FORORD. Politidirektoratet, desember Ingelin Killengreen FORORD 1

Transkript

1 FORORD Vold i nære relasjoner kan ikke aksepteres. Dette er ikke en privatsak. Politiet har i samarbeid med andre offentlige myndigheter et ansvar for å sikre alle retten til et liv fritt for vold og trusler. Barn skal kunne vokse opp uten å oppleve overgrep og frykt. Vi vet i dag mye om hvilke skadevirkninger vedvarende bruk av psykisk og fysisk vold påfører, og vi må gjøre vårt for å forhindre at dette skjer. Vold i nære relasjoner rammer ofte der vi alle skal kunne føle trygghet i eget hjem. Regjeringen har satt søkelyset på dette, og har tydeliggjort at vold som utøves i hjemmet, er et offentlig ansvar. Utarbeidelse av denne veilederen er ett av mange tiltak for å heve kompetanse og kunnskapsnivå i politi- og lensmannsetaten. Vi håper på denne måten å presentere et verktøy for den enkelte ansatte som gjør at hun eller han kan settes i stand til ytterligere å håndtere denne type vanskelige saker på en god måte. Utover å gi veiledning om fagområdet, sakshåndtering og ulike tiltak som kan iverksettes, har det vært et ønske å kunne illustrere hovedpoengene med praktiske eksempler fra politidistrikter som har funnet gode måter å løse oppgavene på lokalt. Denne veilederen er utarbeidet i et prosjektsamarbeid i 2008 mellom Politidirektoratet og representanter fra enkelte politidistrikt, og i dialog med Riksadvokatembetet for så vidt gjelder kapittel 3. Jeg håper at Veilederen blir tatt godt imot i etaten, og at vi ved hjelp av denne blir enda dyktigere til å forstå og håndtere voldssaker i nære relasjoner som vil måtte oppstå i fremtiden. Lykke til i et viktig arbeid! Politidirektoratet, desember 2008 Ingelin Killengreen FORORD 1

2 INNHOLD DEL 1: INNLEDNING Bakgrunn Målgruppe Oppbygning av veilederen Mandat Prosjektgruppen Målsetting DEL 2: 1.0 FENOMENFORSTÅELSE/ BEGREPER 1.1 Innledning 1.2 Fra positiv oppmerksomhet til makt og kontroll Siri og Jans historie 1.3 Makt og kontroll 1.4 Utøvelse av makt og kontroll 1.5 Virkninger av vold 1.6 «Hvorfor går du ikke?» 1.7 Medavhengighet 1.8 Barn som lever med vold i familien 1.9 Vold i homofile parforhold 1.10 Vold og overgrep mot eldre 1.11 Når voldsutsatte ikke er idealofre 1.12 Omfanget av vold i nære relasjoner 2.0 BESKYTTELSESTILTAK 2.1 Innledning 2.2 Risiko for ny vold 2.3 Tiltak 2.4 Nærmere om voldsalarm 2.5 Besøksforbud 2.6 Statistikk 2.7 Hjelpetiltak fra andre aktører 2.8 Krisesentre 2.9 Advokathjelp til fornærmede 2.10 Melding til politiet 2.11 Praktisk eksempel 2.12 Utvisning på grunn av vold i nære relasjoner 2.13 Ny oppholdstillatelse etter samlivsbrudd 2 INNHOLD

3 3.0 STRAFFESAKEN 3.1 Innledning 3.2 Avdekking av straffbart forhold 3.3 Anmeldelse ved fremmøte hos politiet 3.4 Melding fra offentlig myndighet 3.5 Utrykning 3.6 Tiltak på stedet 3.7 Avhør av fornærmede 3.8 Avhør av mistenkte 3.9 Åsted/åstedsrapport 3.10 Fotomappe 3.11 Beslag/beslagsrapport 3.12 Vitner 3.13 Videre etterforskningsskritt 3.14 Arbeidslogg/notat i BL 3.15 Tilbaketrekking av påtalebegjæring 3.16 Bevisopptak av fornærmede ved bruk av video 3.17 Henleggelse 3.18 Fornærmedes behov for kontakt og informasjon 3.19 Forhåndsbeslutning om bortvisning av tiltalte 4.0 POLITIETS MØTE MED BARN I FAMILIEVOLDSSAKER 4.1 Innledning 4.2 Møte med barn på stedet 4.3 Melding til barnevernet 4.4 Sentrale bestemmelser 4.5 Bruk av tolk 4.6 Dommeravhør 4.7 Barneombudets «ekspertgruppe» 4.8 Barnehusene 5.0 TVANGSEKTESKAP 5.1 Innledning 5.2 Fenomenet tvangsekteskap og æresrelatert vold 5.3 Årsaker til æresrelatert vold 5.4 Den første kontakten med politiet 5.5 Den første samtalen 5.6 Psykisk vold / trusler 5.7 Fysisk vold 5.8 Frihetsberøvelse / kontroll 5.9 Utstøtelse 5.10 Oppfordring til selvdrap 5.11 Eksil 5.12 Drap 5.13 Omfang av vold, press og trusler 5.14 Straffebestemmelser æresrelatert vold 5.15 Handlinger i utlandet INNHOLD 3

4 5.16 Kompetanseteam mot tvangsekteskap 5.17 Sikkerhetstiltak 5.18 Utlendingsforvaltningen 5.19 Illustrerende eksempel 6.0 KJØNNSLEMLESTELSE 6.1 Innledning 6.2 Fenomenet 6.3 Tiltak 6.4 Utreisekontroll 6.5 Barnevernet 6.6 Informasjonskilder 7.0 TVERRFAGLIG SAMARBEID 7.1 Innledning 7.2 Eksempel fra Drammen kommune 7.3 Informasjon til foresatte om at melding gis til barnevernet 7.4 Barnevernstjenestens rutiner 7.5 Rutiner i politiet 7.6 Spesielt om arbeid med tolk 7.7 Om sikkerhet 7.8 Samarbeidsmodeller 7.9 Opprettelse av konsultasjonsteam 7.10 Opprettelse av ansvarsgruppe 7.11 Vestfoldmodellen 7.12 Samarbeid med kommunen 7.13 Støtte til ofre 8.0 POLITIETS ORGANISERING AV FUNKSJONEN KOORDINATOR FOR FAMILIEVOLD OG SEKSUELLE OVERGREP 8.1 Innledning 8.2 Implementering 8.3 Funksjonen familievoldskoordinator 8.4 Koordinator for SO-saker og kompetanseteam 8.5 Noen eksempler 8.6 Agder politidistrikt 8.7 Sør-Trøndelag politidistrikt 8.8 Telemark politidistrikt DEL 3: VEDLEGG 4 INNHOLD

5 DEL 1: INNLEDNING Bakgrunn «Vi kan ikke akseptere vold, heller ikke den som foregår i det private rom. Det er et offentlig ansvar å bidra til å forebygge og hindre vold i alle grupper av befolkningen. Gjennom Soria Moria-erklæringen har regjeringen forpliktet seg til å styrke innsatsen mot vold i nære relasjoner.» Slik begynner innledningen til «Vendepunkt Handlingsplan mot vold i nære relasjoner », som ble utgitt av justisminister Knut Storberget med tilslutning fra fem andre statsråder. Handlingsplanen inneholder 50 ulike tiltak som involverer seks ulike departement, og som blant annet tar sikte på å: Sikre nødvendig hjelp og beskyttelse for ofrene Styrke behandlingstilbudet til voldsutøvere Tilrettelegge for samtale mellom offer og utøver Styrke samarbeid og kunnskap i hjelpeapparatet Iverksette og videreutvikle forskning Gjøre vold i nære relasjoner mer synlig og forebygge gjennom holdningsendringer Politiet berøres direkte av mange av tiltakene i handlingsplanen. Dette gjelder blant annet etableringen av barnehus, opprettelse av døgnåpen alarmtelefon for barn og unge som utsettes for vold og overgrep, utvidelse til minimum en full stilling for koordinatorfunksjonen i familievoldsaker, tilgjengelig lyd og bildeutstyr i alle politidistrikter for opptak av fornærmedes politiforklaring, informasjonsbrosjyrer om rettshjelp osv. Et annet tiltak har vært å avholde regionale erfaringssamlinger for politidistriktenes familievoldskoordinatorer. Samlingene ble gjennomført i 2007 og 2008, og gav verdifulle bidrag og innspill til utviklingen av tiltak nr. 33 i handlingsplanen, nemlig utarbeide denne veilederen «om arbeidet med vold i nære relasjoner til bruk for politidistriktene». Politidirektøren pekte i 2008 ut en prosjektgruppe for å utarbeide veilederen. Gruppen har vært sammensatt av personell fra politidistriktene og fra Politidirektoratet og har i tillegg trukket på interne og eksterne referansepersoner etter behov. Arbeidet med å utvikle veilederen har foregått i dialog med bl.a. Riksadvokaten, som i juni 2008 utgav sitt Rundskriv nr. 3/2008 om «Familievold». Veilederen er et supplement og en påbygning til Politidirektoratets håndbok fra 2002 om «Politiets behandling av familevoldssaker». Målgruppe Målgruppen for veilederen er relativt bred i politidistriktene. Vi har som målsetting at det i veilederen skal finnes relevant stoff så vel for førstelinjepersonell som for de øverste lederene. I veilederen er det derfor samlet stoff som bør være aktuelt for operasjonslederen ved mottak av nødmeldinger, for den utøvende politibetjent ved utrykningsoppdrag, for etterforsker, jourhavende, for familevoldskoordinator, påtaleansvarlig og for politimesteren som øverste leder i distriktet. Det er fortsatt åpning for forbedring innenfor dette viktige området. Vi kan bli noe mer samordnet i vår innsats, og dyktigere til å forebygge, avdekke, og håndtere de mange sammensatte problemstillinger som vold i nære relasjoner representerer. Dette er alvorlig kriminalitet som rammer veldig mange mennesker, ikke minst barn. Kriminalitetsområdet er undergitt bred fokusering fra regjeringen, og er også viet særskilt oppmerksomhet fra Riksadvokaten i et eget rundskriv. I denne veilederen har vi søkt å finne frem til sentrale problemstillinger. Det har vært et ønske å utarbeide en poengtert og relevant veileder, og vi har derfor valgt å peke på enkelttemaer og sentrale punkter. Vi har søkt å vise praktiske eksempler og forslag til tiltak, med utgangspunkt i hva som er gjort i ulike politidistrikter, for å illustrere noen av poengene. Veilederen retter seg primært mot «vold i nære relasjoner», som også betegnes «familievold». Imidlertid omtales også politiets håndtering av tiltak mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Disse to kapitlene er forankret i to beslektede handlingsplaner fra regjeringen, nemlig «Handlingsplan mot kjønnslemlestelse » og «Handlingsplan mot tvangsekteskap », begge fremmet av barne- og likestillingsministeren. Oppbygning av veilederen Veilederen består av innledning, 8 kapitler, og vedlegg bestående av sentrale rundskriv, instrukser, samt noe underlagsmateriale for utarbeidelse av veilederen. Materialet er søkt eksemplifisert med praktiske eksempler fra daglig virke i etaten. Hovedområdene er inndelt slik: Kap. 1 omtaler begrepene nærmere, og vi har søkt å gi plass for ytterligere forståelse av problemstillingene. INNLEDNING 5

6 Kap. 2 inneholder temaer knyttet til ulike beskyttelsestiltak som er tilgjengelige i denne type saker, fra helt enkle tiltak for egenbeskyttelse til mer omfattende og inngripende tiltak. Kap. 3 omhandler de ulike stadiene i en straffesak, fra initialfase ved mottak av melding og første utrykning, gjennom de ulike stadiene av en etterforskning frem til påtaleavgjørelse og eventuell domstolsbehandling. Det er Riksadvokatens ansvarsområde å instruere og gi direktiver vedrørende etterforskning, oppbygging og gjennomføring av straffesak, og Rundskriv nr. 3/2008 om «Familievold» er sentralt. Vi har i tillegg søkt å beskrive enkelte sider og elementer av straffesakshåndteringen. Kap. 4beskrivernærmere særskilte forhold knyttet til barn, og håndtering av barn i vanskelige familievoldssituasjoner. Tvangsekteskap, som omtales i kap. 5, er kommet i søkelyset i de senere år, og regjeringen har utgitt en særskilt handlingsplan for å søke å bekjempe dette. Det er utarbeidet en egen handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Dette er overgrep som i hovedsak utføres utenfor riket, men som kan straffeforfølges i Norge. Det forebyggende arbeidet er her sentralt, og omtales nærmere i kap. 6. Tverrfaglig samarbeid er svært viktig på området familievold, og det er avgjørende for å kunne ivareta ofrene på en god måte. Veilederen har i kap. 7 søkt å påpeke sentrale elementer. Kap. 8 tar for seg funksjonen familievoldskoordinator, og dennes organisatoriske plassering i politidistriktene. Det er pekt på sentrale føringer, samt noen betraktninger som kan være viktige for at politidistriktet skal lykkes i arbeidet med å få en velfungerende koordinatorfunksjon. Oppdraget går ut på i regi av Politidirektoratet å utarbeide en veileding for landets politidistrikter om arbeidet med vold i nære relasjoner med forankring i dokumenter som nevnt over. Oppdraget utføres av en arbeidsgruppe nedsatt av Politidirektoratet bestående av representanter for direktoratet, politidistriktene og påtalemyndigheten, og med særskilt utpekt ledelse. Gruppen kan tilknytte seg referansepersoner i den grad det er naturlig. Gruppens arbeid organiseres som et prosjekt. Prosjektet organiseres under avdeling for politifag gjennom seksjon for organisert kriminalitet. Prosjektgruppen har vært sammensatt slik: Politiinspektør Ole Petter Parnemann, Politidirektoratet (leder) Politiinspektør Morten Hojem Ervik, Politidirektoratet (sekretær) Politiinspektør Ellen Hamremoen, Politidirektoratet Politiinspektør Thorstein Næss, Politidirektoratet Politiadvokat Sjak Håheim, Søndre Buskerud politidistrikt Politioverbetjent Nina Karstensen Bjørlo, Søndre Buskerud politidistrikt Politioverbetjent Dag Simen Grøtterud, Oslo politidistrikt Politioverbetjent Paul Magne Lunde, Agder politidistrikt Mandat for prosjektgruppen: Politidirektøren fastsatte 20. april 2008 følgende mandat: «Politidirektøren har besluttet å nedsette en arbeidsgruppe i Politidirektoratet som skal utarbeide en veileder for politidistriktene knyttet til vold i nære relasjoner. Oppdraget er forankret i regjeringens handlingsplan «Vendepunktet» for , pkt. 33. Oppdraget har også forankring i den samme regjerings «Handlingsplan mot tvangsekteskap» og «Handlingsplan mot kjønnslemlestelse». Oppdraget skal videre basere seg på Politidirektoratets håndbok fra 2002 om «Politiets behandling av familievoldssaker» med de tilpasninger som er fornuftige. Videre skal andre relevante dokumenter legges til grunn for arbeidet, herunder Riksadvokatens rundskriv og direktiver for arbeid på dette saksområdet. Prosjektgruppen har videre trukket på interne og eksterne ressurspersoner i nødvendig grad. Målsetting Oppgaven med å samle og fremstille materialet så oversiktlig som mulig har vært preget av at det finnes mange entusiastiske medarbeidere som har mange gode ideer og forslag til gjennomføring av arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner. Utfordringen for prosjektgruppen har derfor vært å sammenfatte og konkretisere de mange innspill som har foreligget. Vi håper at veilederen kan bidra til lokal diskusjon og bevissthet knyttet til hvordan politidistriktet på best mulig måte kan tilrettelegge for kompetanseheving og økt innsats. Det er et håp at det her finnes ideerogforslag for de fleste, og at politiet som sådant, gjerne ved veilederens hjelp, settes i stand til ytterligere å bistå og hjelpe de mange ofre for vold i nære relasjoner. 6 INNLEDNING

7 1.0 FENOMENFORSTÅELSE/ BEGREPER

8 DEL 2: FENOMENFORSTÅELSE/BEGREPER 1.0 Innledning Vold i nære relasjoner er etter hvert innarbeidet som en fellesbetegnelse hvor overgriper og offer er knyttet til hverandre ved familie eller slektskapsbånd, eller på annen måte betyr mye for hverandre i hverdagen. 1.1 Fra positiv oppmerksomhet til makt og kontroll Siri og Jans historie Siri treffer Jan på en fest, og opplever i de nærmeste ukene å være i lykkerus. Hun kjenner seg utvalgt og betydningsfull sammen med ham. Det er godt å ha hans oppmerksomhet, selv om hans tegn på sjalusi gjør henne urolig. Hun tolker imidlertid dette som tegn på kjærlighet. Etter hvert flytter hun inn hos Jan. Det blir liten tid til å pleie kontakt med andre forbindelser. Da hun etter en tid blir invitert på en fest med gamle venner, blir Jan irritert. Han synes hun ikke prioriterer deres forhold. Siri velger å se det som at han vil ha mest mulig tid sammen med henne, og det er ikke noe offer å takke nei til invitasjonen. Jan overrasker henne med romantisk helg på hotell, og viser at han setter pris på at deres forhold kommer foran alt annet. Jan gjør ikke tilsvarende prioriteringer. Han har en jobb som krever mye, og aktivitetene på fritiden er nødvendige for å ha overskudd. Jan sier at det i en periode er nødt for å være slik, og har ingen forståelse for at Siri gjerne vil gjenoppta kontakten med tidligere venner. Over tid føler Siri at oppmerksomheten hun ble viet innledningsvis, gradvis har tatt form av å være begrensende. Hun føler seg isolert og savner utenforstående å dele sine opplevelser med. Da hun blir bedt om å delta på en helgekonferanse til København med jobben, takker hun ja. Jans reaksjon på Siris reiseplaner kommer overraskende. Jan hisser seg opp over at Siri ikke har diskutert dette med ham tidligere, og fiker til henne. Jan virker fortvilet over hva han har gjort, og ber flere ganger om unnskyldning. Han skylder på press på jobben, og at han har sovet lite i det siste. Han sier det siste han kan tenke seg, er å gjøre Siri noe vondt. Dagen etter ber Jan nok en gang om unnskyldning, og sier at Siri gjerne må reise om dette er viktig for henne. Jan har med blomster hjem, og blir glad for at hun ikke blir med til København. Siri opplever noe av den beste tiden hun har hatt sammen med Jan, i dagene som kommer. Siri merker at hendelsen sitter i henne, og hun føler seg utrygg ved neste konfliktsituasjon. Volden har også gjort noe med Jan. Selv om han gikk over en grense ved å slå Siri, opplevde han at volden førte til noe positivt, og han opplevde at de i tiden etter kom nærere hverandre. Siri anstrenger seg for å unngå liknende hendelser. Hun står mindre på sitt, og gir etter for Jans ønsker. Til tross for dette er Jan voldelig på ny. Under en konflikt slår han henne med knyttneven over øyet, og Siri må sy tre sting. Jan virker oppriktig lei seg, og lover å aldri slå igjen. Siri synes hun har investert så mye i forholdet at hun er villig til å gi ham en ny sjanse. En lengre periode synes forholdet dem imellom å være bra, inntil Siri kommer beruset hjem fra fest. Jan avkrever Siri å redegjøre i detalj hva hun har foretatt seg, noe hun ikke har så lyst til. Jan går løs på henne, og skriker at hun selv må ta konsekvensen av sin oppførsel. Jan ber ikke om unnskyldning. Han hevder at det er hennes feil at han mister besinnelsen. Jan oppfører seg stadig oftere nedlatende overfor henne, og hun føler seg liten ute blant andre. Siri trekker seg gradvis mer tilbake, og lar omverdenen tro at hun lever i lykkelig tosomhet. Da Siri oppdager at hun er blitt gravid, blir hun usikker på om det er riktig å beholde barnet. Jan er på sin side overlykkelig. På kortet som følger blomsterbuketten, står det: «Til min kjære Siri! Du er det eneste mennesket i verden jeg ikke kan leve uten. Jan.» 1.2 Makt og kontroll Vold i nære relasjoner er handlinger som har til hensikt åutøveeller opprettholde makt og kontroll ienfamiliestruktur. Den har et klartdefinertmål som er åtvingepartnereneller øvrige personer i familiestrukturen til å underkaste seg voldsutøverens vilje, og rammer ofte ofrene der de aller mest skulle forvente åkunnevære trygge iegethjem. 8 FENOMENFORSTÅELSE/BEGREPER

9 Voldshjulet Nou s51 Fase 2 AKUTT EKSPLOSJON Fase 1 OPPBYGGING Han: Slagvåpen / andre våpen Kvelertak Drar i håret Trusler/trakassering Slår/sparker/spytter Frihetsberøvelse/tvang Seksuelle overgrep Hun: Beskytter seg mot fysiske/seksuelle overgrep Kan bli apatisk Kan tilkalle politiet Forsøker å skjerme barna Forsøker å roe gjerningsmannen Kan forsvare seg Kan flykte Han: Isolerer offeret fra andre Roper/skriker Truer/trakasserer/tyranniserer Raske svingninger i humøret Kritiserer ofte Tenner for bagateller Følelseskulde overfor offeret Kan ruse seg Begår skadeverk Hun: Forsøker å roe gjerningsmannen Følelse av å gå på nåler hjemme Gjør alt for å tilfredsstille Enten veldig stille eller veldig pratsom Hysjer på barna Trekker seg tilbake Går med på alle krav Fase 3 SPENNINGS- «HVETEBRØDS- DAGER» Han: Trygler og ber om tilgivelse Viser tilsynelatende anger Sender blomster, kjøper gaver, sjarmerer Erkærer sin kjærlighet, ofte overdrevent Lover at det aldri skal skje igjen Lover å gå til behandling for raseriet, gjør det sjelden Hun: Fester lit til gjerningsmannen Stanser separasjonsprosess Flytter hjem igjen Trekker tilbake påtalebegjæring Ber om at besøksforbud oppheves Føler seg glad og lettet og håper Voldshjulet er en modell egnet til å forstå dynamikken i parforhold preget av vold (NOU 2003:31). Hjulet består av tre «eiker» eller faser. Disse fasene utgjør en syklus som gjentas, dersom ikke tiltak iverksettes for å stoppe hjulet i å rulle videre. Syklusen består av tre faser: spenningsoppbygging (fase 1), voldsutbrudd (fase 2) og reparasjonsfase (fase 3). Fase 1 Her finner vi hovedtyngden av de psykiske belastningene knyttet til familievold. Det er slitsomt å vente på voldsutbruddet. I noen tilfeller kan offeret utløse dette ved for eksempel å fremsette en kritisk bemerkning. Fase 2 «Utrykningfasen». Beskyttelsestiltak iverksettes, pågripelse finner sted, sak opprettes. Det er lett å samarbeide med den voldsutsatte. Fase 3 I reparasjonsfasen fatter den voldsutsatte nytt håp, og setter «bremsene på». Påtalebegjæring trekkes, besøksforbud bes opphevet, og voldsalarm innleveres. Det er lett for hjelpeapparatet å bli oppgitt og frustrert. Etter noen tid ruller voldshjulet over i fase 1 igjen. FENOMENFORSTÅELSE/BEGREPER 9

10 DEL 2: FENOMENFORSTÅELSE/BEGREPER 1.3 Utøvelse av makt og kontroll Makt- og kontrollstrategier, som blant annet beskrives i NOU 2003:31, er mangfoldige og kan komme til uttrykk på ulike måter. Her følger noen eksempler: Strategi, makt- og kontrollmidler Bruk av trusler Følelsesmessig mishandling Bruk av isolasjon Minimering, fornektelse og skyld Bruk av barna Bruk av maskuline fordeler Bruk av økonomisk makt Bruk av tvang og trusler Handlingseksempler Gjøre henne redd gjennom blikk, handlinger, gestikulering. Knuse gjenstander, ødelegge hennes eiendeler, mishandle kjæledyr, vise våpen. Snakke nedsettende om henne, gi henne dårlig selvfølelse, skjelle henne ut. Få henne til å tro hun er gal, drive tankemanipulasjon, ydmyke henne, gi henne skyldfølelse. Kontrollere hva hun gjør, hvem hun treffer og snakker med, hva hun leser, hvor hun går. Begrense hennes eksterne aktiviteter og bruke sjalusi for å begrunne dette. Fremstille volden som ubetydelig, ikke ta hennes bekymringer om den alvorlig. Fornekte at volden fant sted. Flytte ansvaret for overgriperens handlinger over på henne, si at hun foranlediget volden. Gi henne skyldfølelse overfor barna. Bruke barna til å formidle beskjeder. Bruke besøksretten til å sjikanere henne. True med å ta barna fra henne. Behandle henne som en tjener, oppføre seg som «herren i huset». Ta alle de store avgjørelsene. Være den som definerer mannens og kvinnens rolle. Forhindre henne fra å få eller beholde en jobb. Få henne til å be om penger. Gi henne lommepenger. Ta hennes penger. Ikke tillate henne å vite om eller ha adgang til familieinntekten. True med å skade henne eller faktisk gjøre dette. True med å forlate henne eller med å begå selvmord. Anmelde henne til sosialtjenesten. Få henne til å trekke en anmeldelse tilbake. Få henne til å begå ulovlige handlinger. 1.4 Virkninger av vold Hvis vi ser bort fra den såkalte episodiske partnervolden (enkeltstående og mindre alvorlige tilfeller), kjennetegnes vold i nære relasjoner ved repetisjon over tid. Ofre som bokstavelig talt lever i volden, opplever den som en sammenhengende virkelighet bestående av vold. Selv om volden ikke til daglig kommer til uttrykk ved eksplisitte voldshandlinger, innebærer frykten for ny vold at offeret opplever volden som sammenhengende og vedvarende. Straffebestemmelsen om vold i nære relasjoner avspeiler dette, jf straffeloven 219. Når ulike former for vold blir en del av hverdagen, får etter hvert den voldsutsatte vansker med å skille mellom hva som er «normalt», og hva som ikke er det. Dette betegnes ofte som «voldens normaliseringsprosess» (Kvinnofrid 1995). Utfordringen for politiet som kommer i berøring med ofre for vold i nære relasjoner, er å ha en bevissthet om disse reaksjonene. Mange som lever i et voldsforhold, opplever det som nødvendig å undertrykke egne signaler om fare. Dette inngår som en del av en mestringsstrategi, fordi det er 10 FENOMENFORSTÅELSE/BEGREPER

11 slitsomt å være på vakt. Et nedbygd forsvarsverkkan ikkeuten videre gjenopprettes,ogdet tar tid åtilbakekalle normale følelsesreaksjoner på vold. Personer som har levd med vold over tid, kan oppfattes som likegyldige og distanserte.ved åvære bevisste på virkningene av vold vilpolitiet ha større muligheter for å møte voldsofre på en slik måte at det blir en meningsfull dialog, og en god etterforskning. å bli ansvarliggjort for situasjonen. Muligheten for å gå fra ham ses ofte ikke av den som dette blir presentert for. Selv kan den voldsutsatte føle at det ikke er noe annet valg enn å fortsette i mishandlingsforholdet. Risikoen er stor for at følelsen av skam vil forsterkes gjennom at offeret ikke føler seg i stand til å forlate en voldelig partner. 1.5 «Hvorfor går du ikke?» «Mange stiller seg uforstående til at kvinner blir værende i mishandlingsforhold uten å bryte ut. Dette er i seg selv et spørsmål som kan indikere negative holdninger eller manglende forståelse for hva som kjennetegner vold i nære relasjoner.» (NOU 2003:31). Det er en rekke faktorer som uavhengig, eller til sammen, hindrer en mishandlet partner i å bryte ut av et forhold preget av vold. Noen av disse er knyttet til: Økonomi og bosituasjon (avhengighet av partneren) Felles barn («jeg synes barnet også skal ha kontakt med sin far») Trusler («det blir bare verre hvis jeg prøver å bryte forholdet») Mangel på nettverk (typisk for kvinner med annen etnisk bakgrunn enn norsk) Handlingslammelse og skamfølelse («jeg greier ikke noe selv» holde fasaden) Hensynet til voldsutøveren (ta ansvar for voldsutøverens livssituasjon medavhengighet) Det kan i utgangspunktet virke naturlig å stille spørsmål om hvorfor en kvinne som blir mishandlet, ikke forlater sin voldelige partner. Når det likevel frarådes å gjøre det, er det fordi vi da risikerer å sette vedkommende mer tilbake. Den voldsutsatte kan ved en slik spørsmålsstilling oppleve 1.6 Medavhengighet I et mishandlingsforhold er et av overgriperens mål å påvirke den mishandledes atferd, mens den mishandlede søker å unngå volden ved å forsøke å endre overgriperens atferd gjennom sin væremåte. Denne tilpasningen betegnes som medavhengighet. Det spesielle er at graden av medavhengighet øker jo mer den utsatte forsøker å tilpasse seg overgriperen. Mange søker å foreta seg minst mulig som kan være egnet til å provosere voldsutøveren, og slik sett usynliggjøre seg selv. Medavhengihetsfaktoren bidrar sterkt til at det er vanskelig å frigjøre seg og bryte ut av et voldelig forhold. 1.7 Barn som lever med vold i familien «Dere aner ikke hvor mange ganger jeg som liten gutt trakk dynen over hodet og trykket puten inn mot ørene for å slippe å høre spetaklet. Mange ganger ønsket jeg at politiet kom og hentet min voldelige far for alltid slik at vi kunne få fred og ro, få gjenopprette en livskvalitet. Hvordan tror dere jeg hadde det på skolen etter søvnløse og skrekkfylte netter?» Mogens Møller: I fars vold, Kommuneforlaget Vold mot barn er i strid med FNs barnekonvensjon, barneloven, barnevernloven og straffeloven. Det er et offentlig ansvar å iverksette tiltak som sikrer barns rettigheter. Det kan være behov for å nyansere oppfatningen om at «barn er vitne til vold». Mer presist vil være å si: «barn lever i volden» (NOU 2003:31). Et slikt uttrykk vektlegger at barn ikke er passive tilskuere til enkelthendelser, men direkte påvirkes av en virkelighet med vold. Barn som lever med vold i familien, undertrykker egne behov, og bruker energi på å overleve. Dette påvirker helse og utvikling. De påtar seg ofte ansvar som leder til medavhengighet, og sliter med lojalitetskonflikter. Kvinnevoldsutvalget fastslår i sin utredning at barn som lever med vold i familien, er ofre for alvorlig omsorgssvikt (NOU 2003:31). Disse barna eksponeres for vold fra en omsorgsperson, og opplever i tillegg svikt fra fornærmede som ikke evner å beskytte barnet. FENOMENFORSTÅELSE/BEGREPER 11

12 DEL 2: FENOMENFORSTÅELSE/BEGREPER Barn utsettes også direkte for fysisk mishandling. Prosjektet Barn som lever med vold i familien» slår fast at halvparten av dem som utøver vold mot mor, også utøver vold mot barna direkte (ATV Bulleteng nr. 2, s. 16, 2007). For den som står i et mishandlingsforhold, kan det være smertefullt å ta inn over seg at også barna lider, og det å benekte at barna berøres, kan være en del av forsvarsmekanismen. Usikkerhet med hensyn til hva som skjer videre med barna dersom en forteller at disse er til stede når volden begås, vil kunne gi seg utslag i fortielse. Det er åpenbart skadelig for barn å utsettes for fysiske og psykiske overgrep. Nyere forskning peker på skadevirkningene av å være vitne til vold i nære relasjoner. Det er belastende for barn enten å høre eller direkte oppleve volden, og ikke være i stand til å bearbeide inntrykkene. Barn som rammes av vold, oppfører seg ikke likt, selv om de kan ha de samme traumene. Barn velger på samme måte som voksne ulike strategier når det gjelder å håndtere volden de utsettes for. Noen barn blir urolige og voldsomme, andre blir stille og innesluttet. Et fellestrekk synes å være at barn er tilbakeholdne med å fortelle om vold og seksuelle overgrep. 1.8 Vold i homofile parforhold Det er ingen grunn til å anta at forekomsten av partnervold er mindre i homofile forhold enn i heterofile. Det kan endog være tilfelletatvolden er enda mer skjult, idet enkelte ikkeeråpne om sin seksualitet. Itilfeller hvor det gjelder vold i nære relasjoner med personer av samme kjønn, kan det være at fornærmede vil vegreseg foråsiatdet er kjæresten eller partneren som har slått. I stedet for å stille spørsmål om fornærmedes seksuelle legning bør en kanskje heller spørre hvem fornærmede lever sammen med. Vær oppmerksom på situasjoner hvor fornærmede selv er tilbakeholden med å fortelle at han eller hun lever sammen med noen, men hvor bostedet indikerer det motsatte. En av grunnene til at vedkommende kan vegre seg, er at han eller hun nå er bekymret for at dette forholdet blir kjent av familie, venner og arbeidskamerater. En annen ting man skal være oppmerksom på, er forestillingen om at to personer av samme kjønn er jevnbyrdige, og at ingen derfor kan være offer. Risikoen ved en slik forestilling er at partene ved melding om samkjønnet partnervold kan anses for å være «like gode» begge slåss. Selv om det i homofile parforhold godt kan være én som er fysisk sterkere, har dette ingenting å gjøre med hvem som mishandler, og hvem som blir mishandlet. 1.9 Vold og overgrep mot eldre Overgrep mot eldre har de senere år fått status som et eget kriminalitetsområde. Eldre personer utsettes på samme måte som barn, ungdom og voksne for vold, trusler og tvang fra personer i en nær relasjon. En typisk overgrepssituasjon er barn som presser sine foreldre for penger, og bruker vold som pressmiddel. Det kan være en langvarig prosess for en eldre person å erkjenne seg som et voldsoffer. Ofte må andre instanser inn i denne prosessen Når voldsutsatte ikke er idealofre Det er ofte sagt om kvinnemishandling at den foregår overalt og uavhengig av sosial status. Nyere forskning viser at dette er en sannhet som må modereres noe (NIBR rapport 2005:3). Problemene synes mer utbredt i lavere samfunnslag, og rusmisbruk er ofte en frekvent faktor. Politiet må ha et blikk på den kriminelle handlingen som har funnet sted, og ikke la faktorer som ruspåvirkning eller klesdrakt ha innvirkning på vurderingen av det straffverdige i de ulike hendelsene. «Kvinner og barn har en grunnleggende rett til å leve et liv uten frykt for vold. Dette er en menneskerett og er en overordnet målsetting i arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner og barn i nære relasjoner» (NOU 2003:31 Retten til et liv uten vold) 1.11 Omfanget av vold i nære relasjoner Det er vanskelig å anslå det totale omfanget av familievold. Politiets registre, antall henvendelser til krisesentre og andre offentlige hjelpeinstitusjoner gir ikke en fullstendig oversikt. Holdingen til å anmelde og be om hjelp i slike vanskelige situasjoner har nok endret seg vesentlig de senere år, men det er fortsatt mørketall. Vold i nære relasjoner er ingen privatsak, men et offentlig anliggende. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har i 2003, 2005 og i 2008 søkt å skaffe seg mer kunnskap om dette ved å foreta voldsmålinger. Resultatene ble fremlagt i desember 2008 i en rapport fra Justisdepartementet, der det fremgår mye informasjon om omfanget av familievold, samtidig som rapporten gir mye nyttig informasjon om saksområdet. Rapporten kan hentes på Justisdepartementets nettsted eller på voldsofre. 12 FENOMENFORSTÅELSE/BEGREPER

13 2.0 BESKYTTELSESTILTAK

14 DEL 2: BESKYTTELSESTILTAK 2.0 Innledning «Politifolk, ansatte i det øvrige rettsapparatet, ansatte i helseog sosialtjenesten og øvrig aktuelt personale bør få opplæring som gjør dem lydhøre for ofrenes behov og oppmerksomme på retningslinjer for god og umiddelbar hjelp» (FN-resolusjonen om grunnleggende rettsprinsipper for ofre for kriminalitet og maktmisbruk, art. 16). Når politiet kommer i kontakt med ofre utsatt for familievold, er det en hovedoppgave å sørge for tilstrekkelig trygghet og beskyttelse. Dette kan være alt fra mindre inngripende tiltak som fornærmede selv kan iverksette, til mer omfattende tiltak som vitnebeskyttelse. En rådgivende samtale med fornærmede vil være nyttig for å kartlegge behovet. Det er viktig at kontakten opprettholdes underveis, og at det foretas en løpende vurdering av behovet. 2.1 Risiko for ny vold Ved ordensoppdrag som omfatter vold i nære relasjoner, skal politiet søke å forhindre at fornærmede og barn utsettes for en ny straffbar handling fra samme gjerningsmann. Patruljen må hele tiden ha bevissthet om risikoen for at en ny voldsepisode kan inntreffe i kjølvannet av det oppdraget de er på, og det er i de nærmeste dagene etter en voldshendelse at risikoen for å utsettes for ny vold er størst. I denne sammenheng nevnes at det er viktig at det foretas en grundig og konkret vurdering av faren for gjentagelse og hvorvidt vilkårene for bruk av tvangsmidler foreligger. 2.2 Tiltak Det finnes en rekke mulige tiltak som kan iverksettes for å beskytte voldsutsatte, og det er viktig at man i den pågående dialogen finner gode løsninger. Den beste og enkleste beskyttelsen kan trusselutsatte ofte selv sikre ved gjennomgang av egenrutiner, noe som kan innebære større eller mindre omlegginger av hverdagen. Tiltakene skal være tilstrekkelige, men balanserte sett i forhold til hvor byrdefullt og krevende det er å motta og leve under dem. Tiltak bør i størst mulig grad rettes mot trusselutøveren. Det kan være riktig å drøfte muligheten av å utarbeide en detaljert sikkerhetsplan sammen med den voldsutsatte. Planen må fokusere på hva man kan gjøre for å ta vare på seg selv og sine barn dersom det er fare for ny vold. Dette kan for eksempel være å ikke stå øverst i trappen når voldsbruk diskuteres, ikke ta opp temaet i alkoholpåvirket tilstand og å sørge for å ha noen tilstede når det tas opp. Videre kan det være viktig å ha nummeret til krisesenter eller andre viktige instanser lett tilgjengelig, og å ha en pakket koffert klar med det nødvendigste. Trusselen varierer over tid, og det er viktig å tilrettelegge beskyttelsen i forhold til dette. Typisk vil rettsmøter, avgjørelse om barnefordeling, forkynnelse av negative avgjørelser for trusselutøveren og liknende være tidspunkter som krever særskilt oppmerksomhet. Utlevering av voldsalarm og etablering av besøksforbud skal alltid ledsages av annen tilpasset veiledning om beskyttelse typisk råd om ikke å åpne låst ytterdør uten å sjekke hvem som kommer. Alle beskyttelsestiltak skal ha notoritet, og logg bør føres. Det er viktig å sjekke om trusselutøveren har våpen, og hvis så er tilfellet, må inndragning vurderes. Beskyttelsestiltak trusselutsatte selv kan iverksette: Fjerning av navneskilt fra dør, postkasse, tavle for dørtelefon osv. Montering av kikkhull i inngangsdør. Installasjon av sikkerhetslås. Sikring av vinduer mot innbrudd og eventuelt innsyn. Omlegging av tidsskjema, og bruk av alternative ruter til arbeidsplass, butikker osv. Inngå avtaler med betrodde naboer om å være oppmerksomme på uregelmessigheter ved boligen eller i nabolaget. Tilsvarende på arbeidplassen (vis gjerne foto av utøveren). Opprettelse av postboksadresse. Endringer i private og offentlige registre (kjøretøy, bankkonto, telefon og liknende). Låse bildører under kjøring. I tillegg er det mulig å søke folkeregisteret om adressesperre. Adressen kan da bli beskyttet med gradering fortrolig (adressesperre kode 7) eller strengt fortrolig (adressesperre kode 6). Det vil videre være hensiktsmessig å skjerme adresse i andre private og offentlige registre. Navneendring i folkeregisteret kan også være et effektivt tiltak sammen med adressesperre, men varsomhet må utvises idet navnebytte er krevende. Beskyttelsestiltak politiet kan iverksette: Kontaktperson for trusselutsatte i politiet (alle politidistrikter skal ha en kontaktperson for vitnebeskyttelse). 14 BESKYTTELSESTILTAK

15 Ulike tekniske løsninger (bevegelsessensor for aktivisering av lys, alarm, video osv). Voldsalarm. Besøksforbud. Patruljering i nærområdet. Vakthold og transport. Særlig aktuelt i utsatte sammenhenger (rettsmøter osv.). Ledsagelse til og fra avhør, rettsmøter og liknende Relokalisering strakstiltak eller permanent. Skifte av identitet (fiktiv identitet skifte av personnummer). Det finnes i tillegg en rekke rettslige tiltak som er listet opp i nasjonale retningslinjer for vitnebeskyttelse. 2.3 Nærmere om voldsalarm En mobil voldsalarm er ment å være et midlertidig lavterskeltilbud for å løse akutte problemer for voldsog trusselutsatte. Alarmen tildeles etter en totalvurdering foretatt av politiet, eventuelt i samråd med andre etater og institusjoner. Forutsetningen er at det foreligger et reelt behov for et slikt trygghetsskapende tiltak. Den trusselutsatte, eller personer på vegne av denne, må fylle ut en søknad om å få tildelt alarm. Det er ikke noe absolutt krav at det skal foreligge en anmeldelse. Tildelingen skjer for tre måneder om gangen, og trusselbildet avgjør hvorvidt det gis forlenget tildeling. Politiet vil kunne ha et slikt tilbud på plass innen få dager. «Etter at en kvinne som hadde fått utdelt voldsalarm, ble drept i Songdalen av kjæresten, ble nye rutiner innført ved Agder politidistrikt ved utlevering. Blant annet blir trusselutsatte nå kontaktet på nytt en uke etter utlevering for å kvalitetssikre at den trusselutsatte fikk med seg all informasjonen som ble gitt ved utlevering, og for å besvare eventuelle spørsmål.» 2.4 Besøksforbud Besøksforbud er et tiltak for å verne fornærmede i en akutt situasjon. Tiltaket er ikke bare trygghetsskapende for den voldsutsatte, men også grensesettende for voldsutøveren. Den voldsutsatte kan selv begjære et slikt forbud, eller det kan ilegges av allmenne hensyn. Det er ikke et krav at anmeldelse foreligger før besøksforbud utferdiges. Det er tilstrekkelig at det foreligger en «nærliggende og reell» fare for enten a) nye straffbare handlinger eller b) andre krenkelser av fornærmedes fred, jf straffeprosessloven 222 a. Den trusselutsatte varsles så snart som mulig når ilagt besøksforbud er forkynt for voldsutøveren. Det fremgår av forarbeidene at besøksforbud ikke er et tvangsinngrep. Forholdsmessigheten må likevel vurderes, jf. straffeprosessloven 170 a. Intensiteten av inngrepet er lav, og det skal mye til om ikke fornærmedes interesse av vern går foran siktedes rett til å oppsøke henne. BESKYTTELSESTILTAK 15

16 DEL 2: BESKYTTELSESTILTAK Ved utforming av besøksforbud kan det være praktisk å inkludere et større geografisk område, gjerne ved å ta inn et kart i dokumentet hvor det tegnes inn grenser. Den fornærmede får slik et større bevegelsesområde, utover egen bopel, hvor gjerningsmannen ikke har anledning til å oppsøke vedkommende. Det må etableres rutiner ved det enkelte distrikt for registrering og kontroll med besøksforbudene. Ved manglende oversikt vil forbudet kunne utløpe uten at det er foretatt en vurdering av videre behov for besøksforbud, dersom ikke fornærmede selv eller bistandsadvokaten ber om forlengelse. 2.5 Statistikk Ved registrering av en ny sak i BL er det viktig at det i skjermbildet statistikkgruppe er markert for «familievold». Dersom dette ikke er utført, vil omfanget av familievoldssaker i distriktet ikke være korrekt. 2.6 Hjelpetiltak fra andre aktører Det er viktig åvære oppmerksom på at hjelpetiltak kan skje parallelt med politiets arbeid med saker som gjelder vold i nære relasjoner,og selv om etterforskningerigangsatt, skal ikke dette hindrehjelpetiltak fra barnevernet eller andre aktører. For å sikre at politiets arbeid ikke skal bli skadelidende, må det opprettes god kommunikasjon mellom etterforsker og dem som forestår hjelpetiltak. Det er en rekke hjelpetiltak tilgjengelig, hvorav noen er landsdekkende. Dette er informasjon politiet kan formidle i sitt møte med voldsofre. Flere lokale tiltak og ordninger er særlig tilrettelagt for ofre for vold i nære relasjoner. Her kan nevnes: Familievernet består av 64 kontorer som dekker hele landet med en rekke tilbud til voldsofre, familieterapi og terapi for voldsmenn. Tilbudet er gratis og av høy kvalitet. Barnevernet er den sentrale samarbeidspartner for politiet hvor barn er offer for vold, vitne til vold, eller hvor partene har barn eller har omsorg for barn. Enkelte politidistrikter har barnevernsvakt og et tett samarbeid. Her vil barnevernet kunne varsles og rykke ut sammen med politi. På steder uten vaktordning må politiet stille krav til barnevernet om at det finnes varslingsordninger i de situasjoner hvor det er akutt behov for midlertidig omsorgsovertakelse for barn. Konfliktrådet kan i enkelte situasjoner være en samarbeidspartner for politiet i forbindelse med vold i nære relasjoner. Særlig når det gjelder reparasjon av skadede relasjoner, vil dette kunne være aktuelt. Det må foretas en konkret vurdering. ATV Alternativ til vold dekker Oslo, Drammen, Lier, Nedre og Øvre Eiker, Asker, Bærum, Vestfold og Telemark. Betydelig kompetanse innenfor behandling, forskning og utdanning. Enkelte Røde Kors-kontorer driver tjenester hvor de henter og bringer barn mellom foreldre som av ulike grunner ikke kan ha kontakt med hverandre. Stine Sofies Stiftelse med sete i Grimstad har stor kompetanse på vold mot barn og har en meget god veileder som ligger tilgjengelig på nettet, Kirkens Bymisjon i Oslo driver Myrsnipa, hvor man tilrettelegger for samvær med barn for de tilfeller samværet er betinget av tilsyn. Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre er landsdekkende med sine 14 kontorer. Viktige tilbud ved kontorene er vitnestøtte og hjelp til å søke voldsoffererstatning. Hvert politidistrikt bør utarbeide en lokal oversikt over aktuelle samarbeidspartnere og tilgjengelige hjelpetiltak, og gjøre denne kjent. Dette er viktig informasjon som kan være vanskelig å identifisere i akutte situasjoner. 2.7 Krisesentre Krisesentrene er viktige samarbeidspartnere for politiet i det tverrfaglige arbeidet. De innehar lang og god kompetanse i å ivareta kvinner og barn som er utsatt for overgrep. Krisesentrene er døgnåpne og avviser ingen som virkelig har behov for hjelp. I tilfeller hvor det er overhengende fare for nye overgrep, endog fare for livet, er krisesenteret et aktuelt sted som kan gi beskyttelse. Særlig i situasjoner hvor gjerningsmannen ikke er pågrepet, vil dette kunne være en god løsning. Er fornærmedes sikkerhet truet, kan patruljen i sin veiledning anbefale krisesenteret. Dette kan gjøre det enklere for dem som opplever det som vanskelig og stigmatiserende med et slikt opphold. For en del kvinner innebærer opphold på et krisesenter et personlig nederlag, noe som kan være en av grunnene til at enkelte voldsutsatte vegrer seg for et slikt tilbud. Krisesenteret kan dog tilby mer enn et sikkert oppholdssted, nemlig informasjon, hjelp og støtte, noen å snakke med som forstår, samtalegrupper osv. Et kortvarig opphold vil kunne bidra til reetablering. 16 BESKYTTELSESTILTAK

17 2.8 Advokathjelp til fornærmede Ofre for vold vil ofte ha rett til bistand av advokat enten som bistandsadvokat, jf. straffeprosessloven 107 a, eller som fritt rettsråd, jf. rettshjelpsloven 11. Bistandsadvokat oppnevnes av retten, mens fritt rettsråd tilstås gjennom fylkesmannen. Det er politiets oppgave å påse at fornærmede blir kjent med sine rettigheter: Vold i nære relasjoner, herunder overtredelse av straffeloven 219 Ved overtredelse av straffelovens sedelighetsbestemmelser, jf , 199 og 200 andre og tredje ledd Vedtvangsekteskap,jf. Straffeloven 222 andre ledd Når det er grunn til å tro at fornærmede vil få betydelig skade som følge av handlingen Ved besøksforbud, jf. straffeprosessloven 222 a, og kontaktforbud, jf. straffeloven 33, når forbudet gjelder eget hjem og bringes inn for retten, eller når grunnlaget er mulig overtredelse av straffeloven 219 Foreldre til barnunder 18 hvis død skyldes straffbar handling. Andre etterlatte når døden skyldes straffbar handling og særlige forhold tilsier behov Ved overtredelse av lov om kjønnslemlestelse av 15. desember 1995 nr. 74 avvergeplikten går foran lovbestemt taushetsplikt. Forbrytelsene som er omfattet, er blant annet voldtekt, seksuell omgang med barn, seksuelt misbruk av fosterbarn eller stebarn eller noen under 18 år som står under andres omsorg, myndighet eller oppsikt, samt grov legemsbeskadigelse og drap. Avvergeplikten gjelder ved pålitelig kunnskap om at forbrytelsen er i ferd med eller ventes å finne sted. Er forbrytelsen gjennomført, har man bare plikt til å anmelde forholdet til politiet dersom anmeldelsen kan forebygge nye alvorlige forbrytelser. Offentlige organer kan i medhold av forvaltningsloven 13 b første ledd nr. 6 uten hinder av taushetsplikten anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til politiet «når det finnes ønskelig av allmenne hensyn eller forfølgningen av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver». Barnevernet kan, uten hinder av taushetsplikt, alltid anmelde eller gi opplysninger til politiet om at et barn er utsatt for vold eller overgrep dersom dette er nødvendig for å fremme barnevernets oppgaver overfor barnet, jf. barnevernloven 6 7. Helsepersonells meldeplikt til politiet fremgår av flere bestemmelser i helsepersonelloven: For de saker som er listet opp over, vil fornærmede ha rett til kostnadsfri konsultasjon hos advokat allerede før anmeldelse. Dersom forholdet anmeldes, vil samtalen dekkes som en del av bistandsadvokatoppdraget. Hvis forholdet ikke anmeldes, vil kostnaden dekkes som fritt rettsråd, jf. rettshjelpsloven 11. Den som harværtutsatt forvold inære relasjoner,har rett til bistand av advokat, fritt rettsråd, uten behovsprøving, jf. rettshjelpsloven 11, nr. 6. Voldsofre som skal søke erstatning fra gjerningsperson, har rett til bistand av advokat, fritt rettsråd, uten behovsprøving, jf. rettshjelpsloven 11, nr. 4, og til fri saksførsel, jf. rettshjelpsloven 16 første ledd. Fornærmede som skal søke voldsoffererstatning fra staten, har rett til bistand, jf. straffeprosessloven 107 (Ot.prp. nr s. 36). Det vises for øvrig til Rt 1996, s. 293 og Rt 1999, s Melding til politiet Alle har en generell plikt til å søke å hindre visse former for alvorlige forbrytelser gjennom å anmelde eller på annen måte avverge forholdet jf. straffeloven 139. Denne BESKYTTELSESTILTAK 17

18 DEL 2: BESKYTTELSESTILTAK 22 (etter samtykke fra foreldre) 24 (opplysninger etter en persons død) 31 (opplysningsplikt til nødetater for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom) 23 nr. 4 (opplysningsrett når tungtveiende private eller offentlige hensyn gjør det rettmessig å gi opplysninger videre) 36 (unaturlige dødsfall) Samtidig har helsepersonell samme meldeplikt til barnevernet som andre offentlige organer, og opplysninger kan på den måten nå politiet. Meldeplikten i straffeloven 139 gjelder også for helsepersonell, videre har helsepersonell i likhet med øvrige en rett til å melde, jf. forvaltningsloven 13 b første ledd nr Praktisk eksempel Barnevernet i Kristiansand mente at politiet i Kristiansand ikke oppfylte sin meldeplikt på bakgrunn av at tallene var mye lavere enn i sammenliknbare byer. Det ble satt i gang et arbeid for å bedre rutinene uten at tallene endret seg. Innsatsen ble forsterket, men resultatet uteble. Løsningen ble at i stedet for at politiet leverte opplysninger til barnevernet, fikk barnevernet møte opp hos politiet og hente de opplysningene de hadde krav på. Dette ble tilrettelagt ved at barnevernsvakta hver morgen møtte på operasjonssentralen og gikk gjennom PO-loggen sammen med operasjonsleder, og fikk tilgang til de meldinger de skulle ha. Ordningen hadde også den effekt at den ble et treffpunkt mellom politi og barnevern hvor det skjedde erfaringsutveksling og man ble bedre kjent med ansikter i en samarbeidende etat. Samarbeidet har utviklet seg slik at politiet nå varsler barnevernsvakta hver gang det er utrykning i familievoldssaker hvor barn er involvert. Barnevernsvakta kan kjøre til samme sted og ivareta sine oppgaver i en tidlig akuttfase, og politiet kan lettere rette oppmerksomheten mot de politifaglige sidene ved oppdraget Utvisning på grunnlag av vold i nære relasjoner Utlendingsdirektoratet har irundskriv UDI OPA trukketopp retningslinjer for en raskere behandling av utvisningssaker hvor detforeliggerrettskraftig avgjørelse i straffesaker knyttet til grov vold eller vold i nære relasjoner. Det er viktig at politiet benytter sin kompetanse på området og har et nært samarbeid med UDI når straffbare forhold begås av utenlandske borgere, ikke minst vold i nære relasjoner. Viktige punkter å huske på: Det skal snarest sendes melding til Utlendingsdirektoratet om siktelser og tiltalebeslutningerjf. påtaleinstruksen Politiet må ta stilling til om saken skal behandles etter hurtigprosedyrer, forberede saken og sende all relevant dokumentasjon til Utlendingsdirektoratet. Er forholdet avgjort ved forelegg, må det i forelegget fremgå at vedtaket kan medføre utvisning og innmelding i SIS. Det må foreligge detaljert avhør om tilknytning til Norge. Det er viktig å «tenke mulig utvisning fra riket» allerede ved oppstart av straffesaken Ny oppholdstillatelse etter samlivsbrudd Utenlandske kvinner med oppholdstillatelse etter familiegjenforening skal ikke miste sin oppholdstillatelse i Norge ved samlivsbrudd dersom kvinnen, eller eventuelle barn, blir mishandlet i samlivsforholdet, jf. utlendingsforskriften 21 femte ledd, jf. 37 sjette ledd. Erfaringer tyder på at det er en misforståelse blant enkelte kvinner om at forholdet må ha hatt en varighet i tre år for at de skal unngå utvisning. Rundskriv UDI SODA gir retningslinjer for saksbehandlingen, men følgende kan være verdt å merke seg: Det stilles ikke krav til årsakssammenheng mellom mishandlingen og samlivsbruddet, og det er uvesentlig hvem som tar initiativet til bruddet. Mishandlingen kan være av fysisk eller psykisk art og må ha ført til forringet livskvalitet. Skaden kan være av fysisk eller psykisk art eller en kombinasjon. Mishandlingen må sannsynliggjøres, men det stilles ikke strenge krav her. Som utgangspunkt legges kvinnens forklaring til grunn. 18 BESKYTTELSESTILTAK

19 3.0 STRAFFESAK

20 DEL 2: STRAFFESAK 3.0 Innledning Straff er et sentralt virkemiddel i kriminalitetsbekjempelsen. Voldsofre er imidlertid ofte ikke spesielt opptatt av utsiktene til en eventuell pådømmelse i saken, men vektlegger i større grad betydningen av egen trygghet og sikkerhet. Det at offeret føler en viss grad av trygghet, vil kunne være en forutsetning for at vedkommende gir nødvendig informasjon til politiet. Vold i nære relasjoner omfatter handlinger som innebærer ulike former for trusler, tvang, psykisk og fysisk vold, begrensning av bevegelsesfriheten eller andre former for krenkelser av en nærstående person. Straffeloven 219 er den sentralestraffebestemmelsen som rammer mishandlinginære relasjoner.sentralt iforholdet til bestemmelsen er behovetfor åbelegge med straff de psykiske følgeneavvold utførtinære relasjoner,utoverderent fysiske. Bestemmelsentar sikte på åfangeopp mishandling over tid, men omfatter også groveenkelthendelser. I all etterforskning oppnås de beste resultater ved optimal utnyttelse av påtalefaglige og politifaglige ressurser. Riksadvokaten har ajourført og gitt mer utfyllende retningslinjer for etterforskning og påtalebehandling på området i rundskriv nr. 3/2008. Rundskrivet er sentralt i dette kapittelet, og vil i stor grad bli gjengitt. Rundskrivet er også i sin helhet vedlagt. Ut over dette gis det her supplerende informasjon om det rent politifaglige og det forebyggende. Det er i den innledende fasen av en familievoldssak at hovedgrunnlaget legges for den videre etterforskningen, og første enhet på åstedet spiller en nøkkelrolle. For å nå et best mulig resultat kreves kompetanse fra alle involverte. De som kommer i berøring med denne type kriminalitet, bør ha noe kjennskap til den vanskelige situasjonen som ofre for vold i nære relasjoner kan oppleve. En forutsetning for at voldsrammede skal klare å bryte ut av et voldsmønster, og senere møte i retten og forklare seg, er at han eller hun får nødvendig oppfølgning. Politiet skal etterstrebe høy kvalitet i sitt møte med mennesker som kan ha blitt utsatt for vold i nære relasjoner, uavhengig av ofrenes kjønn, alder, etniske bakgrunn, seksuelle orientering/legning, sosiale status osv. Et møte med politiet er for mange voldsrammede en mulighet for å bryte et mønster av gjentatte overgrep. En utrykning til en akutt situasjon kan representere det siste tilfellet i en serie av psykisk, fysisk eller seksuell mishandling. Dersom en politipatrulje kun konsentrerer seg om å«gjenopprette ro og orden», stården voldsutsatte i fare for åpåføres nye straffbare handlinger innen kort tid. 3.1 Avdekking av straffbart forhold Politiet får gjerne kunnskap om vold i nære relasjoner i forbindelse med anmeldelse ved fremmøte hos politiet, ved melding fra annen myndighet eller ved utrykning etter melding. Riksadvokaten påpeker i sitt rundskriv at det: «for alle tilfeller gjelder at straks politiet forstår at en kan stå overfor en familievoldssak, skal det settes i gang etterforsking for å klarlegge hva slags straffbare forhold som kan være begått og deres omfang og varighet. Politiet må alltid ta stilling til om det er behov for beskyttelsestiltak overfor fornærmede, barn eller andre i familien, herunder om mistenkte skal pågripes. Det må vurderes om det er behov for å ta kontakt med andre offentlige myndigheter, for eksempel barneverntjenesten, jf. påtaleinstruksen 5-2. Dersom den anmeldte er utenlandsk statsborger, skal det gis melding til Utlendingsdirektoratet (UDI) i samsvar med påtaleinstruksen UDI har gitt anvisning på rutiner for hurtigprosedyre i saker om utvisning på grunn av grov vold og vold i nære relasjoner (rundskriv RS ). Fornærmede skal alltid orienteres om videre saksgang, og det bør vurderes å oppnevne en kontaktperson for fornærmede i politiet, jf. nærmere omtale av disse tiltakene i NOU 2006: 10 (Fornærmedeutvalget) side 135 flg. og Ot.prp. nr. 11 ( ) side 44 flg.» 3.2 Anmeldelse ved fremmøte hos politiet Den anmeldte volden ved fremmøte hos politiet tas normalt imot av politivakten. Dette kan være mennesker i en sårbar og utsatt situasjon som må møtes med profesjonalitet og omtanke. Vi må påse at møtet med det offentlige strafferettsapparatet ikke oppleves som et nytt overgrep, der den hjelpetrengende unødig må begrunne og legitimere sitt behov for hjelp. Riksadvokaten peker på at det for de fleste fornærmede er et alvorlig tiltak å anmelde et familiemedlem for vold. 20 STRAFFESAK