3. Konsekvenser av. omskjæring. Kvinnelig omskjæring som kroppslig erfaring KAPITTEL 3

Transkript

1 KAPITTEL 3 3. Konsekvenser av omskjæring Kvinnelig omskjæring som kroppslig erfaring Selv jenter som sier de ønsket å bli omskåret, opplever ofte sjokk når de erfarer hvor smertefullt inngrepet er. Spesielt kvinner som har opplevd infibulasjon, forteller om inngrepet som uutholdelig smertefullt. De bruker ord som "De skjærer i kjøttet ditt, hvordan kan du glemme noe sånt?" og "Fødsel er ingenting i forhold. Det er vondt, men det er en naturlig smerte. Omskjæring er forferdelig." De forteller at de husker synet av blodet som spruter, lukten av blod og medisiner, ansiktet til omskjæreren og lyden av kniven som skar. Det å bli fysisk holdt fast i denne situasjonen, ser ut til å forsterke følelsen av maktesløshet og overgrep. " Det gjør så vondt, og du har lyst til å flykte. Men du kan ikke. Du sitter helt fast." Mange forteller også at det var en stor belastning ikke å få lov til å bevege seg mens såret ble leget. Spesielt gjelder dette jenter som blir infibulert, og som blir immobile i flere uker fordi de får bena bundet sammen, før de etter hvert kan begynne å bevege seg forsiktig ved hjelp av krykker. Konsekvensene av kvinnelig omskjæring avhenge av flere forhold, som type omskjæring, omskjærerens praksis, jentas alder og aspekter knyttet til helingsprosessen. Men konsekvensene påvirkes også av sosiale og kulturelle faktorer omkring omskjæringen og senere i livet. 30 Noen konsekvenser og komplikasjoner er svært utbredt, mens andre ikke forekommer så ofte. Det finnes relativt lite sikker forskning om utbredelsen av de ulike

2 komplikasjonene, og det er dessuten en viss faglig uenighet om noen aspekter. Det varierer også sterkt i hvilken grad kvinner og menn fra berørte samfunn kjenner til og erkjenner mange av disse komplikasjonen eller knytter dem til omskjæring. Mange komplikasjoner etter omskjæring oppfattes som en naturlig del av det å være kvinne, som typiske kvinneplager. Påviser man årsakssammenhengene, kan kvinner bli klar over hvordan omskjæring har påvirket helsen deres. Dermed kan de også få økt innsikt både i muligheter for å få hjelp for disse plagene og gode argumenter mot kvinnelig omskjæring. Hvem utfører omskjæring? Tradisjonelt utføres omskjæring av tradisjonelle spesialister. Deres kunnskap er ofte overført gjennom generasjoner, gjerne fra mor til datter, innenfor spesielle familier, klaner eller etniske grupper. Spesialistene har ofte andre oppgaver i tillegg. De fungerer for eksempel som tradisjonelle jordmødre, behandler andre kvinnesykdommer, utfører spedbarnspleie og behandler syke barn. De kan ha oppgaver i forbindelse med bryllup, som for eksempel å lære opp bruden, lære opp noviser i pubertetsritualer etc. Som regel er de tradisjonelle spesialistene kvinner, men noen steder er det også menn som utfører omskjæringen. Mange prosjekter mot omskjæring har derfor arbeidet for at disse tradisjonelle omskjærerne skal slutte å utføre omskjæring. De blir lært opp i skadene ved omskjæring, og/eller de får støtte til å starte andre typer virksomhet slik at de skal ha et annet inntektsgrunnlag. På den måten håper man å stoppe dem i å omskjære, og at omskjæringspraksisen dermed skal bli mindre eller forsvinne. Erfaring viser at slike tiltak har liten effekt. En grunn til dette er at omskjæring i stadig økende grad blir utført av helsepersonell. Mange familier føler at det er tryggere dersom datteren kan bli omskåret av helsepersonell. Da har man også lettere tilgang til smertelindring og håndtering av komplikasjoner som blødninger og infeksjoner. Helsepersonell som omskjærer, gjør det ofte privat, både fordi omskjæring mange steder er forbudt ved offentlige klinikker og for å spe på egen inntekt. Det er kjent at både leger, jordmødre og sykepleiere utfører denne typen tjenester, i tillegg til ufaglært helsepersonell. I land som Egypt og Sudan, og i dag også Somalia, ser det ut til at over 60 prosent av dagens omskjæringer blir utført av helsepersonell. 31

3 Omskjærere i somalisk kultur Tradisjonelt ble omskjæring utført av kvinner fra en spesiell klan, midgaan-klanen, og tradisjonen ble overført fra mor til datter gjennom generasjoner. Midgaan-klanen blir regnet som en "minoritets-klan" og har vanligvis ikke nytt samme respekt som de fem somaliske hovedklanene. Medlemmene av denne klanen har som regel bodd og levd atskilt fra resten av den somaliske befolkningen, og giftermål mellom folk fra midgaan og de andre hovedklanene ble ikke akseptert. Omskjærene og andre fra klanen hadde også andre oppgaver i det somaliske samfunnet. De var tradisjonelle jordmødre, hadde ansvar for å følge med på åpningen av de unge brudene ved inngåelse av ekteskap, og de kunne bistå med assistanse og råd ved vansker og komplikasjoner. Det var også ofte de som laget mat og bisto på andre måter ved bryllup. y,5 lk I dag viser forskning at prosent av jentene mange steder i Somalia blir omskåret av helsepersonell. Omskjærere i Guinea og Sierra Leone Spesialist fra smedklanen, som også leder ukelange ritualer der jenter får opplæring i hemmelig kunnskap. Omskjærere i Egypt og Sudan Tradisjonelt jordmødre og barberere. Nå foretas mer enn 60 prosent av omskjæringene av helsepersonell. 32

4 Hvordan utføres ornskjæring2 Tradisjonelt har det vært mest vanlig at inngrepet ble utført i familiens hjem, i en rituell hytte eller hos omskjæreren. De vanligste redskapene er tradisjonelle kniver eller barberblad, men saks (ofte kirurgisk) brukes stadig oftere. Farmakologisk smertelindring var tidligere ikke tilgjengelig, men av og til ble det brukt tradisjonelle smertelindrende metoder, som berusende eller bedøvende urter eller kalde bad. I dag har enkelte tradisjonelle jordmødre fått opplæring i farmakologisk smertelindring og kan bruke lokalbedøvelse under inngrepet. Erfaringer tyder imidlertid på at dette kan ha liten effekt, blant annet på grunn av små doser og lite kunnskap om riktig bruk. Blant helsepersonell brukes ofte kirurgisk utstyr, særlig saks, og smertelindring er mer utbredt. Sårene vaskes gjerne med desinfiserende væske og kan sys med kirurgisk tråd. Det er også tegn som tyder på at selve inngrepet utføres ulikt, avhengig av om det foretas av tradisjonelle omskjærere eller av helsepersonell. Noen mener at helsepersonell ofte fjerner mer vev enn tradisjonelle omskjærere. Dette kan være fordi forestillingen om at klitoris fjernes ved infibulasjon er utbredt, til tross for at klinisk erfaring tyder på at klitoris ofte ikke blir fjernet. En annen mulig begrunnelse er at ved bedøvelse ligger jenta stillere, og helsepersonell kan dermed få ro til å skjære bort mer vev. Andre hevder derimot at mange helsepersonell fjerner mindre vev enn tradisjonelle omskjærere for å redusere omfanget og skadevirkninger av inngrepet. Kunnskapen på dette feltet er derfor usikker. Tornen som brukes til å feste infibulasjonen med og busken den kommer fra 33

5 Behandling og heling etter inngrepet Etter inngrepet må såret behandles for å gro godt og for å hindre infeksjoner. Sårbehandlingen varierer etter type omskjæring og lokale tradisjoner. Det er vanlig å vaske sårflatene med ulike urter. Ofte legges det på en type urtekompresser og aske for å sikre heling og hindre blødning og infeksjon. Noen steder er det også vanlig å sy noen sting eller bruke torner for å lukke sårflatene slik at blødningen begrenses. Infibulasjon krever i tillegg at de ytre kjønnsleppene gror sammen. For å sikre at det skjer, festes de gjerne med tråd, torner eller en limende urteblanding. Bena bindes sammen fra hoftene til føttene slik at sårflatene ligger tett sammen og kan gro. Slik må jentene ligge i flere uker. I denne perioden har de ofte store smerter ved vannlating og avføring, og de kan få smertefulle infeksjoner. Båndene løsnes litt etter litt over tid, og etter ca. sju uker regner man med at de fleste kan gå normalt igjen. Under helingsperioden får jentene omsorg og trøst av mor og kvinnelige slektninger; noen får også penger og presanger. Hetingen kan imidlertid forsinkes ved at sårflater går opp igjen, for eksempel hvis jenta ikke klarer å ligge stille eller hun får infeksjoner i såret. For kvinner som er infibulert, tyder enkelte forskningsresultater på at inngrepet må gjentas i over halvparten av tilfellene. Av mal mal-kvaen lages en deig som legges som "bandage " pa saret. 34

6 På de neste sidene har vi samlet en oversikt over konsekvenser og mulige komplikasjoner som er kjent fra litteraturen. De komplikasjonene som nevnes her, kan oppstå som følge av alle typer omskjæring, det vil si både excision og infibulasjon. Ved infibulasjon kommer i tillegg en rekke andre konsekvenser og komplikasjoner som nevnes spesielt under fysiske komplikasjoner av infibulasjon. Risiko og komplikasjoner ved alle former for kvinnelig omskjæring Akutt helsefare Omskjæring er ofte forbundet med ekstreme smerter, som kan oppleves traumatiserende. Det kan forekomme farlige blødninger, spesielt dersom man kutter pulsåren i klitoris. Infeksjoner kan også oppstå. De kan være lokalisert til såret, men de kan også spres til indre organer. Smitte av HIV og andre infeksjoner kan også skje dersom en av flere jenter som omskjæres sammen, er smittet. Vannlatingsproblemer (urinretensjon) kan forekomme på grunn av hovenhet og smerter. Brudd og andre skader kan finne sted under inngrepet når jenta holdes hardt fast fordi smertene får henne til å kjempe imot. I verste fall kan dødsfall inntreffe. Komplikasjoner under hetingen Heling av såret tar vanligvis noen uker, avhengig av inngrepets omfang og eventuelle komplikasjoner. Denne prosessen er også som regel smertefull. Komplikasjoner som kan oppstå, er blant annet infeksjoner, vannlatingsproblemer (urinretensjon) eller at såret går opp igjen. Dette kan igjen føre til andre komplikasjoner, til og med dødsfall hvis jenta ikke får rask og riktig behandling. 35

7 Sara Kahsay, 42 år, jordmor, Oslo (opprinnelig fra Eritrea) Jeg mener at kvinnelig omskjæring er en form for kontroll over kvinner, deres kropp og seksualitet. Kvinner blir utsatt for dette inngrepet på bakgrunn av samfunnsmessige og kulturelle faktorer, og det kan forårsake store helseskader. Det er viktig at kvinner blir klar over alle disse faktorene. De må få kunnskap, våkne opp og se at dette er et system som har rådet over dem og kontrollert dem. Jeg vil at kvinner selv skal sloss for sine rettigheter, og hvis de får kunnskap, så vil de gjøre det. Vi må informere de berørte kvinnene om helseplagene som er knyttet til omskjæring, og dette informasjonsarbeidet må fortsette i lang tid fremover. lp, Fysiske komplikasjoner på lang sikt: Infeksjoner: Hvis kjønnsleppene fjernes, blir underlivet mer åpent og mindre beskyttet. Dette kan føre til økt sårbarhet for smerte, og noe forskning har vist økt forekomst av ulike infeksjoner hos omskårne kvinner. Noen kvinner kan bli mer mottagelige for HIV-smitte dersom samleie medfører økt friksjon og fare for blødninger. Cyster: Kjertelvev kan stenges inne, og det kan dannes cyster som vokser over tid. Slike cyster kan dannes både utvendig og innvendig, og de kan bli infisert. Smerter : Området kan bli oversensitivt hvis nervene på klitoris er skåret over eller har kommet i klem. Dette kan føre til permanente smerter i genitalia eller til at selv lette berøringer oppleves som smertefulle. Arrvev: Hos noen mennesker kan arrvevet vokse til tykke klumper (keloid). Dette kan skape ubehag. Seksualitet: Når seksuelt sensitive deler av kjønnsorganet fjernes eller skades, kan det redusere den fysiske nytelsen i kjønnsorganet, enten på grunn av svekket sensitivitet eller på grunn av smerter. Som nevnt har en del infibulerte kvinner klitoris mer eller mindre intakt under hudseglet, slik at den fysiske muligheten til sensitivitet her er mindre svekket. Mange mener også at andre kroppsdeler og erogene soner kan kompensere for redusert sensitivitet i kjønnsorganet. Ved fødsler: Hos noen kan arrdannelsene føre til at vevet rundt skjeden blir mindre elastisk, noe som kan gi økt risiko for at huden revner ukontrollert, og det kan bli nødvendig med mer sideklipp (episiotomier) under fødselen. Behov for klipp må imidlertid alltid vurderes individuelt. 36

8 Tilleggskonsekvenser og risiko ved infibu asjon Infibulasjon innebærer at de ytre kjønnsleppene blir behandlet (skåret eller skrapet) slik at det dannes sårflater som kan gro sammen. De ytre kjønnsleppene festes ofte sammen med torner eller ved at man syr før man binder sammen jentas ben fra hoftene til føttene slik at sårflatene kan gro sammen. Slik dannes det et hudsegl som dekker resten av de ytre kjønnsorganene (klitoris, indre kjønnslepper, urinrørsåpning og deler av skjedeåpningen). I enden av hudseglet lar man det være en åpning på ca 0,5-1 cm slik at urin og menstruasjonsblod kan renne ut. Hele eller deler av klitoris og indre kjønnslepper fjernes ofte først. Nyere forskning har vist at så mange som over 50 prosent av kvinnene har måttet få gjentatt inngrepet fordi infibulasjonen ikke hadde grodd tilfredsstillende sammen. Akutt helsefare Ved å fjerne vev utsetter man kvinner for de samme farene som nevnt for alle typer omskjæring, men ved infibulasjon øker risikoen. Smertene blir også sterkere, både fordi inngrepet er mer omfattende og fordi det tar lengre tid. Et infibulasjonsinngrep antas å vare i ca minutter. Komplikasjoner under hetingen Fordi inngrepet er mer omfattende enn excision, tar tilhelingen også lengre tid, gjerne flere uker, vanligvis seks til åtte uker. Det er også økt fare for infeksjoner og problemer med å late vannet på grunn av hovenhet, smerter og hudlaget som dannes og "dekker" urinrøret, samt spredning av infeksjoner til indre organer. Sammenbindingen av bena og det at jenta må ligge stille i mange dager, kan også forårsake liggesår og trykkskader. Uttørking er også et problem fordi mange jenter vegrer seg mot å drikke for å begrense den smertefulle vannlatingen. ca Fysiske komplikasjoner av infibulasjon på lang sikt: Mange av de langvarige komplikasjonene er de samme som kan oppstå etter excision. Spesielt er cyster og arrvev utbredt. I tillegg medfører infibulasjonen flere plager og komplikasjoner: Menstruasjon: Åpningen er ofte så liten at strømmen av menstruasjonsblod og urin hemmes. Menstruasjonen kan bli mer langvarig og smertefull (dysmenore). Menstruasjonsblod kan samle seg i vagina eller uterus (heamatokolopos) og skape smerter og press. Blodet kan også spres innover, og man mener at det i sjeldnere tilfeller kan forårsake mer alvorlige skader på indre organer, som igjen kan føre til infertilitet. Vannlating: Vannlating tar lang tid, og urin kan hopes opp. Det kan igjen skape grunnlag for infeksjoner og steindannelser i urinveiene, samt i verste tilfelle nyreskader. Urin vil også ofte først trenge inn i skjeden før det så langsomt renner ut av åpningen i infibulasjonen. 37

9 Seksualitet Seksualitet og smerte: All fjerning av vev og sying kan skape smerter. Arrvev eller overfølsomme nerveender kan føre til at berøring blir smertefullt. Smerter kan også redusere følsomheten. En del kvinner, særlig de som er infibulert har smerter ved samleie (dyspareuni) - spesielt i den første fasen av ekteskapet, og spesielt hvis de ikke har fått utført en åpnende operasjon. Seksuell følsomhet: I hvilken grad den fysiske følsomheten i kjønnsorganet endres, varierer sterkt. Noen av de som er infibulert, har ikke fått skadet klitoris og kan i mindre grad ha fått svekket den fysiske seksuelle følsomheten. Hos mange som mangler eller er lite vant til stimulering av klitoris, kan også andre kroppsdeler kompensere for svekket følsomhet i kjønnsorganene. t Seksualitet og behov for åpning: Kvinner må åpnes for å kunne ha samleie. Tradisjonelt gjøres dette enten ved at mannen bruker penis, eller ved at omskjæreren eller en annen skjærer opp åpningen. Begge deler oppleves svært smertefullt. Både selve smerten og minnene om smerter ved omskjæringen kan bidra til at samleie blir smertefullt og vanskelig. Mange menn synes også det er vanskelig at kvinnene har det vondt. I Norge er det vanlig å få utført åpnende inngrep i sykehus og vente med samleie til sårene har grodd. Plagene kan da i stor grad begrenses. Infeksjonsfare: Noen kvinner kan bli mer mottagelige for HIV-smitte dersom samleie medfører økt friksjon og fare for blødninger. Dette gjelder særlig ved åpning av infibulasjon - og ved praktisering av analt samleie, som blant annet brukes for å unngå å bryte infibulasjonens rolle som jomfruhinne. Graviditet Vanskeligheter med å bli gravid: Alvorlige og hyppige infeksjoner kan spres innover og føre til endringer som gjør det vanskelig å bli gravid (blant annet endometriose, tette eggledere m.v.). Det er påvist økt hyppighet av infertilitet hos infibulerte kvinner. Åpningen etter infibulasjon er som regel så liten at samleie er umulig hvis ikke det foretas en åpnende operasjon. Uønsket graviditet: Noen infibulerte jenter kan tro at infibulasjonen beskytter mot graviditet fordi de ikke er i stand til å gjennomføre et normalt samleie. Mange kan likevel bli gravide ved annen seksuell omgang ved at sædceller finner veien inn i livmoren. 38 Komplikasjoner ved fødsel Når man skal føde, må infibulasjonen åpnes for å gi plass så barnet kan komme ut. Hvis man ikke er åpnet, kan dette gjøres enten under graviditeten eller ved fødselen.

10 Noen infibulerte kan få vanskelige fødsler. Fysiske forandringer som uelastisk arr og hudseglet som dekker åpningen kan gi økt behov for klipping og andre tiltak. For en del kvinner kan omskjæringen også medføre økt frykt og usikkerhet i forbindelse med fødselen. Dette kan komme av minner om smerten ved omskjæringen og redsel for at fødselen skal bli like smertefull. Redsel for negative holdninger fra norsk helsepersonell og usikkerhet om deres kompetanse er også utbredt. Helsearbeidere kan på sin side ha mangelfull eller feilaktig kunnskap om håndtering av infibulerte kvinner, og mange kan derfor føle seg usikre. Slik usikkerhet kan både føre til dårligere behandling, eller til at usikkerheten "smitter over" på pasienten. Det er stor variasjon når det gjelder i hvilken grad jenter og kvinner som er omskåret, opplever at inngrepet har påvirket dem psykisk. Noen opplever inngrepet som en traumatisk erfaring som har formørket deres livsglede, andre mener at omskjæringen ikke har påvirket deres livsglede selv om de kan ha vonde minner knyttet til selve omskjæringen. Både fysiske og psykososiale faktorer kan påvirke denne opplevelsen: I hvilken grad omskjæring oppleves som traumatiserende, avhenger av forhold som inngrepets alvorlighetsgrad, komplikasjoner og eventuelt gjentatte inngrep, jentas alder, relasjonen til de foresatte og de som fikk inngrepet utført, den sosiokulturelle konteksten rundt inngrepet (var det noe alle gjorde, eller bare henne og hennes familie?) og den sosiokulturelle konteksten senere i livet, for eksempel i eksil. Gir omskjæring psykiske plager? "Jeg tror ikke omskjæring gir psykiske plager," sa en kvinne da hun ble konfrontert med en del historier om dette. For å fortelle hvordan omskjæringen hadde påvirket henne, sa hun: "Det er som en skygge i sjelen og i kroppen. Det er noe jeg aldri kan glemme." Utsagnet viser hvordan det kan være ulike '1 oppfatninger om hva som regnes som en psykisk plage. Er det bare traumatiserende lidelser som i alvorlig grad går ut over evnen til å leve normalt, eller inkluderer det også mer uklare følelser av sår og savn? Det finnes lite forskning om psykiske konsekvenser av omskjæring, både i land hvor praksisen er vanlig og i eksil. Det meste av det som er beskrevet, er basert på klinisk erfaring og erfaring fra praktisk arbeid. Mange flyktninger og innvandrere har også opplevd andre problemer og traumer, i tillegg til at både selve flukten og det å leve i eksil kan oppleves vanskelig. Det betyr at bildet av hva som kan skape psykiske reaksjoner, er komplekst. Dominerende temaer når kvinner forteller om sin omskjæring, er angst før inngrepet og ekstrem frykt og uutholdelig smerte under inngrepet. Forskning fra Norge viser at 39

11 kvinner som er infibulert, sier det er en smerte de aldri kan glemme og at de etter å ha blitt omskåret alltid bærer med seg et sår og et savn. Forskning fra Gambia, der excision er et vanlig inngrep, antyder en mer variert erfaring. Ca. en tredjedel forteller at de opplever smertene som traumatiserende, en tredjedel at smerteopplevelsen ikke har påvirket dem, mens resten mener at smerteerfaringen har gitt dem økt utholdenhet for å tåle smerter. Det betyr at ikke alle kvinner som er blitt omskåret har psykiske problemer, men at du må være oppmerksom på at kvinner som er blitt omskåret, kan bære på vanskelige erfaringer og ha bekymringer knyttet til dette. For kvinner som har psykiske problemer, kan årsakene være komplekse og flersidige. Ofte kan personen selv ha begrenset innsikt i disse sammenhengene. Kvinner som oppfatter omskjæringen som en skikk med positiv sosial verdi, kan også ha vanskeligere for å erkjenne at psykiske komplikasjoner kan ha tilknytning til inngrepet. "Dette er jo noe alle kvinner må igjennom. Det er en del av det å være kvinne," er et utsagn kvinner har fortalt at de har blitt møtt med av "sine egne" når de har klaget over konsekvensene av omskjæring. Det viser at det kan være vanskelig å bli møtt med forståelse når man tar opp problematiske ting i sin egen kultur. Helsepersonell har rapporter om ulike plager som ser ut til å kunne knyttes til omskjæring: Tretthet, søvnvansker, depresjon, traumatisering, seksualangst, fødselsangst og bekymring relatert til kjønnsorganer og reproduktiv helse. WHO rapporterer om mareritt, spiseforstyrrelser og konsentrasjonsvansker. Flere somaliske kvinner i Norge, og psykologer som har hatt dem til behandling, har rapportert om flashbacks fra omskjæringen under fødsel og defibulering (blant annet knyttet til komplikasjoner, fjerning av sting eller smerte ved urinering), og dermed retraumatisering. Også mange menn har vonde erfaringer Det finnes lite systematisk forskning om menns erfaring med kvinners omskjæring, og menn er sjelden vitne til selve inngrepet. Men mange menn har i forskning og psykologisk behandling fortalt om traumer både ved å ha blitt ufrivillig vitne til at søster eller andre jenter de har nære relasjoner til, har blitt omskåret og gjennomgått påfølgende komplikasjoner. Andre forteller om vonde erfaringer fra åpningsprosessen etter giftemål med infibulerte kvinner. I Norge kan menn også ha vonde erfaringer knyttet til økt deltakelse i fødsel og andre sammenhenger som i hjemlandet var forbeholdt kvinner. 40

12 Bearbeiding av traumatiske erfaringer I de landene der omskjæring er vanlig, er jentene ofte psykisk forberedt på inngrepet. De vet at de skal omskjæres, og mange gleder seg til å få det overstått. Omsorgen og pleien fra mor og andre kvinner etter inngrepet, og opplevelsen av å få være en del av et fellesskap med andre, kan også bidra til å lindre traumene. Det samme kan tette sosiale bånd. Noen steder inngår omskjæringen i et større ritual sammen med andre jenter. Denne større konteksten, samt fellesskapet med andre jenter, kan også bidra til at erfaringene blir bearbeidet i fellesskap. Denne fellesskapsfølelsen og opplevelsen av at inngrepet er en nødvendig del av kulturen og identiteten, kan lette bearbeidingen av vanskelige erfaringer knyttet til omskjæringen. Re-traumatisering Andre vanskelige situasjoner senere i livet kan gjenoppvekke minnene om omskjæringen og/eller forsterke smertene, blant annet i forbindelse med de første samleiene, nye inngrep og komplikasjoner, abort og fødsel, men også andre typer erfaringer som sorg og tap i krig eller seksuelle overgrep. Det er viktig å anerkjenne reaksjonen i slike situasjoner, og sikre at omskårne kvinner får tilbud om tilgjengelig hjelp. Eksilsituasjonen kan forsterke den psykiske belastningen Den psykososiale støtten som mange opplevde i hjemlandet, kan svekkes i eksil - både fordi kvinnefellesskapet er svakere og fordi stadig flere setter spørsmålstegn ved inngrepet. Fordømmelse og følelse av annerledeshet i forhold til majoritetssamfunnet og andre innvandrergrupper i eksil, kan også bidra til at negative erfaringer knyttet til omskjæringen oppleves sterkere og blir vanskeligere å håndtere. Mange unge jenter forteller også at omskjæringen blir en sterk opplevelse de må holde hemmelig; overfor helsevesenet for ikke å stigmatisere eller skape problemer for mor, og overfor venner for ikke å føle seg annerledes. Fortelling om hemmeligholdelse "Ruth" er en kristen, ung og freidig jente som kom til Norge som tiåring. Hun forteller at hun lenge forsøkte å skjule for de norske rundt henne at hun var omskåret. Hun kledde seg i kroppsnære moteklær, bannet, røykte og hadde en "tøff framtoning. Samtidig var hun sår og sint over at ingen så hva hun hadde vært utsatt for og på grunn av det hun opplevde som manglende hjelp da hun søkte fysisk og psykologisk rådgivning. "Ruths" historie viser hvordan mange unge kan streve med et ønske om å være lik de andre og ikke stikke seg ut, og som derfor også har et ønske om å holde omskjæringen sin skjult - Samtidig som de kan trenge omsorg og kunnskap for å forstå og akseptere hva som har skjedd med kroppen deres, slik at de kan få behandling og ellers gjøre det beste ut av det. 41

13 Relasjonen til foreldrene eller nære omsorgspersoner Selv om mange jenter sier de selv ønsket å bli omskåret, kan ofte selve inngrepet oppleves som så overveldende at de likevel kan føle seg sveket ved å bli påført slik smerte av nær familie. Vi vet fra andre felt at barn ofte påtar seg skylden for vonde ting de foresatte gjør mot dem. Det å påta seg "skyld" kan være lettere å håndtere enn å erkjenne at mor og far har gjort barnet sitt noe vondt eller ikke forhindret det. Også når det gjelder omskjæring, ser vi at mange legger vekt på at dette var noe de selv ønsket, og de ønsker ikke å legge skyld på moren. De vet jo også at moren gjorde det i beste hensikt og at hun ofte "ikke hadde noe valg". Likevel er det mange som forteller at de har opplevd sinne mot foreldrene. Spesielt tydelig kan dette være når omskjæring skjer i en brytningsfase, slik som i eksil, i situasjoner der foreldrene har vært uenige eller der inngrepet har måttet gjentas. Unge som forteller at de opplever sinne og sorg, kan også få dårlig samvittighet for sitt sinne, eller de er usikre på hvem de skal rette sinnet sitt mot. Noen retter sinnet mot foreldrene, andre mot kulturen, menn, religionen eller omskjæreren. Omskjæring kan også skape konflikter mellom generasjonene, både mellom barn og foreldre og mellom r foreldre og besteforeldre. På den ene siden kan ungdom I 1-11 i eksil oppleve motstridende følelser og tanker om omskjæring. De kan slites mellom en familie (foreldre og/eller besteforeldre og andre) som er positive til omskjæring, samtidig som venner og klassekamerater med annen etnisk bakgrunn - og storsamfunnet - opplever det som et alvorlig overgrep. Dersom omskjæringen har funnet sted etter at familien har flyttet fra hjemlandet (til Norge eller et annet eksilland), kan mange i større grad oppleve sinne og bitterhet over at inngrepet ble gjort, da de visste at det fantes alternativer. I slike situasjoner kan forholdet mellom foreldre og barn bli svært komplisert. Datteren kan være sint på moren, og moren kan føle skyld, " Frivillig omskjæring?" men også frykt for at datteren En mor ønsket å få omskåret to døtre på 14 og 16 skal anmelde henne. På den år, som bodde i Skandinavia. Jentene ville ikke omskjæres, men etter lang diskusjon sa de ja, annen side kan det skapes forutsatt at det bare ble "sunna". I hjemlandet ble konflikter mellom jentas foreldre søstrene omskåret på det lokale sykehuset, Men og besteforeldre eller andre da de våknet av narkosen, oppdaget de at de var slektninger med ulike meninger blitt infibulert. Søstrene var rasende. De følte seg om kvinnelig omskjæring. I noen lurt, sveket og bedratt. Da de kom tilbake til tilfeller der besteforeldre har Skandinavia tok de kontakt med hjelpeapparatet. tvunget gjennom omskjæring av De ville vekk fra mor, de ville åpne infibulasjonen. barnebarna mot foreldrenes vilje, har det oppstått varige Forhandlinger pågår med barnevern og konflikter mellom flere ressurspersoner fra miljøet. generasjoner. 42

14 Ei jentes historie Ei jente på 14 år kommer til helsesøster. Hun har vondt i magen og sterke menstruasjonssmerter. Helsesøster spør om hun er omskåret, og jenta forteller at hun er sydd igjen. "Moren min var imot alle former for omskjæring. Hun ville ikke at det skulle skje med meg. Men familien gjorde det likevel, hun klarte ikke hindre at det skjedde." "Vet du at omskjæringen din kan forsterke smertene når du har menstruasjon?" spør helsesøster. Jenta vet at det kan være slik, hun og moren har snakket sammen om dette. "Har du og mor snakket om at det går an å foreta en operasjon som gjør det mer åpent for menstruasjonsvæske og urin?" Jenta svarer: "Det er umulig for meg å be mor om å få utført en slik operasjon. Da vil mor føle at jeg anklager henne som ikke klarte å hindre at familien omskar meg. Det kan jeg ikke gjøre." "Hvordan kan vi nå mor med dette budskapet da?" spør helsesøster." "Du må ikke ta kontakt etter denne samtalen. Den eneste måten er om du samler mange mødre i gruppe og tar opp temaet generelt," svarer jenta. Hvordan tenker du at denne situasjonen kunne håndteres videre? Seksualitet Mange kvinner er bekymret for om seksualiteten deres er blitt skadelidende på grunn av omskjæringen. Noen forteller at de føler mindre enn de tror de ville følt hvis de ikke var omskåret mens andre mener omskjæringen ikke har påvirket deres glede av seksuallivet. Dette er det selvfølgelig vanskelig å vite noe sikkert om, siden få kvinner har hatt et aktivt seksualliv før omskjæringen. Det skyldes at omskjæring vanligvis skjer i barneårene. Det som er viktig, er å hjelpe kvinner til å ha tillit til at de kan glede seg over seksuallivet, uansett fysisk utrustning. Her må man være oppmerksom på at seksualitet er et sårbart og personlig tema, spesielt i relasjon til kvinnelig omskjæring. I vestlig kultur, hvor kvinners seksuelle nytelse gis stor verdi, kan kvinner som er blitt omskåret, oppleve det som nedverdigende når mange tror at deres seksualliv er skadet av omskjæringen. Derfor kan kvinner som på tomannshånd forteller at de har liten glede av seksuallivet, og som selv tror at dette har sammenheng med omskjæring, bli opprørt over slike insinuasjoner i større sosiale kontekster. Det er derfor ekstra viktig å gå varsomt frem når temaet diskuteres, og vise respekt for enkeltpersoners integritet og sårbarhet. Enkelte hevder at omskårne kvinners seksualliv ikke nødvendigvis blir bedre eller dårligere, men at det blir annerledes. Mange kvinner som har fått fjernet klitoris, forteller at andre kroppsdeler blir mer følsomme og på et vis kompenserer for nedsatt følsomhet i klitoris. Uansett er det viktig å legge vekt på kvinners mangfold av erogene soner og mangfoldige måter å oppleve seksuell nytelse på. Kvinner som ikke har fått fjernet klitoris kan likevel være lite kjent med denne delen av kroppen sin, og kan trenge å trene opp og bli seg bevisst følsomheten også her. Fordi det i dag er relativt kjent at mange som er blitt infibulert, kan ha klitoris intakt under hudseglet, vil de som ikke er så heldige, kunne oppleve ekstra sorg og savn. Det er derfor viktig å være nøktern i dette spørsmålet. Mange forventer også at samleie i form av penetrering i skjeden 43

15 skal eller bør gi størst nytelse også for kvinner, selv om det meste av seksualforskningen avkrefter dette. Seksualitet handler ikke bare om fysisk utrustning og stimulering, uansett om man er omskåret eller ikke. Men mange kan trenge støtte til å få et mer utvidet og fleksibelt forhold til hvordan de kan nyte sin kropp og sin seksualitet. Når omskårne kvinner er bekymret for sin seksualitet, er det derfor viktig å støtte dem og gi dem trygghet i bevisstheten om at hele kroppen som sensuell, og at det finnes mange erogene soner som kan gi nytelse. Fysisk nærhet er også en kilde til glede i seg selv. Tid og gjensidig kjærlighet, trygghet og åpenhet i forholdet og trygghet på egen kropp er også en viktig del av opplevelsen. ln Haimanot Mahari, 25 år, student,,y Sandvika (opprinnelig fra Eritrea) Det er viktig å fokusere på det positive ved jenters kropp. Ikke på hva de som har omskåret har mistet, men på hva de faktisk har. Du er fullverdig kvinne selv om du er omskåret. Det er viktig å fortelle jenter at det er ditt eget selvbilde som avgjør om du er kvinne, ikke hva du har og ikke har. 44

16 Angst og håp - tanker fra en defibulasjon "Amina" er velutdannet innen helsefag, har bodd mange år i Norge og snakker utmerket norsk. Hun hadde likevel nølt i mange år med å få gjennomført en åpnende operasjon for å slippen mange av de plagene den lille åpningen ga henne ved menstruasjon, vannlating og ved ikke å ville kunne gjennomføre et vaginalt samleie. Hun var oppdratt til at en kvinnes moral og anstendighet, hennes verdighet som kvinne, var tett knyttet til en lukket kropp. Hun hadde, inntil hun kom til Norge, vært stolt av sin minimale kjønnsåpning. Med så liten åpning måtte hun være den beste av alle, syntes hun. I Norge fikk hun erfare at andre hadde et ganske annet syn på hennes kropp og på den lidelsen og smerten hun måtte bære for å være "riktig". Til slutt tok hun mot til seg: Hun ville åpnes. Defibulasjonen - åpningen av infibulasjonen blei foretatt på et sykehus. På sykehuset ble dette sett på som et lite inngrep som kunne gjøres poliklinisk. "Amina" la seg på operasjonsbordet og såg inn i narkosen. Da hun våknet, ba hun om å få snakke med legen som hadde operert henne. "Det er ikke nødvendig," var svaret. Det fikk holde med en sykepleier. Men "Amina" sto på sitt, og fikk til slutt snakke med legen. Hun ønsket resept på smertestillende midler. Legen mente det var unødvendig for et så lite inngrep. "Amina".- insisterte. Hun husket så alt for godt de ekstreme smertene i forbindelse med omskjæringen, både under selve inngrepet og i dagene og ukene etterpå. Hun orket ikke tanken på å gjennomleve et slikt helvete igjen. Spesielt var hun bekymret for smerten når hun skulle tisse. "Nei, Paracet fikk holde", mente legen. Han kommenterte at kanskje afrikanske kvinner opplever smerte annerledes enn norske siden dette jo "bare var et lite snitt." "Amina" ga seg ikke. "Legen forsto ikke," forteller " Amina", " at smerten ikke bare er mellom bena, den sitter i hodet også". "Amina" ville også vite mer. Hun ba legen om å fortelle hvordan det så +l ut etter operasjonen. Hun hadde lært at mange infibulerte jenter har mer eller mindre intakt klitoris og kjønnslepper under det infibulerte hudseglet. Legen svarte at hennes omskjæring hadde vært svært radikal. Hun ba ham forklare hva han mente med radikal. "Det er ingenting igjen," sa han, "verken klitoris eller kjønnslepper." "Amina" brast i gråt, mens legen gikk videre. Hun gråt i flere timer og innså at hun hele tiden hadde hatt et håp om at det i det minste skulle + være litt igjen av de organene hun etter hvert hadde kommet til å se på som vitale. Skulle hun aldri få noen glede av seksuallivet? Ville en fremtidig kjæreste bli misfornøyd med henne og se henne som en ufullstendig kvinne siden hun følte mindre? v:; 9 Haimanot Mahari, 25 år, student, Sandvika (opprinnelig fra Eritrea) Jeg har truffet mange unge jenter med dårlige erfaringer med helsevesenet i forbindelse med åpning. Mange fikk ingen oppfølging etterpå, og ble sittende igjen alene med mange spørsmål og mye usikkerhet. Mange har følt bitterhet i ettertid over mangelen på hjelp etter _ åpning. Derfor er det viktig at jenter får oppfølging fra en fagperson. Det trenger de 45

17 KAPITTEL 4 4. Begrunnelser Begrunnelsene for omskjæring av jenter varierer mellom ulike samfunn og mellom menneskeri ulike roller. Menn og kvinner, unge og gamle, religiøse ledere, kloke koner og opprørsk ungdom legger ofte vekt på ulike aspekter ved praksisen. Begrunnelsene kan også variere over tid og i ulike situasjoner. I tillegg kan man skille mellom ulike nivåer av begrunnelse: Begrunnelser på individog familienivå om hvorfor de velger å omskjære sin datter, begrunnelser på samfunnsnivå om hvorfor "vi i vår kultur' praktiserer kvinnelig omskjæring, og til sist begrunnelser på et analytisk nivå. Hvis man spør folk om hvorfor de praktiserer omskjæring, vil man få forklaringer på de to første nivåene, for eksempel "for at hun skal bli gift", "for at hun ikke skal bli ertet av de andre (omskårne) jentene", eller "for at jentene skal bli rene og fine". Analytiske begrunnelser fremkommer gjennom forskning og analyse der man søker etter bakenforliggend eller underliggende strukturer. Dette er således begrunnelser som forskere tolker seg frem til, og som det derfor kan være uenighet og ulike meninger om. Slike analytiske fortolkninger befinner seg ofte langt fra begrunnelser folk selv gir, og de kan være uenige i dem. 46 Det er også store variasjoner i hvor klart folk begrunner kvinnelig omskjæring slik at det "gir mening" til utenforstående. I samfunn der omskjæring er dypt rotfestet, både i utbredelse og historisk, og noe "alle gjør", er det ofte ikke nødvendig med noen nærmere begrunnelse: Det er bare sånn det er. Andre steder har man klare begrunnelser og forklaringer. Noen slike begrunnelser gjennomgås nærmere på de neste sidene.

18 Kalgacal Hassan, 36 år, jordmor, Stavanger ;LL(opprinnelig Fra Somalia) Mange har lært at omskjæring er en god tradisjon, og det tar tid å akseptere at man selv har tatt feil eller handlet feil i lang tid. Vi må gi folk tid til å bearbeide tanker og følelser. Dette er en vond prosess fordi den angriper den enkelte og noe som man tidligere har sett på som fint. En holdningsendring vil bare finne sted hvis vi gir dem tid. Historiske kilder Det eksisterer ingen sikre kilder for når og hvor kvinnelig omskjæring oppsto. Man vet heller ikke om praksisen har en felles opprinnelse, eller om praksisen på de ulike steder i verden har oppstått uavhengig av hverandre. Historiske kilder forteller at omskjæring av kvinner ble praktisert for omkring 2000 år siden, infibulasjon i Sudan og på vestkysten av Rødehavet og excision i Egypt. Den eldste dokumentasjonen av mannlig omskjæring er en illustrasjon på en grav i Egypt fra ca år 2400 før kristus. I tillegg har man funnet mumifiserte lik i Egypt som indikerer at mannlig omskjæring kan ha blitt praktisert så tidlig som 4000 år før kristus. En teori som er blitt fremsatt, er at omskjæring av kvinner har oppstått i Nil-dalen under de store keiserdømmene, som kan spores tilbake til ca år f.kr. Gjennom historien kan praksisen så ha spredt seg via rikets handelsveier og senere med islam. Mange av de samfunnene som i dag praktiserer omskjæring av kvinner, har imidlertid tatt opp denne tradisjonen senere, og fremdeles er det nye grupper som begynner å praktisere omskjæring av kvinner. Folkelige historieoppfatninger De fleste samfunn har myter og folkelige historieoppfatninger om hvordan viktige kulturelle særtrekk har oppstått. De folkelige forestillingene og de historiske kildene kan være forskjellige, og de kan enten støtte eller motsi hverandre. Mange steder er det en folkelig oppfatning at omskjæring av kvinner kommer fra faraoenes Egypt (ca år f.kr.). Denne oppfatningen reflekteres i at infibulasjon flere steder kalles faraonisk omskjæring. Andre steder kalles imidlertid skikken sudanesisk omskjæring. Andre steder finnes lokale mytiske oppfatninger av skikkens opprinnelse. Det finnes for eksempel samfunn som knytter skikken til innføring av islam, selv om man har historiske kilder som viser at skikken var utbredt før området ble islamisert. 47

19 Kjønnsidentitetog manipu ering av kvinnekroppen Man kan si at omskjæring av kvinner i siste instans kan ses som en form for undertrykking av kvinner. Men ingen forelder eller samfunnsleder vil gi dette som begrunnelse. Foreldre omskjærer ikke døtrene sine for å undertrykke dem, men for at de skal være slik det er forventet i det samfunnet og den kulturen de lever. Vi kan her se paralleller til ulike tolkninger av vestlige kjønns- og kroppspraksiser som ekstrem slanking og kosmetisk kirurgi. Også slike praksiser kan analytisk oppfattes som et uttrykk for kvinneundertrykking. Men den enkelte kvinne som utfører inngrepet, vil som regel opponere mot slike fortolkninger og snarere presentere inngrepet som et fritt og selvstendig valg. Som regel handler omskjæring om å bli det som oppfattes som en "ordentlig kvinne": Voksen, pen, moralsk, gifteklar og fruktbar. Men på hvilken måte omskjæringen søker å sikre dette, varierer. Blant somaliere er omskjæring i form av infibulasjon en forutsetning for å bli betraktet som jomfru og gifteklar. Blant masaier er også omskjæring en forutsetning for å bli gift, men jentene skal ikke være jomfruer når så skjer, og omskjæringen oppfattes som et ledd i å "åpne" kvinnen og klargjøre henne for ekteskapet. I mange samfunn gir forestillinger om kvinnelighet seg utslag i manipulering av kvinners kropper, fra kinesisk fotbinding til spisse sko med høye hæler, fra korsett til smale midjer ved slanking, trening og kirurgiske inngrep. Mange av de mest skadelige formene for kroppslig forming av kvinner forekommer ikke lenger, så som fotbinding, mens andre former har kommet til eller gjenoppstått, så som fjerning av ribben for å sikre smal midje. Kosmetiske operasjoner, innlegging av silikon i brystene og fettsuging er nyere former for inngrep som skal forme kvinnekroppen slik at den passer til de kulturelle idealene. Kvinner aksepterer ganske drastiske inngrep i kroppene sine for å tilpasse seg kulturelle og sosiale forventninger. Dette enorme presset på kvinnekroppen viser hvor viktig det er å øke bevisstheten om hvor fantastisk kvinnekroppen er skapt! OK-prosjektet har ofte opplevd at kvinner fra samfunn som praktiserer omskjæring, blir fascinert og stolte når de får økt innsikt i kvinnekroppens naturlige anatomi og funksjoner. Arbeidet mot omskjæring av kvinner er derfor en del av den internasjonale kampen for økt respekt for kvinners kropp og liv, levekår og likeverd. 48

20 riva! p*sk)ærin&! DErER fo UMNRLIG,Åltb TALT Vi DRIVER IKKE ILD LEMLE TLN6 4V KrNNE KRGPPEN / FPR7E'r= Adnrtot a{yal.oenat 6[tmttlNa+lhe (atcb t btldgr adcfcctofhrtarqy+""+ nma ikancxt"."l? NARTRANSPLA.NTASØN QyE16RE KJRREKyJN y,,\/ A95IKTSL6FTIN G >t - '' i/.ne>e/hakeplasitm1k Ij1/!I'yS` / LEPPEFOd: &f / BRri'FtlR$TØRREtSE / QRiSt REDJK$0n ta': / xålc FERhaO i FEt" F`ikNU_ Fra korsett til fettsuging «Kvinners kropper er til alle tider blitt sett på som noe "man" skulle kontrollere, forandre og beherske ved for eksempel fotbinding, omskjæring og bruk av korsetter og andre innsnevrende innretninger. Føtter, bryster, midjer, mager, rumper og lår har ifølge tidens mote "alltid" vært for store eller for små. Stopping og silikon øker størrelsen, binding og kirurgisk stål reduserer den. Nesten ingen del av kvinnekroppen har noen gang vært akseptert ganske enkelt slik den er. Vi har en grunnleggende forståelse av begrepene feminin og maskulin. Selv om kjønnsrollene varierer, motene forandres og økonomiske forhold endres, er det et fysiologisk forhold som ikke forandrer seg: Menn er større enn kvinner. A temme de kvinnelige formene har ofte betydd å understreke forskjellen: jo mer ulik en mann, desto mer feminin. w, Kvinner har gjennom historien arbeidet og lidd for å (be)vise sin feminine natur, og derigjennom bekrefte menns maskulinitet. Hovedbudskapet er fremdeles: Jeg er rede til å forandre kroppen og lide for å bli "giftbart materiale".» Fra Andersson og Nilsen: Motvektboka Fett nok! (1999). 49