Havforskerne og fiskerne, hvordan kan vi samarbeide bedre?

Transkript

1 1 Havforskerne og fiskerne, hvordan kan vi samarbeide bedre? Statsråd, dirigent, formann, delegater og gjester, På vegne av Havforskningsinstituttet må jeg få lov å takke for invitasjonen til å komme til Norges Fiskarlags Landsmøte for å innlede om framtidig samarbeid mellom fisker og havforsker. Som Norges Fiskarlag, er Havforskningsinstituttet en stor organisasjon som er representert i sør, i vest og i nord. Faktisk er det bare IFREMER i Frankrike som er større enn oss i europeisk sammenheng. Det skulle bare mangle at Norge ikke skulle ha råd til et stort havforskningsinstitutt med den store fiskeri- og akvakulturvirksomhet som nasjonen utøver. Med infrastruktur som nye G.O.Sars som har vist seg som et framifrå flerfunksjonelt havforskningsfartøy, og en betydelig utbygging av havbruksstasjonen i Matre, er instituttet godt rustet for framtidige forskningsoppgaver for videre utvikling av norsk fiskeri- og akvakulturvirksomhet. En forutsetning er selvfølgelig at det finansielle grunnlag for vår virksomhet opprettholdes på dagens nivå, og helst styrkes noe i årene som kommer. Vi er fornøyd med at det i forskningsmeldingen som ble behandlet av Stortinget i vår, ble konkludert med at finansieringen for å utføre forsknings- og rådgivningsvirksomheten som bestilles av Fiskeri- og kystdepartementet skal gå over departementets eget budsjett. Dermed sikres samsvar mellom de oppgaver departementet vil ha utført og finansieringen som er nødvendig for å utføre oppgavene på en vitenskapelig forsvarlig måte. Vi finner imidlertid grunn til å påpeke at våre forskere må bruke stadig mer tid til på å skrive søknader til andre finansieringskilder. Når det marine forsknings-norge produserer til sammen ca. 330 søknader til programmene Havet og kysten og Havbruk i Norges

2 2 Forskningsråd, to program som til sammen bare har ca. 60 millioner i ledige midler, har den nasjonale konkurransen om små forskningsmidler kommet ut av proporsjon. Derfor applauderer vi ambisjonene i forskningsmeldingen om at nivået på forskningsfinansieringen skal opp fra 1,8 % av brutto nasjonalprodukt til gjennomsnittlig OECD nivå på 3 %. Våre skandinaviske naboland har for lengst forsert en slik utvikling. I Finland og Sverige ligger forskningsfinansieringen på henholdsvis 3,5 og 4,3 % av brutto nasjonalprodukt. Det er fare for at vi vil bli hengende etter i samfunnsutviklingen dersom vi ikke kommer opp på et lignende nivå i årene som kommer. Her har den nye Stoltenberg-regjeringen en av sine største utfordringer! Før 1970 var Havforskningsinstituttets viktigste oppgave å utforske våre havområder med sikte på å kunne høste mer og jevnere av de betydelige fiskeressursene som fantes. Forskningen til en av våre grunnleggere Johan Hjort om årsakene til vekslingene i de norske fiskeriene, Tor Iversens kartlegging av forekomstene i Barentshavet, Finn Devolds sonarundersøkelser av sildevandringene i Norskehavet, og kolmuleundersøkelsene rundt 1970 er eksempler på dette. Etter sammenbruddet i bestandene av Norsk vårgytende sild, Nordsjømakrell og Nordsjøsild, har instituttets rolle i forhold til fiskeriene endret seg fra å levere premisser for ekspansiv næringsutvikling til å levere premisser som setter rammer for næringsutviklingen. Ettersom kapasiteten i flåten har økt som følge av den teknologiske utviklingen etter krigen, er de store fiskebestandene våre fullt utnyttet og til dels overbeskattet. Gjenoppbyggingen av bestanden av Norsk vårgytende sild som tok 25 år før bestanden var tilbake på tidligere produksjonsnivå, har vært en betydelig utfordring både for Havforskningsinstituttet og Norges Fiskarlag. Det er ikke til å legge skjul på at relasjonene til tider var anstrengt. Nå kan vi imidlertid se tilbake på en 10-årig

3 3 felles forvaltningssuksess, der bestanden har produsert godt siden 1995, og med meget lovende årsklasser på vei til å bli fangbare. En forutsetning for denne suksessen er erkjennelse av at bestanden kun tåler en lav beskatningsgrad for det kan være langt mellom de gode årsklassene, og at vi har lært oss å se mye sild i sjøen uten at alt skal fiskes. Dette har gitt grunnlag for en langsiktig forvaltningsstrategi, med en konkret forvaltningsregel for uttak fra bestanden. Nå er ikke de fem partene som forvalter bestanden enige om fordelingen, slik at forvaltningsreglen fravikes noe, og vi vil advare mot at dette vedvarer. Slik vi ser det bør forvaltningsregelen for NVG sild utbygges med elementer som sikrer en relativt stabil kvote fra år til år. Så vil jeg driste meg til å invitere Norges Fiskarlag til at vi i fellesskap betrakter forvaltningen av Nord-øst Arktisk torsk som en betinget forvaltningssuksess. Harde reguleringer og til dels anstrengte relasjoner mellom forsker og fisker måtte til på begynnelsen og slutten av 90-tallet for å hindre en katastrofal reduksjon av bestanden. Nå produserer bestanden såpass godt at det er grunnlag for å høste opp mot en halv million tonn igjen. I fiskerinæringen er det en seiglivet forventning at denne bestanden bør kunne høstes opp mot tonn som på 50, 60 og 70-tallet. Men slik fangst er det ikke grunnlag for på lenge enda, blant annet fordi bestanden nå består av færre og yngre årsklasser som blir utsatt for en for høy beskatningsgrad til at bestanden kan produsere maksimalt. Så selv om professor Gudrun Marteinsdottir under ICES årlige vitenskapskonferanse i Aberdeen nylig karakteriserte bestanden av Nord-øst Arktisk torsk til å være i god forfatning, kanskje den best forvaltede av de 22 torskebestandene i Nord-Atlanteren, må det altså en lavere beskatningsgrad til for at bestanden skal produsere bedre. Vi mener også at vi har noenlunde tak på utviklingen i bestanden. Det viser seg blant annet gjennom relativt små justeringer i bestandsutviklingen fra år til år sett i ettertid, såkalte retrospektive betraktninger. Likevel, det er grunn til uro over det til dels betydelige,

4 4 urapporterte fiske som foregår i Barentshavet. Vi vil understreke at slik aktivitet undergraver enhver forvaltningsstrategi. Vi har store utfordringer fremfor oss når det gjeld å få overbeskattede og utarmede bestander av torsk langs kysten og i Nordsjøen, samt de fleste andre bunnfiskbestandene i Nordsjøen, med unntak av sei, på fote igjen. Gjenoppbyggingen av disse bestandene vil kreve drastiske tiltak, stopp i fisket i mange områder langs kysten og over store deler av Nordsjøen er ikke til å unngå. Når det gjelder miljøpåvirkning gjennom utslipp til sjø og bruk av våre havområder til annen virksomhet er Havforskningsinstituttet og Norges Fiskarlag på linje. Norges Fiskarlag er opptatt av rent hav som en forutsetning for å kunne levere trygg sjømat fra våre havområder. Vi har forskning og rådgivning for rent hav som et operasjonelt mål for den økosystem baserte virksomheten som nå er grunnlaget for aktivitetene våre til havs. Ut fra økosystembetraktninger fraråder vi oljevirksomhet i Lofoten, utenfor Vesterålen og i den sørlige delen av Troms der de store torskefiskbestandane i Barentshavet årlig fornyer seg. Vi konstaterer at Norges Fiskarlag argumenterer for dette ut fra vår tilrådning. Ventelig kommer den nye Stoltenberg-regjeringen til en like klok og balansert holdning til oljevirksomhet i nord som sittende regjering som har lagt en solid forvaltningsplanprosess til grunn for sine beslutninger. I europeisk fiskeri- og fiskeriforvaltning er det betydelige endringer på gang. EU har vedtatt å opprette 7 regionale rådgivingskomiteer, 3 er alt satt i drift. 2 av disse vil ha med bestander som Norge har interesse i å gjøre. Det er Det regionale forvaltningsråd for Nordsjøen med sekretariat i Aberdeen med Hans Andersson fra Sverige som første leder. Nylig er Den pelagiske rådgivningskomiteen med skotten Ian MacSween som leder etablert også.

5 5 Norges Fiskarlag vil kunne ha observatørstatus i disse komiteene, og det er viktig å være med å ivareta norske interesser. Formålet med de regionale rådgivningskomiteene er å gi EU-kommisjonen konkrete innspill som skal bidra til en bedre forvaltning av fiskeriene i de respektive regionene, og EU har i så måte betydelige utfordringer. Utviklingen i EU fører til et økende press på Det Internasjonale Havforskningsrådet (ICES) om å åpne for deltakelse fra fiskerinæringen, samt å gjøre rådgivningsprosessen mer gjennomsiktig. Rådgivningsprosessen i ICES blir gjerne sammenlignet med Konklaven i Roma når Kardinalene samles i Vatikanet for å velge ny pave. Hvit røyk stiger opp når beslutningen er tatt, men utenverdenen har ingen innsyn i prosessen. Sammenligningen er urettferdig fordi ICES gir innsyn i prosessen gjennom at dokumentene som ligger til grunn for rådene er åpent tilgjengelige når rådene er bestemt og kommunisert. Likevel er det nå i ICES en diskusjon om bredere deltakelse og større åpenhet, og dette var et av hovedtemaene på årets vitenskapskonferanse i Aberdeen nylig. Foredragsholdere fra Australia og Nord-Amerika ga innsyn i nasjonale fiskeriforvaltningssystemer der næringen er involvert i minst like stor grad som hos oss. Vi vil anbefale at Norges Fiskarlag orienterer seg om utviklingen i ICES, blant annet gjennom deltakelse på ICES sin årlige vitenskapskonferanse. Vi vil invitere Norges Fiskarlag med på en diskusjon om hvordan kommunikasjonen fra oss og ICES kan bli bedre. Havforskningsinstituttet har i de senere årene arbeidet for å betre dialogen med fiskerinæringen gjennom en Referansegruppe for ressursforskning som har hatt årlige møter. Norges Fiskarlag er selvfølgelig medlem i denne gruppen. I møtene i Referansegruppen gir vi innsyn i prosessen som fører frem til konkrete råd på de viktigste fiskebestandene. Her diskuteres datainnsamling,

6 6 toktgjennomføring, metoder for mengdeberegning, bestandsvurderinger og forvaltningsråd. I årene som kommer vil Havforskningsinstituttet satse enda mer på data direkte fra fiskeflåten. Vi har nå en Referanseflåte på ti havgående fartøyer, trålere, garn- og linebåter og en snurper. I løpet av høsten vil vi ha en flåte av kystfartøyer også. Dette direkte samarbeidet med fiskeflåten vil vi bygge ytterligere ut i årene som kommer. Likeledes leier vi inn fiskefartøyer, noen av dem er etter hvert spesialutrustet for fiskeriforskning, til oppdrag for fangst- og ressursundersøkelser. Faktisk har vi etter hvert nesten like mange toktdøgn med innleide fartøyer (ca. 1000) som med våre egne båter (ca. 1500). For neste år planlegger vi å kjøre vitenskapelig survey av loddebestanden på Finnmarkkysten, av de pelagiske bestandene i Norskehavet i juli, og av sildas overvintring i Norskehavet med innleide ringnotbåter/pelagiske trålfartøyer. Vi arbeider for at data direkte fra flåten i større grad skal danne grunnlag for tidsserier og gå direkte inn i bestandsberegningene. Dermed håper vi å kunne fange opp endringer i bestandene bedre enn i dag, der vi av og til ser at vi kommer noe på etterskudd. Blant annet var det en erkjennelse under vårt forberedende møte før ACFM nylig, Det Internasjonale Havforskningsrådet sin komité for fiskeriforvaltning. Her blir vurderingene av de aktuelle bestandene fra arbeidsgruppene gått nøye i gjennom, og Havforskningsinstituttets syn på tilrådelig uttak fra bestandene formulert. Vi er ikke fremmed for at vi kan komme til å invitere en og annen erfaren fisker til disse møtene, for å delta i vurderinger av bestander vi har vanskeligheter med. Initiativet fra Norges Fiskarlag om et prosjekt for å finne ut i hvilken grad erfaringsbasert kunnskap kan inngå i grunnlaget for forvaltningen av viktige bestander ser vi også frem til å bidra konstruktivt til.

7 7 Utviklingen jeg har skissert tilsier en nærmere dialog og samhandling mellom Norges Fiskarlag og Havforskningsinstituttet. Dette kommer gjennom en langsomt modnende erkjennelse av at selv om vi har ulike roller, så er vi i samme båt, og vi må kanskje til og med sitte på samme tofte i årene som kommer for å bidra til en fremtidsrettet utvikling av våre fiskerier. Takk for meg og lykke til med landsmøtet!