RÅDHUSGATA 8 OG 10 EN HISTORISK SEILAS GJENNOM ET BEVART SKIPSREDERMILJØ I SANDEFJORD

Transkript

1 RÅDHUSGATA 8 OG 10 EN HISTORISK SEILAS GJENNOM ET BEVART SKIPSREDERMILJØ I SANDEFJORD En rapport utarbeidet av Ragnar Kristensen, Yttersø gård - 8. mai

2 INNHOLDSFORTEGNELSE Rapportens premisser... 3 Innledning... 4 Fredningspraksis... 5 Hva er kulturhistorisk verdifulle kulturminner... 6 Delfaktor 1 - Kunnskaps- og kildeverdi... 6 Delfaktor 2 - Opplevelsesverdi... 7 Delfaktor 3 - Representativitet og forekomst på fredningslisten... 8 Konklusjon... 8 Fra Nygaden til Midtåsen... 9 To skipsredergårder fra 1850-årene Linaaegårdens have Skipsreder Andersens bakgård Linaaegårdens bryggerhus - Skomakerhuset (av Bjørn Kvarenes) Rådhusgata 10 - Linaaegården Rådhusgata 8 - En skipsredernabo Kart Tegninger Beskrivelse av sidebygningen Skjøte fra Stub til Linaae Listverksprofiler Gamle fotografier Branntakster og panteregister Linaaegårdens haveareal foto Bygningsmiljøet Rådhusgata 8 og Registrering av eksteriør - Rådhusgata Registrering av eksteriør - Rådhusgata Linaaegårdens etterfølgere Fra Sandefjords historie: Gammel gård i Dronningens gate Svai eller kinavipp Oversikt over trehusmiljøet Trehusmiljøet rundt Rådhusgata Kilder

3 RAPPORTENS FORMÅL OG PREMISSER Denne undersøkelsen og rapporten er utført fordi saken om vern eller riving av Rådhusgata 10 med påfølgende negative konsekvenser for Rådhusgata 8 i Sandefjord, har pågått gjennom flere år og anleggets bevaringsverdi er fremdeles mangelfullt analysert og underbygget. Saken er politisk kontroversiell og har utfordret vernemyndigehetens uavhengighet og handlekraft i slike saker. Vernemyndighetenes saksbehandling har vært inkonsistent og synes å være preget av å være en slalomløype mellom ulike samfunnsinteresser. Denne rapportens formål er å rette opp mangelen på kunnskap om Rådhusgata 8 og 10. Resultatet viser at eksteriørfredning av gårdene Rådhusgata 8 og 10 er en farbar vei ut av forvaltningsuføret. Utover gjennomgang av skriftlige kilder, hvorav de viktigste er gjengitt avfotografert her, er begge bygningene blitt registrert utvendig. Da forfatteren er nektet adgang til Rådhusgata 10 pga. uenighet om saken, har jeg ikke kunnet dokumentere vinduene så grundig som jeg ville ønsket. Vinduene i Rådhusgata 8 derimot er dokumentert også innvendig, slik at alderen har latt seg fastslå sikrere. Det burde vært utført en systematisk fargeundersøkelse på egnede deler av fasadene, men det har det ikke vært anledning til. Den skriftlige dokumentasjonen har bragt absolutt sikkerhet til byggeåret. Løsrevne enkeltkilder som det i noen sammenhenger har vært referert til, kan ikke rokke ved dette faktum. Både Rådhusgata 8 og 10 er branntaksert og beskrevet den 19.april 1856 i branntakstprotokollen for Sandefjord. Det står eksplisitt i branntakstene at begge eiendommer fikk sine respektive nye matrikkelnummer denne dagen. Når det omtales anlegg menes sammenstilling av flere bygninger som ikke behøver å være av samme alder, stil eller opprinnelse, men som utgjør et historisk hele med innbyrdes bruksfunksjoner. Med opprinnelig menes at noe skriver seg fra en bygnings innledningsfase, dvs. en spennvidde på noen år fra byggetidspunktet. Hus ble sjelden ferdigstilt byggeåret, men har en utviklingshistorie, hvor dessuten også senere og ikke-opprinnelige elementer kan ha stor antikvarisk verdi. Ragnar Kristensen, 8.mai

4 INNLEDNING Saken om hvorvidt Rådhusgata 10 i Sandefjord skal rives eller bevares, har pågått i en årrekke. For mange er saken blitt et symbol på motstanden mot totalsanering av Sandefjord sentrums eldste historie til fordel for høye betongbygg. Saken om Rådhusgata 10 handler ikke bare om dette anlegget, men like mye om hele trehusmiljøet i denne delen av sentrum. Saken handler særlig om nabogården Rådhusgata 8, som har en parallell historie til Rådhusgata 10 - samme byggherre og samme byggeår. Både Rådhusgata 8 og 10 er uregulerte. Et forsøk på å regulere Rådhusgata 10 til sanering og nybygg i perioden førte ikke frem da innsigelse mot riving fra Vestfold fylkeskommune medførte at kommunestyret trakk planforslaget fordi man forutså at departementet ville gi fylkeskommunen medhold i saken. Rådhusgata 8 og 10 ble også foreslått regulert i perioden , men planforslaget ble hverken endelig vedtatt eller stadfestet, noe Sandefjord kommune bekrefter. Eiendommen er derfor fremdeles uregulert men omfattes av en kommuneplan som ikke er sterk nok til å hindre riving. Rådhusgata 10 er nå søkt revet av eier og politisk utvalg i Sandefjord har godkjent rivesøknaden. Vestfold fylkeskommune har frosset prosessen ved å vedta midlertidig fredning inntil verneverdi og tilstand er godt nok belyst til at varig vern kan vurderes. Bygningene og miljøet er nedtegnet i SEFRAK-registeret fra Området inngikk i Strategi for byutvikling 1999 og miljøet er beskrevet i kommunens rådgivende Bevaringsplakat. Linaaegården ble skiltet som historisk bygning etter vedtak om skilting fra ordføreren i 1997, men skiltet er fjernet av nåværende eier. Til tross for den sterke stillingen Rådhusgata 10 har hatt i lokalmiljøet, har saneringstrusselen presset seg frem med brutal styrke. Denne rapportens formål er å utrede verneverdiene som ligger i Rådhusgata 8 og 10 samt å dokumentere historien og byggeskikken til disse to anleggene og sette disse momentene inn i en større sammenheng. Den estetiske verdien til Rådhusgaten 10 er udiskutabel og velkjent, men historien med utgangspunkt i det historisk nye skipsredermiljøet i Sandefjord på midten av 1800-tallet er ukjent stoff og setter det opprinnelige miljøet bygningene ble skapt i, inn i en sosialhistorisk svært interessant pionèr- eller gründerramme innenfor maritim virksomhet i Norge. Denne opprinnelige og faktisk folkelige forsatsen til 1900-tallets elitære redervirksomhet er lite påaktet, men i nasjonal sammenheng like interessant som Jahreperioden - men også dens motsats på mange måter. Firmaet Jean B. Linaae, opprettet i 1859, utviklet seg til å bli et av Norges mest velrenommerte skipsmeglerfirmaer med hovedvekt på hvalfangst etter 1900 og agentur for bl.a. Amerikalinjen og andre store rederier. Eier fra 1914/16 til 1958, skipsreder Harris Hanssen, representerer en typisk mindre reder på 1900-tallet. Rådhusgata 10 er det upretensiøse men elegante arnestedet for en imponerende næringshistorie i nasjonal målestokk og sprenger på 1900-tallet det opprinnelige miljøets sosial- og næringshistoriske målestokk. I bysammenheng er opprettholdelsen av hele trehusmiljøet i Rådhusgata 8-10 vesentlig, fordi disse bygningene binder sammen det som er tilbake av historisk trehusmiljø i denne delen av sentrum, og ut til Bjerggaten. Noe av den eldste gjenværende sentrumsbebyggelsen som ble forskånet fra de to store bybrannene i henholdsvis 1900 og 1915, befinner seg i dette området. Konklusjonen i denne rapporten er at begge gårdene Rådhusgaten 8 og 10 bør eksteriørfredes. Begge gårdene kan knyttes til en viktig nasjonal historie og særlig nr. 10 er bevart som helhetlig bygårdsanlegg og bør bare av den grunn oppnå høyeste vernestatus. At byggeår og byggherre er ens, styrker oppfatningen av miljøet som historisk enhetlig med sterk kunnskaps-, kilde- og opplevelsesverdi. Miljøet som helhet bør sikres ved bruk av Kulturminneloven. Eier av Rådhusgata 8, Eidi Christensen, har selv i brev til Riksantikvaren tilbudt sin egen eiendom for eksteriørfredning såfremt dette også omfatter nr. 10. Eier av Rådhusgata 10 motsetter seg bevaring og viser til sine planer om utvikling av tomten. Anbefalingen er derfor å eksteriørfrede hovedbygningen og to sammenbygde uthus på eiendommen Rådhusgata 10 (gårds- og bruksnummer 173/133) samt hovedbygningen på eiendommen Rådhusgata 8 (gårds- og bruksnummer 173/132) etter Kulturminnelovens 15. Likeledes bør i det minste arealet vest for Rådhusgata 10`s hovedhus områdefredes etter Kulturminnelovens 19 for å sikre kontroll med utviklingen av det opprinnelige havearealet. 4

5 FREDNINGSPRAKSIS Det har vært hevdet at bruk av fredning må hjemles i nasjonale interesser. Dette er ikke riktig da Kulturminneloven ikke inneholder begrepet nasjonale interesser. Tvert imot står det i lovens 2, fjerde ledd: Etter denne lov er det kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner og kulturmiljøer som kan vernes. Likeledes har det vært hevdet at objekter klassifisert som regional verneinteresse ikke kan fredes. Dette er heller ikke riktig da regionale verneinteresser har vært utgangspunkt for fredning og det kan neppe sies annet enn at alle kulturminner har en regional tilknytning og betydning. Svært få kulturminner har en tilknyttet nasjonal historie slik som f.eks. Eidsvollsbygningen. Hva som så gir et streif av nasjonal interesse iht. fredningspraksis vil variere og være et skjønnsspørsmål basert på et sett kriterier og en konkret totalvurdering hvor den politiske målsettingen om å frede etter representativt utvalg av landets kulturminner er et rammeverk. I Kulturminnevern, Lov - Forvaltning - Håndhevelse (red. Jørn Holme, 2001), bind II, side 30 skriver Jørn Holme/Marie Finne: En pleier tradisjonelt å avgrense kulturminnelovens vern til kulturminner og kulturmiljøer som er av nasjonal verdi. Begrepet nasjonal verdi er diskutabelt og har aldri vært entydig anvendbart. Holme/ Finne medgir da også på side 11 at Lovens særlige virkemidler er imidlertid forbeholdt kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner eller kulturmiljøer. Begrepet nasjonale interesser er innført av Riksantikvaren og oppfattes som en hensiktsmessig inndeling av verdivurdering knyttet til ansvar etter forvaltningsnivå. Fredning baseres på faglig skjønn og kulturminnepolitikken Stortinget har vedtatt. Holme/Finne skriver:... at fredningsskjønnet er et faglig skjønn. Det skal være i samsvar med myndighetenes generelle kulturminnevernpolitikk. Forvaltningspraksis har stor betydning... For at et kulturminne skal kunne anses som fredningsverdig, må det etter forvaltningspraksis ha en nasjonal verneverdi. Selv om kulturminnet ikke har slik verdi, kan bygningen godt ha en særlig regional verneverdi, f.eks. som et godt eksempel på en byggeskikk i en landsdel. Det vises deretter til at verneverdien vurderes ut fra en rekke delverdier som munner ut i en konkret totalvurdering om fredning bør foretas. Er kulturminnet truet av riving, byggetiltak eller andre former for skadelige inngrep vil dette ofte være en utslagsgivende faktor (min utheving, Holme/Finne side 144). Fredningspraksis eksponeres i Riksantikvarens (Lisen Bull) Verneverdi og utvelgelseskriterier utgitt av Riksantikvaren i 1987, sitat side 28: Det har tidligere vært forventet at fredede kulturminner skal være av nasjonal betydning. Dette begrepet er vanskelig å definere. Hun skriver videre: Ved å bruke fylket som sammenligningsgrunnlag for utvelgelse av fredningsobjekter, vil vi kunne være trygge på at de mest verdifulle kulturminnene fra alle landsdeler blir representert på fredningslisten. Både regionale særtrekk og betydelige anlegg innenfor nasjonale hovedstrømninger skulle da kunne sikres. Kulturminnevernet baserer seg i større grad enn tidligere på lokalmiljøene og hensyn til lokalbefolkningens behov. Dette skulle tilsi at også kulturminner av spesielt stor betydning rent lokalt bør kunne fredes i noen sammenhenger. I artikkelen Fire år med Kulturminneloven (1984) skriver Lisen Bull: Stategisk fredning: Fredning av et enkelt objekt brukes ikke bare for å skaffe fredningslisten et representativt utvalg av de viktigste kulturminnene. Fredning av en enkeltbygning har også vært brukt for å redde hele bygningsmiljøer. Riksantikvaren har reist fredningssak der viktige hjørnestener i et verdifullt bygningsmiljø var truet. En forutsetning for denne type fredning er da at bygningen er strategisk viktig plassert i miljøet og dessuten har antikvarisk verdi i seg selv uten nødvendigvis å være direkte fredningsverdig isolert sett. Miljøet som helhet vurderes som fredningsverdig i slike tilfeller. Disse sakene er alltid konfliktfyllte og møtes ofte med argumentet om at så mange andre bygninger på stedet har større antikvarisk verdi og derfor heller burde fredes (monumentfredningstankegangen). (Nordhagen: Fagdidaktisk kompendium, side 3). Sitatet illustrerer at signalene vernemyndigheten i dag gir i fredningspolitikken innebærer en sterk innsnevring av tidligere fredningspraksis. Dette er stikk i strid med signalene Stortinget har gitt og imøtekommer ikke Riksrevisjonens alvorlige kritikk av forvaltningssystemet. Både praktisering og forståelse av begrepet nasjonal verneverdi er nødvendigvis knyttet opp til regionale verneverdier og det politiske ønsket om å oppnå større representativitet på den nasjonale fredningslisten gjør det vanskelig å operere med en form for nasjonale interesser som kun er knyttet opp til helt enestående begivenheter og formuttrykk. Ved siden av den faglige tilmålingen av verdi etter kriterier har det politiske ønsket om å oppnå representativitet på fredningslisten vært en ramme for fredningspraksis. Det er vanskelig å tenke seg den politiske målsettingen gjennomført uten at regionale verneverdier tilgodesees i fredningssaker. 5

6 En uttrykt politisk målsetting for kulturminnevernet i nyere tid er at målet med fredningsarbeidet er å bevare et representativt utvalg bygninger og andre kulturminner av forskjellig type fra ulike tidsepoker og geografiske områder med tilknytning til alle lag av befolkningen (min utheving). Det later til å være generell enighet om at bygningsmassen fra tiden før 1850 er overrepresentert på fredningslisten, mens det er store mangler for perioden etter Vernemyndighetene har en tendens til å bruke begreper som nasjonal og regional verdi som foring for beslutninger som ikke alltid er begrunnet ut fra et mangefasettert sett vernekriterier. Man bør unngå å redusere begreper som regional og nasjonal verneverdi til saksforenklende formularer som på en enkel måte siler ut saker forvaltningen ikke ønsker å ta. Da mister begrepene sitt betydningsinnhold. I saken om fredning av Linaaegården har Vestfold fylkeskommune unnlatt å begrunne sin vernevurdering og Riksantikvaren har kun vist til fylkeskommunen. Også myndighetene må begrunne sine standpunkter. HVA ER KULTURHISTORISK VERDIFULLE KULTURMINNER Er det mulig å frede Rådhusgata 8 og 10? Spørsmålet er aktuelt etter at to offentlige verneinstanser har hevdet at Rådhusgata 10 har regional verdi og derfor ikke kan fredes. Gjennomgangen av fredningspraksis viser at problemstillingen er adskillig mer nyansert. Det er vanskelig, og kanskje heller ikke ønskelig, å lage et skarpt skille mellom såkalte nasjonale og regionale verneverdier. Riksantikvarens Lisen Bull gikk på slutten av 1980-tallet så langt som til å hevde at man kanskje burde vurdere å frede kulturminner av lokal verneverdi. Uansett viser fredningshistorien at innholdet i begrepet er i endring og det bør debatteres i større grad hva som bør omfattes av den såkalte nasjonale interessen. Når antikvarene nå beslutter at bare nasjonale historier og dådsverk hører hjemme på fredningslisten, ender vernemyndighetene i et eksklusivt elfenbenstårn hvor man uvergelig vil dyrke egen smak og egne oppfatninger. Samtidig går verdifulle kulturminner til grunne utenfor elfenbenstårnet fordi disse kulturminnene ikke oppnår riktig status i antikvarenes øyne. En slik kulturminnepolitisk laissez-faire holdning dreper det folkelige engasjementet og oppslutningen om kulturminnevernets målsettinger. Uansett er begrepene nasjonalt og regionalt konstruksjoner som kan lede til absurde konsekvenser om ikke fornuft, følelser og den politiske realitetssans også praktiseres. Her følger en gjennomgang av de vanlige delfaktorene for vurdering av verneverdi, praktisert på Rådhusgata 8 og 10. DELFAKTOR 1: KUNNSKAPS- OG KILDEVERDI Bygningshistorisk verdi - Rådhusgata 10 har så mye av sitt opprinnelige eksteriør bevart at den kan sies å representere en god kilde til opprinnelig bruk av forskjellige fasadedetaljer fra samme stilperiode. Bygningens senempireuttrykk er ikke et resultat av endring og ombygging, men er et uttrykk for èn byggherres/byggmesters vilje til samtidighet rundt årene 1855/56. Rådhusgata 8 har tilsvarende mange opprinnelige detaljer bevart og representerer en samtidig variant av Rådhusgata 10 og illusterer hvorledes materialbruk og utforming preges av den utførende håndverker. Det helhetlig bevarte bakgårdsanlegget til nr 10, som også danner en ramme for nr 8, er i dag sjeldent som helhetlig bygårdsanlegg og bidrar til forståelsen av utviklingen av byanlegg gjennom midten av 1800-årene. Rådhusgata 8 og 10 er bygningshistorisk interessante og daterbare variasjoner over et tema. Vesentlig er det at autentisitetskravet er oppfyllt for begge gårdene. Arkitekturhistorisk /stilhistorisk verdi - Rådhusgata 10 er en formfullendt senempirebygning som samtidig er influert av nye stilretninger. Det kan diskuteres om bygningen representerer en overgang fra senempire til sveitserstil hvor senempiren ennå står sterkest. Bygningen er svært elegant og smekkert utformet og det slake taket med avsluttende svai uten gesimslist samt de mange vindusflatene gir et svevende og lett uttrykk. Rådhusgata 10 var åpenbart mer påkostet med mange vinduer, der nr 8 er noe mer sparsom. De utstikkende taksperrene er underpanelt, tilsynelatende skrått, noe etter sperrenes vinkel - og ikke vinkelrett på vegglivet med tydelig gesimskasse som man forventer av et empireinfluert bygg. Dette gir svaien (uansett grad av svai) en vingeform som svever. Samtidig understreker detaljeringen et formål om høy kvalitet i utførelsen. Naboen nr 8 er mer tradisjonell i uttrykket, noe tyngre og representerer den mer typiske lokale variant av bygningstypen. Her er forekomsten av vinduer mer sparsom og bygningen fremtrer mer tilknappet. De to gårdene sammen gir stor byggeskikk-, stil- og arkitekturhistorisk forklaringsverdi. 6

7 Teknikk, material- og håndverkshistorisk verdi - Mengden av bevart originalmateriale; panel, vinduer, omramminger og form, er en kunnskapsbank til nettopp denne periodens håndverksmessige utførelse, materialbruk og formgivning. At byggeåret samsvarer med bevarte detaljer gir en absolutt sikkerhet til datering av bruken av de ulike fasadeelementene, utførelsen og materialbruken. Detaljeringen er meget fint og presist utført. Samfunnshistorisk verdi - Både Rådhusgata 8 og 10 representerer et viktig kapittel i utviklingen av norsk rederinæring og kystkultur. Bygningene danner til sammen et unikt materielt uttrykk for den særegne parts- og småredernæringen i tredje kvartal av 1800-årene. En sosial permeabel klasse i en næring som var uvanlig åpent for sosial mobilitet i et ellers mer rigid samfunnssystem. Det sosiale miljøet Rådhusgata 8 og 10 representerer avløses av de store kapitalmonopoliserende rederne på 1900-tallet, hvor Anders Jahres fredede Midtåsen i samme by er et illustrerende motstykke i større historisk kontekst. Det bevarte helhetlige gårdsmiljøet til nr 10 forteller om livet i en større bygård i provinsen på 1850-tallet i regi av en ny, fri yrkesgruppe. At fjøs/stallbygningen står der, gir en forståelse for husdyrholdet i norske byer langt ut på 1800-tallet og hvorledes funksjoner som i dag forbindes kun med landbruket, den gang også hørte byen til. Fraværet av pakkboder og andre handelsfunksjoner forteller om det tradisjonelle og overveiende kombinerte rederiyrket som rendyrkes til et rent investeringsforetak. Bygningenes relativt beskjedne størrelse illustrerer at rederinæring fremdeles ikke var på Anders Jahre -nivå. DELFAKTOR 2: OPPLEVELSESVERDI Kunstnerisk og estetisk verdi - Rådhusgata 10 har en gjennomført klassisk fasadeløsning basert på absolutt symmetri. At fasaden er generøst utstyrt med vinduer med store glass gir en åpenhet og luftighet til bygningskroppen og bygningen fremstår lett og elegant som en lystgård - et bilde som understrekes av det opprinnelige og fremdeles åpne (men asfalterte) havearealet i front. Bygningen er håndverksmessig fint utført i detaljene, harmonisk og klassisistisk, men samtidig peker arkitekturen fremover i retning av historisme/sveitserstil. Takutstikkets form/konstruksjon og takformen gir bygningen en uvanlig eleganse. Rådhusgata 8 viderefører det tradisjonelle halvvalmede bolighuset uten påtrengende symmetri gjennom sin vindusplassering, færre vinduer og noe tyngre volum - samtidig som bygningen viderefører former fra nr 10 - spesielt takformen. Det er unikt å oppleve to så utpregede variasjoner over ett tema samtidig og i samme gateløp. Sammen gir de gateløpet en opplevelsesmessig helhet som neppe oppleves andre steder. Mange har fortalt at Linaaegårdens fasade er et bilde som fester seg til hukommelsen etter et Sandefjordsbesøk. Når man ser på sydsiden av Rådhusgata som gateløp dannet av de to eiendommene sammen, fremtrer bildet umistelig. Gårdsmiljøet mellom nr 8 og 10 gir en spennende innfallsvinkel til det mer nødtørftige og nødvendighetsbetonte i tidens kultur. Empiren kjennetegnes normalt av embetsmannsstatens alvor. Rådhusgata 10 utviser en letthet og åpenhet som tar med seg empirens klassiske form, men peker videre mot et åpnere og mer uformelt, men samtidig estetiserende uttrykk. Uttrykket kan forsøksvis sammenfattes i betegnelsen biedermeier. Miljøskapende verdi - Et avgjørende moment er at Rådhusgata 8 og 10 til sammen danner et helhetlig gatebilde og utgjør en kompakt helhet som vil fungere godt uavhengig av hva som skjer med kvartalet på andre siden av gaten. Rådhusgatas søndre side gir et blikk inn i en forgangen tidsalder ved sin kompletthet fra nummer 8 via Skomakerhuset til nr 10 med sitt åpne rom foran. Rådhusgata 8 og 10 er viktigere for opprettholdelsen av andre nabogårder i tre enn vice versa. Desuten styrkes sammenhengen med Bjerggata østover. Det er ikke mulig å tenke seg at nummer 8 vil kunne leve videre annet enn som en utilpass raritet om nr 10 fjernes. Sammen uttrykker de to gårdene en styrke og historiefortellende sammenheng som er viktig i større sammenheng enn kun for Sandefjord by. Det bevarte, sammensatte gårdsmiljøet mellom nr 8 og 10 er sjeldent og styrker miljøet ved å motvirke en ensidig estetiserende misforståelse av bygårdsanlegget. At nødvendighets- og livsoppholdsfunksjonene ved et såpass gammelt byanlegg er bevart, forteller viktig historie og forklarer og gir opplevelse av dypere sammenhenger. Det åpne, tidligere havearealet foran nr 10 er uvanlig og gir særpreg til området. Symbolverdi - Rådhusgata 8 og 10 har stor symbolverdi, som eksempel på vesentlig kulturminne, for mange mennesker i Sandefjord som opplever særlig nr 10 som et umistelig smilehull i en stadig mer enstonig betongpreget by. Fredning har i utgangspunktet folkelig oppslutning og man bør ikke undervurdere symbolverdien i forhold til vern som realistisk mulighet i entreprenørbyen Sandefjord. Begge gårdene bærer på en immanent symbolkraft og et uforløst potensiale i forhold til Sandefjords fortid som reder- og sjøfartsby. Særlig sett i relasjon til Midtåsens mer dramatiske aksentuering av de absolutte finansielle høyder, der Rådhusgata 8 og 10 representerer den jevnere manns karriere. 7

8 Pedagogisk verdi - Både Rådhusgata 8 og 10 bærer på et stort pedagogisk potensiale, både i sosialhistorisk og i arkitektur- eller byggeskikkhistorisk sammenheng. Rikdommen av daterbare bevarte eksteriørdetaljer som kan settes i ulike kontekster og bidra til forståelser på flere plan, gjør eiendommene til undervisningsobjekter. Den pedagogiske verdien økes med relasjonen til Midtåsen. Dette aksentuerer motpolene. Ikke minst forteller de bevarte bakgårdsbygningene tydelig om livet i en bygård på midten av 1800-årene og individualiteten i snekkerhåndverket DELFAKTOR 3: REPRESENTATIVITET OG FOREKOMST PÅ FREDNINGSLISTEN En uttrykt politisk målsetting for kulturminnevernet i nyere tid har vært at målet med fredningsarbeidet er å bevare et representativt utvalg bygninger og andre kulturminner av forskjellig type fra ulike tidsepoker og geografiske områder med tilknytning til alle lag av befolkningen. Det er en målsetting å komplettere fredningslistens utvalg. Det later til å være generell enighet om at bygningsmassen fra tiden før 1850 er overrepresentert på fredningslisten, mens det er store mangler for perioden etter Arkitektur/bygningshistorie - Jeg har gjennomgått alle enkeltfredninger av objekter oppført mellom 1825 og 1875 på Riksantikvarens database Askeladden, som inneholder alle fredede objekter i Norge. Et søk på fredede enkeltobjekter oppført mellom 1825 og 1875 resulterer i 179 treff på enkeltminner, herunder jernbanespor, naust, boliger etc. Søkeordet opprinnelig bolig gir 66 treff. Reduseres søket til bygårder ender vi opp med fire treff: De fire bygårdtreffene er Parkkvartalet i Oslo, oppført 1867 i tegl. Knudsengården eller Møllergården, Skippergata 11 Tromsø oppført 1820/30 i to etasjer, et klassisk herskapshus med helvalmet tak. Thoresens hus i Egersund oppført ca 1844 i halvannen etasje og uten likhetstrekk med Linaaeanlegget. Brodtkorpgården/ Christiegården i Kristiansund oppført henholdsvis 1786 og 1835, begge klassiske bygninger preget av det foregående århundret. Ingen av disse bygningene har tydelige fellestrekk med Linaaegården i Sandefjord. Det finnes bygninger oppført på 1700-tallet som i det ytre eller etter ombygginger kunne ligne på Linaaegården (eller Rådhusgata 8) i hvert fall i detaljering. Lignende vindusomramminger finnes på Føynegården og på Kossegården i Tønsberg. Kun Linaaegården har hele sitt dominerende fasadeutstyr bevart. Panel og gerikter, opprinnelige vinduer og belistninger. Linaaegården er en unik representant for 1850-tallet i sitt bevarte og autentiske ytre. Rådhusgata 8 og 10 står der i hovedtrekkene som da bygningene var nye i 1855/56 og viser den klassisistiske tradisjonen i overgangen til historismen, i enkel, borgerliggjort og forfinet Sandefjordsvariant. Sosial tilknytning - Rådhusgata 8 og 10 er bygget som skipsredergårder i en tid da yrket rendyrkes og ikke lenger kobles direkte til egen handel med varer som fordrer pakkboder etc. på egen eiendom. De to anleggene forteller om skipsrederi som eget yrke. Sosialt representerer anleggene en mellomklasse av oppadstigende forretningsdrivende som har forlatt landbruk eller handel, skipsføreryrke el. for å drive ren shippingvirksomhet. By- og skipsredergårdene Rådhusgata 8 og 10 er særegne fordi de mangler alle attributtene som fulgte med en maritimt tilknyttet gård tidligere: pakkhus, naust etc. Handels- og opplagsfunksjoner er borte, tilbake er kun bolig og tilknyttede funksjoner som trengs til livets opphold; bryggerhus, vedskjul, fjøs og stall. Skipsreder er blitt et yrke for seg og er mer lik en investor enn en tradisjonell handelsmann. Denne nye sosialt mobile og åpne klassen, har hatt godt fotfeste i Sandefjord der eiendomsforhold innen landbruk og tettstedets tradisjonelle tilknytning til maritim virksomhet la grunnlaget for en spesielt bred deltagelse i partsrederier som foregrep funksjonsmåten til moderne aksjeselskaper i sin organisering. Tatt i betraktning mangelen på fredede anlegg innenfor perioden 1825 til 1875, er det rimelig å anta at denne spesielle fasen i maritim historie fra før av ikke er representert på fredningslisten. KONKLUSJON Den spesielle, lette og usedvanlig harmoniske senempireutformingen til Rådhusgata 10 er i regional sammenheng av svært høy verdi. Bygningens eksteriør er blandt de fremste av sitt slag i Vestfold og kanskje i Norge. Rådhusgata 8 har en hovedform som er representativ for 1850-tallets byborgerbolig i Vestfold. Høy regional verdi. 8

9 Rådhusgata 8 og 10 utgjør sammen et unikt miljø og gatebilde fra 1850-tallet som det neppe finnes tilsvarende av andre steder i landet. Miljøet kan karakteriseres som av nasjonal verdi. Rådhusgata 10, hovedhus og bakbygninger (stall, fjøs, bryggerhus) representerer en type bygårdsanlegg som det på landsbasis finnes svært få tilbake av. Som komplett bygårdsanlegg har Rådhusgaten 10 nasjonal verneverdi. Rådhusgata 8 og 10 representerer en gründerperiode i norsk skipsfartshistorie som forløper til, og samtidig motsats til perioden etter 1900, som frembragte magnater som Anders Jahre. Den rendyrkede yrkesskipsreder som nytt historisk fenomen på Østlandsområdet fra 1840/50-tallet mangler ellers materielle uttrykk på fredningslisten og er etter alt å dømme lite utforsket. Spennvidden mellom 1900-tallets Midtåsen og 1800-tallets Rådhusgaten understreker betydningen. Rådhusgata 8 og 10 har sosialhistorisk verdi på nasjonalt plan. Rådhusgata 8 og 10 har begge stor grad av sammenhengende autentisitet i eksteriøret. Epoken og de historiske personlighetene bygningene representerer, assosieres med bygningene selv. Dette underbygger verdiene som det hittil er konkludert med. Det mangler ikke argumenter for å frede Rådhusgata 8 og 10. FRA NYGADEN TIL MIDTÅSEN Rådhusgata 8 og 10 har en dypere og mer spesiell historie enn betegnelsen kjøpmannsgårder skulle tilsi. Faktisk er betegnelsen noe misvisende da dette lille miljøet på sydsiden av Nygaden, senere Rådhusgata, opprinnelig ble til som et lokalt skipsredermiljø. Skipsreder Thor Andersen Hotvedt var først ute og bygget Rådhusgata10 i 1855/56. Samtidig bygget han Rådhusgata 8 på en deretter utskilt nabotomt og solgte denne til skipsreder Martinius Gogstad i Frem til over 1900 (rundt midten av 1900-tallet for nr. 10 sin del) skulle disse to karakteristiske eiendommene opprettholde en sterk tilknytning til det maritime og representere den første moderne generasjonen skipsredere som slo seg opp under oppgangstidene for sjøfarten fra 1845 til Første del av denne perioden utgjør Sandefjords fødsel som by og perioden er første fase i en utvikling som tar en ny retning rundt 1900 og ender med Anders Jahre og de store internasjonale formuene rundt midten av 1900-tallet. Både Rådhusgata 8 og 10 er oppført for skipsredere av en skipsreder. Begge gårdene opprettholdt sin maritime tilknytning til over 1900 da den maritime virksomheten skjøt opp til nye høyder og næringen endret karakter fra partsrederi til store kapitalansamlinger på færre hender. Denne maritime tilknytningen har vært sterkt profilert både gjennom familiene Linaaes og Hanssens eierskap til nr 10. Familiene satt spor etter seg, ikke bare med maritim næring som kulminerte etter 1900, men også gjennom samfunnsengasjement i politikk og avisdrift. Gårdene ble bygget i en periode som innledet og foregrep perioden da hvalfangsten etterhvert ble helt vesentlig i byens næringsliv. I 1813 ble Sandefjords administrasjon offisielt skilt fra Larviks, slik at byen fikk sine egne embetsmenn. I 1837, ved innføringen av formannskapslovene, fikk byen eget formannskap. Sandefjord ble dermed egen kommune. Ladestedet Sandefjord ble kjøpstad i Sandefjord ble i 1845 karakterisert som en landsby hvor eiendommenes hager, enger og hus markerte veiene som hadde grøftekanter og gresskant (hvor kyrne beitet) og tildels var åpne på begge sider uten markering. Man beklaget seg over overfloden av enger inne i tettstedet og mangelen på byggetomter. Det vekket forargelse blant de fremskrittsvennlige at byborgere holdt seg med landsbygda inne i byen istedenfor å fortette sentrale, ubebygde løkker. Rådhusgata 8 og 10 representerer en periode hvor utviklingen mot et urbant Sandefjord begynte. Etter hvert kommer tekniske fremskritt som understreker det urbane som gatebelysning og innlagt vann fra kommunale reservoarer. Et stort løft for byen var vannverket ved Bugårdsdammen, anlagt i 1870 årene. Av takstene fra 1884 fremgår det at Rådhusgata 8 og 10 da hadde fått innlagt vann. Sandefjord hadde 800 innbyggere i 1845, økte til i 1875 og i I midten av 1800-årene beitet kuer og hester innefor bygrensen - både på dertil egnede løkker og på gresstustene som vokste i veiene. Hjemmeøkonomien blomstret ennå og folk holdt seg med husdyr i byen. Skipsreder Andersen holdt f.eks. to stk. kveg på sin eiendom Rådhusgaten 10. Det var lite tilbake av dette rundt Sandefjord utviklet seg til et handelssentrum for områdene rundt, og løkkene ble bygget igjen. Sandefjord ble herjet av bybranner i 1900 og i Svært mange hus gikk tapt, men Rådhusgata 8 og 10 overlevde flammene. 9

10 For Sandefjord var sjøfart og fangst en motor i utviklingen. Velstand ble fordelt gjennom partsrederi og aksjeselskaper. Inntekter fra handel og annet ble investert i partsrederi, og det var der de store pengene ble tjent. Det ble skapt en ny overklasse som var åpen for rekruttering nedenfra. Småkjøpmenn, småbrukere og bønder investerte mindre summer i skipsparter. De fleste bønder rundt Sandefjord ble selveiere ettersom Treschow solgte skogfattig gods, og husmannsvesenet fikk derfor ikke fotfeste her. Kombinasjonen av jordbruk og skipsfart ble vanlig i området. Folketellingen 1845 forteller at 45% av befolkningen i Sandefjord ble forsørget gjennom jordbruk, resten av skipsfart og annet (Hougen). Den vanlige handelsmann sto ikke sterkt økonomisk. Av 109 handelsfolk hadde bare 17 betydelig intekt. I midten av 1800-årene ble rederivirksomheten på sett og vis demokratisert og inntektene tilfalt flere. Liberaliseringen av handelsregimet internasjonalt, gjennom opphevelsen av Navigasjonsakten i 1851, forløste gründerenergi, og Krimkrigen la grunnlag for formuer innen shipping. Gjennom perioden ble skipsfart en stadig viktigere næringsvei for ulike sosiale lag, der tidligere tiders redervirksomhet var preget av eksklusiv rekruttering. Det kan se ut som om rekrutteringen til rederstanden gjennomgikk en differensiering rundt midten av 1800-årene som kan sammenlignes med dannelsen av moderne aksjeselskaper med svært vid spredning av risiko. Denne utviklingen mot bredere økonomisk basis for å drive skipsrederi må også ha muliggjort for flere å slå seg opp som profesjonelle skipsredere med kun dette som yrke. Skipsreder fremstår i folketellingene på denne tiden som en yrkestittel der man tidligere i større grad baserte skipsrederi på kombinasjon med andre yrker, særlig handel med varer. Søk i folketellingen av 1801 bekrefter at skipsrederi da overveiende ble drevet i kombinasjon med andre yrker. Folketellingen av 1865 viser en utvikling mot rederivirksomhet som yrke for seg. På landsbasis fremstår i 1801 bare en håndfull mennesker som kun skipsredere. Denne situasjonen endres rundt midten av 1800-årene og det er rimelig å anta at Vestfold er et pionerfylke i landssammenheng innen rederivirksomhet. Rådhusgata 8 og 10 fremstår som sjeldne materielle uttrykk for denne nye utviklingen av en nasjonalt betydningsfull næring, og utfyller bildet fredede Midtåsen skaper av næringen. Den fredede Føynegården i Tønsberg på sin side, representerer den typiske tradisjonelle 1700-talls reder og handelsgård med hele sitt reportoar av bruksfunksjoner. Denne vurderingen tilfører saken om bevaring av Rådhusgata 8 og 10 et viktig og helt nytt moment og plasserer de to bygårdene i Sandefjord midt mellom Føynegården og Midtåsen. Mot slutten av århundret økte kravene til kapital slik at det ble vanskeligere å slå seg opp. Partsrederiene mistet etterhvert betydningen. Sjøen var av avgjørende betydning for dannelsen av sosiale klasser i perioden fra 1850 og fremover mot Sjøfarten ble en næring av nasjonal betydning. Utviklingen etter 1900 med store krav til inngangskapital, kulminerer som sosialt fenomen med Anders Jahres Midtåsen. Rådhusgata 8 og 10 representerer starten på denne utviklingen med en mer demokratisk fordelt og åpen maritim kapitalisme som over 1900 beveger seg i retning av enorme kapitalansamlinger konsentrert på få hender. Fra Linaaegården til Midtåsen kunne denne sosiale og økonomiske reisen kalles. I Sandefjord har denne historiske utviklingen og de to motpolene i hver ende av historien et fattbart materielt uttrykk gjennom henholdsvis Rådhusgata 8/10 og Midtåsen. TO SKIPSREDERGÅRDER FRA 1850-ÅRENE Panteregisteret for Sandefjord indikerer at Rådhusgata 8 og 10 er bygget samtidig av samme byggherre. Branntakstene fra 1856 viser at de er bygget samtidig. De to bygningene er på mange måter svært like og oppfattes som makkere. Linaaegården er likevel mer mondèn elegant i sin utforming og det kan være at Linaaegården var den første av sitt slag i Sandefjord - og satte i gang en motebølge. I dag er kun nr 8 og 10 bevart i en stand som vitner tilfredsstillende om det opprinnelige uttrykket. Flere trekk ved nummer 10 bør bemerkes som kontrast til nr 8. Linaaegården er smalere og lenger og slik at uttrykket blir slankere og mer høyreist som en lystgård i forhold til den vanligere bygningstypen. Nr 8 fremstår tyngre og i større grad tilpasset praktiske krav med færre vinduer. Nr 10 er absolutt symmetrisk i fasaden der nr 8 er asymmetrisk i sin vindusrytme. Nr 10 vender seg mot et offentlig rom med hage i forkant der nr 8 10

11 hegner om et lukket gårdsrom og dermed fremstår mer privat og mindre prangende. Nr 10 har utnyttet hele fasaden med vinduer, mens nr 8 har færre vinduer og fremtrer dermed noe mer tilknappet i uttrykket. Forskjellen sanses som mellom lystgården og den daglige boligen. Men begge er oppført i samme øyemed for den samme sosiale klassen. Linaaegårdens egentlig beskjedne 144m2 grunnflate vitner om måtehold parallelt med et formuttrykk som gir en følelse av rikdom. En forskjell mellom nr 8 og nr 10 er bruken av ulik raftepanel. Nr 10 har den for 1850-tallet moderne raften med stående staffprofil og flat rygg på nord, vest og øst fasadene. Sydfasaden mangler panel. Nr 8 har en tradisjonell rafte - flat rygg flanket av en tidsriktig svært liten staffprofil på nord og vest fasadene, men samme type rafter som nr. 10 på syd og øst fasadene. Også på vindusomrammingens profiler kan man observere interessante forskjeller. Begge har en meget fint utført empireprofilering med sikker detaljering. Forskjellene kan kanskje forklares med at det er benyttet forskjellige håndverkere eller byggmestre til de to gårdene. Hovedformen er den samme. Begge samstemmer ydmykt i samme hovedform, men er i detaljene preget av at det muligens stilles andre krav eller er benyttet en annen snekker/byggmester. Det må bemerkes at begge eiendommers hovedbygninger er utført med grunnmur av fint huggen sten mot offentlig rom og grovere bruddsten mot privat areal. Fint huggen sten var fremdeles uvanlig på denne tiden og dominerende først i 1870/80-årene. På begge gårder ser man når man runder hjørnet mot bakgården, at kravene til huggen sten blir noe slappere der almenheten ikke er betrakter. Takformen og utstikket er en sak for seg selv. Begge gårder har svært langt takutstikk - bortimot som på et sveitserhus. Men i motsetning til sveitserhuset er ikke taksperrene synlige og profilerte. Undersiden av taksperrene er dekket av panel. Ikke så uvanlig på 1700-tallet, men ikke helt i tråd med empirens vannrette innkassinger og profilerte overganger til vegglivet via gesimslister. Når man vender nesen opp og betrakter takutstikket på disse to bygningene forventer man nesten å se karnissprofilerte taksperreender som på et sveitserhus, men det ser man altså ikke. Et særegent trekk og kanskje en overgang mot sveitserstilens lange takutstikk og slake takvinkel, men uten de synlige profilerte sperreendene. At undersiden av takutstikket er panelt og uten gesimslist gir taket et vingeaktig svevende preg. Rådhusgata 8 og 10 er på mange måter senempire i uttrykket, men bærer samtidig på innflytelser som peker fremover. Forholdet til hage og offentlig rom er særpreget i tilfellet nr. 10. Der nr. 8 har langfasaden langs gateløpet og vender seg inn mot eget gårdsrom, vender nr 10 seg mot en byhave som rekker ut til Storgaten. Allerede i 1858 ble det oppført en veranda i to etasjer ut mot haven. Det innebærer at arealet var oppfattet og planlagt som have. En gjenbygging av arealet ville lukket havefasaden til nr 10 inne og det er liten plass mot Storgaten til nok et større bygg. Det skal finnes en tomteoppmåling fra etterkrigstiden som viser at havearealet en periode i nyere tid skal være eiet av naboen Storgata 7 (i følge nåværende eier). Pantebøkene bekrefter imidlertid at havearealet historisk har vært tilordnet nr 10 gjennom klausuler som hensyntar siktlinjer og gjennom faktisk eierskap. Den opprinnelige eieren av nr. 10, Thor Andersen Hotvedt og andre eiere foresto åpenbart klausulering av disse overdragelsene der forhold måtte berøre fremtidige interesser. Siktlinjene til Rådhusgata 10 ble sikret gjennom klausulering. Storgata 7 ble antagelig bygget noe etter 1873 og i 1874 ble havearealet skjøtet til Jean B. Linaae. Vi har ikke brakt klarhet i om eller når havearealet gikk tilbake til Storgata 7, men det må i så fall ha skjedd etter 1910 da enken etter Jean B. Linaae kunne ha behov for inntekter, eller under skipsreder Harris Hanssens eierskap til gården etter I motsetning til naboeiendommen Rådhusgata 10, ble nummer 8 tidlig delt opp i to leiligheter, men likevel har interiørene blitt spart for omkalfatringene som ble nr 10 til del. Eiendommen er blitt jevnere vedlikeholdt og tar seg godt ut i bybildet. I likhet med nr 10 har også nr 8 mye opprinnelig eksteriør bevart. Vedlikeholdssituasjonen for nr 10 er likevel bedre utvendig enn man får umiddelbart inntrykk av. Særlig de opprinnelige vinduene er av utmerket materialkvalitet. Det opprinnelige panelet har enkelte ventede skader, men ikke mer enn normalt for et hus som har stått lenge uten jevnt vedlikehold. LINAAEGÅRDENS HAVE Et meget særpreget trekk ved Linaaegården, Rådhusgata 10, er at hovedbygningen ligger tilbaketrukket fra hovedgaten Storgata og med gavlen mot nærmeste gate Nygaden (Rådhusgata). Det er uvanlig med slike villapregede haver midt i sentrum av en by, og da nr 10 ble oppført var området i starten av en utbyggingsfase. Allerede i

12 ble det oppført en veranda på havesiden slik at det må ha vært et reelt byggeforbud vest for bygningen dersom arealet opp til Storgata ikke tilhørte nr 10. Det har vært reist spørsmål om hvorvidt Linaaegårdens have faktisk har hørt til denne gården i eldre tid. Pantebøkene for Sandefjord by viser at det er riktig at deler av arealet mot Storgata tidlig ble skjøtet til naboeiendommen, men at det til gjengjeld helt siden 1858 har hvilt en byggeforbudsklausul på arealet mellom Linaaegården og Storgata. Havetomten, eller en del av den, ble ikke skjøtet tilbake til Rådhusgata 10 før i 1873, men før den tid var det også klausulert et reelt byggeforbud på parsellen. Før 1856 eide dels Thor Andersen Hotvedt og dels H. Johnsen tomtene som ble inndelt i matrikkelnumrene nr.112 og nr.114. Eksakte forhold til eiendomsgrenser er vanskelig å fastslå pga. manglende kilder, men et totalbilde av situasjonen fremstår. I 1856 ble nr.114 overdratt til Gogstad. I 1858 ble tomten matrikkel 115, gml matr. 49c skilt ut fra nr. 112, nåværende Rådhusgata 10. Den nye tomten matrikkel nr. 115 omfattet eiendommen som i dag heter Storgata 7. Året etter ble nemlig en mindre del av den nye tomten matrikkel nr.115 delt slik at matrikkel nr. 103, dagens Storgata 7, så dagens lys. Den delen av tomten som lå mellom hovedhuset Rådhusgata 10 og Storgata var belagt med byggeforbud og kunne ikke benyttes til annet enn have. Rådhusgata 10 og Storgata 7 ble gjennom klausuler sikret fri sikt mot Storgata uavhengig av eierskap til den strategisk plasserte parsellen. Under panteregisterinnføringen til Rådhusgata 10 er det gjengitt et skjøte med overføring av kjøpesum og skjøte fra H. Johnsen til Thor Andersen Hotvedt datert 1858 for 750 spd på en tomt som omfatter et areal ut mot Storgaten. Det klausuleres at ingen bygning må oppføres nærmere Storgaten enn 18 meter. Skjøde fra H.Johnsen til T.A.Hotvedt for 750spd paa den til dette matr.nr. og til gl.40 (n.m. 114) og gl.49 (n.m.115) hørende tomt mod 1) at ingen bygning maa opføres nærmere Storgaden end 10 favne; 2) ikke sælgerens hus (gl.n.m. 103) nærmere end 2 favne; 3) og ikke nær den sammesteds værende brønd; 4) og heller ingen bygning til sælgerens have beliggende nord for hans hus, dat. og thl. 15 december Målebrevene mangler, men lokaliseringen må nødvendigvis være vest for Linaaegården. Rekkefølgen Johnsen-Hotvedt er noe uklart fremstilt, men innføringen under Storgata 7 viser gangen i saken. Under innføringen til naboeiendommen Storgaten 7 finner vi at det i 1873 skjøtes en tomt fra Henrik Johnsen til Anton Stub med påhvilende klausuler. Dvs. med den derpaa hvilende forpligtelse m.h.til bebyggelse af den dertil hørende have for 1400 spd, dat. 31 aug. thl. 11 sept Året etter selger Anton Stub tomteparsellen med byggeforbud til Jean B. Linaae for 175 speciedaler. Skjøtet er som følger: Skjøde 1874: Undertegnede H.Stub tilstaa og erkjender ved dette skjøde til agent JBLinaae at have solgt og afhendet den til min gaard (matr.nr. 103 i Sandefjord hørende have eller tomt paa nordsiden af mit hus, hvilken have eller tomt begrendses af Linaaes have, Storgaden og mit hus`s veg(?), for den mellem os omforenede kjøbesum 175,- et hundrede og sytti fem specidaler. Da denne kjøbesum er betalt, saa skal bemeldte have eller tomt herefter følge og tilhøre kjøberen JBLinaae som en sand og ugjenkallelig eiendom og faste eie jeg for overdragelsen hans hjemmel efter loven. 1) Kjøberen maa ikke paa tomten bygge og sætte gjærder eller anbringe gjenstande, som kan hindre udsigten fra min gaard. 2) Kjøberen maa paa tomten ikke nærmere end 5 alen plante buske eller trær af den høide at de kan hindre udsigten fra 1ste etage, og heller ikke i haven anbringe trær af sådan høyde, at de skygge for udsigten fra 2den etage uden efter overenskomst mellem eiere af sælgers og kjøbers gaarde. 3) Jeg og efterfølgende eiere af min gaard forbeholdes ret til at istandsette udfallsrender fra melkeboden samt til at dække den med granbar i vintertiden. 4) Jeg og efterfølgende eiere af min gaard forbeholdes ret til den nødvendigste benyttelse af den lige udenfor min gaard liggende del af haven i tilfælde af min gaards reparation eller paabyggelse samt ret til anbringelse eller forandring af vinduer og tag efter ønske. Det sidste dog saaledes at alt tagdryp bortledes fra haven. Sandefjord den 20 mars A.Stub. Foranstaaende betingelser, forsaavidt de for mig ere forpligtende vedtages af mig som kjøber. Jean B. Linaae. Det er hevdet at havearealet mellom Linaaegården og Storgata ble tilført Linaaegården gjennom en eiendomshandel på 1950-tallet. Det er mulig, men da må haveparsellen ha blitt solgt ut fra Rådhusgata 10 enten av enkefru Linaae etter 1910, eller av senere eier skipsreder Harris. Parseller har åpenbart ført en omflakkende tilværelse, men har alltid oppfyllt Linaaegårdens behov for fri siktlinje vestover gjennom et klausulert og reelt byggeforbud. Det er ihvertfall hinsides enhver tvil at Linaaegårdens åpne areal vestover mot Storgata var en tenkt og villet situasjon allerede da eiendommene nr 8 og 10 ble bebygget og byggherren var en og samme person. Det åpne arealet i front er derfor å oppfatte som en planlagt situasjon. 12

13 SKIPSREDER ANDERSENS BAKGÅRD Bakgården til Rådhusgata 10 rommer to bygninger av stor interesse. Den eldste ligger innerst med langsiden mot nabogården nr 8 og utgjør en vesentlig og viktig vegg eller ramme for denne bakgården. Målene samsvarer med branntakstenes mål på stall-, fjøs- og bryggerhusbygningen som ble satt opp samtidig med hovedhuset i 1855/56. På gårdsfasaden mot vest og hjørnet mot nord er det eldre, om ikke opprinnelige, kledninger bevart. På nabosiden er panelet mest sannsynlig fra begynnelsen av 1900-tallet. Bygningen skal være delvis av tømmer og delvis av bindingsverk, og er fra 1856 og senere branntaksert slik. På baksiden mot nabogården er et opprinnelig empirevindu i stall og fjøsbygningen. På sydsiden er en dør av sen 1800-talls type. I branntaksten fra 1856 fastslås det at uthuset er oppført 17 1/2 alen øst for hovedbygningen. Dette samstemmer med eksisterende situasjon. Nåværende eier forteller at uthuset, eller deler av det, skal være fra ca og flyttet hit fra en annen plassering. Dette vil i så fall øke aldersdybden og verdien av uthusbygningen som en reminisens av det landbruksorienterte sentrum før 1850-årene. Det var på den tiden vanlig å gjenbruke eldre laft i nye anlegg. Mot Rådhusgata er en mindre bygning med gavlen mot gaten. Som på hovedbygningen har taket svaiet avslutning, men det er et saltak, ikke halvvalm. Panelet er opprinnelig og av samme type som hovedhusets panel. Vinduene med omramminger er nok yngre/sekundære, men er gamle. Er huset bygget nærmere 1870 kan de være opprinnelige. Bygningen er svært autentisk i den forstand at det meste av gamle materialer er på plass. Bygningen var i mange år skomakerverksted - noe som gir anlegget økt sosialt spennvidde. Skomakervirksomheten ble antagelig etablert rundt 1920-tallet og opphørte i Skomaker Fredås forteller at Jean B. Linaae tidligere hadde sitt skipsmeglerkontor her. Det kan være ombyggingen som ble utført i 1907 dreide seg om å innrede kontorer i bakgårdsbygningen mot gaten. I så fall har bakbygningen rommet et av Norges mest velrenommerte skipsmeglerfirmaer i firmaets ekspansjonsfase. LINAAEGÅRDENS BRYGGERHUS, SKOMAKERHUSET Av Bjørn Kvarenes, etter samtale med Oddmund Fredås, 27. april Den siste bruker av dette var skomaker Oddmund Fredås. Han ble født i 1928, og er således 83 år, men utstyrt med en usedvanlig god hukommelse. Fredås forteller at Jean B. Linaae drev skipsmeglerkontor i bygningen før skomaker Olaus Hasle etablerte seg der. Hasle var i familie med daværende eier Harris Hansen, og Oddmund Fredås begynte i lære hos Hasle som 19 åring, i månedsskiftet juli/august Hasle hadde vært i Amerika, og også på hvalfangst. Men før det hadde han tatt realskoleeksamen. Han forteller selv at han nok ikke var så veldig iherdig med skolearbeidet, men da han fikk greie på at han skulle opp til eksamen i engelsk muntlig, leste han hele pensum på 2 dager, og klarte seg! Han hadde Kristian Strømøy som lærer, men Strømøy hadde en del fravær, så de hadde mange vikarer. Handelsskolen tok han på kveldstid, slik at han lærte seg å føre regnskapene. Fredås overtok skomakerverkstedet 14. april 1956, og drev dette til han i 1995 flyttet verkstedet hjem til seg i Helgerødveien. Han har med andre ord 39 år bak seg som skomaker i Skomakerhuset, i tillegg til de 9 årene han gikk i lære. Når det gjelder selve lokalene, så kom man inn i et lite vindfang, og derfra inn i forretningen. Her var det en ekspedisjonsdisk, og bak denne hyller med sko. På sørveggen var der dør inn til selve verkstedet, og til høyre for denne flere hyller. I verkstedet sto maskinene. Der arbeidet skomakeren, og der spiste han nistepakka når han hadde tid. Livet som skomaker var så menn ikke noen dans på roser. Fredås forteller at ett år var han oppe i 4000 arbeidstimer, noe som skulle tilsvare ca 2 ½ årsverk i dag! Han arbeidet søndag som hverdag, jevnt over 80 og 90 timer i uka for å få pengene til å strekke til, og tok seg fri i alt 26 søndager. Noen hjelp utenfra i butikken så han seg ikke råd til å ha. Men hans kone arbeidet bak disken, hun skulle jo ikke ha noen betaling, forteller Fredås! 13

14 Og bygningen var så visst ikke beregnet på helårlig bruk, særlig var det gulvkaldt. En gang målte han 15 graders forskjell mellom gulv og hodehøyde! Husleia synes Fredås var beskjeden. Den var under 100 kroner i måneden da han begynte, og den fortsatte å være lav hele tiden. Kristoffersen (far til dagens eiere) kjøpte eiendommen etter Harris Hansen, og han var en grei husvert. Han hadde stadig håndverkere på eiendommen, forteller Fredås. Begge pipene på hovedbygningen ble revet og nye satt opp, og i tillegg ble taket lagt om. Konklusjon: Alt i alt må det vel kunne sies at det lille skomakerhuset rommer en ikke ubetydelig sosialhistorie fra etterkrigstidens Sandefjord. Og Fredås må definitivt ha vært en av de aller siste håndverkerne innen kvadraturen. Selv husker jeg ham som en hyggelig kar som alltid tok seg tid til en prat når jeg kom der som kunde. RÅDHUSGATA 10 - SKIPSREDERGÅRD GJENNOM 100 ÅR Hovedhuset og bakbygningen til Rådhusgata 10 i Sandefjord ble oppført i 1855/56. I april 1856 ble hovedbygningen taksert som uferdig men oppført, slik at tømmerkjernen mest sannsynlig ble oppført før vinteren 1855/56. Gaten som i dag heter Rådhusgata, het den gangen Nygaden. Tomten ble skilt ut fra matrikkel 49 og fikk i 1856 betegnelsen 49a. Senere gikk man over til matrikkelbetegnelsen 112 til Nygaden. Rådhusgata 10 ble oppført av skipsreder Thor Andersen Hotvedt. Han er den første branntakstens rekvirent. Om Thor Andersen står det i Hougen, Sandefjords historie at Jonas Chr.Andersen, H.O.Paust, A.Melsom, E.M.Nielsen, Joh.L.Grøn, Joh.Olsen, Thor Andersen, Joseph Lyman, J.O.Berggreen og Erich Bøckmann eier alene eller sammen med andre hvert sitt fartøy av størrelse fra 93 helt ned til 3 1/2 kom.l. I Sandefjords historie bind 2, side 39 står det: Også Brynhil Haraldsens nabo Thore Andersen Hotvedt hadde nogen skuter, om enn ikke så mange. Han flyttet siden (1858) til Sandefjord, hvor han kjøpte gård i Nygaden (nu Rådhusgaden 10). Han eide 1854 Briggen Paladin, var 1861 medreder i Cyprian, Brynhil Haraldsen og Even Haugheim, hadde 1862 briggen Balder, og eide 1868, sammen med P.Tobiassen og H.S.Iversen briggen: Ora et labora, som strandet De mer velstående partsrederne dannet mindre selskaper, gjerne med slekt som partnere. Småkårsfolk kunne danne folkerike partnerskap som kunne ligne moderne aksjeselskaper. Denne bredden i rederinæringen medførte en jevnere velstand enn den senere konsentrerte redernæringen. Rådhusgata 10 var opprinnelig et moderat men herskapelig bolighus, et byborgeranlegg, oppført for skipsreder Thor Andersen. Eiendommen forble tilknyttet skipsfart gjennom de neste eierne, far og sønn Linaae, og deretter Linaaes enke. Til sist og lengst, Harris Hanssen. Anlegget ble oppført med fjøs og stall i tillegg til de vanlige bryggerhusfunksjonene. At alle bygningene i anlegget har overlevd til i dag er uvanlig og representerer et særegent innslag i et bybilde. Av kildematerialet forstår vi at anlegget opprinnelig ble oppført med et eget uthus og stall/fjøsbygning som etter takster og kart å dømme er den samme som i dag finnes på eiendommens sydøstre del, grensende til nr 8. Noe senere, antagelig på 1860-tallet, ble det i tillegg oppført en mindre bakbygning helt ut mot Rådhusgata. Denne er senere knyttet sammen med stall/fjøsbygningen med et mellombygg. Anlegget ble oppført i utkanten av datidens Sandefjord sentrum, i et område som da var på vei til å bli svært sentralt. At byggherren var tidlig ute kan forklare at det ble prioritert å anlegge en have i front av hovedhuset. Haven og hovedbygningens tilbaketrukne posisjon i forhold til hovedgaten Storgata utgjør i dag en usedvanlig og sjelden situasjon så sentralt i en større by. Anleggets bygningsmessige og sosialhistoriske utvikling kan følges gjennom branntakster og folketellinger. 19. april 1856 rekvirerte skipsreder Andersen branntaksering av et nytt hus under matrikkel 49 i Sandefjord. Hovedhuset var av tømmer, i to etasjer med bordtak og lå på søndre side av Nygaden. Huset var 25 alen langt, 14 alen dybt og 9 1/2 alen høyt fra grunnmuren til gesimsen. Det var 6 rom i hver etasje, men ingen innredning. Totalt 26 fag vinduer, men kun en tofløyet dør. Uthuset var oppført av tømmer og bindingsverk i en etasje med bordtak. Det var 27 alen langt, 10 alen dybt og 4 1/2 alen høyt fra grunnmur til gesims. Uthuset var avdelt i 5 rom og uinnredet bortsett fra et fungerende lokum. Uthuset var oppført 17 1/2 alen øst for hovedhuset. Hovedbygningen ble taksert til 950,- spd. og uthuset til 200,- spd. Eiendommen fikk matrikkelnummer 49a (senere endret til 112). 14

15 29. april 1858 ble eiendommen taksert på nytt. Nå var 8 av hovedbygningens 11 værelser malt og tapetsert. Det var innredet kjøkken med grue og pipe fra grunnen, 1 spiskammer og to kleskammer. Det var også satt opp en pipe på bjelkelaget og installert trapp gjennom etasjene og helt opp på loftet. Totalt 29 fag vinduer samt 15 enkelte og 8 tofløyede dører. På hovedbygningens vestre side var det ført opp en altan med utgang fra annen etasje. I første etasje omgitt av et flettverk. Taksten for alt dette ble nå satt til 2430,- spd. Uthusbygningen var nå tegltekt og innredet til fjøs og stall, bryggerhus, et kammer - det var satt opp en bakerovn og det var grue med pipe fra grunnen. En tofløyet dør og 8 enkelte, 2 fag vinduer og et rom, alt taksert til 400,-spd. Rundt eiendommen var et 73 alen langt gjerde taksert til 30,- spd. I folketellingen fra 1865 beskrives beboerne i Rådhusgaten 10. Eier er fremdeles skipsreder Thor Andersen (46) gift med Karen Anne, født Gulliksen (40), begge fra Sandeherred. Tjenestepiken het Oline Larsdatter (32), var ugift og fra Vallø. De hadde en losjerende ved navn Vilhelm Hvit (60) som var proviantforvalter fra Sandefjord. De holdt to stykk kveg på fjøset. I 1875 var eieren skipsmegler, agent og reder Jean Borely Linaae (1835) fra Porsgrunn gift med Mathilde (1840) fra Tønsberg. Barna deres het Jean (1860), Ole B. (1861), Stine (1869), Meta (1872) og Jørgen (1875), alle født i Sandefjord. Jean jr. arbeidet som kontorbetjent men ble forsørget av faren. Tjenestepikene Christiane Jacobsen (1848) og Stina Pedersen (1853) var begge fra Sandefjord. 14. juni 1884 rekvirerte eier Jean B. Linaae takst av eiendommen og våningshuset ble beskrevet som tidligere. Størrelsen ble nå oppgitt i meter: 16 meter langt 9 meter dybt og 6 meter høyt fra grunmur til gesims. Uthusbygningen av tømmer og bindingsverk ble oppgitt som 17,40 meter lang 7.60 dyb, 2,70 fra grundmur til gesims. Det var kommet til en enkelt dør, ellers er beskrivelsen som før. I 1884 taksten nevnes en ny bygning som også refereres til som taksert i En bygning av tømmer bordkledt og tegltekt, står paa en en meter høy grunnmur, 5,20 meter lang, 2,80 meter dyp og 3,15 meter høy fra grunnmur til gesims. Den inneholdt 2 malte og betrukne værelser, 1 bod og 1 entre, hadde 3 vinduer, 4 dører og 1 loddpipe fra bjelkene. Takst for grunnmur og 1 huggen stentrapp kr 280,-. Bygningen, kr 1360,-. Det var også 41 meter planke- og stakittgjerde om have og gårdsrom, takst kr. 240,- Eiendommen hadde da innlagt vann fra byens hovedledning - med 4 kraner og 2 vasker, taksert til kr 200,-. I 1900-folketellingen ble eiendommen karakterisert som bestående av et alminnelig våningshus og sidebygning med 2 værelser, bryggerhus og uthus. Nå hadde skipsmegler og skipsreder Jean B. Linaae (1860) overtatt eiendommen. Han var gift med Anna (1867), begge fra Sandefjord. Barna het Meta (1891), Jean B. (1895), Fredrik (1897) og Mathilde (1900), alle fra Sandefjord. Tjenestepikene het Kristiane Olsen (1871) og Elise Erlandsen (1882) begge fra Sandeherred. Skiprederfirmaet Jean B. Linaae ble dannet i 1859 av konsul O.C.Berrum som en filial av hans firma i Tønsberg. 11. september 1860 overtok svigersønnen Jean B.Linaae firmaet i Sandefjord under sitt eget navn. Han døde 51 år gammel i 1886 og sønnen med samme navn overtok firmaet. Både far og sønn var aktive i lokalpolitikken og sønnen var formann for Sandefjord Høyre og ble byens ordfører. Han døde 48 år gammel i Enken Anna drev forretningen videre, først med N.A.P.Staubo som bestyrer og etter 1914 A.Norman-Larsen frem til I 1921 overtok sønnen Jean B.Linaae ledelsen av firmaet og fra 1925 eierskapet. Han var 26 år gammel da han overtok og var utdannet på megler og rederkontorer i Norge og i utlandet. Etterhvert fikk firmaet sin hovedvirksomhet med hvalfangst og hadde agentur for de fleste større norske linjerederier på utlandet. Amerikalinjen, Syd-Amerikalinjen, Wilh.Wilhelmsen, Fred Olsen & Co, Søndenfjeldske etc. Firmaet fikk også agenturet på det første norske passasjerflyselskapet Fred Olsen & Bergenske A/S. Firmaet var også lokal agent for Lloyds London. Firmaet Jean B.Linaae var gjennom 1800-årene eksponent for provinsrederstanden, men utviklet seg på 1900-tallet til en av de store norske aktørene i den nasjonalt viktige maritime næringen. Av et brev fra Jean B. Linaae til bygningskommisjonen fremgår det at han i 1904 søkte om lov til å bygge om den gamle åpne verandaen til en ny innelukket veranda med balkong: Fremspringet i luften ud fra hovedbygningen er der nu alligevel, det vil ikke blive større enn det nu er; Kuns vil Luftaabningerne mellem de nu værende aabne Stolpeværk blive lukket med Glas og lidt mere Træ. På samme tid ble det anmeldt et lite bislag til hovedinngangen på gårdssiden. Den innelukkede verandaen ble åpenbart oppført som beskrevet. Av en søknad til bygningskommisjonen datert 1907 fremgår det at Jean B. Linaae ønsket å gjøre en del endrin- 15

16 ger med den gamle uthusbygningen som opprinnelig inneholdt fjøs, stall og bryggerhus. Den nordre, tømrede delen mot Rådhusgata inneholdt bryggerhus og rullebod. Mellombygget sydover inneholdt vedskur utført i bindingsverk. Søndre del inneholdt et større tømret rom. Østre del av vedskuret ble søkt skilt fra vestre del med en skillevegg og slått sammen med rulleboden og supplert med et vindu. Ytterveggene i det gamle vedskuret var oppført i panelt bindingsverk og skulle nå forsterkes. En dør mellom bryggerhus og vedskur ble søkt flyttet til vedskurets vestvegg som inngangsdør. I den tømrede delen av uthuset i syd ble det søkt innredet to stykk privet og nedgravd en kum under søndre endevegg. Privet og gangtilbygg mot den tømrede delens vestvegg ble søkt revet. Bryggerhusets pipe ble søkt endret til loddpipe. Den sto da direkte på loftsbjelkene. Av søknaden fremgår det at de gamle uthusbygningene er bevart, men noe endret, særlig innvendig. Ad Raadhusgaden 10 Hr Linaaes Andragende om Indredning af Privet mv tilbagesendes Den ærede Bygningskommision med den udtalelse, at de anmeldte Arbeider antagelig maa blive at indvilge, forsaavidt Nedrivning af den overdækkede Gang angaar, Nedrivning af det gamle Privet samt opbygning af ny Kum og Privet i det tømrede Hus,,C, Idet det forudsættes, at Kummen og Privetets Afstand fra Nabogrund mv bliver overstemmende med Bygningsloven. Heller ikke vides noget til Hinder for Ombytning af en gammel Skorstenspibe med Lodpibe samt Flytning af sidsnævnte tilligemed de der tilhørende Ildsteder bort til en Væg i Forbindelse med Gjenfylding med Tømmer eller Planker af Døraabning mellem Bryggerhus G og Vedskur E samt flytning af den Udtagne Dør til Bryggerhusets Ydervæg mod Gaardsplads. Med hensyn til Udvidelse af Strygerværelse F stiller Sagen sig mere tvivlsom, men antages dog Bygningslovens Bestemmelser gjort fyldest, naar den der af Skuret E Ydervæg, der senere skal gjøre tjeneste som Ydervæg for det udvidede Strygeværelse, altsaa i 2,70 m Længde og i mindst 2,5 m Høide over Gulvet, udføres af 1 Stens Mur. Vindu mellem Strygeværelse og den resterende del af Vedskur E antages ikke at kunne tillades, da nemlig den kompakte Skillevæg skal være uden Aabning; derimod forkommer det mig, saafremt der for øvrig haves Hævd paa Vindusaabning mod Nabo, at der fra Bygningslovens Side intet væsentligt kan være at erindre mod, at dette vindu flyttes til et vilkaarligt Sted paa Ydervæggen af det gamle (altsaa ikke udvidede) Strygeværelse F. Sandefjords Stadsingeniørkontor, Den 1ste Oktober 1907, Ærbødigst Etter 1908 var enken etter Jean B. Linaae, Anna Linaae, eier av eiendommen. Hun drev skipsmeglerforretningen videre. Tre barn var kommet til utover de fire som er nevnt i 1900-folketellingen. De het Rachel (1902), Gudrun (1904) og Reidar (1906). Tjenestepiken het Helene Breiby (1877) og var fra Tjølling. I 1910 søkte enkefru Anna Linaae om tillatelse til å oppføre et utvendig trapperom av mur. Eksisterende trapperom ble søkt endret til entre, og et værelse inndelt til pikeværelse, spiskammer og anretning. I 1911 ble det søkt kommunen om å støpe sementgulv i bryggerhuset. I 1914 søkte daværende Harris Hanssen om tillatelse til å innrede hovedbygningens loftsetasje. Søknaden ble anbefalt av bygningskommisjonen, men ikke utført. Tegningene viser oppførelse av en stor gjennomgående ark i oppsluttende stil. Sannsynligvis eide Hanssen Rådhusgata 10 fra Enkefru Linaae flyttet da til Oslo. I 1916 ble eiendommen Rådhusgata 10 tinglyst skjøtet fra Linaaes enke til skipsreder og kemner Harris Hanssen. Harris Hanssen eide en rekke skip og mistet flere under første verdenskrig. Anders Jahre ville gjerne inngå kompaniskap med Hanssen da Jahre var i etableringsfasen forteller familien, men Hanssens kone Kristine var en ivrig misjonskvinne og motsatte seg eventyret. Hanssen tok revisoreksamen og ble kemner i Sandefjord og samtidig revisor for Kosmos. Familien Hanssen var de som bodde lengst i Rådhusgata 10. I 1959 kjøpte Kr. Kristoffersen gården av enkefru Kristine Harris Hanssen. Klausulene på hagen ble deretter avlyst av den nye eieren. I 1969 ble det søkt om oppføring av en kiosk i hagen ut mot Rådhusgaten. Smijernegjerdet rundt hagen ble planlagt fjernet og hagen asfaltert og møblert med utemøbler. Rundt hagearealet skulle det isteden anlegges blomsterbed. I 1982 ble hovedbygningens og sidebygningens tak lagt om med ny taksten. Lagerbygningen fikk platetak. I motsetning til naboeiendommen Rådhusgata 8, ble nummer 10 ikke tidlig delt opp i flere leiligheter, men første etasjes interiør fikk hard medfart i annen halvdel av 1900-tallet da 2/3-deler av første etasje ble slått sammen til ett stort rom av hensyn til forretningsutleie. Utleien av første etasje til et reisebyrå fungerte frem til Reisebyrået hadde leid lokalene siden En frisør som leiet i annen etasje flyttet ut året etter, mens en sydame holdt stand noe lenger. 16

17 RÅDHUSGATA 8 - EN SKIPSREDERNABO Hovedhuset til Rådhusgata 8 i Sandefjord ble oppført i 1855/56. Panteregisterinnføringen fra 1856 forteller at eiendommen med nyoppført hus da ble overdratt fra Thor Andersen til Martinius Gogstad. Andersen er i en del sammenhenger oppført med gårdsnavnet Hotvedt. Branntaksten fra 1856 forteller at bygningene på tomten er nyoppført og at eiendommen får matrikkelnr. 49b. Det finnes et målebrev fra 1858 som viser tomten og antagelig en branntakst fra samme år. Deretter mangler branntakster frem til Tomten ble skilt ut fra matrikkel 49 og fikk først betegnelsen matrikkel 49b, deretter nr 114 til Nygaden. I dag heter eiendommen Rådhusgata 8. Første eier og byggherre til Rådhusgata 8 var Thor Andersen, men så snart huset var ferdig solgte han det til skipsreder Martinius Gogstad gift med Marit Andrea Larsen. Det sies at hun fikk huset oppført som bryllupsgave. Det kan tenkes at Andersen oppførte huset på bestilling fra Gogstad og at huset da virkelig var en bryllupsgave til hustruen Marit. Om Martinius Gogstad står det i Hougens Sandefjords historie: nye folk som nu har arbeidet seg frem i første linje: Jonas Christian Andersen og hans sønner, Søren Lorents Christensen og siden hans enke Otilie Christensen, Mikkel Tolvsens sønner Lars Christensen og hans senere enke Lovise, Fredrik Høst, Martinius Gogstad, Ole Hansen Sværstad, o.s.v. - alle sammen Sandefjordsfolk. I 1856 på samme dag som Rådhusgata 10, ble også Rådhusgata 8 branntakstert: Aar 1856 den 19 april til et på tomt matr.nr. 49 i Sandefjord opført nyt Huus for efter requisition fra skipper Gogstad at taxere dette Huus til.. Vaanhuus af tømmer, 2 etager med bord liggende paa den søndre side af Nygaden.. 25 alen lang, 15 alen dyb 9 ½ alen høi. uindredet i det hele, men afdelt i 12 rum, ovenpaa loft og under huset kjelder, der findes for tiden i denne 14 fag vinduer. Taxt 900spd. Denne bygning gives matrikkel nr. 49 litra b. Folketellingen av 1865 forteller om skipsreder Martinius Gogstad (32) gift med Marit Andrea født Larsen (33) og sønnen Albert (9). Alle fra Sandeherred. Tjenestepiken Jentine Caroline Jensdatter (20) kom fra Stokke. I 1875 var huset delt i to leiligheter. I den ene residerte skipsrederenke Minna Gabrielsen og i den andre rentenist Klavenes. Folketellingen av 1875 forteller om skipsrederenke Minna Gabrielsen (1811) med døtrene Petterea ( husholderske) og Justa (1852). Tjenestepiken het Anne Christiansen (1853), alle fra Sandefjord. De delte hus med rentenist Annetonete Klavenes (1801) med datteren Charoline Frederike (1837). I 1886 ble eiendommen branntaksert for Oluf Jacobsens konkursbo. Forrige takstforretning fra 1874 har ikke latt seg fremskaffe. I 1874 ble eiendommen taksert til 3020,- spd. Våninghuset er i 1886 beskrevet som to etasjes i tømmer, bordkledt, malt og tegltekt. 15,10 meter langt, 9,40 meter dybt og 6 meter høyt fra grunnmur til gesims. Gråstensmuren opp til 1 meter høy og kjeller under en del av huset. Første etasje var innredet med 5 malte og tapetserte værelser. Det var kjøkken med grue i første etasje samt en entre med trapp til annen etasje, hvor det var innredet 5 værelser og ett kjøkken. Taksten nevner en komfyr som må ha tilhørt kjøkkenet i annen etasje. Fra entreen i annen etasje var det trapp til loftet. Totalt 23 dører og 21 vinduer, en pipe fra grunnen og en fra bjelkelaget. På eiendommen var det en uthusbygning av tømmer og bindingsverk, 13,20 meter lang, 4 meter dyp og 3,45 meter høy fra grunnmur til gesims. Innredet til bryggerhus med grue og bakerovn. Det var også et værelse, et vedskjul og et lokum. Totalt 8 dører og 4 vinduer. Uthusbygningen var bordkledt, malt og tegltekket. Om gårdsrommet var det et gjerde med 2 porter. På 1890-tallet var H.I. Torp eier og i 1899 ble eiendommen skjøtet fra Hans A. Iversen og Johanne Iversen til veterinær Lekve som eide frem til I 1896 ble bygningen taksert igjen, men da etter forlangende fra ny eier Hans J. Torp. Entreen var nå avdelt i to rom. Et panelt værelse var nå innredet på loftet og det var lagt loftsgulv. 22 vinduer og 24 dører. Det var nå oppført en veranda mot gårdrommet. Verandaen var tegltekt og derfor neppe altan til annen etasje. Uthusbygningen var i hovedsak som før. Det var nå oppført et eget privet 2,40 x 1,70 meter. Hovedhuset med veranda og innlagt vann og 4 kraner ble nå taksert til ,- kr. Uthuset med innlagt vann ble taksert til 910,- kr. I 1899 ble eiendommen skjøtet fra Hans I. Iversen og broren Johannes til veterinær Lekve. Den maritime tilknytningen videreføres i 1900 av skipsfører Oscar Ellefsen, mens den andre leiligheten tilhørte dyrlege Torkjell 17

18 Lekve. Lekve leide ut til arkitekt Fritz Holland og husbestyrerinne Karen Jacobsen. I første etasje ble to rom avdelt og brukt som kontorlokaler for veterinær Lekve. Disse to rommene er senere benyttet til advokatkontor, skrivemaskinagentur, plisséfabrikk, grafisk design, husflidslokale og kunstateliér. Folketellingen av 1900: Kontrolldyrlege Torkjell Lekve (1864), den ugifte datteren Thekla Ragnhild Lekve (1889), begge fra Ulvik i Hardanger. I husstanden bodde også husbestyrerinne Karen Jacobsen (1840) fra Nøtterøy og Fritz Holland (1875) fra Kristiania. Den andre husstanden besto av skipsfører Oscar Ellefsen (1866) gift med Kirsten (1879), begge fra Fredrikshald, samt tjenestepiken Agathe Olsen (1883) fra Sandefjord. Historiker og rektor Knut Hougen sammen med sin kone leide i 2 etasje. Det var her han skrev Sandefjords historie i 2 bind. I følge hans barnebarn, Kari Hougen, bodde besteforeldrene i huset fra I 1939 ble eiendommen taksert for eier veterinær Lekve. Da var trappegangen ombygget, det var innredet to badeværelser og det var gravet ut kjeller under hele bygningen. Grunnmuren var understøpt med betong. Hovedhuset ble nå taksert til kroner ,-. Lekve var svært historieinteressert. Han var museumsbestyrer på Bymuseet i Sandefjord og var med på å opprette Norske Museers Landsforbund. Hans ugifte datter Thekla bodde på pikeværelset på loftet, husets vestre ende. Hun underviste på en kjøkkenskole i Drammen. Enken etter Lekve solgte huset i I 1958 gikk eiendommen over til Haakon Christensen og Rakel Christensen. Huset har siden vært i familiens eie og nåværende eier er Eidi Christensen. Da Haakon og Rakel Christensen kjøpte huset, leide familien Ole I. Lønne f og hustru Hansine Alvilde f med barn 2 etasje, fra 1940 og til omkring De drev sykkelforetning i Storgata 7. Senere rundt 1963/ 64 flyttet nåværende eier Eidi Christensens besteforeldre opp i annen etasje og Liv Ranberg med datteren Janne leide i 1. etasje. Liv Ranberg drev plissèfabrikken i den del av huset som har vært drevet som forretningslokale fra veterinær Lekves dager. Haakon Christensen ( ) var sjøkaptein. Han startet som klinkegutt i 16-års alderen og gikk deretter gradene ved å ta styrmannsskolen og skipperskolen. Han seilte på Asia, mange år i Sørishavet til Grytvika og seilte under hele krigen i konvoi over Atlanteren mellom Nord-Amerika og Europa. De siste år seilte han som kaptein på skipet Calpion Star (Rederi; Argentina de Pesca). Rakel Christensen ( ) var hjemmeværende og deltidsarbeidende i skoforretning i byen. Rakel Christensen overdrog huset til sitt eldste barnebarn, Eidi Christensen i Siden da har huset vært utleid. Fra 1980 leide Haakon Christensens søster med mann, Jane ( ) og Robert Jacobsen ( ) 1. etasje frem til Den opprinnelige privetbygningen ble revet i 1987 på grunn av råte. På samme sted ble det i 1993 satt opp en enkel carport. Uthuset var delvis i dårlig forfatning og ble revet i 1990 etter pålegg fra Sandefjord kommune. Nytt uthus satt opp i Det er oppført på samme sted som det opprinnelige, men trukket 2.0 meter fra naboen i øst (Rådhusgt 6) etter krav fra kommunen. Huset er tegnet av arkitekt Roar Tollnes med hensikt å gi et uttrykk opp mot det gamle uthuset. Dette er videre forsterket ved bruk av malt panel og tegltekking. Noen av de opprinnelige vinduene fra det gamle uthuset er satt inn i nybygget. Taket på hovedhuset ble rehabilitert og lagt med glasert taksten i Nye vannledninger ble lagt 1990, varevinduer satt inn i hele huset ca Nytt kloakkanlegg ble lagt i 2002 og skraping og maling av huset har vært utført en rekke ganger. Rehabilitering av begge piper, begge bad, begge kjøkken og det elektriske opplegg skjedde i perioden 2004/05. Eidi Christensen mottok Bevaringsprisen 2007 av Foreningen Gamle Sandefjord for pietetsfullt vedlikehold av Rådhusgata 8, og for sitt verdifulle engasjement for a redde omkringliggende trehusmiljø, deriblant Linaaegården. 18

19 RÅDHUSGATA Over: Kommunalt kart som viser dagens situasjon rundt Rådhusgata 8 og 10. Til venstre: Kart over omegnen av Sandefjord, ikke datert. Til venstre: Reisekarte 1855 nach Sandefjord. Nygadens vestre del er lite bebygget. Over: Kart Eiendommenes bakbygninger er til dels ikke inntegnet og bygningens proporsjoner er ikke innbyrdes samstemmige. Under: Kart Begge anleggene fremtrer som opprinnelig. Til venstre: Sandefjord bye med dens badeanstalt Ingen avmerking av enkeltbygninger. 19

20 Over: Tegninger til fasadeendring av Rådhusgata 10 anno Søker er skipsreder Harris Hanssen som ønsket å bygge ut loftet ved å sette opp en gjennomgående ark i oppsluttende stil. Resten av fasaden er som i dag, men det ser ut som det var rekkverk av tre på altanen. I senere år har det vært et rekkverk av jern. Under: Snitt av bygningen inklusive den planlagte arken som aldri ble oppført. 20