Saksframlegg. Trondheim kommune. HANDLINGSPLAN MOT KJØNNSLEMLESTELSE Arkivsaksnr.: 08/ Forslag til innstilling:

Transkript

1 Saksframlegg HANDLINGSPLAN MOT KJØNNSLEMLESTELSE Arkivsaksnr.: 08/10644 Forslag til innstilling: Bystyret vedtar Plan mot kjønnslemlestelse. Saksfremlegg - arkivsak 08/

2 Innledning I 1995 fikk Norge en egen lov mot kjønnslemlestelse, og i 2000 forelå den første handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Høsten 2001 ble det treårige nasjonale prosjektet Omsorg og Kunnskap mot Kvinnelig omskjæring opprettet for å gjennomføre tiltakene i handlingsplanen. I juli 2007 ble det sendt ut informasjon fra ulike departement knyttet til kjønnslemlestelse, som orienterte om regelverket for taushetsplikt, opplysningsplikt til barnevernet og avvergelsesplikt knyttet til kjønnslemlestelse. Formannskapet drøftet kjønnslemlestelse 7. august 2007 og vedtok at det ble nedsatt ei tverrfaglig arbeidsgruppe. Kommunen har arbeidet mot kjønnslemlestelse i mange år, og kommunen har deltatt i arbeidet både regionalt og nasjonalt. Arbeidet mot kjønnlemlestelse ble intensivert høsten 2007, og arbeidet med en handlingsplan og gjennomføring av tiltak ble startet opp. Det er videre utarbeidet en ny nasjonal handlingsplan mot kjønnslemlestelse for , et samarbeid mellom syv departement. Planen i kommunen er utarbeidet i samarbeid med Muslim Society, St. Olav Hospital, Regionalt ressurssenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging Midt-Norge (RVTS) og med kommunale enheter. Planen er sendt på høring til enhetene og har fått positiv tilbakemelding. Drøfting Gjennom høsten og vinteren har det vært fokus i media på at tiltakene i handlingsplanene ikke fører til noen endringer. Flere har tatt til orde for å gjennomføre obligatoriske underlivsundersøkelser på alle jenter fra de er nyfødt og ut grunnskolen for å undersøke om jentene er blitt blir kjønnslemlestet, men mange fagmiljøer og interesseorganisasjoner er også uenige i tiltaket og tar til ordne for å utvikle dialogen med miljøene, skape allianser med de religiøse lederne og mobilisere barnehager, skoler, barnevern og helsetjenestene til en felles innsats mot kjønnslemlestelse. Det er flere problemstillinger relatert til å innføre underlivsundersøkelser. I dag er undersøkelsene og oppfølging i svangerskapet, på helsestasjon- og i skolehelsetjenesten et frivillig tilbud. Helsetilbudene har stor oppslutning i befolkningen, men det er mange kvinner utenfor Vest-Europa, som ikke benytter helsetilbudene i kommunen, eks. i svangerskapsomsorgen. Selv om undersøkelsene skal gjøres på alle jenter, vil undersøkelsene fungere som en form for kontroll av jenter fra land utenfor Vest-Europa, og det kan virke stigmatiserende. Fram til i dag er ingen anmeldt for kjønnslemlestelse i Norge, og det er nok en indikator på at det er et vanskelig felt vi forholder oss til. Formålet er at underlivsundersøkelsene og eventuelt påfølgende straff skal ha en preventiv virkning. Undersøkelsen kan også ha den virkningen at målgruppen ikke møter opp til helseundersøkelser, og at en dermed mister mulighetene til en god kommunikasjon om kjønnslemlestelse, seksualitet og andre tema knyttet til helse. Det bør utredes hvordan helsetjenesten skal forholde seg dersom pasienter ikke møter opp til obligatoriske undersøkelser. En eventuelt innføring av obligatoriske underlivsundersøkelser på jenter må besluttes av Stortinget. Dersom det blir vedtatt, vil det medføre behov for økte ressurser til helsestasjon og skolehelsetjenesten. Saksfremlegg - arkivsak 08/

3 Kommunen vil jobbe med tiltak som har oppslutning og som kan gjennomføres sammen med imamen, ansatte i barnehager, skoler, barnevern og i helsetjenesten. Somaliske imamer gikk 6. des ut med en erklæring mot kjønnslemlestelse. I planen benyttes begrepet kjønnslemslestelse. Begrepet benyttes av de fleste internasjonale organisasjoner. Begrunnelsen er at kjønnlemlestelse er et begrep som understreker inngrepets alvorlige helsemessige konsekvenser, og at det skiller seg tydelig fra mannlig omskjæring. Begrepet brukes også for å understreke at fenomenet blir sett på som en lemlestelse og skamfering av det kvinnelige kjønnsorgan og at inngrepet innebærer brudd på kvinners grunnleggende menneskerettigheter. Kjønnslemlestelse er brukt som begrep i FNs dokumenter og konferanser siden Omskjæring er et begrep som omfatter mange ulike praksiser som innebærer kutt i kvinnelige kjønnsorganer. Begrepet blir av mange kvinneorganisasjoner ansett som uklart fordi det tilsynelatende sidestiller kvinnelig kjønnslemlestelse med mannlig omskjæring. Anatomisk er det lite ved disse to inngrepene som ligner. Kjønnslemlestelse er en dypt rotfestet tradisjon som har alvorlige helsemessige konsekvenser for jenter og kvinner. Ordningen kan spores tilbake til faraoenes tid, ca 4000 år f. Kristus, og det antas at ordningen har som utgangspunkt å være seksuelt kontrollerende. Omskjæring kan finne sted fra fødselen og opp til voksen alder, og har store variasjoner i forhold til ens nasjonalitet, kultur, samfunnets syn, religiøse og familiære forhold og sosial status. Graden av kjønnslemlestelse, altså hva som fjernes, er også variabel og deles inn i grupper. Imidlertid er alle former for kjønnslemlestesle skadelig, og en antar at mer enn 130 mill. kvinner lever med kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelse praktiseres i 28 afrikanske land. Det er en kultur som er nedarvet i generasjoner. De som praktiserer ordningen sier at de gjør det for å få til et godt ekteskap for sine døtre, for kvinners dyd og familiens ære. Med økt immigrasjon, er også tradisjonen med omskjæring økende nasjonalt. For å lykkes i arbeidet mot kjønnslemlestelse må det skje holdningsendringer i de land eller blant befolkningsgrupper der dette praktiseres. Også de som er bosatt i Norge vil kunne møte krav om slik gjennomføring fra familie o.a. i hjemlandet. Det pågår et internasjonalt arbeid i kampen mot kjønnslemlestelse, og alle rapporter viser at kunnskap om årsak til og konsekvenser av slik kjønnslemlestelse er fraværende eller direkte feilaktig fremstilt hos store deler av befolkningen. Eksempelvis tror mange at dette er religiøst betinget, mens det beviselig ikke er nedfelt noen form for slike bestemmelser i religiøse skrifter. Arbeidet med å spre korrekt informasjon, og å skape holdningsendringer lokalt blir derfor veldig viktig i denne sammenhengen. Det viktigste virkemiddelet i kampen mot kjønnslemlesteslse har vært de kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlestelse og som har reist sine stemmer. De har talt om sine opplevelser fra barndommen, og om hvordan dette har påvirket helse, seksualitet og livet generelt. Dette har hatt stor effekt ved at media i større grad har fokusert på problemet, noe som igjen har ført til at holdninger, politikk og lover er under endring. Dette har igjen ført til at et økende antall kvinner søker medisinsk hjelp. I Norge ble det vedtatt forbud mot kjønnslemlestelse i Lov av 15. desember 1995 nr. 74, og norske myndigheter har siden fokusert på problemet gjentatte ganger. Regjeringen har utarbeidet en ny handlingsplan med langsiktige tiltak, det utarbeides en handlingsplan regionalt og det er igangsatt et arbeid i Trondheim. Handlingsplanen inneholder tiltak som skal ha en forebyggende effekt ved å informere om lovverket, gi informasjon om somatiske og psykiske konsekvenser av kjønnslemlestelse, jobbe med holdningsendringer i Saksfremlegg - arkivsak 08/

4 miljøene og gi informasjon og styrke behandlingstilbud til de som allerede er kjønnslemlestet. Mål Ingen jenter i Trondheim skal kjønnslemlestes. Støtte- og behandlingsapparatet er i stand til å bistå de som er blitt kjønnslemlestet. Organisering av arbeidet Arbeidet startet opp høsten 2007 som et prosjektarbeid. Ansvaret for gjennomføring er lagt til enhetsleder for barne- og familietjenesten (BFT) Heimdal tiltak. Denne rapporterer til kommunaldirektøren som har det overordna ansvaret for å etterspørre framdrift, vurdere resultater og sikre samarbeid med andre aktører og ta stilling til det langsiktige arbeidet. Det er engasjert en prosjektmedarbeider i ca 40% stilling. Hun skal jobbe byomfatttende og er administrativt tilknyttet Heimdal bydel. Hun er fra Kenya, er utdannet sykepleier og har lang erfaring fra hjemlandet og fra Trondheim i å jobbe mot kjønnslemlestelse. Hun er kjent i miljøene. Ressursgruppe består av Muslim Society v/imamen, flyktningehelsetjenesten, representanter. fra BFT tiltak, lege fra helsestasjon, skole, barnehage, Kvalifiseringssentret for innvandrere, Senter for voksenopplæring og St. Olavs Hospital RVTS - Midt. Handlingsplanen skal gjennomføres i perioden For 2007 og 2008 er det en delfinansiering ved hjelp av statlige midler. Rådmannen vil søke staten om videreføring av statlige midler for 2009 og vurdere finansiering innenfor rammen til oppvekst og utdanning for Innhold i handlingsplanen - samarbeid med helsestasjoner, barnehager og skoler Prosjektmedarbeider er tilstede under konsultasjoner der temaet kjønnslemlestelse er aktuelt. Hun kan da gi råd og veiledning til foreldre som måtte ønske det, også om andre problemer knyttet til dette. Familier med minoritetsbakgrunn strever ofte med å tilpasse seg samfunnet. Mange kvinner har ingen erfaring med å treffe avgjørelser på vegne av og for familien, også hva angår ansvar for privatøkonomi. Dette må sees i sammenheng med problemområdet kjønnslemlestelse. Temaet kan være svært tabulagt.. Ansvarliggjøring er viktig i kampen mot kjønnslemlestelse. Problemet angår alle, men berører kvinner og jenter direkte. Innfallsvinkelen kan ofte være generelle helsespørsmål og henvendelser knyttet til barnets opphold i barnehagen eller skolen. Saksfremlegg - arkivsak 08/

5 - fokus på ungdommer Prosjektmedarbeider ønsker å undervise lærere og elever i skolen for å belyse temaet kjønnslemlestelse Erfaringer så langt viser at ungdommer er opptatt av temaet, og at de ofte etterspør grundigere informasjon. Dette omfatter både etniske nordmenn og de med minoritetsbakgrunn. Det er likevel vanskelig å få respons fra de som har bakgrunn fra land med utbredt bruk av kjønnslemlestelse. Det er likevel å håpe at en fokusering i skolen kan bidra til større oppmerksomhet rundt temaet. - Etablere og følge opp kvinnegrupper I 2007 ble det etablert flere kvinnegrupper med etniske bakgrunner, som tilsier at de er i risikosonen. Responsen har vært positiv fra bestemte nasjonaliteter, mens det fra andre er vanskelig å lykkes. Det er likevel viktig å tilstrebe at slike grupper dannes. Ut fra disse gruppene er det kommet flere som ønsker behandling og støtte til problemer knyttet til sin lemlestelse. Dette er med å sikre at tradisjonen brytes. Det er da ofte gjennomført dialogmøter med bl.a. ektefeller og tjenesteapparatet i kommunen, Helse og velferd og St. Olavs Hospital. - Foredrag til samhandlende enheter Det taes sikte på å gjennomføre foredrag for ansatte i samhandlende instanser, for eksempel Politiet, NAV, flyktningemottak m.fl. I dialog med ulike grupper og miljø, søkes det mot å finne også andre måter å samhandle på for å forhindre at jenter blir kjønnslemlestet. TILTAK 1. Informere om det statlige regelverket knyttet til kjønnslemlestelse om at omskjæring er forbudt ved lov, og om hvilke konsekvenser dette kan få. Informere om helsetjenesten og barnevernets oppgaver. 2. Informasjon og undervisning til kvinner og menn og til hjelpe- og behandlingsapparatet om helsekonsekvenser knyttet til kjønnslemlestelse. 3. Identifisering og oppsøkende arbeid for familier i risiko gruppe av familier i fare for å kunne omskjære sine barn 4. Utarbeide og implementere rutiner for helsestasjoner, skoler, barnehager, fastleger og andre for å forebygge kjønnslemlestelse. 5. I svangerskapsomsorgen gis samtaler om kjønnslemlestelse til alle gravide som er omskåret 6. Utvikle nettverksgrupper for kvinner og med eventuelt ektefelle. 7. Etablere tverrfaglig ressursgruppe Saksfremlegg - arkivsak 08/

6 Oppsummering: Det er oppslutning om tiltakene, som skal gjennomføres i en 4-årsperiode. Den tverrfaglige og tverretatlige ressursgruppen som skal bistå i arbeidet med å gjennomføre tiltakene representerer en øvelse i samarbeid. En slik målrettet innsats på dette problemområdet er nybrottsarbeid. Vi har ingen data på omfanget av problemet i vår by og vurdering av effekt av planen vil være vanskelig. Det vil være nødvendig å se på dette som et svært langsiktig arbeid. Rådmannen i Trondheim, Jorid Midtlyng kommunaldirektør Mette Harriet Berntsen rådgiver Saksfremlegg - arkivsak 08/