Okhaldhunga. Med sekken full av strikkevarer fra bestemødre og tanter, melkesjokolader, brunost og

Transkript

1 Okhaldhunga Nepal - «Gudenes bolig» Med sekken full av strikkevarer fra bestemødre og tanter, melkesjokolader, brunost og diverse andre nødvendigheter, satte vi snuten mot Nepal, Katmandu. Vi ankom et utrolig fargerikt land, med trivelige mennesker og nydelig natur. Landet har nett fått en ny grunnlov, noe som har ført til en stor politisk konflikt i landet. India fulgte opp med å boikotte all eksport til Nepal og deriblant diesel og bensin, noe vi merket fort. Taxiprisene var firedoblet, bussene stappfulle og veiene så godt som uten privat transport. Vi ble derfor kastet fort og brutalt inn i kollektivtransportens verden i Katmandu. Heldigvis er Nepalesere utrolig hjelpsomme, og særlig når de ser bortkomne utlendinger, «videisier». Så vi kom oss rundt i fulle busser, der vi hang ut dørene eller praktisk talt satt på fanget til andre (mens noen var så heldig å få sitte ute i friluft på taket). I Nepal er religion en stor del av kulturen, der de fleste er enten hinduister eller buddhister. Det merkes blant annet med kastesystemet, som selv om det er avverget, fremdeles påvirker menneskenes daglige liv. Religion er i tillegg dypt innprintet i kunsten, litteraturen og musikken. Og mange turister kommer langveis fra for å se deres storslåtte templer, noe vi var så heldig å få litt tid til. 1

2 Fra Katmandu til Okhaldhunga ble kontrastene store. Okhaldhunga er en liten landsby 1600 mho, øst i Nepal. Der er det tjukt av nydelige, vidstrakte rismarker og det vi kaller «fjell» (som i følge nepalesere er mer «åser»). Sykehuset, Okhaldhunga Community Hospital, ligger ca. 45 minutter å gå fra Okhaldhunga sentrum, «basaren». Et lite tettsted med blant annet et «bondens marked» to ganger i uken og noen boder med det mest nødvendige. Der fikk vi alle en ny snacks favoritt til erstatning for den norske melkesjokoladen - nemlig Snickers! Det Buddhistiske tempelet, Swayambhunath, apetempelet. Og bønnehjul som kan forstås som bønn når de snurres på. Okhaldhunga Community Hospital 2

3 På sykehuset følte vi oss velkommen med en gang, da vi ble tatt vell i mot av en sprudlende sykehusdirektør, med en latter man gjerne vil ta med seg i lomma. I tillegg møtte vi Erik Bøhler, norsk overlege ved sykehuset, som gjorde at vi gledet oss til praksis. Han informerte oss om hvordan dagene ville bli og ga oss en omvisning på sykehuset. Sykehusområdet i Okhaldhunga er stadig under utvikling og visjonene er mange. Området inneholdt nå blant annet en stor og ny poliklinikk, et tuberkulosebygg, små sengeposter, sosialkontor og et mødreventehjem med ernæringssenter. Et nytt og stort sykehus er under oppbygning, noe som vil gi bedre kapasitet og behandling. Både kvinner og menn jobber hardt (særlig kvinnene) med byggingen. Totalt var det nå 32 sengeplasser, men det Overnattingstur med sykehusdirektøren. Soloppgang over Himalayafjellene er nesten alltid flere pasienter. Sykehuset gir behandling til alle slags pasienter, og mange kommer langveis fra, gjerne noen dagsreiser til fots. Her må alle ha med seg pårørende som kan hjelpe til med hygiene og ernæring, og blir diagnosen for komplisert anbefales pasienten å dra til Katmandu. Dette fikk vi sett et eksempel på i praksisperioden da en pasient kom inn med alvorlige skader, men ønsket likevel ikke å reise inn til storbyen (mest på grunn av økonomien). Han viste oss også hvor utrolig tøffe mange av de nepalske 3

4 pasientene er. Det var en 61 år gammel mann som hadde falt ned et stup på 7m. Han hadde klart å krabbe til broren som bodde i nærheten, der han ble liggende en uke. Mannen tenkte ikke på å dra til sykehuset da de ikke hadde penger, men en uke senere hadde han ikke lenger noe valg. Han hadde ikke urinert på en uke og magen var stor og blå. Så han ble bært til sykehuset på en båre. Bekkenet var brukket, han hadde ruptur i urinblæren og bukhulen var sprengfull av flere liter blod og urin. Kreatinin-nivået i blodet var skyhøyt (10mg/100ml, øvre grense er 1,3) og han hadde stort behov for akutt kirurgisk behandling. Hildegunn var med og observerte denne operasjonen som var en stor utfordring for legene. Andre postoperative dag fikk pasienten spørsmål om hvordan han hadde det, og det han svarte var at appetitten ikke var helt på topp, men ellers følte han seg bra. Dagene i Okhaldhunga gikk utrolig fort, da vi for det meste tilbrakte tiden på sykehuset. På fridagene tok vi gjerne turen opp i basaren, utforsket det nydelige nærområdet, eller var med på nepalsk, internasjonal bibelgruppe. Vi hadde bålkveld og en Norwegian/Nepali night i gjestehuset, med vafler, brunost og andre norske fristelser. I tillegg var det møte i den lokale kirken hver Bilde 1: Lokalt marked med sesongens utvalg av frukt og grønt Bilde 2: Bålkveld Pinnebrød vart en hit. søndag, der alt selvfølgelig foregikk på nepali, og kunne gjerne vare i to-tre timer. Det lignet ikke akkurat på den norske kirke. Det ble brukt mye tid på bønn og lovsang, og det virkelig til inspirasjon hvor takknemlige de var for lite og 4

5 hvordan de la alt i livet sitt frem for Gud. Vi bodde på et gjestehus som lå rett ved sykehuset (noe som gjorde det mulig å springe opp til alle døgnets tider, om noe interessant skulle skje). Vi var i tillegg så heldig å ha en herlig nepalesisk kvinne der, som disket opp de lekreste retter (for det beste «Dahl Bath», ris og linser, med curry) til oss og alle som inntok gjestehuset. Mange tar turen fra Norge, som regel medisinstudenter eller leger. Så vi delte bad, kjøkken og spisestue med to norske medisinstudenter som går på NTNU i Trondheim og etter hvert en Norsk familie. Hverdagen i praksis Hver dag startet med et fellesmøte for ansatte, med bønn for dagen og opplesing av en liten andakt. To dager i uken hadde legene internundervisning i et valgt tema. Vi hadde varierte dager og fikk sett utrolig Sykepleierne ved sykehuset snakket lite forsøkte likevel så godt de kunne å forklare og å vise oss hva de gjorde. Vi valgte å lage en rullering for å unngå å bli gående «oppå» hverandre da sykehuset var lite og vi ville helst tilbringe dagen på fødestua alle sammen. Men bare en av oss tilbragte dagen på fødestua om gangen. Her fikk vi observert fødsler i en hver Ballonger form: normale, med vakuum, setefødsel, ble ALLTID premature barn, dødfødsler og aborter. Dette var en slager også en plass der vi virkelig fikk kjent på kulturforskjellene. Mannen fikk blant annet delta veldig lite under fødselen. Kanskje mye spennende. engelsk, men de 5

6 komme inn med litt drikke, eller mat dersom det skulle være nødvendig. Men blir fort jagd ut. Fødestuen bestod av to senger og noen ganger var det to fødsler der inne samtidig, med andre ord, lite privatliv? Og prisen for å føde ved sykehuset? rupies eller ca kr, mot ca kr i Norge En annen av oss var på «minor», eller rommet med det rare i. Her var det akuttmottak, undersøkelser, sårstell og små «operasjoner». Pia fikk tidlig erfare at dette ikke var stedet å være med tom mage, da en liten jentes tå skulle amputeres. Dype sår ble renset og suturert, cyster skulle fjernes og brutte armer ble dradd på plass og gipset. Her fikk vi sett mye! Den siste av oss var «overalt». Vi hengte oss gjerne med på operasjoner (stort sett var det en hver dag). Ellers var det poliklinikk, med mottak og behandling av pasienter der. På tuberkulosebygget Minor - fikk vi se pasientene luke ugress og plante blomster, lage seg mat Akuttmottaket og egentlig leve vanlige, men en smule isolerte liv for en liten periode. Noen bor her også over litt lengre tid. For øyeblikket hadde de to multiresistente som må oppholde seg der minst seks måneder til de får to negative tester. Noen dager tilbragte vi på ernæringssenteret og mødreventehjemmet. Et spennende arbeid, der de gravide kvinnene som har langt å gå til sykehuset kan komme en stund før termin sammen med pårørende. Her var det blodtrykksmåling av kvinnene, observasjoner av barnets posisjon, samt kontroll av fosterlyden. Operasjoner var det flere av og vi fikk alle være med på keisersnitt. En tirsdag kveld kom Dr. Erik til gjestehuset og spurte om 2 av oss ville være med på et akutt keisersnitt. Pia og Hildegunn løp opp trappene til sykehuset for å bli med. Det var spenning i rommet og plutselig ble den første babyen tatt ut av mors mage, legene og sykepleierne startet en rask diskusjon og vi så et par ben komme fra mors mage. Tvillinger?! To premature jentebabyer kom til verden, den ene hadde gjemt seg på den hastige ultralyden, så dette ble en stor overraskelse for alle. Vi er fulle av nye inntrykk og lærdommer fra dyktige leger og sykepleiere i Okhaldhunga og utrolig takknemlige som har fått være her i tre uker og se den fantastiske jobben de gjør der. Det er inspirerende å se liv som er så involvert i yrket, så full av drømmer og visjoner og tar seg av pasientene på så mange plan. Takk for oss! Tvillingene på plass i hver sin kuvøse 6

7 Godt å se at luene kom til nytte. Boligen etter jodskjelv - til venstre Langstrakte rismarker i nabolaget En av pasitentstuene Transport etter boikott 7

8 Nyfødtomsorg Ny fødestue 8