Fiskebestandenes betydning for interngjødsling i Frøylandsvatn. Foreløpig oppsummering

Transkript

1 Fiskebestandenes betydning for interngjødsling i Frøylandsvatn Foreløpig oppsummering Stavanger, november

2 Godesetdalen STAVANGER Tel.: Fax.: E-post: Fiskebestandenes betydning for interngjødsling i Frøylandsvatn Oppdragsgiver: Aksjon Jærvassdrag Forfatter: Harald Lura Prosjekt nr.: 15317, Bestandskartlegging Frøylandsvatn Antall sider: 20 Dato: 18. november 2005 Arbeid utført av: Harald Lura og Svein Barane Stikkord: Sammendrag: Rapport nummer: Distribusjon: Begrenset Prosjektleder: Harald Lura Forsidebilde: Fiskearter fanget under prøvefiske juni Foto: Geir Sveen, Stavanger Aftenblad. 2

3 Forord INNHOLD 1 INNLEDNING 4 2 METODER OG MATERIALE Garnefiske Prøvetaking 7 3 RESULTATER Totalfangst Sørv Lagesild Aure Sik 17 4 DISKUSJON Bestandsstatus og habitatbruk Fisk og vannkvalitet 19 5 REFERANSER 20 3

4 1 INNLEDNING Frøylandsvatnet i Orrevassdraget i Klepp og Time kommuner ligger i et intensivt jordbruksområde og med flere større bebyggelsesområder i nedslagsfeltet. Vannet ligger 24 m.o.h. og er 4,75 km 2 stort med et totalt nedbørsfelt på 73 km 2. Frøylandvatn er relativt grunt, langt og smalt. Det gjør at vindpåvirkning fører til at vannmassen i stor grad røres om helt ned mot store deler av bunnarealet gjennom det meste av året. Frøylandsvatnet er sammen med de to nedenforliggende vannene i Orrevassdraget blant de vannene på Vestlandet med flest fiskearter. Det finnes sik, lagesild, aure, ål, trepigget stingslid, nipigget stingsild og sørv i vannet. Sørven, som er en liten karpefisk, er utsatt i vannet en gang rundt Det skal være gjort forsøk på utsetting av røye rundt 1840 uten at denne etablerte bestand (Huitfeldt-Kaas 1918). Tilstedeværelse av lagesild i Orrevassdraget blir regnet for å være naturlig. Fisken som på Vestlandet bare finnes i Orrevassdraget ble imidlertid ikke beskrevet i litteraturen før i 1935 (Bernhoft-Osa 1936). Det er mulig at bestandene i Orrevassdraget kan være et resultat av utsettinger tidlig på 1900-tallet, uten at dette har kunnet bekreftes (Lura & Kålås 1994). Vurdert i forhold til lavereliggende vann på Østlandet er imidlertid fiskefaunaen i Frøylandsvatnet artsfattig, siden alle karpefiskene, abborfiskene og andre fisker som er regnet som sene østlige innvandrere til Norge ikke finnes naturlig her (Huitfeldt-Kaas 1918). Vannets beliggenhet og de fysisk/kjemiske forholdene for øvrig tilsier videre at vannet har en rik flora og fauna for øvrig og bare arter som krever næringsfattige og kalde livsbetingelser vil ha problemer med å trives i vatnet. Frøylandsvatn er sterkt påvirket av næringstilsig og har i en årrekke vært klassifisert som et svært næringsrikt (eutroft) vann. På 1970 tallet var miljøtilstanden i vannet svært dårlig. Det oppstod en massiv fiskedød i vannet i august 1974 (Riise 1975) uten at en sikkert klarte å dokumentere den spesifikke årsaken til dette. Det er derfor uklart om fiskedøden var et resultat av den generelt dårlig miljøtilstanden, eller skyldtes en spesifikk hendelse (Riise 1975). Siden det kun har vært en fiskedød kan det tyde på at det siste er tilfelle. Det ble anslått at det døde ca tonn sik, lagesild og aure i august 1974 (Riise 1975). Det var totalt sett flest sik som døde, men en antar likevel at aurebestanden ble sterkest berørt i forhold til andelen av bestanden som døde. Representanter for alle artene overlevde imidlertid i vannet og fiskebestandene tok seg relativt raskt opp igjen. På og 1980-tallet var det årvisse algeoppblomstringer dominert av blågrønnalger på sensommeren (Riise 1975; Moldversmyr 2004) og vannet hadde lavt siktedyp og høye konsentrasjoner av klorofyll-a som er typisk svært næringsrike innsjøer. På slutten av 1980 tallet ble næringstilsiget redusert. Gjennom et spesielt fokus på gjødselsplanlegging i landbruket ble tilsiget av fosfor redusert. Dette førte til lavere konsentrasjoner av fosfor i vatnet og en viss forbedring i miljøtilstand. Utover 1990-tallet har det gjennom Aksjon Jærvassdrag blitt gjort ytterligere tiltak for å reduser fosfortilsiget, men dette har ikke gitt særlig videre reduksjoner av fosforinnhold og miljøtilstand er i liten grad forbedret ytterligere. Denne manglende responsen på reduserte fosfortilførsler tyder på at vannet nå er i en tilstand der akkumulerte næringsstoffer i sedimentene blir tilbakeført til vannmassen under gitte 4

5 forhold, og dermed fører til at fosforkonsentrasjonen i vannet holdes relativ høy. Slik interngjødsling kan føre til at vannkvaliteten forblir dårlig selv om ytterligere tiltak blitt satt inn for å redusere tilsiget til vannet. Aksjon Jærvassdrag ønsket derfor å gjennomføre undersøkelser i Frøylandvatn for å klarlegge faktorer som kan være viktige i forhold til interngjødsling. Interngjødslingen kan styres eller påvirkes av rene fysiske og kjemiske forhold i selve vannet eller i og nær sedimentene. Biologiske forhold knyttet til plankton, bunndyr og fisk kan også påvirke interngjødslingen og miljøtilstanden forøvrig. Denne rapporten omhandler forhold knyttet til fiskebestandenes rolle i økosystemet og fiskens mulige effekt på transport av næringsstoff fra sedimentene og ut i de åpne vannmassene der algene kan nyttegjøre seg av ekstra tilfør næring. Fosfor som finnes i vannmassen resirkuleres gjennom biologiske prosesser. Algeproduksjonen er i stor grad styrt av den tilgjengelig fosformengden i vannmassene. Fosfor bundet opp av alger blir resirkulert til vannet via dyreplankton som spiser algene og fra fisk som spiser dyreplankton. Dette er kontinuerlig pågående prosesser. Denne resirkuleringen tilfører imidlertid ikke vannmassen nye næringsstoffer. Det vil også være en sedimentasjon av fosfor gjennom året når alger og dyreplankton dør og synker til bunnen. Sedimentert forfor kan så bli tilbakeført til vannmassene via biologisk aktivitet. Biologiske prosesser som potensielt kan tilføre ny næring til vannmassen forutsetter da en aktiv transport av fra sedimentene og tilbake til vannmassene. Et slikt potensielt bidrag kan komme fra fisk som beiter på bunnen og resirkuler fosfor til vannmassen via avføringen. Næringsstoffene kan da enten komme fra direkte inntak av næringsrikt mudder (sedimenter) eller vi inntak av dyr som lever i sedimentene. Studier av næringsstoffbidrag fra karpefiske (mort og brasme) har vist at individer som beite direkte på mudder frigjør mer fosfor til vannmassene enn individer som beiter på bunndyr og plankton (Brabrand et al. 1991). Begge prosessene kan likevel potensielt frigjøre næringsstoff som ellers ville forblitt i sedimentene. Effektiviteten av næringsstofftransport fra fisk til vannmassene kan vær stor, men vil være svært avhengig avfiskens adferd. Brabrand et al. (1991) anslo i Gjersjøen at fosforbidraget fra morten til de åpne vannmassen om sommeren og tidlig på høsten var større enn det eksterne tilsiget via innløpselvene. De viktigste forutsetningene for dette var imidlertid at morten beitet på mudder, når temperaturen og dermed ekskresjonsraten til fisken var høy, men også at morten vandret aktivt fra grunnere bunnområder der den beitet på mudder om dagen og ut i de åpne vannmassen der den beitet plankton om natten. Denne adferden førte da til at fisken transporterte med seg betydelige mengder fosfor fra bunnområdene og ut i de åpne vannmassene der fosforet ble gjort tilgjengelig for algevekst i vannmassene. En annen måte fisk kan bidra med næringsstofftilførsel til vannmassene er at selve beiteadferden virvler opp sedimenter slik at næringsstoffet i sedimentene blir løst direkte på nytt vannmassene. I flere grunne og svært næringsrike vann på Østlandet fører beiteadferden til karpefiskene mort og brasme på sedimentene på bunnen til at hele vannmassene blir turbulent. En regner med at dette gir et betydelig bidrag til næringsstoffbalansen i innsjøene, men slike effekter er altså i all hovedsak knyttet til karpefiskene som aktiv beiter på sedimenter (mudder). Fisk kan også påvirke algeproduksjonen indirekte ved å beite på dyreplanktonet som spiser algene. Dersom bestandene av dyreplanktonspisende fisk er store blir de største og mest 5

6 effektive algespisende dyreplanktonet beitet ned og små og mindre effektivt algespisende dyreplankton vil overta i vannet. Resultatet blir da dyreplanktonet ikke klarer å beite ned algene og biomassen av alger øker utover sesongen. Dette gir lavt siktedyb og høy klorofyll konsentrasjon og vannet vil bli klassifisert som næringsrikt med dårlig miljøkvalitet. Fiken kan altså potensielt påvirke algeproduksjonene både direkte ved å tilføre næringsstoffer som fører til økt algeproduksjon og indirekte ved å påvirke dyreplanktonet som kan beite ned algene. Begge faktoren kan være viktige samtidig. Hvilke faktorer som er viktige er avhengig av fiskeartene som finnes i vannet, hvor tallrike de er, hva de spiser og hvilken del av vannet de utnytter til enhver tid. Generelt vil karpefiskene ha størst potensial i forhold til interngjødsling fordi de kan spise mudder, mens de andre artene kan gi et vist bidrag via beiting av bunndyr og eventuelle sedimenter som måtte følge med. Mange ulike fiskearter kan påvirke algesamfunnet indirekte via hard beiting på dyreplankton. Dette prosjektet skulle primært undersøke den introduserte sørven sin rolle i økosystemet og evaluere potensialet denne karpefisken har til å bidra til eventuell interngjødsling i Frøylandsvatnet. Fokuset på sørven er begrunnet med at denne innførte karpefisken har etablert en tilsynelatende tett bestand i vannet og kan ha en næringsøkologi som potensielt fører kan føre til interngjødsling. Det var imidlertid også nødvendig å undersøke bestandsstatus, fordeling og næringsøkologi til de andre artene slik at en kunne evaluere betydningen til hele fiskesamfunnet i forhold til miljøtilstanden i Frøylandsvatnet. Det ble gjennomført et prøvefiske der samme type bunngarn garn ble satt ut på faste stasjoner i juni og september fordelt på begge sider av vatnet fra Kverneland til Bryne. Garna ble også satt i ulike dybdesoner. Garnsettet ble altså planlagt sik at en kunne skulle undersøke både den horisontale og vertikale fordelingen til fisken som oppholder seg langs bunnen. I tillegg ble det satt garn i de åpne vannmassene slik at det også her ble fisket i de dybdesonene som er tilgjengelige for fisken som bruker denne delen av vannet. Denne rapporten gir en foreløpig oversikt av resultatene med hovedvekt på bestandsstatus, habitatbruk og en kvalitativ vurdering av næringsøkologien til de ulike fiskeartene i Frøylandvatnet. Prosjektet vil bli sluttrapportert innen våren METODER OG MATERIALE 2.1 Garnefiske Det ble prøvefisket i to omganger sommeren 2005 fordelt på to garnnetter i hver omgang. Det ble fisket i to påfølgende netter i perioden juni, og de to nettene mellom 12. og 13., samt 15. og 16. september Garna ble satt om ettermiddagen og trukket påfølgende formiddag. Garna stod ute i gjennomsnitt 17 timer i juni og 17 ½ time i september. Det ble benyttet 14 til 16 bunngarn og 2 til 3 flytegarn hver natt (se tab. 3.1). Bunngarna ble satt enkeltvis i gitte dybdesoner for å dekke arealene fra 0-3 m, 3-6 m, 6-9m og 11-13m. Det ble fisket på 10 bunngarnslokaliteter i juni og 11 lokaliteter i september. På fire av lokaliteten ble det satt garn i alle dybdesonene, og på de resterende lokaliteten ble det fisket på de to grunneste dypene. I Litlavatnet (Stasjon 1a og b) stod begge garna på det grunneste dypet på grunn av hensynet til fuglebestandene i søndre enden av vannet det der er dypere enn 3 m. I september ble oppsettet utvidet med en bunngarnslokalitet (to garn) i vika ved Gunnarsberget 6

7 for å sikre størst mulig fangst av Sørv. Dette gir et garnantall i hver omgang i de ulike sonen på 11, 9, 4 og 4 garn i juni og 12, 10, 4 og 4 garn i september fordelt på de ulike dybdesonene regnet fra land. Flytegarna ble satt på to stasjoner i juni og i dybdeintervallet mellom 0-5 og 5-10 m. I september ble bare stasjonen ved Gunnarsberget benyttet, men det ble da også fisket i dybdesonen mellom m. Det ble brukt fleromfarsgarn (Nordiske prøvegarn) som er sammensatt av 2,5 m lange seksjoner med 12 ulike maskevidder (tabell 2.1) Hvert garn har en totallengde på 30 m. Bunngarna er 1,5 m høye. Hver seksjon (maskevidde) har et garnareal på 3,75 m 2 og garnet har et totalt areal på 45 m 2. Flytegarna er 5 m høye. Hver seksjon har et garnareal på 12,5 m 2 og garnet har et totalt areal på 150 m 2. Tabell 2.1. Sammensetning av prøvefiskegarna. Maskeviddene er oppgitt i mm, målt langs tråden fra knute til knute. Bunngarn og flytegarn 43 19,5 6, , , Prøvetaking All fisk ble talt og artsbestemt. All sørv, aure og sik ble lendgemålt til nærmeste mm og veid til nærmeste g. Det ble tatt skjell at sørv og aure og otolitter av lagesild og sik. Skjell kan være en usikker metode for aldersbestemmelse av stor sørv, og tallene viser derfor trolig minimumsalder. Noen Sørv ble imidlertid artsbestemt før all fisk ble oppgjort og skjellprøvene gav tilsynelatende en rimelig aldersbestemmelse av fisken. For aure ble veksten tilbakeregnet fra skjellprøver (individuell vekst), mens veksten til de andre artene blir vist som gjennomsnittslengder for fisk med en gitt alder i september (empirisk vekst i bestanden). Det ble tatt mageprøver av ca halvparten av Sørven, og prøvene som ble tatt ble valg ut slik at et representativt utvalg av de ulike størrelsesgruppene var representert. For den delen av Sørven der det ikke ble tatt ut mageprøver ble mageinnholdet grovbestemt til hovedgruppe under oppgjøringen. For de andre artene ble det også tatt mageprøver fra et representativt utvalg av fiskene. Mageinnholdet ble imidlertid grovbestemt til hovedgruppe under oppgjøringen av all de andre aurene og de flest av de største lagesildene og sikene. 7

8 3 RESULTATER 3.1 Totalfangst Det ble i all hovedsak fanget lagesild, sørv, sik og aure både på bunngarna og flytegarna (tabell 3.1, figur 3.1). Totalfangsten av disse artene var 2618 fisk fordelt på 67 garnnetter. Fangsten på bunngarna ble totalt 1361 fisk (52 %) og fangsten på flytegarna ble 1257 fisk (48 %). Det ble fanget flest fisk i september for alle artene med unntak av aure som ble fanget hyppigst i juni. Det ble også fanget 3 stk trepigget og 4 stk nipigget stingsild i juni. I tillegg var det merker etter ål i grana, og noe av den minste lagesilda var spist på av ål på enkelte av bunngarnstasjonene. Den store variasjonen i fiskestørrelser og at alle artene er representert i fangsten viser at prøvefisket gir et godt bilde av bestandsstatus og fordelingen i vannet. Tabell 3.1. Total antall lagesild, sørv, aure og sik fanget ved prøvefiske juni, og september Måned Antall Habitat garn Lagesild Sørv Sik Aure Sum Juni Langs bunnen Åpne vannmasser September Langs bunnen Åpne vannmasser Totalfangst Figur 3.1. Fiskearter som ble fanget under prøvefisket i Frøylandsvatn Artene er fra toppen: aure, sik, lagesild, sørv, nipigget stingsild og trepigget stingsild. 8

9 3.2 Sørv Habitatbruk og bestandsstatus Fangsten av sørv variert mye i de to fiskeomgangene. Totalfangsten i juni var bare 28 sørv. Det ble ikke fanget sørv i de åpnevannmassene. De aller fleste sørvene ble fanget på bunngarna som i strandsonen på 0-3 m dyp (figur 3.3). Det ble fanget sørv på 6 av 11 garn i denne dybdesonen og maksimal fangsten var 8 sørv på en av stasjonene i Litlavatnet (Bryne). På de andre bunngarna ble det bare tatt sørv på 2 av 15 garn, der fangsten var en sørv på ett av garna på 3-6 m og fangst av 3 sørv på ett av garna mellom m. I september var garnfangsten av sørv betydelig høyere og fisken ble fanget stort sett i alle deler av vannet. Total ble det fanget mer enn 10 ganger så mange sørv i september som i juni. Også i september ble det fanget flest sørv på bunngarna som stod mellom 0-3 m og gjennomsnittsfangsten i september på disse garne var 18,7 fisk pr garn mot 2,2 i juni (figur 3.3). Det ble fanget sørv på 11 av 12 garn i denne dybdesonen. Det ble ikke fanget sørv på i denne dybdesonene på stasjonen på Serigstad, mens maksimalfangsten var 52 sørv på det garnet som stod nord for Lalandsholmen. Pa garna som fanget mye sørv var alle størrelsesgrupper fra ca 9 til 27 cm representert i fangsten (figur 3.2). Dypere enn 3 m ble det fanget mindre sørv langs bunnen (figur 3.3). Mellom 3-6 m ble det fanget sørv på 6 av 10 stasjoner, men gjennomsnittsfangsten var preget av relativt høy fangst på to av stasjonene og variabel og lav fangst på de andre. Mellom 6-9 m ble det fanget en sørv på to av fire garn, mens det ble fanget sørv på alle de 4 garna som stod mellom Fangsten her varierte mellom 3 og 4 sørv. Figur 3.3. Typisk størrelsesfordelig fra et garn med høy fangst av sørv. Bildet viser deler fangsten (31 av 40 sørv) på garnet som stod på 1-2 m dyp i vika ved Gunnarsberget ved Klepp Stasjon (15a) i september. Det ble også fanget en lagesild på garnet. 9

10 I september ble det også fanget noe sørv på garna som stod i de åpne vannmassen og da hovedsakelig i garna som stod dypere enn 5 m (figur 3.3). På grunn av dybdeforholdene på flytegarnstasjonen som ble benyttet i september så stod de dypeste flytegarna (10-15m) relativt nær bunnen slik at fangsten på dette garnet kan være et resultat at sørven til en viss grad også utnytter de dypere bunnområdene i vannet slik bunngarnfangstene indikerer. Fangsten på flytegarna mellom 5-10 m representere imidlertid trolig sørv som til en viss grad utnytter de åpne vannmassene. Det er også tidligere blitt fanget noen sørv på flytegarn i følge Svein Barane. Ernæring Sørven hadde er variabelt næringsvalg. Mesteparten av fisken hadde imidlertid spist bunndyr og dyr som er knyttet til vannvegetasjonen. Dyreplankton og planter ble også til en viss grad spist av enkelte fisk. Mageinnhold dominert av mudder ble bare funnet i et fåtall av fiskene, men slik diett forkom altså hos noen fisk. Bunngarn Juni Flytegarn Juni m 0-5 m 3-6 m 6-9 m 5-10 m m m Bunngarn September Flytegarn September m 0-5 m 3-6 m 6-9 m 5-10 m m m Figur 3.2. Fangst av sørv pr. garn fordelt på de to fiskeomgangene, samt langs bunnen og i de åpne vannmassene. 10

11 Samlet viser garnfisket at det er en tett bestand av sørv, men at de fleste aller fiskene bruker strandsonene ned til 3 m dyp i store deler av vannet. Det ble fanget mest sørv i september fra Litlvatnet og langs den vestre delen av vannet til Klepp stasjon, samt fra Njåskogen til Kverneland. Det ble fanget mindre sørv på Serigstad og ved Frøyland. Forskjellene i fangst mellom juni og september skyldes trolig at sørven gyter i juni og at store deler av den kjønnsmoden delen av bestanden oppholder seg på gyteplasser som blir lite dekket opp i garnfisket. Det ble i juni fanget hunnfisk av sørv som slapp moden rogn ved stryking. Det ser også ut til at den miste fisken er mindre aktiv i juni enn i september. Forskjellene i fangstmønster mellom de to fiskeomgangene kan også være en effekt av at sørven vandrer mer aktivt rundt i strandsonen på sensommer og høst og da utvider leveområdet sitt noe i forhold til i juni da sørven ble fanget på områder der det oftest observeres mest sørv fra land. Utbredelsen av sørven i juni og fangstvariasjonen i garnene i september tyder på at kjerneområdene til sørven er strandsonen i Litlavatnet, og ved Klepp stasjon, Kverneland og Njåskogen. Opphav Sørven i Frøylandsvatn er utsatt. Sørven i Orrevassdraget ble først oppdaget i Frøylandsvatn rundt 1984, men hadde trolig da vært en stund i vannet (Nordland 1999). Sørven har senere spredt seg nedover vassdraget. I 1994 ble det også oppdaget sørv helt øverst i vassdraget i Fjermestadsvatn(Øygardsvatn) (Nordland 1999). Det tyder på at sørv er tilført vassdraget minst to ganger, eller at den først er utsatt i Fjermestadvatn og har vandret nedover vassdraget. Siden det gikk 10 år mellom oppdagelsen av sørv i de to vannene og sørven først ble påvist i Frøylandsvatn er trolig tale om minst to utsettinger. Sportsfiskere som benytter Sørv til agnfisk bruker ofte en gullvariant som vil være lettere å oppdager for potensiell fiskespiser. Når det etableres en bestand vil de fleste fisken imidlertid få utseende lik den vanlige villformen. En av sørvene som ble fanget var en gullvariant (figur 3.4) og disse fanges også av og til i ruser (Svein Barane, pers medd.). Slik fisk er også funnet i Sjelsetevatnet i Håvassdraget (Nordland 1999). Sørvbestandene på Jærene er derfor mest sannsynlig resultater av at sportsfiskere har benyttet sørven til agnfisk og sluppet ut noen fisk levende. Informasjon fra Bråsteinvatnet bekrefter også dette (Lura & Kålås 1994). Figur 3.4. Vanlig villform og gullvariant av sørv på ca 14 cm fanget i Frøylandsvatn i september Bare en (0,3 %) av sørvene som ble fanget var en gullvariant. 11

12 Parasitter Mye (ca ½ parten) av sørvene som ble fanget i Frøylandsvatn hadde en eller flere individer av bendelormen remmark (Ligula intestinalis) i bukhulen (figur 3.5). Fiskene var parasittert med fra en til fire individer og enkelte fisk hadde en betydelig parasittbelastning (figur 3.4). Fisken med størst belastning hadde tre parasitter som til sammen vog 6 g. Fiskens egenvekt var 24 g slik at parasittene utgjorde ca 25 % av fiskens egenvekt. Den lengste parasitten som ble funnet ble målt til 35 cm. Remmarken er spesifikk for karpefisk (Berland 1990) og ligger kveilet rundt tarmen til fisken der den suger opp næring. Parasittene som finnes i sørven er stadiet plerocercoid. Bendelorme har fugl som sluttvert der bendelormen modner i fuglens tarm og eggene tilføres vannet via fuglens avføring. Eggene klekker i vannet og blir coracidium som spises av hoppekreps (dyreplankton) som er første mellomvert. Sørven er andre mellomvert og får parasitten når de spiser infisert hoppekreps (dyreplankton). Figur 3.5. Sørv på 145 mm og 50 g med 2 remmark (bendelormen: Ligula intestinalis), som er spesifikk for karpefisk. Parasittens stadium i sørven kalles plerocercoid og de to individene vog til sammen 6 g. De utgjorde dermed mer enn 13 % av fiskens egenvekt. Den lengste av parasittene var over 30 cm. 12

13 Mesteparten av parasittens vekst foregår i sørven, slik at sørven har store kostnader knyttet til parasitten. Parasittene kan bli så store at fisken sprekker og dør (Bærland 1990). I tillegg er det kjent at slike parasitter endrer atferden til fisken slik at infiserte individer hyppigere blir spist av fugl. Det betyr at sørven i Frøylandvatnet trolig blir påført en betydelig dødelighet som følge parasitten, og at remmarken derfor nå har en betydelig populasjonsregulerende effekt hos sørven. Det finnes mye fiskespisende fugl som skarv og hegre i vatnet og tette fiskebestander fører trolig til at sørven er presset til å spise hopperkreps som ofte er lite preferert føde hos fisk. Dette gir høye overføringsrater for parasitten mellom de ulike vertene i Frøylandsvatnet Sørv Lagesild Lengde (mm) Alder i september Figur 3.6. Empirisk vekst hos lagesild og sørv (foreløpig utgave) 13

14 3.3 Lagesild Habitatbruk og bestandsstatus Lagesilda dominerte fangsten i antall både på garna som stod i de åpne vannmassene og på bunnen i begge fiskeomgangene (figur 3.8). Unntaket var den grunneste sonen langs bunnen i september, der sørven dominert. Fangsten var likevel vesentlig større på flytegarn enn på bunngarn (figur 3.7 og 3.8). Størrelsen på lagesilda variert fra 63 mm (0+, juni) til rett over 30 cm, men de flest var mellom 9 og 20 cm lange. Lagesida er nå den desidert mest tallrike fisken i de aller fleste delene av vannet, men den relativt moderat størrelsen gjør at fisken ikke dominerer like mye i biomasse. Det ble fanget flest mellomstor lagesild både i juni og september(figur 3.8), og dette var fisk som er 1 og 2 år gammel. I september kom også den yngste årsklassen av lagesild, som klekket våren 2005, ut i de åpnevannmassene. Disse som da var ca 10 cm lange ble i liten grad fanget på bunngarn i juni, selv om de da trolig stod langs bunnen. Fangsten av større lagesild var moderat på alle garna. Granfangstene viser også at alle de 2 (til 3??) siste årsklassene av lagesild er talrike i vannet (alderstrukturen vurderes nærmere senere). Ernæring Det meste av lagesilda hadde beitet på dyreplankton og det var små dafnier som utgjorde det aller vesentligste av mageinnholdet til fiskene uavhengig av størrelse, og uavhengig om fisken ble fanget i juni eller september, eller på flytegarn eller bunngarn. Enkelte fisk hadde også et vist innslag av svevemygg (Chaoborus), bythotrephes longimanus, og noe fjærmygg pupper. Hele dietten bekrefter at lagesilda er mest knytte til de åpne vannmassene og er orientert mot den næringen som finnes her. Mageinnholdet viser også at det i øyeblikket er lagesilda som er aller viktigste i forhold til å strukturere dyreplanktonsamfunnet i Frøylandsvatnet. Figur 3.7. fangst av lageslid på flytegarn i juni (venstre) og september (høyre). 14

15 Bunngarn Juni Flytegarn Juni m 0-5 m 3-6 m 6-9 m 5-10 m m m Bunngarn September Flytegarn September m 0-5 m 3-6 m 6-9 m 5-10 m m m Figur 3.8. Fangst av lagesild pr. garn fordelt på de to fiskeomgangene, samt langs bunnen og i de åpne vannmassene. Fangsten er også delt opp i størrelsesgrupper, der den går delen av søylene viser små fisk (9-11 cm, 0+), den hvite delen av søylen viser mellomstor fisk (12-20 cm, 1+ og 2+) og den svarte delen av søylene viser stor fisk ( cm, 3+ og eldre). Legg merke til at aksene for antall fisk pr. garn er forskjellig for flytegarn og bunngarn. 15

16 3.4 Aure Auren ble fanget i moderate mengder de fleste stedene i vatnet både i juni og september (figur 3.9). Unntaket var på det dypeste flytegarnet i september der det ikke ble fanget aure. Bunngarnfangstene gikk ned og flytegarnfangstene av aure økte i september i forhold til i juni. Auren var jevnt over større enn 25 cm og den største fisken som ble fanget var 41 cm og 544 g. Det ble totalt fanget 4 aurer over ½ kg, og mange fisk over 30 cm og 300 g. Mange (⅓-½) av de større fiskene hadde spist lagesild. Auren spiser mest av den minste lagesilda og fulgte derfor trolig etter når den yngste årsklassen av lagesilda gikk ut i de åpne vannmassene i august-september. Auren spiste for øvrig vanligvis bunndyr som insektlarver og snegl, men pelagiske svevemygg (chaoborus), fjørmyggpupper og dyreplankton, samt overflateinsekter ble også spist av noen fisk. Bunngarn Juni Flytegarn Juni m 0-5 m 3-6 m 6-9 m 5-10 m m m Bunngarn September Flytegarn September m 0-5 m 3-6 m 6-9 m 5-10 m m m Figur 3.9. Fangst av aure pr. garn langs bunnen og i de åpne vannmassene fordelt på de to fiskeomgangene. 16

17 3.5 Sik Sik ble, som for aure, også fanget i moderate mengder de fleste stedene i vatnet både i juni og september. Siken prefererte de dypeste områdene når den gikk langs bunnen, og de midtre og grunneste områdene når den gikk i åpne vannmassene. Siken som ble fanget var jevnt over stor og gammel fisk. De fleste fiskene var større enn 25 cm, og den største siken som ble fanget var 41 cm og 831 g. Siken beitet på dyreplankton og bunndyr. I juni spiste de fleste sikene dyreplankton uavhengig av fangststed og størrelse, mens de største sikene bytte til bunndyr i september og muslinger dominerte dietten. Magen inneholdt da også noe mudder, men volummessig utgjorde det en liten del av innholdet. Bunngarn Juni Flytegarn Juni m 0-5 m 3-6 m 6-9 m 5-10 m m m Bunngarn September Flytegarn September m 0-5 m 3-6 m 6-9 m 5-10 m m m Figur Fangst av sik pr. garn langs bunnen og i de åpne vannmassene fordelt på de to fiskeomgangene. 17

18 4 DISKUSJON 4.1 Bestandsstatus og habitatbruk Lagesild er nå den mest tallrike fiskearten i Frøylandsvatnet. Lagesilda er i hovedsak orientert mot de åpne vannmassene og beiter på dyreplanton (daphnier). Antallmessig dominer likevel lagesilda alle delene av vatnet utenom strandsonen ned til 3 m der sørven dominerer. Det er størst tetthet av fisk i de åpne vannmassene og lagesilda bruker vannsøylen minst ned til 15 m dyp i september. Vesentlige deler av lagesilda som fanges i bunngarna er derfor også trolig orientert mot vannmassen og fanges i bunngarna på grunn av at Frøylandsvatnet er grunt. Sørv, aure og sik bruker bunnområdene og er tilstede lang bunnen i moderate til små tettheter i alle dybdesonene dypere enn 3 m, men tettheten varierer noe mellom stasjonene. Alle disse fiskeartene var også tilstede i moderate tettheter i de åpne vannmasen i september. De ulike artenes bruk av Frøylandsvannet er i tråd med det en finner for disse fiskene i andre vann. Unntaket er at siken i liten grad ser ut til å bruke de åpne vannmassene, noe som trolig skyldes høy tettheten av lagesild. I tilegg er det vanlig å finne høyere tetthet av mindre aure i strandsonen. Dette skyldes trolig både at rekrutteringen av aure er relativt lav og den høye tettheten av sørv i denne delen av vannet. Ernæringen til fisken i Frøylandsvatnet er også i tråd med det som er vanlig fra andre vann vurdert ut fra mattilbudet som finnes. Sørven har det mest variable matvalget og spiser til tillegg til bunndyr, strandbundne krepsdyr og plankton også noe planter og i enkelte tilfeller mudder. Lagsilda er den av de Norske ferskvannsfiskene som er mest spesialisert på dyreplankton og dette er også hoveddietten i Frøylandsvatnet. Årsungene av lagesild har vanligvis en noe mer variert diett før de går ut i de åpne vannmassene, men disse ble i liten grad fanget i denne undersøkelsen utenom på bunngarna i september. Siken spiser vanligvis mye plankton, men stor sik kan i tillegg spise en del bunndyr slik som det ble funnet i denne undersøkelsen i september. Auren kan i utgangspunktet utnytte alle næringsdyrgruppene, men siden det er sterk konkurranse om dyreplanktonet fra lagesild og sik spiser auren som forventet heller bunndyr, og i noen grad større dyr som svevemygg. Det var også mange aurer som hadde spist lagesild. Stor aure velger også i høy grad å spise lagesild siden det er stor tilgjengelighet av slik fisk i Frøylandsvatne. Aure kan vanligvis ta laksefisk på opp til ⅓ av sin egen lengde, og spiser unntaksvis laksefisk på opp mot halvparten av egen lengde. I praksis betyr det at det er årsungene og ettåringer frem til de blir cm som er potensielle bytedyr for det fleste av aurene som er i Frøylandsvatnet. Det finnes nok imidlertid også svært stor aure i vatnte som kan da de aller fleste størrelser av lagesild. Samlet kan det konkluderes med at det er svært tette bestander av planktonspisende lagesild og en viss tetthet av planktonspisende sik i vatnet som har stort potensial for å begrense tetthet og produksjon av større dyreplanktonarter. Det er også tette bestander av sørv i strandsonen, men denne delen av bestanden vil i liten grad påvirke økosystemet i vannet utover rene konkurranseeffekter overfor andre fisker som kunne ha brukt denne sonen. Tettheten av aure, 18

19 sik og sørv i dypere deler av innsjøen er relativ moderat og disse delen av bestandene påvirker derfor trolig økosystemet i vatnet i mindre grad. 4.2 Fisk og miljøkvalitet Interngjødsling Det må konkluderes med at fiskebestandene i vatnet i liten grad har en diett og adferd som kan gi sørlig resirkulering av næringsstoffer fra sedimentene og ut i de åpne vannmassen. I utgangspunktet er det sørven som har størst potensial for å gi interngjødslingseffekter gjennom dirkete beiting på mudder og gjennom oppvirvling opp sedimenter under næringssøk. Sørven kan også gi interngjødsling ved å beite på bunndyr, men slik diett gir mindre ekskresjon av næringsstoffer enn mudderinntak. Det forutsettes da at næringsdyrene plukkes enkeltvis og det kun virvles opp begrensede mengder sedimenter. En kan imidlertid bare forvente vesentlige interngjødslingseffekter om fisken i tillegg skifter mellom opphold og beiting på bunnene i deler av døgnet og opphold i de åpne vannmassene i andre deler av døgnet. Bare en liten del av sørvbestanden beitet på mudder og det er lav tetthet av sørv dypere enn 3 til 6 m, som vurderes som den vesentligste sedimenteringssonen. I tillegg utnytter sørven nå i liten grad de åpne vannmassen. Selv om døgnaktivitetene til fisken ikke er undersøkt kan en konkludere med at begrenset fangst av sørv på flytegarna viser at få sørv skifter mellom opphold på bunnen til opphold i de åpne vannmassen gjennom døgnet. En sørv som ble fanget på flytegarna hadde mudder i magen, 4 hadde spist bunndyr og 2 hadde spist planter. Det viser at bare en svært liten del av sørven (0,3 %) har en diett og adferd som gir stort potensial for interngjødsling og none få sørv (1,8 %) har en diett og adferd som gir et moderat potensial for interngjødsling. En kan da legge til grunn at resten av sørven som ble fanget, og dermed mesteparten av sørvbestanden, hadde en adferd som i svært liten eller ingen grad vil føre til resirkulering av næringsstoffer fra bunnområdene. Sikene som beiter på bunndyr i deler av døgnet og går ut i vannmassen i andre deler av døgnet kan også gi moderat interngjødsling. Som for sørven tyder resultatene på at dette bare gjelder en liten del av bestanden. Fire av 16 sik som ble fanget i de åpne vannmassen med mat i magen, hadde spist bunndyr. Det viser at noen sik (2,5 %) har en atferd som kan gi en viss interngjødsling, mens resten av sikbestanden i svært liten eller ingen grad vil føre til resirkulering av næringsstoffer fra bunnområdene. Plante- og dyreplanktonproduksjon Hele den tette lagesildbestanden og deler av den tynne sikbestanden utnytter dyrplanktonsamfunnet i Frøylandsvatnet. Denne fisken vil derfor ha stort potensial til å påvirke størrelses- og artssammensetningen i dyreplanktonsamfunnet. Ved stort beiterykk vil de største og reproduktive individene i hver art og de største artene bli beitet ned først. Det er de største dyreplanktonartene som har høyest beiterate og derfor har størst potensial til å begrense algekonsentrasjonen. De høye tetthetene av fisk i de åpne vannmassen kan derfor ha ført til at miljøforbedringen i Frøylandsvatnet har gått senere enn det en skulle forvente ut fra gjennomførte tiltak i forhold til næringstilsig. Samtidig viser mageinnholdet til lagesilda at det både i juni og september finnes daphnier i vantnet som planktonspisende fisk kan utnytte. Det betyr at fisketettheten nå ikke er så høy at hele daphniebestandene er beitet ned på disse tidene. Det er imidlertid mist to sterke 19

20 årsklasser av lagesild i vannet når og når disse vokser videre vil biomassen og dermed også den effektive bestanden av dyreplanktonspisende fisk øke. Årsklassestyrken til lagesild varierer vanligvis mellom år i de vanne der dette er nøye undersøkt. Dette er trolig styrt av miljømessige forhold fra gyting til rett etter klekking, uten at en har kunnet forklare nøyaktig hvilke mekanismer som styrer dette. Det er derfor usikker om tettheten av lagesild som ble funnet i 2005 er representativt for alle år. Varierende årsklassestyrke hos lagesild vil eventuelt bety at tettheten av planktonspisende fisk i Frøylandsvatn kan ha variert betydelig mellom år, eller perioder på flere år, og dette kan igjen ha påvirket bestandene av dyreplankton og alger i disse periodene. 4.3 Mulige tiltak Det mest realistiske tiltaket i forhold til fiskebestandene som kan gi gunstige effekter på miljøkvaliteten er utfisking av planktonspisende fisk i de åpne vannmassene. Slik fisk fanges svært effektivt på dype garn som settes flytende eller på bunnen slik at de likevel dekker den viktigste sonen i vannmassene som den planktonspisende fisken bruker. I Finland har det blitt benyttet trål til utfisking av lageslid og dette har fungert meget bra. Trålfiske krever imidlertid relativt store båter og investering i egnet trål. Garnfiske med svært høy innsats er derfor i praksis det mest realistiske alternativet i Frøylandsvatn. Tiltaket vil være ressurskrevende i forhold til mannskap, men er gjennomførbart. Det må eventuelt planlegges nøye, og fokus må være på å redusere bestanden av lagesild antallsmessig. Det betyr at en må ta ut alle størrelsesgrupper og ikke bare den størrelsen som gir størst uttak i biomasse. Sannsynligvis må en ta ut rundt 90 % av bestanden av planktonspisende fisk for at tiltaket skal gi god og varig effekt. I ettertid må en følge opp fiskebestandene ved uttak av nye sterke årsklasser av lagesild og sik, samt undersøke om reduserte bestander av lagsild eventuelt fører til at sørven begynner å utnytte de åpne vannmassen når konkurransen der går ned. 5 REFERANSER Kompetteres senere Bernhoft-Osa, A Berland, B Riise, J Molversmyr, Å Lura, H. & Kålås, S Ferskvannsfiskane si utbreiing i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. Rapport Zoologisk museum, Universitetet i Bergen. Nordland, J