Restaurering med beitedyr i kulturlandskapet virker det?

Transkript

1 218 L. Rosef / Grønn kunnskap 8 (2) Restaurering med beitedyr i kulturlandskapet virker det? Line Rosef / line.rosef@planteforsk.no Planteforsk Kvithamar forskingssenter Innledning Omstruktureringene innenfor norsk landbruk med høyere krav til produktivitet og effektivisering medfører store konsekvenser for jordbrukslandskapet. De mest produktive områdene slås sammen, kantsoner fjernes og man får et mer ensformig landskap. Tungdrevne og ulønnsomme arealer blir liggende brakk, og vil etter hvert gro igjen (Framstad & Lid 1998). Dette fører til en utarming av det biologiske mangfoldet og forholdene for rekreasjon og opplevelse blir forringet. Biologisk mangfold er en fellesbetegnelse for mangfoldet av arter, de økologiske funksjonene de har, og den genetiske variasjonen de inneholder (Huston 1994). Ekstensivt drevne slåtte- og beitemarker hvor det ikke har vært bruk av kunstgjødsel hører til de mest artsrike naturtypene, men er samtidig blant de mest truede. Ved gjengroing av slåtte- og beitemarker vil små og lyskrevende arter forsvinne ut fordi man får oppslag av mer næringskrevende arter slik som bringebær (Rubus idaeus), stornesle (Urtica dioica) og mjødurt (Filipendula ulmaria). Etter hvert vil trær og busker innvadere, og vi får et skogdekt landskap, hvor mange av artene som er karakteristiske for åpen mark forsvinner. Disse endringene er bakgrunn for et prosjekt som ble startet våren 1999 og avsluttet i 2003 med tittelen Landskapspleie med beitedyr. Prosjektets hovedmål var å få økt kunnskap om hvordan sau- og storfebeiting påvirket utviklingen av uønsket gjengroing i kulturlandskapet, og om hvordan det biologiske mangfoldet ble påvirket. Metode To områder ble undersøkt, et i Orkdal, Sør-Trøndelag og et i Gaular, Sogn og Fjordane. I hvert område var det fire beitefelt, et kontinuerlig- og et skiftebeite for sau og et kontinuerlig- og et skiftebeite for storfe. Innenfor hvert felt ble det lagt ut fastruter (1m 2, 240 ruter totalt) hvor den botaniske sammensetningen blir fulgt hver vår (før beitestart) og høst (etter beiteslutt) fra 1999 til Noen av disse rutene var kontrollruter (ikke beitet) og noen var eksperimentruter (beitet). De botaniserte rutene ble brukt til å si noe om vegetasjonsforandringer og forandringer av enkeltar-

2 L. Rosef / Grønn kunnskap 8 (2) 219 ter i de ulike områdene over tid, mellom ulike beitedyr og mellom ulike beitestrategier. Dermed kunne effekten av ulike beitestrategier og effekten av sau og storfe på vegetasjonen sammenliknes. Frøbanken ble undersøkt ved at jordprøver (totalt 144 prøver) ble samlet inn og satt til spiring i veksthus for å se hvilke arter som fantes i områdene. Fra disse undersøkelsene kan man si noe om potensialet til området, dvs. hvilke arter som ligger i jorda, og som kan vokse opp etter at restaureringen har startet. Sølvbunke (Deschampsia cespitosa) er ofte en problemart i beitemark og i områder som har blitt liggende brakk. Dette er en art med stive og ru blader og dyrene vil helst ikke spise den. Sølvbunke kan være vanskelig å bli kvitt kun ved beiting, og denne arten ble derfor undersøkt spesielt for å finne ut om noen av beitestrategiene kunne kontrollere dominansen av sølvbunke. I hver kontrollrute ble det klippet tilvekstprøver, disse ble tørket og veid og ble brukt til å utforme en modell for tørrstoffproduksjonen på områdene. Dette er første skritt mot å kunne si noe om antall dyr som til en hver tid kan beite et slikt brakklagt beite. I denne modellen er det tatt hensyn til klima slik som temperatur og nedbør, innstråling, jordtyper og den botaniske sammensetningen på området. Resultater Visuelt har områdene blitt mer åpne, dødgresset er borte og vegetasjonsdekket holdes nede. En del trær har blitt ringbarket og noen oppstammet og mer lys kommer ned til bakken. Områdene blir tidligere grønne om våren og holder seg grønne lenger utover høsten. Det er ingen store vegetasjonsforandringer etter fire år med beite, men det viser seg at enkelte arter øker eller minker i mengde etter at de har blitt beitet. Arter som øker med beite er: engkvein (Agrostis capillaris), engrapp (Poa pratensis), engsoleie (Ranunculus acris), krypsoleie (Ranunculus repens), kvitkløver (Trifolium repens), rødsvingel (Festuca rubra), snauveronika (Veronica serpyllifolia), sølvbunke (Deschampsia cespitosa) og gråor (Alnus incana). Arter som går tilbake ved beite er: blåklokke (Campanula rotundifolia), engfrytle (Luzula multiflora) kveke (Elymus repens), løvetann (Taraxacum agg.), geitrams (Epilobium angustifolium) og engsyre (Rumex acetosa). Noen få nye arter har kommet inn slik som snauveronika og gråor. I frøbank-studiet viser det seg at svært få arter som indikerer tradisjonell drift finnes i frøbanken, og de få som finnes har trolig kommet fra omkringliggende områder etter at driften opphørte. En del åkerugress ble funnet og har trolig overlevd i

3 220 L. Rosef / Grønn kunnskap 8 (2) jorden fra da området var i drift. Dette er arter som åkerdylle (Sonchus arvensis), vinterkarse (Barbarea vulgaris), åkerkål (Brassica rapa ssp. Campestris) og åkersvineblom (Senecio vulgaris). Det spirer også noen skogs-arter som har kommet inn etter at området ble liggende brakk. I områder med mye tråkk, slik som i storfebeitet, får sølvbunke (Deschampsia cespitosa) mange muligheter til å spire og kan i noen tilfeller øke i mengde. Det ser ut til at kontinuerlig sauebeite kan være den mest effektive måten å kontrollere veksten av sølvbunke. Det viser seg å være store forskjeller i planteproduksjonen gjennom sesongen og mellom år. Den store forskjellen i tørrstoffproduksjon fører også til at det er store variasjoner i hvor mange dyr et område kan bære til en hver tid. For områdene i undersøkelsen tilsvarer denne variasjonen hele 10 storfe pr. hektar og beitesesong (beitestart samme dato). Diskusjon De undersøkte gjengroende sølvbunke-engene inneholder få arter (Fremstad 1997), og etter fire år med restaurering og skjøtsel er det lite forandring i vegetasjonssammensetningen, men enkeltarter responderer. Kun få arter som ikke var tilstede ved start ble funnet i vegetasjonen etter fire år. Det kan skyldes at det er få arter i frøbanken og lite frøregn fra omgivelsene. Liten forandring kan også skyldes den korte tiden undersøkelsene har foregått, fire år er svært liten tid for vegetasjonen til å respondere på beite. Vegetasjonsresponser tar ofte lang tid, og det er derfor vaskelig å si noe om hvordan områdene utvikles på lang sikt. Tidsaspektet er derfor viktig når man restaurerer enger fordi det kan ta flere tiår før vegetasjonen igjen er artsrik (Gibson & Brown 1992). Det er derfor svært viktig å ta vare på de få artsrike engene som fortsatt finnes, fordi det er veldig vanskelig å få tilbake artsrikdommen i en eng som har begynt å gro igjen eller driften er forandret. Det er svært få arter som representerer tradisjonelle driftsmåter som etablerer seg i vegetasjonen. Dette kan skyldes at svært få av disse artene finnes i frøbanken fordi mange har frø som dør raskt når de kommer i jord. Det er heller ingen artsrike områder i nærheten som kan tilføre disse arter utenfra. Andre undersøkelser viser også at en del vanlige arter øker når restaureringen starter (Kull & Zobel 1991), men det er vanskelig å få tilbake den total artssammensetningen som indikerer tradisjonelt drevne egner. Sølvbunken dominerer fortsatt og øker til en viss grad etter at beitet startet. Dette skyldes delvis problemer med å bestemme riktig antall beitedyr på området fordi produksjonen varierer mye gjennom sesongen og mellom år. Den store variasjo-

4 L. Rosef / Grønn kunnskap 8 (2) 221 nen i produksjon, og dermed forskjell i antall dyr området kan bære til en hver tid, viser hvor vanskelig det er å bestemme rett beitetrykk i gjengroende områder. Dette er det viktig å ta høyde for ved anbefalinger om dyreantall på slike beiter. Disse problemene førte til at områdene ble for lite beitet av sau det første året, og for hardt beitet av storfe det andre året. For lite beite fører til gjengroing mens for hardt beite fører til ødeleggelse av vegetasjonsdekket. Storfe tråkk-skader vegetasjonsdekket mer enn sau, og ødeleggelsene fører til bare flekker som gir ideelle spiremuligheter for sølvbunke. De bare flekkene gir også andre arter spiremuligheter, slik som snauveronika (Veronica serpyllifolia), marikåpe (Alchemilla spp.) og kvitkløver (Trifolium repens). Gråor (Alnus incana) øker også i de tråkkskadde områdene, og videre beiting vil være svært viktig for å holde denne arten under kontroll, for stopper skjøtselen vil området snart bli helt gjengrodd med trær. De undersøkte områdene ligger i landskap som blir mer og mer fragmentert grunnet nedbygging, sammenslåing av gårder og gjengroing. Denne fragmenteringen har store konsekvenser på landskapsplan, men også i forhold til individuelle planter og populasjoner (Hobbs & Yates 2003). Fragmentering av landskapet fører til økt isolasjon av populasjoner og individer, problemer med frøspredning og minkende populasjonstørrelse (Saunders et al. 1991). Mange vanlige arter har begynt å minke grunnet fragmentering (Losvik 1996). Ved å restaurere ulike typer enger er det lettere å integrere artsnivå, samfunnsnivå og de ulike økologiske prosessene (WallisDeVries et al. 2002). Derfor kan det være viktig å restaurere også mer artsfattige enger slik som de undersøkte. Selv om det biologiske mangfoldet i hver enkelt eng ikke øker mye kan mangfoldet på landskapsnivå opprettholdes eller øke ved at disse engen holdes åpne og drives, og de kan tilrettelegge for økt artsdiversitet på sikt. De åpne engene som dannes ved restaurering og skjøtsel kan også være fine rekreasjonsområder og øke trivselen. Det meste av både de biologiske og økologiske forholdene og det biologiske mangfoldet i det nordiske jordbrukslandskapet er helt avhengig av kontinuerlig skjøtsel, og man er helt avhengig av fortsatt drift på gårdene for at skjøtselen skal opprettholdes. Det kan likevel oppstå en del problemer ved restaurering og bevaring fordi det kan være en vanskelig balansegang mellom bærekraftig bruk, økonomi og bevaring av enger. Ulike planter kan også være avhengig av ulik skjøtsel for å overleve. Det er derfor svært viktig å ha et klart mål med restaureringen, slik at riktig skjøtsel kan iverksettes i hvert enkelt tilfelle. Det er også viktig at restaureringen og skjøtselen er helhetlig, slik at både de naturlige og de kulturelle verdiene i området blir ivaretatt (Ihse & Norderhaug 1995).

5 222 L. Rosef / Grønn kunnskap 8 (2) Konklusjon Bevaring av spesielt verdifulle områder slik som de få intakte artsrike engene som fortsatt finnes er svært viktig, fordi det er vanskelig å få tilbake den totale artssammensetningen dersom driften er forandret eller områdene har begynt å gro igjen. Det kan likevel være viktig å restaurere gjengrodde enger fordi små områder ikke vil være nok for å bevare biologisk mangfold i fremtiden. Bevaring av det biologiske mangfoldet vil bare kunne gjennomføres ved å ha en mosaikk av egnete habitat på et landskapsnivå (Waldhardt 2003). Litteratur Framstad, E. & I.B. Lid Jordbrukets kulturlandskap. Forvaltning av miljøverdier. 285 pp. Universitetsforlaget, Oslo, Norway. Fremstad, E Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte pp. NINA, Trondheim, Norway. Gibson, C.W.D. & V.K. Brown Grazing and vegetation change - deflected or modified succession. Journal of Applied Ecology 29: Hobbs, R.J. & C.J. Yates Impacts of ecosystem fragmentation on plant populations: generalising the idiosyncratic. Australian Journal of Botany 51: Huston, M.A Biological diversity. The coexistence of species on changing landscapes. 681 pp. Cambridge University Press, Cambridge, UK. Ihse, M. & A. Norderhaug Biological values of the nordic cultural landscape: different perspectives. International Journal of Heritage Studies 1: Kull, K. & M. Zobel High species richness in an Estonian wooded meadow. Journal of Vegetation Science 2: Losvik, M.H Refinds of grassland species in Hordaland and Sogn. Blyttia 54: Saunders, D.A., R.J. Hobbs & C.R. Margules Biological consequences of ecosystem fragmentation: a review. Conservation Biology 5: Waldhardt, R Biodiversity and landscape - summary, conclusions and perspectives. Agriculture Ecosystems & Environment 98: WallisDeVries, M.F., P. Poschlod & J.H. Willems Challenges for the conservation of calcareous grasslands in northwestern Europe: integrating the requirements of flora and fauna. Biological Conservation 104: