BORGARTING LAGMANNSRETT

Transkript

1 BORGARTING LAGMANNSRETT -----DOM Avsagt: Saksnr.: i Borgarting lagmannsrett, AST-BORG/01 Dommere: Lagdommer Lagdommer Lagdommer Kristin Robberstad Arild Kjerschow Petter Chr. Sogn Siktet Magnus Stangeland Advokat Svein Aage Valen Påtalemyndighet Økokrim Statsadvokat Tarjei Istad Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 Saken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet i sak om grovt uaktsomt grovt bedrageri. Økokrim har 14. mai 2010 satt blant annet Magnus Stangeland under tiltale for overtredelse av straffeloven 271a, jf 270 og 271, for ved grov uaktsomhet å ha skaffet seg en uberettiget vinning ved å fremkalle eller utnytte en villfarelse og derved rettsstridig forlede noen til en handling som har voldt tap for den han handler for, og bedrageriet er grovt. Grunnlaget er følgende hva gjelder Stangeland: I brev mottatt av Stortinget den 22. desember 2004 søkte han etter å ha vært stortingsrepresentant i tidsrommet 1985 til 1997 om pensjon etter den såkalte 75- årsregelen i lov 12. juni 1981 nr. 61 om pensjonsordningen for stortingsrepresentanter 2 fjerde ledd. På grunnlag av søknaden og en senere telefonsamtale ble han innvilget pensjon med virkning fra 1. oktober Både på søknadstidspunktet og senere unnlot han å opplyse Stortingets pensjonsstyre om at han hadde inntekter som oversteg pensjonsbeløpet, i form av fast lønn fra AS Bergen Yards, styrehonorarer og fri bil, og som utelukket rett til den innvilgede ytelsen. Som følge av dette fikk han i perioden fra 1. oktober 2004 til 28. februar 2006 uberettiget utbetalt i alt kr fra Statens pensjonskasse, hvilket medførte et tilsvarende tap for staten. Oslo tingrett avsa 7. januar 2011 dom med slik domsslutning hva gjelder Magnus Stangeland: 2 Magnus Stangeland, født 17. mars 1941, dømmes for overtredelse av straffeloven 271a, jf 270 og 271 til fengsel i 60 seksti dager. Magnus Stangeland, født 17. mars 1941, dømmes til å erstatte det offentliges sakskostnader med etthundretusen kroner. Magnus Stangeland og Økokrim har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Stangelands anke gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og avgjørelsen om saksomkostninger. Økokrims motanke gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Anken fra Magnus Stangeland er henvist til ankeforhandling for så vidt angår lovanvendelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Økokrims motanke er avvist. Ved lagmannsrettens brev 11. april og 20. mai 2011 ble det besluttet å dele behandlingen av Stangelands anke, slik at anken over lovanvendelsen under skyldspørsmålet behandles først. Ankeforhandling til behandling av anken over lovanvendelsen under skyldspørsmålet er holdt 15. og 16. november 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. Magnus Stangeland møtte. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Forsvareren nedla påstand om at Magnus Stangeland frifinnes. Påtalemyndigheten nedla påstand om at anken forkastes AST-BORG/01

3 Lagmannsretten bemerker: Spørsmålene i saken er om samtlige objektive vilkår for straff etter bedrageribestemmelsen er oppfylt og om tingretten har anvendt riktig aktsomhetsnorm ved vurderingen av om Stangeland har opptrådt grovt uaktsomt. Stangeland har anført at han ikke har utvist den nødvendige subjektive skyld for å kunne dømmes for grovt uaktsomt grovt bedrageri. Han har videre anført at han ikke rettstridig har forledet Stortingets pensjonsordning. Det er ikke noen sammenheng mellom hans handlemåte overfor ordningen og det tapet ordningen led ved at han fikk pensjon til tross for at han ikke fylte vilkårene, idet han ga tilstrekkelig informasjon til ordningens administrasjon. Han har videre tatt til orde for at ordningens sekretær ikke var i noen villfarelse da hun opplyste til Stangeland at sporadiske inntekter ikke talte med og at styreinntekter ble regnet som sporadiske inntekter. Etter hans syn er det mer nærliggende å se det slik at hun ga feilaktig og/eller ufullstendig informasjon på bakgrunn av en uklar og romslig praksis som senere ble endret. 1. De objektive vilkårene for straff Lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter (stortingspensjonsloven) 2 lød slik i den perioden forholdet i tiltalen gjelder: 2. Rett til alderspensjon har den som har deltatt i minst 3 ordentlige Storting og hvert av dem har fungert minst 6 måneder, eller hele samlingstiden om denne er kortere. Det gjøres ikke fradrag for fravær på grunn av sykdom eller offentlig oppdrag, og heller ikke for annet fravær inntil 1 måned i samlingstiden. For flere forskjellige ordentlige Storting hvor en vararepresentant på hvert av dem ikke har deltatt i minst 6 måneder, kan funksjonstiden legges sammen, og hver sjette måned av den således sammenlagte funksjonstid blir i relasjon til bestemmelsene i denne lov å anse som deltagelse i ett ordentlig Storting. Som pensjonsgivende regnes også funksjonstid før lovens ikrafttreden. Den tid en stortingsrepresentant måtte ha vært medlem av Regjeringen medregnes bare som pensjonsgivende hvis tiden ikke også er pensjonsgivende etter lov om pensjonsordning for statsråder. Pensjonsalderen er 65 år. Pensjonsrettighetene inntreffer likevel tidligere når summen av alder og opptjeningstid er 75 år. Dette gjelder dog ikke dersom vedkommende har eller får tilsvarende inntektsgivende arbeid. Alderspensjon kan ikke ytes så lenge pensjonssøkeren er medlem av Stortinget eller Regjeringen, eller er tilsatt i offentlig eller kommunal tjeneste i hovedstilling. Magnus Stangeland har akseptert at stortingsrepresentanters rett til alderspensjon etter 75- årsregelen i 2 fjerde ledd var slik som beskrevet i Oslo tingretts dom av 7. januar 2011 i AST-BORG/01

4 den perioden saken gjelder. Tingretten la til grunn at 2 fjerde ledd siste punktum ga anvisning på en inntektsgrense og at alle inntekter og fordeler som kan tilbakeføres til arbeid skulle regnes med. Tingretten la videre til grunn at det var langvarig, omfattende og konsekvent praksis for at pensjon ikke ble innvilget dersom pensjonsordningen visste at søkeren ville ha arbeidsinntekter det være seg faste og sikre eller sporadiske og usikre på nivå med eller over full pensjon fra inntreden i ordningen. For Stangelands del innebar dette at ikke bare lønn, men også styrehonorar og verdien av ordningen med fri bil skulle telle med ved vurderingen av om inntekten oversteg full stortingspensjon. Han kunne tjene inntil full stortingspensjon, og det var ingen gradering av pensjonen: Tjente han mer, falt retten til pensjon bort fullt og helt, tjente han mindre hadde han rett til pensjon uten noen avkorting. Stangeland aksepterer etter dette at han ikke hadde rett til pensjonen som ble utbetalt for perioden 1. oktober februar 2006, et beløp på til sammen kroner. Årsaken til at han ikke hadde rett til pensjonen, var at han hadde en lønnsinntekt fra 40 % stilling som rådgiver i sitt selskap AS Bergen Yards, honorar fra styreverv i Redningsselskapet og to selskaper han var eier i DOF ASA og DOF Holding AS samt at han hadde fri bil som del av godtgjørelsen fra AS Bergen Yards. Verdien av fri bil var kroner i måneden. Full stortingspensjon var på denne tiden kroner i året og kroner i måneden. I oktober 2004 utgjorde lønn, fri bil og styrehonorar kroner i måneden. Også i 2005 og fram til 1. mars 2006 var både års- og månedsinntekt alt i alt for høy når styrehonorar og fri bil ble regnet med. Dette er beskrevet slik i tingrettens dom: Inntekten for 2005 var kroner. Pensjonsbeløpet dette året var kroner. Selv om det gjøres et maksimalt gunstig fradrag i inntekten for 2005 for feriepenger opptjent i direktørstillingen i 2004 på kroner (8 måneder x kroner x 14,3 prosent) og for fri bil med kroner, ble inntektstaket overskredet. Inntektene fra styreverv sank gjennom hele tiltaleperioden. I 2005 utgjorde de kroner. I 2006 utgjorde de kroner. Siden Stangeland beholdt vervet i et selskap som han hadde eierinteresser i DOF Holding mener retten at denne reduksjonen ikke gjør det mer naturlig å beskrive styreinntektene mot slutten av tiltaleperioden som sporadiske og usikre. Inntektstaket ble uansett overskredet gjennom hele tiltaleperioden, både med og uten fri bil. På denne bakgrunn er lagmannsretten enig med tingretten i at stortingspensjonsordningens innvilgelse av pensjon til Stangeland var i strid med en korrekt forståelse av stortingspensjonsloven. Pensjonsordningen ble derved påført et tap AST-BORG/01

5 Tingretten har lagt følgende til grunn om hvilke opplysninger Stangeland ga til pensjonsordningen og om hvilken informasjon pensjonsordningens sekretær, Astrid Risnes, ga ham: Retten finner det etter dette bevist utover rimelig tvil at Stangeland var klar over at det gjaldt en inntektsbegrensning. Siden kontakten mellom Stangeland og Risnes fant sted for om lag 6 år siden og begge har forklart seg bare etter hukommelsen, finner retten det igjen ut fra prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode bevist at Stangeland opplyste om at han hadde gått ned i deltidsstilling og at han hadde styreverv i Redningsselskapet og egne selskaper, men at han bare var konkret på omfanget av inntekten fra deltidsstillingen og at han bare oppga styrevervet i Redningsselskapet som sikkert for fremtiden. Retten finner det videre bevist utover rimelig tvil at han opplyste om at han hadde en bilordning, men at han heller ikke var konkret med hensyn til omfanget av denne fordelen. [ ] Retten finner det endelig bevist utover rimelig tvil at Risnes ga uttrykk for at sporadiske inntekter og styreinntekter var unntatt, og at det var hun som satte likhetstegn mellom sporadiske inntekter og styreinntekter. Om fordelen ved fri bil har tingretten funnet følgende bevist: Hun [Risnes] har også gitt uttrykk for at verken hun eller styret hadde naturalytelser med i tankegangen. [ ] Risnes [har] feilaktig lagt til grunn at naturalytelser faller utenfor. Retten utelukker ikke at hun og styret ville vurdert dette grundigere og annerledes hvis Stangeland hadde gitt utfyllende opplysninger om arten og omfanget av sin bilordning. Retten finner imidlertid ikke at dette er bevist utover rimelig tvil. Tingretten er kommet til at Stangeland fremkalte en villfarelse, fordi han ikke ga et korrekt og fullstendig bilde av sin inntektssituasjon. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Selv om Stangeland ikke tallfestet styrehonorar og verdien av fri bil, var opplysningene han ga etter lagmannsrettens syn tilstrekkelige til at pensjonsordningen for alle praktiske formål kunne konstatere at inntekten oversteg inntektsgrensen på kroner. Han kan da ikke sies å ha fremkalt en villfarelse om at han var på riktig side av inntektsgrensen. På bakgrunn av tingrettens bevisvurdering må det legges til grunn at Risnes i samband med Stangelands søknad om pensjon etter 75-årsregelen ga uttrykk for en uriktig oppfatning av inntektsbegrepet i stortingspensjonsloven 2 fjerde ledd siste punktum. Det må videre legges til grunn at Stangeland ikke visste hva som var riktig, men baserte seg på opplysningene fra Risnes om at verken styrehonorarene eller bilordningen var relevante i relasjon til bestemmelsen og derfor ikke skulle telle med ved vurderingen av om inntektsgrensen var overskredet. Når pensjonsordningens sekretær formidlet denne AST-BORG/01

6 oppfatningen til Stangeland kan det konstateres at hun la en objektivt sett uriktig lovforståelse til grunn. Det kan rett nok spørres om Risnes, hva gjelder betydningen av styrehonorar, egentlig hadde noen uriktig oppfatning av inntektsbegrepet eller om hun bare ga misvisende opplysninger innenfor et raust regime. Tingretten har funnet det bevist at Risnes også til andre søkere har gitt uttrykk for at sporadiske inntekter ikke talte med. Tingretten har imidlertid lagt til grunn at de aktuelle søkerne hadde god klaring opp til inntektsgrensen, og at det var størrelsen og ikke arten av inntektene som var det sentrale. I så fall var Risnes klar over at styrehonorar skulle telle med ved vurderingen av inntektsgrensen. Uansett kan det konstateres at hun ved en uriktig lovforståelse i hvert fall hva gjaldt bilordningen var i villfarelse, og at verdien av fri bil og lønnsinntekten i deltidsstillingen samlet oversteg inntektsgrensen. Lagmannsretten finner det klart at den som forsettlig eller grovt uaktsomt, ved å fremkalle eller utnytte en villfarelse, forleder noen til å utbetale pensjon og lignende ytelser man ikke har krav på, helt generelt har handlet utilbørlig eller utilstedelig og derved rettstridig. De objektive straffbarhetsvilkårene anses etter dette oppfylt. 2. Det subjektive vilkår for straff grov uaktsomhet Tingretten har beskrevet det rettslige utgangspunktet slik: For at [ ] Stangeland skal anses for å ha opptrådt grovt uaktsomt ved ikke å ha opplyst om at de hadde inntekter som overskred full pensjon, må de ha utvist en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet, jf Rt 1970 side Vinnings hensikt kreves derimot ikke, jf Rt 1999 side 874. Den subjektive skylden må foreligge på gjerningstidspunktet og dekke samtlige objektive vilkår, jf straffeloven 40 første ledd, jf 42. Lagmannsretten slutter seg til denne lovforståelsen. Spørsmålet er derfor om Stangelands handlemåte overfor pensjonsordningen etter en helhetlig vurdering var kvalifisert klanderverdig og foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet. Søknad om pensjon etter 75-årsregelen skjedde ved melding på skjema fastsatt av ordningen. I skjemaet ble det ikke bedt om opplysninger om stilling innenfor og inntekter fra privat sektor, til tross for at dette var relevante opplysninger for å kunne vurdere om søkeren hadde for høye inntekter, jf stortingspensjonsloven 2 fjerde ledd siste punktum. Stangeland var imidlertid klar over at det gjaldt en inntektsgrense for inntekter fra arbeid i privat sektor og visste at han måtte opplyse om slike inntekter. Det var ikke utarbeidet skriftlig veiledning eller annet materiale som beskrev vilkårene generelt eller inntektsgrensen spesielt. Lovteksten ga en viss veiledning, men var noe uklart utformet. I tillegg kommer at det hadde utviklet seg praksis med svak forankring i lovtekst og andre rettskilder, og som det i ettertid er fastslått at ikke var i AST-BORG/01

7 overensstemmelse med loven. Eksempelvis har tingretten lagt til grunn at pensjonsordningen tillot at inntekt, herunder styrehonorar, kunne utlignes over tre år. Det ble videre lagt til grunn at verdien av fri bil og andre naturalytelser ikke hadde betydning, og det var uklarheter rundt plikten til å tallfeste og oppgi forventede sporadiske inntekter. Pensjonsordningen hadde en beskjeden administrasjon. En av Stortingets ansatte hadde halv stilling som sekretær for pensjonsordningen, som ble ledet av et styre som besto av stortingsrepresentanter. Det var ingen pensjonsfaglig kompetanse tilknyttet ordningen ut over dette, verken i styret eller i administreringen av ordningen. Selve utbetalingene ble foretatt av Statens pensjonskasse (SPK), men SPK prøvde ikke om vilkårene var oppfylt. Tingretten har lagt til grunn at det bare var styret og sekretæren som hadde faglige forutsetninger for å gi svar på spørsmål om ordningen. I rettspraksis er det lagt til grunn at man kan komme i straffansvar dersom man misforstår et regelverk og så handler eller foretar unnlatelser uten først å forhøre seg med personer tilknyttet det organ som forvalter det aktuelle regelverket eller den aktuelle ordningen. Det vises som eksempler til Rt side 1069, der det ble lagt til grunn at en grunneier burde kontaktet miljøvernmyndigheten før han felte trær og brukte traktor i et våtmarksreservat. Tilsvarende er det i Rt 1991 side 741 lagt til grunn at tvil om skatteplikt burde vært tatt opp med ligningskontoret. Dersom man tar kontakt med representanter for det organ som forvalter et regelverk eller en ordning og så baserer seg på opplysninger derfra, vil det som det klare utgangspunkt ikke foreligge grov uaktsomhet. Som eksempel vises til Borgarting lagmannsretts dom 7. april 2005 (LB ). En arbeidssøkende ble der frifunnet etter å ha gitt feilaktige opplysninger og dermed fått for mye utbetalt i dagpenger. Forholdet var ikke grovt uaktsomt fordi han hadde basert seg på muntlige opplysninger han hadde innhentet fra Aetat i forkant. Stangeland hadde gitt tilstrekkelig informasjon til at ordningen for alle praktiske formål kunne vurdere om han hadde inntekter over eller under inntektsgrensen. At han ikke tallfestet styrehonorar og verdien av fri bil i søknaden/meldingsskjemaet må ses i sammenheng med de opplysningene han hadde fått om hvilke inntekter som var relevante. Det må da foreligge helt særegne omstendigheter for at det skal være grovt uaktsomt å basere seg på at informasjon fra rett organ er korrekt. Påtalemyndigheten har fremholdt at kontakten med ordningens sekretær må ha vært kortvarig og overfladisk, idet hun i andre sammenhenger hadde vært klar på at styrehonorar talte med. Det er få opplysninger i tingrettens dom om omfanget av kontakten. Det går imidlertid fram at det hadde vært en samtale før Stangeland gikk over i deltidsstilling med redusert lønn, en telefonsamtale før han sendte inn melding/søknadsskjema i desember 2004 og en ny telefonsamtale i januar Dette taler ikke i seg selv for at kontakten har vært så overfladisk at Stangeland burde forstått at AST-BORG/01

8 Risnes kan ha svart uten å ha forstått rekkevidden av opplysningene han hadde gitt henne eller av andre grunner ga feil svar. Påtalemyndigheten har anført at en rekke forhold tilsier en særlig aktsomhet når opplysningene om inntekt skulle gis. Påtalemyndigheten har blant annet pekt på at administrasjonen var liten og med et styre bestående utelukkende av personer som selv var medlemmer i pensjonsordningen, at ordningen var sjenerøs og tillitsbasert og at det ikke fantes tilgjengelig skriftlig informasjon om sentrale vilkår som blant annet inntektsbegrepet. Lagmannsretten kan langt på vei si seg enig med påtalemyndigheten i dette. Etter lagmannsrettens vurdering hadde søkere oppfordring til å ha som utgangpunkt et vidt inntektsbegrep. Det ville være best i overensstemmelse med inntektsbegrepet i annen sentral lovgivning som skatte- og trygdelovgivningen. Det ville også være best i samsvar med ordningens formål. I forarbeidene til 75-årsregelen er blant annet følgende uttalt om formålet (Innst O nr 101 ( ) side 2): Komitéen viser til at denne endringen vil innføre en form for fleksibel pensjonsalder. Den vil imøtekomme det behov som er tilstede for at representanter som trer ut av Stortinget, og som har få år igjen til pensjonsalder, kan få pensjon uten en omstendelig søknadsprosedyre overfor Pensjonsstyret. Erfaring viser at disse ofte kan komme i en vanskelig stilling i de få yrkesaktive år som gjenstår for dem. [ ] Forskjellen i formål illustreres ved at det ved alderpensjon etter oppnådd pensjonsalder på 65 år (65-årsregelen) ikke var noen inntektsgrense overhodet. Stangeland har derfor ved siden av stortingspensjonen kunnet opprettholde inntekter utover inntektsgrensen fra 1. mars 2006, måneden han fylte 65 år. Siden 75-årsregelen er utformet forskjellig fra 65- årsregelen hadde stortingsrepresentanter oppfordring til å gi heller for mye enn for lite informasjon om sine inntekter i samband med søknad etter 75-årsregelen. Det forhold at stortingsrepresetantene oppfattet ordningen som sjenerøs har imidlertid også betydning for om Stangeland hadde grunn til å trekke i tvil opplysningene fra Risnes. Stangeland hadde mindre grunn til å stusse over opplysningene han fikk enn om ordningen ikke hadde vært sjenerøs. Da ville det vært desto større grunn til å forsikre seg ytterligere om at var adgang til å holde betydelig inntekter utenom. Samlet sett kan Stangelands opptreden ikke karakteriseres som kvalifisert klanderverdig eller foranledige sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet. Riktig nok taler mye for at han for sikkerhet skyld skriftlig eller muntlig burde gitt fullstendige opplysninger om sine inntektsforhold. Det avgjørende må imidlertid være at Stangeland ga tilstrekkelig informasjon til at pensjonsordningen kunne og burde konkludert med at inntektsgrensen var overskredet, og at det er forståelig at han slo seg til ro med den informasjonen han fikk fra Risnes. Det vises også til at søknadsskjemaet ikke inneholdt noe om at den typen inntekter Stangeland hadde skulle oppgis, at praksis var uklar og at lovteksten hadde en uheldig språklig utforming AST-BORG/01

9 Både forsvarer og påtalemyndigheten har gitt uttrykk for at tingrettens beskrivelse av de faktiske forholdene er tilstrekkelig til å avsi dom for frifinnelse for det tilfelle at lagmannsretten kommer til at Stangeland ikke har vært grovt uaktsom. Lagmannsretten er enig i dette, jf straffeprosessloven 345 andre ledd andre punktum. Anken over lovanvendelsen har etter dette ført fram, og Magnus Stangeland frifinnes. Dommen er enstemmig AST-BORG/01

10 D o m s s l u t n i n g Magnus Stangeland, født 17. mars 1941, frifinnes. Kristin Robberstad Petter Chr. Sogn Arild Kjerschow Bekreftes for førstelagmannen: AST-BORG/01