Advokatens erstatningsansvar overfor tredjepart for villedende informasjon inntatt i en «vendor due diligence»-rapport

Transkript

1 Advokatens erstatningsansvar overfor tredjepart for villedende informasjon inntatt i en «vendor due diligence»-rapport Kandidatnummer: 220 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Problemstilling og avgrensning Materiale Videre fremstilling GENERELLE UTGANGSPUNKTER FOR INFORMASJONSANSVARET Informasjonsansvaret for Høyesterett Den videre rekkefølgen på vilkårene og momenter under det enkelte vilkår Vernet personkrets Informasjonen var ment for skadelidte Villedende informasjon Rimelig og berettiget grunn til å stole på og innrette seg etter informasjonen Uaktsomhet Culpanormens struktur ved informasjonsansvaret Advokaten som profesjonsutøver Sammenhengen mellom de tre vilkårene ADVOKATENS INFORMASJONSANSVAR FOR VILLEDENDE INFORMASJON INNTATT I EN VDD-RAPPORT Innledning Ansvarssituasjonen «Vendor due diligence»-tilfellet Vernet personkrets Var informasjonen i VDD-rapporten ment for skadelidte? Var informasjonen i VDD-rapporten villedende? Rimelig og berettiget grunn til å stole på og innrette seg etter informasjonen Innledning og utgangspunkter Advokatens rolle og VDD-rapportens tilknytning til denne rollen Scope og assumptions Non reliance/reliance Betydningen av ansvarsbegrensninger og ansvarsfraskrivelser for skadelidtes forventninger i

3 3.5.6 Sammenfatning Uaktsomhet i profesjonell sammenheng Innledning Betydningen av at advokaten har gitt informasjon til klientens kontraktspart lempeligere ansvarsnorm når det er snakk om ansvar overfor tredjepart? Kravet til faglig dyktighet Skadelidtes forhold Innrettelsens synbarhet for skadevolder Subjektive elementer i culpavurderingen AVSLUTNING LITTERATURLISTE Juridisk teori Lover og forskrifter Norsk lovgivning Norske forskrifter Svensk lovgivning Forarbeider Praksis Høyesterett Underrettspraksis Dansk og svensk Høyesterettspraksis Voldgift Saker fra EU-domstolen Annet Komparative prosjekter Nettsider VEDLEGG ii

4 1 Innledning 1.1 Problemstilling og avgrensning Denne avhandlingens tema er advokatens erstatningsansvar overfor tredjepart for villedende informasjon, der informasjonen er inntatt i en «vendor due diligence»-rapport (VDDrapport). 1 Den overordnede problemstillingen blir dermed å kartlegge grunnlaget for advokatens erstatningsansvar overfor tredjepart i en VDD-situasjon. En slik kartlegging forutsetter også en vurdering av de generelle grunnlag for erstatningsansvar overfor tredjepart for villedende informasjon. Avhandlingen dreier seg om advokatens erstatningsansvar utenfor kontrakt, slik at ansvar med grunnlag i kontrakt kun vil drøftes i den grad det er relevant for å belyse min problemstilling. Jeg har videre valgt å begrense oppgaven til å dreie seg om ansvarsgrunnlaget for erstatningsansvaret. Spørsmål om adekvat årsakssammenheng og økonomisk tap faller derfor utenfor oppgavens nedslagsfelt. 2 Et kjennetegn ved informasjonsansvaret er at skadelidte selv står for et betydelig årsaksbidrag til tapet fordi skadelidte selv har innrettet seg etter informasjonen. 3 Skadelidtes forhold kan, dersom erstatningsvilkårene er oppfylt, føre til helt eller delvis nedsettelse av ansvaret etter skl. 5-1 om skadelidtes medvirkning. 4 Som påpekt i forrige avsnitt vil oppgaven handle om ansvarsgrunnlaget, og vil derfor ikke gå inn på bortfalls- eller nedsettelsesgrunner for erstatningsansvaret. 5 1 Ansvaret for villedende informasjon overfor tredjepart er av Høyesterett i Rt s a. 21 omtalt som «informasjonsansvar», et uttrykk som også vil bli brukt videre i avhandlingen, sml. bruken av «informasjonsansvar» i eks. Prop. 40 L ( ) s. 15. Med med «tredjepart» forstår jeg en direkte skadelidt som ikke står i et kontraktsforhold med advokaten, tilsvarende HR A a. 36, sml. bruken av uttrykket i Hagstrøm (1989) s. 199 og Birkeland (2017) s Se pkt. 3.2 om VDD-rapporter og dennes plass ved kjøp og salg av selskap. 2 Om de tre grunnvilkårene for erstatning, se Nygaard (2007) s. 3, Wilhelmsen/Hagland (2017) s. 26 og Hagstrøm/Stenvik (2019) s Thorson (2011) s Noe som var tilfellet i informasjonsansvarsdom II og IV (i begge dommer ble ansvaret satt ned i lagmannsretten, uten at Høyesterett fant å kritisere dette). 5 Dette kan være spørsmål om medvirkning etter skl. 5-1, da særlig under synsvinkelen om mottaker av informasjonen hadde en selvstendig plikt til å undersøke informasjonen sml. kjl. 20 (2). Thorson (2011) s. 176 flg. mener at skadelidtes plikt og oppfordring til å undersøke informasjonen bør inngå i vurderingen av ska- 1

5 1.2 Materiale Denne avhandlingen bygger på alminnelig rettsdogmatisk metode. 6 Rettskildesituasjonen fortjener likevel en særlig omtale, og det er tre kilder som jeg i det følgende vil løfte frem. Dette er dommer fra Høyesterett, internasjonalt materiale og faktiske eksempler på praksis ved kjøp og salg av selskap. Formålet med inneværende avsnitt er å redegjøre for bruken og begrunne hvorfor disse tre typene materiale har fått en særlig plass i analysen. For det første har dommer fra Høyesterett en sentral plass i avhandlingen. Dommer fra Høyesterett er den mest autoritative kilden for å fastlegge advokatens erstatningsansvar for villedende informasjon i en VDD-rapport. 7 Høyesterettsdommer er også generelt relevante for erstatningsretten. 8 Når det gjelder erstatningsansvaret for villedende informasjon er dette drøftet i fire dommer fra Høyesterett avsagt siden 2008, og disse dommene vil danne et naturlig startpunkt for drøftelsen av avhandlingens ansvarssituasjon. 9 Også reglene for advokatens erstatningsansvar bygger i avhandlingen på praksis fra Høyesterett. Det er fremhevet av flere forfattere at dommer på erstatningsrettens område i mindre grad fungerer som enkeltstående prejudikater, men at dommene samlet må analyseres for å finne frem til relevante argumentasjonsmønstre og relevante momenter. 10 Et slikt synspunkt ligger til grunn for kildebruken i denne avhandlingen. For det andre er det vist til og bygget på internasjonalt materiale i stor utstrekning. Med internasjonalt materiale sikter jeg både til dansk rett, svensk rett og til soft law-prosjekter fra Europa og USA. delidtes berettigede innrettelse. Samme retning Lødrup (2005) s Spørsmål om vedtakelse, tolkning og sensur av ansvarsbegrensninger faller også utenfor oppgaven rammer. 6 Slik denne er fremstilt i Eckhoff (2001) og Høgberg/Sunde (2019). 7 At det er Høyesterett som generelt skal fylle skyldansvaret med innhold er flere steder forutsatt av lovgiver, se eks. Ot.prp. nr. 75 ( ) s. 117, NOU 2015: 3 s. 289 flg., NOU 2017: 15 s og Ot.prp. nr. 16 ( ) s Gaarder (1967) s. 262, Wilhelmsen/Hagland (2017) s. 34 og Hagstrøm/Stenvik (2019) s Rt s. 1078, Rt s. 556, HR A og HR A, også omtalt som «informasjonsansvarsdom» I, II, III og IV. 10 Wilhelmsen/Hagland (2017) s og Hagstrøm/Stenvik (2019) s. 31. Her ligger bruken av dommer på erstatningsrettens område nærmere bruken av Høyesterettsdommer ved analyse av rettskildelæren, se Eng (1997) s

6 Jeg har ansett nordisk rett for å være spesielt relevant for avhandlingen. Relevansen gjelder både for de generelle egenskaper ved erstatningsansvaret for villedende informasjon, og for VDD-situasjonen. Husabø argumenterer for at «dei erstatningsrettslege prinsippa, og det rettslege klimaet elles» tilsier at danske dommer om advokatansvar både overfor tredjepart og klient kan være retningsgivende for avgjørelse av tilsvarende spørsmål etter norsk rett. 11 Når det gjelder svensk rett fremholder Hagstrøm at hvis svensk høyesterett har innrømmet vern og ansvar i en bestemt ansvarssituasjon, så bør løsningen bli den samme etter norsk rett. 12 Begge disse argumentene tilsier at annen skandinavisk rett kan gi god veiledning ved fastleggelsen av ansvaret i avhandlingens ansvarssituasjon. Et annet argument er også at Høyesterett selv i informasjonsansvarsdom I trekker veksler på en svensk avgjørelse som begrunnelse for de rettslige utgangspunktene i den konkrete saken. 13 Soft law-prosjekter utgjør teoretiske bidrag, der et formål med bidraget er økt harmonisering på erstatningsrettens område. 14 Erstatningsrettslig litteratur viser i stor grad til ulike soft lawprosjekter ved drøftelse av erstatningsansvaret for villedende informasjon og for rene formuestap. 15 For informasjonsansvaret sin del er det likevel sentralt at Høyesterett selv i informasjonsansvarsdom I løfter frem bruken av soft law-prosjekter gjennom henvisningen til «amerikansk rett». 16 Henvisningen sikter til et føderalt modellovsprosjekt, og viser at ulike modellovsprosjekter kan ha en særlig plass ved fastleggelsen av informasjonsansvaret. Særlig der det er tynt med norske kilder vil slike prosjekter kunne ha en viktig plass. 17 At andre 11 Husabø (2002) s Se også Hagstrøm/Stenvik (2019) s som henviser til en svensk avgjørelse ved fastleggelsen av advokatens erstatningsansvar etter norsk rett. Wilhelmsen/Hagland (2017) s. 38 understreker også den felles nordiske «rettskultur» og rettskildelære samt arbeidet med en enhetlig erstatningsrett for de nordiske land. 12 Hagstrøm (1989) s Synspunktet til Hagstrøm er nok ikke ment som en absoluttering, men snarere en klar veiledning om forholdet mellom svensk og norsk rett hva gjelder informasjonsansvar. 13 Rt s a. 22. Den norske tilnærmingen erstatningsansvaret for villedende informasjon kan generelt sies å ha hentet mye inspirasjon fra svensk rett med utgangspunkt i Kleineman (1987) via Tørum (2007) s og Hagstrøm (1989) til Rt s Se også Mestad (2019) s Wilhelmsen/Hagland (2017) s. 42 og Hagstrøm/Stenvik (2019) s. 48 flg. 15 Eks. Hjelmeng (2007) s. 18, s. 25 og s. 35, Thorson (2011) s. 26 flg., Hagland/Wilhelmsen (2017) s. 61 og s. 64 og Hagstrøm/Stenvik (2019) s Rt s a Hagland (2012) s. 49 med videre henvisninger og Wilhelmsen/Hagland (2017) s

7 rettsanvendere har funnet regelen hensiktsmessig er også et argument for at regelen kan være relevant ved løsning av nasjonale rettsspørsmål. 18 For det tredje har jeg enkelte steder vist til dokumenter som eksempler på VDD-rapporter og andre dokumenter som er relevante i tilknytning til dette. Omfanget av og innholdet i en selskapsgjennomgang er ikke lovregulert, slik at omfang og innhold nødvendigvis vil variere fra sak til sak, og fra advokat til advokat. Hvert enkelt advokatfirma vil ha sine måter å foreta en selskapsgjennomgang på, og denne metoden vil til dels være gunstig for det enkelte advokatfirma å holde for seg selv. En uttømmende oversikt over norsk VDD-praksis er derfor ikke mulig innenfor avhandlingens rammer, og heller ikke nødvendig. Vedlagt finnes eksempler på VDD-rapporter og andre relevante dokumenter for VDD-situasjonen. Disse er hentet fra flere større forretningsjuridiske firma i Oslo, og vil bli brukt som eksempler i analysen. 1.3 Videre fremstilling Avhandlingen består i det følgende av to kapitler. Formålet med kapittel 2 er å presentere vilkårene for informasjonsansvar på et overordnet nivå og å fremstille avhandlingens ansvarssituasjon. Den overordnede drøftelsen av vilkårene for informasjonsansvaret skal fungere som grunnlag for den mer dyptgående analysen i kapittel 3 av advokatens informasjonsansvar for en villedende VDD-rapport. I kapittel 4 kommer jeg til å knytte noen avsluttende bemerkninger til analysen. 2 Generelle utgangspunkter for informasjonsansvaret 2.1 Informasjonsansvaret for Høyesterett Informasjonsansvaret slik det forstås i denne oppgaven blir uttrykkelig omtalt av Høyesterett for første gang i Rt s En kjøper hadde fått et prisavslag for en mangelfull eiendom som følge av at takstmannen hadde oppgitt galt areal i taksten. 20 Prisavslaget ble utbetalt av selgers eierskifteforsikringsselskap (ACE). ACE gikk til erstatningssøksmål mot takstmannens ansvarsforsikringsselskap (If) og takstmannen in solidum. For Høyesterett hevdet ACE at If og takstmannen heftet på grunnlag av informasjonsansvar. 18 Hagstrøm/Stenvik (2019) s. 50 og Lilleholt (2019) s Det er likevel ikke første gang en profesjonsutøver ble holdt ansvarlig overfor tredjepart for villedende informasjon, se eks. Rt s. 146 der en skogstaksator ble holdt erstatningsansvarlig overfor tredjepart for uriktig takst. Rt s bygger også på en forutsetning om at takstmann kunne holdes ansvarlig, selv om ikke ansvar ble ilagt i det konkrete tilfellet. 20 Takstmann hadde inkludert garasjens areal i boligarealet. 4

8 Høyesterett fant at If og takstmannen måtte svare erstatning til ACE og oppstilte tre relevante vilkår for vurderingen av om skadelidte kan tilkjennes erstatning basert på informasjonsansvaret: «For det første må informasjonen være villedende, og dette må skyldes uaktsomhet hos den som har avgitt informasjonen (A) i en profesjonell sammenheng. For det andre må de skadelidte (C) ha hatt en rimelig og berettiget grunn til å stole på og innrette seg etter informasjonen. [ ] Flodbølgeargumentet har resultert i at det har blitt oppstilt et tredje vilkår. As informasjon må ha vært ment for C; det er ikke nok at A burde forstått at noen ville innrette seg etter opplysningene. Og hvis Cs identitet ikke på forhånd var kjent for A, må dessuten C ha vært del av en begrenset gruppe av personer som opplysningene var ment for. Dette kan sammenfattes slik at det må være et særlig forhold mellom A og C.» 21 Etter informasjonsansvarsdom I heftet det noe tvil om hvordan dommen skulle forstås, og hvordan denne forholdt seg til tidligere teori og praksis hva gjelder erstatning for rene formuestap. 22 Det ble også fremsatt noe kritikk for Høyesteretts metodebruk i dommen, blant annet fordi det ble bygget på noe utradisjonelle kilder for å begrunne oppstillingen av de tre vilkårene. 23 Et tema som ble diskutert i teorien er at Høyesterett ikke drøftet forholdet til tidligere rettspraksis i særlig grad, slik at den rettslige plasseringen av dommen i lys av tidligere rettspraksis var utfordrende. 24 I Rt s. 556 kom informasjonsansvaret på ny opp for Høyesterett, der enkelte rettssetninger i Rt s ble presisert. Også her var det snakk om informasjonsansvar for takstmann overfor boligselgers eierskifteforsikringsselskap. 25 De tre relevante vilkårene for informasjonsansvar i Rt s ble her presentert som «tre grunnvilkår for et informa- 21 Rt s a Se eks. Anderssen (2009) s. 242 flg. og Thorson (2011) s Se Færstad (2014) s. 144 flg. og Thorson (2011) s om bruken av amerikansk modellovgivning. Også bruken av uttrykket «direktekrav» kan sies å være upresist, all den tid dette både kan vise til et kontraktuelt direktekrav jf. eks. Tørum (2007) s. 27 eller et forsikringskrav fremsatt direkte mot ansvarsforsikrer jf. Færstad (2016) s. 101 note 16 og s Thorson (2011) s. 63. Det ble også fremsatt kritikk mot Høyesteretts forståelse av forholdet mellom eierskifteselskapet og taksten, i og med at eierskifteselskapet rent faktisk ikke innrettet seg etter den konkrete takst. Denne kritikken må sies å ha blitt adressert i de påfølgende informasjonsansvarsdommene. 25 Takstmann hadde i denne saken oversett setningsskader ved boligen. 5

9 sjonsansvar», og de to første vilkårene fra Rt s ble sitert uendret. Det tredje vilkåret ble forenklet til at «informasjonen [må] ha vært ment for skadelidte eller i det minste for en begrenset gruppe som skadelidte tilhørte.» 26 Neste dom om informasjonsansvaret er HR A. Spørsmålet her var om eiendomsmegler og dennes forsikringsselskap måtte svare erstatning etter informasjonsansvaret, fordi eiendomsmegler hadde unnlatt å informere i salgsoppgaven om at det manglet brukstillatelse for deler av eiendommen. Høyesterett fant at informasjonsansvaret også kunne komme til anvendelse for eiendomsmeglere, og ikke bare takstmenn. Videre ble de øvrige vilkårene fra Rt s og Rt s. 556 bekreftet. I tillegg ble vilkåret om at informasjonen måtte være ment for skadelidte videre utpenslet: «Det tredje grunnvilkåret [ ] kan også formuleres som et krav om at det må foreligge et særlig forhold en nærhet mellom skadevolder og skadelidt, jf. avsnitt 28 i informasjonsansvarsdom I [Rt avsnitt 28].» 27 Den foreløpig siste dommen der Høyesterett anvendte informasjonsansvaret er HR A. Spørsmålet i saken var om revisor, revisors arbeidsgiver og forsikringsselskap måtte svare erstatning etter informasjonsansvaret overfor en bank. Revisor hadde i et brev til banken uttalt seg om enkelte finansielle aspekter ved et selskap (Glåma bygg) som hadde økonomiske problemer. Banken investerte, som følge av informasjon avgitt fra revisor, i selskapet som senere gikk konkurs. Dermed tapte banken store deler av sin investering. Høyesterett fant for det første at informasjonsansvaret også var en aktuell figur for revisors ansvar. For det andre ble de tre vilkårene fra hhv. Rt s og Rt s. 556 gjentatt. 28 For det tredje skriver Høyesterett at man skal «være varsom med å oppfatte de tre vilkårene som uttømmende i enhver situasjon», selv om det i den konkrete saken ikke var rom for en konkret helhetsvurdering Rt s. 556 a HR A a HR A a HR A a

10 Et spørsmål som har blitt reist i teorien er om de tre første dommene om informasjonsansvar reelt sett var dommer som tok for seg regressreglene. 30 I informasjonsansvarsdom IV fremgår det gjennom argumentasjonen at Høyesterett selv oppfatter de tre første dommene som å omhandle erstatningsansvar, og at man dermed kunne bygge videre på disse. 31 Også i flere lovforarbeider har informasjonsansvaret vært oppfattet som gjeldende rett i den form Høyesterett har bygd på det, både for takstmann- og meglertilfellet ved salg av fast eiendom, og for andre profesjonsutøvere. 32 Nyere erstatningsrettslig teori virker også samstemt i at informasjonsansvaret er et erstatningsansvar, og ikke et regressansvar. 33 Det kan dermed slås fast på denne bakgrunn, at uavhengig av om det er mulig å nå frem med sitt krav etter reglene om regress, så er dommene fire prejudikater om erstatning utenfor kontrakt for villedende informasjon. Dommenes regressrettslige aspekt vil derfor ikke forfølges videre. 2.2 Den videre rekkefølgen på vilkårene og momenter under det enkelte vilkår Spørsmålet er derfor hvilken systematikk som er best egnet til å analysere informasjonsansvaret for avhandlingens vedkommende, både på overordnet nivå og for den mer detaljerte analysen ved VDD-situasjonen. 34 Høyesterett anlegger selv den tilnærmingen til informasjonsansvaret at det er snakk om tre vilkår, og har i løpet av sine fire informasjonsansvarsdommer valgt å drøfte de ulike vilkårene i den samme rekkefølgen som fremgår av informasjonsansvarsdom I. 35 De tre vilkårene 30 Færstad (2016) s. 140, også Wilhelmsen (2019) s. 20 virker å holde døren åpen for at Høyesterett i realiteten begrunner resultatet i et regressansvar. 31 Tilsvarende i Rt s. 276 a. 26 og HR A. Også HR A bygger på en forutsetning om at takstmann kan holdes ansvarlig overfor kjøper, uten at informasjonsansvaret drøftes særskilt i dommen. Se også Bårdsen (2017) a NOU 2017: 15 s. 311, NOU 2015: 3 s. 292, NOU 2009: 6 s. 16, Prop. 44 L ( ) s Eks. Frøseth (2013) s. 350, Hjelmeng (2017) s. 9 flg., Wilhelmsen/Hagland (2017) s. 126, Birkeland (2017) s. 102 og Hagstrøm/Stenvik (2019) s Et spørsmål om rekkefølgen på analysen kan vanskelig besvares uten å ha dypere kjennskap i analysens innhold. Samtidig må noe stå først i en avhandling, og jeg har valgt å drøfte systematikken først for at leser bedre skal forberede seg på den etterfølgende rekkefølgen. Drøftelsen i inneværende punkt må nødvendigvis forskuttere enkelte poenger, men disse poengene vil drøftes utfyllende i den videre avhandlingen. Hvilken systematisering som gir den beste fremstillingen vil kunne bero på kriterier som logikk og hensiktsmessighet, se Eng (2007) s. 526 flg. 35 Først om informasjonen var villedende, og om dette skyldes uaktsomhet fra profesjonsutøveren, deretter om skadelidte med rimelighet var berettiget til å innrette seg etter informasjonen, og til sist om informasjonen var ment for skadelidte. Høyesterett bruker selv både betegnelsen «kriterier», «momenter», «grunnvilkår» 7

11 bygger igjen på en fremstilling av Tørum om direktekrav der informasjonsansvaret også behandles. 36 I fremstillingen oppstilles den samme rekkefølgen som Høyesterett legger til grunn i informasjonsansvarsdom I. 37 Tørum på sin side bygger på Restatements (second) of torts et amerikansk modellovsprosjekt, såkalt soft law. Bestemmelsen lyder som følger: «(1) One who, in the course of his business, profession or employment, or in any other transaction in which he has a pecuniary interest, supplies false information for the guidance of others in their business transactions, is subject to liability for pecuniary loss caused to them by their justifiable reliance upon the information, if he fails to exercise reasonable care or competence in obtaining the information. [ ] [T]he liability is limited to loss suffered (a) by a person or one of a limited group of persons for whose benefit and guidance he intends to supply the information of knows that the recipient intends to supply it, and (b) through reliance upon it in a transaction that he intends the information to influence or knows that the recipient so intends or in a substantially similar transaction.» 38 Bestemmelsen kan leses i den rekkefølgen som Tørum og Høyesterett gjør, altså ved å starte i første ledd. På den annen side kan vi heller velge å lese annet ledd som inngangsvilkår er ikke disse oppfylt er det heller ingen grunn til å drøfte om vilkårene i første ledd er oppfylt. Tilsvarende kan vi for norsk retts vedkommende reise spørsmål om det hadde vært vel så logisk å starte med å drøfte om informasjonen var ment for skadelidte. Et argument mot å gjøre dette er at Høyesterett selv drøfter vilkåret til sist i sine drøftelser. Vilkåret om at informasjonen må ha vært ment for skadelidte er det vilkåret som angir den smaleste vurderingen, som lar seg drøfte på selvstendig grunnlag. Det er videre en nær indre sammenheng mellom de ulike vilkårene, slik at en eventuell drøftelse av skadevolders uaktsomhet eller skadelidtes forventninger til en viss grad må forskuttere drøftelsen av om informasjonen var og «vilkår», uten at det fremstår som om det siktes til ulike begreper. For oppgavens del har jeg valgt å bruke betegnelsen vilkår om de overordnede vurderingstemaer, mens momenter brukes om de ulike argumenter under de overordnede vurderingstemaer. 36 Rt s a Tørum (2007) s Restatement (second) of torts 552 (1) og (2). 8

12 ment for skadelidte eller en begrenset krets. 39 Vi kan vanskelig tenke oss at skadelidte var berettiget til å innrette seg etter informasjonen dersom informasjonen ikke var ment for skadelidte. Det er ikke min målsetning å endre på Høyesteretts rekkefølge å drøfte informasjonsansvaret på, men snarere å påpeke at den rekkefølgen Høyesterett har valgt ikke er den eneste rekkefølgen som fungerer. Derfor vil spørsmålet om informasjonen var ment for skadelidte drøftes før de andre vilkårene i denne oppgaven. 40 Høyesterett oppstiller først av vilkårene en toleddet vurdering: først om profesjonsutøveren avgav villedende informasjon, og deretter om profesjonsutøveren var uaktsom. 41 Selv om disse to delvilkårene er plassert sammen, kan det reises spørsmål om det er nødvendig å drøfte de to sammen. En foreløpig hypotese er at spørsmålet om informasjonen var villedende er en vurdering som står godt på egne ben den avhenger ikke av om skadevolder var uaktsom eller av hvilke forventninger skadelidte med rimelighet kunne ha til informasjonens riktighet. Om informasjonen er villedende vil på den annen side spille stor rolle i begge de sistnevnte vurderinger. Hypotesen kan da utvikles videre: spørsmålet om informasjonen var villedende er en vurdering som kan gjøres på selvstendig grunnlag, og det vil være nødvendig å foreta vurderingen om informasjonen var villedende før drøftelsen av skadelidtes forventninger og skadevolders uaktsomhet. Vilkåret om at informasjonen var villedende vil derfor drøftes etter spørsmålet om informasjonen var ment for skadelidte. Hagstrøm/Stenvik skriver at «[d]et er det andre og det tredje vilkåret som avgjør om forventningene kvalifiserer for erstatningsrettslig vern. Selv om de er formulert som separate vilkår er det et nært samspill mellom dem.» 42 Legger vi dette til grunn, bør vi derfor drøfte det andre vilkåret, altså om skadelidte var berettiget til å innrette seg i tillit til informasjonen, som neste vilkår. At interessevern bør drøftes før skadevolders aktsomhet drøftes er en rekkefølge som flere teoretikere også har lagt til grunn. Noen enighet i teorien om systematikken er 39 Om sammenhengen mellom de ulike vilkårene, se pkt Se også Færstad (2014) som legger opp drøftelsen annerledes enn Høyesterett gjør i sine dommer. Som det fremgår av pkt. 2.3 er informasjonsansvaret et utslag av det alminnelige culpaansvaret. Det er da mindre grunn til slavisk å følge Høyesteretts rekkefølge, fordi informasjonsansvaret ikke er et selvstendig ansvarsgrunnlag, men heller en konkretisering av culpanormen. 41 A Hagstrøm/Stenvik (2019) s

13 det likevel ikke. 43 I HR A ble uaktsomhet drøftet før interessevern, under det perspektivet at interessevernet hadde en avgrensende funksjon av skyldansvaret. 44 Dommen omhandlet et brudd på en lovregulert kontrollplikt, og dreide seg ikke om villedende informasjon. Saken lå dermed annerledes an enn vår ansvarssituasjon. 45 På grunn av sammenhengen med vilkår nummer tre, og at spørsmålet om skadelidtes forventninger i stor grad drøftes før spørsmålet om aktsomhet i teorien, har jeg valgt å drøfte interessevern før uaktsomhet i denne avhandlingen. 46 Spørsmålet om skadevolders uaktsomhet vil da drøftes til sist, ut fra en forestilling om at de øvrige vilkår kan være oppfylt uten at skadevolder kan bebreides. Jeg har i innværende punkt drøftet hvilken rekkefølge som for denne avhandlingens vedkommende vil fungere best, ut fra en tankegang om at færrest mulig omstendigheter må drøftes flere ganger. Først vil spørsmålet om vernet personkrets drøftes, etterfulgt av en drøftelse av om informasjonen var villedende. Så følger en drøftelse av om skadelidte var berettiget til å innrette seg etter informasjonen, før skadevolders uaktsomhet drøftes til sist. Formålet med pkt er å drøfte de generelle rettslige utgangspunktene for informasjonsansvaret. Disse generelle rettslige utgangspunktene danner rammeverket for kapittel 3 der informasjonsansvaret analyseres for VDD-situasjonen. 2.3 Vernet personkrets Informasjonen var ment for skadelidte Det følger av informasjonsansvarsdom II at «informasjonen må ha vært ment for skadelidte eller i det minste for en begrenset krets som skadelidte tilhørte.» 47 Spørsmålet er da hvordan denne grensen skal trekkes opp. 43 Av forfattere som drøfter erstatningsrettslig vern før skadevolders aktsomhet kan nevnes Hjelmeng (2007) s. 3 flg., Wilhelmsen/Hagland (2017) s. 63 flg. og Hagstrøm/Stenvik (2019) s. 53 flg. Thorson (2011) s. 112 flg. og s flg. drøfter på sin side aktsomhetspliktene før interessevern. Nygaard (2007) s drøfter ikke vernet etter sin art, men synes heller å vurdere avgrensning etter adekvanslæren. Tilsvarende Lødrup (2005) s. 302 flg. og Hagstrøm (2011) s A Om skrevne normer ved aktsomhetsstandarden, se pkt Vilkår nummer 3 er vilkåret om at informasjonen var ment for skadelidte. 47 Rt s. 556 a. 43. For å forenkle vil vilkåret enkelte steder forkortes til at informasjonen må ha vært ment for skadelidte, og dette vil da også omfattes at informasjonen var ment for en begrenset krets som skadelidte tilhørte. 10

14 Etter en alminnelig forståelse av ordlyden i dommen avgrenser vilkåret personkretsen som kan påberope seg informasjonsansvaret. Det er altså ikke hvordan informasjonen faktisk ble brukt som er sentralt, dette blir heller et spørsmål som kan inngå i vurderingen av skadevolders aktsomhet og skadelidtes forventninger. 48 Formålet med avgrensningen er å sørge for at skadevolder ikke utsettes for en «flodbølge» av krav altså en mengde krav som er så omfattende at kravene er for mange eller for omfangsrike til å håndtere for de fleste. 49 Det ligger i informasjonens natur at den kan kommuniseres til mange, og at mange dermed kan tenkes å innrette seg etter informasjonen. Dersom vi ikke hadde forsøkt å begrense erstatningsansvaret, ville en informasjonsgiver kunne bli erstatningsansvarlig overfor svært mange skadelidte, og for svært store summer. 50 Et slikt ansvar vil i første rekke kunne virke ruinerende for den enkelte skadevolder, og vil i andre rekke kunne føre til at profesjonsutøvere kan bli restriktive med å utgi informasjon i det hele tatt, av frykt for potensielle erstatningskrav. Minsket informasjonstilgang vil på sin side igjen kunne virke hemmende på samfunnsutviklingen. 51 I lys av de dommene som særlig adresserer vilkåret kan det utledes noen kjennetegn ved dette. 52 Informasjonen må være tuftet på en bestemt person eller bestemt personkrets. Formulert på en annen måte er spørsmålet om det er et «særlig forhold en nærhet mellom skadevolder og skadelidt». 53 Slik Høyesterett har anvendt vilkåret er det snakk om en objektiv vurdering av situasjonen. 54 Tar vi eksempelet fra informasjonsansvarsdom I var spørsmålet om en takst er ment for selgerens forsikringsselskap. Vurderingen startet med at taksten har en sentral funksjon ved forsikringstegningen. 55 Høyesterett viste så til en svensk avgjørelse der takstmann ble holdt an- 48 Se eks. HR A a. 37 som kan forstås som at det er personene som er fokus verd vurderingen av om informasjonen var ment for skadelidte, og ikke bruken av informasjonen. 49 Om flodbølgeproblematikk, se Hjelmeng (2007) s Færstad (2014) s Færstad (2014) s. 324 flg. fremhever nettopp hensynet til vid tilgang på informasjon som et særegent reelt hensyn som er ansett for å være ønskelig. 52 Rt s a , Rt s. 556 a. 43 og HR A a HR A a Slik jeg forstår vilkåret er det snakk om en absolutt avgrensning av informasjonsansvaret, sml. Færstad (2014) s Rt s a. 27. Det hersket i ettertid noe usikkerhet rundt Høyesteretts forståelse av takstens betydning for tegning av eierskifteforsikring. Eventuell tvil har nå blitt avklart ved HR A a. 45 flg. der sammenhengen mellom takst og forsikring fremheves på et mer overordnet nivå. 11

15 svarlig etter informasjonsansvaret overfor kjøper av eiendommen. Høyesterett synes dermed å bygge på en forutsetning om at det er såpass store likhetstrekk mellom norsk og svensk rett på dette området at dommen er et sterkt argument for at tilsvarende burde ha blitt resultatet etter norsk rett. 56 Høyesterett synes da å mene at de samme grunner også må begrunne et informasjonsansvar overfor eierskifteselskapet som har dekket kjøpers krav, og fremhevet særlig at nærheten mellom takstmann og eierskifteselskapet var av stor betydning for informasjonsansvaret. Informasjonen ble da ansett for å være ment for skadelidte. En sentral begrunnelse for at forsikringsselskapet likestilles med kjøper kan også være at en skadevolder ikke blir utsatt for flere eller større krav om det er eierskifteselskapet eller kjøper selv som krever erstatning. Eierskifteselskapet kan jo ikke sies å ha et erstatningskrav mot takstmann før kjøper eventuelt får utbetaling for sitt krav hos selskapet, og når kjøper får dekket sitt krav hos eierskifte-selskapet har han ikke lenger lidt et økonomisk tap han kan avkreve takstmannen. Begrunnelsen for flodbølgebegrensningen tilsier derfor ikke at eierskifteselskapets krav skulle være avskåret. 57 At vilkåret om at informasjonen var ment for skadelidte er en objektiv vurdering av type ansvarssituasjon, gjør at avgrensningen blir generell, og dermed gyldig for alle tilsvarende ansvarssituasjoner. 58 For selgers eierskifteselskap var det da avklart ved informasjonsansvarsdom I at selskapet tilhørte den krets som takst av fast eiendom er ment for. Dermed var det ikke nødvendig for Høyesterett å drøfte dette spørsmålet i informasjonsansvarsdom II som gjaldt samme ansvarssituasjon. 59 I informasjonsansvarsdom III var det snakk om en ny skadevolder eiendomsmegler og spørsmålet ble blant annet om informasjonen i salgsoppgaven var ment for eierskifteselskapet. Høyesterett drøftet vilkåret med utgangspunkt i takstmannen og at han hadde den tilstrekkelige nærhet til eierskifteselskapet, slik at han tilhørte den beskyttede krets. Spørsmålet for Høyesterett ble da om forholdet mellom eierskifteselskapet og megleren var fjernere enn det som generelt er situasjonen mellom eierskifteselskapet og takstmannen. 60 Momenter som særlig ble fremhevet var meglers sentrale rolle ved salg av 56 Et slikt synspunkt harmonerer også godt med Hagstrøm (1989) s Den svenske dommen var NJA 1987 s Resultatet kan sies å harmonere med Rt s som bygget på en forutsetning om at takstmannen hadde blitt holdt ansvarlig dersom han hadde utvist uaktsomhet jf. Rt s a Frøseth (2013) s. 351 fremholder at informasjonsansvarsdom I må forstås slik at det er det enkelte typetilfelle som må vurderes. 59 Det var enighet om at informasjonen var ment for skadelidte, slik at dette vilkåret ikke ble drøftet nærmere. 60 HR A a

16 fast eiendom, at megler var i et agentforhold med eierskifteselskapet, og at disse hadde en særlig tett og kontraktslignende relasjon. Høyesterett fant derfor at megler hadde en minst like nær relasjon til eierskiftelskapet som takstmann slik at vilkåret ble ansett oppfylt. Ved informasjonsansvarsdom IV var det enighet mellom partene om at informasjonen var ment for skadelidte. Vi fikk da ikke en prinsipiell drøftelse av forholdet mellom banken som skadelidt og revisor. Det kan være flere grunner til enigheten mellom partene, men det er verdt å fremheve revisors rolle som ekstern kontrollør av selskaper, og at store deler av den informasjonen som revisor kommer med er tenkt å fungere som grunnlag for å foreta disposisjoner, også for investorer. 61 Selv om det ikke var snakk om en formell revisjon, var det klart at brevet ville kunne bli brukt av eventuelle tredjeparter som ville investere i entreprenørfirmaet. Dersom vilkåret hadde vært bestridt for Høyesterett, mener jeg at dette ville ha vært ansett for oppfylt all den tid revisor stod så nær banken som han gjorde. 62 Fra de fire dommene om informasjonsansvaret er det visse kjennetegn vi kan utlede ved vurderingen av informasjonen var ment for skadelidte. Det første er av mer overordnet art, nemlig at vilkåret handler om å positivt kvalifisere hvem som tilhører den (begrensede) krets som potensielt kan begrunne et erstatningsansvar. Utgangspunktet er at skadelidte selv må bære sitt eget tap, og dette utgangspunktet må sies å gjelde i særdeleshet ved rene formuestap, der et erstatningsrettslig vern må oppstilles i det enkelte tilfellet. 63 Første spørsmål bør være om informasjonen var tiltenkt skadelidte. Informasjonen vil være tiltenkt skadelidte hvis den er forfattet med skadelidte for øye, slik en salgsoppgave er forfattet for en kjøper av fast eiendom. Hvis informasjonen ikke er ment for en bestemt person må vi trekke opp en grense for hva som kan sies å utgjøre en bestemt krets. Med utgangspunkt i dommene ved salg av eiendom bør vi kunne anta at eierskifteselskaper tilhører en slik krets for både takstmann og megler. Også den fremtidige kjøper bør etter min mening sies å tilhøre en begrenset krets. Selv om flere kjøpere kan tenkes å lese takst eller prospekt er det bare en av dem som ender som kjøper, slik at informasjonen da kan sies å være ment for denne kjøperen. At den faktiske kjøperens identitet ikke er kjent før kjøp er inngått kan ikke være avgjørende det er den unike posisjon som kjøperen har ved salg som må være avgjørende. 61 Hjelmeng (2007) s Nærheten mellom revisor og banken kan også ha vært grunnen til at partene var enige om at vilkåret var oppfylt. 63 Om interessevern, se pkt

17 Av momenter som kan utledes av dommene er «nærhet» fremhevet som et relevant moment. 64 Med nærhet forstår jeg da både en nærhet i antall ledd mellom de ulike aktører og en nærhet i sammenheng mellom de ulike disposisjoner. 65 Også den kontakt som hadde vært mellom partene ble fremhevet i informasjonsansvarsdom III, der det forelå direkte kontakt mellom eiendomsmegler og eierskifteselskapet, og megleren hadde fungert som agent for forsikringsproduktet. Kontrakten mellom megler og eierskifteselskapet hadde altså innvirkning på vurderingen av om informasjonen var ment for skadelidte. 66 Når det gjelder avgrensningen av hvem som tilhører en begrenset krets av mottakere, kan det allerede av Høyesteretts formuleringer utledes at informasjon som er formidlet til allmennheten ikke oppfyller vilkåret. Dette er et synspunkt som også har en viss støtte i teorien. 67 Samtidig kan vi etter min mening se for oss unntak. Enkelte advokatfirmaer har i dag muligheten til gratis å besvare spørsmål om juridiske problemstillinger, der svarene legges ut på offentlig tilgjengelige nettsider i anonymisert form. 68 Her vil svaret være myntet på én spesifikk spørsmålsstiller, samtidig som informasjonen er kommunisert til allmennheten i tillegg. Færstad synes å legge stor vekt på kanalen som informasjonen er presentert i, uten å nyansere ut fra hvem som har etterspurt informasjonen eller tilsvarende betraktninger. 69 Etter mitt syn blir dette en for formalistisk tilnærming til spørsmålet. Informasjonen publisert på nettsiden vil både være ment for skadelidte, og den vil i tillegg være ment for en ubegrenset krets mennesker. Den sistnevnte gruppen oppfyller ikke kravene i vilkåret, mens innsender av informasjonen må sies å oppfylle kravet om at informasjonen må være ment for skadelidte. En annen side av vilkåret som kan utledes direkte av ordlyden, er at mennesker som tilfeldigvis kommer over informasjon, uten at dette var planen, ikke kan sies å tilhøre den krets som nyter vern etter vilkåret. 70 Et slikt synspunkt fremstår også rimelig tilfeldige mottakere kan 64 Rt s a Slik også Thorson (2011) s HR A a Kleineman (1987) s. 498, Thorson (2011) s. 166 og Hagstrøm/Stenvik (2019) s. 67. Thorson (2011) s. 166 tar også Rt s. 425 (Rikstoto) til inntekt for dette synspunktet. 68 Eks. Advokat Oslo (2020). 69 Færstad (2014) s. 305, på bakgrunn av Rt s. 425 (Rikstoto). 70 Tørum (2007) s

18 føre til at antall erstatningssøkende blir svært høyt, og situasjonen blir uforutsigbar for skadevolder. 71 Et spørsmål som kan reises er hva som er forholdet til de mer tradisjonelle figurene for vurdering av erstatningsansvaret. Hagstrøm/Stenvik synes å mene at andre vilkåret tar for seg en side av spørsmålet om skaden som har oppstått nyter erstatningsrettslig vern. 72 Thorson synes å mene at spørsmålet om informasjonen var ment for skadelidte sorterer under erstatningsvernet, samtidig som han synes å mene at erstatningsretten også ville klart å avgrense ansvaret uten eksplisitte flodbølgebegrensninger. 73 Færstad kan sees på som et ytterpunkt, der han mener at vilkåret inngår i en bredere vurdering under ansvarsgrunnlaget, uten at han tydelig dermed tar avstand fra synspunktet om at vilkåret gir uttrykk for et moment under interessevernet. 74 Hjelmeng på sin side kan tolkes slik at vilkåret gir uttrykk for en prinsipiell avgrensning av det erstatningsrettslige vernet i det enkelte typetilfellet, 75 der betraktninger som tradisjonelt har blitt henført under rettslig avgrensning av årsakssammenhengen også spiller inn. 76 Høyesterett adresserer ikke hvilken «natur» vilkåret har, men sier i informasjonsansvarsdom IV at informasjonsansvaret er et utslag av det alminnelige skyldansvaret. 77 Det er for denne avhandlingen mindre viktig å slå fast hvor et vilkår «hører hjemme» - det sentrale er at Høyesterett vurderer spørsmålet om informasjonen var ment for skadelidte under ansvarsgrunnlaget. For denne oppgavens del har jeg likevel valgt å anse alle vilkårene for informasjonsansvaret for å sortere under ansvarsgrunnlaget, der culpanormens rettighets- og pliktside kan 71 Synbarhet er også et sentralt element i vurderingen av skadevolders aktsomhet, men må etter min mening også kunne sees på som en begrunnelse for vilkåret om at informasjonen må ha vært ment for skadelidte. Om synbarhet, se pkt Hagstrøm/Stenvik (2019) s. 64. Slik forstår jeg også Wilhelmsen/Hagland (2017) s. 75 flg. og Birkeland (2017) s Med «andre vilkåret» mener jeg om skadelidte var berettiget til å innrette seg i tillit til informasjonen. «tredje vilkår» er vilkåret om informasjonen var ment for skadelidte. 73 Thorson (2011) s. 324 flg. Og Wilhelmsen/Hagland (2017) s Færstad (2014) s. 189 flg. Det er her verdt å presisere at Færstad sin avhandling ble levert på et tidspunkt da bare første informasjonsansvarsdom forelå, mens ansvarsgrunnlaget har blitt betydelig utbrodert siden den gang. 75 Hjelmeng (2017) s. 10 med henvisning til den lignende avgrensningen om a «special relationship» etter engelsk rett. «Et særlig forhold» kan jo også direkte oversettes til «a special relationship», noe som også indikerer at kan være en sammenheng. Av momenter som er særlig fremhevet i prinsippet om «spesial relationship» er tilknytningen mellom partene, om skadevolder besitter spesialkompetanse og at både skadelidtes innrettelse og tapet var synbart for skadevolder, se Tørum (2007) s Hjelmeng (2007) s HR A a

19 sies å utgjøre de to bestanddeler. 78 Vilkåret om at informasjonen var ment for skadelidte blir dermed å oppfatte som en objektiv, personell avgrensing av det erstatningsrettslige vernet Villedende informasjon I tillegg til at skadelidte tilhører den vernede personkrets «må informasjonen ha vært villedende». 80 Språklig vil villedende informasjon være informasjon som objektivt ikke er korrekt, og som dermed kan føre til at mottaker av informasjonen får et uriktig bilde av en faktisk eller rettslig omstendighet. I Rt s. 1056, Rt s. 556 og HR A ble spørsmålet om informasjonen kunne anses som villedende ikke nærmere drøftet. I alle dommene var det snakk om konstaterbare avvik mellom det som var beskrevet og det som var realiteten, slik at det ikke var grunn til å drøfte dette nærmere. 81 I HR A var det bestridt om informasjon avgitt fra revisor var villedende og Høyesterett måtte gjennom en konkret tolkning fastslå at informasjonen revisor hadde avgitt var villedende. Om utrykket «villedende» ble det av Høyesterett presisert at vurderingstemaet var om informasjonen var «egnet til å villede». Det er dermed nok at informasjonen har potensiale til å villede, og ikke påkrevd at informasjonen i enhver sammenheng vil oppfattes som gal. 82 Høyesterett tok i informasjonsansvarsdom IV utgangspunkt i en alminnelig forståelse av den kommuniserte informasjon. Vurderingen av om informasjonen var villedende kunne ikke gjøres løsrevet fra situasjonen som et hele; informasjonen måtte vurderes ut fra kommunikasjonen for øvrig. Både hvem informasjonen var ment for, hvem informasjonsgiver var, og hva informasjonen skulle brukes til er momenter som var relevante i vurderingen av om informasjonen var villedende. 83 Vi kan da si at terskelen for hva som er å regne som villedende informasjon er noe senket sammenlignet med hva vi med alminnelig språkbruk anser som villedende også den informasjon som kan oppfattes som villedende er å anse som villedende i informasjonsansvarets forstand. 78 Om skille culpanormens rettighets- og pliktside, se Hjelmeng (2007) s. 23 flg. 79 Tilsvarende Hagstrøm/Stenvik (2019) s. 64 som tidligere nevnt. 80 Rt s a I Rt s var det et større avvik i boligens areal, i Rt s. 556 hadde takstmann oversett setningsskader kjøper kunne forvente å få informasjon om og i HR A var det ikke opplyst om at det manglet brukstillatelse for deler av eiendommen. 82 HR A a Vurderingen av om informasjonen var villedende har dermed flere likhetstrekk med vurderingene av advokatens uaktsomhet og vilkåret om berettiget innrettelse, hhv. pkt. 2.6 og pkt

20 Når det gjelder informasjonen som en helhet fremholder Truyen at dersom motstridende utsagn er inntatt i mindre synlige deler av informasjonen, slik som tekst med «liten skrift», er det liten grunn til å legge vekt på denne der utsagnet strider mot tekstens hovedinnhold. 84 Synspunktet må kunne sies også å være relevant i VDD-situasjonen, der vi kan se for oss en omfattende informasjonsmengde, og der mindre fremtredende formuleringer står i direkte motstrid til informasjonens hovedbudskap. 85 Legger vi Truyens synspunkt til grunn vil informasjonen være egnet til å villede dersom fremtredende deler av informasjonen står i motstrid med hverandre. Dersom hovedbudskapet i informasjonen gir et korrekt bilde, mens motstridende informasjon er «gjemt bort», må det være hovedbudskapet som gis gjennomslag i vurderingen. Til illustrasjon kan LB (Greenleaf) fungere som eksempel. 86 En norsk investor inngikk avtale med en mellommann om kjøp av aksjer i et amerikansk selskap. 87 Det heftet betydelige omsetningsbegrensninger på de amerikanske aksjene, noe som førte til at investoren ikke fikk solgt når han ville. Når investoren endelig fikk solgt aksjene sine måtte han selge med betydelig tap. Mellommannens advokat sendte før avtaleinngåelse den norske investoren en faks som både inneholdt et brev fra det amerikanske selskapet og et brev utformet av advokaten. Brevet fra det amerikanske selskapet inneholdt blant annet følgende formulering: «It is understood that there is no Company restriction on the sale, transfer or hypothecation of its issued common stock restricted under Rule 144 or otherwise.» Brevet fra det amerikanske selskap omhandlet spesielle selskapsbegrensninger, og ikke generelle omsetningsbegrensninger. Advokatens vedlagte brev inneholdt blant annet en formulering om at «Greenleaf [ ] har ved vedlagte brev bekreftet at aksjer utstedt til investorer er fritt omsettelige og ikke undergitt noen juridiske begrensninger vedrørende omsettelighet» (min kursivering). Spørsmålet var dermed om advokaten ved å formulere seg som han gjorde, kunne holdes erstatningsansvarlig for skadelidtes uriktige oppfatning av de amerikanske reglene. 88 Lagmannsretten fant at formuleringen fra advokaten isolert sett kunne tyde på at aksjene var fritt omsettelige, men at advokatens brev lest i sammenheng med brevet fra Greenleaf ikke kunne forstås som at aksjene faktisk var fritt omsettelige. Det fremgikk tydelig i et tidligere akseptbrev at aksjene var underlagt omsetningsbegrensninger. Lagmannsretten fant at advokaten hadde formulert seg upresist, men fant likevel ikke at investoren hadde rett på erstatning. Leser vi lagmannsrettens avgjørelse i lys av vilkårene som følger av informasjonsansvars- 84 Truyen (2007) s På et beslektet område vedtakelse av ansvarsfraskrivelser kan vi se tilsvarende tankegang. I Rt s. 675 (dissens 3 2) ble en ansvarsfraskrivelse ikke ansett vedtatt, nettopp fordi den var gitt en lite fremtredende plass. 86 Dommen omhandler ikke informasjonsansvar for uriktig VDD-rapport, men er likevel relevant fordi den er en av få avgjørelser som omhandler et potensielt informasjonsansvar for advokat. 87 Greenleaf Technologies Corporation, heretter «Greenleaf». 88 Dommen ble avsagt fire år før informasjonsansvarsdom I, og er derfor ikke bygget opp etter de samme skarpe vurderingstemaer som informasjonsansvarsdommene er. 17

21 dommene er det min mening at lagmannsrettens anså informasjonen fra advokaten for å være egnet til å villede investoren. 89 Tolkningen av den konkrete informasjonen må gjøres i lys av hvilken usikkerhet som er formidlet. En slik tankegang ser vi tydelig i informasjonsansvarsdom IV der førstvoterende skriver om revisor at «[d]ersom det var meningen å gi utrykk for at det gjenstod viktig kontrollarbeid og følgelig betydelige usikkerhetsmomenter til posten varer i arbeid [ ] ville det være naturlig at dette kom klart frem.» 90 Spørsmålet om informasjonen er villedende er dermed dels er et spørsmål om informasjonen ikke stemmer overens med realiteten, og dels om det hefter usikkerhet ved riktigheten av informasjonen. Dersom revisor i stedet hadde gitt klart uttrykk for en eventuell usikkerhet som heftet ved posten «varer i arbeid», ville banken hatt et bedre grunnlag for å foreta sin investering på, og informasjonen hadde dermed gitt et mer riktig bilde av Glåma Byggs økonomiske stilling. Thorson kan forstås slik at skjønnsmessige formuleringer av mottaker kan oppfattes som usikre, og at det da er mindre grunn til å stole på informasjonen. 91 Dermed vil informasjon som er skjønnsmessig utformet være mindre egnet til å villede, fordi formuleringene tydeliggjør for leser at det er snakk om usikre forhold. 92 Det er sentralt å se samspillet mellom de ulike vilkårene: dersom en advokat bastant kommuniserer en rettslig oppfatning til tredjepart, og denne oppfatningen er gal vil dette spille inn ved flere vurderinger. Først, i spørsmålet om informasjonen var villedende, dernest ved spørsmålet om skadelidte kan sies å ha hatt berettigede forventninger om at informasjonen var korrekt og til sist ved spørsmålet om advokaten var uaktsom. Et slikt synspunkt finner vi også igjen i informasjonsansvarsdom IV der Høyesterett i alle de tre spørsmålene trekker på betydningen av at revisor ikke tok tydeligere forbehold ved utformingen av informasjonen. 93 Villedende informasjon kan ikke bare forstås som positivt angitt informasjon, men også fraværet av informasjon der skadelidte kunne forvente at skadevolder kom med denne informa- 89 Etter min mening var det likevel slik at skadelidte ikke var berettiget til å innrette seg etter informasjonen. Se pkt. 2.5 om vilkåret generelt. 90 A Thorson (2011) s Tilsvarende i generaladvoaktens uttalelse til C-681/11 a. 71. Om uttalelsen, se pkt Om villedende informasjon a pkt., om uaktsomhet a pkt. og berettigede forventninger a