Sammenhengen mellom rødlista for naturtyper og DN-håndbok 13 Inkludert midlertidige faktaark for nye verdifulle naturtyper

Transkript

1 Sammenhengen mellom rødlista for naturtyper og DN-håndbok 13 Inkludert midlertidige faktaark for nye verdifulle naturtyper Gaarder, G., Erikstad, L., Larsen, B. H. & Mjelde, M Sammenhengen mellom rødlista for naturtyper og DN-håndbok 13. Inkludert midlertidige faktaark for nye verdifulle naturtyper. Miljøfaglig Utredning Rapport 2012:26. ISBN:

2 Sammenhengen mellom rødlista for naturtyper og DN-håndbok 13 I N K L U D E R T M I D L E R T I D I G E FA K TA A R K F O R N Y E V E R D I F U L L E N AT U R T Y P E R F o r s i d e b i l d e : R i k u t f o r m i n g a v i s i n n f r y s i n g s m a r k m e d f l e k k m u r e - s a u e s v i n g e l e n g i b u n n e n o g k v i t k r u l l o g r e i n l a v i k a n t e n e m o t f u r u s k o g e n. N a t u r t y p e n v a r k n a p t v i e t o p p m e r k s o m h e t f ø r d e n k o m f r a m g j e n n o m u t v i k l i n g a v N i N - s y s t e m e t o g s i d e n d e n o p p t r e r s v æ r t s p a r s o m t o g l o k a l t i k o n t i n e n t a l e o m r å d e r h a r d e n b l i t t r ø d l i s t e t. N o- e n u t f y l l e n d e b e s k r i v e l s e r a v t y p e n h a r h i t t i l m a n g l e t o g e t f ø r s t e f o r s ø k p å d e t t e p r e s e n t e r e s f ø r s t i d e n n e r a p p o r t e n. F o t o : B j ø r n H a r a l d L a r s e n

3 Miljøfaglig Utredning AS Rapport 2012:26 Utførende institusjon: Miljøfaglig Utredning AS Prosjektansvarlig: Geir Gaarder Prosjektmedarbeider(e): Lars Erikstad (NINA), Bjørn Harald Larsen (Miljøfaglig Utredning), Marit Mjelde (NIVA) Oppdragsgiver: Direktoratet for naturforvaltning Kontaktperson hos oppdragsgiver: Ingerid Angell-Petersen Referanse: Gaarder, G., Erikstad, L., Larsen, B. H. & Mjelde, M Sammenhengen mellom rødlista for naturtyper og DN-håndbok 13. Inkludert midlertidige faktaark for nye verdifulle naturtyper. Miljøfaglig Utredning Rapport 2012: s. ISBN: Referat: Den nye rødlista for naturtyper (Lindgaard & Henriksen 2011) er sammenlignet med naturtypene som er beskrevet i Direktoratet for naturforvaltning sin håndbok 13 (versjonen fra 2007), og graden av sammenfall er vurdert. For rødlistede naturtyper med dårlig sammenfall med håndboka er det ønskelig å få utarbeidet midlertidige faktaark til bruk for forvaltningen, med beskrivelse av naturtypen, utbredelse, variasjon, avgrensning og sammenheng med andre naturtyper og ikke minst forslag til verdisetting. I denne rapporten er 12 slike rødlistede naturtyper nærmere behandlet. For 10 av dem er det laget mer eller mindre fullstendige faktaark, inkludert forslag til verdisetting av 7 av de rødlistede naturtypene. 4 emneord: Rødlistede naturtyper DN-håndbok 13 Naturmangfold Verdifulle naturtyper

4 Forord Direktoratet for naturforvaltning har ønsket å få en nærmere utredning omkring koblingen mellom den nye norske rødlista for naturtyper og direktoratet sin egen håndbok 13 for kartlegging av verdifulle naturtyper. Denne koblingen skal knyttes gjennom den pågående revisjonsprosessen av håndboka, men siden dette vil pågå over et par år, har forvaltningen allerede nå behov for at dette blir mest mulig avklart. Dette inkluderer også et behov for nærmere beskrivelser av typer og verdier knyttet til rødlistede naturtyper som ikke fanges opp av nåværende håndbok, dvs utarbeidelse av midlertidige faktaark. Miljøfaglig Utredning fikk hovedansvaret for å gjennomføre en slik utredning, men her var det samtidig helt nødvendig å trekke inn fagfolk med spisskompetanse på ulike naturtyper innenfor andre institusjoner. Prosjektleder har vært Geir Gaarder i Miljøfaglig Utredning. I tillegg har Lars Erikstad fra NINA (hovedansvar for geologiske naturtyper), Bjørn Harald Larsen fra Miljøfaglig Utredning (ansvar for boreal hei og isinnfrysingsmark) og Marit Mjelde fra NIVA (hovedansvar for naturtyper i ferskvann) vært prosjektdeltakere. Fra Direktoratet for naturforvaltning sin side har Ingerid Angell-Petersen hatt prosjektansvaret. Vi har under arbeidet mottatt hjelp fra enkelte andre fagfolk. Spesielt takkes Arve Elvebakk, Universitetet i Tromsø og Arild Lindgaard, Artsdatabanken for viktige bidrag. Tingvoll/Oslo/Eina, 01. juni 2012 Geir Gaarder Lars Erikstad Bjørn Harald Larsen Marit Mjelde Miljøfaglig Utredning AS / NINA / NIVA

5 Innhold FORORD... 4 INNHOLD INNLEDNING METODE FRAMGANGSMÅTE ANSVARSFORDELING FAKTAARKENE SITT OPPSETT KOBLING RØDLISTA OG DN-HÅNDBOK ELVELØP OG INNSJØ SVÆRT KALKFATTIG INNSJØ (=KALKFATTIG INNSJØ I RL) MIDDELS KALKRIK INNSJØ (=KLAR INTERMEDIÆR INNSJØ I RL) VÅTMARKSMASSIV ARKTISK-ALPIN GRUNN VÅTMARK BOREAL HEI FUGLEFJELL LEIRSKREDGROP RAVINEDAL JORDPYRAMIDE ISINNFRYSINGSMARK KILDER... 59

6 1 Innledning Direktoratet for naturforvaltning sin håndbok 13 for kartlegging av biologisk mangfold og verdifulle naturtyper utkom i Den har siden hatt enkelte revisjoner, senest (Direktoratet for naturforvaltning 2007), med både supplement av naturtyper og endringer av beskrivelser og verdisetting. En mer omfattende revisjonsprosess startet våren 2011 (se bl.a. Gaarder et al. 2011), og vil tidligst være avsluttet våren Revisjonen kommer både som følge av den nye naturmangfoldloven, utviklingen av NiN-systemet, ny rødliste for naturtyper og generell ny kunnskap som er opparbeidet bl.a. gjennom naturtypekartlegging i over 10 år. Våren 2011 utkom den nye rødlista for naturtyper i Norge (Lindgaard & Henriksen 2011). Denne erstatter den tidligere rødlista for vegetasjonstyper i Norge (Fremstad & Moen 2001). Inndelingssystemene er ganske ulike, som følge av at det nye kartleggingssystemet NiN (Naturtyper i Norge) nå er benyttet (Halvorsen et al. 2009). Samtidig ble det utarbeidet en ny metodikk for vurdering av rødlistestatus for naturtypene, med grunnlag i IUCN (2008) sine retningslinjer. Rødlistevurderingene fra 2001 lar seg derfor vanskelig sammenligne med de som ble gjort i I tillegg kom det inn rødlistede naturtyper med andre navn enn det som har vært brukt bl.a. i DN-håndbok 13, og til dels også naturtyper som ikke lar seg gjenfinne i dette kartleggingssystemet. Direktoratet for naturforvaltning har derfor hatt behov å avklare sammenhengene mellom naturtypene som står i den nye rødlista og de som ligger inne i DN-håndbok 13, slik at både myndighetene og andre som arbeider med arealforvaltning effektivt og ryddig kan forholde seg til den nye rødlista i sitt daglige arbeid. For rødlistede naturtyper som i liten grad fanges opp innenfor dagens håndbok 13 har det i tillegg vært ønskelig å få utarbeidet midlertidige faktaark, for å høyne kunnskapen og forståelsen av dem, samt få et operasjonelt verktøy for verdisetting av dem. Målsettingen med denne rapporten er å foreta en slik gjennomgang, som skal kunne benyttes fram til en får en fullstendig, ny og oppdatert versjon av DNhåndbok 13 i løpet av et par år. Rapport 2012:26 6

7 2 Metode 2.1 Framgangsmåte I avtalen mellom Direktoratet for naturforvaltning og Miljøfaglig Utredning som hovedansvarlig konsulent er mål og premisser for prosjektet beskrevet slik; Prosjektets formål og sammendrag: Prosjektet skal beskrive terrestre rødlistede naturtyper som ikke dekkes av DN-håndbok 13, og gi en enkel metodikk for kartlegging. DN-håndbok 13 og 19 skal revideres, og bl.a. NiN og Norsk rødlistede for naturtyper skal legges til grunn for revisjonen. Det tas sikte på at den reviderte håndboken skal være ferdig tidlig i Det er viktig at alle sektorer tar spesielle hensyn til de rødlistede naturtypene i arealforvaltningen. Fylkesmennene er i brev fra DN bedt om å legge rødlisten for naturtyper til grunn i sin arealforvaltning, og være spesielt oppmerksom på naturtyper som ikke dekkes av DN-håndbok 13 og 19. Det er nødvendig å få på plass en metodikk for kartlegging av de naturtypene som ikke dekkes av DNs håndbøker så snart som mulig. Og videre at det skal gjøres en kort gjennomgang av alle rødlistede naturtyper, med kommentarer om deres antatte plassering i DN-håndbok 13 sitt system. Der det er mer eller mindre synonyme med eksisterende typer eller kan plasseres som utforminger innenfor slike, blir dette bare kort kommentert. Dette følges i denne rapporten opp med først å ha et kort kapittel med en systematisk gjennomgang av de rødlistede naturtypene, unntatt marine og høgarktiske (terrestre) typer. Deretter følger midlertidige faktaark for typene som vanskelig lar seg innordne i eksisterende DNhåndbok 13 sitt system. Inkludert i faktaarkene er det også satt fram forslag til hvordan de skal verdsettes. Kunnskapshull, særlig for nye typer der fullstendige faktaark har vist seg vanskelig å utarbeide, er samtidig kommentert. 2.2 Ansvarsfordeling Prosjektleder Geir Gaarder har hatt ansvaret for å utarbeide selve rapporten, inkludert tabellen med oversettelsen mellom rødlista (Lindgaard & Henriksen 2011) og eksisterende DNhåndbok 13 (Direktoratet for naturforvaltning 2007). I tillegg kommer ansvaret for å vurdere hvilke naturtyper som har hatt behov for utarbeidelse av midlertidige faktaark og har videre fordelt disse mellom de andre prosjektdeltakerne, se tabell 2.1 under. Rapport 2012:26 7

8 Tabell 2.1 Ansvarsfordeling for midlertidige faktaark for rødlistede naturtyper. Institusjonene er; MFU (Miljøfaglig Utredning), NINA (Norsk institutt for naturforskning) og NIVA (Norsk institutt for vannforskning). Parentes for naturtype betyr at det ikke har latt seg gjøre å utarbeide noe faktaark, bare gjort en kort sammenstilling av en del eksisterende kunnskap. Også for flere andre naturtyper vil det være enkelte klare hull i faktaarket, ikke minst forslaget til verdisetting (som mangler for fuglefjell og arktisk-alpin grunn våtmark). Naturtype Person Institusjon Våtmarksmassiv Geir Gaarder MFU (Elveløp) Marit Mjelde NIVA (Innsjø) Marit Mjelde NIVA Klar, kalkfattig innsjø Marit Mjelde NIVA Klar intermediær innsjø Marit Mjelde NIVA Arktisk-alpin grunn våtmark Geir Gaarder MFU Boreal hei Bjørn Harald Larsen MFU Fuglefjell Geir Gaarder MFU Leirskredgrop Lars Erikstad NINA Ravinedal Lars Erikstad NINA Jordpyramide Lars Erikstad NINA Isinnfrysingsmark Bjørn Harald Larsen MFU Som det kommer fram av tabellen har det for to typer elveløp og innsjø ikke vært sett som hensiktsmessig å utarbeide egne faktaark. Dette skyldes i første rekke at typene vanskelig lar seg innordne i DN-håndbok 13 sitt kartleggingssystem. De omfatter svært store areal og vil i praksis dekke det aller meste av våre ferskvannsmiljøer. Rødlistingen skyldes en generell forverring av tilstanden, og det er primært bruken av Vanndirektivet sitt regelverk som er mest relevante innfallsvinkel til forvaltning av disse naturtypene. Også for to andre naturtyper - arktisk-alpin grunn våtmark og fuglefjell er faktaarkene ufullstendige. Hovedårsaken her er at vi ikke har vært kjent med at vi i Norge har personer med god kompetanse på naturtypene som har hatt mulighet til å utarbeide slike faktaark. Det foreligger samtidig begrenset med enkelt tilgjengelig kunnskap om dem her i Norge. Spesielt for fuglefjell ligger det også en stor faglig utfordring i den store miljøvariasjonen som opptrer innenfor disse miljøene. Rapport 2012:26 8

9 2.3 Faktaarkene sitt oppsett Innholdet og lengden på faktaarkene vil variere betydelig, avhengig av kunnskapsgrunnlaget. For typer som svært vanskelig lar seg oversette til en verdifull naturtype og/eller der kunnskapsgrunnlaget er svært mangelfullt, er det i første rekke bare gitt en begrunnelse for hvorfor det ikke er utarbeidet noe skikkelig faktaark, samt en kort beskrivelse av det som er kjent for typen. For verdifulle naturtyper er malen vanligvis følgende; - Hvorfor utvalgt: En kort begrunnelse på hvorfor den betraktes som verdifull - Økologisk karakteristikk: En konsentrert oversikt for å gi lesere begrep om hva slags miljø det er snakk om. - Viktige kilder til variasjon: Systematisk plassering av typen innenfor NiN sin terminologi og inndeling, dels med kort forklaring. - Undertyper: Listes opp hvis det er flere. Kort omtale av hvordan de avgrenses mellom hverandre. - Avgrensning mot andre naturtyper: Her beskrives i første rekke hvor skillet innenfor NiN-systemet ligger mot det som anses som mest aktuelle naturtyper den enten ligger inntil eller kan forveksles med. - Del av helhetlig landskap/mosaikk: Landskapsøkologiske perspektiver og vanlige mosaikkmønstre omtales. - Utbredelse: Forskjeller og mønstre i geografisk forekomst i Norge, dels koblet opp mot viktige kilder til variasjon. - Påvirkning/bruk: Beskrivelse av hvilke former for påvirkning og utnyttelse, både positive og negative, som naturtypen gjerne har vært utsatt for. - Skjøtsel og hensyn: Hva er naturverdiene i typen særlig avhengig av, enten det gjelder en bestemt form for aktiv bruk eller fravær av andre typer bruk? - Verdisetting: Først hva som i grove trekk bør ligge bak verdisettingen. Dernest ei matrise der utvalgte parametere settes opp og hver parameter vektes på tre nivåer, på grunnlag av mest mulig operative verdier. Til slutt kommer regler for utledning av total lokalitetsverdi. - Kilder: Litteraturkilder listes opp (fullstendig henvisning følger i eget sluttkapittel i rapporten). - Enkelte bilder og utbredelseskart legges i tillegg inn der slike har vært enkelt tilgjengelig. I et par tilfeller er definisjon av typen lagt fremst, mens den i andre tilfeller bare kommer fram av den økologiske karakteristikken. For noen typer er også kunnskapsnivået skilt ut som eget punkt. Rapport 2012:26 9

10 3 Kobling rødlista og DN-håndbok 13 I tabell 3.1 nedenfor er alle rødlistede naturtyper hos Lindgaard & Henriksen (2011) listet opp, samt antatt plassering innenfor DN-håndbok 13. Kortfattede vurderinger av graden av sammenheng er deretter gjort for alle typer som antas å være mer eller mindre godt fanget opp innenfor eksisterende håndbok 13. NB! Dette gjelder ikke for de marine miljøene, jamfør prosjektavgrensningen omtalt i kapittel 2 foran. Tabell 3.1 Rødlistede naturtyper i Norge utenfor marine miljøer i henhold til Lindgaard & Henriksen (2011), med vurdert sammenheng med DN-håndbok 13 for kartlegging av biologisk mangfold og verdifulle naturtyper (Direktoratet for naturforvaltning 2011). Rødlistetype Status DN-type Kobling Fjæresone Fjøresonesjø DD G08 Brakkvannspoll Inngår delvis i naturtypen. Grunntype littoralbassen kan være dårlig fanget opp. Aktivt delta NT E01 Deltaområde Inngår i naturtypen. Aktivt marint delta VU G07 Brakkvannsdelta Inngår i naturtypen. Strandeng NT G05 Strandeng og strandsump Sørlig strandeng EN G05 Strandeng og strandsump Inngår i naturtypen. Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Rødlistestatus tilsier verdiøkning. Sanddynemark VU G03 Sanddyne Inngår i naturtypen, men noe sandforstrand har vært kartlagt som sanddyner Sørlig etablert sanddynemark Ferskvann EN G03 Sanddyne Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Rødlistestatus tilsier verdiøkning. Elveløp NT - Ny Kroksjøer, meandere og flomløp EN E03 Kroksjøer, flomdammer og meandrerende elveparti Innsjø NT - Ny Klar kalkfattig innsjø VU - Ny Klar intermediær innsjø VU - Ny Inngår i naturtypen. Rødlistestatus tilsier verdiøkning. Kalksjø EN E07 Kalksjø Inngår i naturtypen. Kalkrike dammer og tjern EN E07 Kalksjø Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Våtmark Våtmarksmassiv NT - Ny Rapport 2012:26 10

11 Rødlistetype Status DN-type Kobling Sentrisk høgmyr VU A07 Intakt lavlandsmyr i innlandet Inngår i naturtypen og i stor grad som egen utforming (velutviklet høgmyr). Kystnedbørsmyr VU A08 Kystmyr Inngår i naturtypen. Palsmyr EN A04 Palsmyr Inngår i naturtypen. Svak kilde og kildeskogsmark NT A06 Kilde og kildebekk under skoggrensen//f06 Rik sumpskog Åpen låglandskildemyr VU A06 Kilde og kildebekk under skoggrensen Inngår delvis i naturtypen. Noe påvirkede og fattige utforminger i skog kan være dårlig fanget opp. Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Grankildeskog VU F06 Rik sumpskog Inngår delvis i naturtypen. Noe påvirkede og fattige utforminger kan være dårlig fanget opp. Varmekjær kildelauvskog VU F06 Rik sumpskog Inngår i naturtypen. Sterk kaldkilde i låglandet DD A06 Kilde og kildebekk under skoggrensen Åpen myrflate NT A05 Rikmyr/A07 Intakt lavlandsmyr i innlandet/a08 Kystmyr Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Inngår delvis i naturtypen. Fattige og høyereliggende utforminger fanges ikke opp her, men vil være inkludert i våtmarksmassiv. Rikere myrflate i låglandet EN A05 Rikmyr Inngår i naturtypen. Slåttemyrflate EN D02 Slåtte- og beitemyr Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Flommyr, myrkant og myrskogsmark NT F06 Rik sumpskog/a07 Intakt lavlandsmyr i innlandet/a08 Kystmyr Inngår delvis i naturtypen. Noe påvirkede og fattige, høyereliggende utforminger kan være dårlig fanget opp. Slåttemyrkant CR D02 Slåtte- og beitemyr Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Rødlistestatus tilsier verdiøkning. Rikere myrkantmark i låglandet Arktisk-alpin grunn våtmark Kulturmark og boreal hei EN A05 Rikmyr/F06 Rik sumpskog NT - Ny Kulturmarkseng VU D04 Naturbeitemark (og D01 Slåttemark) Inngår i naturtypene, men mangler som egne utforminger. Rødlistestatus tilsier verdiøkning. Inngår i naturtypen, men er der splittet opp. Slåtteeng EN D01 Slåttemark Inngår i naturtypen. Kystlynghei EN D07 Kystlynghei Inngår i naturtypen. Boreal hei DD - Ny Skog Kontinentale skogsbekke- NT F09 Bekkekløft og berg- Inngår i naturtypen, men mangler Rapport 2012:26 11

12 Rødlistetype Status DN-type Kobling kløfter vegg som egen utforming. Fjæresone-skogsmark NT F06 Rik sumpskog Inngår i naturtypen som egen utforming. Mandelpilkratt NT E04 Stor elveør Inngår i naturtypen under utforming elveørkratt. Utskillelse her kan tilsi litt verdøkning. Doggpilkratt NT E04 Stor elveør Inngår i naturtypen under utforming elveørkratt. Utskillelse her kan tilsi litt verdøkning. Kystgranskog EN F11 Kystgranskog Inngår i naturtypen. Beiteskog NT D06 Beiteskog Inngår i naturtypen. Temperert kystfuruskog EN F12 Kystfuruskog Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Rik boreal frisk lauvskog DD F04 Bjørkeskog med høgstauder/f07 Gammel lauvskog Inngår delvis i naturtypen. Noe påvirkede utforminger kan være dårlig fanget opp. Kalkrik bøkeskog VU F01 Rik edellauvskog Inngår i naturtypen som egen utforming. Lågurt-grankalkskog VU F03 Kalkskog Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Høgstaudegranskog NT F03 Kalkskog/F08 Gammel barskog Inngår delvis i naturtypen. Noe påvirkede, fattige utforminger kan være dårlig fanget opp. Høgstaude-grankalkskog NT F03 Kalkskog Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Lågurt-eikeskog NT F01 Rik edellauvskog Inngår i naturtypen som egen utforming. Lågurt-lyngfuruskog NT F03 Kalkskog Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Lågurt-lyngfurukalkskog NT F03 Kalkskog Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Kalkrik lavfuruskog NT F03 Kalkskog Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Lav-furukalkskog NT F03 Kalkskog Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Kalklindeskog VU F01 Rik edellauvskog Inngår i naturtypen, men mangler som egen utforming. Olivinskog EN F03 Kalkskog Inngår i naturtypen. Fjell, berg, rasmark og annen grunnlent mark Fuglefjell VU - Ny Leirskredgrop NT - Ny Ravinedal VU - Ny Rapport 2012:26 12

13 Rødlistetype Status DN-type Kobling Åpen flomfastmark NT E04 Stor elveør Inngår i naturtypen. Fosseberg og fosse-eng NT E05 Fossesprøytsone Inngår i naturtypen. Jordpyramide CR - Ny Grotte VU B05 Grotte/gruve Inngår i naturtypen på utformingsnivå. Isinnfrysingsmark DD - Ny Åpen grunnlendt kalkmark i BN-sone VU - Ny Fjæresone Aktivt delta: Typen antas å være godt fanget opp som deltaområde. Det er noe forvirrende at den er lagt inn under fjæresona i rødlista, men når det gjelder forståelsen av typen og verdisetting av den bør det ikke by på nye, vesentlige utfordringer. Merk for øvrig fokuset på aktivt, og dermed graden av intakte prosesser, noe som kan tilsi litt justeringer av verdiforståelsen, men ikke minst forvaltningsrådene. Aktivt marint delta: Typen antas å være godt fanget opp som brakkvannsdelta. Merk også her fokuset på aktivt, og dermed graden av intakte prosesser, noe som kan tilsi litt justeringer av verdiforståelsen, men ikke minst forvaltningsrådene. Fjæresonesjø: I utgangspunktet antas det å være godt samsvar for grunntype poll med tidligere DN-type brakkvannspoll, som nå er flyttet over i de marine systemene. Derimot kan nok grunntype littoralbasseng være noe dårligere fanget opp ved tidligere bruk av DNhåndbok 13. Slike miljøer kan nok ved bruken av DN-håndboka både være fanget opp under poller, men også som del av andre kartleggingsenheter i strandsona, særlig strandeng og strandsump (G05), men forvaltningsfokuset blir nå gjennom den nye rødlista noe mer tydeliggjort og hevet på et høyere nivå. Sanddynemark: I utgangspunktet er typen godt fanget opp i DN-håndbok 13, men sistnevnte har nok inkludert noe mer av de sandrike forstrendene gjennom sin utforming fordyne, se også diskusjon i bl.a. faktaarket for rødlista. Det bør uansett ikke være noen fare for at rødlistede forekomster ikke skal fanges opp, dette er mer et spørsmål om korrekt plassering av dem. Sørlig, etablert sanddynemark: Som for sanddyne så skal forekomstene være godt fanget opp, men variasjonen i rødlistestatus fanges ikke i verdisettingen av sanddyner i DNhåndboka. En verdiøkning vil derfor her være naturlig. Strandeng: Disse antas å være godt fanget opp innenfor DN-håndbok 13 sin naturtype strandeng og strandsump. Det er noen andre utforminger i håndboka, men den nye rødlista gir ikke informasjon som tyder på at verdisetting eller kartlegging av typen blir påvirket. Sørlig strandeng: Som for strandeng så skal forekomstene være godt fanget opp, men variasjonen i rødlistestatus fanges ikke i verdisettingen av strandeng og strandsump i DNhåndboka. En verdiøkning vil derfor her være naturlig. Rapport 2012:26 13

14 Ferskvann Elveløp: Ny type, der eget midlertidig faktaark kunne vært utarbeidet. Se Vanndirektivet for krav til forvaltning. Innsjø: Ny type, der eget midlertidig faktaark kunne vært utarbeidet. Se Vanndirektivet for krav til forvaltning. Klar kalkfattig innsjø: Ny type, der eget midlertidig faktaark utarbeides. Klar intermediær innsjø: Ny type, der eget midlertidig faktaark utarbeides. Kroksjøer, meandere og flomløp: Antas å være forholdsvis godt fanget opp i dagens system, der en som midlertidig løsning bare kan beholde eksisterende type. Derimot tilsier rødlistestatus som sterkt truet EN at verdien til forekomstene bør økes. Kalkrike dammer og tjern: Denne antas å fanges fullt ut opp innenfor DN-type kalksjø. Det er logisk å se det som en utforming under denne, noe som mangler nå. Siden rødlistestatus er den samme som for (større) kalksjøer, antas dette ikke å få praktiske forvaltningsmessige konsekvenser. Kalksjø: Denne antas å fanges fullt ut opp innenfor DN-type kalksjø. Våtmark Akrtisk-alpin grunn våtmark: Ny type, men kunnskapsgrunnlaget er for dårlig til å lage fullstendig faktaark, se kommentarer i kapittel 8. Forvaltningsmessig er dette likevel ikke en naturtype som er spesielt truet av direkte inngrep, men i første rekke av klimaendringer, slik at svakt kartleggingsgrunnlag ikke bør utgjøre noe akutt problem for bevaring av den. Flommyr, myrkant og myrskogsmark: Bare delvis fanget opp av dagens DN-håndbok 13. Den mangler som tydelig uttrykt type eller utforming i håndboka, men det er grunn til å tro av vesentlige deler av slike forekomster er fanget opp på ulike steder i håndboka. Rike, skogkledte utforminger skal generelt være inkludert under rik sumpskog. Lokaliteter uten skog i låglandet, både innlandet og på kysten, skal være fanget opp innenfor intakt lavlandsmyr i innlandet og kystmyr. Det er også sannsynlig at noe flommyr kan være fanget opp sammen med ferskvannsmiljøene. Det er likevel en generell svakhet at slike miljøer ikke er skilt ut som egen type og klart definert innenfor håndboka. Dette tilsier da også litt verdiøkning av slike miljøer. Grankildeskog: Bare delvis fanget opp i DN-håndbok 13. Typen mangler som tydelig uttrykt type eller utforming i håndboka, men det er grunn til å tro av vesentlige deler av slike forekomster er fanget opp under rik sumpskog, og i mindre grad også under gammel barskog eller kalkskog. Kystnedbørsmyr: Godt fanget opp i DN-håndbok 13, med unntak av for kanthøgmyr også som egne utforminger. Palsmyr: Godt fanget opp i DN-håndbok 13, der samsvaret bør være fullstendig. Rapport 2012:26 14

15 Rikere myrflate i låglandet: Denne skal være godt fanget opp innenfor DN-håndboka sin type rikmyr og utforming åpen intermediær og rikmyr i lavlandet. Rikere myrkantmark i låglandet: Denne skal det være godt fanget opp innenfor DNhåndboka, men da delt mellom åpen og skogkledt myrkant. De åpne havner under DNhåndboka sin type rikmyr og utforming åpen intermediær og rikmyr i lavlandet, mens de skogkledte havner under rik sumpskog. Sentrisk høymyr: Godt fanget opp i DN-håndbok 13 under typen intakt lavlandsmyr i innlandet, men der den bare går inn som del av utformingen velutviklet høymyr. Slåttemyrflate: Godt fanget opp i DN-håndbok 13 som type slåtte- og beitemyr, men den kommer ikke fram som aktuell utforming. Slåttemyrkant: Godt fanget opp i DN-håndbok 13 som type slåtte- og beitemyr, men den kommer ikke fram som aktuell utforming. Sterk kaldkilde i låglandet: Godt fanget opp i DN-håndbok 13 som type kilde- og kildebekk under skoggrensen, men den kommer ikke fram som aktuell utforming. Svak kilde og kildeskogsmark: Bare delvis fanget opp i DN-håndbok 13. Typen mangler som tydelig uttrykt type eller utforming i håndboka, men det er grunn til å tro at en god del slike forekomster er fanget opp under rik sumpskog og kilde og kildebekk. Særlig fattige kildeskoger som samtidig ikke er gamle nok til å bli inkludert i gammelskogstyper kan derimot falle utenfor. Varmekjær kildelauvskog: Godt fanget opp i DN-håndbok 13 der dette er egen utforming under rik sumpskog. Våtmarksmassiv: Ny type, der eget midlertidig faktaark utarbeides. I låglandet både i innlandet og langs kysten er nok en del fanget opp under typene intakt lavlandsmyr i innlandet og kystmyr, men fattige slike myrområder i høyereliggende strøk er derimot ikke med. Åpen låglandskildemyr: Sannsynligvis godt fanget opp i DN-håndbok 13 og da særlig typen kilde og kildebekk under skoggrensen. Det kan også være at rike utforminger har havnet under rikmyr. Det er en liten mulighet for at myrdominerte, små og samtidig fattige forekomster blir oversett med bruk av dagens håndbok, men beskrivelsen gir ikke umiddelbart grunnlag for å anta at denne mangelen er særlig stor. Åpen myrflate: Delvis fanget opp i DN-håndbok 13. I lavlandet vil både forekomster i innlandet og langs kysten fanges opp innenfor kystmyr og intakt lavlandsmyr i innlandet. I høyereliggende strøk vil alle forekomster av rikmyr fanges opp under denne typen. Der vil det stå igjen en del, men som i denne omgang antas å kunne inkluderes i det nye faktaarket for naturtype våtmarksmassiv. Rapport 2012:26 15

16 Kulturmark og boreal hei Boreal hei: Ny type, der eget midlertidig faktaark utarbeides. Trolig har oseaniske utforminger i en del grad blitt fanget opp innenfor kystlynghei tidligere. Det er likevel såpass stor usikkerhet omkring dette, samt at mer kontinentale utforminger ganske sikkert ikke er fanget opp. Kulturmarkseng: Godt fanget opp i håndbok 13, men der delt på to ulike typer slåtteeng og naturbeitemark. Siden slåtteeng også skilles ut i rødlista, vil kulturmarkseng i praksis være identisk med naturbeitemark i praktisk forvaltning. Slåtteeng: Godt fanget opp i håndbok 13 som egen type slåttemark. Kystlynghei: Godt fanget opp i håndbok 13. Merk likevel kommentaren for boreal hei. Trolig fanger håndboka opp noe mer enn det som rødlistetypen kystlynghei omfatter. Skog Beiteskog: Godt fanget opp i håndbok 13, om enn der plassert under kulturmarka og ikke i skogen. Doggpilkratt: Ganske godt fanget opp i DN-håndbok 13, men da ikke som selvstendig enhet. Derimot bare som en del av variasjonsbredden innenfor utforming elveørkratt. Dette tilsier trolig litt verdiøkning av disse krattene. Mandelpilkratt: Ganske godt fanget opp i DN-håndbok 13, men da ikke som selvstendig enhet. Derimot bare som en del av variasjonsbredden innenfor utforming elveørkratt. Dette tilsier trolig litt verdiøkning av disse krattene. Fjæresone-skogsmark: Ganske godt fanget opp i DN-håndbok 13, men da på utformingsnivå som svartor-strandskog under naturtype rik sumpskog. Høgstaude-grankalkskog: Godt fanget opp i DN-håndboka 13, men da ikke som selvstendig enhet, bare som del av utforming kalkgranskog under kalkskog. Lågurt-grankalkskog: Godt fanget opp i DN-håndboka 13, men da ikke som selvstendig enhet, bare som del av utforming kalkgranskog under kalkskog. Lågurt-lyngfuruskog: Godt fanget opp i DN-håndboka 13, men da ikke som selvstendig enhet, bare som del av utformingene tørr kalkfuruskog og frisk kalkfuruskog under kalkskog. Lågurt-lyngfuruskog: Godt fanget opp i DN-håndboka 13, men da ikke som selvstendig enhet, bare som del av utformingene tørr kalkfuruskog og frisk kalkfuruskog under kalkskog. Kalkrik lavfuruskog: Godt fanget opp i DN-håndboka 13, men da ikke som selvstendig enhet, bare som del av utformingene tørr kalkfuruskog og frisk kalkfuruskog under kalkskog. Lav-furukalkskog: Godt fanget opp i DN-håndboka 13, men da ikke som selvstendig enhet, bare som del av utformingene tørr kalkfuruskog og frisk kalkfuruskog under kalkskog. Kalklindeskog: Godt fanget opp i DN-håndboka 13, men da ikke som selvstendig enhet, bare som del av utformingen alm-lindeskog under rik edellauvskog. Rapport 2012:26 16

17 Lågurteikeskog: Godt fanget opp i DN-håndboka 13, og da som egen utforming. Kalkrik bøkeskog: Godt fanget opp i DN-håndboka 13, og da som egen utforming kalt lågurt-bøkeskog. Høgstaudegranskog: Bare delvis fanget opp i DN-håndbok 13. Typen mangler som tydelig uttrykt type eller utforming i håndboka, men det er god grunn til å anta at verdifulle forekomster enten er fanget opp som kalkskoger eller under gammel barskog. Rødlistestatusen kan tilsi noe verdiøkning, samtidig som det er fare for at noe påvirkede og samtidig ikke særlig kalkrike utforminger i liten grad har vært kartlagt. Kontinentale skogsbekkekløfter: Godt fanget opp i DN-håndbok 13, men da ikke som selvstendig enhet, bare som del av utformingen bekkekløft. Kystgranskog: Godt fanget opp i DN-håndbok 13 på naturtypenivå. Temperert kystfuruskog: Ganske godt fanget opp i DN-håndbok 13, under utformingen purpurlyng-furuskog. Rik boreal frisk lauvskog: Bare delvis fanget opp i DN-håndbok 13. Typen mangler som tydelig uttrykt type eller utforming i håndboka, men det er god grunn til å anta at verdifulle forekomster enten er fanget opp som bjørkeskog med høgstauder eller under gammel lauvskog, for de mest kalkrike forekomstene kanskje også kalkskog (kalkbjørkeskog). Rødlistestatusen kan tilsi noe verdiøkning, samtidig som det er fare for at noe påvirkede og samtidig ikke spesielt frodige eller kalkrike utforminger i liten grad har vært kartlagt. Fjell, berg, rasmark og annen grunnlent mark Fosseberg og fosse-eng: Samsvaret antas å være godt. Inndelingen i grunntyper i NiN og utforminger i DN-håndbok 13 er noe ulik, men dette bør ikke gi utslag på naturtypenivå eller verdisetting. Fuglefjell: Ny type, men kunnskapsgrunnlaget er for dårlig til å lage fullstendig faktaark der ikke minst forslag til verdisetting mangler, se kommentarer i kapittel 10. Det er likevel grunn til å understreke at denne naturtypen forvaltningsmessig og verdimessig bør være godt fanget opp gjennom viltkartlegging og verneplaner. Grotte: Samsvaret mellom rødlistetypen grotte og utformingene karstgrotte og brenningshule på utformingsnivå for håndbok 13-type grotte/gruve antas å være godt. Rødlista skiller også mellom to utforminger som bør ha stort samsvar, men med noe ulik navnsetting. Isinnfrysingsmark: Ny type, der eget midlertidig faktaark utarbeides. Jordpyramide: Ny type, der eget midlertidig faktaark utarbeides. Leirskredgrop: Ny type, der eget midlertidig faktaark utarbeides. Ravinedal: Ny type, der eget midlertidig faktaark utarbeides. Rapport 2012:26 17

18 Åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone: Ny type, der eget midlertidig faktaark må utarbeides. Merk likevel at deler av denne typen nok har blitt fanget opp også tidligere, men da innenfor ulike typer i DN-håndbok 13, som sørvendt berg og rasmark, samt kantkratt. Åpen flomfastmark: Ganske godt fanget opp i håndbok 13-type stor elveør. I rødlista trekkes sandurer i brelandlandskap fram, men den er også fremhevet som utforming under stor elveør. Merk for øvrig også at DN-håndboka inkluderer elveørkratt som utforming, mens disse i rødlista er skilt ut som egne typer (doggpilkratt og mandelpilkratt). Rapport 2012:26 18

19 4 Elveløp og innsjø Innsjø og Elveløp har rødlistestatus NT (Lindgaard & Henriksen 2010). Dette på grunn av at en stor andel av innsjøer og elver i Norge er vurdert å ha redusert tilstand. Hovedårsakene til redusert tilstand antas å være eutrofiering, forsuring og vannkraftregulering. Innsjø og elveløp dekker i praksis det meste av våre ferskvannsforekomster og det er derfor ikke hensiktsmessig å utarbeide faktaark for disse. Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å gjennomføre vanndirektivet, og det er tatt inn i norsk lov gjennom vannforskriften. I henhold til vannforskriften skal alle naturlige overflatevannforekomster (elver, innsjøer og kystvann) ha minst god økologisk og kjemisk tilstand innen 2015 (første planperiode) og 2021 (andre planperiode). For sterkt modifiserte vannforekomster (f.eks. enkelte regulerte elver og innsjøer) er kravet godt økologisk potensiale. God økologisk og kjemisk tilstand skal sikre levedyktige bestander av alle viktige grupper av organismer, og på den måten sørge for et godt funderende økosystem. For å sikre miljøtilstanden i vannet iverksettes tiltak for å forebygge, forbedre eller gjennopprette tilstanden der det er nødvendig. Rapport 2012:26 19

20 5 Svært kalkfattig innsjø (=kalkfattig innsjø i RL) Definisjon: Svært kalkfattige innsjøer er innsjøer (areal > km 2 ) og tjern (areal km 2 ) med et kalsiuminnhold på < 1mg Ca/l. Det finnes både klare og humusrike svært kalkfattige innsjøer (med farge hhv. under og over 30 mg Pt/l). Hvorfor utvalgt: Klar svært kalkfattig innsjø har rødlistestatus VU (Lindgaard & Henriksen 2010). Dette på grunn av at en stor andel av denne innsjøtypen er vurdert å ha redusert tilstand. Økologisk karakteristikk: Svært kalkfattige innsjøer har lavt kalsiuminnhold i vannet, og finnes stort sett bare i områder med kalkfattig berggrunn (gneis og granitt). Typen forekommer først og fremst i fjell og skog, men også i lavereliggende område. Det stor variasjon i innsjøstørrelse. Vannvegetasjon er preget av kortskuddsarter, først og fremst stivt brasmegras Isoetes lacustris og botngras Lobelia dortmanna, og langskuddsarter som tusenblad Myriophyllum alterniflorum, krypsiv Juncus bulbosus, høstvasshår Callitriche hamulata og blærerot-arter Utricularia spp. Kilder til variasjon: Forskjeller i humusinnhold gir opphav til forskjellig artssammensetning, men vi har foreløpig ikke nok kunnskap til å skille ut undertyper pga humusinnholdet. Likeså kan muligens variasjoner i kalkinnhold (innenfor definisjonen), og høyde over havet gi variasjoner. Fisketomme innsjøer kontra innsjøer med fiskebestander gir variasjoner i øvrig fauna i innsjøene. Forskjeller i vannkjemiske (f.eks. humus, ph, næringsstoffer) og fysiske (f.eks. erosjon, substrat) forhold gir variasjoner i vannvegetasjonen. Inndeling av naturtyper i ferskvann i rødlistevurderingen (Mjelde 2011) er ikke basert på biologiske forhold. For vannvegetasjon vil vurderingene foretatt av Fremstad & Moen (2001) derfor fortsatt være aktuelle. Undertyper: Inndelingen er under revisjon, og det foreligger fortsatt ingen forslag til undertyper. Avgrensning mot andre naturtyper: Svært kalkfattig innsjø avgrenses mot andre innsjøtyper ved hjelp av kalsiuminnholdet. Avgrensningen mot myr og våtmarkstyper går ved strandkanten (medianvannstand). Helofyttsonen inngår i svært kalkfattig innsjø, mens kantvegetasjonen tilhører våtmarkstypene. Avgrensning mellom helofytter og kantvegetasjon er imidlertid uklar. Andre av naturtypene i DNs håndbok 13 og 15 kan inngå eller overlappe med svært kalkfattig innsjø. Avgrensningen mot disse er ennå ikke foretatt. Rapport 2012:26 20

21 Del av helhetlig landskap: Svært kalkfattige innsjøer vil vanligvis forekomme som klart avgrensede enheter i fjell, skog, kulturlandskap osv. Ferskvannslokaliteter skaper verdifull variasjon i landskapet, og svært kalkfattige innsjøer og vannvegetasjonen i disse er viktige leveområder for invertebrater og våtmarksfugl. Utbredelse: Finnes over hele landet, men er først og fremst knyttet til områder med kalkfattig berggrunn. Påvirkning: Forsuring og vannkraftregulering antas å være de viktigste påvirkningsfaktorene for klare kalkfattige innsjøer. Skjøtsel og hensyn: Sikre god eller bedre økologisk tilstand, eventuelt godt økologisk potensiale (jfr. Vannforskriften). Kartleggingsmetodikk: Ikke avklart. Verdisetting: Ikke avklart. Følgende vegetasjonstyper (iht Fremstad 1997) er i større eller mindre grad knyttet til innsjøtypen: O3, O5, P2a, P3, P4a, P4b, P4c. Ingen truete vegetasjonstyper forekommer i denne innsjøtypen. Heller ingen rødlistede vannplanter har sin hovedutbredelse her. Kombinasjon av antall rødlistarter (iht Kålås m.fl. 2010) og forekomst og mengde eller utforming av truete vegetasjonstyper (iht Fremstad og Moen 2001) vil derfor ikke være aktuell her. Artene i disse vegetasjonstypene er svært vanlig i Norge, men truet eller forsvunnet fra andre europeiske land. De bør kanskje derfor regnes som Norges ansvarsarter? Verdisettingen her kan eventuelt baseres på velutviklete forekomster av langskuddsplanter (som er sårbare for forsuring) eller velutviklete forekomster av arter sårbare for vannstandsreguleringer (se f.eks. Lindstrøm m.fl. 2004, Hellsten & Mjelde 2009). Det vil imidlertid kunne være andre organismegrupper som er mer egnet for verdisettingen av svært kalkfattige innsjøer. Dette avklares i forbindelse med revisjon av håndbok 13. Kilder: Fremstad & Moen 2001, Hellsten & Mjelde 2009, Kålås m.fl. 2010, Mjelde 2011, Lindstrøm m.fl Rapport 2012:26 21

22 6 Middels kalkrik innsjø (=Klar intermediær innsjø i RL) Definisjon: Middels kalkrike innsjøer er innsjøer (areal > km 2 ) og tjern (areal km 2 ) med et kalsiuminnhold på 4-20 mg Ca/l. Det finnes både klare og humusrike middels kalkrike innsjøer (med farge hhv. under og over 30 mg Pt/l). Hvorfor utvalgt: Klar, middels kalkrik innsjø (klar intermediær innsjø) har rødlistestatus VU (Lindgaard & Henriksen 2010). Dette på grunn av at en stor andel av denne innsjøtypen er vurdert å ha redusert tilstand. Økologisk karakteristikk: Middels kalkrike innsjøer har et forholdsvis høyt kalsiuminnhold i vannet. Innsjøene i lavlandet ligger ofte i kulturlandskapet (derav tidligere navn «kulturlandskapssjø»), og er derfor næringsrike, påvirket av eutrofiering i ulik grad. Innsjøene kan variere i en god del i størrelse (?). Bunnsubstratet i innsjøene vil variere, blant ut fra størrelse og erosjon, og kalkinnholdet, men også avhengig av vegetasjon og eutrofieringsgrad. Kilder til variasjon: Forskjeller i humusinnhold gir opphav til forskjellig artssammensetning, men vi har foreløpig ikke nok kunnskap til å skille ut undertyper pga humusinnholdet. Likeså kan variasjoner i kalkinnhold (innenfor definisjonen), substrat og høyde over havet gi variasjoner. Høyde over havet eller forskjeller i vanntemperatur på grunn av grunnvannsdominans (?) gir variasjoner i vegetasjonstypene. Forskjeller i vannkjemiske (f.eks. humus, ph, næringsstoffer) og fysiske (f.eks. erosjon, substrat) forhold gir variasjoner i vannvegetasjonen. Inndeling av naturtyper i ferskvann i rødlistevurderingen (Mjelde 2011) er ikke basert på biologiske forhold. For vannvegetasjon vil vurderingene foretatt av Fremstad & Moen (2001) derfor fortsatt være aktuelle. Undertyper: Inndelingen er under revisjon og forslag til undertyper er foreløpige. Følgende undertyper er foreslått: - Middels kalkrike innsjøer i lavlandet (tilsvarer tidligere «kulturlandskapssjø»). - Tolypella-innsjøer over tregrensa eller i «kalde» innsjøer i lavlandet. Middels kalkrike innsjøer i lavlandet. Dette er samme type som tidligere ble kalt «kulturlandskapssjø». Dette er innsjøer med stor en artsrik og frodig karplantevegetasjon. Særlig langskuddsartene er utbredt, med bl.a. flere tjønnaks-arter Potamogeton ssp, (f.eks. nøkketjønaks P. praelongus, hjertetjønnaks P. perfoliatus, krustjønnaks P. crispus, grastjønnaks P. gramineus), hornblad Ceratophyllum demersum, høstvasshår Callitriche hermaphroditica, kamtusenblad Myriophyllum sibiricum, akstusenblad M. spicatum og hesterumpe Hippuris Rapport 2012:26 22

23 vulgaris. Denne innsjøtypen er også preget av store helofyttbelter og frodig flytebladsvegetasjon, men også mudderbanker med pusleplantevegetasjon dersom det finnes åpne strender, fri for helofytter. Tolypella-innsjøer. Dette er oligotrofe innsjøer med et kalsiuminnhold på mg Ca/l (foreløpige data). Hvorvidt det er kalsiuminnholdet eller vanntemperatur, eller andre faktorer, som er viktig kilde til variasjon for denne undertypen, er uavklart. Innsjøene har ofte store bestander av kanadaglattkrans Tolypella canadensis, men også gråkrans Chara contraria og Nitella-arter (?) kan forekomme, samt enkelte karplanter, f.eks. trådtjønnaks Potamogeton filiformis. Avgrensning mot andre naturtyper: Middels kalkrik innsjø avgrenses mot andre innsjøtyper ved hjelp av kalsiuminnholdet. Avgrensningen mot myr og våtmarkstyper går ved strandkanten (medianvannstand). Helofyttsonen inngår i middels kalkrik innsjø, mens kantvegetasjonen tilhører våtmarkstypene. Avgrensning mellom helofytter og kantvegetasjon er uklar. Flere av naturtypene i DNs håndbok 13 og 15 inngår eller overlapper med middels kalkrik innsjø. Revisjon pågår og avgrensningen mellom disse er ennå ikke avklart. Del av helhetlig landskap: Middels kalkrike innsjøer vil vanligvis forekomme som klart avgrensede enheter i skog, kulturlandskap osv. Ferskvannslokaliteter skaper verdifull variasjon i landskapet, og middels kalkrike innsjøer og vannvegetasjonen i disse er viktige leveområder for noe kalkkrevende amfibier og invertebrater, samt for flere våtmarksfugl. Utbredelse: Finnes over hele landet, men er først og fremst knyttet til områder med kalkrik berggrunn. Undertypen Tolypella-innsjøer finnes bare på kalkrik berggrunn (bare marmor-områder?) i Nord-Norge. Påvirkning: Eutrofiering antas å være den viktigste påvirkningsfaktoren for middels kalkrik innsjø i lavlandet. Økende eutrofiering fører til dårligere lysforhold, som medfører endringer i artssammensetning av vannplanter, og senere nedgang og til sist bortfall av alle undervannsarter. Særlig stor effekt har eutrofieringen dersom innsjøen er omkranset av tette helofyttbelter som hindrer utvikling av vannplanter på grunt vann. Skjøtsel og hensyn: Sikre god eller bedre økologisk tilstand av vannvegetasjon i henhold til trofiindeksen TIc (jfr. Vannforskriften). Viktigste tiltak vil være tiltak mot forurensning fra landbruk og bebyggelse. Rapport 2012:26 23

24 Kartleggingsmetodikk: Hovedfokuset i middels kalkrike innsjøer er vannvegetasjon (karplanter og kransalger), og vi foreslår at feltmetodikken følger Inventeringsveilederen for kalksjøer (Mjelde m.fl. 2010). Dette er også standard feltmetodikk for undersøkelse av vannvegetasjon i Norge (jfr klassifiseringsveilederen, se Undersøkelsene foretas i juli-september, fra båt vha. vannkikkert og kasterive, og bør omfatte ulike habitater og dybdesoner. Det lages en artsliste pr innsjø, og mengde av enkeltarter vurderes vha. av en semi-kvantitativ skala, hvor 1=sjelden, 2=spredt, 3=vanlig, 4=lokalt dominerende, 5=dominerer lokaliteten. For å kunne typifisere/definere innsjøen tas én enkelt vannprøve, som analyseres på kalsium og farge, eventuelt total fosfor og total nitrogen. I tillegg måles siktedypet. Kalsium kan eventuelt måles med feltinstrument, som har noe større usikkerhet. Se for øvrig Inventeringsveilederen for videre beskrivelse av metoden. Verdisetting: Vi foreslår en kombinasjon av: antall rødlistarter (iht Kålås m.fl. 2010), og forekomst og mengde/utforming av truete vegetasjonstyper (iht Fremstad og Moen 2001). Aktuelle truete vegetasjonstyper i klar intermediær innsjø er: O1b) Rik kortskuddsstrand, med ettårige, amfibiske arter som firling Crassula aquatica, evjeblom-arter Elatine spp., sylblad Limosella aquatica. Vasskryp Lythrum portula, samt dvergglattkrans Nitella confervacea og barkløs småkrans Chara braunii. P1b) Kalkrik tjønnaks-utforming, med følgende viktige arter dvergvassoleie Batrachium eradicatum, høstvasshår Callitriche hermaphroditica, hornblad Ceratophyllum demersum, akstusenblad Myriophyllum spicatum, kamtusenblad M. sibiricum, krustjønnaks Potamogeton crispus, broddtjønnaks Potamogeton friesii, nøkketjønnaks Potamogeton praelongus, Potamogeton x zizii (krysning mellom gras- og blanktjønnaks), Stuckenia x suecicus (krysning mellom tråd- og busttjønnaks), sliretjønnaks Stuckenia vaginata. P5c) Vanlig kransalge-utforming (Chara globularis). Her inkluderes også den nærstående skjørkrans C. virgata. For å vurdere om bestandene er store eller små, eller om det bare er spredte forekomster av vegetasjonstypene, har vi benyttet den semi-kvantitative skalaen som brukes ved standard undersøkelser av vannvegetasjon, bl.a. i forbindelse med Vanndirektivet. Store bestander av en rødlistet vegetasjonstype brukes når en eller flere arter i typen har skalaverdi 4 eller 5. Små bestander brukes når en eller flere arter har skalaverdi 3 og ingen har 4 eller 5. Spredte forekomster brukes når ingen arter har skalaverdi mer enn 1 eller 2. Når det gjelder rødlistearter, er alle arter vurdert som NT, VU, EN eller CR iht. Kålås m.fl. (2010) tatt med. Rapport 2012:26 24

25 Parameter Lav verdi Middels verdi Høy verdi Truete vegetasjonstyper og Rødlistearter 1) spredte forekomster av en eller flere truete naturtyper og forekomst av rødlistarter, ELLER 2) små bestander av truete vegetasjonstyper uten rødlistearter 1) små bestander av en eller flere truete vegetasjonstyper og rødlistarter ELLER 2) store bestander av en eller flere truete naturtyper uten rødlistarter ELLER 3) ingen truete vegetasjonstyper, men rødlistearter >VU-kategori. 1) store bestander av en eller flere truete vegetasjonstyper og rødlistarter. I tillegg vurderes E0704 som A-lokalitet på grunn av at den anses som svært sjelden. Verdi C B A Kilder: Fremstad & Moen 2001, Kålås m.fl. 2010, Langangen 1993, 1999, Mjelde 2011, Mjelde et al Rapport 2012:26 25

26 7 Våtmarksmassiv Definisjon: Som kartleggingsenhet for verdifulle naturtyper defineres våtmarksmassiv som alle former for våtmark som ikke er modifisert eller konstruert (NiN-typene V1 og V2) og som samtidig ikke er skilt som egne, verdifulle naturtyper. Hvorfor utvalgt: Naturtypen har fått rødlistestatus NT (nær truet) som følge av en generell tilbakegang av våtmark i Norge de siste 100 årene. Særlig har grøfting vært en sentral årsak, men også andre typer inngrep som kraftutbygging og nedbygging har redusert arealet. Økologisk karakteristikk: Med våtmarksmassiv menes alle former for våtmarker i følge NiN, dvs ikke bare det som i dagligtale kalles myr eller kilder, men også sumpskoger, kildeskoger, flommyrer og myrkanter. Våtmarker ligger økologisk i overgangen mellom fastmarka og ferskvannsmiljøer. Organismer tilpasset vannmettede forhold eller rikelig vanntilgang er typiske, og våtmarker dannes enten som følge av høyt grunnvannsspeil eller rikelig tilførsel av overflatevann. Viktige kilder til variasjon: Karakteristisk for mange våtmarker er akkumulering av organisk materiale i form av torvdannelse (AO-A), men dette gjelder ikke alle typer våtmark. Variasjoner i vannmetning av marka (VM-A) og kildevannspåvirkning (KI-A og KI-B) samt form på vanntilførselen (VF-C) utgjør viktige kilder til inndeling. Høy torvdannelse (dvs myr) er særlig typisk for våtmarker med høy vannmetning av ombrogen og geogen karakter (dvs fra nedbør og overflatevann) og begrenset kildevannstilførsel. Forskjeller i torvtykkelse danner grunnlaget for å skille mellom åpne myrflater og myrkant. Forskjeller i styrken på kildevannstilførselen skiller svake og sterke kilder. Det samme gjelder for kalkinnhold (KA) der kalkrike utforminger ofte (men ikke alltid) betraktes som mer verdifulle og sjeldne enn de kalkfattige. Utseendemessig skaper variasjon i tresjiktstettheter (TT) (dvs skogkledt eller åpen våtmark) store forskjeller, men det kommer ikke til uttrykk innenfor grunntypeinndelingen etter NiN. Også variasjon i snødekke (SS) utgjør en viktig økologisk gradient, men kommer i denne sammenheng lite til uttrykk i inndelingen (særlig relevant for palsmyr, men den er utskilt som egen type). Rapport 2012:26 26

27 Undertyper: NiN deler våtmarksystemene inn i 9 hovedgrupper av marktyper, hvorav 8 er aktuelle for fastlands-norge (type F8 arktisk permafrost-våtmark antas ikke å forekomme her). Inndelingen er relevant også her, men foreslås ikke benyttet, dels fordi flere grunntyper allerede er fanget opp som verdifulle naturtyper, og dels fordi det er store forskjeller i trusselnivå og dette samsvarer best med de regionale økoklinene. En slik inndeling får samtidig bedre samsvar med eksisterende verdisetting og inndeling i DN-håndbok 13, der det skilles mellom forekomster i lavlandet og høyereliggende forekomster. - Våtmarksmassiv i boreonemoral og sørboreal sone - Våtmarksmassiv i mellomboreal og nordboreal sone - Våtmarksmassiv i alpine soner Utformingene vil ut fra dette enkelt kunne skilles med grunnlag i forskjeller i klima (vegetasjonsregion). Avgrensning mot andre naturtyper: NB! Vær særlig oppmerksom på at våtmark her defineres snevrere enn det som har vært vanlig tidligere, bl.a. i arbeidet med verneplan for våtmark og for eksempel Ramsarkonvensjonen. Der inkluderes i stor grad ferskvannssystemer i definisjonen. - Mot fastmark: For myr er skillet i vannmetning (der grensa ligger mellom fuktmark og tuenivå). For kilder er skillet i kildevannspåvirkning (der grensa ligger mellom rheogen markfukting og svak kilde). - Mot ferskvann: Vanndekning under 50% av tiden (i samsvar med NiN) - Mot modifisert våtmark: Det er normalt grøfting som her er interessant og skillet går når våtmarka (myra) mister sin økosystemfunksjon som intakt våtmarksystem (i samsvar med NiN) Mens skillet mot ferskvann ut fra dette bør være forholdsvis enkelt å måle og gjøre operasjonelt, er dette klart mer problematisk mot fastmark. Dette kommer da også ofte til uttrykk i praktisk kartlegging, der en får vanskeligheter med å trekke grensene mellom fuktige fastmarkstyper og myrkanter eller svake kildemiljøer. Mer detaljerte avgrensningskommentarer, inkludert skillearter vil være nødvendig i slike tilfeller. Det er også et vanskelig og skjønnsmessig skille mellom intakte og modifiserte våtmarker, som hittil ikke er detaljert fastlagt. Enkeltgrøfter, særlig på fastmattemyr, har negativ betydning, men gir normalt bare forholdsvis lokale effekter og fører ikke til at større myrområder kan betegnes som modifiserte. Derimot vil systematisk gjennomgrøfting av fastmattemyr gi ei modifisert våtmark og også enkelte grøfter på mjukmatte- og lausbotnmyr kan ødelegge store arealer som følge av uttørking og senkning av vannstanden. Flere grunntyper innenfor våtmarksmassiv er skilt ut som verdifulle naturtyper. Våtmarksmassiv som verdifull naturtype avgrenses negativt mot disse. Dvs først skilles de andre verdifulle våtmarkstypene ut, og bare restmiljøene blir tilbake som naturtypen våtmarksmassiv. Eksempelvis skal rikmyrer utfigureres som egne enheter (eller inngå i mosaikk) innenfor store våtmarksmassiv hvis disse har en mosaikk av fattige og rike myrtyper. Samme Rapport 2012:26 27

28 prinsipp skal også gjelde for høgmyr og terrengdekkende myr, palsmyr, rikmyr, kilder, sumpskog og kildeskog, samt slåtte- og beitemyr. Del av helhetlig landskap/mosaikk: Våtmarker vil ofte ha en klar tilleggsverdi fordi de vanligvis utgjør en liten prosentandel av landskapet (gjerne i motsetning til fastmarksystemene) og dermed skaper verdifull variasjon. Typisk i så måte vil være små myrer i skogdominerte landskap eller myrrester i intensivt utnyttede kulturlandskap. Siden våtmarksmassiv her defineres som våtmarker som ikke fanges opp gjennom andre (spesielle) våtmarkstyper, så er det også klart at mosaikk med slike (for eksempel rikmyr eller palsmyr) er med på å øke den samlede verdien. Samtidig kan våtmark i mosaikk med miljøer fra andre hovednaturtyper være med på å styrke den samlede verdien. Dette gjelder ikke minst kombinasjonen myr og ferskvann, der en rekke arter enten foretrekker generelt vannrike miljøer eller krever variasjonen mellom åpne vannspeil og myrer. Eksempler på dette er mange våtmarksfugl. Under skoggrensa utgjør i økende grad mangel på naturlige og seminaturlige, store åpne landskap en trussel mot mange arter. Her vil myr i kombinasjon med for eksempel kystlyngheier utgjøre verdifulle mosaikker. Hvorvidt det er arter som krever en viss grad av intern variasjon innenfor våtmarksmassivene virker dårligere kjent. Kartlegging og inndeling har i første rekke vært basert på karplanter og moser, som da vil være klart knyttet til spesielle grunntyper. En slik variasjon vil særlig være relevant for mer mobile arter, og det virker sannsynlig at det gjelder for en del våtmarksfugl, men kanskje også mange virvelløse dyrearter. Utbredelse: Våtmarksmassiv forekommer over hele landet. De har størst forekomst i landskap med rolig topografi, kombinert med høy nedbør og lav fordamping (humide forhold). Både i de tørreste strøkene og i nedbørrike, men svært kuperte landskap kan de være forholdsvis sjeldne, mens de under optimale forhold (for eksempel på Andøya) kan dominere landskapet. Samtidig medfører behovet for torvdannelse at flere typer avtar i frekvens i de alpine sonene. Med andre ord vil hyppigheten under ellers like forhold stige med høyde over havet (og mot nord) opp til et visst nivå og deretter synke igjen. I praksis er frekvensen høyest i fjellskog og lavalpin sone på Østlandet, i de høyereliggende skogene i Midt-Norge, mens frekvensen kan være høyest i lavlandet i Nord-Norge. I enkelte distrikt har omfattende inngrep medført at det bare er tilbake små restmiljøer (for eksempel på Låg-Jæren). Påvirkning/bruk: Tradisjonell ekstensiv bruk til slått eller beite vurderes som positivt. Dette er samtidig blitt sjeldne driftsformer (ikke minst slått) i nyere tid, og utforminger av våtmarksmassiv der sporene etter dette fremdeles er tydelig skille derfor ut som egne naturtyper (slått- og beitemyr). Uttak av torv er også en driftsform som delvis har opphørt, i det minste i tradisjonell form til lokal bruk, særlig oppvarming. Industriell bruk for salg foregår derimot noen steder. Den industrielle bruken kan sammenlignes med annen form for ødeleggelse og er klart negativ. Rapport 2012:26 28

29 Tradisjonelle uttak er også stort sett å anse som negative, men kan lokalt ha hatt positive effekter i form av økt miljøvariasjon og midlertidig dannelse av små ferskvannsmiljøer. For øvrig er de fleste former for påvirkning og bruk vurdert som negative for miljøet, om enn i varierende grad. Mest omfattende ødeleggelser har grøfting medført, enten formålet har vært økt skogproduksjon eller oppdyrking. Mange våtmarker har også blitt grøftet eller ødelagt av andre årsaker, for eksempel neddemt til kraftproduksjon, nedbygging, anleggelse av veger eller annen infrastruktur mv. Skogkledte våtmarker (sumpskog og myrskoger) kan ha store verdier knyttet til tresjiktet og forekomst av død ved, og for disse utgjør hogst (enten til ved eller tømmer) en omfattende og klart negativ påvirkning. Mer ekstensiv moderne bruk, for eksempel anleggelse av turløyper, motortransport (bruk av traktor på frossen mark, ATVer mv) har også gjennomgående negativ virkning, men i varierende og ofte mer lokal grad. Særlig aktiviteter som enten medfører mye forstyrrelser av fuglelivet eller permanent drenering av våtmarkene er skadelige. Skjøtsel og hensyn: For tradisjonell skjøtsel med slått eller beite vises det til omtale av de aktuelle typene. For øvrig gjelder generelt å unngå mest mulig drenering av våtmarkene, enten det er bevisst grøfting eller skjer mer tilfeldig som følge av kjøring med tunge maskiner på feil tidspunkt. Visse typer/miljøer bør vies særlig oppmerksomhet; - lagg/kantsoner til for øvrig fattige myrer (karakteristisk trekk for mange nedbørsmyrer) - lausbotn- og mjukmattemyrer, ikke minst rike utforminger - kildesystemer, inkludert kildeskoger Mange fuglearter (våtmarksfugl) er sterkt knyttet til våtmarker og har samtidig lav toleranse for menneskelig ferdsel. Tettheter og diversitet er størst for store og varierte våtmarker og for slike bør en generelt være restriktiv med å godta aktiviteter i sommerhalvåret (og da særlig hekkesesongen), men når det først forekommer våtmarksfugl på små lokaliteter vil de også selvsagt være spesielt sårbare for forstyrrelser der. Rapport 2012:26 29

30 Verdisetting: Størrelse, variasjon, påvirkningsgrad/tilstand og bioklimatisk sone antas å være viktigste parametere for verdisetting. Verdisettingen er utfordrende, da det er mulig å tenke seg svært mange kombinasjoner mellom disse, samtidig som det kan være snakk om mosaikk med andre verdifulle miljøer (særlig utskilte våtmarkstyper som rikmyr og kilder). Parameter Lav vekt Middels vekt Høy vekt Størrelse 10 daa 100 daa 1000 daa Tilstand Mest moderat endret hydrologi (DR-2), og bare mindre deler intakt. Periodevis vesentlige forstyrrelser. Noe moderat endret hydrologi (DR-2), men mest intakt. Litt menneskelig aktivitet. Overveiende intakt hydrologi (DR-1). Svært liten menneskelig aktivitet. Rødlistearter NT: 2 NT: 3-5, eller forekomst av VU NT: >5, VU: >2, eller forek. av EN eller CR Grunntypevariasjon flere Bioklimatisk sone Alpine soner Mellom- og nordboreal sone Boreonemoral og sørboreal sone Lokalt viktig C: Alle våtmarksmassiv over 100 daa, med sårbare arter, to eller flere NTarter eller minst 6 ulike grunntyper. I boreonemoral og sørboreal sone alle våtmarksmassiv over 10 daa. Viktig B: Alle våtmarksmassiv over 1000 daa, med minst 12 grunntyper, 5 nær truede arter eller 2 sårbare arter. I boreonemoral og sørboreal sone alle våtmarksmassiv over 100 daa, med 2-5 NT-arter eller en sårbar art. Svært viktig A: Alle våtmarksmassiv med EN- eller CR-arter, samt alle våtmarksmassiv som oppnår høy vekt på minst 3 parametere. Kilder: Moen & Øien 2011a, Moen & Øien 2011b Rapport 2012:26 30

31 Figur 7.1 Åsmyra i Kvæfjord kommune, Troms fylke. Området ligger i nordboreal sone og kan trolig betraktes som et typisk eksempel på et høyereliggende våtmarksmassiv med innslag av både fastmattemyr og en del mjukmatte- og lausbotnmyr, men for det mest av intermediær til fattig karakter. På sidene er det innslag av myrkanter og det er også mindre partier av dette ute i våtmarksmassivet, inkludert et par små forekomster av fastmarkskog på små knauser som stikker opp. Lokaliteten er ganske stor og intakt, men har trolig ikke stor nok grunntypevariasjon eller forekomst av rødlistearter til å oppnå mer enn verdi viktig B. Foto: Pål Alvereng Rapport 2012:26 31

32 8 Arktisk-alpin grunn våtmark Kunnskapsgrunnlaget om denne naturtypen er for dårlig på fastlandet i Norge til at det er mulig å utarbeide et dekkende faktaark (Arve Elvebakk pers. med.). Bare enkelte punkt blir her behandlet, dels basert på faktaarket for rødlistingen og dels basert på litteratur fra Svalbard om typen (Elvebakk 1994, 2005). Hvorfor utvalgt: Naturtypen har fått rødlistestatus NT (nær truet) som følge av antatte klimaendringer. Økt temperatur og nedbør vil være den store trusselen mot typen. Økologisk karakteristikk: I rødlista er typen beskrevet slik; Enheten forekommer på fuktige sand- og grusflater, ofte med lite innhold av organisk materiale, noe som henger sammen med liten planteproduksjon og sterk nedbrytning i et oksygenrikt miljø. Smeltevann fra snøfonner gir god fuktighet gjennom sommeren, og plantedekket har mange likheter med myr og kilde, ikke minst i mosedekket som kan være tett. Snødekket er ikke spesielt langvarig, noe som skiller fra snøleier og som forklarer at typiske snøleiearter mangler. Både i artsutvalg og økologiske forhold er det betydelige likheter med kilde, myr, snøleie og flommark; se videre NiN. På Svalbard er den betegnet som tundramyr, med fjellbunke som en karakterart. Viktige kilder til variasjon: Det er skilt mellom to grunntyper i NiN, basert på kalkinnhold (KA), og dette antas å være viktigste variasjonskilde (ingen andre et så langt kjent). I faktaarket for rødlista står det at den kan opptre fra lavalpin (men bare i øvre del av denne) til mellomalpin sone, men det er ukjent om det er forskjeller i høydegradienter, eller mot forekomster i sørarktisk sone i nord. Variasjon i kornstørrelse, organisk materiale og smeltevannstilførselen er mulige andre kilder, men dette må foreløpig bare betegnes som spekulasjoner. Utforminger: Bare variasjon i kalkinnhold er hittil kjent som grunnlag for inndeling. Sannsynligvis kan det også være grunnlag for en regional inndeling (for eksempel mellom Sør- og Nord-Norge, eventuelt ulike bioklimatiske seksjoner), men inntil videre er kunnskapen for dårlig. - Intermediær utforming - Kalkrik utforming Avgrensning mot andre naturtyper: I faktaarket for rødlistingen er likhetstrekkene både med kilder, myr, snøleier og flommark framhevet. Behovet for en presis avgrensning mot disse er derfor til stede, men mangler hittil. Del av helhetlig landskap/mosaikk: Ikke vurdert. Rapport 2012:26 32

33 Utbredelse: I faktaarket for rødlista står typen oppført som forekommende i samtlige av landets fylker unntatt de tre lavlandsfylkene (Østfold, Vestfold og Oslo og Akershus) i sørøst. Videre er arealanslaget at den antas å dekke mindre enn 1 % av landarealet, trolig i størrelsesorden km². Påvirkning/bruk: Lite kjent. Sannsynligvis kan påvirkning av reinbeite være av betydning. For øvrig er det trolig bare tilfeldig at menneskelig aktivitet (ut over de globale klimaendringene) er aktuell. Skjøtsel og hensyn: Ikke vurdert. Verdisetting: Lar seg med nåværende kunnskap ikke verdsettes. Størrelse og artsmangfold er mulige kriterier, men inngangsverdier eller skilleverdier vil være rene spekulasjoner. Det samme gjelder for mulige forskjeller i tilstand eller andre kilder til variasjon. Kilder: Elvebakk 1994, 2005, Moen & Øien 2011b Rapport 2012:26 33

34 9 Boreal hei Hvorfor utvalgt: Boreal hei har en begrenset utbredelse i landet og finnes hovedsakelig i seterregionen i Sør-Norge og innenfor mellomboreal og nordboreal sone langs kysten. Boreal hei er rødlistet særlig som følge av antatt gjengroing, men kunnskapsgrunnlaget er for dårlig til å kunne plassere den i en presis kategori (DD). Økologisk karakteristikk: Naturtypen er knyttet til tidligere avskogete arealer, hovedsakelig i nærheten av tidligere intensivt utnyttede seterområder og gruvedriftområder hvor behovet for ved var stort. I begge tilfeller har de avskogete områder blitt holdt i hevd med ekstensivt/moderat intensivt utmarksbeite i ettertid, men beitepåvirkningen har ikke vært sterk nok til at det har blitt utviklet kulturmarkseng annet enn flekkvis (slik som i kystlyngheia). Den skiller seg fra kystlyngheia ved ikke å ha vært regelmessig avsvidd. Artssammensetningen har større likheter med fjellhei enn med kulturmark, og det er stor dekning med lav (kontinentale områder) eller moser (oseaniske områder) i bunnsjiktet og med lyngarter i feltsjiktet. Dvergbjørk dominerer ofte i busksjiktet, og innslaget av einer og vierarter varierer med fuktighet. Omfatter grunntypene kalkfattig boreal hei (T26-1), kalkfattig boreal fukthei (T26-2), intermediær boreal hei (T26-3), intermediær boreal fukthei (T26-4), boreal kalkhei (T26-5) og boreal kalkfukthei (T26-6) i NiN. Viktig tilstandsvariasjon: Aktuell bruksintensitet (BI) vil enten være ikke i bruk eller svært ekstensiv bruk. Gjengroingstilstand (GG) er viktig da svak eller manglende hevd fører til gradvis gjengroing til fastmarkskogsmark. Dette har skjedd med mange boreale heier i seterregionen i Sør-Norge der beitebruken har avtatt dramatisk. Gjengroingsprosesser skjer seinere på tørr, veldrenert mark, og kjerneområdet for kontinentale utforminger av boreal hei i Norge nå er i nedbørfattige, subalpine områder med mye løsmasser i Sør-Norge, dvs. Nord-Gudbrandsdalen, Nord-Østerdalen og til dels sørøstlige deler av Sør-Trøndelag. Også i Nord-Norge er det innslag av slike veldrenerte heier med svært langsom gjengroing, mens deler av de mer fuktige heiene i høyereliggende strøk på Vestlandet gjennomgående har vært sterkere utsatt for gjengroing. Undertyper: - Fattig boreal hei - Rik boreal hei Undertypene skilles ut fra kalkinnhold i jordsmonnet basert på floraens sammensetning. Rik undertype har innslag av kalkindikatorer som for eksempel mogop, søtearter, fjellfrøstjerne, flekkmure, hodestarr (i kalkfukthei) og kalkkrevende beitemarksopp. Ytterligere inndeling etter vannmetning i jorda (veldrenert/fuktig), slik det er gjort i NiN, gjøres i beskrivelsessystemet. Det er store forskjeller i klimaet, noe som gjør det særlig viktig å fange opp regional variasjon. Avgrensning mot andre naturtyper: - Mot kulturmarkseng: Kombinasjonen av dominans av dvergbjørk i busksjiktet, markert innslag av lyngarter i feltsjiktet og stor dekning av lav i bunnsjiktet. Rapport 2012:26 34

35 - Mot kystlynghei: Har bare vært beitet og avskoget, ikke regelmessig avsvidd (se avgrensingskommentar 47 i NiN). - Mot fjellhei og tundra: Under alpin sone/tregrense. - Mot åpen, grunnlendt naturmark i lavlandet: Innslag av beiteindikatorer, oftest på veldrenerte løsmasser. - Mot ulike myrtyper: Fravær av torvoppbygging. Del av helhetlig landskap/mosaikk: Boreal hei er vanligst i tilknytning til store, helhetlige seterlandskap, og flere store lokaliteter ligger innenfor landskapsvernområder i Sør-Norge. Heia er da en naturlig forlengelse av kulturmarksengsområder som har blitt utviklet inntil setergrender pga. intensiv beiting, og overgangen mellom typene skjer oftest gradvis. I denne overgangssona vil det ofte være mosaikk av kulturmarkseng og boreal hei, der kulturmarkseng har blitt utviklet på de mest attraktive beitearealene innenfor heia. I mange tilfeller vil det også være glidende overgang og mosaikk i overgangen mellom boreal fukthei og grunn myr. Utbredelse: Naturtypens utbredelse er relativt dårlig kjent. Boreal hei finnes over hele spekteret av regional variasjon utenfor kystlyngheiområdet. De viktigste utformingene er trolig en mellom- til nordboreal utforming i sterkt til klart oseanisk seksjon på Vestlandet og en ren nordboreal utforming knyttet til seterregionen og gruvedriftområder i subalpine områder nord på Østlandet innenfor overgangsseksjonen og svakt kontinental seksjon. I tillegg kommer mellomtil nordboreale utforminger i lavlandet i Nord-Norge, innenfor svakt oseanisk og overgangsseksjonen. Påvirkning/bruk: De boreale heiene oppstod først og fremst i forbindelse med stort befolkningspress på og 1800-tallet, som gjorde at alle tilgjengelige ressurser måtte utnyttes. Dette førte til avskoging av store områder, særlig i seterdaler og omkring gruvesamfunn men også i fjelldaler og kystområder med fast bosetting. Arealene ble utnyttet til beite, og der de fortsatt blir brukt til beite har den boreale heia opprettholdt et åpent preg. Mange steder har opphør av eller sterkt reduksjon i seterdrifta og beitebruken ført til gjengroing av tidligere åpen hei under tregrensa. Skjøtsel og hensyn: For å opprettholde et åpent landskap og naturverdiene knyttet til boreal hei, er det nødvendig med et ekstensivt til moderat intensivt beite avhengig av klima. Det beste er et variert beite med bruk av storfe, hest, sau og geit. Sau som eneste dyreslag vil som regel være mindre ideelt, da sauens selektive beiting fremmer grasdominans på bekostning av urter. Dersom beitingen er for svak vil det også være nødvendig med rydding av busker og trær som kryper inn i heia fra kantene. Verdisetting: Boreal hei med god hevd er sjelden, særlig den kalkrike utformingen. Lokalitetene er gjerne store, men kan være brutt opp av gjengroingsskog, myr eller kulturmark. Tilstand og hevd er Rapport 2012:26 35

36 viktig for verdisettingen. Lokaliteter uten hevd vil som regel ha liten verdi, selv om de er store. Inngangsverdi for tilstand settes lavt, da selv ekstensiv bruk kan tilstrekkelig til å opprettholde naturtypen i kontinentale områder, mens inngangsverdi for størrelse settes forholdsvis høyt. Parameter Lav vekt Middels vekt Høy vekt Størrelse 10 daa 20 daa 50 daa Tilstand, (Intakte prosesser) Noe gjengroing (GG- 2-3), lav til middels tresjikttetthet (TT-1-4) Lite gjengroingspreg (GG2), åpen mark med svært lav tresjikt-tetthet (TT1-3) I bruk med beite, åpen mark uten trær eller med enkelttrær (TT-1-2) Rødlistearter (NT: 0-1) NT: >2, eller forekomst av VU VU: >2, eller forekomst av EN eller CR Grunntypevariasjon flere Del av verdifullt landskap Isolert forekomst Del av seterlandskap/gruvedriftslandskap Del av stort seterlandskap/gruvedriftslandskap med mange kulturminner Lokalt viktig C: Alle lokaliteter over 10 daa, som samtidig er del av et verdifullt landskap. Viktig B: Alle lokaliteter over 20 daa, med forekomst av sårbare arter eller med minst 2 NT-arter. Alle lokaliteter over 10 daa eller med rødlistearter, som samtidig er del av et seterlandskap/gruvedriftslandskap eller har minst 2 ulike grunntyper. Svært viktig A: Alle lokaliteter over 50 daa, med minst 2 sårbare arter og/eller arter med status EN eller CR. I tillegg alle lokaliteter over 20 daa, med forekomst av sårbare arter eller med minst 2 NT-arter, som samtidig er del av et stort seterlandskap/gruvedriftslandskap med mange kulturminner eller inneholder minst 3 grunntyper. Kunnskapsnivå: Kunnskapen om boreal hei er generelt dårlig, og særlig knyttet til ulike utforminger og regional variasjon. I Grimsdalen i Dovre OP ble det kartlagt både fattige og rike utforminger av veldrenert og fuktige typer i Dette viste bl.a. at flere rødlistede beitemarksopp gikk inn i godt beitede deler av den rike utformingen. Kilder: Halvorsen mfl. 2011, Norderhaug & Johansen 2011 Rapport 2012:26 36

37 Figur 9.1 Fattig utforming av kontinental, boreal hei på veldrenert mark i Grimsdalen OP, med typisk utseende spredt dvergbjørkbusker og tett bunnsjikt av reinlav. Foto: Bjørn Harald Larsen Figur 9.2 Fattig utforming av kontinental, boreal hei ved Hodalen i Tolga, He, med veksling mellom veldrenerte rygger og forsenkninger der det trolig står vann (og is) i perioder, men likevel med overveiende tørketolerante arter. Foto: Geir Gaarder Rapport 2012:26 37

38 Figur 9. 3 Rik utforming av kontinental, boreal hei på veldrenert mark i Grimsdalen OP, hvor bl.a. bakkesøte (NT) forekommer spredt. Foto: Bjørn Harald Larsen Figur 9.4 Langs Grimsa i Grimsdalen OP kan det observeres et ganske klart skille mellom kulturmarkseng langs elva langs elva (lysere grønt, høyre bildehalvdel) og rik boreal fukthei innenfor (mørkere grønt, venstre bildehalvdel). Foto: Bjørn Harald Larsen Rapport 2012:26 38

39 10 Fuglefjell Kunnskapsgrunnlaget om denne naturtypen er for dårlig i Norge til at det er mulig å utarbeide et dekkende faktaark (Arve Elvebakk pers. med.). Bare enkelte punkt blir her behandlet, i første rekke basert på faktaarket for rødlistingen og beskrivelsen i NiN (Halvorsen et al. 2008). Hvorfor utvalgt: Naturtypen har fått rødlistestatus VU (sårbar) som følge av sterk tilstandsreduksjon, indirekte forårsaket av nedganger i fuglebestandene. Også i mindre grad effekter av opphørt slått eller beite (for fuglefjell-eng) er regnet for en trussel. Økologisk karakteristikk: Dette er mark betinget av naturlig gjødsling fra ville fuglebestander, primært sjøfugl. Vær oppmerksom på at dette langt fra bare omfatter rene fuglefjell som på Rune og i Lofoten, men også en rekke holmer og skjær med små hekkekolonier av sjøfugl langs hele kysten. Viktige kilder til variasjon: NiN skiller mellom to hovedtyper her; fugleberg og fuglefjelleng. Fugleberg deles inn etter kalkinnhold (KA) og påvirkning av naturlig gjødsling (NG), i to trinn for førstnevnte og tre trinn for sistnevnte. For fuglefjell-eng benyttes inndeling for de to samme økoklinene, men der kommer i tillegg vannmetning (VA) inn som økoklin, med to trinn. I NiN nevnes det også at innstråling (IS) er en aktuell, men antatt mindre viktig kilde til variasjon. Siden opphør av beite/slått nevnes som en trussel i rødlistingen, er det grunn til å regne også hevdsintensitet (HI) som ytterligere en kilde til variasjon. Undertyper: I NiN er fugleberg delt in i 5 grunntyper, mens fuglefjell-eng er oppdelt i 10 grunntyper. Grunntypene bør kartlegges, men dette vurderes å gi en for fin inndeling til at den bør komme inn på undertypenivå, i stedet bør de aktuelle lokale basisøkoklinene og grunntypene inn som tilleggsparametere. I første omgang tilrås bare en to-delt inndeling, i hovedtypene. - Fugleberg - Fuglefjell-eng Avgrensning mot andre naturtyper: Fuglegjødsel har høy konsentrasjon av næringsstoffer og ved permanent tilførsel på faste steder oppnås en artssammensetning i vegetasjonen som skiller seg sterkt ut fra omliggende, ugjødslet areal. I utgangspunktet vil derfor avgrensningen ofte være forholdsvis skarp og tydelig. Siden likhetstrekkene i artsmangfold har store likhetstrekk med hva en finner på kunstig oppgjødslet eng, så kan en tenke seg avgrensingsproblemer der en har en direkte overgang mellom fuglefjell-eng og kunsteng. I praksis er dette trolig bare av teoretisk art, siden disse naturtypene svært sjelden kommer i kontakt. Derimot kan den pågående bestandsnedgangen (men også lokal økning eller forflytning i hekkeplasser) skape problemer med å sette grenser mellom tydelig og stabilt fuglegjødslet Rapport 2012:26 39

40 vegetasjon og engvegetasjon lite preget av fuglegjødsling. For mange planter, lav, moser og dels sopp finnes kunnskap om deres krav til mengder av nitrogen og fosfor på voksestedet, og dette bør kunne la seg overføre til å lage artslister som gir mulighet for operative skiller. Sannsynligvis bør disse kunne være de samme som en får mellom kunstmarkseng og kulturmarkseng. Del av helhetlig landskap/mosaikk: Ikke vurdert. Siden dette er snakk om konsentrerte hekkeplasser for sjøfugl, som søker føde over et stort til meget stort omland, er det opplagt at lokalitetene må sees i nær sammenheng med landskapet rundt (og da primært de marine miljøene). I rødlista er det nevnt at utformingene ofte finnes i mosaikk og er vanskelig å skille fra hverandre arealmessig. Utbredelse: Naturtypen finnes langs hele norskekysten, men er viktigst fra Sunnmøre og nordover. Påvirkning/bruk: Naturtypen er i første rekke betinget av gjødsling fra hekkende sjøfugl. Mange lokaliteter har historisk sett også vært brukt til husdyrbeite og muligens slått enkelte steder. Hvilken betydning dette har hatt for artssammensetning og utbredelse av ulike vegetasjonssamfunn er trolig lite undersøkt. Tidligere ble sjøfuglbestandene aktivt beskattet, både ved fangst av voksne fugler og eggsanking (samt dunvær), og trolig hatt en del betydning for mange lokaliteter. Konsekvensene kan dels ha vært bestandsnedgang for enkelte arter/lokaliteter, men samtidig har det vært aktiv beskyttelse av bestandene (mot predatorer) andre steder som har medført økning i antall hekkende par. I nyere tid påvirkes lokalitetene i første rekke indirekte gjennom endringer (primært reduksjon) i mattilgangen til de hekkende sjøfuglene. De fleste arter lever av småfisk og får store problemer med å fø opp unger og opprettholde bestandene over tid når tilgangen når under et visst nivå. Både klimaendringer (varmere hav) og overfiske er antatt å være vesentlige årsaker, men sammenhengene er fremdeles noe dårlig kjent. For mindre lokaliteter, særlig sjøfuglkolonier på små holmer i skjærgården i sørlige deler av landet, vil forstyrrelser utgjøre en potensiell alvorlig negativ faktor. I tillegg kommer predasjon av amerikansk mink, en art som er innført i nyere tid og som har beskattet og dels eliminert mange lokale sjøfuglbestander (eller ført til at de har forlatt sine tradisjonelle hekkeplasser og funnet nye, bedre alternativer). Ytterligere moderne negative faktorer er økt voksendødelighet som følge av drukning i fiskeredskaper og oljesøl. Skjøtsel og hensyn: Beskyttelse av sjøfuglkoloniene mot beskatning og forstyrrelser fra folk og mink vil være et sentralt lokalt tiltak. De fleste store og viktige forekomster er da også allerede inkludert i naturreservat med tilhørende restriksjoner på menneskelig ferdsel. Bedring av næringstilgangen krever nasjonal og internasjonal innsats. Tiltak for å redusere faren for å drukne i fiskeredskaper eller bli utsatt for oljesøl krever også primært nasjonalt koordinert innsats. Rapport 2012:26 40

41 Verdisetting: Kunnskapen om naturtypen anses for dårlig til at en verdisettingsmatrise nå settes opp. Dette skyldes i første rekke at variasjonsbredden er for dårlig kjent. Naturtypen er betinget av sjøfuglforekomstene. Disse har i lengre tid vært verdsatt som viltlokaliteter og det er utarbeidet egen metodikk for dette. Inntil kunnskapen om naturtypen blir bedre anbefales derfor at viltverdiene blir bestemmende for samlet naturverdi til lokalitetene. Kilder: Erikstad & Bakkestuen 2011, Halvorsen et al. 2008, Lorentsen 2011 Figur 10.1 Fuglefjelleng under Floraberget på Svalbard, ikke nærmere inndelt. Mens det er grønn og frodig grasog urtevegetasjon i fuglefjellengene, går det snart over til usammenhengende og vesentlig fattigere vegetasjon når terrenget flater ut og gjødslingspåvirkningen avtar. Foto: Arve Elvebakk Rapport 2012:26 41

42 Figur 10.2 På Store Ternehaug i Ytterøyane i Solund, Sogn og Fjordane er det fuglefjelleng av lågurttype (T15-2) på toppen av knausene, dominert av strandkvann og strandsmelle, mens det i lisidene er kulturmarks-fukteng (T4-6) helt dominert av storfrytle. Foto: Bjørn Harald Larsen. Rapport 2012:26 42

43 11 Leirskredgrop Hvorfor utvalgt: Leirskred eller leirfall er en ganske vanlig type skred i Norge. Den er knyttet til forekomst av marin leire som finnes rundt hele kysten under marin grense. Her finnes også tettest konsentrasjon av dyrket mark og bebyggelse. De fleste leirskredene opptrer på eller i kontakt med dyrket mark og bebyggelse og det er vanlig at området planeres og sikres etter at skredet er gått. Naturlige rasgroper som får stå uten planering og der sikring ikke er nødvendig, er derfor sjeldne. Naturtypen er oppført i rødlisten som nær truet (NT). Økologisk karakteristikk: Naturtypen er knyttet marin leire. Marin leire er i utgangspunktet relativt stabil, men salt fra havvannet der leiren ble dannet spiller en stor rolle for å holde leiren stabil. Vaskes saltet ut kalles leiren kvikkleire. Den er tilsynelatende stabil, men vil ved omrøring bli flytende. Leirskred utløses ofte av menneskelig aktivitet, men også helt naturlig for eksempel ved bekkeerosjon. Siden kvikkleira blir ganske tyntflytende kan leirskred gå i områder som ikke er særlig bratte, gjerne ut i bekkedaler og raviner. Her kan leirmassene demme opp bekker og danne midlertidige vann og tjern. Går skredet i skogsmark blir det ødeleggelser på skogen og det dannes mye død ved i området. Leirskredgroper har ofte en karakteristisk form og finnes i mange størrelser. Ofte kan landformen gjenkjennes i stedsnavn som Leirfall, Lørenfallet etc. Etter et leirskred vil området økologisk ha karakter av rotemark med en gradvis suksesjon i retning av etablert skogsmark. Skredkanten vil gradvis jevnes ut og aktiv erosjon i skredkanten vil lenge holde mineraljordflekker åpne og føre til resedimentasjon av leire og silt i forsenkningene. Omfatter landskapsdel 9, Ras- og skredområder innenfor kilde til variasjon (landform) ML-5 Leirskredgrop. Viktige kilder til variasjon: Terrengforholdene i området, sammen med tykkelsen og fordelingen av leirmassene, vil føre til svært varierende forhold i rasgropa. I mange skredområder vil fast fjell dukke opp i overflata etter at skredet har gått. Gamle skredgroper av noen størrelse vil ofte være dominert av kunstmark i form av fulldyrka mark. Det finnes ulike former for leirskredgroper, knyttet til størrelse, terrengforhold og leirtykkelse. Leirskredgroper som får stå urørt etter at skred har godt er som oftest små, evt. i områder med tynt leirdekke slik at det ikke er grunnlag for å planere skredgropa. Det har stor betydning for fordelingen av naturtyper innen skredgropa om det går en bekk gjennom den eller om leirmassene har demmet opp areal slik at det dannes en dam eller tjern i skredgropa. Undertyper: Det er ikke definert spesielle undertyper av naturtypen. Et hovedskille er knyttet til forekomst av kunstmark. Avgrensning mot andre naturtyper: Skredgrop tilhører landskapsdel Ras- og skredområder. Som landskapsdel kan skredområdene bestå av en serie med naturtyper både knyttet til kunst-, kultur- og naturmark. Leirskredgrop forekommer ofte i kontakt med eller nær landskapsdelen ravinedal. - Kunstmark: Leirskredgrop forekommer ofte i kunstmark. Normalt tilbakeføres området til kunstmark etter at skredet er stabilisert Rapport 2012:26 43

44 - Kulturmark: Skred forekommer også på kulturmark og tilbakeføres ofte til kultur- eller kunstmark etter at skredgropen er stabilisert. Mange gamle skredkanter i store skredgroper er beitemark, mens bunnen av skredgropa er fulldyrket mark. - Skogsmark: Skred forekommer også i skogsmark og normalt vil området gå tilbake til skogsmark enten ved naturlig suksesjon eller ved stabilisering av skredgropa og gjenplanting. - Mot ravinedal: Ravinedaler er en vanlig landform (landskapsdel) i områder med marin leire. Det forekommer ofte leirskred i tilknytning til ravinedaler og leirskredgrop og ravinedal forekommer ofte sammen som viktige landskapsdeler i slike områder. - Ferskvannssystemer: Leirskred kan utløses ved elve- og bekkeerosjon i kvikkleireholdige skråninger. Leirskred demmer ofte opp bekker og det dannes dammer og tjern oppstrøms skredmassene. Bekkene skjærer som oftest ganske fort gjennom de bløte leirmassene og slike dammer er som oftest temporære. Leirskred kan også gå i kanten av innsjøer og danne skredgroper som blir liggende under vann. - Saltvannsystemer: Det er vanlig med kvikkleireskred i marine leirer langs hele kysten. Ofte går skred under havnivå, eller i sjøkanten og lager undersjøiske skredgroper eller skredgroper i kystlinja som delvis ligger over og delvis under havnivå. Del av helhetlig landskap/mosaikk: Leirskredgrop er knyttet til forekomst av marin leire. I denne leira finnes ofte også ravinedaler. Marin leire er som oftest også viktig jordbruksland. Leirskredgroper finnes derfor ofte som en del av mosaikken kunstmark, kulturmark og skogsmark i våre mest intensivt dyrkede jordbrukslandskap. Det er behov for kunnskap om bl.a. insektfaunaen i naturtypen. Blottet mineraljord og resedimentering av leire og silt vil være gunstig for mange insekter. Stagnerende vann og temporære vannansamlinger kan også være viktig for insekter som ellers er knyttet til tørrere miljøer. Utbredelse: Naturtypens utbredelse er knyttet til marine leirer som finnes langs hele kysten. På Østlandet og i Trøndelag finnes store områder med marine leirer opp til et høydenivå på rundt 200 m o.h.. Dette er kjerneområdene for naturtypen i Norge. Påvirkning/bruk: Leirskred er en av de vanligste naturfarer i Norge og noen av våre mest kjente og alvorlige naturkatastrofer har vært leirskred. Et av de mest kjente med omfattende tap av liv og verdier var Verdalsraset i Det legges ned et stort arbeid med kartlegging av marine leirer og kvikkleire samt sikring av områder som er svært utsatt for skred. Når det går et stort kvikkleireskred stabiliseres normalt rasgropen for deretter å tilbakeføres til dyrket mark eller annen arealbruk som var der tidligere. Slike rasgroper vil ha dels en geologisk interesse som naturminne i tillegg til en historisk interesse. Mindre skredgroper som ligger slik til at planering og sikring ikke er aktuelt er av interesse som en del av det geologiske mangfoldet. De vil gjennomgå en suksesjon mot skogsmark hvis de ikke utnyttes til beite. Rapport 2012:26 44

45 Skjøtsel og hensyn: Naturtypen er ikke avhengig av skjøtsel. Terrenginngrep er den største trusselen mot forekomstene, og da helst i tilknytning til bakkeplanering og stabilisering/sikring i forhold til nye skred. Det kreves god geologisk kunnskap for å avveie behovet for sikring av leirskredgroper i forhold til alvorlig fare for skade på liv og eiendom, med ønsket om at enkelte rasgroper kan få ligge urørt som en del av det geologiske mangfoldet og gjennomgå en naturlig suksesjon med de natursystemene som det medfører. Verdisetting: Naturtypen er generelt ganske vanlig i områder med mye marin leire. De fleste leirskredgroper er imidlertid gamle og gjengrodd eller planert. De vil ha geologisk og historisk verdi hvis de er lett gjenkjennbare i terrenget (en markert raskant som ikke er planert helt bort) og hvis skredhendelsen som skapte dem er kjent og dokumentert fra historisk tid. Yngre leirskredgroper med naturlig suksesjon og uten terrenginngrep er sjeldne. De fleste av disse er små. Disse er generelt sett verdifulle både ut fra et geologisk og et økologisk synspunkt. Parameter Lav verdi Middels verdi Høy verdi Størrelse <0,1 daa urørt 0,1-1 daa urørt >1 daa urørt <1 daa - planert <5 daa planert >5 daa planert Utforming Diffus avgrensing og slak raskant Klar avgrensing og slak raskant Klar avgrensing og markert raskant Rødlistearter (NT: 0-1) NT: >2, eller forekomst av VU VU: >2, eller forekomst av EN eller CR Del av verdifullt landskap Enkeltforekomst Koblet til velutviklede raviner. Del av større landskap i marin leire med velutviklede ravinesystemer Sum verdi C: Terskelverdi oppnådd på størrelse (lav verdi) og Utforming (middels verdi) eller størrelse (middels verdi (urørt) eller stor verdi (planert). B: Størrelse og utforming (middels verdi) eller rødlistearter isolert sett. A: Størrelse og utforming (høy verdi) eller rødlistearter isolert sett. Middels verdi for størrelse i kombinasjon med høy verdi for del av verdifullt landskap Kunnskapsnivå: Kunnskapen om leirskred og forekomst av leirskredgroper er generelt god. Kunnskap om leirskredgroper som del av det geologiske mangfoldet og leirskredgropers (urørte) økologiske funksjon er generelt dårlig. Kilder: Erikstad & Bakkestuen 2011, Janbu & Sveian, 2002 Rapport 2012:26 45

46 Figur En liten skredgrop i skogsterreng i Skedsmo kommune. Figur Minnestein og informasjonstavle på stedet for Verdalsraset i Skogkanten i bakgrunnen av bildet er raskanten i rasgropa som er hele 3 km 2 stor. Rapport 2012:26 46

47 12 Ravinedal Hvorfor utvalgt: Ravinedal er en mindre dal som er gravd ut ved vannerosjon i løsmasser. Ravinedaler er særlig vanlige i områder med marine leirer som er hevet opp over havnivå ved landhevning etter siste istid. Dette er også viktige jordbruksområder og gjennom perioden har svært store områder med ravinedaler blitt omformet ved nydyrking og bakkeplanering (Erikstad 1992). Selv om tilskuddene til bakkeplanering og nydyrking nå er redusert, er restarealene med ravinedaler i de største områdene med marine leirer på Østlandet og i Trøndelag utsatt i forbindelse med veibygging, utbygging, rassikring og anlegg av dammer etc. Naturtypen er oppført i rødlisten som sårbar (VU). Økologisk karakteristikk: Naturtypen er knyttet til tykke lag av kvartære løsmasser og finnes i hovedsak knyttet til tre typer løsmasser: marine leirer, morene og bresjømateriale. De best utviklede ravinene med til dels store og sammensatte systemer av ravinedaler finnes i marine leirer. Her er den tradisjonelle arealbruken fulldyrking på flatene (gammel sjøbunn) mellom ravinedalene og beite (evt. skogsbruk) i ravinedalene. Ettersom beiteintensiteten har avtatt er de fleste ravinedalene i sterk gjengroing, evt. tilplantet med skog. De marine leirene finnes langs hele kysten under marin grense som når opp til rundt 200 m på de indre delene av Østlandet og Trøndelag. Nærmere kysten synker den marine grensen. Ravinedalene er et viktig landskapselement i jordbrukslandskapet på marine leirer og er særlig dominerende i Trøndelag og på Østlandet. De marine leirene er næringsrike og med beliggenhet i lavlandet er områdene med ravinedaler i marin leire frodige. Gjengroing av skog går svært raskt. Omfatter landskapsdel 10, Ravinedal. Viktige kilder til variasjon: Ravinedaler varierer i forhold til om de er dannet i marin leire, i bresjøsedimenter eller i morene. De siste er ofte bratte ravinedaler i dalfyllinger med begrenset lengde og kompleksitet. Raviner i bresjømateriale er også begrenset i omfang og kompleksitet først og fremst fordi bresjøsedimenter ikke er så vanlige med tilstrekkelig mektighet for å danne kompliserte ravinedalmønstre. De mest omfattende utformingene finnes på det indre av Østlandet der det fantes store bredemte sjøer på slutten av istiden. Ravinedalene i marin leire er særlig omfattende på Østlandet og i Trøndelag hvor den marine leira ofte er tykk og av stor utstrekning og landhevingen etter istiden har vært stor. Det finnes tre vesentlig forskjellige typer av raviner: bekkeraviner utgravd langs permanente bekke- og elvedaler, kilderaviner der kildeutspring styrer erosjonen og utformingen av ravinen og tørre raviner som ikke har permanent vannløp eller klare kildeutspring. Raviner med kildeutspring finnes ofte i kontakt med større breelvavsetninger. Her vil breelvavsetningene, som består av silt, sand og grov grus med stein i veksling med leirlag, fungere som grunnvannsmagasin og lagdeling av avsetningen vil kunne styre grunnvannstrømmen i soner som danner grunnlag for kildehorisonter. Slike kilder vil gi grunnlag for ravinedannelse. Kildene kan ha svært ulik intensitet fra kraftige kilder som danner permanente bekker til ganske svake kildeutslag som allikevel er tilstrekkelig til å styre erosjonen i disse erosjonsvake løsmassene. Rapport 2012:26 47

48 Ravinedaler i marin leire finnes normalt sammen med gamle leirskredgroper og en viktig del av utformingen av ravinedaler i marin leire er jordsig og leirutglidninger i de bratte sidene. Ofte vil også større trær som vindfelles bidra i denne prosessen. Ravinedaler i marin leire finnes typisk i kultur- eller skogsmark i mosaikk mot kunstmark 8normalt fulldyrka mark). Raviner i morene finnes normalt i skogsmark. Raviner i bresjøsedimenter har mye til felles med raviner i marine leirer. Jordsmonnet er imidlertid ikke så næringsrikt, og ravinesystemene er normalt mindre på grunn av mer begrenset størrelse på løsmasseavsetningene. Undertyper: Det er ikke definert spesielle undertyper av naturtypen. Det er vanlig å snakke om beiteraviner der ravinen har et åpent preg pga beiting og skogsraviner der den ligger i skogsmark. Avgrensning mot andre naturtyper: Ravinedal er en egen landskapsdel (10). Som landskapsdel kan ravinedalene bestå av en serie med naturtyper både knyttet til kunst-, kultur- og naturmark. Ravinedal forekommer ofte i kontakt med eller nær landskapsdelen leirskredgrop. - Kunstmark: Ravinedaler forekommer ofte i mosaikk med kunstmark, gjerne som daler som skiller mer eller mindre store områder med fulldyrket mark. - Kulturmark: Ravinedaler har tradisjonelt vært utnyttet til beite og åpne beiteraviner er et karaktertrekk for jordbrukslandskapet i områder med marin leire. - Skogsmark: Raviner finnes også i skogsmark der forholdene ikke har ligget til rette for beiting, der beiting har opphørt og gjengroingen har kommet langt og i områder tilplantet med skog. - Mot leirskredgrop: Ravinedaler i marin leire forekommer ofte i mosaikk med leirskredgroper av ulik størrelse. Mindre utglidninger i sidene på ravinene bidrar aktivt til erosjonen som danner ravinedalene. Del av helhetlig landskap/mosaikk: Ravinedaler er knyttet til forekomst av større løsmasseavsetninger, særlig marin leire. Ravinedalene har ofte vært beitet og inngår som sentrale landskapselementer i jordbrukslandskapet langs kysten og ikke minst i Trøndelag og på Østlandet der forekomst av marin leire er svært vanlig. Ravinedalene finnes derfor ofte som en del av mosaikken kunstmark, kulturmark og skogsmark i våre mest intensivt dyrkede jordbrukslandskap. Det er behov for kunnskap om bl.a. insektfaunaen i naturtypen. Blottet mineraljord og resedimentering av leire og silt vil være gunstig for mange insekter. Forekomst av kilder med kildevegetasjon er også et viktig element i ravinedalene. Utbredelse: Naturtypens utbredelse er knyttet til større løsmasseavsetninger og spesielt marine leirer som finnes langs hele kysten. På Østlandet og i Trøndelag finnes store områder med marine leirer opp til et høydenivå på rundt 200 m o.h.. Dette er kjerneområdene for naturtypen i Norge. Ravinedaler finnes også i innlandet i bratte dalsider med tykke dalfyllinger, hovedsakelig morene og i avsetninger fra bredemte sjøer ikke minst i indre dalstrøk på Østlandet. Rapport 2012:26 48

49 Påvirkning/bruk: Ravinedaler særlig i marine leirer ligger i de mest intensivt dyrkede områdene i Norge. De har tidligere ikke vært mulig å fulldyrke pga. av topografien, men er blitt brukt til hogst og beite. På 1960-tallet ble det vanlig å planere ut ravinedalene for å øke jordbruksarealet og gjøre det mere lettdrevet. Denne bakkeplaneringen har stedvis vært svært omfattende og det er i dag vanskelig å finne helt intakte større ravinesystemer igjen i de sentrale ravineområdene våre. Ofte finnes mindre rester av ravinedaler som isolerte øyer i et fulldyrket og planert landskap. Bakkeplaneringene er avhengig av et kunstig dreneringssystem for å kontrollere erosjonen. Hvis dette ikke vedlikeholdes vil ny ravinedannelse oppstå. De fleste raviner er i dag under gjengroing pga. av opphørt eller redusert beite. Skjøtsel og hensyn: Naturtypen er ikke avhengig av skjøtsel. Kulturlandskapselementet med beiteraviner er avhengig av beite eventuelt rydding av skog og busk. Terrenginngrep er den største trusselen mot forekomstene, og da helst i tilknytning til bakkeplanering. Perioden med omfattende tilskudd til nydyrking og bakkeplanering er over, men fremdeles pågår terrenginngrep i raviner i forbindelse med veibygging, utbygging, fylling av masser, sikring mot leirskred etc. Verdisetting: Naturtypen er generelt ganske vanlig i områder med mye marin leire. De fleste ravinesystemene er imidlertid påvirket av bakkeplanering eller andre inngrep. Gjenværende ravinedaler og ravinedalsystemer har betydning både knyttet til biologisk og geologisk mangfold og som viktige landskapselementer knyttet særlig til kulturlandskapet. Særlig større raviner med intakte erosjonsprosesser og ravinesystemer har høy verdi i denne sammenheng. Parameter Lav verdi Middels verdi Høy verdi Størrelse Lengde opp til 300 meter, rest av tidligere større dalsystemer Lengde 300m til 1 km alene, rest av tidligere større dalsystemer Lengde 1 km alene eller som total lengde i sammenhengende system. Utforming Dybde 5 m, slake kanter. Dybde 10 m og bratte kanter Dybde mer enn 15 m, bratte kanter Rødlistearter (NT: 0-1) NT: >2, eller forekomst av VU VU: >2, eller forekomst av EN eller CR Del av verdifullt landskap Enkeltforekomst Koblet til velutviklede tidligere ravinelandskap med andre forekomster i nærheten. Del av større landskap i med velutviklede ravinesystemer Rapport 2012:26 49

50 Sum verdi C: Terskelverdi oppnådd på størrelse (lav verdi) og utforming og del av verdifullt landskap (middels verdi ) B: Størrelse og utforming (middels verdi) eller rødlistearter isolert sett. A: Størrelse og utforming (høy verdi) eller rødlistearter isolert sett. Middels verdi for størrelse i kombinasjon med høy verdi for del av verdifullt landskap Kunnskapsnivå: Kunnskapen om ravinedaler er generelt god. Kunnskap om forholdet mellom ravinedaler som del av det geologiske mangfoldet og deres økologiske funksjon er begrenset. Kilder: Erikstad 1992, Erikstad & Bakkestuen 2011, Figur Beiteraviner i Nesåas nedbørfelt, Nord-Trøndelag. Rapport 2012:26 50

51 Figur Ravine under aktiv tilbakerykking (graving) inn på sandurflaten i et hevet breelvdelta (Gardermoen, Akershus) Figur Beiteraviner i Østfold som krysses av nydyrking knyttet til bakkeplanering. Rapport 2012:26 51

52 13 Jordpyramide Hvorfor utvalgt: Jordpyramider oppstår i sandskredmark når løsmassene (som oftest en sammenpresset morene) gjør at erosjonen ikke blir jevn slik at det blir stående jordpyramider igjen i skråningen. Naturtypen oppstår ved erosjon og er avhengig av erosjon for å bestå. Erosjonen vil til slutt også ødelegge naturtypen der den finnes. Naturtypen er sjelden og den mest kjente forekomsten (Kvitskriuprestan i Sel kommune) må forventes å bli sterkt desimert i løpet av relativt kort tid. Naturtypen er oppført i rødlisten som kritisk truet (CR). Økologisk karakteristikk: Naturtypen er knyttet erosjon av løsmasser (sandskredmark). For at jordpyramider kan dannes må løsmassene være relativt faste og nedbøren ikke for stor. Slike forhold finnes i nordgudbrandsdalen der dalfyllinger i sidedalene er stedvis mektige og sammenpresset av at de har ligget under bredekke i lang tid. Erosjon i disse avsetningene er kjent fra flere områder og er viktige for det geologiske mangfoldet både som erosjonsform og fordi at denne type erosjon stedvis har blottet sedimenter som kan analyseres med tanke på bedre å forstå istidshistorien. Stedvis er disse avsetningene så faste og med innslag av større steiner som favoriserer dannelsen av jordpyramider. Selve sandskredmarka er preget av sterk forstyrrelse og lite vegetasjon. Resedimentering av sand er vanlig under sandskredmarka. Områdene kan ha betydning for insektfaunaen. Omfatter natursystem T18 (sandskredmark) med kilde til variasjon (Landform) jordpyramide (ER7). Viktige kilder til variasjon: Terrengforholdene i området, sammen med tykkelsen og fastheten av løsmassene, vil føre til svært variasjon av naturtypen og hvor langlivete de er. Stedvis finnes større steiner som danner beskyttende hatter over pyramidene og beskytter dem fra erosjonen. Størrelsen på løsmasseavsetningen er nøkkelen til om nye jordpyramider kan dannes ettersom erosjonen graver inn i avsetningen eller om tilgangen for dannelse av nye pyramider er begrenset. Jordpyramider kan dannes hvis et område åpnes for erosjon f.eks i forbindelse med skred eller menneskelige inngrep som hogst. Naturtypen varer så lenge som det kan dannes nye pyramider eller til erosjonen stabiliseres av seg selv og gror igjen med vegetasjon. Undertyper: Det er ikke definert spesielle undertyper av naturtyper. Avgrensning mot andre naturtyper: Naturtypen er entydig knyttet til natursystemet sandskredmark. Det er normalt klart avgrenset not øvrige naturtyper som et vegetasjonsløst område. Del av helhetlig landskap/mosaikk: Naturtypen utgjør sammen med annen sandskredmark landskapselementer som er lokalt svært synlige som vegetasjonsløse arealer i bratte sidedaler. Utbredelse: Rapport 2012:26 52

53 Naturtypens er kjent fra få lokaliteter i Nordgudbrandsdal. Kan også forekomme andre steder, men er sjelden som en stabil naturtype. Påvirkning/bruk: Velutviklede jordpyramider er turistattraksjoner og ferdsel rundt pyramidene kan fort føre til økt erosjon. Skjøtsel og hensyn: Naturtypen er ikke avhengig av skjøtsel. Slitasje som følge av ferdsel og eventuell skogsdrift kan true naturtypen. Slike aktiviteter må derfor kontrolleres slik at de ikke fører til økt erosjon. Verdisetting: Naturtypen er generelt sjelden og relativt kortlivet. Vel utviklede forekomster har generell høy verdi. Parameter Lav verdi Middels verdi Høy verdi Utforming Små pyramider (1m) uten hette Ikke aktive pyramiderester og større pyramider >2m uten pyramidehette Store og langlivede pyramider ofte med hette Rødlistearter (NT: 0-1) NT: >2, eller forekomst av VU VU: >2, eller forekomst av EN eller CR Del av verdifullt landskap Enkeltforekomst Del av større avsetningsområde med en viss regional betydning for geologisk forståelse Del av større avsetningsområde med en stor regional betydning for geologisk forståelse Sum verdi C: Terskelverdi oppnådd på utforming (lav verdi) B: Utforming (middels verdi) eller rødlistearter isolert sett samt del av landskap (middels verdi). A: Utforming (høy verdi) eller rødlistearter isolert sett samt del av landskap (høy verdi) Kunnskapsnivå: Kunnskapen jordpyramider er generelt god, men man kan regne med at det finnes forekomster som ikke er kjent. Økologisk funksjon for eksempel knyttet til innsektsfauna er dårlig kjent. Rapport 2012:26 53

54 Kilder: Erikstad 2005, 2007, Erikstad & Bakkestuen 2011, Mangerud Figur 13.1 og 13.2 Faksimile fra Jordpyramider i Skåbu Rapport 2012:26 54

55 14 Isinnfrysingsmark Hvorfor utvalgt: Isinnfrysingsmark er en svært sjelden naturtype i Norge og opptrer bare på store, tette løsmasseavsetninger i de mest kontinentale områdene av landet. Artsmangfoldet synes begrenset, men er dårlig undersøkt med unntak av flora. Økologisk karakteristikk: Naturtypen er knyttet til dårlig drenerte dødisgroper i områder med lite nedbør. Det er svært få kjente forekomster av isinnfrysingsmark, som er naturlig åpen fastmark der etableringen av trær og skog hindres av innfrysing av stagnerende vann på vinteren. Små forsenkninger i alpin sone, hvor det år om annet kan fryse inn vann pga. mye nedbør på høsten, omfattes ikke av naturtypen. Omfatter grunntypene kalkfattig isinnfrysingsmark (T24-1) og kalkrik isinnfrysingsmark (T24-2) i NiN. Viktige kilder til variasjon: NiN skiller kun mellom utforminger basert på økoklinen kalkinnhold (KA); en kalkfattig type og kalkrik type. Uttørkingsfare (UF) er ikke aktuell, da alle forekomster finnes på ekstremt lite tørkeutsatt mark. Heller ikke vannmetning i marka (VM) er særlig aktuell å dele inn etter, da dette er en naturtype som bare opptrer på tette løsmasser der vann stagnerer i lengre perioder. Undertyper: - Kalkfattig isinnfrysingsmark - Kalkrik isinnfrysingsmark Undertypene skilles ut fra basemetning i jorda, noe som for isinnfrysningsmark hovedsakelig er relatert til opprinnelsen av løsmassene den ligger på, eventuelt innvirkning fra grunnvann. Kalkfattig undertype er den klart vanligste og er preget av homogene finnskjeggryer med stor dekning av reinlav og kvitkrull i bunnsjiktet. Kalkrik undertype er sjelden og bare kjent fra to dødisgroper på Grimsmoen i Folldal HE og ei sør for Knausvola i Vingelen i Tolga HE. Disse har finnskjeggryer og reinlavdominans i kantene og lågurteng med innslag av kalkindikatorer i bunnen. Avgrensning mot andre naturtyper: - Mot kulturmarkseng: Fravær av eller svært lite beiteindikatorer - Mot boreal hei: På svært dårlig drenert mark, lavt innslag av lyngplanter, dominans av lav og gras. - Mot åpen, grunnlendt naturmark: På konkave terrengformer og djupe løsmasser Del av helhetlig landskap/mosaikk: Isinnfrysingsmark er knyttet til dødisgroper, som inngår som viktige elementer i et isavsmeltingslandskap. Andre verdifulle elementer kan være grytehullsjøer, temporære vannansamlinger, åpne sandfelt/sandskred eller sandfuruskog. Små dødisgroper med isinnfrysningsmark kan være vanskelig å skille ut og inngår gjerne i mosaikk med lavfuktskog (T23-24). I slike grunne dødisgroper blir arealene med isinnfrysingsmark så begrensede og utydelige at det neppe er riktig at de blir kartlagt som en verdifull naturtype. Rapport 2012:26 55

56 Det er stort behov for kunnskap om bl.a. insektfaunaen i naturtypen. Nærhet til tørre, sandrike miljøer vil være gunstig for et stort antall insekter. Stagnerende vann og temporære vannansamlinger kan også være viktig for insekter som ellers er knyttet til tørrere miljøer. Utbredelse: Naturtypens utbredelse er dårlig kjent. Kjente lokaliteter ligger på tette, finkornede og mektige breelvavsetninger i Nord-Østerdalen og subalpine deler av Rondane. Trolig forekommer isinnfrysingsmark også i kontinentale områder i indre deler av Finnmark, og det vil sannsynligvis være grunnlag for å skille ut regionale typer med et bedre kunnskapsgrunnlag. Påvirkning/bruk: På de store, lyng- og lavdominerte furumoene hvor vi som oftest finner dødisgroper med isinnfrysingsmark, har ikke beite vært noen vesentlig påvirkningsfaktor. I de kalkrike utformingene som er kjent fra Folldal og Tolga er det lågurteng i bunnen av dødisgropa, men typiske beiteindikatorer mangler. Engene begunstiges av beite, men holdes åpne naturlig pga. innfrysningen av vann på vinteren. At kalkindikatorer bare opptrer i bunnen av dødisgropa kan tyde på innvirkning fra kalkrikt grunnvann. Skjøtsel og hensyn: Naturtypen er ikke avhengig av skjøtsel. Terrenginngrep er den største trusselen mot forekomstene, og da helst i tilknytning til uttak av løsmasser. Isinnfrysingsmark er svært sårbar for kjøring med tyngre maskiner, som for eksempel hogstmaskiner. Den dårlig drenerte marka gjør at det lett blir store kjøreskader. På Grimsmoen er det eksempler på mindre kjøreskader etter kjøring med traktor. Verdisetting: Naturtypen er generelt sjelden. Større dødisgroper med forekomst av isinnfrysingsmark ser ut til å ha karakteristisk sonering og en viss variasjon i engtyper. I små, grunne dødisgroper skiller feltsjiktet i isinnfrysingsmarka seg lite fra tilsvarende i lavfuktskogen som ofte omgir den. Lokalitetene bør derfor ha en viss størrelse for å oppnå Høy vekt. Den kalkrike utformingen har trolig både større artsdiversitet og innslag av rødlistearter (mogop er dog eneste kjente), men denne ser ut til å være ekstremt sjelden i Norge. Rapport 2012:26 56

57 Parameter Lav vekt Middels vekt Høy vekt Størrelse 1 daa 2 daa 5 daa Rødlistearter (NT: 0-1) NT: >2, eller forekomst av VU Kalkrikhet Kalkfattig Intermediær (føres til kalkrik utforming) VU: >2, eller forekomst av EN eller CR Kalkrik Del av verdifullt landskap Enkeltforekomst av dødisgrop Del av isavsmeltingslandskap med ulike formelementer Del av større isavsmeltingslandskap med mange ulike formelementer Lokalt viktig C: Alle lokaliteter over 1 daa, som samtidig er del av et større isavsmeltingslandskap. Viktig B: Alle lokaliteter over 2 daa, med forekomst av sårbare arter eller med minst 2 NTarter. Alle lokaliteter over 1 daa eller med rødlistearter, som samtidig er del av et større isavsmeltingslandskap eller har forekomst av intermediære til kalkrike grunntyper. Svært viktig A: Alle lokaliteter over 5 daa, med minst 2 sårbare arter og/eller arter med status EN eller CR. I tillegg alle lokaliteter over 2 daa, med forekomst av sårbare arter eller med minst 2 NT-arter, som samtidig er del av et større isavsmeltingslandskap med mange ulike formelementer eller har forekomst av kalkrike grunntyper. Kunnskapsnivå: Kunnskapen om isinnfrysingsmark er dårlig. Dette er trolig av de aller dårligst kjente naturtypene i landet når det gjelder naturmangfold. Floraen er kartlagt i 5-10 dødisgroper innenfor Grimsmoen landskapsvernområde i Folldal, mens det ikke er kjent noe om andre artsgrupper. Særlig insektfaunaen bør vies oppmerksomhet. Kilder: Dahl 1957, Erikstad & Bakkestuen 2011, Halvorsen mfl. 2008, Halvorsen mfl Rapport 2012:26 57

58 Figur 14.1 Kalkrik utforming av isinnfrysingsmark på Grimsmoen i Folldal HE. Lågurteng med dominans av sauesvingel, smyle, finnskjegg, flekkmure mv. i forgrunnen, mens det i sidene/kantene er finnskjeggryer med stort innslag av reinlav og kvitkrull. Foto: Bjørn Harald Larsen Figur 14.2 Sirkelen angir hvor i Norge naturtypen hittil er dokumentert. En noe større utbredelse anses sannsynlig, inkludert forekomster i indre deler av Finnmark, men dette er uansett en meget sjelden naturtype i Norge, begrenset til de mest kontinentale delene av landet. Rapport 2012:26 58

59 15 Kilder Direktoratet for naturforvaltning Kartlegging av naturtyper. Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13, 2. utgave 2007: vedlegg. Elvebakk, A A survey of plant associations and alliances from Svalbard. J. Veg. Sci. 5: Elvebakk, A A vegetation map of Svalbard on the scale 1:3.5 mill. Phytocoenologia 35(4): Erikstad, L Recent changes in the landscape of the marine clays, Østfold, southeast Norway. - Norsk geogr. Tidsskr. 46: Erikstad, L Vurderinger av tilstanden til Kvitskriuprestin naturminne. - NINA Minirapport 135: 5 pp. Erikstad, L Prestene i Gudbrandsdalen. GEO, juni 2007: Erikstad, L. & Bakkestuen, V Fjell, berg, rasmark og annen grunnlendt mark I: Lindgaard, A. og Henriksen, S. (red.) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitenskapsmuseet. Rapport botanisk serie : Gaarder, G., Bratli, H. & Larsen, B. H Revisjon av DN-håndbok 13. Forslag til arbeidsoppgaver, disposisjon, framdriftsplan og utredningsbehov. Miljøfaglig Utredning notat 2011: s. Halvorsen, R., Andersen, T., Blom, H.H., Elvebakk, A., Elven, R., Erikstad, L., Gaarder, G., Moen, A., Mortensen, P.B., Norderhaug, A., Nygaard, K., Thorsnes, T., Ødegaard, F., Mjelde, M. & Norderhaug, K.M Inndeling av økosystem-hovedtyper i grunntyper (bunn- og marktyper). Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument 5: Artsdatabanken, Trondheim. Halvorsen, R., Andersen, T., Blom, H.H., Elvebakk, A., Elven, R., Erikstad, L., Gaarder, G., Moen, A., Mortensen, P.B., Norderhaug, A., Nygaard, K., Thorsnes, T. & Ødegaard, F Naturtyper i Norge (NiN) versjon Artsdatabanken, Trondheim. IUCN Guidelines for using the IUCN Red List categories and criteria. Version 7.0 (August 2008). Jordstad, F.A. & Sveian H Leirras, sett fra en geologisk og geoteknisk synsvinkel. Langangen, A Tolypella canadensis, a charophyte new to the European flora. Cryptogamie, Algol. 14: Langangen, A Flere opplysninger om utbredelsen og økologien til kransalgen Tolypella canadensis Sawa. Polarflokken. 23: Rapport 2012:26 59

60 Lindgaard, A. og Henriksen, S. (red.) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. 112 s. Lorentsen, S. H Fugl (fuglefjell). Faktaark i Blindheim, T., Thingstad, P.G., Gaarder, G. (red.) Naturfaglig evaluering av norske verneområder. Dekning av naturtyper og arter. NINA Rapport 539, 340 pp. Mangerud, J. 1965: Dalfyllinger i noen sidedaler til Gudbrandsdalen, med bemerkninger om norske mammutfunn. Norsk Geologisk Tidsskrift 45, Mjelde, M Ferskvann I: Lindgaard, A. og Henriksen, S. (red.) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. Mjelde, M., Langangen, A. Bækken, T., Pedersen, T. Gausemel, S Handlingsplan for kalksjøer Veileder for inventering i kalksjøer. Fylkesmannen i Oppland, miljøvernavdelingen, Rapp. nr. 4/10, 19 s. Moen, A. & Øien, D-I. 2011a. Faktaark fra to prosjekter med vurdering av truethet og vernestatus for våtmark (myr og kilde) i Norge. NTNU Vitensk. mus. Bot. Notat : Moen, A. & Øien, D-I. 2011b. Våtmarkssystemer I: Lindgaard, A. og Henriksen, S. (red.) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. Norderhaug, A. & Johansen, L Kulturmark og boreal hei I: Lindgaard, A. og Henriksen, S. (red.) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. Rapport 2012:26 60

61 Miljøfaglig Utredning AS ble etablert i Firmaets hovedformål er å tilby miljøfaglig rådgivning. Virksomhetsområdet omfatter blant annet: Kartlegging av biologisk mangfold Konsekvensanalyser for ulike tema, blant annet: Biologisk mangfold, landskap, friluftsliv, reiseliv og landbruk Utarbeiding av forvaltningsplaner for verneområder Utarbeiding av kart (illustrasjonskart og GIS) FoU-virksomhet Foredragsvirksomhet Hovedadresse: Gunnars veg 10, 6630 Tingvoll Telefon: Org.nr.: MVA Hjemmeside: dning AS 0 61 Konsekvensutredning Maurneset vindkraftverk biologisk mangfold