Hvordan lærer bønder i Oppland?

Transkript

1 ØF-notat 2/2015 Hvordan lærer bønder i Oppland? Rapport fra et forprosjekt av Bjørnar Sæther

2

3 ØF-notat 2/2015 Hvordan lærer bønder i Oppland? Rapport fra et forprosjekt av Bjørnar Sæther

4 Tittel: Forfatter: Hvordan lærer bønder i Oppland. Rapport fra et forprosjekt Bjørnar Sæther ØF-notat nr.: 2/2015 ISSN nr.: Prosjektnummer: 1210 Prosjektnavn: Oppdragsgiver: Hvordan lærer bønder i Oppland? Oppland fylkeskommune Prosjektleder: Referat: Bjørnar Sæther Basert på intervjuer med bønder i Oppland og med støtte i litteraturen peker notatet på fem læringsarenaer. Relasjoner med nærstående er avgjørende for aksept for utviklingsarbeid og det foregår læring der kone/mann/partner begge er faglig involvert i gårdsdrifta. Naboer og bygda kan potensielt bety mye for læring, men det er store variasjoner i hvor aktivt bønder bruker nærmiljøet som en læringsarena. Rådgiverne til NLR, Tine og Nortura utgjør en bærebjelke for kompetansetilbudet i landbruket, men tilbudet kunne vært brukt mer aktivt. Fagtidsskrift er en viktig kilde til å spre både forsknings- og erfaringsbasert kunnskap. Den femte læringsarenaen er gjennomføring av større utbyggingsprosjekter som overgang til løsdrift og melkerobot, der nettverk av kunder og leverandører i samspill med melkeprodusent utgjør en tidsavgrenset læringsarena. Emneord: Læring i jordbruket, kompetanseheving og innovasjon i jordbruket, kompetansestrategi for jordbruket, Oppland Dato: April 2015 Antall sider: 38 Pris: Kr 90,- Utgiver: Østlandsforskning Postboks Lillehammer Telefon Telefaks epost: post@ostforsk.no Publikasjonen er vernet etter åndsverkloven. Eksemplarfremstilling utover til privatbruk, er bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtalt med Kopinor ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffeansvar.

5 FORORD Oppland fylkeskommune har i partnerskap med landbrukets organisasjoner over flere år arbeidet med rekruttering, utdanning og likestilling i landbruket gjennom RULL prosjektene. I forbindelse med RULL 2 har Fylkeskommunen og partnerskapet en målsetting om å utvikle en kompetansestrategi for landbruket i fylket. Som et ledd i å utarbeide en kompetansestrategi ble det høsten 2014 etablert et forprosjekt med tittelen «Hvordan lærer bønder i Oppland?». Denne rapporten redegjør for arbeidet i prosjektet med vekt på presentasjon av synspunkter og vurderinger som er frakommet under informant intervjuene. Vi vil takke alle som har bidratt til å gjøre dette arbeidet mulig. Det inkluderer Oppland bonde og småbrukerlag, Oppland Bondelag, Nortura rådgivning, Tine rådgivning og NLR Oppland. Ikke minst går takken til alle som har stilt opp til intervju og bidratt med sine erfaringer og synspunkter på de spørsmål som er reist. Uten dere hadde ikke prosjektet latt seg gjennomføre. Lillehammer, april 2015 Merethe Lerfald forskningsleder Bjørnar Sæther prosjektleder

6

7 Innhold Sammendrag Innledning Faglig perspektiv Læring og læringsarenaer Læringsarenaer i praksis Nærstående Naboer og bygda Betydningen av lokalmiljøet for sauehold Planteprodusenter på Toten Betydningen av rådgivere Betydningen av fagblad Læring i prosjekt Drøfting Det regionale innovasjonssystemet Konklusjoner og forslag til tiltak Referanseliste Figurer Figur 1 Praksisbasert læring Figur 2 Nivåer for læring Figur 3 Innovasjonssystemet innen jordbruket i Oppland Tabeller Tabell 1 Hvor viktig er hver av kildene nedenfor for deg når det gjelder ny kunnskap i gårdsdrifta?. Bønder i Norge, prosent. N= Tabell 2 Tabelltekst (N=70) Tabell 3 Læringsarenaers kritiske funksjon Tabell 4 Hjemstedregionen for elever ved Valle vgs. Skoleåret 2013/

8

9 SAMMENDRAG Dette forprosjektet inngår som en del av arbeidet med å utvikle en kompetansestrategi for jordbruket i Oppland. Målet med forprosjektet har vært å undersøke hvordan kompetanse og læring inngår i strategier for videreutvikling av et mindre antall jordbruksbedrifter i Oppland. Den kartleggingen som er gjort her er en virkelighetsbeskrivelse som er ment å informere diskusjoner om strategier og tiltak for å videreutvikle kompetansetilbudet innen landbruk i Oppland. Omkring 25 primærprodusenter innen melk, sau og planteproduksjon har vært intervjuet, fleste intervjuer har vært gjort blant melkeprodusenter i Gudbrandsdalen. Gjennom intervjuene har det vært forsøkt å kartlegge konkrete læringspraksiser og termen «læringsarena» blir introdusert. Det ligger en antakelse til grunn om at læring ofte skjer i relasjon med andre. «Andre» kan være nærstående som mann/kone/partner, det kan være partnere i ei samdrift, naboer, rådgivere, eller andre typer kolleger eller eksperter. Den geografiske dimensjonen inkluderer flere nivåer fra eget gårdstun til, for et lite mindretall, internasjonale nettverk. Basert på intervjuene og relevant faglitteratur vil vi trekke fram følgende funn fra undersøkelsen: Bøndene er i hovedsak fornøyd med kompetansetilbudet innen jordbruk. Det er grunn til å anta at det gode rådgivningstilbudet bør benyttes mer aktivt av flere bønder. Unge bønder er til dels meget aktive brukere av kompetansetilbudet. Det er betydelige, trolig systematiske forskjeller mellom jordbrukets ulike produksjoner i hvordan bønder lærer Tilbudet av anvendt forskning basert på forutsetningen til jordbruket i fjell og dalbygdene er under press 5

10 6

11 1 INNLEDNING Innledningen gir bakgrunn for prosjektet og redegjør for hovedspørsmål som drøftes i notatet. Deretter vil faglig perspektiv bli kommentert. Hoveddelen av notatet presenterer og diskuterer fakta, uttalelser og vurderinger som informantene har redegjort for. Deretter kommer en oppsummerende del der bønders læringsarenaer presenteres, sammen med innovasjonssystemet innen jordbruket i Oppland. Avslutningsvis vil det bli gitt anbefalinger i forhold til videre arbeid med utvikling av en kompetansestrategi for jordbruket i Oppland. Det ble tidlig valgt en kvalitativ, intervjubasert tilnærming for prosjektet ut i fra flere årsaker. Den viktigste er at det finnes lite forskning omkring læring, kompetanseheving og innovasjon i primærjordbruket. Denne næringen er ikke del av Statistisk sentralbyrå sine regelmessige studier av innovasjon i næringslivet. Det er heller ikke mange utenlandske studier med relevans for norsk landbruk. Det viktigste forskningsarbeidet i Norge er Bjørn G. Hansens studie av problemløsing blant norske melkeprodusenter (Hansen 2013). I Trøndelag er det nylig utgitt en rapport som diskuterer behov og utfordringer i forbindelse med rådgivning til bonden (Stræte 2014). Et forprosjekt med 30 informanter kan ikke gi utfyllende svar på hvordan bønder i Oppland lærer. Prosjektet må sees som en første tilnærming til et komplekst og omfattende spørsmål. Informantene gir oss innsikt i hvordan et mindre antall bønder faktisk lærer, hvordan kompetanse inngår som et ledd i drifta på gården og hvordan de vektlegger kompetanseheving som et ledd i å videreutvikle gården. En systematisk kartlegging av informantenes beskrivelser gir en pekepinn på hvordan læring foregår. Basert på informantenes svar er det identifisert fem læringsarenaer; nærstående, naboer og bygda, rådgivere, fagblader og læring i prosjekt. Denne rapporten beskriver disse læringsarenaene med utgangspunkt i informantens svar, men også sett i lys av tidligere forskning og andre kilder. Et hovedpoeng er at læringsarenaene fungerer ulikt for de ulike produksjoner, for eksempel er rådgivere mer brukt blant melkeprodusenter enn blant saueprodusenter. Nettverk i en eller annen form er viktige for mange produsenter, men nettverkene har ulik karakter både innad i en type produksjon og mellom produksjoner. Spørsmålene som drøftes i denne rapporten er: Hvilke arenaer er viktige for kompetanseheving blant bønder i Oppland? Hvordan brukes disse arenaene til kompetanseheving? 7

12 Målet er å få det som benevnes «tykke beskrivelser» av hvordan læring og kompetanseheving foregår blant et utvalg bønder i Oppland. I prosjektet har det vært dialog med Oppland bonde og småbrukerlag, Oppland Bondelag og rådgivere fra Nortura, Tine og Norsk landbruksrådgivning. Avgrensingen av prosjektet ble gjort i samarbeid med partnerne slik at intervjuobjekter er valgt blant melkeprodusenter i Gudbrandsdalen, sau og geit produsenter i Valdres og planteprodusenter på Hadeland/Toten. 8

13 2 FAGLIG PERSPEKTIV I dette prosjektet er det valgt en kvalitativ tilnærming med stor vekt på informantintervjuer. Forskeren har gjort avtaler med, og besøkt 30 informanter hjemme på gården, eventuelt kontoret. Av disse var 25 personer primærprodusenter, de resterende rådgivere, forskere eller administratorer. Det har vært tatt kontakt med nærmere 70 produsenter via SMS, av disse ble det altså gjort avtale med 25. Rådgivere har bidratt med navn på mulige informanter. Lengden på intervjuene har variert fra 30 til 120 minutter, typisk om lag 45 minutter. En styrke ved intervjubaserte undersøkelser er at de egner seg til en første undersøkelse av et fenomen det er lite kunnskap om (Ragin og Amoroso 2011). Bortsett fra Hansens (2013) studie av problemløsning blant melkeprodusenter er det lite etablert kunnskap om hvordan bønder lærer. En annen styrke ved intervjubaserte undersøkelser er at de kan få fram nyanser og sammenhenger. Hva betyr det at en rådgiver eller nabo betyr «mye» som en kilde til kunnskap? Svarene fra informantene i denne undersøkelsen viser at det ikke nødvendigvis betyr det samme blant et utvalg produsenter. Kvalitative undersøkelser gir videre informantene en stemme, det er primærprodusenter som først og fremst kommer til orde i denne undersøkelsen, i mindre grad «eksperter» eller myndighetspersoner. Svakheten ved kvalitative studier er at de alene ikke gir svar på hvor stort omfang de beskrevne måtene å lære på har. I 2014 var det jordbruksbedrifter i Oppland. For å vite noe sikkert om hvor representative de funnene som presenteres her er, bør ideelt sett alle delta i en spørreskjemabasertundersøkelse, alternativt at det trekkes et representativt utvalg som deltar i en spørreundersøkelse. Det teoretiske perspektivet som ligger til grunn for denne studien har hentet inspirasjon fra to hovedretninger innen litteraturen. Den ene retningen tar utgangpunkt i læring som en sosial prosess som foregår imellom mennesker og imellom mennesker i ulike organisasjoner. Dette perspektivet på læring har blitt satt i samband med en systembasert innovasjonsforståelse, innovasjon foregår i skjæringspunktet mellom bedrifter og organisasjoner. Et sentralt funn i denne tradisjonen er at 80 prosent av alle innovasjoner foregår i skjæringspunktet mellom bedrifter eller organisasjoner. Innen dette perspektivet er det gjort mye forskning rundt nasjonale, regionale og sektorielle innovasjonssystemer (Asheim og Isaksen 2008). Et viktig trekk ved utvikling og bruk av ny kunnskap i jordbruket er at bønder er små aktører uten egen forskningskapasitet. Leverandørene er ofte store selskaper, gjerne 9

14 transnasjonale som John Deere eller Monsanto. Forskning og utvikling som gjøres innen ugrasmidler blir en del av kunnskapsgrunnlaget i jordbruket når disse produktene fra kjemisk industri anvendes. Innovasjoner tilføres derfor jordbruket fra andre næringer. Et eksempel er melkeroboten som ble utviklet av Lely og delaval fra 1980 åra og framover. Den kunnskapen av både vitenskapelig og mer erfaringsbasert karakter som er innebygd i roboten har gjort det mulig for bønder å gjøre betydelig prosessforbedringer i sin produksjon. Dette har betydning både for det enkelte bruk og på bransjenivå ved å framskynde strukturendringer. Litteratur basert på europeiske forhold beskriver jordbrukets lærings og innovasjons system («Agricultural knowledge and innovation system» (AIKS)) (EU SCAR 2012). Med utgangspunkt i jordbrukets verdikjede beskrives de viktigste kunnskapsaktørene. De inkluderer leverandører av for eksempel maskiner og såkorn på den ene siden og næringsmiddelindustri, handel og forbrukere på den andre. I sentrum befinner bonden seg med sin utdanning og tilbydere av rådgivning og andre tjenester. Den andre hovedretningen med relevans for å forstå læring i jordbruket tar utgangspunkt i ledelse og småbedrifter. Mye av forskningen innen ledelse tar utgangspunkt i de store bedriftene, det er lite av litteraturen som eksplisitt tar opp ledelse i småbedrifter (Atherton 2003). I tillegg til at bedriftene i jordbruket er små, så er de aller fleste av dem å regne som familiebedrifter. Ledelse er ingen egen isolert funksjon, ledelse av gården er forankret i familiens behov. De få studiene som finnes av ledelse i jordbruket (Eikeland og Lie 1999, Rantamäki Lahtinen 2009), er derfor viktige som et utgangspunkt for denne studien. Det at beslutninger er forankret i hushold er viktig og kan etter forfatterens vurdering være med å forklare at bønder ikke alltid tar de valgene som er bedriftsøkonomisk mest lønnsomme. I stedet for å optimalisere driften ut i fra bedriftsøkonomiske parametere, legges driften hos noen produsenter på et nivå som er tilfredsstillende ut i fra andre hensyn i husholdet, som tidsbruk og vilje til å ta risiko på familiens vegne. 2.1 Læring og læringsarenaer Læring er her forstått som forankret i den praksis den enkelte bonde står i. Det er de konkrete erfaringene knyttet til eget gårdsbruk som er utgangspunktet. Starten på en læringsprosess blir de vurderinger som gjøres av dagens praksis. Fungerer produksjonene av korn, melk etc. som ønskelig? Hvilke problemer kan observeres, for eksempel knyttet til dårlig forkvalitet eller lave kornavlinger? Disse konkrete og i dette tilfelle målbare problemene danner utgangspunkt for det som benevnes en refleksiv observasjon (Figur 1). Problemeier tenker over problemet, hva det kan skyldes og om det kan løses. Den abstrakte konseptualiseringa kan for eksempel peke i retning av at jorda har feil Ph eller at tørrstoffinnholdet i graset er for høyt. Denne praksisbaserte måten å forstå læring på er inspirert av pragmatisme og kognitiv teori. Det er en retning innen studier av kunnskap og samfunn der læring er en prosess, kunnskap blir etablert gjennom bearbeiding av 10

15 erfaringer (Kolb 1984). En effektiv læreprosess er avhengig av fire typer egenskaper; evne til å ta inn over seg konkrete erfaringer, evne til å reflektere over erfaringene, evne til å abstrahere fra en situasjon av typen «hva er egentlig problemet», samt evne til å eksperimentere med mulige forbedringer. Figur 1 Praksisbasert læring Konkret erfaring Aktiv eksperimentering Refleksiv observasjon Abstrakt konseptualisering Kilde: Kolb (1984) Diskusjoner om hva problemet består i og hvordan det kan løses kan foregå ene og alene i hodet på bonden eller han/hun kan diskutere problemene med familie, naboer, rådgivere eller andre. Vi betegner de stedene der diskusjonene foregår for læringsarenaer, enten i en en til en relasjon med samboer eller rådgiver eller på kollektive læringsarenaer som kurs og møter. Basert på diskusjonene foreslås tiltak som iverksettes gjennom en aktiv eksperimentering. Resultatene av disse tiltakene vil inngå i de konkrete erfaringene som gjøres neste vekstsesong og vil igjen danne grunnlag for nye observasjoner. I Trøndelag har landbruksnæringa og forskningsmiljøer startet en debatt om hvilke tilgang brukerne, i denne sammenheng særlig bøndene, har til jordbruksforskning. I lys av figuren over blir spørsmålet i hvilke grad bønder kan dra nytte av forskning i den abstrakte konseptualiseringen av egne, praksisbaserte problemer. Kunnskapsbasen til jodbruket er stor og den utvides stadig, men det er en utfordring at kunnskapen ikke er godt nok tilgjengelig for rådgivere og praktikere (Grande et al. 2014). Det finnes neppe enkle svar på dette spørsmålet, men et første tiltak vil være å sette problemet på dagsorden slik man har gjort i Trøndelag. Problemet er neppe mindre i Oppland. 11

16 I Trendundersøkelsen i norsk landbruk2014 (Stræte 2014) er bønders kilder til kunnskap kartlagt (Tabell 1). Tabell 1 Hvor viktig er hver av kildene nedenfor for deg når det gjelder ny kunnskap i gårdsdrifta? Bønder i Norge, prosent. N= Svært viktig Ganske viktig Litt viktig Ikke viktig Bruker ikke denne kilden Total Fagtidsskrifter, aviser Bønder i nærheten Internett Rådgivere i NLR Leverandører av utstyr Rådgivere i samvirkebedrifter Bønder i andre deler av landet Kilde Stræte (2014). De kildene til ny kunnskap som er kartlagt på nasjonalt nivå (Stræte 2014) er delvis overlappende med de som er identifisert i denne studien. I denne studien er de viktigste arenaene for læring identifisert til å være: nærstående, naboer og bygda, rådgivere, fagblader og læring i prosjekt. Innledningsvis var internett og fagmesser inkludert i intervjuguiden. Disse kategoriene ble imidlertid etter hvert utelatt da informantene i liten grad oppga at det var viktige kilder til læring. Relasjon til nærstående er identifisert å være dels et premiss for læring, dels å være en arena for læring. Internett er kategorisert som en kilde til ny kunnskap av relativt mange bønder i Trendundersøkelsen. I denne studien fra Oppland oppgir informantene at de bruker internett til søk på Finn.no og lignende sider for oppslag. Kun et lite mindretall av yngre bønder brukte internett aktivt for å søke kunnskap om direkte produksjons relatert stoff fra for eksempel Bioforsk og Yara. Derfor er ikke internett kategorisert som en av de fem viktige læringsarenaene i dette prosjektet. Det betyr ikke at internett ikke kan bli en viktig læringsarena framover. En planlagt kunnskapsportal for landbruket i Oppland og Hedmark kan utløse nye muligheter for å bruke nettet aktivt. Målet i denne studien er ikke bare å kartlegge kildene til læring, men å forstå litt av hvordan de på ulike måter inngår i læreprosesser, hvordan de brukes, eller ikke brukes, av ulike bønder. 12

17 3 LÆRINGSARENAER I PRAKSIS Utgangspunktet for læring er bondens egen motivasjon, holdninger og utdanning. De seinere åra har det vært økende fokus på utdanning innen landbruket og det er gjort kartlegginger av utdanningsnivået både til etablerte bønder og de som er på vei inn i næringa. Utdanningstilbudet innen landbruk på videregående nivå er evaluert (Sæther et al 2014), og et nasjonalt utvalg arbeider med å styrke rekruttering til landbruket. Det diskuteres om det skal innføres konkrete krav til utdanning for å kunne jobbe som selvstendig bonde. Disse diskusjonene og litteraturen vil ikke bli presentert her, men vi vil peke på at bondens utdanning, holdninger og evne til problemløsning påvirker i hvilken grad bonden inngår i nettverk og de økonomiske resultatene (Hansen 2013). Tabell 2 Utdanning og bruttofortjeneste innen melkeproduksjon (N=70) Type utdanning Gjennomsnittlig bruttofortjeneste pr. liter melk, 2007 (NOK) Annen ikke landbruksfaglig utdanning, ikke høgere utdanning 1,543 Agronomutdanning 2,023 Høgere landbruksutdanning 2,364 Kilde: Hansen (2013) En god grunnutdanning innen landbruk gir melkeprodusenter et bedre økonomisk resultat. Hansens funn tyder også på at bønder med landbruksutdanning i større grad deltar i nettverk, noe som trolig skyldes at de har gode forutsetninger for å delta i faglige samtaler. Det er videre viktig å påpeke at motivasjon og holdninger ikke er statisk. Gjennom en lang yrkeskarriere kan disse faktorene endre seg. Med dette som et utgangspunkt vil vekten her bli lagt på de arenaene bonden inngår og der læring, faglige diskusjoner og kompetanseheving kan foregå. 3.1 Nærstående Forholdet mellom bonden og nærstående i form av ektefelle eller samboer er avgjørende for læring og for videreutvikling av gårdsbruk mer generelt. For det første må nærstående gi aksept for den virksomheten som drives på gården, det må være enighet i husholdet om å satse på og videreutvikle økonomisk aktivitet basert på gårdens ressurser. Dette kan sees på som et premiss for videreutvikling av gården, i seg selv gir ikke en slik felles aksept nærstående i mellom utvikling, men uten en slik enighet vil utvikling være vanskelig. 13

18 Jordbruket er neppe i noen særstilling i forhold til andre småbedrifter. Fra forskning på entreprenørskap er det påpekt at en praktisk og følelsesmessig aksept er avgjørende for at entreprenører skal kunne vie mye av sin tid og andre ressurser til å videreutvikle bedriften (Atherton 2003). Det legges derfor til grunn at aksept nærstående imellom er en forutsetning for læring. En melkeprodusent i Gudbrandsdalen formulerte seg slik: «Kona betyr mye selv om hun ikke er ekspert» I spørreundersøkelsen «Trender i norsk landbruk 2014» (Storstad og Rønning 2014) oppgis at 18 prosent av ektefeller/samboere ikke deltar i gårdsdriften, 64 prosent deltar inntil et halvt årsverk, mens hos 18 prosent av respondentene er deltagelsen over et halvt årsverk. Den kvalitative betydningen av deltakelse er det ikke mulig å lese direkte ut av denne type tall, men en tolkning tilsier at det på de fleste gårdsbruk er et fellesskap rundt gårdsarbeidet. Det er ikke bare ektefelle/samboer som arbeider utenfor gården, også 69 prosent av bøndene som har deltatt i trendundersøkelsen oppgir at de har arbeid utenfor gården. Andelen bønder som oppgir å ha full stilling utenfor gården er på 30 prosent, ikke stort mindre enn andelen på 34 prosent av ektefelle/samboer som oppgir å ha full stilling utenfor gården. Dette kan peke i retning av at gårdsbruket er et arbeidsfellesskap som har en varierende, men avtakende grad av økonomisk betydning for husholdet. Det er viktig å merke seg at arbeidsfellesskapene også inkluderer barn og kårfolk. Av kårfolk deltar 45 prosent i arbeidet (Storstad og Rønning 2014). I mine intervjuer var det mange som la vekt på betydningen av foreldres arbeidsinnsats, de har eksempelvis ansvar for viktige oppgaver som melking eller grashøsting, selv om de er godt over 70 år. Enkelte ser foreldres (les fedres) betydning for egen læring som helt avgjørende. Det finnes eksempler blant informantene på godt voksne bønder som mener at deres viktigste kilde til læring var det de lærte av sine foreldre som unge. Den kunnskapen de har tilegnet seg seinere ansees som mindre viktig. I forhold til egne barn og deres betydning for gården så angir Trendundersøkelsen at 73 prosent av barna deltar noe i gårdsarbeid. En slik arbeidsinnsats er viktig nok, men barnas holdninger i forhold til framtidig overtakelse av gården ansees å være av avgjørende strategisk betydning. Alle informantene ble spurt om hvilke planer de hadde for utvikling av gården. Informantene over 55 år så dette spørsmålet i sammenheng med egne barns framtidsplaner. Svarene de ga inneholdt store variasjoner. En informant pekte på at han ikke ville gjøre noen nye utviklingstiltak før barna hadde avklart om de ville ta over gården. Når en slik avklaring ville komme framsto som uklart. Hos en annen informant hadde barna avklart hvem som skulle overta. Sønnen som skulle overta hadde allerede laget tegninger og utredet løsninger for nye driftsbygning på gården som del av landbruksutdanningen sin. En tredje informant hadde investert i nytt fjøs med robot for fem år siden slik at alt var «på stell» når sønnen overtar fra En fjerde informant ventet på avklaring fra sine barn. Han håpet at en av dem ville overta. Hvis en 14

19 av dem ville overta var han villig til å gå inn med betydelig egenkapital for å bygge ny driftsbygning med robot og løsdrift på gården. En siste informant har en stor produksjon, men ingen til å overta. Han har investert hele livet, men har nå ingen planer om videre investeringer. Han vil nå få til et størst mulig årlig overskudd for å få en best mulig pensjon. Betydningen av å ha egne barn som vil overta synes derfor å være stor. Betydningen er todelt; praktisk og emosjonell. Rent praktisk er det nødvendig å vite om det blir videre drift på sikt for å kunne planlegge nyinvesteringer. Kan en forutsette drift på lang sikt, kan det komme inne nye ukjente eiere med helt andre planer, eller er det mulig at drifta på gården legges ned? Det kan også være usikkerhet knyttet til om nye investeringer avspeiles i kjøpesummen ved et eventuelt salg av garden. En rasjonell planlegging for videre utvikling av gården krever svar på disse helt avgjørende spørsmålene. For det andre er det følelsesmessige sider knyttet til om egne barn vil overta gården og drive videre. Eventuelt om de vil overta, men legge ned drifta og leie ut jorda. Dette er kompliserte spørsmål, for en videre diskusjon av generasjons skifte, se Andgard et al (1996). I lys av dette notatet der vi er opptatt av læring og kompetanseheving for å videreutvikle gårdsbruk er det viktig å være klare over at intervjuene peker på at videre utvikling av gården avhenger av om noen vil overta den og at dette vil spille inn lenge før en faktisk overtakelse finner sted. Forventninger om at egne barn vil overta drifta motiverer bonden til utvikling av gården mange år før overtakelsen. Forventinger om det motsatte legger en klar demper på planene om videre investeringer. En avklaring rundt barnas framtidsplaner synes å være premissgivende for videreutvikling av gården. 3.2 Naboer og bygda Ved starten av prosjektet lå det en forventning til grunn om at miljøet i nabolaget og bygda ville være en viktig ressurs for læring og kompetanseheving for bønder. Denne forventingen var begrunnet i at det er mye forskning og mange rapporter fra andre næringer, innen industri og service, som tilsier at lokalmiljøet potensielt kan være en viktig kilde til læring og innovasjon. På dette punktet kan det henvises til betydelig forskning på klynger og næringsmiljøer i Norge og internasjonalt (Isaksen og Asheim 2008). Når det gjelder betydning av lokalmiljøet for læring og innovasjon innen jordbruk er det lite forskning å vise til. En studie fra Toscana (Italia) pekte på en historisk forankret kultur for samhandling og innovasjon som en forklaring på regionenes suksess innen mat og drikke. En studie av jordbruksmiljøet på Jæren pekte også på historiske og kulturelle årsaker til den sterke produksjonsveksten innen melk og svinehold i regionen (Sæther 2014). Dagens bønder på Jæren viderefører en kultur der det å arbeide hardt, satse stort og tåle risiko er viktige kjennetegn. Denne og andre studier peker på at landbruksmiljøet på Jæren har klyngeegenskaper, bøndene på Jæren er del av en større klynge med sysselsatte innen jordbruk, næringsmiddelindustri, havbruk og forskningsinstitutter som Måltidets 15

20 hus. Samtidig er Jæren et unikt case, det finnes ikke tilsvarende større miljøer innen jordbruk med en innebygd sterk utviklingsdynamikk i Norge. Alle informanter i denne undersøkelsen ble spurt om hva naboer og bygda betyr for læring og kompetanseheving. Svarene som ble gitt pekte på at naboer og bygda betyr alt fra veldig lite til å være meget viktig. De som er i samdrift er knyttet sammen økonomisk og juridisk og kommer i en særstilling i en beskrivelse av hva naboer betyr. I hvilke grad samdrifter fungerer som læringsarenaer varierer blant de som er intervjuet i denne undersøkelsen. En form for samdrift fungerer slik at en person er ansvarlig for drift, mens de andre deltakerne er passive. De har lagt sin melkekvote inn i samdrifta, men tar ikke del i den daglige drifta. Den som er ansvarlig for drifta får dermed lite faglig støtte internt i samdrifta og må søke ut til rådgivere og andre for å diskutere. Motsatt er det samdrifter der alle deltakerne arbeider aktivt i samdrifta. Blant disse kan det være en nøye organisert arbeidsdeling, for eksempel ved at en er ansvarlig for grasproduksjon og foring, en ansvarlig for avl og en for alt det tekniske. Dette gir en mulighet for utvikling av spisskompetanse hos deltakerne som sett utenfra synes meget fornuftig, gitt den høye graden av kompleksitet i en avansert biologisk produksjon som melkeproduksjon. Gitt den høye kompetansen innad i samdrifta er det mindre behov for å søke mer almene råd i bygda. Det er i stedet behov for å knytte til seg spisskompetanse på de ulike feltene for å ha diskusjonspartnere. Melkeprodusenter i Gudbrandsdalen bruker naboer og bygda på høyst ulike måter. På den ene siden er det områder i dalføret der det nesten ikke er melkeprodusenter igjen. De som driver videre opplever ikke at det er noe miljø lokalt. En produsent formulerer seg slik på spørsmål om hva miljøet i bygda betyr for ham i forhold til læring: «Det er ingen stor kilde til læring, minimal betydning. Mange har sluttet. Vi ser flere eksempler på at junior starter opp og driver noen år, og så legger han ned.» For å møte kolleger og være del av et miljø må de gjenværende reise ut av bygda. Noen velger det, mens andre kanskje er i ferd med å resignere og dermed ikke aktivt oppsøker sterke produsentmiljøer. De jobber videre på egenhånd. For disse blir kontakten med Tines og NLRs rådgivere fort den eneste kanalen for å oppdatere kompetansen. En annen kategori består av produsenter som er svært bevisste på å bygge sterke faglige nettverk. En melkeprodusent i Gudbrandsdalen var svært bevisst på å bygge nettverk lokalt. På spørsmål om han var del av nettverk svarte han: «Jeg har forskjellige nettverk, de er gradert. 1)Har ett nettverk av folk som har bygd ut og er på hugget. 2)Så har jeg et nettverk med nærliggende naboer som er litt eldre og ikke har bygd ut. Vi drikker kaffe sammen. 3)Så har jeg et perifert i bunnen, folk jeg kjenner litt, snapper opp litt. Likesinnede som bor lenger unna, som jeg treffer på seminar. 4) Så har vi toppene i bygda, de 16

21 som virkelig satser og er svært dyktige, de kan jeg ringe til hvis jeg har spørsmål. Jeg suger ut informasjon av dem, det dreier seg om 3 4 stk». Denne melkeprodusenten har svært gode resultater å vise til selv om han ikke har formell landbruksutdannelse. Det lokale uformelle nettverket har fungert som en kompenserende strategi. En annen produsent formulerte seg slik på spørsmål om hva miljøet i bygda betyr for ham: «Det betyr mye, vi får små tips her og der, nesten umerkelig. Treffer folk på Felleskjøpet, kolleger. Kollegaen min har svært god husdyrkompetanse, særlig på sau så han drar jeg veksler på. Jeg startet med sau fordi han driver med det.» I tillegg til de uformelle nettverkene har vi de formelle nettverkene for melkeprodusenter i form av produsentlag. Slike lag er åpne for alle med melkekvote. En av informantene forklarer her hvordan produsentlaget fungerer i hans område: «Vi hadde pubkvelder, vi kalte det for det for da kommer folk. Da hadde vi inviterte foredragsholdere. Alle som har melkekvote er med i produsentlaget, både Tine og Q, men Q er i mindretall. Jeg er med i styret, vi er tre fra område A og en fra område B i styret. Område B har mindre produksjon enn område A. En av Tines rådgivere er sekretær. Neste trinn er regionmøter, Tine Øst for hele Østlandet. Jeg møter som en av to for vårt område. Andre regioner har få produsenter, det er like mange i Vestfold som i vårt område. Her hos oss vil folk satse og investere.» Denne informanten bruker produsentlaget aktivt. Andre har et mer perifert forhold til det. På spørsmål om hva produsentlaget betyr, svarte en at: «De har et par produsentmøter i året der vi prøver å være med. I høst var det studietur med Tine til Oslo og Østfold». Produsentlagene har en potensiell viktig rolle som en organisert arena for erfaringsutveksling, lokal kunnskapsspredning og nettverksbygging. Regionmøtene for hele Østlandet har noe av den samme funksjonen på et høyere geografisk nivå. Så har miljøet i bygda også en mer symbolsk betydning. En melkeprodusent i Lesja ble spurt: Betyr miljøet i Lesja noe? «Ja, i Øyer er kun turisme verdsatt, her (i Lesja) er landbruket hovednæring, det er verdsatt og det er et kjempebra miljø» Blant informantene med melkeproduksjon var det to store produsenter som kom inn på Janteloven. Den ene av produsentene pekte på at han nå hadde blitt en så stor produsent at bygdefolket mente han var for stor. Han deltok derfor ikke i produsentlaget og miljøet i bygda hadde en direkte negativ innflytelse på ham. Den andre produsenten mente at i bygda hans var det greit å være stor melkeprodusent da alle visste at ingen blir rik av det. 17

22 Enkelte kom inn på at det går et skille mellom leverandører til Tine og Q. I enkelte bygder hevdes det at «det skjedde noe» da Q etablerte seg. Miljøet ble splittet og det har vært lite dialog mellom de to leverandørgruppene gjennom en årrekke. Det er fremdeles vanskelig å få til tiltak som favner begge gruppene av melkeprodusenter. Innen svinehold har det vært en betydelig reduksjon av antallet produsenter de siste 10 åra. På spørsmål om miljøet innen svineproduksjon i bygda var av betydning svarte en stor produsent slik: «Nei det er ikke det for folk slutter jo. For 10 år siden var vi 10 stykker, nå er vi to. Noen driver med slaktegris. Vi kan snakke generelt. På Hedmarken har jeg kontakt med en med tilsvarende produksjon som meg, han har en veldig stor gard, men vi har god nytte av å diskutere. Han er viktig for motivasjonen min.» Denne produsenten kompenserer for uttynningen av miljøet i bygda ved aktivt å søke kontakter i en annen region. Ikke alle gjør det, en av informantene fortalte at miljøet i bygda hans er svakt, han bruker ikke rådgiver, men har en nabo han kan snakke med. Det faglige «nettverket» begrenser seg i dette tilfellet til en annen person. 3.3 Betydningen av lokalmiljøet for sauehold Beskrivelsen over er basert på intervjuer med melkeprodusenter. Blant sauebønder i Valdres har naboer, bygda og lokale nettverk en annen og større betydning enn for melkeprodusenter. Det kan være mange årsaker til at det er slik, men det er viktig å ta med seg at produksjon basert på sau og geit er forskjellig fra melkeproduksjon. Investeringsnivået er mye lavere for spesielt sau og det er en mindre intensiv produksjon der vitenskapeliggjøringen ikke er kommet like langt som innen melkeproduksjon. Lavere kapitalkostnader gir lavere grad av gjeldsoppbygging og mindre behov for å intensivere produksjonen. I Valdres er det i følge mine informanter trolig ingen som har sauehold som fulltids arbeid, alle har annet arbeid i tillegg. Mange besetninger er på rundt 50 vinterfora sau og fungerer i praksis som en form for tilleggsnæring for hushold. I Gudbrandsdalen er det enkelte sauebruk som er så store at de er heltids arbeidsplasser. En informant som har både sau og melkeku formulerte seg slik: «Jeg produserer både sau og melk og er i begge miljøene. Jeg ser at det er mye større samhold i sauemiljøet. Hvis du driver med melk så har du ei kvote og en gård. Hvis du liker å være litt innesluttet så kan du være det. På sau så må du bidra og da blir du en av klikken, enten den består av 5 eller 50, avhengig av hvor i landet du er.» En av informantene la vekt på at det er et spesielt godt miljø blant saueprodusenter i Østre Slidre. Det skyldes flere forhold, men også at en har en dyktig leder av lokallaget til Oppland sau og geit. Østre Slidre sau og geit hjelper medlemmer i forbindelse med 18

23 erstatning etter rovdyrskader. Det har bidratt til at veldig mange produsenter er medlemmer. Av 30 produsenter er 25 aktive i miljøet, fem stykker ønsker ikke å være aktive, men holder på på egenhånd. I andre deler av Valdres er lokallaget lagt ned, produsentene er ikke interesserte i å opprettholde det. Rådgiverapparatet innen sau og geit er ikke like godt utbygd som innen melkeproduksjon. Faglig utvikling hviler i mye større grad på formelle og uformelle lokale regionale nettverk organisert av produsentene. Oppland sau og geit med sine 29 lokallag synes å ha en helt sentral posisjon for svært mye som har med kompetanse innen sau og geit å gjøre. Den årlige helga med årsmøte og samling for hele fylket byr på faglig påfyll og sosialt samvær som beskrives som viktig av mine informanter. I lokallagene vil aktivitetsnivået naturligvis variere, men det arrangeres møter med faglige innledere. Noen av lokallagene har få medlemmer, helt ned i 8 10 stykker. Her påpekes et behov for å slå sammen lokallag til større enheter, men det kan være vanskelig å få gjennomslag for dette i praksis. Større lokallag kan ta på seg større oppgaver. Andre lokallag har 40 aktive medlemmer og 30 av disse deltar på møter. Beitelagene er etablert på basis av at de er nødvendige for å organisere bruken av beite, tilsyn og sanking av dyra. Der hvor det er fellessanking er det større muligheter for erfaringsutveksling. Det følger tilskuddsmidler med beitelagene. I følge en informant er en konsekvens av det at noen er med i beitelag kun for å få ut penger, uten å være interessert i å bidra med noe mer. Beitelagene fungerer dermed ulikt, de beste fungerer som arenaer for erfaringsutveksling og styrker det lokale samholdet. Værringer har noe av de samme trekkene, de er etablert for å styrke avl og er slik meget viktige. I tillegg styrker de relasjoner mellom produsenter. Oppland sau og geit har et eget utvalg for indeksværer som administrerer kjøp og salg. Værringen har faglig støtte fra en avlssjef med kontor i fagmiljøet på Ås. En informant peker på at betydningen av avl innen sau er overdrevet, foring er mye viktigere. Han opplever at mange ikke regner på kostnadene knyttet til grovfor produksjon og noen ganger bruker grovfor feil. Alle er opptatt av hva foret fra Felleskjøpet koster, der får de faktura, men å regne på kostnader knyttet til rundballepresse og traktor er ikke så vanlig innen saueproduksjon. Oppland sau og geit arbeider systematisk med gjeterhunder og har et utvalg for det. De jobber med avl og import fra Skottland og Wales. Gjeterhunder er svært verdifulle for sauebønder. Selv om Oppland sau og geit er engasjert bredt i faglig utviklingsarbeid peker min informant på at det går mye tid og ressurser til å jobbe med rovdyrproblemene. Han anslår at i perioder tar slikt arbeid opptil 90 prosent av lagets ressurser. Laget er en meget viktig kanal for å bidra med kompetanse rundt problemene med rovdyr i forhold til den offentlige debatten, sentrale myndigheter og miljøvernforvaltninga. Det er arbeidet med mediestrategi i rovdyrspørsmål. I og med at dette arbeidet tar mye tid går det ut over 19

24 andre utviklingsoppgaver som for eksempel avlsarbeid. På den andre siden etterspørres kompetansen på rovdyr som er opparbeidet i Østre Slidre sau og geit nå også utenfor fylkets grenser, kommuner kommer også til lokallaget med sine spørsmål. 3.4 Planteprodusenter på Toten I den sørlige delen av fylket er det en betydelig planteproduksjon med gunstig klima og jordsmonn. Korn og poteter er viktig i denne regionen, men i tillegg har Toten en betydelig produksjon av grønnsaker. For en beskrivelse av jordbruket på Toten se Stabbetorp (2009). Toten har flere viktige kompetansemiljøer innen landbruk. Lena/Valle videregående skole innen naturbruk, Bioforsk Øst Apelsvoll på forskning og Norsk Landbruksrådgivning Oppland på rådgivning (Stabbetorp 2009) Østre Toten kommune er landets største produsent av grønnsaker på friland. Flere av grønnsakprodusentene tar selv hånd om vasking, lagring og pakking av grønnsaker som kålrot, potet, gulrot, løk og purre. Denne produksjonen foregår i et lite geografisk område med flere, i jordbrukssammenheng, større bedrifter med mange heltidsansatte. Pakke og foredlingsvirksomheten er ikke avgrenset til grønnsaker, Toten egg pakkeri og Toten kjøtt videreforedler lokal råvare. Toten miljøet skiller seg fra jordbruket i andre deler av Oppland ved at bøndene selv har etablert pakkerier og foredlingsanlegg. Bønder følger råvaren videre gjennom verdikjeden og har kontrakter med grossister og de store dagligvarekjedene. Flere av varene de leverer er ikke omfattet av jordbruksavtalen og de målprisene som etableres der. Prisene reguleres av tilbud og etterspørsel og det fastsettes ukentlige noteringspriser. I forhold til dette notatet der målsettingen er å forstå læring og kompetansebehov for bønder går det et prinsipielt skille mellom Toten bøndene som i tillegg til å produsere råvarer jobber med videreforedling og salg mot et marked, og andre bønder som leverer innenfor varegrupper med en målpris fastsatt i jordbruksavtalen, som melk og korn. Toten bøndene må tilegne seg kompetanse om videreforedling og markeder som produsenter av melk, korn og sauekjøtt ikke behøver. Som tidligere påpekt (Sæther 2010), må de tilegne seg kompetanse innen områder som næringsmiddelteknologi, hygiene, emballasje, distribusjon og marked som gjør at deres kompetansebehov blir bredt. Selv om de er meget små i forhold til de store aktørene i grøntsektoren, som Bama og dagligvarekjedene, må de være faglig på høyde innen sine produktkategorier. Basert på de få intervjuene som er gjort her synes den kompetansen de besitter å være tilegnet gjennom mange års praksis og læring i nettverk. En av de største produsentene var under intervjuet tydelig på at kunder og leverandører var sentrale for den kompetansen han hadde bygd opp gjennom en årrekke. En bedriftsleder ble spurt om bedriften hadde vokst ut av Toten. Bakgrunnen for mitt spørsmål var en hypotese om at størrelsen på bedriften og betydningen av kunder og 20

25 marked gjorde at lederens oppmerksomhet var rettet mot Oslo og kundene, og ikke så mye mot produksjonene på Toten. Han nektet for at så var tilfelle. For å nå gode økonomiske resultater er god agronomi helt avgjørende: Om han får 2 eller 6 tonn av en grønnsak pr. dekar er helt avgjørende for økonomien. I og med at det er prispress på flere av produktene er han mindre sårbar for prispress med en høy kontra en lav avling. Derfor er god agronomi med vekt på sortsvalg, jordbearbeiding, plantetidspunkt, plantevern og vanntilgang helt avgjørende. Han påpekte at det er større utfordringer knyttet til å få til en god avling enn å få solgt varene. Et godt samarbeid med rådgivere fra NLR er helt nødvendig for å få gode resultater. Toten Kålrotpakkeri Toten kålrotpakkeri er hovedleverandør av kålrot til Norgesgruppen. De er forpliktet til å levere i henhold til ordrer og kvalitetskrav hver uke gjennom hele året. En utfordring er å holde god kvalitet på kålrota gjennom hele året. For 15 år siden ble det investert i nytt stort lager for kålrot basert på kompetanse om lagring fra leverandøren av anlegget og fra kålrotprodusenter i Skottland. Gitt den store kompetansen på kålrot i Skottland har en gjennom mange år opprettholdt kontakten dit. Mekanisk utstyr for håndtering av kålrota i forbindelse med rensing og pakking var ikke mulig å få tak i fra etablerte leverandører. Løsningen ble å samarbeide med den mekaniske industrien på Raufoss, gjennom et slikt samarbeid er det blitt utviklet utsyr som gjør det mulig å effektivt rense, emballere og merke store kvantum med kålrot. Toten kålrotpakkeri er et eksempel på at spisskompetanse kan finnes lokalt, men at det noen ganger er nødvendig å reise langt for å tilegne seg nødvendig kompetanse For Toten kålrotpakkeri er forbedringsarbeidet hovedsakelig knyttet til prosessforbedringer, mens for andre er utprøving av nye produkter viktig. Produsentene reiser i Nord Europa for å søke etter nye produkter. Noen ganger ender det med at de starter ny produksjon, kanskje som den første i Norge. Det gir utfordringer både i forhold til dyrkingsteknikk og ikke minst knyttet til at grossister og forbrukere faktisk vil kjøpe produktet. Det skjer ikke alltid og produsenten kan tape større beløp. Motsatt kan nye produkter bli suksesser og økonomisk viktig framover. 3.5 Betydningen av rådgivere Rådgivere har en lang historie i norsk landbruk, både i Norge og våre naboland inngikk rådgivningstjenesten i det første systematiske forsøket på å etablere et innovasjonssystem i landbruket. Landbruksskoler sammen med omreisende agronomer ble etablert fra 1850 tallet og skulle bidra til kompetanseheving blant bøndene. Herredsagronomer var på plass etter 1945 (Grande et al 2014). Etter hvert tok bøndene selv ansvaret for rådgivningstjenesten, Hedmark forsøksring var først ute og ble etablert i I dag er det omkring 20 rådgivere fra NLR i Oppland som driver rådgivning vesentlig innen planteproduksjon. Disse er organisert i tre enheter, en for Gudbrandsdalen, en i Valdres og en for resten av Oppland. Tine har i dag omkring 220 rådgivere, av disse jobber 22 i Gudbrandsdalen. Nortura tilbyr rådgivning innen svin, storfe, kylling og høns. Private 21

26 varemottakere som Q meieriet og Furuset slakteri har et mye mindre omfang på sin rådgivning. En rådgivningstjeneste er i utgangspunktet av stor betydning innen jordbruket, da primærprodusentene i hovedsak er enkeltmannsbedrifter. Det gir begrenset kapasitet til å utvikle ny kunnskap, søke etter nye produkter og innhente erfaringer med disse. Rådgivere skal fungere som bindeledd mellom den enkelte bonde, og forskning og utviklingsarbeid som drives i regi av offentlige og private FoU institusjoner. Fra strategiplanene til NLR nasjonalt heter det at: «NLR skal inspirere, utvikle, innhente samordne og formidle kunnskap og ideer i et landsdekkende rådgivningsnett til beste for medlemmene 1» Rådgivere har en sentral rolle i å høste erfaring med hvordan nye teknikker og sorter er tilpasset behovene i en region, basert på regionenes egne forutsetninger. Ett eksempel er sortsprøving, hvordan fungerer for eksempel en ny type bygg gitt de lokale forholdene på Hadeland. Selv om det har vært enighet om de overordene målene for landbruksrådgivning i lang tid, har det vært endringer i hvordan rådgivning har vært utført. I følge en studie utgitt ved Wageningen Universitetet i Nederland (Leeuwis 2004) var det en lineær modell for rådgivning som dominerte helt fram til 1980 tallet. Kunnskap, nye produkter og teknikker ble etablert ved FoU institutter og i industrien og rådgivernes rolle var å spre kunnskapen og de nye teknikkene. Bønder ble så kategorisert som mer eller mindre innovative etter hvor fort de tok i bruk nye teknikker. Fra 1990 tallet er det i større grad lagt vekt på at rådgivere skal lytte til og utvikle kunnskap sammen med bønder. Rådgivning har gått fra å være lineær til å bli interaktiv med kommunikasjon begge veier (Leeuwis 2004). Selv om det må være mange nyanser innenfor et slikt grovt skissert skifte i modeller for rådgivning, er det ingen tvil om at dagens rådgivningsenheter i Norge jobber etter en modell der det er bondens behov som danner utgangspunktet. Alle informanter i denne undersøkelsen er spurt om en vurdering av betydningen av rådgivere. Blant saueprodusenter er det begrenset bruk av rådgivere, det finnes èn rådgiver i Valdres for sauer. Melkeprodusentene derimot bruker rådgivere i større, om enn i varierende grad. Alle som leverer melk til TINE er pålagt å ha minst ett besøk av en TINE rådgiver pr. år. Dette blant annet for å kunne avdekke problemer rundt dyrehelse. Besøk utover dette blir fakturert bonden med en timepris på rundt NOK 700,. Blant informantene innen melkeproduksjon er det stor variasjon i hvordan rådgivere brukes. Det viktigste skillet går kanskje mellom de som ser på rådgivere først og fremst

27 som en utgift, de oppfatter timeprisen som høy og mener at de ikke har økonomiske muligheter til å bruke rådgivere. En informant formulerte seg slik: «Jeg er en liten melkeprodusent med begrenset økonomi. Jeg har ikke råd til å betale en person 700, kroner timen for å hjelpe meg» På den andre siden har vi mjølkeprodusenter som ser utgifter til rådgivning som en investering, timeprisen er en utgift til inntekts ervervelse. Produsent og rådgivere identifiserer problemer ved drifta som de skal løse i samarbeid. Noen av de mest profesjonelle etablerer egne utviklingsprosjekter basert på mål om forbedringer i drifta. Rådgivere fra NLR, Tine og andre leies inn for å utarbeide løsninger. Selv om kostanden til rådgivning kan beløpe seg på flere , kroner så er holdningen at disse utgiftene raskt vil være tjent inn igjen med bedre produksjons resultater. Melkeprodusenter har klare oppfatninger om Tines rådgivere. Informantene ble bedt om å rangere rådgivere på en skala fra en til fem. Selv om den gjennomsnittlige vurderingen var på 3,5 syntes flere at det var vanskelig å gi èn karakter. Flere av melkeprodusentene ønsket å bruke hele skalaen fra 1 til 5. De beste rådgiverne ble beskrevet som svært faglig dyktige og nærmest uunnværlige. De dårlige derimot ble ikke ansett å tilføre noen som helst verdi og ble sendt hjem igjen. På spørsmål om hva som skiller gode fra dårlige rådgivere svarte en av informantene: «Kunnskap og energi og det at noen virkelig gløder for arbeidet sitt. Tine har rådgivere av varierende kvalitet, fra 1 5. De beste er fantastiske og de dårlige er det ikke bruk for. De sitter der for å få lønna si. Jeg kan velge ut de jeg vil ha.» Alle produsenter av gras, korn og grønnsaker er spurt om hvordan de vurderer rådgivningstilbudet innen planteproduksjon. Ingen av informantene kom med sterke, eller følelsesladde vurderinger av rådgiverne innen planteproduksjon. Rådgiverne fra NLR ble omtalt i nøytrale ordelag som «flinke» eller «de kan jobben sin». Ingen negative karakteristikker er registrert i intervjumaterialet. Det kan være behov for å knytte noen kommentarer til de til dels sterke synspunktene fra melkeprodusentene på Tines rådgivere. Det kan ikke herske tvil om at rådgiverne fra Tine er av avgjørende betydning for melkeproduksjon når det gjelder kvalitet, volum og lønnsomhet. Tines 220 rådgivere over hele landet er den «synlige» delen av Tines samlede arbeid for å sikre melk av riktig kvalitet. Tine har omfattende systemer for å følge opp melkekvantum og kvalitet fra den enkelte produsent og har data på det enkelte individ i den enkelte besetning. Dette gjelder og en rekke faktorer knyttet til avl. Basert på disse dataene og faglige vurderinger gjort av den enkelte rådgiver er det mulig å gi detaljerte forslag til foring, avl og de økonomiske konsekvensene av veivalg som bonden tar. Rådgiveren er spesialisert og er oppdatert om forskning innen sitt felt. I tillegg til kunnskap innen agronomi og økonomi handler rådgivning om kommunikasjon. Tine har en egen fagseksjon for å sørge for kompetanse innen kommunikasjon hos sine rådgivere. 23

28 Når melkeprodusentene har ulike oppfatninger av rådgivere kan det skyldes flere forhold, som at «kjemien» ikke stemmer. Rådgivere vil på bakgrunn av systematisert informasjon om det enkelte gardsbruk ha mye innsikt i den enkelte brukers driftspraksis. I hvilken grad det lykkes rådgiver og bonde og etablere en god dialog om driftspraksis og hvordan den eventuelt kan forbedres, skyldes ikke kun egenskaper ved rådgiveren, men også egenskaper ved bonden. Bondens evne til å ta imot veiledning vil i følge tidligere studier (Hansen 2013, Leeuwis 2004) avhenge av utdanning og kompetansenivå. Manglende evne til å ta imot veiledning kan slå ut i negative karakteristikker av rådgiver. Innen saueproduksjon er utgangspunktet for rådgivning annerledes enn for melk. Den rådgivninga som Nortura driver i Valdres er gratis for den enkelte produsent. Den er motivert ut ifra at det er stor konkurranse om saueslaktet og Nortura ønsker en større markedsandel. Gratis rådgivning på foring og avl fungerer som en type markedsføring, Nortura håper det vil gjøre at saueprodusenten leverer dyra til Nortura. En hovedutfordring for rådgivere er den store forskjellen mellom bønder når det gjelder å ta til seg kompetanse. En rådgiver som ble intervjuet hadde klare synspunkter på dette. Spørsmål: I hvilke grad har bonden mulighet til å ta imot de rådene du gir, gitt ulikt utdanningsnivå: «Det er veldig ulikt ferdighetsnivå. Samtidig er det dette som gjør jobben min så interessant; å tilpasse rådgivningen til det ferdighetsnivået de har. Jeg må bare si at mange rådgivere er så godt utdannet at de skyter langt over hue på mange bønder. Jeg ser også de [rådgiverne] som gir litt lite, noen bønder er veldig, veldig dyktige. De som har bygd opp større besetninger over tid, de har en vanvittig kompetanse, helt ned på mikrobenivå på det som skjer i vomma.» Rådgivernes evne til å tilpasse rådene til der hvor bonden befinner seg kompetansemessig er helt avgjørende for å etablere en reell veiledningssituasjon slik denne (senior) rådgiveren formulerer seg. Det er all grunn til å ta hans synspunkter alvorlig. 3.6 Betydningen av fagblad I Tabell 1 over viser den nasjonale undersøkelsen av kilder til kunnskap at fagtidsskrifter og aviser rangeres som den viktigste kilden til kunnskap. I denne undersøkelsen får fagtidsskrifter høye verdier, gjennomgående 4 på en skala fra 1 5. Betydningen av aviser er ikke undersøkt. Av de ulike fagbladene er det særlig «Buskap» som trekkes fram sammen med «Sau og geit». Buskap utgis av Geno og har i følge redaksjonen som mål og være storfebondens viktigste fagblad. Mye tyder på at de har nådd sitt mål. Selv om alle informantene oppgir at fagblad er viktig, så varierer bruken av fagblad mye. En av informantene bidro selv med tekster til Buskap. En annen, stor produsent svarte slik på spørsmålet om han leste Buskap: «Jeg leser ikke Buskap eller andre fagblad, men jeg blar igjennom og ser på bilder» 24

29 Ulike måter å forholde seg til fagblad på understreker igjen at bønder har ulik mottakskapasitet når det gjelder kunnskap. Noen få ligger helt i den nasjonale kunnskapsfronten, mens andre ikke forholder seg seriøst til kunnskap. Det store flertallet av produsenter forholder seg imidlertid aktivt til fagblader og ser de som en viktig kilde til læring og forbedring. Andre fagblad som Norsk landbruk og Bedre gårdsdrift leses flittig, men gir noe lavere nytte enn de over nevnte fagbladene. For kornprodusenter er det ikke et tilsvarende ledende fagblad. Det faglige arbeidet knyttet til sortforsøk presenteres gjennom den årlige «Forsøksmeldingen» som utgis av NLR. Innen sauehold er betydningen av fagblad stor, særlig gjelder det de produsentene som har bygd opp besetninger på dyr over noen år, i følge denne rådgiveren. Spørsmål: Hvor har de dyktige saueprodusentene fått all kunnskapen fra?: «Jeg tror at for de store så betyr 1 kg opp så mye, kanskje , kroner, at det og sitte og lese Norsk Landbruk, Sau og geit, fagblad, suge til seg faglitteratur, det gjør de, de er meget dyktige.» Det synes som om fagblad er en svært viktig kilde til forskningsformidling og spredning av beste praksis. De trykte bladene holder denne posisjonen, internett er ikke så viktig enda for spredning av denne type kunnskap. 3.7 Læring i prosjekt Utviklingsarbeid er ofte organisert i prosjekter i arbeids og næringslivet. I jordbruket har større investeringer og omlegginger av produksjonene karakter av å være prosjektorganisert. Et prosjekt defineres som en midlertidig sammensatt gruppe mennesker som skal utføre en konkret aktivitet der det er gitt at gruppen skal oppløses når aktiviteten er gjennomført. Prosjekt har en institusjonalisert avslutning (Grabher 2003). Etableringen av et prosjekt avhenger av et vedvarende nettverk av ekspertise, både for å bli etablert og for å videreføre erfaringer fra prosjektet. Prosjekter oppstår ikke av intet og forsvinner forhåpentligvis heller ikke ut i intet. Under intervjuene framkom at det gjennomføres intense læringsprosesser i forbindelse med store investeringer, det gjelder for eksempel innen melkeproduksjon med overgang til løsdrift og melkerobot. Informanter som har gjennomført slike investeringer fortalte om en intensiv søking etter erfaringer og kunnskap knyttet til nye løsninger og nytt utstyr gjerne langt utenfor egen bygd og i andre nettverk enn de etablerte. De oppsøker leverandører av roboter og innendørsmekanisering og reiser ut av fylket på studieturer. Planlegging av nytt driftsopplegg innen melkeproduksjon skjer for de flestes vedkommende i nært samarbeid med Tine og rådgivere som har spesialisert seg på planlegging og økonomi. Tine har utviklet modellverktøy som gir en inngående innsikt i hva størrelsen på investeringer, antall kyr, melkemengde og en rekke andre variable vil gi for konsekvenser. Hvilke krav til 25

30 produksjonsresultater kan forutsettes? Hvordan vil grovforkvalitet slå ut? Tine er alene om å ha et slikt modellverktøy, men to av mine informanter planlegger nybygg uten å bruke Tine. En var direkte skeptisk og mente Tine tenkte mer på å dekke eget behov for melk enn bondens gjeld og langsiktige forpliktelser. Med basis i den ekspertise bonden oppsøker for å gjennomføre et konkret tiltak som bygging av nytt fjøs er det riktig å karakterisere dette som prosjekter med betydelig grad av kunnskapsinnhenting og kompetanseutvikling. I og med at dette er lite beskrevet som en læringsform innen jordbruket, kan denne læringsformen være undervurdert. Utbygginger handler om kunnskap, like mye som finansiering og tekniske løsninger. 26

31 4 DRØFTING Over er det beskrevet fem læringsarenaer med utgangpunkt i intervjuene som er gjennomført i Oppland. De fem arenaene er oppsummert i tabell 3. Tabell 3 Læringsarenaers kritiske funksjon Arenaer Nærstående Naboer og bygda Rådgivere Fagblader Prosjekt basert læring Kritiske funksjon Aksept fra nærstående avgjørende for utvikling Kollegabasert læring i formelle og uformelle nettverk Ryggraden i kompetansetilbudet Formidling av forsknings og erfaringsbasert kunnskap Tidsavgrensede intensive læringsprosjekter I Figur 2 under er de geografiske nivåene for læring skissert. Som beskrevet ovenfor har bønder utviklet ulik grad av nettverk fra nærmest ikke i det hele tatt til tette nettverk på mange nivåer. Å delta i nettverk er viktig, også for bønder. En studie indikerer at melkeprodusenter som diskuterer drifta med minst 10 andre produsenter har veterinærkostander som er ca , kroner lavere enn for en gjennomsnittlig besetning (Hansen 2013). Blant informantene i denne studien går det fram at mange har et nettverk på 3 4 personer som typisk består av rådgiver, kolleger og naboer i bygda. Dette er i tråd med Hansens (2013) funn der snittet er nettverk på 3 4 personer blant melkeprodusenter. Unntak finnes, noen diskuterer knapt nok drifta med noen, mens andre inngår i nasjonale nettverk innen for eksempel husdyravl. Grønnsakprodusentene på Toten har internasjonale kontakter, for eksempel i Skottland innen kålrot. 27

32 Figur 2 Nivåer for læring Nasjonale, internasj nettv. Rådgivere, kunder, leverandører Nærtstående, naboer Bonden utdanning, kompetanse Det er videre mulig å skille mellom to typer nettverk, horisontale og vertikale. Vertikale nettverk følger verdikjeden; leverandør produsent kunde. Grøntprodusentene på Toten har sterke vertikale nettverk som inkluderer leverandører av innsatsvarer og kundene som gjerne er grossister. De sterkeste horisontale nettverkene finner vi i områder med sterke produsentmiljøer av like produkter, som melkeprodusenter i Lesja, eller sauebønder i Valdres. 4.1 Det regionale innovasjonssystemet Selv om enkelte produsenter inngår i nasjonale eller til og med internasjonale nettverk, så foregår mye av kompetansehevingen i praksis enten lokalt eller i fylket. Basert på kartleggingen som her er gjort er det mulig å beskrive aktørene i det regionale innovasjonssystemet innen jordbruket i Oppland. Innovasjonssystem består av to hovedkategorier, brukere og tilbydere av kunnskap og kompetanse (Asheim og Isaksen 28

33 2008). Brukerne er bøndene. Kunnskapsbehovet til bøndene i Oppland er som beskrevet i dette notatet heterogent, det varierer både innad i en bransje som melk og mellom bransjer, grøntprodusenter har andre behov enn kornprodusenter. Tilbydere av kunnskap er i hovedsak videregående skoler, høyskoler, rådgivere og FoU institutter. Rådgiverne består i hovedsak av to grupper, de som er ansatt hos samvirkebedriftene Tine/Nortura og rådgivere i NLR. I tillegg som en tredje gruppe har vi offentlige myndigheter som skal legge til rette for læring og innovasjon. Tilstedeværelse av aktører er i seg selv i ikke tilstrekkelig for å ha et fungerende innovasjonssystem. Et fungerende innovasjonssystem krever samhandling mellom brukere og leverandører av kompetanse. Kvaliteten på samhandlingen er avgjørende for kvaliteten på innovasjonssystemet. Samhandlingen foregår på arenaer for læring og kompetanseheving. Noen av arenaene er organiserte som skissert i Figur 3 under, mens andre er uorganiserte som praten bønder i mellom i køen for å levere korn på mølla. Figur 3 Innovasjonssystemet innen jordbruket i Oppland Kunnskapstilbydere Nasjonale FoU aktører: NMBU, Bioforsk, Nofima Nasjonale rådgivningsaktører: NLR, Tine, Nortura Regionale/lokale arenaer for kompetanseoverføring og læring: Individuell og grupperådgivning, naboprat, produsentlag, erfaringer Utdanningsinstitusjoner: Lena VGS, Voksenagronom, HiHm Offentlig private mellomromsaktører eks. Hadelandsbonden 2020 Midt dalsbonden, Bondeglød i Lillehammerregionen Primærprodusenter innen melk, korn, grønnsaker, sau, geit, ammeku m.m. Figur 3 skisserer de sentrale aktørene i innovasjonssystemet i jordbruket i Oppland. I tillegg kommer offentlige myndigheter på ulike nivåer som har viktige roller i å legge til rette for læring og innovasjon gjennom å finansiere tiltak og støtte de på andre måter. De enkelte kommuner, Fylkesmannens landbruksavdeling, Oppland fylkeskommune og 29

34 Innovasjon Norge er de sentrale aktørene. En type aktør som ikke er beskrevet i særlig grad er det som her er kalt mellomromsaktører. Eksempler på slike er Hadelandsbonden 2020, Midt dalsbonden som omfatter Ringebu og Sør Fron, og BondeGLØD som omfatter Gausdal, Lillehammer og Øyer kommuner. Disse tiltakene er organisert som prosjekter med utgangspunkt i kommunale/interkommunale landbrukskontor. De tilbyr kurs og veiledning knyttet til for eksempel eiendomsoverdragelse, studieturer og faglig/sosiale møter og sammenkomster. De opererer i mellomrommet mellom offentlig forvaltning og den faglig spesialiserte rådgivninga innen melk, planteproduksjon og kjøtt. Det regionale innovasjonssystemet innen jordbruk i Oppland har mange sterke sider. Først og fremst er det et stort antall dyktige bønder over hele fylket og innen mange ulike produksjoner som er brukere av et bredt spekter av kompetanse. Videre er det sterke rådgivningsmiljøer med Tine, NLR og Nortura som har betydelig tilstedeværelse i fylket. Bioforsk har et viktig forskningsmiljø for plantedyrking på Apelsvoll. Det er imidlertid grunn til å være bekymret for videreføring av tilbudet innen anvendt forskning knyttet til de spesielle agronomiske utfordringer i Oppland og andre fylkers landbruk i fjell og dalbygder. Dette tilbudet er i ferd med å bli svekket. I en pressemelding om regional struktur fra interimsstyret for NIBIO framgår 3 : Ut fra en faglig og økonomisk totalvurdering anbefales Fureneset og Løken (i Valdres) nedlagt som enheter. Forskningsaktiviteten opprettholdes, og behovet for forsøks og utprøvingsfelt for å dekke de faglige behovene som de to enhetene representerer når det gjelder klima og vekstforhold, løses gjennom avtaler om samarbeid og leie. Dette er i tråd med styret i Bioforsk sin anbefaling. Bioforsk angir at årsaken er instituttets vanskelige økonomi. I tillegg legger de vekt på at enheter som ikke ligger i nærheten av enheter innen universitets og høyskolesektoren og med begrensede muligheter for regionalt innsalg ikke skal prioriteres. Bioforsk Øst Løken scorer lavt på disse kriteriene og blir dermed nedlagt. Nedleggingen av Løken er problematisk med et utgangpunkt i at et landbruk over hele landet også krever et kompetansetilbud som er tilpasset de agronomiske forutsetninger over hele landet. Som vist av NILF/Østlandsforskning betyr jordbruket mye for verdiskaping og sysselsetting i Opplands fjell og dalbygder (Lerfald m.fl 2012). Tilgang på kunnskap og kompetanse er avgjørende for en videreutvikling av dette landbruket. En intensivering av melkeproduksjonen med kuer, store investeringer og økt kapitalintensitet er problematisk for en del områder i Valdres. Denne nye standarden for melkeproduksjon er utviklet med basis i de forutsetninger som gjelder 2 NIBIO eller Norsk Institutt for Bioøkonomi opprettes fra 1.juli Det nye instituttet overtar oppgaver og ansatte fra Bioforsk, Norsk institutt for skog og landskap og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning /id /

35 på flatbygdene. Stølsdrift kommer under press da kravene til økt melkeytelse krever økt bruk av kraftfor. Derfor er det eksempler på at melkeprodusenter som investerer stort i Valdres også trapper ned stølsdrifta, for eksempel ved at kun ungdyra er på stølen. Nedlegging av Løken og en svekkelse av andre lokale forskningsstasjoner i Norge medfører en de facto sentralisering av kunnskapstilbudet innen landbruket all den tid det investeres store summer i bl.a. nytt forskningsfjøs på Ås, mens en bygger ned FoU tilbudet i utkant Norge. I og med at en på Løken har arbeidet tett med NLRs rådgivere i Valdres vil trolig en nedleggelse av Løken få negative ringvirkninger for rådgivningstilbudet Valdres. Ut i fra mine intervjuer i sauenæringa i Valdres er en forsiktig konklusjon at Løken i dag ikke oppleves som viktig for næringa. En informant er imidlertid klar på at han ønsker at Løken skal bli viktig. Problemet slik han ser det er økonomi: «Løken er viktig. Vi setter pris på Løken på alle mulige måter, men Løken er økonomisk presset. Har inntrykk av at de ikke er interessert i å gi oss tjenester uten at vi må betale for det. Vi sitter ikke på en pengesekk som gjør oss i stand til å betale for de tingene. Dette er problemet i sauenæringa, manglende økonomi til å betale for faglige tjenester.» De problemene som informanten beskriver er viktige å formidle. Sauenæringa i Valdres har i liten grad mulighet til å kjøpe tjenester hos Bioforsk Løken. Det som styret i Bioforsk beskriver som svak lokal etterspørsel er en kjensgjerning i Valdres. Når økonomien hos Bioforsk er under press er Løken en av de første lokale stasjonene som legges ned. I følge Løken selv er de den eneste forsknings stasjon i Norge som arbeider med jordbruket i fjellog dalbygdene. Graminor bruker Løken i stor grad for uttesting av sitt materiale. Med et dårligere tilbud av anvendt forskning tilpasset høyereliggende områder vil gårdbrukere i disse områdene i større grad være henvist til å stole mer på egne erfaringer. De vil i mindre grad kunne dra nytte av forskningsresultater tilpasset lokale agronomiske forutsetninger og igjen få svekket økonomi. Mulighet til kunnskapsbasert vekst vil i enda større grad blir reservert gårdbrukere i de beste jordbruksområdene i landet som Toten, Jæren og områdene rundt Oslofjorden. En svekkelse av kunnskapsmiljøene i distriktene bidrar til en relativ sentralisering av jordbruket, både i Oppland og nasjonalt. Når Løken legges ned er det en i praksis irreversible prosess og det vil bli svært vanskelig å få til et forskningsbasert rådgivningstilbud for bønder i fjellbygdene. Om Løken ikke fungerer optimalt i dag vil muligheten til en ny, offensiv satsing være borte når stasjonen er lagt ned. Politiske ambisjoner om at landbruket skal bidra til å løse klimautfordringene og øke matproduksjonen vil kreve kunnskapsutvikling også med basis i fjell og dalbygder. Kvaliteten på de regionale og lokale arenaene for læring og kompetanseutvikling er avgjørende for hvor godt det regionale innovasjonssystemet innen jordbruk er i Oppland. Det er relativt mange organisasjoner som på ulik måte skal bidra til vekst og kompetanseutvikling innen jordbruket. Dette prosjektet har hatt fokuset på læring med utgangspunkt i den enkelte bonde. 31

36 32

37 5 KONKLUSJONER OG FORSLAG TIL TILTAK Alle informanter er spurt om de ser konkrete mangler ved kompetansetilbudet innen jordbruket i Oppland. Ingen hadde konkrete mangler å peke på, bortsett fra det som er redegjort for omkring Bioforsk Øst Løken. Den vanlige kommentaren var at kompetansetilbudet er godt, det er opp til den enkelte i større grad å bruke det. Det er store variasjoner mht. hvordan tilbudet brukes av den enkelte bonde, noen bruker dette tilbudet i liten grad, mens andre er meget aktive. Dette representerer en utfordring for de som skal videreutvikle kompetansetilbudet Enkelte av informantene i Nord Gudbrandsdalen pekte på at de ønsker et bedre tilbud innen naturbruksutdanning. De pekte på den lange avstanden til Lena og tilbudet der. Flere av informantene hadde selv utdanning fra Klones i Vågå og mente det var synd at det tilbudet nå er borte. Noen var opptatt av at det var etablert voksenagronom og omtaler det i positive ordelag. De fleste av informantene var imidlertid godt etablerte produsenter og tilhører neppe målgruppen for voksenagronom. Tilbake til informantens synpunkt på at kompetansetilbudet er godt, men at det kan brukes mer. Dette synspunktet støtter opp under synspunkter som er framsatt når det gjelder rådgivning innen både melk og kornproduksjon. Ut i fra et policy perspektiv er det viktig å spørre om økt bruk av rådgivning vil gi et bedre økonomisk resultat for produsenter som underutnytter rådgivere og for en næring totalt, som melkeproduksjon eller plantedyrking. Tine har regnet på de økonomiske konsekvensene av for lite bruk av rådgivere blant melkeprodusenter i Gudbrandsdalen. I følge deres beregninger kan resultat bedres med flere millioner kroner pr. år. Innen kornproduksjon har en sett at avlingsnivået pr. dekar har stagnert over de siste åra. Det har kommet nye sorter med større avlingspotensiale, men potensialet er ikke tatt ut i økte avlinger. Fagmiljøene peker på at det kan skyldes flere forhold som våte somre, dårlig grøfting og bruk av tunge maskiner på bløt jord. Strukturendringene innen kornproduksjon med sterk økning i areal pr. driftsenhet har medført behov for større og tyngre maskiner, kombinert med at jordbearbeiding gjøres under for våte forhold. Det gir jordpakking og lavere avlingsnivå. Ekspertene stiller spørsmål ved om noe av stagnasjonene i avlinger kan skyldes manglende kompetanse hos kornprodusentene (Hoel et al 2013). Det arbeides med et prosjekt som skal få nyere innsikt om sortsvalg, betydning av å vente med å kjøre til jorda er lagelig, grøfting og andre tiltak ut til flere bønder. Om 33

38 lag 1/3 av kornprodusentene står utenfor Norsk landbruksrådgivning (NLR) og har dermed ikke like enkel tilgang til denne kompetansen. I sin drøfting av hvilke tiltak som kan gjøres for å heve kompetansen blant kornprodusenter peker Bioforsk på at: «Det er en viktig oppgave, både for den videregående skolen og for landbruksrådgivningen, å tilpasse etterutdannings og oppdateringskurs til nye bønder, og fange dem opp tidlig. Tilbudet av møter, kurs og etterutdanning må tilpasses alle grupper av kornprodusenter. En stor andel vil være godt vant til å søke kunnskap på nett, andre vil ha korte konsentrerte etterutdanningskurs. Viktig kan også kollegatreff med erfaringsutveksling på kvelder være for at deltidsbønder skal ha en faglig og sosial tilknytning til landbruket» (Hoel et. al, s.33, 2013) Det synes relativt klart at det rådgivningstilbudet som er på plass innen ulike produksjoner i jordbruket ikke utnyttes optimalt i Oppland. En slik konklusjon støttes både av bøndene som er intervjuet i dette prosjektet, uttalelser fra Tine og eksperthold. For mange ser på rådgiverne som en utgift, og ikke en kilde til økte inntekter. Med basis i en plan for en kompetansestrategi for jordbruket i Oppland blir spørsmålet hva som kan gjøres for å øke bruken av tilbudet. Generelt kan en si at dette ikke er et nytt eller på noen måte originalt spørsmål, det er stilt mange ganger tidligere (Leeuwis 2004). Ikke desto mindre er det viktig. Et annet funn i denne undersøkelsen er at unge bønder oftere er aktive brukere av kurs og kompetansetilbudet enn eldre bønder. Noen bruker kurstilbudet aktivt for å kompensere for manglende formell landbruksutdanning. Det er derfor viktig og opprettholde et godt kurs og kompetansetilbud i hele fylket for store deler av næringa. I den forbindelse kommer en raskt opp i diskusjon om hva som er det hensiktsmessige geografiske nedslagsfeltet for de ulike tilbudene. Fra Hadeland fortelles det om god deltakelse på kurs arrangert på Hadeland, mange møter/kurs har 30 deltakere, noe som ansees som bra av Hadeland landbruksråd som arrangerer mange av kursene. Samtidig ser en at rekrutteringen både til voksenagronom og til den ordinære landbruksutdanningen på Valle/Lena er geografisk skjev. Det er overvekt av søkere fra Gjøvik/Toten regionen, med en undervekt fra Valdres, Nord Gudbrandsdal og Hadeland. Tabell 4 Hjemstedregionen for elever ved Valle vgs. Skoleåret 2013/14. Nord Gudbransdal Midt Gudbrandsdal Lillehammer Toten/Gjøvik Hadeland Valdres Utenfor Kilde: Oppland fylkeskommune 34

39 Det tyder på at en ikke når ut til hele fylket med et tilbud som er lokalisert til Lena, hverken for de helt unge, eller de som tar voksenagronom. Det tilsier at det bør være en ekstra oppmerksomhet mot kurs som er forankret lokalt i de andre regionene i fylket. Samtidig er et godt tilbud på Lena avhengig av å trekke søkere fra andre deler av fylket for å kunne opprettholdes på et høyt nivå. Det er derfor vanskelige avveininger som må gjøres rundt hvor sentralisert lokalisert kompetansetilbudet skal være. Som beskrevet over er viljen til å reise ut av bygda for å gå på møter eller kurs ujevnt fordelt. Nettverk er som påpekt viktig for læring. Tiltak som legger til rette for at aktive produsenter kan styrke sine nettverk er viktig. Landbrukshelga for bønder i Innlandet som ble arrangert på Øyer i januar 2015 er et utmerket eksempel på et tiltak for å styrke bønders nettverk. En slik samling for begge fylker gir muligheten til å utvikle uformelle nettverk som strekker seg utover bygda eller kommunen. I intervjumaterialet ser vi at enkelte bønder på egenhånd har utviklet et faglig kontakt nettverk med bønder i andre fylker, gjerne Hedmark. Det er et svar på den uttynningen blant bønder med samme type produksjon i hjembygda, de er villige til å reise for å få den «gode samtalen» med kolleger som også er på et høyt faglig nivå. Forslag til oppfølging: Et overordnet mål for det videre arbeidet med kompetanseheving innen jordbruket i Oppland bør være å legge til rette for et enda bedre samarbeid mellom ulike grupper av aktører. Styrket samarbeid om erfarings og kompetanseutvikling mellom bønder, rådgivere og andre aktører er en overordnet målsetting for videre oppfølging. Videreutvikle et godt kurstilbud for hele fylket er ett opplagt punkt for oppfølging når våre informanter legger vekt på at tilbudet er godt i dag. Det betyr at mange har høye forventninger til kurs som skal tilbys i tida framover. Videreutvikle voksenagronom tilbudet Videreutvikle kurs og rådgivningstilbudet fra NLR og samvirkebedriftene Fokus på balansen mellom kurstilbudet på Gjøvik Toten kontra tilbudet i andre deler av fylket. Jobbe for bedre rekruttering til kurstilbudene fra alle regioner i fylket. Bidra til at faglag som Oppland sau og geit kan være viktige aktører for kompetanseheving Videreføre Landbrukshelg Innlandet som et viktig faglig og sosialt tiltak for nettverksbygging Bidra til spredning av informasjon om kurs og kompetansetilbud via en nettbasert kunnskapsportal Vurdere tilgangen til anvendt forskning for dal og fjellbygdene i samarbeid med andre fylker i forbindelse med at Bioforsk Øst Løken kan bli lagt ned. 35

40 Vurdere å opprette et tilbud om kompetansemegling innen sau, svin eller andre produksjoner for å gjøre forskning mer tilgjengelig for bøndene. Videreutvikle partnerskap for kompetanseheving i landbruket i samarbeid med bondelagene og samvirkene (Tine, Nortura, NLR). Vurderingen her er at det er viktig å videreføre og videreutvikle allerede etablerte tilbud, og å styrke de organisasjonene som allerede er på plass. Vi tror at det i mindre grad er rom for å utvikle nye aktører med nye tilbud. Situasjonen for dal og fjellbygdene vurderes separat. 36

41 6 REFERANSELISTE Andgard, A., Eldby, Eide Hillestad, H. og Klem, L. (1996). Rekruttering til landbruket. Odelsbarns holdninger til overtakelse av gård. Landbrukets utredningskontor, Oslo. Asheim, B.T. og Isaksen, A. (2008). Regional innovasjon en introduksjon. I Isaksen, A., Karlsen, A. og Sæther, B. (red.): Innovasjon i norske næringer et geografisk perspektiv. Fagbokforlaget, Bergen. Atherton, A. (2003). The Uncertainty of Knowing: An Analysis of the Nature of Knowledge in a Small Business Context. Human Relations 56, Eikeland, S. og Lie, I Pluractivity in rural Norway. Journal of Rural Studies 15, EU SCAR (2012). Agricultural knowledge and innovation systems in transition a reflection paper. Brussels. Grabher, G. (2003). Learning in projects, remembering in networks? European Urban and Regional Studies, 11, 2, Grande, B., Haugum, M., Mejdell Jakobsen, Ø. og Stræte, E.P. (2014). Brukernes tilgang til jordbruksforskning. Rapport, Oi! Trøndersk Mat og Drikke AS, Trondheim. Hansen, B.G. (2013). Problem solving in dairy farming. Phd dissertation, Norwegian school of Economics, Bergen. Hoel, B., Abrahamsen, U., Strand, E., Åssveen, M. and Stabbetorp, H. (2013). Tiltak for å forbedre avlingsutviklingen i norsk kornproduksjon. Bioforsk rapport vol. 8 nr. 14. Bioforsk Øst Apelsvoll. Kolb, D. A. (1985). Learning Style Inventory, Revised Edition. Boston, MA: Hay Group, Hay Resources Direct Leeuwis,C. (2004). Communication for Rural Innovation. Blackwell Science. 37

42 Lerfald, M, Lien, G., Alnes, P.K, Sand, R, Folstad, K.S & Rye, S. K. R. (2012). Verdiskaping i landbruk og landbruksbasert virksomhet i Oppland. NILF rapport Ragin, C. og Amoroso, L.M Constructing Social Research: The unity and diversity of method. Pine Forge Press, Thousand Oaks. Rantamäki Lahtinen, L The success of the diversified farm resource based view. Phd dissertation, MTT Agrifood Research Finland. Stabbetorp, H. (2009) Jordbruket på Toten. Rapport, Bioforsk Apelsvoll. Storstad, O. og Rønning, L. (2014) Trender i norsk landbruk Med utviklingstekk frå Bygdeforskning, rapport nr.6. Stræte, E.P. (2014). Rådgivning til bonden et innspill om behov og utfordringer. Bygdeforskning, rapport nr. 10. Sæther, B. (2014). Socio economic Unity in the Evolution of an Agricultural Cluster. European Planning Studies, 22, Sæther, B. (2010). Agricultural extension services and rural innovation in inner Scandinavia. Norwegian journal of geography, vol. 64, 1 8. Sæther, B, Haugum, M., Lerfald, M., Skålholt, A. og Stokke, M. (2014). Evalueringen av naturbruksutdanningen og fagskoletilbudet innen landbruk. ØF rapport nr

43 Hvordan lærer bønder i Oppland? Rapport fra et forprosjekt Basert på intervjuer med bønder i Oppland og med støtte i litteraturen peker notatet på fem læringsarenaer. Relasjoner med nærstående er avgjørende for aksept for utviklingsarbeid og det foregår læring der kone/mann/partner begge er faglig involvert i gårdsdrifta. Naboer og bygda kan potensielt bety mye for læring, men det er store variasjoner i hvor aktivt bønder bruker nærmiljøet som en læringsarena. Rådgiverne til NLR, Tine og Nortura utgjør en bærebjelke for kompetansetilbudet i landbruket, men tilbudet kunne vært bruket mer aktivt. Fagtidsskrift er en viktig kilde til å spre både forsknings- og erfaringsbasert kunnskap. Den femte læringsarenaen er gjennomføring av større utbyggingsprosjekter som overgang til løsdrift og melkerobot, nettverk av kunder og leverandører i samspill med melkeprodusent utgjør en tidsavgrenset læringsarena. ØF-notat 2/2015 ISSN nr: