Demokrati retten til medbestemmelse

Transkript

1 Kapittel 4 Demokrati «Dersom regjeringen er demokratisk, vil folket ( ) ikke tillate at den misbruker makt. Men når regjeringen tar sine beslutninger bak lukkede dører og uten innsyn, kan ikke verden stole på den.» Ordene tilhører Shirin Ebadi, vinneren av Nobels fredspris i Hun var bekymret for at den lukkede religiøse eliten som styrte hjemlandet hennes, Iran, var i ferd med å trekke landet inn i en konfrontasjon med resten av verden. Bakgrunnen var Irans utvikling av kjernekraft uten internasjonal godkjenning og kontroll. For Shirin Ebadi er overgang til demokratisk styre viktig både for folket i Iran og for internasjonal fred og stabilitet. I dette kapittelet skal vi blant annet se nærmere på hva som kjennetegner styreformen demokrati. Men det finnes ingen oppfatning av demokrati som alle er enige om, bortsett fra at denne styreformen står i motsetning til diktatur og maktmonopol. 52

2 Kapittel 4 demokrati DEL 1 Oligarki; innebærer at et lite mindretall får igjennom sin vilje uansett hvilke ønsker det store flertallet har Hegemoni; er en tilstand der noen har en førende rolle og styrer og dominerer andre Totalitært styre; er et politisk system der alle områder av samfunnslivet og i størst mulig grad også innbyggernes privatliv, kontrolleres fra staten, partiet eller føreren Autoritær; er den som utøver makt, suverent og uten å rådføre seg med andre eller ta hensyn til deres meninger, og som forlanger å bli adlydt uten innvendinger. Demokrati retten til medbestemmelse Utviklingen av menneskerettighetene har lagt grunnlaget for framveksten av moderne demokrati. Men demokrati, folkestyre, er fortsatt ikke den dominerende styreformen. Ifølge en FN-rapport er bare 82 av de rundt 200 statene i verden fullt demokratiske. De ikke-demokratiske landene omfatter 57 prosent av verdens befolkning. Utviklingen av demokrati i tidligere kolonier og kommunistiske land har nå stoppet opp, konkluderte rapporten. Mange steder blir ønsket om politisk frihet og demokrati fortsatt møtt med trakassering, tåregass, fengsling og tortur. I vårt samfunn tar vi kanskje demokratiet for gitt, men i de fleste av statene i verden er det fortsatt en elite som styrer etter egne interesser. Diktatur Er det rimelig at staten skal bestemme hva du skal få lese og se på tv, hva du skal eie, eller om du skal få lov til å si hva du mener om dem som styrer? I noen stater har makthaverne nesten fullstendig makt over innbyggernes liv. I slike diktaturer er det viljen til én person eller en liten gruppe som bestemmer politikken. Et slikt fåmannsstyre kaller vi oligarki. Når én gruppe dominerer samfunnet på denne måten, sier vi gjerne at de har politisk hegemoni. Eneherskerne i slike samfunn styrer ut fra sine egne interesser og tar gjerne i bruk vold og tvang for å få viljen sin igjennom. Derfor blir lover og forfatninger ofte satt til side. Vi skiller mellom ulike former for diktatur. I et totalitært diktatur har lederne total makt over samfunnet. Skillet mellom det offentlige og det private er brutt ned, og statens mening blir tvunget på borgerne gjennom sensur, propaganda og forfølgelse av politiske avvikere. En slik innsnevering av individenes handle- og tankefrihet kaller vi ensretting. Historiske og dagsaktuelle eksempler er Sovjetunionen under den kalde krigen, Nazi-Tyskland i og dagens Nord-Korea og Kina. Autoritære diktaturer, som det har vært flere av i Latin-Amerika og Afrika, lar til en viss grad tankene og privatlivet til folk være i fred, men slår brutalt ned på åpen kritikk av staten og lederne. Demokrati og diktatur Makthaverne (folkets representanter, som kan skiftes ut) Makthaverne (selvvalgt, arvet eller uten mulighet for utskifting) Til venstre: Nobelprisvinner Shirin Ebadi ønsker demokrati og bedring av kvinnenes rettigheter i Iran. Folket Folket 53

3 DEL 1 Kapittel 4 demokrati Demokrati Demokrati er en gammel gresk betegnelse for folkestyre. Det innebærer at folket har muligheter til innflytelse over offentlige styringsorganer i en eller annen form. Demokratiske styreformer har som mål å hindre at makten samles på få hender. Diktaturer er kjennetegnet ved fåmannsstyre og maktkonsentrasjon. I demokratiets historie møter vi demokratiet i to hovedformer: Direkte demokrati: Folket selv stemmer over politiske forslag, slik borgerne gjorde i oldtidens Athen. Vår tids folkeavstemninger minner om denne typen demokrati. Indirekte demokrati, også kalt representativt demokrati: Folket velger ut en gruppe representanter som gjør politiske vedtak på vegne av innbyggerne. Den norske styreformen i dag bygger på dette prinsippet. Vår tids demokratier er mer eller mindre pluralistiske. Pluralisme er på mange måter det motsatte av ensretting. Et pluralistisk demokrati kjennetegnes av et mangfold av frie (uavhengige) partier, medier og organisasjoner. Slik sikres innbyggerne at ulike syn, interesser og verdier slipper til, og at de får mulighet til å bli hørt i det politiske systemet. De mange partiene, mediene og organisasjonene motvirker også for sterk maktkonsentrasjon i samfunnet. Misbruk og overtramp kan lettere bli avdekket når vakthundene er mange og får operere fritt. I vår tid søker mange stater, og grupper innad i statene, mot demokrati. De militære lederne som styrer Burma. 54

4 Kapittel 4 demokrati DEL 1 Men finnes det en internasjonalt anerkjent demokratistandard som disse landene kan bruke? I demokratidebatten møter vi mange ulike oppfatninger av hva et demokrati bør være. Statsviteren og økonomen Joseph A. Schumpeter hevdet at demokratiet er en ordning der de politiske lederne «får makt til å bestemme gjennom konkurransen om folks stemmer». Han framhever med andre ord en rendyrket form for indirekte demokrati som sitt ideal. Andre, som filosofiprofessor Carl J. Cohen, mener at «demokratiet er den styreformen der medlemmene av et fellesskap deltar, eller kan delta, direkte eller indirekte i beslutninger som angår dem alle». Han mener dermed at en må legge stor vekt på verdien av folkets politiske deltakelse og medbestemmelse ikke bare utskiftingen av de politiske lederne, som Schumpeter trekker fram. Selv om idealene om demokrati spriker, skal vi i neste avsnitt se at det faktisk finnes et sett minstekrav til en styreform for at den skal kunne kalles demokratisk. Representativt demokrati i praksis noen minstekrav Den amerikanske professoren Robert A. Dahl var i tiårene etter den andre verdenskrigen lei av alt snakket om hva demokratiet burde være. Mange idealer om folkestyre er hentet fra en annen tid og er umulige å realisere i dag, hevdet han. Han ønsket å lage noen kriterier for en demokratisk styreform som kunne fungere i større, moderne samfunn, og som bygde på noen grunnleggende verdier og rettigheter. Ifølge Dahl må demokratiet oppfylle følgende minstekrav: 1 Stemmerett, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet for alle. Samfunnet må slippe til et mangfold av meninger for å motvirke fåmannsstyre (oligarki) og sikre at velgerne har mange alternativer når de skal stemme. Her understreker han også prinsippet om demokratisk likhet: Bare ved å sikre at alle får de samme rettighetene, kan en si at de har de samme politiske påvirkningsmulighetene. 2 Mangfold av informasjonskilder. Det er viktig at velgerne kan skaffe seg korrekt informasjon om viktige problemer og samfunnsforhold og dermed få et godt grunnlag for å vurdere kandidatene som stiller til valg. 3 Fri konkurranse om stemmene. Partiene må kunne kjempe om velgerne uten hindringer og på like vilkår. 4 Frie og rettferdige valg. Valgordningen og den praktiske gjennomføringen av valgene må ikke diskriminere velgere eller politiske grupperinger. 5 Folkevalgt innflytelse. Det må være ordninger som sikrer at valgene faktisk får følger for politikken som blir ført. De folkevalgte organene må ha reell innflytelse over statsstyringen. Ellers blir demokratiet bare meningsløst teater. 55

5 DEL 1 Kapittel 4 demokrati Folkets vilje? Mange har påpekt at demokratiske prosedyrer gjennom å klarlegge flertallets vilje også får fram folkets vilje. Men finnes det en slik entydig folkevilje? Statsviteren Bjørn Erik Rasch er blant dem som går imot forestillingen om at demokrati synliggjør befolkningens vilje. Folkeviljen eksisterer ikke, hevder han, og viser til at «folket» ikke er en entydig størrelse. Tvert imot tilhører vi alle ulike undergrupper og har ulike sosiale kjennetegn. Dessuten lar det seg vanskelig gjøre å snakke om folkeviljen når velgerne deler seg i to nesten like store leirer, som i folkeavstemningene om EF/EU. Eksisterer det en folkevilje? Ulike syn på folkestyrets innhold Robert A. Dahls krav til folkestyre er i dag anerkjent både av FN og de fleste demokratiske stater. Det er bred internasjonal oppslutning om ideen om representative demokratier som bygger på likeverd og meningsmangfold. Mange har kritisert Dahl for å sette den liberale, vestlige demokratiformen opp som et ideal som skal gjelde for alle. Enkelte steder utenfor Vesten søker en etter egne demokratiske røtter. Men også innad i vestlige samfunn er det fortsatt debatt om hvordan folkestyret bør utformes. 56

6 Kapittel 4 demokrati DEL 1 Deltakerdemokrati Tilhengere av deltakerdemokrati hevder at representativt demokrati kan føre til at velgerne blir for passive. Dette er uheldig fordi politisk deltakelse har en verdi i seg selv og ikke bør reduseres til et oppmøte i valglokalet annethvert år, hevder de. Politisk engasjement gir for det første verdifulle kunnskaper og erfaringer, en slags politisk sosialisering. Dessuten er det å få forme sin egen hverdag viktig for utviklingen av selvtillit og identitet. «Makten til folket» var et vanlig slagord i og 1970-årene, blant annet i hippiemiljøene. I dag er det kanskje særlig innenfor miljøbevegelsen at disse tankene har størst gjennomslagskraft. Her lever tanken om direkte folkelig engasjement gjennom demonstrasjoner og aksjoner. Forsøksgymnaset i Oslo, en videregående skole med lange tradisjoner for deltakerdemokrati. Konkurransedemokrati Tilhengere av konkurransedemokrati krever langt mindre av befolkningen. De hevder at innbyggernes politiske aktivitet bare skal bestå i å velge mellom konkurrerende eliter. Folket velger hvilke partier som skal styre for dem og skifter dem eventuelt ut ved neste valg. Å veksle mellom ulike eliter er demokratiets kjerne, slik de ser det. Etter deres oppfatning har ikke folk kapasitet 57

7 DEL 1 Kapittel 4 demokrati eller kunnskap til å sette seg inn i kompliserte samfunnsproblemer. Direkte demokrati kan derfor føre til en uforutsigbar og kortsiktig styring av samfunnet. Folket blir lett et bytte for ivrige folkeforførere og populister med lettvinte løsninger, påstår de. Tilhengerne av et rendyrket konkurransedemokrati misliker folkelig engasjement, som politiske aksjoner, kampanjer og markeringer. De mener at valgte politikere må få den nødvendige arbeidsro som skal til for å forvalte det oppdraget velgerne har gitt dem. Andre syn på det representative demokratiet Det representative demokratiet er for mye preget av motsetninger og maktkamp mellom elitene. En finner ikke fram til løsninger som er gode for hele samfunnet på lang sikt. Det hevder tilhengere av dialogdemokratiet. De er ikke imot representativt demokrati, men kritiserer ofte dagens demokratiske systemer for å legge for mye vekt på elitenes kortsiktige interesser, som det å vinne neste valg. Demokratiets kjerne er så mye mer enn å kjempe om velgere. En må arbeide for å finne fram til gode argumenter som legger grunnlaget for enighet og kompromiss, hevder de. Demokratiets deltakere må framføre synspunktene sine, lytte til andres meninger og deretter være villige til å la det beste argumentet avgjøre til beste for samfunnet og fellesskapet. En slik kontinuerlig samfunnsdiskusjon forutsetter at det finnes gode møtesteder for alle slags mennesker og meninger, det vi med en samlebetegnelse kaller offentlighet. Sosialister og andre innenfor en mer kritisk tradisjon hevder ofte at den representative demokratiformen som praktiseres i dag, gir folket en falsk følelse av å styre. I virkeligheten er det bare de rikeste og mektigste som tjener på denne styreformen. Dagens demokratier er med på å opprettholde den urettferdige fordelingen av goder i det markedsøkonomiske systemet, påstår de. De mener at det ikke blir tatt nok hensyn til skjulte maktforhold i samfunnet. Folket må derfor gjøre opprør og innsette et mer ekte folkestyre som kan gjøre endringer, ikke minst i de økonomiske maktforholdene i samfunnet. I den sosialistiske bevegelsen er det imidlertid mange meninger om hva som er det mest ekte demokratiet. En diskuterer blant annet om det viktigste er å styrke samholdet og engasjementet blant vanlige folk, eller om et kommunistisk parti bør innføre diktatur på vegne av arbeiderne. 58

8 Kapittel 4 demokrati DEL 1 Menneskerettighetenes og demokratiets røtter Nedenfor følger en sammenfatning av menneskerettighetenes og demokratiets historie, sett fra et vestlig ståsted. På 400-tallet før Kristus hadde flere greske bystater, poliser, en form for direkte demokrati. Mest kjent er Athen. Byens borgere, det vil si alle voksne, frie menn, hadde møterett i folkeforsamlingen. Der diskuterte de politiske forslag, gjorde viktige vedtak og pekte ut samfunnets ledere. Kjernen i athenernes styreform var tanken om politisk likeverd mellom byens medlemmer. Men majoriteten i samfunnet, nemlig kvinner, slaver og innflyttere, hadde ingen politiske rettigheter. Roma hadde også en form for direkte demokrati fra ca f.kr. De kalte styreformen sin republikk (av latin res publica, «stat»). Frie menn kunne møtes i folkeforsamlinger, men de fikk aldri slik innflytelse som i greske poliser. Mange finner også en forløper for demokrati i det nordiske vikingsamfunnet. Det blir fortalt om en frankisk budbringer som spør vikingfølget: «Hvem er lederen deres?» Vikingene svarer: «Ingen! Her er alle like!» Dette er nok et stykke unna virkeligheten. Historikere mener likevel at etableringen av bygdeting, der alle frie bønder hadde møterett, gir det norske vikingsamfunnet et demokratisk islett. På tingene ble lover diskutert og vedtatt og dommer avsagt. Det europeiske middelaldersamfunnet var langt unna idealet om politisk likeverd. Men i byer i Nederland og Flandern vokste det fram et byborgerskap som fikk politisk innflytelse gjennom byråd og andre lokale styringsorganer. Utviklingen i Storbritannia har en spesiell plass i demokrati- og rettighetshistorien. I 1215 ble kongen presset til å skrive under på et frihetsbrev, Magna Carta. Det begrenset kongens makt og la grunnlaget for et parlament med representanter fra ulike samfunnsgrupper. Magna Carta innebar også at innbyggerne fikk vern mot vilkårlig statlig maktbruk. USA, Frankrike og Norge bryter med eneveldet På tallet vokste det fram en sterkere og mer eneveldig kongemakt. Omtrent samtidig la opplysningsfilosofene fram sine tanker om frihet, toleranse og folkelig makt. John Locke, Hugo Grotius, Jean-Jacques Rousseau og andre bygde videre på ideene fra antikken om menneskers fornuft, verdi og naturgitte rettigheter. Nye prinsipper skulle begrense statens maktutøvelse og gi folket økt makt gjennom folkesuverenitet: Staten hadde fått sin myndighet delegert av innbyggerne i landet. Charles de Montesquieu lanserte ideen om maktfordeling som et middel mot maktmisbruk og enevelde. Den amerikanske uavhengighetskampen og uavhengighetserklæringen fra 1776 markerer starten på utviklingen av sivile og politiske rettigheter i moderne tid. For første gang ble en stat grunnlagt på prinsippet om moralsk politisk likeverd mellom innbyggerne. Den amerikanske, den franske og den norske grunnloven som ble forfattet rundt 1800, hadde mye felles. De bygde alle på de tre hovedprinsippene fra opplysningsfilosofene: folkets politiske innflytelse, maktfordeling mellom statsorganene og umistelige rettigheter for alle borgere. Nå var det ikke slik at alle innbyggerne i USA og Europa nøt godt av disse «menneskerettighetene». Kvinner hadde ikke stemmerett. Storbritannia og Frankrike hadde kolonier der innbyggerne ikke fikk de samme rettighetene som innbyggerne hjemme, og USA hadde ikke avsluttet slaveriet i sørstatene. Motkreftene i den tradisjonelle herskerklassen i Europa var også mektige tallet var derfor preget av at de tradisjonelle elitene tviholdt på makten. Samtidig økte de sosiale spenningene. I en rekke stater ble den framvoksende arbeiderklassen en ny underklasse uten fulle politiske rettigheter. Etter den første verdenskrigen hadde den gamle overklassen i Europa mistet sine posisjo- 59

9 DEL 1 Kapittel 4 demokrati ner i en rekke stater. Mange håpet at prinsippet om innbyggernes rett til å styre seg selv nå ville få gjennombrudd. Økonomiske kriser, klassekamp og autoritære regimer satte imidlertid en stopper for demokratiseringsoptimismen. I stedet for demokrati fikk store deler av Europa nazisme, fascisme, kommunisme og en rekke former for militærdiktatur : Vestlig demokratisering, FN, avkolonisering i sør Den andre verdenskrigen satte dype spor i en hel verden, men kanskje spesielt i Europa. Den blodige krigføringen og den systematiske utryddingen av politiske avvikere, jøder, sigøynere, funksjonshemmede og homofile sjokkerte. Politiske ledere verden rundt engasjerte seg i et Nelson Mandela: Frihetskjemperen som ble president i Sør-Afrika ( ) omfattende internasjonalt arbeid for å finne ut hvordan en kunne unngå å havne i slike fryktelige situasjoner i framtiden. I årene etter den andre verdenskrigen spurte mange i de afrikanske og asiatiske koloniene om tiden var inne til at folket også her skulle få overta makten i sitt eget land. Europeiske stormakter hadde akkurat gjenvunnet friheten sin, men var likevel lite interessert i å la friheten gjelde i koloniene. Langsomt og motvillig ga koloniherrene, demokratiske stater som Storbritannia og Frankrike, etter og løsnet grepet om koloniene sine i Asia og Afrika, ofte etter en væpnet løsrivningskamp. Under avkoloniseringen i og årene ble det etablert flere titalls nye selvstendige stater. Mange la til grunn europeiske konstitusjoner basert på demokrati og menneskerettigheter. Korrupsjon, maktmisbruk, økonomisk kollaps og indre stridigheter fikk det politiske systemet til å rakne i stat etter stat. Snart satt det 60

10 Kapittel 4 demokrati DEL 1 autoritære partier og diktatorer på toppen i de fleste av de tidligere koloniene. Mange av disse statene hentet inspirasjon og støtte fra det kommunistiske diktaturet i Sovjetunionen og 1990-årene: Ny optimisme nye tilbakeslag En mørk novemberkveld i 1989 strømmet titusener av østtyskere over grensen til Vest-Berlin. Berlinmuren mellom det kommunistiske øst og det demokratiske vest var blitt historie. I fire tiår hadde Sovjetunionen og USA stått mot hverandre som ideologiske og militære rivaler. I 1990 var det slutt på den kalde krigen. I årene som fulgte, gikk de fleste statene som hadde vært underlagt Sovjetunionen etter den andre verdenskrigen, over til styreformer basert på folkestyre og rettigheter. Sovjetunionen ble oppløst i 1991/1992. Styreformen i det nye Russland bygger på demokratiske prinsipper, men i dag mener mange at landet ikke har maktet å bryte med den autoritære fortiden sin. Også for flere av delrepublikkene i det gamle Sovjetunionen har overgangen vært langsom og smertefull. Det gjelder ikke minst Georgia, Ukraina og Hvite-Russland. Mange mener at de viktigste følgene av avslutningen av den kalde krigen skjedde i Afrika og Asia. Mange makthavere og opprørsbevegelser med autoritære idealer kom på defensiven etter Sovjetunionens kollaps. I Sør-Afrika brøt det hvite, rasistiske apartheidstyret sammen tidlig i 1990-årene, og den fengslede frihetshelten Nelson Mandela ble president. Det ble starten på en ny giv for forsoning, menneskerettigheter og demokrati på dette utsatte kontinentet. 61

11 DEL 1 Kapittel 4 demokrati forum Hvorfor er demokrati og menneskerettigheter viktig? Verden over utsetter grupper og enkeltindivider seg for fare i kampen for folkestyre og menneskerettigheter. I diktaturer sitter tusenvis fengslet for sine meningers skyld. Hva er det ved idealene om likeverd og demokrati som appellerer så sterkt? For mange framstår menneskerettigheter og demokrati først og fremst som en vei bort fra diktatur og vilkårlighet. De ønsker å få slutt på årelang undertrykking og voldelig ensretting. Gamle herskerklasser skal ryddes unna, og nye krefter skal få slippe til. Mange demokratiforkjempere legger stor vekt på muligheten til å ansvarliggjøre lederskapet. De politiske lederne må stå til rette for sine handlinger og være forberedt på å fratre om de er udugelige eller misbruker makten sin. Eliten kan ikke bruke styringsapparatet som en privat bedrift som bare har til hensikt å utvide sin egen makt og formue. En viktig side ved dette er at demokrati innebærer at politiske vedtak og domstolenes dommer bygger på legitime lover og forfatninger. Kanskje er det ønsket om rettsstat og rettssikkerhet som i første omgang trekker mange opposisjonelle grupper verden over mot demokrati og menneskelige rettigheter. Mange er opptatt av at demokrati kan bidra til en rettferdig utvikling. Demokratiforkjempere i mange fattige stater mener at demokrati kan skape grunnlag for en økonomisk vekst som kommer alle til gode. Når de fattige får stemmerett, vil de peke ut politikere som taler deres sak og sørger for at verdiene skapes og fordeles på en rettferdig måte, blir det hevdet. Et stabilt demokrati tuftet på rettsstatens prinsipper vil dessuten kunne lokke til seg investorer og styrke handelsforbindelsene med utlandet. Det er stor enighet om at handel, produksjon og investeringer framfor alt trenger forutsigbarhet og stabile betingelser for å kunne skape økonomisk vekst i et samfunn. Bidrar demokrati og menneskerettigheter til konfliktløsning og fred? En kjent påstand er: «Demokratier går aldri til krig mot hverandre.» Dette På Sri Lanka har en til tross for demokrati i mange år opplevd borgerkrigsliknende tilstander. 62

12 Kapittel 4 demokrati DEL 1 tenk over Hvordan vil du forsvare demokrati overfor en tilhenger av diktatur? Bør elever få mer å si over skolehverdagen eller er det best å overlate det meste til lærere med erfaring og lang utdanning? er i hovedtrekk historisk korrekt, men årsakene er uklare. Noen har pekt på at kriger ofte forårsakes av grådige diktatorer, og at folket sjelden velger krig utenom i selvforsvar. Andre har pekt på at de etablerte demokratiene på 1900-tallet var så knyttet sammen gjennom tradisjoner, verdier og økonomisk og politisk kontakt at de unngikk konfrontasjoner. I dag er mangfoldet blant demokratiske stater, og trolig også spenningene mellom dem, langt større. Dessuten har vi de siste tiårene sett en rekke eksempler på at stater med både korte og lange demokratiske tradisjoner sprenges innenfra gjennom etnisk uro og borgerkrig. I India har spenningene lenge vært store, men likevel under en viss kontroll. Lenger sør, på Sri Lanka, har uroen og volden truet med å rive landet fra hverandre. Demokrati er derfor ingen garanti mot krigsliknende tilstander. Som vi har sett både i Bosnia, Kosovo, Rwanda, Palestina, Afghanistan og Irak, kan overgangen til demokrati vekke minoriteter og politiske grupper til kamp mot å bli undertrykt av et etnisk eller religiøst flertall. Mange legger vekt på at prinsippene om menneskerettigheter og demokrati først og fremst styrker samfunnsmedlemmenes fellesskapsfølelse. Demokrati er med på å bryte ned gamle sosiale skiller og hierarkier og er derfor uforenlig med tradisjonelle stender- og kastesamfunn. Det gir grunnlag for å redusere urettferdighet, mistro og spenninger, hevder de. Demokratiets svakheter Demokratiet har også noen klare svakheter og dilemmaer. Svekker folkestyret den politiske handlekraften? Et demokratisk system går ofte på tvers av ønsket om maksimal handlekraft. De mange små og mellomstore partiene vi finner i mange demokratier, kan gjøre det vanskelig å få til enighet om en stabil politisk kurs for landet. Mange mener dessuten at det er mest demokratisk at avgjørelser blir tatt nærmest mulig velgerne, gjerne i lokalmiljøet. Men slike lokale eller regionale vedtak kan sjelden løse samfunnets viktigste utfordringer. Slike tiltak krever trolig et bredt internasjonalt politisk samarbeid på høyt nivå. Spørsmålet blir om vi i det hele tatt kan løse for eksempel klimaproblemene på en demokratisk måte. Slike problemer krever betydelig handlekraft. Mulighetene for å lykkes kan bli svekket om befolkningen hele tiden skal kunne motsette seg tiltak som er smertefulle på kort sikt, men viktige på lang sikt. Har folket egentlig kontroll med de folkevalgte? I et demokrati peker folket ut sine folkevalgte, men mellom valgene har de få eller ingen midler til å hindre at de folkevalgte går på tvers av det flertallet i befolkningen ønsker. Moderne demokratier gir ingen klare forpliktelser til dem som skal forvalte folkets makt. Hvem skal vokte de folkevalgte mellom valgene? Er domstolene, mediene eller organisasjonene i stand til det? Kan demokratiet lykkes i sterkt oppsplittede stater? Det har vist seg å være svært vanskelig å etablere demokratiske styreformer i stater med dype etniske, politiske og religiøse skiller i befolkningen. Spørsmålet er om demokrati av den vestlige typen overhodet kan etableres i en del av disse statene. Eller er det slik at demokratiet må vokse fram gradvis over flere tiår, kanskje hundreår, slik det gjorde i Europa? Kanskje må staten splittes opp for at det skal bli levedyktige demokratier. 63

13 DEL 1 Kapittel 4 demokrati Repetisjonsoppgaver 1 Hva mener vi med diktatur og oligarki? 2 Hva menes med politisk hegemoni? 3 Hva går skillet mellom totalitært og autoritært diktatur ut på? 4 Hva er forskjellen mellom direkte og indirekte (representativt) demokrati? 5 Hva legger vi i uttrykket pluralisme? 6 Hvilke krav bør man stille til et representativt demokrati, ifølge Robert A. Dahl? 7 Hvordan skiller idealet om deltakerdemokrati seg fra idealet om konkurransedemokrati? 8 Hva mener vi med politisk sosialisering? 9 Hva mener vi med dialogdemokrati? 10 Hva legger vi i begrepet offentlighet? 11 Hvordan har enkelte sosialister kritisert det representative demokratiet? 12 Hvilke fordeler er det med en styreform basert på demokrati og menneskerettigheter? 13 Hvilke svakheter og dilemmaer er knyttet til demokrati som styreform? 14 Hvilken betydning hadde perioden og tiden etter 1989 for utviklingen av menneskerettigheter og spredningen av demokrati? Arbeidsoppgaver 1 Sammenlikn direkte og indirekte demokrati. Hvilke fordeler og ulemper har de to demokratiformene? 2 Tenk etter hva som kan bidra til økt politisk pluralisme i vårt land. 3 Hva kan føre til at pluralismen blir svekket? 4 Skriv et innlegg med tittelen: «Pluralisme en forutsetning for demokrati?» 5 Gå igjennom Dahls kriterier for demokrati og vurder om det norske styringssystemet, slik du kjenner det, oppfyller kravene. 6 Kan du tenke deg situasjoner der man kan forsvare innføring av diktatur i Norge? 7 Skriv et leserinnlegg på én side med tittelen: «Gir norsk ungdom blaffen i det norske demokratiet?» 8 Drøft om det bør bli vanlig å gjennomføre folkeavstemninger før viktige politiske vedtak. Hva mener du selv? Begrunn svaret ditt. 9 Drøft om folkeflertallet bør ha all makt i et demokrati. 10 Skriv en dialog mellom Ulrik, som har idealer om deltakerdemokrati, og Fia, som mener at målet må være konkurransedemokrati. Se dette i sammenheng med arbeidsoppgave Vurder hvilke demokratiske dilemmaer vi møter i debatten om tiltak for å verne om miljøet. 64