Om vernepleieryrket. 24 Om vernepleieryrket vernepleieryrket

Transkript

1 Foto: Mike Kemp Gettyimages Layout: LO Media Trykk: Aktuell 11/2008 Utarbeidet av seksjonsrådet for vernepleiere i Fellesorganisasjonen (FO) Postboks 4693, Sofienberg, 0506 Oslo. Besøksadresse: Mariboesgate 13 Telefon E-post: kontor@fo.no. Om vernepleieryrket 24 Om vernepleieryrket vernepleieryrket 1

2 1 Innledning Vernepleieres utdanning, kompetanse og arbeidsfelt. 1 Innledning Vernepleierutdanningen før og nå Vernepleierens kunnskaper og ferdigheter Vernepleierens yrkesutøvelse Referanser Anbefalt litteratur og sentrale offentlige dokumenter og nyere forskning De helse- og sosialpolitiske reformene på 1990-tallet medførte omlegginger av helse- og sosialtjenestene når det gjelder ansvars- og oppgavefordeling. Ansvarsreformen for utviklingshemmede er den reformen som har hatt størst betydning for vernepleiernes arbeidsfelt. Reformene har røtter i humanistiske og politiske idealer som tar sikte på å bygge ned unødige skiller mellom funksjonshemmede og andre. Integrering, deltagelse, medvirkning / selvbestemmelse og likeverd er stikkord som preger tankene bak reformarbeidet. Dette innebærer en fremheving av tjenestemottakerens allmenne rettigheter og behov. Særomsorgstenkningen ble forlatt, og nye lovreguleringer understreker den enkeltes rett til å få et faglig forsvarlig tilbud, tilrettelagt ut fra individuelle behov. Vernepleiere utfører hovedsakelig sitt arbeid i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene. Det medfører at de må ha generell kunnskap om samfunnet og forvaltningen, forberedes på å yte tjenester til personer med ulike funksjonsvansker. Vernepleiere har tett samarbeid med tjenestemottakere, pårørende og andre yrkesgrupper og har gode relasjonelle ferdigheter. Vernepleiere er en etterspurt yrkesgruppe. En kan derfor møte vernepleiere på ulike arenaer og i arbeid med ulike brukergrupper innen helse- og sosialsektoren. I tillegg arbeider en økende andel vernepleiere i skolen, særlig knyttet til elever med ulike funksjonsvansker. Det er viktig å presisere at fortsatt skal tjenestene til personer med utviklingshemning være kjerneområdet for vernepleierfaglig virke. Dette notatet er en revidert utgave av tidligere utgivelser av «om vernepleieryrket». Seksjonsrådet har beskrevet vernepleieren i kompetanseprofilen «Vernepleieren» (2007) Vi ser samtidig at det er et fortsatt behov for å beskrive vernepleieres kompetanse og hvordan yrkesgruppen møter de utfordringene den står overfor. Notatet har vært etterspurt og tilbakemeldinger fra medlemmer, arbeidsgivere og samarbeidspartnere har vist at det er behov for et notat som relativt detaljert beskriver kunnskaper og arbeidsmåter. Dette notatet vil også gi interesserte utdanningssøkende utfyllende informasjon om yrket som kan gjøre utdanningsvalget enklere. Notatet kan brukes av yrkesrettledere i den videregående skole som skal gi råd til utdanningssøkende unge. Det å beskrive en yrkesgruppes kompetanse vil alltid være avhengig av i hvilken kontekst kunnskapene og 2 Om vernepleieryrket Om vernepleieryrket 3

3 2 Vernepleierutdanningen før og nå ferdighetene skal anvendes. Med de raske endringer som skjer innenfor helse- og sosialsektoren, vil vernepleiernes arbeidsfelt og kompetanse stadig forandres og beskrivelsen foreldes. Vi håper likevel at vernepleiere, våre samarbeidspartnere, tjenestemottakere og deres pårørende vil ha nytte av notatet, samtidig som vi gjerne tar imot kommentarer fra dem som leser dette. Dette er en revidert utgave av notatet fra Det ble utarbeidet av daværende seksjonsråd for vernepleiere i Fellesorganisasjonen. Revideringen er gjennomgått av fungerende seksjonsråd, samt at det er etterspurt innspill fra ulike personer fra utdanningsinstitusjoner som utdanner vernepleiere. Oslo Fellesorganisasjonen (FO) Seksjonsrådet for vernepleierne Vernepleierutdanningen er en 3-årig helse- og sosialfaglig utdanning. Fullført studium gir graden bachelor i vernepleie og gir grunnlag for å søke autorisasjon som offentlig godkjent helsepersonell. Vernepleierutdanningen skal kvalifisere for å «utføre målrettet miljøarbeid, habiliterings og rehabiliteringsarbeid sammen med personer med fysiske, psykiske og/ eller sosiale funksjonsvansker. Personer med utviklingshemning er en sentral målgruppe for vernepleierfaglig arbeid» (Rammeplan og forskrift for vernepleierutdanning, fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet 1. desember 2005). Vernepleierutdanningen har sitt utspring i behovet for kvalifisert personell i omsorgen til personer med utviklingshemning. Forløperne for utdanningen var 1- og 2-årige kurs i begynnelsen av 1950-årene. Den treårige utdanningen startet i 1961 og ble formalisert i 1963 gjennom grunnregler gitt av Sosialdepartementet. En av gründerne i etablering av utdanningen var overlege Ole B. Munch ved Emma Hjorts Hjem. Han så tidlig viktigheten av å ha kvalifisert personale til det krevende og utfordrende arbeidet det var å bedre livssituasjonen for personer med utviklingshemning. Med kvalifisert personale i denne sammenheng mente Munch personale som hadde kunnskaper om menneskets sosiale, psykologiske og fysiske behov og hvor pedagogiske emner skulle ha en sentral plass i utdanningen. Ingen av de eksisterende utdanningene som for eksempel sykepleier eller sosionom, kunne dekke disse områdene. Dette førte til «Innstilling om utdanning av personale til åndsvakeomsorgen» av 1957 hvor det ble foreslått å opprette en egen utdanning for vernepersonale. Yrkestittelen vernepleier må ses på bakgrunn av dette. Den nære kontakten til omsorgen for personer med utviklingshemning har preget kunnskapsinnholdet i vernepleierutdanningen, selv om det allerede i forslaget fra 1957 ble påpekt at utdanningen også kunne kvalifisere for arbeid i beslektede deler av helse- og sosialsektoren. Kunnskapsgrunnlaget i utdanningen har endret seg og ble gjennom rammeplanen fra 1999 utvidet slik at vernepleiere fikk en bredere kompetanse og kan yte tjenester til ulike brukergrupper. På slutten av 1980-tallet skjedde det store endringer i organiseringen av tjenestetilbud til personer med utviklingshemning, både av ideologisk, juridisk organisatorisk og innholdsmessig karakter. Arenaen for tjenesteutøvelsen ble endret fra institusjonene til de kom- 4 Om vernepleieryrket Om vernepleieryrket 5

4 munale pleie- og omsorgstjenestene. Arbeidsoppgavene endret seg fra å ha et totalansvar i institusjonene til å yte helse- og sosialtjenester i tjenestemottaker sitt eget hjem. Omsorgspolitikken ble forankret i en normaliseringsideologi, der personer med utviklingshemning sin rett til å få sine behov for helse- og sosialtjenester dekket på samme måte som andre borgere, ble understreket. De fleste vernepleiere arbeider fortsatt i tjenester og tiltak til personer med utviklingshemning, selv om utdanningen også retter seg mot tjenesteyting overfor personer med andre funksjonsvansker. Eksempler på slike funksjonsvansker kan være fysisk funksjonshemning, aldersdemens, psykiske problemer. Felles for alle er at de kan ha nytte av den kompetansen vernepleiere har innen målrettet miljøarbeid, pleie- og omsorg samt habilitering/rehabilitering. Begrepet habilitering refererer til tiltak overfor barn og unge med medfødte eller tidlig ervervede funksjonshemninger. I habiliteringsarbeidet skal man arbeide målrettet for å bygge opp og støtte funksjoner, samspill og livskvalitet hos barn og unge. Tiltak overfor voksne med funksjonshemninger, inkludert utviklingshemning, beskrives som rehabilitering. Både habilitering og rehabilitering er definert som tidsavgerensete, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler (forskrift om habilitering og rehabilitering 2001). I habiliterings/ rehabiliteringsarbeidet skal flere aktører gi assistanse til tjenestemottakerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjonsevne, mestring og sosial deltagelse. Diagnostisering, prognose, behandling og trening er viktige elementer i en habiliterings-/ rehabiliteringsprosess, der målet er å bistå den det gjelder til å mestre problemene sine med tanke på aktivitet og deltaking. Et overordnet perspektiv i alt habiliteringsog rehabiliteringsarbeid er deltakelse og selvbestemmelse for den eller dem det gjelder, og arbeidet skal bygge på tjenestemottakers egne premisser. Prinsipper om brukerperspektiv og brukermedvirkning er sentrale i tjenesteutformingen. Vernepleierutdanningen vil, som utdanninger for andre helse- og sosialarbeidere, bli påvirket av ulike trekk ved samfunnsutviklingen. Endringer i folks nærmiljø og levekår innebærer at vernepleiere stilles overfor vanskelige og sammensatte utfordringer når de skal møte behovene til den enkelte. Eksempler på slike endringer i samfunnsutviklingen er: Fokus på rettssikkerhet og selvbestemmelse Integrering av tjenestene til funksjonshemmede i det vanlige tjenesteapparatet, noe som fører til økt krav til kompetanse i det kommunale tjenesteapparatet Utvikling av medisinsk kunnskap og teknologi Økt antall yngre funksjonshemmede med omfattende og komplekse bistandsbehov Antall eldre som stiller større krav til levekår og behandling Innvandring og behov for tverrkulturell forståelse for å bidra til integrering i det norske samfunnet Økt fokus på kvalitetsutvikling og krav til dokumentasjon Et mål for vernepleierutdanningen er å utdanne individorienterte og reflekterte yrkesutøvere med handlingskompetanse basert på oppdatert kunnskap. Yrkesutøvelsen skal fremme tjenestemottakers muligheter for selvbestemmelse og deltakelse. Tjenesteyting er basert på respekt for menneskes integritet, samt nærhet, engasjement og gode relasjonsferdigheter i forhold til den enkelte. Det stiller store krav til sensitivitet og lydhørhet overfor en person sine signaler. Spesielt viktig er dette når vernepleiere yter tjenester til personer som selv har begrensede muligheter til å fremme sine egne ønsker og interesser. Vernepleiere vil i sin yrkesutøvelse stå overfor mange etiske dilemmaer hvor hensynene til tjenestemottakers helse, rettigheter, tilgjengelige ressurser, faglige prioriteringer og arbeidsgivers krav, kan komme i konflikt. Dette krever at studentene gjennom studiet oppøver sin evne til refleksjon og kritisk vurdering og til å problematisere aktuelle verdier som vernepleieres konkrete handlingsvalg representerer. Det er stor enighet om at tverrfaglig samarbeid er nødvendig for å løse de sammensatte problemene helse- og sosialsektoren står overfor. Dette er bakgrunnen til at 30 studiepoeng nå er felles for alle helse- og sosialarbeiderutdanninger. I tillegg er ytterligere 30 studiepoeng felles for vernepleier-, barnevernpedagog- og sosionomutdanningene. En viktig begrunnelse for dette er ønsket om felles grunnlag for samarbeid mellom forskjellige profesjoner. Felles emner i utdanningene vil danne basis for felles forståelsesgrunnlag, felles holdninger og noen felles ferdigheter i yrkesutøvelse. Vernepleierutdanningen utgjør 180 studiepoeng. Utdanningen er i Rammeplan av 1. desember 2005, inndelt i 4 hovedemner som danner basis for den vernepleierfaglige kompetansen. Disse fire hovedemnene er: 6 Om vernepleieryrket Om vernepleieryrket 7

5 3 Vernepleierens kunnskaper og ferdigheter Samfunnsvitenskapelige og juridiske emner Psykologiske og pedagogiske emner Helsefaglige emner Miljøarbeid og habiliterings -og rehabiliteringsarbeid Praksisstudier og ferdighetstrening er obligatorisk og skal utgjøre minimum Oversikt over hoved- og delemner 60 studiepoeng hvorav 48 studiepoeng skal være i direkte brukerkontakt. Praksisstudiene skal knyttes til alle hovedemnene, og en av praksisperiodene skal være organisert slik at studentene tilegner seg nødvendig helsefaglig kompetanse og ferdigheter i medikamenthåndtering. 1 Samfunnsvitenskaplige og juridiske emner 42 studiepoeng A Stats- og kommunalkunnskap, helse- og sosialpolitikk* 12 studiepoeng B Sosiologi og sosialantropologi** 12 studiepoeng C Jus ** 12 studiepoeng D Vitenskapsteori og forskningsmetode* 6 studiepoeng 2 Psykologiske og pedagogiske emner 24 studiepoeng A Generell- utviklings- og sosialpsykologi 12 studiepoeng B Generell pedagogikk og sosialpedagogikk 12 studiepoeng 3 Helsefaglige emner 45 studiepoeng A Medisinske og naturvitenskaplige emner 20 studiepoeng B Pleie og omsorg 15 studiepoeng C Psykisk helsearbeid 10 studiepoeng 4 Miljøarbeid, habiliterings- og rehabiliteringsarbeid 69 studiepoeng A Fagets utvikling, ideologi, etikk og yrkesrolle* 15 studiepoeng B Ferdighets- og atferdslæring 18 studiepoeng C Velferdsarbeid 12 Studiepoeng D Arbeid med grupper, organisasjon og nettverk** 9 studiepoeng E Kommunikasjon, samhandling og konfliktløsning* 15 studiepoeng Sum 180 studiepoeng * Emnene inngår helt eller delvis i felles innholdsdel for helse- og sosialfagutdanningene ** Emnene inngår helt eller delvis i felles innholdsdel for barnevernpedagog-, sosionom- og vernepleierutdanningene Det overordnede målet for vernepleierfaglig arbeid er å bidra til at de som mottar tjenester oppnår god livskvalitet. En viktig faktor for å ha god livskvalitet er at en selv har styring over egen hverdag og bestemmer over viktige valg i livet. En sentral utfordring er å legge til rette for deltagelse og selvbestemmelse i ulike situasjoner som hverdagslivet består av, også for de personer som har vansker med å uttrykke og formidle egne behov og ønsker. Gjennom målretta miljøarbeid og gode relasjonelle ferdigheter kan vernepleiere gi sosial støtte, veiledning og opplæring som bidrar til økt selvbestemmelse for den enkelte. Begrepet funksjonshemning er et begrep som stadig diskuteres. Ikke minst har funksjonshemmedes organisasjoner i stor grad medvirket til å gi begrepet innhold. Hvordan man forstår begrepet har betydning for vektlegging av rettighetsaspektet og innholdet i utviklingen av tjenester til personer som har en funksjonshemning. I dette notatet vil beskrivelsen av vernepleieres arbeid med personer med ulike funksjonsvansker, ta utgangspunkt i følgende definisjon av funksjonshemning: «misforhold mellom individets forutsetninger på den ene siden og miljøets krav på den andre siden på områder som er vesentlig for etablering av selvstendighet og sosial tilværelse» Vernepleieres oppmerksomhet er derfor rettet både mot rammefaktorer i miljøet og individuelle forutsetninger. Det er like viktig å påvirke og endre de ytre faktorer som virker funksjonshemmende som å øke tjenestemottakers egenkompetanse. Vernepleieres faglige tilnærming for å endre rammefaktorer og individuelle forutsetninger, er miljøarbeid. Målrettet miljøarbeid defineres som en systematisk tilrettelegging av fysiske, psykiske og sosiale faktorer i miljøet for å oppnå bedret livskvalitet og personlig vekst og utvikling hos den enkelte tjenestemottaker. Det betyr at vernepleiere tilrettelegger og systematiserer ulike faktorer i miljøet rundt den enkelte for å skape trygghet og variasjon. Faktorer som har betydning for deltakelse er blant annet at det fysiske miljøet er tilpasset personens behov og at ulike hjelpemidler, både tekniske og kognitive, er tilgjengelige. Videre er det viktig å ha et hjem som ligger slik til at tjenestemottaker kan delta i lokalsamfunnet og ulike aktiviteter i lokalmiljøet. Offentlige kontorer og etater samt samfunnet for øvrig må være tilgjengelige. Disse faktorene vil også ha betydning for om en person gis mulighet til å delta i sosiale sammenhenger og har mulighet til omgang med familie og venner. 8 Om vernepleieryrket Om vernepleieryrket 9

6 Det er også et mål å øke og/eller vedlikeholde tjenestemottakers mestringsevne gjennom ulike former for veiledning og trening. Ressurser personen selv har og de ressurser som ligger i familien, nettverket og nærmiljøet, er viktige for vernepleierens arbeid. Fysiske og psykiske funksjonsvansker og høy alder kan medføre sykdom og redusert evne til egenomsorg og hushold. Vernepleiere må derfor kunne bistå tjenestemottaker i en del praktiske oppgaver dersom personen selv ikke kan utføre disse. Vernepleiere må derfor kunne identifisere og imøtekomme den enkeltes behov for omsorg og pleie. Ulike faktorer som påvirker, og aktuelle faglige tilnærminger for å minske misforholdet mellom individets forutsetninger og krav fra omgivelsene, er visualisert gjennom fig. 2: Gapmodellen St.meld. nr. 40 ( ) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Strategier, mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne Funksjonshemning - gap-modell Funksjonshemning Individets forutsetninger Utfordringen er å styrke Situasjon Utfordringen er å endre Samfunnets krav Vernepleieres arbeid kjennetegnes ved at tjenesteyting foregår i direkte kontakt med personer med funksjonshemning og ofte er av langvarig karakter. Arbeidet er rettet mot tjenestemottakers hverdagsliv og ikke avgrenset til en bestemt tid på døgnet, men kan utføres på døgnbasis når det er behov for dette. Med hverdagsliv menes de ulike aktiviteter dagen består av som det å planlegge dagen, lage mat, gjøre innkjøp, husholdningsøkonomi, personlig hygiene, besøke venner og familie, oppsøke offentlige etater osv. Vernepleiere arbeider i hovedsak i den kommunale helse- og sosialtjenesten, og en stor del av arbeidet skjer hjemme hos den enkelte tjenestemottaker. Vernepleiere bistår også utenfor hjemmet og yter assistanse slik at den enkelte kan fungere i fritid og arbeid/ opplæring. Personer med funksjonsvansker har økt risiko for å bli isolert fra samfunnet for øvrig nettopp p.g.a. sine funksjonsvansker, og forholdet til tjenesteyterne kan derfor ofte bli svært nært. Det er derfor spesielt viktig at samhandlingen mellom partene er av høy kvalitet og at vernepleieren arbeider med å utvikle personlige ferdigheter for å kunne oppnå kontakt og tillit fra tjenestemottaker og vedkommendes pårørende. Vernepleiere har kunnskaper om ulike funksjonshemninger og deres innvirkning på fungering og trivsel. Gjennom utdanningen vektlegges også det å ha kunnskaper om hvorfor ulike funksjonshemninger kan gjøre personen mer sårbar overfor somatisk sykdom og psykiske problemer. Både i målretta miljøarbeid og habiliterings- og rehabiliteringsarbeid er denne kunnskapen helt nødvendig slik at målene oppleves nyttige og meningsfulle for tjenestemottaker og at det er faglig og etisk forsvarlige. Funksjonshemninger kan medføre seinskader eller -komplikasjoner på grunn av langvarig immobilitet eller lignende. Som en del av vernepleierfaglig arbeid vil det å forhindre slike seinskader være et viktig mål. Å bidra til å styrke den enkeltes autonomi og verdighet samt vedlikeholde interesser og aktiviteter når funksjonene svekkes, kan også være et mål. Dette gjelder spesielt i arbeidet med personer med progredierende lidelser eller med store og sammensatte funksjonsvansker. Vernepleiere vil gjennom hovedemnene helsefaglige emner, målretta miljøarbeid og habiliterings- og rehabiliteringsarbeid ha en bred kompetanse til å kunne utføre ulike omsorgs- og pleieoppgaver. Vernepleiere kan administrere forordnede legemidler og ha oppgaver innen 10 Om vernepleieryrket Om vernepleieryrket 11

7 4. Vernepleierens yrkesutøvelse legemiddelhåndtering, jamfør ny forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp 1. Ovennevnte arbeidsoppgaver utgjør kjerneområdene for vernepleiere som arbeider i direkte tjenesteyting, men vernepleiere verken kan eller skal ivareta alle behov personer med ulike funksjonsvansker har. Mange vernepleiere har ledelses- eller koordinatorfunksjoner i pleie- og omsorgstjenestene. Det er derfor viktig at vernepleiere har kunnskap om hjelpeapparatet for å kunne formidle tjenestemottakeres behov overfor rette vedkommende. Vernepleieren har en viktig pådriverrolle overfor andre etater og instanser. For å kunne ivareta tjenestemottakeres interesser, må vernepleiere synliggjøre behov for tjenester og tiltak og bidra til at det er nødvendige ressurser og kompetanse tilgjengelig for å gjennomføre de aktuelle tiltak, før disse igangsettes. For tjenestemottakere som er avhengig av tjenester fra ulike deler av hjelpeapparatet, må kommunen legge til rette for utarbeidelse av individuell plan for å samordne tjenestene. Vernepleiere kan med sin kompetanse bidra til tverrfaglig samarbeid slik at tjenestemottakere med omfattende bistandsbehov får færrest mulig tjenesteytere å forholde seg til og legge tilrette for selvbestemmelse og egen aktivitet. 1 Seksjonsrådethar utgitt et eget hefte som beskriver lovgrunnlaget for vernepleierens legemiddelhåndtering. Vernepleieres yrkesutøvelse er mangfoldig. Den er basert på kunnskap fra ulike vitenskaper og dokumentert erfaringskunnskap, og utøves overfor ulike brukergrupper på ulike arenaer. Det er likevel en klar kjerne i vernepleieres yrkesutøvelse, og det er å yte tjenester til og være i direkte samhandling med personer med ulike funksjonsvansker. Vernepleiere må se tjenestemottaker sine behov og rammebetingelser i en helhet, arbeide målrettet med ulike livs- og utviklingsområder og å kunne kombinere kunnskap fra ulike områder til det beste for den enkelte. 4.1.Etiske vurderinger Utdanningen vektlegger som tidligere nevnt kunnskaper og holdninger der menneskesyn, menneskeverd og menneskerett står sentralt. Grunnleggende verdier for vernepleierens arbeid er: respekt for livets ukrenkelighet respekt for personens egenverd solidaritet med svakerestilte Vernepleiere ønsker å vise respekt for individets egenkunnskap og personlige valg. I yrkesutøvelsen er det nødvendig med et bevisst forhold til at det å gi omsorg handler om å balansere mellom hjelp, makt og kontroll. En utfordring for vernepleiere er derfor å se og analysere etiske dilemmaer i omsorgsarbeidet, reflektere over dette og finne løsninger som ivaretar situasjonene totalt sett best mulig Omsorgspolitiske og juridiske vurderinger Synet på hvordan tjenester og omsorg til personer med funksjonsvansker best kan gis, har endret seg de senere årene. Det er kommunene som har ansvaret for å ivareta de allmenne behovene for alle innbyggere gjennom sine ordinære tjenester og institusjoner som barnehage og skole. Barn med funksjonsvansker skal kunne vokse opp sammen med foreldre og eventuelle søsken, gå på den lokale skolen og delta i fritidsaktiviteter på lik linje med andre barn. For voksne er det å ha en egen bolig, der man selv bestemmer, ansett som en menneskerett. Tjenestene skal så langt som mulig ytes i den enkeltes hjem, og tjenestemottaker skal slippe å flytte for å få dekket ulike behov. Spesialisttjenester skal ytes i samarbeid med de kommunale tjenestene. De fleste tjenestene er rettighetsfestet, og den enkelte har krav på individuelt vedtak om hvilke tjenester det offentlige har innvilget, for å møte en persons bistandsbehov. Videre har tjenestemottaker rett til å medvirke i utformingen 12 Om vernepleieryrket Om vernepleieryrket 13

8 av innholdet i den konkrete tjenesteytingen, og det skal legges stor vekt på brukemedvirkning og selvbestemmelse. I vernepleierfaglig arbeid er det en betingelse at arbeidet utføres i overensstemmelse med de rådende omsorgspolitiske mål og at tjenester er gitt etter gjeldende rett. Vernepleierfaglig arbeid er oftest rettet mot personer med sammensatte funksjonsvansker med behov for langvarig og koordinerte tjenester, individuell plan er derfor et sentralt arbeidsredskap. 4.3.Tilpasset hjelp I alt omsorgsarbeid vil det være en balansegang mellom det å gi for mye eller for lite hjelp. Begge forhold kan føre til mistrivsel og dårlig livskvalitet. Det å gi tilpasset hjelp i samhandling med den enkelte i dagliglivet, er derfor viktig. For å kunne gi tilpasset hjelp, må vernepleiere gjennomgå de ulike situasjonene i tjenestemottakers hverdagsliv og avklare hva de inneholder for den enkelte. Vernepleiere tilpasser kommunikasjon til den enkelte slik at personen selv i størst mulig grad kan gjøre egne handlingsvalg. De avpasser hjelpen og legger til rette for størst mulig grad av selvbestemmelse, uten at handlingsrommet oppleves så stort at det medfører at man unnlater å gi nødvendig hjelp. Med erfaring fra omsorgsarbeid, kjennskap til den enkelte tjenestemottaker og evne til refleksjon, opparbeides den lydhørhet som er nødvendig for at vernepleieren skal kunne yte tilpasset hjelp på en naturlig måte i samværet med den enkelt. Denne situasjonstilpasningen, balansegangen mellom å gi for mye eller for lite hjelp og de ulike dilemmaene, er beskrevet av Helge Folkestad (2000). Direkte tjenesteyting til personer med funksjonsvansker krever kunnskap hentet fra ulike vitenskapsbaserte fag og tradisjoner, erfaringsbaser kunnskap samt erfaring fra ulike situasjoner og med personer med ulike hjelpebehov Målrettet tiltaksarbeid Andre deler av yrkesutøvelsen krever mer systematisk og målrettet tiltaksarbeid. For å komme fram til ulike begrunnede løsningsforslagene gjør vernepleieren bruk av en arbeidsmodell som begrepsfester forskjellige faser i en målrettet arbeidsprosess. Dette er nødvendig for systematisk å dokumentere sammenhengen mellom utfordringer i yrkesutøvelsen og begrunnede løsningsforslag. Arbeidsmodellen for målrettet tiltaksarbeid kan skjematisk framstilles slik: Evaluering Gjennomføring Planlegging Tiltaksarbeid Kartlegging Omsorgspolitiske og juridiske vurderinger Etiske vurderinger Metodevalg Fig. 3: Vernepleierens arbeidsmodell Behovskartlegging Analyse Målvalg 14 Om vernepleieryrket Om vernepleieryrket 15

9 Arbeidsmodellen er kjent for flere yrkesgrupper i helse- og sosialsektoren. Vernepleiere bruker arbeidsmodellen med den teoretiske og erfaringsbaserte kunnskapen som utdanningen og yrkeserfaringen gir. Modellen illustrerer at vernepleieres arbeidsmåte kan forstås som en prosess og at de ulike fasene står i et gjensidig forhold til hverandre. I alle faser må vernepleiere samarbeid med og være lydhøre overfor tjenestemottaker og pårørende. Etiske dilemmaer og avveininger, samt omsorgsideologiske og juridiske vurderinger fokuseres det på i alle faser. Utpeking av satsingsområder og påfølgende prioriteringer skal ha sammenheng med hvilke mål som er sentrale for tjenestemottaker. Arbeidsmodellen kan benyttes ved tilrettelegging av livsmiljø, opplæring, opptrening av tidligere ferdigheter og behandling. Arbeidsmodellen har vist seg anvendbar både på individ- og systemnivå. Modellen tydeliggjør hvilke valg man står overfor når man skal arbeide målrettet med endringsprosesser, og utfordrer vernepleiere til å begrunne valgene i de ulike fasene. Valgene skal begrunnes både ut fra tjenestemottakers livssituasjon og ha forankring i tilgjengelig fagkunnskap. Arbeidet må skriftliggjøres, slik at dette kan kvalitetssikres og vurderes gjennom innsyn fra andre. Gjennom å dokumentere sitt arbeid på denne måten bidrar vernepleiere til å sikre kontinuitet og kvalitet i tjenesteytingen. Krav om faglig forsvarlighet og dokumentasjon er forankret både i Lov om sosialetjenester, Helsepersonelloven og Pasientrettighetsloven. Hvilke begreper man bruker på de ulike fasene, vil være avhengig av hvilken teoretisk tilnærming den enkelte vernepleier har vektlagt gjennom utdanning og senere arbeidserfaring. Felles for alle vernepleiere er at de har kunnskap om systematisk arbeid enten det gjelder målrettet miljøarbeid, habilitering/rehabilitering eller omsorg og pleie Bruk av arbeidsmodellen Vernepleieres bruk av arbeidsmodellen innebærer en tilnærming hvor kunnskap fra ulike fagområder knyttes sammen for å belyse behovet bedre. Bakgrunnen for vernepleieryrket er en erkjennelse av at man er avhengig av kunnskap fra flere fagområder for å kunne yte bistand til personer med sammensatte bistandsbehov. Fagutvikling har styrket yrkesgruppens kunnskap, og omsorgspolitiske endringer har gitt økt forståelse for nytten av en tverrfaglig tilnærming til ulike problemstillinger Behovskartlegging Behovskartlegging består av to faser; kartlegging og analyse. For å kunne kartlegge behov hos andre mennesker er man avhengig av kunnskap om fysisk, psykisk og sosial utvikling og ulike utviklingsnivåer. Kunnskap om spesielle behov som følge av det å leve med en funksjonshemning er nødvendig i arbeidet med personer med funksjonsvansker. Hvilke behov som defineres vil avhenge av hvordan man avgrenser et utviklings- eller problemområde og evnen man har til å se sammenheng mellom behov og ressurser. Derfor skal behovskartleggingen skje i nært samarbeid med tjenestemottaker, pårørende og andre faggrupper. Gjennom kommunikasjon og sine relasjonelle ferdigheter søker vernepleiere å finne hva som kan understøtte en positiv utvikling av tjenestemottakers ressurser og muligheter, slik at best mulig livskvalitet oppnås. Kartlegging Som del av en behovskartlegging vil det være nødvendig å innhente relevante opplysninger for å kunne foreta en helhetlig vurdering av situasjonen for den enkelte. For å kunne gjøre en bredest mulig vurdering, må vernepleiere anvende ulike metoder for innhenting av data, ved for eksempel: Intervju/samtale med tjenestemottaker Intervju/samtale med pårørende og andre nærpersoner. Observasjoner/ registreringer når tjenestemottaker selv ikke kan gi direkte informasjon om sin situasjon. Vernepleiere benytter ulike metoder og teknikker for å observere ulike sitasjoner eller ferdigheter. Kartlegging av rammefaktorer f. eks. det fysiske miljøet, omsorgsmiljøet, sosialt nettverk Analyse På bakgrunn av innhentet data henter vernepleiere frem relevant teori, forskning og litteratur på området, samt henter frem erfaringsbasert kunnskap for å analysere den aktuelle situasjonen. I samarbeid med den enkelte og /eller pårørende, brukes så analysen i arbeidet med å finne tilpassete og realistiske mål og tiltak for den enkelte tjenestemottaker. En analyse av situasjonen, som kan dreie seg om individ-, gruppe- eller samfunnsrelaterte forhold, innebærer i tillegg til teoretisk 16 Om vernepleieryrket Om vernepleieryrket 17

10 kunnskap, at den enkelte vernepleier må bruke egne erfaringer og sitt etiske og faglige skjønn Målvalg Som et resultat av analysen, og med utgangspunkt i tjenestemottakers ønsker, formuleres mål. Det er alltid et mål å ha god livskvalitet. Målformuleringen kan være trivselsmål eller et læringsmål eller det kan være et mål om å vedlikeholde en ferdighet eller en funksjon som allerede er etablert. Prioriteringer gjøres på bakgrunn av en begrunnet vurdering av ulike omsorgsog hjelpebehov opp i mot mulighetene for utvikling. Vernepleiere vurderer de forventede effektene av å satse på ett område i forhold til et annet. Utviklings- og opplæringsmål for tjenestemottaker må ses i en helhet, ikke bare i forhold til hva som er faglig mulig å oppnå. Målene skal være både etisk og juridisk fundert og ha en omsorgsideologisk forankring. Når en person selv ikke kan fremme sine ønsker i målvalgsdiskusjonen, må andre foreta prioriteringer og formulere mål på vedkommendes vegne. Valg av mål må da gjøres i nært samarbeid med pårørende og /eller hjelpeverge. Er det enighet om å fokusere på typiske trenings- og opplæringsmål, må man aldri glemme at hverdagen for tjenestemottaker i hovedsak skal bestå av aktiviteter som bidrar til trivsel og glede Tiltaksarbeid Tiltaksarbeidet kan skjematisk deles inn i tre faser; metodevalg, planlegging og gjennomføring. Disse fasene vil i praksis ofte måtte forgå parallelt for å finne fram til det best egnede individuelle tiltaket. Metodevalg For å nå målene må ofte nåværende situasjon endres. Disse endringene kan rettes mot rammebetingelsene, mot å øke personens egen kompetanse, eller en kombinasjon av disse. I denne fasen av tiltaksarbeidet er det viktig å vurdere og begrunne hvilken framgangsmåte som er mest hensiktsmessig. Dette kan gjøres ved å undersøke hvordan slike eller tilsvarende problemer er blitt løst av andre (empiri), og/eller å gi teoretisk begrunnelse. Videre er det viktig å vurdere motivasjonsfaktorene for endring, hos tjenestemottaker og i omgivelsene. Tiltak kan bygge på ulike metoder innenfor ulike tradisjoner. Eksempler på noen metoder er: nettverksarbeid, anvendt atferdsanalyse, omsorg og pleie, aktivitetslære, kommunikasjon og veiledning. Planlegging Under planlegging av tiltak må vernepleiere ta hensyn til de rammebetingelsene man til enhver tid arbeider under. Det at tiltakene oftest gjennomføres i tjenestemottakers eget hjem, medfører at vernepleiere er særlig opptatt av medvirkning fra den enkelte at tiltakene er sosialt akseptable i forhold til omgivelsene. Andre viktige faktorer er blant annet å ta hensyn til tilgjengelig kompetanse og personalressurser, materielle og fysiske betingelser og tilgjengelige hjelpemidler. Planleggingsarbeidet innebærer en skriftlig fremstilling av det arbeidet som skal gjøres og hvordan tiltak skal gjennomføres og evalueres. Tiltakene skal være basert på frivillig deltakelse fra tjenestemottaker. Gjennomføring Hvis det virker som personen ikke trives under gjennomføringen av tiltaket eller at det fremkommer uforutsette belastninger for vedkommende, må man raskt ta stilling til om tiltaket skal endres eller avbrytes. For å kunne foreta slike vurderinger, kreves det fortløpende kartlegging og dialog med tjenestemottaker. Denne informasjonen brukes til å vurdere om tiltaket har effekt, sett i forhold til målet, men vel så viktig er hvordan personen selv reagerer. Dette krever at vernepleiere er sensitiv overfor tjenestemottakers signaler og justerer tiltakene i tråd med disse Evaluering Før målrettede tiltak gjennomføres, utarbeider man rutiner og velger metode for evaluering. Evaluering knyttes til grad av måloppnåelse, hvordan en prosess forløper og vurdering av de rammer, ressurser og metoder man har hatt til disposisjon. Det er viktig at man under evalueringen ikke bare sier noe om resultatet, men også har et blikk for den prosess man har vært gjennom. Evalueringsresultatet blir da en del av datagrunnlaget når målet eller tiltaket vurderes og eventuelt endres/avsluttes. God evaluering kjennetegnes ved at den får følge for det videre arbeidet. Evaluering er en viktig del av vernepleieres målrettede virksomhet og en viktig forutsetning for å videreutvikle erfaringsbasert kunnskap. 18 Om vernepleieryrket Om vernepleieryrket 19

11 Referanser: Anbefalt litteratur og sentrale offentlige dokumenter og nyere forskning: Forskrift om Habilitering og Rehabilitering, 2001 Forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp, fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet 3. april 2008 Helge Folkestad, Ambisjonen er å yte tilpasset hjelp i Froestad, J m.fl. (red). Funksjonshemning, politikk og samfunn, Gyldendal, Eikeseth S. & SvartdalF. Anvendt atferdsanalyse. Oslo: Gyldendal Norske Forlag Forskrift om Individuell Plan og tilhørende veileder Helsedirektoratet (2008). Rundskriv IS-10/2008. Lov om pasientrettigheter kap 4 A. Helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen. Sosial- og helsedirektoratet (2006). Veileder IS Saksbehandling og dokumentasjon for pleie- og omsorgstjenester St. meld. nr. 21 (98-99) Ansvar og meistring. Mot ein heilskapleg rehabiliteringspolitikk. Yrkesetiske grunnlagsdokument for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere. November 2002 Rammeplan og forskrift for vernepleierutdanning, fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet 1. desember 2005 Helsedirektoratet (2004). Rundskriv IS-10/2004. Lov om sosiale tjenester kapittel 4 A. Rettsikkerhet ved bruk av tvang og makt ovenfor enkelte personer med psykisk utiklingshemning. Horndalen, Bjørn (2001). Ideologi, fag og virkelighet, vernepleierutdanningen gjennom 50 år. Universitetsforlaget Turid Bjørnrå, Willy Gunneriussen, Viktor Sommerbakk (red) (2008) Utviklingdhemning, autonomi og avhengighet Universitetsforlaget Skau,G. M.(2005) Gode fagfolk vokser personlig kompetanse i arbeid med mennesker. Oslo. Cappelen Akademiske forlag Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. Lov 02. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter Lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. Linde S og Norlund I (2006) Innføring i profesjonelt miljøarbeid: systematikk, kvalitet og dokumentasjon. Oslo: Universitetsforlaget. Ellingsen, K,E(red) (2007) Selvbestemmelse: egne og andres valg og verdier.oslo: Universitetsforlaget. Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede Om vernepleieryrket Om vernepleieryrket 21

12 22 Om vernepleieryrket Om vernepleieryrket 23