100 ÅR MED FESTIVITETEN

Transkript

1 100 ÅR MED FESTIVITETEN Foto: Petter Ingeberg Tekst: Helge Hegerberg, kultur- og næringsenheten Festiviteten 100 år side 1

2 Festiviteten er blitt brukt til mye Gjennom ett hundre år har Festiviteten vært tilholdssted til opera, konserter, teater, brytestevner, boksestevner, bingo, kino, politistasjon og arrestceller, rettslokale, ungdomsklubb, skomakerstue, gullsmed, kafé, danseskole, moteshow, gudstjenester, begravelser, konfirmasjon, markeder, julebord, alternativ julefeiring, fester, karneval, revyer og fagforeningsmøter. Lokale arrangementer fyller salen og galleriet. Storhetstiden for bygget var i mellomkrigstiden. I nyere tid har dårlige stoler og garderober vært en gjennomgangsmelodi, helt frem til kommunen tok tak i situasjonen og gjenreiste fordums storhet med en oppussing i 100-millionersklassen. Budsjettet sprakk, men det ble fint igjen og er et mer populært leieobjekt enn noen sinne. Musiker, komponist og folketonesamler Edvard Bræin hadde denne karakteristikken av et konsertpublikum i Kristiansund i andre halvdel av 1800-tallet: Når kanonskudd meldte at et stort seilskip løp inn til byen, var det ikke sjelden at halvparten av tilhørerne forlot salen i all hast, med kurs for havnen. Festiviteten ble bombet og kraftig ødelagt under krigsherjingene i 1940, men den ble stående og fikk nye bruksområder etter hvert som tiden gikk. Da kong Haakon VII besøkte byen i forbindelse med sin kroningsferd i 1906, arrangerte man festen i folkeskolens gymnastikksal. I denne forbindelse skjønte byens ledende menn at nå var tiden inne for å bygge et tidsmessig lokale for store anledninger. Arkitekten Kristen Tobias Rivertz ( ), født i Hemnes i Nordland og kom til Kristiania i Han fikk sin utdannelse ved Kunst og Håndverksskolen under Herman Major Schirmer og Henrik Nissen. Han hadde sitt eget arkitektkontor i hovedstaden og sto bak nye forretningsgårder og leiegårder under høykonjunkturen utover i 1890-årene. Det var en periode med en rik dekorert fasadearkitektur. Han likte nyromanske former med rundbuer i rekke med varierte fasadematerialer fra pussede flater til kostbar hugget stein. Det er først og fremst som boligskaper arkitekt Rivertz er en pioner. Sent i livet utga han ei bok med tittelen Bolignød, boligpolitikk og boligkultur. Kristen Tobias Rivertz Rivertz var en av 50 arkitekter som reiste til Ålesund for å bygge opp byen etter brannen i januar To av de mest kjente bygningene han var med på er Arbeideren og Norges Bank. På grunn av bybrannen i Ålesund ble det også innført murtvang i Kristiansund etter I noen år var han Kristiansunds eneste praktiserende arkitekt. Her satte han raskt sitt preg på de nye byggene som kom i perioden da fiskeriene slo til for fullt tidlig i det 20. århundre. Han tegnet Badet i Marstrandsgata, Festiviteten, Norges Bank og Grand Hotell og blant disse eksisterer kun Festiviteten i dag. Tre arkitekter ble invitert til å være med på konkurransen om å tegne lokalet som kunne fungere som alt fra selskapslokale for offentlige og private fester til lokale for konserter, teater og opera. Byggmester var Albert Iversen og byggekomiteens formann Herlof A. Herlofsen. Billedhugger og tegner John Olai Johnsen hadde ansvaret for gipsarbeidene. Åpningen av Festiviteten ble forsinket på grunn av streik i byggebransjen og krigsutbruddet med den Festiviteten 100 år side 2

3 store verdenskrigen. Nybygget hadde 700 stoler. I dag er det plass til knapt halvparten. Bygget har krympet betraktelig. Arkitekt Rivertz leverte også inn forslag på Nordlandet kirke, og der endte han som nummer tre i konkurransen. Vinner var arkitekten Hagbart Schytte-Berg. Kirken og Festiviteten er begge 100 år gamle i 2014 og blir av den grunn gjenstand for oppmerksomhet som de særegne byggverk de er. Arkitekt Rivertz sitt utkast til kirke på Nordlandet. Det finnes et søsterbygg til Festiviteten, og det er Arbeidersamfundet i Ålesund som åpnet i Det er naturlig nok et flott bygg i jugendstil som Rivertz tegnet sammen med kollega Heinrich Jürgensen. Kronprins Olav deltok i Kristiansunds Seilforenings regatta i 1927, og ble det holdt en stilfull middag med 350 personer. Salen var pyntet med friske blomster og medbrakt sølvtøy kompletterte oppdekningen langs bordene. Kong Harald har vært på arrangement i Festiviteten to ganger i 1992 og ved åpningen av oljefeltet Draugen 1. desember Dronning Margrethe av Danmark har spist lunch i huset sammen med vårt kongepar under statsbesøk 15. oktober Dronning Sonja har vært her på operaforestilling. I 1913 ble skjøtet overført til AS Kristiansund Festivitetslokale. På kommunens hånd kom Festiviteten først i Kommunen kjøpte halve bygget i 1979, samtidig med at Klubben fikk beholde sin posisjon med selskapelighet. I dag regnes Festiviteten som et brukbart konsertlokale og som er for lite musikkteater. Akustikken har aldri vært noe å skryte av. I musikkmiljøet blir Indremisjonens bedehus i Langveien 19, Nordlandet kirke og aulaen i Navigasjonsskolen sett på som brukbare lokaler. Finans og politikk Tomta til Festiviteten lå klar i mange år i parklignende omgivelser mellom Clausenengen og gamle Kirkelandet kirke på Lyhshaugen. Tomteselgere var Pedro Clausen og Gram Parelius. Kristiansunds Handelsforenings fond sto som kjøper av et område til oppførelse av festivitetslokale. En ventetid på 25 år gikk fra idé til fullførelse. Borgere skrev i Amta: Nu magter vi saa lidet, saa faar vi som hidentil bare en Konsert i Arbeidersamfundet, se Skuespil i Møllerops Sal, høre et Foredrag i Arbeiderforeningen, og holde Bal paa Sparebankens Mørkeloft. Det var lokaler uten tidsmessige kvaliteter, selv om Ole Bull laget store konserter og Knut Hamsun holdt drivende foredrag om litteraturen. Yttertøyet måtte publikum ta med inn i salen. En teatergjenger beskrev det slik: ofte kjentes det som om man satt i et naust med trekk fra alle kanter. Prosjektet ventet på investorer og mesener. De dukket opp etter hvert med de første bidrag i 1896 fra enkefru Caroline Werring Knudtzon med kroner, arbeidsminister Hans Rasmus Astrup med kroner og Kristiansunds Sparebank med kroner. Festiviteten 100 år side 3

4 Men det trengtes mye mer. Budsjettet var på kroner da byggingen startet etter at arkitekten presenterte tegninger i og det stoppet ikke der med finansieringen. Det måtte store låneopptak til. Gode år frem til krigsutbruddet og i krigsårenes spekulasjonsøkonomi førte til at pengene satt løsere hos herrene i the upper ten i huset (Kristiansund Handelsforening og Klubselskapet) og at sparebanken bevilget lån på kroner. Kristiansunds klubselskab Kristiansunds Klubselskab med historie tilbake til 1789 flyttet inn og etablerte Klubben 13. august 1914, som regnes som åpningsdagen i Festiviteten. De representerte byens rikeste menn og hadde dessuten sterk politisk innflytelse. På det meste var tre av fire medlemmer av formannskapet også toneangivende i klubbselskapet. De behersket finans og politikk. De er der ennå med sine ukentlige herremiddager på onsdager og protesterte vilt mot røykeloven da den ble innført i nyere tid. Det lukter pub i hele huset etter klubbaftenene, klaget husets operasjef, uten at herreavdelingen slukket sigarene av den grunn. Herrene i Klubben møtes til middag og sosialt samvær hver onsdag. Biljard er populært og klubbens leder Leif Ingeberg er blant de mest aktive. (Foto: Tidens Krav) På grunn av urolige tider i 1914, gikk det en tid utover høsten før det første arrangementet fant sted. Ved krigsutbruddet i slutten av juli var det run til lokale banker for å ta ut penger og veksle til gull, og det var hamstring av all slags varer for å møte verdenskrigens utfordringer. Festiviteten 100 år side 4

5 En innvielseskonsert ble arrangert av Røde Kors og Sanitetsforeningen tirsdag 20. oktober 1914 i form av aftenunderholdning. Dette regnes som den offisielle åpningen av Festiviteten. Der spilte musikerne nyskrevet musikk av den unge Edvard Bræin, som er Kristiansunds store komponist og samleren av folketoneskatten fra Nordmøre. Bjørnsons Det gaar et stille tog og Casparis Høst ble fremført med flunkende nye melodier. Inntektene gikk til sanitetsmateriell til soldater i krig. Signe Larsen sang Bræins verker og Teaterorkesteret spilte. Caroline Knudtzon ga et nytt konsertflygel i gave til Festiviteten. Portrett av Edvard Bræin henger i Festiviteten, malt av Åse Indergaard. (Foto: Petter Ingeberg) De aller første operaer som ble spilt i Festiviteten kom i forbindelse med en turné fra Det Norske Operetteselskap i februar Falstrøms teater satte opp Høstmanøver (Kalman) og fra Centraltheateret i Kristiania kom Flaggermusen (Strauss), akkurat som 100 år senere under operafestukene i februar måned Festiviteten ble et klart løft fra fordums dager med Mølleropsalen og Arbeiderforeningen, som sto ferdig i henholdsvis 1860 og Dette var store saler som huset mange omreisende kunstnere og et stort publikum på 1800-tallet. Fra byggingen av Festiviteten. Mørk stein ble hugget i nærområdet i Clausenengen og Kaptein Bødtkers gate og lysere stein kom fra svabergene ut mot storhavet, fra Klubbneset eller fra Gravstedveien. Eksteriøret er preget av klassisk symmetri. På ytterveggene finner vi relieffer av byens segl og Grip fyr. Festiviteten 100 år side 5

6 Relieffer av byens segl og Grip fyr på ytterveggene. (Foto: Petter Ingeberg) Kunsthistoriker Sylvia Baier Evensen mener bygningen utgjør et harmonisk sluttet volum. Huset har en langstrakt form med en avsluttende tverrfløy i hver ende, mot øst og vest. Østfasaden er bygningens hovedfasade med balkong og ark over hovedinngangen. Mot vest inneholder bygningen funksjoner av praktisk art for scene og mottak. Eksteriøret har et nøkternt preg. Vinduer og dører er markert og hushjørnene har kvaderstein. Alle detaljer er i samme materiale som fasaden for øvrig, noe som gjør at kontrastene kun blir forsiktig understreket. Bygningens volum og fasade har en komposisjon som er symmetrisk med elementer fra både jugendstil og nyklassisisme. Konservator Odd W. Williamsen i Nordmøre museum karakteriserer Festiviteten som Kristiansunds stolthet i mellomkrigstiden. Publikum har alltid fylt salen, og særlig gjelder det når lokale aktører opptrer. Williamsen sier at du behøver aldri å forsvare at du har vært i Festiviteten. Interiøret ble betydelig ødelagt under bybrannen og bombene som falt mellom 28. og 30. april Hovedsalen og scenen er bygget om. Det skjedde med krisematerialer og små midler. Sceneåpning og dekor ble tonet ned til det hverdagslige nivå. Men ellers var det hele intakt med foajé, trappegang, adkomsthall og de private rommene som brukes av Kristiansunds Klubselskab. Festiviteten ble truffet av brannbomber og interiøret ble betydelig ødelagt. Foto utlånt fra kommunens historiske fotoarkiv Festiviteten 100 år side 6

7 Vegger og tak har rik stukkdekor. Påfugler, kenguruer og ekorn var motiver i gipsornamentikken. Det finnes nasjonalt inspirert jugendstil slik som med ekornmotivene i dekoren i trappegangen, men det er også preg av nyklassisisme. Motivene er ikke bare norske. Etter oppussingen av Festiviteten i årene står bygningen frem som moderne for publikum. Antall stoler er redusert, fortsatt er det ikke orkestergrav og scenen er trang, salen er malt i lyse farger med henblikk på selskapelighet og ikke scenisk kunst garderobene er blitt bra og operaselskapets organisasjon har ikke flyttet inn igjen, selv om operafestukene går i et tradisjonsrikt spor i huset. Ordfører Per Kristian Øyen ønsker velkommen til folkemøte om nytt fellessykehus. (Foto: Petter Ingeberg) Operaen i Kristiansund Lenge før Festiviteten var påtenkt som kulturhus, ble det spilt i Jens Kaasbøls privatteater fra 1805 med ballett og komedier med musikk og sang. Turneer kom senere til Mølleropsalen med lokale krefter som bidro. Syngespill og operetter dukket opp fra Kristiansunds Musikalske Selskab hadde vaudeviller og syngespill i andre halvdel av 1800-tallet. Kristiania Tivolis Operaselskap var på turné med tre operaer i 1884 året som toppet den økonomiske oppgangen med fiskeeksporten fra Kristiansund. Christian Bræin I 1870-årene var det en rik grotid i byen, og sangen og musikken tok en fastere form. Ikke minst skyldtes det at Christian Bræin ( ) fra Fåberg startet i organiststilling i 1876, utdannet i Oslo og Brussel, og han drev med kammermusikk som fiolinist og korsang og skrev leilighetskomposisjoner. Programmet lå i den klassiske litteratur. Han satte opp sin egen operette En nat på Maanen. Senere satte Bræin opp operaer som Trubaduren (Verdi) og Liden Kirsten. Medspillere i kammerkvartetten var tollkontrollør Midtlid, kontorist Lundamo og telegrafist Eggen. Andre aktive kunstnere i Kristiansund på slutten av 1800-tallet var søstrene Astrid og Lulli Lous og Sofie Irgens. Elise Clausen er også viktig. Hun akkompagnerte fiolinisten Ole Bull ved en anledning (1873). Festiviteten 100 år side 7

8 I kjøpmannsfamiliene vokste det frem kultur. Hos Herlofsens var sangen i fokus, Guldbrandsens hadde instrumentalmusikk og legen Martin Tuxen Werring var en svært så musikalsk herre. I 1880-årene komponerte han en rekke danser, vals, masurka og galopp, som han noen ganger spilte som oppmuntrende opptakt før han under sine sykebesøk stilte diagnoser og måtte komme til saken. Ragnhild Bothner var lærer i sang og pianospill, og var operasanger John Neergaards første lærer. Signe Holst Larsen virket lenge som sanglærer. Edvard Bræin ( ) overtok orgelkrakken etter sin far og satte i gang med orgelkonserter med fri adgang i kirken fra Allerede i 1919 startet Kristiansunds Symfoniorkester, og samtidig ble Filharmonisk Selskabs orkester stiftet, og i Stavanger, Kristiansand og Trondhjem ble det grunnlagt store orkestre. En stor inspirasjonskilde var konsertene som Stockholm Konsertforenings Symfoniorkester ga i Norge i årene 1917 til Byens profesjonelle musikkmester Edvard Bræin var i seg selv en symfonisk inspirasjon og en temperamentsfull ildsjel. Stiftelsesdagen for Kristiansunds Symfoniorkester fant sted under et møte i Arbeiderforeningen 26. august Orkesterets første konsert gikk av stabelen i Festiviteten 12. november samme år. På programmet sto Mendelssohns krigsmarsj fra Athalia, stykker av Grieg som Våren og Ved Rondane. Haydns Oxford-symfoni ble også spilt. Den lokale sangerinnen Astri Kalset (senere gift Szterenyi) medvirket under konserten. Det var nesten fullt hus, og bifallet fra publikum var som forventet hjertelig. Etter konserten var det festlig samvær og det første styret falt på plass med Johan Guldbrandsen som formann, Alfred Wangberg sekretær og Hermann Fischer som kasserer. Dette ble starten på en rik periode for orkesteret med stadig musikalsk utvikling, men økonomiske problemer var en gjenganger og sviktende publikumsbesøk kunne inntreffe. Billetter i Festiviteten var dyrere enn i Arbeiderforeningen, der det var 50-øreskonserter. Kristiansunds symfoniorkester og dirigent Edvard Bræin i Festiviteten 100 år side 8

9 Radioens inntog i norske hjem kan ha spilt inn på den fallende interesse for konserter. Uansett, det er ingen tvil om at Festiviteten var med på å løfte kulturlivet i Kristiansund til nye høyder. Danser og skuespiller Eva Brigitta Hartwig ( ) fra Kristiansund, senere verdensberømt film- og sceneartist med det russiske kunstnernavnet Vera Zorina, debuterte i Festiviteten som danser seks år gammel. Hun var født i Berlin, men vokste opp hos sin mor Abigail Møllerop Wimpelmann i Kristiansund. Vera Zorina opplevde mye som skuespiller i musikaler i London og New York og debuterte i Hollywood-film i 1938 i The Goldwyn Follies. Hun var da allerede kjent under kallenavnet dansens Greta Garbo. Vera Zorina ble tilsatt som sjef ved Den norske opera i 1976, men tiltrådte ikke på grunn av ektemannens brå død. Portrettet av Vera Zorina henger i Festiviteten, malt av Åse Indergaard. (Foto Petter Ingeberg) Opera består av alle kunstarter. Det er den betydeligste og mest komplekse form med kombinasjonen musikk, tekst og scenisk handling. Tradisjonen forteller at det ble spilt opera i Norge første gang i Christiania i Da Frederik 5. gjestet byen hadde han med en italiensk operatrupp. Christiania Theater fra 1837 og Tivoli Teater fra 1883 var sporadiske operascener i sin tid. Opera Comique åpnet i 1918 og fremførte 21 operaer frem til nedleggelsen i Festiviteten var først ute som den faste scene, med tre store perioder som begynte med Edvard Bræin, og som bygget på lokale musikere og sangere. I 1928 begynte den sensasjonelle epoken med operaforestillinger i Festiviteten Dirigent Bræin sier selv om dette: Fra 1928 utvidet symfoniorkesteret sitt virkefelt til også å omfatte operaen, den vanskeligste kunstart i musikken. Når det lykkedes å beseire denne, skyldes det foruten orkesteret også at byen hadde fått et stort festivitetslokale med en etter forholdene stor scene og gode garderober. Til symfoniorkesterets generalforsamling 23. mai 1927 forelå et brev fra ingeniør O. H. Volckmar som spurte om orkesteret kunne tenke seg å være med på å sette opp en opera eller et syngespill. Bak utspillet sto dirigent Bræin. Mottakelsen er blitt betegnet som lunken. Etter hvert kom diskusjonen i gang i avisene, og Bræin og Volckmar la ut på en reise i oktober 1927 til Kungliga Teatern i Stockholm for å studere opera. Etter det var det ingen som så seg tilbake. I 1928 satte Kristiansund opp Orfeus av Gluck med symfoniorkesteret, dansere og Bræins kor. 5. november 1928 er blitt en merkedag i norsk operahistorie. I Kristiansund oppsto operafeberen, i nordmørsbygdene var interessen stor enkelte steder. Folk rodde til byen for å høre opera. Industristedet Valsøyfjord bestilte 100 billetter alene det første året. Festiviteten 100 år side 9

10 Storsalen sett fra galleriet. Sceneomrammingen forsvant med bombeangrep under andre verdenskrig. Storsalen sett fra scenen. Og så gikk teppet opp En kunne formelig høre publikum gispe av overraskelse over det betagne scenebildet med den sørgende Orfeus ved Evridykes grav, som koret av nymfer og hyrder smykket med blomster en klassisk åpenbaring. Teppet var gått opp til alle tiders opplevelse i Kristiansund! Da det gikk ned igjen for operaens første akt, brøt det løs orkanaktig bifall, en endeløs klapping, roping og antagelig også tramping, mens Bræin innkasserte den fantastiske hyllest med noen beskjedne bukk (Herlof Harstad i Orkester og Opera). Aftenposten skrev: Forestillingen var noe av et eventyr. I denne by med sine indbyggere findes der et filharmonisk orkester på 50 mand, og det spilte utmerket den fine og sårbare Orfeusmusikken fra først til sidst. De er amatører alle, de fleste haandverkere, men de har en dirigent disse musikere, det er hemmeligheten, nemlig Edvard Bræin, en ildsjel og en vilje av jern. Festiviteten 100 år side 10

11 Det var en gallakledd premiere med mye stas og fjas, smykker og anheng. Blant byens borgerskap var det innkjøpt operakjoler fra ledende motehus ute i Europa, eller det ble sydd lokalt med de fineste stoffer som fantes i butikkene. Hvilken anledning det var til å posere. Operaen i Kristiansund har likevel forsøkt å være til for alle. Kristiansund Arbeiderparti fikk i samarbeid med Bræin i stand en egen forestilling for arbeiderklassen med en billettpris på to kroner for alle de 800 som stilte. Var det her folkeoperaen fikk sin begynnelse? Opprinnelig var operaer en forlystelse for aristokratiet, og den første offentlige opera skapte venetianerne for de bredere lag av folket, og i Kristiansund var huset åpnet for arbeiderklassen helt fra begynnelsen av. Festiviteten, byens kulturelle storstue. (Foto utlånt fra kommunens historiske bildearkiv) Fire store sesonger gikk med den første og store operaperioden , og forestillingene var tiltenkt et større publikum. Først ute var Orfeus i 1928, deretter Jegerbruden i 1931 og Ifigenia på Tauris i Den siste opera, Den hvite Dame, ble med støtte av operafondet gitt i Oslo fire ganger for fullt hus i Det Nye Teater. En liten kystby sendte ut et ensemble på over 100 amatører til hovedstaden for å spille opera. Det var en sensasjon. Den første epoken med operaer i Kristiansund ble avrundet i 1937 med Den hvite dame. For tredje gang ble en forestilling fra Festiviteten kringkastet i radio. Det var litt av et gjennombrudd både for media og operainteresserte i de tusen hjem. Operaballene var en gang i året den store sosiale begivenhet Det fortelles at høyst pikante tildragelser har foregått på det offisielt avlåste galleri. Det fortelles at det å sove i pissoarrenna, var en gang i tiden en slags manndomsprøve. Silkerampen kunne le bort sine pøbelstreker når de ble begått i Festiviteten. Med terrorbombingen av Kristiansund i april 1940 mistet de fleste av orkesterets medlemmer sine instrumenter. Følgende står nedskrevet i AS Festivitetslokalets årsberetning: Festivitetslokalets bygning ble under storbranden i 1940 sterkt skadet. Den ble antent av brandbomber og hele taket, storsalen og øverste etasje ble totalt ødelagt. Straks etter brannen tok vårt styre det skritt for å få nytt tak over bygningen og bevare den uskadde del av huset. Før imidlertid takbygningen var ferdig, satte der inn med vedholdende regnvær og bygningen fikk herunder ytterligere betydelige skader. Festiviteten 100 år side 11

12 Uttrykket å komme i luka stammer fra krigens dager. En del av rommene i korridoren bak Billettkontoret ble brukt som fyllearrest. Den andre operabølge Høsten 1952 trakk Bræin seg fra dirigentjobben, og det åpnet for et samarbeid mellom operaen i Kristiansund og Norsk Operaselskap AS og Istvan Pajor som dirigent. I årene 1953 til 1955 spilte den nye samarbeidsmodellen tre forestillinger. Det var Faust, Fetteren fra Batavia og Cavelleria Rusticana. Et videre samarbeid med nasjonale krefter ble noe hemmet av at de i Oslo famlet for å finne frem til en nasjonal politikk. Den Norske Opera startet i år etter Kristiansund, og viste seg frem første gang 16. februar Operahuset i Bjørvika var på plass først 12. april 2008, og har hittil levert svært få store oppsetninger. I 1962 gjestet Den Norske Opera Kristiansund med Tosca, og var tilbake i 1965 med Barberen i Sevilla. I 1968 var det Elskovsdrikken på programmet med fullt orkester og kor, fra Trondheim. Kun 69 betalende tilhørere dukket opp. Det lokale publikum var nok mest interessert i operaen oss. Den tredje operabølge Den startet musikkinstruktør Peder A. Rensvik fra Frei som kom hjem i 1968 for å starte den kommunale musikkskolen og han svingte taktstokken over symfonikerne. I 1970 hadde han planene klar for den nye operatid. Et oppspill som orkester og sangkoret Toneveld hadde i Festiviteten, ble akkurat den fristelsen som publikum trengte. Elskovsdrikken kom på plakaten i januar 1971 den samme opera som kom hit noen år tidligere og som ikke slo til. Portrett av Peder A. Rensvik henger i Festiviteten, malt av Åse Indergaard. (Foto: Petter Ingeberg) Den tredje bølgen ser aldri ut til å ta slutt. Operaen i Kristiansund går og går, her i Festiviteten, med operafestukene som det største i februar hvert år. Det har vært Norges- og verdenspremierer, og blandingsmodellen fungerer naturligvis fortsatt. Profesjonaliseringen har tiltatt og det har vært store diskusjoner om organisasjonsform og repertoar, og det har vært personlige motsetninger. Den første administrative stilling var på plass 1. desember 1983 med Olav Grytnes, som hadde ledet operakomiteen siden Frivilligheten var enorm gjennom 1970-årene og frem til midten av tallet. Fra 1986 overtok Kjell Seim som dirigent etter at Peder A. Rensvik trakk seg tilbake. Portrettet av Olav Grytnes, malt av Åse Indergaard, ble avduket under Prisfesten (Foto: Petter Ingeberg) Det var en opprivende tid i kulturlivet i byen i andre halvdel av 1980-årene. Det gikk på organiseringen av kulturlivet. Drift og organisering av Festiviteten, reiselivskontoret, Kristiansund Forum, kulturkontoret og Caroline kinosenter var en del av konfliktbildet. Sentralt i dette var Festiviteten. Hva skulle det inneholde, og hvem kunne lede? Det gikk mye politikk i saken. Etter hvert surnet også forholdet mellom symfoniorkester og operaselskapet. Amatører og profesjonelle arbeidet under ulike rammer. Den første operasjef i Kristiansund tiltrådte stillingen 1. januar Olav Grytnes var den naturlige lederen. Festiviteten 100 år side 12

13 Samtidig som kommuneøkonomien utviklet seg dårlig i 1980-årene, var det en trend med oljeindustriens innmarsj at det ble holdt operamiddager i Festiviteten for sponsorer og utvalgte ledere i oljeselskaper. Det var tøffe overskrifter i Nordmørsposten: Mens helse- og sosialavdelingen venter nedskjæringer betaler kommunen operamiddag for 80, og vi har funnet følgende tittel: til smøring. Mens operaorganisasjonen utviklet seg hurtig, var det lite som skjedde med bygningen som hadde åpenbare svakheter og som satte begrensninger for moderne sceneløsninger og publikumsområder. Det skjedde ikke noe før i 1994 da Operaen fikk en henvendelse fra Kulturrådet om å komme på banen når det gjaldt Festiviteten som kulturhus. Huset fikk regional status fra Å bygge om var krevende fordi fylkeskonservatoren satte strenge krav til det opprinnelige uttrykk, og det ble en stor politisk strid om nybygg eller restaurering i det gamle. Det politiske flertallet satset på nybygg og stor arkitektkonkurranse, og Festiviteten fikk sin oppussing i årene 2010 til Fortsatt skal det være et festivitetslokale, og enda en stund er det et operahus og egentlig har Festiviteten aldri sett bedre ut enn nå ved 100-årsjubileet. Det har fylt manges behov for et hus å være i, og kristiansundere er stolte av bygget og innholdet, og vil vise det frem. Her sto operaens vugge i Norge, og bare av den grunn må det tas vare på for etterslekten. Her er det mye opera som sitter i veggene. Oppussingen kostet rundt 115 millioner kroner (kommunens direkte andel var ca. 68 mill.) til en nødvendig make over, som står i kontrast til kroner for hele bygget i Revyer Byens speil brukte tekstforfatter Paul Ohrvik som karakteristikk på de rike revytradisjoner i Festiviteten. Humor har alltid stått sterkt hos det lokale publikum, og underholdningen vokste ut av miljøene i idrettslagene. Braatt-revyen var tidlig et begrep, og de var ikke dårligere de andre klubbene heller. Revyene hadde sin storhetstid i mellomkrigstiden og i gjenreisningen av byen. Det dabbet av igjen da fjernsynet kom i 1960-årene, for så å reise seg til en 25-årig storhetstid fra 1982 til 2007 med Paraplyrevyen. Ni fulle hus var som regel utsolgt hver høst. Ideen til Paraplyrevyen hadde Bjørg Lassen og Ove Borøchstein. Fra Turnraketten Paraplyrevyen spilte for fulle hus i 25 år. Trygve Bratteli i fengselscelle i Festiviteten En helvetesodyssé startet for taktekker og AUF-sekretær Trygve Martin Bratteli ( ) i fengsel i Festiviteten 10. juni Han som senere ble Norges statsminister og åpnet det første oljefeltet Ekofisk i 1972, ble denne sommerkvelden ført ut av sin hybel i telegrafbestyrerens bolig av Gestapo utsendt fra Ålesund, og ble geleidet inn i politiets vaktstue i Festiviteten, der en norsk politimann benyttet et ubevoktet øyeblikk til å beklage at han var nødt til å opptre som lakei for Gestapo. Festiviteten 100 år side 13

14 Bratteli måtte i avhør og havnet i politiets varetekt i ei celle i høyde med bakken og med vinduer store som dører. Han kunne spasert rett ut i den lyse sommernatta, om han ville det. Bratteli har sagt om dette: Jeg ble så godt behandlet av politiet i Kristiansund at jeg bestemte meg for å bli. Det ville være illojalt overfor politiet som hadde vist meg så stor tillit. Om kveldene kunne jeg ofte gå lange turer på byen sammen med en konstabel, og jeg hadde det svært så fritt. Trygve Bratteli Bratteli nevner også en annen konsekvens: Når jeg overhodet ikke beveget tanken i den retning (flukt), var det fordi jeg kjente til at tyskerne ofte tok represalier hvis fangen slapp unna. Hadde jeg den gang ant hva som skulle komme, er det nok mulig at jeg hadde reagert annerledes. Bratteli havnet i konsentrasjonsleirer i Tyskland som nacht und nebel-fange og kom hjem først i 1945 med de hvite busser som Folke Bernadotte organiserte. To døgn er fullstendig borte fra mitt liv, var Brattelis nøkterne kommentar om skjebnen som møtte ham, fordi han som ungdom hadde en ungdomspolitisk posisjon og sosialistisk litteratur på sin hybel. Hans egne politiske notater, var gjemt bak panelet i boligen til telegrafbestyreren og ble hentet frem etter krigen. Tre og et halvt år etter arrestasjonen, var Bratteli tilbake i Kristiansund og Festiviteten. Da han gikk på talerstolen 19. november 1945, foran kommunevalget, var han steget i gradene til nestformann i Det Norske Arbeiderparti og formann i Arbeidernes Ungdomsfylking nye leiligheter innen fire år var det store valgløfte han ga. Ikke et ord ble nevnt om fengslingen heller ikke at han som bygningsarbeider i krigens begynnelse hadde full pensjon på Kafé Kristiansund i Festiviteten. Det var lagt opp til ordskifte etter innlegget, men ingen i den fullsatte sal meldte seg, til tross for gjentatte oppfordringer. Vår store operasanger, John Neergaard ( ) Høsten 1945 kom han hjem til Kristiansund etter seks års ufrivillig opphold i Tyskland. De første krigsårene ga Neergaard en kjempesuksess i Nürnberg og med gjestespill i Hamburg og Wien, og da han ville hjem i 1942, kom han ikke løs. Det var umulig å slippe ut av Tyskland for den som ikke var medlem av nazipartiet. Operasangeren fikk et valg; å begynne som smed eller gå i konsentrasjonsleir. Han prøvde seg som hjelpesmed, og ble fengslet for arbeidsnektelse. Reisen hjemover i fredsåret var også svært vanskelig. John Neergaard, malt av Åse Indergaard (Foto: Petter Ingeberg). På scenen i Festiviteten sto han igjen 24. september 1945 under et Røde Kors-arrangement. Gjensynsgleden med publikum etter seks års fravær var stor. Ovasjonene ville ingen ende ta. Han måtte gi to ekstranumre, og blomster og bifall truet med å sprenge alle rammer. Deretter ga han en imponerende konsertserie i Festiviteten, og den ble toppet med sangprestasjoner 1. oktober 1945 da statsminister Einar Gerhardsen talte i valgkampen. Så mye folk kom, at det også måtte bli en overføring til soldatheimen der publikum også fylte lokalet med 300 tilhørere. Neergaard sang Arbeiderpartiets valgsang Vi skal gjenreise Norge, før Gerhardsen gikk til talerstolen og sa; vi kan ikke la den kommende generasjon si at vi forspilte sjansene til å nytte ut mulighetene. Festiviteten 100 år side 14

15 Kristiansunds 200-årsjubileum 29. juni 1942 feiret byen sitt jubileum som kjøpstad, og programmet var sterkt preget av Nasjonal Samling. Festiviteten ble tatt i bruk for første gang etter ominnredningen, som Møre Dagblad laget som overskrift. Minister dr. Gulbrand Lunde var nazistenes hedersgjest. Han holdt et offentlig foredrag i Festivitetens nyinnredede lokaler. Huset var ikke ferdig innredet. Stolene var ikke på plass, og det var satt frem noen benker og pinnestoler for publikum, som det var lite av. Krigserstatningen ble også brukt til å få laget nazisymboler foran sceneåpningen og til innredning av kontorer på loftet for Nasjonal Samling. Oppførelsen av den nye kantaten til byen skjedde i Nordlandet kirke om kvelden. Dette var by-jubileets eneste høydepunkt. Litt kuriosa om huset Kinosal var det her i årene 1940 til 1954, inntil Kinohallen kom på plass nede i sentrum. Den siste barnekinoforestillingen i Festiviteten 3. november På 1960-tallet var det skomaker i kjelleren som holdt kurs i stell av skotøy. En gullsmed leide lokale på loftet. Vaktmesterens telefon var montert på scenen, der han ofte arbeidet. Det kunne ringe under forestilling! Vaktmester Halvor Helseth var hele byens vaktmester. Fra 1934 var hans navn uløselig knyttet til Festiviteten. I år etter år hadde han fløyet opp og ned i de endeløse trappegangene, gjennom salonger og saler, holdt tilsyn med foajé og scene, vært medarrangør, ordensvakt, renholdsvesen ved hundrevis av konserter, teaterforestillinger, soareer, karneval, kongresser, møter og markeder. Vaktmester Helseth kom ofte i kontakt med utenbys aktører. Han hadde selvsagt et nært forhold til Edvard Bræin, som han samarbeidet godt med når en ny opera var på trappene. Einar Rose var en av dem han satte størst pris på av de tilreisende revyartistene. Rose var helt på styren noen ganger. En gang spente han en fotball fra scenen og rett opp i galleriet. Festiviteten 100 år side 15

16 Jens Book-Jensen glemte en gang igjen en spaserstokk etter en forestilling i Festiviteten. Neste gang Book-en kom på besøk nevnte Helseth stokken. Helseth skulle få beholde den. Den gikk til og med i arv. I de senere år har sønnen Halvor stadig vært å se på byen med spaserstokken til Jens Book-Jenssen. Arrangører annonserte i avisene uten å spørre utleier. Vaktmesteren (yrkestittel pedell) måtte finlese rubrikkannonser for å følge opp med forberedelser. I 1930-årene hadde vaktmesteren, i begynnelsen benevnt som pedellen, leilighet i kjelleren. De to hjørnekontorene på hver side av hovedinngangen var opprinnelig biljardrom for Klubben. I mange år var det tradisjon med stjernefester, noe som lignet på katolsk julebukk eller irske helloween. Skal di ha stjærna? ropte guttene inn til folk, og fikk de ja sang de om stallen og barnet i krybben, og om røkelse og myrra. Betalingen var kaker og mynt. Brytesporten står sterkt i Kristiansund Scenen i Festiviteten var kampplass og publikum satt tett på svette og slitne utøvere som brøt på hverandre. I luftige kast deiset den underlegne på matta. Det kunne koke blant publikum under slike stevner. Byens beste idrettsutøver var Øivind Solskjær, ja han er faren til han andre med samme etternavn og ingen har sånne meritter som Solskjær senior; fem ganger nordisk mester, norgesmester mange ganger. Brytestevner ble holdt på lørdag eller søndag. Dusjer og garderober brukte utøverne i brytelokalet ved Idrettsplassen. Dansefester var det etter stevnene, i Festiviteten, og da var bryterne vakter. Øyvind Solskjær på brytematta i Festiviteten. Storvokste sildfiskere var både interessert i bryting og en fest, og det kunne bli bråk. Men vi hadde Arnold Wiik, som svært få turte å legge seg ut med, forteller Solskjær. Festiviteten 100 år side 16

17 Mossa Fosse hadde de fleste danseskoleballene i Festiviteten. Flertallet i Kristiansund bystyre og fylkestinget i Møre og Romsdal har i 2014 vedtatt å satse på et nytt opera- og kulturhus i Langveien i tilknytning til de gamle byggene Folkets Hus og Langveien ungdomsskole. Etter en arkitektkonkurranse var det C. F. Møller som vant med forslaget Kulturkvartalet. Kulturkvartalet. (Illustrasjon C. F. Møller) Revidert forprosjekt ble lagt frem i februar 2014, og det er nå oversendt Kulturdepartementet for politisk behandling, og det er følgende institusjoner som kan komme til å flytte inn i det nye opera- og kulturhuset: Operaen i Kristiansund med alle grupperinger, folkebiblioteket, kulturskolen og Nordmøre museum. Den overordnede visjonen er å skape et byggverk som peker inn i fremtiden, samtidig som det blir tatt hensyn til byens tradisjoner og historie. Det nye huset vil ligge tett på det gamle. Begge kommer til å ruve blant den strenge gjenreisningsarkitektur på Kirkelandet. Festiviteten 100 år side 17

18 Kilder Edvard Bræin, artikkel i Romsdalsposten 27. september 1941 Musikklivet i Kristiansund fra 1742 til i dag. Arkitekturårbok i Norge 2005: Festiviteten, av Sylvia Baier Evensen. John Olai Johnsen, utførelse av gipsarbeider, omtalt i Nordmøre museums årbok Artikkel av Anne Lise Tømmervåg, s Opera i Norge: Store norske leksikon. Bjørvika: Ni grunner til at Bjørvika har mislykkes v/ Henning Høholt i kronikk i Aftenposten 11. april Operaen i Kristiansund ikke La Scala, men for folket, Svein Erik og Tor Olsen (2007). God gedigen musikk, Kristiansund symfoniorkester, (1999), Odd W. Williamsen. Vera Zorina: Nekrolog i nrk.no 16. april Norges ukjente Hollywood-diva, Dagbladet 10. august 2003, journ. Tommy Fossum. Festiviteten i Kristiansund, digitalt fortalt, Odd W. Williamsen 16. mars Tidens Krav februar 2007: Odd W. Williamsen, konservator. Mail fra Odd W. Williamsen av 14. august Avisannonser 1914/15. Trygve Bratteli, en fortelling, Roy Jacobsen på Cappelen 1995, s Trygve Bratteli i Kristiansund under krigen. Gjenfortalt til Petter Ingeberg. Kristiansunds historie bind V og VI, Arne Odd Johnsen og Eivind Aas. Anne Karin Elstad: Som dine dager er (1995), roman som skildrer operatiden i Bryting: Artikkel i Tidens Krav publisert 6. februar 2009, ved jour. Øivin Bjørshol. John Neergaard: Intervju med Tidens Krav i 1945 og biografiske opplysninger v/ove Borøchstein. Nasjonal samling/by-jubileum (200 år) i Festiviteten: Møre Dagblad 29. juni Kommunale utredninger og arbeidsgrupper om operaens fremtid i Kristiansund. Nytt opera- og kulturhus, revidert forprosjekt 1. februar Bilder utlånt fra Kristiansund kommunes historiske fotoarkiv: Side 6, 7, 9, 11, 12, 16 og 17. Festiviteten 100 år side 18