Prester og prestefruer i Kautokeino pastorat

Transkript

1 Prester og prestefruer i Kautokeino pastorat Siv Rasmussen Da Thomas von Westen og hans misjonærer reiste rundt langs fjordene i Finnmark og bygde kirker og skolehus på begynnelsen av 1700-tallet, hadde svenske prester betjent indre Finnmark i godt over hundre år. Fram til grenseoppgangen mellom Norge og Sverige i 1751 skattet samene i indre Finnmark til begge land, mens Sverige sto for de kirkelige tjenestene og rettspleien. Fra svensk side ble området betraktet som en del av Torne lappmark, som også inkluderte de nåværende kommunene Enontekis og Utsjok i Finland, samt Kiruna i Sverige. Kautokeino pastorat ble opprettet i 1673, og i perioden /55 hadde pastoratet til sammen seks prester. Disse var fast bosatte i Kautokeino, og foretok årlige reiser til de tre andre siidaene i pastoratet, Ávjovárri, Teno og Utsjok. Bortsett fra pastoratets første prest, hadde samtlige av prestene koner og barn, som også bodde i Kautokeino. Disse seks prestene virket som prester innenfor den svenske kirka. Dette kan forlede oss til å tro at de først og fremst var svenskspråklige, fra sørligere deler av Sverige. Men fem av de seks prestene kom fra Tornedalen. Av disse fem var fire prestesønner med tilknytning til Övertorneå, mens den femte var sønn av en handelsmann i Torneå. Den eneste som ikke kom fra Tornedalen, var en bondesønn fra nabosognet Kemi. Som vi skal se, var alle disse prestene knyttet til hverandre gjennom slektskap. Fra middelalderen og fram til året 1809 var Finland en del av kongeriket Sverige. Mesteparten av det nåværende Finland lå under Åbo bispedømme, mens de nordlige delene av Sverige hørte til Uppsala erkebispestol, fram til Härnösands bispedømme ble opprettet i Grensa mellom de to bispedømmene lå litt lenger øst enn dagens grense mellom Finland og Sverige, slik at bygdene på begge sidene av Torne- Muoniovassdraget fra Karesuando til Torneå tilhørte samme bispedømme. Samtidig var området en del av Västerbotten län, noe som betyr at Tornedalen var underlagt den i hovedsak svenskspråklige siden, både kirkelig og verdslig. Tornedalen lå imidlertid innenfor det finske språkområdet, der en forutsetning for å få prestestillinger var, at prestene behersket finsk. Også i det samiskspråklige Torne lappmark var finsk hovedspråket i kirka. Samisk ble i noen grad brukt som et hjelpespråk, avhengig av samiskkunnskapene til de enkelte prestene. Anund Curtilius Kautokeino pastorats første sogneprest, Anund Isaksson Curtilius, var sønn av kapellanen i Hietaniemi i Övertorneå sogn. Faren, Isak Clementsson Curtilius, kom opprinnelig fra Österbotten, og hadde studert både ved Åbo akademi og Uppsala universitet. Mora het Brita Anundsdotter Tulkki og stammet fra en av de rikeste birkarlslektene i Tornedalen. Hennes tippoldefar Olof Anundsson Tulkki var den første birkarl og skattefogd fra denne slekta 62

2 Foto: Siv Rasmussen. som vi kjenner til, registrert som birkarl i Torneå i 1539 og fogd i Deretter fulgte tre generasjoner som alle er birkarler og fogder. Tulkki-slektas gård Tulkkila ble overtatt av Isak Curtilius og Brita Tulkki. Her vokste barna deres opp i et typisk tornedalsk bondesamfunn der finsk var dagligspråket og den finske ødemarkskulturen «erämarkskulturen» stod sterkt. Dette gikk ut på at bøndene jaktet og fisket i visse områder i ødemarka gjerne mil fra hjemgården. Mange rettssaker handler om rettigheter til fiskevatn, og på lagtinget i Övertorneå i 1676 ble det tatt opp en tvist Brita Anundsdotter Tulkki hadde med en slektning angående to fiskevatn i Muonio, et område som grenset både til Torne lappmark og Kemi lappmark. Slekta Tulkki hadde helt tilbake på 1500-tallet hatt fiskerettigheter i en rekke innsjøer her. Lappmarksplakaten av 1673 åpnet opp for at også nybyggere kunne slå seg ned i Lappmarken. Selv om dette ikke forårsaket det store rushet av nybyggere, førte det til at man fikk stadig flere finskspråklige innflyttere langs de store elvene i Torne lappmark sør for vannskillet. Nord for vannskillet, i det nyopprettete Kautokeino pastorat, bestod hele befolkningen av nomadiserende samer, som flyttet med reinflokkene mellom vinterbeiter på innlandet og sommerbeiter ved norskekysten. Anund Curtilius, som kom rett fra prestestudier i Uppsala, kom ikke til noen bygd med gårder og fastboende befolkning, slik han var vant med fra Tornedalen. Kirke og prestegård var heller ikke bygd ennå. Gudstjenestene i Kautokeino ble holdt i en liten tømmerbygning som var satt opp år tidligere. Curtilius selv skal ha bodd i Masi, når han ikke var på reise rundt i siidaene. Samlet befolkningsmengde i pastoratet var personer, med Kautokeino og Utsjok som de største siidaene. I alle siidaene ble det holdt markeder på etterjulsvinteren, der siidaens befolkning samlet seg. Ellers i året lå disse markeds- og tingsplassene øde og stille. Men under noen hektiske dager hvert år ble disse plassene handelsplass, lagtingssted, skatteinnkrevingssted og kirkested. Både handelsmenn, dommer og skattefogd kom reisende fra Torneå eller Tornedalen, der de besøkte samtlige siiaer etter en bestemt rute. Før Kautokeino fikk fastboende prest kom også presten tilreisende fra Torneå. Johannes Tornberg Övertorneå sogns hovedkirke lå i Matarengi, knappe to mil nord for Hietaniemi. Sogneprest her i perioden var Nils Nilsson - på latin Nicolaus Nicolai Ulopolitanus. Hans sønner som var oppvokst i Övertorneå, tok etternavnene Tornensis og Tornberg. I likhet med Isak Curtilius kom Nicolaus Ulopolitanus fra Österbotten. Siden Tornedalen lå under Västerbotten län og Härnösand stift, skulle de egentlig hente sine prester og andre embetsmenn fra svensk side. Men da det var vanskelig å finne finsktalende embetsmenn der, ble de ofte hentet fra Österbotten. Dette behovet avtok etter ei tid, siden flere lokale, finskspråklige prestesønner kom nordover igjen etter fullførte studier i Uppsala. Prestesønner valgte ofte samme karriere som faren, og mange prestedøtre giftet seg med prester, slik at det dannet seg store presteslekter. Dette var et mønster som ble fulgt i Ulopolitanus egen familie. Han skal selv ha vært gift med ei datter av sin forgjenger i Övertorneå, og tre av sønnene deres ble prester. Både eldstesønnen Anders Tornensis, og yngstesønnen, Johannes Tornberg, hadde prestestillinger både i Tornedalen og i Torne lappmark. Flere av Johannes sønner og sønnesønner ble også prester, og slekta Tornberg ble etter hvert en av de største presteslektene i det nordlige Staven prest Joh. Tornberg ble slått i hjel av russerne med. 63

3 Sverige. Anders Tornensis ble stamfar til den samiske slekta Tornensis. Johannes Tornberg var i motsetning til Anund Curtilius allerede familiemann da han fikk prestestillinga i Kautokeino. Han var gift med forgjengerens søster, Brita Isaksdotter Curtilia. På samme måte som Curtilius bodde også familien Tornberg den første tida i Masi. Ei dramatisk fortelling vitner om dette. På en reise mellom Kautokeino og Masi sommerstid falt komsa med spebarnet Isak ned i elva. Komsa var festet til en kløvrein, og komsa med barnet hadde drevet med strømmen et godt stykke før noen oppdaget det. Til alt hell hadde ikke barnet tatt noen skade. Johannes Tornberg fikk etter hvert satt opp prestebolig til seg og familien på det som nå er Kautokeino kirkested. Åtte år etter at Tornberg hadde forlatt Kautokeino, ble samene der pålagt å betale han 27 daler i koppermynt for presteboligen. I 1682 fikk Johannes Tornberg nytt embete i Jukkasjärvi. Etter fem år overtok Tornberg som sogneprest i fødesognet Övertorneå, samme stilling som både faren og broren Anders hadde innehatt. Johannes Tornbergs liv fikk en sørgelig slutt. Under Den store nordiske krig ble han overfalt av russiske soldater som var ute etter kirkesølvet. Den 76-årige presten hadde nådd å låse kirka og var på flukt oppover elveisen, men ble innhentet av soldatene som mishandlet presten til døde med hans egen spaserstokk. Stokken oppbevares fortsatt i Övertorneå kirke. Anders Tornensis Anders Nilsson Tornensis også skrevet som Andreas Nicolai Tornensis ble Kautokeinos tredje prest. Han var den eneste av de seks svenske Kautokeino-prestene som ble der til han døde. Da Tornensis kom til Kautokeino i 1682 var han en mann i femtiårene. Som ung nyutdannet prest fra Uppsala universitet, ble han i 1655 tilsatt som brukspredikant på Kengis bruk i Pajala. Her var han fram til 1677 da han etterfulgte sin far Nicolaus Ulipolitanus som sogneprest i Övertorneå. I Kengis ble han straffet for å ha viet et ungt par, der kvinnen var gift fra før. Verre gikk det i Övertorneå der han ble avsatt som prest fordi han fikk barn med sin husholderske. Tornensis var nettopp blitt enkemann, og giftet seg snart med husholdersken, som het Aili Jönsdotter og var bondedatter fra Kaulinranta i Tornedalen. 64 Etter få år ble Tornensis tatt til nåde igjen som prest, og fikk så overta prestestillinga i Kautokeino etter broren. Men Anders og Aili hadde ikke noe ønske om å bryte opp fra Tornedalen. De så for seg en løsning der Anders foretok årlige reiser til de nordlige Øvertorneå kirke. Foto: Siv Rasmussen.

4 Kilde: Alf Isak Keskitalo siidaene, slik det var blitt praktisert før Kautokeino ble eget pastorat. Først tre år etter at Anders hadde fått prestetjenesten, flyttet de til Kautokeino, trolig etter et ultimatum. Aili og Anders er det eneste presteparet i pastoratet som døde der, og samtlige av deres seks felles barn ble boende i Kautokeino eller i nabobygdene. De giftet seg med samer, slik at etterslekta raskt gikk over til å bli betraktet som samer. Dette presteparet og deres barn finner man i en lang rekke rettssaker i tingbøkene fra Kautokeino, både som fornærmete og anklagere. Særlig prestefrua Aili er av ettertida blitt beskrevet som stridbar og med dårlig moral. Flere av rettssakene kan knyttes til gården som var det naturlige samlingsstedet for handelsmenn og andre farende folk, og servering av brennevin. Likevel er kanskje dette ettermælet litt forkjært, da en rekke rettssaker handler om rettigheter til slåtter og fiskevatn. Denne typen tvistesaker var tornedalingene vant med å ta opp på tinget. Det var vanlig at også kvinner tok opp slike saker. Lik andre prester i Sverige, drev også Kautokeino-prestene gårdsbruk. I tillegg var fiske i innsjøer og elver en viktig del av økonomien. Tingbøkene viser også at Anders hadde noen uoverensstemmelser med samene angående deres skyssplikt. Prestens hovedlønn var 30 tønner korn, som samene var forpliktet til å frakte opp til Kautokeino fra Kengis bruk. Prestefamiliene var svært avhengige av kornet de fikk opp fra Tornedalen. Oppvokste som de var i en bondekultur, var mel en viktig del av kostholdet deres. Under Anders Tornensis tid som sogneprest, ble det på begynnelsen av 1700-tallet bygget kirker både i Kautokeino og i Utsjok. Opprinnelig skulle det bygges kun ei kirke omtrent midt i pastoratet, ved elva Kárášjohka. Men da det var sterk motstand mot dette både fra Kautokeino og Utsjoks side, ble planene endret. Det er noe uklart hvor mye Tornensis hadde å gjøre med kirkebygginga. Det ble gitt kongelig støtte til bygginga, og kirkene fikk også kongelige navn: St. Carl i Kautokeino og St. Ulrica Eleonora i Utsjok. Omtrent på samme tid som kirka ble bygget, dukker det i kildene opp en klokker i Kautokeino. Han het Samuel Israelsson, var fra Haparanda og var søstersønn av Anders Tornensis. Samuel flyttet fra Kautokeino til Alta, der han etter hvert ble lensmann. I 1721 var han med og satte opp kapellet i Masi, som et ledd i Thomas von Westens misjonsvirksomhet. Også Johannes, en av Aili og Anders sønner, ble innlemmet i von Westens misjon. Han flyttet tidlig til Sørstrømmen i Kvænangen, der han drev småbruk. Han ble av Thomas von Westen ansatt som kateket på Uløya og i Lyngen, men ble jaget bort derfra av presten i Karlsøy, Michael Heggelund. Samene i området ville gjerne ha Den første tømmerbygningen som ble brukt som kirke i Kautokeino. Johannes som kateket, men de ble av klokkeren nektet å huse han. Hele saken opprørte von Westen sterkt, da han hadde innsatt Tornensis for sin «Skikkeligheds skyld» og han hadde «med stor Umage» overtalt han til å ta stillinga. Også to av Aili og Anders sønnesønner ble kateketer. Dette var Isak Andersson Tornensis og hans fetter Johan Olofsson Tornensis. De gikk på skolen i Utsjok, der det i 1742 ble opprettet et skoletilbud for hele Kautokeino pastorat. Etter endt skolegang ble de ansatt som kateketer samme sted, men begge døde imidlertid i svært ung alder. Isak Tornensis var for øvrig gift med utsjokprestens søster, Catharina Hellander fra Torneå. Johan(nes) Tornberg d.y Først ved prest nummer fires ansettelse fikk man et generasjonsskifte blant prestene i Kautokeino. Men fortsatt holdt man dette innenfor familien, da den nye prestens forgjengere hadde vært 65

5 hans egen far og to onkler. Som sønn av Johannes Tornberg og Brita Curtilia var Johan eller Johannes Tornberg d.y. vokst opp i Kautokeino og Jukkasjärvi. Kona hans het Sara Renmark og var fra Kengis bruk i Pajala, der flere av Tornberg/Tornensis-prestene var brukspredikanter. Da Johan og Sara flyttet til Kautokeino, var det ingen andre fastboende der enn presteenka Aili, sammen med sine to yngste barn, Olof og Maria. Tornberg fikk satt opp prestegård på motsatt side av elva for Ailis gård, men naboskapet var ikke ukomplisert. Noen av uoverensstemmelsene var knyttet til de før nevnte slåttemarkene, der Aili og Anders som de eneste fastboende hadde lagt under seg store områder. Men Johan Tornberg som jo hadde bodd i Kautokeino i barndommen, mente at visse høyslåtter lå under prestegården, da de var brukt av faren i hans tid som sogneprest. Deres datter Catharina ble den siste av de svenske prestefruene i Kautokeino, mens sønnen Salomon ble sogneprest i nabosognet Enontekis. Johan Tornberg d.y.`s bror, Isak Tornberg, virket ei kort tid som vikarprest i Kautokeino etter at Anders Tornensis døde i Isak var i årene brukspredikant ved Kengis bruk, før han ble kapellan i Hietaniemi etter morbroren, Anund Curtilius. Isak Tornbergs kone, Magdalena Kempe, kom fra en annen stor presteslekt i Tornedalen. Hun var for øvrig halvsøster til Sara Renmark. Deres felles 66 Torne lappmark var et svenskt administrativt område som omfattet følgende nåværende kommuner: Kautokeino, Karasjok og den sørlige del av Tana i Norge, Utsjok og Enontekis i Finland, samt Kiruna i Sverige. Området bestod av 8 10 samiske siidaer av svenskene kalt «lappbyer». Fram til grensetrekkingen mellom Norge og Sverige i 1751 innkrevde begge stater skatt i siidaene Kautokeino, Lahppojávri, Ávjovárri, Teno og Utsjok. Sverige stod imidlertid for de kirkelige tjenestene og rettspleien. Kart: Adnan Icagic.

6 mor var datter av Arendt Grape, brukspatron på Kengis bruk. Johan Junnelius Kautokeinos femte prest, Johan Junnelius, var i motsetning til prestene før han, verken prestesønn eller fra Tornedalen. Han var bondesønn fra nabosognet Kemi, som tilhörte Österbotten län og Åbo stift. Han skilte seg ut ved at han hadde studert både i Åbo og i Uppsala. I likhet med mange andre prester som ikke selv var av presteslekt, giftet han seg med ei prestedatter. Dette var Isak Tornbergs datter, Brita. Hennes søster Margareta var gift med Utsjoks første lærer og sogneprest, Anders Abrahamsson Hellander fra Torneå. Junnelius skulle bli den av prestene som hadde lengst tjenestetid i Kautokeino med hele 27 år. I en henvendelse til Lappmarksdirektionen for å få en anbefaling i forbindelse med at han Slektskart over presteslekten Tornensis Tornberg. Oversikt over personer i kirkelivet i Kautokeino og Utsjok i perioden , i roller som prest, prestefrue, kateket eller klokker. Illustrasjon: Siv Rasmussen. 67

7 søkte seg til Övertorneå, beskriver han inngående sine strabaser som prest i Kautokeino; de årlige, lange reisene med rein mellom kirkene, brist på fornødenheter, ensomheten, og bekymringen for sine seks små barns framtid. Videre skriver han at man har et bedrøvelig eksempel på hvordan det kan gå, i hans forgjengers «Hr. Anders Tornensis efterlämnade barn». Disse «barna» var på denne tiden i årsalderen, og var søskenbarn av Junnelius svigerfar. Han vektlegger at de alle er blitt samer at noen har måttet flytte til det fremmede landet Norge, og at de lever i 68 stor fattigdom og forakt. Han må ha håpet på at dette ville gjøre inntrykk på den svenske Lappmarksdirektionen, og at de ville være villige til å hjelpe han til ei ny stilling. Han nevner derimot ikke noe om at tre av Anders Tornensis sønner var blitt domfelt for utenomekteskapelige forhold, der den ene til og med fikk dødsdom. Han nevner heller ikke at Tornensis svigersønn fikk dødsdom for tyveri. Dette er litt rart da Junnelius ellers var nidkjær som prest, og hadde også hatt konflikter med flere i Tornensis-familien. Dette kan forklares med at disse sakene lå flere år bak i tid. På Junnelius tid hadde både Anders d.y. og Olof Tornensis offentlige verv. Anders var nemndemann i en årrekke, mens Olof var postbud og «straffkarl». Det kan også ha spilt en viss rolle at Junnelius halvbror, som hadde vært klokker hos han ei tid, var blitt straffet for ulovlig handel. Junnelius kan ha følt seg i en utsatt posisjon for å bringe inn gamle domssaker. Johan Larsson Björkman /55 Den sjette og siste svenske presten var Johan Björkman, som i likhet med forgjenger Junnelius heller ikke kom fra en presteslekt. Faren var handelsmann i Torneå og senere lensmann i Gällivare. Navnet Björkman skal stamme fra en gård på Björkön, der Torne sogns første kirke ble bygget allerede i seinmiddelalderen. Gjennom halvbrødrene til Johans far var de også i slekt med den mektige tornedalsslekta Kohre, som opprinnelig var birkarler. Johan Björkman ble født på en Kohre-gård i Vojakkalla i Tornedalen, da familien Kautokeino og Ávjovárri som er det gamle navnet for Karasjok tilfalt Norge ved grenseoppgangen I Tandalen ble riksgrensa trukket midt gjennom siidaene Teno og Utsjok. Området vest for Tanaelva ble en del av Norge, mens de østlige delene forble svensk fram til grensetrekkingen mellom Sverige og Finland i Kilde: Ørnulv Vorren. Kart: Adnan Icagic.

8 flyktet fra russerne under Den store nordiske krig i Björkman fikk i 1740 stilling som nødårspredikant på Kengis bruk, etter at brukspredikanten der, Johannes Antilius, var død. Her ble han raskt gift med enka etter forgjengeren, Catharina Johansdotter Tornberg. Som datter av Johan Tornberg d.y. og Sara Renmark var hun født i Kautokeino, der hun bodde inntil hun som tiåring flyttet med familien til Jukkasjärvi. Da hennes nye ektemann fikk prestestillinga i Kautokeino i 1746, vendte Catharina tilbake til Kautokeino i voksen alder, slik hennes far gjorde. Også hennes første manns familie hadde en viss tilknytning til Kautokeino, da byggmester for Kautokeino kirke hadde vært hennes første manns far, Christiern Antilius i Torneå. Avslutningen av Kautokeino pastorat Da grensa mellom Norge og Sverige ble fastlagt i 1751, etter mange år med undersøkelser og forhandlinger, tilfalt store deler av det svenske Kautokeino pastorat Norge. Den svenske kirka måtte dermed trekke seg ut av de områdene som ble lagt under Norge og Den norske kirke, der kirkestedet i Kautokeino med kirke og prestegård må betraktes som det viktigste. Familien Björkman forlot imidlertid ikke Kautokeino umiddelbart. Fra norsk side hadde man ikke ordnet med noen ny prest til å skjøtte embetet i Kautokeino, og det skulle ta flere år før dette gikk i orden. Dermed fortsatte Björkman som prest i Kautokeino enda i 3 4 år etter at området var blitt innlemmet i Norge. Det er noe usikkert når familien forlot Kautokeino, men sannsynligvis skjedde det rundt årsskiftet 1754/1755 da de flyttet til Gällivare. Med det var det slutt på Kautokeino pastorat og Sveriges offisielle innvirkning på kirkelivet i indre Finnmark. Men på det uoffisielle plan kom likevel pietistiske religiøse strømninger fra Tornedalen til å påvirke kristendomsform og kirkeliv i området. De viktigste bevegelsene her var «roperne» på 1770-tallet og læstadianismen fra 1840-tallet av. Litteratur: Bygden, Leonard: Härnösands stifts herdaminnen. ndex.htm Kyll, Ritva 2005: «Kirkon ja saamelaisten kohtaaminen Utsjoella ja Inarissa ». Studia Historica Septentrionalia 47. Pohjois-suomen historiallinen yhdistys. Societas Historica Finlandiae Septentrionalis, Rovaniemi. Smith, P.L. 1938: Kautokeino og Kautokeino-lappene. En historisk og ergologisk regionalstudie. Institutt for sammenlignende kulturforskning. Aschehoug&Co (W. Nygaard), Oslo. Strømstad, Alf og Kristian Fors 2006: Slekter i Indre Finnmark, de eldste generasjoner. Utgitt på eget forlag (Alf Strømstad), Hvalstad. Forfatteren: Siv Rasmussen er Ph.D.-stipendiat i historie ved Universitetet i Tromsø. Hun er født og oppvokst i Sør- Varanger. Hennes forskningsinteresse ligger særlig innenfor eldre samisk historie. I sitt doktorgradsprosjekt setter hun fokus på hvordan misjonsvirksomhet og kirkeliv utspilte seg i de nordligste delene av Sápmi på tallet, fra henholdsvis svensk og dansknorsk side. E-post: siv.rasmussen@uit.no Adresse: Institutt for historie og religionsvitenskap, Fakultetet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø. 69