Bibeloversettelse i møte med fulanerkulturen i Mali 1

Transkript

1 96 Misjon og teologi ; årg. 5/6 (1998/1999) Bibeloversettelse i møte med fulanerkulturen i Mali 1 Kontekstualiseringens premisser og valg JOSTEIN GARCIA DE PRESNO 0 Innledning Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. (1 Joh 1,1) Et stadig aktuelt tema i alt misjonsarbeid, og spesielt i arbeidet som drives i Mali, er kontekstualisering. Dette gjelder på mange områder, både evangelisering, diakoni og menighetsoppbygging. En viktig premissleverandør for kontekstualisering er bibeloversettelse, siden bibeloversettelsen i stor grad former språket som evangeliseringen benytter seg av. 0.1 Problemstilling I et oversettelsesarbeid er det mange faglige spørsmål som melder seg. Denne artikkelen skal handle om ulike problemstillinger som følger av å oversette Det nye testamente til et annet språk, i dette tilfellet Maacinafulani Artikkelen er en bearbeidelse av en oppgave i misjonsmetodikk ved Misjonshøgskolen våren 1999 Fulanerne er et nomadefolkeslag som bor i store deler av Vest-Afrika og derfor sprer seg på tvers av mange stater. Den fulanidialekten som brukes i Mali-området kalles Maacina. Alle eksempler i denne artikkelen er hentet fra denne dialekten.

2 Jostein Garcia de Presno: Bibeloversettelse i Mali 97 Problemstillingene kan deles i to hovedgrupper: eksegetiske valg og språklige valg. De eksegetiske valgene går på innholdsbestemmelse av aktuelle bibelavsnitt, å finne ut hva de egentlig betyr. De språklige valgene dreier seg om hvordan man skal formulere seg for best mulig å formidle det man har funnet fram til i det eksegetiske arbeidet, inn i den aktuelle sosiale, kulturelle og religiøse sammenheng. Valgene går ofte over i hverandre, noe som gjør arbeidet enda vanskeligere. Språket man oversetter til og den tilhørende kulturen er med å sette premissene for hvilke valg man tar og hvordan oversettelsen blir. Hovedsiktet med denne artikkelen er å belyse de eksegetiske valgene i oversettelsesprosessen, men den vil også komme inn på språklige valg, siden de hører tett sammen. Først vil vi innledningsvis gi en kort oversikt over oversettelsesprosjektet i Mali. Dernest vil vi på mer prinsipielt grunnlag drøfte hvilke premisser og valg som forekommer i en oversettelsesprosess. Dette vil så konkretiseres gjennom tre eksempler hentet fra egen observasjon av oversettelsesprosessen i Mali. Den siste delen av artikkelen vil bli viet vurderingen av de valgene som ble tatt i løpet av prosessen. 0.2 Avgrensning Alle opplysningene om arbeidet i Mali er hentet inn i sammenheng med en studiereise i regi av Misjonshøgskolen våren Reisen gav anledning til å komme i nærkontakt med oversettelsesarbeidet, og det er med denne bakgrunn artikkelen er skrevet. Artikkelen er i hovedsak bygget på erfaringer og opplysninger som er hentet inn gjennom det faktiske oversettelsesarbeidet i Mali. Den er derfor ikke en komplett oversikt over alle typer valg som forekommer i oversettelse av tekster, men en gjennomgang av noen konkrete valg som ble foretatt i den korte tiden jeg selv hadde anledning til å følge oversettelsesarbeidet i Mali. For å forstå de problemstillingene som forekommer, er det nødvendig med en viss innsikt i fulanerkulturen. Ved drøftingen av hvert av de tre eksemplene, vil vi derfor forsøke å gi tilstrekkelige bakgrunnsopplysninger og forklaringer slik at man kan forstå hva spørsmålene dreier seg om. En grundigere innføring i fulanerkulturen utover dette faller utenfor denne artikkelens hensikt. Eksemplene som velges, er alle hentet fra 1. Johannes brev. Det var dette skriftet som det ble arbeidet med, da jeg besøkte Mali. Alle bibelsitater er gjengitt etter Bibelselskapets oversettelse fra 1978/85.

3 98 Misjon og teologi ; årg. 5/6 (1998/1999) 1 Bakgrunn 1.1 MELM og CARLA: Et fruktbart samarbeid Det norske misjonsselskap (NMS) er med i et misjonsarbeid blant fulanere i Mali. Arbeidet innbefatter evangelisering, diakoni og bibeloversettelse. Det ble påbegynt i 1986, og er et samarbeid mellom tre organisasjoner: NMS, Den evangelisk lutherske Frikirke og Den Danske Sudanmission. Sammen har de dannet et misjonssamarbeid som heter Mission Évangelique Lutheriénne en Mali (MELM). MELM har én bibeloversetter som jobber med å oversette NT til Maacina-fulani på heltid, og har også ansatt en fulaner som nasjonal medhjelper. Oversettelsesarbeidet er en del av et oversettelsessamarbeid som kalles Computer Assisted Related Language Adaptation (CARLA), som har til hensikt å oversette Bibelen til alle fulanidialektene. CARLA-samarbeidet strekker seg fra Senegal i vest til Kamerun i øst, gjennom alle de landene der det finnes fulanere. Det finnes 11 fulanske hoveddialekter, og hovedsiktet med samarbeidet er å la allerede ferdige fulanioversettelser komme nåværende oversettelsesarbeid til hjelp. Senegaloversettelsen, som allerede er ferdig, blir ved hjelp av et dataprogram oversatt ord for ord til Maacina-fulani. Dette grovutkastet blir brukt som grunnlag og utgangspunkt for videre bearbeiding av Maacina-fulani-teksten. Hensikten er todelt: (1) å spare en del arbeid, (2) å få så like oversettelser som mulig. Dette siste aspektet er svært relevant på grunn av den muslimske konteksten oversettelsen brukes i: Man ønsker å styrke Bibelens autoritet ved å presentere en enhetlig oversettelse. Koranen oversettes nemlig ikke til lokale språk i Vest-Afrika. Muslimer leser den på arabisk, ofte uten å forstå stort av hva de leser. De ser det som helligbrøde å oversette den, siden de mener det vil medføre en fordreining av Allahs ord. Derfor er det svært viktig for bibeloversettere å ikke komme ut med oversettelser som spriker for mye. Det ville styrke muslimene i deres oppfatning om at en oversatt Bibel er en forfalsket eller dårligere Bibel. 1.2 Oversettelsesprosessen Prosessen med å oversette Bibelen er ganske omfattende og tar relativt lang tid. Grunnen er ønsket om å sikre en så god og korrekt oversettelse som mulig. Det første stadiet i oversettelsesarbeidet er, som nevnt, databehandlingen av Senegaloversettelsen. Denne dataoversettelsen bearbeides så av

4 Jostein Garcia de Presno: Bibeloversettelse i Mali 99 MELM-oversetteren i samarbeid med den nasjonale hjelperen til et førsteutkast. Dette blir så prøvd ut blant fulanere for å se om de forstår det de hører, og hvordan de forstår det. Utprøvingen skjer ved høytlesning av oversatte stykker. Tilhørernes tilbakemeldinger gir et bilde av oversettelsens kvalitet. Rettelser føres inn, og et andre utkast prøves ut på samme måte. Etter en eventuell tredje rettelse og utprøving, er det tid for en faglig kontroll av oversettelsen. Dette skjer i samarbeid med andre prosjektarbeidere og andre fulanere. Kontrollen skjer ved en tilbakeoversettelse til fransk 3, som igjen kontrolleres for å se hvor vidt fulanioversettelsen formidler det den er ment å formidle. Eventuelle rettelser føres så inn igjen. Dermed har man en sluttversjon som er god nok for midlertidig kopiering og distribusjon. Den må likevel revideres på ny ved en endelig opptrykking av hele NT, for å samkjøre språkbruk i de forskjellige delene av det oversatte materialet. Termer og språkbruk i oversettelsen kan nemlig ha forandret seg under prosessen. Det er MELM-arbeideren som har hovedansvaret og hovedoppgaven i oversettelsesarbeidet. Det kreves solid teologisk innsikt i det materialet som skal oversettes, og det er i spenningen mellom MELM-arbeiderens teologiske innsikt og den nasjonale hjelperens språklige innsikt at de fleste spørsmålsstillinger oppstår. 2 Premisser og valg Valgene som tas i oversettelsesarbeidet, er av forskjellig art og forekommer på forskjellige stadier av oversettelsesprosessen. Noen støter man på tidlig i prosessen, andre kommer i de senere delene av arbeidet. De tidligste valgene har ofte konsekvenser for de senere valgene, men de senere valgene kan ofte være av minst like stor betydning. For oversiktens og omfangets skyld har jeg valgt å lage et skille mellom det jeg kaller premisser og eksegetiske/språklige valg. Premissene er de valgene som tas tidlig i arbeidet, og som får konsekvenser for alt som gjøres senere. De eksegetiske/språklige valgene er de valgene som må tas i det senere stadiet av arbeidet, hvor selve oversettelsen skjer, vers for vers. 3 I praksis foregår tilbakeoversettelsen til fransk ved at to fulanere som ikke er kjent med teksten fra før, får den lest høyt for seg på fulani. De gjengir så på fransk hva de har hørt, og dette sammenlignes med en fransk Bibel og med den greske grunnteksten. Grunnen til at det skjer på fransk, er hovedsakelig at dette er det offisielle språket i Mali og dermed er et språk som en del fulanere kan.

5 100 Misjon og teologi ; årg. 5/6 (1998/1999) 2.1 Premisser Et av premissene er valg av hvilken tekstutgave som skal legges til grunn. Dette valget har konsekvenser for hele det videre oversettelsesforløpet. Det vanligste i dag er å bruke den vitenskapelige tekstutgaven til Nestle-Aland 4 som tekstgrunnlag. Det er også dette de har valgt i Mali. Nært knyttet til valg av tekstutgave er problematikken omkring tekstkritiske valg. Tekstkritikken gir mulighet til å overveie andre lesemåter enn den som er valgt i tekstutgaven som er lagt til grunn. I oversettelsesarbeidet i Mali drives ikke tekstkritisk arbeid. Dette begrunnes med at det ville ta u- nødig lang tid i forhold til det utbyttet det ville gi, samt at man stoler på den vurderingen av teksten som alt er gjort i Senegaloversettelsen. En tredje premiss som påvirker oversettelsesarbeidet, er forholdet til konfesjonell påvirkning. En oversettelse vil alltid preges av oversetterens konfesjonstilhørighet bevisst eller ubevisst. En konfesjonsnøytral oversettelse finnes neppe. Konflikter kan dermed oppstå når mennesker fra forskjellige denominasjoner er involvert i oversettelsesprosessen i Mali. Oversettelsessamarbeidet innen CARLA fungerer som et lignende premiss. CARLA-samarbeidet gjør at man bestreber seg på, så langt som mulig, å bruke samme ord, formuleringer og tekstkritiske valg som de andre oversettelsene, ofte på bekostning av egne preferanser 5. Dette får ganske store konsekvenser for arbeidet, og er et viktig premiss for arbeidet. Denne problemstillingen vil bli drøftet senere i artikkelen. Som et siste premiss må nevnes valg av oversettelsesprinsipp. Det er to motpoler eller ytterpunkter i all oversettelse: konkordant og idiomatisk oversettelse. Jo mer konkordant en oversettelse er, jo nærmere grunntekstens ord er den. Dette kan imidlertid gå utover forståelsen. Jo mer idiomatisk den er, jo mer omskrevet er oversettelsen. Selv om dette gjør teksten mer forståelig, kan det gå ut over budskapet i det som oversettes. Det gjelder å finne en balanse mellom de to ytterpunktene. Litt forenklet kan man si at jo mer idiomatisk en oversettelsen er, jo flere eksegetiske valg blir det å ta. Dette er fordi man må omskrive teksten på flere steder enn ved en konkordant oversettelse. Og jo mere man omskriver, dess viktigere blir arbeidet med å fastlegge innholdet i det man omskriver. Altså vil en mer konkordant oversettelse ofte bli sikrere, teolo- 4 5 Novum Testamentum Graece, Stuttgart Samkjøringen gjelder ikke bare med den allerede utformede Senegaloversettelsen, men også andre oversettelser som er under utarbeiding.

6 Jostein Garcia de Presno: Bibeloversettelse i Mali 101 gisk sett 6. Ulempen ved en konkordant oversettelse er imidlertid at man overfører for mye av den greske språkstrukturen til det språket man oversetter til. I Mali har de valgt en mellomting, der de prøver å begrense de eksegetiske valgene så mye som mulig, samtidig som de tar de nødvendige omskrivelser for å la oversettelsen bli skikkelig Maacina-fulani og ikke gresk-fulani. Denne problemstillingen vil bli drøftet i siste del av artikkelen. 2.2 Eksegetiske og språklige valg I en oversettelsessammenheng går språklige og eksegetiske valg ofte over i hverandre, og det kan være vanskelig å skille mellom dem. Selv om denne artikkelen først og fremst skal behandle problemstillinger som har med eksegetiske valg å gjøre, vil den derfor også komme inn på språklige valg i de situasjoner der disse går over i hverandre. Forholdet mellom språklige og eksegetiske valg kan nærmest beskrives som en hermeneutisk sirkel der de språklige mulighetene og begrensningene setter rammer for de eksegetiske valgene og omvendt. Det er ikke et poeng her å skille klart hva som er hva, men å vise at også i spørsmål som har med språk å gjøre, er den eksegetiske vurdering viktig 7. Valg av tolkning. Mange vers kan forstås på flere måter. Ofte dreier det seg bare om nyanser, andre ganger gjelder det totalt forskjellige betydninger. I en oversettelse er det sjeldent at det språket en oversetter til, kan romme den samme tvetydigheten som grunnteksten. Ved tvetydighet i grunnteksten må det derfor foretas et valg av hvilken betydning/tolkning som skal kommuniseres gjennom oversettelsen. Et eksempel på dette kan være 1 Joh 3,2, som kan bety både når han åpenbarer seg eller når det blir åpenbart. Å gjøre det implisitte eksplisitt. Dette er mer nødvendig i kulturer der kristendommens og Bibelens innhold og tankemåte ikke er godt kjent fra før. For å øke forståelsen av hva/hvem som er ment i en bestemt sammenheng, skrives det eksplisitt i teksten, istedenfor å la det forbli underforstått ut fra teksten. Et eksempel på dette finnes i 1 Joh 3,2, hvor det personlige pro- 6 7 Det er ikke alltid en konkordant oversettelse innebærer færre eksegetiske valg. Ved å oversette ord for ord og la være å omskrive, tar man faktisk også en del valg for forståelsen av teksten. Leseren blir dermed mer overlatt til egen kunnskap om teksten og dens bakgrunn for å skjønne den. En strengere inndeling ville nok kategorisere de tre første valgene i det påfølgende som eksegetiske og de to siste som mer språklige.

7 102 Misjon og teologi ; årg. 5/6 (1998/1999) nomenet han kan referere seg til Gud eller til Kristus. I en oversettelse der det er ønskelig å skrive dette eksplisitt, må man velge mellom disse to alternativene. Svar på ustilte spørsmål. Av og til vil den kulturelle og språklige forskjellen mellom gresk og det språket en oversetter til, føre til at man kommer til teksten med spørsmål teksten ikke gir svar på. Da må man gjøre et valg, av og til på et heller svakt teologisk grunnlag. Et eksempel på dette kan være oversettelse av 1.pers.fl. av det personlige pronomen (vi/oss) og eiendomspronomenet (vår), til et språk som skiller mellom et inklusivt og et eksklusivt vi-begrep 8. Gresk kjenner ikke denne språklige distinksjonen, og ved oversettelsen vil man måtte ta et valg, f.eks. i oversettelsen av 1 Joh 1,4 vår glede. Valg av formidlingsmåte. Ikke alle bibelske ord, termer og idéer vil være forståelige i andre kulturer, og ikke alltid finnes tilsvarende begreper og idéer i den aktuelle kulturen. Dermed kan man ikke bare oversette ordet ordrett. Man må finne et annet ord eller et annet bilde som kan erstatte det opprinnelige. Da er det nødvendig først å definere hva som er det mest sentrale i det ordet/bildet man skal oversette, og så prøve å finne et ord/bilde som kan erstatte dette innholdsmessig. Dette er spesielt tilfeller hvor eksegetiske og språklige valg går over i hverandre. Et eksempel på dette kan være 1 Joh 1,6, der det å vandre i mørket må oversettes med å være/leve i mørket, ettersom uttrykket å vandre i mørket ikke gir noen abstrakt mening på fulani som tilsvarer den bibelgreske/norske. Valg av nøkkelord. Noen viktige teologiske ord, nøkkelord, har stor betydning for innholdet i budskapet som formidles. Mye av det grunnleggende arbeidet med oversettelse av Bibelen går på å finne gode og dekkende ord som formidler hovedinnholdet i de ordene man oversetter. Disse valgene er svært viktige, da det dreier seg om ord som forekommer ofte og som er sentrale i forståelsen av budskapet. Et eksempel kan være ordet synd, hvor det har vært vanskelig å finne et godt og dekkende uttrykk på fulani. Det foreligger to aktuelle løsninger som begge rommer noe av det Bibelen forstår med synd. Derfor har man måttet ha en utprøvingsprosess der man har vurdert hvilke av ordene som gir de forestillingene og assosiasjonene som er mest hensiktsmessige. 8 Det inklusive vi-begrep inkluderer tiltalte ( vi innbefattet den/dem som vi snakker til ), mens det eksklusive vi-begrep nettopp ikke inkluderer tiltalte ( vi i motsetning til den/dem som vi snakker til ).

8 Jostein Garcia de Presno: Bibeloversettelse i Mali 103 Denne korte oversikten over eksegetiske og språklige valg vil bevisstgjøre en på hvilke valg som må tas i de tre eksemplene som skal behandles i det følgende. Som allerede forklart går eksegetiske og språklige valg ofte over i hverandre, og det kan være vanskelige å skjelne dem fra hverandre. Det viktigste er å se at valg må foretas, definere hvilke valg dette er, og hvorfor man bestemmer seg for det man gjør. Det vil vise seg, som allerede påpekt, at premissene ofte påvirker de språklige og eksegetiske valgene. 3 Tre eksempler fra virkeligheten I det følgende skal vi se på tre eksempler på oversettelsesmessige valg. Disse valgene foregikk i én oversettelsesøkt, og gjengivelsen her bygger på min informasjon om valgene slik jeg oppfattet dem da de ble foretatt. Informasjonen begrenser seg derfor også til det jeg fikk oversatt til norsk om problematikken av oversetteren. Det første eksemplet vil bli behandlet noe grundigere enn de to neste, for i hvert fall i ett konkret tilfelle å vise litt mer i detalj hvilket eksegetisk arbeid som må gjøres i denne prosessen. 3.1 Soning Tekst: Han er en soning i`lasmo,j) (i`lasmo,j for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens. (1 Joh 2,2) Problem: Det vanskelige ordet å oversette i denne sammenhengen er soning. Soning bygger på Det gamle testamentes forståelse av forholdet mellom Gud og Israelsfolket (Lev 16,1ff; 25,9ff). Det er derfor nødvendig å ha kjennskap både til GTs forståelse av soning, og også til hvordan NT forstår Jesu død som soning. Ingen av delene er særlig tilgjengelige for fulanere. GT er ennå ikke oversatt til fulani, og det er få som har stor nok kjennskap til NT til å kjenne til soningsbegrepet. Altså er det nødvendig å omskrive. Man må finne et ord, en idé eller et bilde som kan erstatte det ukjente ordet. Det nye ordet eller begrepet må dekke innholdet/budskapet i soning, samtidig som det er forståelig for fulanere. Eksegetiske valg: To valg må foretas i denne anledning: 1) Det første valget er å avgjøre hva som ligger i begrepet soning i dette tilfellet. Ovenfor har jeg kalt dette valg av tolkning. Til det trengs

9 104 Misjon og teologi ; årg. 5/6 (1998/1999) grundig eksegetisk arbeid og bibelteologisk kunnskap. 9 En må vite hva en skal oversette, dvs. hva essensen er i det man skal overføre til fulani. 2) Det andre valget er å finne ut hva som best kan erstatte innholdet i soning, altså et valg av formidlingsmåte. Her er god kjennskap til det språket man oversetter til, det viktigste. Valget er nemlig begrenset av de språklige mulighetene som finnes. Det ideelle er selvsagt å finne et ord som både dekker det eksegetiske kravet (tolkningsvalget) og det språklige kravet (formidlingsvalget). Uten her å gå nærmere inn på det eksegetiske arbeidet, kan det sies at soning bl.a. innebærer død, blodsutgytelse, tilgivelse/utslettelse/overføring av synd (som konsekvens av soning) og oppgjort skyld. Når dette skal omskrives, bør de viktigste elementene komme med enten med klare ord, eller ved hjelp av et bilde eller begrep. Avgjørelsen: I dette tilfellet var det fem aktuelle ord/uttrykk som ble vurdert som erstatning for soning i verset som skulle oversettes: 10 To rene substantiver: Løsepenge Offer Tre sammensatte uttrykk: Den som forener oss med Gud Død, så vi får tilgivelse Årsak til tilgivelse Forslagene ble vurdert på følgende måte: Løsepenge er et teologisk ord brukt andre steder i NT om betydningen av Jesu død, men har et litt annerledes teologisk innhold. Dermed har det den svakheten at det egner seg bedre som et forklarende tilleggsord til soning, ikke som et erstatningsord Det er i dette tilfellet f.eks. nødvendig med grunnleggende kjennskap til johanneisk teologi, og spesielt til teologien i brevet som oversettes. Dernest er det viktig med kjennskap til gammeltestamentlig teologi på dette punktet. Det kunne også være nyttig med kjennskap til NTs bruk av ordet soning. Denne teologiske innsikten må så prøves ut på dette skriftstedet, for å prøve å finne ut hva som ligger i begrepet soning i dette konkrete tilfellet. Inndelingen i substantiver og sammensatte uttrykk gjelder den norske gjengivelsen. Så vidt jeg har forstått, representerer noen av de sammensatte norske uttrykkene enkeltord på fulani.

10 Jostein Garcia de Presno: Bibeloversettelse i Mali 105 Offer er kanskje ordrett mest korrekt, siden soning forutsetter et sonoffer. Men ordet har den svakheten at det sier lite om konsekvensene av offeret, noe som ligger i det bibelske soningsbegrepet. Den som forener oss med Gud ligger nærmere forsoning enn soning, og ble dermed vurdert på samme måte som løsepenge. Død, så vi får tilgivelse dekker mye av det som ligger i soning, men det er uheldig å erstatte ett ord på gresk med et sammensatt uttrykk på fulani. Årsak til tilgivelse formidler mye av det samme som soning. Altså er det fem gode muligheter. Ingen av dem er perfekte, men alle har aspekter av soning i seg. Det som ble avgjørende i denne saken, var en opplysning som kom fram i løpet av samtalen, nemlig at uttrykket årsak til tilgivelse i fulani-sammenheng betyr at noe/noen må dø for at tilgivelsen skal skje, dvs. årsaken innebærer at en død har funnet sted. Dette er en god gjengivelse av innholdet i begrepet soning, og dermed ble dette uttrykket valgt. I Senegal hadde de valgt Død, så vi får tilgivelse. 3.2 Bekjenne Tekst: Men dersom vi bekjenner o`mologw/men) (o`mologw/men våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1 Joh 1,9) Problem: Problemet her er ikke først og fremst å finne et ord for å bekjenne på fulani, men å avgjøre hvilket ord man skal bruke. Verbet bekjenne forekommer en rekke ganger i NT, og er et viktig ord for å formidle forskjellige handlinger: å innrømme, være enig i, si det samme som, lovprise, osv. Ordet inneholder en rekke meningsnyanser, og det har blitt oversatt til fulani på en rekke forskjellige måter på andre steder i NT. 11 Problemet ligger altså i å finne hva som ligger i å bekjenne i dette verset, og å finne et dekkende ord for det på fulani. Eksegetiske valg: Samspillet mellom den greske teksten og fulani kommer her tydelig fram. Det fører til to eksegetiske valg: 1) Ved det første valget stilles man overfor et spørsmål som teksten i utgangspunktet ikke sier noe om. Den greske teksten sier ikke eksplisitt hvem man bekjenner overfor. Men det er svært ønskelig å skrive dette 11 Jeg kjenner ikke til de forskjellige forslagene for dette tilfellet, men fikk det forklart slik.

11 106 Misjon og teologi ; årg. 5/6 (1998/1999) på fulani, for å gjøre verset mer forståelig. Spørsmålet blir da hvem man bekjenner overfor i dette verset Gud eller mennesker? 2) Det andre valget er igjen et valg av tolkning: Det er nødvendig å bestemme hva det her ligger i det å bekjenne. Er det for eksempel aspektet å innrømme som er viktigst? Eller betyr det nærmest å si sannheten modig/rett ut? Eller er det sannhetsgehalten i det som sies, som poengteres? Uten her heller å gå i dybden i det eksegetiske materialet, viser det seg at det å innrømme, si sannheten overfor Gud, synes å være essensen i å bekjenne i dette verset. Avgjørelsen: Ordet som ble valgt for å bekjenne, er et ord som først og fremst brukes i offentlige sammenhenger: om å være sikker på noe, om å si noe åpent og ærlig framfor mennesker (f.eks. som svar på en anklage). Det er ikke et spesielt religiøst begrep, men det er i overensstemmelse med det eksegetiske valget som viste at å bekjenne i dette verset har elementer av å innrømme, si sannheten i seg. For å få fram at det her dreier seg om å bekjenne framfor Gud, ikke framfor mennesker, er det nødvendig å legge til bestemmelsen for Gud, noe som ikke står eksplisitt i grunnteksten. Fordelen ved ordet som ble valgt, er at det har samme meningsinnhold som det greske ordet som ligger til grunn. Ulempen er at det vanligvis brukes til å omtale en handling som finner sted mellom mennesker, ikke mellom Gud og mennesker. Men dermed markeres også forskjellen mellom islam og kristendom i oversettelsen av dette verset: Ifølge islam er det nemlig bare profeter som kan snakke direkte med Gud; i kristendommen kan alle som tror på Jesus, gjøre det til og med om sin synd. Dette aspektet ved kristendommen blir framhevet på en eiendommelig måte i oversettelsen av bekjenne. 3.3 Gud eller Jesus? Tekst: Dere vet at han er rettferdig, og da skjønner dere også at det er den som lever rett, som er født av ham. (1 Joh 2,29) Problem: I hele perikopen 2,28-3,3 kan det være usikkerhet om hvem han refererer til. Av og til synes det å være Jesus det er tale om, og av og til kan det synes som det er Gud. Dette problemet finnes også flere steder i 1. Johannes brev. I den lokale konteksten er det ønskelig å fjerne denne u- sikkerheten ved eksplisitt å angi hvem det konkret dreier seg om, dvs. ved å bytte ut han og ham med Gud eller Jesus/Messias. Grunnen til at man ønsker å gjøre dette i fulanioversettelsen og f.eks. ikke i den norske, er

12 Jostein Garcia de Presno: Bibeloversettelse i Mali 107 at fulanere er mindre kjent med Bibelens budskap. De har dårligere grunnlag for å vite hva og hvem en tekst dreier seg om. Dermed vil en klarere tekst være med på å forhindre misforståelser. Eksegetiske valg: Det valget som må tas her, kan sees både som å svare på et ustilt spørsmål og som et valg av tolkning: hvem er det snakk om i dette verset når det står han ham? Det er fire muligheter: Gud Gud, Gud Jesus, Jesus Gud, og Jesus Jesus. Alle mulighetene er representert i kommentarlitteraturen. Det er også eksegeter som mener at det ikke er viktig for brevskriveren hvem som er ment, enten det er Gud eller Jesus. De mener at brevet i sin helhet tyder på at forfatteren ikke selv stilte dette spørsmålet. Vekten ligger på begrepet rettferdig, og dette gjelder enten man har Gud eller Jesus i tankene. Dermed blir det ikke et spørsmål om å gjøre et riktig valg, men å gjøre et valg som forfatteren av brevet selv ikke har gjort, men som er i tråd med resten av teologien i brevet. Avgjørelsen: Det ble bestemt å skrive Gud i begge tilfellene. Dette valget er i overensstemmelse med majoriteten av kommentarer og bibeloversettelser, også Senegaloversettelsen. Det sistnevnte var et tungtveiende argument i valget. 4 Vurderinger Det har vist seg at eksegetiske valg er av forskjellige typer og har forskjellige konsekvenser. Eksemplene ovenfor har vist tilfeller av alle de forskjellige eksegetiske valgene som vi skisserte innledningsvis. Til nå har vi vært opptatt med hvilke valg som tas (de forskjellige typene) og hvordan de tas (de forskjellige eksemplene). Nå er tiden inne til å se på hvorfor de tas. Hva er motiveringene og kriteriene for å velge som man gjør? En del har vært kommentert allerede. I denne delen av artikkelen er det meningen å prøve å trekke enkelte hovedlinjer og systematisere funnene som er gjort i de ovennevnte eksemplene, samt se på mulige konsekvenser. 4.1 Systematisering av avgjørelsene Valgene som er gjennomgått ovenfor, gir et innblikk i den typen avgjørelser som stadig må tas i praktisk oversettelsesarbeid. Selv om det kun er tatt med et begrenset antall eksempler, representerer de et stort antall avgjørelser hvor man stadig står overfor de samme type problemer og samme måter å løse dem på. Eksemplene viser at premissene, som tidligere ble gjennom-

13 108 Misjon og teologi ; årg. 5/6 (1998/1999) gått i artikkelen, har stor innvirkning på resultatet av de eksegetiske valgene. I det første eksemplet der oversettelsen av soning ble drøftet, var det behovet for å formidle det rette budskapet som veide tyngst i avgjørelsen. Det mer ordrette alternativet ble vraket til fordel for det alternativet som fyldigst gjorde klart meningen i ordet. Det andre eksemplet, som drøftet oversettelsen av bekjenne, viste to andre interesser som betydde noe i avgjørelsesprosessen. Den ene interessen var å markere seg i forhold til islam. Dette ble oppnådd ved den litt provoserende og oppsiktsvekkende ekspliseringen overfor Gud. Den andre interessen gikk på å få en teologisk god oversettelse. Dette ble også oppnådd ved ekspliseringen som klargjorde hvem bekjennelsen skjedde overfor. Det tredje eksemplet, som drøftet ekspliseringen av pronomenene han/ham, viste nødvendigheten av å formidle en forståelig, korrekt avgjørelse, som også er i samsvar med andre oversettelser. Ut fra dette ser det ut som valgene ofte dreier seg om spenninger mellom interesser. Spenningene kommer ofte av å måtte oversette en tekst på ett språk med bakgrunn i én kulturbakgrunn, til et annet språk med en annen kulturbakgrunn. Spørsmålet blir hva som skal få overhånd og styre oversettelsen. Ut fra de tre eksemplene ser det ut som om det er spesielt tre spenninger som er aktuelle i oversettelse fra gresk med gresk/jødisk kulturbakgrunn, til fulani med fulaner/muslimsk bakgrunn: Samsvar eller sannhet? Én spenning dreier seg om på den ene siden å ville ha en oversettelse som samsvarer med andre fulanioversettelser, og på den andre en så korrekt oversettelse som mulig. Denne spenningen er sterkt tilstede på grunn av CARLA-samarbeidet. Samarbeidet har flere positive aspekter. Det gjør det mulig å sammenligne idéer for oversettelse av vanskelige ord, og det gir muligheten for å utveksle erfaringer. Men det fører også til et sterkt ønske om at eksegetiske avgjørelser skal samsvare med hverandre. Får man for mange forskjeller, er man redd for at det skal svekke Bibelens troverdighet blant fulanerne. Dermed vil man forsøke å bli enige om viktige tolkningsavgjørelser og nøkkelbegreper. Ved dette kan man komme til å overkjøre den enkelte oversetters selvstendige avgjørelse og vurdering. Dermed er det ikke alltid at den eksegetiske avgjørelsen påvirkes mest av teologiske overveielser, men av og til av CARLA-linjen. Vi så et eksempel på en eksegetisk avgjørelse som ble påvirket av denne spenningen i det siste eksemplet ovenfor (avsn. 3.3). Altså ser vi at samsvar prioriteres høyt.

14 Jostein Garcia de Presno: Bibeloversettelse i Mali 109 Også på det språklige området har dette betydning. Viktige nøkkelord er det spesielt viktig å samkjøre på tvers av dialektene. Dette er også ord som er spesielt betydningsfulle for oppfattelsen av kristendommen og Bibelens budskap eksempelvis synd, nåde, Gud, dåp, evangelium o.l. Siden nøkkelordene har så stor betydning for forståelsen av budskapet, er det spesielt viktig å finne teologisk dekkende uttrykk. På den andre siden er det også ekstra ødeleggende å ende opp med forskjellige ord, siden det vil kunne forvirre lesere angående innholdet av kristendommen. Et eksempel på at dette kan være vanskelig, er problemene med å finne et felles ord for Gud. Det bibelske gudsbegrep rommer enormt med idéer og forestillinger. Hvordan finne ett ord eller bilde som kan romme alt dette? På fulani er det to aktuelle ord for Gud: Allah (fra arabisk) og Laamdo (opprinnelig et fulani-ord). Allah er det vanligste, men rommer mange forestillinger fra islam som er annerledes enn i kristendommen. Laamdo er mer nøytralt, men vekker også mindre gjenkjennelse og har færre assosiasjoner knyttet til seg. Begge ordene dekker noe av det som bør formidles i bruken av ordet Gud. I Mali har de valgt Laamdo, i Senegal Allah. Begge løsningene har styrker og svakheter, men oversetterne har altså ikke klart å enes. Et av de store argumentene for CARLA-samarbeidet er ønsket om å bevare respekt for Bibelen som hellig bok blant muslimer. Mitt inntrykk er at dette kanskje ikke har lykkes i den grad man ønsket. Muslimer ser ikke på Bibelen som hellig i utgangspunktet. De mener at de kristne og jødene har fordreid den sanne muslimske lære. Og de kan ikke godta at Bibelen, Guds ord, skal kunne oversettes. De mener at de kristne ødelegger Bibelen enda mer ved å oversette den. Meningen med CARLA-samarbeidet er å dempe anstøtet i dette, ved å vise at oversettelsene er de samme, at de er rette. Det kan hende at dette ikke er den beste måten å formidle troen på Bibelens budskap på. Kanskje ville det være mer virkningsfullt nettopp å påpeke forskjellen mellom islam og kristendom på dette punktet. Resonnementet kunne være som følger: Bibelen er ikke som Koranen. Islam trenger en hellig bok for å lære om Gud. Men kristendommen baserer seg på kjennskap til Gud først og fremst gjennom inkarnasjonen, ikke gjennom en hellig bok. Jesus selv var hellig og talte Guds ord. Bibelen vitner om ham. Dette ville være mer på linje med kristen teologi som slett ikke ser på Bibelen som en hellig bok på linje med muslimenes syn på Koranen. Bibelen kan oversettes og har en menneskelig side. Den vitner om Gud, men det er Jesus selv som har vist oss hvem Gud er, ikke Bibelen. Dette er inkarnasjonens mysterium, budskapet om Livets Ord (1 Joh 1,1). Den største vanskeligheten med et slikt argument ville nok være å få aksept for det blant muslimer. Men siden det bryter såpass drastisk med muslimsk teolo-

15 110 Misjon og teologi ; årg. 5/6 (1998/1999) gi, kan det hende det ville vekke interesse, og styrke tanken om at Bibelen er noe annet enn en annerledes (og mislykket) Koran. Dette kunne også hjelpe med å markere forskjellen mellom kristendom og islam, og slik klarne opp i enkelte fordommer Islam eller kristendom? Dette bringer oss over til den andre spenningen som synes å prege de eksegetiske og språklige valgene. Den dreier seg om hvorvidt man skal benytte seg av kjente ord fra fulani og arabisk. På den ene siden er det en fordel å benytte seg av kjente ord og bilder, fordi det vekker gjenkjennelse og forståelse. På den andre siden står en da i fare for å formidle galt innhold. Ordene er ofte preget av islamsk teologi og tankegang. Der denne er forskjellig fra den kristne, er det spesielt viktig å være oppmerksom på hva man i realiteten formidler. Spenningen er mellom på den ene siden å framheve det som er likt mellom kristen og muslimsk teologi for å vekke gjenkjennelse og forståelse, og på den andre siden å framheve forskjellen, og kanskje dermed gi et mer nøyaktig budskap. Det er andre elementer som også spiller inn. Det er mange religiøse ord som kommer fra arabisk og som er gode paralleller til ord i kristen teologi. Dette henger ofte sammen med at jødedom og kristendom i stor grad har vokst fram i en kultur som har store fellestrekk med den arabiske kulturen. Fulanerkulturen mangler av og til gode, tilsvarende ord, eller den har gått helt over til å bruke de arabiske. Et annet hensyn i denne sammenheng er at det bare er menn som får Koran-undervisning. Det er de som først og fremst får del i den muslimske læren og arven, og dermed også ordforrådet. Bruker man for mange arabiske ord i bibeloversettelsen, står man i fare for ikke å gjøre seg så godt forstått i den kvinnelige delen av befolkningen. På alle plan er det derfor viktig å være bevisst på hvilke ord man benytter seg av og hva de formidler. Nært forbundet med denne spenningen er spørsmålet om i hvor høy grad man tolkende skal forklare det som ligger implisitt i teksten, jf. to av eksemplene ovenfor: å bekjenne overfor Gud (avsn. 3.2) og at Gud (gresk: han) er rettferdig (avsn. 3.3). Tanken er at jo mer som er skrevet eksplisitt, dess mindre er faren for at andre leser sine egne tanker og forestillinger inn i teksten. I særdeleshet tenker man på faren for at muslimer skal kunne lese sin egen teologi inn i teksten. Men dermed øker også faren for at bibeloversetterne fører sine preferanser og sin forståelse inn i teksten idet man oversetter. Resultatet kan være at man tar bort noe av den fleretydigheten og spenningen i teksten som vi selv lever med. Balansen ligger

16 Jostein Garcia de Presno: Bibeloversettelse i Mali 111 mellom på den ene siden å gjøre teksten enkel og forståelig, og å på den andre siden la være å legge for mange tolkninger og føringer inn i teksten. Det synes som om MELM har lagt seg på en linje der forståelsen og klarheten prioriteres. Der det er nødvendig for forståelsen av teksten, velges det gjerne løsninger som ikke åpner for unødvendige misforståelser Idiomatisk eller konkordant oversettelse? Den tredje viktige spenningen i oversettelsesprosjektet i Mali er spenningen mellom på den ene siden å formidle teksten så ordrett som mulig, og på den andre siden å formidle meningen av teksten så godt som mulig, dvs. spenningen mellom en konkordant og en idiomatisk oversettelse. Styrken ved en konkordant oversettelse er at man er mindre utsatt for å legge egne meninger inn i teksten, og man spares for en del eksegetiske valg. Ved en oversettelse mellom to språk og kulturer som ligger nær hverandre, vil dette være enklere enn mellom to vidt forskjellige språk- og kultursammenhenger 12. Fordelen ved en idiomatisk oversettelse er at den fremmer forståeligheten. Språket blir ofte bedre enn ved en konkordant oversettelse, fordi man er friere til å forme ord og setninger. Dessuten kan man endre billedbruk, ordbruk, sammenligninger o.l., til å passe inn i den kulturelle sammenhengen man skriver inn i. I fulanerkulturen blir spenningen mellom konkordante og idiomatiske interesser veldig aktuell. Fulanerkulturen har mange likhetstrekk med den jødiske kulturen. Tradisjonelt er fulanerne nomadefolk og gjetere med en muntlig tradisjon. Klima og geografi har også en del likhetstrekk med den palestinske situasjonen. Dette er viktige likhetstrekk som forenkler oversettelsesarbeidet. Men det finnes også store forskjeller. Fulanere flest er ikke kjent med den jødiske loven og offerkulten og med den hellenistiske felleskulturen. Dette er viktige elementer å ha kjennskap til for å forstå språket og tankegangen i NT. For å få fram budskapet, fører dette til at man av og til må velge mer idiomatiske løsninger enn det man gjør andre ganger. Noen ting lar seg lett oversette og forstå, mens andre ting trenger omskriving og forklaring. 12 Siden språk alltid hører til i en kultur, er formet av kulturen og gjenspeiler kulturen, vil selv ikke en konkordant god oversettelse alltid formidle det samme som originalen. Som eksempel kan nevnes uttrykket å være varm av hjertet. I en norsk sammenheng vil dette bety å være omsorgsfull, omtenksom og medlidende. Det motsatte er tilfellet i fulanerkulturen. Hvis man der skal uttrykke det samme, kalles det å være kald av hjertet. Altså ville en konkordant oversettelse si akkurat det motsatte av intensjonen!

17 112 Misjon og teologi ; årg. 5/6 (1998/1999) I Mali synes de å ha valgt en linje som gjør bruk av begge disse to oversettelsesmetodene. Et hovedanliggende i fulanioversettelsen i Mali synes å være å gi en så eksegetisk korrekt oversettelse som mulig. En idiomatisk løsning vil ikke alltid være den eksegetisk beste løsningen. Som vi har sett i eksemplene ovenfor, innebærer idiomatiske oversettelser alltid et tolkningsvalg: Man velger noen tolkninger og utelukker andre. Dette gjelder særlig i tilfeller der grunnteksten kan ha flere betydninger eller implisere forskjellige aspekter. En mer konkordant oversettelse vil ofte kunne bevare denne fleretydigheten og spenningen bedre enn en idiomatisk oversettelse. Siden det eksegetiske valget veier tyngst, vil dette ofte føre til en nedprioritering av det konkordante aspektet: Istedenfor en ord-for-ord - oversettelse, velges en idiomatisk oversettelse der poenget/meningen i teksten kommer godt fram. I andre tilfeller vil vektleggingen av det eksegetiske valg innebære en nedtoning av det idiomatiske aspektet: Det vil si at spenningen og fleretydigheten i teksten bevares. 4.2 Innspill til videre refleksjon: Evangeliet bak evangeliet NT er skrevet på koinégresk. Men det innebærer ikke at NT har en hellenistisk kulturbakgrunn. Mye av teologien i NT bygger på forståelsen av den jødiske tro og de hebraiske hellige skrifter. Derfor er også mye av NT påvirket av hebraisk språk og jødisk tenkemåte. Dette innebærer at jødekristne religiøse tanker og trossannheter måtte oversettes for å formidles. Man måtte finne ord, uttrykk, forklaringer og logiske tankerekker som kunne formidle en jødedomsbasert tro inn i en hellenistisk kultur. Dette var en gedigen kontekstualiserings- og oversettelsesoppgave! NT rommer tanker som både har sin forståelsesbakgrunn i den jødiske kultur, og tanker som har sin forståelsesbakgrunn i den hellenistiske kultur. Spenningen som vi kjenner fra bibeloversettelsen i Mali, var den samme den gang: Hvordan formidle evangeliet på et annet språk og i en annen kultursammenheng slik at det blir forståelig og samtidig trofast mot sitt opprinnelige innhold. Budskapet, evangeliet, måtte både være sant og forståelig. Denne spenningen finner vi spor av flere steder i NT. Den gir seg utslag bl.a. i de to uttrykkene Guds rike og evig liv. De kan delvis sies å betegne det samme fenomenet, men er rotfestet i to forskjellige kulturers tankegang: Guds rike bygger på en jødisk forståelse av verden, mens evig liv mer har en mer hellenistisk bakgrunn. 13 Et annet eksempel er 13 Se f.eks. GEORGE E. LADD: A theology of the New Testament, Grand Rapids, Mich , s. 295.

18 Jostein Garcia de Presno: Bibeloversettelse i Mali 113 Paulus bruk av uttrykket i Kristus. Det kan også sees på som et forsøk på å formidle Jesu evangelium inn i en annen kultur, ved hjelp av en uttrykksmåte som er hellenistisk inspirert. Dette kan få oss til å spørre: Hvordan kunne evangeliet bli presentert hvis det ikke måtte veien om den hellenistiske kultur, og heller ikke den jødiske? Er det andre måter å presentere evangeliet på enn gjennom de læresetningene, bildene og forklaringene som finnes i NT? Hvordan kunne evangeliet ha lydt hvis det skulle forkynnes til fulanere, uten å hente alle sine forklaringer fra jødisk og hellenistisk kultur og religion? Satt på spissen: Hva ville Jesus ha sagt i Mali? Hvordan ville Paulus ha resonnert blant fulanere? For noen vil dette kanskje høres umulig og ulogisk ut. Jeg ser det heller som en mulighet til å forkynne evangeliet på en annerledes måte, uten å forringe budskapet. Dette vil medføre å gå lenger enn bibeloversettelsens muligheter, idet man trekker de eksegetiske valgene så langt at man prøver å gå bak teksten for å finne intensjonene bak det som sies. Det gjelder å prøve å finne ut hvordan forfatterene av NT har tenkt når de har presentert sitt budskap, dvs. å finne ut hva som er form og hva som er innhold. På den måten kan man lære av deres tankemåte for bedre å kunne gjøre den samme kontekstualiseringsoppgaven på ny. Kanskje vil dette åpne opp nye muligheter for evangelisering, slik at det vil bli lettere å nå fram med evangeliet.