PÅ TUR I LISTALANDSKAPET. Kulturhistorisk guide for turer i et av våre eldste kulturlandskap

Transkript

1 PÅ TUR I LISTALANDSKAPET Kulturhistorisk guide for turer i et av våre eldste kulturlandskap

2

3 Vestover Lar vi blikket vandre nord og vestover fra det flate vide Lista oppdager vi at det blir mer bevegelse i landskapet Her reiser knauser og fjell seg og varsler om andre kår Helt nede i fjæresteinene møter vi lynga som følger oss oppover og innover til den klatrer opp på den høyeste topp Jordbruksmessig er dette landskapet marginalt Kulturlandskapsmessig nærmest det motsatte større tetthet av det vi definerer som verdifullt finnes få andre steder i vår region

4

5 Vest-Lista ei skattkiste av tur- og kulturopplevelser Lista ligger i Farsund kommune og er et av de mest aktive jordbruksområdene vi har på Agder. Her drives et moderne storskala landbruk. Lista er også et av Nordens rikeste områder på kulturminner. Innimellom de åpne jordene, langs vegene, på høydedragene, nede i tarestrendene, i lyngheiene - innimellom dette mangfoldet - ligger kulturminnene som små skatter, tett i tett. Dette er sporene våre forfedre har etterlatt seg. Linjene etter deres slit og strev for å forme jorda hviler i en kraftfull skjønnhet over landskapet. Her har mennesker og dyr levd og virket, handlet og dyrket i over år. Vi vil med denne kulturhistoriske guiden lede deg inn på små stier og grusveger og gi deg muligheten til å oppleve noen av de mange skattene som finnes her. Landskapet på Lista er levende! Gled deg til en spennende tur, som er like vakker som den er frisk! Linjene, sporene, bevegelsen skapt av forfedrenes slit og strev for å forme jorda - hviler i en kraftfull skjønnhet over Listalandskapet. Ferdsel i bondens landskap Bøndene på Lista viser oss tillit ved å åpne opp landskapet sitt og gi oss muligheten til å oppleve turgledene det kan gi. For at vi skal være denne tilliten verdig, må vi ta et felles ansvar for å respektere de reglene som gjelder her. Kulturlandskapet på Vest-Lista er mange steder i drift. Her er åker, eng og beitemark. Du kan gjerne møte husdyr på din ferd. Da er det viktig at du vet litt om hvordan man oppfører seg. Her kommer noen råd: Ferdsel skjer på eget ansvar. Har du med hund, må denne være i bånd. Kyr og ungdyr er ofte nysgjerrige, og de kan komme mot deg. Du bør ikke begynne å løpe hvis du blir redd. Prøv heller å gå rolig fra dem. Mange grunneiere ønsker ikke sykling på sine eiendommer av hensyn til husdyr og sårbar jord. Dette må respekteres. En siste gylden regel er å vise generell respekt. Ta med deg søppel hjem, følg merket løype, pass på at du ikke river ned eller skader gjerder. Husk forbud mot bruk av åpen ild mellom 15. april og 15. september. Hva er kulturminner og hva er fornminner Kulturminner er alle spor som mennesker har etterlatt seg i vårt fysiske miljø. Hus og tufter, steingjerder, veger, gravminner, sagn og historier knyttet til steder eller naturelementer er eksempler på kulturminner. Kulturminner fra forhistorisk tid og middelalder (eldre enn 1537) kalles fornminner eller automatisk fredete kulturminner. Hva er kulturlandskap? Kulturlandskap er et landskap formet av mennesker gjennom generasjoner og er vår fysiske historiebok. I landskapet kan vi lese hvordan forfedrene levde og drev. Nedlegging, gjengroing og forfall gjør noen sider utydelige. Moderniseringen er på noen gårder så omfattende at sider forsvinner, og med det mange historiske spor. De mest verdifulle kulturlandskap, i bevaringssammenheng, er de med flest spor. Ved å nøste i disse kan man restaurere et landskap og levendegjøre en historie igjen. 4

6 5

7 Turen Bli med på ei reise til Vest-Lista og et av våre eldste kulturlandskap! Turen er inndelt i tema og går over flere etapper. Vi starter på Listeid. Her skal vi vise deg spor etter forhistoriske reiseruter Båttrekket over Listeid er et av Norges mest kjente, og fremdeles i bruk. På Listeid skal vi også besøke Sørlandets største edelløvskogreservat. Trærne som finnes her er nærmere 700 år gamle, og som skåret ut av eventyrene til Asbjørnsen og Moe. Tar du turen opp hit kan du oppleve de eldste levende skapningene på Lista. Fra skogens mørke mystikk går turen til det motsatte; det skogløse, åpne landskapet. Vi skal til lyngheiene. Her vil du virkelig få oppleve det storslåtte og føle nærhet til Nordsjøen og havet. Lyngheidrift er den eldste form for jordbruk vi kjenner, og heiene her har trolig vært i bruk i nærmere 5000 år! På Lista har det vært dyrket korn like lenge. Før i tida var det kvernhus i hvert eneste vassdrag. Neste besøksmål er Hervoll Mølle. Her var det i si tid 14 kvernhus langs bekken. Listamuseet eier i dag to av møllene, og har nettopp restaurert bygningene og tilrettelagt området rundt. Her kan du nyte matpakke og kaffi i rolige omgivelser. På Hervoll er du i hjertet av Vest-Lista. Kulturminnene ligger tett i tett. En rusletur i dette området vil vise noen enestående eksempler på steinarbeid. Det går merket sti til Lofjell. På Lofjell får du panoramautsikt over Listalandskapet. Fra Nordberg får du og storslått utsikt. Her ligger et originalt tysk kystfort fra 2. verdenskrig. Leiren er i dag fredet som kulturminne og tilrettelagt for besøkende med gangveger og stier. Løpegravene er sikret og nå kjempepopulære for små og større barn. På Jærberget ved Penne kan du oppleve hellerisninger som er år gamle. Kjenner du etter i fjellet på Jærberget vil du både se og føle små groper. Dette er skålgroper. Slike er det svært mange av på Lista. Kikker du så opp mot Nordberg, ser du kanskje den høge smale steinen som står rett opp? Det er en pikkstein. Tema for denne delen av turen er fruktbarhet. Vi skal vandre videre gjennom Pennemarka til Sausebakk. Her står Vanen som er en av de mest kjente pikksteinene på Lista. På Sausebakk ligger et gravfelt med flere gravhauger, og vandrer du bare et lite stykke videre møter du et nytt gravfelt. På Trihaugan ligger det et felt med kystrøyser. Dette er også graver. Kystrøyser og gravhauger er to ulike typer gravminner, og du får muligheten til å ta begge i øyesyn når du vandrer langs stien. Bøndene på Lista brukte tare som gjødsel til jorda si. Tare var en stor ressurs, eller en herlighet, som de kalte det. Neste tema handler om tare, og vi skal følge tarevegen langs sjøen. Lista er kjent for sine mange klyngetun og lange hus. Legger du turen innom noen av de gamle gardene som Jølle, Vere og Stave vil du kunne oppleve klyngetun som har vært levende helt siden middelalderen. Her kan du også studere mange av de typiske Listahusene som er spesielle fordi uthuset er sammenbygd med våningshuset i lengderetningen. Nå nærmer vi oss Lista Fyr med den fargerike landsbyen Borhaug. Borhaug er et eksotisk sted, som gir et inntrykk av å ligge midt i verden med blikk mot Amerika! Det er spennende å rusle rundt her. Vi anbefaler at dere tar dere tid til å rusle rundt i gatene og ned på havna. Turen avsluttes på et av listas mest besøkte steder, Lista fyr. Her ligger også et av Sørlandets mest spennende kunstgallerier. God tur!

8 Ferdsel over sjø og land Folk har alltid vært på reise. Steder som i dag ligger utenom allfarveg, var tidligere kanskje midt i verden. Listeid var et slikt sted. Her finnes tradisjoner og spor etter en eldgammel reiserute. I hundrevis av år har båter kommet seilende inn Eidsfjorden for å bli fraktet over land på Listeid og satt på vann igjen i Framvaren, og motsatt veg. Listalandet var fryktet for sitt tøffe farvann, så en indre led ble løsningen for mange sjøfolk. Det er fremdeles mulig å få fraktehjelp på Listeid. Hele sommeren tilbys det skyss av folk og båt over eidet. Eilef Liland har gjenåpnet den gamle praksisen, og for en mindre sum kan man kjøpe seg fri fra risikoen og frykten for å runde Listalandet. I dag foregår frakten over land med traktor og spesialbygd henger. Det er åpent hele sommeren, og skysskaren har mye å gjøre. Løsningen er kjærkommen både blant fastboende og båtturister! Eid og drag Det eksisterer tradisjoner langs hele norskekysten om båtdrag over land, og som regel er disse knyttet til konkrete steder med stedsnavnene eid eller drag. Et eid kan defineres som den korteste landvegen mellom to vannveger. Det vil som oftest si en smal og relativt flat landtunge som ligger mellom to fjorder eller mellom fjord og hav. På Listeid har båter og skip, last og passasjerer blitt fraktet over land og inn til den rolige dype Framvaren i hundrevis av år. Derfra gikk turen videre til Farsund på innsiden av landet, gjennom den smale Straumen. Alternativet, nemlig å passere Listalandet utaskjærs, er og har vært beryktet blant sjøfarende. Lista er værhardt, og selv den djerveste kaptein kunne velge å la skute, mannskap og last blitt fraktet over land, for å unngå denne sjøstrekningen. Skipene fra eldre jernalder var lave, smale og lange. Fartøy fra yngre jernalder hadde en annen form. De var lange, brede og lave. Begge fartøystypene egnet seg godt for ferdsel på den indre leia. De var lette og stødige, samtidig som de hadde nok mannekraft til å dra og slepe båten der det var nødvendig. I matrikkelrevisjonen i 1665 heter det om gården Listeid at der falder stor Besværing med at overkjøre Baade ½ Fjerding Vei og derfor ei høiere takseret. Gården ble altså taksert lavere enn den egentlig skulle på grunn av skyssplikten. Båtene trekkes i dag på traktorhenger og fraktes etter vegen. Tidligere brukte folk en annen veg. Det ble brukt en eikestokk som var utstyrt med en renne på langs. Hester ble spent for, og mens mannskapet støttet båten, ble den trukket over eidet. Det fortelles at to hester kunne dra en sildebåt på tønner. I 1870 fantes det fremdeles en slik eikestokk bevart på Listeid. Båttrekket i Foto: Turid Liland 7

9 Styvingstrærne Våre eldste levende skapninger Oppe i lia over den mørke, dype terskelfjorden Framvaren finnes en eventyrskog. En ekte levende eventyrskog. Å sette foten inn her, er som å bli omfavnet av mystikk og stillhet. Men òg av lyder og liv. Hører man etter, vil man fornemme skogens egen sang; bekker, foss, suset i trekronene. Kanskje løper et rådyr forbi, eller du får øye på en hakkespett. Er du riktig heldig, ser du kanskje kattugla. Stier på kryss og tvers forteller at noen bor i dette eventyret. I ura, mellom svære kampesteiner, står de eldste skapningene og kikker ned. Det er styvingstrærne. Alm og lind. Noen har en diameter på over fem meter og er oppimot seks hundre år gamle. Lauvet fra trærne ble lenge høstet og brukt som fòr til dyrene. Tenk; helt siden middelalderen har disse kjempene forsynt bønder med verdifullt lauv. På 1900-tallet opphørte lauvingen. Styvingstrærne, som i dag ligner mer på troll enn på trær, vitner om en svunnen tid. En tid da det ikke var mye skog. En tid da det kanskje var et åpent landskap og hvor trærne virkelig var synlige. Nå er de gjemt og glemt. Helt til du bestemmer deg for å gå inn i skogen, inn i eventyret, for å lete. Da kan du nemlig rope; Jeg fant, jeg fant! Styvingstrær og lauving Et styvingstre oppstår ved at man kapper toppen av treet mens det er relativt ungt. Ofte så høyt oppe at dyrene ikke kunne spise nye skudd. Treet reagerer med å dele seg og skyte nye greiner, mens bunnstammen blir tykkere. Et styvingstre blir derfor ikke så høgt, men det kan bli svært tykt og bredt. Denne lille, runde formen gjør trærne stormsterke. Fra greinene vil det etter hvert komme masse nye skudd. Det var vanlig å la skuddene vokse i 5-6 år før de ble høstet. Høstingen kaltes lauving. Greinene ble buntet sammen i lauvkjerv og lagret på låven. Lauvkjerv var livsnødvendig mat for dyrene vinterstid. På en gård kunne det ofte være opp mot flere hundre slike kjerv. En kar i Kvinesdal fortalte om bestemoren sin som ikke kunne slappe av før hun hadde 800 kjerv. Og det var en liten gård! Nesten alle trær kunne brukes til lauving, men de mest vanlige var ask, lind, alm, rogn og bjørk. Av lindetrær ble det laget også laget bastetau. Biologisk kulturhistorie Allerede i steinalderen begynte man å bruke lauv som fòr. Seinere har denne tradisjonen vokst seg fram og festet seg som vanlig på de fleste gårder. På Lista hvor det var lite skog, byttet man kanskje til seg lauvrettigheter, eller lauvkjerv, med fisk og tare som betaling. Styvingstrærne stod både i åker og eng. Men oftest finner vi de i utkanten av jordene, på åkerholmer, steinrøyser og andre steder hvor man ikke dyrket. Der jorda var vanskelig å utnytte til slått og beite, kunne det etableres egne høstingskoger. Typisk eksempel er grov ur i bratte, sørvendte fjordlier med gunstig klima. På Listeid har det nok vært en slik typisk høstingsskog. I kulturlandskapssammenheng regnes almlindeskog for å være den rikeste høstingskogen. Biologisk mangfold Disse gamle, mosegrodde skapningene gir liv til nærmere 1000 andre arter. Dinosaurene har overlevd nettopp på grunn av lauvingen, og er i dag de eldste levende organismene vi har i landet. Med sin alder, skygge og fuktighet blir styvingstrærne et eget og unikt samfunn med alle stadier av biologisk nedbrytning. Trærne er også et levende herbarium for sjeldne organismer som er avhengig av et helt spesielt miljø for å trives. Typisk er lav og moser, sopp, insekter, biller og andre småkryp. Mange fugler har også sine hjem her. Visste du at kattugla foretrekker å bo i styvede almetrær? Det er med andre ord flere biotoper (egne samfunn av individer) knyttet til hvert enkelt styvingstre. 9

10 Restaurering På Listeid har grunneiere i samarbeid med skogbrukssjef og miljøvernavdelinga hos Fylkesmannen satt i gang et prosjekt med å forsøke å restaurere noen av trærne og miljøet rundt disse. Med sin majestetiske form fikk de første navn som Kongen, Dronningen og Kronprinsen. Alle ser ut til å overleve. Utfordringen i prosjektet er å forvalte skogen og trærne slik at de kvalitetene som ønskes ivaretatt, ikke blir forringet, men forsterket. Sørlandets største edellauvskogreservat Listeid naturreservat omfatter et variert naturområde med stort innslag av rike og frodige dalsøkk og skråninger med varmekjær edellauvskog. Variasjonen i skogtyper, gamle styvingstrær, høy produktivitet og rik vegetasjon gir et stort biologisk mangfold med høy verneverdi. Sammenhengende, urørte edellauvskoger av en slik størrelse er sjeldne. Reservatet er på hele 520 dekar og strekker seg fra 0 til 200 meter over havet. Skogen er upåvirket av moderne skogbruk og inngrep. Målet er at området skal få utvikle seg videre på naturens egne premisser. En liten del av reservatet skal skjøttes aktivt for å forsøke å bevare noen av styvingstrærne og svartorsumpskogen. Hvordan finne fram? Kjør bil til Listeid. Like ved grustaket går det en skogsveg oppover langs Framvaren. Du kan parkere ved grustaket eller ved egen P-plass ved avkjøring ned til Listeid. La gjerne turen starte som en rusletur i Listeidgarden. Derifra går det en flott sti langs Framvaren og opp til skogsveien. Følg så skogsveien til endes. 50 meter lenger inne begynner reservatet og eventyret. Husk å lukke alle grinder skikkelig. Listeidlinden. I senere tid har den fått navnet Kongen. Treet har på ett tidspunkt blitt delt i to. 10

11 Lyngheiene Lyngheiene er kontrastenes rike, på våren et inferno i ild og røyk og på høsten et rosa eventyrlandskap. Bøndene på Vest- Lista holder landskapet i hevd gjennom helårsbeite og årlig sviing. Samtidig fører de videre en 5000 år gammel tradisjon. En tradisjon som binder Lista til en felles kulturarv med resten av kysten av Europa, helt fra Portugal til Nord-Norge. I Jølleheia er lyngsviing et sikkert vårtegn og her kan man fremdeles snuse inn røyken fra denne eldgamle driftsformen. En drift som trolig har vært sammenhengende på gården siden den første bonden ryddet bort skogen for flere tusen år siden. Fra skog til lyng Mens lyngvegetasjonen på høgfjellet er naturlig, er lyngheiene langs hele Atlanterhavskysten menneskeskapt. Tidligere var kystlandskapet dekket av skog, også på Lista. Folk undret seg over at de fant gigantiske røtter i myrer og tjern i et trefritt og bart landskap. Allerede rundt 1940 forelå det vitenskapelige undersøkelser som viste at skogen forsvant før vår tidsregning. Det skulle gå mer enn 30 år før man forsto at denne avskogningen først og fremst hadde sammenheng med landbruksutviklingen. Skogen hadde gjennom flere generasjoner bevisst blitt ryddet av kystbønder for å få brensel, fòr og lyngbeite. I løpet av mange generasjoners arbeid vokste altså lyngheiene fram som en egen vegetasjonstype. Siden sørget flere tusen års sammenhengende drift for å holde heiene åpne, skogløse og i hevd. En drift som har bestått av Oseas Hansen Åmland med lyngbyr. Gammel lyng ble dratt og båret hjem på ryggen. Lyng ble blant annet brukt til å fyre under bakstehella med. Den kunne også brukes som tekke i tak og vegger. Foto: Anna Grostøl, utlånt av Norsk folkemuseum. jevnlige branner, beite og slått. Lyngheigården Den gamle lyngheigården var basert på en økologisk balansert drift. Gården bestod av store arealer med utmark, og lite innmark. Utmarka som for det meste var lynghei, ble brukt til beite. I det milde kystklimaet kunne dyrene gå ute hele året. Mellom innmark og utmark var det ofte et steingjerde med en innhegning, eller en steinbygning. Her ble dyrene samlet om kveldene for overnatting. Gjødsla de la fra seg, ble tatt opp og blandet med torvstrø eller lyng slått i heiene. Denne gjødselblandinga var selve grunnlaget for åkrene på innmarksarealene. Dermed kan vi si at lyngheiene produserte både fòr, kjøtt, jordforbedring og gjødsel. Trengte utmarka ingenting? Kunne man bare høste og høste uten at den gikk tom og ble utarmet? Faktisk så kunne man nesten det. Men også her var det en balanse som kystbøndene hadde lært seg gjennom generasjoner. Lyngheigården var ofte basert på flere inntekter. På Lista var fisket antagelig den viktigste binæringen. Fra lyng til skog? Utskiftingene på slutten av 1800-tallet, bruk av tare til gjødsel og nye byggemåter med husdyr inne i fjøs om vinteren, gjorde det mulig å øke innmarksarealene. På Lista var mye av jordsmonnet lett å dyrke opp. Lyngarealene minket. Men der hvor det var naturlig skrinn jord, som i heiene i vest, fortsatte lyngheidriften som før. Sau i Jølleheia Lyngheiene er helt avhengig av å bli brukt. Når bruken opphører, forsvinner også det åpne, vide lynglandskapet. Skog og kratt kommer tilbake og tar over. Siden midten av tallet er lyngheiarealene i Europa redusert med over 80 prosent. Også på Lista skjer en slik utvikling. Her ble det plantet store granplantasjer i lyngheiene på 50-tallet. Seinere har stadig flere bruk gått ut av drift og medført gjengroing. Men det er kanskje fremtidig utbygging med veger og anlegg som er den aller største trusselen mot denne vegetasjonstypen. Vi lever i enden av en fem tusen år lang kulturtradisjon. Fremdeles er det mulig å bevare rester av det forfedrene skapte. På Vest-Lista finnes det fortsatt bønder som har fått overlevert kunnskap om driftsformene fra sine forfedre. På Rudjord forsøker man å reetablere lyngheiene. Verdiene knytta til lyngheiene vil trolig øke med tida. Lyngheiene på Vest-Lista har både estetiske, økologiske og kulturhistoriske kvaliteter. Heldige er de bønder som fremdeles eier en slik skatt. Heldige er alle vi som får mulighetene til å bruke og oppleve disse heiene til tur og rekreasjon! Langs hele Atlanterhavskysten, fra Lofoten i nord til Portugal i sør, har vidstrakte heier med lyng preget landskapet i nærmere 5000 år. Tore Mikalsen på Jølle holder tradisjonen i hevd. 11

12 Lyngplantene Røsslyng, krekling og mikkelsbær er alle lyngplanter. Røsslyngplanten kan bli opptil 60 cm høy, men ofte er den mindre. Den er grønn hele året og blomstrer med rosa blomster på høsten. Planten trives i fuktig, mildt kystklima på næringsfattig, skrinn jord. Planten konkurrerer ut andre planter fordi den gjør jorda surere. I tillegg brer den seg som et tett teppe. En sau trenger å spise tre ganger så mye lyng som gress, men mens gress trenger gjødsel og visner om høsten, kan lyngen beites hele året. Røsslyng trenger ikke gjødsel, den henter all sin energi fra sola. Produkter fra lyngheigårdene Lynghonningproduksjon Lyngøl Sauekjøtt Storfekjøtt 12

13 Korndyrking Lista ble lenge omtalt som Agders kornkammer. Her har bøndene dyrket korn i nærmere fem tusen år. Nesten alle gårdene hadde kornproduksjon. Selv i nødsperioden , da Terje Vigen rodde til Danmark etter korn, var Lista selvberget. Åkerbruket De fleste Listabøndene drev gården som et vekselsbruk med åker, husdyr og fiske. Innenfor hver gard lå åkrene som små øyer i et åpent innmarkslandskap og de ble organisert i felleskap, de var teigdelt. Åkrene hadde navn som for eksempel Storågeren, Halvtønnesæd og Trimælsæd. Korndyrking var arbeidskrevende. Store mengder stein måtte fjernes fra åkrene. De minste ble ryddet i hauger, mens de store fikk ligge. De tjente som magasin for varme, og bøndene sådde rundt dem. Gjødsla ble båret ut i ryggkorg eller kjørt med hest. God åker handlet om rikelig med gjødsel. Lista stod i ei særstilling med hensyn på tilgang på gjødsel. Både tare og mittingmoll gjorde det mulig å øke kornarealet og få gode avlinger. Videre brukte bøndene samme prinsipp som under lyngheidrifta, nemlig å samle dyrene i en innhegning (kve) under melkingen. Her ble det strødd med torvmold. Molda som blandet seg med avføringen fra dyrene gav ei god gjødselblanding. Gud velsigne kodnet I nyere tid har det vært vanlig å velsigne avlingen ved å si I Jesu navn eller Gud velsigne kodnet. Å så var en tilnærmet religiøs handling. Mye var avhengig av at avlingene ble gode. I jordbruksbygder som Lista er dette eldgamle skikker, om enn i ulike former. Vi kjenner til at også for bronse- og jernalderbøndene var tanker og tro tett knyttet til fruktbarhet. Det var helst havre og bygg som ble dyrket og brukt til grøt, brød og flatbrød. Flatbrød skulle man være godt forsynt med hele året. For å lage havregryn måtte man til møllene i Flekkefjord, fordi ingen av kvernhusene var i stand til dette. Byggen som skulle brukes til siktet mel og gryn, måtte behandles veldig forsiktig, og ble derfor ofte tørket på ovnen inne i stua. Kornet ble også brukt til å brygge øl. Dette ble gjort til jul og andre større anledninger, slik som bryllup og begravelse. Noen brygget også på våren eller før slåtten. Langs den lille bekken fra Hervoll til sjøen har det vært 14 vannkverner. To av disse er bevart. Den ene er bygd av tømmer fra skipsvrak, og den andre er bygd av stein. Møllene var i bruk som bygdemøller fram til 1964, og dermed blant de aller siste som var i næringsmessig bruk her i landet. Hervoll mølle På Hervoll var det i mange år bygdemølle. Her kunne bønder som ikke hadde eget kvernhus komme med kornet sitt og få det malt. Tenk for en aktivitet, for et samlingssted dette må ha vært! I tillegg til bygdemølle var det 13 andre kverner i bekken. I dag er det bare 4 møller igjen. Listamuseet har overtatt to av dem og et område rundt. Møllene er under restaurering og området rundt ble våren 2004 tilrettelagt med bord og benker. Har du lyst å oppleve dette spesielle miljøet? Her er masse plass, ta med dere niste og kaffi og prøv! Turtips Fra Hervoll mølle går det merket sti til Lofjell. Turen opp er ca 2-3 km og belønningen er Lista i panoramautsikt! Husk å lukke grinder, det går dyr på beite her. Det er parkeringsplass på Hervoll. Det er spennende å utforske møllene på Hervoll. 13

14 14

15 Nordberg fort Utsikten fra Nordberg er fantastisk. Her kan du stå i gamle kanonstillinger å se både hav og innland på en gang. Da tyskerne under 2. verdenskrig trengte et forsvarsanlegg langs kysten falt valget på Lista og Nordberg. Beliggenheten med to naturlige utsiktstopper gav en uslåelig posisjon for oversikt og kontroll. Her bygget de opp en egen tysk leir kamuflert som en typisk Listalandsby med små røde og hvite bygninger. Det var nærmere 120 tyske soldater stasjonert her under krigen. Leiren er en av få tyske kystfort som er bevart i sin opprinnelige form, og er i dag fredet som kulturminne. Fra Nordberg fort ser du Listalandskapet i panorama 15

16 En av de mange bunkerene Messa Kanonstilling Befalsforlegning Overalt på Lista finner du spor etter krigens dager, med et mange bunkere og andre befestningsanlegg. Tyskerne bygget en flyplass der store maskiner kunne lande, og helt fram til Gardermoen ble anlagt, hadde Lista landets lengste flystripe. Fordi flystasjonen måtte beskyttes, var Listalandet så sterkt befestet. Nordberg fort ble etablert som et forsvarsanlegg for å sikre tyske konvoier som passerte langs kysten. Fortet inngikk som en del av Atlanterhavsvollen, en sammenhengende forsvarslinje langs kysten fra Normandie til Nordnorge. Nordberg fort ble reist i løpet av 1942 og inneholdt skytestillinger, løpegraver, bunkere, forlegning, kantine, gartneri, stall, låve og kontorlokaler. Til sammen er det 23 bygninger og 9 bunkere. Anlegget ble bygget opp som en landsby med små røde og hvite bygninger. Tanken var at det skulle se ut som en hvilken som helst plass på Lista. Øverst oppe på fjellet ble det anlagt en karakteristisk kommandoplass til å lede ild. Kanoner Alle fortene på Lista var befestet med kraftige kanoner av 10,5 eller 15 cm kaliber. På Nordberg stod det tre 15 cm kanoner som kunne kaste granater av vekt på 45 kilo 16 km av gårde. Lista var et av stedene som ble utstyrt med radar, en enestående nyvinning under krigen. Radaren var til uvurderlig hjelp for å lede kanonilden fra fortene når havtåka gjorde det umulig å se verken skip eller fly. Fint turområde Området rundt Nordberg er et nydelig turmål. Her er en stor parkeringsplass og gode turveger som er tilrettelagt for barnevogner og rullestol. Løpegravene er sikret og er veldig populære for både små og store barn. Vest-Agder Fylkeskommune kjøpte Nordberg fort av Forsvaret i Anlegget er i dag fredet som kulturminne og tilrettelagt for besøkende. Det finnes et eget krigsmuseum på Nordberg som forteller om krigens dager. 16

17 Bergkunst På det nakne Jærberget i Pennemarka ligger ristninger av 22 skip side om side med bortimot 70 skålgroper. Med utsikt mot havet og hevet over åkrer og langstrakte lyngsletter var det neppe tilfeldig valg av sted. Helleristningene er såkalte jordbruksristninger og er med på å forsterke inntrykket av Lista som et maktsenter i bronsealderen. Lista har stor rikdom av helleristninger I Norge kjenner vi til mer enn 1100 steder med bergkunst. Nærmere 100 av disse kan du finne på Listahalvøya. Med tanke på at det finnes helleristninger i alle landsdeler, er dette en høy prosentandel. På Jærberget, langs stien fra Lofjell til Lista fyr, ligger et av de største helleristningsfeltene på Lista. Her er 22 skipsristninger og bortimot 70 skålgroper samlet på et lite berg i marka til den gamle garden Penne. Dette er jordbruksristninger som stammer fra bronsealderen. Rundt i Listalandskapet er det en mengde svære steinblokker. Kikk etter neste gang du er i nærheten. Da vil du kunne oppdage små groper i berget. Dette er skålgroper. Disse skålgropene utgjør mesteparten av helleristningsfeltene på Lista. Bare ni felt inneholder andre figurer, og disse begrenser seg til å omfatte skipsristninger og fotsåler. Hva symboliserer motivene på Jærberget? Beliggenheten på Penne er typisk for jordbruksristninger, der de ligger midt i den gamle åkerbygden. Det som imidlertid er spesielt med ristningene på Jærberget og Lista forøvrig, er det entydige fokus på skip og skålgroper. Hva betyr dette? Livet for Listabøndene ser i bronsealderen ut til å ha vært relativt stabilt og preget av velstand. Samfunnet må ha vært godt organisert. De levningene vi kan se i landskapet i dag, med alle de store gravminnene, vitner om et velorganisert overskuddssamfunn. Bronsen, ser ut til å ha spilt en viktig rolle i forhold til denne stabiliteten, og man ser for seg at maktbalansen har blitt styrket ved hjelp av eierskap til bronse. Skipsristningene er kan hende et uttrykk for denne nye økonomien. Flere hundreår med jordbruk hadde mot slutten av bronsealderen sørget for et overskudd i forhold til den daglige overlevelsen, samtidig som bronsen dukket opp som nytt verdimiddel. Da sannsynligvis helst i forbindelse med bygging av allianser ved utveksling av gaver, og styrking av sosial prestisje blant stormenn og slekter. De fleste bronsefunnene ser ut til å ha sin opprinnelse på kontinentet, enten fra områdene rundt Limfjorden eller fra Nord- Tyskland. De store havgående skipene som er ristet inn i fjellene, har antagelig forbindelse med denne kontakten til kontinentet. Det motivet som imidlertid dominerer på Lista, er skålgroper. Hva betyr denne mengden av innhogde groper på stein og berg i Listalandskapet? Hvis skipene ble hogd fordi de brakte rikdom og ære til området, så kan man tenke seg at skålgropene ble hogd inn fordi de representerte det som hadde lagt grunnlaget for velstanden og overskuddet til å etablere slike vidtrekkende sosiale nettverk, nemlig den fruktbare jorda. Skålgropene blir av mange regnet for å være en kvinnelig parallell til de kjente pikksteinene på Lista. Skålgropene kan være et bilde på fruktbarhet, symbolisert gjennom en gjengivelse av det kvinnelige kjønnsorgan. Bronsealderbygda Lista Stedsnavn, gravminner og helleristninger vitner om Lista som et av Norges eldste jordbrukslandskap, med røtter tilbake til yngre steinalder ( f.kr.) og eldste bronsealder (ca f.kr.). 90 % av alle bronsefunnene i Vest-Agder er gjort på Lista, og stedsnavn som Penne, Ore, Stave, Vere, Jølle og Hauge tilhører de eldste navnetypene vi har. Den sterke tilknytningen området har hatt til skip og havfart, med all sin symbolikk, går tydelig langt tilbake i tid. Veide- og jordbruksristninger Helleristninger deles normalt inn i to hovedkategorier; veide- og jordbruksristninger, der de førstenevnte dateres tilbake til steinalderens fangstkultur. Motivet på veideristningene er som oftest ulike dyr, båter og fisk. Det finnes desidert flest jordbruksristninger, og disse stammer i hovedsak fra bronsealderen. Motivene på jordbruksristningene er ofte konsentrert om håndgripelige ting som husdyr, ploger og skip. I tillegg finnes det en mengde tegn og symboler. Spiraler, rundinger, men mest av alt groper. Skålgroper, som de kalles er et mye brukt motiv. Av i alt nærmere 100 helleristningsfelt på Lista, er det bare ni som inneholder noe annet enn skålgroper. Skålgropene varierer i størrelse, dybde og utforming. Spor av bronsealderhus er funnet på Vanse. Nedenfor Jærberget ligger tuftene etter et gårdsanlegg godt synlig i overflaten. Tufta ble forsøksvis datert til folkevandringstid i 1934, da arkeologen Sigurd Grieg foretok en utgraving, men kan godt være en del eldre. 17

18 18

19 Fruktbarhet Fruktbarhet handler om liv, og liv handler om fruktbarhet. I jordbrukets første tid var fruktbarhet et mål man jobbet mot, et ideal for landskapet. Fruktbar mark gav menneskene mat, og var selve overlevelsesgrunnlaget. Målet var å få ting til å gro, til å leve. Liv var noe man hegnet om og oppskattet. Fruktbarhet var drivhjulet i menneskenes eksistens. 19 Liv For oldtidens mennesker handlet livet om mye mer enn individets overlevelse. Slekten var vel så viktig. På samme måten som jorden måtte være fruktbar, måtte også menneskene være det. Slektens gang skulle sikres. Dette gikk over i hverandre og var egentlig to sider av samme sak. Det virker ikke som om fortidens mennesker skilte mye mellom menneskelig forplanting, og den forplanting som tilhørte plante- og dyreriket. Alt inngikk i den store sammenhengen, nemlig overlevelsen. En fruktbarhetskult vil feire og dyrke livet i alle sine former. Men hva da med døden? Ved første ettertanke vil man tenke at døden er livets verste fiende, og at den derfor ikke ble gitt noen plass innenfor fruktbarhetskulten. Men i samme periode som tegnene på en fruktbarhetskult er synlige, vokser det også frem en rik og prangende gravskikk. Mange av de store gravhaugene og gravrøysene på Lista antas å være fra bronsealderen. Døden har hatt et sterkt fokus innenfor en slik kult, og det er tydelig at datidens mennesker har hatt mange tanker knyttet til døden og hva som skjer etter at livet tar slutt. Det vitner ritualer som gravgaver og hauglegging om. Slik forestiller man seg at livet var i bronsealderen. Finnes det spor etter et slikt samfunn på Lista? Skålgroper, pikksteiner og Frøykult På Lista er det registrert flere hundre skålgroper. Dette er små groper som er hogd eller filt inn i fjellet eller på store steiner. Det finnes mange ulike tolkninger av hva disse gropene i berget kan symbolisere. Noen hevder at det dreier seg om offergroper. Det er kjent fra moderne tid at gropene ble fylt med smør om våren. Når smøret smeltet var temperaturen god nok for kornet til å havne i jord. Det finnes også tolkninger som drar i retning av at skålgropene symboliserer det kvinnelige kjønnsorgan. På Lista finner du også flere fallossteiner, eller pikksteiner som de kalles på Listamål. En pikkstein er en bautalignende oppreist stein. Helleristningsfeltet på Penne ligger omtrent midt i mellom to slike steiner. Den ene står i synlig avstand fra Jærberget, på Nordberg. Nummer to står ytterst på gravfeltet på Sausebakk. Pikksteinen på Sausebakk kalles for Vanen. Når du står ved siden av Vanen på Sausebakk og lar blikket hvile i havet utenfor, kan du tenke på vaneguden Njord. Njord er kjent i norrøn mytologi som guden for de sjøfarende. Njords barn var Frøy og Frøya, mytologiens mest kjente fruktbarhetsguder. Muntlige overlevninger som navn kan selvsagt trekkes i tvil, men det er påfallende; midt i dette landskapet står det en pikkstein ved navn Vanen! At det i tillegg finnes mange små og store steiner med skålgroper i områdene rundt, underbygger tanken om at det har eksistert en fruktbarhetskult i dette området, som bevisst og rituelt har dyrket livet. Området Penne og Sausebakk kan ha hatt en sentral rolle i den rituelle delen av kulten. Den storslåtte utsikten fra Vanen på Sausebakk leder tankene mot norrøn mytologi, og vanen Njord, som var gud for de sjøfarende.

20 20

21 Gravhauger Du finner gravhauger på nesten hver eneste gård på Lista. De første arkeologene som kom til distriktet, kunne fortelle om enorme mengder gravminner. I dag er mange av gravhaugene borte. De fleste som følge av pløying gjennom flere år. Gravhaugene inneholdt mye god jord som kom til nytte på jordene. Til tross for dette, er Lista fremdeles et av områdene i landet med flest gravhauger. Hauglegging Gravhaugene representerer en gravskikk, en måte å begrave sine døde på. Denne skikken kan vi følge helt fra bronsealderen og frem til kristendommen kom til landet og innledet middelalderen. Hauglegging var en del av det forhistoriske samfunnet på Lista, som ellers i Norden. En gravhaug skiller seg ut fra landskapet rundt, og er lett å kjenne igjen. Gravhauger ligger som oftest i synlig avstand fra de forhistoriske gårdene. Noen ganger ligger gravfeltet inne på selve tunet. På Lista ble det på begynnelsen av 1900-tallet gjort flere store arkeologiske undersøkelser, og lokalbefolkningen ble hyrt inn som arbeidskraft. I følge Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 skulle man kunne følge sin slekt tilbake til haug ok heidni - til haug og hedendom. Det er ikke smågarder som har hatt gravfelt. De største gravminnene har det tatt lang tid å bygge, og krevd mange mann i arbeid. Å bli hauglagt var en ære forunt de få. Antagelig var det bare de som satt med makten på garden, som fikk slike minnesmerker reist etter seg. Døden sto for et naturlig arveskille. Haugene kan ha blitt reist som et symbol på at en maktperiode var over og at en annen begynte. Gravhaugenes symbolikk var mangfoldig. For det første var de gravminner, eller minnesmerker over døde slektninger. For det andre har gravhaugene sendt ut en klar melding til alle som nærmet seg gården utenfra. Graven og haugen beviser slektens tilstedeværelse på garden. Dette har virket styrkende på gardens sosiale posisjon. Overskuddet fra gode avlinger gav rikdom og status. Eierskap til jord var derfor avgjørende. Gravhaugene var kanskje framfor noe annet symbolet på jordeierskap og tilhørighet. Gåten på Sausebakk Gravfeltet på Sausebakk ligger i dag som en liten gåte. Gravene ligger alene ytterst mot havet på den gamle gården Veres grunn. Man antar at klyngetunet på Vere har utviklet seg fra den forhistoriske gården. Det er ikke påvist bebyggelsesspor i nærheten av gravfeltet. Normalt, om ikke alltid, ligger gravfelt nærmere gården enn det vi ser her. Det kan selvsagt skyldes at bosetningen ikke er funnet ennå, men på den annen side så virker beliggenheten svært gjennomtenkt. Gravene må ha vært iøynefallende på folk som kom sjøveien der de ligger helt på tuppen av landet før det brekker bratt ned mot stranden. Gravfeltet fremstår som en sterk maktytring som har signalisert at Veres beboere hegnet godt om sitt område og sine eiendeler. Haugene finnes i ulik form og i ulik størrelse. Vi skiller mellom rundhauger og langhauger. Langhaugene inneholder ofte kvinnegraver. Makt og eierskap Hvorfor ble det bygget haug over graven? Det er tydelig at graven skulle være synlig, men hvorfor, og for hvem? Vi kjenner det sterke fokuset på slekt og slektsbånd fra sagalitteraturen med garden som en arne for slekten. Eierskapet til jord ble som oftest nedarvet fra far til sønn, eller til nærmeste mannlige slektning. Mens noen gravhauger ble pløyd bort, ble noen hult ut og brukt til jordkjellere. Her fra Vere. Gravhaug brukt som kanonstilling under 2. verdenskrig Stort bilde: Gravhaug på Vestre Hauge 21

22 22

23 Kystrøyser På Trihaugan i Verevågen ligger det flere majestetiske steinrøyser på rad og rekke like ved stien. Dette er gamle graver. Her har Listas bronse- og jernalderbefolkning gravlagt sine døde. Den begravde har fått en vakker siste hvileplass, med utsikt til hele havlandet rundt Listas vestkyst. En unik type gravminner Kystrøysene er ikke som andre gravminner vi kjenner fra bronse- og jernalder. Det er hovedsakelig to ting som gjør at de skiller seg ut. Det første er formen. Kystrøysene består utelukkende av stein, mens vanlige gravhauger har en jordkappe over seg. Det andre som gjør at de skiller seg ut er beliggenheten. Du finner dem stort sett på odder og nes, på holmer og skjær eller helt ute ved kysten slik de ligger på Trihaugan. De ligger langt fra de bosetningene vi kjenner fra både bronse- og jernalder. Helt for seg selv, men alltid med umiddelbar nærhet til havet. Nærmere bestemt til leia. Båter og skip har seilt forbi røysene siden de ble anlagt. Man kan undre seg over om røysene ble lagt slik for at de skulle bli sett, eller fordi den døde skulle kunne se utover havet. Vi kjenner til at store gravrøyser har blitt brukt som mèd for lokale fiskere helt frem til våre dager. Kan det tenkes at gravrøysene også har fungert som sjømerker i sin tid? Mye tyder på det. Jernalderleia Leia til sjøs har ikke alltid gått der den går i dag. Det som er spennende med kystrøysene er at de viser veg til jernalderens hovedlei. Røysene ble ikke lagt på bortgjemte steder. De ble plassert slik at de ble sett fra leia, der folk reiste. Følger du røysene i dag vil de ta deg med langs land i trange passasjer, og Obmundsrøysa på Steinodden fotografert før tyskerne tok det øverste steinlaget. Foto: Helge Gjessing innover de dype fjordene. De ligger noen ganger alene, andre steder i store felt. De store opphopningene finner du som regel der farvannet smalner inn og båtene kommer nærmere land. Røysene stopper imidlertid ved eidene. De følger ikke fjordene, men leia. Stopper leia, stopper røysene. Slik kan vi følge fortidens reiserute til sjøs, på det som var datidens hovedveg, da ferdselen foregikk dels til lands og dels til vanns. Som med så mange andre fornminner, er også antallet kystrøyser høyt på Lista. På den harde ytterkysten, mellom Lista og Loshavn, er antallet røyser mindre enn på vestkysten. Dette kan skyldes at mye av trafikken gikk inn Eidsfjorden og over Listeid. En annen forklaring kan være at røysene ble mindre synlige langs strendene i sørøst, siden den langgrunne ytterkysten tvinger skip og større båter til å passere langt fra land. På vestkysten ligger røysene tett mellom Lista fyr og innløpet til Eidsfjorden. Den største samlingen ligger på Steinodden. Midt ute i det som i dag er storfebeite ligger den store Ogmundsrøysa, sammen med 14 andre røyser. Det skal tidligere ha ligget enda flere røyser her. Hvem ble gravlagt i røysene? Vi kjenner fra jernalderens gravskikk at gårdens stormenn i de aller fleste tilfeller ble gravlagt i umiddelbar nærhet av gårdstunet, som en del av maktbildet på gården. Noen ganger finner vi også gravhauger inne på selve gårdstunet. Kystrøysene bryter med dette bildet. En ting er at de ligger langt unna gårdene, en annen ting er de enorme dimensjonene enkelte av dem har hatt. Størrelsesmessig er de en stormann verdig. Slik røysene ligger som et første møte med det bebodde landskapet for sjøfarende, sender de ut kraftige signaler om at området er bebodd, og kanskje også bevoktet. Kan hende er det kongen eller høvdingens mest betrodde menn og kvinner som ligger i røysene? Kanskje var det en måte å ære de som ikke fikk gravminnet sitt inne på gården, på grunn av slektsforhold. Uansett hvem som ligger gjemt i gravene, så er det ikke hvem som helst. De begravde har blitt beæret med fantastiske gravminner. Kystrøyser og åsrøyser I innlandet finnes paralleller til kystrøyser. Disse kalles åsrøyser, og lenge gikk også kystrøysene under samme betegnelse. Begge type gravrøyser ligger langs ferdselsleder. Langs kysten ligger røysene langs leia, og i innlandet langs de gamle ferdselsårene. Tidligere antok man at kystrøysene ble bygget i bronsealderen. Dette synet har endret seg de siste tiårene, og det er i dag mest sannsynlig at denne gravskikken har blitt utviklet over svært lang tid, fra bronsealderen og utover i jernalderen. Det foreligger svært få dateringer av kystrøyser langs kysten av Vest-Agder, men de vi har peker alle mot eldre jernalder. Under 2.verdenskrig ble kystrøysene gravd ut av tyskere, og tilrettelagt som skytestillinger mot havet, og som utholte kjemperøyser har de blitt stående frem til i dag. 23

24 24

25 Alginat er et råstoff som brukes i over 600 produkter; Øl Champagne Iskrem og gele Farmasøytisk industri Stivelse i ketchup syltetøy dressinger skinke Farge i tekstiler Produksjon av lineagn Maling og papirindustri Dyrefòr Innkapsling av frø fra regnskogen Behandling av sukkersyke Tare er en samlebetegnelse for ulike brunalger og har i tusenvis av år vært en viktig ressurs for jordbruket langs kysten. Den er rik på vitaminer, mineraler og mikronæringsstoffer. At Lista før i tida ble ansett som kornkammeret på Agder har nær sammenheng med tilgang og utnytting av tareressursene. forskjellige bruksområder. Øl, champagne, iskrem, matvarer og dyrefòr. Men kanskje mest til medisin. Det foregår en storstilt forskning på bruk av alginat til behandling av sukkersyke og en rekke andre sykdommer. I Norge produserer tangbelter og tareskogen fire millioner tonn organisk materiale tonn høstes årlig til industrielle formål. Dette skjer ved taretråling i havet. Men ikke utenfor Lista. Her er det forbudt. Bøndene har imidlertid fremdeles rett til å utnytte den taren som havner på land etter stormene. Forurensing og for sterk beskatning har ført til at tang og tare i dag er i ferd med å bli en knapp ressurs. Tare - en herlighet Helt fra taren ble utnyttet som gjødsel har den representert en ressurs som det har vært nødvendig å lage regler rundt, slik at alle kunne få litt hver. Tarebruja, som de kalte det på Lista, var således en del av gardens felles herligheter. En herlighet er en rettighet til en ressurs og hører til gården. Når eiendommene ble delt etter skyld og bruk, gjaldt dette også for herligheten. Seinere ved utskiftinger sørget jordskifte for at alle fikk egne tarestykker. Tarestykkene var som oftest noen lange, smale teiger som ble brukt til tørking av tare. I utskiftingsdokumentene ble det videre regulert hvem som hadde rett til å høste tare fra strendene. Taresanking på Vest-Lista Reinert Kjølleberg forteller om far sin: Far tjente 80 kroner på å brenne tare det året han skulle konfirmeres. Det var nok Tareveien i Vågsvollviga. På Lista var det en mengde tareveier. Noen av disse er svært gamle og kanskje blant de første veiene som ble laget på Lista. Her ser vi en modernisert utgave, og en av de siste som var i bruk. til konfirmasjonsdress og et par nye sko. På Vere sa de at kjerringa og ungan kunne tjene 1 dollar om dagen, like mye som mannen tjente i Amerika var siste året de brente tare i Stavestrånna. Kåre Pettersen forteller: Eg var sjølv nede og brendte tare. Oska kjørte eg heim på ei hjulbår, men opp bakken til markeleet måtte eg ha hjelp for å få lasset opp. Det var tungt og eg var bare 8 år. Han solgte tareaska til en lokal oppkjøper og fikk ei krone og femti øre. Enkelte bønder bygget små grisehus av stein nede i stranda, såkalte svinestier. Her bodde grisene hele året og livnærte seg av tang og tare, røtter og planter. Tareskogen i dag; Kråkeboller beiter noen steder ned tareskogen Tareskogen er viktig oppvekstsområde for småfisk Tareskogen bremser bølger Taretråling er konsesjonsbelagt og regulert av fiskeridepartementet Taren som råtner langs land gir liv til et yrende innsektsliv som igjen er mat for fugler. Tare til tørk i

26 Gamle garder..på det indre Lister ligger gaardene, hver gaard for sig med de mange opsidderes huser i klynger som i en liten landsby D. Koren På Lista kan vi legge turen innom steder som Jølle, Penne, Vere og Stave og oppleve garder som har beholdt både navn, form og størrelse siden middelalder, kanskje fra enda lenger tilbake. Gardsbegrepet som betegnelse på en samling av gårdsbruk - er fremdeles levende, og vi hører ofte Listafolk bruke uttrykk som gå på garden. Mens jordskifte på 18- og tidlig tallet sørget for å flytte ut bygningene fra klyngetuna i andre deler av landet, skjedde dette i liten utstrekning på Lista. På Lista finner vi mange garder som i grove trekk har beholdt form, størrelse og navn siden middelalder og fram til i dag. Det er unikt. Ingen steder i Norge finnes en slik konsentrasjon av ikke utflytta tun. Her ser vi Jølle i Vere i Tiltross for jordskifte i 1907 ser vi tydelig den opprinnelige formen til garden. Legg merke til geilen (drifteveg) mellom utmarka og innmarka. En geil er et typisk karaktertrekk på en gammel gard. På Lista er det mange små tettsteder. De varierer i form og størrelse, men har et fellestrekk; alle er opprinnelig garder. Gamle garder. Studerer vi dem, finner vi at både navn, struktur og størrelse på gardsområdet så å si har holdt seg uendret i hundrevis av år. Noen med røtter tilbake til bosetting og jordbruk i bronsealderen. Innenfor et gardsområde har antall bruk variert opp gjennom historien. Bygningene til bøndene, eller oppsitterne som de ofte ble kalt, lå samlet i klyngetun; vanligvis et klyngetun for hver gard. Innmarka var organisert i teigblanding, og utmarka lå i fellesskap. Dette var vanlig over store deler av landet. På 1800-tallet foregikk en landsomfattende utskifting, med oppheving av teigblanding og utflytting av klyngetunene. Perioden fra 1860 fram mot 1920 var den store utskiftingstiden. Også på Lista ble det gjennomført store utskiftinger, men klyngetunene ble ikke gjenstand for utflytting på samme måte som ellers i landet. Bebyggelsen ble regulert, men altså ikke flyttet ut. Strukturen ble dermed beholdt. Siden har folk fortsatt å bygge i tunet, slik at det har vokst seg stadig større og garden bærer i dag preg av å være mer et tettsted, eller en landsby. Gard og gårdsbruk Garden kan oppfattes som en opprinnelige enhet, som siden har vært gjenstand for deling. Innenfor en gard finner vi gjerne flere gårdsbruk. Mens grensene for brukene stadig endres, ligger gardsgrensene relativt fast. Reiser vi gjennom Lista, kan vi lett lokalisere mange av de gamle gardene, fordi klyngetunene fremdeles er relativt intakte. Slik er det ikke lenger i resten av landet, hvor landskapet nå bærer preg av enkeltbruk, altså en gårdsbruksstruktur. De gamle gardene finnes også her, manifestert for eksempel gjennom navn, men er ikke lenger så synlige, vi må gjerne ha kart for å lokalisere grensene. Gardsbegrepet har dermed mistet mye av innholdet. Herligheter Herligheter var betegnelse på rettigheter til forskjellig slags ressurser som hørte til garden, gjerne i utmarka, og også utenfor det egentlige gardsområdet. Det kunne være tare, torv, jakt, vraksanking, fiske, lauving, og annen bruk av utmark. Mitting og mittingmold Mitting var lyngtorv som ble samlet i svære hauger ved husene og blandet med hudsyrgjødsel, avfall og torvaske. Ferdig kompostert fikk blandingen navnet mittingmold. Å sørge for mye og god mittingmold var avgjørende for åkerbruket i eldre tid. Innmark og utmark Skillet mellom innmark og utmark var svært viktig i gammel tid. Det gikk et utmarksgjerde rundt hele garden. Fra utmarka gikk det en steinsatt drifteveg som førte inn til tunet. Innenfor utmarksgjerdet lå innmark og tun. Innmarka bestod av åkerlapper og enger. Når korn, poteter og gress var innhøstet, fikk dyrene gå fritt på hele innmarka.på Lista kalte de det for å gå på tøa. Utmarka bestod for det meste av lyng. Skyld Begrepet skyld spilte en stor rolle i det gamle bondesamfunnet. Opprinnelig var skyld en betegnelse på den årlige leieavgiften leilendingen betalte til jordeieren, men fikk seinere andre funksjoner og betydninger i tillegg. Den var et utrykk for eierandelene i en gard, den var utligningsgrunnlag for skatt, og den var fordelingsnorm mellom oppsitterne mht. fellesressurser i gardsområdet. Av skattematrikkelen fra 1647 finner vi for eksempel for garden Vere at det er oppført tre eiere hvorav to er private og den tredje er krona, altså kongen. Eierne er det vi kaller skyldeiere. Det framgår videre at det er fire brukere. De leide skyld og var det vi kaller leilendinger. I 1880-årene var det ca 40 bruk. Jølle fotografert sommeren

27 Listerland! Sjø som skylder så langt om strand, Åker og eng og øde myr, Heier som blånende eventyr, Huser i klynger tett i tett, Torvrøk i luften lind og lett, Bluss i hver rute i kveldsols brand, Listerland. Bertha Koren 28

28 Listahus Det typiske Listahuset er et tradisjonelt midtganghus, slik man finner mange steder på Sørlandet. Særpreget ved byggeskikken på Lista er at uthus og våningshus gjerne er bygd sammen. Disse langhusene har hele tiden blitt tilpasset tidens behov. Norges største konsentrasjon av eldre sammenbygde hus Mens de gamle langhusene er forsvunnet fra store deler av landet vårt, finnes de i hundretall på Lista. Noen som nostalgiske feriehus, andre som moderne boliger. Flere steder er uthuset modernisert og i bruk. Andre steder tjener det som garasje, bod, eller som innlemmet del av innhuset. Byggeskikk og Nordsjømotiv I Norge er det bare på Lista vi finner langhustradisjonen så godt bevart. Men vender vi oss mot de andre landene rundt Nordsjøbassenget, finner vi igjen de samme husene, og den samme byggeskikken. Langhus er et felles tema for landene rundt hele Nordsjøen. Sammenbygd husrekke på Meberg. Her er to våninð borte, mens det að Pennehuset representer det mest typiske langhuset på Lista. Her er uthus bygget sammen med innhuset i lengderetningen. Innhuset har romdeling som et vanlig sørlandsk midtganghus, og uthuset kjennetegnes av en laftet flor inni låven. Skotske blackhouse representerer en eldre byggeskikk som har mange fellestrekk med langhusene på Lista. Gårdene fra eldre jernalder var også bygget rundt samme prinsipp. Å bygge hus sammen i rekker var vanlig på de gamle gardene der mye var organisert i fellesskap. For å utnytte plassen i klyngetunet, ble løsningen å bygge tett. Noen steder lå mange våningshus på ei rekke og uthusene på rekke bakenfor. Det gjorde de for eksempel 29

29 Blackhouse Pennehuset Dette langhuset ligger under fjellet mellom Sigersvoll og Listeid. på den gamle Pennegarden. I tillegg fantes en rekke andre kombinasjoner. Ved å studere eldre kart fra Lista, ser vi at nesten alle bygninger er sammenbygd på en eller annen måte. De store utskiftingene fra 1821 og utover oppløste fellesskap og de fleste klyngetun på Sørvestlandet. På Lista ble tunene regulert og hvert bruk fikk eiendomsrett til sin del av tunet, men bygningene ble i liten grad flyttet. Blackhouse fra Scotland har mye til felles med de typiske langhusene på Lista. Ilustrasjon: Bjørn Berge 30

30 Borhaug Borhaug er stedet der gammelt møter nytt og himmel møter hav. Der utenlandske detaljer møter norsk nøysomhet. Der gamle klyngetun med langhus, veger og smau smelter sammen med 70-tallet og Amerika. Der havnene Borshavn og Tjørvehavn fremdeles er bankende hjerter. Borhaug er levende og ekte. Med tydelig identitet og karakter. Det hviler en egen eksotisk ro over stedet som ligger vendt mot Nordsjøens åpne favn. Borhaug er unorsk, og har mer til felles med en engelsk fiskerlandsby, enn et norsk tettsted. Fra klyngetun til landsby Borhaug består av flere gamle garder. Navn som Brekne, Vatne og Tjørve tilhører den eldste navneklassen vi har, og vitner om svært gammel bosetting, muligens helt fra bronsealderen. De gamle gardene har etterhvert vokst seg store og idag framstår de sammen som landsbyen Borhaug med Borshavn og Tjørvehavn som felles havner. Byggeskikk og stil Mens Farsund er hvit er Borhaug fargerik. Bygningene står tett sammen på rekker og i klynger. Her er et velde av nyanser. Form og farge skifter rundt hvert eneste hushjørne. Ikke en bygning er lik. Alt har sitt særpreg, sin stil. Eternittplater i pastellnyanser blander seg med trepanel og bølgeblikk og skaper liv og bevegelse. Det er som om husene er avstemt mot hverandre. Amerikainspirasjon På slutten av 1800-tallet begynte folk å reise På Borhaug er det ingen overbærende tanke i arkitekturen. Ð stadig skifter 365 dager i året 365 himler. til Amerika. Mange kom hjem igjen. Og med seg hadde de ny byggeskikk, nytt interiør og nye klær. Amerika-innflytelsen satte sitt preg på Lista, og ikke minst på Borhaug. Mannfolkene jobbet som håndverkere, og brakte med seg hjem tegninger og materialer til egne hus. Et karakteristisk amerikansk hus er de såkalte splitlevel huset, som var bygd i forskjellige nivåer og gjerne med innebygd garasje. De forskjellige nivåene ble ofte markert med forskjellige farger. Til og med hele interiører ble fraktet over Atlanterhavet. 31

31 Forskjellige hus ligger tett i tett i hovedgaten og danner til sammen et fargerikt miljø. Både tak og vegger bærer preg av nærhet til hav og vind. De moderne amerikanskinspirerte hjemmene, krevde tilogmed ny strømkrets. Folk brakte også med seg amerikanske biler. Rusletur i Borhaug I Borhaug er det god plass å parkere i Borshavn. Herfra kan du finne din egen rute, mellom rare hus, trange gater, tun og fargerike blikkskur. Her finner du nærbutikk, havnekiosk, naturmuseum, og en kjent naturbokhandel. Borhaug har også fått sitt eget utested. Helt nede på brygga i Tjørvehavn ligger Tarebua som er et populært sted å møtes. Store vinduer gir deg spektakulær utsikt til himmel og hav. Det er få steder eternitten er så sjarmerende som på Lista fordi den finnes i så store mengder, og i så uendelig mange varianter. På Borhaug står gamle langhus med røtter i jernalderens byggeskikk side ved side med amerikansk inspirerte funkisbygg fra 60-tallet. 32

32 Fiske og båtbygging Sjøen og fisket har fra uminnelige tider vært en viktig levevei for folket på Lista. Havneforholdene på Vest-Lista var dårlige, derfor var båtene i tidligere tider små og lette, slik at de kunne settes på land. I 1890 var moloene i Borshavn ferdige, og fra da av kunne båtene ligge på vannet hele året. Vi vet at det i 1820-årene ble bygget båter av forskjellige størrelser i Borshavn og Verevågen. I disse årene ble den senere så kjente Listeskøyta skapt. Det var en båttype som gjorde seg bemerket ved fiskeriene både i nord og sør. Båtbygging ble en næring på Borhaug. Det ble stor etterspørsel etter listeskøyter, og det vokste opp en stor industri. Mange mann var i arbeid. Foruten skipstømmermenn var her smeder, seilmakere og riggere. Det fortelles at da makrellfisket på Vest-Lista var på sitt høyeste, deltok cirka 200 skøyter. Men i årene omkring 1900 tok makrellfisket slutt, og mange av fiskerne som hadde gode skøyter, så seg om etter andre muligheter, som fraktefart. Fram til 1970-årene var fraktfart på kysten en av de viktigste leveveiene for Vestbygda. På det meste deltok omkring 40 frakteskøyter med til sammen mann. De fleste skøytene var bygget her, men noen var innkjøpt. Da utviklingen gikk i retning av at lastebilene overtok kysttrafikken, tok kystfarten slutt. I dag er det ingen skipsbyggerier igjen, men kystfisket er fremdeles aktivt. Borshavn er en trivelig gjestehavn for besøkende. Her jobber hyggelige pensjonister med å holde havnefasilitetene i orden. Legg gjerne båtturen innom her og opplev noe av den spesielle atmosfæren i Borshavn, Borhaug - og på Lista. Lav kveldssol over Borshavn fargesetter landsbyen med glød og varme. Hvem skulle vel tro at det er en iskald ettermiddag i slutten av februar.

33

34 Lista fyr Lista fyr er mer enn et fyr. Det er et landskap. Et landskap av stein, hav og himmel. Ved første blikk kanskje goldt og nakent. I neste et vell av farger og liv. Like vakkert en sommernatt i rosa solnedgang som en vintermorgen hvor vinden har lagt et tynt slør av snø over rullestene. Lista fyr er stedet du kan kjøre til, parkere, gå ut og ved hjelp av noen få skritt oppleve å være langt av sted, i et mektig landskap. Lista fyr er i dag fuglestasjon, informasjonssenter, kunstgalleri og fyrstasjon. Tre tårn Rundt Listahalvøya er det ingen skjærgård som tar av for storhavet. I det grunne farvannet går strømmen sterk, og det er knapt mulig å finne nødhavn. Det er ikke uten grunn at mange uthus på Lista er bygget av skipstømmer. Forlisene har vært tallrike opp gjennom historien. Først i 1830-årene, etter mange tiårs kamp, fikk handelsborgerne i Flekkefjord gjennomslag for sitt krav og 10.november 1836 ble Lista fyr tent. Samtidig ble det reist et lite fyr på Varnes underlagt fyret på Lista. Før dette hadde det ikke vært fyrlys på den lange, og vanskelige, strekningen mellom Lindesnes og Kvitesøy. På Lista ble det reist et 34 meter høyt tårn i hugget stein. Fyret fikk en moderne fransk, roterende fyrlinse som sendte ut ett blink i minuttet. Ganske snart viste det seg at Lista fyr ble forvekslet med andre fyr, blant annet Lindesnes. Det ble derfor besluttet å bygge to nye tårn ved siden av det første. Med tre vel 30 meter høye granittårn, som hvert hadde sitt faste lys, fikk Lista i 1853 en kraftfull karakter. I årene 1853 til 1873 var Lista fyr landets største fyrstasjon med sine tre fyrtårn og stor bemanning. Ett blink hvert fjerde sekund Tyve år senere var fyrteknologien utviklet så langt at fyrene kunne identifiseres gjennom fyrlyset og det var ikke lenger bruk for tre arbeidskrevende tårn på stasjonen. To av fyrene ble derfor tatt ned. Det ene ble bygget opp igjen på Halten fyr på Trøndelagskysten. Deler av det andre ble fraktet til Svenner fyr i Vestfold og til Feistein fyr i Rogaland. Resten ble brukt i steingjerdet rundt Lista fyr. Opp gjennom årene ble Lista fyr kontinuerlig navigasjonsteknisk ajourført. Det første tåkesignalet en tåketrompet kom i I 1890-årene ble det anlagt en optisk signalstasjon på fyret og i 1930-årene et kraftig radiofyr som også betjente luftfarten. På samme tid fikk fyret elektrisk drift og tåketrompeten ble erstattet med et diafonanlegg. I 1988 ble fyret automatisert, tåkesignalet og radiofyret nedlagt og boligkvarterene ombygget fra familiestasjon til tørntjeneste. Samtidig ble det satt opp ett radarfyr og en GPS korreksjonssender. I 2003 forlot den siste fyrvokteren stasjonen og 167 års historie som bemannet fyr var slutt. I dag er hele fyrstasjonen fredet som kulturminne, men Lista fyr vil forhåpentligvis i mange år fremover sende ut sine kraftige blink ett hvert fjerde sekund. Galleri Lista fyr landskap og kunst og kunst i landskap Siden 1988 har det vært kunstgalleri på Lista fyr. Dette har vært drevet av kunstneren Alfred Vaagsvold, og i løpet av denne syttenårsperioden har den gamle fyrmesterboligen rommet utstillinger av nærmere 400 billedkunstnere! I tillegg har det vært ulike arrangementer koblet til galleriet, som performance, billedkunst, litteratur- og konserter. En gang i året settes det opp en kulturhistorisk utstilling over et tema, ellers viser galleriet norsk og internasjonal samtidskunst. Vaagsvold har stått i spissen for store internasjonale kunstutstillinger sammen med de deltakende kunstnerne. Sommeren 2005 åpner stormønstring nummer seks i rekken, som Vaagsvold har kalt FOLK

35 36

36

37 Takk Det er vanskelig å ikke bli glad i Lista. Etter å ha jobba der ute i 2 år har det mektige landskapet med så mye hav, himmel, vind og - ikke minst - fargerike mennesker, fått en spesiell plass i hjertet. Ideen til å skrive en kulturhistorisk vegviser ble sådd en høstkveld på Penne av Linn Knudsen og meg. Jeg takker henne og Nortrail for godt samarbeid. En spesiell takk til alle grunneiere på Vest-Lista for måten de har tatt imot meg på. Takk til Jan Aase for velvillig hjelp i lokalhistorisk samling, Terje Skomsvoll for utlån av postkort, Hans Sevatdal, Danckert Monrad Krohn for tekst til Lista fyr, Bjørn Berge for langhustegninger og til Barb Lamprecht Håland for tegninger og fotografier. Takk også til Listeskøyta, ved Stein Nordhaug, for velvillig utlån av tekst til avsnitt om Borshavn. Versland 21. juni 2005 Solveig Egeland, prosjektleder Listalandskapet Linn Knudsen: Arkeolog og ansatt ved NSK-avdelingen i Vest- Agder fylkeskommune. Prosjektleder for Nave Nortrail, et kulturhistorisk stiprosjekt med mål å tilrettelegge turstier i gamle vegfar i Vest-Agder. Arbeidet med tilsvarende turstier foregår rundt hele Nordsjøbassenget. Syv land og 26 partnere er nå med i Nave Nortrail. Solveig Egeland: Arealplanlegger. Har vært prosjektleder for Listalandskapet fra 2003 til Prosjekt har hatt målsetting å vise at kulturlandskapet på Vest-Lista kan være en ressurs for bonden, reiselivet og lokalbefolkningen. Utgitt av Listalandskapet i samarbeid med Nave Nortrail. Arbeidet er finansiert med midler fra Farsund kommune, Fylkesmannen i Vest- Agder og Vest-Agder fylkeskommune.

38 KR.50,- Layout: Qstone, Trykk: Bjorvand & Skarpodde LISTA BONDELAG FYLKESMANNEN I VEST-AGDER FARSUND KOMMUNE NORDSJØLØYPA NORTRAIL