Transkript

1

2

3

4

5 INNHOLD 1 INNLEDNING Bakgrunn Regional sammenstilling Metodikk POTENSIELLE USTABILE FJELLPARTI Innledning Lokalitet 1: Flåm Lokalitet 2: Vidme Lokalitet 3: Viddalen Lokalitet 6: Tirskardskreda (Vadheimsfjorden) Lokalitet 7: Oppigardshyrna Lokalitet 8: Strandanipa Lokalitet 9-10: Vik Lokalitet 11: Gjøringbøfjellet Lokalitet 12: Hallandsberget Lokalitet 13: Stopelen Lokalitet 14: Rustøyane (Oldenvatnet) Lokalitet 15: Terakamben (Indre Aurland) Lokalitets 5 og 16: Tussen Lokalitet 17-23: Hjellane Lokalitet 21: Lifjellet Lokalitet 21c: Katlanovi Lokalitet 22: Gråberget Lokalitet 24: Steggjaberget Lokalitet 25: Byttejuvet Lokalitet 26: Kleppura Lokalitet 27-29: Nærøydalen Lokalitet 30: Utladalen Lokalitet 31: Finnefjorden Lokalitet 32: Jølstravatnet Fjærlandsfjorden rekognosering Lokalitet 36: Lånefjorden ANBEFALING FOR VIDERE ARBEID Videre arbeid på eksisterende lokaliteter Undersøkelser på nye lokaliteter Videreføring av GPS-målinger InSAR-undersøkelser Laser-skanning KONKLUSJONER REFERANSER

6 1 INNLEDNING 1.1 Bakgrunn Denne rapporten inneholder av en beskrivelse og oppsummering av arbeid utført av NGU i forbindelse med fjellskredundersøkelser i Sogn og Fjordane. Prosjektet er et samarbeidsprosjekt med Sogn og Fjordane Fylkeskommune og har som hovedmål å dokumentere muligheten for større fjellskredsutløsninger som kan føre til store ødeleggelser av eiendom og/eller store tap av liv. Dette prosjektet er en del av en nasjonal satsing på fjellskredundersøkelser for å kartlegge potensielle ustabile fjellpartier (Figur 1). I tillegg til Sogn og Fjordane er lignende prosjekter også i gang i Møre og Romsdal (Henderson et al., 2007a) og Troms (Henderson et al., 2007b og Henderson et al., 2008). Dette prosjektet er basert på intense feltøkter og var påbegynt sommeren Resultatene av det første feltarbeidet er presentert her. Ettersom fylket er stort og lokalitetene meget spredt geografisk, ble feltarbeidet stort sett utført med helikopter. Dette arbeidet har flere hovedmål, listet under: Identifisering og kartlegging av mulig fjellutglidninger Fastsette geometri, prosesser og volum av de ulike ustabile fjellpartiene Dokumentere forholdet mellom regionale strukturer og bergrunnsgeologi Bidra til aktsomhetskartlegging Å skaffe en bedre forståelse av utglidningsprosessene Å forstå den regionale fordelingen av skredlokaliteter Å prioritere områder for utsetting av måleutstyr for å få kvantitative data i tillegg til feltobservasjoner 4

7 Figur 1: Kart over Norge som viser hvor NGU driver med fjellskredkartleggingsprosjekter som del av en nasjonal satsing. 1.2 Regional sammenstilling For å vise hvor viktig det er å få gjennomført en systematisk kartlegging er det først nødvendig å sette fjellskredbildet i Sogn og Fjordane inn i en historisk og nasjonal sammenheng. Figur 2 viser en fylkesvis fremstilling avregistrerte skredulykker med dødsfall i Norge. Denne viser at det (bortsett fra Troms og Oppland) er en korrelasjon mellom antall ulykker og antall dødsfall. Sammen med Møre og Romsdal er Sogn og Fjordane det desidert største fylke med hensyn til både antall skredulykker og dødsfall. Figur 3 viser også at Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal ligger langt over de andre fylkene med hensyn til dødsfall, og derfor skredfare. Derfor er Sogn og Fjordane et viktig fylke å gjennomføre systematiske studier på fjellskredsannsynlighet og risiko. Figur 4 viser antall dødsfall per skredulykke og forsterker Sogn og Fjordane sin posisjon som et viktig fylke på nasjonal basis med hensyn til satsing på å øke undersøkelsesnivået. 5

8 Figur 2: Antall dødsfall relatert til totalt antall fjellskredulykker på fylkesbasis over hele Norge. Data fra skrednett.no. Figur 3: Fylkesvis framstilling av antall dødsfall i fjellskredulykker basert på historiske data. 1- Aust Agder, 2- Buskerud, 3- Finnmark, 4- Hordaland, 5- Møre & Romsdal, 6- Nordland, 7-Nord Trøndelag, 8- Oppland, 9- Rogaland, 10- Sogn og Fjordane, 11- Sør Trøndelag, 12- Telemark, 13- Troms, 14- Vest Agder, 15- Vestfold. Sogn og Fjordane samt Møre og Romsdal har klart flest dødsfall. Data fra skrednett.no. 6

9 Figur 4: Antall dødsfall per fjellskredhendelse i Norge framstilt fylkesvis. 1- Aust Agder, 2- Buskerud, 3- Finnmark, 4- Hordaland, 5- Møre & Romsdal, 6- Nordland, 7-Nord Trøndelag, 8- Oppland, 9- Rogaland, 10- Sogn og Fjordane, 11- Sør Trøndelag, 12- Telemark, 13- Troms, 14- Vest Agder, 15- Vestfold. Sogn og Fjordane samt Møre og Romsdal har det største antall fjellskredhendelser. Data fra skrednett.no Figur 5 viser en oversiktskart over hele fylket med de historiske hendelser som er dokumentert. Dette viser at skredhendelser er spredt ut over hele fylket. Derimot er det noen områder hvor hendelser har vært hyppigere. For eksempel, i området som dekker Oldevatnet, den østligste delen av Nordfjorden og Lovatnet er det en mye høyere frekvens av skredhendelser. Dette høyfrekvens-området er nemlig der hvor de fleste tap av liv har skjedd; to hendelser i 1693 (6 dødsfall) og 1733(5 dødsfall) i Oldevatnet og to hendelser i Lovatnet i 1905 (61 dødsfall) og i 1936 (74 dødsfall). Det er også en tendens for mindre fjellskredhendelser mot vest i retning kysten, og en gradvis økning av hendelser innover mot øst. De kan ha noen sammenheng med den kaledonske skyvefronten som skjærer gjennom Årdalen fra NØ-SV. Det er et tredje mønster i fordeling av fjellskredhendelsers som burde utpekes, og det er at hovedfjorden, Sognefjorden, er relativt fri for skredhendelser; men disse konsentreres derimot på sekundære fjordsystemer som Årdalsfjorden, Næroydalen, Lustrafjorden of Fjærlandsfjorden. Med hensyn til oppdeling av historiske skredhendelser, er det en stor variasjon i skredfrekvens med hensyn til kommuner (Figur 6). Fire kommuner peker seg ut med høy fjellskredfrekvens. Disse er Gloppen, Luster, Vik og Stryn. Aurland, Balestrand, Førde, Hyllestad, Jølster, Sogndal og Årdal. 7

10 Figur 5: Oversiktskart over Sogn og Fjordane som viser historiske data angående antall dødsfall per skredhendelse. 8

11 Figur 6: Frekvensdiagram som viser hyppigheten av dokumenterte historiske fjellskredhendelser på kommunebasis. Dataene er hentet fra skrednett.no og består av data fra nåtiden tilbake til c Figur 7 viser lokalitetene som ble identifisert fra forskjellige kilder som mulige ustabile fjellpartier. Lokalitetene er presentert i en mer detaljert form i Vedlegg 1. Vi har identifisert disse lokalitetene fra analyse av flyfoto på NGU over flere år (se Vedlegg 6), tidligere helikopter rekognoseringsarbeid, fra lokale kjentfolk, fra supplerende informasjon fra fylkesgeologen og fra skrednett.no. Vi har derfor identifisert i alt 37 lokaliteter som danner utgangspunktet for undersøkelsene i dette prosjektet. Figur 5 er forskjellig fra Figur 7 og viser de fjellpartiene hvor alt har tidligere rast ut (historiske hendelser). Figur 7 viser ustabile fjellpartier som fortsatt ligger opp på fjellsidene og som muligens truer samfunnet. Fordeling av disse objektene er noe annerledes en de historiske hendelsene. Figur 7 viser at de fleste ligger i sekundær-daler til Sognefjorden, med en litt hyppigere fordeling i øst. Resultatene av de første undersøkelsene på de utpekte lokalitetene presenteres i kapitel 2. 9

12 Figur 7: Oversiktskart over Sogn og Fjordane som viser de forskjellige lokaliteter som vi har plukket ut fra forskjellige kilder som krevde feltundersøkelser. I gult er de som er identifisert fra flyfoto eller helikopter-rekognosering, i grønt er de som er identifisert fra fylkesgeologen som høyprioritet, i rødt er de som var identifisert med satellitt og digitalt ortofoto rett for feltsesongen begynte og i lilla er de som var identifisert etter feltarbeid var på begynt. 10

13 Figur 8 viser en oversikt over hvor disse nylig identifiserte ustabile fjellpartier ligger med hensyn til de forskjellige kommuner. Dette viser et forskjellige bilde fra de historiske hendelsene. Figur 9 viser et frekvensdiagram av dataene fra Figur 8. Det er stort sett Aurland, og Luster kommune som har det største antallet ustabile fjellpartier (men de som er kartlagt i Luster kommune er i et begrenset området og kan anses som samme lokalitet). Hyllestad, Høyanger, Sogndal, Vik og Årdal har noen lokaliteter. Figur 8: Oversiktskart over Sogn og Fjordane Fylke som viser aktuelle lokaliteter med lokalitetsnummer som ble undersøkt i feltsesongen Figur 9: Mulige ustabile fjellpartier identifisert fra forskjelllige kilder fordelt på kommuner. Lokalitetene presentert i Figur 7 danner et utgangspunktet for påbegynnelsen av feltarbeidet i For at en lett skal kunne referere til de forskjellige lokalitetene på kartet og i rapporten gis de forskjellige lokalitetsnummer (Figur 8). 11

14 1.3 Metodikk Strukturgeologi Strukturgeologi, dvs. studien av sprekker og glideplan og hvordan de utvikler seg, er brukt som et verktøy til å fastsette: den geometriske kombinasjonen av strukturer nødvendig for utglidning, dvs et lavvinklet glideplan, en baksprekke som utløser blokken og en sideveis struktur som utløser blokken på siden direkte bevis i felt for at det har vært bevegelse i deler av fjellsiden og at bevegelsen er nylig Figur 10 viser noen klassiske eksempler på hovedgeometrier som kan føre til utløsning. Disse tre typene er anerkjent både nasjonalt ut ifra det arbeidet som vi har allerede gjennomført i andre deler av landet (f. eks. Henderson et al., 2006), og internasjonalt. Figur 10a viser den første og mest utbredte geometrien som kalles utglidning. Her utløses blokken på et lavvinklet (20-35 ) skjærplan nederst i blokken. Steilstående sideveis forkastninger må også være tilstede for å utløse blokken. Den andre type geometri er vist i Figur 10b og er en veltegeometri. Her er det ingen utglidning, men nær vertikale plater eller flak som velter ut under rotasjonsbevegelse nedover fjellsiden. Figur 10c viser den siste type av utløsingsmekanisme og er en kile-geometri. Dette er en utløsingsmekanisme som består av to skjærplan i bunnen av blokken og hvor deres skjæringslinje tilsvarer bevegelsesretningen. Alle disse tre strukturtyper er sett i mer eller mindre grad i Sogn og Fjordane. Hybride geometrier kan oppstå hvor en eller flere modeller er aktiv på en viss lokalitet. Figur 10: Eksempler på typiske strukturer og geometrier tilknyttet ustabile fjellpartier: A- Utglidning. B- Velting. C-Kile. Modifisert fra Henderson et al., Feltbefaringer som ble utført i løpet av sommeren har stort sett handlet om å beskrive de forskjellige strukturene på hver lokalitet, å finne bevis for bevegelse og finne overbevisende informasjon om denne bevegelsen har skjedd nylig. Ut ifra disse observasjoner var det bestemt på hver lokalitet om det skulle settes ut GPS punkter for å måle bevegelsen over flere år. Dette diskuteres under. 12

15 1.3.2 GPS målinger GPS antenner har blitt brukt av NGU siden 2003 for bestemmelse av bevegelse i enkelte punkter på fjellsiden. Arbeidet utføres og dataene prosesseres i samarbeid med Trond Eiken ved UiO (Eiken 2007). Flere antenner plasseres ut på de ustabile fjellpartiene med enten et eller to fastpunkter utenfor det ustabile fjellpartiet som referansepunkt. Det er vanlig å bruke opp til 5 GPS antenner på en lokalitet (i Flåm i Aurland har det blitt brukt 22 punkter på grunn av størrelsen på fjellpartiet). I første omgang måles nøyaktig posisjon av alle punktene samtidig. Målingen pågår i ca. 1 time. Vanligvis ventes det et år før neste måleperiode. Den samme prosedyren skjer i den andre måleperioden, slik at en ny posisjon beregnes for hvert punkt. Prosesseringen av dataene i etterkant kan derfor vise om det har vært bevegelse mellom punktene. Alle målepunkter for GPS er markert med bolter som er boret og limt fast i fjellet. GPS-antenner ved måling kan skrues direkte på boltene med minimale feil i sentrering. Normalt er antenna satt på en trefot (Figur 11). Bolten måles med sprayfarge i etterkant så at den lett kan finnes igjen i terrenget. GPS dataene presenteres i Vedlegg 2 til Vedlegg 5. Figur 11: Eksempel på en GPS antenna montert på en trefot. Trefoten er montert på en bolt som er boret og limt fast i fjellet InSAR Dette er en ny metode som har så vidt blitt tatt i bruk i Norge for undersøkelse av skredfare. InSAR (Interferometric Synthetic Aperture Radar) handler om avstandsmålinger fra satellitter til reflekterende punkter på bakken og har en nøyaktighet ned til noen få millimeter. Fra målinger tatt over flere år muliggjør en beregning av høydeforskjell på samme punkt. På den måte er det mulig å konstruere et regionalt bilde av områder med variasjon i innsynkning. Figur 12 viser et eksempel fra Troms (Henderson et al., 2008) hvor InSAR data har blitt brukt i feltsesongen i Figur 12a viser området øst for Lyngen halvøya med InSAR dataene integrert med digitale ortofoto. Områdene som har relativ innsynkning vises i gult og rødt. De områdene som synker inn mest er i rødt (opp til 10mm per år). 13 år med bildeserier er benyttet fra 1992 til En tilsvarende måleserie er anskaffet for Sogn og Fjordane. 13

16 Figur 12b viser at det er mulig å avgrense områder som gjennomgår regional innsynkning. I Troms viser det seg at de fleste potensielle ustabile fjellpartiene som har blitt pekt ut med konvensjonell flyfototolkning ligger innenfor området identifisert med InSAR metoden. Figur 12: Eksempel fra Troms på praktiske bruk av InSAR satellitt teknologi i fjellskredkartlegging. A- InSAR data kombinert med digitale ortofoto. B- Avgrenset område hvor det er regional nedsynkning relatert til det regionale forkastningsmønstret. Lokalisering av de fleste skredlokalitetene i det nedsunkne området. Data hentet fra Henderson et al.,

17 Figur 13: Oversiktsbilde som viser dekning av InSAR satellittbilder. Hele fylket er dekket av InSAR. Bruk av InSAR i Troms erfares som et kvantesprang i forståelse av regionalfordeling av skredlokaliteter. De nødvendige dataene har nå blitt anskaffet for Sogn og Fjordane (Figur 13) og dekker hele fylket. Disse skal prosesseres i løpet av våren 2008 og tas i bruk for å bistå feltarbeidet i LIDAR skanning LIDAR (Light Detection and Ranging) er en relativ ny metode som bruker laserskanning for å danne en 3D-modell av et objekt. Metoden har millimeter-nøyaktighet og har blitt brukt i flere år av NGU for å skanne ustabile fjellpartier for å bygge opp detaljerte 3D terreng modeller av mulig skredlokaliteter. Det er to hovedmål med dette arbeidet: Å bedre forstå de strukturene som opptrer i det ustabile fjellpartiet Å utføre skanninger over flere år. Sammenligning av modellene kan avsløre områder som er i aktiv bevegelse 15

18 Laserskanning utføres med en bærbar maskin som har blitt anskaffet av NGU i løpet av vinteren 2007/2008. Den skal tas i bruk i feltsesongen 2008 for å skanne de mest interessante lokalitetene fra våre rekognoseringsarbeid utført i

19 2 POTENSIELLE USTABILE FJELLPARTI 2.1 Innledning Feltarbeidet i 2007 markerte starten av undersøkelsene på fylkesbasis. 12 arbeidsdager var brukt i slutten av juni og begynnelsen av juli. De fleste av feltdagene var gjennomført med helikopter siden fylket er geografisk veldig stor og lokalitetene er spredt over hele fylket. Feltbasen var i Førde hvor det var lett tilgang til flyplassen og AIRLIFT A/S sine helikoptertjenester. Vi beskriver i det følgende de lokalitetene som ble undersøkt i feltsesongen Som ikke uvanlig med et slikt stort prosjekt, er noen ekstra lokaliteter blitt foreslått i ettertid. Disse lokalitetene diskuteres i avsnitt Lokalitet 1: Flåm Denne lokaliteten ligger i indre fjordregionen av Sognefjorden rett ovenfor tettstedet Flåm ved enden av Aurlandsfjorden (1 på Figur 8). Det er foretatt kartlegging i dette området i et tidligere forskningsprosjekt i samarbeid mellom NGI, NGU, Spilde Entreprenør, Oslo Energi og Aurland kommune (Domaas m.fl., 2000; Blikra m.fl, 2000, 2002, 2006; Braathen m.fl 2004; Olesen m.fl 2000, 2004). Konklusjonen var at flere områder i Flåm er karakterisert av ustabil fyllitt som kan gi opphav til store utglidninger. Det ble anbefalt å følge opp med detaljkartlegging av ustabile parti og instrumentering for bevegelsesmålinger. Lokaliteten er diskutert i en mer detaljert rapport (Henderson & Blikra, 2008) ifølge ønske fra Aurland Kommune. Her oppsummerer vi kun hovedtrekkene Geologiske undersøkelser På grunn av tidsbegrensninger og omfattende kartlegging som alt er gjort, har det ikke blitt foretatt noe feltarbeid i Flåm i Arbeidet med denne rapporten i begynnelsen av dette nye prosjektet har vært å fremskaffe informasjon om nye lokaliteter. Det blir økt undersøkelsesnivå fremover i tid på denne lokaliteten GPS målinger Det ble satt ut 20 GPS punkter i 2005 (Figur 14 og Vedlegg 2), hvorav tre punkter er plassert i fast fjell og 17 punkter i områder med potensiell bevegelse. Dette nettet ble målt om i 2006 og I 2006 ble to ekstra punkter sett ut og målt på Furekamben etter ønske frå Flåm Utvikling/NGI. Disse er bare målt om i Figur 14 viser resultatene av de nye målingene gjort i Det er mange punkter som har en signifikant horisontal endring i måleperioden , men ingen punkter med klart signifikante endringer i høyden. 11 punkter viser signifikante horisontale endringer større enn 1cm, som er AU-7, AU-8, AU-9, AU-10, AU-12, AU-13, AU-14, AU-15, AU-16, AU-19 og AU-21. Målingene indikerer at det er horisontale bevegelser i punkt AU-19 (1.9cm) i uren ved sjøen, men dette punktet er plassert i en blokk ved et bilverksted, og det er litt usikkert om det er representativt for et større område eller om lokale endringer er årsaken. 17

20 I området fra Joasete til Furekamben er det klare tegn på bevegelse. De største horisontale endringene er i punktene AU-14 (2.8cm) nord for Joasete og AU-12 (3.8cm) på stupkanten vest for Joasete. Endringene i de andre punktene mellom Joasete og Furekamben er ca. 1cm/år, og viser klar signifikant bevegelse. De to punktene som ble satt ut i 2006 i området der det planlegges taubane fra Flåm til Furekamben viser klare tegn på bevegelse. Retningsdataene peker på at de horisontaldataene er til å stole på siden retning er nesten likt i alle punkter som antyder en veldig konsekvent bevegelse. I området frå Furekamben til Ramnanosi viser tre punkter (AU-4, AU-5, AU-6) signifikante horisontale bevegelser, men her er endringene mindre enn 1cm/år. Områdene som ser ut til å bevege seg utover og ned i dalsiden mot vest er beregnet til anslagsvis over 70 til 120 millioner m 3. Det representerer trolig det største potensielle ustabile fjellpartiet som er registrert i Norge Oppsummering og forslag til oppfølging GPS målinger viser at det er betydelige bevegelser i området frå Joasete til Furekamben I betraktning av den høye risikoen som er knyttet til det ustabile området fordi det ligger rett ovenfor Flåm og Aurlandsfjorden anbefales det videre arbeid og instrumentering for bevegelsesmålinger i området Ved siden av å fortsette med årlige GPS-målinger er det nødvendig å gjennomføre andre målinger for å vurdere informasjonen fra GPSmålingene. Mulige metoder er InSAR, LIDAR-skanning eller ekstensjonsbolter Det skal også følges opp med strukturell detaljkartlegging av det ustabile området Området som beveger seg har et volum mellom millioner m 3 og er det største registrerte ustabile fjellpartiet i Norge. 18

21 Figur 14: Oversikt over det ustabile fjellområdet ved Flåm. Piler indikerer bevegelsesretning og størrelse av bevegelser i måleperioden som vist i tegnforklaringen. 2.3 Lokalitet 2: Vidme Denne lokaliteten ligger i Flåmsdalen sør for Flåm (2 på Figur 8). Området ble først identifisert fra flybilder som en mulig ustabil fjellside. Området ble bare observert fra helikopter i feltsesongen 2007 og på grunn av tidsbegrensninger ble det ikke foretatt feltarbeid i Vidme i Området må undersøkes i Geologiske undersøkelser Den store skrenten i fjell nedenfor Vidme er tolket som en eldre utglidningskant (Figur 15a). Fremkanten av det ustabile området viser nylig aktivitet (Figur 15b). Like ovenfor skrenten går det en tydelig struktur parallelt skrenten i nordlig retning (Figur 15a). Dette er en klar sprekk eller en gravitasjonsforkastning. Det er flere innsynkningsgroper langs denne kanten, noe som er typisk for sprekker som er i 19

22 bevegelse. Løsmasser har kollapset ned i disse gropene, og oppsitterne på gården mener det har vært unge bevegelser eller endringer i terrenget i dette området. Sprekken avgrenser et område som er 50m bredt og over 200m langt. Regner en med en vertikal tykkelse på 50 til 100m vil dette representere et volum på 0,5-1mill m³. Området ligger i fyllitiske bergarter og foliasjonen faller mot dalen. Strukturene er derfor ideelle for utvikling av et betydelig fjellskred. Området bør kartlegges i større detalj i 2008 for å eventuelt dokumentere glideplan i nedre deler, og det bør vurderes overvåkingstiltak for å følge med i eventuelle bevegelser GPS målinger Det er ikke enda vurdert å sette ut GPS punkter her. Mer feltarbeid bør utføres i Oppsummering og forslag til oppfølging De observerte strukturene antyder at området er ustabilt. Dybden av det ustabile området er usikker siden ingen glideplan er observert Aktivitet på fremkanten Mer feltarbeid kreves i 2008 Figur 15: Det ustabile fjellområdet nedenfor Vidme. A) Overblikk over det ustabile området. Det er flere strukturer som antyder at området er ustabilt. B) Fersk aktivitet på fremkanten vises med rødt pil. 2.4 Lokalitet 3: Viddalen Denne lokaliteten opptrer i svake fyllittbergarter på østsiden av Fretheimsdalsvatnet i Indre Aurland i en høyde av c. 1300m over havet (3 på Figur 8). Området har blitt studert tidligere av geologer fra E-CO Vannkraft A/S som kjører et parallelt arbeid med dette. NGU ser på dette arbeidet som kompatibel med det som E-CO Vannkraft 20

23 A/S utfører siden NGU kommer inn i bildet med et annet perspektiv på det regionale bildet Geologiske undersøkelser En 200m lang sprekke er sett i bakkanten av en blokk som kan være opp til 100m bred (Figur 16). To forskjellige sprekkeretninger er observert (Figur 17). Disse er NØ- SV, som er retningen til hovedbaksprekken, og VNV-ØSØ som er stort sett de sekundære strukturer som deler opp blokken. Baksprekken har en kompleks utforming som består av begge retninger (Figur 16). Basert på helikopterobservasjoner av det mulige glideplanets utgående antar vi en sprekkedybde på ca. 100m for baksprekken. Det utgir et relativt stort foreløpig volum på c. 1-2 millioner m 3. Derimot faller foliasjonen inn mot fjellet (Figur 17), noe som skulle forebygge mot glidning. Baksprekken er ca. 10m bred men viser lite tegn på nylig bevegelse. Figur 16: Oversiktsbildet fra helikopter som viser baksprekken, den delvis utløste blokken og de to sprekkeretningene som deler blokken opp i mindre blokker. 21

24 Figur 17: Stereonet data fra Viddalen som viser at foliasjonen som faller mot fjellet og de to sprekkeretningene. Den stiplete linjen viser gjennomsnitt for skråningshelning. Den brede baksprekken ser ut til å minske i størrelse mot sør og å dø ut i terrenget (Figur 18a). De interne sprekkene som deler opp blokken viser også lite tegn til nylig bevegelse siden de er gjengrodd med mose og gress (Figur 18b og c). Det er derimot observert en kilde som kommer ut fra fjellsiden under blokken (Figur 19). Denne demonstrerer at sprekkene og glideplanet er åpne mot dypet, noe som kan bety at det er mulighet for utglidning. 22

25 Figur 18: Detaljerte observasjoner på sprekkene på Viddalen. A- Hovedsprekken dør ut mot sør. B- en av de Ø-V sprekkene som er igjengrodd på overflaten. C- Detaljert bilde av sprekkeoverflaten og sprekkebunnen som antyder lite tegn til aktiv bevegelse. Figur 19: Oversiktsbilde fra helikopter som viser fremsiden av fjellet parallelt med antatt bevegelsesretning. 23

26 Figur 19 også viser at det ved kilden er et tydelig åpent plan som kan fungere som glideplan. Hvis baksprekken propagerer (vokser) mot sør, som er antydet ut ifra at den dør ut mot sør, har den hittil klart å nå halvveis i blokken som ligger ovenfor det mulige glideplanet (Figur 19). Derfor er blokken ikke helt utløst fra fjellsiden. Dette er å anse som positivt med hensyn til faren for en større utglidning. Observasjonen at hovedblokken er delt opp i mindre blokker er positivt siden dette gjør det mindre sannsynlig for at blokken skal rase ut som én enkel blokk GPS målinger Selv om hovedsprekken ser ut til å være inaktiv er det noen små tegn til aktivitet på fremsiden av blokken. Det er derfor tvetydig om dette utstabile fjellparti er i bevegelse. En utglidning herfra vil kunne føre til en betydelig flodbølge i vannmagasinet. Grunnet de mulige konsekvensene av denne, bestemte vi oss for å sette ut GPS punkter likevel. Dette vises i Figur 20 og Vedlegg 5. Figur 20: GPS punkter satt ut på Viddalen i feltsesongen punkter er satt ut og første måleserie forventes i løpet av Vi har lagt ut tre punkter på denne lokaliteten; et fastpunkt øst for baksprekken og 2 punkter på blokken. Flere punkter var ikke satt ut siden det var mangel på fjellblottninger egnet for boring. Det kan vise seg at geometrien av GPS nettet er dårlig av samme grunn. Vi forventer de første måleserieresultater i løpet av

27 2.4.3 Oppsummering En blokk har løsnet fra fjellsiden langs en sprekk som er ca. 200m lang og 100m bred. Sprekken ser ut til å dø ut mot sør, noe som betyr at blokken ikke er helt utløst fra fjellsiden Orienteringen av foliasjonen ligger ikke til rette for utglidning mot vannet Hovedblokken er delt opp i flere blokker. Fronten av blokken er aktiv Utgående kilder fra bunnen av fjellsiden tyder på at sprekkene og glideplanene er åpne. Sprekkene ser ut til å være gamle og gjengrodde av mose. Observasjonen er meget subjektiv og uavhengige målinger trengs her Vi har satt ut 3 GPS punkter for å måle bevegelse. Et fastpunkt og to på blokken. De første resultater er forventet i 2008 Volumet av blokken er estimert til ca. 1-2 millioner m Lokalitet 6: Tirskardskreda (Vadheimsfjorden) Denne lokaliteten ligger på østsiden av Vadheimsfjorden (6 på Figur 8). Det har gått et ras her i 1974 (Figur 21) og det var derfor bestemt å befare området for å vurdere muligheten for ytterligere rasfare Geologiske undersøkelser Det er tegn til noe aktivitet i den sørlige delen av bakkanten hvor det tidligere raset ble utløst. Området ligger i gneis og foliasjonen er omtrent vertikal med N-S strøkretning. Vi har ikke observert flere sprekker som kan utvikle seg til videre fjellskred, og derfor ble dette området bestemt til å ha lav prioritet. Følgelig ble det bare utført en enkel geologisk tolkning fra luften som vises i Figur 21. Det ble ikke foretatt feltarbeid GPS målinger På grunn av lav prioritering ble det ikke satt ut GPS punkter Oppsummering og forslag til oppfølging Det er ingen sprekker eller strukturer i bakkanten av stupet Det er mindre ferske steinsprang i en begrenset del av bakkanten til det gamle raset Ingen GPS punkter er satt ut, og området betegnes som lavprioritet 25

28 Figur 21: Lokalitet 8 på Vadheim. Bakkanten hvor det tidligere raset ble utløst er synlig. Det er mindre ferske steinsprang i sørlige delen av bakkanten til det gamle raset. 2.6 Lokalitet 7: Oppigardshyrna Oppigardshyrna er et sørvestvendt område på nordsiden av Oppstrynsvannet (lokalitet 7 på Figur 8). Lokaliteten ble befart sommeren 2006 med helikopter for å kartlegge omfanget av sprekker, å fastsette om disse viste tegn til nylig bevegelse, og for å regne ut volumet av det potensielt ustabile området Geologiske undersøkelser To hovedsprekker ble kartlagt (Figur 22) som er gjennomgående langs hele fjellsiden. Disse er parallelle med en VNV-ØSØ retning og det er ca.20-50m avstand mellom sprekkene. De begrenser to blokker: Blokk A og Blokk B (Figur 22 og Figur 23). Sprekkene er steiltstående og faller mot NØ, parallelt med den duktile foliasjonen i vertsgneisen. Enkelte bevegelsesvektorer fra disse sprekkene viser at fallretningen av blokkene er nedover og utover mot SV (mot dalen) og er derfor bekreftet som en gravitasjonsbevegelse (Figur 24). Sprekkeoverflatene er gjengrodde, noe som tyder på at bevegelsen ikke er nylig (Figur 25). I tillegg viser jernbolter som ble satt ut i 1951 på Blokk A ingen tegn til bevegelse de siste 60 år (Figur 26). Derfor bekrefter både feltobservasjoner og boltobservasjoner at fjellsiden i all sannsynlighet er inaktiv. Men når man tar hensyn til bebyggelsen som ligger under Oppigardshyrna og muligheten for en stor flodbølge ble det bestemt å sette ut GPS punkter. Disse er diskutert i avsnitt

29 Figur 22: Geologisk kart over Oppigardshyrna ut ifra rekognoseringsarbeidet i To blokker (A og B) er begrenset av to Ø-V sprekker (rødt). Strøklengden av disse er begrenset av N-S sideveis sprekker (lilla). En mulig lavvinklet skjærsone (se Figur 27) ser ut til å fungere som glideplan under blokk A (blått). Geologiske observasjonspunkter er brune trekanter. Punkt X og Y er den høyeste og laveste målt GPS punkt på glideplanet gjort fra helikopter. Figur 23: Bilde av sprekken på Oppigardshyrna sett mot VNV. Blokk A ligger lengst SV mot kanten av stupet ned til Oppstrynsvannet. Sprekken i bakkanten av Blokk A (som viser en åpning på opp til 10cm) er målt fra før (se Figur 26) med jernbolter av NGI. Ingen bevegelse er påvist. Sprekken bak blokk B har også en Ø-V retning men er ikke åpen langs hele strøklengden. 27

30 Figur 24: Bildet til venstre viser utglidningsmekanismen på Oppigardshyrna. Steilstående, NØfallende åpne sprekker er dannet p.g.a. bevegelse mot SV på lav- til moderatvinklete skjærplane (selve sprekken er parallell med foliasjonen). Disse skjærplanene skjærer på tvers av den NØfallende foliasjon. Bildet til høyre viser at de store sprekkene også kutter på tvers av foliasjonen og har en anastomerende (forgrenet) form. Figur 25: Bevis fra sprekkoverflatene på sprekken bak Blokk A (til venstre) som viser vekst av mose i sprekken og (til høyre) vekst av lav på sprekkeoverflaten. Dette tyder på at sprekken er inaktiv. 28

31 Figur 26: Gamle jernbolter for måling av bevegelse på sprekken i bakkanten av Blokk A. Til venstre- den vestligste bolt er ødelagt. Til høyre- den østligste bolten viser ingen bevegelse, selv om den var satt opp i Observasjoner fra helikopter av stupet utenfor det to blokkene viser flere steilstående lineamenter (Figur 27). Disse har en VNV-ØSØ retning og har en konjugert geometri. Ingen av disse ser ut til å bli åpne bortsett fra den som begrenser bakkanten av Blokk A (Figur 27a). Vi tolker et lavvinklet plan (Figur 27b) som et mulig utglidningsplan som kunne ha forårsaket åpningen av de steilstående sprekkene. Område X i Figur 27b viser i tillegg at det er tegn på nylig steinsprang tilknyttet disse strukturene. Hvis det antatte glideplanet har forårsaket sprekkeåpningen, er det mulig å estimere et volum for blokken ned til utglidningsplanet. Dette gir et volum for Blokk A på 300m x 50m x 300m, dvs 4,5 millioner m 3. Volumet for Blokk B er vanskeligere å fastslå, ettersom det er ikke tilknyttet noen utglidningsplan direkte mot denne strukturen. Den har en like bred overflategeometri som Blokk A og sannsynligvis et litt dypere glideplan. Derfor må 4,5 millioner m 3 anses som et minimum for Blokk B. 29

32 Figur 27: Observasjoner av frontveggen av fjellsiden under sprekken. Til venstre ses hvor sprekken bak Blokk A skjærer veggen. Det ser ut som sprekken er flere hundre meter dyp og sannsynligvis er tilknyttet glideplanet (til høyre) som er sett lengre nede i dalen. Mange steilstående forkastninger er sett i fjellveggen. Disse er sannsynligvis reaktiverte og tilknyttet områder hvor det har vært nylig steinsprang (markert X). Bildet til høyre er lengre nede i fjellsiden enn til venstre GPS målinger Selv om fjellsiden ser inaktiv ut, var det bestemt at GPS målinger skulle gjennomføres grunnet bebyggelsen som ligger i nærheten av fjellsiden og konsekvensene av en potensielle flodbølge. Figur 28 viser mønstret av de punktene lagt ut i Dataene er også presentert i Vedlegg 3. Punkter OH-3 og OH-4 var lagt ut på Blokk A og Blokk B. Fastpunktet ligger på fjelltoppen (OH1). Punktene var målt inn igjen i 2007 og resultatene av horisontal og vertikal målinger vises i Figur 29. De tre punkter viser horisontal bevegelser i størrelsesorden 3,5-5,1mm som er forholdsvis begrenset bevegelse som er nær signifikansgrense for GPS-utstyret. Vertikalbevegelsen er større og ligger mellom 7,0-8,4mm, noe som er mer signifikant. Bevegelsesretnings dataene viser resultater som ikke er helt til å stole på (Figur 30) siden bevegelsesretning i alle tre punkter er mot SØ, noe som er parallelt med sprekkeretningen. Observasjoner på sprekken i felt demonstrerer at sprekkene åpner i en SV-NØ retning, som er den naturlige retningen hvis blokkene faller med gravitasjon. Retning påvist fra GPSdataene er derfor 90 grader feil og viser åpning parallelt med sprekken (dvs sideveis bevegelse), noe som ikke er påvist i felt. Disse motstridende observasjonene viser at GPS-dataene fra Oppigardshyrna fortsatt er tvetydige. Det trengs flere år til med måleserier slik at bevegelsen kan kartlegges bedre. 30

33 Figur 28: Kart som viser plassering av GPS punkter og strukturene på Oppigardshyrna. Figur 29: Horisontal og vertikal (i parentes) bevegelse fra den første måleserien av GPS punktene på Oppigardshyrna. Alle bevegelser er i millimeter. 31

34 Figur 30: Bevegelsesretningsdata fra den første måleserien av GPS punktene på Oppigardshyrna. Disse viser en forskjellige retning fra bevegelsesretningen påvist fra sprekkeobservasjoner og derfor er GPS dataene tvilsomme Oppsummering Oppigardshyrna viser to hovedsprekker med VNV-ØSØ retning. Sprekkene er stort sett åpne over hele strøklengden men viser ikke særlige tegn til nylig bevegelse. Sprekkene begrenser to blokker (A og B). Jernbolter satt ut i 1951 og målt inn igjen i 1981 av NGI viser ingen bevegelse. Alt tyder på at sprekkene ikke har åpnet seg i det hele tatt de siste 60 år. Et mulig glideplan er blitt sett fra helikopter i bunnen av fjellsiden hvor det er begrenset steinssprangsaktivitet. Dette tillater en grov begrensning av volumet for blokkene til 4,5 millioner m 3 for Blokk A og minimum 4,5 millioner m 3 for Blokk B. 4 GPS punkter lagt ut i 2006 var målt inn igjen i Det foreligger derfor et års måleserie. Dataene er tvetydige siden bevegelsesretningen er rettet mot SØ. Dette strir mot både gravitasjonen og retningsvektoren observert fra feltarbeidet som viser at bevegelsesretningen er SV. Flere års måleserier er nødvendig å trekke en fornuftig konklusjon her. 32

35 2.7 Lokalitet 8: Strandanipa Dette ustabile partiet ligger i det sentrale kystområdet i Sogn og Fjordane, på en 70m høy klippe, 620m over Eikefjorden (lokalitet 8 på Figur 8). Området ble observert fra helikopter og enkelt feltarbeid ble gjort i Geologiske undersøkelser Strandanipa ligger i fyllittiske bergarter og foliasjonen faller inn mot fjellet (mot nord). Det ustabile området er delt opp i flere mindre blokker. Volumet er maksimalt 50000m³ (30x30x50m), men de enkelte blokker har et volum på maksimalt 5000m³ (10x10x50m). Det er åpne sprekker og innsynkninger på overflaten, men ingen tydelige sprekker er synlige på utsiden av klippen (Figur 31). Dybden er derfor meget usikker. Fjellet viser uregelmessig lagdeling og brudd som øker med dypet (Figur 31c). Vi konkluderer derfor med at det mest sannsynlig vil bli flere små hendelser med ubetydelige volum. Det finnes litt steinsprangaktivitet på fremkanten, men sprekkene virker inaktive. Det ligger flere hus og en vei nedenfor dette ustabile området, og det er mulig at små utglidninger kan nå fram til disse. Det er satt ut gamle bolter på Strandanipa (Figur 31b). Vi trenger å vite opprinnelig posisjon eller gamle avlesninger på disse GPS målinger Tre GPS punkter ble satt ut i høsten Første resultater forventes i GPS mønstret vises i Figur 32 og i Vedlegg Oppsummering og forslag til oppfølging Det er åpne sprekker og innsynkninger på overflaten som avgrenser flere blokker Ingen tegn til nylig bevegelse GPS punkter ble satt ut i

36 Figur 31: Det ustabile området Strandanipa. A) Overblikk. Den svarte linjen markerer det ustabile området og den stiplete linjen viser åpne sprekker eller innsynkninger som deler det ustabile området i flere blokker. B) Den åpne sprekken som skiller det ustabile området i øst. C) det ustabile området sett fra siden. Hele fjellet er kraftig oppsprukket og derfor relativ ustabilt. 34

37 Figur 32: Kart som viser de hovedsprekken på Strandanipa og plassering av GPS punktene på de forskjellige blokker. Fastpunktet vises ikke. 2.8 Lokalitet 9-10: Vik Denne lokaliteten ligger rett øst for tettstedet Vikøyri (9-10 på Figur 8) på sørsiden av Sognefjorden (Figur 33). Før feltarbeidet i 2007 var denne lokaliteten ansett som et høyprioritets objekt. NGU har derfor brukt flere dager med på å undersøke objektet Geologiske undersøkelser Lokalitetene opptrer i en kaledonsk fyllitt som er en forholdsvis svak bergart. Foliasjonen faller enten svakt mot dalen eller svakt inn i fjellet (Figur 34). Det er i de delene av fjellsiden hvor foliasjonen faller ut mot dalen at det kan være større utglidninger. Det er lite bevis for nylig aktivitet i fjellsiden. Den nordligste delen viser mindre steinsprangsaktivitet med ferske overflater (Figur 35a). Den sørligste delen viser noe mindre steinsprangsaktivitet og en mindre sprekk med en veltegeometri. Denne kan ikke utløse noen vesentlig volum (Figur 35b). Et tidligere ras har gått fra den nordligste delen av lokaliteten (Figur 33). Det viser seg at det var en utglidning som var utløst på den svake foliasjonen som faller ut mot dalen. Delen av fjellsiden som er gjenværende på fjellsiden sør fra det tidligere utraste området vist på Figur 33 ligger også over samme svakhetssonen. Derimot er det utviklet en begrenset baksprekk i bakkanten av blokken som strekker seg kun 10m før den dør ut (Figur 35c). Dette betyr at denne delen av fjellsiden er langt ifra løsnet fra fjellsiden. Heller ikke fra luften ser man noen tegn til en åpen sprekk (Figur 35d). 35

38 Figur 33: Ortofoto over Vik som viser den nordligste delen hvor det har gått et gammelt ras, og den sørligste delen hvor det er en markert skrent. Figur 34: Stereonett data for Vik. Skjærsonen i bunnen av fjellet er vist i rødt. Foliasjonen er vist i grønt. Sprekkene i fjellet er vist i blått. Det viser at i noen deler av fjellsiden stuper foliasjonen ut mot dalen. 36

39 Figur 35: Bildebevis fra Vik. A- Den nordligste delen med mindre steinsprangsaktivitet. B- Den sørligste delen med noen mindre steinsprangsaktivitet og en mindre sprekk med veltegeometri (sprekken er åpen). C- Baksprekken som dør ut etter ca. 10m. D- Den sørligste delen sett fra luften. Ingen sprekker er sett GPS målinger De fleste strukturer ligger til rette for et betydelig ras, men det er ikke observert en baksprekk. Vi konkluderer derfor med at det ikke er behov for måleinstrumenter her. Der er også en meget stort praktisk problem å sette ut GPS punkter her hvor det ikke er blottlagt fastfjell og for mye skog til å motta satellittdekningen. Bruk av bevegelsesdata fra InSAR eller LIDAR laserskanning er mye bedre alternativer i dette tilfellet. I det tilfellet hvor InSAR viser utvetydig bevegelse, kan man vurdere å sette opp målingsutstyr, sannsynligvis med reflektorer i fjellveggen Oppsummering Vik har et tidligere ras som er utløst langs lavvinklet og dalrettet foliasjon 37

40 Objektet befinner seg i svak fyllitt som er ideell for å danne utglidninger. Det tidligere raset har utløst seg langs en lavvinklet skjærsone Det er ingen tegn til blokker som er i ferd med å løsne. Dette kan ikke utelukke et betydelig ras herfra i fremtiden Det var bestemt å ikke sette ut GPS punkter her siden det er ingen tegn til utvikling av et ras. Det er heller ikke mulig å sette ut GPS punkter. Hvis dette området blir betegnet som viktig i fremtiden, så kan det skannes med LIDAR. Det bør undersøkes hvis InSAR målingene viser tegn til bevegelse 2.9 Lokalitet 11: Gjøringbøfjellet Gjøringbøfjellet ligger ved Førdefjorden (11 på Figur 8) og ble tidligere registrert av Moxnes (2002). Området ble observert fra helikopter og enkelt feltarbeid ble utført i Geologiske undersøkelser Det ustabile området ligger i gneis og granitt, og foliasjonen faller inn mot fjellet (mot øst). I veggen er det identifisert en sprekk som er maksimalt 0.5m bred og ca. 50m høy. Sprekken dør ut mot dypet (Figur 36A). Det er ingen åpne sprekker eller tegn til fersk bevegelse på overflaten (Figur 36B). Lengden på sprekken er ukjent siden det ikke utgjør noen entydig utrykk på overflaten. Vi vurderer blokken til å ha et maksimalt volum på 30000m³. På grunn av det lille volumet og dårlig definerte strukturer ble dette området bestemt til å ha liten prioritet GPS målinger På grunn av den lav prioriteringen ble det ikke satt ut GPS punkter Oppsummering og forslag til oppfølging Det er ingen sprekker eller strukturer synlige på overflaten. Sprekken som ble observert på veggen, dør ut mot dypet Antatt volum er meget lite Ingen GPS-punkter er satt ut og dette området betegnes som lavprioritet 38

41 Figur 36: Det ustabile området ved Gjøringbøfjellet. A) Sprekken som ble observert på veggen, dør ut mot dypet. B) Det er ingen sprekker eller strukturer synlig på overflaten Lokalitet 12: Hallandsberget Hallandsberget er en sprekkeavgrenset fjellhammer der hovedblokken har et areal på om lag 1000 m 2. Området, som ble lokalisert på satellittbilde og senere undersøkt med feltbefaring, ligger i fjordsiden i ca. 260 meters høyde over kirken og det tidligere fylkesadministrasjonsbygget på Leikanger. 39

42 Figur 37: Bilder fra feltbefaring på Hallandsberget: a) beliggenheten og b) oversiktskart for område 12; c) viser åpen og delvis jordfylt del av baksprekken på Hallandsberget, d) viser nær flattliggende skjærplan under hammeren på Hallandsberget og e) svakt hellende foliasjon ut mot fjordsiden i fyllonitten fra nedre deler av området Geologiske undersøkelser Bergartene i området er mylonittisk gneis og fyllonitt. Foliasjonen har varierende orientering i de øverste deler av området (Hallandsberget, Berghammeren). Nærmere fjorden, i sør, er strøkretningen mer konstant øst-vest og foliasjonen faller svakt mot sør med om lag samme, eller litt svakere helning enn terrengoverflaten (Figur 37e og Figur 38). På Hallandsberget avgrenser et system med åpne ca. NØ-SV sprekker og jordfylte forsenkninger (Figur 37c) to mindre blokker med samlet størrelse på ca m 2. Sprekkesystemet er sammensatt av lange, sub-parallelle NØ-SV sprekker som er sammenkoblet av betydelig kortere ØSØ-VNV sprekker (Figur 38). Dybden av disse strukturene er liten, anslagsvis inntil 5 m. Samlet volum av det mulig ustabile området 40

43 er antatt å være rundt 5000 m 3. Systemet synes lite aktivt og sprekkene er de fleste steder gjenfylte med jord og løv. Det er også åpne sprekker i området øst for hovedblokken (Figur 37b). I fronten, under Hallandsberget, er foliasjonen ofte nær flattliggende eller har lav helningsvinkel (Figur 37d og Figur 38). Lokalt forekommer det mer distinkte skjærplan (Fig. 37d), parallelt med foliasjonen, men det er ikke funnet klare tegn til sprø bevegelser langs disse. Kjerneboringer utført av GEOTEAM (Bergh-Christensen, 1974) antyder en dyperegående sleppe med ca. 30 graders helning mot sør (ut fjorden). Utgående av denne sleppen er ikke observert. Figur 38: Til venstre vises stereografisk plott av foliasjon ved Hallandsberget (grønn), foliasjon i nedre del av området (brun) og dalsidens helning (rød). Stereonettet til høyre viser poler til tensjonsstrukturene på Hallandsberget. Hallandshammeren har tidligere vært undersøkt av NGI (Grimstad og Larsen, 1996), og siden 1970 har det vært utført målinger i 7 målepunkt på baksprekken og i 3 målepunkt på løsblokker øst for den faste blokken. Målingene utført av Leikanger kommune fram til 1988, viser en gjennomsnittlig bevegelse på inntil 3-4 mm/år på tvers av baksprekken. Bevegelsen varierer i baksprekkens lengderetning og en noe raskere bevegelse den siste tiårsperioden er også indikert. Boltene mellom målepunktene er nå i dårlig forfatning, og kommunen vurderer å sette ut nye GPSpunkt. NGI har vurdert målingene og gjort stabilitetsanalyser av det sprekkeavgrensete fjellpartiet. Det foreligger i alt seks rapporter fra NGI, og en rapport fra GEOTEAM (Bergh-Christensen, 1974) om kjerneboringer. NGI (Grimstad & Larsen, 1996) konkluderer med at bevegelsen av hovedblokken er meget begrenset, og at faren for at bevegelsen skal akselerere er meget liten. Blokken vil eventuelt ikke gli ut som én enkel enhet, men episodisk som mindre blokker på noen hundre m 3. En sikringsvoll dimensjonert til å ta imot rasmasser fra Hallandshammeren ble bygget i Vollen anses av NGI som tilfredsstillende for å fange opp de blokkstørrelsene som er mest sannsynlig kan komme fra Hallandsberget. 41

44 GPS- målinger Bevegelsene ligger nær signifikansgrensen for GPS- målinger, og dette anbefales ikke i første omgang. Før det eventuelt plasseres ut GPS- målepunkt anbefaler vi å avvente resultater fra InSAR analysen for å se hvor aktivt fjellpartiet og området i øst har vært de siste 15 årene Oppsummering Det mulig ustabile området har et lite volum, rundt 5000 m 3 En eventuell utglidning vil trolig skje episodisk som mindre blokker En rasvoll er dimensjonert for å fange opp rasblokker Med unntak av målingene er det ingen direkte feltbevis for aktive bevegelser på noen av strukturene som avgrenser hovedblokken Det er ikke registrert klare utglidningsplan i skråningen under Hallandsberget I de øvre deler av området har foliasjonen liten fallvinkel. Fallretningen er varierende, og også inn i fjordsiden Lengre nede faller foliasjonen ut fjordsiden, men fallvinkelen er liten (< 30 ) Vi prioriterer ikke utsetting av GPS- punkt på nåværende tidspunkt Vi anbefaler resultat av InSAR analysen før det vurderes å sette ut GPS-punkt 2.11 Lokalitet 13: Stopelen Fjellpartiet ved Stopelen på vest siden av Høyangerfjorden (13 på Figur 8) ble kartlagt i 2005 og det er utarbeidet egen rapport med kartbilag fra dette arbeidet (Henriksen 2005). GPS-målepunkt (Figur 39) ble satt ut høsten 2005 og målt opp første gang 12. september

45 Figur 39. Oversiktskart for Stopelen (øverst) og detaljkart (nederst) med viktige sprekkesoner og GPS målepunkt. Figur 40: Bilde av Stopelen fra Gråberget (lokalitet 22). Røde symboler viser GPS-målepunkt. Underst: b) bruddsone i den vertikale nordveggen av Stopelen, og c) detaljbilde av bruddsonen 43

46 Geologiske undersøkelser I tillegg til en rekke langsgående baksprekker er det flere tversgående sprekker og en langsgående bruddsone med østlig fall ut fra fjellsiden (Figur 40b, c ). Men de ulike strukturene synes ikke å være koblet sammen i et dynamisk (aktivt) system. Dette er heller ikke indikert av bevegelsesmålingene. Området er ca. 500 langt og 250 bredt. Hvis en antar en dybde av blokken på ca. 100m, utgjør dette et volum på c. 12,5 millioner m 3. Ut ifra det diskontinuerlige sprekkesystemet og tvetydighet i GPSdataene er det usannsynlig at dette skulle utgjør et realistisk volum GPS-målinger Resultatene frå GPS målingene etter nesten to år er presentert i Vedlegg 4. GPSmålepunktene viser relativt store høydeendringer i form av heving (Figur 41). Eventuelle oppadrettede bevegelser av blokker i området kan ikke forklares ut ifra strukturgeologiske og hydrogeologiske arbeidsmodeller. På grunnlag av nåværende data anses likevel faktiske bevegelser av målepunktene som minst sannsynlig. Flere GPS-målinger fra år til år vil kunne avgjøre om de vertikale bevegelsene i området er reelle. Endringer i horisontalplanet er ikke signifikante (Figur 41). Retningsdataene viser heller ikke noe entydig bilde for fjordrettet bevegelse og bekrefter problemene sett i høydedataene (Figur 42). Vi anbefaler flere års måleserier her for å vurdere om det er noe signifikant pålitelige resultater å hente fra disse dataene. For nærmere diskusjon og detaljer angående prosessering av data vises til Eiken (2007). Siden det ser ut til å være noe problemer med de første GPS målingene gis dette objektet høy prioritet for InSAR undersøkelse i løpet av

47 Figur 41: GPS-målepunktene viser relativt store høydeendringer i form av heving. Eventuelle oppadrettede bevegelser av blokker i området kan ikke forklares ut ifra strukturgeologiske og hydrogeologiske arbeidsmodeller. På grunnlag av nåværende data anses likevel faktiske bevegelser av målepunktene som minst sannsynlig. Flere GPS-målinger fra år til år vil kunne avgjøre om de vertikale bevegelsene i området er reelle. Endringer i horisontalplanet er ikke signifikante. For nærmere diskusjon og detaljer angående prosessering av data vises til Eiken (2007). 45

48 Figur 42: Retning av bevegelsene på GPS punktene på Stopelen. Dette viser at det er en stor variasjon i retning og at dataene er langt i fra entydig. Denne variasjonen bekrefter usikkerheten i dataene fremvist i Figur 41 for de vertikale dataene. Flere års måleserier er nødvendig før pålitelige konklusjoner kan trekkes frem fra disse dataene Oppsummering Gamle målinger ( ) og de nye GPS-baserte endringsmålingene tilsier at det er ingen signifikante endringer på Stopelen Bruddsonene er ikke koplet sammen i et dynamisk system GPS- målingene vil eventuelt kunne fange opp om en slik framtidig kopling skulle finne sted. På det nåværende tidspunktet viser ikke GPS dataene et entydig bilde av bevegelse Dette objektet er en god kandidat for undersøkelse med InSAR 2.12 Lokalitet 14: Rustøyane (Oldenvatnet) Det ustabile området ligger ovenfor den sørlige enden av Oldevatnet (14 på Figur 8) og ble tidligere dokumentert av NGI (Lied, 1975). NGI har gjennomført 46