Iver Mysterud. Mat, menneske og evolusjon

Transkript

1 Iver Mysterud Mat, menneske og evolusjon

2

3 iver mysterud mat, menneske og evolusjon

4 Gyldendal Norsk Forlag AS utgave ISBN: Omslagsdesign: Gyldendal Akademisk Layout: Laboremus Prepress AS/Modest Design Sats: Laboremus Prepress AS Brødtekst: Minion 10,5/15 pkt Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

5 Kostholdet til våre fjerne slektninger kan være en referansestandard for ernæring hos moderne mennesker og en modell for forsvar mot visse «sivilisasjonssykdommer». S. Boyd Eaton og Melvin Konner 1985 (91)

6 Tilegnet Harald Skjervold ( ), Dag Viljen Poleszynski og Stig Bruset, som tidlig erkjente betydningen av et evolusjonsperspektiv på menneskets kosthold

7 Forord De siste årene har det rast en debatt i Norge (og andre vestlige land) om hva vi bør spise. Dette er et emne som angår oss alle og engasjerer de fleste. Fagfolk står mot fagfolk, og mange «vanlige folk» vet ikke hvem de skal høre på eller hva de skal tro. Selv om motivasjonen er den beste fra fagfolk i ulike leire man argumenterer for det man tror er riktig, og med ønske om å hjelpe folk og bidra positivt i samfunnsutviklingen er det uheldig at folk får stikk motsatt budskap avhengig av hvem man lytter til. Dette er problematisk i en tid da overvekt, livsstilssykdommer, mentale problemer og atferdsproblemer brer seg og får stadig større ringvirkninger. De fleste vil være enige om at det trengs mer forskning for å avklare en rekke sentrale problemstillinger det debatteres om. Det er imidlertid ikke bare flere forskningsresultater som vil bringe denne debatten til ro. Data er som kjent teoriavhengige, og det er dessverre en realitet at den tradisjonelle delen av ernæringsfaget ikke har integrert et evolusjonært perspektiv i sin teoretiske og begrepsmessige ryggrad. Med et evolusjonært perspektiv vil det settes spørsmålstegn ved mange etablerte sannheter i ernæringsfaget, og en slik tilnærming vil i sterk grad ha implikasjoner for hvilke problemstillinger som bør testes og hvordan man kan tolke forskningsdataene. Denne lille boka er skrevet for å gi en oversikt over en del sentrale problemstillinger om evolusjon og kosthold. Den vil garantert provosere noen, men håpet er at den kan 7

8 forord bidra til å få fram erkjennelsen at evolusjon er et sentralt rammeverk for ernæringsfaget. Ved å studere mennesket som en hvilken som helst annen pattedyrart kan vi få viktig erkjennelse om hva vi er best tilpasset å spise fra naturens side. Dette vil bidra til å motvirke den eksplosive og foruroligende trenden med overvekt, livsstilssykdommer, mentale problemer og atferdsproblemer, og gi håp om hvordan trenden kan motvirkes. Oslo, april 2006 Iver Mysterud 8

9 Takk Denne lille boka er en utvidet versjon av mitt selvvalgte tema for prøveforelesning til graden dr.philos. i juni Den gjenspeiler mitt syn på evolusjon og kosthold som har utviklet seg over mange år. I størst faglig takknemlighetsgjeld står jeg til Dag Viljen Poleszynski, som har vært en sentral samtale- og samarbeidspartner om disse emnene i over ti år. Dags kunnskaper om kosthold og hans vilje og evne til å tenke selvstendig og grave seg ned i faglitteraturen er rett og slett imponerende. Jeg husker også hvordan Stig Bruset inviterte meg til Vegeta vertshus i 1993 for å introdusere meg for Dag, samt Harald Skjervold, lege Anna Katrine Ljøgodt, homøopat Dag Tveiten og lege og akupunktør Oscar Heyerdahl. Stigs tanke var at jeg burde ta en doktorgrad om evolusjon og menneskets kosthold, og da var det viktig å knytte tverrfaglige kontakter med likesinnede. Det gikk ikke helt som Stig hadde håpet hva gjelder doktorgrad, selv om jeg har kommet stadig mer på banen om evolusjon og kosthold de siste årene, både gjennom artikler, bokomtaler, intervjuer og ikke minst et kapittel i min hovedbok Mennesket og moderne evolusjonsteori. Arbeidet for månedsmagasinet Mat & Helse har også bidratt til dette. Stig har også vært en god samarbeidspartner og inspirasjonskilde i mange år. I tillegg til Dag og Stig har min forståelse av hvordan menneskets kosthold har blitt påvirket i evolusjonsprosessen i stadig større grad blitt påvirket av mateksperten Johnny Laupsa-Borge, nå kollega i Mat & Helse, og hans enorme kunnskaper om hvor 9

10 takk og hvordan menneskets kultur og tilberedelsesteknikker når det gjelder mat, kommer inn i bildet. Internasjonalt har jeg også blitt inspirert og hatt glede blant annet av samarbeid med S. Boyd Eaton og Loren Cordain. Manuskriptet til denne boka har nytt godt av gjennomlesning av Johnny Laupsa-Borge, Ivar Mysterud og Tore Slagsvold. De har alle bidratt til å forbedre form og innhold, men det er selvsagt jeg som er ansvarlig for de vurderinger, stoffvalg og eventuelle feil og mangler som forligger i det endelige produktet. Gyldendal Akademisk og min redaktør Bjørnar Olsen har som alltid vært positive og bidratt konstruktivt i hele prosessen. Jon Reierstad ved Foto- og tegneavdelingen på det Matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiO, takkes for å ha rentegnet figurene til boka. 10

11 Innhold forord takk Innledning Den gode dyrepasser Naturlig kosthold De store linjer Betydningen av kjøtt Evolusjon av hjernestørrelse Den store menneskehjernen Hypotesen om kostbart vev Bedret kvalitet på kostholdet Mennesket i primatperspektiv Endret kroppssammensetning Rotknoller eller kjøtt? Kritikk Evolusjonær ekspansjon av hjernen To forutsetninger for hjerneutvidelse Fokus på strandsonen Ikke overbevisende nok Kultureksplosjonen Betydningen av fettsyremetabolisme Steinalderkosthold Viktige avgjørelser for jegere og sankere

12 innhold Variasjoner Fellestrekk Helsetilstand Bevisbyrde Kornprodukter Det problematiske kornet Ikke tilpasset korn Melk Sukker Konklusjoner og anbefalinger vedlegg 1 Evolusjon i kostholdsdebatten i Norge Avslutning vedlegg 2 Bøker om kosthold og evolusjon litteratur indeks

13 Innledning Å skaffe nok og riktig mat til enhver tid er en helt sentral utfordring for alle dyr. Uten mat vil man ikke overleve, og dermed ikke formere seg. Man vil heller ikke klare å fostre opp unger. Uten nok og riktig mat vil man ikke klare å ta del i dagliglivets aktiviteter som er selve grunnlaget for å overleve og føre egne og slektningers gener videre. Sentralt i biologers studier av dyr er derfor å klarlegge hvordan dyra skaffer seg mat og hvordan de gjennom evolusjonsprosessen er formet for å gjøre dette. Når dyrearten i fokus heter menneske (Homo sapiens sapiens), er det tradisjonelt ikke biologer som studerer mye av det som har med mat og ernæring å gjøre. I stedet finnes det en spesialisert gruppe forskere ernæringsforskere som på heltid vier seg til å avklare hva vi bør spise og konsekvenser av å spise ulike typer mat. Denne forskningen har dessverre i siste halvdel av 1900-tallet fjernet seg fra biologien som faglig grunnlag og begynt å leve sitt eget liv. Dette gjelder spesielt i forhold til evolusjonsforskningen, som er selve ryggraden i biologien. Evolusjonstenkning er beklagelig nok ikke integrert i den ernæringslæren som predikes av ledende ernæringsforskere i vestlige land, dette gjelder også i Norge. Det kan kanskje høres ut som en akademisk trivialitet, men det angår faktisk oss alle. Stadig flere forskere som anvender et evolusjonsperspektiv, kommer fram til at rådene som gis av de ledende ernæringsforskerne, i beste fall er unyansert, i verste fall kan være en direkte årsak til mange av de omfattende helse- og atferdsproblemene vi sliter med i vestlige land. Jeg har skrevet denne lille boka for å vise hvordan evolusjonsforskere ser på kosthold. Selv om mange i det etablerte ernæringsmiljøet kjemper med nebb og klør for å hindre at denne kunnskapen og disse perspektivene får innflytelse, er det min overbevisning om at de her kjemper mot vindmøller. Evolusjonsperspektiver på menneskets ernæring er kommet for å bli, og de vil bli svært sentrale i framtidige diskusjoner om hva vi bør spise. Først i denne boka knytter jeg noen kommentarer til hva som er naturlig kosthold. Deretter går jeg tilbake i forhistorien og ser på sammenhengen mellom kostholdet og hjernens vekst. Kostholdet er nemlig en forutsetning for at hjernen over evolusjonær tid skal kunne vokse. Etter dette tar jeg for meg hva 13

14 den gode dyrepasser mennesket spiste som jegere og sankere, såkalt «steinalderkosthold». Hvordan kan et slikt kosthold karakteriseres, og hvordan var (og er) helsa til mennesker som spiste (spiser) på denne måten? Hva har skjedd historisk og hva kan forventes å skje når man begynner å spise evolusjonært sett ny mat? Jeg tar spesifikt for meg tre hovedtyper ny mat kornprodukter, kumelk og sukker. Til slutt kommer jeg med noen konklusjoner og råd for framtiden. Det ligger i sakens natur at problemstillingene jeg tar opp, tilhører spennende og meget omfattende fagfelter som jeg i en kort bokversjon kun kan skrape litt i overflaten av. Det har ikke vært noe mål å forsøke å gi en fullstendig oversikt, men kun å trekke fram en del problemstillinger og resultater jeg finner sentrale etter å ha gransket faglitteraturen. Den gode dyrepasser Se for deg et dyr i en dyrehage som blir sykt, mistrives eller oppfører seg på en unormal måte. Hva gjør en god dyrepasser i et slikt tilfelle? Hun/han gjør alt som står til rådighet for å forsøke å gjenskape miljøet dyret er tilpasset fra naturens side. Lever dyret under temperaturforhold det har fysiologisk evne til å tåle godt? Hva med lysforholdene? Får dyret den mosjonen det er avhengig av? Hva med sosiale stimuli? Og ikke minst: Får dyret i seg riktig næring, har den en ernæring tilsvarende den arten ville hatt i sitt frittlevende og naturlige miljø? Ernæringen er naturlig nok av sentral betydning for å få et dyr i fangenskap til å trives. Det er i en slik sammenheng mulig å definere «naturlig kosthold» for enhver dyreart. Naturlig kosthold La oss som eksempler se på løve, elg og brunbjørn. En løve er et rovdyr (karnivor) som gjennom evolusjonsprosessen er blitt tilpasset animalsk mat, hovedsakelig kjøtt. Skal løver bevare god helse, må de også få slik mat i fangenskap. En elg er en planteeter (herbivor) som er blitt tilpasset plantekost (dens naturlige mat). En brunbjørn er en alteter (omnivor) som gjennom 14

15 naturlig kosthold evolusjonsprosessen er blitt tilpasset et helt spekter av vegetabilsk og animalsk mat. Den vil spise en blanding av det som til enhver tid er tilgjengelig i leveområdet, fra urter, gras og bær, til maur, smågnagere og større pattedyr. Det uunngåelige spørsmålet blir da: Hva er et naturlig kosthold for mennesket? Hva slags type eller typer kosthold er våre forgjengere blitt tilpasset gjennom evolusjonsprosessen? Jeg forutsetter at arten vil være best genetisk og biokjemisk tilpasset et naturlig kosthold. Et slikt kosthold bør ses i forhold til fortidens miljø, siden genendringer ofte skjer langsomt (mer om dette senere i forbindelse med menneskets livsstilssykdommer). Hva kan et evolusjonært perspektiv på kosthold bidra med for å kaste lys over hva dagens mennesker bør spise? La oss gå tilbake i tid for å komme slike spørsmål nærmere innpå livet. Geparder i fangenskap Geparder (Acinonyx jubatus) står på utryddelsens rand i det fri, og artens framtid kan komme til å avhenge av effektiv formering i fangenskap. Imidlertid har geparder hatt leversykdom og problemer med å formere seg i fangenskap. I en amerikansk studie undersøkte man vev fra syke dyr og analyserte dyras kosthold. Kostholdet viste seg å inneholde mye av to planteøstrogener, daidzein og genistein. Stoffene viste seg å stamme fra et soyabønneprodukt som var en del av gepardenes kosthold i fangenskap. Forskerne satte så fire geparder på et soyafritt kosthold med mye kylling. Da ble de sykelige forandringene i leveren borte. Det ble konkludert med at relativt høye konsentrasjoner av disse planteøstrogenene fra soyabønneprotein i kommersielt gepardfôr kunne være en av de viktigste faktorene til nedgangen i fruktbarhet og leverproblemer til geparder i fangenskap (230). Soyabønner er ingen naturlig del av gepardens naturlige kosthold, og inntak av slik mat viste seg å være et for stort avvik fra det som gir arten god helse. 15

16 de store linjer De store linjer Ved å ta utgangspunkt i dagens mennesker og gå tilbake mange millioner av år, kommer vi til tidlige forgjengere blant pattedyrene som var insektetere. Går vi herfra framover mot vår tid igjen, evolverte det nye arter som blant annet ble tilpasset å leve av planter og frukter. Går vi enda nærmere vår tid, evolverte enkelte av våre forgjengere seg til altetere. De begynte gradvis å spise mer animalsk mat. Gjennom en betydelig periode av fortiden antas våre forgjengere å ha livnært seg på mye animalsk mat i kostholdet gjennom en livsform som spesialiserte storviltjegere (176, 268). Som vi skal se, finnes det en mindre gruppe forskere som mener den animalske maten kom fra strandsoner (fisk, skalldyr, skilpadder, fugleegg, mv. (71)). Uansett er dagens mennesker fleksible altetere, som kan livnære oss på et vidt spekter av næringsemner. Et kosthold med en blanding av næringsemner (blandingskosthold) er derfor det typisk menneskelige. La meg utdype dette. At våre fjerne forfedre blant pattedyrene var insektetere, framgår av studier av fossiler fra denne perioden. Tannsettet hadde høye, skarpe tenner med velutviklede tyggeknuter (tannknøler). Fra nålevende arter vet man at slike tannsett er hensiktsmessige for å spise insekter og virvelløse dyr med myke kropper. De blir hurtig delt i biter og kan raskt svelges. Denne typen tannsett med høye, skarpe tenner og velutviklede tyggeknuter er imidlertid dårlig egnet til å tygge grove frø med tykke skall eller fibrøse frukter. Derfor antas det å ha vært seleksjon tidlig i primatenes evolusjon for kortere og mer kuleformede tannknøler og oppmaling av maten gjennom tygging. Dermed ble også snutepartiet redusert. Med framveksten av fullt utviklede primater i den geologiske perioden eocen for 55 millioner år siden, hadde et skifte fra et insektdominert kosthold til et frukt- og plantedominert kosthold funnet sted i mange primatslekter. Kinnene til de første ekte primatene reflekterer en økt avhengighet av frukt ved at molarene (kinntennene) har mer avrundede tyggeknuter (176, 268). Ifølge en konkurrerende hypotese i fossilforskningen til sekvensen insekter frukt/planter kjøtt kan både insekter og frukt ha vært utgangspunktet for primatene (195). 16

17 Betydningen av kjøtt betydningen av kjøtt Menneskelinjens 1 evolusjon kan karakteriseres gjennom to viktige trender (176). For det første har det vært en gradvis økning i inntaket av kjøtt i de tidlige menneskenes kosthold. Kjøtt utgjør lett tilgang til hele spekteret av næringsstoffer menneskekroppen trenger. For det andre har dette sannsynligvis evolvert gradvis med utgangspunkt i åtseleteri. Etter hvert som årtusenene gikk, ble innslaget av kjøtt fra aktiv jakt stadig større. Det er lett å erkjenne at våre forgjengere for 3 4 millioner år siden (Australopithecus) kan ha startet med åtseleteri da de hadde mindre kropper og hjerner enn Homo og dermed mindre muligheter til organisert og effektiv jakt. Å stjele fra større rovdyr eller basere seg på det som blir liggende igjen når rovdyra har gjort seg ferdige, antas å ha vært en åpen nisje for våre mindre forgjengere. Gjennom årtusenene antas artene i slekten Homo å ha blitt stadig bedre fysiologisk tilpasset å nyttegjøre seg kjøtt. Faktisk kan denne trenden ha vart så lenge som de siste 2,6 millioner årene. Enkelte forskere mener til og med at mennesket fra naturens side er bedre tilpasset å spise kjøtt enn planter, det vil si at vi som altetere gjennom evolusjonsprosessen er blitt forskjøvet nærmere rovdyra enn planteeterne (60, s. 158). La meg illustrere dette gjennom to eksempler, kroppens syntese av aminosyren taurin og av langkjedete, umettede fettsyrer. Planteetere som storfe (kyr) syntetiserer taurin fra andre aminosyrer (forløpere) som finnes i planter. Katter, som er rovdyr, mangler evnen til å syntetisere taurin i leveren. Mennesket har denne evnen, men den er begrenset og lite effektiv, særlig hos spedbarn. Morsmelkerstatning må derfor tilsettes taurin (48, 140, 60, s. 159). 1. I denne boka bruker jeg «menneskelinjen» og «hominider» synonymt. Hominider er definert som den greina av primatene som ble tobeinte, men som ikke nødvendigvis er på den linjen som fører fram til mennesket. Homininer betegner den greina av hominidene som førte til Homo sapiens sapiens. Nøyaktig hvilke av flere hominid- og homininarter som var forgjengere til mennesket, er ikke avklart. For å gjøre det enkelt har jeg fulgt Cunnane (71, s. xv) og brukt «hominider» som en fellesbetegnelse for tobeinte primater, enten de står i en direkte forbindelseslinje til vår egen art eller representerer utdødde sidegreiner. 17

18 betydningen av kjøtt Planteetere syntetiserer fettsyrer med 20 karbonatomer i leveren fra plantebaserte fettsyrer med 18 karbonatomer. Katter har evolusjonært mistet denne evnen fordi de ikke har hatt behov for den. De får nemlig fettsyrer med 20 karbonatomer direkte fra sine byttedyr. Omdanningen hos mennesket er som nevnt lite effektiv, og dette kan skyldes en periode på mer enn to millioner år med kjøttinntak i fortiden (60, s. 160). Et mindretall blant forskerne argumenterer som nevnt for at animalsk mat ikke bør settes lik kjøtt, men i vel så stor grad kan ha vært utgjort av fisk, skalldyr, skilpadder, fugleegg, mv. (71), noe som skal utdypes senere. Kjøtt i menneskelinjens evolusjon I menneskelinjenes (hominidenes) evolusjon, som omfatter arter innenfor slektene Australopithecus og Homo, var utgangspunktet et vegetarisk kosthold. Det ble over tid stadig mer kjøttdominert, til våre forgjengere en periode evolverte til spesialiserte storviltjegere. Nærmere vår tid ble matfatet utvidet med fisk og fugl (50, 176). La meg utdype dette, som er det rådende synet blant en majoritet av forskere. Arter i slekten Australopithecus, som ut fra datering av fossilfunn levde for mellom 5 og 2,5 millioner år siden (176, s. 164), var primært vegetarianere. Tenner og tilhørende skjelett var bygd for å bearbeide grovt plantemateriale av lav kvalitet (176). Nålevende sjimpanser er også primært vegetarianere, selv om moderne studier har vist at de er opportunistiske kjøttetere ( ). Det kan derfor spekuleres på om også Australopithecus-artene kan ha vært opportunistiske kjøttetere (176, s. 186), og at den nålevende vanlig sjimpansen (Pan troglodytes) kan være en modellart, som gir en pekepinn om sammensetningen av kostholdet til disse nærmenneskene. Homo erectus levde for mellom 1,8 millioner og år siden. I løpet av denne perioden tok denne menneskearten i bruk ild, men vi skal se at det er ulike oppfatninger om når det kan ha skjedd. Homo 18

19 betydningen av kjøtt erectus bodde i huler og bygde tilfluktssteder. Arten evolverte til å spise et lettere fordøyelig kosthold av høyere kvalitet. Høyst sannsynlig dreier dette seg om et regelmessig kjøttinntak. Fossile funn kan tolkes i retning av at de etter hvert ble storviltjegere (176). Forskerne antar at Homo erectus evolverte den første jakt- og sankeøkonomien der vilt ble en viktig del av kostholdet og ressursene ble delt blant medlemmene av gruppen som skaffet seg mat (furasjerte) sammen. Tegn på en slik atferdsrevolusjon er synlige i det arkeologiske funnmaterialet i perioden denne arten eksisterte, gjennom en økning i dyreknokler fra hominidenes leirplasser. Funnene tyder på at dyra ble slaktet med steinredskaper (151). Arkaiske (gamle, tidlige) Homo sapiens levde i perioden fra til år siden. De klassifiseres til vår egen art, men har en rekke mer primitive karaktertrekk og regnes derfor ikke til vår egen underart, Homo sapiens sapiens. Arkaiske Homo sapiens levde i huler og bygde enkle boliger. Det fossile funnmaterialet tyder både på at de har spist akvatisk mat (mat i og fra ferskvann) og at de var storviltjegere (176). Neanderthalerne levde for til år siden. De tilhører slekten Homo, men forskerne har lenge diskutert om de bør klassifiseres som en art (Homo neanderthalensis) ellers som en underart (Homo sapiens neanderthalensis). De fleste forskere heller i dag mot at neanderthalerne var en egen art. Disse menneskene var spesialiserte storviltjegere, og kjøtt kan ha utgjort en stor del av deres energiinntak (176). Homo sapiens sapiens har enkelt sagt levd fra år siden i Afrika, fra år siden i de østlige middelhavslandene («Levanten») og i perioden fra for år siden i resten av verden. De antas å ha vært storviltjegere, men matseddelen ble utvidet med større mengder fisk og fugl nærmere vår tid (176). 19

20 evolusjon av hjernestørrelse Evolusjon av hjernestørrelse Med arter i slekten Australopithecus skjedde det bare en svak økning i hjernestørrelse på to millioner år, fra 400 til 510 cm 3 i tidsrommet fire til to millioner år siden. Med framveksten av slekten Homo skjedde en relativt rask økning i hjernestørrelse. Homo habilis økte til 600 cm 3 mellom 2.4 to 1.6 millioner år siden, og tidlige Homo erectus cm 3 for 1.8 til 1.5 millioner år siden (figur 1). Tid (millioner år) 0,0 0,5 1,0 1,5 2,0 2,5 Moderne sjimpanse 400 cm 3 A. boisei 500 cm 3 Homo habilis 600 cm 3 A. africanus 600 cm 3 H. erectus 900 cm 3 Tidlig H. sapiens cm 3 Moderne H. sapiens cm 3 3,0 3,5 Australopithecus afarensis 385cm 3 4, Andel (%) av energi (i hvile) som tilføres hjernen Figur 1 Hjernen ble over tid større og derfor mer energetisk kostbar i våre forgjengeres evolusjon. Den moderne menneskehjernen bruker % mer energi i hviletilstand enn det er beregnet at hjernen til et gjennomsnittsindivid av Australopithecus gjorde (omtegnet etter 151). Å forklare denne økningen i hjernestørrelse har vært en stor utfordring for evolusjonsforskere i mange år. 2 Hjernen er nemlig et metabolsk sett dyrt og 20