- Ble du sminket også? spør forloveden min, Jack, da jeg setter meg inn i drosjen. Hvor mange penger har du brukt på dette? - Jeg ville bare ta meg

Transkript

1 2 - Ble du sminket også? spør forloveden min, Jack, da jeg setter meg inn i drosjen. Hvor mange penger har du brukt på dette? - Jeg ville bare ta meg godt ut for deg, sier jeg og gir ham et raskt kyss på munnen. - Jaha, sier han, - godt å høre at dette ikke har noe å gjøre med det faktum at vi skal spise middag med eksen din og filmstjernekona hans. - Nei, selvfølgelig ikke! sier jeg og ler godt. - Jo, selvfølgelig, sier han og legger hånden på kneet mitt. Et kvarter senere er vi fremme i Meatpacking District og nærmer oss Pastis. Å, Pastis en restaurant som ville blitt ansett som en uformell fransk bistro, hadde det ikke vært for alle kjendisene som vanker der, og at det er tre måneders ventetid hvis man vil bestille bord. Med det samme jeg setter foten ned på den brolagte gaten, hører jeg eksen min, Trip, rope navnet mitt. Han og kona Ava har allerede slått seg ned ved et av fortausbordene. Å bestille bord på Pastis er vanskelig nok, men å få et fortausbord er nærmest umulig. Men Trip klarer selvfølgelig å nevne at dette er stambordet deres etter at vi har utvekslet de første høflighetsfrasene. Det finnes kjendiser som går på restaurant på merkelige tidspunkter, velger hjørnebord, sitter med ansiktene mot veggen fordi de ikke vil bli sett eller kjent igjen. Men Trip og Ava er ikke sånn. - Så jeg sa til DiCaprio, sier Trip, uten å senke stemmen, for han fryder seg over at alle rundt oss snur seg og ser på ham, - du er gal hvis du ikke gjør det! Han og Ava ler hysterisk, og Jack og jeg smiler høflig. Å spise sammen med Trip og Ava er fryktelig vanskelig. Stadig lyner det i en blits et eller annet sted og du vet at noen har tatt et bilde av deg. Du føler at hundre mobilkameraer er rettet mot deg mens du forsøker å ta en bit av biffsandwichen. Jeg forsøker desperat å spise på en attraktiv måte, men det er søren ikke lett. Det er sikkert derfor Ava er så tynn. - Den gærningen DiCaprio, sier Jack med skotsk dialekt. Ok, du husker den morsomme historien om Trips bryllup? Den gamle, vanlige greia med jente blir invitert til ekskjærestens bryllup, men blir dumpet av drittsekken av en skotsk kjæreste i siste øyeblikk og må tvinge bestevennen Jack til å stille opp og utgi seg for å være

2 ham og gå i kilt og snakke skotsk for at hun ikke skal miste ansikt fullstendig. Vel, Trip vet fremdeles ikke at Jack utga seg for å være Douglas. Så de tror fremdeles at Jack er Douglas. Derfor må han fremdeles snakke med skotsk dialekt. Og jeg må late som om den dagen var fullstendig normal, at jeg var som en hvilken som helst annen jente som går i bryllupet til eksen. Greit, jeg vet at de fleste kvinner ikke blir invitert i ekskjærestens bryllup. Og jeg er klar over at de fleste kvinner ikke takker ja fordi de dater fantastisk flotte skotter og vil vise seg for eksen. De fleste kvinner vil kanskje heller ikke tvinge bestevennen til å utgi seg for å være den fabelaktig flotte skotten som nettopp har dumpet dem. Og fortsette å late som om de er forlovet med denne fabelaktig flotte skotten. Men så er jeg heller ikke som de fleste kvinner. Det er nettopp det som er så sjarmerende ved meg. Tror jeg. Jeg er ganske sikker på at Jack har sagt det en gang. Jeg tror iallfall at han har sagt det. Har han ikke det, da? Vel, samma det, poenget er at jeg ikke er som de fleste kvinner. Og Jack, heldigvis for meg, er ikke som de fleste menn. Og det er jammen bra. Etter at vi gikk i Trips bryllup og utga oss for å være forlovet, er Jack og jeg nå faktisk forlovet. Det gikk ganske glatt siden vi var bestevenner før bryllupet. Det skulle bare en tur til Los Angeles og å se Jack i kilt, for å få meg til å skjønne at Jack var mannen for meg. Og nå som jeg har skjønt det, har jeg ingen planer om bare å være bestevennen hans igjen. Jack er nemlig fantastisk. Et bevis på det er at han er kledd som en skotte igjen, og snakker med skotsk dialekt, bare for at jeg ikke skal tape ansikt. Han husket til og med å ta med den falske forlovelsesringen jeg brukte i Trips bryllup. Jeg byttet ring i drosjen. Jeg vet hva du tenker. Hvordan kan hun fortsette med dette? Det er såre enkelt. Jeg har nemlig ikke tenkt å møte Trip og Ava igjen etter i kveld. Og etter å ha sittet og snakket skotsk en hel kveld, vil nok Jack være enig med meg i morgen. Kanskje allerede senere i kveld. Vi har bare stilt opp for å være høflige (det, og det at jeg ikke klarte å sno meg unna alle telefonene fra Trip). Han fikk assistenten sin til å ringe meg sju ganger. Ja, sju! Jeg lurer på hvor mange ganger han måtte ringe Leo for å få tak i ham Trips assistent forsikret meg om at det var noe Trip bare måtte fortelle meg. Da ble jeg selvfølgelig veldig nysgjerrig. Trip og jeg har alltid vært konkurransemennesker, vi konkurrerte mot hverandre i alt mulig da vi var sammen på universitetet. Men nå skjønner jeg ikke at han har noe å fortelle meg. Men som sagt, jeg ble nysgjerrig. Hva kan det være? Han har vunnet, ikke sant? Han ble gift først, og med en Oscar-nominert filmstjerne attpå til. Jeg har ikke noe å stille opp mot det. Jeg skjønner det.

3 Hvorfor spiser jeg middag med dem? - Sa han ja? spør jeg. Jeg har ikke lyst til å spørre, men jeg ser at Trip gjerne vil at jeg skal spørre ham ut om denne tåpelige Leonardo DiCaprio-historien. Mannen elsker oppmerksomhet. Trip, altså. Ikke Leonardo DiCaprio. Jeg har aldri møtt Leonardo DiCaprio, men jeg er sikker på at han er veldig hyggelig. Men han var en barnestjerne, så han er kanskje ikke så hyggelig som han ser ut, selv om han er veldig opptatt av miljøvern. Men nå sklir jeg ut - Han gjorde faktisk det, Brooke, svarer Trip. Leo skal spille mot Ava i den neste produksjonen hennes. Fanken heller, kan han ikke kalle en film for en film? Han er ikke Orson Welles, akkurat. Han er ikke engang regissøren hennes. Han er bare agenten hennes. Bryter ikke han noen regler om taushetsplikt her? Husk dette: skriv et brev til advokatforeningen og finn ut om det finnes noen regler som forbyr agenter å ha romantiske forhold til klienten han representerer. - Flott, sier Jack. Der var du heldig, gamle ørn. Jeg tror ikke skotter sier gamle ørn, men jeg lar det ligge siden Jack er så snill at han utgir seg for å være skotte på en hverdagskveld. Dessuten er dette bransjepratet omtrent det eneste Jack er interessert i denne kvelden. Jack drømte alltid om å bli skuespiller, men det ble aldri noe av. Han ligner ganske mange advokater i så måte frustrerte teaterspirer som benytter seg av sitt dramatiske talent i retten i stedet for på scenen. - Og Ava skal spille hovedrollen, fortsetter Trip idet kelneren kommer for å rydde av bordet. Jeg ber en taus bønn om at Trip og Ava ikke vil bestille dessert så Jack og jeg kan dra hjem. DiCaprio skal spille ekskjæresten hvis bryllup Ava er invitert til. Plutselig beveger alt seg i sakte kino. - Hva sa du nå? spør jeg. Jeg kan umulig ha hørt riktig. - Å, har jeg glemt å nevne det? spør Trip og smiler listig. Filmen handler om en kvinne som går i bryllupet til ekskjæresten. Denne historien begynner å høres skremmende kjent. - Så Avas neste film handler om en kvinne som går i bryllupet til eksen? spør jeg. - Ja, sier Trip og ler. Du inspirerte meg til å skrive manuset! - Har du skrevet manuset? spør jeg. Da vi var studenter, kunne ikke Trip skrive om det så sto om livet. Eller eksamen. - Skrevet og skrevet, sier han, - jeg er i ferd med å skrive det. Men vi har allerede halt i land en avtale. Og nå har vi fått stjernene om bord også!

4 - Hvem skal spille Jack? spør Jack, nesten uten et snev av skotsk dialekt. - Hvem er Jack? spør Trip. - Douglas, sier jeg og retter på Jack. Han mener Douglas. Hvem skal spille Douglas? - Det er vanskelig å finne noen som kan anlegge en overbevisende skotsk dialekt, sier Ava. Det er det største hinderet akkurat nå. - Så dere trenger egentlig bare en som kan snakke med skotsk dialekt på en overbevisende måte, sier Jack, og jeg klemmer kneet hans under bordet. Men dessverre for meg misforstår han og tror at jeg flørter, så han legger armen om livet mitt. Noen ganger er det rene forbannelsen å være så fordømt uimotståelig. - Inviterte du oss på middag for å spørre meg om du kan lage en film om meg? spør jeg. For det kan du ikke. Jeg mener jeg ser helst at du ikke gjør det. Jeg kjenner tross alt til mine egne rettigheter. Og straks jeg kommer hjem, skal jeg kaste meg over pc-en og finne ut nøyaktig hva det er. - Jeg behøver ikke din tillatelse til å skrive et filmmanus om deg, sier Trip. Husk at jeg også studerte jus. Jeg vet at jeg ikke behøver å be deg om tillatelse. Du er ikke berømt. Tusen takk skal du ha, Trip, for at du minner meg på det innlysende. - Hvordan kan du vite at jeg ikke kommer til å saksøke deg? spør jeg. - Du kommer ikke til å saksøke meg, sier han og ler. Men selv om du gjør det, har filmselskapet et team av dyktige advokater. - Ja, det er jo godt å vite, sier jeg. For nå høres det ut som du kan få et par søksmål på nakken. - Takk for omtanken, Brooke, sier Trip. Men det jeg egentlig ville spørre deg om, var om jeg kan få intervjue deg. Jeg trenger litt mer bakgrunnsinformasjon. Hva sier du til det? For gamle dagers skyld? - Eh kvekker jeg. Nei, jeg tror ikke det. Jeg mener det. Dette vil jeg ikke gjøre. Og det er ikke bare fordi Trip er eksen min. Heller ikke bare fordi Trip ikke kjenner til hele historien rundt deltakelsen i bryllupet hans. Det er egentlig ganske gode grunner i seg selv, ikke sant? Jo, det er det Men enda viktigere er det at han skriver en film om livet mitt. Og ikke om de gode sidene ved det heller. Jeg skal banne på at han ikke har lagt inn en eneste scene om alt veldedighetsarbeidet jeg gjør her i byen. Ok, greit, jeg har ikke en haug med tid til å drive med veldedighetsarbeid siden jeg jobber fjorten timer om dagen, men jeg deltar tross alt på en del veldedighetsmiddager (antrekk: smoking), og det bør være med i beregningen. Eller han

5 kunne for eksempel skrive en scene om den gangen jeg hjalp den blinde damen over Lexington Avenue da jeg var ute til lunsj. Det ville vært fint. Men jeg vet bare så innmari godt at det ikke er en slik film han kommer til å skrive. Nei, han kommer til å skrive en film om en patetisk, trist singel jente i New York City. I stedet for å fremstille hennes gode sider, kommer han til å skrive scener der hun grunner dag og natt på dette med å gå i eksens bryllup. I stedet for scener som viser hvor hardt hun jobber for det velrenommerte advokatfirmaet sitt, kommer det til å bli scener der hun gjør den ene tåpelige tingen etter den andre i et forgjeves forsøk på ikke å tape ansikt, men så ender det likevel med at hun driter seg loddrett ut. Nei takk! Dessuten, når jeg tenker på hva jeg har brukt i dag på hår og sminke alene, har jeg rett og slett ikke råd til å møte Trip flere ganger. Ferdig med den saken. Jeg får ikke med meg hva som blir sagt etter dette. Jeg ser ikke hvem som betaler regningen, eller om den blir betalt i det hele tatt. Jeg er helt i ørska; klarer ikke å tenke på noe annet enn at eksen min skal lage en film om meg. Jack dytter meg inn i en drosje, og jeg åpner vinduet for å få inn litt luft på hjemveien. - Nå, sier Jack og snur seg mot meg, - tror du de kommer til å gi meg en rolle? fredag! Gå ikke glipp av den spennende fortsettelsen av En sann historie av Brenda Janowitz neste