Styresak. Forslag til vedtak. Styremedlemmer Føretak: Helse Vest RHF Dato: Går til:

Transkript

1 Styresak Går til: Styremedlemmer Føretak: Helse Vest RHF Dato: Sakhandsamar: Carina Paulsen Mæland m. fl. Saka gjeld: Helsetenester til asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert behandling for rusmiddelavhengige (TSB) Arkivsak 2011/461/ Styresak 144/11 B Styremøte Forslag til vedtak 1. Helseføretaka må sikre medarbeidarane som jobbar innan psykisk helsevern og TSB, nødvendig opplæring i bruk av tolk. Veileder om kommunikasjon via tolk må leggjast til grunn for arbeidet. 2. Helseføretaka må leggje til rette for at medarbeidarane innan psykisk helse og TSB har naudsynt kompetanse i kulturforståing, for å kunne møte dei utfordringane som ulik kulturbakgrunn og ulikt sjukdomsbilete gjer. 3. Helseføretaka må samarbeide med kommunane slik at asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar får lik tilgang på spesialisthelsetenester innan psykisk helsevern og TSB som resten av befolkninga. Det må være eit spesielt fokus på barna. Rettleiaren Helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente må leggjast til grunn for arbeidet.

2 Oppsummering Kommunehelsetenesta har primæransvaret for helsetenestetilbodet til asylsøkjarar og flyktningar, og skal tilvise til spesialisthelsetenesta ved behov. Spesialisthelsetenesta har ansvar for å sikre eit likeverdig og forsvarlig helsetilbod til alle som har behov for spesialisthelsetenester. Regional plan for psykisk helse , trekkjer m.a. fram oppsøkjande verksemd som viktig for dei som ikkje sjølv maktar å oppsøkje hjelp, for at dei skal ha lik tilgong til spesialisthelsetenesta som resten av befolkninga. Denne saka fokuserar på helsetenester til asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar med behov for spesialisthelsetenestar innan psykisk helse og TSB. Det er i styresaka gjort greie for utfordringar om kommunikasjon og kulturforståing, og tilgangen til helsetenestar for asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar innan psykisk helsevern og TSB. Hovudbodskapen i styresaka er å sikre likeverdige tenester til asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar. Dei skal ikkje ha ein eigen særteneste, jf. styresak 125/11 B. Hovudkonklusjonane i saka vil i lag med styresak 125/11 B leggast ved Regional plan for psykisk helse. Desse sakane må sjåast i samanheng. Det er i saka innhenta opplysningar frå helseføretaka for å belyse kva som skjer i praksis i det enkelte helseføretak når det gjeld opplæring i bruk av tolk, kompetanseheving i kulturforståing og kjennskap til spisskompetansen ein allereie har i regionen. Det er og innhenta opplysningar i samtale med klinikkar og i samtale med Ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging - region vest (RVTS). Kunnskap om praksis er elles henta frå det helseføretaka har rapportert i årlege meldingar. Anna kunnskap er henta frå to rettleiarar og ein rapport: Helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente, Helsedirektoratet 2010, IS Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene, Helsedirektoratet, september 2011, IS-1924 Migrasjon og helse. Utfordringer og utviklingstrekk, Helsedirektoratet 2009, IS-1663 For å innhente opplysningar om kompetanse i bruk av tolk og kompetanse i kulturforståing, blei det send ut eit spørjeskjema til poliklinikkane i helseføretaka. Det er mykje som tydar på at det gjenstår ein del for å sikre likeverdige helsetenestar til asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar innan psykisk helse og TSB. Dei sentrale utfordringane er å få tilvist dei pasientane som har behov for spesialisthelsetenester, og då særleg dei som bur i asylmottak. Det å sikre god kompetanse i kommunikasjon og kulturforståing hos medarbeidarane er og ei viktig utfordring. Fakta Tidlegare styresaker Styresak 074/11 B, Regional plan for psykisk helse , blei vedtatt i styret I samband med behandlinga av den regionale planen ba styret administrasjonen om å setje i verk eit eige prosjekt/ planarbeid for å sikre at Helse Vest har eit godt spesialisthelsetenestetilbod innan psykisk helse til personar med minoritetsbakgrunn/anna kulturbakgrunn inkludert asylsøkarar. Det blei og bedt om at resultatet av arbeidet skulle innarbeidast, eventuelt som eit tillegg til Regional plan for psykisk helse Det er i styresak 125/11 B den gjort greie for utfordringar ved helsetilbodet til asylsøkjarar og flyktningar generelt. Det blei og laga eit notat som gjer greie for det lovmessige ansvaret, inkludert definisjonar. Sjukdomsbilete I styresak 125/11 B blir det peika på at psykiske lidingar opptrer oftare hos asylsøkjarar og flyktningar enn hos resten av befolkninga. Dette kan også være tilfelle når det gjeld bruk av rusmidlar og rusrelaterte problem. Faktorar både før, under og etter flukt eller migrasjon aukar risikoen for utvikling av helseplagar og spesielt psykiske helseplagar. Oppsummeringa under viser det vanlegaste sjukdomsbilete hos flyktningar og asylsøkjarar når det gjeld psykiske lidingar jf. styresak 125/11 B og rettleiaren om helsetenestetilbodet: posttraumatisk stressreaksjon 2

3 depresjon personlegdomsforandringar med uro, ustabilitet og aggresjon andre psykiske lidingar, kortvarige psykosar angst Sjukdomsmønster varierar med nasjonalgruppe, stad, tidspunkt for innvandring, innvandringsårsak, alder og kjønn. Det er likevel funne ein betydeleg hyppigare førekomst av psykiske helseplagar hos ikkjevestlege innvandrarar og noko oftare hos dei vestlege innvandrarane, samanlikna med norskfødde. Studiar tydar på at mangel på arbeid, dårleg økonomi, lite sosial støtte, og oppleving av diskriminering er forhold som spelar ein betydeleg rolle som forklaring på dette. I enkelte grupper blant flyktningar og asylsøkjarar antar ein at meir enn halvparten av dei som søkjer om opphald i Noreg, har psykiske seinskadar av ein art som normalt vil krevje behandling. Tortur medførar svekka psykisk helse, og berekningar av delen asylsøkjarar/flyktningar som har vore utsett for tortur varierar frå 5 til 30 prosent, avhengig av opphavsland og definisjon på tortur. I tillegg til dei belastningane dei har verte utsett for før dei fekk asyl, kjem belastningar knytt til lange opphald i asylmottak. Barn utgjer ein fjerdedel av asylsøkjarane, og bør tas særleg omsyn til. Alle barn i asylmottak har vore utsett for store påkjenningar. Hos barn er dei følelsesmessige reaksjonane på traumatiske hendingar ofte større og meir intense enn foreldra kan tenkje seg. Ein ser mellom anna separasjonsangst, forsinka utvikling og åtferdsforstyrringar. Barns sårbarheit aukar ytterlegare når deira omsorgspersonar har blitt utsatt for belastningar som har svekka deira omsorgsevne, og på grunn av uvisse familien lever med under migrasjonsprosessen. Foreldra sine eventuelle eigne traumar påverkar deira moglegheit til å skape tryggleik hos barna. Undersøkingar av einslege mindreårige asylsøkjarar (EMA-gruppa) viser at depresjon og åtferdsproblem er dei hyppigaste psykiske lidingane, og omtrent 50 prosent oppgjer så høg symptombelastning at det går utover daglege aktivitetar. Det har vore uttrykt bekymring for det aukande rusmisbruket blant innvandrarungdom dei ti siste åra. EMA-gruppa er spesielt utsett for rusmisbruk. Minoritetsungdom med rusproblem er ofte meir skeptiske til hjelpeapparatet, noe som bidrar til at dei ikkje mottar helsehjelp for sitt problem. Rusmisbrukarar med innvandrarbakgrunn har i liten grad vore brukarar av det norske hjelpeapparatet. Ein generell utfordring blant asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar er at mange ikkje tar kontakt med hjelpeapparatet pga. skepsis, redsel for at det kan ha negativ betyding for søknad om asyl, og manglande kjennskap til kor ein søkjer hjelp. Regional plan for psykisk helse Regional plan for psykisk helse fokuserer på kunnskapsbaserte, kvalitativt gode og heilskaplege tenester som gjennom tidleg innsats hjelper pasienten med å meistre eige liv. Dette stillar krav til god og tidleg tilgang til tenesta. Ein må leggje vekt på organisasjon og leiing, samarbeid og samordning som sikrar at tenestene blir gitt til rett tid på rett stad og med god ressursutnytting. Ambulerande og oppsøkande tenester er viktig for å møte pasientane tidleg i et sjukdomsforløp og/eller i ein situasjon der tilstanden er i ferd med å bli verre, slik at evna pasienten har til eigenmeistring kan styrkjast. Forsking indikerer at ambulerande og oppsøkjande verksemd reduserer behovet for døgnbehandling, fører til færre innleggingar over tid og gir mindre fråfall av behandling. Ei avgrensa gruppe personar med psykiske lidingar maktar ikkje sjølv å oppsøkje hjelp for sjukdommen sin, og vil dermed vere sårbar for mangel på kontinuitet og samhandling med tenestene. Som vist over gjeld dette og ein del asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar. Det er nødvendig å sikre at denne gruppa og får tilgang til tenestene. Barn og unge blir trekt fram som ei særleg viktig gruppe å ha fokus på. Barn og unge som har behov for det, må møtast med tidleg hjelp tilpassa deira situasjon. 3

4 Nasjonale føringar Viser til styresak 125/11 B der nasjonale føringar, gjentakande styringskrav og aktuelle rettleiarar vart omtala. Styresak 125/11 B legg vekt på likeverdige og tilgjengelege tenestar, og gjer merksam på risikofaktorar ved mangelfull kommunikasjon og språkforståing til asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar. Kommentarar Særlege utfordringar Det er kommunehelsetenesta som har primæransvaret for helsetenestar til asylsøkjarar og flyktningar. Spesialisthelsetenesta har eit ansvar for å sikre likeverdig tilgong til spesialisthelsetenestene. Regional plan for psykisk helse legg særleg vekt på auka samhandling mellom kommunane og spesialisthelsetenesta og mellom rus og psykisk helsevern for å skape ei betre og meir samanhengande teneste. Kommunikasjon og bruk av tolk God kommunikasjon og gjensidig forståing er grunnleggjande i møtet mellom pasient og helsepersonell, og kanskje den viktigaste reiskapen i behandlinga innan psykisk helsevern og rusbehandling. Kommunikasjon er grunnleggjande for å skape tillit og ein god behandlingsrelasjon, og kanskje spesielt viktig innan psykisk helse og rus som ofte kan være eit tabubelagt område for mange asylsøkjarar og flyktningar. Poliklinikkane for barn og unge og for vaksne, har blitt bedt om å seie noko om opplæring i bruk av tolk og tilgongen på tolk. Felles i tilbakemeldingane er at det i svært liten grad er gitt opplæring i bruk av tolk i helseføretaka, men at tilgongen på profesjonelle tolkar stort sett er god. Det er heller ikkje rapportert om andre tiltak som er gjennomført for å sikre god kommunikasjon med pasientar med annen språkbakgrunn. I samtale med klinikkar kjem det og fram at det ikkje alltid er tilrettelagt for telefontolking med teknisk utstyr på avdelingane. Språk og kommunikasjonsproblem kan utgjere ein barriere i behandlingssituasjonen, og misforståingar kan få svært uheldige følgjer for utfallet av behandlinga. Pasientens beskriving av symptom og plagar er nøkkelen til riktige diagnosar og vidare til god behandling. For å kunne yte forsvarleg helsehjelp til flyktningar og asylsøkjarar er det avgjerande å nytte kvalifisert tolk og inneha naudsynt kompetanse som tolkebrukar, jf. styresak 125/11 B og Veileder om kommunikasjon via tolk. Kompetanseutvikling/Kulturforståing Kompetanseutvikling i forhold til flyktninghelse har vore et aktuelt tema i løpet av Opptrappingsplanen for psykisk helse Nye nasjonale og regionale kompetansemiljø for ivaretaking av området vold og traumatisk stress er blitt etablert med direkte relevans for helsepersonell i kommune- og spesialisthelsetenesta og for mottakspersonell. Nasjonalt kunnskapssenter om vald og traumatisk stress (NKVTS) blei etablert i 2004, med påfølgande etablering av fem regionale ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging (RVTS). Ressurssentra har eigne fagteam for flyktninghelse og tilbyr mellom anna rettleiing og kompetanseheving. Helseføretaka i regionen seier i spørjeskjema at dei enten ikkje veit om det regionale ressurssenteret eller at dei veit om det, men ikkje har nytta dei tenesta som senteret tilbyr når det gjelder flyktninghelse. Dei som svarar at dei har nytta RVTS, seier at dei har fått god hjelp. RVTS skal yte tenester til mottak, primærhelsetenesta og spesialisthelsetenesta. RVTS har formidla at dei fleste tilvisningane i forhold til flyktninghelse kjem frå primærhelsetenesta og mottaksapparatet. Det regionale ressurssentret om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging som er lagt til Helse Bergen, innehar mykje kompetanse både om flyktninghelse generelt og kompetanse på kva for plagar og lidingar det å bli utsatt for vald og tortur kan gje. Det er viktig at RVTS sin kompetanse vert brukt av helseføretaka, og at dei ulike avdelingane veit om kva RVTS kan tilby. Tenesta som dei regionale ressurssentra tilbyr, skal komme i tillegg til det helseføretaka sjølv har av opplæring og kompetanseoppbygging. Helseføretaka har i styringsdokument for 2011 blitt bedt om å ha tilgjengelege tenester, som inneber både fysisk tilgjenge og tilgjenge i tydinga kulturell og språkleg 4

5 forståing. Tilbakemeldingane frå poliklinikkane tyder på at det er mykje som gjenstår når det gjeld kompetanseheving innan kulturforståing. I førre styresak er det gjort greie for kva tenester spesialisthelestenesta er ansvarlege for. Det er spesialisthelestenesta sitt ansvar å leggja til rette for at helsetenesta til asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar er forsvarlege og likeverdige. Tilgjengelege tenester i samhandling med kommunane Asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar som har behov for helsehjelp for psykiske plagar og rusproblem skal ivaretakast av det ordinære behandlingsapparatet. Kommunane står fritt i organiseringa av helsetenesta til asylsøkjarar og flyktningar innanfor ramma av kommunehelsetenestelova. Helsetenestene til denne gruppa må tilretteleggast slik at dei blir sikra eit likeverdig tilbod med resten av befolkninga. I rettleiaren Helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente blir det anbefalt at kommunehelsetenesta og helseføretaka sikrar fagressursar til å arbeide spesielt med likeverdige helsetenestar til asylsøkjarar og flyktningar. Det blir anbefalt at det blir etablert tverrfaglege miljø eller team som opparbeidar seg kompetanse på feltet. Samarbeidet mellom primærhelsetenesta og spesialisthelsetenesta er her svært viktig. Psykiske lidingar og rusproblem er ofte tabubelagde og knytt til skamkjensle hos asylsøkjarar og flyktningar. Det kan derfor vere vanskelig å nå pasientane da dei mellom anna er redde for at deira psykiske vanskar eller rusproblem kan ha innverknad for søknaden om asyl. I Regional plan for psykisk helse , vektlegg ein ambulerande og oppsøkjande tenester spesielt til dei som ikkje sjølv makter å ta kontakt med hjelpeapparatet. I Helse Stavanger har ein i poliklinikk for barn og unge mellom anna lagt til rette for at ein psykiater driv behandling og rettleiing tre dagar i månaden i eit asylmottak. Ein stor del av jobben er å vurdera om det er behov for helsehjelp og skape tillit slik at pasientane blir trygge nok til å ta i mot helsehjelpa. Det er og oppretta samarbeid med eit asylmottak for EMA- gruppa. Det er avdekka eit stort behov for helsehjelp til dei barna som bur i asylmottak. Helseføretaka er forplikta til å tilsette barneansvarlege for å koordinere arbeidet rundt barn som er pårørande. Dette gjeld også barn av asylsøkjarar og flyktningar. Alle helseføretak i Helse Vest har tilsett barneansvarleg personell. Korleis møte utfordringane Kommunikasjon og bruk av tolk God kommunikasjon og gjensidig forståing er grunnleggjande i behandlinga i psykisk helsevern og rusbehandling, og det er viktig at helseføretaka sikrar at alle tilsette får god opplæring i bruk av tolk. Det er og viktig at helseføretaka ser til at det finnes naudsynt utstyr for å nytte telefontolk. Den nye rettleiaren er eit viktig hjelpemiddel som helseføretaka må gjere kjend i organisasjonen. Språkleg tilrettelegging både skriftlig og på anna vis er naudsynt. Det må vere fokus på å utvikle nye og hensiktsmessige måtar å sikre god kommunikasjon på. Kompetanseutvikling/kulturforståing Helseføretaka har juridiske pliktar for å sikre at asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar får likeverdige tenestetilbod som resten av befolkninga. Helseføretaka har i årlege meldingar rapportert at det blir arbeidd med tiltak for å sikre naudsynt språk- og kulturkompetanse i AMK-sentralane. Slik kompetanse må og kome medarbeidarane innan psykisk helsevern og TSB til gode. Ressurspersonar som jobbar med flyktninghelse og som driv med eigen kompetanseheving, bør ha mogligheit til å spreie den kompetansen dei opparbeidar seg. RVTS innehar mykje kompetanse på feltet, og det er viktig at einingane i helseføretaka er klar over den kompetansen RVTS har, og at dei nytter den både i forhold til enkeltsaker og kompetanseheving generelt. 5

6 Målretta kompetanseutvikling bør også skje via forsking. Tilgjenglege tenester i samhandling med kommunane Helestenesta til asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar må tilretteleggast slik at dei blir sikra eit likeverdig tilbod til spesialisthelestenestar som resten av befolkninga. Som vist over blir det anbefalt at kommunehelsetenesta og helseføretaka sikrar fagressursar til å arbeide spesielt med likeverdige helsetenestar til asylsøkjarar og flyktningar. Det skal ikkje utviklast ein eigen særteneste, men det er viktig at ein har fagressursar som har særleg kompetanse på området. Då det ofte kan vere vanskelig å nå dei pasientane som er busett i asylmottak, er det viktig med oppsøkjande verksemd. Det er her naudsynt å sjå til dei som har gode erfaringar, jf. Helse Stavanger BUP som oppsøkjer nokon asylmottak, då spesielt i forhold til barn. Konklusjon Spesialisthelsetenesta har eit lovfesta ansvar for å sikre eit likeverdig helsetilbod til alle som har behov for spesialisthelsetenester. Dette inkluderar asylsøkjarar og flyktningar. Styringskrav om likeverdige helsetenester er årleg understreka i styringsdokumenta. Likevel er det mykje som tyder på at det er behov meir opplæring i bruk av tolk og krav om kompetansehevande tiltak innan kulturforståing innan psykisk helsevern og TSB. I samhandling med kommunane er det er viktig å leggje vekt på oppsøkjande tenester overfor asylsøkjarar, flyktningar og innvandrarar som sjølve ikkje maktar å oppsøkje hjelp. Barn er ei særleg viktig gruppe å ha fokus på. 6