EXIT Ut av voldelige ungdomsgrupper Kunnskap, erfaringer og metoder i lokalt tverrfaglig og tverretatlig arbeid

Transkript

1 EXIT Ut av voldelige ungdomsgrupper Kunnskap, erfaringer og metoder i lokalt tverrfaglig og tverretatlig arbeid Tore Bjørgo, Odd Arild Halhjem og Taran Knudstad Voksne for Barn Juni 2001

2 Bruk av håndboken 1. Navn på kommunen: 2. Navn på etat(er): 3. Bakgrunn for bruk av håndboken ( en kort beskrivelse): 4. Hvordan er håndboken blitt brukt ( en kort beskrivelse): 5. Hvem (hvilke etater/instanser) har brukt håndboken: 6. Vurdering av håndboken: - Mest nyttig: - Minst nyttig:

3 - Hva kan forbedres i håndboken (forslag)? Hvilke temaer er mangelfullt behandlet? 7. Har din kommune/etat/organisasjon gjort erfaringer som kan være til nytte for andre å få kunnskap om? Beskriv:

4 Bruk av håndboken...2 Forord UTFORDRINGEN...8 De fem faser på veien ut av ekstremistmiljøet...9 Om å ta opplevelser av urettferdighet og overgrep på alvor PROSJEKTET...1 Bakgrunnen for prosjekt Exit TILTAK MOT RASISTISKE OG NASJONALISTISKE MILJØER...3 Tiltak mot rasistiske og nasjonalistiske miljøer...4 Prosjekt Exit - ut av voldelige ungdomsgrupper...4 Prosjektets formål...5 Tiltakene...5 Tidsperspektivet i arbeidet med ekstreme ungdomsgrupper...6 Tid i forhold til modellutvikling i gruppa; tid som metodisk tilnærming...6 Tid i forhold til endringsperspektivet...7 Tid som forebyggende faktor...7 Tidsbruk i forhold til enkeltindivider: Tillit som redskap...8 Det politiske perspektivet:...8 Det faglige perspektivet: PROGRAMMET HÅNDBOKEN Hvorfor går ungdom inn i ekstreme grupper, og hvordan kommer de seg ut igjen? 14 Ideologi og politikk...15 Provokasjon og sinne...15 Beskyttelse...15 Ungdom i drift...15 Spenningssøken...15 Vold, våpen og uniformer...16 Ungdomsopprør går til høyre...16 Familie- og farssubstitutter...16 Søken etter venner og fellesskap...16 Søken etter status og identitet...16 Hva skjer med ungdommen når han/hun er blitt medlem?...16 Sosialisering...17 Vold som test på lojalitet...17 Uniformering og brubrenning...17 Motiver for å trekke seg ut...17 Push-faktorer Negative sosiale sanksjoner...18 Miste troen på ideologien og politikken til gruppen...18 Når det går for langt...18 Tapte illusjoner om miljø og kameratskap...18 Tap av tillit og status...18 Utbrent og utslitt...18 Pull-faktorer Lengselen etter det normale liv...19 Å bli for gammel...19 Frykten for å ødelegge sine fremtidsmuligheter...19 Nye forpliktelser til kjæreste og barn...19 Engasjerte medmennesker...19 Hindringer i veien for å trekke seg ut...19 Positive trekk ved gruppen...19 Frykt for sanksjoner fra miljøet...19 Tap av beskyttelse mot tidligere fiender...20 Ingen steder å gå...20

5 Veier ut...20 Skarpt og offentlig brudd med miljø og ideologi...20 Bryte med miljøet uten å bryte med ideologien...20 Bryte med ideologien uten å bryte med gruppen...20 Trekke seg stille og rolig ut, uten skarpt brudd verken med miljøet eller ideologien...20 Hva kan omgivelsene gjøre? Kartlegging og problemanalyse...22 Individuell kartlegging...23 Lokal kartlegging Metoder og tiltak...29 Innledning...30 Etablering av kontakt og tillit...30 Nettverk og familierelasjoner...30 Barnevernets rolle...31 Familierådslag...32 Meglingsmetoder...32 Konfliktråd...33 Skolemegling...33 Prosjekt Gatemegling...33 Stormøter...34 Individuelle rådgivingssamtaler...34 Gatemeklings - workshop...34 Utdanning og arbeid...34 Militærtjeneste...35 Spenningsaktiviteter...36 Nye venner og positiv gruppetilhørighet...37 Beskyttelse mot opplevde trusler...38 Terapi og annen behandling...39 Støttekontakt / uformell hjelper...40 Et eksempel...41 Oppsøkende ungdomsarbeid Metoder i arbeid med foreldre...44 Informasjon til foreldre...45 Styrking av foreldrene...45 Foreldrenettverk...46 Eksempler på praktisk organisering Metoder og tiltak i lokalt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid...50 Innledning...51 Oppstartsfasen...52 Økonomi...54 Generelle samarbeidsrutiner...54 Interne strukturer...54 Skolering...55 Intern organisering...56 Barnevernet...57 Utekontakten...57 Frivillige aktører...57 Håndtering av taushetsplikten i tverretatlige grupper...58 Håndtering av media...60 Negative erfaringer...60 Positive virkninger av mediedekning...61 Mulige mediestrategier Suksessfaktorer i forebyggende ungdomsarbeid...64

6 Appendix 1: Anbefalt litteratur...68 Appendix 2: Scenarier fire ungdommer...70 Appendix 3: De fem faser ut av voldelige ungdomsgrupper. 74

7 Forord Med denne håndboken oppsummerer Organisasjonen Voksne for Barn de viktigste arbeidserfaringene fra Prosjekt Exit - ut av voldelige ungdomsgrupper. Målgruppene er de som arbeider med utviklingsarbeid innen barne- og ungdomsarbeid i kommunene. Dette inkluderer også politi- og lensmannsetaten og frivillige organisasjoner. Håndboken er ment å kunne brukes som en grunnoppskrift for kommunalt arbeid rettet inn mot ekstrem og destruktiv atferd blant barn og ungdom. Ved en systematisering av Exiterfaringene og kunnskap omkring utvikling og drift av tiltak, ønsker Voksne for Barn med håndboken å formidle en faglig plattform og en fremgangsmåte til kommuner som ønsker eller planlegger å sette i gang tiltak mot rasisme, vold eller annen negativ og problematisk atferd. På den andre siden gir oppskriften ingen fasitsvar, men må betraktes som et bidrag til den pågående fagutviklingen på feltet. Målet er derfor å utvikle den videre samtidig som det er viktig å huske på at oppskriften naturligvis må tilpasses de lokale forholdene og de relevante ungdomsmiljøene i hver enkelt kommune. Mye av fenomenkunnskapen og arbeidsmetodene som beskrives i denne håndboken, er behandlet også i Tore Bjørgos og Yngve Carlssons bok Vold, rasisme og ungdomsgjenger: Forebygging og bekjempelse (Oslo: Tano Aschehoug, 1999). Men også erfaringer gjort andre steder, på andre arenaer er inkludert i håndboken, spesielt gjelder dette metodedelen. Voksne for Barn retter en stor takk til Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet og Utlendingsdirektoratet for den økonomiske støtten til prosjektet. Håndboken er skrevet av forsker Tore Bjørgo ved NUPI, leder av fagutviklingsenheten i Voksne for Barn, Odd Arild Halhjem, og prosjektmedarbeider Taran Knudstad, Voksne for Barn ( kap. 7). Forsker Yngve Carlsson ved NIBR har bidratt med noen tekstavsnitt, basert på hans og Bjørgos bok. Verdifulle bidrag har også kommet fra Mona Nesje, politioverkonstabel Bjørn Øvrum ved Manglerud politistasjon, leder for Exit i Sverige, Kent Lindahl, og psykolog Bård Bugge Pedersen ved Alternativ til Vold. I tillegg bygger enkelte avsnitt i håndboken på erfaringer som er gjort av Konfliktrådet i Oslo, herunder Gatemeklingsprosjektet og Uteseksjonen i Oslo. Exit-prosjektets historie, organisering, målsetninger, aktiviteter og resultater er beskrevet mer inngående i Exits sluttrapport, som blant annet er tilgjengelig fra Voksne for Barns hjemmeside ( Oslo, 7. juni 2001 Randi Talseth Generalsekretær i Voksne for Barn

8 1. UTFORDRINGEN

9 Mange av de som forsøker å bryte ut av et rasistisk ungdomsmiljø eller gjeng, vil ha en rekke akutte og konkrete behov for praktisk bistand fra det trivielle til det dramatiske. Noen bor i kollektiv eller deler hybel med andre i miljøet, og trenger raskt både ny bolig og flyttehjelp kanskje også fysisk beskyttelse fra noen sterke karer eller politiet mens de henter ut tingene sine. I en overgangsfase kan det være nødvendig å få bo hos slektninger, venner eller andre som er villige til å hjelpe i en kritisk fase. Noen avhoppere har behov for å flytte gjerne langt av sted av frykt for voldelige represalier fra gamle kamerater eller fiender. Andre trenger kanskje bare å gjøre seg litt mindre tilgjengelig en periode for å unngå stadige henvendelser fra kamerater som vil ha dem med i miljøet igjen. Noen kan ha behov for en viss økonomisk nødhjelp i en slik fase, for eksempel med å kunne leie flyttebil eller til depositum for ny bolig. Ungdom i marginaliserte miljøer har ofte pengeproblemer, og mange har så dårlig forhold til foreldrene at de ikke uten videre kan få økonomisk støtte hjemmefra. Noen unge avhoppere trenger også å bytte skole for å komme bort fra et uheldig vennemiljø, eller for å unngå trakassering og trusler i skolegården. Skolebytte kan også være nyttig for å kunne bygge opp et nytt bilde av hvem man er og ønsker å være særlig dersom klassekamerater har et sterkt befestet bilde av vedkommende som rasist, nazist eller gjengmedlem. Noen ungdommer har droppet ut av skolen eller avbrutt utdannelsen på grunn av sin deltakelse i ekstremistmiljøet, eller på grunn av turbulensen i forbindelse med at de bryter ut. Et skolebytte, eller det å ta opp igjen en avbrutt utdannelse, kan imidlertid støte på formelle og praktiske hindringer, og vil ofte kreve søknad som må godkjennes av fylkeskommunale eller kommunale skolemyndigheter. De fylkeskommunale oppfølgingstjenestene bistår med praktisk hjelp og rådgivning om hvordan man bør gå frem i en slik situasjon når det gjelder videregående opplæring. Under Reform 94 har fylkeskommunene en lovfestet plikt til å ha en oppfølgingstjeneste for ungdom mellom 16 og 19 år som ikke har fast arbeid, ikke har søkt eller tatt imot en opplæringsplass eller som slutter utdanningen midt i skoleåret. En eller flere samarbeidende kommuner skal ha en fast OT-koordinator. De fem faser på veien ut av ekstremistmiljøet Exit i Sverige har utviklet en handlingsmodell som beskriver i en skjematisk oversikt hvilke behov en avhopper har i fem ulike faser vedkommende gjennomgår før, under og etter bruddet med det ekstreme miljøet. Modellen viser også hva Exit (eller tilsvarende andre hjelpere) kan bidra med for å gjøre veien ut lettere, slik at avhopperen får bearbeidet sine erfaringer og funnet nytt fotfeste. De fem stadiene avhopperen gjennomgår er: motivasjonsfasen, avhopperfasen, etableringsfasen, refleksjonsfasen, og stabiliseringsfasen. Modellen avspeiler en noe forskjellig organisering av Exit-arbeidet i Sverige og Norge. Svenske Exit arbeider direkte med avhoppere, og fungerer langt på vei som et sentralt klientapparat som følger opp den enkelte avhopper individuelt, men i samarbeid med lokale etater. Den norske modellen baserer seg på at det er det lokale hjelpeapparatet som primært skal følge opp enkeltungdommer og deres foreldre. De tiltak og ansvarsområder som beskrives i Exit Sveriges modell, kan imidlertid lett overføres til en mer lokalorientert modell. Det avgjørende er at det finnes noen som tar personlig ansvar for å følge opp den enkelte avhopper, slik at de ikke blir drivgods mellom ulike etater og kontorer. (modellen fra Exit Sverige er vedlagt i Appendix 3)

10 Om å ta opplevelser av urettferdighet og overgrep på alvor Bakgrunnen for at en del ungdommer søker inn i rasistiske miljøer eller andre typer gjenger, ligger ofte i at de har opplevd det de opplever som urettferdighet, krenkelse eller en eller annen form for overgrep. Ofte kan disse erfaringene være høyst reelle og alvorlige for eksempel at de har vært utsatt for barneranere, vold fra gjenger av innvandrerungdom, eller åpenbar forskjellsbehandling. 1 Problemet er at deres reaksjoner har gitt seg uttrykk som ikke er politisk eller juridisk akseptable for eksempel i form av fremmedfiendtlighet, vold eller gjengdannelse. Det er viktig at omgivelsene tar klar avstand fra disse uttrykksformene. Men dette fører lett til at man ikke tar på alvor de reelle opplevelsene og overgrepene som ligger bak, fordi man ønsker å markere gode antirasistiske holdninger. I så fall virker dette lett til å bekrefte de virkelighetsbildene som mer ideologiske rasister holder opp for slike ungdommer, og undergraver det de måtte ha av tiltro til det etablerte samfunnet og hjelpeapparatet. Motsatt vil det kunne undergrave eksistensgrunnlaget for fremmedfiendtlige ungdomsgjenger, og øke motivasjonen for å trekke seg ut, dersom ungdommene opplever at apparatet tar deres problemer og erfaringer på alvor. Det kan skje ved å gripe inn overfor ran og trakassering fra voldelige innvandrergjenger, eller ved å gi hjelp til å få bolig, arbeid eller fritidstilbud. 1 Carlsson & von der Lippe (1997) dokumenterer at slik negativ forskjellsbehandling av marginaliserte lokale ungdommer i forhold til de goder som ble tilbudt flyktninger som kom til bygda, var en hovedårsak til at det utviklet seg et voldelig og rasistisk ungdomsmiljø i Vennesla på begynnelsen av 1990-tallet.

11 2. PROSJEKTET

12 Bakgrunnen for prosjekt Exit Rasistiske og nasjonalistiske miljøer i Norge På første halvdel og midten av tallet var det en betydelig fremvekst av nye rasistiske ungdomsmiljøer en rekke steder i Norge. Etter at miljøene både i Brumunddal og Vennesla løste seg opp, hadde man fortsatt et visst miljø i Hokksund og på Hønefoss. I tillegg var det kjente miljøer i Tønsberg-området, Kristiansand, Stavangerområdet, på Romerike, og flere andre lokalsamfunn. Oslo har gjennom hele 90-tallet hatt et slikt miljø med ulike tilholdssteder. På slutten av 1994 og begynnelsen av 1995 ble det kjent at det høyreekstreme miljøet i Oslo hadde konsentrasjoner i noen av de sørøstlige bydelene, etter hvert med samlingspunkt på Nordstrand. Dette miljøet, som gikk under navnet Viking, fikk ganske stor oppslutning fra til dels svært unge lokale ungdommer, i tillegg til at ungdommer fra enkelte andre bydeler og steder på Østlandet også kom hit. Etter hvert registrerte politiet et 100-talls navn på ungdommer som på et eller annet tidspunkt frekventerte miljøet, selv om det aldri var så mange aktivt med samtidig. Om lag 1/3 av disse bodde på Nordstrand. Det finnes ingen sikker tallfesting av hvor stort det ungdommelige høyreekstreme miljøet i Norge har vært i løpet av 1990-tallet. Men fra å bestå av noen titalls ungdommer rundt 1990, vokste miljøene betydelig frem mot midten av 1990-tallet, og var kanskje oppe mot på det meste rundt Fra 1997 skjedde det en betydelig reduksjon i tilslutning, nyrekruttering og aktivitet, trolig som følge av både lokale forebyggings- og intervensjonstiltak, politimessige grep, og intern splid i miljøene. Mange steder forsvant miljøene helt. Imidlertid ser det flere steder ut til å ha vært en ny vekst i aktivitet og oppslutning fra og med Politiets Overvåkningstjeneste (POT) regner med at det for tiden finnes rundt 150 aktive høyreekstremister i Norge, mange av dem svært unge. Selv om noen hundre ungdommer ikke har utgjort noe stort problem på landsplan, kunne disse miljøene oppleves som svært dominerende og truende i en rekke av de lokalsamfunnene hvor de var konsentrert. Flere av gruppene tiltrakk seg til dels svært unge tenåringer. En ny utvikling var at en økende andel jenter deltok i miljøet, og organiserte i perioden en rekke egne jentegrupper rundt om i landet. Disse har senere blitt borte. Svært mange av deltakerne i miljøene ble innblandet i voldelige konflikter med antirasister og innvandrerungdom, eller begikk ulike typer kriminelle handlinger. Selv om det var betydelig gjennomtrekk av medlemmer over tid, var det mange som av ulike grunner opplevde det som svært vanskelig å komme seg ut av miljøet. En del av de som trakk seg ut uten å ha noe mer konstruktivt å gå til, havnet i andre kriminelle miljøer eller i stoffmisbruk. Drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia i Oslo i januar 2001 bidro på nytt til store mediaoverskrifter og landsomfattende mobilisering mot rasisme og vold i det norske samfunnet. 2

13 3. TILTAK MOT RASISTISKE OG NASJONALISTISKE MILJØER 3

14 Tiltak mot rasistiske og nasjonalistiske miljøer I løpet av 1990-tallet er det gjort en rekke positive erfaringer fra steder som Brumunddal, Vennesla, og Manglerud politikrets/nordstrand om hvordan en kan løse opp rasistiske ungdomsmiljøer gjennom forebyggings- og intervensjonstiltak. Det har også kommet mye ny kunnskap fra forskning om rasistiske ungdomsmiljøer. Til sammen har dette ført til en gradvis reorientering av den offentlige politikken overfor rasistiske miljøer og fremmedfiendtlig vold bort fra en ensidig vektlegging av holdningskampanjer, politiske markeringer og strafferettslige tiltak, og over til å legge hovedvekten på å gjøre noe med årsakene til problemene og å skape positive alternativer. Denne reorienteringen, med fokus på lokalsamfunnets rolle, på rekruttering og oppløsning av rasistiske grupper, og på at tiltak må være basert på kunnskap om årsaksmekanismer og analyser av problemer slik de fremtrer lokalt utgjorde en viktig bakgrunn for unnfangelsen av Exit som prosjekt. Prosjekt Exit - ut av voldelige ungdomsgrupper Prosjektet vokste derfor frem i krysningspunktet mellom et opplevd behov for nye arbeidsmetoder for å få ungdom ut av rasistiske miljøer, og nye forståelsesmåter som hadde vokst frem på basis av forskningsresultater og erfaringer fra lokale innsatser mot rasistiske og ekstremnasjonalistiske ungdomsmiljøer. Disse erfaringene bidro til å prege tenkningen til initiativtakerne bak Exit-prosjektet. Exit-prosjektet tar utgangspunkt i noen grunnleggende erkjennelser: De fleste ungdommer som blir med i rasistiske grupper, går ikke inn fordi de er rasister. De blir rasister fordi de har kommet med i et rasistisk miljø og tilegnet seg de holdninger og verdier som finnes der. Hovedårsaken til at de går inn, er at disse miljøene oppfyller en del grunnleggende sosiale og psykologiske behov for dem ganske normale behov som de ikke har fått oppfylt i mer normale sammenhenger. Ved å gripe fatt i ungdom som flørter med ekstreme miljøer på et tidlig tidspunkt, og finne alternative måter å løse deres behov på, kan man forebygge at de blir med i miljøet, og tilegner seg dets rasistiske holdninger og voldelige atferdsmønster. De fleste som går inn i et rasistisk miljø, slutter før eller senere. Exits mål er at de skal slutte før i stedet for senere før de skader andre, før de tar opp i seg et rasistisk verkelighetsbilde og et voldelig atferdsmønster, før de endrer personlighet, og før de ødelegger sin egen fremtid med å få et kriminelt rulleblad og blir stemplet som rasist eller nazist. Dersom det lykkes å få de aller fleste nye medlemmer i et lokalt rasistisk miljø til å trekke seg ut innen det har gått et par måneder i stedet for etter to-tre år, vil dette i sin tur gjøre at gruppen blir mindre i antall, svakere og trolig også mindre ideologisk rotfestet. Tre perspektiver på problematferd Det kan argumenteres til for del for at et individperspektiv på problematferd er for enkelt til å forklare hvorfor noen få ungdommer velger å bli med i rasistiske grupper, mens flesteparten av norsk ungdom sier nei til å være med i slike grupper. Det erkjennes i denne forbindelse at utvikling av problematferd kan forklares og dermed forstås ut fra minst tre hovedperspektiver. 1. Et kontekstuelt perspektiv på problematferd er vesentlig. Problematferd blir i dette perspektivet forklart og viser sammenhenger med kontekstuelle forhold i lokalmiljøet og/eller samfunnet for øvrig. Dette kan eksempelvis dreie seg om bestemte kjennetegn ved arbeidsmarkedet, skolen eller fritidsmiljøet. Individuelle forklaringer på problematferd kan ut fra dette ikke alene være tilstrekkelig for å kunne forstå tilslutning til negative miljøer som uttrykk for problematferd. 2. Et aktørperspektiv i forståelse av problematferd innebærer at noe problematferd kan være intensjonal og rasjonell. I en slik sammenheng kan atferdsproblemer både vurderes som mestringsstrategier og motstand for eksempel mot innvandrere eller norsk innvandringspolitikk. Problematferd kan ut fra dette ikke forstås gjennom ensidig bruk av årsaksforklaringer. Dette innebærer at den unges egne erfaringer og opplevelser i møte med eksempelvis innvandrere er vesentlig for omfanget og arten av problematferd. 4

15 3. Et individperspektiv på problematferd innebærer at noen atferdsproblemer kan forklares og forstås ut fra enkeltungdoms individuelle livshistorie eller vansker. Enkelte unge har vansker eller skader som kan være årsak til atferdsproblemer. Men også unge med vansker eller en vanskelig oppvekst er aktører ( det vil si handler intensjonalt og rasjonelt) og blir influert av den konteksten de oppholder seg i. Exit- prosjektet la i sin forklaringsmodell hovedvekten på individperspektivet og det kontekstuelle perspektivet. Det bør derfor konkluderes med at disse to perspektivene alene er ufullstendige som generelle forklaringsmodeller i forbindelse med utvikling av problematferd blant barn og ungdom. Det er mulig at anvendelse av aktørperspektivet i prosjekt Exi t - i tilegg til de to andre, med dets fokusering på blant annet intensjonalitet og betydningen av rasjonelle valg ville ha bidratt til en mer dekkende forklaring på hvorfor noen barn og unge velger å bli medlem av rasistiske og andre destruktive ungdomsmiljøer Prosjektets formål Prosjektets formål var å utvikle strategier og tiltak som bidro til at ungdom som deltok i rasistiske og ekstreme nasjonalistiske miljøer, kom seg raskest mulig ut. Hovedfokus lå på strategier og tiltak som kunne bidra til rehabilitering og tilbakeføring av ungdom til normale nettverk. I tillegg ble generelle forebyggende tiltak som kunne bidra til å hindre rekruttering til disse miljøene inkludert i prosjektet. 2 Tiltakene Finansieringskildene la til grunn at prosjektet skulle begrenses til et treårig utviklingsprosjekt. Dette innebar at det ikke hadde noen hensikt for Exit å etablere et eget klientapparat som skulle arbeide direkte med unge avhoppere. Prosjektet ble derfor basert på å arbeide gjennom det lokale apparatet, hvor det var de lokale etatene (for eksempel skole, politi, barnevern, ungdomsarbeidere, og eventuelt frivillige organisasjoner) som skulle arbeide med direkte tiltak overfor ungdom og deres foreldre, basert på den enkeltes behov og forutsetninger. I denne sammenheng opererte prosjektet med tre hovedtyper av tiltak: Rehabiliteringstiltak for potensielle avhoppere Det finnes ofte en rekke sammensatte motiver for at unge går inn i og senere ønsker å forlate et ekstremt miljø. Noen tar et skarpt og offentlig brudd med miljøet og ideologien, andre trekker seg stille og rolig ut. En del avhoppere kan ha grunn til å frykte represalier eller trusler om represalier, andre trenger å få avstand til det gamle miljøet og å utvikle nye interesser og sosiale nettverk. Noen kan også trenge terapi eller annen oppfølging for å bearbeide opplevelser og traumer. Ved et eventuelt forestående brudd der den unge får behov for annen skoleplass, bosted, arbeid eller lignende, er det viktig at hjelpeapparatet reagerer umiddelbart, og har rutiner og tiltak som kan iverksettes på kort varsel, tilpasset den enkeltes behov. I forhold til denne oppgaven skulle prosjektet innhente og systematisere erfaringer og kunnskap som kunne bidra til og understøtte gjennomføringen av lokale rehabiliteringstiltak andre steder i landet. Etablering av foreldrenettverk Å ha barn i rasistiske eller ekstreme miljøer, kan være sterkt sosialt stigmatiserende for foreldrene. Mange har behov for å snakke med noen om problemene, men kvier seg for å ta dette opp med sin vanlige omgangskrets. Et lukket forum med andre i samme situasjon vil kunne gi en slik mulighet. Her kan de diskutere dilemmaer knyttet til hvor sterke restriksjoner de skal legge på barnas atferd og omgangskrets, og hvordan de skal unngå at deres reaksjoner og sanksjoner fører til at de skyver barna fra seg. Ved å utveksle informasjon som hver enkelt sitter inne med, kan de få et bedre bilde av hva som rører seg i miljøene. Denne kunnskapen kan utfylles ved at foreldregruppene henter inn ressurspersoner utenfra, for eksempel politi, forsker eller avhoppere. 2 Prosjekt Exits forhistorie, målsetninger, aktiviteter og resultater beskrives detalj i Exits sluttrapport. 5

16 Prosjektets oppgave besto her i å samle og formidle erfaringene i forbindelse med etablering og drift av foreldregrupper for å lette oppstart av nye lokale nettverk andre steder. Erfaringsutveksling og skolering av fagpersonell Både fra foreldre og politiet blir det meldt om et stort behov for veiledning og kunnskap om rasistiske og nasjonalistiske miljøer. I tillegg til at det utvikles tiltak i forhold til unge som befinner seg i miljøet og deres foreldre må det samtidig legges til rette for at ansatte i aktuelle etater, frivillige organisasjoner og interesserte privatpersoner blir skolert og får anledning til å utveksle erfaringer og lære av hverandre. Det er nødvendig å koble kunnskap om lokale hendelser, aktører og kontekstuelle forhold sammen med generell kunnskap om hva som forårsaker og utløser kriminelle handlinger generelt, og hva som bidrar til at ungdom går inn og ut av ekstreme gjenger eller miljøer spesielt. Prosjektets oppgave besto i å utvikle og formidle kompetanse overfor relevant fagpersonell. Dette skjedde bl.a. gjennom en rekke skolerings- og erfaringskonferanser som kunne bidra til økt kunnskap og beredskap i norske kommuner om rasistiske og nasjonalistiske miljøer, og om arbeidsmetoder og tverrfaglig samarbeid for å løse problemer i tilknytning til disse miljøene. For å samle erfaringer om lokale tiltak og arbeidsformer, gjennomførte prosjektet en intervjuundersøkelse i fire kommuner som hadde drevet arbeid i forhold til rasistiske og nasjonalistiske ungdomsmiljøer. Det ble derfor vurdert som svært verdifullt å skaffe seg en oversikt over hvilke etater som var involvert og hvilke erfaringer disse etatene satt inne med på bakgrunn av arbeidet sitt med denne ungdomsgruppen. For prosjektets del var denne lokale kunnskapen viktig som grunnlagsmateriale for erfaringsutveksling og kunnskapsformidling. Undersøkelsen ble gjennomført med følgende mandat: å systematisere erfaringer og kunnskaper som kan bidra til å fremme konkrete rehabiliteringstiltak forankret i kommunene; og å utarbeide forslag til retningslinjer eller rutiner for tverrfaglig samarbeid slik at relevante instanser i lokalsamfunnet kan yte nødvendig hjelp til barn og ungdom som ønsker seg ut av rasistiske og nasjonalistiske miljøer. Resultatene av undersøkelsen blir presentert i kapittel 7, om organisering av tverrfaglig samarbeid som et organisatorisk og faglig virkemiddel i forhold til rasistiske og nasjonalistiske miljøer. En erfaring i denne sammenheng var hvor viktig tid var i forhold til både utforming av tiltakspakker og utvikling av et fungerende tverretatlig samarbeid. Tidsperspektivet i arbeidet med ekstreme ungdomsgrupper Det vil variere fra en gruppe til en annen hvorvidt man velger å arbeide langsiktig og med bred målgruppe, eller mer kortsiktig rettet inn mot enkeltungdom. Dette bør primært avgjøres ut fra hva slags problem man står overfor (jfr. kap. 4 om kartlegging og problemanalyse), men også av hvilke ressurser man har til rådighet. Denne delen vil ta for seg sentrale aspekter ved tidsperspektivet basert på lokale erfaringer. Tid er et viktig aspekt både med hensyn til utforming av tiltakspakker og i forhold til hvor vellykket et tverretatlig samarbeid vil være. Tid i forhold til modellutvikling i gruppa; tid som metodisk tilnærming Utvikling av tverretatlige grupper handler i all vesentlighet om å skape profesjonelle nettverk som er sammensatt på en slik måte at gruppens definerte målsettinger nås på en effektiv måte. Tidsperspektivet vil være et sentralt tema i utviklingen av tverretatlige grupper av typen oppvekstteam. Dette arbeidet må sees som en prosess, uavhengig av hva de spesifikke arbeidsoppgavene er. Dette forutsetter at de kommunale instansene evner å tenke langsiktig. Langsiktighet vil bidra til å skape tillitt innad i gruppa, noe som har vist seg å øke sannsynligheten for vellykkede resultater. 6

17 Samtidig er tidsperspektivet også en sentral faktor i forhold til selve jobben som skal gjøres; det er viktig at alle stadiene i denne prosess plasseres innenfor tidsrammer som gjør det mulig å skape kontinuitet i arbeidet. Noen etater, spesielt politiet, jobber innenfor kortsiktige tidsrammer, og det forventes raske resultater. I andre etater vil det være en større forståelse for at veien til tilfredsstillende tiltak og oppnådde mål kan være svært tidkrevende. I arbeide med ungdom med tilhørighet til ekstreme grupper vil det i visse situasjoner være nødvendig med direkte inngripen av den typen politiet kan bidra med, for eksempel i situasjoner av voldelig karakter. Samtidig som det vil være nødvendig å arbeide mer langsiktig hvis målet for oppvekstteamet er å legge ting til rette for at ungdommen skal knytte seg til mer positive sosiale miljøer. Tid i forhold til endringsperspektivet På samme måte som det er viktig å operere med tidsrammer som står i forhold til oppgaven, er det også viktig å ta hensyn til at selve situasjonen, og dermed oppgavene, vil forandre seg underveis. Det vil være lite tjenlig å sette i gang tiltak som baserer seg på en frosset situasjonsdefinisjon. Derfor er det viktig å operere med tidsperspektiver som gir mulighet til å justere problemforståelsen underveis, og prøve ut alternative tiltak. Oppvekstgrupper bør arbeide kontinuerlig over tid med å tilpasse iverksatte tiltakspakker slik at de samsvarer med ungdommens faktiske situasjon. Særlig individrettet arbeid er i seg selv tidkrevende og vil kreve en arbeidsform som forutsetter fleksibilitet innad i systemet. Tid skaper tillit og kontinuitet Situasjonen vil ofte endre seg betydelig over tid Tiltakspakkene må tilpasses disse endringene Tiltak må tilpasses enkeltungdoms behov, fremfor å presse enkeltungdom inn i ferdiglagde tiltakspakker Tid som forebyggende faktor I forhold til problemer som oppstår rundt høyreekstreme miljøer, er det viktig at disse tas tak i på et så tidlig tidspunkt som mulig. Dette kan bidra til å hindre rekruttering til miljøet og minske muligheten for at eventuelle konflikter miljøer eller enkeltungdom i mellom kulminerer i voldelige sammenstøt. Ledere i kommunen har ofte en tendens til å bagatellisere rasisme- og gjengproblemer av frykt for stigmatisering av lokalsamfunnet. Et eksempel er at man på ledernivå har en tendens til å definere konkrete hendelser av voldelig og aggressiv karakter som guttestreker, og at det er ikke verre her enn andre steder. Dette medfører at aktører i hjelpeapparatet som har direkte kontakt med ungdommen, opplever å stå alene med å håndtere situasjoner som preges av tiltagende trusler og vold mellom ungdommer. 3 I tillegg til at det kommunale hjelpeapparatet ofte kommer sent inn i konfliktsituasjoner, er det også en tendens til at apparatet trekker seg for tidlig ut av situasjonen. Dette kan gjelde både offentlige og frivillige aktører. Når det oppstår problemer i forbindelse med høyreekstreme ungdomsmiljøer, må det kommunale hjelpeapparatet komme raskt på banen, også fra ledelseshold. En tidlig inngripen forutsetter god tilgang til informasjon fra ungdommen selv. Dette forutsetter at hjelpeapparatet har voksne som er til stede der ungdom møtes, og at de gjennom kontinuerlig oppfølging av disse miljøene skaper et tillitsforhold mellom ungdom og voksne. Dette forutsetter jevnlig kontakt over tid. 3 Slik treghet i systemet kan for eksempel føre til at når skolen gir en bekymringsmelding om en ungdom, så blir ikke dette tatt opp i systemet før mange måneder senere. I mellomtiden har kanskje ungdommen rukket å bli trukket inn i flere strafferettslige forhold. 7

18 Det å hjelpe enkeltungdom ut av voldelige miljøer er en tidkrevende prosess. Tidsrammer og tiltak må ta utgangspunkt i enkeltungdommens situasjon, og ikke presses inn i tradisjonelle rutiner og metoder. Tidsbruk i forhold til enkeltindivider: Tillit som redskap Hjelpeapparatet har som nevnt en tendens til å gi slipp på enkeltungdom for tidlig. Dette kan knyttes opp til to sentrale punkter: Enkeltetater må klare å innse de begrensningene som ligger i egne ressurser. Etater bør unngå å definere problemet ut fra egne ressurser fremfor en mer helhetlig situasjonsanalyse. Ingen enkeltetat kan sitte med eiendomsrett til konkrete problemer. Når flere etater er på banen, er det også lettere å få tak i helheten i problematikken rundt den enkelte ungdommen. Lærer eller helsesøster kan se sider ved en ungdom som politiet ikke oppdager. På hvilke arenaer kan hjelpeapparatet treffe ungdom? Gjennom utekontakten. På ungdomsklubbene Gjennom frivillige institusjoner/organisasjoner Gjennom politi/rettsapparatet/konfliktrådet Gjennom natteravner Likemannsarbeid Psykiatrien i de tilfellene ungdom selv søker hjelp Hjelpeapparatet kan også komme i kontakt med enkeltungdom gjennom å arbeide inn mot familien. Foreldrene kan man komme i kontakt med gjennom for eksempel: Vanlige foreldresamtaler initiert av klassestyrer på skolen Bekymringssamtale etter initiativ av politi eller andre etater Informasjonsmøter Temakvelder i skolens regi Natteravnordning organisert sentralt Hjemmebesøk av barnevern eller forebyggende politi Sluttrapporten avsluttes med følgende anbefalinger og forslag: Det politiske perspektivet: Organisasjonen Voksne for Barn vil understreke betydningen av et helhetlig arbeid i forhold til bekjempelse av rasistiske og nasjonalistiske miljøer. Det er de sentrale myndighetenes ansvar å tilrettelegge politisk og faglig for at lokalmiljøene kan settes i stand til å arbeide effektivt og kunnskapsbasert for å hindre rekruttering til og bidra til oppløsning av slike miljøer. Dette innebærer at motstandsarbeidet må være både ideologisk og faglig begrunnet.. De dominerende elementene i en nasjonal politikk må fokusere på lokalsamfunnets rolle og på at tiltak må være basert på kunnskap om årsaksmekanismer og analyser av problemer slik disse fremtrer lokalt. Sentralt i denne politikken må være at lokalsamfunnene settes i stand til å arbeide faglig med denne problematikken både på kort og lang sikt. Både moralsk fordømmelse og ensidig satsing på ad hocløsninger synes å være lite egnede virkemidler i bekjempelsen av rasistiske og nasjonalistiske miljøer. Disse miljøene har også en tendens til å variere med tid og sted. I dette perspektivet blir det viktig at både den nasjonale og lokale beredskapen opprettholdes og videreutvikles via politiske virkemidler og gjennom kontinuerlig skolering og erfaringsutveksling uansett omfanget problemet har til en hver tid. 8

19 Anbefalinger: 1. Organisasjonen Voksne for barn oppfordrer myndighetene til å utøve en helhetlig politikk i forhold til rasistiske og ekstreme nasjonalistiske miljøer som både er ideologisk og faglig begrunnet. 2. Voksne for Barn ber myndighetene tilrettelegge for at det utvikles og etableres en nasjonal og lokal beredskap mot rasistiske og nasjonalistiske miljøer og at denne beredskapen opprettholdes og vedlikeholdes over tid. Det faglige perspektivet: Organisasjonen Voksne for Barn ønsker å foreslå en videreutvikling av prosjekt Exit på følgende delområder: 1. Foreldrearbeid Prosjektet har dokumentert at foreldre utgjør en viktig ressurs i arbeidet med å hjelpe ungdommer ut av rasistiske og nasjonalistiske miljøer. I dette perspektivet har etablering og drift av foreldregrupper vist seg å være til stor hjelp for foreldrene i deres innsats for å få sine barn tilbake på rett spor, og som derfor bør videreføres. Det er imidlertid viktig at foreldrearbeidet utvikles i et samarbeid med de lokale tjenester og at foreldregruppene støttes og følges opp av det lokale apparatet. Oppgaven å utvikle et fleksibelt veilednings- og opplæringstilbud på dette området til bruk i kommunene bør organiseres på nasjonalt plan. Forslag: Organisasjonen Voksne for Barn foreslår at organisasjonen blir tildelt ressurser fra sentralt hold til å utvikle et veilednings- og opplæringstilbud i forhold til etablering og drift av foreldregrupper på nasjonalt plan, som skal tilbys lokale myndigheter og andre interesserte instanser etter behov. Ikke minst i forhold til innvandrerforeldre med barn i gjenger bør foreldregrupper i en eller annen form ha stort potensiale, fordi det er erkjent at mange innvandrerforeldre har problemer med å takle sin oppdragerrolle i det norske samfunnet. Men samtidig representerer nettverksgrupper for innvandrerforeldre også en stor metodisk utfordring, fordi det åpenbart kreves ekstra innsikt og ressurser å få slike grupper til å fungere, pga. språkproblemer og kulturforskjeller. Voksne for Barn foreslår at det igangsettes et pilotprosjekt for å undersøke i hvilken grad og på hvilken måte innvandrerforeldre kan involveres som ressurs i et kriminalitetsforebyggende perspektiv basert på bruk av Exit- metodikken. 2. Kunnskapsoverføring og erfaringsutveksling Det andre delområdet i prosjektet gjelder kunnskapsoverføring og erfaringsutveksling. I denne forbindelse anser Organisasjonen Voksne for Barn det som viktig at kunnskapsoverføringen til fagfolk ikke stanser opp når prosjektet formelt blir avsluttet.mye av dette er (eller blir) tatt vare på skriftlig form gjennom den foreliggende rapporten, håndboken som er under utarbeidelse, og ellers i forskningslitteraturen som det er referert til andre steder i denne rapporten. Likevel vil det også i fremtiden være behov for nye konferanser eller kurs hvor det kan drives opplæring av fagfolk i organisert form som følge av ny forskning og flere erfaringer. Dette kan dreie seg om rene opplæringsoppgaver, men også om veiledningsoppgaver. 9

20 Forslag: Voksne for Barn foreslår at de fremtidige opplærings og veiledningsoppgavene på dette området videreføres gjennom et samarbeid mellom Veiledningstjenesten og Voksne for Barn. Denne oppgave og ansvarsfordelingen mellom Organisasjonen Voksne for Barn og Veiledningstjenesten i UDI trenger imidlertid først å avklares mellom partene. Organisasjonen Voksne for Barn vil på dette grunnlag komme tilbake med et konkret forslag til oppfølging på dette punktet. 3. Avhoppernettverk Ikke minst på bakgrunn av de positive erfaringene fra Sverige vurderes erfaringsoverføring fra tidligere avhoppere som ett av flere viktige elementer i den samlede innsatsen mot rasistiske og nasjonalistiske miljøer. Etablering av et eventuelt avhoppernettverk bør imidlertid inkluderes i en samlet beredskapsplan på nasjonalt plan, og ha som målsetting å etableres som et likemannsarbeid. Kanskje den største utfordringen i denne forbindelse dreier seg om å finne frem til egnede personer som både har tilstrekkelig avstand og et personlig avklaret forhold til tidligere problematikk. I dette perspektivet vil Voksne for Barn kontinuerlig vurdere muligheten for å etablere et avhoppernettverk som en del av det likemannnsarbeidet organisasjonen driver allerede blant ungdom i ulike situasjoner. Forslag: Organisasjonen Voksne for Barn vil fremme en søknad om støtte til etablering av et avhoppernettverk avhengig av tilgjengeligheten av egnede personer som kan inngå i et slikt nettverk eller likemannsarbeid. Det vises til sluttrapporten for mer utførlig informasjon om prosjektet. Rapporten er lagt ut på organisasjonens hjemmeside www. vfb.no 10