DRØMMEN OM NORDSTERN

Transkript

1 JOHAN SIGFRED HELBERG OG KNUT SIVERTSEN Hitler og Speer med planene for Germania, et omformet Berlin som skulle bli den monumentale hovedstaden i Det tredje riket. På samme måte ble Nordstern planlagt som en ny, symbolladet storby. Foto: Bundesarchiv DRØMMEN OM NORDSTERN av johan sigfred helberg og knut sivertsen Adolf Hitler og Albert Speer planla en storslått ny by ved Trondheim med navnet Nordstern. Byen hadde høy strategisk og symbolsk betydning og skulle styres direkte fra Tyskland. Planene ble aldri realisert, og i dag står kun landskapet igjen, uten å røpe hva slags monumentale byggverk som kunne ha blitt reist her. FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK aarbok_2016_s indd

2 DRØMMEN OM NORDSTERN H itlers generalbyggeinspektør, senere også rustningsminister, Albert Speer forteller i sine memoarer om planleggingen av en helt ny by ved utløpet av Gaula, umiddelbart sør for Trondheim. Byen skulle være den nordlige hovedstad i Det tredje rike og ble planlagt under navnet Nordstern. Det skulle bygges firefelts motorvei til Berlin og tyskere skulle bosettes der. I hele Sør-Trøndelag bodde det i personer, i hele Norge Slik ble det ikke. Men hva var drivkreftene bak slike grandiose planer? Hvor langt kom planarbeidet? Finnes det fysiske kulturminner? MILITÆRE BEHOV Det er tydelig at militærfaglige analyser spilte en vesentlig rolle. Rent geopolitisk hadde Tysklands plassering i innlandet alltid satt rammer for landets muligheter i storpolitikken ved at dets muligheter som sjømakt var begrenset. Kontreadmiral Alfred Thayer Mahan analyserte i allerede 1902 hvordan styrke og geografisk posisjon påvirket den sjømakten Tyskland var i stand til å utøve: «[ ]avstand er en faktor som tilsvarer et visst antall skip. For Tyskland innebærer maritimt forsvar, under en krig mot Frankrike eller England, at marinens overmakt må etableres i Nordsjøen; den kan heller ikke regnes som fullstendig hvis den ikke utvides gjennom Kanalen og så langt som Storbritannia må projisere sin dominans ut i Atlanterhavet. Dette er Tysklands ugunstige posisjon, et utgangspunkt som bare kan overvinnes gjennom en tilstrekkelig tallmessig overlegenhet». 1 Etter første verdenskrig ble dette enda klarere for militære analytikere. Da hadde man erfart at de alliertes effektive blokade av Nordsjøen sperret inne den tyske flåten og at strupingen av forsyninger førte til sult og samfunnssammenbrudd. I 1927 vurderte den tyske viseadmiralen Wolfgang Wegener problemene ut ifra disse erfaringene. Han mente handelsrutene måtte angripes både over og under vann, og fremla sine teser med blant annet følgende påstand: «Sjømakt er et produkt av faktorene styrke og posisjon; dersom én av faktorene er lik null, er også sjømakten negert. Tysklands sjømakt er verdiløs i den strategisk «døde vinkelen» av Nordsjøen. Den vil bare bli en realitet hvis flåten kunne forbedre sin posisjon i forhold til de atlantiske handelsveiene, helst ved å erobre Cherbourg, men subsidiært med utgangspunkt i baser på norskekysten». 2 Tyske militære hadde lenge vært revansjelystne, det samme gjaldt store deler av nasjonen, ikke minst nazistene. Militærvesenet, inkludert marinen, var kraftig opprustet. Slagskip hadde siden tiden før første verdenskrig vært den sentrale faktor i sjømakt. Med sine tunge tårnkanoner kunne de angripe og uskadeliggjøre fiendtlige flåtestyrker på lang avstand, mens de selv var effektivt beskyttet mot ubåter av kryssere og jagere. Det eneste effektive våpenet mot et slagskip var et annet slagskip. For enhver stormakt var slagskip en absolutt nødvendighet. De tyske slagskipene var i årene frem mot andre verdenskrig blitt teknologisk meget avanserte, noe som igjen krevde 1 Mahan, 1991, s. 296, fra Hobson, 2005, s Hobson, 2005, s FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016 aarbok_2016_s indd

3 JOHAN SIGFRED HELBERG OG KNUT SIVERTSEN Ved Gaulosen sør for Trondheim planla Speer og Hitler et stort marineanlegg og en grandios ny by som skulle huse tyskere. Foto: Wikimedia et tidkrevende og omfattende vedlikehold. Mye vedlikehold kunne utføres av verkstedskip, men tyngre vedlikehold måtte utføres på verft med store tørrdokker. Disse dokkene befant seg i Kiel og i Wilhelmshaven, senere også i Brest etter okkupasjonen av Frankrike. Dette medførte at de tunge tyske sjøstridskreftene ble svært utsatt for angrep under overføring, da de måtte inn i Nordsjøen eller til Nord- Frankrike hvor Royal Navy fortsatt hadde hegemoniet på sjøen. Situasjonen ble enda mer krevende etter okkupasjonen av Danmark og Norge. Hvor sårbar Kriegsmarine var uten tilgang på et fullverdig verft i Trondheim ble raskt klart under invasjonen i april, men også etter flåteoperasjonene som hadde Trondheim som utgangspunkt fra april til juni Den tunge krysseren «Admiral Hipper» måtte til reparasjon i Tyskland allerede i april og det samme gjaldt slagskipene «Gneisenau» og «Scharnhorst» i løpet av de neste månedene. Den tyske slagskipflåten ble utvidet også etter krigsutbruddet. «Bismarck» ble satt i tjeneste i mai 1941, deretter fulgte søsterskipet «Tirpitz» i januar FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK aarbok_2016_s indd

4 DRØMMEN OM NORDSTERN Med slagskip liggende i norske fjorder, økte behovet for et nytt verft med tilstrekkelig kapasitet i Norge. Kriegsmarine anså den norske verftkapasiteten for å være ubetydelig. Det eneste militære verftet i Norge var Marinens Hovedverft på Karljohansvern i Horten. Imidlertid hadde også dette verftet kapasitet kun for mindre fartøy, så et nytt marineverft måtte bygges ut helt fra bunnen av. Rent militærfaglig hadde Kriegsmarine altså tunge grunner til å presse frem verftkapasitet. Nødvendigheten av å ha flåtebaser og verftkapasitet i Norge var også en av grunnene til at Hitler, som så sent som etter det vellykkede angrepet på Polen i 1939 var lunken til forslag om å invadere Norge, snudde i saken. De militærfaglige kravene ble styrket av utviklingen i den faktiske krigssituasjonen i Tyskland var avhengig av svensk jernmalm som ble transportert langs norskekysten, og dette, sammen med de mange krenkelsene av norsk nøytralitet, hadde økt risikoen for at England og Frankrike kunne intervenere i Norge. Man kan også undre seg over om man på tysk hold ikke alt nå regnet med å gå til krig mot Sovjet, noe som kunne utløse allierte forsyningskonvoier langs norskekysten og dermed økt behov for tyske ubåthavner i Norge. 3 Uansett, den foreliggende krigssituasjonen gjorde Kriegsmarines behov for havne- og verftkapasitet i Norge høyst presserende. Admiralene valgte seg Trondheimsfjordområdet, som lå tilstrekkelig fjernt fra allierte flybaser, bød på trygge havneforhold og ikke minst ga gode muligheter for den omfattende anleggsvirk- somhet et marineverft krevde. Kriegsmarineverft Drontheim ble opprettet i august 1940, med vedlikehold, reparasjon og etterforsyning av marinens skip og virksomheter i Norskehavet og Nord-Atlanteren som hovedoppgave. Raskt ble forskjellige funksjoner etablert i Trondheim og nærliggende områder, etterhvert med hovedvekt på ubåtflåten. Høysjøflåten, både slagskip og andre fartøyer, fikk oppankringsplass i fjordarmen Åsenfjorden, som ble organisert som et flytende verft. 4 Men stadig var et større verft med dokk et hovedønske. Dette var en så stor sak at Hitler måtte orienteres for godkjennelse. ARKITEKTUR SOM NAZIIDEOLOGISK UTTRYKK Tysk nasjonal revansjelyst og militær tenking ble på 1930-tallet i stigende grad kanalisert inn i og utnyttet av naziideologien. Hitler ville ikke bare nyordne samfunnet, men også verdenskartet. Begge deler manifesterte seg i en voldsom byggeaktivitet, både sivilt og militært. Det totalitære styret gjorde det mulig å mobilisere de betydelige menneskelige og økonomiske ressurser Tyskland rådde over, uten at motforestillinger fikk komme i veien, og i de okkuperte områdene uten at folkerettslige og andre hindringer ble hensyntatt. Et viktig verktøy var den halvmilitære Organisation Todt, oppkalt etter ingeniøren som ledet den. Han hadde fra 1933 av ansvaret for Hitlers storstilte utbygging av motorveier, og ble fra etableringen av 3 Brox, Hansen, Sivertsen, 2015, s. 33 ff 4 Ibid, s.142 ff 168 FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016 aarbok_2016_s indd

5 JOHAN SIGFRED HELBERG OG KNUT SIVERTSEN Speers modell av Germania. Han og Hitler arbeidet med planene for byen i sene nattetimer, i skjermede lokaler. Der diskuterte de også andre byggeplaner. Foto: Bundesarchiv FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK aarbok_2016_s indd

6 DRØMMEN OM NORDSTERN den nye organisasjonen i 1938 ansvarlig for all større militær byggevirksomhet med Siegfredlinjen og Atlanterhavsvollen som de største, men også andre betydelige anlegninger både i Tyskland og de okkuperte områdene. Et slikt sivilt giganttiltak var ferieanlegget Prora på Rügen arbeidere oppførte åtte blokkenheter på til sammen vel 4,5 kilometers lengde. Anlegget inngikk i et større, sosialt opplegg, hvor tyske småkårsfolk ved jevnlig å sette inn sparebeløp tilslutt skulle få hver sin Volkswagen og andelsbrev på ferieleilighet. Anlegget hadde plass til ferierende om gangen! Bygningene har overlevd, settes i dag i stand og leiligheter omsettes for betydelige priser. Da Todt omkom i 1942 ble han erstattet av Albert Speer, som da ble rustningsminister med ansvar for all krigsproduksjon, ved siden av de oppgaver han alt hadde. Speer var tidlig i sin karriere blitt Hitlers foretrukne arkitekt. Han fikk stadig større oppgaver og ansvar, mye takket være fremragende evner som arkitekt, men enda mer som en organisator som fikk gjennomført Hitlers «fredsprosjekter», som de sivile byggeprosjektene ble kalt. 5 De militære prosjektene var storslagne, men realistiske, fagmilitære løsninger på de oppgaver krigsmakten ble gitt. De sivile prosjektene var manifestasjoner av nazistisk samfunnsorden og voldsomme ideer om germansk storhet. Slike prosjekter var mange, de var omfattende og de handlet som regel om praktbygg, symbolbygg og ikke minst omforming av byer. I starten var det Berlin, Nürnberg, München og Linz hvor omforming og byggevirksomhet ble 5 Speer, 1970, s. 176 igangsatt, men alt i 1940 forordnet Hitler at det samme skulle skje med 27 andre tyske byer. «Fredsprosjektene» opptok stor plass i Hitlers tanker og virksomhet. 6 Men Speers solide posisjon hos Hitler skyldtes nok like mye at han var den som i tegninger og modeller konkretiserte Hitlers grandiose byggeplaner, sprunget ut av diktatorens lidenskapelige interesse for monumental arkitektur. Det har vært hevdet at om Hitler hadde en nær venn, var det Speer. Så langt som mulig skjult fra offentligheten arbeidet de to alt fra 1936 med planer om å omdanne Berlin til verdenshovedstaden Germania, med dimensjoner og praktbygg som skulle sette alle andre byer og byggverk i skyggen. Byen skulle struktureres rundt to akser 50 og 40 kilometer lange. I sentrum skulle det ligge en sju kilometer lang og 120 meter bred aveny med praktbygninger og en triumfbue så stor at Paris kunne plasseres under. I avenyens ene ende skulle det ligge en jernbanestasjon som ville gjøre New Yorks Central Hall til en lilleputt, i den andre et seremonibygg eller snarere et kultbygg kalt Volkshalle med plass til mennesker, et kuppelbygg 16 ganger større enn Peterskirken. 7 Speer lagde en 30 meter lang modell av det hele, som han og Hitler hyppig besøkte og videreutviklet i sene nattetimer, i avstengte lokaler hvor de også syslet med andre byggeplaner. 8 Flere har hevdet at Hitler i dette fikk et nødvendig tilfluktsted hvor han kunne slippe de daglige problemer og hengi seg til sine vyer om verdensherredømme. 6 Ibid, s Ibid s. 138 ff 8 Ibid s.121 ff 170 FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016 aarbok_2016_s indd

7 JOHAN SIGFRED HELBERG OG KNUT SIVERTSEN Volkshalle skulle bli et av de sentrale byggene i Germania og var planlagt med enorme dimensjoner. Her er en modell av Volkshalle ved siden av Brandenburger Tor som viser hvilken skala Hitler og Speer så for seg at den nye byen skulle ha. Foto: Frank M. Rafik Det er til dette absolutte maktsenter i Nazityskland i at Kriegsmarines militært sett nøkterne planer om et større marineverft i nærheten av Trondheim i 1940 ble sendt for godkjenning, men avfødte ideer hos Hitler om å anlegge en ny, symbolladet storby. Kildene om den sivile del av byen er imidlertid noe vage og annenhånds. Speer, som i sine erindringer omtaler sitt arbeid med Germania inngående, omtaler Nordstern forbausende kort, men dog tydelig i sine erindringer: «i umiddelbar nærhet av den norske byen Trondheim skulle det på grunn av den gunstige strategiske beliggenhet bygges det største tyske marinestøttepunkt - foruten verfter og dokker - en by for tyskere som skulle innlemmes i det tyske rike. Hitler hadde overlatt meg planleggingen». 9 Den korrespondanse inn til Speer som omhandler Gaulosområdet omtaler kun marineverftet, inntil rikskommissær Terboven, i et brev datert 14. august 1941 hvor han sier seg svært fornøyd med at Speer skal styre prosjektet, legger til at den nordlige del av Gaulosområdet (altså bakkene oppover på Leinstrandssiden) 9 Ibid s.165 FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK aarbok_2016_s indd

8 DRØMMEN OM NORDSTERN vil være «en god lunge for det nye byanlegget». 10 Det kan dermed fastslås at en gang etter våren/forsommeren 1940 hadde marinens innmeldte behov for et større verft utløst en ide i Berlin om samtidig å anlegge en større by, og at tyske miljøer i Norge fikk beskjed om dette. Det er imidlertid påfallende at også etter Terbovens brev av 14. august 1941, er det marineverft og dokkbygging kildene handler om når anleggsvirksomhet ved Gaulosen er tema. Fra 7. august 1941 foreligger et brev fra Speer til Terboven om at der Führer med Speers tilslutning hadde avgjort at Øysand i Gaulosen var best egnet som base og marinehavn. Det er videre godt kildebelagt at det vinteren 1941/1942, på grunnlag av 50 flyfotografier, ble laget en 5 x 5 meter stor terrengmodell i gips av trondhjemsfjordområdet og at denne ble oppsatt i Hitlers modellhall, samt at han studerte den nøye. Teoretisk kan denne modellen ha blitt tilføyd elementer som viste plassering av den nye byen, men kildene omtaler den aldri som annet enn en terrengmodell. Med den som grunnlag bestemte Hitler den 13. mai 1942 at verftets dokk skulle sprenges inn i fjellet på vestsiden av Gaulas utløp, altså et rent terrenginngrep. 11 Dessverre ble modellen fullstendig ødelagt da Berlin ble bombet. Dokumenter og tegninger fra 1942 og -43 viser at planleggingen av dokk og kai kom godt i gang. Den sivile delen av byanlegget forteller imidlertid kildene lite om, med et par unntak: Speer siteres på at han skal ha skrevet at Hitler ga ham føring om å bygge boligene i terrasseform, slik at hvert hus fikk sol. 12 Mer omfattende er en kort utredning fra Kriegsmarines overkommando til Speer, datert 24. juni Til sammen utgjør arealbehovet, ifølge en beregning påført med håndskrift til slutt i rapporten (av Speer eller hans medarbeider?), 6400 hektar, eller 64 km². 13 I utredningens punkt I redegjøres det i for 24 nødvendige funksjoner verftet må ha plass til, mellom annet forlegninger for to artilleriavdelinger og to skipsmannskap, arrest, kommandantbygning, offisersheim og kameratskapsheim, lasarett, vaskeri, bakeri, diverse typer lager osv, i det som virker som et fullstendig oppsett over hva et marineverft må omfatte, med et arealbehov på til sammen 734,2 hektar. Oppsettet blir påfallende mindre detaljert i punkt II som omhandler boliger. For familier med militær forsørger anslås behovet til boliger. For familier tilknyttet handel og håndverk, som skal utgjøre 5% av innbyggertallet, trengs følgelig 2800 boliger. Punkt III ramser kort opp de sivile funksjoner byen trenger: Sivile anlegg for energi- og vannforsyning. Bygninger for forvaltning, inklusiv statlig sådan: Post, politi, rettslokaler, finanskontorer osv (sic), sykehus, skoler, Hitler-Jugend-Heim, daghjem for barn, sportsanlegg, felleskaps- og fritidsbygg av alle slag som sportsanlegg, teater, kino og forsamlingslokaler. Det er påfallende at detaljeringsgrad og innsikt er en helt annen når det gjelder 10 Brovold, 1996, s Brev fra Speer til Terboven, , kopi i arkiv Knut Sivertsen 12 Thies, 1976, s Trochendock Drontheim, mappe, Forsvarsmuseet, Oslo 172 FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016 aarbok_2016_s indd

9 JOHAN SIGFRED HELBERG OG KNUT SIVERTSEN Hitler og Speers monumentale planer for Berlin kom i liten grad til fullbyrdelse. Det finnes derfor få kulturminner etter Germania. Denne strukturen ble reist for å kontrollere om grunnen ville tåle vekten av den enorme triumfbuen som skulle bygges. Foto: Dieter Brügmann marinens egne behov enn når et sivilsamfunns behov forsøkes beskrevet i punkt III. Brevet må ses som svar på en bestilling på grunnlagsmateriale fra Speer, en bestilling som nok omfattet marinens syn på den sivile byens behov, men som først og fremst skulle definere det marinen hadde kompetanse på; hvilke behov de selv hadde. Speer kan ha arbeidet videre med planene, men det er også gode grunner til å tro at dette ikke skjedde i særlig grad. En grunn er det fullstendige fraværet av spor av slike planer og at Speer i sine erindringer var så kort i omtalen av sin befatning med dette prosjektet. Han redegjorde ellers grundig for stort og smått i hva han arbeidet med under Hitler. Speer kan dessuten ha funnet det lite realistisk å legge ned arbeid i prosjektet. Behovet for en havn for slagskip og andre fartøyer hadde minket betydelig etter krigens første år, som følge av at ubåtenes betydning ble større. Det primære ble nå å angripe konvoiene som brakte forsyninger fra USA til Europa og fra de allierte til Sovjet. Skiftet i strategi ble reflektert i at Hitler i januar 1943 avskjediget slagskipsmannen storadmiral FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016 aarbok_2016_s indd

10 DRØMMEN OM NORDSTERN Persaunet leir, etablert av den tyske marinen i perioden Leiren er nå nedlagt og Persaunet har i stedet blitt et populært boligområde. Foto: Forsvarsbygg Raeder og utnevnte ubåtmannen Dönitz til øverstkommanderende for Kriegsmarine. Kriegsmarine Drontheim var allerede godt i gang med å bygge ubåthavn i Trondheim, og hadde alt i mai 1941 satt i gang arbeidet med de store ubåtbunkerne Dora I og II. Ressursene, som ble færre etter hvert som Tyskland fra 1943 av gikk på stadig flere nederlag, måtte konsentreres til dette arbeidet. Også i Berlin må bevisstheten om tiltakende ressursknapphet ha ført til at arbeidet med nye, store prosjekter ble liggende, til tross for Hitlers manglende evne til å se realitetene i øynene. Men selv om planene ikke ble konkretisert i form av plan- og bygningstegninger, er det hevet over tvil at Hitler var svært opptatt av dette byanlegget. Mellom annet befalte han at en motorvei skulle bygges derfra og til Berlin. Det er kilder som taler for at denne veien faktisk ble påbegynt på tysk område. 14 Fra Oslo skulle traseen gå gjennom Sverige og Danmark. Dette viser en side ved Hitlers vyer som også Speer omtaler, at Hitler suverent så bort fra nasjonsgrenser og folkerett og hadde 14 Herstad, artikkel i VG, FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016 aarbok_2016_s indd

11 JOHAN SIGFRED HELBERG OG KNUT SIVERTSEN flytende forestillinger om den statsrettslige konstruksjon av det germanske område. Han var meget klar på at byen skulle ligge direkte under Tyskland, noe som ville være i klar strid med hva folkeretten sier om okkuperte områder. Men bildet kompliseres av at Hitler også uttalte i et brev til Terboven i september 1942, at Norge var så viktig at det for alltid måtte forbli i det tyske riket. 15 Uansett er det klart at planen var at byen skulle befolkes av tilflyttede tyskere, og at den ikke under noen omstendighet skulle være under norsk styre, men direkte under den tyske sentralmakten. Det er ingen direkte paralleller til en slik status for en by i de tyskokkuperte områdene. I vest planla riktignok Hitler å beholde flåtehavner som Brest og Cherbourg under tysk kontroll, men dette dreide seg om rene flåtehavner, ikke byer. I øst planla han imidlertid byer i de okkuperte slaviske områdene. Her skulle den opprinnelige befolkningen fordrives og erstattes med folk av tysk avstamning. Wehrmacht skulle rydde områdene, og de skulle sikres av sterkt befestede byer som skulle være isolerte, kun ment for de tyske garnisonene og for sivile virksomheter. Dessuten skulle områdene sikres av såkalte «Wehrbauer», stridende bønder som kunne danne militære enheter for å forsvare sine områder, en strategi kjent fra romerske legioners okkupasjon av germanske områder. Både havnene i vest og de nye byene i øst skiller seg helt fra det lille man vet om byanlegget ved Gaulosen. Den nordlige hovedstad i Det tredje rike var nok i Hitlers ideverden noe helt annet. I tyske samtidige dokumenter brukes flere ganger betegnelsen den nye byen ved Trondheim, mens navnet Neu Drontheim kjennes først brukt i en bok om tysk virksomhet på Øysand fra Derimot bruker Joseph Goebbels navnet Nordstern, når han i sin dagbok for 9. juli 1941 referer hva Hitler har fortalt ham om byen. 17 Dette navnet harmonerer med den betydning han hadde tiltenkt byen, i klasse med sentralhovedstadens navn Germania og som dette et typisk uttrykk for Hitlers storhetsvanvidd. Alt kildemateriale peker mot at planene om Nordstern forble på idestadiet og bare i liten grad, om overhode, ble konkretisert i form av plantegninger. Den eneste verbale konkretisering som er kjent, er at boliger skulle bygges i terrasser, hvor hvert hus skulle ha gode solforhold i skråningen. Ingen av de kulturminner etter tysk virksomhet som finnes i Gaulosområdet i dag er resultat av Hitlers drøm om Nordstern. De er rester etter planene om et marineverft, samt etter Luftwaffes militære virksomhet knyttet til reserveflyplassen på Øysand. Skal man gjette på hva et realisert Nordstern ville gitt av kulturminner, må man først bedrive kontrafaktisk historieskriving og la Tyskland ha et overtak i krigen femti år lenger enn de heldigvis fikk. Trolig ville sentrum av en slik by vært inspirert av Germania og hatt symbolladet arkitektur, ment å gi uttrykk for makt og et totalitært organisert samfunn. Man kan også gjøre en løs gjetning om de omkringliggende boligområdene, basert på hva som eksisterer av tysk boli- 15 Brox, Hansen, Sivertsen, 2015, s. 13 f 16 Brovold, Spitts, 2002 FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK aarbok_2016_s indd

12 DRØMMEN OM NORDSTERN garkitektur i trondhjemsområdet i dag. I de tilfellene det var snakk om permanente boliger, er det særlig to trekk som utpeker seg: Det er høy håndverksmessig kvalitet på utførelsen, og man har vært opptatt av å ta opp i seg lokal byggeskikk. To slike anlegg er fredet: bygningseksteriørene i ubåtleiren på Persaunet og en leir kamuflert som et større trøndersk firkanttun med trønderlån og enhetslåve på Øysand. Begge anleggene er godt ivaretatt, i full bruk og settes pris på av trønderne. Det samme ville sannsynligvis også ha gjeldt for et boligområde i skråningene rundt Gaulosen. Men vi skal nok være glad for å slippe bevaringsdebatter rundt et bysentrum utformet for å forherlige totalitarisme og naziideologi. Nordstern eksisterte først og fremst i Hitlers hode, og forsvant med ham. Knut Sivertsen (f. 1957) var tidligere politioverbetjent og leder for Trondheim politimuseum, og arbeider nå som rådgiver ved Justismuseet. Han er medforfatter av boken Bunkeren Trondheim under hakekorset (2015). Johan Sigfred Helberg (f. 1950) er direktør ved Justismuseet. Han har tidligere arbeidet som spesialkonsulent for kulturminnevern i Sør-Trøndelag og har innehatt verv som leder i Fortidsminneforeningen og Kulturvernforbundet. KILDER BROVOLD, GABRIEL: Neu- Drontheim i Hitlers regi, 1996 BROX, KARL H., HERMANN HANSEN OG KNUT SIVERTSEN: Bunkeren Trondheim under hakekorset, 2015 HOBSON, ROLF: Krig og strategisk tenkning i Europa , 2005 LOHMANN, WALTER OG HANS H. HILDEBRAND: Die deutsche Kriegsmarine Gliederung, Einsatz, Stellenbesetzung, 1956 MAHAN, ALFRED THAYER: Mahan on Naval Strategy. Selections from the Writings of Rear Admiral Alfred Thayer Mahan, 1991 SPEER, ALBERT: Erindringer, 1971 SPITTS, FREDRIC: Hitler ans the Power of Aestetics, 2002 THIES, JOCHEN: Die Grundziele Hitlers, 1976 UPUBLISERTE KILDER Privatarkiv Knut Sivertsen, Trondheim Brev fra Speer til Terboven, FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016 aarbok_2016_s indd