FN-Veteranenes Landsforbund

Transkript

1 Sjekkposten_ :25 Side 1 FN-Veteranenes Landsforbund Organ for FN-Veteranenes Landsforbund nr Landsmøtet 2005 s. 4 7 Informasjonskrigen i Kosovo s Filantropen Erling Hoëm s Psykologisk førstehjelp s

2 Sjekkposten_ :43 Side 2 Fra Presidenten Etter Landsmøtet Takk for tilliten som ble vist meg på Landsmøtet på Hankø, da dere valgte meg som president for en to-års periode. Jeg synes vi hadde et godt landsmøte. At vi fikk forslaget til vedtekter tilbake, synes jeg var rett og riktig. Vedtektene må bygges opp logisk, og skal være et verktøysett som skal kunne brukes både av lokalforeningene og forbundsstyret. For å få dette til må de være enkle og lette å forstå. Nok engang var det saken om navneendring som skapte mest oppmerksomhet og debatt på Landsmøtet. Landsmøtet har talt, et klart flertall for å beholde nåværende navn. Jeg håper inderlig at vi nå må få ro omkring denne saken, slik at vi kan konsentrere oss om viktige saker som kameratstøtte, profilering, organisasjonsutvikling samt kontakt mellom lokalforeningene og forbundsstyret/sekreteriat. Jeg vil understreke viktigheten i hva stortingspresident Jørgen Kosmo vektla på Landsmøtet i 2004 hvor han bl.a. uttalte; «Mange sliter med ettervirkninger av opplevelser i internasjonal tjenste. Helsevesenets tilbud er ikke tilfredsstillende, og vil heller ikke bli det. Derfor er støtteapparatet drevet av deltakere fra tidligere utenlandstjeneste viktig. Det er ikke spesialhjelp, men det er kanksje heller ikke bestandig nødvendig. Spesialhjelpen må bli bedre, det arbeides det med, men det viktigste synes å være kamerathjelp, noen å snakke med om det som mange har opplevd og hvor reaksjonene er forskjellige.» Jeg vil oppfordre alle lokalforeninger som ikke har kameratstøttegrupper om i inneværende år å etablere slike, og det er også i denne sammenheng viktig med kursing av personell for at disse skal kunne kvalifisere seg og dermed også godkjennes for jobben Det er likeledes viktig at lokalforeningen knytter kontakter med naturlige samarbeidsorganisasjoner som distriktspsykiatriske sentre, kommuneleger og frivillige organisasjoner som for eksempel mental helse, anonyme alkoholikere, anonyme narkomane, kirkens SOS og lokalt politi. «La nærområdet få vite hvem vi er» Jeg anser ellers profilering og organisasjonsutvikling som meget sentrale områder som jeg vil følge nøye. Mer om dette vil jeg få komme tilbake til senere. Til slutt vil jeg understreke viktigheten av tett og nær kontakt mellom lokalforeningene, forbundsstyret og sekretariatet. Det er vi som er til for dere! Jeg takker de utgående styremedlemmer for det arbeidet de har nedlagt, og det nye styret velkommen til aktivt arbeid for forbundet. Jeg ønsker også alle våre medlemmer og samarbeidsparntere et fortsatt godt samarbeidsår. siden sist Navnebytte i Finland Peacekeepers Association Finland Tilbake fra Afghanistan, Heikki Pietilä finsk forbundspresident og tidligere også nordisk president «The Board of the Blue Berets» Fra vårt finske broderforbund kommer meldingen om at man i Finland på årets landsmøte i Tampere 19. mars enstemmig besluttet å skifte navn. Av Lars Reiermark Siden «The Peace Berets» har endret farge fra ensidig lys blått til nå å dekke et helt spektrum av farger, så har «The Finnish Blue Berets Association» som en konsekvens også valgt å skifte navn. På finsk heter nå våre finske venner Suomen Rauhanturvaajaliitto, på svensk Finlands Fredsbevararförbund eller på engelsk Peacekeepers Association Finland. Det presiseres at nye navnet ikke må assosieres med hva man har på hodet, bare med jobben. Styret i vår finske broderorganisasjon foreslo allerede for to år siden nytt navn på forbundet, og medlemmene har altså som Vesa Yrjola i det finske forbundet sier, hatt god tid til å «tygge på navnet» og si sin mening om det. Da saken skulle endelig avgjøres nå i våres, var det nesten ikke nødvendig med noen avstemning; nesten alle var tilfreds med det nye navnet. Mange delegater var av den mening at selve hodebekledningen, beret, hjelm eller lue, det være seg i blått, grønt, brun eller sort ikke er avgjørende for selve ideen om «fredsbevaring» eller peacekeeping. Det finske forbundets formålsparagraf, hensikt, mål og funksjoner vil da heller ikke bli endret, men vil fortsatt være som tidligere. Odd Helge Olsen Fra Hill 88 HQ DANOR BN Gaza Veteraner fra DANOR-BN XVIII i 1965 har 40-års jubileum i år. Se side 19. Foto: PIO/UNEF Sjekkposten

3 Sjekkposten_ :43 Side 3 KOMMENTAREN Det er ikke så ofte vi ser det så tydelig som i den avtalen som Kongsvinger kommune har vedtatt skal være retningsgivende for vennskapssamarbeidet med Ebel es Saqi i Libanon. AV ARVE NILSEN VISEPRESIDENT/FNVLF Arve Nilsen Visepresident/FNVLF Vennskap over grensene! Som de fleste sikkert har fått med seg har Kongsvinger kommune fattet vedtak om at man på grunn av de sterke bånd tyve års norsk tilstedeværelse i Libanon skapte, ønsker et vennskapssamarbeid med Ebel es Saqi i Libanon i tidligere Norbatt A/O. I et av sine første vedtak i saken står det; «I Kongsvinger kommune inviterer foreningen for FN-veteraner til å utvikle vennskapsrelasjon mellom Ebel es Saqi i Libanon og Kongsvinger kommune. Rådmannen og det nedsatte utvalg bes om å ta kontakt for samtale med FNveteranene». Jeg hadde i 2004 gleden av å reise på besøk til Libanon i anledning 17. mai sammen med bl.a. varaordfører i Kongsvinger kommune, Steinar Amundsen. Han hadde da samtaler med ledelsen i Ebel es Saqi og det ble enighet om å opprette faste vennskapsforbindelser. I kommunestyremøte i Kongsvinger 10. mars i år ble det fattet følgende vedtak; «Avtale om prinsipper for vennskapsbysamarbeidet mellom Ebel es Saqi og Kongsvinger» Dette er en avtale som vi som har tjenestegjort i UNIFIl bør sette stor pris på, ikke minst fordi dette også er en stor gest og anerkjennelse både til oss som enkeltpersoner og som organisasjon. Prinsippavtalen gir klart utrrykk for at vi har et ansvar, men også at den annen part også tar et ansvar. Det offisielle samarbeidet mellom Ebel es Saqi og Kongsvinger utformes i nært samarbeid med Glåmdal FN-veteranforening. Kommunen skal arbeide aktivt for å trekke andre frivillige organisasjoner, skoler og trossamfunn inn i vennskapssamarbeidet. Det er et mål for samarbeidet at innbyggerne i de to kommunene skal ta aktivt del i vennskapsbysamarbeidet. Ebel es Saqi og Kongsvinger deltar i dette samarbeidet som likeverdige samarbeidspartnere, der begge kommuner ser nytten av en bred og tett kontakt for å bygge opp samarbeidet. Ebel es Saqi og Kongsvinger erkjenner et ansvar for at minnesmerkene over falne FN-soldater, som finnes i begge byer, ivaretas på en respektfull måte. Det skal her medtas at det var tidligere president i FNVLF, Vigar Aabrek, som satte dette prosjektet i gang i form av en enkel kommentar over bordet til Kongsvinger kommunes ordfører i forbindelse med avdukingen av monumentet på Kongsvinger festning over norske kvinner og menn som har gitt sine liv i UNIFIL i fredens tjeneste. Resultatet av dette er i dag bl.a. avtalen som her er beskrevet, og at Kongsvinger kommune nå har invitert representanter fra Ebel es Saqi til å delta i markeringen av unionsoppløsingen i september i Kongsvinger. I Sjekkposten nr. 2/005 stiller Bjarne Kastnes følgende spørsmål; De husker oss fortsatt i Libanon, husker vi dem? Min kommentar er; Ja, vi husker dem! Etter endt tjenestetid kunne forsvaret fjerne oss fra Libanon, men man kan ikke fjerne Libanon fra oss. Minnene binder fortsatt. FN-Veteranenes Landsforbund Nr ISSN: Organ for FN-veteranenes Landsforbund (FNVLF) Postboks 1635, Vika, 0119 Oslo Tlf.: Forbundets høye beskytter: HM Kong Harald V Ansvarlig redaktør: Lars Reiermark President: Odd Helge Olsen Alkeveien Kristiansand S Mob Tlf oholsen@losmail.no Informasjonssjef: Lars Reiermark, tlf Leder kameratstøtte: Knut Østbøll Tlf e-kostboll@mil.no Forbundssekretær: Berit Magnussen tlf e-bemagnussen@mil.no Ansvarlig utgiver: FN-Veteranenes Landsforbund Bygn. 22 Akershus Oslo-Mil/Akershus 0015, Oslo Tlf , faks Trykk: Aktietrykkeriet a.s, Fetsund Sjekkposten er et upolitisk sivilt/militært fagblad for alt norsk personell i internasjonal tjeneste for FN, NATO, EU og/- eller i internasjonale, humanitære organisasjoner. Opplag: Se forbundets hjemmesider: Web-master: Per Einar Jansen Tlf Mobil: e-post: pei-jan@online.no Husk å melde adresseforandring til FNVLF telefon eller faks E-post: e-bemagnussen@mil.no Sjekkposten

4 Sjekkposten_ :50 Side 4 Landsmøtet på Han Delegatene på plass, møtet kan begynne. Tilstede og med fullmakter var man totalt 90 stemmeberettigede plus Forbundet avviklet i år sitt tradisjonelle to-dagers landsmøtet i helgen april med Østfold FN- Veteranforening under sin leder Jan Joachimiak som teknisk arrangør, denne gang på Hankø Cromwell Hotell & SPA med meget gode innkvarterings- og konferansemuligheter. Det møtte fysisk og med fullmakter 90 delegater. De enkelte saker ble fremlagt av forbundssekretæren, Berit Magnussen og ellers styrt med fast hånd av Steinar Stifjell og Asgeir Nikolaisen. TEKST OG FOTO: LARS REIERMARK Spesielt innbudte gjester var i år tre av forbundets fire æresmedlemmer, hhv tidligere president Martin Vadset, tidligere kasserer Gudvin Huus som også var tilstede på forbundets første møtet på Fredriksten Festning i 1971, samt tidligere generalsekretær Erling Hoëm. Forbundets fjerde æresmedlem, tidligere president Vigar Aabrek, Bergen var dessverre opptatt på annet hold og møtte ikke. Fra forbundets svenske broderorganisasjon møtte Per Erik Korström, som foruten å være ordførande i det svenske FN-forbundet, også er president i den fellesnordiske sammenslutningen av nasjonale FN-organisasjoner «The Nordic Blue Berret» Han er ellers kjent som en utrettelig talsmann for FN-veteranenes sak, både i nasjonal- og internasjonal sammenheng, og ble da også ved møtets avslutning tildelt FNVLFs hederstegn i gull for sin innsats for veteransaken. Det ble som sedvanlig sendt hilsningstelegram til forbundets høye beskytter, H. M. Kong Harald V, denne gang både med ønske om god bedring for Kongen og med gratulasjoner til kongefamilien i anledning Leah Isadora Behs fødsel. Hovedsaker Hovedsaker til behandling for landsmøtet denne gangen var hhv; Organisatoriske vurderingen spesielt med tanke på eventuelt nye/endrede vedtekter, en sak hvor styrets forslag ikke ble godtatt, men av forsamlingen ble utsatt til neste landsmøte. Navneendring, hvor styrets forslag til nytt navn ikke kom til realitetsbehandling da landsmøtet etter et meget sterkt innlegg fra tidligere president general Martin Vadset kom til at man ikke skulle endre navn. Eventuell ny logo ble derfor heller ikke realitetsbehandlet, og konsekvensen er at forbundet beholder navn og logo som nå. Budsjett og regnskap ble fremlagt og godkjent, det samme hva angår aktivitetsplan. Referatsaker Det ble referert og bemerket at tildeling av budsjettmidler over Statsbudsjettet for 2005 er gått ned fra 6 millioner til 4.2 millioner på selve virksomhetsplanen, dvs en nedgang på 1.8 mill. Dette kommer i tillegg til at man har mistet støtten til et sted å være som for tildelingsårene 2003/2004 var oppført med 1.5 mill til dekning av underskudd vedrørende Bæreia som tidligere var det sted man Ordstyrerene Asgeir Nikolaisen og Steinar Stifjell har inntatt sine plasser på podiet under forbundets fane. I forgrunnen fra venstre styremedlemmene Svein Erik Jacobsen og Einar Johannesen samt forbundspresidenten Lorentz Boxaspen Sjekkposten

5 Sjekkposten_ :50 Side 5 ankø april 2005 hadde vært ført med Stiftelsen og det brudd som ledet opp til dagens situasjon med FD og Forsvarsbygg i samarbeidet med forbundet om Kongsvinger Festning, dvs frem til det som er dagens status. Ellers, som presidenten understreket, vi kan fortsatt bruke Bæreia, men da til en helt annen pris enn tidligere, og dette faller da for dyrt både for medlemmene og for forbundet. Derimot kan forbundet med hjelp fra Bæreias Venner skaffe plass på Bæreia til de av våre såkalte tyngre tilfeller som selv gjerne vil dit; derfor takk til foreningen «Bæreias Venner» og tidligere generalsekretær Erling Hoëm for de muligheter dette gir. Årets landsmøtet hadde knyttet til seg to foredragsholdere, hhv seniorrådgiver Tore Fagernes som tidligere har ledet forbundets organisasjonskurs talte varmt og levende over temaet «Enighet gjør sterk», og oblt Pål Herlofsen fra Forsvarets nye polikliniske avdeling på Akershus snakket om «Forsvaret nye polikliniske tilbud», en orientering som opprinnelig skulle ha vært holdt av avdelingens sjel; brigader Dag Hjelle som imidlertid hadde sykefravær. Forsamlingen lyttet med interesse til hva Forsvaret nå med sin nye avdeling kan tilby i forbindelse med psykiske senskader, og det er helt klart at dette er en nyskapning som forbundet vil samarbeide med i fremtiden. gede pluss gjester og observatører. benyttet seg av. Til tross for denne sterke nedgangen som i vesentlige grad har bremset på forbundets aktiviteter, håper man fortsatt på ytterligere tildelinger via revidert budsjett. Noen løfter om økt tildelinger er imidlertid ikke mottatt og man har derfor måtte planlegge ut fra de reduserte bevilgninger. Intensjonsavtalen mellom FNVLF og Forsvarsbygg vedrørende Kongsvinger Festning ble referert i sin helhet, og styret ble gratulert både med initiativ og resultat. Formaliseringen av avtalen både for inneværende år og for 2006 er allerede i gang, og ledes fra forbundets side av en «Festningskomite» bestående av Lorentz Boxaspen, Knut Østbøll og Lars Reiermark. Andre orienteringssaker I tillegg orienterte presidenten om Bæreia-saken, de forhandlinger som Presidentskifte Imidlertid, størst interesse knyttet det seg til valget. Ny forbundspresident ble Odd Helge Olsen 60), Kristiansand, som ble valgt for to (2) år. Den nye presidenten er gift, har hustru og to barn, er pensjonert oberst fra Forsvaret og tidligere militærrådgiver for Norges delegasjon til FN 2000/2003. Han er også kjent som tidligere sjef NORBATT/- UNIFIL 1989/90, Sjef FN-Avdelingen i daværende Forsvarets Overkommando i 1992/94, og senere som stabssjef UNlFlL 1996/97. Som president avløser han Lorentz Boxaspen som har vært med i forbundsstyret i en årrekke, men som nå etter eget ønske ikke tok gjenvalg. Boxaspen ble som kjent valgt som forbundets president på forrige landsmøte på Hønefoss i 2004, men har i realiteten fungert som president fra høsten 2003, da han som visepresident tok over ledelsen av forbundet etter Jan-Erik Karlsen. For sin innsats for forbundet ble Lorentz Boxaspen ved møtets avslutning tildelt FNVLFs Hederstegn i gull. Fra venstre: Landsmøtets svenske gjest og president for The Board of the Blue Berets, forbundet av nordiske veteranorganisasjoner fra internasjonale operasjoner, Per Erik Korström i samtale med forbundets æresmedlem, tidligere generalsekretær Erling Hoëm, og presidentkandidaten Odd Helge Olsen. Boxaspen introduserer dagens tema «Enhet gjør sterk. Helt til høyre foredragsholderen Tore Fagernes som i 2004/2005 ledet forbundets organisasjonskurs. Sjekkposten

6 Sjekkposten_ :50 Side 6 Det nye styret Min dør vil være åpen og jeg vil prioritere kameratstøtten, sier ny forbundspresident Odd Helge Olsen. President Odd Helge Olsen, ny Kristiansand Visepresident Arve Nilsen Glåmdalen Styremedlem Anne-Kari Andreassen Ålesund Styremedlem Svein Erik Jacobsen Sandefjord Styremedlem Per Chr Jacobsen Oslo Styremedlem Marie Elisabeth Sveri Trøndelag Styremedlem Anja Dahl, ny Bergen Styremedlem Olav Tofte Larsen, ny Rana Varamedlemm Ola van der Eynden Midt-Finnmark Varamedlem Audun Spjell Bodø Varamedlem Bent Ove Røthe Voss Varamedlem Per M P Gitmark, ny Rogaland Varamedlem Jon Hildrum, ny Namdal Varamedlem Grethe Strømsbo Johansen,ny Østfold Fra venstre, æresmedlem, tidligere forbundspresident general Martin Vadset i samtale med medlem av redaksjonskomiteen, Egil Vindorum. Så gikk man til bords, her ser man styremedlem Marie Elisabeth Sveri mellom Per Erik Korström og Lorentz Boxaspen. Presidentkandidaten Odd Helge Olsen var som alle andre i glimrende humør Sjekkposten

7 Sjekkposten_ :50 Side 7 Medaljedryss FNVLFs Hederstegn FNVLFs hederstegn i sølv ble tildelt flg. styremedlemmer for mangeårig fremragende innsats for forbundet: Einar Johannesen, Rogaland Marie Elisabeth Sveri, Trøndelag Einar Ulleberg, Troms Samme heder gikk til tre av forbundets medlemmer for lang og tro tjeneste gjennom mange år i organisasjonen Egil Vindorum, Oslo tidligere UNIFIL Nils Egelien Drammen tidligere NORMASH Per Wikstad, tidligere UNEF, Øvre Romerike Ytterligere samme heder til to av den faste staben ved forbundssekretariatet og til leder av Østfold FN-Veteranforening hhv Nils Kallar, Sekretariatet/medaljeprosjektet Bjørn Onsrud Sekretariatet/medaljeprosjektet Jan Joachimiak Leder Østfold FNVF for utmerket arrangement og ledelse I tillegg ble Per Erik Korström og Lorentz Boxaspen tildelt FNVLFs hedertegn i gull Nordisk Heder The Board of the Nordic Blue Berrets medalje (BBB) Først til to trøndere for meget aktiv deltakelse på det nordiske plan, også i forhold til Baltikum, hhv Svein Dyrvik Svein Beisvik Men også en tredje person, denne gang en kvinne og medlem av forbundsstyret, samme utmerkelse for stor internasjonal innsats med bl.a. deltakelse i WVF i hhv Paris, SørAfrika og nå sist i Zagreb, Marie Elisabeth Sveri, Trøndelag Det samme til avtroppende styremedlem, forbundets representant til Eurotreff Einar Johannesen, Rogaland Tre gode gutter! Fra v. æresmedlem Erling Hoëm, Livsvarig medlem Nils Egelien og Landsmøtets nestor, æresmedlemmet Gudvin Huus som også var til stede på det store nordiske veterantreff i Halden i Landsmøtet er slutt En epoke er over Forbundet har fått en ny president. Boxaspen fortsetter imidlertid som leder av Festningskomiteen for Kongsvinger festning. Sjekkposten

8 Sjekkposten_08-09/ :52 Side 8 Forebygging av menns v Litt mer om modeller for menneskelig adferd i kriser (del 4) AV MAURITZ SUNDT MORTENSEN De fleste norske menn klarer seg heldigvis bra i forhold til kvinner. Dette gjelder særlig menn som har vokst opp i et trygt godt hjem hos mor OG FAR, bl. a. med en trygg, lovlydig, arbeidsom, ansvarsbevisst far som rollemodell eller en fraværende far som moren snakker pent om, som barnet venter på og gleder seg til å møte, og gjerne vil ha som sin rollemodell med visse justeringer for hele sitt liv. Dette er elementært i alle samfunn. Skolesystemet kan innprente barn gode leveregler, (basert på De ti Bud i pakt med Grunnlovens paragraf nr. 2), som f. eks. «du skal ikke stjele», «du skal ikke lyve», «du skal hedre din far og din mor» etc. men blir disse mulighetene benyttet etter at Kristendomsfaget (i strid med Grunnloven?), ble fjernet av Kristelig Folkeparti, for å gi plass til informasjon om Islam og andre, fremmede religioner? Ideelt sett skal de fleste voksne menn i vårt samfunn klare å tåle langvarige provokasjoner, krenkelser og ydmykelser uten å svare med fysisk vold. Forutsetningene for å kontrollere vold i det daglige liv, kan variere. Noen menn klarer det tydeligvis ikke. De kan ha gått glipp av vanlig, god gammeldags, norsk barneoppdragelse hos en trygg far, som tilsier at gutter og VOKSNE MENN SLÅR ALDRI KVINNER OG BARN uansett hvor grove provokasjonene kan ha vært. Menn som slår kvinner, må få føle Lovens lange arm. Men da må de bli anmeldt, etterforsket og tiltalt på korrekt måte, slik at de som ikke er voldelige, kan få renvasket seg for sladder og løgner i åpen rett hvor alle som vil kan få høre det. Dette forutsetter et upartisk rettssystem, men har vi det i vårt samfunn? Minstekravet må være at tiltalen baseres på sanne fakta, og ikke på løgner, rykter og sladder. Krisesentrene anmelder bare 27 prosent av påståtte voldshandlinger. De resterende 72 prosent av påstått vold rammer lovlydige, ansvarsbevisste fedre som ikke får anledning til å renvaske seg i retten, og dermed må leve med rykter og sladder i sine lokalsamfunn. Det faktum at kona dro på krisesenteret med barna på slep, fremstilles som et bevis på av mannen har vært voldelig, men det er jo ikke sikkert at det er sant. Rettssikkerhet eksisterer ikke. Overskudds-energi Den overskuddsenergi som ofte preger gutter i tenårene, fikk tidligere naturlige utløp gjennom arbeid og sport i romslig natur i all slags vær. Ti-tusener av gutter dro til sjøs noen år i alderen og fikk bryne seg mot vær og vind på havet, og i nærkontakt med fremmede kulturer før de kom hjem til yrkes- og familieliv, eller fortsatte sin yrkeskarriere på sjøen. Noen kom til Karachi, og konkluderte med at «slik vil vi ikke ha det». For 30 år siden hadde handelsflåten skip på alle hav, bemannet med ca sjøfolk som betalte skatt til alle landets kommuner og dessuten bidro til oppdragelsen av unge menn, og forebygget vold i samfunnet. Hvem stoppet det? De aller fleste norske menn fikk anledning til å gjennomføre tvungen militær førstegangstjeneste. Selv de som var gradert såpass lavt som arbeidsdyktig B, fikk del i den generelle opplæringen til voksne menn og gode samfunnsborgere. Et års tvungen militærtjenetjeneste var et godt grunnlag hvor unge menn først og fremst lærer å kontrollere vold - med og uten skarpladde våpen. Gjennom århundrer (antagelig helt fra Leidangens tid) har en streng rekruttskole vært regnet som en naturlig overgang fra gutt til mann. En mann som ikke har gjennomgått førstegangstjeneste med streng rekruttskole, gjelder liksom ikke som skikkelig mann. Gjennom den strenge disiplinen fikk alle oppegående unge menn en god oppdragelse til et troverdig liv som gode samfunnsborgere. Her lærte de alt fra våpendisiplin, sjømannsskap og sikker bilkjøring til brannslukning, førstehjelp samt regler for korrekt, hensynsfull oppførsel, overfor kvinner, eldre mennesker og personer med høyere rang (Egge, 1999). På krigsskolene fikk kadettene til og med lære selskapsdans, noe som ga dem en slags ferniss men ikke alltid en dypere form for dannelse. Rekruttskolen og førstegangstjenesten derimot herdet alle unge menn gjennom noen anstrengelser og prøvelser, ga dem kompetanse og en viss trygghet i livet. Den førte dem inn i et forpliktende forhold til det samfunnet de var en organisk del av med plikter og rettigheter sammen med ALLE andre, voksne menn. Men Forsvaret har i mange år sviktet sin oppgave som oppdragelsesinstitusjon for unge menn. Disiplinen har vært for slapp, og altfor mange har fått bo hjemme hos mamma på Frogner mens de gjorde kontortjeneste i hovedstaden. Hva slags «menn» blir det av det? Kanskje resultatet viser seg i statistikken over psykiske problemer, rusmisbrukere og kriminelle? Mange av dem som, kanskje mot sin vilje, fikk tjenestegjøre i 2. bataljon på Skjold, er senere takknemlige for det året da de fikk utvikle seg der. Fra gutt til mann Overgangsriter («rites de passage») er betegnelsen på noen prøvelser som markerer overgangen fra gutt til mann i alle kjente samfunn, noe som anses nødvendig for normal utvikling til voksen, selvstendig person med egen identitet. Men det kan være tegn som tyder på at ekstremfeministene i samarbeid med myndighetene har fratatt unge, norske menn denne naturlige overgang fra barn hos mamma til et voksent, forpliktende liv som voksen mann. Verneplikten som begynte med en streng rekruttskole på god avstand fra mamma, var en voksenplikt som varte i minst 25 år. Den var et forpliktende bånd mellom nasjonens oppegående menn. Egentlig burde vel stemmeretten vært knyttet til «voksen» ansvarlig adferd inkl. verneplikt, skattebetaling o. l.? I dagens demokrati er stemmeretten overlatt til unge som dermed faktisk har fått i sin makt å stemme for avskaffelse av demokratiet. Så sent som i 1980-årene talte mobiliseringsforsvaret ca voksne menn, syv prosent av den totale befolkningen. Senere har noen (hvem?) klart å fremme det syn at landet egentlig ikke trenger noe forsvar. (Mange voksne menn med erfaring fra både inn- og utland stiller spørsmål om hvilken erfarings- og forklarings-modell ligger til grunn for den trusselvurdering som det «nye» forsvaret bygger på?) Dermed fjernes det forpliktende båndet mellom voksne menn og nasjonen av ja, av hvem? Politikere på Stortinget? Fredsbevarende tjeneste (med blue helmet) i land med markant fremmed kultur, er ekstremt krevende når det gjelder å kontrollere vold. Her er soldatene skarpt bevæpnet, men har ikke anledning til å bruke sine våpen til selvforsvar annet enn i den ytterste nød. Mange har opplevd «firing close» rettet mot seg, uten å kunne besvare ilden. Dette er en ekstremt krenkende situasjon hvor det krever ytterst stor selvbeherskelse å kontrollere egen aggresjon. (Weisæth, 2003). Menn som har gjennomlevd dette, og kommer tilbake til det sivile liv i Norge, bør anses som spesielt stabile, pålitelige personer. Det vært påstått at FNs fredsbevarende styrker egentlig krever en «ny type soldat» (Mortensen, 1990). Fredsopprettende tjeneste (green helmet) kan være krevende på en litt annen måte, og pålitelig forskning på dette glimrer fortsatt ved sitt fravær. Men både utvelgelse, trening og tjeneste kvalifiserer disse karene for et elite-stempel både i tjenesten og etterpå. Mye kan tyde på at Sjekkposten

9 Sjekkposten_08-09/ :52 Side 9 vold i nære relasjoner så vel kontorforsvaret og samfunnet ellers svikter her. Kanskje arbeidsgivere forstår det, og gir ekstrapoeng ved ansettelse. Noe kan heldigvis tyde på det. Oppdragelsessystemer Felles for disse oppdragelses-systemene er at de finner sted i virkeligheten d.v.s. «real life». De er ikke noe slags «lissom-aktiviteter», som drama-kurs e. l. Gjennom århundrer har norske menn med streng militær opplæring og et livslangt, forpliktende forhold til nasjonens forsvar vist mønstergyldig våpendisiplin og selvkontroll (se f. eks. Sjekkposten 2/03), og oppført seg ridderlig overfor kvinner og gode mot barn med noen beklagelige, brutale, straffbare unntak. Men hvor er det blitt av disse effektive og velprøvede oppdragelses-systemene? En ung mann fortalte at han la seg i hard trening gjennom flere år, fordi han ville kvalifisere seg for førstegangstjeneste i en spesialavdeling i Jegerkorpset. Da tiden var inne, hadde ikke Forsvaret bruk for ham. Han ble såkalt «frikjent», og oppfattet det som en krenkelse. Ved hjelp av gode råd fra sin far, fikk han lagt om kursen, og studerer nå jus. Hvem er det som bevisst og systematisk hindrer gutters overgang til voksne menn og senere klager over økende vold i samfunnet? Det ropes på «behandling» av psykiske problemer, rusmisbruk og kriminalitet, men ingen ser ut til å tenke på de gamle velprøvede oppdragelsessystemene for forebygging av vold og kriminalitet samt psykiske problemer og rusmisbruk. Hvor er Forsvaret, mentalt? Øker volden? Men når volden i samfunnet øker ja, gjør den egentlig det hva skjer da? Politidirektøren hevder at kriminaliteten minker, men kan det skyldes lavere antall «nytteløse» anmeldelser? Det kan jo ikke råde stor tvil om at Politiet sorterer de anmeldelser som de går videre med, og de som blir avvist som uinteressante eller for vanskelige. Henlagt etter bevisets stilling e. l. Spørsmålet blir hva som er Politiets kriterier for å avvise anmeldelser. En ung kvinnelig politiadvokat sa at noen saker blir lagt vekk fordi det ikke anses mulig å få fellende dom. Dette går da antagelig tilbake på politiadvokatenes egen dyktighet eller motivasjon, i møtet med drevne advokater, bl. a. en tidligere kriminalsjef i Oslo. Men tjener denne kvinnelige innstillingen rettssikkerheten for vanlige mennesker? Voldelige handlinger begått av asylsøkere og andre utlendinger med fremmedkulturell bakgrunn, kan neppe lastes «norske» menn, og bør holdes adskilt fra rapporter og statistikk over «norsk» adferd. Politimesteren i Oslo sier han er «bekymret», men det skremmer neppe noen. Justismyndighetene ser ut til være styrt av en slags sosionom-logikk («snillisme» sier AP-politiker Gjul i Stortingets justiskomite). De hastetiltak som iverksettes etter alvorlige hendelser (væpnede ran o. l.) er kanskje det motsatte av det som kunne være riktig for å «forebygge» vold i samfunnet. «Norsk» vold øker kanskje i takt med at: a) Stadig flere lovlydige, ansvarsbevisste fedre blir kastet ut av sine barns hjem og liv, og blir nektet å være trygge, gode rollemodeller for sine barn i barndom og oppvekst, b) Kristendomsfaget med De ti Bud tas ut av skolen, c) Handelsflåten som erfaringsbase for unge menn, fjernes med myndighetenes medvirkning, og d) Tvungen militær verneplikt samfunnets siste chanse til å oppdra unge menn til voldsbeherskelse og våpenkontroll - reduseres til et fåtall menn pr. år i redusert tid. Hvor er ansvaret? Hvem er da ansvarlig for at volden tilsynelatende er kommet ut av kontroll? Er det de som har med seg god oppdragelse og folkeskikk fra gode hjem, skole, handelsflåte og effektiv militærtjeneste? Eller er det de som ikke har gjennomgått slik utvikling, men kanskje har tilbragt mye tid hjemme hos mamma, med gitar, rødvin og voldelig (Sopranos o. l.) TV? Eller er det myndighetene som fjerner tvungen, militær verneplikt og tilbyr folkedans og drama-kurs eventuelt pyskolog-terapi (!) til erstatning? Eller personer som er født og oppvokst i fremmedkulturelle samfunn med helt andre verdier og normer? «Adferd som vi i Europa vil anse som indikasjoner på psykisk sykdom, kan være helt normalt og dagligdags i andre deler av verden», skriver pyskolog Arnt Engelien i VG 24. august 2004, og fortsetter: «Det er selvsagt bra at politikerne nå engasjerer seg men det er bekymringsverdig hvordan mitt eget parti, Arbeiderpartiet, hopper på løsninger som etter mitt syn er overforenklede.» Burde ikke slike elementer få «behandling» i samfunn hvor det finnes psykologisk og annet personell som kan «forstå» dem og bli spart for myndighetenes (justisministerens) paniske hastetiltak i Norge? Det burde jo være en menneskerett, også for disse ulykkelige menneskene å få komme hjem til sine egne for omsorg og psykologisk «behandling». Resonnementet blir klarere om man snur det: Hva om norske psykiatriske pasienter ble sendt til Somalia for å bli behandlet av somaliske psykiatere i deres kulturelle miljø? Svaret gir seg selv. Beskyldninger om voldelighet Beskyldninger om voldelighet er ikke det samme som voldelighet. Kvinners voldelighet i hjemmet har voksne menn til alle tider måttet finne seg i, og klart å motvirke med et smil. En avvergende håndvegelse mot en truende brødkniv eller et middagsservice som kommer seilende gjennom luften har vært ansett som en naturlig del av hverdagen for mange menn, uten at man har gjort noe stort nummer av det. Mange menn kan fortelle mye om slikt. Men beskyldninger mot seg om voldelighet har menn ikke alltid klart å motvirke. Hvordan kan man bevise eller motbevise noe som ikke er? Når den aggressive kvinnen pådrar seg et blåmerke etter å ha løpt mot dørkarmen, blir det straks mannen beskyldt for voldelighet - uansett hva hun måtte ha foretatt seg. Det har nok hendt at fedre har benyttet en avvergende håndbevegelse for å verge sine barn mot morens vold, og deretter selv blitt anklaget for vold. Dommeres plassering av skyld følger ikke alltid noen realistisk modell for årsaker og virkninger. Da en ung mann gikk amok med en AG-3 tilhørende Heimevernet ble ALLE HV-menn beskyldt for våpengalskap. Det faktum at den unge mannen aldri hadde fått lære våpendisiplin på en streng militær rekruttskole, og dermed aldri skulle hatt et slikt våpen, ble tiet ihjel. Saken ble ivrig brukt som argument for å ufarliggjøre alle våpen i Norges førstelinje-forsvar i praksis å nedlegge et billig og effektivt kuppforsvar ved alle flyplasser og andre sårbare anlegg over hele landet. Et alternativt, forebyggende tiltak, kunne ha vært ordre om at «våpen skal utleveres bare til personer som har fullført militær førstegangstjeneste inkludert minst tre måneders streng rekruttskole». Men det krever en annen forklaringsmodell. Er trusselvurderingen realistisk? Senere er beredskapsvåpnene til alle landets offiserer trukket inn stikk i strid med «Plakaten på Veggen». Dette kan oppfattes som en grov krenkelse rettet mot hundre-tusener av voksne menn som lojalt og disiplinert har brukt år av sine liv på å stå skulder ved skulder i forsvaret av nasjonen. Forsvarsvilje er å være villig til å dø for at fremtidige generasjoner i vårt land skal få leve i frihet og demokrati. Dette holdt vårt land fritt i siste halvdel av det 20. århundre. Rollemodellene var de ti-tusener av unge menn (inkl krigsseilere og mange tusen MILORG-menn) som risikerte sine liv gjennom seks år, for den frihet og trygghet som vår nasjon har nydt godt av i 60 år. (Se f. eks. Valand og Møller, 1999). Forsvarsberedskap er å være våken når andre sover (eller er likegyldige) eventuelt også på valgdagen! Men hvem er de som fatter vedtakene? Er de historieløse, uten militær erfaring og som kanskje ikke aner hva «plakaten» innebærer. Landforsvaret ved Hæren, store deler av Luftforsvaret og Sjøforsvaret er lagt ned eller blitt pålagt store begrensninger. Er det tillatt å spørre hvem som ser seg tjent med at Norge står uten et effektivt forsvar i tider som er sterkt preget av Forts. side 22. Sjekkposten

10 Sjekkposten_ :53 Side 10 Informasjonskrigen rundt K Hvem vant informasjonskrigen omkring Kosovo? Det amerikanske flyvåpens universitet har offentliggjort en oppsiktsvekkende analyse som viser at selv om NATO seiret på slagmarken, så var det serberne som tok siste stikk i informasjonskrigen. Amerikanske forskere hevder at serbisk psyops under Operation Allied Force i 1999 var med på å skape splid i NATO, forverre alliansens forhold til Russland og Kina, stoppe bruken av klasebomber og til slutt forhale seieren. Europeiske forskere er bare delvis enige, noen er faktisk dypt uenig. AV ANDERS V. FRIDBERG Operation Allied Force, NATOs luftkampanje som i 1999 skulle tvinge serberne til å akseptere den såkalte Rambouilletavtalen og stoppe serberne fra deres forsøk på å fordrive de etniske albanere fra Kosovo, endte med en militær seier for den vestlige allianse. Men mens NATO seiret på slagmarken, klarte alliansen seg mindre godt i den medie- og informasjonskrig som foregikk samtidig med den rent militære konfrontasjon. Her var det tvert i mot serberne, som på tross av Slobodan Milosevic og hans ry som krigsforbryter og NATOs nærmest ubegrensede adgang til all verdens førende nyhetsmedier som scoret flest poeng. Det hevder major Wayne A Larsen, U S Air Force som har analysert de serbiske informasjonsoperasjoner under Operation Allied Force. Wayne Larsen hevder at NATOs manglende evne til å seire i informasjonskrigen var med på å forverre vestens forhold til Russland og Kina under konflikten, og dessuten skape splid internt i NATO om bruk av militære midler. Det kom på vesentlige punkter til å påvirke militære beslutninger og ultimativt forlenge krigen. Den serbiske informasjonsseier var etter Wayne Larsens oppfatning ikke noen tilfeldighet. Det var derimot et skoleeksempel på hvordan bruk av moderne informasjonsmidler som Internet og e-mal kombinert med stram kontroll av de mer tradisjonelle mediene, kan brukes i forbindelse med angrep på en motstander som lar seg påvirke av den offentlig mening og i forbindelse med forsvar mot fiendens forsøk på psykologiske operasjoner. Konklusjonen er at de vestlige demokratier med alle sine åpne kilder og fri flyt av informasjon er spesielt sårbare mot psykologiske operasjoner. Stram mediekontroll Milosevic defensive trriumf, dvs seier i kampen om serbes støtte, er etter Wayne Larsens oppfatning slett ikke overraskende. Det er særlig to forhold som taler for at den kampen nærmest var avgjort på forhånd. For det første var det den serbiske befolkning i Kosovos holdning, etter at den spesielt etter 1987 var blitt bombardert med myter om Kosovos betydning for den serbiske folkesjel og den nærmest ubrytelige tilhørlighet mellom Kosovos serbiske befolkning og Serbia. For det annet så hadde Milosevic og hans støttespillere i slutten av 1990-årene nærmest full kontroll med'de serbiske medier. Serberne hørte derfor stort sett intet til de overgrep som etniske serbere begikk i Kosovo. Til gjengjeld fikk de høre mye om kosovoalbanernes forbrytelser mot serberne. Samtidig forsøkte de statskontrollerte medier å underminere muligheten for utenlands påvirkning ved konsekvent å omtale NATO-landene som kriminelle. Utenlandske nyhetskanaler som CNN, BBC og andre nyhetskanaler som serberne kunne motta via satellitt, ble konsekvent omtalt som instrumenter for fiendlige aggressorer. I tillegg brukte serberne også Internettet til å spre anti- Bakgrunn for NATOs engasjement NATOs luftoperasjon (Operation Allied Force) i Kosovo startet 23. mars 1999 og ble avsluttet 10. juni samme år. Etter 77 dager med luftoperasjoner kunne NATOs øverstkommanderende i Europa (SACEUR), general Wesley Clark, bekrefte at de serbiske styrker hadde begynt en fullstendig tilbaketrekning fra Kosovo. Den militær-tekniske avtalen (MTA) Tilbaketrekkingen av styrker fra Kosovo skjedde i henhold til den militær-tekniske avtalen som ble inngått mellom NATO og Jugoslavia (FRJ) 9. juni Avtalen ble undertegnet av generalløytnant Michael Jackson på vegne av NATO og generaloberst Svetozar Marjanovic på vegne av Jugoslavia (FRJ) og Serbia. Den militær-tekniske avtalen regulerer den serbiske tilbaketrekningen og KFORs rolle i Kosovo. I henhold til avtalen ble det opprettet en 5 kilometer bred sikkerhetssone (Ground Safety Zone, GSZ) og en 25 kilometer bred luftsikkerhetssone (Air Safety Zone, ASZ) langs Kosovos grense mot Jugoslavia. Disse sonene ble opprettet for å forhindre at serbiske styrker kom i kontakt med KFOR FNs sikkerhetsråds resolusjon 1244 FNs sikkerhetsråd vedtok 10. juni 1999 en resolusjon (UNSCR 1244) som slo fast prinsippene for en politisk løsning av konflikten i Kosovo. Disse prinsippene inkluderte blant annet: umiddelbar opphør av vold og undertrykking i Kosovo tilbaketrekking av militære-, paramilitære- og politistyrker tilbaketrekking av militære-, paramillitæreog politistyrker internasjonal sivil og militær tilstedeværelse NATO gis en sentral rolle i den militære tilstedeværelsen etablering av en midlertidig administrasjon for Kosovo retur av flyktninger og internt fordrevne starten på en politisk prosess mot betydelig selvstyre for Kosovo avvæpning av den albanske gruppen Kosovos frigjøringshær (1JCK) og andre væpnede grupper en omfattende plan for økonomisk utvikling av området Sjekkposten

11 Sjekkposten_ :53 Side 11 t Kosovo vestlige og pro-serbiske budskap, først og fremst i Serbia, men også rettet mot et vestlig publikum. Seier på bortebane Mens det nærmest var forutsigelig at Milosevic i forholdsvis høy grad oppnåde informasjonsmessig overlegenhet på hjemmefronten, er det mer bemerkelsesverdig at Milosevic også klarte med en kombinasjon av hell og dyktighet å bruke sine informasjonsvåpen offensivt. Mot vestlige nyhetskilder som var vant med å publisere balanserte nyhetssendinger var det et forholdsvis lett spill, og Milosevic klarte faktisk å få spredt sine budskap både utenfor Serbia og enda innad i mange forskjellige NATO-land. Gjennom streng kontroll av utenlandske mediers arbeid i Serbia klarte Milosevic ifølge Wayne Larsen å få eksponert budskapet om at NATO ved hjelp av «UCK-gerruiljanen» dvs den albanske befrielseshær, hjalp en terroristisk narko organisasjon som vesten tidligere hadde tatt avstand fra. En stor del av den serbiske propagandaen ble naturligvis avslørt som nettopp propaganda, men Wayne Larsen mener at de serbiske budskap påvirket blant annet krigsmotstanderne i NATO-landene og var med på å skape en bredere motstand mot luftkampanjen. Wayne Larsen hevder også at den voldsomme eksponeringen av sivile ofre for NATOs bomber var med på å politisere utvelgelsen av bombemål og i den siste ende var nettopp dette en sterk medvirkende årsak til at bruken av klyngebomber (cluster-bombs) ble stoppet. Et eksempel på serbisk postkort som sammenligner serberne med Asterix og hans brave gallere i deres kamp mot romerne. Baksiden av kortet betegner USA som en antikristen terrororganisasjon på jakt etter verdensherredømme. Kilde: Serb.Psyops Håpløs håndtering Mens det neppe er grunn til å stille spørsmålstegn ved Wayne Larsens gjennomgang av elementene i serbisk psyops, er det mange som stiller seg uforstående over for påstanden om at serberne vant informasjonskrigen. Forskere her i Norden, som for eksempel den kjente danske Balkan-ekspert og forfatter Karsten Fledelius kommer da også til en nærmest motsatt konklusjon. Hans oppfatning er at Milosevic i utgangspunket slett ikke hadde noen dårlig sak, men han maktet ikke å håndtere situasjonen i forhold til pressen. Eksempelvis lykkes det NATO å fremstille serbere som vanskelige og nærmest som en ubøyelig part under forhandlingene i Rambouillet, men sannheten etter Karsten Fledelius oppfatning er at serberne var villige til å forhandle, men ble stilt overfor noen klart uakseptable betingelser som aldri kom til offentlighetens kjennskap. Beslutningen om å utvise vestlige medier fra Serbia ble heller ikke ifølge Fledelius noen entydig serbisk seier. Beslutningen førte bare til at mediene isteden for å vise NATOs ødeleggelser i Serbia, isteden konsentrerte seg om å vise effektene av serbernes aksjoner i Kosovo, noe som ikke var til serbernes fordel, men det kom mindre fokus på NATOs feilbombinger og ødeleggelse av serbisk infrastruktur. Dette mener Fledelius klart var til NATOs fordel, spesielt fordi det nettopp var mange og til dels stygge feilbombinger som stort sett gikk ut over sivilbefolkningen.hvis dette hadde blitt vist i større omfang, ville muligens serbere fått større sympati i vesten. Men igjen, kanskje ønsket ikke serberne å vise landets ødeleggelser spesielt for sitt egen folk, det har også noe å gjøre med egen motivasjon. Her er altså ekspertene uenige. Vestlig bruk av nyheter, hadde etter Karsten Fledelius oppfatning, primært til formål å vise eksempler på serbisk propaganda. Det til tross for at informasjonene ofte var korrekte, når bare den sterke retorikk var skrellet bort. Sjekkposten

12 Sjekkposten_ :54 Side 12 «Det er stor skam at politikerne ikke forstår hvilke ressurser de går glipp av ved ikke å yte den nødvendige støtte til det arbeid som utføres av våre veteraner fra internasjonale operasjoner,» sier tidligere generalsekretær Erling Hoëm, mannen som aldri noen gang har gitt opp uansett odds. I dag leder han organisasjonen «Bæreias Venner» som bla. forvalter de midler som våre soldater fra tidligere og nåværende internasjonale operasjoner selv har samlet inn til støttefor veteranarbeidet. Foto: Lars Reiermark Da generalsekretær Erling Hoëm sluttet i forbundet i 2003 var han slett ikke ferdig med det han selv så som sin kongstanke, nemlig å skaffe veteranene et sted å være eventuelt å skaffe til veie de pengemidler som trengtes til det fortsatte veteranarbeidet hvis det offisielle Norge skulle svikte. Som kjent så sviktet politikerne oss, men den bevegelse som Hoëm skapte, «Bæreias Venner», sviktet ikke. TIDLIGERE GENERALSEKRETÆR I ERLING HOËM I SAMTALE MED LARS REIERMARK FNVLF FILANTROP Noen må kunne si fra! Jeg går rett på sak, Erling. Ryktet sier at du sitter på penger du gjerne vil bli kvitt til beste for våre veteraner? Hvis det er sant, hvor mye snakker vi om og hvor kommer pengene fra? Ja, det stemmer og det er sant at jeg disponerer noen penger, for øyeblikket noe i overkant av kroner som er samlet inn fra og blant tidligere soldater i internasjonal tjeneste. Det er egentlig en lang historie, men jeg skal fatte meg i korthet. Da jeg forlot FNVLF i 2003, stiftet jeg som kjent foreningen «Bæreias Venner» og meningen var å samle inn penger til støtte for det jeg trodde ville være den naturlige fortsettelse av FN- Veteranenes drift av Bæreia i tråd med hva Stortinget tidligere hadde uttalt om hvordan man ønsket å ha det når våre krigsveteraner fra etter hvert falt fra, og for så vidt også slik som tidligere forsvarsminister Johan Jørgen Holst hadde formulert det om at Bæreia også i fremtiden skulle være et sted for våre «nye» veteraner, dvs våre veteraner fra internasjonal tjeneste i fredsbevarende og fredsopprettende tjeneste for FN og etter hvert også for NATO, EU og OSSC. Ja de fleste av oss har jo oppfattet at det var planen, og at både Sosialdepartementet og Forsvarsdepartementet også var med på den tanken. Det ble jo sågar startet et pilotprosjekt i regi av departementene «Prosjekt Bæreia». Hva var det som egentlig gikk galt? Som jeg alt har sagt, det er egentlig en lang historie, og det skal jeg få komme tilbake til, men veteraner både fra tidligere misjoner ute, dvs folk som i dag er tilbake i det sivile liv enten her hjemme eller har flyttet ut har reagert på de som de oppfatter som løftebrudd fra myndighetenes side og de har sammen med soldater fra våre seneste internasjonale misjoner på Balkan og i Irak selv åpnet lommeboken og gitt til det som var ment å skulle være økonomisk hjelp og støtte for veteranarbeidet på Bæreia. Det var vært en fin gest, og en god tanke, men gir selvsagt ikke all verdens penger. Men, la meg si det igjen, takk til alle som har bidratt! Så det er disse pengene du ønsker å bruke på Bæreia og veteransaken selv om det nå er nye eiere? Er det i tråd med hva giverne ønsket? Ja det er det. Det er både hva giverne ønsket og det er hva jeg har lovet dem. Det løftet akter jeg å holde uansett hvem som for tiden er eier av stedet. Husk at for mange veteraner har stedet etter hvert fatt samme status som det alt i mange år har hatt for de «gamle veteraner» og da snakker jeg om krigsseilerne og andre veteraner fra Den annen Verdenskrig. De har oppfattet det som sitt hjem i Norge, og for mange av dem er dette et faktum, de har ikke noe annet hjem! Da oppfatter jeg at det er snakk om å overholde en forpliktelse. Snakker vi her om et såkalt «hellig løfte»? Det kan du godt kalle det. Og ja det er riktig at det dreier seg om en forpliktelse, og det er slett ikke jeg som er giveren, men veldig mange av våre veteraner som slett ikke er enige i at Bæreia skulle overdras til andre når myndighetene først hadde lagt opp til noe annet. Alle må forstå at når Norge velger å delta ute i internasjonale operasjoner, så må det også være et apparat her hjemme som tar vare på de enkelte som kommer hjem og som har behov for et sted å være. Husk også at i de årene som FNVLF var faste brukere, så førte jo dette blant annet også til at veteranforbundet betalte en overpris på sitt bruk av stedet, kall det gjerne for kompensasjon eller tilskudd til den infrastruktur som også skulle opprettholdes. Jeg kan i farten nevne et kroner bidrag til audiovisuelle hjelpemidler i den nye foredragssaken og innredning av to av husene på Bæreia med tanke på at der kunne de «nye veteraner» også ha et sted for seg selv. Du sier at våre veteraner oppfatter det som har skjedd som et løftebrudd? Ja det sier jeg, og det gjør de og det med rette! La meg få gå noen år tilbake i historien; Det var som kjent den forrige regjeringen med forsvarsminister Jørgen Kosmo som i erkjennelse av at man tidligere hadde forsømt seg i forholdet til våre nye fredsveteraner, sørget for å få FN-veteranens Landsforbund inn på listen over de forsvarsrelaterte organisasjoner som Sjekkposten

13 Sjekkposten_ :54 Side 13 PEN får støtte over stabsbudsjettet. Slik begynte det, og selv om det var sent, så var det god hjelp og med den økonomiske støtte forbundet fikk, var man også i stand til bedre å utbygge og hjelpe de av våre kamerater som ikke har hatt det så godt etter avsluttet tjeneste ute. Våre nye veteraner trengte og trenger fortsatt et sted å være, men det kan ikke være riktig at de skal betale såkalt markedspris for bruken av stedet bare for at driften skulle gå rundt uten alt for store uttellinger for det offentlige. Det ble overlat meget dårlig mottatt, tro du meg! Jeg er kjent med at forskjellige departementet søkte å finne en felles plattform i form av en såkalt «interdepartemental brukerform» med anledning til å bruke stedet for annet personell som egentlig hører hjemme under andre departementet for eksempel politiet,men det gikk som kjent ikke! Hvorfor det og hvorledes kunne det skje at man mistet stedet? Vi fikk som kjent en ny regjering og dermed en ny politikk. Jeg hadde ikke trodd et politisk skifte i Norge skulle før til et endret syn på Statens ansvar for våre veteraner, men det gjelde det og det syns mange er skammelig. Plutselig var det ikke lenger snakk om en økonomisk rammeavtale som ville ha gjort det mulig å drive Bæreia videre, foreløpig både med de «gamle» og de «nye» veteraner. Nå kom kravet om en økonomisk forsvarlig drift som det het, dvs nå var det ikke lenger snakk om et veteranhjem hvor folk kunne være for å hvile ut, kall det «hente seg» etter oppdrag ute. Nå var det snakk om et sted som skulle drives med det man kalte en «økonomisk forsvarlig inntjening», dvs det skulle lønne seg å drive Bæreia. Hvis ikke så ville statsstøtten bortfalle. Forbundet fikk tidlig et klart forvarsel om dette og i statsbudsjettet for 2004 står det da også på side 73 at støtten til forbundet på til sammen 7.5 millioner er ment å skulle dekke et antatt underskudd for aktivitetene på Bæreia med til sammen kr 1.5 million fordelt på driftsårene 2003 og Samtidig fikk man melding om at slik stønad ikke kunne påregnes etter Det er for så vidt greit nok, men når myndighetene samtidig går ned fra 6 millioner til 4.2 millioner på støtten til den ordinære drift, så har man Soldatene ute gir seg ikke, de gir til Bæreias Venner. Her er det overrekkelsen av en gavesjekk på kr fra befal og mannskaper på Balkan, nærmere bestemt i NORT F/Kosovo. Fra venstre major Espen Sagmoen til daglig ved FLO materiell Kolsås. Videre major Jan Tore Simonsen, nå ved stab Hærens styrker Heggelia. Tidligere generalsekretær i FNVLF, nå daglig leder Bæreias Venner Erling Hoëm og Knut Østbøll som er økonomiansvarlig i Bæreias Venner. Foto: Lars Reiermark. faktisk mistet til sammen kr 3.3 millioner i støtte. Ikke alle har forstått at en redusert støtte til forbundets aktiviteter på Bæreia på kr 1.5 millioner pluss et kutt i de ordinære bevilgninger på 1.8 millioner kroner dvs fra 6 millioner til 4.2 millioner faktisk representerer en nedgang fra 7.5 millioner til 4.2 millioner; det svir! Det er for så vidt det samme som forbundet tidligere har hevdet, også i forhold til de politiske partier på Stortinget, men det har ikke ført til ytterligere bevilgninger! Nei, og det får være politikernes sak, men mange oppfatter det som har skjedd som en stor skam. Jeg vet at jeg har mange veteraner og andre bak meg i «Bæreias Venner» som fortsatt vil støtte opp om veteranenes bruk av stedet. Det kjedelige er bare at man må nærmest tigge om penger til våre egne, mens myndighetene nærmest øser av åpne lommer til alle andre som også har behov. Det synes ikke riktig, og slett ikke i et så rikt land som Norge. Tidligere forsvarsminister Jørgen Kosmo med sin statssekretær Ingen Hovengen viste handlekraft. De var av de meget få politikere som forstod situasjonen og betydningen at det arbeidet som var så vel begynt også naturligvis måtte fortsette. Så du har tapt troen på at politikerne kan gjøre noe? Det vet jeg ikke, jeg håper at de både kan og vil gjøre noe. Det bekymrer meg imidlertid at flere direkte henvendelser til Statsministerens kontor er ubevart! Det tyder på at det er noe som ikke stemmer når politikerne sier at de skal ta ansvar. Det tyder tvert imot på at her er det noe alvorlig galt. Hvor galt det er vet jeg ikke, men regjeringen kan i anstendighets navn ikke forvente at veteranene selv skal samle inn penger til sine egne bare for at de offentlige bevilgninger kuttes. Dette er det som sagt noe alvorlig galt, og det er det ikke bare jeg som sier. Hvis politikerne imidlertid selv ønsker å rette opp det inntrykk de selv har skapt, så har de anledningen nå! Sjekkposten

14 Sjekkposten_ :56 Side 14 Veteraner fra Internasjonale Operasjoner Forsvarets medalje for Internasjonale Operasjoner. Be om bestillingsskjema. Har du mottatt Forsvarets medalje for Internasjonale Operasjoner for din deltakelse i internasjonale militære operasjoner i utlandet? Medaljen tildeles alt norsk personell som har deltatt i norske internasjonale militære operasjoner av minst 6 mnd varighet eller en kontingent. FNVLF administrerer medaljen til veteraner. Forsvarets faste personell får medaljen via Forsvaret. Du vil få tilsendt et enkelt bestillingsskjema ved henvendelse til Forbundets kontor tlf eller e-post: e-bemagnussen@mil.no, eller til en av våre lokalavdelinger som du finner på Forbundets hjemmeside FN-Veteranenes Landsforbund The Norwegian Association of UN Veterans Forsvarssjefens Medaljeråd har meddelt at rådet på møte 30. oktober 2003 enstemmig har gått inn for at FNVL kan fortsette tildelingen av medaljen i ytterligere tre år fra 1. januar 2004, og at Forsvarssjefen har sluttet seg til rådets tilrådning. Det betyr at alle dem som ikke allerede har fått medaljen, fortsatt kan henvende seg hit; til prosjektansvarlig Nils Kallar på tlf Sjekkposten

15 Sjekkposten_ :56 Side 15 INT OPS RINGEN Her er INT OPS RINGEN i gull med sort emalje med logo som for Forsvarets medalje for Internasjonale Operasjoner. Ringen kan bare kjøpes av personell som har fått tildelt medalje for internasjonale operasjoner. Ved bestilling av ringen vedlegges dokumentasjon (kopi av diplom eller kontingent nummer) Det må oppgis ringmål som tas hos gullsmed. Ringen som leveres av Norsk Kunstforum koster kr 1.986, inkludert moms pluss oppkravsgebyr. Inntektene går til FNVLFs reservefond. Bestilling sendes til: Norsk Kunstforum, postboks 49 Røa, 0701 Oslo Bestilling kan også sendes til følgende internettadresse: kunstforum@hotmail.com Leveringstid er 6 8 uker FN-Veteranenes Landsforbund The Norwegian Association of UN Veterans Bestilling Jeg bestiller herved:... antall ringer á kr , pluss oppkrav sendt meg snarest. Ringmål:... Navn:... Adresse:... Postnr.: Underskrift KUNSTFORUM HAR EN ÅPEN ORDRETELEFON: Her kan du foruten å ringe inn din bestilling også henvende deg hvis du har spørsmål om ringen eller din bestilling. Sjekkposten

16 Sjekkposten_ :57 Side 16 Etter Landsmøtet på Hankø Oppsummering og konklusjoner Landsmøtet 2005 er avviklet og forbundssekretær Berit Magnussen ser tilbake på hva vi gjorde og hva vi kanskje også burde hatt tid til. Foto: Privat I etterkant av Landsmøtet er det tid for oppsummering og konklusjoner, og vi har vel alle en oppfatning av det. For sekretariatet med alle sine administrative gjøremål er det naturlig å stille spørsmål om hva vi må forberede til neste landsmøtet i Vi vet alle at gode forberedelser gir det beste resultat, og da kan vi like gjerne begynne nå. AV FORBUNDSSEKRETÆR BERIT MAGNUSSEN Det er noen stolper som jeg mener vi bør vektlegge mer enn hva vi gjør i dag. Det gjelder både lokalavdelingen og de enkelte medlemmer, og det gjelder også forbundet sentralt. Forbundets visjon Jeg vil ha en visjon, ganske enkelt og rett frem. Noe av det viktigste, slik jeg ser det, er å utforme en visjon for forbundet. Det er «nøkkel» til resten! Dette må vi få på plass i god tid slik at vi rekker å diskutere det i god tid før Landsmøtet. En visjon skal jo kunne si noe om det som vi oppfatter som en felles, kall det gjerne en grunnleggende tanke, en ide som vi kan strekke oss etter! Om vi ikke når den med en gang, så vil det bestandig være noe som vi arbeider mot! Strategiplan I kjølvannet av det følger det at vi nå bør få opp en stategiplan for de neste fire (4) år regnet fra neste landsmøtet. Helst burde vi hatt en plan for de neste 6 8, men jeg tror ærlig talt at vi ikke makter å tenke så langt frem. La oss derfor holde oss til Noen vil sikkert synes at det er lang tid, men såpass med tid bør den dekke rett og slett fordi vi ikke under noen omstendigheter rekker å gjøre alt på en gang! Planen må kunne si noe om hvor vi skal hen, hvilke oppgaver vi vektlegger og hvorfor. Bare slik kan vi være med på å forme fremtiden for forbundet Virksomhetsplan Jeg vil også trekke frem virksomhetsplanen som nå skal utarbeides for de neste to (2) år, også regnet fra neste landsmøte og da for årene 2007 og 2008 dvs frem til Den virksomhetsplanen som vi da legger frem, hvis vi gjør det riktig, vil da med riktig prioritering uttrykke de enkelte delmål slik de bør fremkomme i aktivitetsplanen. Vi kan gjerne kalle det for en tempoplan. Da vet vi i utgangspunktet både hvor vi skal, og i hvilken rekkefølge vi må ta fatt i arbeidsoppgavene. Legg merke til at jeg konsekvent velger å kalle det for «oppgaver» ikke «problemer». Informasjonsstrategi Informasjon er viktig, og blir stadig mer og mer viktig. Det forbauser meg noen ganger at vi ikke legger større vekt på den informasjonsstrategiplan vi allerede har. Den er tuftet på Forsvarets informasjonsstrategi, og er lagt opp slik at vi med minst mulig gnisninger skal kunne kommunisere godt med både de militære- og sivile myndigheter vi mest av alt forholder oss til, dvs Forsvarsstaben og FD (Forsvarsdepartementet), men også det sivile samfunn generelt. Den virker der den brukes, dvs stort sett i forbundet sentralt, og jeg registrerer derfor at Forbundet altså allerede har en informasjonsstrategi som virker, det har vi hatt de siste fire årene, men bruker vi den nok? Antagelig ikke, og det jeg derfor også vil minne om, er bruken av denne informasjonsstrategien. Vi fikk på siste landsmøte, et foredrag av Tore Fagernes om «Enhet gjør sterk», det er hva det dreier seg om, også hva angår vår informasjonsstrategi. Den må innpasses og tilpasses i virksomhetsplanen og anvendes i aktivitetplanen. Organisasjon Dette bringer meg til noen tanker omkring organisasjon både hvordan det er og hvordan det kan bli. Her har jeg faktisk min egen lille visjon! Vi kan bare vokse og bli store, sterke og kraftfulle ved at vi innad og utad oppfattes som et forbund bygget over en lest, med felles navn, og felles logo! Her kan vi i sekretariatet hjelpe, men bare hvis lokalavdelingen lar oss få lov. Jeg vil ikke bli misforstått, men i enhver større sammenheng er det slik at når noe mindre går opp i en større og høyere enhet, så vil det som oftest også være nødvendig å gi avkall på noe av sin egenart Det betyr konkret at vi etter min mening bør bli bedre til å gjøre det som utad oppfattes som «å sveise oss sammen» hvis dere forstår hva jeg mener. Og husk, vi her i sekretariatet er her for å «serve» hele forbundet det betyr faktisk alle våre medlemmer Sjekkposten

17 Sjekkposten_ :57 Side 17 EURO-TREFFET 2005 Aalborg, Danmark Aalborg Kaserner 16. september 18. september Treffet arrangeres for 12. gang De Blå Baretter Limfjorden inviterer deg til et hyggelig treff og godt kameratskap Program (kan bli mindre endringer) Fredag 16.9.: KL Utlevering av nøkler (Værelsene er innflytningsklare fra kl. 1200). KL Opptagelse i Chr. IV's Laug (Påmelding). Kl Treplanting i Fredsskogen Voerbjerg. Kl Innrykk av værelser. KL Besøk i Thingbæk Kalkmine og Rebild Bakker, Kl Røvermiddag i Røverstuen i Rebild. KL 2230 Hjemtransport til Aalborg Kaserner. Lørdag 17.9.: Kl Morgenmat i FN-stuen. Kl Gudstjeneste. Kl Marsj gjennom Aalborg til Medborgerhuset. Kl Mottakelse i Byrådssalen av bystyret i Aalborg. Kl Festmiddag og dans. (Nattmat kl. 0100). Søndag 18.9.: Kl Morgenmat i FN-stuen. Kl Avlevering av nøkler. Kl Hjemreise Priser: Entre Kalkmine, Røvermiddag, Festmiddag og 2 frokoster: DKK 703,00 Enkeltværelse pr. natt DKK 215,00 Dobbeltværelse pr. natt DKK 290,00 Opptakelse i CHR. Ws Lang (Kun kandidater) DKK 275,00 Ellers FINE priser i FN-stuen. Åpen fredagskveld et par timer deltok 74 nordmenn på treffet i Aalhorg. Blir du og din ledsager også med slår vi denne rekorden. Til alle som ikke har deltatt enda; det er en opplevelse. For informasjon/påmelding: Erik-Andreas Tangedai Benytt gjerne e-post: erilat@online.no eller telefon / Fullt program sendes deg. Bindende påmelding 1 juni 2005 Fellesreise arrangeres fra Bergen/Egersund/Haugesund Oppgi om du er kandidat til CIM IVs Laug (ikke opptatt tidligere) FN- veteranenes Landsforbund støtter arrangementet. Sjekkposten

18 Sjekkposten_ :02 Side 18 Norske flaggdager i Midt-Østen Kongens fødselsdag og 17. mai og ikke minst medaljeparaden Tidligere pressekonsulent i FO, Odd- Sverre Knutsen minnes i denne artikkelen norske flaggdager i UNEF og UNIFIL, Kongens fødselsdag 2. juli og 17. mai og medaljeparaden. Til neste år, i 2005 er det 50 år siden UNEF ble etablert og det norske flagget ble vanlig i Midt- Østen i FN sammenheng. Egentlig var det Kongens fødselsdag 2. juli som var den store norske dagen i UNEF. Da gikk det norske personellet fra UNEF Hospitalet i Rafah, norsk andel av DANOR-bataljonen og den norsk kontingentsjefen sammen om å invitere til middag med skåltaler og 100 gjester. I tillegg kom medaljeparaden, Medal Parade Day. Jo, det var dager vi husker, også i dag. AV ODD-SVERRE KNUTSEN TIDLIGERE PRESSEOFFISER I UNEF OG UNIFIL Når det gjaldt Kongens fødselsdag, så var det svære greier. En indisk PC (Force Commander) og en egyptisk generalguvernør gjorde middagen til en sann slalåm der kokkene på Hill 88 fikk kjøre klar av både storfekjøtt og svin. Hyldniningstelegram med gratulasjoner til monarken i gamlelandet i en meget ærbødig form innbrakte senere på dagen i alle år fast returhilsen og takk fra Oslo Slott signert Olav R. Gaza Men det var i 7. mai jeg skulle erindre litt om. I UNEF kom dagen ikke lenge etter rotasjonen. Imponerende kunne det derfor være at Ola klarte å samle et hornorkester som vanligvis klarte både «Ja vi elsker» og «Gammel Jegermarsj». Ute på postene tok de danske drenger over vaktholdet, slik at nordmenn fikk feire grunnlovsdagen uten avbrudd, gjerne på flere steder. Mens det kunne være tradisjonelt høytidlig i bataljonen på Hill 88 UNEF, Rafah i Gaza-stripen 17. mai 1962 med barnetog inne på UNEF Hospital. Foto: Odd-Sverre Knutsen. utenfor Gaza by, ble det på det norske UNEF-hospitalet i Rafah sør i Gaza-stripen mobilisert litt mer fantasi og ledighet, med kappritt på donkey, ølstafett og kostymefotball. Med barn fra UNTSO i Jerusalem og UN-familier ordnet velferdsoffiseren Vidar Schjefle et lite barnetoger også små pasienter fra hospitalet fikk være med. Sverre Myhrs (UN Communications) datter, lys og blåøyd, gikk side om side med sudanesergutten på tre år. Det var en konstellasjon i et 17. mai tog som få hadde sett før, den gang tidlig i 1960-årene. Vel var det kanskje slik at kongemiddagene tapte seg etter hvert. Den store samlede dagen, 17. mai ble på nye misjoner den store «National Holyday», da folk fra andre nasjoner fikk smake norsk «korrupsjons» mat- og drikke, både til lunsj og på kveld Libanon Når det gjelder 17. mai, ble tradisjonene fra UNEF ble overført til UNIFIL, fra Gaza til Ebel Es-Saqui og Naqoura. Det var for eksempel hver eneste år norsk flagg ved minneplatene over våre døde kamerater. I Ebel Es-Saqui ble minnesmerket over Jarle Wangberg pusset opp om kvelden 16. mai og gjort klart for kransenedleggelse. Det samme skjedde i Naqoura der bautaen over ofrene etter helikopterulykken i 1979 stod og fortsatt står. Siden kom det dessverre til nye steder med minnesteiner etter våre tap. Etter Karlsen-saken i 1988 fikk Naqoura HQ påskudd til å sette begrensninger for Norbatts daglige flagging. Men 17. mai måtte vårt norske flagg frem, foran i barnetoget med alle de sivile i bakken ned mot Steinmyra. Ved Norway House i HQ måtte flagget heises samtidig med at stangen ble reist. Jeg ser dette for meg, nå jeg nå, mer enn 20 år senere, ser på bildet av kaptein Dagfinn Arnvad i sving med å skyve flaggstangen på plass Da var det 17. mai stemniplattingen. Med morgenbris og morgenpils «off duty» Sjekkposten

19 Sjekkposten_ :02 Side 19 DANOR BN XVIII års jubileum: Om ikke verdenspressen var til stede så var vår egen feltavis The Sand Dune i høy grad til stede og ga oss hele førstesiden fra bataljonens medaljeparade som fant sted på oppstillingsplassen i Beit Hanun i Gaza 17. august 1965 da Force Commander, den brasilanske generalmajor Syserno Sarmento i hvit uniformsjakke inspiserte oss fulgt av bataljonsjefen, den legendariske norske oblt Harry Fredriksen. Temperaturen var 40 grader i skyggen, hvis det i det hele tatt var noen skyggge. Antrekk for dagen var blåutstyr i form av beret og blåskjerf, khakiuniform med skjorte pooplin, pistolbelte, støvler og anklets; i tillegg Garand eller MP-40. På bildet i midten er det Sjefen for Stabskompaniet den norske major Nils (Lille-Nils) Nordrum som dekorerer danske og norske medlemmer av stabskompaniet godt hjulpet av «Bakkabærer» og korporal Liulv Lotten, ytterst til venstre med medaljebrettet (Derav «bakkabærer»). Som hva vi den gang kalte en «overligger», dvs. en med flere kontingenter, var han fritatt for selve medaljeoppstilllingen og var ellers kjent for å ha stor aksjonsradius med spesiell interesse for salmesang og lokal folkllore. Årsaken var det bare noen av oss som visste noe sikkert om, men «Liulv-guten» fra Gudbrandsdalen som senere gjorde karriere i Oslo Politi var en av de første av våre som også brakte med seg hjem et skikkelig «sourvenir» i form av en palestinsk kone, og hadde allerede i august 1965 helt sikkert sin helt egen agenda for å søke rekap. Den juni i år møtes vi på nytt til 40-års jubileum på Kongsvinger Festning. Lars Reiermark Sjekkposten

20 Sjekkposten_ :03 Side 20 Bokanmeldelser Skjebnedrama TIL SISTE SLUTT Av Alf R. Jacobsen Aschehoug 2004 Innbundet 286 sider Illustrert sort/hvitt fotos og skisser Pris kr ISBN Forfatteren Alf R Jacobsen kan skrive, det har han tidligere bevist og han skuffer heller ikke denne gang. I suksessbøkene Scharnhorst og Banesår har han tidligere fortalt om hvordan Nord-Norge først ble den tyske marines viktigste baseområde og siden dens gravplass. Nå går han et skritt videre og forteller i sin tredje bok «Til siste slutt» om krigens siste meningsløse voldshandling i Nord- Norge, en udåd som fortsatt huskes Selve tittelen henspeiler selvfølgelig på krigen slik den ble ført i Nord-Norge helt frem til kapitulasjonen. Som kjent ble også Kriegsmarine mot slutten av krigen involvert i brenningen av en hel landsdel, og samtidig fortsatte ubåtene sin blodige kamp langs kysten helt til også tyskerne i Norge som noen av de siste la ned sine våpen 8. mai Om dette skriver Jacobsen i det som er beretningen om krigens dramatiske avslutning, en avslutning som ikke alle fikk oppleve. Det er bl.a. historien om hva som skjedde den 6. mai 1945, to dager før krigen sluttet, da to tyske ubåter, U 318 og U 992 stille gled inn mot den vesle bygda Hopseidet i det evakuerte Finnmark. Krigen gikk mot slutten, tyskerne var på retrett og norske styrker under oberst Arne D. Dahl var landsatt i landsdelen mens sovjetisk styrker presset på fra øst. Tyskerne hadde ordre om å nedkjempe all motstand, men da de norske styrker var utilstrekkelige, var det i realiteten snakk om liten eller ingen organisert motstand. Vaktstyrken på tre soldater og 13 sivile ble overlatt til sin egen skjebne, noe som lettet tyskernes oppdrag som i realiteten ikke var annet enn å spre terror blant den gjenværende befolkning. Oppdraget ble da også hensynsløst gjennomført. Da de tyske ubåter trakk seg tilbake, var seks sivile fiskere drept, to var 17 år gamle, den yngste var knapt 16. Da en norsk tropp fra 2. Bergkompani nådde frem til Hopseidet tirsdag morgen 8. mai, var det to dager for sent. En unnsetningsekspedisjon som var planlagt til lørdag 5. mai hadde tidligere av ukjente årsaker blitt kansellert. Så gikk det som det gikk, men hvorfor denne hensynsløse terror? Boken gir svaret. Tidligere på året, i februar 1945, hadde fire jagere evakuert vel fem hundre personer fra Sørøya. Kampene som fulgte, bidro sannsynligvis til at tyskerne besluttet å aksjonere mot Hopseidet hvor den norske vaktstyrken på tre mann fra Rikspolitikompani nr 1 under kommando av vaktsjefen, den 29-årige korporal Ivar Lorang Larsen fra Borge i Østfold var på vakt i påvente av krigens avslutning som alle, også tyskerne måtte vite bare var dager, ja timer unna. Det er en dramatisk historie som Alf R Jacobsen ruller opp for leserne Det meste er kjent fra andre kilder, men i Jacobsens ord blir historien levende og tett på. Noen ganger kanskje vel tett på, selv 60 år etter. Det er både historien om historien, om en krigsforbrytelse i krigens siste dager og timer, men også om hvorledes saken ble tapt da den senere ble behandlet i rettsapparet. Bakteppet er de tyske troppers retrett fra Finland via Nord-Norge under kommando av generaloberst Lothar Rendulic og den brente jord taktikk med avbrenningen av Finnmark og evakueringen av hele landsdelens befolkning. Det er nok en bok om den krigen vi aldri synes å bli ferdig med, men det er også del av vår historie; anbefales. Lars Reiermark Ved inngangen til et 60 års jubileum BERLIN Nederlaget 1945 Av Antony Beevor N W Damm & Sønn, Oslo 2003 Innbundet 543 sider Illustrert sort/hvitt Pris 349. Da denne boken kom tidligere i år var de fleste bokanmeldere og kritikere hurtig ute med superlativene. Det ble sagt at boken hadde alt fra det dramatiske til de tragiske, fra det storslagne til det ynkelige; det er denne anmelder helt ut enig i. Det er blitt et mektig epos om Russiands hevn over Tyskland, det tyske folk og den tyske nasjon alt sammen sentrert gjennom slaget om Berlin som treffene nok har som undertittel; Nederlaget Antony Beevor beskriver i denne mursten av en bok dramaet omkring Det Tredje Rikers fall, sentrert omkring rikshovedstaden Berlin hvor byen og dets innbyggere forsøker så vidt mulig å leve en vanlig liv alt mens menneskene og byen holder pusten mens de på kartet og i radioen følger med på amerikanerne og britenes fremrykking fra vest og den russiske bølge fra øst avbrutt av stadige flyangrep som etter hvert erstattes av hundrevis av kanoners direkte beskytning. Og mens byen, dets gater og kvartaler langsomt smuldres opp og blir til enorme ruinhauger, forsøker befolkningen å holde ut selv om de aner og senere får visshet om den grimme skjebne som blir ikke bare byen, men innbyggerne til del Sjekkposten