I artikkelen " Å elske er ikke nok ", skrev vi om endringsprosesser for å komme ut av en vond sirkel hvor man kjefter for mye på barna sine. En trepunktsliste ble skissert, og den besto av disse punktene: 1. Vi må analysere og ta ansvar for egne følelser og deres uttrykk (grunnleggende perspektivendring) 2. Vi må lære oss bedre verktøy til akutt-bruk enn kjefting (kortsiktig perspektiv) 3. Vi må lære å skape positiv endring uten bruk av kjefting (langsiktig og forebyggende perspektiv) Artikkelen ble fulgt opp av " 20 tips for bedre ettermiddager ". Denne var en start på å se på punkt 3 fra listen over. Artikkelen fokuserer konkret på hvordan vi kan forebygge å havne i kjeftefella når hverdagen fanger oss inn i sin tidsklemme preget av stress og handlingstvang. Vi skriver i den artikkelen om analysen og planen. Vi må gå gjennom en analyse av hverdagen vår og av våre idealer, for å kunne gjøre noen gjennomgripende endringer i livet vårt. Det å gå gjennom punkt for punkt i hverdagen og snu og vende på det - for så å legge en plan for endring - det er hele nøkkelen til de gode endringsprosessene. Vi kommer til å skrive mye mer om dette fremover. Men i dag er det punkt 1 vi skal ta en nærmere titt på. For mange er dette den absolutt vanskeligste delen av delene i endringsprosessen. Før vi tar fatt, vil jeg si noe om dårlig samvittighet. Jeg vet av erfaring at når vi snakker om kjefting og endringsprosesser så trigger det en del samvittighetskvaler hos mange foreldre. Dårlig samvittighet hjelper ikke for noe som helst. Det gjør bare at vi får enda mindre krefter til positiv endring. En slik dårlig samvittighet må snus og brukes som motivasjon for endring. Vi må være snille med oss selv, og vi må tørre å vurdere oss selv fra hvor vi kommer fra og hvor vi er på vei - ikke kun på hvor vi er akkurat nå. Det å sette opp noen ideal for oss selv innebærer ikke at vi alle klarer å nå dem på kort tid. Men vi kan kreve av oss selv at vi er i bevegelse mot dem. Det å ha ambisjoner utover å komme haltende gjennom hverdagen på egne og familiens vegne er positivt - om vi ikke blir handlingslammet av den giftige dårlige samvittigheten. Andres skyld eller mitt ansvar? 1 / 5
Det er lett å skylde på andre og på omgivelsene våre for hvorfor vi har det som vi har det. "Hadde vi bare hatt bedre råd!", "Hadde vi bare hatt bedre plass!", "Hadde bare barna vært mindre krevende!", "Hadde jeg bare hatt mer enn ett barn!", "Det er lett for dem som bare har ett barn!", "Hadde bare barnefaren vært mer involvert!", "Hadde bare ikke barnefaren blandet seg inn hele tiden!", "Hadde vi bare hatt bil!", Hadde vi bare hatt to biler!" Og listen er helt uendelig Det er lett å tillegge andre ansvaret for vår lykke og for vår ulykke. Og så godt som alle av oss gjør det innimellom. Det er klart at det er i utgangspunktet lettere å leve om man er rik og frisk enn om man er syk og fattig. Men ikke alltid. Og om man fastner i det at det alltid er gode grunner for egen ulykke eller egen mistrivel, så kommer man ingen vei. Når vi snakker om barn-voksenrelasjoner er det alltid de voksne som har ansvaret - vi har ansvaret for "Lukten i bakeriet" som Jesper Juul sier. Med det menes at det er de voksne som har ansvaret for å skape et godt emosjonelt klima i hjemmet og i relasjonene. Det å skylde på barna eller på omgivelsene er ikke akseptabelt. Selvsagt kan omgivelser skape ekstra vanskelige forhold, og mange barn er mye mer krevende enn andre barn. Vi har ikke rettferdig fordelt bør på livets vei. De reelle utfordringene vi har må alltid inn i analysen og planen. For noen er den listen lengre enn for andre. Men ofte ser vi at det å komme i gang med analysen er vanskelig om man har et perspektiv hvor det alltid er andre som har ansvaret for det emosjonelle klimaet. "Det vil aldri gå hos oss!" er en gjenganger i slike hjem. "Det er lett for deg å si, men her hos oss " er en annen. En tredje klassiker er; "Vi har prøvd alt, og ingenting nytter!" Vi som voksne foreldre sitter alltid med ansvaret for hjemmets stemning - uansett forhold. Vanskelig? Ja da må vi jobbe hardere. Virker ikke arbeidet vi legger ned slik vi har tenkt? Ja da må vi jobbe annerledes. 2 / 5
Og hva innebærer så det i praksis? Dette er en utrolig omfattende tema, og det å gi en dekkende beskrivelse i en artikkel er umulig. Det hadde vært umulig selv i en tykk bok. Men jeg skal forsøke gjennom et par eksempler å vise noe av hva som menes. Mot oss? For seg! Når vi kjefter er det ofte et element av fordeling av skyld i det - altså at vi opplever at en annen person har gjort noe galt mot oss. Det er en vanlig intuitiv mistolknig vi foreldre ofte gjør. Barn gjør ikke så mye av det de gjør mot oss. De gjør det for seg. Og det er et hav av forskjell på det. Barn er sjelden manipulerende og grensetestende i seg selv. Barn kan læres opp til manipulasjon om de ikke opplever å bli hørt og sett. Og grensetesting handler sjelden om å teste de voksne, men om å finne ut av verden. Og dersom vi klarer å tenke at - barn gjør så godt de kan til en hver tid - innenfor de rammene de har, så er det ofte lettere å begynne å snu perspektivet vi har. Og ikke nok med det, barn flest ønsker å gjøre foreldre og andre voksne til lags - de ønsker å mestre de forventninger og krav vi stiller til dem. Når de ikke gjør det forverrer vi nederlaget ved å bruke kjeft. Det er vårt ansvar å stole på at barna våre ønsker å mestre, og det er vårt ansvar å tydeliggjøre våre forventinger på en måte de kan klare å forstå. Vi voksne trenger også å bli bli sett og forstått. Når barn roter og griser, bråker og krangler - da er det lett for oss voksne å oppleve at barna ikke forstår eller ser oss. Vi blir såret over manglende forståelse og omsorg. Og det er slett ikke alltid vi er disse følelsene bevisst. Det er rett det at barna ikke ser oss - ikke slik som vi innimellom skulle ønske at de gjorde. Barn skal bli ganske så store før de klarer å ta andres perspektiv på en moden måte, og forstå rekkevidden av hvordan deres handlinger virker inn på andre menneskers følelsesliv før de gjør handlingene. (De kan kanskje se det om det forklares i etterkant, men det er ikke det vi snakker om nå.) Selv mange voksne har store vanskeligheter med nettopp dette. Vi kan ikke tillate oss å tillegge barn ansvar for at de sårer oss med sitt rot og sitt barnlige egosentriske sinn. Det er vårt ansvar å sørge for at vi får dekket våre behov for anerkjennelse fra andre enn barna våre. 3 / 5
Vi voksne må klare å romme alle barnets følelser og følelsesuttrykk. Dette innebærer ikke at vi skal akseptere hva som helst av det vi opplever som uakseptabel atferd. Men om vi rommer all atferd og alle følelser, så vil vi unngå å ta dem personlig. Vi vil kunne ha full empati og forståelse, være nær og tilstede i situasjonen, men vi vil også klare å skille barnets følelser fra våre egne. Når vi ikke tar barnas oppførsel personlig, øker ofte vår evne til å snakke ordentlig og rolig til barna og til å veilede på en konstruktiv måte, i stedet for å kjefte og være destruktiv. Når vi blander sammen barnets og våre følelser ligger kjeftefella farlig nær. Viktige spørsmål: Om vi klarer å være helt ærlige med oss selv, gjerne i en fortrolig samtale med en partner eller god venn, eller bare ved å sitte i ro og tenke og reflektere en kveld når barna sover, så kan vi ofte få overraskende svar på en del spørsmål. - Hvor mye av kjeftingen bunner i at vi synes barna burde forstå at det de gjør er slitsomt/arbeidskrevende/sårende? Hvordan har vi lagt til rette for forståelse, læring og mestring av de forventninger vi har? - Hvor mye av kjeftingen bunner i klassiske maktkamper hvor vi ikke vil at barna skal vinne kampen? - Hvor mye av kjeftingen bunner i at barnas atferd gjør oss skremt for hva fremtiden vil bringe? - Hvor mye av kjeftingen er egentlig et uttrykk for ansvarsfraskrivelse? Hvordan ville hverdagen sett ut om vi klarte å droppe kjeftingen i disse tilfellene og heller selv tatt ansvar for de følelsene som trigges? I " Å elske er ikke nok ", skrev vi det kunne være lurt å forsøke å høre "EXIT!" inni oss når sinnet brygger. Neste setning som kan dukke opp kan være "De gjør det ikke m ot meg men for seg!". Klarer man å si det til seg selv kan det trigge disse tankene om at barna ikke ønsker å plage oss eller ignmorere våre behov. Vi må si det for å øve på å ta oss selv og våre følelser ut av situasjonen, og å ikke blande sammen barnets følelser og våre følelser. 4 / 5
I de tilfellene hvor våre følelser har en plass i situasjonen må vi ta ansvar for å uttrykke dem, men ikke gjennom sinne og kjefting. Barn har ikke alltid den kompetansen vi ønsker de allerede skulle hatt, og det er vårt ansvar å romme hele barnet slik det er nå. Og vårt ansvar er å veilede slik at læring kan skje. Hjelp hjemme Ønsker du kurs, veiledning eller coaching i forhold til endringsprosesser eller til å finne gode praktiske verktøy som fungerer for nettopp dere, så nøl ikke med å ta kontakt med oss. 5 / 5