VENNSKAP MED EN SINT GUD

Transkript

1 VENNSKAP MED EN SINT GUD Sinte mennesker er ikke attraktive. De færreste av oss liker å ta imot hissige hogg fra andre, så vi holder oss borte fra dem som virker truende. Mange synes Gud virker både sint og truende. Selv sier han at han er kjærlighet. Er det mulig å sammenfatte bibelens «motstridende» utsagn om Gud? For en tid siden så jeg et kort med bilde av den berømte tegneseriefiguren, Garfield. Du kjenner kanskje denne hissige katten og alt han finner på? På kortet, holdt han poten sin opp til hjertet og appellerte så innsmigrende han kunne: «Valget er ditt... elsk meg, eller gå fra meg!» Men åpner du kortet, lyser trusselen imot deg: «Hvis du velger feil, brekker jeg armen din!» Det er slik man vinner venner, ikke sant? Hvilket bilde har vi av Gud? Det er mange kristne som har et slikt bilde av Gud. Man sier det kanskje ikke på den måten, men effekten blir den samme. Det er som om Gud sier: «Det jeg ønsker først av alt, er din kjærlighet og ditt vennskap. Men om jeg ikke får det, vil jeg pine og plage deg i all evighet!» Er det et slikt bilde vi har av Gud? Selv blant troende mennesker skiller man mellom det gamle testamentes Gud, i kontrast til den milde og kjærlige Jesus i Det nye testamentet. Har du vanskeligheter med gudsbildet som tegnes i Det gamle testamente? Ser du Gud Fader som streng og fjern, men Jesus som nådig, kjærlig og tilgivende? Hvorfor virker Gud så «sint» i Bibelen, dersom han vil at vi skal være vennene hans? Er det ikke slik at om en person ønsker å ha venner, må han selv vise vennlighet? Når postmoderne mennesker blir intervjuet og spurt om de tror på Gud, begrunnes det benektende svaret ofte med de mange skrekkhistoriene i Det gamle testamentet. Andre viser til den ubibelske læren om evig pine i et brennende helvete, idet de finner det absurd å stole på en Gud som krever lydighet på grunnlag av en slik trussel. Når man får et «rykte» knyttet til navnet sitt er det vanskelig, og noen ganger nærmest umulig, å bli kvitt det. Det verserer mange oppfatninger og «rykter» om Gud. Jeg er sikker på at han ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene. Tjenere eller venner Jesus ønsket at disiplene skulle være hans venner: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere» (Johannes 15:15).

2 Legg merke til forskjellen mellom det å være tjenere og venner. En tjener får ikke innblikk i alt det hans herre holder på med. Uten begrunnelse eller innvending må han gjøre det han blir bedt om. Kort og godt: «Ja vel, Herre, som du vil. Bare si hva du vil vi skal tro, og vi tror det. Bare si hva du vil vi skal gjøre, så gjør vi det.» Mens tjenere er redde for å bryte regler, er venner mer opptatt av alt som vil undergrave tilliten og skade relasjonsforholdet til Gud. Venner ser ikke på synd som et juridisk problem. De ser på den som en farlig gift. De forstår at frelsesplanen er Guds tilbud om motgift. Og den mest effektive motgiften mot synd er sannheten om Gud selv. Dersom du tenker deg om, er det grunn til å undre seg over at vi syndige mennesker kan være på talefot med en som er uendelig mye større enn oss. Hvordan kan vi være nære venner med en allmektig Gud? Hvordan kan vi være venner med en som «truer» med å brenne oss til døde dersom vi ikke er lydige? Men er det sant at Gud sier: «Bli mine venner, ellers dreper jeg dere»? Da Nebukadnesar sa: «Den som ikke faller ned og tilber, skal straks kastes i ovnen med flammende ild» (Daniel 3:6), var han klok nok til ikke å si: «Fortell meg hvor høyt dere elsker meg, ellers vil jeg kaste dere i ildovnen!». Du kan tvinge mennesker i kne, men du kan ikke tvinge dem til å bli dine venner. Overfor Nebukadnesar måtte det sterke virkemidler til, men til slutt bøyde han seg og erkjente at «Den Høyeste rår over kongedømmet blant menneskene og gir det til hvem han vil» (Daniel 4:32). Fortsatt kjente ikke Nebukadnesar Gud særlig godt. Jeg undres på om han noen gang ble noe mer enn en ydmyk tjener som erkjente mesterens suverene autoritet? Men Gud er ingen «himmelens» Nebukadnesar. Om underkastelse og kritikkløs tjeneste var alt Gud forventet, kunne han lett skaffet seg det på et øyeblikk. Da Lucifer og mange av englene gjorde opprør, kunne han ha befalt: «Fall på kne, ellers kaster jeg dere i ildovnen!» Men i stedet valgte han å vise deg og meg at han ikke er en «sint» Gud som regjerer med tvang og skremsel. Gud ville vise sin kjærlighet og handlemåte: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud» (Sakarja 4:6). Det var ikke mangel på makt og kraft som fikk Gud til å sende dette budskapet til Serubabel. Det var Herren, hærskarenes Gud som talte. Og hvem kjente bedre til begrensningene ved bruk av makt enn det han gjorde? Jesus åpenbarer Faderen På denne måten valgte Gud å vise hvem han er. Da Jesus var her på jorden, åpenbarte han Faderen for oss. Gjennom sitt liv og sin død viste Jesus sannheten om Gud; at Gud er kjærlighet. En kjent sang i kristne kretser lyder slik: «Hvilken venn vi har i Jesus». Men har du hørt noen synge: «Hvilken venn vi har i Gud Fader»? Jesus sa: «Den som har sett meg, har sett Faderen» (Johannes 14:9). Dette sa han like før han tilbød disiplene å være hans venner. Litt

3 senere sa han: «For Faderen selv elsker dere» (Johannes 16:27). Det kan godt være at Jesus ved denne anledningen fortalte dem om hendelser i Det gamle testamente, idet han forsikret dem om at Faderen ikke er mindre vennlig og tilnærmelig enn det han selv var: «Det var faktisk jeg som ledet Israel gjennom ørkenen. Befalingen om å steine Akan kom fra meg!». Paulus hadde skjønt at det var Jesus som ledet sitt folk også i gammeltestamentlig tid: «Og drakk av den åndelige klippe som fulgte dem; denne klippen var Kristus» (1 Korinterbrev 10:4). Når Gud «tukter» Gud måtte noen ganger «heve stemmen» for å få et opprørsk folk til å forstå alvoret. Når han gjorde dette, var risikoen tilstede for at han ville bli misforstått og tolket som en hard, hevnende og «sint» Gud. Han var villig til å risikere å bli midlertidig fryktet, til og med hatet, heller enn å miste kontakten med sine barn. «Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt, mist ikke motet når han refser deg. For Herren tukter den han elsker, og refser hver sønn han tar seg av» (Hebreerne 12:5, 6). Gud bryr seg så mye om sitt folk at han er villig til å risikere å bli misforstått når han må ta hardere virkemidler i bruk. Om vi insisterer på å få vår egen vilje, tvinger ikke Gud oss, men han må til slutt la oss fare. Han gir oss imidlertid ikke opp så lett. Han overtaler, advarer, rettleder og tukter, men han vil heller snakke med oss på en stille og rolig måte slik han kunne med Elia. Men dersom vi ikke kan oppfatte den stille stemmen, blir han noen ganger nødt til å snakke med jordskjelv, storm og ild. Noen ganger har Gud, i svært kritiske situasjoner, brukt ekstreme midler for å tilkalle seg oppmerksomhet og respekt. Da er risikoen til stede for at vår ærefrykt har mest frykt i seg. Men Gud har dermed skaffet seg en ny anledning til å få oss i tale. Han gjør hva han kan for å kalle på og advare oss før vi er håpløst fortapt og utenfor rekkevidde av Den hellige ånds stemme. På den måten kan han, om mulig, vinne noen tilbake til troen. Gud ønsker at vi skal innse at det ikke er noen grunn til å frykte ham. Selv om vi er redde og fiendtlig innstilt overfor ham, gir han ikke opp. Han påvirker oss i håp om at vi vil innse hans godhet og kjærlighet, og dermed vinne oss som sine fortrolige venner. Venner forstår behovet for korreksjon. De vet at Gud tukter dem han elsker. Tukt har til hensikt å korrigere og instruere. Guds venner stoler på at han vil tukte dem når de trenger det. De blir følgelig ikke bitre av tukt, slik tjenere lett kan bli. De vet at Guds tukt alltid er gjort i kjærlighet og til deres beste. Guds venner i Bibelen I Bibelen møter vi mennesker som kalles Guds venner. Noen av disse var Job, Abraham og Moses. Tilsynelatende forlatt av Gud, kan vi høre Jobs rop: «Gud, du og jeg pleide å være så gode venner. Vi snakket alltid sammen. Hvorfor snakker du ikke til meg mer? Vær så snill å fortell meg hva som er galt!» Gjennom Elihus svar ser vi en fryktsom tjener. Job bare fortsetter: «Jeg ønsker at Gud skal

4 snakke til meg. Vær så snill, Gud, snakk til meg! For jeg vet at om vi bare kunne snakke sammen, ville jeg forstå hvorfor alt dette har hendt meg.» Til sist grep Gud inn: «Du har rett, Job. Rådgiverne dine kjenner meg ikke slik du gjør. Takk for at du er min venn! Takk for at du forteller sannheten!». Og vi kan tenke på Abraham, en annen av Guds venner. Da Gud kom for å ødelegge Sodoma og Gomorra, dro han først innom sin gamle venn for å fortelle ham hva han hadde tenkt å gjøre. Abraham svarte ikke: «Herre, hvordan skulle vel jeg trekke i tvil dine uransakelige veier? Hva du enn gjør, går jeg god for det.». Men i stedet resonerte han med Gud: «Gud, kjenner jeg deg rett, ville du ikke gjøre det. Om det så bare var 50 rettferdige der, ja selv 45, 40, 30, 20, ja, kanskje det finnes 10? Det er da ikke likt deg å gjøre slikt; å la rettferdige dø sammen med ugudelige, så det går den rettferdige likedan som den ugudelige. Nei, det er ikke likt deg! Han som er hele jordens dommer, skulle ikke han gjøre det som rett er?» (1 Mosebok 18: 25). «Abraham, du er en fortrolig venn som snakker til meg på denne måten. Jeg skal gjøre deg til et forbilde på tillitsfullt vennskap gjennom hele Bibelen». Abraham (både i Det gamle-, og Det nye testamente) omtales som Guds venn, en som vågde å argumentere med Gud og spørre: Hvorfor? Senere sa Gud til Moses: «Jeg har holdt øye med dette folket og merket at det er et stridlynt folk. La nå meg få råde, så skal min vrede flamme opp mot dem! Men deg vil jeg gjøre til et stort folk» (2 Mosebok 32:9-10). Moses kunne svart at han satte pris på tilbudet om å bli gjort til en stor nasjon, men i sitt svar fikk han fram følgende tanke: «Gud, kjenner jeg deg rett, ville du ikke gjøre noe slikt. Dessuten, om du gjorde det, ville det ødelegge ditt gode navn og rykte. Egypterne ville få vite om det og tro du var for svak til å lede folket ditt hele denne veien til løftets land. Kjenner jeg deg rett, Gud, kunne du simpelthen ikke gjøre det!». Responsen fra Herren uteble ikke: «Hvem andre kjenner meg så godt som du gjør, Moses? Du er virkelig min venn. Det er derfor jeg kan snakke rett ut med deg, ansikt til ansikt, som en mann snakker til sin venn». Venner og tjenere Hvorfor er det så mye snakk om tjenere i Bibelen hvis Gud vil at vi skal være hans venner? Du kan tvinge folk til å bli dine tjenere, men du kan ikke tvinge dem til å være dine venner. Faktisk er det en stor ære å få være Guds tjener. Og hvor godt er det ikke å kunne se fram til at Gud til slutt vil si til sine trofaste tjenere: «Vel gjort, du gode og tro tjener!» Men det er Gud selv som tilbyr oss noe som er uendelig mye bedre enn å være tjener; å være hans fortrolige venner. Ser du på deg selv som Guds tjener eller som Guds venn? Heldigvis kan vi være både Guds venner og tjenere. Vi behøver ikke å velge. Selv om jeg setter pris på å kunne tjene Gud, vil jeg helst være hans venn, en tillitsfull og fortrolig venn! Som Guds venner kan vi bedre forstå hans handlemåte, fordi Gud kan snakke åpent og tydelig til oss. Venner vil dessuten være nidkjære for Guds omdømme. Gud kan vise mildhet overfor sine venner, uten at det blir misoppfattet som svakhet. Han kan fortelle dem at han ikke verdsetter noe høyere enn deres frihet, uten at det går på bekostning av respekten for disiplin og orden. Han kan vise

5 dem at han er tilgivelse personifisert, uten å være engstelig for at de av den grunn vil ta ham mindre alvorlig. Og han kan forsikre dem om at det ikke er noen grunn for å være redd ham, uten å miste deres ærbødighet og respekt. Vennskap med Gud motiverer til tjeneste. Jesus selv ga oss et eksempel på hvordan det er å være en tjenende venn. «Maktbruk er i strid med prinsippene i Guds rike. Herren ønsker bare kjærlighets tjeneste. Kjærlighet er ikke noe en kan forlange, og den kan heller ikke vinnes ved makt eller myndighet. Kjærlighet kan bare vekkes ved kjærlighet. Å kjenne Gud er å elske ham. Hans egenskaper måtte fremstilles som en motsetning til Satans egenskaper. Bare et eneste vesen i hele universet kunne gjøre dette. Bare han som kjente høyden og dybden av Guds kjærlighet, kunne gjøre den kjent.» (Alfa og Omega, bind 4, side 13.) Karl J. Bergland