. Uansett ville det å sitte på posisjonene frem til forfall være en risiko; og det var på stengningstidspunktet ikke mulig å kjenne til en senere positiv verdiutvikling frem til forfallsdag. Innklagede påstår etter dette at klager selv må ta ansvar for de sikkerhetskrav som oppstod, og også selv bære tapet av de handlene som måtte oppgis. Etisk Råd bemerker: IV Klager innga klage ved brev 7. mars Innklagede innga tilsvar ved brev 31. mars I tillegg til dette har partene i samsvar med behandlingsreglene 3-3 tredje ledd blitt gitt anledning til å kommentere hverandres anførsler. Rådet finner innledningsvis grunn til å bemerke at den foreliggende tvist dreier seg om hvem av partene som skal ta ansvaret for at klager fikk utføre handler som viste seg å overstige hans finansielle kapasitet. Partene har i sine tilsvar for Rådet særlig pekt på hvorvidt klager må anses som en profesjonell kunde eller ikke, og i forlengelsen av det om klager selv burde forstått at han ikke skulle ha gjennomført handlene. Det er etter Rådets oppfatning i saken ubestridt at klager ikke ble avkrevet marginsikkerhet i perioden fra av medio september, og frem til 7. oktober Det synes også utvilsomt at det var en rutinesvikt hos innklagede som lå bak den manglende innkrevingen. Rådet finner det hensiktsmessig å først ta stilling til hvorvidt klager må anses profesjonell, da dette vil kunne ha betydning for vurderinger vedrørende andre forhold. Klager i saken er et aksjeselskap. Styreformann og daglige leder er samme person, A. A er den eneste som innehar firmaets signatur. Slik Rådet forstår er A også den som de facto har stått for 5

6 de angjeldende investeringene det i saken tvistes om. Rådet har i avgjørelsen av om klager anses profesjonell vurdert klager og A samlet. Slik Rådet ser det vil det være naturlig i vurderingen av hvorvidt klager må anses profesjonell å ta utgangspunkt i definisjonen av sådanne i de etiske normer 2-1. Dette må kunne sies å være et uttrykk for en generell bransjenorm, og det er her to alternative krav til eventuelle profesjonelle: 1. erfaring og handleevne mm tilsier at man selv er i stand til å vurdere og foreta kvalifiserte valg på egen hånd, eller 2. selskap med investering i finansielle tjenester som sitt vedtektsbestemte formål. Selskaper som har investering som formål skal etter alternativ 2 i utgangspunktet alltid regnes som profesjonelle. Selv om det i klagers tilfelle er tale om et slags utvidet formål, er Rådet av den oppfatning at det i denne sak ikke kan lede til noen annen vurdering. Finansinvestering er i selskapets formålsangivelse likestilt med de øvrige opplistede formål. Klagers anførsel om at slik investering ikke har vært en større del av selskapets faktiske drift, finner Rådet ikke kan få avgjørende betydning på dette punkt. Det er ikke størrelsen på investeringene som i denne sammenheng er vesentlig. Klager har med formålsangivelsen tatt et valg, og må etter Rådets oppfatning også hefte for det. Klager og / eller A har innrømmet at han i til dels stor grad har handlet aksjer før, og Rådet finner det ikke tvilsomt at klager hva aksjehandel angår må anses profesjonell. Klager anfører imidlertid at han ikke kan anses profesjonell hva angår handel i derivater, og særlig ikke skriving/utstedelse av slike. Rådet erkjenner at det er forskjeller mellom aksjer og opsjoner, særlig hva angår risiko. Lov- og avtaleverk er derfor også betraktelig mer inngående hva angår regulering av derivathandel. Selv om man ikke nødvendigvis må anses profesjonell hva angår handel i derivater, til tross for at man anses som profesjonell i relasjon til aksjehandel, blir problemstillingen likevel om klager alle forhold tatt i betraktning må anses som profesjonell investor også hva de angjeldende opsjonshandler angår. At klager har en lang fortid som trader, er ikke bestridt. Rådet er av den oppfatning at klager, om enn i ett annet omfang enn hva aksjer angår, også har handlet i derivater tidligere. (Klager var part i klagesak nr 2/1993. Klagen ble avvist som for sent fremsatt da de omhandlede forhold fant sted i Den dokumentasjon klager fremla i denne saken viste at klager allerede da handlet med standardiserte opsjoner). Klager har gjennom mange års til dels utstrakt handel med finansielle instrumenter opparbeidet seg erfaring og markedskunnskap. En viss erfaring fra opsjonshandel, sammenholdt med utstrakt markedserfaring fra aksjehandel vil således medføre at klager må kunne defineres som profesjonell i begge relasjoner. Rådet finner det etter dette klart at klager må anses som profesjonell, jfr. etiske normer 2-1. Klager har påstått at han ikke hadde kunnskap om reglene om, og utregningen av, marginkrav. Til dette vil Rådet bemerke at klager har akseptert et omfattende avtaleverk før handelen startet, slik at villfarelse med hensyn til disse vilkår vanskelig vil være ansvarsbefriende. Det må forutsettes at klager, og særlig når han er profesjonell, har satt seg inn i det regelverk som gjelder for den virksomhet han skal drive med. Rådet vil etter dette ta stilling til klagers anførsel om at hans finansielle situasjon ikke tilsa handel i et slikt omfang, og særlig at handelen brøt med forutsetninger klager skal ha formidlet til innklagede. Rådet forstår klagers anførsel dithen at det må være innklagedes ansvar å påse at handelen ikke oversteg hans rammer for hva som var finansielt overkommelig. Klager hevder i denne forbindelse å ha gjort det klart i et brev 22. juni 1999 at handelen ikke måtte overstige visse grenser. Innklagede på sin side har hevdet at de hverken har sett eller mottatt dette brevet. I følge innklagede har brevet vært fremvist samtlige impliserte ansatte, uten at noen har vedkjent seg å ha sett det. Innklagede går langt, til tross for en erklæring fra klager om at brevet vitterlig ble sendt, i å hevde at brevet aldri er avsendt, og peker i den forbindelse på at brevet første gang ble fremlagt i forbindelse med klagen til Etisk Råd, med andre ord etter at saken var ferdigbehandlet hos innklagede. Brevet synes heller ikke fremlagt i forbindelse med saken hos Kredittilsynet. Dessuten viser innklagede til at klager har sendt alle tidligere henvendelser til dem per faks. 6

7 Rådet har på grunn av ovenstående uenighet ikke funnet å kunne ta stilling til om klagers brev av 22. juni 1999 har kommet frem til innklagede. Rådet vil også bemerke at innklagedes forretningsvilkår på dette punkt er strenge, ved at slike rammer som utgangspunkt ikke godtas, men at dersom de likevel skal godtas, må innklagede uttrykkelig og skriftlig akseptere dem. Det er ikke fremlagt noen dokumentasjon for at slike rammer som klager viser til er akseptert av innklagede. Hvorvidt innklagede rettslig sett kan unngå å hensynta slike rammer dersom de likevel har positiv kunnskap om dem, er imidlertid mer usikkert. Rådet finner ikke å kunne gå nærmere inn på dette, all den stund det i saken er stor uenighet om brevet virkelig er kommet til innklagedes kunnskap. Da Rådet har kommet til den avgjørelse det har, vil det heller ikke være av avgjørende betydning. Rådet kan på bakgrunn av dette og den fremlagte dokumentasjon, ikke se at innklagede har overtrådt de etiske normer 1-1, nr. 4, som oppstiller en plikt for foretaket til å sørge for opplysninger om kundenes finansielle stilling, investeringserfaring og målsettinger, slik klager har anført. Det foreligger etter dette heller ikke grunnlag for å konstatere brudd på de etiske normer 4-2 siste ledd, vedrørende spesiell veiledning til den ikke-profesjonelle ved handel i derivatkontrakter, og 5-1 annet ledd som plikter medlemsforetaket til å avstå fra formidling av kjøp utenfor kundens betalingsevne. * * * Selv om Rådet har kommet frem til at det ikke kan sies å foreligge brudd på de av klager påståtte etiske normer, har Rådet kommet frem til at det foreligger grunnlag for kritisere innklagede. Rådet vil i denne sammenheng først og fremst vise til de etiske normer 1-1 annet ledd, nr. 2, 3 og 5. Det er her oppstilt krav til verdipapirforetakets utføring av virksomhet, samt informasjonsplikt om opplysninger som må anses relevante for kunden. Rådet vil innledningsvis ta stilling til hvorvidt klager er bundet av de inngåtte handler. Rådet kan ikke se at det er grunnlag for å hevde at ordrene skulle være ugyldige på et avtalerettslig grunnlag, og den klare hovedregelen vil da være at klager selv må svare for de handler og transaksjoner han inngir ordre om, og selv være ansvarlig for de tap handlene eventuelt vil påføre ham. Dette vil i utgangspunktet være tilfellet både når kunden er profesjonell og ikkeprofesjonell. Klager har i de angjeldende handler selv valgt å gi ordre om utstedelse av derivatkontrakter, og må etter ovenstående selv ta ansvar for disse. Selv om klager selv må være ansvarlig for sine handler og de marginkrav som følger, er det imidlertid en forutsetning for at klager skal kunne stille riktig sikkerhet at klager blir presentert for kravene til øket sikkerhet. Dette må gjelde uansett om klager er profesjonell eller ikke. Man kan ikke forvente at en kunde selv skal beregne sikkerhetskrav knyttet til derivathandel. Selv om klager kanskje burde forstått at hans handler ville kunne medføre relativt betydelige marginkrav, måtte han kunne forvente å bli presentert disse fra tjenesteleverandørens side (her innklagede). Dette følger for så vidt også av gjeldende regelverk, jfr standardvilkårene punkt fjerde ledd som fastslår at NOS skal gi beskjed til sluttkundens clearingrepresentant (her innklagede) om marginkrav og samlet kontantkrav og at sluttkunden etter slik melding skal stille sikkerhet senest kl samme dag. Det følger av dette forutsetningsvis at clearingrepresentanten (innklagede) må gi kunden (klager) beskjed. Det er i utgangspunktet innklagede som, etter krav fra NOS, skal gjøre klager oppmerksom på at ytterligere marginsikkerhet er påkrevet. Det er også innklagedes oppgave å sørge for at sikkerheten faktisk blir stilt av kunden. For Rådet synes det ubestridt at dette ikke ble gjort av innklagede i den aktuelle perioden høsten Dette må som hovedregel være innklagedes ansvar, slik at de også kan bli ansvarlige for de tap som eventuelt måtte oppstå som følge av manglende sikkerhetsstillelse. Dette må i utgangspunktet også gjelde der kunden er profesjonell. Rollefordelingen i systemet er nå engang slik at meglerforetaket og kunden hefter solidarisk for marginkravet, og slik at NOS, dersom investor ikke betaler, forholder seg til foretaket som igjen da har et eget ansvar for å inndrive sikkerheten fra kunden. Kunden har i utgangspunktet ingen annen oppfordring til å sørge for stilling av sikkerhet enn de påkrav innklagede måtte reise. 7

8 I den grad manglende sikkerhetsstillelse skyldes uaktsomhet på innklagedes side noe Rådet her legger til grunn - vil dette medføre at innklagede helt eller delvis kan bli erstatningsansvarlig for de tap som derved oppstår, dvs der hvor det foreligger årsakssammenheng mellom den manglende informasjon om behovet for ytterligere sikkerhetsstillelse og de tap som klager eventuelt etter dette lider. Etter Rådets oppfatning foreligger det derfor grunnlag for å pålegge innklagede å bære en del av klagers tap knyttet til den aktuelle derivathandel. På den annen side er det grunn til å understreke at klager, som profesjonell investor, i det minste burde forstått at de kontrakter som ble handlet fra og med september 1999 var tapsbringende i en slik grad at marginkrav ble utløst. Han burde, etter Rådets oppfatning, selv ha forstått at det her ville bli tale om helt andre marginkrav enn det som hadde vært situasjonen tidligere. Det foreligger etter Rådets oppfatning forhold på begge sider som kan tilsi ansvar og Rådet har kommet frem til at partene må dele ansvaret for de tap som har oppstått som følge av svikten hos partene. Rådet vil imidlertid presisere at det i saken ikke er fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon til at Rådet kan ta stilling til hvilken del av klagers tap som faktisk kan henføres til svikten på klagers respektive innklagedes side, og Rådet har derfor ikke tilstrekkelig grunnlag til å kunne ta stilling til hvordan en eventuell ansvarsdeling mellom partene bør være. Hva angår klagers påstand om at innklagede ikke var i sin rett da de valgte å stenge posisjonene på grunnlag av manglende sikkerhet, er Rådet av den oppfatning at det utvilsomt var innenfor innklagedes kompetanse å stenge posisjonene når klager ikke kunne stille tilfredsstillende sikkerhet. Posisjonene hadde dessuten allerede medført betydelige marginkrav, og det kan ikke oppstilles en plikt for innklagede til å spekulere i fremtidig oppgang på klagers bekostning. Klagers anførsler om at posisjonene ikke skulle vært realisert, kan derfor ikke føre frem. Etisk Råd har etter dette fattet følgende vedtak: Klagen tas delvis til følge. Oslo, den 19. januar