Schengen-konvensjonen i norsk oversettelse

Transkript

1 Schengen-konvensjonen i norsk oversettelse 7 Konvensjon Om gjennomføring av Schengen-avtalen av 14. Juni 1985 Mellom regjeringene for statene i den økonomiske union Benelux, forbundsrepublikken Tyskland og republikken Frankrike om gradvis avskaffelse av kontrollen på de felles grenser Oversettelse 22. April 1996 Innledning Kongeriket Belgia, Forbundsrepublikken Tyskland, Republikken Frankrike, Storhertugdømmet Luxembourg og Kongeriket Nederland, heretter kalt konvensjonspartene, som legger til grunn Schengen-avtalen av 14. juni 1985 om gradvis avskaffelse av kontrollen på de felles grenser, som har besluttet å gjennomføre ønsket uttrykt i avtalen om å avskaffe personkontrollen samt lette transport og bevegelsen av varer over de felles grenser, som tar i betraktning at i henhold til traktaten om opprettelse av De europeiske fellesskap, utfylt ved Den europeiske enhetsakt, utgjør det indre marked et område uten indre grenser, som tar i betraktning at konvensjonspartenes målsetting sammenfaller med dette, uten at de tiltak som skal treffes i henhold til traktatens bestemmelser berøres, som tar i betraktning at for å virkeliggjøre dette mål er det nødvendig å treffe en rekke egnede tiltak og opprette et nært samarbeid mellom konvensjonspartene, er blitt enige om følgende:

2 DEL I Definisjoner Artikkel 1 I denne konvensjon menes med: Indre grenser: konvensjonspartenes felles grenser på land, samt deres lufthavner for interne flyginger og deres sjøhavner for regelmessige fergeforbindelser utelukkende til eller fra andre havner på konvensjonspartenes territorier, uten anløp i havner utenfor disse territorier, Ytre grenser: de av konvensjonspartenes land- og sjøgrenser, samt lufthavner og sjøhavner i den utstrekning de ikke er indre grenser, Intern flyging: flyging utelukkende til eller fra konvensjonspartenes territorier uten mellomlanding på en tredjestats territorium, Tredjestat: enhver stat som ikke er konvensjonspart, Utlending: enhver person som ikke er statsborger i en av medlemsstatene i De europeiske fellesskap, Utlending som er innmeldt med henblikk på ikke å tillate innreise: enhver utlending som er innmeldt i Schengen- informasjonssystemet med henblikk på ikke å tillate innreise i henhold til bestemmelsene i artikkel 96 Grenseovergangssted: ethvert grensepasseringssted som er godkjent av vedkommende myndigheter for passering av de ytre grenser, Grensekontroll: den kontroll på grensene som, uavhengig av enhver annen grunn, foretas kun i anledning av den tilsiktede passering av grensen, Transportør: enhver fysisk eller juridisk person som utfører yrkesmessig lufttransport, sjøtransport eller landtransport av personer, Oppholdstillatelse: tillatelse av en hvilke som helst art som er utstedt av en konvensjonspart, og som gir rett til opphold på dens territorium. Denne definisjon omfatter ikke midlertidig tillatelse til opphold på en konvensjonsparts territorium med sikte på behandling av en asylsøknad eller en søknad om oppholdstillatelse, Asylsøknad: enhver anmodning som en utlending fremsetter skriftlig, muntlig eller på annen måte på en konvensjonsparts ytre grense eller på dens territorium, om å bli innvilget flyktningestatus i henhold til Genève-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, endret ved New York-protokollen av 31. januar 1967, og få oppholdstillatelse på dette grunnlag,

3 Asylsøker: enhver utlending som har fremsatt en asylsøknad i denne konvensjonens forstand, som det ikke er truffet endelig vedtak om, Behandling av en asylsøknad: alle undersøkelser og beslutninger i forbindelse med en asylsøknad, samt alle tiltak truffet i henhold til endelig vedtak i en asylsak, med unntak av avgjørelsen om hvilke konvensjonspart som har ansvaret for behandlingen av asylsøknaden i henhold til bestemmelsene i denne konvensjon.

4 DEL II Avskaffelse av kontrollen på de indre grenser og persontrafikk KAPITTEL 1 Passering av de indre grenser Artikkel 2 1. De indre grenser kan passeres hvor som helst, uten personkontroll. 2. Når hensynet til den offentlige orden eller statens sikkerhet krever det, kan en konvensjonspart etter samråd med de øvrige konvensjonsparter beslutte at det for et begrenset tidsrom skal foretas nasjonale grensekontroller på de indre grenser, som er tilpasset situasjonen. Dersom det av hensyn til den offentlige orden eller statens sikkerhet er nødvendig å handle umiddelbart, skal vedkommende konvensjonspart treffe de nødvendige tiltak og så snart som mulig underrette de øvrige konvensjonsparter om dette. 3. Avskaffelsen av personkontrollen på de indre grenser har ingen innvirkning verken på anvendelsen av bestemmelsene i artikkel 22 eller vedkommende myndigheters utøvelse av politimyndighet innenfor sitt territorium i henhold til den enkelte konvensjonsparts lovgivning, eller plikten i henhold til dennes lovgivning til å ha, bære og fremvise de tillatelser og dokumenter som lovgivningen fastsetter. 4. Varekontroll skal gjennomføres i samsvar med de relevante bestemmelser i denne konvensjon.

5 KAPITTEL 2 Passering av de ytre grenser Artikkel 3 1. Passering av de ytre grenser kan i prinsippet bare skje ved grenseovergangsstedene og til de fastsatte åpningstider. Nærmere bestemmelser om dette, samt unntak og vilkår for grensehandel og regler for særlige former for sjøfart som f.eks. lystseilas og kystfiske, fastsettes av Eksekutivkomiteen. 2. Konvensjonspartene forplikter seg til å innføre sanksjoner for ulovlig passering av de ytre grenser utenom grenseovergangsstedene og utenom de fastsatte åpningstider. Artikkel 4 1. Fra 1993 skal konvensjonspartene innestå for at passasjerer på flyginger fra tredjestater ved der den eksterne flyging har avgang. 2. Konvensjonspartene skal treffe de nødvendige tiltak for at kontrollene kan gjennomføres i samsvar med bestemmelsene i nr Bestemmelsene i nr. 1 og 2 berører ikke kontrollen av innsjekket bagasje; denne kontroll gjennomføres henholdsvis i den endelige bestemmelseslufthavnen eller i den opprinnelige avgangslufthavnen. 4. Frem til det tidspunkt som er fastsatt i nr. 1 skal lufthavner, som et unntak fra definisjonen av indre grenser, betraktes som ytre grenser for interne flyginger. Artikkel 5 1. Utlending som oppfyller vilkårene nedenfor, kan gis tillatelse til innreise og opphold på konvensjonspartenes territorium i inntil tre måneder: a) vedkommende skal være i besittelse av det eller de av Eksekutivkomiteen fastsatte gyldige dokumenter, som gir adgang til å passere grensen, b) vedkommende skal ha gyldig visum dersom visum kreves, c) vedkommende skal kunne legge fram bevis for oppholdets formål og vilkår, og ha tilstrekkelige midler til sitt livsopphold under oppholdet og til tilbakereise til landet han kommer fra eller transitt til en tredjestat der han er sikret rett til innreise, eller kunne erverve disse midler på lovlig måte, d) vedkommende skal ikke være innmeldt med henblikk på ikke å tillate innreise, e) vedkommende må ikke anses å kunne skade konvensjonspartenes offentlige orden, nasjonale sikkerhet eller deres internasjonale forbindelser,

6 2. Utlending som ikke oppfyller samtlige av disse vilkår, skal nektes innreise til konvensjonspartenes territorium, med mindre en konvensjonspart mener det er nødvendig å fravike dette prinsippet av humanitære årsaker eller av nasjonale hensyn eller på grunn av internasjonale forpliktelser. I så fall skal tillatelsen til innreise begrenses til vedkommende konvensjonsparts territorium, som skal underrette de øvrige konvensjonsparter om dette. Disse regler er ikke til hinder for anvendelse av særlige asylrettslige bestemmelser eller bestemmelsene i artikkel Utlending som har oppholdstillatelse eller visum for tilbakereise utstedt av en av konvensjonspartene, eller begge dokumenter der dette kreves, skal gis tillatelse til innreise for transitt, med mindre han står oppført på den nasjonale listen av meldinger hos den konvensjonspart på hvis yttergrense han henvender seg. Artikkel 6 1. Grensetrafikken over de ytre grenser er undergitt vedkommende myndigheters kontroll. Denne kontrollen gjennomføres for alle konvensjonspartenes territorier etter ensartede prinsipper, innenfor rammen av nasjonal myndighet og lovgivning, idet det tas hensyn til samtlige konvensjonsparters interesser. 2. De ensartede prinsipper nevnt i nr. 1, er som følger: a) Personkontrollen skal ikke bare omfatte kontroll av reisedokumenter og andre vilkår for innreise, opphold, arbeid og utreise, men også undersøkelser for å avdekke og forebygge trusler mot den nasjonale sikkerhet og den offentlige orden i konvensjonspartene. Denne kontrollen skal også omfatte kjøretøyer og gjenstander som personer som passerer grensen medbringer. Den skal gjennomføres av hver konvensjonspart i samsvar med denne partens lovgivning, særlig dens bestemmelser om nevnte undersøkelser. b) Alle personer skal minst gjennomgå en kontroll av identitet på grunnlag av fremvisning av reisedokumenter. c) Utlendinger skal ved innreise gjennomgå en grundig kontroll i samsvar med bestemmelsene i bokstav a. d) Ved utreise foretas den kontroll som er nødvendig av hensyn til alle konvensjonsparter i henhold til deres utlendingslovgivning og med sikte på å avdekke og forebygge trusler mot den nasjonale sikkerhet og den offentlige orden i konvensjonspartene. Alle utlendinger skal gjennomgå slik kontroll. e) Dersom slik kontroll på grunn av særlige omstendigheter ikke kan gjennomføres, skal det foretas en prioritering. I denne forbindelse skal innreisekontroll i prinsippet prioriteres framfor utreisekontroll.

7 3. Vedkommende myndigheter skal holde oppsyn med de ytre grenser mellom grenseovergangsstedene med mobile enheter; tilsvarende gjelder for grenseovergangsstedene utenom deres vanlige åpningstider. Denne kontrollen skal gjennomføres på en måte som motvirker forsøk på å unndra seg kontroll på grenseovergangsstedene. Nærmere bestemmelser om oppsynet kan eventuelt fastsettes av Eksekutivkomiteen. 4. Konvensjonspartene forplikter seg til å sette inn egnet personell i tilstrekkelig antall for å gjennomføre kontrollen av og oppsynet med de ytre grenser. 5. Kontrollen som utøves ved de ytre grenser skal ha det samme kvalitetsnivå. Artikkel 7 Konvensjonspartene skal bistå hverandre og sørge for et nært og fast samarbeid med sikte på en effektiv gjennomføring av kontrollen og oppsynet. De skal særlig utveksle alle relevante og viktige informasjoner, bortsett fra opplysninger om navngitte enkeltpersoner, med mindre noe annet er bestemt i denne konvensjon, og skal i den grad det er mulig foreta en harmonisering av instrukser til de avdelinger som har ansvar for kontrollene, samt fremme en ensartet utdanning og videreutdanning av personell som settes til å utføre kontroller. Dette samarbeidet kan skje i form av utveksling av sambandsmenn. Artikkel 8 Eksekutivkomiteen skal fatte de nødvendige beslutninger om den praktiske gjennomføringen av kontroll av og oppsynet med grensene.

8 KAPITTEL 3 Visum Avsnitt 1 Visum for kortvarige opphold Artikkel 9 1. Konvensjonspartene forplikter seg til å følge en felles politikk med hensyn til persontrafikk, særlig visumordning. De skal bistå hverandre for dette formål. Konvensjonspartene forplikter seg til å videreføre, på grunnlag av enighet, harmoniseringen av sin visumpolitikk. 2. I forhold til tredjestater hvis statsborgere er underlagt en visumordning som er felles for alle konvensjonsparter på det tidspunkt denne konvensjon undertegnes eller på et senere tidspunkt, kan denne visumordningen bare endres etter enighet mellom samtlige konvensjonsparter. En konvensjonspart kan unntaksvis fravike den felles visumordning overfor en tredjestat når det ut fra tvingende hensyn i den nasjonale politikk kreves en rask avgjørelse. Vedkommende part skal på forhånd rådføre seg med de øvrige konvensjonsparter og i sin beslutning ta hensyn til deres interesser og følgene av denne beslutningen. Artikkel Det innføres et standardvisum som er gyldig på territoriet til samtlige konvensjonsparter. Dette visum, hvis varighet fastsettes etter reglene i artikkel 11, kan utstedes for opphold på inntil tre måneder. 2. Inntil et slikt visum innføres skal konvensjonpartene anerkjenne sine respektive nasjonale visa dersom de er utstedt på grunnlag av de felles vilkår og kriterier som er fastsatt i henhold til de relevante bestemmelser i dette kapittel. 3. Som unntak fra bestemmelsene i nr. 1 og 2 forbeholder hver konvensjonspart seg retten til å begrense et visums territoriale gyldighet etter felles retningslinjer fastlagt i samsvar med de relevante bestemmelser i dette kapittel. Artikkel Det visum som innføres i henhold til artikkel 10, kan være: a) et reisevisum som gjelder for én eller flere innreiser, forutsatt at et uavbrutt opphold eller flere påfølgende opphold samlet ikke overstiger tre måneder for hvert halvår regnet fra datoen for første innreise,

9 b) et transittvisum som gir innehaveren rett til å reise én, to eller unntaksvis flere ganger gjennom konvensjonspartenes territorium til en tredjestats territorium, forutsatt at transittreisens varighet ikke overstiger fem dager, 2. Bestemmelsene i nr. 1 er ikke til hinder for at en konvensjonspart i løpet av det aktuelle halvår om nødvendig utsteder et nytt visum som bare har gyldighet på eget territorium. Artikkel Standardvisumet innført etter artikkel 10 nr. 1 skal utstedes av konvensjonspartenes diplomatiske eller konsulære myndigheter og eventuelt av konvensjonspartenes myndigheter som er utpekt i samsvar med artikkel Dette visum skal i prinsippet utstedes av den konvensjonsparten som er reisens egentlige bestemmelsessted. Dersom det ikke lar seg gjøre å fastslå dette, er det i prinsippet den diplomatiske eller konsulære stasjon for den konvensjonspart der den første innreise finner sted, som utsteder visum. 3. Eksekutivkomiteen skal fastsette nærmere regler for dette og særlig kriteriene for å fastslå det egentlige bestemmelsessted. Artikkel Reisedokumenter med utløpt gyldighet skal ikke påføres visum. 2. Reisedokumentet skal ha lengre gyldighet enn visumet, der det tas hensyn til fristen for bruk av visumet. Reisedokumentet skal være gyldig i så lang tid at utlendingen kan reise tilbake til sitt hjemland, eller foreta innreise til en tredjestat. Artikkel Reisedokumenter som ikke er gyldig i noen av konvensjonspartene, kan ikke påføres visum. Dersom reisedokumentet bare er gyldig i én eller enkelte konvensjonsparter, skal visumet som påføres være begrenset til denne eller disse konvensjonsparter. 2. Dersom reisedokumentet ikke anerkjennes av en eller flere konvensjonsparter, kan det utstedes visum i form av en tillatelse som erstatter visum. Artikkel 15 Visum omhandlet i artikkel 10 skal i prinsippet utstedes bare dersom utlendingen fyller vilkårene for innreise i artikkel 5 nr. 1 bokstav a, c, d og e. Artikkel 16 Dersom en konvensjonspart anser at det av en av de grunner som er nevnt i artikkel 5 nr. 2, er nødvendig å fravike bestemmelsen i artikkel 15 og utstede visum til en

10 utlending som ikke fyller alle vilkårene for innreise som det er vist til i artikkel 5 nr. 1, skal gyldigheten av dette visum begrenses til denne konvensjonsparts territorium, og denne konvensjonspart skal underrette de øvrige konvensjonsparter om dette. Artikkel Eksekutivkomiteen skal vedta felles regler for behandling av visumsøknader og påse at de anvendes riktig, samt tilpasse dem til nye situasjoner og forhold. 2. Eksekutivkomiteen skal dessuten fastlegge de tilfeller der visum bare skal utstedes etter samråd med den sentrale myndighet i den konvensjonspart som søknaden er rettet til, samt eventuelt de øvrige konvensjonsparters sentrale myndigheter. 3. Eksekutivkomiteen skal videre treffe de nødvendige beslutninger vedrørende følgende punkter: a) reisedokumenter som kan forsynes med visum, b) instanser som har ansvaret for visumutstedelse, c) vilkår for visumutstedelse ved grensen, d)visaenes utforming, innhold og gyldighetstid samt gebyr som skal innkreves for utstedelsen, e) vilkår for forlengelse eller nekting av utstedelse av visa omhandlet under bokstav c og d idet det tas hensyn til samtlige konvensjonsparters interesser, f) nærmere bestemmelser om territoriale begrensninger i disse visas gyldighet, g)prinsipper for utarbeiding av en felles liste over utlendinger som er innmeldt med henblikk på ikke å tillate innreise, uten at dette skal berøre artikkel 96. Avsnitt 2 Visum for langtidsopphold Artikkel 18 Visum for opphold av mer enn tre måneders varighet er nasjonale visa som konvensjonspartene utsteder i henhold til egen lovgivning. Et slikt visum gir innehaveren rett til å reise gjennom de øvrige konvensjonsparters territorium til den visumutstedende parts territorium, med mindre vedkommende ikke fyller vilkårene for innreise i artikkel 5 nr. 1 bokstav a, d og e, eller er oppført på den nasjonale listen av meldinger i den konvensjonspart på hvis territorium vedkommende ønsker å foreta gjennomreise.

11 KAPITTEL 4 Vilkår for utlendingers innreise og opphold Artikkel Utlendinger som er i besittelse av et standardvisum, kan etter lovlig innreise til en av konvensjonspartenes territorium fritt ferdes på territoriet til samtlige konvensjonsparter så lenge dette visum er gyldig, forutsatt at de fyller vilkårene for innreise i artikkel 5 nr. 1 bokstav a, c, d og e. 2. Inntil standardvisumet innføres kan utlendinger som er i besittelse av et visum utstedt av en av konvensjonspartene, etter lovlig innreise til en av disse parters territorium fritt ferdes på territoriet til samtlige konvensjonsparter så lenge dette visum er gyldig, men i høyst tre måneder regnet fra datoen for første innreise, forutsatt at de fyller vilkårene for innreise i artikkel 5 nr. 1 bokstav a, c, d og e. 3. Nr. 1 og 2 får ikke anvendelse på visa hvis gyldighet er gjenstand for en territorial begrensning i samsvar med bestemmelsene i del II kapittel Bestemmelsene i denne artikkel får anvendelse med forbehold for artikkel 22. Artikkel Utlendinger som ikke er underlagt visumplikt kan ferdes fritt på konvensjonspartenes territorium i høyst tre måneder i løpet av en periode på seks måneder fra datoen for første innreise, forutsatt at de fyller vilkårene for innreise som det er vist til i artikkel 5 nr. 1 bokstav a, c, d og e. 2. Bestemmelsene i nr. 1 er ikke til hinder for at hver konvensjonspart under ekstraordinære omstendigheter eller i henhold til bestemmelser i en bilateral avtale inngått før denne konvensjon trer i kraft, har rett til å forlenge en utlendings tillatelse til opphold på sitt territorium ut over tre måneder. 3. Bestemmelsene i denne artikkel får anvendelse med forbehold for artikkel 22. Artikkel Utlendinger som har gyldig oppholdstillatelse utstedt av en av konvensjonspartene, samt gyldig reisedokument, kan fritt ferdes på de øvrige konvensjonsparters territorium i høyst tre måneder, forutsatt at de fyller vilkårene for innreise i artikkel 5 nr. 1 bokstav a, c og e og ikke er oppført på vedkommende konvensjonsparts nasjonale liste av meldinger. 2. Nr. 1 får også anvendelse på utlendinger som har en midlertidig oppholdstillatelse utstedt av en av konvensjonspartene og et reisedokument utstedt av denne konvensjonspart.

12 3. Konvensjonspartene skal oversende Eksekutivkomiteen en liste over de dokumenter de utsteder som gjelder som oppholdstillatelse eller som midlertidig oppholdstillatelse og reisedokument i denne artikkels forstand. 4. Bestemmelsene i denne artikkel får anvendelse med forbehold for artikkel 22. Artikkel Utlendinger som har reist lovlig inn på en av konvensjonspartenes territorium, har plikt til å melde seg for vedkommende myndigheter i innreiselandet på de vilkår som hver konvensjonspart fastsetter. Hver konvensjonspart kan kreve at melding skjer enten ved innreise eller senest tre virkedager etter innreise til vedkommende konvensjonsparts territorium. 2. Dersom utlendinger som er bosatt på en av konvensjonspartenes territorium reiser til en annen konvensjonparts territorium, har de meldeplikt som omhandlet i nr Unntak fra bestemmelsene i nr. 1 og 2 vedtas av hver enkelt konvensjonspart, som meddeler disse til Eksekutivkomiteen. Artikkel Utlending som ikke fyller, eller som ikke lenger fyller, vilkårene for kortvarig opphold på en av konvensjonspartenes territorium, skal i prinsippet forlate konvensjonspartenes territorium uten opphold. 2. Utlending som har gyldig oppholdstillatelse eller gyldig midlertidig oppholdstillatelse utstedt av en annen konvensjonspart, skal uten opphold begi seg til denne konvensjonsparts territorium. 3. Dersom en slik utlending ikke forlater territoriet frivillig eller det kan antas at vedkommende ikke vil forlate det frivillig, eller dersom det av hensyn til nasjonal sikkerhet eller offentlig orden er påkrevet at utlendingen forlater territoriet uten opphold, skal han bortvises fra territoriet der han er pågrepet, etter vilkårene i vedkommende konvensjonsparts nasjonale lovgivning. Dersom denne lovgivning ikke gir hjemmel for bortvisning, kan den berørte konvensjonspart gi ham tillatelse til å oppholde seg på sitt territorium. 4. Vedkommende utlending kan bortvises fra denne statens territorium til sin opprinnelsesstat eller til enhver annen stat hvor han har mulighet til å få innreisetillatelse, særlig i henhold til relevante bestemmelser i avtaler om tilbaketaking inngått av konvensjonspartene. 5. Bestemmelsene i nr. 4 er ikke til hinder for anvendelse av nasjonale asylrettslige bestemmelser, Genève-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, endret ved New York-protokollen av 31. januar 1967, eller bestemmelsene i nr. 2 ovenfor og artikkel 33 nr. 1 i denne konvensjon.

13 Artikkel 24 Med forbehold for de egnede, praktiske kriterier og ordninger som skal fastlegges av Eksekutivkomiteen, skal konvensjonspartene foreta innbyrdes utjevning av de økonomiske skjevheter som bortvisningsplikten fastsatt i artikkel 23 kan medføre, når bortvisningen ikke kan skje på utlendingens bekostning.

14 KAPITTEL 5 Oppholdstillatelser og melding med henblikk på ikke å tillate innreise Artikkel Dersom en konvensjonspart vurderer å utstede oppholdstillatelse til en utlending som er innmeldt med henblikk på ikke å tillate innreise, skal den først rådføre seg med den innmeldende part og ta hensyn til denne parts interesser; oppholdstillatelse skal utstedes bare når vektige grunner tilsier det, spesielt humanitære grunner eller som følge av internasjonale forpliktelser. Dersom oppholdstillatelse utstedes, skal den innmeldende part trekke meldingen av vedkommende utlending tilbake, men kan likevel føre vedkommende utlending opp på sin nasjonale liste av meldinger. 2. Dersom det viser seg at en utlending som har gyldig oppholdstillatelse utstedt av en av konvensjonspartene, er innmeldt med henblikk på ikke å tillate innreise, skal den innmeldende part rådføre seg med den part som har utstedt oppholdstillatelsen for å få fastslått om det er tilstrekkelig grunn til å trekke oppholdstillatelsen tilbake. Dersom oppholdstillatelsen ikke trekkes tilbake, skal den innmeldende part trekke sin melding tilbake, men kan likevel føre utlendingen opp på sin nasjonale liste av meldinger.

15 KAPITTEL 6 Supplerende tiltak Artikkel Med forbehold for de forpliktelser som følger av Genève-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, endret ved New York-protokollen av 31. januar 1967, forplikter konvensjonspartene seg til å innarbeide følgende regler i sin nasjonale lovgivning: a) Dersom en utlending nektes innreise til en av konvensjonspartenes territorium, har den transportør som luftveien, sjøveien eller over land har fraktet vedkommende til den ytre grense, plikt til å påta seg ansvaret for ham igjen uten opphold. På anmodning fra grensekontrollmyndighetene skal transportøren bringe utlendingen tilbake til den tredjestat der reisen tok til, til den tredjestat som utstedte reisedokumentet han benyttet under reisen, eller til enhver annen tredjestat der vedkommende er sikret innreise. b)transportøren har plikt til å treffe alle nødvendige tiltak for å forvisse seg om at utlendinger som fraktes luft- eller sjøveien, er i besittelse av de reisedokumenter som kreves for innreise til konvensjonspartenes territorium. 2. Med forbehold for de forpliktelser som følger av Genève-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, endret ved New York-protokollen av 31. januar 1967, forplikter konvensjonspartene seg til, i samsvar med sine forfatningsregler, å innføre sanksjoner overfor transportører som luft- eller sjøveien frakter utlendinger som ikke er i besittelse av de nødvendige reisedokumenter, fra en tredjestat til deres territorium. 3. Bestemmelsene i nr. 1 bokstav b og nr. 2 får anvendelse på transportører som driver busstransport av grupper på internasjonale ruter, med unntak av grensetrafikk. Artikkel Konvensjonspartene forplikter seg til å innføre egnede sanksjoner overfor enhver som i vinnings hensikt hjelper eller forsøker å hjelpe en utlending til innreise i eller opphold på en konvensjonsparts territorium, i strid med denne parts lovgivning om innreise og opphold for utlendinger. 2. Dersom en konvensjonspart får kjennskap til forhold nevnt i nr. 1, som er i strid med en annen konvensjonsparts lovgivning, skal den underrette sistnevnte part om dette. 3. En konvensjonspart som etter en overtredelse av dens lovgivning ber en annen konvensjonspart om å forfølge forhold nevnt i nr. 1, skal ved offisiell meddelelse eller bekreftelse fra vedkommende myndigheter gjøre rede for hvilke lovbestemmelser som er overtrådt.

16 KAPITTEL 7 Ansvarsforhold ved behandling av asylsøknader Artikkel 28 Konvensjonspartene bekrefter sine forpliktelser etter bestemmelsene i Genèvekonvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, endret ved New York-protokollen av 31. januar 1967, uten noen geografisk begrensning i disse bestemmelsers virkeområde, og sitt løfte om å samarbeide med De forente nasjoners høykommissær for flyktninger om anvendelsen av disse avtaletekster. Artikkel Konvensjonspartene forplikter seg til å sikre at enhver asylsøknad som fremsettes av en utlending på en av konvensjonspartenes territorium, blir behandlet. 2. Denne forpliktelsen innebærer ikke at en konvensjonspart i alle tilfeller skal være forpliktet til å gi asylsøkeren tillatelse til innreise til eller opphold på sitt territorium. Enhver konvensjonspart bevarer retten til å avvise eller bortvise en asylsøker til en tredjestat med hjemmel i sine nasjonale regler og i samsvar med sine internasjonale forpliktelser. 3. Uansett hvilken konvensjonspart en utlending har rettet sin asylsøknad til, skal bare én konvensjonspart ha ansvaret for å behandle søknaden. Dette skal avgjøres etter kriteriene i artikkel Uten hensyn til nr. 3 bevarer enhver konvensjonspart retten til, av særlige grunner, herunder spesielt den nasjonale lovgivning, å behandle en asylsøknad selv om ansvaret for behandlingen i henhold til denne konvensjon påhviler en annen konvensjonspart. Artikkel Spørsmålet om hvilken konvensjonspart som har ansvar for å behandle en asylsøknad, skal avgjøres på følgende måte: a) Dersom en konvensjonspart har utstedt et visum av en hvilken som helst art eller en oppholdstillatelse til en asylsøker, skal den ha ansvaret for å behandle søknaden. Dersom visum er utstedt etter tillatelse fra en annen konvensjonspart, er det den part som har gitt tillatelsen som har ansvaret. b) Dersom flere konvensjonsparter har utstedt visum av en hvilken som helst art eller en oppholdstillatelse til en asylsøker, er det den konvensjonspart som har utstedt det visum eller den oppholdstillatelse som sist utløper, som har ansvaret. c) Så lenge asylsøkeren ikke har forlatt konvensjonspartenes territorium, skal det ansvar som er fastlagt i bokstav a og b bestå, selv om visumet, uansett av hvilken art, eller

17 oppholdstillatelsen, ikke lenger er gyldig. Dersom asylsøkeren har forlatt konvensjonspartenes territorium etter at visum eller oppholdstillatelse er utstedt, skal disse dokumentene legges til grunn ved fastslåelse av ansvar etter bokstav a og b, med mindre deres gyldighet i mellomtiden er utløpt i henhold til nasjonale regler. d) Dersom konvensjonspartene har fritatt asylsøkeren for visumplikten, er det den konvensjonspart over hvis ytre grenser asylsøkeren er reist inn på konvensjonspartenes territorium, som har ansvaret. Så lenge konvensjonspartenes visumpolitikk ikke er fullstendig harmonisert, og dersom bare noen konvensjonsparter fritar asylsøkeren for visumplikt, skal den konvensjonspart over hvis ytre grense asylsøkeren er reist inn på konvensjonspartenes territorium med fritak fra visumplikten, ha ansvaret for å behandle asylsøknaden, med mindre annet er bestemt i bokstav a, b og c. Dersom asylsøknaden er fremmet for en konvensjonspart som har utstedt transittvisum til asylsøkeren - uansett om vedkommende har gått igjennom passkontrollen eller ikke - og dersom dette transittvisum ble utstedt etter at transittlandet har forvisset seg om ved de konsulære eller diplomatiske myndigheter for den konvensjonspart som er reisens bestemmelsessted, at asylsøkeren fyller vilkårene for innreise til den konvensjonspart som er reisens bestemmelsessted, er det den konvensjonspart som er reisens bestemmelsessted som har ansvaret for å behandle søknaden. e) Dersom asylsøkeren er reist inn på konvensjonspartenes territorium uten å være i besittelse av ett eller flere av de dokumenter som etter det som er fastlagt av Eksekutivkomiteen kreves for å passere grensen, er det den konvensjonspart over hvis ytre grense asylsøkeren er reist inn på konvensjonspartenes territorium, som har ansvaret. f) Dersom en utlending som allerede har en asylsøknad til behandling hos en av konvensjonspartene, legger fram en ny søknad, er den ansvarlige konvensjonpart den part der den første søknaden er under behandling. g) Dersom en utlending tidligere har fremsatt en asylsøknad som en av konvensjonspartene har gjort endelig vedtak om, og vedkommende fremsetter en ny søknad, er den ansvarlige konvensjonspart den part som behandlet den foregående søknaden, dersom søkeren ikke har forlatt konvensjonspartenes territorium. 2. Dersom en konvensjonspart har tatt en asylsøknad opp til behandling etter artikkel 29 nr. 4, skal den konvensjonspart som i henhold til nr. 1 i denne artikkel hadde ansvaret for å behandle søknaden, fritas for sine forpliktelser. 3. Dersom det ut fra kriteriene i nr. 1 og 2 ikke kan avgjøres hvilke konvensjonspart som har ansvaret for behandlingen av søknaden, skal den part som mottok asylsøknaden, ha ansvaret.

18 Artikkel Konvensjonspartene skal bestrebe seg på å avgjøre raskest mulig hvilken part som har ansvaret for behandlingen av en asylsøknad. 2. Dersom en asylsøknad er fremsatt for en konvensjonspart som etter artikkel 30 ikke har ansvaret for dens behandling, av en utlending som oppholder seg på dens territorium, kan denne part be den ansvarlige konvensjonpart påta seg ansvaret for asylsøkeren med henblikk på å behandle vedkommendes asylsøknad. 3. Den ansvarlige konvensjonspart har plikt til å påta seg ansvaret for den asylsøker som er omtalt i nr. 2 dersom anmodningen foretas innen seks måneder etter at asylsøknaden ble fremsatt. Dersom anmodningen ikke er foretatt innen denne fristen, skal den konvensjonspart som mottok asylsøknaden, ha ansvaret for behandlingen av søknaden. Artikkel 32 Den konvensjonspart som har ansvaret for behandlingen av asylsøknaden, skal sikre at behandlingen skjer i samsvar med sin nasjonale lovgivning. Artikkel Dersom en asylsøker oppholder seg ulovlig på en annen konvensjonsparts territorium under asylsøknadens behandling, har den ansvarlige konvensjonspart plikt til å ta vedkommende tilbake. 2. Nr. 1 får ikke anvendelse når den annen konvensjonspart har utstedt en oppholdstillatelse til asylsøkeren med en gyldighet på ett år eller mer. I så fall overføres ansvaret for behandlingen av søknaden til den annen konvensjonspart. Artikkel Den ansvarlige konvensjonspart har plikt til å ta tilbake en utlending som har fått endelig avslag på sin asylsøknad, og som er reist inn på en annen konvensjonsparts territorium uten tillatelse til å oppholde seg der. 2. Nr. 1 får imidlertid ikke anvendelse når den ansvarlige konvensjonspart hadde sørget for å bortvise utlendingen fra konvensjonspartenes territorium. Artikkel En konvensjonspart som har innvilget en utlending flyktningestatus og gitt vedkommende oppholdstillatelse, har plikt til å påta seg ansvaret for å behandle en asylsøknad fra et medlem av vedkommende utlendings familie, dersom de berørte samtykker. 2. Familiemedlemmer nevnt i nr. 1 er flyktningens ektefelle eller ugifte barn under atten år eller, når flyktningen selv er under atten år og ugift, vedkommendes far eller mor.

19 Artikkel 36 Enhver konvensjonpart som har ansvaret for behandlingen av en asylsøknad, kan under henvisning til humanitære hensyn, særlig hensynet til familie eller kulturelle forhold, be en annen konvensjonspart om å overta dette ansvaret, forutsatt at asylsøkeren selv ønsker det. Den konvensjonspart som anmodningen rettes til, skal vurdere om anmodningen kan etterkommes. Artikkel Vedkommende myndigheter i konvensjonspartene skal så snart som mulig underrette hverandre om: a) nye bestemmelser eller tiltak vedtatt på det asylrettslige området eller vedrørende behandlingen av asylsøkere, senest når de trer i kraft, b)statistiske opplysninger om antall asylsøkere som ankommer hver måned, med angivelse av de viktigste land de kommer fra, og derpå følgende vedtak, i den grad slike opplysninger er tilgjengelige, c)nye grupper asylsøkere eller vesentlig økning av visse grupper, med den informasjon som foreligger om dette, d)grunnleggende avgjørelser på det asylrettslige området. 2. Konvensjonspartene skal videre sikre et nært samarbeid i innsamling av informasjon om forholdene i de land asylsøkerne kommer fra, med henblikk på å komme fram til en felles vurdering. 3. Enhver anmodning fra en konvensjonspart om fortrolig behandling av den oversendte informasjon skal respekteres av de øvrige konvensjonsparter. Artikkel Hver konvensjonspart skal på anmodning fra enhver annen konvensjonspart oversende de opplysninger den er i besittelse av angående en asylsøker, og som er nødvendig for å kunne avgjøre hvilke konvensjonspart som skal ha ansvaret for behandlingen av asylsøknaden, å kunne behandle asylsøknaden, å kunne oppfylle de forpliktelser som følger av bestemmelsene i dette kapittel. 2. Disse opplysninger kan utelukkende omhandle

20 a) identitet (asylsøkerens og, eventuelt, familiemedlemmers navn og fornavn, eventuelt tidligere navn, kallenavn eller dekknavn, fødselsdato og fødested, nåværende og tidligere nasjonalitet), b) legitimasjons- og reisedokumenter (referansenummer, utløpsdato, utstedelsesdato og - sted, utstedende myndighet osv.), c) andre opplysninger som er nødvendige for å kunne fastslå asylsøkerens identitet, d) oppholdssteder og reiseruter, e) oppholdstillatelser eller visa utstedt av en konvensjonspart, f) stedet der asylsøknaden er levert, g) eventuelt dato for tidligere asylsøknad, dato for framsetting av foreliggende asylsøknad, hvor langt saksbehandlingen er kommet, innholdet av det vedtak som er gjort. 3. En konvensjonspart kan videre be en annen konvensjonspart om å få meddelt de grunner asylsøkeren har anført i søknaden, samt eventuelt begrunnelsen for et vedtak i saken. Den konvensjonspart som mottar en slik anmodning, skal vurdere om anmodningen kan etterkommes. Disse opplysninger skal i alle tilfeller bare oversendes med asylsøkerens samtykke. 4. En slik utveksling av opplysninger skal skje på anmodning fra en konvensjonspart, og kan finne sted bare mellom de myndigheter som hver konvensjonspart har utpekt og meddelt Eksekutivkomiteen. 5. Opplysningene kan ikke benyttes til andre formål enn dem som er omhandlet i nr. 1. De kan oversendes bare til myndigheter og domstoler som har til oppgave å fastslå hvilke konvensjonspart som har ansvaret for å behandle asylsøknaden, å behandle asylsøknaden, å oppfylle de forpliktelser som følger av bestemmelsene i dette kapittel. 6. Den konvensjonspart som oversender opplysningene, skal påse at de er korrekte og oppdaterte. Dersom det viser seg at denne konvensjonsparten har gitt uriktige opplysninger eller opplysninger som ikke burde vært oversendt, skal konvensjonspartene som har mottatt dem, uten opphold underrettes om dette. De har plikt til å korrigere opplysningene eller tilintetgjøre dem. 7. En asylsøker har rett til på anmodning å få oversendt de opplysninger som er utvekslet om ham, så lenge disse er tilgjengelig.