Sorkvola **** Referansedata Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP3. Sammendrag. Feltarbeid

Transkript

1 Sorkvola **** Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP3 Kommune: Engerdal Inventør: THH, SRE, TBE Kartblad: 1719 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:655614, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Areal: daa Vegetasjonseksjon: C1-Svakt kontinental Sammendrag Sorkvola-Gråsnesbukta ligger på østsiden av Femund, rundt en mil sør for Elgå, og består av et åpent furuskogslandskap som stiger slakt opp fra Gråsnesbukta ved Femund til et slakt bølgende platå i sentrale og østlige deler. Det er naturlig avgrenset av skogåser i sør og snaufjell i nord. Furu dominerer helt skogvegetasjonen, sammen med en del bjørk på høyere nivåer og langs myrer. Gran finnes bare som noe få enkelttrær langs et par bekkedrag og fuktige skråninger. Her er omtrent alle furuskogssamfunn som finnes i regionen representert. Bærlyngfuruskog er trolig vanligste type, men også lavfuruskog dekker store arealer. Relativt store partier har en temmelig produktiv bærlyngskogsutforming. På lavere nivåer, særlig ned mot Femund, er det også relativt store sandfuruskoger (dels tørr bærlyngskog, dels lavskog), utviklet på tjukke finkornete breelvsedimenter. Blokkrike, skrinne lavfuruskoger er vanlige i et bredt belte i områdets sentrale-østlige del. Røsslyng-blokkebær-furuskog, furumyrskog og blåbærfuruskog er sjeldnere typer. Helt lokalt i sørvendte skråninger har en også fragmenter av sørbergvegetasjon, med varm lågurtskog og en del osp og selje. Påvirkningsgraden varierer mye innen området, men generelt dekker gammel, ubetydelig påvirket naturskog store arealer i sentrale del. Her finnes meget gammel furuskog, med gamle trær på år som rimelig vanlig alder, og store mengder død ved i alle nedbrytningsstadier. Ganske store arealer fungerer i praksis som urskog, og det er også enkelte partier som trolig kan karakteriseres som genuin furu-urskog. Det er tydelig at blokkmark har vært sterkt styrende for skogbrukshistorien, den eldste skogen er i hovedsak lokalisert på skrinn og lavproduktiv mark. En har likevel også partier med virkelig gammel skog av produktiv bærlyngtype. Vanligere er likevel en plukkhogd naturskog, som domineres av en herskende generasjon trær på rundt år, og der det ligger en god del eldre furulæger (restelementer dannet før plukkhogstene). Ned mot Femund (samt små partier lengst sørøst og nordøst) har en derimot en del areal som er sterkere preget av inngrep, inkludert stedvis homogene, ensjiktete bestand og ca daa med nylig gjennomhogd skog. Beltet ut mot selve sjøen har imidlertid en fin og velutviklet, relativt gammel sandfuruskog. Et karaktertrekk for store deler av skogen er god sjiktning og aldersspredning, med god naturlig foryngelse. Det meste av området, spesielt den skrinne lavfuruskogen, er sterkt brannpreget. Området har meget store naturverdier knyttet til gammel furuskog. Det er stort, fanger opp hele spennet fra moene langs Femund, via jevne bærlyngskogslier, blokkfuruskog til snaufjell, og innehar omtrent alle furuskogssamfunn som finnes i regionen. Fordi det er såpass store arealer sandfuruskog er området et typisk og representativt utsnitt av furuskogene langs Femund. Områdets viktigste kvaliteter er knyttet til de store arealene med gammel naturskog med til dels urskogspreg, og tilhørende stor mengde og høy kontinuitet i død furu. Et meget rikt artsmangfold er påvist, inkludert 19 rødlistearter (1 CR (krittkjuke), 4 VU, 13 NT og 1 DD). Et viktig tilleggsaspekt er den velutviklete sandfuruskogen, som kan ha potensial for en rik jordboende soppfunga, og som også skiller området ut fra de fleste andre aktuelle verneområdene i regionen. Området vil i stor grad bidra til å oppfylle mange viktige mangler ved skogvernet i Norge, og vil være et viktig bidrag til å oppfylle mangelanalysen, særlig mht. de prioriterte skogtypene urskogsnær furuskog og furuskog på breelvsedimenter, samt manglene (1) større områder under naturlig dynamikk / urskog, (2) store områder, og (3) viktige forekomster av rødlistearter. Det må framheves at lokaliteten er den kanskje viktigste av furuskogsområdene i Femund-regionen (som er kjerneregion for gammel furuskog i Sør-Skandinavia), noe som samtidig gir den en sentral rolle mht. bevaring av furuskogskvaliteter i Norge. Sorkvola-Gråsnesbukta er et svært verdifullt furuskogsområde, med ansamlinger av furuskogskvaliteter som er unike. Området vurderes derfor som nasjonalt verneverdig og svært viktig (****). Feltarbeid Området ble undersøkt av Tom H. Hofton, Sigve Reiso og Terje Blindheim (alle BioFokus) i løpet av tre sommerdager. Det meste av området ble da rimelig godt dekket, men med hovedvekt på de store kjerneområdene sentralt i lokaliteten. THH har i tillegg undersøkt sørøstlige del (kjerneområdene 10 og 11) under nøkkelbiotopkartlegging i 1998, samt detaljkartlagt to små lokaliteter (inne i kjerneområdene 7 og 9) i forbindelse med et pågående studium av vedboende sopp på furu. Været under kartleggingen var varmt og tørt. Dessuten foregikk kartleggingen for tidlig på året til å fange opp ettårige vedboende sopp samt jordboende sopp. Området kan derfor ikke sies å være særlig godt undersøkt mht. artsmangfold, med unntak for de to prøveflatene som er detaljkartlagt for vedboende sopp på høsten. Det er derfor utvilsomt en lang rekke arter som ennå ikke er påvist innen området, både av vedboende sopp og av jordboende sopp knyttet til gammel sandfuruskog.

2 Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Direktoratet for Naturforvaltning. Lokaliteten kom inn i prosjektet som et ekstra-område helt på tampen av forarbeidene til 2006-prosjektet. I forhold til undersøkelsesområdet som omfattet et areal på daa. er lokaliteten en del utvidet i øst (dalgangen mellom Storsjøberget og Sorkvola) samt i sørøst (sør for Sorkvola, for å få inkludert et viktig kjerneområde). Samtidig er arealet noe innskrenket i nordvest (mot Storbekken) og dessuten hele den sørvendte skråningen ned fra Stenvikåsen, pga. triviell og hardt påvirket skog, delvis hogd i nyere tid. Tidligere undersøkelser Mest relevant i denne sammenheng er nøkkelbiotopkartleggingen som ble utført på statsallmenningene i Engerdal i 1998 (Lie 2000). I Sorkvola-området ble denne utført av Ingunn Løvdal og Tom H. Hofton. Det ble da avgrenset 8 til dels store nøkkelbiotoper og 1 hensynsområde, med et samlet areal på rundt daa. Med unntak av hensynsområde H9 inngår alle disse i de kjerneområdene som ble avgrenset i Nøkkelbiotop 1750 nordøst for Åstjørna ble ikke undersøkt i 2006, og er direkte oversatt til kjerneområde. Det samme gjelder 1752 Klettan (men den ble også så vidt sjekket i 2006). I tillegg til nøkkelbiotopkartleggingen har THH også utført detaljundersøkelse av 20 furulæger mht. vedboende sopp. Beliggenhet Lokaliten består av et åpent skoglandskap på østsiden av Femund, ca. en mil sør for Elgå, og strekker seg fra selve Femund-sjøen nesten så langt øst til fylkesvei 654. Naturgrunnlag Topografi Gråsnesbukta - Sorkvola er et vidstrakt og åpent skoglandskap, karakteristisk for skog- og fjellregionen på østsiden av Femund. Topografien er stort sett rolig og slak, naturlig avgrenset av fjellområdene Tovbergan - Storsjøberget langs hele nordlige kant, mot den markerte Sorkvola-toppen i sørøst, samt mot de slakere skogåsene Stenvikåsen - Svartåsen i sør. Fra Gråsnesbukta, ei stor bukt i Femund, stiger terrenget via lange, vestvendte furuskogslier slakt østover opp til et rolig og åpent landskap i sentrale del av lokaliteten. Landskapet domineres av de åpne dalsenkningene som drenerer det meste av området vestover ned til Gråsnesbukta via Flåtesjøbekken og Krokåtsjøbekken, omkranset av snaufjell i nord og sørøst. Topografien blir noe mer variert omkring Stenvikstøten, en isolert liten fjelltopp midt i området, samt opp mot Tovbergan i nordvest, lokalt også innunder andre sørvendte skråninger. Her er lisidene brattere og mer varierte, enkelte steder også med innslag av rasmark. Geologi Berggrunnen i området er nesten utelukkende fattig. Sandstein og granitt dominerer, men i øst er det også noe konglomerat ( Løsmassedekket er generelt ganske mektig, med unntak av toppene der det er mer avskrapte forhold og stedvis noe berg i dagen. Ganske store arealer (særlig i et bredt drag fra Tovbergan over Stenvikstøten og sør til Stenvikåsen) har stedegen, grov morene i form av omfattende blokkhav, som typisk for denne regionen, der innlandsisen i stor grad smeltet ned uten å bevege seg. Østre deler har derimot mindre stein og mer finkornet morene, særlig i lavere deler. Ned mot Femunden ligger mektige finkornete løsmasser i form av breelvsedimenter ( som gir opphav til et uryddig landskap og store sandfuruskoger. Noe av det samme kommer også inn lengst sørøst. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: C1-Svakt kontinental, vegtasjonsone: nordboreal 40% (ca 17520daa) alpin 25% (ca 10950daa) mellomboreal 35% (ca 15330daa). MB, NB, LA Klima Klimaet i området har etter norske forhold et utpreget kontinentalt preg, med lite nedbør, varme somre og meget kalde vintre. I følge Moen (1998) ligger området dels i svakt kontinental vegetasjonsseksjon (C1) og dels i overgangsseksjonen (OC). Vegetasjon og treslagsfordeling Som typisk for landskapet omkring Femunden fører naturgrunnlag og klima til at skogen domineres helt av furu. Gran forekommer bare som noen få enkeltstående individer et fåtall steder langs bekker og fuktige sig. Furuskogstypene er derimot ganske varierte, og antakelig innehar området omtrent alle furuskogssamfunn som forekommer i regionen, inkludert ganske sjeldne typer. Vanlig bjørk er en del steder et viktig treslag i høyereliggende deler av området der furuskogen av en eller annen grunn er glissen. Dette gjelder både i tilknytning til blokkmark og opp mot skoggrensa, men flere steder har en også en tydelig kuldeinversjonseffekt. Bl.a. omkring Krokåtsjøen er bjørk til dels dominerende i dalsenkningen nordøst for vatnet, mens furua kommer inn litt oppe i hellingene. Dette skyldes nok at furua ikke klarer å etablere seg i dalbunnen pga. vår- og forsommerfrost. Andre løvtrær forekommer i all hovedsak bare spredt og sparsomt, med unntak av et par kjerneområder (1 og 8) (se under).

3 Lavfuruskog er vanlig i området. Mye er av en ekstremtørr type, spesielt på mark med mye stein steinblokker. Ganske store arealer i et strøk fra Tovbergan i nord til Stenvikåsen i sør har mye blokkmark med denne type skog. Stedvis er skogen slike steder meget glissen, til dels kan en snakke mer om ødslige åpne blokkhav med spredte enkeltstående trær enn skog i skikkelig forstand. Andre steder, gjerne noe lavere ned i høydesoneringen, samt i østre deler av området, er bunnsubstratet mer finkornet, og her er lavfuruskogen av en annen og mer kompakt og produktiv type. Stedvis har en typisk kvitkrull-reinlav-furuskog, spesielt ned mot Femunden. Her er det avsatt tjukke, finkornete breelvavsetninger som danner en ujevn terrengoverflate med skarpe rygger, forsenkninger og små raviner, og store arealer kan karakteriseres som en velutviklet sandfuruskog. Slik skog finnes også bl.a. vest for Krokåtsjøen. Dette er en type furuskog som har vist seg å ha en rik mykorrhizasoppfunga (se bl.a Nitare 2005), bl.a. med mange piggsopper og musseronger, og disse arealene burde undersøkes på høsten for å finne ut mer om dette. Bærlyngfuruskog er antakelig arealmessig viktigste vegetasjonstype. Denne varierer mye over fuktighetsgradienten, og en har alle glidende overganger fra lavfuruskog via en tørr grunnlendt bærlyngskog med tyttebær og en del krekling, til en fuktig utforming med mye blåbær og moser. Vanligst er likevel den noe tørre typen. I sørvendte lier er det ofte en sonering med lavfuruskog i øvre deler, tørr tyttebær-bærlyngskog på tjukkere bunnsubstrat i midtre og nedre deler, og iblant en fuktig type med blåbær i bunnen. Bærlyngskogen er ofte ganske produktiv og kompakt, spesielt tyttebærtypen. Særlig på de tjukkeste, finkornete breelvavsetningene har en iblant en tett mosaikk mellom reinlav-furuskog og tørr bærlyngskog. Noen steder i de mest produktive hellingene går bærlyngskogen over i ren blåbærfuruskog. Denne typen er sjelden og begrenset til særlig gunstige steder, men finnes bl.a. i tilknytning til kjerneområde 8 Klettan (og noen steder i liene omkring denne), liene mellom Gråsnesvollen og Litlåsbekken, samt også sørøst i området. Slik blåbærfuruskog er sjelden på Østlandet siden grana har tatt over nesten all blåbærmark, og er et interessant fenomen med furuskogsvegetasjonen i området. Røsslyng-blokkebærfuruskog er mer uvanlig. Denne typen utvikles bedre i fuktigere klima enn traktene ved Femund har. Den finnes likevel en del steder i slake hellinger med mye fuktighet, der det bygger seg opp mye råhumus. Et sted i nedre del av lia nord for Gråsnesvollen ble skrubbær observert i slik skog. Hellinger med bærlyngfuruskog avsluttes i bunnen ofte av et fuktig bekkedrag med småmyrer og noe forsumpet mark. Her kommer det iblant inn en smal sone med furumyrskog, mens samlet sett er denne typen relativt uvanlig i området. De største arealene finnes i myromårdene øst for Stenvikåsen, samt noe også ved Gråsnesvollen. Lågurtskog finnes helt fragmentarisk, utelukkende begrenset til varme og lune sørvendte skråninger med sørbergpreg. Best utviklet er den trolig i sørskrenten på Klettan. Her står en smal sone med varm og tørr løvskog dominert av osp og selje. Karplantefloraen har flere sørlige trekk, som hengeaks, markjordbær og firblad. I tilknytning til bekkedrag er det en del steder en slående frodighet, i stor kontrast til de tørre omgivelsene. En kan ha meget skarpe overganger fra en bjørkedominert blandingsskog med mye høgstauder langs bekkene til ekstremtørr lavfuruskog oppe på ryggene omkring. Lokalt finnes også små arealer sumpskog i tilknytning til disse bekkedragene. Denne type frodig og fuktig bekkekantskog finnes bl.a. langs Flåtesjøbekken, langs Åstjønnbekken, samt i nordvest langs Litlåsbekken. Myrene i området er alt overveiende fattige fastmattemyrer, dels flatmyrer, sjeldnere bakkemyrer. Mange steder er det også ganske velutviklete strengmyrer. Skogstruktur og påvirkning Påvirkningsmessig spenner furuskogen i området over hele spennet fra ensjiktet, hardt forstlig preget, relativt ung skog til urskog med full pakke av økologiske egenskaper knyttet til urørt skog. Samlet sett vil likevel det meste av skogen kunne klassifiseres som gammel naturskog. En kan pragmatisk skille ut tre ulike soner basert på påvirkningsgrad og skogstruktur: 1. Lisidene opp fra Gråsnesbukta samt langs Femund: Nokså hardt påvirket, eldre furuskog av sandfuruskogstypen, moderat til svakt sjiktet, lite død ved. 2. Skogene mellom kjerneområder i sentrale og østlige del: Eldre naturskog, med til dels mye død ved, men med mangel på gamle aldersklasser av stående furu og der kontinuiteten er brutt pga. tidligere gjennomhogst. 3. Kjerneområder: Store arealer virkelig gammel naturskog, også inkludert relativt mye urskogsnær skog, med store mengder død ved i alle nedbrytningsstadier, høy kontinuitet og rike forekomster av kravstore arter. Store arealer mellom kjerneområdene, i hvert fall nedenfor fjellbandet, er en ganske produktiv og relativt virkesrik og kompakt eldre furu-naturskog. Skogbildet er oftest ganske bra sjiktet og fleraldret, men det er også partivis mer oppkvistet og ensaldret skog. Mye av disse arealene har en herskende furugenerasjon med trær på rundt år og diameter omkring cm, med svakt avflatende kroneform. Innimellom står spredte gammelfuruer på opptil år og cm dbh, men slike trær er generelt sjeldne. Rimelig jevnt fordelt finnes en god del furulæger i seinere nedbrytningsstadier (stadium 3-5 av 5), dels av grove dimensjoner, men dette er i mange tilfeller restelementer som er dannet fra tidligere furugenerasjoner og har opphav fra tiden før gjennomhogstene. En god del av den døde veden er også avkappete topp og bult som ligger igjen etter at grove tømmerfuruer har blitt tatt ut. Det er således et tydelig brudd i tilførselen av død furu pga. få gamle trær og gadd i dagens stående skog. En har derfor nå en pågående situasjon der de gamle lægrene brytes ned uten at de erstattes av nye, og artsmangfoldet knyttet til disse elementene vil etter hvert gå gjennom en fase med reduksjon i populasjonene. Området er således et illustrativt eksempel på begrepet utdøelsesgjeld. Hellingene opp fra Gråsnesbukta har generelt mer påvirket skog enn ellers i området. Her er det mosaikker mellom eldre furu-naturskog, sterkere forstlig pregete skoger og også større partier nylig gjennomhogd skog. En del av skogen i midtre og nedre deler av liene er en temmelig homogen og stedvis ensjiktet furuskog dominert av rimelig jevnstore år gamle trær med dbh rundt cm, og med bare sparsomme mengder død ved. Størsteparten av delområdet har imidler-

4 tid en halvåpen furuskog som er godt sjiktet og fleraldret, med god naturlig foryngelse under oversjiktet av middelaldrende trær, og med noen spredte eldre trær på år. Dette er skog som har vært hardt påvirket tidligere og gjennomhogd i flere omganger og derfor har sparsomt med død ved (bortsett fra en del ferske vindfall). I tillegg er mye skog i nedre liavsnitt innenfor en strekning på ca. 3,5 km (fra innenfor Tomasodden i sør til et stykke nord for Gråsnesvollen) ganske nylig avvirket. Dette har dels vært en åpen frøstrestillingshogst, og delvis en lukket gjennomhogst. Samlet kan det dreie seg om rundt 1500 daa. Påvirkningsgraden avtar generelt oppover i soneringen, og det kommer inn gradvis mer naturskogsnære partier. Til dels er det en meget skarp overgang fra homogen sterkt påvirket skog til urskogsnær skog oppe i kjerneområde 3 og 4. Dette skyldes små, bratte skrenter med grov stein som har vært betydelige hindringer for tømmerdrift opp fra Femunden. Ut mot Femunden står et bredt belte med eldre furuskog på tjukke finkornete sedimenter, som ikke har blitt berørt av de nyere hogstene. Denne skogen er et fint og veluktviklet eksempel på gammel sandfuruskog. Skogen er ganske variert og preges ikke minst av god sjiktning og stor spredning på alder og dimensjoner, selv om gamle trær (over år) og død ved bare inngår sparsomt. Trolig har en her lang kontinuitet i rotsjiktet, noe som kombinert med det spesielle bunnsubstratet danner potensial for en rik mykorrhizasoppfunga. Kjerneområdene skiller seg ut. Særlig kjerneområdene 2, 3, 4 og 7 har meget gamle furuskoger med et urørt preg på store arealer, og der det meste antakelig fungerer økologisk som urskog. Skogstrukturen er variert, med et fleraldret godt sjiktet preg, stor spredning i alder fra små spirer til aldersklasser på år, og med høy andel meget gamle trær. Mye av disse kjerneområdene er imidlertid ganske skrinne og lavproduktive, slik at skogen gjerne er seintvoksende og relativt smådimensjonert i forhold til de feitere bærlyngskogene. Mest utpreget i så tilfelle er kjerneområde 2, der det veksler mellom glissent tresatt blokkhav og grunnlendt ekstremtørr lavfuruskog. Dette er imidlertid samtidig ren urskog med svært gamle trær (sikkert flere over 600 år), slik at dimensjonene av den grunn kommer opp i rundt 60 cm på det meste. Likevel forekommer også enkelte mindre partier med produktive bærlyngskoger som samtidig er lite påvirket (først og fremst i kjerneområde 7), og her står en ganske kompakt og virkesrik skog med kraftige dimensjoner (trær opptil 80 cm dbh). Det er store mengder furulæger (og også ganske mye gadd) temmelig jevnt fordelt i alle nedbrytningsstadier i disse kjerneområdene, og kontinuiteten i død ved er høy. De gamle furuskogene viser generelt et uvanlig stabilt skogbilde som er et resultat av svært lav påvirkning gjennom lang tid. Også i kjerneområdene har imidlertid det meste av skogen blitt plukkhogd, men bare svært forsiktig én gang, Dette har ført til at en oftest kan spore en viss underrepresentasjon av de aller eldste klassene og av de groveste dimensjonene. Trolig har bare de største tømmerfuruene blitt tatt ut. Disse hogstene har i liten grad hatt innvirkning på naturskogskvalitetene. Skogbranner har åpenbart forekommet hyppig over så godt som hele området. Brannspor er overalt vanlige, spesielt i de tørreste lavfuruskogene, der så godt som alle eldre læger og gadd har kullrester på seg. I de eldste skogene er det også en del brannlyrer på levende trær. De fuktigere bærlyngskoger samt blåbærskogene har derimot hatt en tydelig lavere brannfrekvens. Branner har vært den altoverskyggende naturlige forstyrrelsesfaktoren i området, og har spilt en avgjørende rolle for utviklingen av skogen. Skogbrann er direkte ansvarlig for det meget stabile og skogbildet som utvikles i gamle furuskoger, og det er derfor viktig at en mest mulig naturlig branndynamikk tillates. Opp mot fjellet, samt på åpne strekninger, furuskogsflyer (særlig i dalgangen øst - nordøstover fra Krokåtsjøen) blir skogen mer glissen enn ellers. Ofte glir furuskogen sakte direkte over i snaufjellet, iblant nesten uten iblandet bjørk. Andre steder overtar bjørka mer og mer før snaufjellet overtar, men noe egentlig fjellbjørkeskogsbelte er dårlig utviklet i området. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Sorkvola. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Skogtjønna NV Naturtype: Gammel lauvskog - Gamelt ospeholt UTM: Ø:, N: Hoh: moh Areal: 72,03daa Lokaliteten består av en bratt sørvendt skråning som dominerers av bjørkeskog, men som har et ganske stort innslag av osp og selje. Det er også mye einer og noe furu spredt. Vegetasjonen er av lågurttype med innslag av karplanter som trollbær, myskegras, ormetelg, markjordbær, hengeaks, rød jonsokblom og teiebær. Dette er arter som generelt er sjeldne innenfor undersøkelsesområdet. Av viktige nøkkelementer finnes læger og gadd av osp i ganskse store mengder, samt en del gamle trær av osp og selje med grov bark. Gammel løvskog med god forekomst av grove løvtrær og død ved gir verdi som viktig (B verdi). 2 Tovbergan S BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 190,12daa Lokaliteten ligger øverst opp mot fjellet i ei vid sørvendt dalgryte, og består av glissen impedimentfuruskog på grov blokkmark - dels nakne blokkmarker, dels mer sluttet furuskog innimellom. Det meste av skogen er urskog; svært gamle trær (sikkert vanlig alder rundt år), seintvoksende, krokete og vridde trær, stor spredning i alder og diameter (vanlig cm, enkelte 65 cm). Det er furulæger i alle stadier, men lav produktivitet fører til at tettheten av læger ikke er særlig stor (meget lang leveransetid). Dette ser også ut til å slå ut på artsmangfoldet, som virker noe fattigere enn forventet ut fra den urørte skogtilstanden. Artsmangfoldet er ikke spesielt rikt vurdert opp mot en del andre furuskoger i regionen, men i kraft av å være et parti med ren urskog av furu anses området likevel som svært viktig - verdi A.

5 3 Stenvikstøten NV BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 1604,95daa Et stykke opp fra Femund, rett ovenfor nylig gjennomhogd furuskog, ligger her et stort areal gammel furuskog i sør- til vestvendte hellinger. Terrenget har mye blokkmark, og stedvis noe dødisgroper. Tørr bærlyng- og lavfuruskog dominerer. Skogen veksler fra ganske kompakt i lisider med lite steidn, til glissent tresatt på blokkmark. Langs Flåtesjøbekken er det sterkt avvikende vegetasjon i form av et smalt belte med rik og fuktig skog og innslag av høgstaudevegetasjon. Her er gammel, beskjedent påvirket naturskog, stedvis med urskogspreg. Et mindre parti i øst er kanskje urskog. Strukturen er variert, med god spredning på alder og dimensjoner, men generelt er ikke furuene spesielt grove (med unntak av enkelte partier, bl.a. langs bekken, maks 75 cm). Den aller eldste klassen synes likevel noe underrepresentert. Det er store mengder furulæger i alle stadier, og kontinuiteten i død furu er høy. Området er ganske skarpt avgrenset i nedkant av bratte små skråninger med grov blokkmark, noe som sikkert effektivt har hindret tidligere hogster. Det meste av området har likevel blitt plukkhogd én gang for lenge siden (stubber, topper, gjenliggende bult). Da har trolig de største tømmerfuruene selektivt blitt hogd, noe som har ført til at de største dimensjonene både mht. levende og døde trær er uvanlige. Samlet sett er dette et svært verdifullt furuskogsområde, som både ut fra skogstruktur og et rikt artsmangfold med mange sjeldne og rødlistede arter i høye tettheter klart vurderes som svært viktig - verdi A 4 Stenvikstøten SV Naturtype: Gammel barskog - Gammel furuskog UTM: Ø:654500, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 844,26daa Større sammenhengende vest- og sørvendt liside med gammel naturskog av furu. Vegatsjonen domineres av bærlyng- og stedvis blåbærfuruskog i nedre del av lia. Mot toppområdene finnes større partier med lavfuruskog og naken blokkmark. Gamle trær, læger og gadd er tallrikt forekommende, særlig på vanskelig tilgjengelig blokkmarkspartier. Her finnes urskogsnære flekker uten synlige hogstspor og med full kontinuitet i levende og død ved. Trær på opptil 450 år er påvist flere steder. Noe mer påvirket er de mest produktive arealene langs Krokåtsjøbekken og i nedre halvdel av lisiden. Her finnes gamle stubber, nedrast tømmerkoie og gamle kapp, som vitner om tidligere hogstinngrep. Brannspor er vanlige i hele området, enkelte gamle læger er helt forkullet. Sterke populasjoner av mange krevende gammelskogsarter er påvist og området er uten tvil svært viktig (A). 5 Krokåttjønna N Hoh: moh Areal: 291,04daa Sørvendt helling med produktiv, kompakt bærlyngfuruskog på tjukke, finkornete sedimenter. Skogen er grovvokst og virkesrik; moderat flersjiktet med trær på (45) cm og alder rundt 200 år som dominerende. Stående skog er ganske homogen i skogbildet og tydelig preget av gjennomhogst (jf. også en del topp og bult som ligger igjen), gamle trær er derfor få. Det er derimot mye dødved, både ferske vindfall og gamle læger dannet av gadd fra tidligere skoggenerasjoner (men kontinuiteten er ikke spesielt god). Lokaliteten har størst kvaliteter i kraft av å være velutviklet gammel sandfuruskog, med betydelig potensial for en rik funga av jordboende sopp, og vurderes derfor som viktig - verdi B 6 Krokåttjønna S Naturtype: Gammel barskog - Gammel furuskog UTM: Ø:655400, N: Hoh: moh Areal: 405,68daa Vestvendt liside med eldre furuskog og enkelte søkk med blåbærgranskog og gran-bjørkesumpskog. Bærlyngfuruskog i mosaikk med lavfuruskog dominerer på furumark. Det er synlige spor etter flere gjennomhogster. Gamle grove trær og død ved finnes spredt. Gamle og helt ferske læger dominerer noe som gir brudd i kontinuitet. Gadd er fåtallig representert. Enkelte signalarter er registrert på de spredte nøkkelelementene og på gran i bekkesøkk. Området er vurdert som viktig (B). 7 Krokåtsjøen Ø BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 1302,03daa Området består av slake vest- til nordvendte hellinger mellom Krokåtsjøen og Sorkvola. Det meste er tørr bærlyng- og noe lavfuruskog. Skogen er meget gammel og ubetydelig påvirket, med urskogspreg på ganske store deler - høy andel gamle trær, stor spredning på alder og dimensjoner, og mye læger i alle nedbrytningsstadier. Tettheten veksler fra middels tett med til dels grove trær på produktiv bærlyngmark i nedre deler, til ganske åpen, glissen og relativt smådimensjonert skog i øvre deler. Det meste av området har vært utsatt for en forsiktig plukkhogst for lenge siden, men dette har bare i ubetydelig grad satt preg på skogen, og i praksis fungerer området som urskog. Artsmangfoldet er rikt, med en rekke sjeldne arter, hvorav CR-arten krittkjuke Antrodia crassa er den mest interessante. Lokaliteten er et stort, svært verdifullt furuskogsområde med urskogspreg, som klart er å anse som svært viktig - verdi A. 8 Klettan Naturtype: Gammel lauvskog - Gamelt ospeholt UTM: Ø:, N: Hoh: moh Areal: 60,14daa Lie 2000 (ILØ kartlagt 1998): En tørr, varm sørvendt biotop ved foten av de nesten loddrette bergveggene til Klettan. Et smalt belte, ca. 40 m, med rik vegetasjon og

6 mye osp og selje, i tillegg til bjørk, før furua tar over i lia. Enkelte av ospene og seljene er gamle, og det finnes noen fine læger av selje. Verdien settes av THH til B, på bakgrunn av sørbergpreget vegetasjon som er sjelden i disse traktene. 9 Åstjønnbekken Hoh: moh Areal: 229,18daa Sørvestvendt relativt slak li. Øverst tørr lavfuruskog med en del strukturfuruer og grove dimensjoner, lenger nedover ganske produktiv bærlyngfuruskog, og i dalbunnen en bekk med bred fuktig sone med mye bjørk. Lia har vært gjennomhogd tidligere, og gamle trær over 250 år er derfor få, men skogen er produktiv og relativt virkesrik, og det er ganske mye til dels grove furulæger i ulike nedbrytningsstadier. Området vurderes derfor som viktig - verdi B. 10 Åstjønna BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 150,69daa Lie 2000 (THH kartlagt 1998): Ganske bratt, sørvendt, tørr furu-/bjørkeskog opp mot fjellet. En del gamle læger og gadd. Den stående skgoen er middels gammel og det er særdeles mange brannspor i biotopen. Noen trær er over 60 cm i diameter (brysthøyde). Biotopen representerer en type tørre, varme furuskoger som sannsynligvis er viktig for en del insekter. 11 Bekkdalen N Hoh: moh Areal: 506,7daa Lokalitet som tidligere er undersøkt i forbindelse med nøkkelbiotopkartlegging på statsgrunn i Engerdal (Lie 2000). Spesielt med området er flere små daler med engvegtasjon og til dels myr som strekker seg langt inn gjennom fattigere morenemasser. I dalene og deres kanter er det til dels rik lågurtmark med innslag av f. eks. myskegras. Dalbunn er dominert av bjørk, mens dalsidene har større innslag av furu og også en del osp og selje. Et par steder er det innslag av gran knyttet til kildelignende oppkommer. Spredt finnes en del død ved av særlig furu i alle nedbrytningsstadier. Gadd finnes spredt og furutrærne har en ganske variert alderssammensetning. Enkelte grove og meget gamle trær finnes spredt. Området er påvirket i flere omganger fra tidligere, men skiller seg klart ut fra tilliggende ungsskogsflater. Under feltarbeid i 2006 ble Skeletocutis lenis og taigapiggskinn ble funnet på læger av furu og skrubbenever ble registrert på et par seljer i de frodige dalene. Forekomst av av gammel furuskog med innslag av en god del furlæger i alle nedbrytningsstadier tilsier verdi som viktig (B verdi). Artsmangfold Området har egenskaper som gjør det svært verdifullt for artsmangfoldet knyttet til gammel furuskog. Store arealer er gammel naturskog med gamle trær og rikelig mengde død ved i alle nedbrytningsstadier og høy kontinuitet. En del partier fungerer i praksis som urskog, med de økologiske egenskapene som karakteriserer slik skog. Det er også generelt mye læger utenfor kjerneområdene, men da i form av restelementer fra en tidligere mer upåvirket skog. Dette fører til at en både på liten og stor arealskala har bevart et skogøkosystem som har opprettholdt et i stor grad intakt artsmangfold, og som også i framtida er velegnet til å bevare levedyktige populasjoner av mange kravstore arter. Artsmangfoldet av vedboende sopp er meget rikt i de gamle furuskogene. Med noen få unntak er de fleste aktuelle poresopparter som en kan vente å finne i gammel furuskog påvist, inkludert ekstremarter, selv om artsundersøkelsene på ingen måte har vært særlig grundige. De arter som ikke er funnet kan i all hovedsak tilskrives årstid for inventeringen (mange sopparter har fruktlegemer som bare er framme på høsten). På artsnivå må en framheve naturskogsarter som brun hvitkjuke, furuplett, taigapiggskinn og Skeletocutis lenis (alle NT), som opptrer i påfallende store populasjoner og er til dels meget vanlige i kjerneområdene. De opptrer sammen med andre, mer vanlige karakterarter for tørre furuskoger som Antrodia xantha, Oligoporus rennyi, Phellinus viticola, Phlebia cretacea, Sistotremastrum suecicum, som også opptrer hyppig. Langkjuke (VU), som er en kravfull naturskogsart med norsk tyngdepunkt i Femund-traktene, er funnet spredt flere steder. Framheves må også sjeldne arter som kjuka Byssoporia terrestris (NT) og barksopper som Athelia fuciformis, Tubulicrinis effugiens, T. globisporus, T. strangulatus (DD) og Tomentella fuscocinerea. Athelia fuciformis er ikke registrert i Soppdatabasen, men Ryvarden et al. (2003) nevner tre norske funn (Hurdal, Tynset, Rendalen). Slekten er imidlertid dårlig undersøkt i Norge. Tubulicrinis strangulatus er kjent fra rundt 15 norske lokaliteter (Ryvarden et al. 2003), og anses som en kravfull gammelskogsart knyttet til grove furulæger. Tomentella fuscocinerea er trolig ny for Norge. Det er en mykorrhizasopp som fruktifiserer på råtten ved. Mest spesielt er et funn av den akutt truete krittkjuka på ei kraftig furulåg i kjerneområde 7 øst for Krokåtsjøen. Arten har 3 andre aktuelle norske lokaliteter, alle funn fra urskogsnære furuskoger, og er en av de sjeldneste og mest truete vedsoppene i hele Europa. I kjerneområde 4 ble Oligoporus perdelicatus funnet for 2. gang i Norge (første funn er fra bekkekløfta Tundra i Trillemarka-Rollagsfjell (Buskerud)). Den er en av artene i komplekset rundt det som tidligere var kjent som O. hibernicus. I Finland, der gruppa er grundig studert, finnes O. perdelicatus i de nordøstlige deler, knyttet til gammel furuskog, og er tydelig sjelden. Den er trolig en kravfull naturskogsart. Komplekset er foreløpig dårlig utredet i Norge og derfor i rødlistesammenheng kollektivt behandlet som O. hibernicus. Lavfloraen (særlig skorpelav) er trolig ganske rik på stående død furu, men er lite undersøkt. Interessant nok er ulvelav påfallende nok direkte sjelden i området, og bare sett på noen få trær. Antakelig er årsaken at mye av furuskogen er sterkt brannpreget. Ulvelav synes å være mye vanligere i områder der den kan overleve branner på myrholmer, myrkanter etc. framfor i landskaper der skogbrann er mer altomfattende slik det er her. I et lite sumpskogssøkk med noen gamle grantrær

7 ble trollsotbeger funnet. Her var det også et lite utvalg av noen vedboende sopp på grana, men mangfoldet knyttet til gran er generelt helt marginalt utviklet. Andre organismer er dårligere undersøkt. Gamle furuskoger med kontinuitet på finkornet, sandholdig underlag er imidlertid kjent for å ha en rik funga av jordboende sopp. Denne type sandfuruskog har bl.a. et stort antall piggsopper (Bankera, Sarcodon, Phellodon, Hydnellum), inkludert mange rødlistearter. Ganske store arealer av furuskogene i området er av en slik type, og har trolig stort potensial for slike arter. I tillegg vil en anta at insektfaunaen på både stående og liggende, død og levende furu er rik. Området vil også ha klare kvaliteter for arealkrevende og forstyrrelsesfølsomme fugl. Bl.a. virker lavskrike og tretåspett ganske vanlige i området. I 1998 ble det observert dvergspett ved Krokåttjønna (Lie 2000), men en kjenner ikke til hvorvidt arten hekker i området eller ikke. Samlet sett er Gråsnesbukta - Sorkvola et område med unike biomangfold-kvaliteter knyttet til gammel furuskog. Arealet og konsentrasjonen av gammel furu-naturskog, til dels med urskogspreg, mengde og variasjon i død furu, og høy kontinuitet på alle arealskalaer er egenskaper som kanskje ikke finnes bedre utviklet i noe annet furuskogsområde i Norge (muligens utenom Pasvik), og gjør at artsmangfoldet er meget rikt. Dette gjelder også sammenliknet med andre svært verdifulle områder i Femund-traktene (som sammen med områder på svensk side er kjerneregion for gammel furuskog i Sør-Skandinavia). Et viktig tilleggskriterium til den lite påvirkete skogtilstanden er de ganske store arealene med sandfuruskog, som gjør at dette området kan ha et betydelig antall arter (også rødlistearter) som ikke eller i liten grad finnes innenfor andre gamle furuskogsområder i Femund-traktene (som i hovedsak er skrinne eller grovsteinete områder). Tabell: Artsfunn i Sorkvola. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Byssoporia terrestris Tomentella fuscocinerea 1 Tubulicrinis effugiens 1 Tubulicrinis globisporus 1 Spettefugler Dendrocopos minor Dvergspett VU 1 Levermoser Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose Busk- og bladlav Alectoria sarmentosa Gubbeskjegg NT 3 6 Cladonia parasitica Furuskjell NT Letharia vulpina Ulvelav VU Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Calicium denigratum Blanknål Cyphelium karelicum Trollsotbeger VU 1 Pyrrhospora elabens Sopp vedboende Antrodiella pallasii VU 1 Tubulicrinis strangulatus DD Sopp vedboende Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke NT Antrodia crassa Krittkjuke CR 1 Chaetoderma luna Furuplett NT Climacocystis borealis Vasskjuke 1 Gloeophyllum protractum Langkjuke VU Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 Odonticium romellii Taigapiggskinn NT Oligoporus hibernicus NT Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke NT 3 4 Phellinus pini Furustokkjuke Phlebia cornea Hornskinn NT Serpula himantioides Tømmernettsopp 1 3 1

8 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Skeletocutis lenis NT Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke NT Avgrensing og arrondering Lokaliteten utgjør et stort og velavgrenset landskap, i hovedsak naturlig arrondert av terrengformasjoner på alle kanter. Det fanger opp i seg hele gradienten fra Femund til snaufjellet, og utgjør en velfungerende økologisk enhet. Avgrensningen er derfor tilnærmet optimal. Det er viktig at området strekker seg helt ned til Femund, derfor er større arealer furuskog som er hardt påvirket i nyere tid også inkludert i disse partiene. Det er grunn til å understreke at en får betydelig større tilfang av viktige naturverdier i positiv retning enn det slår ut negativt at det her er en del nyere hogstinngrep. Andre inngrep Det meste av området er lite berørt av nyere inngrep. Noen få bygninger finnes i form av et par gamle setre og noen fiskebuer (ved Femund og ved Krokåtsjøen). Det går også enkelte stier gjennom området, bl.a. en rødmerket DNT-sti, denne er lite brukt. For noen år tilbake ble det bygd vintervei nordover fra Svartvika. Denne går et par kilometer inn i området, inn til et stykke nord for utløpet av Krokåtsjøbekken. Veien er smal og gjør lite av seg i landskapet, de siste 1,5-2 kilometer er det heller ikke gravd i veitraséen. Langt mer negativt er store hogstinngrep i denne veiens dekningsområde, der store arealer furuskog i de lavere liene omkring Gråsnesbukta har blitt gjennomhogd for ganske få år tilbake, dels i form av ganske åpne frøtrestillingshogster. Et mindre areal lengst sørøst, på vestsiden av kjerneområde 11, har også blitt gjennomhogd i nyere tid. Disse hogstene har redusert verneverdiene en del, og fører til at området bare gis ** på kriteriet Urørthet. Vurdering og verdisetting Sorkvola er et stort, sammenhengende furuskogslandskap som er lite berørt av nyere inngrep, og der store arealer består av gammel naturskog med meget store kvaliteter. Området er godt arrondert og utgjør en velavgrenset økologisk enhet. En viktig kvalitet med området er at det er skogrikt, med mye kompakte og temmelig produktive furuskoger. Dette skiller området fra de fleste andre aktuelle naturskogsområdene i regionen, som i stor grad består av skrinne, lavproduktive skoger, gjerne på blokkmark. Samtidig fanger det opp et ganske vidt økologisk spenn i ulike furuskogstyper, og trolig alle furuskogssamfunn som finnes i Femund-regionen er godt representert. I tillegg har en innslag av sjeldne typer, som rene blåbærfuruskoger. Et spesielt trekk er også det ganske store arealet med sandfuruskog, som i såpass velutviklet gammelskogsutforming er sjeldent, og som nesten ikke er fanget opp i verneområder tidligere i Norge. De største kvalitetene ved området ligger i den gamle furuskogen, ikke minst siden det er snakk om så store arealer med ubetydelig påvirket furuskog, der mye skog i praksis fungerer omtrent som urskog, med tilhørende rike artsmangfold. Her er store mengder og stor variasjon av ulike strukturelle nøkkelelementer, spesielt mht. mengde og kontinuitet av død ved av furu er området meget spesielt. Genuin urskog av furu forekommer også. Med unntak av Pasvik (og muligens Reisadalen og Dividalen i Troms) kjenner en ikke til andre områder i Norge som har større arealer tilsvarende lite påvirket naturskog av furu og så god kontinuitet i død ved over store arealer, som Sorkvola. Artsmangfoldet er meget rikt, med antakelig omtrent komplett utvalg av vedboende sopp på død furu, og sikkert også rike insektsamfunn knyttet til gamle furuskoger. Totalt er 19 rødlistearter påvist i området, et høyt tall tatt i betraktning at granskog i praksis ikke forekommer og at undersøkelsesintensiteten mht. artsleiting har vært ganske lav. Området kommer ut helt i toppsjiktet mht. dødvedarter på furu i landet, selv om undersøkelsene ikke har vært spesielt grundige. Selv i Femund-regionen, som er kjerneregion for gammel furuskog, er det bare 2-3 andre områder som kommer opp i samme klasse. Skogen på vestsiden av Gutulisjøen (se bl.a. Hofton 2001) er kanskje et lite hakk bedre mht. dokumentert artsmangfold, på den andre side er det et arealmessig mye mindre område og er bedre undersøkt. Også deler av Vordaberget og Bjørnberga (undersøkt i Statskog-prosjektet 2004) har meget rikt artsmangfold, men trolig noe svakere samlet sett enn Sorkvola-området. I tillegg kommer en sannsynligvis rik funga av jordboende sopp i gammel sandfuruskog. I negativ retning er det først og fremst de nyere hogstinngrepene i Gråsnesbukta som har betydning. Disse hogstene gjør at en er i noe tvil om 4* er riktig, siden inngrepene vurderes å ha redusert verneverdiene relativt betydelig. Dessuten mangler gran nesten utelukkende, uten at dette har negativ innflytelse på kvalitetene siden dette er en naturgitt egenskap. Mangelanalysen (Framstad 2002, 2003) framhever urskogsnær furuskog og furuskog på breelvsedimenter (= sandfuruskog (Nitare 2005)) som prioriterte skogtyper. Begge er sjeldne og finnes bare som små fragmenter pga. skogbruksinngrep. Evalueringsrapporten skriver om sandfuruskog:...knapt noe igjen som har bevart noen grad av urørthet. Typen framheves som sterkt underrepresentert i verneområder. Langs Femunden har en imidlertid fortsatt noe gjenstående areal relativt gammel sandfuruskog, og typen er velutviklet innenfor Sorkvola-området. For begge disse høyt prioriterte skogtypene vil Sorkvola være et meget viktig bidrag til å dekke inn manglene. I tillegg oppfyller området i stor grad kriteriene (1) større forekomster av gammel skog / urskog, (2) store områder, og (3) viktige forekomster av rødlistearter. Samlet sett vil området være et meget viktig bidrag til å dekke inn mangler ved skogvernet i Norge. Et viktig tilleggsaspekt gjelder den geografiske fordelingen av gammel furuskog på nasjonal skala. Denne skogtypen er generelt blitt svært sjelden fordi restaureringsprosessen etter hogstinngrep tar så lang tid. Engerdal og tilhørende områder på svensk side er kjerneregion for slik skog i Sør-Skandinavia, med den største ansamlingen av gammel naturskog av furu som er kjent. Økologisk teori tilsier at det er fordelaktig å konsentrere kvaliteter og klumpe verneområder sammen (i form

9 av store sammenhengende områder eller ansamlinger av flere nærliggende små områder), fordi dette øker muligheten for langsiktig levedyktige populasjoner av krevende arter, jf. kildeområder og source-sink dynamikk hos populasjonene. Dette kan også spores i felt ved at furuskogene ved Femund er bemerkesesverdig artsrike på vedboende sopp. Femundregionen er således viktig i skandinavisk sammenheng for bevaring av artsmangfoldet knyttet til furu. I denne regionen er Sorkvola kanskje det viktigste av områdene på norsk side pga. det store arealet med gammel furu-naturskog. Sorkvola-området er stort og velavgrenset, og har mange ulike furuskogssamfunn. Det er representativt for furuskogene rundt Femund, siden det fanger opp hele spennet i skogtyper fra strandsonen langs Femund til snaufjellet. Det er skogrikt og har mye temmelig produktiv furuskog, betydelig areal gammel naturskog av furu med store mengder og høy kontinuitet i død ved, relativt mye velutviklet sandfuruskog, og et rikt artsmangfold. Kombinasjonen av disse egenskapene gir området meget stor naturverdi, og det tilhører toppsjiktet av furuskogsområder i Norge. Sorkvola vurderes derfor som nasjonalt verneverdig, svært viktig ****. T fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Skogtjønna NV ** * ** 0 ** - * * ** * - - * 2 Tovbergan S *** ** *** *** 0 - * * 0 ** - - *** 3 Stenvikstøten NV *** *** *** *** * - * ** * *** - - *** 4 Stenvikstøten SV *** *** *** *** * - * ** * *** - - *** 5 Krokåttjønna N *** ** ** ** 0 - * ** ** ** - - ** 6 Krokåttjønna S ** ** * ** * - * * * ** - - ** 7 Krokåtsjøen Ø *** *** *** *** 0 - * * 0 *** - - *** 8 Klettan ***?? 0 ** - ** * **? - - ** 9 Åstjønnbekken *** ** ** ** * - * * * ** - - ** 10 Åstjønna *** ** ** ** 0 - * * 0 * - - * 11 Bekkdalen N ** ** ** ** * - * ** ** * - - ** Totalt for Sorkvola ** *** *** *** * - * ** * *** *** *** **** Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Hofton, T. H Biologiske verdier i to skogområder ved Gutulisjøen i Engerdal kommune, Hedmark. Siste Sjanse notat Lie, M. H Nøkkelbiotoper og hensynsområder i Rendalen søndre og nordre statsallmenning i Engerdal, Os og Tolga. Statskog Ressursdata Rapport s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. Nitare J Signalarter. Indikatorer på skyddsvärd skog. Flora över kryptogamer. Skogstyrelsen. Ryvarden, L., Stokland, J. & Larsson, K-H A critical checklist of corticoid and poroid fungi of Norway. Synopsis Fungorum 17. Fungiflora, Oslo.

10 Sorkvola (Engerdal, Hedmark). Storbekken store Gråsneset Storbekken 792 Litleåsen Litleåsbekken 806 Nyrøstvola Kjerrtjønna Båthusberget Midttjønna 892 Storbekktjønna 880 Båthussjøen 952 Tovbergan Gråsnesvollen Flåtesjøbekken 3 bukta 816 Flåtesjøen Båthustjønna Rundtjønna Skogtjønna Stenvikstøten Litlsjøberget 1082 Svarthåmmåren 798 Kjølvollen Buvollen 776 Areal daa, verdi **** 797 Blankåsbekken Herbensen Elgådalen 984 Jensvollen Litlsjøen 994 Storsjøberget Storsjøen 767 Hammar- 758 sjøen 88 Movollen Litlknallen Småsjøvolle Myran Granum Krokåtsjøbekken l Gråsneset 840 Tomasodden 735 Stenvikåsen Norder- 736 sjøen Gråsnes- Krokåttjønna Krokåtsjøen Klettan 8 Sorkvola Stortjønna 763 Angelbekken Stenvika Åstjønna Bekkdalssætra Froskvika Rørsjøtjønna Rørsjøen Svartåsen Tolgevollen floen Veslbuvik- Gjermundtjønna Storbuvika 738 Svartodden Langtjønna Tolgesjøen Tolgesbekken 713 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern Sorkåsen av skog på Statskog 688 SF's eiendommer Sorksjøen 2006 myra Veslbuvika ± Stenbekk- 678 Stormyr- Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk 1: Kartgrunnlag N tjønnan Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2006) Langmyra Rutenett tjønnan 1km 698 Harrbekkvika Haug Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 32 Kjellmyra Harrbekken Sorkodden 685 Sorken 706 Stormyrbekken myra myra Bekkedalen mE mE 714 Storbu- Storflo- Rørtjønna Stor- 77 Stor- Storflotjønn floen mN

11 Bilder fra området Sorkvola Området er et vidstrakt og åpent furuskogslandskap. Her utsikt sørover Femunden fra den blokkrike urskogen i kjerne 2 under Tovbergan. Foto: Tom Hellik Hofton Produktiv bærlyngfuruskog av sandfuruskogstypen i kjerne 5. Denne skogtypen er sterkt underrrepresentert i skogvernet. Foto: Tom Hellik Hofton Urskogsnær furuskog fra kjerne 7 øst for Krokåtsjøen. Foto: Tom Hellik Hofton Nylig bygd vei inn fra sør langs Femunden. Området preges av sterke kontraster i påvirkningsgrad, fra disse nylig gjennomhogde partiene til store arealer urskogsnær naturskog. Foto: Tom Hellik Hofton