"Å eie, det er å ville"

Transkript

1 Rapport Eierskapets betydning for de regionale energiselskapenes utvikling og verdiskaping i regionene

2 Econ-rapport nr , Prosjekt nr. 5Z ISSN: , ISBN TRO/KFI/SFJ/EFO/pil, HTA, 24. september 2009 Offentlig Eierskapets betydning for de regionale energiselskapenes utvikling og verdiskaping i regionene Utarbeidet for Regionale energi- og infrastrukturselskaper Econ Pöyry Pöyry AS, Postboks 5, 0051 Oslo. Tlf: , Faks: ,

3 Innhold: SAMMENDRAG OG KONKLUSJONER INNLEDNING GENERELT OM HVILKEN BETYDNING ET SELSKAP KAN HA FOR REGIONEN DET ER EN DEL AV Selskaper skaper verdi for sine regioner ved å levere samfunnskritiske tjenester og gode tjenester for øvrig Direkte og indirekte ringvirkninger Dynamiske effekter Alle selskaper i en region bidrar til å gjøre regionen attraktiv også for andre Tiltrekking av den kreative klasse bidrar til vekst Selskapenes betydning avhenger av bedriftens størrelse og profesjonalitet, og av hvilket annet næringsliv som finnes i regionen Eierskapet kan ha betydning for selskapets utvikling HISTORISK UTVIKLING AV KRAFTBRANSJEN Særtrekk ved eierskapet i energiindustrien Fra lokale kraftselskaper til regionale kraftkonsern Perioden før Perioden Perioden Perioden etter Etablering av de regionale energi- og infrastrukturselskapene Troms Kraft NTE TrønderEnergi Eidsiva Energi BKK Lyse Energi OFFENTLIG ENERGIPOLITIKK Om statens utøvelse av eierpolitikk i energisektoren Kommunal- og fylkeskommunal eierpolitikk KJENNETEGN VED DE REGIONALE ENERGI- OG INFRASTRUKTURSELSKAPENE I DAG Selskapene har offentlige eiere med et regionalt fokus Selskapene er store i Norge og i sine regioner Verdiskapingen i selskapene er økende Vekst i selskapene er hovedsakelig basert på nye virksomhetsområder Nye virksomhetsområder utnytter eksisterende kompetanse og bidrar til å utvikle ny kompetanse og kultur Økt størrelse og diversifisering krever høyere og mer spesialisert kompetanse Profesjonalisering av virksomhetsstyring DE REGIONALE ENERGI OG INFRASTRUKTURSELSKAPENES BETYDNING FOR SINE REGIONER De regionale selskapene er opptatt av leveringssikkerhet for kraft... 32

4 6.2 De regionale selskapene bidrar til utbygging av høyhastighets bredbånd i hele landet Direkte og indirekte ringvirkninger i regionene Plassering av hovedkontorfunksjonen i regionen har betydning for sysselsettingen og produktiviteten Investeringer i regionalt næringsliv Dynamiske ringvirkninger i regionen Etterspørsel fra selskapene øker tilbudet av spesialiserte leverandører regionalt Energi- og infrastrukturselskapene spiller en viktig rolle for å tiltrekke seg attraktiv arbeidskraft Eierskapets betydning Eierskapets betydning for selskapets utvikling Eierskapets betydning for utvikling i regionen Eierne har høye utbyttekrav, men gir rom for videre vekst Hovedutfordringene i bransjen framover REFERANSELISTE... 41

5 Sammendrag og konklusjoner Resymé På oppdrag fra seks regionale energi- og infrastrukturselskaper har vi belyst hvilken betydning eierskapet har hatt for selskapenes strategiske utvikling og hvilken betydning selskapene har i sine respektive regioner for sysselsetting og verdiskaping. Regional betydning er knyttet til direkte og indirekte ringvirkninger som utbygging av samfunnskritisk infrastruktur, sysselsetting og regionale innkjøp. I tillegg kan plassering av hovedkontoret potensielt spille en stor rolle på grunn av at hovedkontoret i særlig grad har betydning for dynamikken i lokale arbeidsmarkeder. Selskapene er voksende og i økende grad forretningsmessig avanserte selskaper, man kan derfor argumentere for at deres rolle i regionen er økende. Dagens eierskap i disse selskapene bidrar til å sikre en fortsatt plassering av hovedkontoret i regionen. Videre legger eierne vekt på kvalitet på tjenestetilbud, sysselsetting og næringsutvikling når de vurderer forretningsmuligheter i selskapet. Bakgrunn og problemstilling Som et resultat av omstillinger i kraftbransjen gjennom ulike epoker, var det på slutten av 90-tallet etablert store, offentlig eide, vertikalt integrerte, regionale kraftselskaper i Norge. Det siste tiåret har flere av disse selskapene etablert nye virksomhetsområder innen blant annet bredbånd, telekommunikasjon, entreprenørvirksomhet, gass og fjernvarme. Et mer betegnende navn på disse selskapene er derfor nå regionale energiog infrastrukturselskaper. Seks av disse selskapene, TromsKraft, NTE, TrønderEnergi, Eidsiva Energi, BKK og Lyse Energi, har vært oppdragsgivere og deltakere i denne studien. Målsetningen til prosjektet er å belyse hvilken betydning eierskapet har hatt for selskapenes strategiske utvikling og hvilken betydning selskapene har i sine respektive regioner for sysselsetting og verdiskaping. Studien er gjennomført ved litteraturstudier knyttet til selskapers betydning for sine omgivelser, ved intervju av daglig leder/nøkkelpersoner i selskapene og intervju av nåværende eller tidligere styremedlemmer som en representant for eier. I tillegg har vi benyttet informasjon fra offentlig tilgjengelige kilder, som SSB, årsrapporter, nettsider etc. der det har vært behov for det. Konklusjoner De vertikalt integrerte regionale energi- og infrastrukturselskapene har i dag virksomhet innenfor hele den tradisjonelle kraftverdikjeden. Vekst i antall kunder og ansatte er basert på nye virksomhetsområder som bredbånd, tele, gass og varme. Økt grad av konkurranse både på eksisterende og nye virksomhetsområder har bidratt til at selskapene kulturelt sett har beveget seg fra forvaltningsbedrifter til markedsorienterte enheter. Denne utviklingen i retning av større konsern stiller økte krav til spesialisering og profesjonalisering av virksomheten og eiernes virksomhetsstyring. Rapporten konkluderer med at de regionale energi- og infrastrukturselskapene potensielt har stor betydning for regionene og spesielt knyttet til næringsutvikling. Dette er begrunnet med følgende punkter: 1

6 Selskapenes virksomhetsområder er samfunnskritisk infrastruktur. De regionale energi- og infrastrukturselskapene bygger og drifter kritisk infrastruktur i form av energiproduksjon og -distribusjon, samt infrastruktur for elektronisk kommunikasjon. Forsyningssikkerhet er i hovedsak sikret gjennom lover og forskrifter, men det offentlige eierskapet kan ha en betydning dersom det viser seg at forskriftene ikke tar høyde for alle forhold. Intervjuobjektene i studien legger vekt på at selskapene har et fokus på forsyningssikkerhet ettersom dette er svært viktig for selskapenes omdømme. Gjennom investeringer i bredbåndsvirksomhet har selskapene skapt konkurranse ved å utfordre andre aktører innenfor dette området. For enkelte regioner kan det argumenteres med at bredbåndsdekningen er kommet hurtigere på plass og i en geografisk utstrekning som ikke nødvendigvis andre aktører hadde vært villig til å dekke ved mindre grad av konkurranse. For de regionale selskapene kan dette handle om å innfri eiernes forventninger samtidig som det styrker selskapenes omdømme lokalt. Energi- og infrastrukturselskapene er en betydelig arbeidsgiver i regionene, noe som har størst betydning for næringssvake regioner. En stor andel av arbeidet som utføres i disse selskapene, vil være knyttet til produksjon og utbygging av kraft, og vil dermed ikke kunne flyttes fra regionen så lenge det bygges og produseres kraft der. Det er særlig funksjoner knyttet til hovedkontor som vil være utsatt dersom et selskap skulle bli solgt ut av regionen. Selskapenes hovedkontor spiller en særlig rolle for dynamikken i lokale arbeidsmarkeder. Regionale selskapers hovedkontor bidrar til et mer sofistikert arbeidsmarked for høytutdannet arbeidskraft enn uten slik virksomhet. En eventuell filialisering av selskapet, vil redusere behovet for å ta strategiske beslutninger regionalt, og slik også svekke etterspørselen etter regionalt basert forretningskompetanse. Filialisering kan tilsvarende også redusere etterspørselen etter regionalt baserte støttetjenester til strategiske beslutningsenheter, som følge av at avstand påvirker hvilke tilbydere av støttetjenester som er aktuelle. Intervjuobjektene i studien peker på flere eksempler der selskapene aktivt bidrar til å utvikle lokale tjenesteleverandører. De regionale energi- og infrastrukturselskapene er store selskaper. I flere regioner vil de være av de største, og noen steder eneste, industriselskap med hovedkontor i regionen. Selskapene øker i størrelse og i kompleksitet, noe som bidrar til å øke deres betydning i regionene ytterligere. De regionale energi- og infrastrukturselskapene i denne studien har utelukkende offentlige eiere som i all hovedsak er regionale. Rapporten konkluderer med at dette eierskapet har betydning for utviklingen i selskapet og dermed for rollen de spiller i sin region. Å eie, er å ville er et uttrykk som går igjen når representanter for selskapene omtaler sitt eierskap. Eierskapet bidrar til å sikre regionalt hovedkontor. Som nevnt over, vil hovedkontorfunksjonen spille en særlig rolle for næringsutvikling og kompetanse i regionen. Det regionale, offentlige eierskapet sikrer at hovedkontoret til selskapet forblir i regionen. Man kan vanskelig forestille seg andre regionale eiere enn kommunene og fylkeskommunene som er eiere i dag. Det eneste reelle alternativet vil være andre regionale energi- og infrastrukturselskap eller staten via Statkraft. Begge alternativene vil ta eierskapet ut av regionen. 2

7 Eierne i de regionale energi- og infrastrukturselskapene har mulighet til å ta et regionalt helhetsperspektiv når industrielle veivalg skal tas. Krav til utbytte i selskapene legger føringer for at investeringer skal tas på forretningsmessig grunnlag. Samtidig legger intervjuobjektene vekt på at også andre forhold spiller inn når eierne vurderer nye forretningsmuligheter. Regionale forhold som kvalitet på infrastruktur og tjenestetilbudet, bidrag til næringsutvikling og sysselsetting spiller også en viktig rolle for de offentlige, regionale eierne. Investeringer innen bredbånd, fjernvarme og gass i de regionale energi- og infrastrukturselskapene er som regel begrunnet av flere forhold enn det rent økonomiske. Det er ikke en selvfølge at eiere uten en regional forankring ville tatt slike hensyn. Eiernes langsiktighet og utbyttepolitikk gir rom for fortsatt vekst og industriell utvikling i selskapene. Investeringer knyttet til energi og annen infrastruktur er svært kapitalintensiv og kan vanskelig forsvares uten en langsiktighet i avkastningskravene. Intervjuobjektene opplyser at eierne er opptatt av at utbyttet fra energi- og infrastrukturselskapene skal være mest mulig forutsigbare. Flere av selskapene legger planer for utbytte for flere år framover. Samtidig ønsker de fleste eierne vekst og regionale investeringer, og utbytteplaner balanseres i forhold til dette. Det er spesielt viktig at eierne tar høyde for framtidige investeringsmuligheter i og med at de fleste kommunale og fylkeskommunale eierne ikke vil ha mulighet til å skyte inn kapital dersom de ønsker å utnytte nye forretningsmuligheter. Intervjuobjektene peker på følgende utfordringer knyttet til fortsatt vekst og utvikling i de regionale energi- og infrastrukturselskapene: Avklaring av Statkraft sin rolle i den norske kraftbransjen, herunder strukturendringer i nettselskaper, rolle (via datterselskaper) i utbygging av bredbånd og utenlandssatsinger Utbygging av distribusjonsnett for å unngå innelåsing av kraft både regionalt og nasjonalt Rammebetingelser for utbygging av ny, fornybar kraft Fortsatt konsolidering av selskaper i regionene innenfor produksjon, nett og sluttbrukermarkedet Lønnsom utbygging av bredbånd Fortsatt effektivisering av selskapene og tilgang til kompetent arbeidskraft Problemstillinger knyttet til disse utfordringene for bransjen framover er ikke belyst i denne rapporten. 3

8 1 Innledning Som et resultat av omstillinger i kraftbransjen gjennom ulike epoker, var det på slutten av 90-tallet etablert store, offentlig eide, vertikalt integrerte, regionale kraftselskaper i Norge. Det siste tiåret har flere av disse selskapene etablert nye virksomhetsområder innen blant annet bredbånd, telekommunikasjon, entreprenørvirksomhet, gas og fjernvarme. Et mer betegnende navn på disse selskapene er derfor nå regionale energi- og infrastrukturselskaper. I denne rapporten brukes begrepet kraftbransjen som en samlebetegnelse for den verdikjede som omfatter produksjon, overføring og salg av strøm. Seks av disse selskapene, TromsKraft, NTE, TrønderEnergi, Eidsiva Energi, BKK og Lyse Energi, har vært oppdragsgivere og deltakere i denne studien. Målsetningen til prosjektet er å belyse hvilken betydning eierskapet har hatt for selskapenes strategiske utvikling og hvilken betydning selskapene har i sine respektive regioner for sysselsetting og verdiskaping. Studien er gjennomført ved litteraturstudier knyttet til selskapers betydning for sine omgivelser og ved intervju av daglig leder/nøkkelpersoner i selskapene, og representanter for eier, ved nåværende eller tidligere styremedlemmer. I tillegg har vi benyttet informasjon fra offentlig tilgjengelige kilder, som SSB, årsrapporter, nettsider etc. der det har vært behov for det. I kapittel 2 gir vi en generell beskrivelse av hvilken betydning et selskap kan ha for sin region, samt hvilke forhold som påvirker hvor stor betydning selskapet har. I tillegg diskuterer vi hva eierskapet betyr for selskapets utvikling. Kapittel 3 beskriver den historiske utviklingen av kraftbransjen og hvordan de enkelte selskapene i denne studien har utviklet seg til de energi- og infrastrukturselskapene de er i dag. Kapittel 4 gir en kort oversikt over hvordan den offentlige eierskapspolitikken er bygd opp. Vi gir en faktabasert beskrivelse av de regionale energi- og infrastrukturselskapene i kapittel 5. I kapittel 6 oppsummerer vi hva som er sagt i intervjuene som kan belyse problemstillingene i denne studien. I tillegg har vi gjennomført noen ringvirkningsanalyser knyttet til mulige sysselsettingseffekter av en flytting av hovedkontoret ut av regionen. 4

9 2 Generelt om hvilken betydning et selskap kan ha for regionen det er en del av I dette kapittelet vil vi belyse generelt på hvilken måte selskaper kan ha betydning for den regionen de er en del av. I kapittel 5 kommer vi tilbake til hvilken betydning disse selskapene selv mener at de faktisk har i sine regioner. Et selskap kan bidra til utvikling i regionen det tilhører ved: Å bidra til gode tjenester i sin region; i denne studien handler dette hovedsakelig om kraft- og energiproduksjon, samt infrastruktur som strømnett og bredbånd Direkte og indirekte ringvirkninger knyttet til sysselsetting, regionale innkjøp og regionale investeringer Dynamiske effekter knyttet til å tiltrekke kompetanse til regionen og andre samvirkegevinster Selskapet selv i form av dets størrelse, kompleksitet og eierskap vil påvirke hvor stor betydning det kan ha i sin region. På samme måte vil sammensetningen av næringslivet i regionen ha betydning for hvilken rolle det enkelte selskapet kan bety i regionen. 2.1 Selskaper skaper verdi for sine regioner ved å levere samfunnskritiske tjenester og gode tjenester for øvrig De regionale energi- og infrastrukturselskapene bygger og drifter kritisk infrastruktur i form av energiproduksjon og -distribusjon, samt infrastruktur for elektronisk kommunikasjon. Kritisk infrastruktur kan defineres på flere måter, men en mulig definisjon er følgende (FFI, 1997): Kritisk infrastruktur defineres som de objekter, systemer og tjenester som er så viktige for samfunnet at deres manglende funksjonalitet eller ødeleggelse vil medføre svekkelse av rikets sikkerhet, alvorlig svekkelse av den nasjonale økonomi, alvorlig svekkelse av statens myndighetsutøvelse, betydelig tap av liv og helse, og/eller betydelig tap av den nasjonale trygghetsfølelse. Kraftforsyning og elektronisk kommunikasjon representerer to helt sentrale infrastrukturer i ethvert moderne samfunn. Det er en høy grad av gjensidig avhengighet mellom kraft og tele på den ene siden og så å si alle andre typer infrastruktur på den andre siden. I tillegg til sikkerhetsaspektet, er tilgang til disse infrastrukturene avgjørende for etablering av næringsvirksomhet og bosetting i et område. Elektrisitet er en uunnværlig innsatsfaktor i et moderne samfunn. Elektrisitet brukes blant annet som innsatsfaktor i en rekke produksjonsprosesser, til oppvarming, belysning og drift av elektriske apparater. Kostnadene ved avbrudd i forsyningen er svært store, selv ved kortere avbrudd. I kjølvannet av energiloven fra 1991 er det utviklet et omfattende og sammensatt virkemiddelapparat for å ivareta sikkerhetshensyn. Dels består virkemidlene i forskrifter, påbud og retningslinjer som fordeler 5

10 ansvar og plikter for beredskap og sikkerhet mellom myndigheter og selskaper (Econ Pöyry, 2009). Stortingsmelding nr 25 ( ) 1 slår fast at tilgang til bredbånd for alle innbyggerne er en forutsetning for at alle skal få delta i den omveltningen av samfunnet som Internett representerer. Det omfatter forenkling av offentlige tjenester, utdanning og informasjon, salg av varer og tjenester, og nye kommunikasjons og underholdningskanaler. Å ikke ha tilgang til bredbånd vil i praksis gjøre at friheten til bosetning ikke er reell. Nasjonale og internasjonale studier viser at tilgang til bredt bredbånd bredbånd med høy kapasitet gir økt verdiskaping og produktivitet i næringslivet og er en viktig forutsetning for innovasjon og bærekraftig vekst. 2.2 Direkte og indirekte ringvirkninger Direkte ringvirkninger fra energi- og infrastrukturselskapenes virksomhet er i all hovedsak knyttet til tre områder: sysselsetting i bedriften, innbetalte skatter og lokale innkjøp. I tillegg vil investeringer i lokale bedrifter bidra til næringsutvikling i regionen forutsatt at dette blir gjort på forretningsmessige premisser. Gjennom sysselsetting bidrar et selskap til å skape lønnsinntekter i en region, som igjen bidrar til regional vekst ved at de ansatte betaler skatter og gjør lokale innkjøp. Sysselsetting bidrar dessuten til å opprettholde bosettingen dersom det er få alternative selskaper i området. Figuren under viser hvor kraftbransjen bidrar mest til sysselsettingen i området. Dette er i stor grad i samsvar med de kommunene hvor de ulike selskapene har lokalisert sine hovedkontorfunksjoner. De tyngste er Oslo (Statkraft, Statnett, E-CO og Hafslund), Bergen (BKK), Kristiansand (Agder Energi) og Trondheim (TrønderEnergi, Trondheim Energi). Blant de litt mindre tunge er Stavanger (Lyse Energi), Porsgrunn (Skagerak Energi), Hamar (Eidsiva Energi) og Steinkjer (NTE). 1 St.meld.nr 25 ( ): Lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts- og regionalpolitikken. 6

11 Figur 2.1 Sysselsetting i kraftbransjen fordelt på kommuner (2002) Kilde: Bedrifts- og foretaksregisteret. Tilrettelagt av Econ Pöyry Vi ser altså at flere av disse selskapene er lokalisert i byer som har et variert og mangfoldig næringsliv, som Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger. Det er neppe her energiselskapenes betydning for det lokale næringsmiljø er størst. Betydningen er trolig større for kommuner som for eksempel Hamar, Steinkjer og Tromsø, hvor det lokale næringsmiljø er mer begrenset. Sysselsettingen innen kraftbransjen er viktig i alle de kommunene som huser hovedkontorfunksjonen til de regionale energi og infrastrukturselskapene. En reduksjon i sysselsettingen i regionen vil også ha kort- eller langsiktig påvirkning på næringsstrukturen. De regionale energi- og infrastrukturselskapene er i mange tilfeller den største alternative arbeidsplassen innen produktiv sektor. En eventuell reduksjon i aktiviteten vil dermed kunne endre næringsstrukturen ved en vekst i offentlig sektor relatert til produktiv sektor. Også skatter og avgifter gir direkte ringvirkninger i regionen der selskapet er lokalisert. Eksempler på dette er inntektsskatt, eiendomsskatt og konsesjonsskatt. Disse skatteinntektene øker kommunenes totale inntekter og bidrar til å øke offentlig tjenesteproduksjon innen skole og helse etc. Dette vil føre til indirekte ringvirkninger ved økt antall ansatte i kommunene, som igjen vil gi skatteinntekter og bidra til økte lokale kjøp av varer og tjenester. Sysselsetting i regionene skapes også gjennom kraftbransjens kjøp av varer og tjenester. Kraftbransjen kjøpte varer og tjenester for 16,6 milliarder kroner i Innkjøp 2 SSBs kryssløpstabell

12 knyttet til bredbånd og gassvirksomhet kommer i tillegg til dette. Kjøpene fra kraftbransjen kan i hovedsak deles i tre: 1. Kjøp og videresalg av kraft fra andre kraftleverandører 2. Kjøp av varer og tjenester i forbindelse med utbygging og vedlikehold av kraftverk 3. Kjøp av varer og tjenester til hovedkontorfunksjonen, herunder varer og tjenester knyttet til drift og utvikling av kommersielle tjenester. Som det fremgår av figuren under, er i overkant av 25 prosent av kraftbransjens innkjøp knyttet til videresalg av kraft fra andre produsenter. Kjøp knyttet til utbygging og vedlikehold av kraftproduksjon fordeler seg på bransjer som industri, bygg og anlegg, varehandel osv. Samlet sett utgjør dette om lag like mye som kjøp og videresalg av kraft. Kjøp av varer og tjenester til hovedkontorfunksjonen er i hovedsak knyttet til næringene forretningsmessig tjenesteyting, finansiell tjenesteyting, post- og telekommunikasjon m.v., noe som utgjør om lag 15 prosent av kraftselskapenes innkjøp fra andre næringer. Figur 2.2 Kraftbransjens kjøp av varer og tjenester Prosent Kraftforsyning Forretningsmessig tjenesteyting Industri Bygg og anlegg Varehandel reprasjon av kjøreøy m.v Finansiell tjenesteyting Post og telekommunikasjon Hotell og restaurant Kilde: SSBs kryssløpstabell Kraftbransjen kjøper i dag varer og tjenester innen næringer som har vist sterk vekst de senere år, og bidrar dermed til en ytterligere vekst innenfor disse næringene. Sysselsettingen innen forretningsmessig tjenesteyting og finansiell tjenesteyting har vokst fra om lag til om lag sysselsatte i perioden , og har dermed passert industri målt i antall sysselsatte. 8

13 2.3 Dynamiske effekter De regionale energi- og infrastrukturselskapenes betydning for regional næringsvirksomhet bør trolig ses i en sammenheng med dynamiske ringvirkningseffekter. Deres bidrag til å utvikle større regionale kunnskapsmiljøer er trolig klart viktigere enn deres direkte ringvirkninger knyttet til sysselsetting etc Alle selskaper i en region bidrar til å gjøre regionen attraktiv også for andre Det meste av økonomisk virksomhet foregår i geografisk avgrensede næringsmiljøer - i byer og tettsteder. Årsakene til at slike miljøer er etablert kan være mange og varierte. Et interessant spørsmål er: hva kan forklare at miljøer som i utgangspunktet er fulle av virksomhet, forblir attraktive og fortsetter å tiltrekke seg bedrifter? Bedrifters valg av lokalisering vil normalt avspeile kostnader og markedstilgang. Ved lik markedstilgang vil bedriften foretrekke lokalisering der produksjonskostnadene blir lavest mulig, og ved samme kostnadsnivå vil man foretrekke lokalisering så nær kundene som mulig. Kostnadsforhold tilsier lokalisering nær råvarekilder, i områder der infrastrukturen er godt utbygd eller der tilgangen på viktige innsatsfaktorer eller innsatsvarer er god. Markedstilgang tilsier lokalisering nær kundene, i praksis nær større befolkningskonsentrasjoner. Lokalisering av hovedkontorfunksjonen til de regionale energi- og infrastrukturselskapene er et eksempel på dette. Én forklaring er at slike næringsmiljøer typisk preges av at det eksisterer en form for samvirkegevinster produktiviteten, og dermed lønnsomheten, i én bedrift påvirkes positivt av det å ligge i nærheten av andre bedrifter. Bedriftenes evne til å innovere og gjøre ting smartere (produktivitet) blir høyere jo større næringsmiljøet er. Markedskoblinger dvs. positive virkninger som følge av at én bedrift etablerer seg nær en annen, gir mulige markedsgevinster. Dette kan være fordi den bidrar til å skape et større marked for sluttprodukter, innsatsvarer eller nøkkelressurser som arbeidskraft og kapital. Det er imidlertid viktig å ha klart for seg at det må være tale om noe mer enn bare vanlige ringvirkninger. For at markedskoblinger skal skape samvirkegevinster, må det være stordriftsfordeler et eller annet sted i verdikjeden, slik at markedets størrelse er en reell begrensning på konkurransegrad eller vareutvalg. Tilgangen på høyt kvalifisert arbeidskraft er således en god forklaring på hvorfor hovedkontorene til de regionale selskapene ligger i de største byene i sin region. Gjennom denne plasseringen får de regionale selskapene mulighet til å dele kostnaden på høyt kvalifisert arbeidskraft med andre aktører i byen. Videre får bedriftene lavere kostnader ved å lokalisere seg i et område der tilgangen på innsatsvarer er god. Ved å være lokalisert til de større byene får de regionale energi- og infrastrukturselskapene på den ene side tilgang til flere alternative kunnskapsmiljøer som konkurrerer om leveranser. På den annen side er nettopp etterspørselen fra de regionale kraft- og infrastrukturselskapene noe av grunnlaget for at det kan eksistere flere alternative bedrifter. Effekten av kjøpene fra de regionale energi- og infrastrukturselskapene er således selvforsterkende. Videre bidrar dette til at det også for 3 ECON (2002): Levedyktige regionale selskaper. 9

14 andre bedrifter vil være lettere å etablere seg i området, nettopp fordi det i byen eksisterer flere alternative leverandører med spesialisert kompetanse Tiltrekking av den kreative klasse bidrar til vekst Den økonomiske veksten har i de senere år i stor grad vært drevet frem av vekst i tjenestenæringene. Veksten i tjenestenæringen kan forklares dels ved økende etterspørsel etter tjenester etter hvert som samfunnet blir mer velstående og dels gjennom fremvekst av innovative og kreative nye tjenester. Amerikaneren Richard Florida (2008), som er en anerkjent forsker innen regional utvikling, mener i forlengelsen av dette at fremtidig økonomisk vekst vil drives frem av den såkalte kreative klasse. Den kreative klasse er den gruppen i befolkningen som jobber i innovative og kreative yrker. De kreative er de som skaper nye ideer, produkter og tjenester. Florida oppfatter den kreative klassen som større enn hva en intuitivt kan lese av ordet kreativ, og omfatter ikke bare kunstnere, designere og artister, men også ingeniører, næringsdrivende gründere og akademikere. Samtidig er den kreative klasse svært mobil, den flytter dit hvor de gode og kreative jobbene er, hvor det er urbant, sosialt, tolerant og vakkert, til byer med et arbeidsmarked hvor en har flere alternative arbeidsgivere og hvor en eventuell partner også kan få en interessant jobb. Floridas (2008) tese er at de byer og regioner som klarer å tiltrekke seg den kreative klasse vil oppleve vekst og nyetablering og vil være vinnerne i morgendagens økonomi. Energiselskapene framstår i dag i økende grad som dynamisk forretningsvirksomhet. Markedskunnskap, strategivalg og innovasjonsevne blir stadig viktigere for inntjeningsog vekstmuligheter. Dette gjør energiselskapenes hovedkontorer og strategiske enheter til spennende arbeidsplasser, ikke minst for arbeidstakere med høyere utdanning. 2.4 Selskapenes betydning avhenger av bedriftens størrelse og profesjonalitet, og av hvilket annet næringsliv som finnes i regionen Naturlig nok, vil en stor aktør i en næringsfattig region ha større betydning for regionen enn en liten aktør i en storby. Desto større selskapet er, desto større vil både de direkte og indirekte ringvirkningene være. De dynamiske effektene er derimot ikke bare knyttet til størrelse, men også til hvor avanserte selskapene er. Profesjonelle selskaper som stiller strenge krav til sine underleverandører bidrar samtidig til å utvikle kompetanse hos underleverandørene og dermed gjøre dem mer konkurransedyktige. Både kompleksiteten og størrelsen har en betydning for hvilken kompetanse selskapene har behov for. Avanserte selskaper vil bidra til å utvikle høy kompetanse, rekruttere slik kompetanse, og dermed bidra til å øke kompetansen i sine regioner. Kraftbransjen er en viktig næringssektor i Norge. Kraftproduksjonen utgjorde om lag 3,1 prosent av verdiskapingen i Fastland-Norge i 2008 og 0,6 prosent av samlet sysselsetting i Størrelsen på kraftbransjen kan ved første øyekast virke liten. Imidlertid er dette betydelig mer enn jordbruk (0,9 prosent) og fiske (1 prosent) til sammen, og mer enn viktige næringer som hotell og restaurant (1,8 prosent) og utenriks sjøfart (1,8 prosent). 4 SSB Nasjonalregnskapet. 10

15 Det kan også være at den sterke strukturelle og industrielle endringen som har vært i energi- og infrastrukturselskapene, øker energiselskapenes relative betydning 5. Størrelsen på et næringsmiljø kan være avgjørende for om samvirkegevinster slår positivt eller negativt ut for regionen det er en del av. Er miljøet lite taler eksistensen av samvirkegevinster for at bedrifter, søker å etablerere seg i sterkere miljøer. Dette gjelder særlig kunnskapsbedrifter. Studier av virkninger av samvirkegevinster tyder dessuten på at næringsmiljøer krever en minste størrelse før gevinstene blir sterke nok til at miljøet generelt blir attraktivt for nye bedrifter 6. Etter hvert som stadig flere markeder integreres på tvers av regioner og land, er lokalisering av de ulike bedriftsfunksjoner gjenstand for kontinuerlig vurdering i de fleste bedrifter og i de fleste bransjer. For mellomstore næringsmiljøer utenfor de største byene kan det ikke utelukkes at lokaliseringsbeslutninger i enkelte større selskaper kan ha stor betydning for om regionene kommer inn i en positiv eller negativ spiral. Der hvor regionale kraftkonsern utgjør en av få sentrale pilarer i sitt lokale næringsmiljø, kan utviklingen i energiselskapene få virkninger for langt flere lokale bedrifter enn selskapenes sysselsettingsmessige størrelse skulle tilsi Eierskapet kan ha betydning for selskapets utvikling Det er to sider ved eierskapet som kan diskuteres når det gjelder energi- og infrastrukturselskapene i denne studien. Det ene aspektet er det offentlige eierskapet, og det andre at selskapene er eid regionalt. Offentlige reguleringer og virkemidler er utformet slik at forsyningssikkerheten for kraft skal ivaretas uavhengig av eierform 7. I svært spesielle tilfeller kan det likevel ha en betydning for de beslutninger som tas. Eierskap gir residual styringsrett over beslutningene til bedriften. Med residual styringsrett menes retten til å fatte beslutninger om forhold som ikke er regulert gjennom lover og regler eller avtaler mellom bedriften på den ene siden og kunder, myndigheter, långivere og andre interessenter på den andre siden. For offentlig eide bedrifter som lever i konkurranse, har samfunnet altså mulighet til å påvirke bedriftens beslutninger direkte gjennom å bruke sin styringsrett som eier. Næringspolitikk blir utformet både på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå. Offentlig næringspolitikk på ulikt nivå kan dermed pålegges offentlig eide selskaper som et alternativ til å gjøre dette gjennom offentlige investeringsfond etc. En grunn til å gjøre dette, er at selskapet har bedre forretningsmessige forutsetninger for å avgjøre hvilke selskaper man bør investere i og hvilke synergier med eget selskap som kan utnyttes til beste for begge selskapene. Videre har selskaper med offentlige eiere mulighet til å ta hensyn til flere forhold når man skal ta beslutninger angående investeringer eller utvikling av et selskap. Arbeidsplasser, kvalitet på tjenestetilbud og som nevnt, næringsutvikling, kan være viktige aspekter for en offentlig eier ECON (2002): Levedyktige regionale kraftselskaper. Norman (2000): Lokalisering av næringsvirksomhet ECON (2005): Kritisk infrastruktur og offentlig eierskap 11

16 Regionale eiere vil ha god innsikt i regionale forhold knyttet til geografi, næringsstruktur etc. og ha en bedre forutsetning enn eiere utenfor en region til å se og utnytte lokale forretningsmuligheter innen regionen. Når det gjelder energi- og infrastrukturselskapene i denne studien, vil det offentlige eierskapet være en forutsetning for å sikre at eierskapet forblir regionalt. Virksomheten er svært kapitalintensiv, og det er vanskelig å se for seg hvilke andre regionale eiere som har tilstrekkelig kapital til å kjøpe seg opp i selskapene. Det er få selskaper i regionen som er større enn de regionale energi- og infrastrukturselskapene, i flere regioner ingen. Det offentlige eierskapet vil trolig ikke ha noe å si for graden av tjenesteproduksjon hos eier. De regionale energi- og infrastrukturselskapene utbetaler utbytte til sine eiere. Eierne bruker dette utbytte til å øke den offentlige tjenesteproduksjonen innen eksempelvis helse, skole, vei etc. Vi antar imidlertid at et eventuelt salg av energi- og infrastrukturselskapet i liten eller ingen grad vil påvirke offentlig tjenesteproduksjon som er finansiert av utbytte til eier. Bakgrunnen for dette er en antakelse om at salgssummen på en god måte reflekterer fremtidig inntjening, og dermed også utbytte. En forutsetning for dette vil være at man klarer å sette riktig pris på selskapet ved et eventuelt salg. 12

17 3 Historisk utvikling av kraftbransjen 3.1 Særtrekk ved eierskapet i energiindustrien Eierskapet til den norske kraftbransjen er i dag i hovedsak offentlig, det vil si norske kommuner og fylker i tillegg til staten gjennom Statkraft og Statnett. I tillegg til å være en samfunnskritisk råvare er vannkraften en evigvarende og klimavennlig energiressurs som omsettes i et internasjonalt marked uten noen form for mellomledd. I en verden hvor klimautslipp prises dyrt vil den norske vannkraften være en særdeles verdifull ressurs i overskuelig fremtid. I fremtiden kan andre typer fornybar energi få tilsvarende betydning. Den største eieren av vannkraft i Norge er staten gjennom sitt eierskap i Statkraft. Statkraft disponerer ca. 33 prosent av produksjonskapasiteten. Samlet er ca. 12 prosent av produksjonskapasiteten eid av private selskaper som Norsk Hydro 8, Elkem og Hafslund 9. Det øvrige (54 prosent) eies av kommuner og fylkeskommuner. Myndighetene har lenge kjempet en politisk kamp med EU angående det å sikre offentlig norsk eierskap av vannkraften. Gjennom de endringer i Industrikonsesjonsloven som ble implementert den 25. september 2008, har norske myndigheter sikret at den fremtidige kontrollen med eierskapet av vannkraften skal være offentlig. Norske vannkraftprodusenter er dermed gitt en evigvarende konsesjon, mens de fleste privateide vannkraftverk vil hjemfalle. Dette tilsier at den offentlige eierandelen av norsk vannkraft vil øke etter hvert som privateide vannkraftverk kjøpes av offentlige eiere eller hjemfaller til staten. Som et resultat av dette, planlegger Elkem å legge ut sine kraftverk for salg. 10 Eierskapet til nettinfrastrukturen fra produsentene til forbrukerne er delt i tre ulike nivåer, basert på spenningen i nettene. Sentralnettet (de store overføringsforbindelsene) eies og driftes hovedsakelig (88 prosent) av Statnett. Regional og distribusjonsnettene, som fører strøm frem til sluttbrukerne, eies hovedsakelig av kommuner og fylker. Distribusjon av strøm er en monopolvirksomhet som ikke er underlagt samme type eierskapsbegrensninger som produksjon av vannkraft. Denne virksomheten er til gjengjeld grundig regulert i forhold til både lønnsomhet og kvalitet. Til tross for at eierskapet i nettselskaper ikke er regulert, er det hovedsakelig offentlig eiere av denne type virksomhet i dag. Dette har trolig bakgrunn i både et samfunnsansvar og i de verdiskapingsmuligheter denne type virksomhet representerer for små og store lokalsamfunn i hele Norge. De fleste kraftselskapene er vertikalt integrerte virksomheter. Dette innebærer at de dekker hele den tradisjonelle kraftverdikjeden fra produksjon, via distribusjon og til sluttbrukeromsetning. De vertikale kraftselskapene varierer mye i størrelse, men det har etter hvert vokst frem noen større regionale selskaper. I tillegg finnes en rekke mindre selskaper som i mange tilfeller kun driver med distribusjon og salg av strøm Staten eier 43,82 prosent av Norsk Hydro. Oslo kommune eier 53,7 prosent av Hafslund. Europower

18 3.2 Fra lokale kraftselskaper til regionale kraftkonsern Det har vært en langsiktig politisk målsetting å etablere regionale energi- og infrastrukturselskaper for å sikre en effektiv og hensiktsmessig bransjestruktur. Dette har skjedd i ulike faser og med ulike virkemidler som vist i figuren under. Disse fasene beskrives kort i dette kapittelet 11. I tillegg beskrives etableringen av de seks selskapene som er en del av denne studien: Troms Kraft, NTE, TrønderEnergi, Eidsiva Energi, BKK og Lyse Energi. Figur Epoker i norsk kraftbransje dd Regional strukturering basert på kritisk størrelse Statlig fremprovosert fylkesvise vertikalt integrerte verk Markedet og regulering sanerer antall enheter Fra regionale kraftselskaper til regionale energi og infrastrukturkonsern Kilde: Econ Pöyry, Perioden før 1970 Fra tidlig av tallet, ble den norske elektrisitetsforsyningen til alminnelig forbruk et kommunalt ansvar. Det ble organisert innen en enkelt kommune, gjennom interkommunalt samarbeid eller av fylkeskommuner. Konsesjonsloven ble bruk som aktivt virkemiddel og staten var pådriver av kraftutbygging gjennom statsstøtte til elektrifisering av områder som manglet strøm. Etter andre verdenskrig engasjerte staten seg også som kraftutbygger, hovedsakelig for å sikre kraft til utbygging av storindustri. Fra 50- tallet bygde staten også ut kraft til alminnelig forbruk, etter press fra kommuner og fylkeskommuner. Kraftforsyningen bestod i all hovedsak av små organisasjoner med lokalt eierskap, begrensede forsyningsområder og minkende andeler egenprodusert kraft. I 1960 var det i alt 827 e-verk i Norge, i gjennomsnitt mer enn et e-verk per kommune. I 50- og 60- årene ble antall e-verk redusert ved sammenslåinger av kommuner. Utover 60-tallet pågikk det også en politisk diskusjon om hvordan kraftforsyningen kunne skje mest mulig rasjonelt og effektivt for å sikre lave strømpriser til forbrukerne. Flere utredninger fra NVE viste til at det beste ville være en sammenslåing av e-verk til interkommunale eller fylkesvise e-verk. TrønderEnergi og NTE ble etablert i denne perioden. 3.4 Perioden Tre hendelser ble viktig for den videre strukturelle utviklingen av de norske e-verkene: Ny konsesjonslov i 1969, nye regler for statsstøtte i 1972 og ferdigstillelsen av det landsdekkende kraftnettet. Størstedelen av landet var nå integrert i et felles kraftsystem gjennom overføringslinjer mellom regionene og Sverige. I 1970 ble det opprettet en felles samkjøring av kraftverkene i Norge. Dette gjorde det mulig for myndighetene å koordinere utbyggingen for 11 Historien før 1991 er i stor grad basert på Svendsen (1998). 14

19 å sikre at utbygging av ny produksjon og nye overføringslinjer kunne skje mest mulig økonomisk og rasjonelt. Den nye konsesjonsloven ga rom for å vurdere distriktenes behov for elektrisk kraft og om anlegget fremmet en rasjonell kraftforsyning før det ble tildelt konsesjon. Dermed kunne myndighetene bestemme hvem som skulle gjennomføre en utbygging og stille krav til organisasjonsmessige endringer i selskaper som søkte konsesjon. Nye regler for statsstøtte til e-verk dro i samme retning; det ble stilt krav til at e-verk som mottok statsstøtte skulle forplikte seg til å gå inn i større sammenslutninger dersom det var den mest rasjonelle løsningen for elektrisitetsforsyningen. Dette medførte at enkelte regionale selskaper ble etablert gjennom en konsolidering av aktører. Troms Kraft ble etablert i denne perioden, og TrønderEnergi kjøpte opp flere kommunale e-verk for å bli et vertikalt integrert kraftselskap. 3.5 Perioden Daværende olje- og energiminister Arne Øien la frem et forslag til ny energilov i 1989 med sikte på å fremskynde prosessen med å etablere fylkesvise regionale kraftselskaper. Sentralt i Øiens forslag var et mål om å redusere distribusjonskostnadene gjennom å etablere større og mer rasjonelle enheter. Idealet var fylkesvise integrerte verk. Forslaget møtte sterk lokal politisk motbør da mindre selskaper ikke ønsket å bli presset inn i større enheter, selv om det skulle føre til prisutjevning mellom bygd og by. Forslaget ble derfor ikke vedtatt, men allerede året etter var Eivind Reiten blitt olje- og energiminister og fremmet et nytt forslag til energilov som ble vedtatt av Stortinget i Den nye energiloven, som trådte i kraft 1. januar 1991, inneholdt ingen pålegg om strukturendringer, men baserte seg i stedet på en grunnleggende reform av systemet for omsetning av kraft. Etableringen av et kraftmarked, tredjeparts adgang i nettet og etter hvert et krevende nettreguleringsregime som skulle sikre økt effektivisering av nettvirksomheten ga nye utfordringer til kraftbransjen. Dette var bl.a. bakgrunnen for fusjoner mellom mindre, kommunale e-verk. BKK, Lyse Energi, og Skagerak Energi ble etablert i denne perioden. Etableringen av de regionale energi- og infrastrukturselskapene vi ser i dag, var et resultat av frivillige strukturelle prosesser. En av de viktigste drivkreftene i disse strukturprosessene var å etablere robuste offentlig eide enheter innen definerte regioner av en viss størrelse som effektivt kunne håndtere de langsiktige utfordringer og investeringsbehov energisektoren stod ovenfor. I tillegg var det viktig for regionene å få etablert attraktive kompetansearbeidsplasser og å unngå filialisering, slik tilfellet har vært i mange andre bransjer. En del kommuner valgte i perioden å frigjøre kapital underveis i disse prosessene gjennom helt eller delvis nedsalg av aksjer. Dette var spesielt aktuelt i tidsperioden rundt årtusenskiftet, hvor kraftprisen var svært lav. I denne situasjonen var det mange kommunepolitikere som var usikre på om det fortsatt var rett å ha plassert så store verdier i en sterkt konkurranseutsatt virksomhet som kraftbransjen etter hvert hadde blitt. Dette resulterte i at store eierposter i enkelte av de nylig etablert regionale energi- og infrastrukturselskapene ble lagt ut for salg. Statkraft spilte i denne perioden en rolle knyttet til oppkjøp av kommunale eierandeler for å opprettholde fortsatt norsk eierskap. Dette medførte at Statkraft ble en betydelig eier i selskaper som Agder Energi, Skagerak Energi, BKK og at de overtok 100 prosent av eierskapet i Trondheim Energi. Oppkjøpene som Statkraft gjennomførte i denne 15

20 perioden var dermed et direkte resultat av at staten gjennom sine bevilgninger uttrykte en politisk vilje til at Statkraft skulle ta en aktiv rolle i den pågående restruktureringen av den norske kraftbransjen. I tillegg til direkte bevilgninger i denne perioden gjorde også staten klare prioriteringer i forhold til konkurransepolitiske hensyn, slik at transaksjonene lot seg gjennomføre. Videre føringer for Statkrafts eierskap i de regionale selskapene ble ikke etablert. 3.6 Perioden etter 2002 Etter 2002 har salg av eierandeler i kraftbransjen stoppet opp. Statkrafts (og datterselskapers) muligheter til å kjøpe eierandeler i norske kraftselskaper er sterkt begrenset av konkurransemessige hensyn, økte kraftpriser har gjort det mer lønnsomt å sitte som eier og hjemfallsreglene har lagt kraftige begrensninger på mulighetene for å selge kraftproduksjon til andre enn offentlige eiere. Ute i regionene er det til dels motstand mot en videre fusjonering av selskaper, bl.a. av frykt for å miste kontroll, ønske om å beholde hovedkontorfunksjoner lokalt og dermed hindre tap av arbeidsplasser. Dette er tilfellet i Nord-Norge, Trøndelag og på Vestlandet. I Innlandet derimot gjorde ikke slike hensyn seg gjeldende og Eidsiva Energi ble etablert i denne perioden. Heller ikke etter 2002 har staten som eier gitt noen presise signaler om hvilken rolle Statkraft skal ha i den videre utviklingen av kraftbransjen utover det som følger av Eierskapsmeldingen 12. I 2008 ble det, gjennom lovgivning knyttet til hjemfall, slått fast at norske vannkraftanlegg skal ha norske eiere. Rollen som Statkraft hadde for å opprettholde norsk eierskap i vannkraftanlegg før 2002, vil dermed ikke være nødvendig i framtiden. De regionale energi- og infrastrukturselskapene har i perioden etter 2002 i økende grad satset på nye virksomhetsområder som for eksempel bredbånd, vindkraft, fjernvarme og gassnett, i tillegg til de tradisjonelle områdene innen vannkraft og nettvirksomhet. De nye satsningsområdene er til dels et resultat av politiske signaler fra så vel sentralt som regionalt hold. Satsing i utlandet er også et tydelig trekk i selskapene i dag, gjennom investeringer i vannkraft i utlandet, salg av vannkraftkompetanse og strømsalg i Norden. 3.7 Etablering av de regionale energi- og infrastrukturselskapene For å belyse utviklingen av de regionale energi- og infrastrukturselskapene nærmere gir vi nedenfor en kort gjennomgang av de seks deltakende selskapene i denne studien Troms Kraft Troms Kraft ble dannet i 1972 ved en fusjon mellom Tromsø Elektrisitetsverk og Troms fylkes kraftforsyning. Dette innebar en fusjon mellom et sterkt by-elektrisitetsverk og et fylkesverk, noe som inntil da ikke hadde vært gjort mange steder i landet. Tre år før fusjonen, i 1969, ble Lyngen Kraftlag og Torsken kommunale e-verk fusjonert inn i Troms Fylkes kraftforsyning. NVE var en viktig pådriver i disse prosessene. Statlige virkemidler var vilkår for statlige støttemidler og konsesjonslovgivningen. Troms Kraft ble etablert som et interkommunalt selskap eid 60 prosent av fylket og 40 prosent av 12 Se St.meld. nr. 13 ( ) Et aktivt og langsiktig eierskap, kap

21 Tromsø by. I 1997 ble Troms Kraft omgjort til et aksjeselskap. Det ble opprettet et konsern med fire datterselskaper for å dekke de fire virksomhetsområdene: produksjon, nett, marked og varme. Siden opprettelsen i 1972 har det vært gjort mange forsøk på å få til oppkjøp/ fusjoner med flere energiselskaper i Nord-Norge, men dette har foreløpig ikke lykkes. Troms Kraft har fortsatt fokus på dette, og ønsker å opprette en større enhet i landsdelen for å sikre videre utvikling og økt verdiskaping fra virksomhetsområdene i regionen. På 2000-tallet har Troms Kraft startet utbygging av bredbånd i Tromsø og Troms. Selskapet har også skaffet seg konsesjoner for vindkraft og kjøpt seg opp i flere selskap som driver med småskala vannkraft, både regionalt og nasjonalt. I tillegg har de, som eneste aktør i Norge, startet salg av kraft til private og offentlige kunder i Sverige og Finland. Forretningsmodellen her er basert på å selge miljøvennlig strøm sammen med kultur (hovedsakelig bøker) til et segment som er villig til å betale ekstra for dette. Sluttkundemarkedet i Norge er håndtert av Ishavskraft, som er den dominerende aktøren på kraftsalg i Nord-Norge. Dette selskapet eies i fellesskap av flere nord-norske kraftselskap og Fortum NTE I Nord-Trøndelag startet fylkets overtakelse av de kommunale e-verkene allerede på 30- tallet, og fram til 1953 ble 20 mindre kommunale e-verk innlemmet i NTE. I 1968 og 1969 ble også de kommunale e-verkene i Stjørdal, Levanger, Verdal, Steinkjer og Namsos overtatt. Dermed var også de største tettstedene i fylket integrert i NTE. Før 1990 var også resten av de kommunale e-verkene i fylket kjøpt opp. NTE var villig til å bruke penger på overtakelsene, og garanterte at ingen skulle miste jobbene ved sammenslutninger. Hensynet til befolkningen var viktig, alle i fylket skulle ha samme tilbud til samme pris. Det har vært gjort flere forsøk på fusjoner eller oppkjøp av andre store kraftselskaper i Trøndelag, men uten at man så langt har lykkes med det. NTE ble omdannet til aksjeselskap i 2007 og dannet konsern i NTE satte sin første vindmølle i drift i 1991 og har senere bygd ytterligere en vindmøllepark på Hundhammerfjellet. NTE driver produksjon og salg av energi- og telekom-produkter, bygging og drift av infrastruktur for energi og telekommunikasjon, elektroentreprenørtjenester, omsetning av elektriske forbruksartikler, VVS-tjenester og kurs og opplæring innenfor nettdrift. Selskapet har også virksomhet i utlandet TrønderEnergi TrønderEnergi ble opprettet i 1950 som et rent fylkeskommunalt selskap. I 1970 ble eierformen omgjort til interkommunalt interessentskap med Sør-Trøndelag fylke og 20 kommuner på eiersiden. På 80-tallet ble ytterligere åtte kraftverk i Sør-Trøndelag kjøpt opp, og selskapet ble med dette et vertikalt integrert kraftselskap for regionen. Dette var resultat at en politisk målsetning om fylkesvise kraftselskaper. Siste oppkjøp var Melhus Energi i Opprettelsen av aksjeselskap og etablering av konsernstruktur skjedde i I september 2009 er det inngått en prinsippavtale mellom Trondheim Energi og TrønderEnergi om fusjon av nettvirksomheten i selskapene. Etter planen skal TrønderEnergi overta hele denne nettvirksomheten fra

22 Etter 2004 har TrønderEnergi gått inn på flere nye virksomhetsområder; bredbånd, vindkraft og fjernvarme. I tillegg har TrønderEnergi et kraftverk under bygging i Uganda som skal åpnes høsten Dette eies av TrønderEnergi sammen med Norfund Eidsiva Energi Eidsiva Energi ble etablert i 2000, og er dermed det sist etablerte regionale energi- og infrastrukturselskapet. Den omfattende strukturendringen som er gjennomført i Oppland og Hedmark har skjedd i flere faser. Utgangspunktet for dannelsen av Eidsiva Energi var 5 kraftselskaper som fantes i regionen på 90-tallet; Gjøvik Energi, Toten Kraft, Hamar-regionen Energiverk, Lillehammer og Gausdal Energiverk og Hedmark Energi. De to førstnevnte fusjonerte og dannet Mjøskraft i 2000 samtidig med at HRE og LGE fusjonerte selskapenes nett- og omsettingsvirksomhet, og Eidsiva Energi ble dannet. I 2001 ble HEAS sine selskaper eksklusive vannkraftproduksjon innfusjonert. I 2004 ble produksjonsvirksomheten til HEAS, HRE og LGE innfusjonert og i 2005 Mjøskraft. I 2006 overtok Eidsiva det tidligere Vannkraft Øst og 40 prosent av Oppland Energi. Selskapet fikk da sin struktur og størrelse slik det ser ut i dag. Eidsiva Energis hovedkontor er plassert på Hamar, med viktige regionkontorer i henholdsvis Lillehammer (Eidsiva Vannkraft AS) og Gjøvik (Eidsiva Bioenergi AS og Eidsiva Vekst AS). Eidsiva Energi er et konsern som er eid av Oppland og Hedmark fylker og 26 kommuner i regionen. Virksomhetsområdene ved etableringen var omfattet av de områdene de ulike fusjonerte selskapene tok med seg inn; kraftproduksjon og nett, entreprenør- og installasjonsvirksomhet og bioenergi/fjernvarme. Etter konserndannelsen har Eidsiva Energi gjort betydelige investeringer i regionen, blant annet med satsing på fjernvarme (bioenergi) og ved oppkjøp av 39,7 prosent av aksjene i Moelven Industrier BKK BKK (Bergenshalvøens kommunale kraftselskap) ble etablert i I 1996 kjøpte BKK Bergen Lysverker og ble med det et vertikalt integrert energi- og infrastrukturselskap. I perioden fram til 2002 fortsatte selskapet med oppkjøp og fusjoner av kommunale kraftverk i området mellom Hardangerfjorden og Sognefjorden. I tillegg har BKK betydelige eierinteresser i energiselskaper i Sogn og Fjordane, i SKL (Sunnhordland og Nord-Rogaland) og i Tafjord Kraft (Møre og Romsdal). I 1999 ble BKK omdannet til aksjeselskap, og Statkraft kom inn på eiersiden etter at Bergen kommune solgte seg ned. I 2002 solgte eierkommunene omtrent en tredjedel av sine aksjer til Statkraft, og Statkrafts eierandel har etter dette vært 49,9 prosent i selskapet. Etter konserndannelsen har BKK gått inn på flere nye virksomhetsområder som bredbånd, fjernvarme, småkraft og vind. I tillegg er BKK deleier i Himal Power som eier og driver et kraftverk i Nepal. Sluttkundevirksomheten håndteres via Fjordkraft, som er dannet i samarbeid med Skagerak Energi. I 2009 har BKKs eiere diskutert videre satsing på bredbånd i regionen. Statkraft la i mai ned veto mot videre utbygging av bredbånd 14. Basert på et forslag fra de ansatte i selskapet, vedtok likevel styret i august å 14 Artikkel side 12 i Bergen Tidende 7. august

23 fortsette utbyggingen fram til jul, og i mellomtiden forsøke å få inn flere investorer til denne satsingen Lyse Energi Lyse Energi ble etablert etter en bred eierpolitisk prosess i perioden og var operativt fra 1. januar Selskapet var et resultat av en fusjon mellom en rekke mindre energiselskaper etter at 16 kommuner i Sør-Rogaland ble enige om behovet for å restrukturere organiseringen av energiforsyningen i regionen. Formålet med fusjonen var å danne en enhet som var tilrettelagt for å oppnå en optimal kundetilfredsstillelse, effektivt eierskap, optimal risikohåndtering og økt verdiskaping 16. Det var enighet om at det kommunale eierskapet skulle ligge fast, og ordførerutvalget som ledet fusjonsarbeidet begrunnet etableringen av Lyse med at det var en forutsetning for å etablere et regionalt kraftsenter. På etableringstidspunktet var Lyse et tradisjonelt kraftselskap med virksomhet innen kraftproduksjon og distribusjon/salg av strøm. Den industrielle utviklingen av selskapet fra 1999 og frem til i dag har vært sterkt påvirket av de føringer eierne ga gjennom etableringen av selskapet. Lyse Energi har hatt en offensiv satsning på gassnett, fjernvarme og bredbånd (fiber) i regionen. I tillegg har de etablert teknologi og arbeidsprosesser knyttet til bredbånd som er senere eksportert til partnere i hele Norge og nå også i Norden. Lyse Energi har eierandeler i Skangass som bygger LNG-anlegg i Risavika og i oljeselskapet Noreco nrk.no, 27. august 2009: Lyses eiermelding

24 4 Offentlig energipolitikk Stortinget fastsetter norsk energipolitikk. Det uttalte hovedformålet med norsk energipolitikk er å sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder at det tas hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt. Hovedlinjene i norsk energipolitikk har ligget fast helt siden Energiloven ble vedtatt og trådte i kraft 1. januar Med dette som basis har staten utviklet ulike virkemidler som skal sikre oppfyllelse av de politiske målsettinger, for eksempel gjennom lover, reglene om hjemfall, konsesjonsbetingelser, eierskap i Statkraft SF og Statnett SF osv. Gjennom utformingen av de overordnede energipolitiske målsettinger, har det utviklet seg en bransjestruktur i kraftbransjen som domineres av Statkraft, Statnett og de regionale energi- og infrastrukturselskapene. I energisektoren har staten to prinsipielt sett forskjellige roller: rollen som regulator og rollen som eier. Rollen som regulator handler prinsipielt om å utforme lover og regler (forskrifter, retningslinjer etc.) og myndighetsutøvelse gjennom forvaltningsvedtak som for eksempel konsesjoner (med tilknyttede konsesjonsbetingelser osv.). Generelt sett bruker staten sin rolle som regulator for å sikre at de energipolitiske målsettinger nås. Gjennom rollen som langsiktig eier, øver staten innflytelse på hvordan Statkraft, Statkrafts datterselskaper og Statnett driver sin virksomhet, f.eks. gjennom utbyttepolitikk, kapitaltilskudd, beslutninger i styrende organer osv. Vi vil vurdere nærmere statens rolle som eier i kapittel 4.1 nedenfor. 4.1 Om statens utøvelse av eierpolitikk i energisektoren Staten skal være en aktiv, langsiktig og forutsigbar eier i viktige norske selskap. Staten skal gjennom sitt eierskap bidra til god og stabil utvikling av næringslivet i Norge og selskapenes langsiktige vekst og industrielle utvikling. Disse mål for statens eierskap skaper høye forventninger til styrene i de selskapene som staten helt eller delvis har eierskap i. Gjennom eierskapet i Statkraft SF sikres staten eierskap og kontroll med store deler av de norske vannresursene og naturmiljøet. Samtidig sikres hovedkontorsfunksjonene og videreutviklingen av det norske kompetansemiljøet innenfor energi. Regjeringens eierskapsmelding angir rammene for statens eierskap i Statkraft. Der er det nedfelt at Statkrafts hovedoppgave er å være en effektiv produsent av kraft i Norge og en ledende aktør i Europa innenfor miljøvennlig energi. Selskapet kan fortsatt delta i industriell utvikling i Norge og Europa. Det forventes at Statkraft har ambisiøse mål, også for utviklingen av fornybar energi i Norge. Virksomheten skal drives på forretningsmessige vilkår innenfor de rammer som konkurransemyndighetene fastsetter. Statens eierskap i Statkraft sikrer også at avkastningen av norske vannressurser kommer fellesskapet til gode. Staten tar årlig ut et stort utbytte fra Statkraft. Selskapet tilføres ny kapital gjennom egne søknader dersom det er nødvendig for å realisere selskapets planer. Søknad om økt 20

25 kapitalinnskudd behandles av Stortinget 17 og legger føringer for den videre aktivitet i selskapet. Vi kan ikke se at staten har gitt nærmere definerte rammer for Statkrafts virksomhet i Norge enn den generelle beskrivelse av Statkrafts rolle i Eierskapsmeldingen 18. Av denne formuleringen kan det utledes at staten som eier ikke har tatt noe klart standpunkt til hvorledes oppgavedelingen mellom aktørene i kraftbransjen skal være fremover i forhold til de energi-, klima- og miljømessige utfordringer Norge står overfor i årene som kommer. Heller ikke Statkrafts, og Statkrafts datterselskapers, rolle i bredbåndsutbygging er belyst her. I petroleumsnæringen har statens eierskapsutøvelse kommet mye klarere til uttrykk gjennom de årlige petroleumsmeldinger og organisering av det statlige eierskapet gjennom henholdsvis Statoil og SDØE (Statens Direkte Økonomiske Engasjement). Vi er oppmerksom på at det er forskjeller mellom petroleumsvirksomhet og kraftbransjen, og at det kan være opportunt for staten at eierskapsutøvelsen overfor kraftbransjen ikke er skarpere regulert mellom offentlige aktører. Det kan imidlertid reises spørsmål ved hvorvidt dette er den mest hensiktsmessige politiske innretning av de ressurser de ulike offentlige aktørene i bransjen råder over. 4.2 Kommunal- og fylkeskommunal eierpolitikk De regionale energi- og infrastrukturselskapene eies av kommuner og fylkeskommuner. I disse selskapene baserer eierpolitikken seg på de lover og regler som gjelder generelt for denne virksomheten, utfylt med kommunale og fylkeskommunale planvedtak (for eksempel kommunale miljøplaner). Selskapene utferdiger også eiermeldinger som kan defineres som styrets melding til eieren, eller arrangerer egne eiermøter mellom selskapets ledelse og eierne, der eierne gis direkte anledning til å påvirke selskapets ledelse og virksomhet. Vesentlige deler av eierskapspolitikken kan også være nedfelt i vedtekter og/eller aksjonæravtaler, i tillegg til beslutninger som fattes av selskapenes styrende organer. Eierne forutsetter at disse selskapene også må løse såkalt offentlige oppgaver i respektive regioner, for eksempel er det en forventning at det investeres i bredbånd også i mindre befolkede områder der lønnsomheten nødvendigvis er lavere. Eierne fører normalt en utbyttepolitikk (kombinert med en løpende vurdering av selskapets egenkapital) som må balansere mellom bidrag til å finansiere andre kommunale oppgaver uten at selskapets muligheter til investeringer i ny virksomhet forringes Brev fra styret i Statkraft til næringsministeren datert 4. februar 2009: Kapital for mer ren energi St.meld.nr 13 ( ): Et aktivt og langsiktig eierskap. 21

26 5 Kjennetegn ved de regionale energi- og infrastrukturselskapene i dag De regionale energi- og infrastrukturselskapene i denne studien har utelukkende offentlige eiere som i all hovedsak er regionale. Den regionale tilknytningen blir beskrevet som svært viktig for selskapets utvikling av intervjuobjektene i denne studien. Selskapene har en betydelig størrelse i nasjonal og regional målestokk, og selskapenes verdiskaping er økende. Basert på dette har eierne tatt ut betydelig utbytte de seneste årene, men samtidig er det sikret at selskapene har rom for industriell vekst. Vekst i antall kunder og ansatte er basert på nye virksomhetsområder som bredbånd, tele, gass og varme. Økt grad av konkurranse både på eksisterende og nye virksomhetsområder har bidratt til at selskapene kulturelt sett har beveget seg fra forvaltningsbedrifter til markedsorienterte enheter. Denne utviklingen i retning av større konsern stiller økte krav til spesialisering og profesjonalisering av virksomheten og eiernes virksomhetsstyring. 5.1 Selskapene har offentlige eiere med et regionalt fokus De seks regionale energi- og infrastrukturselskapene har kun offentlige eiere, og eierskapet er fordelt på kommuner, fylker og staten via Statkraft. Antall eiere og fordelingen av eierandeler varierer imidlertid mye mellom selskapene. Figur 5.1 Fordeling mellom fylkeskommunale, kommunale og statlig eier i energi- og infrastrukturselskapene Troms Kraft NTE TrønderEnergi Eidsiva Energi BKK Lyse Energi Fylkeskommune Kommune Statkraft Kilde: Årsrapporter 22

27 Troms Kraft og NTE har få eiere og dermed en enkel eierstruktur. Likevel kan det oppstå ulike interesser ved enkeltinvesteringer. Et eksempel på dette er utbygging av fjernvarme i Tromsø. Dette krever store investeringer, noe som kan påvirke størrelsen på utbetaling av utbytte, særlig i investeringsperioden. Investering i fjernvarme i Tromsø krever enighet mellom Tromsø kommune og Troms Fylke. TrønderEnergi, Eidsiva Energi og Lyse Energi har mange eiere i regionen, der de fleste eiere har en relativt liten eierandel. Dette krever en bred forankring av større beslutninger i selskapene. Basert på de intervjuene som er gjort med styreledere og konsernsjefer i selskapene, er inntrykket at eierne i stor grad er samstemte om hva man ønsker med eierskapet. Flere av disse selskapene har formuleringer i vedtekter eller aksjonæravtaler som begrenser når og/eller til hvem eierne kan selge sine aksjer. Tabell 5.1 Eierskapsmessige føringer i selskapene Selskap Nedfelte føringer angående eierskapet Troms Kraft Ingen eierbegrensninger NTE Ingen eierbegrensninger (en eier) TrønderEnergi A-aksjer kan kun selges til kommuner i Sør-Trøndelag Eidsiva Energi Aksjer i selskapet kan ikke selges før 2026 BKK A-aksjer som utgjør 50,1 prosent av aksjene kan kun eies av kommuner eller fylker på Vestlandet Lyse Energi Bare kommuner kan være aksjonærer Kilde: Intervjuer Disse føringene kan endres gjennom å endre vedtektene, men det forutsetter en bred enighet mellom eierne. 5.2 Selskapene er store i Norge og i sine regioner De regionale energi- og kraftselskapene er betydelige i størrelse, målt i verdi, omsetning og antall kunder. 23

28 Figur 5.2 Hovedindeksen Oslo Børs versus verdiutviklingen i kommunale og fylkeskommunale kraftselskaper = Oslo Børs Totalkapital kommunale kraftselskaper Egenkapital kommunale kraftselskaper Kilde: Econ Pöyry, 2009 Det har vært en betydelig økning i verdien av norske kraftselskaper i perioden , hovedsakelig som følge av økte kraftpriser og høyere verdi av vannkraftproduksjon, og til tross for at verdien av nettvirksomhet har gått noe ned. Det har ikke skjedd vesentlige endringer etter 2006 som påvirker verdiene av selskapene i noe særlig grad. I perioden var verdiutviklingen omtrent flat. Den årlige verdistigningen fra 1997 til 2006 var derfor vesentlig lavere enn i perioden Dersom vi ser på omsetningen i selskapet, havner de fleste av de regionale energi- og infrastrukturselskapene på listen over de 500 største selskapene i Norge 19. Rangering er vist i tabellen under. 19 norgesstorstebedrifter.no, sept

29 Tabell 5.2 Energi- og infrastrukturselskapenes rangering på listen over Norges 500 største selskaper Selskap Statkraft Hafslund 46 Agder Energi 80 Lyse 122 BKK 132 Eidsiva Energi 150 NTE 158 E-Co 194 Troms Kraft 229 Rangering De energiselskapene som ligger utenfor større byer, er av de største selskapene i sine fylker målt i total omsetning. I Nord-Trøndelag er det kun helseforetakene som er større enn NTE målt i omsetning. Tilsvarende er TromsKraft nummer fire på lista etter bedrifter som Norges Råfisklag, Universitetssykehuset og Sparebank1 Nord-Norge. Energi- og infrastrukturselskapene har en betydelig kundemasse i og med at alle husstander er tilknyttet elnettet. Tabell 5.3 Antall kunder i energi- og infrastrukturselskaper Selskap Antall kunder Hafslund Skagerak Energi BKK Eidsiva Energi Lyse Trondheim Energi NTE Troms Kraft TrønderEnergi E-Co Kun Nord Pool Kilde: Årsrapporter, selskapenes nettsider Alle selskapene i denne studien har distribusjonsnett til boliger og bedrifter i sitt område. Med stor markedsandel på strømkunder og et økende antall bredbåndskunder, leverer disse selskapene som regel flere produkter til samme kunde. Lyse har også et betydelig antall bredbåndskunder utenfor sin region. 20 Skagerak Energi og Trondheim Energi er ikke listet som selvstendige selskap, men inngår i tall for Statkraft. 25

30 5.3 Verdiskapingen i selskapene er økende Verdiskapingen i de regionale energi- og infrastrukturselskapene har vært økende etter Dette kan illustreres gjennom en økning i selskapenes resultat, nivå på utbytte og økning i antall ansatte i perioden. Figur 5.3 Årsresultat i de seks regionale energi- og infrastrukturselskapene Troms Kraft NTE TrønderEnergi Eidsiva Energi BKK Lyse mill kr Kilde: Europower og årsrapporter. Overgang fra norsk standard til IFSR for de fleste selskapene i 2007 Resultatutviklingen i norske kraftselskaper har variert de siste årene, hovedsakelig som følge av varierende kraftpriser og endrede skatteforhold. Trenden har imidlertid vært økende årsresultat. Selv om de årlige variasjonene kan være store, har gjennomsnittlig systempris på Nord Pool i perioden ligget på ca øre/kwh, mot ca øre/kwh i (ECON, 2009). Figur 5.4 Utbytte som prosent av årsresultat i de 6 regionale energi- og infrastrukturselskapene Utbytte % Kilde: Europower 26

31 Norske kommuner og fylker har hentet ut store verdier fra sitt eierskap i kraftbransjen i de siste årene. Dette har vært et resultat av økt resultat i selskapene og økt verdistigning på kraftvirksomhet som har sammenfalt med relativt lave nyinvesteringer i perioden. I perioden etter 2001 har det vært tatt ut særlig høyt utbytte. Eierne av TrønderEnergi og Lyse Energi tok i 2001 ut utbytte (og egenkapital) som gjør at gjennomsnittlig utbytte for de seks selskapene ender på over 100 prosent av resultatet. Til tross for denne utbyttepolitikken, har de fleste av selskapene vært i stand til å bygge opp økt egenkapital i denne perioden. Figur 5.5 Utvikling i antall sysselsatte i energi- og infrastukturselskaper E-CO Hafslund TEV Skagerak Energi 5 regionale Kilde: Europower, årsrapporter De regionale energi- og infrastrukturselskapene vi omtaler her, har hatt en vekst i antall ansatte på 9 prosent siden 2002 (Eidsiva ble etablert i 2006, og er derfor ikke med i disse tallene). Lyse har hatt den sterkeste veksten i antall ansatte i denne perioden med en vekst på over 50 prosent. Både Eidsiva Energi og Troms Kraft har redusert antall ansatte fra 2007 til Dette er basert på et salg (til de ansatte) av et konsulentselskap innen VVS og infrastruktur i Eidsiva som utgjorde 160 personer, og en nedbemanning innen nettselskapet i Troms Kraft med ca 50 personer. Til sammenligning har Skagerak Energi, Trondheim Energi og E-CO hatt en reduksjon av ansatte med henholdsvis 3, 21 og 48 prosent i samme periode (Europower, 2009). Mulige forklaringer på denne reduksjonen er utskilling av selskaper, overføring av funksjoner til hovedkontor og en effektivisering i selskapene. Hafslund har imidlertid hatt en betydelig vekst i antall ansatte med 20 prosent siden Vekst i selskapene er hovedsakelig basert på nye virksomhetsområder Vannkraft er fortsatt det dominerende virksomhetsområdet i de regionale energi- og infrastrukturselskapene, men de satser i økende grad på småskala vannkraft, vind og bioenergi. Flere av selskapene har ambisjoner om gasskraft dersom forholdene blir lagt til rette for denne type virksomhet. Selskapene har også bygd ny infrastruktur som bredbånd, gass og fjernvarme. En del har skilt entreprenørvirksomheten ut i nye selskaper som betjener eksterne kunder i tillegg til eget konsern. Selskapene har også 27

32 engasjert seg i utbygging av vannkraft utenfor Norge, for eksempel på Balkan og i Afrika. Figuren under viser at det var betydelige investeringer i ny vannkraft og distribusjonslinjer i Norge på 70- og 80-tallet. Fra 90-tallet har imidlertid dette avtatt kraftig på grunn av at flere vassdrag er verna og at de som ikke er det, ikke vil være lønnsomme å bygge ut med dagens kraftpriser. De regionale energi- og infrastrukturselskapene har dermed ikke økt sin kraftproduksjon vesentlig gjennom nye, store utbyggingsprosjekter. Figur 5.6 Investeringer i den norske kraftbransjen Milliarder 2007-kroner Milliarder kr Kilde: SSB Fra 2001 ser vi en økning i investeringene i kraftbransjen som følge av et fåtall større enkeltutbygginger (Øvre Otta, Kårstø etc.), økte investeringer i nett, småskala vannkraft, vindkraft og fjernvarme. Investeringer i gass og bredbånd er ikke inkludert her. Figur 5.7 Investeringer i ulike virksomhetsområder i 2008 Bredbånd og tele: 15 % Annet: 1 % Produksjon: 36 % Gass og varme: 14 % Elnett: 35 % Kilde: Energi- og infrastrukturselskapene 28

33 Tall fra selskapene i denne studien viser at investeringer i nye virksomhetsområder har blitt betydelige. De største investeringene er fortsatt innen kraftproduksjon og nettvirksomhet, men i 2008 var 29 prosent av totalt investeringsnivå knyttet til nye virksomhetsområder som gass/ varme og bredbånd/ tele. Her er det betydelig forskjeller mellom selskapene, for Lyse Energi og NTE var bredbånd og tele det største investeringsområdet i 2008, mens nettvirksomhet eller kraftproduksjon var de største investeringsområdene for de andre selskapene. Fjernvarme forventes å bli det største investeringsområdet for Eidsiva Energi de nærmeste årene. Kraftproduksjon og nettvirksomhet sysselsetter fortsatt flest personer i selskapene, men veksten i antall ansatte de siste fem årene er i hovedsak knyttet til bredbåndsvirksomheten. I flere av selskapene sysselsetter bredbånd over 10 prosent av de ansatte. Lyse Energi har fra 2008 flere kunder på sitt Altibox-konsept enn de har kraftkunder. I følge intervjuobjektene har det skjedd en gradvis effektivisering av selskapene innen nettvirksomheten, drift og kundehåndtering de siste årene. Nye virksomhetsområder bidrar til å unngå nedbemanning ved overkapasitet innenfor eksisterende virksomhet, f.eks. i nettselskapet. 5.5 Nye virksomhetsområder utnytter eksisterende kompetanse og bidrar til å utvikle ny kompetanse og kultur Kompetansen fra den tradisjonelle kjernekompetansen innen kraftproduksjon, kraftdistribusjon og sluttkundehåndtering har lagt grunnlaget for nye virksomheter i de regionale selskapene. Figur 5.8 Oversikt over felles kompetanse på ulike virksomhetsområder Kraftproduksjon (vind, vann) Varmeproduksjon Nett Fjernvarmenett Gassdistribusjon Bredbånd/ tele/ alarm Utbygging Teknisk drift Utland Konsernledelse Økonomi og finans Informasjon og markedsføring Kraftsalgsmarked Sluttkundesalg Kundeservice Fakturering Selskapene besitter utbyggingskompetanse både når det gjelder ny energiproduksjon og på infrastruktursiden som er høyst relevant for utbygging av andre infrastrukturer som bredbånd, gass og fjernvarme. Den unike erfaringen innen utbygging av vannkraft er også svært etterspurt i utlandet, noe som har gitt disse selskapene foretningsmuligheter andre steder i verden. Ved bygging av ny infrastruktur, kan man ta ut kostnadssynergier ved bygging av parallell infrastruktur. I Stavanger legger Lyse Energi fjernvarme, bredbånd og gassledninger i samme grøft. 29

34 På driftssiden vil man kunne utnytte eksisterende driftssentraler for flere områder og dermed oppnå lavere enhetskostnader. De regionale energi- og infrastrukturselskapene har både kompetanse og systemer for å håndtere store kundemasser. Dette vil gi synergieffekter ved håndtering av kunder også på nye virksomhetsområder. Ny kompetanse tilføres selskapene både ved opplæring av eksisterende ressurser og ved å ansette nye personer med spesialistkompetanse og erfaring fra nye sektorer. Kultur i organisasjoner endres sakte, men både markedsendringer og selskapenes nye virksomhetsområder har bidratt til å endre kulturen i selskapene fra forvaltning før 90- tallet til stor grad av markedsorientering i dag. Selskapene konkurrerer om strømkunder, og markedet for bredbånd og telekom er svært konkurranseutsatt. Markedsforståelse og utvikling av kunderelasjoner har derfor blitt svært viktig for disse selskapene. 5.6 Økt størrelse og diversifisering krever høyere og mer spesialisert kompetanse Etter at Energiloven trådte i kraft i 1991, fikk selskapene behov for kompetanse om kraftmarkedet og hvordan prisen ble fastsatt på kraftbørsen. Dette bildet har blitt ytterligere komplisert de senere årene ved at kvotehandel med CO 2 og kraftproduksjon i Europa har fått større påvirkning på den norske kraftprisen. Med dette har risikoen økt både på utbyggings- og inntektssiden. På bakgrunn av dette har det vokst fram miljøer i energi- og infrastrukturselskapene innen finans, krafthandel og risikostyring. Det har også blitt strengere krav til kostnadseffektivitet ved utbygging og drift av vannkraft i og med at kostnadene ikke lenger kan legges på strømregningen til kundene. I tillegg legger eierne i stor grad føringer om mer kostnadseffektiv drift i selskapene ved økte krav til utbytter. Ansatte i konsernselskapene utgjør ca prosent av de ansatte i de regionale energi- og infrastrukturselskapene, hovedsakelig fordelt på finans/ økonomi, kraftsalg/- sikring og trading, strategi og forretningsutvikling, kommunikasjon, innkjøp og logistikk, risikostyring og eierroller i datterselskaper. Videre er støtte- og servicefunksjoner som personal, eiendom, IT og kontorstøtte viktige funksjoner i konsernstaben. Selskapenes kompleksitet har økt ved økt størrelse og ved at flere virksomhetsområder og selskaper skal håndteres. Det har vært behov for økt utvikling av leder- og fagkompetanse i selskapene innen flere områder for å håndtere nye utfordringer og krav. Størrelsen påvirker selskapenes behov for slike ressurser, og samtidig må selskapet ha en viss størrelse før man kan forsvare å rekruttere ressurser til spesialistfunksjoner. Et eksempel på denne utviklingen er opprettelse av egen stab for forretningsutvikling og strategi i BKK og NTE. 5.7 Profesjonalisering av virksomhetsstyring Innføringen av Energiloven medførte at kraftselskapene måtte gjennom en total omstilling fra å være offentlige forvaltere til å drive konkurranseutsatt forretningsvirksomhet. Selskaper ble omdannet til aksjeselskaper og eierne ble representert i selskapsstyrene. I starten av denne perioden var det varierende bevissthet rundt problemstillinger knyttet til valg av styrerepresentanter og rollefordeling mellom eiere, styre og selskapets administrasjon. 30

35 Det har vært en gradvis økt bevisstgjøring rundt disse temaene i kraftbransjen, på lik linje med øvrige bransjer gjennom utvikling av klarere regelverk nasjonalt og internasjonalt, og økt fokus på håndteringen fra samfunnets side. I 2004 utga Norsk utvalg for Eierstyring og Selskapsledelse en anbefaling til eierstyring og selskapsledelse. Anbefalingen rettet seg i første rekke mot selskaper med aksjer notert på norsk børs, men ble også anbefalt implementert i ikke-børsnoterte selskaper. Denne anbefalingen har dannet utgangspunktet for etableringen av virksomhets-styringsdokumenter også i kraftbransjen. I tillegg har KS Eierforum utarbeidet Anbefaling om eierskap, selskapsledelse og kontroll av kommunalt/fylkeskommunalt eide selskaper og foretak 21, som også har påvirket prosessen med å formalisere gode standarder for både eierstyring og selskapsledelse. God eierstyring og selskapsledelse er et viktig bidrag til å skape tillitt til at eiere, styre og ledelsen i kraftselskapene sammen forvalter de store verdiene i kraftselskapene på en best mulig måte. Eierne har blitt mer bevisste på sin rolle som eier, og flere har blant utarbeidet eierskapsmeldinger hvor det gis føringer for hva de ønsker å oppnå med eierskapet. Det har også vært en økt bevissthet rundt utvelgelse av styremedlemmer både i forhold til habilitet og i forhold til kompetanse. Vi har også sett et økt fokus på å tydeliggjøre styrets ansvar og oppgaver, for å unngå rollesammenblanding i forhold til eierrollen. 21 Ble utarbeidet etter opprettelsen av KS Eierforum i 2007, og har blitt oppdatert jevnlig i årene etter dette. 31

36 6 De regionale energi og infrastrukturselskapenes betydning for sine regioner I dette kapittelet vil vi se nærmere på hva de spesifikke energi- og infrastrukturselskapene i denne studien kan bety for sine regioner. Dette vil vi i stor grad basere på informasjon fra selskapene gjennom intervjuer, møter og skriftlige notater, og gjennom samtaler med næringsråd i noen av regionene. I tillegg har vi laget et regneeksempel som viser hva en eventuell flytting av hovedkontorfunksjonen kan bety for sysselsettingen i regionen. Det entydig budskapet fra selskapene i studien, er at de regionale energi- og infrastrukturselskapene har en svært viktig betydning i sine regioner i form av å levere gode tjenester til innbyggere og næringsliv, bidra til økt sysselsetting og kompetanse i regionen, samt å bidra til lokal næringsutvikling. Videre mener de at eierskapet har betydning for utviklingen av både selskapet og betydningen selskapet har i regionen ved at eierne tar hensyn til disse områdene ved vurdering av forretningsmuligheter. 6.1 De regionale selskapene er opptatt av leveringssikkerhet for kraft Intervjuobjektene i denne studien hevder at forsyningssikkerheten for kraft i deres region er svært viktig for selskapet og av de dermed tar en ansvar for dette utover det som pålegges dem i lover og reguleringer. Dette er begrunnet i historie og omdømme. Eksempler på dette er gassrørsledningen i Rogaland, og BKKs utredning av gasskraftverk for å sikre forsyningssikkerheten i deres region. 6.2 De regionale selskapene bidrar til utbygging av høyhastighets bredbånd i hele landet Bredbåndsalliansen med flere argumenterer i notatet Fiber til folket 22 for hvorfor videre utbygging av høyhastighets bredbånd (fiber) vil være viktig: Kobberaksessnettet har begrensninger knyttet til hastighet, hastigheten varierer avhengig av avstanden mellom bruker og telefonsentral og båndbredden er asymmetrisk (hastigheten ved opplasting er vesentlig lavere enn nedlastning). Framtidens interaktive tjenester vil kreve betydelig økt båndbredde. Mobilt bredbånd vil kreve høy båndbredde i transportnettene. Det finnes ingen andre kjente aksessmedier med tilnærmet samme kapasitet og skalerbarhet som fiber. Fiberaksessnett til hele befolkningen er viktig for å unngå digitale klasseskiller Fiberaksessnett er en forutsetning for reell fornying av offentlig sektor, særlig innen skole- og helsevesen, og kan gi betydelige miljøgevinster Fiberaksesnett er viktig for norsk næringslivs konkurranseevne og sysselsettingen i distriktene. Ubegrenset og symmetrisk båndbredde vil særlig kunne bli virksomhetskritisk for mange kunnskapsbedrifter 22 Bredbåndsalliansen med flere (2009): Fiber til folket, notat januar

37 Ved utgangen av 2008 hadde 99 prosent av norske husholdninger bredbåndsdekning i form av fast aksess (xdsl, kabel-tv-nett, fiber eller fast radio), og mobilt bredbånd bidrar til at dekningen er tilnærmet 100 prosent. Dekningen er omtrent den samme for bedrifter. 23 Bredbånd med høy kapasitet har imidlertid lavere utbredelse som vist i figuren under. Figur 6.1 Estimert bredbåndsdekning i ulike kapasitetsklasser % des.08 des % 60.0 % 40.0 % 20.0 % 0.0 % 640/128 kbit/s inkl mobil 640/128 kbit/s fast aksess 4/0,5 Mbit/s 8/0,5 Mbit/s 12/0,8 Mbit/s 25/1 Mbit/s 10/10 Mbit/s 50/50 Mbit/s Kilde: Nexia/Econ Pöyry (2009) Bredbåndsalliansen (eid av regionale kraft- og infrastrukturselskaper) er den klart største utfordreren til Telenor i transportnettmarkedet. På sluttbrukermarkedet er Lyse den største tilbyderen av fiberaksesser. Dette er de gjennom sitt partnerkonsept Altibox, som omfatter mer enn 30 bredbåndsselskaper som alle er hel- eller deleid av regionale og lokale kraftselskaper. 24 Intervjuobjektene hevder at deres selskap bidrar til en raskere utbygging i distriktene både ved at de selv bygger ut bredbånd, men også ved å få konkurrenter raskere på banen. I tillegg mener de at det har stor verdi for regionene at de i stor grad bygger bredbånd med høyere hastigheter enn det konkurrentene gjør. Dette anses som viktig for bosetting, næringsliv og hytter. Flere av selskapene uttrykker frustrasjon over at Statkrafts manglende interesse for satsing på forretningsområder utenfor kraftbransjen. Dette skaper usikkerhet rundt framdriften av videre utbygging av bredbånd for flere av disse selskapene, samt i Bredbåndsalliansen Nexia/Econ Pöyry, 2009: Bredbånd 2.9 status og utvikling mot Rapport utarbeidet for Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Bredbåndsalliansen med flere, 2009: Fiber til folket, notat januar

38 6.3 Direkte og indirekte ringvirkninger i regionene Som vist i kapittel 2, vil direkte ringvirkninger fra energi- og infrastrukturselskapenes virksomhet hovedsakelig være knyttet til sysselsetting i bedriften, innbetalte skatter og lokale innkjøp. I tillegg vil investeringer i lokale bedrifter bidra til næringsutvikling i regionen forutsatt at dette blir gjort på forretningsmessige premisser Plassering av hovedkontorfunksjonen i regionen har betydning for sysselsettingen og produktiviteten Vi vil i dette delkapitlet vise et regneeksempel på hvilke sysselsettingsmessige virkninger en eventuell nedleggelse, reduksjon eller flytting av hovedkontorfunksjonen ville ha hatt i de arbeidsmarkedsregionene som i dag huser de regionale energi- og infrastrukturselskapene. Drift av selskapenes virksomhet ligger spredt i hele regionen; vannkraft, nettvirksomhet, vindkraft, gassledninger, bredbåndsnett og fjernvarmeanlegg ligger i regionen og kan ikke flyttes til et annet sted. Svært mange av arbeidsplassene er naturlig knyttet til produksjonsanleggene og annen infrastruktur, og er dermed også spredt innen hele området selskapene er virksom. De fleste arbeidsplassene vil dermed ikke kunne flyttes ut av regionene ved et eventuelt salg av selskapet. Arbeidsplassene som er utsatt ved et eventuelt salg, vil være funksjoner knyttet til hovedkontoret som kan flyttes ut av regionen. Vi har, ut fra illustrative hensyn, valgt å illustrere en tenkt effekt med utgangspunkt i NTE. Beregningene baserer seg på opplysninger fra selskapene som deltar i studien om hvor stor del av de ansatte som i dag arbeider på hovedkontoret og næringsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå. NTE har i dag om lag 1000 ansatte, fordelt på en rekke kommuner i Nord- og Sør Trøndelag, men med hovedvekt i Steinkjer (37 prosent). NTE er dermed en av de største arbeidsgiverne i regionen og er den største alternative arbeidsplassen innen produktiv sektor for mange høyt kvalifiserte arbeidstakere i regionen. I tillegg til de direkte sysselsettingsvirkningene, vil en filialisering medføre mindre etterspørsel etter tjenester fra viktige vekstnæringer som finansiell- og forretningsmessig tjenesteyting. I tabellen under viser vi den antatte umiddelbare effekten av en eventuell filialisering. Beregningen baserer seg på følgende antakelser: 1. Sysselsettingen i selskapet er stabilt eller reduseres: 0 20 prosent reduksjon i antall ansatte prosent av innkjøpene i de regionale energi- og infrastrukturselskapene retter seg mot regionalt næringsliv mens 90 prosent retter seg mot aktører utenfor regionen, enten fra nasjonale aktører eller i form av import prosent av leverandørvirkningen er knyttet til hovedkontorfunksjonen, mens de resterende er knyttet til kraftproduksjon Med utgangspunkt i antakelsene over, viser vi potensiell effekt av en eventuell filialisering i tabellen nedenfor 34

39 Tabell 6.1 Reduksjon i sysselsetting regionalt som følge av tenkt filialisering av NTE Direkte effekt som følge av reduksjon i aktivitet i regionen Effekt som følge av redusert kjøp fra hovedkontorfunksjonen i regionen SUM ansatte ansatte ansatte Beregningene våre antyder at man potensielt kan få en reduksjon i sysselsettingen i regionen på ansatte ved en filialisering av selskapet. Utfallet vil imidlertid i stor grad være avhengig av de valg en potensiell fremtidig eier vil gjøre. Tenkt situasjon vil både være avhengig av hvorvidt funksjoner rent faktisk vil flyttes ut av regionen, samt om potensiell fremtidig eier vil prioritere å fortsette å kjøpe varer og tjenester regionalt. Dersom eier fortsatt vil beholde alle funksjoner i selskapet og bruker lokale leverandører i like stor grad som i dag, vil en filialisering av selskapet ikke ha noen effekt på sysselsettingen. Selv om en potensiell reduksjon i sysselsettingen på opp mot 350 ville vært dramatisk både for involverte personer og for en rekke kommuner i Trøndelag, viser historisk utvikling i en rekke byer, herunder blant annet Skien, Mo i Rana, Horten etc., at sysselsettingen raskt kan ta seg opp. Ledig kapasitet blir raskt fanget opp gjennom nyetablering, utvidelse av annen virksomhet i regionen eller gjennom utpendling. Med utgangspunkt i at ansatte ved hovedkontoret i stor grad er å anse som høyt kvalifisert og attraktiv arbeidskraft er det derfor grunn til å anta at deler av reduksjonen i sysselsettingen ville være midlertidig. På den annen side kan en reduksjon i sysselsettingen utløse såkalte negative spiral som beskrevet i kapittel 2.4. Redusert etterspørsel kan medføre at flere bedrifter som i dag er leverandører til selskapet ikke lenger finner det forsvarlig å fortsette drift. Dette kan medføre en reduksjon i aktivitetsnivå og i muligheten for å kjøpe spesialiserte varer og tjenester i regionen. Samlet sett kan dette medføre at regionen blir mindre attraktiv for investorer Investeringer i regionalt næringsliv Flere av selskapene peker på at de har vært viktige bidragsytere i ordningen med Såkornfond i sine regioner. Videre pekes det på at selskapene har vært aktive, både når det gjelder kapital og kompetanse, i næringsmiljøer i regionen. Eksempler på dette er BKK som har vært en viktig deltaker i Bergens Næringsråd, såkornfond i Bergen og Førde, Vitensenteret og venturevirksomhet. Med dette har de vært en viktig brikke i utvikling av næringslivet i Bergen. Til tross for at Bergen er Norges nest største by, er det få selskaper med hovedkontor i byen. 35

40 6.4 Dynamiske ringvirkninger i regionen Dynamiske ringvirkninger kan ha en større effekt på regional næringsutvikling enn sysselsetting og investeringer i regionalt næringsliv. I dette kapittelet vil vi belyse hva intervjuobjektene og samtaler med regionale næringsråd mente om slike effekter Etterspørsel fra selskapene øker tilbudet av spesialiserte leverandører regionalt Som vi viste i kapittel 2, har det en positiv verdi for et område å ha et betydelig innslag av virksomheter som gjensidig styrker hverandres produktivitet. Årsaken er at virksomhet som like gjerne kan ligge alene (altså virksomhet med konstant eller avtagende skalautbytte, eller virksomhet der skalafordeler bare finnes på bedriftsnivå), vil være tilgjengelig for et område uansett å få slik virksomhet er bare et spørsmål om prisnivået på innsatsfaktorer. Et godt eksempel på at etterspørselen fra flere bedrifter kan virke kvalifiserende og skjerpende for eksisterende næringsliv har vi blant annet gjennom BKKs samarbeid med andre større bedrifter på Vestlandet om innkjøp. Gjennom at flere bedrifter regionalt går sammen skaper man på den ene side større grunnlag for mer leveranser også fra regionale aktører, samtidig som samarbeidet kan gi en forhandlingsstyrke som kan profesjonalisere de regionale så vel som nasjonale og internasjonale leverandører. Andre eksempler er Troms Krafts kjøp av kommunikasjonstjenester lokalt eller Eidsiva Energis kjøp av advokattjenester på Hamar. Gjennom slike kjøp bidrar selskapene til å bygge opp et kompetansemiljø som også andre bedrifter i regionen kan nyte godt av Energi- og infrastrukturselskapene spiller en viktig rolle for å tiltrekke seg attraktiv arbeidskraft Hovedkontorfunksjonen ved de regionale kraftselskapene kan være viktig for å enten holde på, eller tiltrekke seg, høyt kvalifisert arbeidskraft. Intervjuer både med selskapene og med næringsorganisasjoner i regionen viser at de regionale energi- og infrastrukturselskapene har en viktig funksjon i denne sammenheng. At selskapene er en betydelig arbeidsgiver og stor etterspørrer av kompetanse gjør det lettere for kvalifisert med base i regionen å flytte hjem. Alle selskapene melder i så henseende tilbake at størrelsen på selskapet, i kombinasjon med at mange ønsker å flytte tilbake til sin hjemby når de får barn, medfører at tilgangen på kvalifisert arbeidskraft i mange tilfeller kan være bedre enn den er f.eks. i Oslo-området. Nylig gjennomførte rekrutteringer både Troms Kraft og NTE viser eksempelvis at de er attraktive også for meget kvalifisert ledelseskompetanse. Flere av intervjuobjektene pekte også på at utenlandssatsningen bidrar til å gjøre selskapene attraktive for ved ansettelser. De regionale energi- og infrastrukturselskapenes deltakelse i forskjellige traineeordninger er likeledes et godt eksempel på tiltak som bedrer tilgangen til høyt kvalifisert arbeidskraft i regionen. Ett av disse er Vikinglauget i Hedmark. Ved hjelp av lauget ønsker man å bruke nettverket og fellesskapet til å fremme regionens interesser både politisk og næringsmessig. Traineeordningen som drives av lauget tilbyr nyutdannet arbeidskraft muligheten til å få jobberfaring i medlemsbedriftene. Eidsiva Energi er en av de viktigste bidragsyterne og konsernsjefen Ola Mørkved Rinnan fungerer per i dag som leder av lauget. 36

41 De andre regionale energi- og infrastrukturselskapene deltar på samme måte i traineeordninger i sine regioner for å tiltrekke seg og utvikle kompetente arbeidstakere. I tillegg til selskapenes betydning for å øke kompetansen i regionen, framhever de i intervjuene sin betydning for det lokale kulturlivet og idrettsorganisasjonene. Alle energi- og infrastrukturselskapene er betydelige sponsorer i sine regioner, da i hovedsakelig for aktiviteter knyttet til barn og unge. På denne måten bedrer de sitt omdømme, og bidrar samtidig til å øke sin regions attraktivitet for ansatte i egen og andre bedrifter. 6.5 Eierskapets betydning Intervjuobjektene i studien er opptatt av at dagens eierskap betyr mye for bedriftens utvikling ved at det tas flere hensyn når eier skal vurdere forretningsmuligheter. Dette mener de også bidrar til at selskapet får stor betydning i sine regioner Eierskapets betydning for selskapets utvikling Det offentlige eierskapet bestemmer i stor grad den industrielle utviklingen i selskapene. Å eie, er å ville er et uttrykk som går igjen. I følge intervjuobjektene, er salg av aksjer ikke noe tema i selskapene som er deltakere i denne studien. Det er fire saker som blir framhevet som viktige faktorer for de offentlige eierne: At områdene man investerer i er lønnsomme. De offentlige eierne er svært opptatt av at selskapene skal generere et høyt og stabilt utbytte som skal bidra til å løse offentlige oppgaver hos eier. Videre er arbeidsplasser ansett som svært viktig for regionen. Effektivisering som innebærer reduksjon av arbeidsplasser er likevel gjennomført i flere av selskapene. Fokuset på å opprettholde arbeidsplasser i regionen, har gjort dette til en tøff avveining hos eier. Effektivisering er delvis drevet fram av at deler av virksomheten er blitt konkurranseutsatt, og delvis av eiers økte krav til utbytte fra selskapene. I tillegg har ønsket om lavere nettleie spilt en rolle i noen av selskapene. Den regionale betydningen blir også tillagt vekt av eier når en investering skal vurderes av eier. Det kan være utnyttelse av regionale ressurser, ringvirkninger etc. Intervjuobjektene i selskapene legger stor vekt på at eiere som ønsker å maksimalisere den kostsiktige avkastningen, eller selskaper med mindre fokus på regional utvikling ikke nødvendigvis ville bidratt til veksten vi ser i selskapene på områder som ligger på siden av den tradisjonelle verdikjeden i kraftbransjen. Kompetansebygging blir ansett som en viktig faktor, særlig utenom de store byene. Flere framhever mulighetene selskapet gir til å få erfaring fra utlandet som viktig kompetansebygging Eierskapets betydning for utvikling i regionen Intervjuobjektene legger stor vekt på betydningen av å sikre at hovedkontorfunksjonen i selskapene blir liggende i regionen. Tre faktorer går igjen: sikre lokal råderett over selskapet, sikre kompetansebasen og sikre at verdiene som skapes i selskapet blir værende i regionen. 37

42 I flere av regionene, er energi- og infrastrukturselskapene den eneste eller en av svært få industrielle hovedkontor. Intervjuobjektene mente det hadde stor verdi for næringslivet at man her kan ta beslutninger lokalt uten å måtte sette seg på flyet til Oslo for den minste ting. Flere av intervjuobjektene mener også at å eie, det er å ville, og at eierne i disse selskapene er i stand til å ta et helhetsperspektiv på hva som er best for regionen når industrielle veivalg skal vurderes. Dette gjør det mulig å gjennomføre prosjekter som ikke hadde vært mulig med eiere med fokus på kortsiktig finansiell avkastning. Eierne har også valgt å bygge opp selskapet med en bred portefølje av virksomheter innen energiverdikjeden. Det kan ikke utelukkes at en annen type eier i større grad hadde ønsket å rendyrke selskapenes virksomhetsområde. Eksempler på dette finner vi i Rogaland: Eierne til Lyse Energi ønsket å utnytte de regionale ressursene optimalt og la til grunn en langsiktig holdning til verdiutvikling. Dette har resultert i at Lyse Energi siden 1999 blant annet har investert omkring en milliard kroner i naturgassdistribusjon. Eierne anså dette som et offensivt, miljøgunstig og lønnsomt svar på myndighetenes ønske om energiomlegging, og et viktig bidrag til energibalansen i regionen. Intervjuobjektene mener at denne nye infrastrukturen bidrar til å styrke regionens konkurransekraft, og ville neppe vært utbygd om ikke eierne i 1999 hadde etablert Lyse Energi med et regionalt perspektiv. Fjernvarme i de ulike selskapene er i flere tilfelle et resultat av at de kommunale eierne ønsker en miljøvennlig oppvarming i sine tettsteder. Eidsiva Energi har satset spesielt på bioenergi og fjernvarme da dette er en viktig og stor ressurs i deres region. Det er i følge intervjuobjektene i selskapene forskjeller på hva bykommuner og mindre kommuner ønsker med eierskapet. BKK har de mest diversifiserte eierne, Statkraft og Bergen kommune med store eierposter, og mange små landkommuner med små eierposter. Som eier i BKK oppfattes Statkraft som lite interessert i at selskapet skal engasjere seg i virksomhet utenom kraftbransjen. Bergen kommune har definert sitt eierskap i BKK som finansielt og ønsker dermed maksimal økonomisk avkastning på sin eierandel. De mindre kommunene som har eierandel i BKK, har mer fokus på utvikling regionalt enn det bykommunen og staten som eier har Eierne har høye utbyttekrav, men gir rom for videre vekst Eierne har som vist tatt ut betydelige utbytte fra selskapene siste 10 år. I samme periode har investeringsbehovet vært lavere enn tiårene før, noe som har bidratt til at det har vært mulig å gjøre dette samtidig som egenkapitalen i selskapene har fortsatt å vokse i perioden. Unntaket her er Lyse Energi som har gjort betydelige investeringer samtidig som eierne har tatt ut betydelige utbytter. Intervjuobjektene opplyser at eierne er opptatt av at utbyttet fra energi- og infrastrukturselskapene skal være mest mulig forutsigbare. Flere av selskapene legger planer for utbytte for flere år framover. Samtidig ønsker de fleste eierne vekst og regionale investeringer, og utbytteplaner balanseres i forhold til dette. De fleste kommunale og fylkeskommunale eierne vil ikke ha mulighet til å skyte inn kapital dersom de ønsker å utnytte nye forretningsmuligheter. For å finansiere industrielle løft i framtiden har selskapene i følge intervjuobjekter følgende alternativer: Sørge for tilstrekkelig egenkapital i selskapene (evt. ved å begrense utbytte) Fusjoner som styrker samlet egenkapital Salg av deler av virksomheten 38

43 Emisjoner mot offentlige eiere: Statkraft, statlig investeringsfond, offentlige pensjonskasser etc. Emisjoner mot private aktører (inntil 30 prosent av selskapet på vannkraftproduksjon) Per i dag har disse selskapene tilstrekkelig egenkapital til å løfte betydelige investeringer de nærmeste årene. 6.6 Hovedutfordringene i bransjen framover Det var relativt stor enighet mellom de ulike intervjuobjektene om hva som er de største utfordringene i bransjen framover. Vi vil her kort gjengi disse: For de fleste vi snakket med, var avklaring av Statkraft sin rolle i norsk kraftbransje et av de viktigste forholdene framover. Dette ble begrunnet i at bransjen står overfor mange utfordringer, og det vil være nødvendig med en rolleavklaring så snart som mulig slik at bransjen er best mulig beredt for å møte disse utfordringene. Dette gjelder både videre strukturendringer i bransjen, da særlig på nettsiden, og Statkrafts rolle når det gjelder å bidra til en fortsatt utbygging av høyhastighets bredbånd i regionene i de selskaper Statkraft er inne på eiersiden. Avklaringer knyttet til utenlandssatsninger for vannkraft ble også nevnt. Utbygging av nett ble også pekt på som en hovedutfordring. Dette gjelder flere forhold som utforming av nettariffer som ikke gir tilstrekkelig incentiver til investeringer, tidkrevende prosesser knyttet til utvidelser av nett innenlands og en sikkerhet om at det blir bygd tilstrekkelig med eksportkapasitet dersom det bygges ut mer kraftproduksjon i Norge og Norden slik at man ikke risikerer innelåst kraft. Norske forhandlinger om EUs fornybardirektiv og et felles sertifikatmarked med Sverige aktualiserer dette. De regionale energi- og infrastrukturselskapenes rolle i utbygging av ny fornybar kraft vil være viktig. De trenger tilstrekkelig kapital og rammebetingelser for å kunne bidra til utbygging av vannkraft (oppgraderinger av eksisterende anlegg eller nye anlegg), fjernvarme (avfall og bioenergi), biokraft og vindkraft. Her peker flere på at det kan åpne seg muligheter for oppkjøp pga hjemfallsreglene og at det vil være viktig at disse selskapene kan være mulige oppkjøpere. For å være i stand til dette, er selskapene avhengig av at eierne deres viderefører dagens utbyttepolitikk som i gjør det mulig for selskapene å bygge opp egenkapital til framtidige investeringer. De regionale energi- og infrastrukturselskapene mener at de kan ha en viktig rolle i fortsatt strukturutvikling i bransjen innen kraftproduksjon, og særlig innen nettvirksomheten. Dette er mest aktuelt på Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. Her har det vært vanskelig å få til en videre strukturendring, mye på grunn av ønske om lokal kontroll og i noen tilfeller også dårlig kommunikasjon mellom selskapene. Utfordringen blir å finne langsiktige løsninger som gagner alle parter. Videre er sikring av lønnsom utbygging av bredbånd ansett som en utfordring selskapene må løse. Som pekt på tidligere i dette kapittelet, er rammebetingelser som sikrer avkastning både på investeringer som allerede er gjort, og framtidige investeringer viktig. Til slutt er det flere av intervjuobjektene som peker på interne forhold i bedriftene som må løses. Fortsatt øking av effektiviteten for å bedre lønnsomheten og utfordringer 39

44 knyttet til å sikre riktig kompetanse i selskapene knyttet til de utfordringene de står overfor. De regionale energi- og infrastrukturselskapene uttrykker også et ønske om å ha en nær dialog med myndighetene knyttet til rammebetingelser for bransjen. Dette vil være nødvendig for å øke produksjonen av fornybar energi og sikre en mest mulig effektiv energiforsyning i Norge. 40

45 Referanseliste Bredbåndsalliansen m.fl. (2009): Fiber til folket, notat januar ECON (2002): Levedyktige regionale selskaper. Econ-rapport Utarbeidet for Hedmark Energi og Eidsiva Energi. ECON (2005): Kritisk infrastruktur og offentlig eierskap. Econ-notat Utarbeidet for Utvalget for sikring av landet kritiske infrastruktur. Econ Pöyry (2008): Verdien av kommunalt og fylkeskommunalt eierskap i kraftsektoren. Econ-rapport Utarbeidet for Kommunal- og regionaldepartementet. Europower (2009): Orkla vil selge Elkem-kraftverkene DN europower.com 20/ Florida, Richard (2008): Who s Your City? New York: Basic books Forsvarets Forskningsinstitutt (1997): Viktige samfunnsfunksjoner. FFI-rapport 97/ Lyse Energi (2007): Eiermelding. Nexia og Econ Pöyry (2009): Bredbånd 2.9 status og utvikling mot Rapport utarbeidet for Fornyings- og administrasjonsdepartementet. norgesstorstebedrifter.no (2009): Portalen har den komplette oversikten over de største selskapene Norge, rangert etter utvalgte nøkkeltall, innen hver bransje og i hvert fylke. Utgitt av Findexa Forlag AS. Norman, Viktor D (2000): Lokalisering av næringsvirksomhet. Vedlegg til NOU 2000: 21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping. Finansdepartementet. Samdal, K., G. Kjølle, O. Kvitastein og B. Singh (2002): Anbefaling til nye KILEsatser. SINTEF Energiforskning og Samfunns- og næringlivsforskning (SNF). St.meld.nr 13 ( ): Et aktivt og langsiktig eierskap. St.meld.nr 25 ( ): Lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts- og regionalpolitikken. Statistisk sentralbyrå (2006): Nasjonalregnskapet. Statkrafts styre (2009): Brev fra Statkrafts styre til næringsministeren 2. februar 2009: Kapital for mer ren energi, hentet fra: Svendsen, (1998): Et felles gode. Kraft og samfunn i Troms gjennom hundre år Utgitt av Troms Kraft. 41