Alf Nilsen-Børsskog kvenskildringas pioner

Transkript

1 Alf Nilsen-Børsskog kvenskildringas pioner Nasjonalbiblioteket, 27. mai 2015 I år markerer vi at det er ti år siden kvensk ble anerkjent som eget språk i Norge. I år er det elleve år siden den første romanen på kvensk kom ut. De første beskrivelsene av kvener i norsk litteratur kommer fra 1870-tallet, og fram til tidlig på 1920-tallet dukket litterære kvener opp hos forfattere som Jonas Lie, Konrad Dahl, Laura Kieler og selveste Knut Hamsun. Jens Andreas Friis har blitt viet mest oppmerksomhet. Friis var språkforsker og levende opptatt av samisk språk og kultur. I 1881 utkom boka om samejenta Laila, som ble den filmatisert og veldig populær. Friis skrev også om samejenta Ella i boka med samme tittel. En av karakterene i boka er kvenen Aslak. Aslak er utstøtt, barbarisk og voldelig kort sagt en avviker som skaper frykt. Noe mindre avviker er heller ikke kvenen i John Giævers Illgjerningsmand fra Giæver er mest kjent for å skrive om ishavsfiske og livet i ødemarka. Kvenen Matillas er mildt sagt en usympatisk fyr. Han har en norsk kone og en sønn som han behandler dårlig. Stemninga i boka er deterministisk og illevarslende Matillas skjebne er forutbestemt. Det ender med at sønnen dreper ham. Framstillinga av kvener i disse bøkene gjenspeiler holdninger i samtida, jeg nevner bare kort den såkalte finske fare som førte til et hardt assimileringspress på kvenene. Med Alf Nilsen-Børsskog skjer det en radikal endring. Han er den første kvenskspråklige forfatteren som beskriver kvener fra en innfødt synsvinkel. Serien «Elämän jatko» skildrer blant annet tida under den tyske okkupasjonen og politikken i etterkrigstida fra et kvensk synspunkt, og gir dermed et annet bilde enn den offentlige historieskrivinga i Norge. Litteraturen speiler ofte holdninger og tankegang i samfunnet. Litteraturen kan også lansere nye tankesett, korrigere historiske feil og endre allmenne oppfatninger. Sistnevnt er ofte karakteristisk for minoritetslitteratur.

2 Inntil ganske nylig har kvenene ikke hatt noen egen litteratur. I de få skildringene som fins i norsk og finsk litteratur er de er blitt beskrevet fra en ytre synsvinkel. Den finske etnologen Samuli Paulaharju og kona Jenny gjorde tre lange feltturer som gikk over flere månedere i kvenbygder i Finnmark og Nord-Troms og Paulaharju var en enestående spesialist på folkeliv hos finsketniske grupper og gjorde flere hundre grundige intervjuer i Varanger og Porsanger. De folkloristiske bøkene til Paulaharju er den beste dokumentasjonenen vi har om kvenske samfunn før krigen. Ruijan suomalaisia på svensk Finmarkens folk og På Finmarkens yttersta öar ble utgitt i henholdsvis 1928 og 1935 og gir en grundig framstilling av liv og levnet i kvenbygdene på og 1930 tallet. Begge bøkene fins på svensk, men ikke på norsk. Kvener har hatt liten mulighet til å bli kjent med sin egen historie. Juho Koskimaa var en ung journalist fra Uleåborg. Romanene Signe Björseth og Uskollinen vähässä ble utgitt i Den unge og fattige finlenderen Erkki flytter og slår seg ned i Vadsø etter Etter hvert blir han en høyt aktet konsul, og skaffer seg til og med et norsk navn. I romanen finner vi en levende og detaljert skildring av livet til kvenene i Vadsøområdet. Meninga var at dette skulle bli en trilogi, men Koskimaa døde før han rakk å fullføre dette. Ingen av disse verkene er oversatt til norsk. Det fiktive kvenbildet fikk nyanser med romanserien til Idar Kristiansen, Kornet og fiskene 1-4. Serien fikk mye oppmerksomhet. Debatten dreide seg blant annet om verket var historisk korrekt. Hovedpersonen Heikki emigrerer fra hungersnøden i Finland på 1860-tallet til Nord- Norge på jakt etter bedre levevilkår. Serien skildrer kulturkonflikter og tilpasningsvanskeligheter hos innvandrede finner. Kristiansen skildrer altså ikke kvener som har etablert seg i Norge og har en egen kvensk kultur i landet. Personene i romanene hans er førstegenerasjonsinnvandrere som lengter etter sitt tidligere hjemland.

3 Reidun Mellem, lærer, forfatter og kulturarbeider fra Troms, har utgitt barndomserindringer, personhistorier, kortprosa og fortellinger fra krigstida, for eksempel Livsfarlig leik med fiendemakten (2005). Hun har også utgitt antologien Ei hiva tøtta (1994). Henry Pedersen ble født i Vestre Jakobselv i 1933 og døde i Hans norskspråklige romantrilogi Kvengutten Karl kom ut i 2005, 2006 og Romanene er plassert i Vadsø og er i stor grad selvbiografiske og dokumenterer oppvekstmiljøet før og etter krigen. I Ruijan Kaiku (24. mars 2006) skrev Henry Pedersen blant annet: «Under oppveksten i Nord Varanger har uttrykket kven skapt negative følelser hos meg og de fleste unge den gang. Enkelte opplevde det til og med som en belastning også jeg helt til jeg som 20-åring reiste hjemmefra. Denne plagsomme «arven» fra miljøet tvang meg etter hvert til å ta et «oppgjør» med fenomenet jeg så ingen annen utvei for å bli kvitt komplekset.» Agnes Eriksen er en lærer fra Porsanger som har skrevet dikt på kvensk, morsmålet sitt. Diktene er publisert i aviser og antologier. Diktet hennes, Kasvottoman kansan lapsi, eller /Barn av folket uten ansikt/, skildrer smerten av å miste sin egen kultur. Eriksen har også skrevet to barnebøker på kvensk og utgitt kvenske rim og regler som hun har samlet inn i hjemtrakten sin. Før 2004 fantes det ikke en eneste hel bok skrevet på kvensk. Da Alf Nilsen-Børsskog fra Børselv i Porsanger utga sin første 400-siders roman, Kuosuvaaran takana, var det derfor på mange måter en sensasjon. Boka er ikke enestående bare fordi den er skrevet på kvensk. Som jeg nevnte i begynnelsen er Alf Nilsen-Børsskog den første forfatteren som inntar en innfødt kvensk synsvinkel i bøkene sine. Litteraturen kan formulere nye muligheter å betrakte verden på. For minoriteter kan litteraturen by på en mulighet til å synliggjøre og nyansere sin egen historie. Alfs monumentale romanserie Elämän jatko /Livet fortsetter/, er et kvensk epos som søker motstykke blant verdenslitteraturens store klassikere. Han beskriver abstrakte ting som den kvenske mentaliteten, menneskeoppfatning og etikk og moral, men også folkelige tradisjoner, arbeidsmetoder og levende språkbruk. I mange sammenhenger har forfatteren

4 hevdet at serien ikke kunne sett dagens lys på et annet språk enn kvensk. Som han selv sa i en intervju: "Det var ikke jeg som valgte språket, det var språket som valgte meg". Kuosuvaaran takana, /Bak Kuosuvaara/, finner sted i sluttfasen av andre verdenskrig. Ei gruppe mennesker fra bygda Børselv rømmer til fjells for å slippe tvangsevakuering. I en torvgamme overvintrer de i isolasjon fra resten av verden. De er redd for å bli oppdaget og å sulte ihjel. Under det store presset søker de trøst og styrke i sin egen kultur. Romanen er et manifest for kvenenes samhørighet og kulturens evne til å ta hånd om sine mennesker. I andre del av serien, Aittiruto, er Norge fortsatt okkupert. Noen av flyktningene bak Kuosuvaara har bytta fluktsted til Maanalustieva. I skogen Aittiruto står det tre lavvoer, og i en av dem bor ekteparet Elli og Piera. Et annet ektepar, Jussi og Soffi, har klart å rømme til fjells fra tyskernes innsamlingsleir. Elli inviterer dem til å flytte inn i lavvoen. Romanen skildrer livet og menneskene på disse to fluktstedene. Siste del av romanen skildrer krigshendelser i Porsanger. Da tyskerne drives ut av Norge, verver noen av personene seg som soldater og drar til Varanger. Fortellinga slutter med freden den 8. mai I seriens tredje del, Rauha, /Fred/, er krigen endelig slutt, flyktningene vender tilbake til de ødelagte hjembygdene sine og begynner det harde og omfattende gjenreisningsarbeidet. Are, som også var med i to første bøkene, er hovedperson i Rauha. Boka forteller om hans oppvekstår, studier og voksenliv. Minnene fra krigen forfølger Are, og han er på leting etter en etisk grunnet levemåte. Hjembygda representerer et fast holdepunkt som han stadig vender tilbake til. I Viimi vuođet reiser Are hvileløst rundt i forskjellige land på leting etter sinnsro og en harmonisk levemåte. Kuosuvaaran takana kan leses som ei motfortelling. Med motfortelling mener jeg skjønnlitteratur som gir et mer nyansert bilde av en gruppe enn det bildet vi finner i majoritetslitteraturen og historieskrivinga. Minoritetsforfatterens betydning ligger i hvordan han behandler kulturmøter ut fra minoritetens synsvinkel.

5 I norsk litteratur er kvener er stort sett beskrevet fra en ytre synsvinkel og i et negativt lys, uten kunnskap om gruppa og uten forståelse for gruppas situasjon. De har blitt beskrevet med få egenskaper, som fremmede og eksotiske. Kuosuvaaran takana skiller seg ut fra denne tradisjonen ved at kvenenes identitet fremstilles som positiv og fullgyldig. Kvenene er i sentrum, og den kulturelle bakgrunnen deres beskrives som sterk og ekte. Til forskjell fra tidligere kvenskildringer beskriver Nilsen-Børsskog personene innenfra. Vi får tilgang på tanker og følelser. Romanen tar utgangspunkt i ei erfaring som bunner i en historisk hendelse, som er felles for alle kvener og resten av den nordnorske befolkninga. Temaet bringer med seg mange felles assosiasjoner og appellerer til et kollektivt minne. Kuosuvaaran takana gir uttrykk for ei selvsikker holdning overfor egen kultur, hvor hovedfokuset ligger på sterke relasjoner mellom mennesker i ei krisetid. Nilsen-Børsskog velger å fokusere på forhold ved kvenene som berører allmennmenneskelige aspekter. Han styrer leseren bort fra lokale etniske konflikter ved å la være å tematisere dem. I den tidlige kvenskildringa har etniske konflikter blitt understreket og til og med overdrevet. Kuosuvaaran takana skildrer ikke konflikter med det norske samfunnet, men minoritetskulturens eget selvbevisste liv. For eksempel er ikke fornorskingspolitikken et tema her, den blir bare nevnt forbigående. Den virkelige trusselen kommer utenfra i form av krig og vold. Kvenene er mennesker som befinner seg i livsfare på grunn av krig. De settes på prøve som mennesker, ikke først og fremst som etnisk og språklig minoritetsgruppe. Noen sitater fra serien: Allerede bak Kuosuvaara hadde disse menneskene ventet på hjelp. Den kom aldri. De hadde også snakket litt om Røde Kors, men Røde Kors hadde glemt dem, sine tidligere medlemmer. "Hvor mye er et titalls kvener verdt i verdenshistorien?" spurte flyktningene. Han [børselvværingen] ville bestemme alt selv. Han hadde bein i nesen og stål i kroppen. Evne til å tenke, til å spørre og se muligheter når vanskeligheter oppsto hadde han også. Han lot seg ikke trykke ned i søla. De var en sterk menneskerase disse menneskene også. ( ) Vi kommer ikke til kort om så hele verden er i mot oss, sa Anni. Tyskerten vil aldri få oss aldri på knærne. Det må en større makt til. Menneskene bak Kuosuvaara var som einer. Den bøyer seg til jorda, men brekker ikke.

6 Elämän jatko er en flott romanserie om kvenenes nære historie, men de fleste kvener er ikke i stand til å lese den. Det er på tide at bøkene blir oversatt til norsk slik at også den kvenske stemmen kan høres i nasjonallitteraturen vår. Det ville også gi nordmenn en mulighet til å bli kjent med den kvenske minoriteten gjennom kunsten. Alf Nilsen-Børsskogs forfatterskap: Romaner: Elämän jatko 1. Kuosuvaaran takana. ( 2004) Elämän jatko 2. Aittiruto. (2007) Elämän jatko 3. Rauha. (2011) Elämän jatko 4. Viimi vuođet (2015) Lyrikk: Muistoin maila (2008) Poiminttoi (2010) Korrui tien varrelta (2010) Älä unheeta minnu (2010) Merimies muistelee (2013) Ferdige, foreløpig upubliserte manuskript: Elämän jatko 5. Varhaiset vuođet