Verneverdige edelløvskoger i Sogn og Fjordane botanisk dokumentasjon

Transkript

1 Verneverdige edelløvskoger i Sogn og Fjordane botanisk dokumentasjon Jørn Erik Bjørndalen Institutt for naturforvaltning, Universitet for miljø- og biovitenskap, Postboks 5003, 1432 Ås 1

2 Innhold Innledning... 3 Lindvik (Eid)... 4 Åsane (Eid)... 6 Mallasvika (Naustdal)... 9 Steiehalsen (Askvoll) Rønset (Hyllestad) Mjåta (Solund) Ramslia (Høyanger) Eiterstrondi (Vik) Kvinnafossen (Leikanger) Stedjeberget (Sogndal) Loi (Luster) Husum (Lærdal) Litteratur Vedlegg A: Total artsliste karplanter Vedlegg B: Kart over de foreslåtte verneområdene

3 Innledning Denne rapporten har til formål å gi en botanisk dokumentasjon av verneverdige edelløvskoger i Sogn og Fjordane, basert på feltbefaringer sommeren 2004 og tidligere materiale. Professor Arnfinn Skogen ved Universitetet i Bergen skulle opprinnelig ha vært med som forfatter, siden vi begge gjennom den lange prosessen med verneplan for edelløvskog i Sogn og Fjordane har tidligere gitt bidrag gjennom diskusjoner, befaringer og kontakt med Fylkesmannens miljøvernavdeling. Vi har også laget en foreløpig rapport om forslag til helhetlig verneplan for edelløvskog i Sogn og Fjordane (Skogen & Bjørndalen 1986), som har vært tatt hensyn til i det løpende arbeidet fra Fylkesmannens side. Skogen skadet seg en av de første dagene i felt i 2004, og ble forhindret i å være med på det meste av befaringene. Det ble derfor vanskelig å utarbeide en felles rapport, og i samråd med Fylkesmannens miljøvernadeling har jeg valgt å presentere rapporten i eget navn. Dette gir rapporten en mer foreløpig karakter, siden Skogen sitter på mye verdifullt materiale etter omfattende aktiviteter gjennom flere tiår i Sogn og Fjordane såvel som i andre deler av Vestlandet. Her kan nevnes f.eks. floristiske undersøkelser, vegetasjonsstudier og analysering av prøveflater, vegetasjonskartlegging, verneinventeringer, ekskursjoner, befaringer og veiledning av hovedfagsstudenter. Skogen har dessuten deltatt i kulturpåvirkningsrelaterte prosjekter sammen med personale fra Høgskulen i Sogndal. Vi har tidligere presentert vår egen kunnskap om edelløvskoger i Sogn og Fjordane i ulike sammenhenger gjennom rapporter, artikler, foredrag, mm., som eksempel i Austad & Bjørndalen (1982), Bjørndalen (1982a,b, 1984a,b, 1986, 1989), Austad et al. (1985) og Bjørndalen & Skogen (1986). Av andre arbeider som har vært viktig grunnlagsmateriale i forbindelse med den foreliggende rapporten kan nevnes bl.a. Korsmo (1974, 1978), Rygh (1982), Hovig & Wilberg (1988), Gaarder (1996, 1999, 2003), Brandrud et al. (2001), Nedrelo (2001) og Gaarder & Fjeldstad (2002). Feltarbeidet/befaringene i 2004 ble utført av Bjørndalen (alle lokalitetene) og Skogen (Lindvik og Åsane) i samarbeidet med Johannes Anonby fra Fylkesmannen (alle lokalitetene unntatt Mjåta). Mange av dagene var også grunneiere og jord-, skogbruk- og miljøansvarlige fra aktuelle kommuner med på befaringene. Siden diskusjoner vedrørende avgrensning, skjøtsel og vurdering av konfliktområder naturlig nok kom opp i felt har dette også ført til at det i rapporten ikke er laget selvstendige nye forslag til kartavgrensninger av lokalitetene. Det er derfor tatt med en kortere kommentar til Fylkesmannens forslag til avgrensning. Fig. 1 viser oversikt over de verneverdige edelløvskogene i Sogn og Fjordane som inngår i det nye verneforslaget til edelløvskogsplan for Sogn og Fjordane (pr ). Lokalitetene Ytamo og Haukåvatnet ble ikke undersøkt i Tjugum ble besøkt, men denne lokaliteten ble senere tatt ut av verneplanen. Nomenklaturen følger Lid & Lid (1994) for karplanter, bortsett fra at det ikke er skilt ut underarter. Signaturene for vegetasjonstyper følger Fremstad (1997). 3

4 Lindvik (Eid) Generelt om lokaliteten Det er registrert to verneverdige edelløvskoger på nordsiden av Hornindalsvatnet (Lindvik og Vedvik, jfr. Gaarder 1999). Av disse har Lindvik den største interessen. Dette området ligger for det meste på oversiden av innmarken til gården Lindvik (fig. 2), i øst også helt ned til veien (og vannet). Berggrunnen består av gneis med endel berg og hyller, men også rike, rasmarkspregede partier forekommer. Dette gir området stor variasjon i vegetasjonstyper langs fattig-rikgradienten. Høydegradienten går fra 60 til 445 m, og det foreslåtte verneområdet er på 435 da. Hovedtrekk i vegetasjonen Det er stor spennvidde i vegetasjonstyper i området, spesielt med hensyn til rikhet. Dette gjelder også edelløvskogene. Velutviklet alm-lindeskog finnes i mer rasmarksutsatte deler av lia, mens store deler er preget av lågurtutforminger med hassel. Det finnes også endel fattigere blåbærhasselskoger. Hassel kan inngå som busksjikt i ulike konstellasjoner med andre treslag, bl.a. i furu-eikeskoger og fattigere osp-bjørkeskoger. Enkelte partier kan være preget av eik. Furuskog finnes som både fattig knausefuruskog og rikere lågurtfuruskog med bl.a. mye skogfiol (Viola riviniana) og myske (Galium odoratum). Breiflangre (Epipactis helleborine) er også registrert. Myskepregete furuskoger er generelt sjeldne, og Lindvik deler dette med Åsane. Furubestandene opptrer først og fremst i de østligste delene, og faller delvis utenfor reservatforslaget (gjelder spesielt fattigere utforminger). Floristiske trekk Typiske edelløvskogsarter som f.eks. myske (Galium odoratum), breiflangre (Epipactis helleborine), vårmarihand (Orchis mascula), junkerbregne (Polystichum braunii), sanikel (Sanicula europaea), krattfiol (Viola mirabilis) og de store lundgressene lundgrønnaks (Brachypodium sylvaticum), skogfaks (Bromus benekenii), skogsvingel (Festuca altissima) og myskegras (Milium effusum) forekommer. Enkelte oseaniske arter inngår, bl.a. jordnøtt (Conopodium majus), fagerperikum (Hypericum pulchrum), storfrytle (Luzula sylvatica) og kusymre (Primula vulgaris). Av andre arter med plantegeografisk og økologisk interesse på lokaliteten kan nevnes bl.a. knegras (Danthonia decumbens) og kransmynte (Clinopodium vulgare). Verneverdier knyttet til edelløvskog Lokaliteten har velutviklede alm-lindeskoger som utgjør et mer oseanisk preget supplement til det store verneområdet i Flostranda lenger inne. Sett i oseanisk-kontinental sammenheng utgjør Lindvik den midterste av de tre lokalitetene i Nordfjord, selv om denne gradienten er dårligere markert her enn i Sogn. Lokaliteten viser stor variasjon særlig langs fattigrikgradienten. Hasselskogene med kusymre (Primula vulgaris) representerer en sjelden utforming så langt inn i Nordfjord. Det er endel styvet lind i området. Andre verneverdier I vestlige deler av området finnes gammel ospeskog med kryptogamsamfunn knyttet til gammel løvskog. Denne har verdi i biologisk mangfoldsammenheng. Det er registrert kløvsopp på lindelæger. Innslag av urterik furuskog med bl.a. myske i undervegetasjonen opptrer enkelte steder i øst, men isolert sett har denne mindre verneinteresse enn i Åsane. I veiskjæring er det påvist dagoppholdsplass for flere nordflaggermus, og både vannflaggermus, skjeggflaggermus, dvergflaggermus og langøreflaggermus (se tre sistnevnte rødlistearter) bruker edelløvskogen eller området i umiddelbar nærhet. 4

5 Kulturpåvirkning og inngrep Området er brukt til lauving, vedhogst, mm. Det er plantet noe gran. Platanlønn har spredt seg ut i området. Det går en kraftlinje gjennom lokaliteten. Samlet vernevurdering Lokaliteten utgjør et supplerende mellomledd mellom de store edelløvskogene i Flostranda og Åsane langs oseanisk-kontinentalgradienten i Nordfjord, og vurderes til å ha regional verneverdi. Området bør vernes som naturreservat. Behov for skjøtsel og forvaltningstiltak I utgangspunktet bør det meste av lokaliteten være fri for inngrep og direkte skjøtsel (unntatt uttak av granplanter), men spesielt de nedre delene nærmest gården er mer preget av ulike former for kulturpåvirkning. Her kan skjøtsel ha som målsetting å fremme hasselskog, bl.a. med å tynne bjørk. I forhold til skjøtselsbehov i andre av verneområdene kan dette arbeidet vente de første årene. Det bør imidlertid utarbeides en forvaltningsplan, og det er viktig at et slikt tynningsarbeid gjøres etter nøye spesifikasjoner fra forvaltningsmyndighetene. Kommentarer til avgrensning av verneområdet Verneframlegget til Fylkesmannen viser til flere delområder hvor det kan oppstå konflikter med (områdene B-G på kartet). Kort kommentar om disse: B - Bør tas med i sin helhet, også med tanke på flaggermuskolonien i veiskjæringen. C - Hasselkrattet bør komme med. D - Dette er et gammel plantefelt som bør kunne avvirkes. Ved riktig skjøtsel etter hogsten kan dette området likevel tas med for å få en bedre arrondering. Hjørnet C/D ned mot planlagt skogsvei - Her er det blandingsskog med grov furu og eik samt busksjikt med hassel. Dette området bør tas med for helhetens skyld. E - Bør tas med fordi det inneholder innslag av gamle løvtrær og endel død ved. F - Her finnes gammel løvskog med potensiale for biologisk mangfold. G - Det er bra å få med grensesoner mellom edelløvskog og furuskog. Litteratur Korsmo (1975), Marker (1977), Rygh (1982), Gaarder (1999), Gaarder & Fjeldstad (2002), Michaelsen et al. (2004). 5

6 Åsane (Eid) Generelt om lokaliteten De bratte, sørvendte liene fra Lote og innover mot Hennebygda huser en av de største edelløvskogene i Sogn og Fjordane (fig. 3). Selv om bergarten for det meste består av gneis er området svært rikt, spesielt i de bratte delene ned mot fjorden. Det forekommer også noe fyllitt og enkelte knauser med olivin. Floraen er rik, med flere sjeldne arter som bl.a. hvit skogfrue (Cephalanthera longifolia). Andre rike vegetasjonstyper enn edelløvskog inngår, bl.a. kalkfuruskog. I østlige deler er eksposisjonen mer østvendt. Området flater ut rundt gårdene Åse Ytre og Åse Indre, som nærmest ligger på en hylle. Ovenfor gårdene blir lia brattere igjen. Høydegradienten går fra fjorden og opp til 425 m. Det foreslåtte verneområdet er på hele 1456 da. Hovedtrekk i vegetasjonen Alm-lindeskoger utgjør størsteparten av arealet, tildels som rein lindeskog. Undervegetasjonen er rik på de typiske artene for alm-lindeskog (bl.a. myske, sanikel, tannrot, krattfiol og de store lundgressene), men også mer lågurtpregete bestander forekommer. Enkelte steder har edelløvskogen et høgstaudepreg, og kan karakteriseres som gråoralmeskog. Eikeskoger og eikehager forekommer nedenfor Åse Indre. Disse har for det meste lågurtpreg, men også partier med blåbær kan forekomme. Det finnes også innslag av mer trivielle løvskoger med bjørk og andre løvtrær, og partier med gråor-heggeskog forekommer langs bekkesig. Et spesielt interessant innslag er svært artsrike og frodige kalkfuruskoger som inngår i mosaikk med edelløvskogen enkelte steder. Disse er sterkt preget av edelløvskogsarter, og inneholder rikelige forekomster med hvit skogfrue (Cephalanthera longifolia). Av viktige arter kan nevnes bl.a. myske (Galium odoratum), krattfiol (Viola mirabilis), sanikel (Sanicula europaea), liljekonvall (Convallaria majalis), svarterteknapp (Lathyrus niger), vårerteknapp (L. vernus) og vårmarihand (Orchis mascula). Denne utformingen av kalkfuruskog vil bli nærmere beskrevet av Bjørndalen (in prep.). Rundt gårdene finnes slåtterenger som har høy verdi i sammenheng med bevaring av kulturlandskapet i området (se nedenfor). Floristiske trekk En lang rekke edelløvskogsarter knyttet til rike alm-lindeskoger opptrer, f.eks. myske (Galium odoratum), ramsløk (Allium ursinum), piggstarr (Carex muricata), skogstarr (C. sylvatica), tannrot (Dentaria bulbifera), broddtelg (Dryopteris carthusiana), breiflangre (Epipactis helleborine), svarterteknapp (Lathyrus niger), vårerteknapp (L. vernus), vårmarihand (Orchis mascula), falkbregne (Polystichum aculeatum), taggbregne (P. lonchitis), sanikel (Sanicula europaea), krattfiol (Viola mirabilis) og de store gressene lundgrønnaks (Brachypodium sylvaticum), skogfaks (Bromus benekenii), skogsvingel (Festuca altissima), kjempesvingel (F. gigantea) og myskegras (Milium effusum). Edle løvtrær som vintereik (Quercus petraea) og søtkirsebær (Prunus avium) forekommer. Den sjeldne orkidéen hvit skogfrue (Cephalanthera longifolia) har svært rike forekomster i området, både i edelløvskog og kalkfuruskog. Det finnes også andre orkidéer på lokaliteten, bl.a. skogmarihand (Dactylorhiza fuchsii), rødflangre (Epipactis atrorubens), brudespore (Gymnadenia conopsea), stortveblad (Listera ovata), vanlig nattfiol (Platanthera bifolia) og grov nattfiol (P. chlorantha). Oseaniske skogog heiarter som f.eks. jordnøtt (Conopodium majus), revebjelle (Digitalis purpurea), storfrytle (Luzula sylvatica), kusymre (Primula vulgaris) og smørtelg (Oreopteris limbosperma) forekommer. Flere tørrberg- og skogkantarter med mer kontinental affinitet finnes også, bl.a. vårskrinneblom (Arabis thaliana), vill-løk (Allium oleraceum), tårnurt (Arabis glabra), prikkperikum (Hypericum perforatum), tjæreblom (Lychnis viscaria), bergmynte (Origanum 6

7 vulgare), kransmynte (Clinopodium vulgare), bitter bergknapp (Sedum acre), skogkløver (Trifolium medium), filtkongslys (Verbascum thapsus) og lifiol (Viola montana). Furuvintergrønn (Pyrola chlorantha) utgjør et østlig innslag i området. Små bergrabber med olivin forekommer, bl.a. med brunburkne (Asplenium adulterinum) og blankburkne (A. adianthum-nigrum). Av andre arter med plantegeografisk og økologisk interesse kan nevnes bl.a. hvitsoleie (Ranunculus platanifolius), gulsildre (Saxifraga aizoides), rognasal (Sorbus hybrida) og rødkjeks (Torilis japonica). Verneverdier knyttet til edelløvskog Åsane er totalt sett en av de største edelløvskogene i Sogn og Fjordane, og representerer stor variasjon i utforminger både langs tørr-fuktiggradienten og fattig-rikgradienten. Store deler av edelløvskogen utgjøres av rik alm-lindeskog med markert innslag av lundarter, inkludert også masseforekomster av hvit skogfrue. Det finnes enkelte eikehager og innslag av gamle eiketær på lokaliteten. Artssammensetningen totalt sett befinner seg på et mellomstadium langs kystinnlandsgradienten der oseaniske og kontinentale elementer møtes. Åsane vil utgjøre en svært viktig lokalitet i nettverket av vernede edelløvskoger på Vestlandet. Andre verneverdier Kalkfuruskogen med hvit skogfrue og undervegetasjon preget av edelløvskogsarter har stor verneinteresse i seg selv. Dette er en utforming som er svært sjelden i Norden, og er ellers kjent bare fra Kleppefjell i Hjartdal i Telemark samt Öland og Gotland. Denne lokaliteten var ikke dokumentert på det tidspunket verneplanen for kalkfuruskog ble publisert (Bjørndalen & Brandrud 1989a,b), og dermed ikke tatt med i barskogsplanen. Kulturlandskapet med bl.a. slåtterenger og styvingstrær rundt Åse ytre og Åse indre (samt det tilstøtende stølsområdet Åse Øvre) har blitt utpekt som typeområde for verdifulle kulturlandskap i Sogn og Fjordane (Flåten 1992, Austad et al. 1993). Åsaneområdet innholder også enkelte rødlistearter av sopp, bl.a. lindebeger og vedalgekølle. Generelt sett er lokaliteten svært artsrik. Kulturpåvirkning og inngrep Det er variert kulturpåvirkning i området, bl.a. gjennom vedhogst, lauving, beite og slått. Den tradisjonelle bruken av områdene rundt gårdene har verdi i kulturlandskapssammenheng. Det finnes flere løpestrenger/taubaner samt plattform for vedhogst og vedrenne. En skogsvei går et stykke inn i området. Ellers er det flere hogstmodne felt med gran og edelgran. En kraftlinje går gjennom deler av området. Veiskjæringene nederst er svært store og skjemmende, og har ødelagt kantvegetasjonen ned mot fjorden. Samlet vernevurdering Området utgjør en av de største edelløvskogslokalitetene i Sogn og Fjordane, og har ut fra sin størrelse, variasjon, artsrikhet og forekomster av sjeldne arter og naturtyper en nasjonal verneverdi. Åsane bør vernes som naturreservat. Behov for skjøtsel og forvaltningstiltak Området er stort og sammensatt, og det kan skilles ut flere skjøtselssoner. Det meste av skogen bør utvikle seg fritt, men et stort problem blir å ta ut gran. Her finnes plantefelt og enkelttrær som begynner å bli såpass gamle at de vil kunne spre frø. Skogen nær gårdene er mer kulturpåvirket, og det kan godt tillates tynning etter nærmere angitte retningslinjer for å fremme hasselskog. Det kan også være aktuelt å fristille og styve enkelte gamle trær. Vedhogst rundt den opparbeidete plattformen kan fortsette etter nærmere spesifikasjoner, og det kan være gunstig å holde dette feltet åpent for å litt variasjon mellom tett edelløvskog og åpne partier. Selve gårdene er utpekt som verdifulle kulturlandskap, og bør skjøttes spesielt 7

8 (slått, styving, o.l.). Det bør utarbeides en forvaltningsplan for dette store og sammensatte område. Det bør vurderes nærmere om hvilke delområder som trenger umiddelbare skjøtselstiltak, og en prioritering for når eventuell skjøtsel skal igangsettes i de ulike skjøtselssonene. Kommentarer til avgrensning av verneforslaget Det er i store trekk ingen innvendinger til avgrensningen av verneområdet, bortsett fra at konfliktområdet i tilknytning til Åse Ytre bør være med for helhetens skyld og for å unngå en merkelig arrondering. Litteratur Flåten (1992), Austad et al. (1993), Gaarder & Fjeldstad (2002), Bjørndalen (in prep.). 8

9 Mallasvika (Naustdal) Generelt om lokaliteten Mallasvika umiddelbart vest for Naustdal tettsted (fig. 4) er den eneste edelløvskogen ved Førdefjorden med høy verneverdi. Denne sørvendte lia er svært bratt med rasmarker under en nesten loddrett berghammer. Berggrunnen er hovedsakelig gneis, men med innslag av mørke mineraler. Høydevariasjonen er fra 25 til 425 m, og arealet for det foreslåtte verneområdet 182 da. Hovedtrekk i vegetasjonen Lokaliteten har et mindre markert alm-lindeskogspreg enn Steiehalsen og de fleste andre edelløvskogene i Sogn og Fjordane. Undervegetasjonen er mer preget av fuktarter, og har tildels et høgstaudepreg. Som skogstype kan den nærmest klassifiseres som oseanisk utforming av gråor-almeskog. Det finnes også større partier med gråor-heggeskog, delvis med gjengroingspreg på gamle slåttemarker. Fuktigere skoger med svartor og ask forekommer langs bekkesig. Hasselskog finnes flere steder, som oftest utviklet som en lågurtstype. Floristiske trekk Av typiske arter fra rikere edelløvskoger med oseanisk karakter forekommer bl.a. ramsløk (Allium ursinum), skogkarse (Cardamine flexuosa) og skogstarr (Carex sylvatica), i fuktigere utforminger også kystmaigull (Chrysosplenium oppositifolium) og mellomtrollurt (Circaea intermedia). I tillegg kan nevnes edelløvskogsarter som bl.a. lundgrønnaks (Brachypodium sylvaticum), broddtelg (Dryopteris carthusiana), breiflangre (Epipactis helleborine), junkerbregne (Polystichum braunii) og hundekveke (Elymus caninus). Innslaget av oseaniske hei- og engarter er markert, med bl.a. svartknoppurt (Centaurea nigra), jordnøtt (Conopodium majus), fagerperikum (Hypericum pulchrum), kystgrisøre (Hypochoeris radicata), storfrytle (Luzula sylvatica), kystmyrklegg (Pedicularis sylvaticum) og kystbergknapp (Sedum anglicum). Av andre arter med plantegeografisk og økologisk interesse på lokaliteten kan nevnes bl.a. hestehavre (Arrhenatherum elatius), lodnefaks (Bromus mollis), grønnstarr (Carex tumidicarpa), skogmarihand (Dactylorhiza fuchsii), tjæreblom (Lychnis viscaria), grov nattfiol (Platanthera chlorantha), vasspepper (Polygonum hydropiper), hvitsoleie (Ranunculus platanifolius), gulsildre (Saxifraga aizoides) og bergfrue (Saxifraga cotyledon). Verneverdier knyttet til edelløvskog Mallasvika utgjør en representativ oseanisk edelløvskog for Sunnfjord. Verneverdige edelløvskoger er generelt sett dårlig representert i regionen, og det er viktig å verne dette artsrike og varierte området. Floristisk er lokaliteten svært rikt, og mange av de oseaniske lundartene og rike fuktskogsartene er godt representert. Det finnes rikelig med store almetrær i området. Fuktige utforminger bl.a. med ask og svartor er bedre utviklet i Mallasvika enn i Steiehalsen, og disse to Sunnfjordslokalitetene supplerer derfor hverandre. Andre verneverdier Det finnes endel gamle trær i området. Generelt sett har Mallasvika en svært rik flora (mer enn 210 arter av karplanter). Kulturpåvirkning og inngrep Området var tidligere intensivt utnyttet som slåttemarker hvor man tok vare på edelløvtrærne. Det er foretatt noe vedhogst. Enkelte mindre traktorveier finnes. Det går en kraftlinje i nedre deler. 9

10 Samlet vernevurdering Edelløvskogen i Mallasvika er en viktig og representativ lokalitet i Sunnfjord, og vurderes som regionalt verneverdig. Lokaliteten bør vernes som naturreservat. Behov for skjøtsel og forvaltningstiltak I utgangspunktet bør skogen utvikle seg fritt, men gran bør tas ut. Noe tynningshogst og vedhogst bør kunne utføres bl.a. nær gården etter nærmere spesifikasjon. Et problem er de gamle slåtteteigene oppunder berget. Disse gror igjen. Ut fra biodiversitetssynspunkt kunne det være gunstig å holde en og annen av disse i hevd, men kan nok vise seg å være svært krevende å få til. Dette bør ikke prioriteres hvis det kommer i konflikt med mer presserende skjøtsel i andre verneområder med edelløvskog i fylket. Det bør utarbeides en forvaltningsplan for spesielt de nedre delene av området, og ut fra denne avgjøres om det er behov for tynning i nærmeste framtid. Kommentarer til avgrensning av verneforslaget Når det gjelder områdene på nedsiden av det tidligere utkastet til avgrensning (med avgrensning som følger veien opp til Øykjebakken) har jeg ingen innvendinger fordi dette arealet består for det meste av mer triviell vegetasjon. Det er greit også å ta ut et sterkt kulturpåvirket område helt i øst fra det tidligere forslaget til avgrensning. Den markerte berghammeren på oversiden av edelløvskogen synes å være en fornuftig øvre grense. Litteratur Ingen skriftelige kilder. 10

11 Steiehalsen (Askvoll) Generelt om lokaliteten Den største edelløvskogen i Sunnfjord ligger i Steiehalsen på nordsiden av Dalsfjorden (fig. 5), rett overfor Dale tettsted. Lia er svært bratt og stedvis nærmest utilgjengelig. Området kommer i vest i kontakt med den planlagte veien langs nordsiden av Dalsfjorden, men ellers er det meste av området i direkte kontakt med fjorden. De bratte skråningene består av vekslinger mellom rasmarker og berghamre. Geologisk består området av endel grønnskifer nederst og skyvedekkebergarter øverst. Høydegradienten er ubrudt fra fjorden og opp til 415 m. Arealet for det foreslåtte verneområdet er 483 da. Steiehalsen tilhørte tidligere Fjaler kommune. Hovedtrekk i vegetasjonen Edelløvskogen i Steiehalsen oppviser svært stor variasjon langs tørr-fuktiggradienten, i noe mindre grad langs fattig-rikgradienten. Området domineres av oseaniske utforminger av almlindeskog der det også inngår reine lindebestander, men også høgstaudepregede gråoralmeskoger spiller en viktig rolle. Flere utforminger kan skilles ut i alm-lindeskogen, bl.a. en mysketype, ramsløktype, kusymretype og en gjengroingstype med mye rød jonsokblom. Forøvrig forekommer partier med hasselkratt og gråor-heggeskog. I vest finnes enkelte gamle slåtterenger med bl.a. grov nattfiol (Platanthera chlorantha). Åpne tørrberg og skrenter forekommer, og her kan tårnurt (Arabis glabra) utgjøre et spesielt innslag. Floristiske trekk Arter knyttet til mer oseaniske edelløvskoger er godt representert, f.eks. ramsløk (Allium ursinum), skogkarse (Cardamine flexuosa), skogstarr (Carex sylvatica), mellomtrollurt (Circaea alpina), kusymre (Primula vulgaris) og den mer fuktighetskrevende slakkstarr (Carex remota). Av andre edelløvskogsarter kan nevnes bl.a. myske (Galium odoratum), tannrot (Dentaria bulbifera), breiflangre (Epipactis helleborine), blankstorkenebb (Geranium lucidum), falkbregne (Polystichum aculeatum), junkerbregne (P. braunii), sanikel (Sanicula europaea) og lundgressene lundgrønnaks (Brachypodium sylvaticum), skogfaks (Bromus benekenii), skogsvingel (Festuca altissima), kjempesvingel (F. gigantea), myskegras (Milium effusum) og hundekveke (Elymus caninus). Krusetistel (Carduus crispus) kan også regnes til dette elementet. Barlind (Taxus baccata) forekommer enkelte steder. Et spesielt visuelt trekk ved området er de store mengdene med begerhagtorn (Crataegus rhipidophylla) som henger som draperier ned i vannkanten. Dette er spesielt merkbart i blomstringstiden. En rekke oseaniske skog-, hei- og engarter forekommer, bl.a. jordnøtt (Conopodium majus), revebjelle (Digitalis purpurea), kystmaure (Galium saxatilis), fagerperikum (Hypericum pulchrum), kystgrisøre (Hypochoeris radicata), storfrytle (Luzula sylvatica), kystbergknapp (Sedum anglicum) og smørtelg (Oreopteris limbosperma). Enkelte arter med et mer kontinentalt preg kan også inngå, bl.a. vårskrinneblom (Arabis thaliana), tårnurt (Arabis glabra) og kransmynte (Clinopodium vulgare). Av andre arter med plantegeografisk og økologisk interesse i området kan nevnes bl.a. skavgras (Equisetum hyemale), grov nattfiol (Platanthera chlorantha) og gulsildre (Saxifraga aizoides). Verneverdier knyttet til edelløvskog Steiehalsen er den største intakte edelløvskogen i Sunnfjord, en region som ellers er dårlig representert på verneplanen. Oseanisk alm-lindeskog som vegetasjonstype er bedre utviklet i Steiehalsen enn i Mallasvika, og disse to lokalitetene supplerer derfor hverandre. Lokaliteten er mindre kulturpåvirket og preget av inngrep enn de fleste av de foreslåtte verneområdene, 11

12 og rasprosesser kan her virke uforstyrret. Det er stor variasjon langs tørr-fuktiggradienten når det gjelder edelløvskogsutforminger. Andre verneverdier Det finnes enkelte styvingstrær i området. Forøvrig har lokaliteten en rik flora, hvor også mer varmekjære arter som ellers er dårlig representert i oseaniske deler av Sunnfjord forekommer. Det finnes enkelte gamle slåtteenger i vestlige deler. Steiehalsen har stor estetisk verdi sett fra fjorden, spesielt draperiene med hengende hager der hagtorn og andre trær og busker bøyer kronene helt ned i vannkanten. Kulturpåvirkning og inngrep Generelt sett er kjernedelen av området lite påvirket, men har tidligere blitt brukt til beite, slått og lauving. Det er spredning av platanlønn inn i området. I vest kommer området i kontakt med den grovplanerte delen av den planlagt veitrasséen langs nordsiden av Dalsfjorden, men det er for tiden høyst usikkert om arbeidet videre blir tatt opp igjen. Samlet vernevurdering Ut fra størrelse og grad av inngrep utgjør Steiehalsen en viktig lokalitet i Sogn og Fjordane, og framstår også som et viktig element i nord-sørgradienten blant oseaniske edelløvskoger på Vestlandet. Lokaliteten er derfor vurdert som nasjonalt verneverdig, og bør vernes som naturreservat. Behov for skjøtsel og forvaltningstiltak Steiehalsen utgjør et større område med ubrudt forbindelse ned mot fjorden, og bør kunne utvikle seg fritt uten spesiell skjøtsel. Hva som skjer med de vestligste delene av området er mer usikkert, spesielt hvis arbeidet med veien fortsetter. Foreløpig bør ikke skjøtsel av disse områdene prioriteres. Kommentarer til avgrensningen av verneforslaget Ingen innvendinger til avgrensningen. Litteratur Korsmo (1978), Skogen & Bjørndalen (1986). 12

13 Rønset (Hyllestad) Generelt om lokaliteten Større, sammenhengende hasselskoger er sjeldne i ytre strøk av Sogn og Fjordane. En av de best utviklede områdene finnes mellom Rønset og Hatlem på nordsiden av Sørfjorden i Hyllestad (fig. 6). Hellingen er moderat i de nedre deler, noe brattere øverst. Eksposisjonen er sørvestlig. Området går fra fjorden og opp til 170 m. Det foreslåtte verneområdet er på 184 da. Hovedtrekk i vegetasjonen Dette området er preget av hasselskoger med en større variasjon langs fuktighets- og næringsgradienter enn kjent fra andre steder på Vestlandet. Det meste av området består av lågurtutforminger med mye kusymre (Primula vulgaris) og ramsløk (Allium ursinum), ofte med sterkt innslag av skogstarr (Carex sylvatica). I fuktige sig kan det forekomme askeinnblandede bestander med bl.a. slakkstarr (Carex remota). Bedre utviklede svartoraskeskoger med slakkstarr (C. remota) finnes under kildehorisonter på nedsiden av veien. Større partier med mer triviell løvskog (særlig blåbærbjørkeskog) men med iblanding av hassel og andre løvtrær forekommer på bergene i vest samt på nedsiden av veien. Enkelte steder er det tendenser til gjengroing med einerkratt. Floristiske trekk Av mer typiske arter knyttet til rikere edelløvskoger i ytre fjordstrøk kan nevnes f.eks. ramsløk (Allium ursinum), skogkarse (Cardamine flexuosa), skogstarr (Carex sylvatica) og kusymre (Primula vulgaris), i fuktigere utforminger også slakkstarr (Carex remota). Av andre edelløvskogsarter forekommer bl.a. myske (Galium odoratum), vårmarihand (Orchis mascula) og de store lundgressene lundgrønnaks (Brachypodium sylvaticum), skogfaks (Bromus benekenii), skogsvingel (Festuca altissima) og kjempesvingel (F. gigantea). Nesleklokke (Campanula trachelium) og skjeggknoppurt (Centaurea phrygia) er sjeldne på Vestlandet, men er registrert innenfor det foreslåtte verneområdet. Av øvrige arter med plantegeografisk og økologisk interesse kan nevnes bl.a. trollhegg (Frangula alnus), stortveblad (Listera ovata), grov nattfiol (Platanthera chlorantha), kranskonvall (Polygonatum verticillatum) og gulsildre (Saxifraga aizoides). Verneverdier knyttet til edelløvskog Hasselskogen ved Rønset er en av de største og best utviklede i Sogn og Fjordane. Oseaniske utforminger av hasselskog er generelt dårlig representert i verneområder på Vestlandet, og Rønset vil derfor være viktig i regional sammenheng. Lokaliteten inneholder stor variasjon av utforminger, også typer som ellers er sjeldne (bl.a. fuktigere utforminger med skogstarr og slakkstarr). Det er videre en sterk variasjon langs fattig-rikgradienten fra rike kusymreutforminger til mer trivielle utforminger med innslag av blåbær. De fuktige svartorskogene med bl.a. slakkstarr på nedsiden av veien har også verneinteresse. Andre verneverdier Området har generelt sett en rik flora, bl.a. med sjeldne arter som skjeggknoppurt og nesleklokke. Det knytter seg stor kulturhistorisk interesse til de gamle kvernsteinsbruddene, hensatte kvernsteinsemner og de oppbygde driftsveiene. Kulturpåvirkning og inngrep Det er tidligere slått, beitet og foretatt vedhogst i området. Det er noe granplanting, og eldre granplantefelt utenfor lokaliteten kan potensielt være kilde for framtidig frøspredning. Man 13

14 finner spor etter den tidligere kvernsteinproduksjonen mange steder i skogen, men disse har stor kulturhistorisk interesse. Riksveien deler lokaliteten i to. Det går en kraftlinje gjennom området. Samlet vernevurdering Lokaliteten er noe kulturpåvirket, og inneholder mindre av typiske edelløvskogselementer i form av utforminger, innslag av gamle trær og død ved. Likevel er Rønset en av de best utviklede oseaniske hasselskogene på ytre Vestlandet, og vurderes til å ha regional verneverdi. Lokaliteten bør vernes som naturreservat. Behov for skjøtsel og forvaltningstiltak Hovedformålet med denne lokaliteten er å bevare hasselskogsinntrykket. Det bør tynnes noe av overskyggende løvtrær samt tynnes i enkelte av hasselkrattene. Dette bør gjøres etter en nærmere spesifisert plan. Det bør også tas ut gran. Rydding rundt de kulturhistoriske objektene (slipsteinbrudd, driftsveier) kan bidra til å åpne opp skogen litt, men bør gjøres i nært samarbeid med forvaltningsmyndighetene. Tynning som skjøtselstiltak bør igangsettes i nær framtid etter at en forvaltningsplan er utarbeidet. Kommentarer til avgrensningen av verneforslaget Det er ingen innvendinger til avgrensningen, og jeg viser til nærmere omtale av et mulig konfliktområde i Fylkesmannens verneframlegg. Litteratur Skogen & Bjørndalen (1986), Gaarder (1996). 14

15 Mjåta (Solund) Generelt om lokaliteten Den eneste edelløvskogen som er registrert i Solund finnes i kontakt med grønnsteinsfeltet under Mjåta sørøst for Kråkevåg (fig. 7). Grønnsteinen framtrer her som en mindre kupert sone under de bratte hengene med devonkonglomerat ned mot Sognesjøen. I deler av området er lite av grønnsteinslaget eksponert, og devonkonglomerat finnes isprengt grønnsteinen. Berggrunnen er av vekslende hardhet, og de mikrotopografiske forholdene viser stor variasjon med tilsvarende høy diversitet av vegetasjonstyper. Området er søreksponert, og de bratte hengene kan tenkes å fungere som varmemagasin. Høydevariasjonen går fra fjorden og opp til 125 m. Arealet for det foreslåtte verneområdet er 233 da. Hovedtrekk i vegetasjonen Hele området er svært mosaikkartet p.g.a. vekslende kvalitet i bergartene og sterkt mikrotopografisk relieff. Man finner en rekke vegetasjonstyper representert, både langs fattigrikgradienten og langs tørr-fuktiggradienten. Forskjellige typer edelløvskog forekommer, bl.a. oseaniske utforminger av alm-lindeskog, askeskog, hasselkratt, lågurteikeskog, blåbæreikeskog og fattigere bjørkeskog. På oversiden er området preget av lyngheier, tildels med et rikere feltsjikt enn i de vanlige røsslyngheiene. Deler av de nærmeste lyngheiene viser tegn til å gro igjen, og edelløvskogen synes å ekspandere inn i de rike lyngheiene (spesielt hassel og rognasal). Også fragmenter av vanlige, fattige røsslyngheier inngår i mosaikk med eikeskogene, men disse viser tegn til gjengroing med bjørk. Driftvoller finnes enkelte steder langs stranden, og her opptrer bl.a. bruskmelde (Atriplex glaberiuscula), en art som er forholdsvis sjelden langs kysten av Sogn og Fjordane. Det finnes en del overrislede berg og bergsprekker med frodig mosevegetasjon. Sensasjonelt nok ble det i 1986 funnet kongsbregne (Osmunda regalis) på lokaliteten. Dette markerer denne sjeldne artens nordgrense i Norge, og nærmeste kjente voksested er i Hardanger (Bjørndalen 1987, Lid & Lid 1994). Ved inventeringen i 2004 viste det seg at arten er under spredning, og flere planter ble funnet videre østover i området (se nedenfor). I de østligste delene av området (mot Skarveberget) ble det funnet et særpreget rikmyrsig med bl.a. breiull (Eriophorum latifolium), fjellplanten svarttopp (Bartsia alpina) og strandengarten grisnestarr (Carex distans). Edelløvskogene varierer sterkt, og en rekke utforminger kan skilles ut langs gradientene fattig-rik, tørr-fuktig og grad av kulturpåvirkning. Under berghamrer i vestlige deler av området finnes et parti dominert av ask (Fraxinus excelsior), mens busksjiktet er dårlig utviklet. Busksjiktet kan inneholde noe hassel (Corylus avellana), rogn (Sorbus aucuparia) og begerhagtorn (Cratageus calycina). Undervegetasjonen er dominert av bl.a. fjellmarikåpe (Alchemilla alpina), skogfaks (Bromus benekenii), markjordbær (Fragaria vesca), skogstorkenebb (Geranium sylvaticum), kratthumleblom (Geum urbanum), lundrapp (Poa nemoralis), kusymre (Primula vulgaris), blåknapp (Succisa pratensis) og vanlig vendelrot (Valeriana sambucifolia). Marken er blokkrik, og blokkene mosekledde. Det meste av av den tørre, rike edelløvskogen har tre- og busksjikt med hassel. Disse tette hasselskogene/-krattene er gjerne dominert av myske (Galium odoratum), men for øvrig ganske artsfattige. Enkelte av hasselkrattene er sterkt beitemodifiserte, og framstår nærmest som hagemarksskoger. Eik finnes rikelig, for det meste sommereik (Quercus robur), men vintereik (Q. petraea) kan også forekomme. Eikene finnes delvis som større, solitære trær, smågrupper og iblandet andre skogstyper (bl.a. hasselkrattene). Eikeskogsbestandene inntar små arealer. Det er for det meste blåbæreikeskog, men med mange mikronisjer i skogbunnen. Den sterke topografiske variasjonen gjør at i det jevne blåbærdekket finnes både små bergrygger med bl.a. purpurlyng (Erica cinerea) og små forsenkninger med bl.a. blåtopp (Molinia caerulea). Lågurteikeskog opptrer mer fragmentarisk, og finnes særlig i overgang til rike hasselkratt. Markjordbær (Fragaria vesca), 15

16 kusymre (Primula vulgaris) og legeveronika (Veronica officinalis) dominerer. En rekke arter kan ellers inngå i feltsjiktet, bl.a. lundgrønnaks (Brachypodium sylvaticum), kratthumleblom (Geum urbanum), skogsvæve (Hieracium murorum), hengeaks (Melica nutans) og skogfiol (Viola riviniana). Kristtorn (Ilex aquifolium) er en vanlig art på lokaliteten, og enkelte steder innunder berghamrene finnes kratt med tette bestander av ungplanter. Floristiske trekk Oseaniske arter spiller generelt sett en viktig rolle på lokaliteten. Dette gjelder både arter knyttet til edelløvskog og rikere skoger som f.eks. ramsløk (Allium ursinum), skogstarr (Carex sylvatica), krypfredløs (Lysimachia nemorum) og kusymre (Primula vulgaris) samt heiarter som bl.a. heistarr (Carex binervis), purpurlyng (Erica cinerea), fagerperikum (Hypericum pulchrum), kystblåfjær (Polygala serpyllifolia) og kulturfavoriserte arter som bl.a. svartknoppurt (Centaurea nigra), revebjelle (Digitalis europaea), krattlodnegras (Holcus mollis), englodnegras (H. lanatus) og kystgrisøre (Hypochoeris radicata). Kristtorn (Ilex aquifolium) har rike forekomster på lokaliteten. Av de store lundgressene forekommer lundgrønnaks (Brachypodium sylvaticum), skogfaks (Bromus benekenii), skogsvingel (Festuca altissima) og hundekveke (Elymus caninus). Andre typiske edelløvskogsarter opptrer også, bl.a. myske (Galium odoratum) og sanikel (Sanicula europaea). Barlind (Taxus baccata) forekommer enkelte steder, og av andre busker og små trær kan nevnes bl.a. begerhagtorn (Crataegus rhipidophylla), trollhegg (Frangula alnus) og flere av asalartene som rognasal (Sorbus hybrida), fagerrogn (S. meinichii), sølvasal (S. rupicola) og småasal (S. subarranensis). Enkelte spesielle vegetasjonselement forekommer, slik som rikmyrsig med bl.a. breiull (Eriophorum latifolium), klubbestarr (Carex buxbaumii), grisnestarr (C. distans), loppestarr (C. pulicaris), musestarr (C. scandinavica), grønnstarr (C. tumidicarpa), slirestarr (C. vaginata), pors (Myrica gale), kystmyrklegg (Pedicularis sylvatica) og fjellplanten svarttopp (Bartsia alpina), tangvoller med bl.a. bruskmelde (Atriplex glaberiuscula) og mer eller mindre overrislede berg og bergsprekker med bl.a. blankburkne (Asplenium adianthumnigrum), murburkne (A. ruta-muraria), olavsskjegg (A. septentrionale), svartburkne (A. trichomanes), hjertegras (Briza media), knegras (Danthonia decumbens), vill-lin (Linum catharticum) og flekkmure (Potentilla crantzii). Lodneføllblom (Leontodon hispidus) ble også funnet i en bergsprekk. Spesielt interessant er forekomsten av kongsbregne (Osmunda regalis) på lokaliteten. Denne svært sjeldne arten er ikke kjent med recente forekomster mellom Hardanger og Solund, og har nordgrense ved Mjåta (Bjørndalen 1987). Spesielle skjøtselstiltak for å sikre denne forekomsten er nødvendig (se nedenfor). Verneverdier knyttet til edelløvskog Velutviklede edelløvskoger er sjeldne i ytre kyststrøk, og de ulike typene av edelløvskog i området representerer hyperoseaniske utforminger som er dårlig utviklet andre steder i fylket. Variasjonsbredden er stor, og en rekke lokalgradienter og mosaikkvirkninger kan studeres. Innslaget av edelløvskogstyper er derfor stort, og favner fra fattig blåbæreikeskog til lågurteikeskog, lågurthasselskog, myskedominert alm-lindeskog/hasselskog og frisk askeskog. Lokaliteten er også godt egnet til å studere dynamikk i edelløvskog, bl.a. i form av generell gjengroing på lokaliteten og som invasjon av edle løvtrær inn i lyngheiene i kontakt med edelløvskogen. Andre verneverdier Lokaliteten har på tross av sin størrelse en uvanlig rik variasjon av vegetasjonstyper, bl.a. fattige og rike lyngheier, strandvegetasjon og rikmyrsig. Lyngheier med innslag av rikarter er generelt sett sjeldne. Lyngheiene i området blir tradisjonelt skjøttet (bl.a. med lyngbrenning), og har således interesse i seg selv i biologisk mangfoldsammenheng. Edelløvskogen sprer seg 16

17 ut i deler av lyngheiene, og området har således interesse for studier av gjengroingsdynamikk. Det finnes enkelte store gamle trær (bl.a. eik, ask og lind) spredt i området. Det inngår sjeldnere arter i de strandnære områdene, bl.a. bruskmelde og rikmyrarten breiull. Fjellplanten svarttopp inngår også i myrsigene. Det knytter seg spesielt stor verneverdi til forekomsten av kongsbregne på lokaliteten. Landskapsestetisk har området høy verdi sett fra sjøen, fordi denne grønne, frodige skogen skiller seg ut fra det grå, monumentale devonlandskapet ("oasepreg"). Kulturpåvirkning og inngrep Området er påvirket av tidligere sauebeite, og en del av hasselbestandene har hagemarkskarakter. Det er også spor etter gamle slåtteteiger, men disse er i ferd med å gro igjen. Beitepresset fra sau har minket betydelig de siste årene, og tegn til sterk gjengroing med bl.a. bjørk på de fattigere partiene har aksellerert i perioden Derimot har presset fra hjort økt. Småplanter av hassel (Corylus avellana) og rognasal (Sorbus hybrida) er på massiv frammarsj i deler av den rike lyngheia. Små hasselbusker sprer seg også østover langs de bratte bergene. Det ser derfor ut til at det totale edelløvskogsarealet kan øke noe i årene framover. Det er lite granplanting i området. En gammel telefonlinje finnes langs deler av stranda, men ellers er området uten tekniske inngrep. Samlet vernevurdering Totalt sett er området svært verneverdig, og innehar et særpreg som ikke kan erstattes av andre lokaliteter i Sogn og Fjordane. Isolert sett er ikke selve edelløvskogsbestandene særlig store eller spesielt godt utviklet sammenlignet med andre lokaliteter i fylket, og lokaliteten er derfor vurdert som regionalt verneverdig. Verneformen bør være naturreservat. Behov for skjøtsel og forvaltningstiltak Lokaliteten er sterkt preget av gjengroing etter opphør av slått og sauebeite. Beitet bør gjenopptas, med unntak av de østligste delene rundt kongsbregneforekomstene (se nedenfor). Det bør foretas tynning flere steder etter nærmere spesifikasjon, spesielt der bjørk er i ferd med å overta skogsbildet. Det kunne også være ønskelig å restaurere en og annen av de gamle slåtteteigene, men dette vil bli et krevende arbeid p.g.a. at gjengroingen har kommer langt. Spørsmålet med løvskogsinvasjonene i lyngheiene ovenfor er et åpent spørsmål. Nå blir deler av lyngheia skjøttet på tradisjonelt vis med bl.a. brenning, og dette bør fortsette i samarbeid med grunneier. Derimot bør noen av grensefeltene med invasjon av hassel og rognasal skjermes slik at man kan få et referanseområde for utvikling av edelløvskog på kalkrik lynghei. Det bør raskt utarbeides en forvaltningsplan for området, og tynning etter nærmere spesifikasjon fra forvaltningsmyndighetene bør komme i gang i nær framtid. Et gjerde eller stengsel østover for å sikre kongsbregneforekomstene bør settes opp før det igangsettes et eventuelt sauebeite i området. Forvaltning av kongsbregne Kongsbregne trenger spesielle forvaltningstiltak i Solund. Bjørndalen (1987) antydet i forbindelse med publisering av dette oppsiktsvekkende funnet at arten i Skottland ofte var fordrevet fra sine primærlokaliteter grunnet sterkt beitepress fra sau, og derfor fant en nisje på utilgjengelige steder som f.eks. klippesprekker ved havet og i havgrotter. Dette kan også være tilfelle i Solund, noe som ble bekreftet under feltarbeidet i Hele området er som tidligere nevnt sterkt preget av gjengroing grunnet opphør av beite, og dette ser ut til å ha favorisert kongsbregne. Den opprinnelig kolonien var nå vokst til 9-10 småpopulasjoner, og det ble også funnet sporeblad. Videre ble det funnet flere nye forekomster østover mot Skarveberget. Selv om man ønsker fortsatt beite i skogslia som helhet bør man vurdere å hindre sauer i å ta seg fram videre østover. Dette er fysisk enkelt fordi kongsbregne 17

18 forekommer på et sted som berghylla snevrer seg kraftig inn og det er vanskelig å forsere den videre. Her kan det settes opp et lavt gjerde eller annen form for stengsel. Forøvrig bør kongsbregnebestandene overvåkes, helst ved grundigere tellinger og ved permanente prøveflater. Kommentarer til avgrensningen av verneforslaget Avgrensningen mot øst er i samsvar med forslag fra meg for å fange opp ytterligere kongsbregneforekomster, interessante rikmyrsig og den dramatiske havgrotta med marin abrasjonsplatform under Skarveberget. Øvrig avgrensning er grei fordi den fanger opp noe av den rike lyngheia ovenfor berghammeren. Litteratur Skogen & Bjørndalen (1986), Bjørndalen (1987). 18

19 Ramslia (Høyanger) Generelt om lokaliteten Et større parti med edelløvskog og andre rike skogstyper finnes på nordsiden av Østerbøvatnet (fig. 8), en langstrakt poll på sørsiden av Sognefjorden. Det meste av området er eksponert mot sørvest og vest, men edelløvskogen gjør en markert knekk inn Østerbødalen der liene er direkte sørvendte. Området er svært bratt i de øvre delene, og veksler mellom rasmarker og berghamre. Geologisk består området av gneis, men med innslag av mørke mineraler. Høydevariasjonen er stor, fra 5 til 665 m. Det foreslåtte verneområdet er det nest største på verneplanen, med et areal på 1982 da. Lokaliteten utgjør en av de vestligste velutviklede almlindeskogene i Sogn. Hovedtrekk i vegetasjonen Det finnes større områder med alm-lindeskog (i stor grad rein lindeskog) i området, særlig i vestlige deler og den bratte sørvendte lia mot Østerbødalen. Et spesielt trekk i liene nord for Østerbødalen er dominans av skogvikke (Vicia sylvatica) i denne skogstypen. Ellers spiller lågurthasselskog en viktig rolle. Enkelte steder kan hasselskogene være iblandet gråor og med høgstaudepreg i undervegetasjonen. Her kan skogstjerneblom (Stellaria nemorum) og skogburkne (Athyrium filix-femina) være viktige arter. Slike gråor-hasselskoger er bortsett fra Eiterstrondi (se nedenfor) og midtre Nordfjord (se Rygg 1982) lite kjent som skogstype. Enkelte av de lågurtpregede hasselskogene kan være ganske artsfattige, og i svært urete partier forekommer nesten bare stankstorkenebb (Geranium robertianum) og lundrapp (Poa nemoralis). Det er mye innslag av hengebjørk (tildels styvede trær), både som reinbestand og i blanding med andre treslag. Svartor-askeskog kan forekomme flekkvis i nedre deler av lia som vender mot Østerbødalen. Floristiske trekk Sammensetningen av edelløvskogsarter viser en blanding av arter karakteristisk for ytre fjordstrøk og arter mer vanlige i midtre deler av Sognefjorden. Av typiske edelløvskogsarter kan nevnes bl.a. myske (Galium odoratum), trollbær (Actaea spicata), ramsløk (Allium ursinum), piggstarr (Carex muricata), skogstarr (C. sylvatica), breiflangre (Epipactis helleborine), blankstorkenebb (Geranium lucidum), vårmarihand (Orchis mascula), junkerbregne (Polystichum braunii), sanikel (Sanicula europaea) og de store lundgressene lundgrønnaks (Brachypodium sylvaticum), skogfaks (Bromus benekenii), skogsvingel (Festuca altissima), kjempesvingel (F. gigantea) og myskegras (Milium effusum). Den sjeldne fuglereir (Neottia nidus-avis) forekommer også. Oseaniske arter som bl.a. revebjelle (Digitalis purpurea), kystmaure (Galium saxatilis), fagerperikum (Hypericum pulchrum) og storfrytle (Luzula sylvatica) opptrer rikelig. Av mer kontinentale innslag kan nevnes bl.a. tårnurt (Arabis glabra), hengebjørk (Betula pendula), bergmynte (Origanum vulgare) og kransmynte (Clinopodium vulgare). Grov nattfiol (Platanthera chlorantha) forekommer også i området. Verneverdier knyttet til edelløvskog Ramslia utgjør en stor og svært variert edelløvskog med stor variasjon både langs tørrfuktiggradienten og fattig-rikgradienten. Også andre løvskogstyper forekommer. Lokaliteten har store lindedominerte bestander. Hasselskoger forekommer rikelig, tildels med typer som er lite kjent fra andre steder (friskere gråor-hasselskoger). Ramslia representerer den vestligste velutviklede edelløvskogen i midtfjordsregionen ved Sognefjorden, og er plantegeografisk interessant fordi både oseaniske arter og mer østlige og sørøstlige arter (bl.a. bergmynte) forekommer. Ramslia er et viktig trinn langs oseanisk-kontinentalgradienten i midtre deler av Sognefjorden sammen med Eiterstrondi og Kvinnafossen. 19

20 Andre verneverdier Ramslia er en svært interessant lokalitet når det gjelder soppflora, med stor konsentrasjon av rødlistede arter (se Gaarder 1996). Her kan nevnes bl.a. bleikdoggnål, almelav, navlepiggsopp og skrukkeøre. Det finnes også rike lungeneversamfunn, og bl.a. Thelotrema lepadinum er registrert på lind. De rike sopp- og lavforekomstene er særlig knyttet til store, gamle trær av bl.a. alm og osp. Kulturpåvirkning og inngrep Det er mye tegn til lauving i området, som ellers har vært brukt til beite, slått og vedhogst. Det er foretatt noe granplanting. Samlet vernevurdering Ramslia er viktig lokalitet i ytre deler av Sognefjorden, men sammenlignet med den større lokaliteten ved Arnafjorden litt lenger inn er området vurdert som regionalt verneverdig. Lokaliteten bør vernes som naturreservat. Behov for skjøtsel og forvaltningstiltak Spesielt de ytre delene av området er preget av kulturpåvirkning, men lokaliteten som helhet bør kunne utvikle seg fritt uten altfor mye skjøtselstiltak. Unntak kan være å fjerne gran, samt å tynne løvtrær som overskygger hasselkratt. Det har foregått en del styving i området, og det kan også være ønskelig å fristille enkelte gamle styvingstrær og holde styvingen vedlike. Det bør utarbeides en forvaltningsplan for området, hvor det vurderes om tynning bør iverksettes i nær framtid. Kommentarer til avgrensningen av verneforslaget Den nye avgrensningen fanger opp også den sørvendte edelløvskogen, noe som er et viktig tillegg i forhold til det tidligere verneforslaget. Samtidig gir utvidelsen oppover i lia rom for tanken om ha en korridor fra havnivået og opp til fjellskogen som gir potensiale for forflytning av edelløvskogsgrensen ved en eventuell klimaforandring. Litteratur Blom et al. (1985), Skogen & Bjørndalen (1986), Gaarder (1996, 2003). 20

21 Eiterstrondi (Vik) Generelt om lokaliteten Nest etter den allerede vernede Flostranda i Stryn utgjør de vestvendte liene på østsiden av Arnafjorden den største lokaliteten med edelløvskog og annen rik skogsvegetasjon i Sogn og Fjordane. Lokaliteten strekker seg nesten 5 km fra Eiterneset og innover mot Naustvollen (fig. 9). Liene er svært bratte, med store rasmarker iblandet berghamre. En lang rekke med bekkekløfter og bekkesystemer deler opp området. Berggrunnen varierer, men består for det meste av gneis med innslag av mørke mineraler. Det finnes fyllitt under skyvedekket i de øvre delene. Arealet for det foreslåtte verneområdet er hele 2576 da, og høydeintervallet fra 10 til 670 m. Vegetasjon og fugleliv er tidligere undersøkt av Hovig & Wilberg (1988). Hovedtrekk i vegetasjonen Dette store løvskogsområdet favner over et vidt spekter av edelløvskogstyper og andre løvskogstyper i forhold til tørr-fuktiggradienten, fattig-rikgradienten og høydelagsgradienten. Alm-lindeskog (delvis med reine lindebestander) dekker store arealer, særlig i de ytre delene. Mange av bestandene oppviser et høgstaudepreg med mange fuktarter, og kan karakteriseres som gråor-almeskog eller gråor-hasselskog. Gråor-hasselskog er forøvrig en lite kjent skogstype som også forekommer i Ramslia lenger ut. Det finnes større partier med lågurthasselskog og lågurtlindeskog. Edelløvskogene er dokumentert i form av ruteanalyser av Hovig & Wilberg (1988), og en rekke utforminger kan skilles ut av både alm-lindeskogen (bl.a. mysketype og skogfrytletype) og de friskere typene (bl.a. mjødurttype, strutsevingtype, skogburknetype, skogstjerneblomtype og småbregnetype). Forøvrig er store partier av de øvre delene dominert av gråor-heggeskog, delvis også høgstaudebjørkeskog. Mer trivielle blåbærbjørkeskoger (delvis sterkt iblandet osp) forekommer særlig i de indre delene. Det finnes endel åpne berg, sva og skrenter, og enkelte steder kan det opptre rikelige bestander med bergfrue (Saxifraga cotyledon). Hele området er splittet opp av tallrike bekkesig og bekkekløfter, og det finnes også partier med snøskredvifter. Floristiske trekk Av arter knyttet til rikere edelløvskoger kan nevnes bl.a. myske (Galium odoratum), ramsløk (Allium ursinum), broddtelg (Dryopteris carthusiana), breiflangre (Epipactis helleborine), blankstorkenebb (Geranium lucidum), lodneperikum (Hypericum hirsutum), bergperikum (H. montanum), vårerteknapp (Lathyrus vernus), krypfredløs (Lysimachia nemorum), vårmarihand (Orchis mascula), falkbregne (Polystichum aculeatum), junkerbregne (P. braunii), krattfiol (Viola mirabilis) og den sjeldne fuglereir (Neottia nidus-avis). Av de store lundgressene forekommer lundgrønnaks (Brachypodium sylvaticum), skogfaks (Bromus benekenii), skogsvingel (Festuca altissima), kjempesvingel (F. gigantea), myskegras (Milium effusum) og hundekveke (Elymus caninus). Frodige bestander av gråor-almeskog, gråorheggeskog og høgstaudebjørkeskog forekommer, særlig i overkant av edelløvskogen. Her inngår bl.a. fjellburkne (Athyrium distentifolium), storklokke (Campanula latifolia), vanlig maigull (Chrysosplenium alternifolium), turt (Cicerbita alpina), humle (Humulus lupulus), springfrø (Impatiens noli-tangere), strutseving (Matteuccia struthiopteris), jåblom (Parnassia palustris), kranskonvall (Polygonatum verticillatum) og hvitsoleie (Ranunculus platanifolius). Moskusurt (Adoxa moschatellina) opptrer i store mengder i enkelte områder, og nærmer seg her sin yttergrense i Sogn (som er Finnafjorden, jfr. Bjørndalen 1989). Enkelte oseaniske arter forekommer, bl.a. revebjelle (Digitalis purpurea) og storfrytle (Luzula sylvatica). På berg, skrenter og kanter kan det inngå mer kontinentale arter som bl.a. vill-løk (Allium oleraceum), strandløk (A. vineale), tårnurt (Arabis glabra), bergskrinneblom (A. hirsuta), grønnburkne (Asplenium viride), rosettkarse (Cardamine hirsuta), dvergmispel (Cotoneaster integerrimus), 21