Bruk av re flek te ren de team i vei led ningsgrup per: en in ter vju un der sø kel se

Transkript

1 Fag ar tik kel Jan Skjer ve Av de ling for kli nisk psy ko lo gi, Uni ver si te tet i Ber gen Sis sel Reich elt Psy ko lo gisk in sti tutt, Uni ver si te tet i Oslo Bruk av re flek te ren de team i vei led ningsgrup per: en in ter vju un der sø kel se Re flek te ren de team er en po pu lær veiledningsform i Nor ge, men vet vi om den bi drar til å gjø re te ra peu te ne dyk ti ge re? Hvor dan fore går egent lig den ne vei led nin gen, og kan me to dens mulig he ter ut nyt tes bed re? Re flek te ren de team som ar beids må te i tera peu tisk ar beid ble ut vik let av Tom Ander sen i 1980-åre ne (An der sen, 1987). Me to den ble raskt po pu lær i det fa mi lie tera peu tis ke mil jø et. Det ka rak te ris tis ke ved bru ken var at te ra peut og kli ent sam men hør te på team ets re flek sjo ner, hel ler enn at te ra peu ten kon fe rer te med team et bak spei let un der veis. Team et, her for stått som fag per so ner som ob ser ve rer te ra peut klient-sys te met, ble opp ford ret til å kom me med et mang fold av idéer og ikke snak ke seg frem til en ty di ge løs nin ger. Re ak sjo ner mot hem me lig hold over for klien tene av hva som fore gikk i vei led ningen, brak te vei led nin gen inn i te ra pi rommet. Med vei led ning me nes den bi stand te ra peu ten får fra and re kol le ga er for å mest re sin rol le. Det te skjed de i en peri ode av fa mi lie te ra pi ens ut vik ling pre get av konstruk ti vis tisk for stå el se av sys te mer (Maturana & Va re la, 1987). Det er bare sys te met selv som vet hva det tren ger for å end re seg, og det må der for selv vel ge de inn spill som er nyt ti ge. Re flek sjon over det som fore går i te ra pi rom met mens klien ten hø rer på, viser re spekt for kli en tens eks per tise om seg selv. Te ra peut og kli ent fa mi lie fikk sam men kom men te re på team ets re flek sjo ner, og beg ge par ter ble stilt fritt med hen syn til utvel gel se av idéer som pas set for dem. Den te ra peu tis ke for stå el sen av end rings pro sesser ble gjort gjel den de også for vei led ningen. Haa land (1987) be skri ver uli ke må ter å set te sam men team et på og drøf ter er farin ger med de for skjel lige ut for min ge ne. Re flek te ren de team (RT) brukt i vei ledning har man ge av kjen ne teg ne ne ved terapiteoribaserte veiledningsformer, slik dis se er pre sen tert av Bern ard og Good year (1998). Det er den terapiteoretiske for ståel sen av for and ring som er kjer nen i fremgangs må ten. For stå el sen av for and ring oppfat tes som all ment gyl dig, og gjel der der for for de end rin ger en til stre ber i te ra peu ters ut vik ling li ke så vel som for klien ter. RT har også ele men ter av det som er be nevnt «person lig voks ter»-ori en te rin gen for vei led ning (Bern ard & Good year, 1992). Fo kus er på hva te ra peu te ne stre ver med, hva de opp lever som van ske lig for seg i en sak. Det kan være et fast låst per spek tiv på sa ken som sten ger for å åpne opp for nye ide er. Det kan være emo sjo nel le re ak sjo ner som påvir ker hvil ke te ma er som blir ut fors ket. Eller det kan være en for stå el se av det te rapeu tis ke opp dra get som vir ker an svars messig over vel den de. Uan sett, fo kus på te ra peu ten er sent ralt, og det er end rin ger i te ra peu tens per spek tiv, tenk ning, hand lemå ter og emo sjo nel le re ak sjo ner som kan åpne opp for al ter na ti ve til nær min ger i en fast låst situa sjon. RT inne hol der alt så ganske spe si fik ke mål for mu le rin ger for vei lednin gen, selv om ka rak te ren av må le ne ikke skil ler seg ve sent lig fra te ra peu tis ke mål formu le rin ger. Det vik ti ge er at me to den innehol der veiledningsspesifikke ide er om at en ikke kan ivare ta kli en ters be hov i te ra pi uten å fo ku se re på te ra peu ten som per son. Per son lig voks ter og pro fe sjo nell ut vik ling blir to si der av det sam me. Opp læ ring i bru ken av RT er gitt blant and re av In sti tutt for Ak tiv Psy ko te ra pi 246 tidsskrift f o r n o r s k p s y k o l o g f o r e n i n g

2 Vitenskap og psykologi (IAP). I det te in sti tut tets videreutdanningsprogrammer for psy ko lo ger er RT også an vendt som veiledningsform uten at klien tene er til ste de. RT ble vi de re ut vik let for veiledningsformål blant an net ved å ta i bruk Harlene Andersons frem gangs må te for å in ter vjue te ra peu te ne som ut gangspunkt for veiledningsgruppens re flek sjo ner (An der son & Ram bo, 1988) og ved å struktu re re pro ses sen i fa ser. Reich elt (Reich elt, 2006; Reich elt & Skjer ve, 2007a) har re degjort for IAPs veiledningsform ba sert på reflek te ren de team. Re flek te ren de team har nå vært nyt tet i vei led nings ar beid i nær me re 20 år. Man ge psy ko lo ger har fått er fa ring med ar beidsmå ten gjen nom grunn- og vi de re ut danning. Hvil ket om fang prak ti se rin gen av RT har i vei led nings sam men heng, er ukjent, men det er all grunn til å tro at den er be tyde lig. Et an net in ter es sant mo ment er at bruk av RT som ar beids må te i kli nisk veiled ning i li ten grad er ut fors ket. En fin ner ikke RT pre sen tert som veiledningsform i psy ko te ra peu tisk ar beid uten klien tene til ste de i sent rale in ter na sjo na le hånd bø ker om psy ko te ra pi vei led ning (Bern ard & Good year, 1998; Wat kins, 1997). Det har ikke vært noen fast mal for formid lin gen av RT brukt i psy ko te ra pi vei ledning, selv om ide ene ut vik let i IAP nok har hatt stor på virk nings kraft. Ufor mell in forma sjon har ty det på at va ria sjons bred den er stor i bru ken av RT, og at be nev nel sen RT rom mer frem gangs må ter med be tydnings ful le for skjel ler. I den ne ar tik ke len vil vi pre sen te re et ma te ria le som vi ser noe av det te mang fol det. Vi vil ana ly se re hva som er den fel les kjer nen i de man ge va ri an te ne av bru ken av RT uten klien ten til ste de. Vi vil også skis se re en stra te gi for å sik re en best mu lig bruk av den ne for men for RT i kli nisk vei led nings ar beid. Me to de El le ve er far ne vei le de re og spe sia lis ter i klinisk psy ko lo gi, fire menn og sju kvin ner, som had de opp lyst at de bru ker RT som arbeids må te i grup pe vei led ning, ble in ter vjuet om sin vei led nings prak sis. Det ble gjort lyd bånd opp tak av in ter vju ene, som var basert på en de tal jert intervjumanual. Ana lysen av de tran skri ber te in ter vju ene er gjort ved å sam men fat te sva re ne på de sam me spørs må le ne på tvers av in ter vju ene. Ka tego ri se ring av ma te ria let er der med langt på lite in struk ser om in ter vju ing, og vei le derne sy nes å sto le på at egen de mon stra sjon er til strek ke lig opp læ ring. Én vei le der gir kan di da te ne en lis te med te ma er det kan spør res om, ut ar bei det av Harlene An derson, men vekt leg ger ikke at den blir brukt. Noen av vei le der ne sup ple rer pre sen tasjo nen av ma te ria le gjen nom in ter vju et med vi deo pre sen ta sjon fra te ra pi en. Vei le der ne va rie rer med hen syn til hvor ut tal te ret nings lin jer de har for sin egen gjen nom fø ring av forintervjuet. Fle re vi ser til Harlene Andersons te ma lis te, men bruker den mer el ler mind re gjen nom ført. Et kjer ne spørs mål som sy nes sent ralt for mange, er at in ter vju er skal for sø ke å få frem hva som er te ra peu te nes di lem ma el ler behov, og hva de øns ker å få fra re flek te ren de team. Te ra peu te ne blir spurt om hva de ten ker vil være nyt tig for dem. El lers er tema ene gjer ne ka rak te ris tis ke for en sys temisk til nær ming, der det spør res om uli ke si der av kon tekst for sa ken hel ler enn om de tal jer ved rø ren de sa ken i seg selv. For flere er det vik tig ste å føl ge te ra peu ten og utfors ke det som te ra peu ten selv vel ger å vekt leg ge. Refleksjonsfase. Re flek te ren de team består av med lem me ne i vei led nings grup pen, unn tatt te ra peu ten. Det va rie rer om vei levei gitt gjen nom spørs må le ne, men i sel ve pre sen ta sjo nen av re sul ta te ne har vi dels sam men stilt svar på fle re spørs mål i hvert re sul tat av snitt. In ter vju ene inn gikk i en mer om fat tende un der sø kel se, der det også ble gjort video opp tak av en vei led nings sek vens der vei le der ne prak ti ser te bruk av RT. Vei le dere, te ra peu ter og reflektører ble in ter vju et om sin opp fat ning av vei led nin gen med utgangs punkt i vi deo opp ta ke ne. Resulter fra dis se de le ne av un der sø kel sen er pre sen tert i Reich elt og Skjer ve (2007a; 2007b). Re sul ta ter Vei le der nes bak grunn for bruk av RT Vei le der ne vis te til uli ke kil der for sin kunn skap om RT. Les ning av Tom An dersens ar bei der, per son lig kom mu ni ka sjon med ham, videodemonstrasjoner og kollegadrøftinger opp gis av man ge som grunnla get for å bru ke RT som te ra peu tisk me tode. Man ge har fått er fa ring med RT som vei led ningsform ved at de selv er blitt gitt veiledning på den ne må ten. En kelte har hatt fle re vei le de re som har prak ti sert RT på noe uli ke må ter. Ut fra in for man te nes opp lys nin ger om sin bak grunn for bruk av me to den vir ker det som det teo re tis ke grunn la get for bru ken som te ra peu tisk arbeids må te er ty de lig for dem. Det even tuelt sær eg ne ved RT brukt i vei led ning uten klien ter til ste de er ikke like klart ut trykt. Struk tu ren i pro ses sen Alle vei le der ne føl ger of test en struk tur med tre ho ved fa ser i RT-vei led nin gen. De tre fa se ne kan be nev nes forintervju, refleksjonsfase og etterintervju med av slut ning. Fa se ne kan va rie re med hen syn til del ta kelse, form og inn hold. Forintervjuet. Hen sik ten med forintervjuet med te ra peu ten er å få pre sen tert det kli nis ke ma te ria let som grup pen skal reflek te re over. De fles te vei le der ne veks ler på med hen syn til hvem som in ter vju er. Noen gjør det all tid selv, men fler tal let ønsker etter noen gan ger å over la te in ter vju et til med lem me ne i vei led nings grup pen. Veile de re kan også star te in ter vju in gen selv, men etter hvert slip pe grup pe del ta ker ne til med spørs mål til te ra peu ten. En be grun nel se for å over la te in ter vjuin gen til grup pe med lem me ne er at kan dida te ne selv læ rer RT-for men, når de får prak ti se re in ter vju ing. Det gis imid ler tid Skjerve & Reichelt: Reflekterende team ABSTRACT Ap pli ca tions of reflecting team in clin ical supervision: an interview study The use of a reflecting team is a renowned strat egy in therapeutic work with fa mi li es, based on constructionist and social constructionist theory. The strat egy is also increasingly used in group supervision with out clients present. Re search on the prac tice is almost non-existent, and the purpose of this art icle is to present and discuss in for ma tion on how the strat egy is practiced in Nor way. Ele ven experienced clin ical supervisors were interviewed about their prac tice. Among the find ings are that the supervisors strongly sup port the the or et ical underpinnings of the strat egy as applied in fam ily work, com bined with a lack of ad her ence to spe cific guidelines for the ap pli ca tion of the method in supervision. It is questioned how bene fi cial the observed vari ations in the approaches are to the supervisory goals. It is concluded that more re search is needed to develop the use of the reflecting team strat egy in supervision. Keywords: clin ical supervision, reflecting team tidsskrift for norsk psykologforening

3 Skjerve & Reichelt: Reflekterende team Vitenskap og psykologi Det vik ti ge er at me to den inne hol der veiledningsspesifikke ide er om at en ikke kan ivare ta kli en ters be hov i te ra pi uten å fo ku se re på te ra peu ten som per son An ven del se av RT Alle vei le der ne opp ly ser at de gjør om fatten de bruk av RT i grup pe vei led ning. Ansla get av om fan get ut tryk kes litt ulikt gjennom for mu le rin ger som «bru ker det all tid i grup pe vei led ning», «bru ker det hver veiledningsgang» el ler «bru ker det i 70 80% pro sent av sa ke ne». Én vei le der sier at bru ken av hen ger av grup pen. Noen grup per har en re flek te rende form, og da har det li ten hen sikt å in trodu se re RT. Mo del len har mest for seg i grup per som lett kom mer inn i «en ten eller»-dis ku sjo ner. Tol king av test re sul ta ter eg ner seg ikke for RT, men hvor dan en skal for mid le re sulta te ne og for stå el se av dem, er vel eg net for re flek sjon. Én vei le der nev ner arbeidsplassproblemer som mer eg net for ut spør ring og dis ku sjon enn re flek sjon. In gen vi ser til be stem te ty per te ra peu tis ke pro blem stillin ger som ikke eg ner seg for RT, mens et par sier at de re du se rer om fan get av bru ken for di grup pen ikke li ker for men. Det kan være at del ta ker ne har en te ra peu tisk orien te ring som kre ver mer spe si fikk me to dede ren selv del tar i re flek te ren de team. Noen få er kla re på at de ald ri gjør det, og at det bry ter med for ut set nin ge ne for re flekte ren de team som me to de om de som veile de re skal del ta med egne re flek sjo ner. And re del tar all tid, mens fler tal let sy nes å va rie re i sin prak sis. Det gis lite in struk sjon og opp læ ring med hen syn til re flek te ren de teams opp gave og funk sjon, ut over at re flek sjo ne ne skal være nyt ti ge for te ra peu ten, og at te ra peutens ar beid skal aner kjen nes og verd set tes. Noen un der stre ker at team et skal inn ta en und ren de po si sjon, at mang fold og for skjellig het i re flek sjo ne ne skal til stre bes, el ler at re flek sjo ne ne skal være kor te. Vei le der ne vel ger uli ke rol ler un der reflek sjo nen, fra å være pas siv ob ser va tør, via en som sit ter på si de lin jen og gri per inn med struk tu re ren de kom men ta rer, til å være full del ta ker. En kelte ut vi der del taker rol len til å in klu de re pe da go gis ke innspill i kraft av å være vei le der, el ler de tar an svar for å gi inn spill som ska per spen ning og ut ford rin ger for de øv rige teamdeltakerne. En spe siell va ri ant av re flek te ren de team er etab le ring av en refleksjonskjede der to med lem mer be gyn ner å re flek te re, mens to and re over tar med ut gangs punkt i det før s te pa rets re flek sjo ner. Det er så godt som all tid vei le de ren som be stem mer når refleksjonsrunden er over. Kri te rie ne for å av slut te kan være at ti den har gått langt, at te ma et sy nes å være oppbrukt, el ler at re flek sjo ne ne er pre get av gjen ta kel se og mang lende for skjel lig het. Etterintervju med av slut ning. Etter reflek sjo ne ne er det van lig at in ter vju er ne spør te ra peu te ne om hvil ken nyt te de har hatt av re flek sjo ne ne, og hva de har tatt med seg. Det for sø kes å være kon kret og ikke bare nøye seg med all men ne ka rak teri se rin ger av ut byt tet av re flek sjo ne ne. Det va rie rer hvor mye inter vjue ren spør. Noen vekt leg ger at det gis til ba ke mel ding til reflektørene, for di det er god grup pe opp førsel å gjø re det. Etter te ra peu tens til ba kemel ding kan or det gis til reflektørene, der det åp nes opp for at de kan stil le spørs mål. In ter vju ing av te ra peu ten av slut tes før se kven sen glir over i en åpen sam ta le der alle par ter del tar. Al ter na tivt kan in ter vju et gi opp takt til en ny refleksjonsrunde, el ler en kan rollespille på bak grunn av re flek sjoner og etterintervju. Én vei le der sier at det skjer per reflektørenes opp merk som het at de vet at de når som helst kan bli av krevd en ny refleksjonsrunde, og fle re har som van lig pro se dy re at det tas ny refleksjonsrunde etter etterintervjuet. Kom mer det frem lite stoff i etterintervjuet, er det også mu lig å ta opp trå der fra forintervjuet. Fle re vei le de re prø ver å spørre frem te ma er fra forintervju el ler re fleksjon som de selv er sær lig opp tatt av. Én vei le der sier at det er ufor ut sig bart også for ham selv om han vil bli opp tatt av å få frem be stem te te ma er el ler syns punk ter. Noen vei le de re kan bli så opp tatt av å få frem egne syns punk ter at de hol der «mi ni foreles nin ger» i et ter kant av re flek sjon el ler inter vju. dis ku sjon. Én av vei le der ne bru ker RT mer enn grup pen kan skje øns ker, for di han er redd for at te ra peu te ne for tid lig luk ker seg i én for stå el ses må te. Det te er RT eg net til å fore byg ge. Den veiledningstiden som ikke nyt tes til RT, fyl les ho ved sa ke lig med dis ku sjon av kli nis ke pro blem stil lin ger el ler av or ga ni sasjons spørs mål av mer ge ne rell ka rak ter. Pre sen te res sa ker på vi deo, kan det være ak tuelt med di rek te feed back i for hold til det som ob ser ve res på vi deo en. Det forekom mer også at vei le de ren el ler grup pedel ta ke re pre sen te rer et tema. El lers drøftes ut prø ving av be stem te te ra peu tis ke tilnær min ger, som ge stalt te ra pi el ler nar ra ti ve til nær min ger. Rol le spill, for ek sem pel av sli ke te ra peu tis ke til nær min ger, kan bru kes uav hen gig av RT. For de ler og be grens nin ger Vei le de re som bru ker en ar beids må te som RT så om fat ten de, har selv sagt alle en po sitiv vur de ring av den. Men be grun nel se ne for ver dien av for men er mang fol di ge. Én li ker at det å være i en re flek te ren de po sisjon (ved kom men de bru ker selv å del ta i re flek te ren de team) åp ner for å kun ne være litt uan svar lig i vei le der rol len. En an nen leg ger vekt på en fri stil ling i sin vei le der rolle, og på at også te ra peu te ne er fri stilt i forhold til å sva re på det med lem me ne av reflek te ren de team sier. En tred je fø ler let telse ved å slip pe å sta dig stil le nye spørs mål og for hø re te ra peu ten. And re ar gu men ter er at for men ska per til lit og trygg het, alle får vist seg frem og blir ty de li ge for seg selv, og inn hol det blir per son lig og ikke bare tenkt. Det åp nes opp for me ta kom mu ni kasjon om det som frem kom mer, og for ras ke kon klu sjo ner blir mot vir ket, sam ti dig som det gis rom for sprelsk idé kas ting. Et stort idé til fang i for hold til van ske li ge te ma er ska per be ve gel se. Re flek sjo ne ne har en kraft, de blir tro ver di ge, og en unn går disku sjo ner som dia lo ger lett in vi te rer til. Når hele grup pen trek kes inn i for hold til et tema, ska pes et enga sje ment som får frem gode idéer, løs nin ger og nye må ter å ten ke på. Grup pen får en opp le vel se av sam hold 248 tidsskrift for norsk psykologforening

4 Vitenskap og psykologi Skjerve & Reichelt: Reflekterende team og styr ke til å bi dra. Del ta ker ne opp le ver li ke verd, og at alle er kva li fi sert til å bi dra. Tran gen til å råd gi dem pes, og te ra peu ten kom mer ikke i en de fen siv po si sjon. Det he se ble sen de roes ned, og te ra peu ten får rom og fred til å kom me i po si sjon for å mot ta vei led ning. RT er en frem gangs må te som ska per gode be tin gel ser for kom mu nika sjon. Må ten mo del le rer hvor dan en kan sam ta le med klien ter. En nega tiv er fa ring er at te ra peu te ne kan opp fat te re flek sjo ne ne som lite nyt ti ge el ler ubru ke li ge, gjer ne for di reflektørene ikke har skjønt ut ford rin ge ne te ra peu te ne har stått over for. Det kan også være at te rapeu te ne alle rede har prøvd ut mu lig he te ne som lig ger i re flek sjo ne ne. På en kelte arbeids ste der, hev des det, har det ut vik let seg krav om be stem te for mu le rin ger, be stem te ven din ger, i re flek sjo ne ne. Sli ke reg ler for re flek sjon blir til hin der for fri ut veks ling og ska per til gjort het. Fle re vei le de re kom men te rer på ut fordrin ger med hen syn til å ivare ta pe da go gis ke og kunn skaps for mid len de as pek ter i veiled nin gen. Fle re sier at det ikke er noe i veien for at vei le de ren er kunn skaps for midlen de, men det skal helst ikke skje gjen nom re flek sjo ne ne. En mu lig het er å in klu de re for mid lin gen i mer ge ne rell drøf ting av kon teks ten for sa ke ne, noe som leg ges uten for RT-pro ses sen. And re for tel ler at de har en litt løs struk tur, «glip per» ut av den rene RT-for men og blir kunn skaps for midle re. Én vei le der bru ker selv å ta del i re flekte ren de team og lar sine re flek sjo ner in klude re un der vis ning. Et par and re sier at de kan løf te frem sitt eget per spek tiv i in tervju ene. Det kan gjø res i in ter vju med te rapeu ten for ut for re flek sjo ne ne gjen nom må ten spørs må le ne stil les på, el ler i in tervju med te ra peu ten etter at hun har hørt på re flek te ren de team, hvis po en ge ne ikke er dek ket gjen nom re flek sjo ne ne. Men oftest blir det unød ven dig, for di grup pen har gitt dek ken de kom men ta rer. Vei le der rol le Det frem går av be skri vel sen av hovedfasene at vei le de re vel ger ulik rol le ut for ming, Dis ku sjon Med basis i det bil det av vei led nings prak sisen som ma te ria let gir, be gren ses det enhet li ge i RT, det en kan kal le kjer nen i veiledningsformen, til at and re enn te ra peu ten in vi te res til å kom me med tan ker, syns måter el ler ide er om det kli nis ke ar bei det, som te ra peu ten ikke tren ger ak tivt å for hol de seg til. Det som øns kes opp nådd, er at te raog at de også kan skif te med hen syn til egen del ta kel se fra sak til sak. De fles te frem holder at de har en ak tiv og vik tig rol le. Det er de som sør ger for å opp rett hol de struk turen i pro ses sen og iva re ta kel sen av både tera peu te ne og reflektørene. Alle veiledningskandidatene skal føle seg vel og tryg ge. Kon fron te ren de ut spill skal unn gås, og forskjel lig het skal sik res. Hvor dan vei le de re sik rer det te, va rie rer, blant an net av hen gig av om de selv del tar i re flek te ren de team el ler kom mer med inn spill fra «si de lin jen». Terapeutene kan oppfatte refleksjonene som lite nyttige fordi reflektørene ikke har skjønt utfordringene terapeutene står overfor Som det frem går oven for, prak ti se rer vei le der ne også uli ke frem gangs må ter for å ivare ta sine pe da go gis ke opp ga ver. En kelte har gitt seg selv rom for å bry te med struktu ren i RT for å få plass til kunn skaps formid ling. And re ut set ter even tuelle råd og in for ma sjo ner til sam ta len etter etterintervjuet. Va ria sjo ner De fles te vei le de re sy nes å ha fun net sin form for bruk av RT, men noen va ria sjo ner kan like vel fore kom me fra gang til gang. Også mel lom vei le de re er det va ria sjon i bru ken. Føl gen de va ri an ter er de vik tig ste med hen syn til å ska pe mang fol det i ut formin gen: Det va rie rer hvem som in ter vju er Fo kus og ret nings lin jer for forintervjuing va rie rer Det va rie rer om in ter vju sup ple res med vi deo Om fan get og fo kus av re flek sjo ne ne varie rer Det va rie rer om vei le de ren del tar i reflek te ren de team Fo kus og ret nings lin jer for etterintervju va rie rer Det va rie rer om det nyt tes mer enn én refleksjonsrunde Det va rie rer om re flek sjo ne ne sup ple res med rol le spill Vei le de re er uli ke i sin rol le ut for ming, sær lig med hen syn til sin egen pe da gogis ke rol le I til legg til de va ria sjo ne ne som frem kom gjen nom in ter vju ene med vei le der ne, har vi også i vi deo opp ta ke ne fra veiledningssekvensene ob ser vert noen va ria sjo ner i sel ve struk tu ren med de tre fa se ne: Forintervju ut går ved at en saks frem leggel se el ler en sam ta le om sak glir over i en refleksjonsfase Refleksjonsfasen glir over i en dis ku sjon, ved at del ta ker ne lå ser seg i be stem te syns må ter Refleksjonsfasen ut vik ler seg til en samta le mel lom alle, uten at etterintervju blir gjen nom ført Fire for hold frem står som ty de li ge fi gu rer i det bil det vei le der ne gir av sin vei led ningsprak sis med bruk av RT. For det før s te følger vei le der ne stort sett, om enn med kla re unn tak, en struk tur med tre fa ser, lik den som IAP har ut vik let. For det and re blir rasjo na len for bruk av re flek te ren de team, der te ra peu ten gis fritt rom for på egne premis ser å vur de re hva som kan være nyt ti ge inn spill til kli ent ar bei det, frem he vet og verd satt. For det tred je er det slå en de hvor mang fol dig va ria sjo nen i bru ken av RT er. Og til sist frem går det at opp læ ring og instruk sjon av veiledningskandidatene i bruken av RT er lite vekt lagt. tidsskrift for norsk psykologforening

5 Skjerve & Reichelt: Reflekterende team Vitenskap og psykologi Veiledningsmåten byg ger på en an ta kel se om at team et ikke bare kom mer med nyt ti ge inn spill, men at inn spil le ne vil være til strek ke li ge for å sik re den nød ven di ge pro fe sjo nel le kompe tanse utvik ling peu ten ikke skal be hø ve å be grun ne el ler for sva re ver ken sin prak sis el ler sine valg. Gjen nom å unn gå å stil le te ra peu ten i en de fen siv po si sjon øns ker en å op ti ma li se re ut vik lings- og læ rings be tin gel ser. En an tar også at det mang fold av re flek sjo ner som team et kom mer med, vil in ne hol de innspill som te ra peu ten fin ner nyt tig for seg, og som vil tje ne til vi de re voks ter. Et as pekt ved slik voks ter er styr king av te ra peu tens pro fe sjo nel le au to no mi gjen nom selv stendig he ten i de valg som tas. Vekt leg gin gen av den po si sjon te ra peuten skal gis, av spei ler at RT byg ger på en spe si fikk an ta kel se om be tin gel ser for forand ring. For and ring skjer best hvis den er selv ini ti ert, uten ytre på trykk som kan skape nega tive re ak sjo ner. Det an tas også at det er per so nen som står i en forandringsposisjon, som selv best vet hva som kan virke ut vik len de. And re, in klu si ve vei le de ren, er ikke eks pert på kan di da tens be hov el ler in di vi duelle be tin gel ser for for and ring. Det er den te ra peu tis ke ikke-vite-po si sjo nen (An der son & Goolishian, 1988) som er gjort gjel den de også for vei le de re. Prak si sen vi ser at det er van ske lig for vei le der ne å hol de fast på den ne po si sjo nen un der den re flek te ren de pro ses sen. Det er hel ler ikke noen nød ven dig mot set ning mel lom det å være ikke-vi ter og det å for mid le kunn skap. Det av gjø ren de er å for mid le kunn skap på en måte som ikke vir ker de fi ni tiv, og som ikke av skjæ rer vi de re re flek sjon. En må finne en rol le ut for ming for vei le de ren og en plass i pro ses sen for kunn skaps for mid lingen som ikke gri per inn i sam spil let i det re flek te ren de team et. Veiledningsmåten byg ger på en an ta kelse om at team et ikke bare kom mer med nyt ti ge inn spill, men at inn spil le ne vil være til strek ke li ge for å sik re den nød ven di ge pro fe sjo nel le kompe tanse utvik ling. I alle fall vil det te måt te være en an ta kel se dersom all vei led ning skjer i form av bruk av RT. Nå ser vi at vei le de re nep pe sto ler på at det te fak tisk er til fel let. Egen del ta kel se i team et, inn slag av mi ni fore les nin ger, av opp føl ging av egne idéer, av pe da go gis ke bare en av gren set frem gangs må te el ler meto de. Slik RT prak ti se res av en kelte av vei leder ne vi har in ter vju et, fin ner vi det mest kor rekt å om ta le frem gangs må ten som en veiledningsmetode av gren set til å åpne for re flek sjon i vei led nin gen uten del ta kel se fra te ra peu ten. Den opp rin ne li ge va ri an ten av RT som ble ut vik let av IAP, og som i mo difi sert form bru kes av de fles te av in for mante ne, lig ger nær me re en teo ri ba sert veiledningsform, der intervjuutforming, vei leder rol le, se kven ser i pro ses sen og opp ga ven for team et er spe si fi sert. Va ria sjo ner som at vei le de ren del tar i RT el ler at det nyt tes flere refleksjonsrunder, var be skre vet, og det var re de gjort for hen sik ten med og prak tise rin gen av va ria sjo ne ne. En klar svak het ved for mid lin gen av RT som veiledningsform var at den skjed de gjen nom munt lig frem stil ling og mo del lering hel ler enn gjen nom skrift lig pre sen tasjon. Sann syn lig he ten for mang fold i formid lin gen var stor. En an nen svak het var at veiledningsformen, som et ny ska pen de arbeid, ikke ble fulgt opp av forsk ning. Tilfreds he ten med det sent rale me to de as pektet var stor. Det var en be ha ge lig og av lasten de veiledningsmåte både for te ra peu ter og vei le de re, og reflektørene fikk en mer ak tiv og del ta kende rol le i vei led nin gen enn i tra di sjo nell grup pe vei led ning. Men om vei led nin gen ble god ut fra til nær mingens egne mål for terapeututvikling, for ble et mer ube svart spørs mål. Den voksterorienterte mål for mu le rin gen var hel ler ikke sær lig ty de lig gjort. Vår an be fa ling er at det tas vi de re skritt til en mer om fat ten de spe si fi ka sjon av RT som teo ri ba sert veiledningsform. En vil da kun ne spe si fi se re be tin gel se ne en an tar er vik ti ge for at te ra peu tens voks ter skal bli best mu lig. Fa ser, in ter vju form osv. be skrevet i IAPs frem gangs må te vil kun ne ut dypes og inn gå blant ele men te ne i veiledningsformen. En nær me re be skri vel se av for men, med for slag til ret nings lin jer for vei le de rens hand lings valg og rol le ut forming, vil kun ne åpne for eva lue rings sture de gjø rel ser i etterintervju og ettersamtale og bruk av sup ple ren de veiledningsformer vi ser at man ge av vei le der ne fø ler an svar for å sik re idé til fang og kunn skaps for midling i til legg til re flek sjo ne ne fra team et. Re ak sjo ner fra te ra peu ter og team med lemmer re fe rert i Reich elt og Skjer ve (2007a; 2007b) kan tyde på at slik sup ple ring kan være på krevd for å sik re til freds het med vei led nin gen, men at langt fra alle vei le derne har fun net den plass og den form for kunn skaps for mid ling som er øns ke lig. Me to de as pek ter og ut byt te Det å in klu de re en se kvens i vei led ningspro ses sen, kalt RT, der del ta ker ne re flek terer over det pre sen ter te kli nis ke ma te ria let uten te ra peu tens del ta kel se, kan be nev nes som en egen veiledningsmetode. Det er en for holds vis klart be skre vet og av gren set inter ven sjon i vei led nin gen, med en be grunnel se. De va ria sjo ne ne som er lis tet oven for, hand ler om uli ke må ter å prak ti se re RT på og om uli ke vil kår for å sik re nyt ten av meto den. Vik tig he ten av dis se vil kå rene el ler va ri an te ne som as pek ter ved me to den, opp fat tes åpen bart for skjel lig av uli ke veile de re. Man ge sy nes for ek sem pel ikke å anta at en be stemt måte å ut fø re forintervjuet på, slik det lig ger inn bakt i den opprin ne li ge IAP-frem gangs må ten, øker sannsyn lig he ten for at team ets pro duk sjon skal bli nyt tig og til strek ke lig for te ra peu ten. Man ge vei le de re sy nes hel ler ikke å ten ke at opp læ ring i re flek sjon bi drar til ut byt tet av vei led nin gen, el ler at egen rollestrukturering øver ve sent lig inn fly tel se på kommu ni ka sjo nen i team et. Data om fak tisk prak ti se ring av RT sy nes å gi et an net bil de. Det er ikke alle må ter å prak ti se re me to den på som op ti ma li se rer de vil kå rene som antas best å frem me ut vik ling for te ra peu ten (Reich elt & Skjer ve, 2007b). Det kan for tone seg som om de fles te vei le der ne ikke helt har tatt inn over seg at RT i sin ka rak ter er en psykoterapiteoribasert veiledningsform, som både om hand ler mål for vei led nin gen og vil kår for te ra peu tens voks ter, og ikke 250 tidsskrift for norsk psykologforening

6 Vitenskap og psykologi Skjerve & Reichelt: Reflekterende team dier. En kan for sø ke å av kla re om det er riktig at de an tatt vik ti ge ele men te ne fak tisk er av be tyd ning for pro duk sjo nen av re fleksjo ner, for te ra peu te nes til freds het, for å ivare ta opp læ rings be hov uten å svek ke end rings be tin gel se ne, osv. En ut fyl len de be skri vel se gir grunn lag for sy ste ma tisk under sø kel se av va ria sjo ner for å få tak i betyd nin gen av dem. Det vil nep pe være rea lis tisk å skul le få vei le de re til for ek sem pel sy ste ma tisk å varie re sin måte å gjen nom fø re forintervju på for å stu de re in ter vju ets be tyd ning for produk sjo nen av re flek sjo ner. Men med den va ria bi li te ten en fin ner i vei le der nes praksis, vil det kun ne være mu lig med «na tur lig eks pe ri men te ring». Med et til strek ke lig stort ma te ria le vil en kun ne be ly se and re for hold enn in ter vju et som kan øve inn flytel se på re flek sjons pro ses sen, som ut forming av vei le der rol le el ler sam men set ning av re flek te ren de team. Slutt ord Vi vet ikke i hvil ken grad re flek te ren de team som veiledningsform be nyt tes i and re land, men vi vet at ar beids må ten ikke har vært ut fors ket sy ste ma tisk. Til freds he ten med RT er høy blant både te ra peu ter, vei lede re og reflektører (Reich elt & Skjer ve, 2007a; 2007 b), men vi vet lite om hvil ket veiledningsutbytte den gir. Vei le der nes varia sjo ner i må ten å prak ti se re på syn lig gjør ut ford rin ger ved bru ken av me to den. En bør unn gå va ri an ter som ikke op ti ma li se rer den til sik te de voks te ren hos te ra peu ten. Men vans ke ne lig ger i å bli klar over, og å få kunn skap om, hvil ke vil kår el ler sent rale ele men ter som bør inn gå i veiledningsformen for å sik re gode voks ter vil kår. Re fe ran ser An der sen, T. (1987). The reflecting team: Dialogue and meta-dialogue in clin ical work. Fa mi ly Process, 26, An der son, H. & Ram bo, A. (1988). An experiment in sys temic fam ily ther apy training: A trainer and the trai nee perspective. Jour nal of Systemic and Strategic Therapies, 7, An der son, H. & Goolishian, H. (1988). Hu man sy stems as linguistic sy stems: evolv ing ideas about the im pli ca tions for theory and prac tice. Fa mi ly Process, 27, Bern ard, J. M. & Good year, R. K. (1992). Fun damen tals of clin ical supervision. Bos ton: Allyn and Ba con. Bern ard, J. M. & Good year, R. K. (1998). Fun damen tals of clin ical supervision (2 nd ed.) Boston: Allyn and Ba con. Fox, H., Tench, C. & Ma rie (2002). Out si derwitness prac tices and group supervision. Jour nal of Nar ra ti ve Ther apy and Community Work, 4, Haa land, K. R. (1987). Team og te ra pi. Bruk av re flek te ren de team i kon sul ta sjon og kol le gagrup per. Fo kus på fami lien, 15, Maturana, H.R. & Va re la, F.J. (1987). The tree of knowledge. Bos ton, M.A: New Scien ce li brary. Reich elt, S. (2006). Vei led nings grup per med reflek te ren de team. I H. Eli as sen & J. Seikkula (red.), Re flek te ren de pro ses ser i prak sis: Kli ent sam ta ler, vei led ning, kon sul ta sjon og forsk ning (ss ). Oslo: Uni ver si tetsfor la get. Reich elt, S. & Skjer ve, J. (2007a). Reflecting team used for clin ical group supervision without clients present: Ide als and realities. Ar tikkel ma nus. Inn sendt. Reich elt, S. & Skjer ve, J. (2007b). Fall gru ver i bru ken av re flek te ren de team i vei led ningsgrup per. Fo kus på fami lien, 35, Wat kins, C. E. (1997). Hand book of psychotherapy supervision. New York: John Wi ley & Sons. Jan Skjer ve Po li kli nikk for barn Chris ties ga te Ber gen Tlf E-post jan.skjerve@psykp.uib.no tidsskrift for norsk psykologforening