Kultur og identitet i norske taterviser Bacheloroppgave i Kulturhistorie Våren Vegard Hertzberg Ulstein

Transkript

1 Kultur og identitet i norske taterviser Bacheloroppgave i Kulturhistorie Våren 2016 Vegard Hertzberg Ulstein

2 2 Innledning Forskning på norsk folketradisjon har i stor grad fokusert på det etnisk-nasjonale flertallets fortellinger, musikk og materielle kultur. I senere tid har også kulturelle minoriteter vekket interesse. Fremtredende blant disse er det norske romanifolket, som oftest kalt «tatere». Taternes stigende kurs i kulturarvformidlingen kan eksemplifiseres ved suksessen til artister som Elias Akselsen og ved Glomdalsmuseets faste utstilling Latjo drom som åpnet i 2006 etter et Stortingsvedtak. Siden 90-tallet er det også blitt forsket noe på tatermusikken og andre kulturuttrykk, blant annet i et prosjekt i regi av Institutt for musikkvitenskap ved UiO i I denne oppgaven vil jeg undersøke forholdet mellom tatere og fastboende ved nærlesning av viser som omhandler tatere. Dette kan være såkalte taterviser, folkeviser eller skillingsviser, begrep som kan ha godt av å defineres. Det er derimot ikke utgangspunktet for denne oppgaven, som vil befatte seg mer med innhold enn format. Jeg vil altså skrive utfra et emisk, heller enn etisk perspektiv. Som grunnleggende case har jeg valgt den relativt kjente visa «Burobengvisa» og skillingstrykket «Taterens Bekjendelser paa Dødsleiet». Den første visa omhandler et forhold mellom en reisende og en fastboende, og er sannsynligvis forfattet av noen som i det minste ikke ble født inn i tatermiljøet. Den andre visa er antagelig forfattet av den reisende Jeremias Bykle, og handler om en konflikt mellom tatere og buro. Begge er interessante tekster hva gjelder forholdet mellom minoritet og majoritet og behandler identitetsspørsmål på en oppsiktsvekkende måte. I tillegg, som jeg vil gå inn på senere i oppgaven, referer begge til romanitradisjoner på et vis som forutsetter kunnskap om taternes kultur. Oppgaven vil forsøke utfra en kvalitativ analyse å tolke tatervisen som sjanger. Finnes det motiver og tematikk som kjennetegner norske viser om tatere? Har tekstforfatterne benyttet seg av virkemidler for å fremme et eller flere budskap om taternes plass i samfunnet og deres kulturelle verdier? Ikke minst, finnes det referansepunkter eller «koder» som binder tekstene sammen i en slags litterær tradisjon? For å sammenfatte disse spørsmålene har jeg formulert en problemstilling som lyder som følgende: I hvilken grad kan sjangeren «tatervise» sies å eksistere, og hva kjennetegner i så fall denne sjangeren? 1 (Institutt for musikkvitenskap)

3 3 Intertekstualitet, kodeveksling og polyfoni Lingvisten Rolf Theil, som har deltatt i utarbeidelsen av utstillingen ved Glomdalsmuseet, fremhever kodeveksling som et kjennetegn på språklige og kulturelle minoriteter i Norge. Kodeveksling i dette tilfellet beskriver en sammenblanding av norsk og romani. Da fungerer norsk «som en grammatisk ramme», hvor det andre språket implementeres. Her er både ordstillingen og flere småord som fyller grammatiske funksjoner i teksten norske, mens de fleste ordene står på romani. Theil påpeker at «ren romani» også eksisterer og kan både snakkes og skrives 2. Det vil si at denne kodevekslingen ikke nødvendigvis var en følge av et slags norsk-romani kreolspråk, men kan forstås som et bevisst valg. Hva er da denne språkblandingens funksjon? På den ene siden er det, som Theil påpeker, et vanlig fenomen både i Norge og i verden for øvrig at språklige minoriteter blander språk i sine kulturuttrykk 3. På den andre siden kan det være verdifullt å anvende metoder for lesning som har blitt benyttet i analysen av skillingstrykk i Skandinavia. Shirley Näslund har lent seg på Mikhail Bakhtins språkteorier i sin analyse av monsterviser fra Sverige på 1600 og 1700-tallet. Rettere sagt er det det bakhtinske begrepet intertekstualitet, som først ble benyttet av Julia Kristeva, som Näslund her anvender i lesningen av skillingstrykkene. Intertekstualitet bygger kort forklart på ideen om at tekster ikke eksisterer i et vakuum, men bærer med seg andre tekster enhver tekst er «en mötesplats för många olika texter». Dette gjelder både når teksten blir skrevet og når den blir lest 4. En intertekstuell lesning av skillingstrykk vil ikke nødvendigvis bestå av å hente ut litterære referanser eller tekster i bokstavelig forstand. Näslund fremhever Norman Faircloughs analysemodell, hvor den kulturelle konteksten speiles i intertekstene 5. En slik forståelse av intertekstualitet kan være svært gangbar i en analyse av motiver, handlingsmomenter og tematikk i norske taterviser. Min metode vil altså gå ut på å lese materialet med henblikk på den kulturelle konteksten. Med utgangspunkt i Theils kodeveksling vil jeg utvide begrepet til ikke kun å gjelde språkblandingen av norsk og romani, men også kulturelle referanser og konnotasjoner. Andre av Bakhtinske begrep og metoder kan være relevante i lesningen av visene. Bakhtins «fremmede ord» er, ifølge Nina Møller-Hansen, ofte et misforstått begrep. Det er ikke ment å 2 (Møystad 2009, 21) 3 (Møystad 2009, 20-21) 4 (Näslund 2010, ) 5 (Ibid)

4 4 kommentere på replikkvekslingen i selve teksten, men heller på «de semantiske spor af den andens ord i mit ord» 6. I visematerialet vil dette for eksempel kunne være henvisninger til lytteren eksempelvis i Burobengens åpningsstrofe: «Vil du lytte til mi vise, vil du lytte til mitt ord». Her impliseres en annen i jeg-personens stemme, og teksten blir dialogisk selv om den er strukturert som en monolog. Et annet begrep som til en viss grad overlapper med det fremmede ord er flerstemthet eller polyfoni. Stemmer i en tekst må på samme måte som det fremmede ord ikke forveksles med direkte replikker, men kan være mye mer subtile enn som så. Polyfoni kan opptre på «to måder, dels generelt som betegnelse for flerstemmighed, dvs. at der i en tekst findes flere stemmer, dels mere specifikt om det fænomen at der i udsagn eller ytringer findes mere end én stemme» 7. Kodevekslingen mellom romani og norsk i flere av visene kan altså forstås både intertekstuelt, som ett sett med referanser som gjør teksten til en «møteplass», polyfonisk, som en arena for flere stemmer og dermed flere betydninger eller som et uttrykk for heteroglossia. Heteroglossia definerer Møller-Hansen som «det fænomen at sproget er lagdelt i forskellige lekter» 8. «I min vise får du høre hvordan jeg er bleven fant» - kulturhistorisk kontekst «Burobengvisa» har vist seg vanskelig å spore tilbake til en skriftlig kilde, foruten sangbøker samlet i etterkrigstiden. Visa har dog klare paralleller til skillingsvisetradisjonen. Handlingen begynner i Setesdal og formidles av en jeg-person som er sønn av en rik bonde. Han er høyt utdannet, og det forventes at han skal gjøre det stort og arve etter foreldrene. En høstkveld får gården besøk av et følge med tatere (eller «fant»), og jeg-personen forelsker seg i en av døtrene i følget, Anna. Han forlater gården og kutter bånd med familien som gjør ham arveløs. Jeg-personen blir ikke fullt ut akseptert fantefolket kaller ham «burobeng», eller «bondefaen». Livet ute på veien ender dårlig «en kveld på Gjøviksmarken». Burobengen knivstikker en av taterne så mannen dør, og han selv havner i fengsel. Fra bak murene reflekterer burobengen over sin skjebne og konkluderer med at selv om han ikke har spart penger og har mistet farens respekt, angrer han ingenting «Hadde ikke jeg fått jenta, hadde aldri jeg fått fred». 6 (Møller-Hansen 2010, 11) 7 (Møller-Hansen 2010, 13) 8 (Ibid, 17)

5 5 Den dramatiske fortellingen visa formidler inkluderer motiver kjent fra flere skillingsvisesjangre. Det er en kjærlighetsvise til taterjenta Anna, men samtidig en skafottvise som formidler historien om et drap. Visa er ganske åpenbart skrevet fra perspektivet til en ikke-tater, men det er dermed ikke sagt at forfatteren ikke var tater selv. Det som er tydelig er at forfatteren må ha hatt noe kjennskap til taterkultur og språk, blant at på grunn av innslag av ord fra romani i den norske visa «belsin», som betyr mage, for å ta et eksempel. Leser vi visa først og fremst som en kjærlighetshistorie mellom en fastboende og en reisende, føyer den seg inn i en rekke av lignende fortellinger og sanger. Visa «Tatergutten», skrevet i 1893 av en tater under psevdonymet Johan Nielsen, forteller om en foreldreløs tatergutt som vokser opp hos en bonde. Gutten forelsker i fogdens datter Ingrid, som trosser familien for å følge sin kjære. Tatergutten føler derimot at hun aldri vil kunne passe inn i livsstilen og det ender med at de skiller lag. Et lignende tema gjentas i «Tatervise ved bålet», hvor det synges: «Hold deg vekk, kom aldri fantes telt for nær / Stakkars den som engang får ei taterjente kjær». 9 Forholdet mellom fastboende og reisende blir altså flere ganger fremstilt via den «forbudte» kjærligheten mellom tatere og buro. Fortellingsmotivet hvor en fastboende, enten mann eller kvinne, reiser ut med et taterfølge har historisk belegg. I mange tilfeller kunne det være kriminelle og deserterte soldater, og ofte var det bondekvinner som ønsket noe annet enn en påtvungen tilværelse bundet til hjemmet. Her virker kjærlighet å ha vært en svært motiverende faktor. Menn var selvfølgelig også fristet til å legge ut på landeveien, men da som oftest på grunn av lovbrudd eller sosial utstøtelse, eventuelt kjærlighetssorg knyttet til en fastboende jente. 10 Denne tilstrømningen fra en fastboende livsstil til en reisende er interessant av flere grunner. For det første er det verdt å merke seg i norsk kulturhistorie for øvrig at flere søkte seg vekk fra bondelivet majoriteten førte særlig kvinnehistorisk er dette interessant. For det andre reiser det noen spørsmål om identitet: ville disse tidligere fastboende, etniske nordmennene regnes som tatere, eller ville de fortsatt bli ansett som en «bondefaen»? For det tredje vitner det om en kulturutveksling mellom de to gruppene, hvilket tilsier at norske tatere ikke utgjorde et hermetisk lukket miljø. 9 (Gotaas 2000, s. 284) 10 (Gotaas 1999, s )

6 6 Thor Gotaas er kanskje den norske forskeren som har skrevet mest omfattende om norsk romani, særlig i boken Taterne: Livskampen og eventyret fra Gotaas påpeker at tatervisene fylte særlig to funksjoner. På en side var tekstene en sjelden mulighet til å uttrykke følelser og meninger, som både kunne «opponere mot de fastboendes dårlige behandling, samtidig som det styrket samholdet innad». På den andre siden kunne man gi og bekrefte en følelse av identitet, særlig i viser som «Burobengvisa» hvor man blandet inn ord og uttrykk fra romani. 11 Utover den sosiale funksjonen til tatervisene, hadde taterne en sterk forbindelse til skillingsvisesjangeren for øvrig. Skillingsviser henter sitt navn fra papiret de ble solgt på, de såkalte skillingstrykkene, som typisk ble solgt for en skilling. For taterne, fremhever Gotaas, var skillingstrykkene en av flere inntektskilder på slutten av 1800-tallet. Som reisende var de allerede i en posisjon til å formidle nyheter til lokale fastboende, og skillingsviser om drap og katastrofer var svært populære. En kjent skikkelse i dette salgsyrket var taterkvinnen Væillers- Marje, altså Marie fra Valdres. Apropos den tidligere nevnte kontakten mellom reisende og fastboende, var Marie datter av en reisende mann og fastboende kvinne. Moren mente at Maries epilepsi var et resultatet av hennes egen samkvem med en tater, og ville ha med datteren å gjøre så Marie ble selv reisende. Hun skrev både tekster og melodier selv, som ble utgitt på hennes eget forlag. Væillers-Marje var velkjent og populær og var blant annet en tidlig innflytelse på Alf Prøysen. 12 «Burobengvisa» oppsto altså i en kontekst hvor det var omfattende kulturutveksling mellom reisende og fastboende, hvor tatere var kjente kulturformidlere og nyhetskilder og hvor forbudt kjærlighet mellom nordmenn og romani var et populært motiv. For å gå nærmere innpå teksten kan man begynne med språkblandingen. Foruten tittelen selv, som henspiller på jeg-personens kallenavn og kan oversettes til «bondedjevel» eller «bondefaen», er det et av versene som inneholder en del romani: «Så en kveld på Gjøviksmarken kom jeg opp i sådant lag Kolde ord og kolde blikke, alle bar de til meg nag Burobengen de meg kalte, bondeblodet kom i kok Hurtig miro pallar tjuron, i hans belsin jeg den jog.» 11 (Gotaas 2000, s. 283) 12 (Gotaas 2000, s )

7 7 I noen versjoner, blant annet Alf Prøysens egen innspilling, er siste linje byttet ut med oversettelsen «Hurtig griper jeg til kniven, i hans belsin jeg den jog». Disse versjonene er nok ment å tydeliggjøre handlingen, men «burobengen» og «belsin» består. At tekstforfatteren akkurat i dette verset velger å ty til romani, sier oss en hel del. Først og fremst er det først nå når jeg-personen blir konfrontert med sitt opphav at han gjør krav på en tateridentitet via språket. Overgangen fremheves ved kvartetten av bokstavrim mellom «burobengen» og «bondeblodet». Ironisk nok er det hans fastboende side som reagerer når «bondeblodet kom i kok». I neste linje, når han tråkker over en moralsk og juridisk grense og gjør seg selv til en utstøtt også blant taterne, er det igjen romaniord som benyttes. Identitetsspørsmålet er ikke bare en underliggende, spent tematikk i teksten, men også et utløsende handlingsmotiv. Romantiseringen av «livets frie fantesleng» møter den brutale konsekvensen av ikke å høre hjemme. Tilhørigheten handler likevel ikke om språk eller etnisitet, men om livsstil og livsvalg. I siste vers proklamerer burobengen: «Penger har jeg ikke samlet, unger har jeg mange av Landeveien må jeg vandre til jeg selv blir lagt i grav Men den dagen kommer aldri hvor jeg angre vil på det Hadde ikke jeg fått jenta, hadde aldri jeg fått fred.» Det er altså taterjenta Anna og livet på landeveien som står igjen som det viktigste for jegpersonen, selv om prisen har vært kulturell og sosial aksept blant både de fastboende og reisende, og ikke minst foreldrenes kjærlighet. «Jeg var Rommani værd» - motiver, tematikk og konnotasjoner I «Burobengvisa» blir jeg-personen forført av «fanteferden» som bar kniver «lange som et sverd». Senere i visa har jeg-personen fått sin egen kniv, med hvilken han begår et drap. Dette verset speiler det foregående hvor kniver blir nevnt, ved at begge innledes med frasen «Så en kveld». Gotaas påpeker at kniven hadde «en spesiell status blant tatermannfolkene» men at den typiske taterkniven «utmerket seg ikke når det gjaldt størrelsen». Overdrivelser til tross, et av de viktigste motivene i «Burobengvisa» var også en sentral del av taternes materielle kultur. Kniven ble brukt både som «arbeidsredskap, handelsobjekt og våpen». Ved sistnevnte fantes det klare normer og ritualer. Gotaas forteller om en slagsmålstil hvor man heller rispet enn stakk, og hvor man gikk etter klærne før eventuelt «kjøttet». Knivslagsmål var en vanlig

8 8 måte å rydde opp i æressaker, og førte sjelden til drap 13. Når burobengen «hurtig griper til kniven» og stikker sin fornærmer i magen har han riktignok forsvart sin ære, men han har også avslørt sin uvitenhet om de kulturelle kodene ved å hoppe over de innledende ritualene. Et annet gjentagende motiv er veien. Veien kan forstås rent bokstavelig eller i mer overført betydning som den reisende livsstilen. Andre steder blir veien enda mer billedlig. I «Taterens Bekjendelser ved Dødsleiet» forteller den døende mannen at han «maa nu snart bestige/ Den mørke Dødens Vei». Døden blir her nok en reise, den aller siste, som en tater må legge ut på. I «Mustalainen», en finsk vise som ble solgt i svensk språkdrakt i Norge, synges det: «Rolös framling vandrar jag min sti». Jeg-personen ber om ikke å bli spurt om hvorfor hen gjør som hen gjør «Fråga skyn som över himmeln går/vågen som mot stranden ständig slår.» Den reisende livsstilen blir sammenlignet med naturfenomen, og slik impliseres det at det er uunngåelig og nærmest naturlig for jeg-personen å leve livet på landeveien. Blod nevnes i både «Taterens Bekjendelser» og «Burobengvisa», og til tross for sin noe sporadiske opptreden kan dette motivet være verdt en kort kommentar. Uttrykket «taterblod» betegner mennesker av reisende slekt, samtidig som uttrykket «Når våren kommer koker det i blodet!» er et kjent bilde på trangen til å reise for tatere 14. Blodsreferansen i begge visene spiller på blod som koker eller brenner, men også som flyter etter voldshandlinger. Denne dualiteten mellom voldsomme følelser som merkes i blodet og forspillelsen av andres blod gir en polyfon effekt hvor flere stemmer kan skimtes i motivet blodet er både et bilde på stolthet og skam. Ilden er et fjerde motiv som gjentar seg i tatervisene. I «Taterens Bekjendelser», som eksisterer som skillingstrykk, forteller en dødende mann om sin store «Niddingsdaad». Han innrømmer at han har både forgiftet, stiftet branner og trukket kniven, men mener at han har beveget seg innenfor moralens grenser «Saa brugt vor Rett jeg har». Ved ett tilfelle, som beskrives i detalj i visa, ledet et slagsmål med fastboende til en brannstiftelse hvor to små barn omkom. Tateren forteller at han med vilje og blendet av hat nektet å redde barna fra døden. «Taterens Bekjendelser», lik «Burobengvisa», skildrer drap fra gjerningsmannens perspektiv. Slik føyer de seg begge inn i den øvrige skafottvisesjangeren, selv om førstnevnte trår nærmere med sin angrende tone der sistnevnte faktisk proklamerer at han ikke angrer. Slik knivene i tredje vers av «Burobengvisa» gir et frampek til drapet senere, åpner «Taterens 13 (Gotaas 2000, ) 14 (Glomdalsmuseet)

9 9 Bekjendelser» med en beskrivelse av et taterfølge samlet rundt «Ildens Flamme». Ilden opptrer altså både som et samlingspunkt for følget i form av leirbålet og som et skadelig element, en dualitet av samme type som i blodsmotivet. Ilden får også en tredje betydning i denne visa, hvor de to motivene møtes når den gamle mannen utbryter før han dør: «Hu! hu! hvor dog jeg fryser, Dog er som Ild mit Blod.» Ilden blir her relativt åpen for tolkning. Det kan leses som en empatisk, angrende ild, hvor følelsen av å brenne innvendig gjenspeiler mordbrannen. En kan også ane at det er den nært forestående helvetesilden som allerede er tent i den gamle synderen. Ikke minst kan ilden forstås som den ufortrødne livskraft, som motstår dødens kulde. Alle tre, kombinert med den klassiske dualiteten mellom ild som hjelpemiddel og skademiddel, blir metaforiske for mannens fortelling. Han hevder å ha vært ekte «Rommani» og vært tro mot sin «Stamme», slik leirbålet er en trygg og varm møteplass for familien. Selv om ilden kan leses som et bilde på blindt og destruktivt hat, forteller han også at hatet slukket «Medlidenhetens Glød» - noe som taler for at det er brennende empati han føler i blodet. Til slutt blir liket etter den gamle mannen senket i «Fjeldsjøen» - kanskje for å bli «slukket». Denne uortodokse bisettelsen kan virke som et poetisk grep, spesielt hvis man tar den billedlige betydningen av vann og ild med i betraktningen. Desto mer interessant blir det om man leser verset intertekstuelt. «Taterens Bekjendelser» ble trykket circa 1900, få år etter utgivelsen av selvbiografien til tateren Martin J. Mathiassen Skou. Her hevdet Mathiassen Skou at taterne hadde sin egen religion, noe som ofte har blitt ansett som rent oppspinn Derimot beskriver Mathiassen Skou et begravelsesrite som minner påfallende mye om det som blir beskrevet i «Taterens Bekjendelser». Ifølge Mathiassen Skou ble «stammens eldste» ført ut ved et vann i en båt. Taterne sang da ordene «Dscha tele! Dscha tele! O polopen baro wele!» som betyr noe sånt som: «Gå ned, gå ned. Vreden blir stor den gamle skal gi plass til den unge» 17. Det ville vært spekulativt å hevde at vannbegravelsen i denne visa beviser Mathiassen Skous fremstilling av en egen «taterreligion». Det er heller ikke mulig å definitivt fastslå at slike 15 (Møystad 2009, 108) 16 (Gotaas 2000, 112) 17 (Møystad 2009, 108)

10 10 riter fant sted. Gotaas påpeker at begravelser i naturen var vanlig, både for å spare tid og innblanding fra myndighetene, samt ikke minst fordi taternes status som ugudelige førte til at de ofte ble nektet bisettelse i vigslet jord 18. At visa ble trykket etter Mathiassen Skous sensasjonelle selvbiografi utkom kan også tyde på at inspirasjonen til visa ble hentet fra Mathiassen Skous beskrivelser. Her kan det være fruktbart å stille noen spørsmål om avsender og mottaker. Skillingsvisa «Taterens Bekjendelser» tilskrives en Jeremias S Bykle som på diverse genealogiske nettsider og slektsforskningsfora beskrives som «omstreifer». «Burobengvisa», derimot, kan ikke tilskrives en navngitt forfatter, men om man antar at jeg-personen selv har skrevet visa vil det bety at vedkommende i hvert fall ikke var født av taterslekt. Begge beskriver drapshandlinger i retrospekt, og minner om skafottvisesjangeren i sin struktur og tematikk. Det er likevel noen interessante særtrekk som bør diskuteres ved disse to visene. For det første, selv om anger er hovedtema i «Taterens Bekjendelser» mens jeg-personen i «Burobengvisa» nekter for at han angrer noe, blir handlingene til en viss grad forsvart. Burobengen forteller hvordan han ble provosert til knivstikking, mens den gamle mannen i «Taterens Bekjendelser» forsvarer drapene i forkant av brannstiftelsen som kostet to små barn liv med følgende vers: «Saa gik det, hvo som turde Rommani falde an. Jeg gjorde, hva jeg burde; Jeg det ei angre kan.» Slik den gamle mannen tidligere forsvarer sine voldshandlinger som utrettet innenfor taternes moralske kodeks, hevder han også her rettvishet. Slik skiller begge visene seg fra den typiske skafottvise ved at fortellerstemmene ikke beklager sin livsstil eller (i det minste ikke samtlige av) sine handlinger. En annen markant forskjell er fraværet av referanser til Gud. I viser om drap, straff og samvittighet fra overgangen mellom 1800 og 1900-tallet kunne man forventet noe religiøs symbolikk eller bibelske referanser. Tvert imot er den eneste referansen som kan tolkes dithen til «hin Onde» i «Taterens Bekjendelser», og ved nød oversettelsen av «Burobeng» til 18 (Gotaas 200, )

11 11 bondefaen. At det slik er djevelen som opptrer istedenfor Gud kan forstås som en slags kodeveksling, hvor taternes utenforskap fremheves ved guddommens fravær. Fravær av kristen anger og bønnfallelse om tilgivelse kan også indikere en hedensk verdensanskuelse, uten at jeg vil spekulere for mye i muligheten for en separat romanireligion. Det som derimot meget godt kan være tilfelle er at Jeremias Bykle var kjent med Mathiassen Skous bok, og bevisst spilte på fremstillingen av taternes annerledeshet i visa. Begravelsen ved senkning i vann tyder absolutt på dette. Den dulgte referansen til «hin Onde kan også forstås som den synkretiske mørkets gud, Beng, i Mathiassen Skous fremstilling 19. En strofe som setter scenen i «Taterens Bekjendelser» beskriver en taterleir i skogen «(h)vor vilde Dyr kun bo», som kan henspille på den påståtte troen på animistisk reinkarnasjon 20. Nok en gang kan et bakhtinsk begrep være betimelig å benytte, nemlig Bakhtins «karneval». Kristina Simeonova har definert karneval som «a global liberation achieved through ambivalent degradation and reversal of proper order and value» 21. Det karnevaleske blir gjerne brukt, slik Simeonova gjør, i analyser av folkelige middelalderske drama, men i utvidet forstand kan man argumentere for at tatervisene fyller en lignende funksjon. Ved å stryke Gud og tilgivelsen fra skafottvisesjangeren reverser tatervisene de etablerte normene. Volden og de sanselige aspektene i disse visene speiler det karnevaleske fokuset på det nære og kroppslige heller enn det åndelige, det Simeonova kaller «the emphasis on the lower bodily stratum» 22. På sett og vis driver altså tatervisene gjøn med etablerte verdier og forestillinger. Forsvaret for, eller i det minste forklaringene på vold er en merkbar fellesnevner. Som tidligere nevnt har Gotaas argumentert for at tatervisene ble brukt internt for å styrke en felles identitet samtidig som man fikk uttrykt følelser og frustrasjoner som ellers ikke lot seg lufte i storsamfunnet. Om dette er tilfellet vil momenter som begravelsesriter og normer for slagsmål fungere som kodeveksling. Sunget av en tater til et publikum av tatere vil det være unødvendig å forklare den ekstra dimensjonen ved «Burobengvisa» - at jeg-personen avsløres som buro i det øyeblikket han forsøker å forsvare sin tateridentitet. I samme situasjon ville «Taterens Bekjendelser» muligens båret på en betydning utover det tragiske barnedrapet, da den gamle mannen ville forstås som en autoritetsfigur som ble hedret på tradisjonelt vis gitt at denne tradisjonen faktisk har eksistert. 19 (Gotaas 2000, 115) 20 (Ibid) 21 (Simeonova 1993, 73) 22 (Ibid)

12 12 Utover tematikk som kretser rundt vold og romantikk, virker nemlig identitetsspørsmålet å være en fremtredende problemstilling i tatervisene. «Burobengvisa» handler som tidligere diskutert i stor grad om dette spørsmålet, men «Taterens Bekjendelser» behandler også temaet, dog noe mindre direkte. Foruten den åpenbare konflikten mellom reisende og fastboende som utgjør en del av visas handling, forsvarer også den dødende mann sin posisjon som ekte tater. At han er omringet av gråtende kvinner og stille, alvorlige menn og at han til slutt blir hedret med en eldstes begravelse, forhindrer ikke mannen fra å proklamere at han «var Rommani værd» og at han «elskede min Stamme/ Som det Rommani bør». Bekjennelsen om udåden gis med forbeholdet om at han stort sett ellers har vært en ekte reisende. Dette idealet om det genuint romaniske møter vi også i «Tater-Gutt», visa Rolf Theil benytter som eksempel på kodeveksling mellom de to språkene. I den helnorske versjonen beskrives jeg-personens utkårede som «så lykkelig og fri/for hun er kommet/ut av ekte romani» 23. Det kan være verdt å merke seg at her står kjærligheten mellom reisende, og ikke mellom en reisende og en fastboende. Visa avsluttes med de kanskje overraskende strofene: «Tatergutt kast lua på snei. Er du tater, så kom du hit, men er du bonde, da skiter jeg i deg.» 24 Forestillingen om taternes kultur i Norge som esoterisk og hedensk kan bygge mer på fordommer enn fornuft, men det virker likevel som tatervisene også hadde en utadrettet funksjon. Skillingstrykk som «Taterens Bekjendelser» ville ikke solgt noe særlig om teksten kun henvendte seg til et romanipublikum. At visene handlet om tragisk kjærlighet og drap kunne også være et utslag av dette behovet for å nå et fastboende publikum. De to funksjonene Gotaas nevner måtte kunne kombineres med det største markedets interesser, som kanskje ikke omfattet rent positive beskrivelser av fantelivet. Det er kanskje ironisk at en av visene som har vist seg å være blant de mest populære i nyere tid ikke ble skrevet av en tater, men av en nordmann for en revyforestilling. «Tatervise ved bålet», noen ganger titulert «Se min ild», ble skrevet av Vilhelm Dybwad til stykket 23 (Møystad 2009, 20) 24 (Gotaas 2000, 288)

13 13 «Taterblod» som hadde premiere i Mary Barthelemy og Gjermund Kolltveit har presentert denne visa nettopp i konteksten av identitet og ekthet. De spør seg hvordan denne visa, forfattet av en ikke-tater, har blitt adoptert av tatermusikere i senere tid og hva de tenker rundt sangen. De stiller dessuten et svært interessant spørsmål, nemlig: «Does the song express a common interest between the two groups, where the majority wants the others to remain exotic, while the Romanies accept and actually feel comfortable with this categorization?» 25 «Se min ild», med sin mollstemte melodi og referanser til bål og landeveien, kan leses nærmest som en pastisj av andre taterviser. Den varige populariteten til visa kan kanskje forklares ved et par faktorer. For det første gjør nettopp sammenkoblingen av de kjente motivene bål og vei, den «taterklingende» melodien og temaet ulykkelig kjærlighet «Se min ild» til et passende tilskudd. For det andre er det lite skjulte koder eller innslag av romani å spore i teksten, som gir en bredere appell enn for eksempel «Tater-Gutt». For det tredje har teksten en svært dramatisk og poetisk tone som kan ha appellert både til det brede publikums fordommer og de reisendes egen selvforståelse. Der tekstene henvender seg mot et fastboende publikum, samtidig som de uttrykker opplevelser og erfaringer som er grunnleggende romani, oppstår det en flerstemthet. Et åpenbart eksempel er «Taterens Bekjendelser». Visa åpner og avslutter med en upersonlig fortellerstemme som beskriver det synlige her «sees» menn og kvinner. Den gamle mannens historie, muntlig overlevert til resten av følget, utgjør største delen av visa. Til slutt gjenopptar siste vers førstepersons-vinkelen, men da fra det antropomorfe fjellvannet. I «Burobengvisa» og «Se min ild» henvender teksten seg mer eller mindre direkte til lytteren med henholdsvis en bønn om å bli hørt og en serie formaninger. Det fremmede ord blir dermed åpenbart i strofene hvor lytteren bli forespurt eller advart. Implisitt i forsvaret av handlinger og følelser i Burobengvisa («Jeg oppriktig elsket jenta, jeg for deg vil tala sant») og i «Taterens Bekjendelser» ligger også det fremmede ord som en mulig innvending mot jegpersonens sannferdighet. Sammen med kodevekslingen mellom kulturelle og språklige referanserammer gjør disse virkemidlene tatervisa til en svært flerstemt sjanger. Konkluderende bemerkninger 25 (Gypsy Lore Society 2009, 7)

14 14 Om en skulle stilt noen kriterier for en eventuell sjangerdefinisjon av «tatervise», ville selvfølgelig en viss referanse til reisende være et av dem. I denne oppgaven har jeg ikke forsøkt å stille noen formelle krav til hva som må inngå i en tatervisetekst, og eksemplet «Se min ild» med dets opprinnelse viser at det ikke eksisterer noe klart skille blant tatermusikkens utøvere. Jeg har argumentert for noen kjennetegn ved tatervisene som kan virke motstridende. Taterviser er romantiske, men karnevaleske. De er esoteriske, men også populistiske. Disse øyensynlige motsigelsene vil jeg forsøke å klargjøre helt til slutt. Tatervisene er romantiske i valget av tematikk hvor særlig kjærlighet, død, vold og et liv på landeveien er sentrale tema. Gleden ved reisen, eller snarer det grunnleggende behovet for å reise, blir nærmest alltid fremhevet. De dramatiske fortellingsmotivene er dels hentet ut av virkelige erfaringer og dels kanskje ut av fantasien Det karnevaleske aspektet av tatervisene finner vi i fraværet av religion, de sanselige og groteske beskrivelsene, og til tider en tendens til å undergrave sjangerregler og samfunnsnormer. Øyeblikk av konfrontasjon med majoritetsbefolkningen har også noe karnevalesk over seg. Dette trenger ikke nødvendigvis være motstridende med romantiske innslag, da det som romantiseres som oftest er en livsstil som i seg selv er subversiv. Selv om tatervisenes esoteriske karakter kanskje har blitt noe overdrevet, da flere av de mest populære visene ble fremført for og av ikke-tatere, vil man fortsatte finne kodeveksling og kulturelle referanser som spiller på «hemmelig» kunnskap om taternes kultur. Fordi en del av denne kunnskapen, særlig hva gjelder religion på 1800-tallet, fortsatt er vanskelig å verifisere, er det høyst usikkert om disse kodene henspiller på fakta eller stereotyper. Visene som er skrevet på romani, selv med innslag av norsk grammatikk, har naturlig nok et smalere fokus og er mer lukkete. Tatervisenes populisme er tett knyttet til både romantikken og kompromisset mellom det esoteriske og det tilgjengelige. Populismen, altså behovet for å produsere tekster buroene ville ønske å kjøpe eller betale for å høre, kan for eksempel anes i noen av de mer negative fremstillingene av tatere som voldsmenn og kriminelle. Her ofret man i så fall muligheten til å forbedre relasjonene mellom majoritet og minoritet til fordel for å tjene på de fastboendes fordommer og fascinasjon. Dette kan også bidra til å forklare den hyppige forekomsten av sensasjonelle handlingsmomenter og storslagen og ulykkelig kjærlighet.

15 15 Disse fire aspektene ved tatervisen som sjanger kan riktignok flyte over i hverandre og til tider gi motstridende funksjonsforklaringer, men de illustrerer kompleksiteten ved sjangeren og hvilke hensyn en tekstforfatter eventuelt måtte ta. Hva gjelder motiver vitner tatervisene om en veldig sofistikert billedbruk. De fire motivene kniv, vei, blod og ild som gjentar seg i det lille utvalget jeg har nærlest i denne oppgaven skaper et nett av referanser. Overordnet henspiller samtlige på den reisende livsstilen, da alle fire inngår i taterkulturen som nærmest hverdagslige momenter. Veien er det mest åpenbare bildet på fantelivet, men det er blodsmotivet som binder de andre sammen. Blodet kan koke eller brenne, blodet leder en tater ut på landeveien og blodet flyter når en tater må ty til kniven. Slik kan en lytter eller leser med kjennskap til norsk romanis kulturhistorie fange opp referanser i de ulike motivene, og dermed oppleve teksten intertekstuelt. Disse motivene, stemmene og kjennetegnene er alle knyttet tett opp til identitetsspørsmål. Taterviser formidler både avstand til og dragninger mot fastboende, både kjærlighet for livet på landeveien og sorg for dette livets konsekvenser. Visene gir et komplekst bilde av opplevelsene til norsk romani, og har antagelig hatt en større funksjon enn som ren underholdning for de innvidde. Referanser Gypsy Lore Society. «See My Fire: Authenticity, identity and a Norwegian Romani song.» 2009 Annual Meeting and Conference of the Gypsy Lore Society. Helsinki: University of Helsinki, Glomdalsmuseet. Latjo Drom - Underveis. u.d. (funnet Juni 1, 2016). Gotaas, Thor. Tatere i norsk folketradisjon. Espa: Lokalhistorisk forlag, Taterne: Livskampen og eventyret. Oslo: Andresen & Butenschøn AS, Institutt for musikkvitenskap. Romanifolkets kultur, språk og opprinnelse: Musikalske uttrykksformer (avsluttet) - Institutt for musikkvitenskap. 7 April (funnet April 29, 2016). Møller-Hansen, Nina. «Talesprog og sproglig polyfoni. Bachtins sproglige begrebsapparat i anvendelse.» TijdSchrift voor Skandinavistiek vol. 31, 2010: Møystad (red.), Mari Østhaug. Latjo drom - Romanifolkets/taternes kultur og historie. Elverum: Glomdalsmuseet, Näslund, Shirley. «Den mångstämmiga monstervisan - röster, intertexter och kontexter i skillingtryck om sällsamma skepnader.» Arkiv för Nordisk filologi, 2010: Simeonova, Kristina. «The Aesthetic Function of the Carnivalesque in Medieval English Drama.» Bakhtin : Carnival and Other Subjects. Manchester: Rodopi,

16 Vedlegg 1. Burobengvisa 1. Vil du lytte til min vise, vil du lytte til mitt ord. Ned i Setesdalens gårder der jeg har min far og mor. Vil du lytte til min vise jeg for deg vil tala sant. I min vise får du høre hvordan jeg er bleven fant. 2. Fader min han var en riking, og jeg var hans enda sønn At jeg skulle blive mektig det var far og mor en drøm. Skoler har jeg gjennompløyet for de ville ha meg frem. Meningen det var med dette at jeg skulle arve dem. 3. Så en kveld litt ut på høsten kom det inn en fanteferd. Kniver hadde de i beltet like lange som et sverd. Hør nå på meg hva jeg siger datteren deres hun var fin, og jeg tenkte i mitt indre, denna jente skal bli min. 4. Arveløs jeg ble av fader og forlatt jeg ble av mor. Men til Anna, taterjenta, måtte jeg dog holde ord. Jeg oppriktig elsket jenta, jeg for deg vil tala sant. I min vise får du høre hvordan jeg er bleven fant. 5. Men det livet passet ikke for mitt lodd jeg snart fikk se. Alltid lød det «bondegutten», aldri lot de meg i fred. For jeg var ei som de andre, jeg var født av en burobeng, og jeg kunne aldri lære livets frie fantesleg. 6. Så en kveld på Gjøvikmarken kom jeg opp i sådant lag. Kolde ord og kolde blikke alle bar de til meg nag. Burobengen de meg kalte, bondeblodet kom i kok, hurtig griper jeg til kniven, i hans belsin jeg den jog. 7. Nå skal dessa kara høre at med hugget fulgte drap. Jeg skal sletes ikke nekte det ble altfor stort blodtap. Jeg tok kniven, holdt i skaftet, kjørte hele bladet inn. Siden har jeg aldri hatt det at med den å fara fint. 8. Nå må jeg her sitt i fengslet, jeg har fått så mange år, men å skrive hjem til gården det nok aldri for meg står. Og når andre fader spørger hvordan det er gått med meg hører jeg at far min svarer: «Han er fant på landevei». 9. Penger har jeg ikke samlet, unger har jeg mange av, landeveien skal jeg vandre til jeg stuper i min grav. Og den dagen kommer aldri da jeg angre vil på det, hadde ikke jeg fått jenta hadde aldri jeg fått fred. Vedlegg 2. Taterens Bekjendelser paa Dødsleiet

17 17 I dunkle Graners Skygge, Hvor vilde Dyr kun bo, Hvor Mennesker ei bygge Isammen to og to. Der sad ved Ildens Flamme, Alt under Bakkeheld, En norsk Omstreiferstamme En sildig Sommerkveld. De Kvinder sees græde, De Mænd saa stille laa; Der tysses paa de spæde Selv Hunden gjø ei maa Og se, ved gamle Stubbe Paa Pjalters underlag Der hviler jo en Gubbe, Hvidhaaret, furet, svag. "Se!" høres han at sige, "Jeg længre levei ei, Men maa nu snart bestige Den mørke Dødens Vei. Dog se, hvorhen jeg vender Mit Blik til fordums Færd, Jeg freidigt her bekjender Jeg var Rommani værd. Jeg elskede min Stamme, Som det Rommani bør; Jeg gjorde ei til Skamme Min Slægt, som mangen gjør. Saa Mangens Gods jeg røved, Som negted, naar jeg bad; Og hvo paa Svig kun prøved, Jeg svor et evigt Had. Gift maatte tidt jeg bruge, Naar jeg fornærmet blev; Jeg Ild lod Hus opsluge, Naar Hævnens Skrift jeg skrev. Og Kniv blev ofte draget, Men kun til Selvforsvar, Når lumskelig bedraget Af blege Mænd jeg var.

18 18 For eget Liv at bjerge Jeg brukte da min Kniv Som rette Nødeværge; Dog lod kun to sit Liv. Jeg Gjengjæld aldrig øved Mod dem mig gjorde godt; Men svigted dem som prøved At gjøre mig imod. Saaledes har jeg levet, Saa brugt vor Ret jeg har; Og ei jeg har bedrevet Hvad Ret ei blandt os var. En Gang jeg dog har øvet En arrig Niddingsdaad, Hvor jeg det ei behøved Hu - skarp er denne Braad! Det var en Aften silde, For Sne og Slud og Vind, Vi Husly søge vilde Og paa en Gaard gik ind. Da var det som hin Onde Med et og pludselig For i den unge Bonde. Dig aned ingen Svig. "Fordømte Taterfanter!" Han raabte; "Jeg skal jer Faa væk fra disse kanter; For jer finds Blads ei her." En Kamp sig nu udspinder; Af Knivstik Blodet flød, Og Mand og Kvinde finder En brat og voldsom Død. Saa gik det, hvo som turde Rommani falde an. Jeg gjorde, hva jeg burde; Jeg det ei angre kan. Saa Huset vi antændte, Mord skjultes kun ved Ild; Men mens det lystig brændte, En Røst vi hører vild.

19 19 Se, tvende Børn de skrige Om Hjælp fra Loftet ned; Tæt ved der staar en Stige Som om til Hjælp bered. Uf, end jeg disse skuer, Som Engle de to smaa Omkranst av Ildens Luer Mod himmelhvælvet saa. De mange Gange raaber, De mange Gange bad. Forgjæves dog de haaber. O, frygtelige Had! Ja, Hadet havde slukket Medlidenhetens Glød. Ei rørte Børnesukket, Ei Barnestemmen blød! Jeg raabte: "La dem brænde, Lad yngelen forgaa! Vi efter dem vil sende Til Helved deres Smaa!" Nu Loftets Knagen høres Fulgt af et Jammerskrig; Jeg endnu ikke røres Men stod der Stenen lig! End ser jeg hine tvende, Dem griber Ilden alt; End kan jeg det afvende, Alt Godt i mig var kvalt. Snart høres nok en Knagen, Og se, det hele Hus Med frygtelige Bragen Hist synker ned i Grus. Vildt skreg jeg: "Nu jo synker De Smaa i Moders Favn, Nu ei de mere klynker, De er i bedste Havn!" Jeg har ei kunnet glemme Den Niddingsdaad saa fæl, Som kunde saa beskjæmme En født Rommani Sjæl.

20 20 Den slog til Jord mit Øie Den knækkede min Kraft, Den monne Modet bøie, Den saared Liveds Saft. Uf, kunde jeg udslette Kun denne onde Daad Og Ondt med Godt oprette; - Men ak, jeg ved ei Raad. Hu! hu! hvor dog jeg fryser, Dog er som Ild mit Blod. Hu! Jeg for Døden gyser Fra Hjerne og til Fod." Tilbake mon han synke, Og Øie lukkes brat; Udslettet se's hver Rynke Og furet Vande glat. En Mand en Rallen hører, Han skjælver som et Løv; Han Haand mod Hjerte fører, Og ak! Han er kun støv. Den anden Morgenrøde Da sees fire Mænd At bringe ud den Døde Paa Fjeldsjøens flate Vand. Og Vandet op sig lukker At Byttet favne maa, Da Bølgen sorgfuldt sukker Ved saadant et at faa. Uf, gid jeg kunde ile Fra dette Favnetag; Nu kan jeg ei mer smile Alt efter denne dag Vedlegg 3. Tatervise ved bålet

21 21 1. Se min ild i mørket brænder og i flugten gnisterne dør men en farlig brand de tænder der hvor nattens vind dem strør Var dig vel for ildens pragt. Før du vet, saa er du i dens magt. Hold dig væk kom aldrig fantens telt for nær: Stakkars den, som engang faar en taterjente kjær. 2. På mit skjærf du bandt en knute, da vi tok på broen farvel. Hvem skal løse den derute, hvor vi drager hen i kvel. Naar det lysner er vi langt herfra. Mon du har mig i tankerne endda Kanske har du alt en anden på dit fang, glemmer mig som sat der før så mangen gang. 3. Nei, deg kan jeg aldri glemme hvor så hen i verden jeg går og du skulle bare kjenne hvor mitt hjerte for deg slår I mine tanker er du nær ja hver kveld om aftenen især aldri mere hvisker du ømt farvel når vi drar til teltet hen den sene sommerkveld. Vedlegg 4. Mustalainen Rolös framling vandrar jag min sti kvart jag kommer ventar ingen mig :,: Men all världens lycka syns mig tom mot min stora frihäts rika dom :,: Aldrig sorg ock skuffelser jag led spørg mig ej varför ei svar jag vet :,: Frågar skyn som över himmeln går vågen som mot stranden ständig slår:,: