NOTAT. Regional utvikling ved tusenårsskiftet Ope 74. Entreprenørskap, nettverk, Norges forskningsråd

Transkript

1 NOTAT Postboks 133, 6856 SOGNDAL telefon telefaks TITTEL NOTATNR. DATO Næringskultur, nettverk og bedriftsetableringar 13/ PROSJEKTTITTEL TILGJENGE TAL SIDER Regional utvikling ved tusenårsskiftet Ope 74 FORFATTAR Jon Gunnar Nesse PROSJEKTLEIAR/-ANSVARLEG Hallgeir Gammelsæter OPPDRAGSGJEVAR EMNEORD Entreprenørskap, nettverk, Norges forskningsråd regional utvikling, næringskultur, bedriftsetablering SAMANDRAG I dette notatet blir det først gjort greie for dei viktigaste retningane innan entreprenørskapsforskinga, med hovudvekt på utviklinga etter Ulike organisasjonsteoriars evne til å forklare entreprenørskap blir deretter drøfta, og evolusjonsteori blir lagt fram som ein muleg integrerande teori. Ein analysemodell og eit forskingsopplegg for samanlikning av stadar med ulike næringskulturar blir også presentert. Prosjektet inngår som ein del av Norges forskningsråds program Regional utvikling SUMMARY This publication starts with a discussion of the state of art in entrepreneurship research. Furthermore, newer theories of organization are assessed in view of their ability to describe and analyze entrepreneurship. Finally, a comparative research design for a study of entrepreneurship in regions with different business cultures is presented. The project is a part of a programme financed by The Norwegian Research Council: Regional Development PRIS ISSN ANSVARLEG SIGNATUR 100, Kjell Henden Dekanus, avdeling for økonomi og språk

2 Samandrag Prosjektet som er skildra her er støtta av Norges Forskningsråd (NFR), og inngår som ein del av ei av fem norske områdestudiar med regional utvikling som hovudtema (Appendix 1). Områdestudia som dette prosjektet er ein del av har Nord-Vestlandet, eller Møre & Romsdal og Sogn & Fjordane, som forskingsområde. Leiar er Hallgeir Gammelsæter, Høyskolen i Molde. Geografisk er studia gjennom søknaden til NFR nærare avgrensa til Indre Sogn, Ulsteinregionen og Kristiansundregionen (Appendix 1). I dette prosjektet ser vi på fire kommunar spesielt: Sognekommunane Høyanger og Årdal, og sunnmørskommunane Herøy og Ulstein. Hovudproblemstillinga i prosjektet er å skaffe større innsikt i korleis formelle og uformelle nettverk kan medverke til å redusere hindringar og mobilisere ressursar i samband med bedriftsetablering (sjå meir om bakgrunn og problemstilling i Appendix 1). I kapittel 1 blir det først gjort greie for hovudretningar innan entreprenørskapsforskinga, med hovudvekt på utviklinga etter Vi vil sidan presentere ein analysemodell, og drøftar så ulike organisasjonsteoriars evne til å forklare entreprenørskap. Evolusjonsteori blir lagt fram som ein muleg integrerande teori. Til sist vil gi ei kort oppsummering av teori og forsking når det gjeld entreprenørskap, og ut frå dette skissere vårt bidrag i dette prosjektet. Aktuelle forskingsmetodar for å belyse problemstillinga er lagt fram i kapittel 2. Vi vil her ha tre primærkjelder: Intervju med entreprenørar i dei fire utvalde kommunane Spørjeskjema til avgangsklassar i dei vidaregåande skulane i dei fire kommunane (dette er alt gjennomført) Intervju med tiltakssjefar i kommunane Sekundærmateriale som ytterlegare kan belyse problemstillingane: Opplysningar om entreprenørane sine bedrifter frå Brønnøysundregistra Kommuneplanar, fylkesplanar og liknande Offentleg statistikk frå SSB 1

3 Innhald Samandrag... 1 Innhald Teoriar om entreprenørskap Kva er entreprenørskap? Hovudtrekka i entreprenørskapsforskinga Heng entreprenørskap og innovasjon saman? Entreprenørskap i dette prosjektet Wickens skilje mellom engelsk og fransk utviklingsmodell Utvikling av ein analysemodell Nettverk og entreprenørskap Generell nettverksteori Nettverk og bedriftsetablering Fasar i entreprenørskap Nettverk og verdikjeder Populasjonsøkologi Institusjonell teori Ressursavhengnadsteori Evolusjonsteori Status og vegen vidare Kva veit vi? Kva teorigrunnlag er mest lovande i samband med entreprenørskap? Aktuelle forskingsområde innan entreprenørskap Dette prosjektets bidrag Metode Litteratur Appendix 1: Bakgrunnen for prosjektet Støtte i Norges forskningsråd Opphavleg prosjektskisse Det endelege utvalet av kommunar Appendix 2: Spørjeskjema til avgangsklasse, vidaregåande skule

4 1 Teoriar om entreprenørskap Temaet i dette prosjektet er entreprenørskap, og målet er å kartleggje og analysere skilnader mellom Ulsteinregionen og deler av Sogn for å kunne seie noko om korleis etablering av nye bedrifter kan bli eit betre verkemiddel i regional utvikling. To kommunar er valde ut i kvar region; sunnmørskommunane Ulstein og Herøy som er dokumentert å ha klårt høgare etableringsrater enn sognekommunane Høyanger og Årdal (sjå Appendix 1). Fokus vil bli sett på mulege hindringar for etablering (t.d. transaksjonskostnader, legitimeringsproblem) og faktorar som fremmer etablering (sosial kapital, høve til ressursmobilisering). Hovudproblemstillinga er å skaffe større innsikt i korleis formelle og uformelle nettverk kan medverke til å redusere hindringar og mobilisere ressursar i samband med bedriftsetablering (sjå meir om bakgrunn og problemstilling i Appendix 1). I kapitel 1 blir det først gjort greie for hovudretningar innan entreprenørskapsforskinga, med hovudvekt på utviklinga etter Dessutan er det gitt plass til eit lite historisk tilbakeblikk. Ein hovudtendens innan entreprenørskapsforskinga dei siste åra har vore mindre vekt på entreprenørens personlegdom og meir vekt på sjølve prosessen og konteksten entreprenøren inngår i, som forklaringar på entreprenørskap. Vi utviklar derfor ein strukturell entreprenørskapsmodell der næringsstruktur, nettverk og lokal kultur får avgjerande betydning for etableringsratene i eit lokalsamfunn (avsnitt 1.3). Modellen skal brukast i analysen av skilnadene mellom dei utvalde møre- og sognekommunane. Eit strukturelt perspektiv som nemnt i førre avsnitt krev at det aktuelle teorigrunnlaget må søkast blant teoriar som tek opp forholdet mellom organisasjon og omgivnader, eller blant det Scott (1992) kallar økologiske organisasjonsteoriar. Problemet er at dei fleste organisasjonsteoriane hovudsakleg behandlar eksisterande organisasjonar, og i liten grad ser på nyetableringar. Til sist i kapittel 1 blir derfor ulike økologiske organisasjonsteoriars evne til å analysere entreprenørskap drøfta, og evolusjonsteori (Aldrich 1999) blir lansert som ein integrerande teori. Av andre sentrale teoriar kan nemnast nettverksteori og institusjonell teori. 1.1 Kva er entreprenørskap? Omgrepet entreprenør kjem frå det franske ordet entreprendre, som kan førast tilbake til 1100-talet (Landström 2000). Ordet har hatt ulike tydingar opp gjennom tidene, men ein vanleg fellesnemnar ser ut til å ha vore at entreprenøren var ein aktiv person som fekk utretta eller sett i gang noko. I lange periodar vart ordet brukt som eit namn på dei som tok på seg store oppdrag, som t.d. å setje opp ein bygning, for ein fast pris. Denne tydinga kjenner vi jo godt i Noreg i form av entreprenørar som står for byggjing av vegar, tunnellar, hus, osv. Entreprenørskap kom inn i økonomisk teori på 1700-talet gjennom verka til den irske finansmannen Richard Cantillon og den franske økonomen Jean Baptiste Say. Interessant er det at desse tidlege teoretiske bidraga la vekt på entreprenøren som risikotakar (Landström 2000). Andre rollar entreprenøren har fått i økonomisk teori frå 1700-talet og opp til våre dagar er kapitalist, innovatør, mulegheitssøkar og koordinator av knappe ressursar. Ofte ser vi omgrepa entreprenør og entreprenørskap brukt om kvarandre, og det er naturleg sidan dei heng nøye saman. Entreprenør blir no nytta for å karakterisere personar eller aktørar som startar opp noko nytt, medan entreprenørskap knyter seg til den prosessen desse aktørane får i gang. Entreprenøren er ofte ein enkeltperson, men det er viktig å få fram at det kan også vere ei gruppe eller ein organisasjon som står for den entreprenørielle aktiviteten. 3

5 Entreprenørskap er gjerne knytt til etablering og drift av småbedrifter, men kan sjølvsagt også finne stad i større bedrifter, då kallar ein det intraprenørskap. Nokon brei plass har entreprenøren imidlertid ikkje hatt i generell økonomisk teori. Malecki (1994) meiner at entreprenøren forsvann frå mikroøkonomisk teori då han ikkje passa inn i teorien om moderne verksemder: The entrepreneur is shorthand for uncertainty, imperfect information, and the unknown. He operates in the shadowy world of intuition, ignorance, and disequilibrium (Barreto 1989: 137, frå Malecki 1994). I organisasjonsteorien står det heller ikkje mykje om entreprenørskap, og om det står noko, er omgrepet ofte knytt til innovasjon og forandring innan eksisterande organisasjonar (intraprenørskap), sjå t.d. Daft (1998: 57, 296, 376). Den organisasjonsforma Mintzberg (1979) kallar enkel struktur er dessutan gjerne referert til som ei entreprenøriell organisasjonsform (ei relativt nystarta, lita bedrift), sjå Daft (1998: 557) og Mintzberg (1979: 310). I spesiallitteraturen på feltet kan vi finne mange ulike definisjonar av entreprenør og entreprenørskap, frå dei heilt presise til dei velmeinte, men ganske utflytande; og frå dei teoretiske og høgverdige til dei meir praktiske. Å lage ein definisjon som alle kan slutte seg til, ser derfor ut til å vere ei håplaus oppgåve. Kanskje er det heller ikkje behov for ein slik alment godteken definisjon, då ulike føremål kan kreve ulike definisjonar (Reynolds 2000). La oss likevel sjå på eit knippe av mulege definisjonar: Entrepreneurship is the process of creating or seizing an opportunity, and pursuing it regardless of the resources currently controlled. The American Heritage Dictionary defines an entrepreneur to be a person who organizes, operates, and assumes the risk for business ventures. (Vinturella 1999: 2) Entrepreneurs are the creators, the innovators, and the leaders who give back to society, as philanthropists, directors and trustees, and who, more than others change the way people live, work, learn, play and lead. (Timmons 1999: 17) Entrepreneurship is a way of thinking, reasoning, and acting that is opportunity obsessed, holistic in approach, and leadership balanced. Thus entrepreneurship can occur and fail to occur in new firms and in old; in small firms and large; in fast and slow growing firms; in the private, not-for profit, and public sectors; in all geographic points; and all stages of a nation s development, regardless of politics. (Timmons 1999: 27), we suggest that entrepreneurship be defined as the creation of new enterprise (Low og MacMillan 1998: 141) Entreprenørskap er et begrep som er tatt i bruk i 1990-åra som benevning på en allmenn menneskelig kvalifikasjon og en byggende strategisk ressurs i lokalsamfunnet. Entreprenørskap er grunnlag for ressursforståelse og for å skape nye arbeidsplasser og utgangspunkt for bedre handlingskompetanse når barn, unge og voksne skal skape et godt hjem, være konstruktive, skapende og aktive i fritid og i lokalmiljø. Begrepet entreprenørskap har et omfattende innhold og innbefatter mange større og mindre biter. Entreprenørskap som omfattende utdanningsmål og danningsgrunnlag for unge og voksne, og som samfunnsbyggende ressurs, er et ungt begrep i utvikling og innholdet bærer i seg et helt puslespill av komponenter og relasjoner. Noen komponenter og relasjoner begynner å komme på plass, og vi har puslet sentrale dimensjoner sammen i et grunnleggende mønster som åpner for videre begrepsbygging. (Entreprenørskap i Norge 2001) We associate entrepreneurship with a phenomenon which is beyond individual personal capabilities. Entrepreneurship encompasses the organising of resources and venture stakeholders in new patterns according to perceived opportunities. (Johannison & Landström 1999: 4) 4

6 Entreprenørskap: Start av ny forretningsmessig virksomhet basert på en ny kombinasjon av ressurser. (Spilling 1998 og 2000) Entreprenør: Personen som iverksetter de nye kombinasjonene. (Spilling 1998) Entreprise: Virksomheten eller prosjektet som utvikles gjennom iverksetting av de nye kombinasjonene. (Spilling 1998) An Entrepreneurial Event involves the creation of a new organization to pursue an opportunity. The Entrepreneurial Process involves all the functions, activities, and actions associated with the perceiving of opportunities and the creation of organizations to pursue them. An Entrepreneur is someone who perceives an opportunity and creates an organization to pursue it. (Bygrave og Hofer 1991: 14) Definisjonen knytta til prosjektet Entreprenørskap i Norge (2001) fungerer sikkert godt som eit ledd i ein danningsprosess for ungdom, men blir for vid og utflytande for vårt føremål. Det same gjeld Timmons (1999) definisjon. Leksikondefinisjonen Vinturella (1999) viser til og Low og MacMillans (1988: 141) og Bygrave og Hofers (1991: 14) forslag til definisjonar har i vår samanheng mykje føre seg. Desse definisjonane er avgrensa og presise, og egnar seg derfor godt som grunnlag for forsking rundt entreprenørskap. På norsk kunne vi seie det slik: Ein entreprenør er ein person som etablerer, driv, leiar og tek risikoen for ny forretningsverksemd. Person: Ofte eit enkeltindivid men det kan også vere ei gruppe av personar med ein forrretningsidé (ei produkt-marknadskopling) som ein håpar og trur på Etablerer: I tillegg til dei som faktisk får grunnlagt ei ny bedrift, må vi vere merksame på dei som prøver, men som mislukkast før dei kjem så langt Driv og leier: Vi vil forvente at ein entreprenør er med i den daglege drifta, organiseringa og leiinga av den nye verksemda. Dette inneber ei utelukking av reine idémakarar og kapitalistar Risiko: Entreprenøren set eigne ressursar (tid og pengar) på spel i prosessen. Kanskje seier ein frå seg ein sikker jobb og satsar sparepengane sine. I tillegg til risiko (som kan kalkulerast) må vi rekne med at satsinga innber usikkerheit (faktorar som påverkar grad av suksess og som ikkje kan kalkulerast på førehand). Offentleg etableringsstøtte kan redusere risikoen, men ikkje nødvendigvis usikkerheita Ny forretningsverksemd: Ofte blir entreprenørskap knytt til forretningsverksemd, og det vil vi gjere her også. Men det er ikkje noko i vegen for å gjere denne definisjonen litt meir generell, slik at han kan omfatta alle typar organisasjonar, ikkje berre forretningsmessig verksemd. Dette er i tråd med Timmons (1999) argumentasjon gjengitt ovanfor og Jensen (1999). Sjølv om vi her ikkje stiller krav til ein bestemt storleik, er det dessutan eit faktum at dei fleste nye verksemder kan kategoriserast som små- eller mellomstore Vinturella (1999) definerer altså entreprenørskap som ein prosess der ei mulegheit blir skapt eller utnytta, og målmedvite arbeidt vidare med utan omsyn til eksisterande ressurstilgang. Som ein ser, legg denne definisjonen vekt på entreprenørskap som ein prosess ikkje ei enkelthending der entreprenøren arbeider vedvarande og ukueleg for å nå sine mål. Dette minner oss om at det er viktig å fokusere på dei ulike fasane entreprenøren går gjennom før han eller ho kjem så langt som til ei faktisk bedriftsetablering. 5

7 1.1.1 Hovudtrekka i entreprenørskapsforskinga Ulike retningar i entreprenørforskinga vil bli gjort greie for i det følgjande. Den tidlegaste forskinga på området vil bli kort omtalt for å vise linjene tilbake til 17-, 18- og det tidlege 19- hundretalet. Forskinga frå 1960 og fram til i dag vil bli inndelt etter følgjande innfallsvinklar eller analysenivå: Fokus på entreprenørens eigenskapar, fokus på den entreprenørielle prosessen og den samanhengen entreprenøren og den entreprenørielle prosessen inngår i. Denne inndelinga er i tråd med framstillingane til Landström (2000) og Aldrich og Martinez (2002). Den tidlegaste entreprenørskapsforskinga: samfunnsøkonomisk tilnærming Klassiske britiske økonomar som t.d. Adam Smith og David Ricardo var meir opptekne av kapitalistar enn av entreprenørar som drivkrefter i den økonomiske utviklinga. Kapitalist og entreprenør kan ikkje seiast å vere synonyme omgrep; distinksjonen mellom desse to omgrepa har forøvrig ein tredje britisk økonom, John Stuart Mill, fått æra for. Vi må til Frankrike, Tyskland, Austerrike og USA for å finne klassiske (eller tidlege) økonomar med interesse for å studere entreprenøren si rolle i samfunnet (Landström 2000). Det er ikkje rom for ein grundig gjennomgang av dette her, men nokre få viktige namn vil bli trekte fram. Den som truleg først framstilte entreprenøren som noko anna enn den tradisjonelle bygningsentreprenøren som tok på seg oppdrag mot ein fast kontraktsum var den Parisbusette iren Richard Cantillon ( ). Han analyserte entreprenørens funksjon i samfunnet som risikotakarens; ein person som kjøpte opp jordbruksvarer til fast pris og selde dei att til ein uviss pris som kunne gi tap eller vinst alt etter forholdet mellom tilbod og etterspørsel i marknaden. Jean Baptiste Say ( ) såg på entreprenøren som katalysator og risikotakar. Katalysatorrolla vart utøvd ved å utnytte forskingsresultat i industriell produksjon av varer som kunne seljast i marknaden, medan rolla som risikotakar innebar at entreprenøren gjorde dette for eiga rekning (Landström 2000). Johann Heinrich von Thünen ( ) fekk fram skilnaden mellom entreprenøren (som handlar på eige initiativ) og den innleigde leiaren/ administratoren (som handlar på oppdrag for andre). Von Thünen er også kjend som grunnleggaren av moderne lokaliseringsteori (Thoman et al 1968). Frank Knight ( ) trekte opp det viktige skiljet mellom risiko (som kan kalkulerast) og usikkerhet (som er noko ukontrollerbart). I lys av dette blir det ei viktig oppgåve for entreprenørar å handtere ikkje berre risiko, men også usikkerhet (Sexton og Landström 2000). Schumpeter ( ) la vekt på entreprenørens rolle som innovatør; ein person som braut likevekta i økonomien ved t.d. å kombinere innsatsfaktorane på ein ny måte, få i stand nye produksjonsmåtar eller få fram nye produkt til marknaden. I forlenginga av dette har nyare økonomar som von Hayek, von Mises og Israel Kirsner påpeikt at entreprenørar er personar ser profittmulegheiter i å utnytte ulikevekt i økonomien (frå Sexton og Landström 2000). Casson (1982) har seinare knytt slik ulikevekt til assymmetrisk informasjon og transaksjonskostnader. 1 Eigentleg 1934; eg har hatt tilgang til ei utgåve frå

8 Denne tidlege entreprenørforskinga var samfunnsøkonomisk i si tilnærming, og fekk fram fleire funksjonar eller rollar entreprenøren kan ha i samfunnet. I nyare tid har andre fag i større grad sett sitt preg, på entreprenørforskinga, med det for auga for å finne meir ut av kven entreprenøren er og deretter kva prosessar og samanhengar han inngår i. Styresmakter på ulike nivå har dessutan vore interesserte i korleis offentleg politikk kan påverke etablering av nye bedrifter. Entreprenørens eigenskapar psykologisk tilnærming På 50-talet kom det eit viktig paradigmeskifte i entreprenørskapsforskinga, frå ei samfunnsøkonomisk til ei individualpsykologisk tilnærming (Landström 2000). Studiar med vekt på entreprenørens eigenskapar prega 60- og 70-talet. Av sentrale forskarar her kan nemnast McClelland (1961) med sin prestasjonsmotivasjon, og den psykoanalytisk orienterte de Vries (Landström 2000). Landström (2000: 64-66) viser elles til ein brottsjø av studiar som har prøvt å knyte bestemte karaktertrekk til entreprenørar. Poenget skulle då vere å identifisere trekk ved entreprenørar som skil dei ut frå andre menneske og som gjer dei spesielt egna til å få i gang ny forretningsverksemd. Døme på slike trekk har vore innovative evner, leiareigenskapar, moderat risikotaking 2, uavhengnad, kreativitet, energi, engasjement, originalitet, optimisme, resultatorientering, fleksibilitet, handlekraft, prestasjonsmotivasjon, sjølvmedvit, sjølvtillit, langsiktig engasjement, toleranse for tvetydige og usikre situasjonar, initiativrikdom, evne til å lære, evne til å kombinere ressursar, sensitivitet overfor andre, aggresjon, tendens til å stole på menneske og pengar som mål på framgang. Kritikken mot den analytiske forskinga summerer Landström opp i følgjande punkt: Talet på motiv og eigenskapar som entreprenørar skulle ha er uhandterleg stort Motiv varierer mellom menneske og over tid: Ulike menneske kan ha ulike motiv på same tidspunkt, og same person kan ha ulike motiv til ulike tidspunkt Metodiske problem: Metodar for å identifisere menneskelege særtrekk er henta frå generell psykologi, og ikkje utvikla spesielt for å forstå og måle entreprenørskap Fleire metodiske problem: Dei variablane ein har brukt har ikkje gjort det lett å skilje entreprenørar ut frå andre menneske Aldrich (1999) tek eit oppgjer med trua på at karaktertrekk tatt ut av ein kontekst kan forklare entreprenørskap. Poenget hans er at eigenskapar som ein har knytt spesielt til entreprenørar er relativt utbreidde i heile befolkninga. Aldrich meiner derfor at denne forskinga har kome inn i ei blindgate: A major problem for entrepreneurship and organization theorists has been the pervasive belief that the explanation for entrepreneurial achievements must be sought in personal traits, such as character and hard work. Unfortunately, for theorists pursuing this avenue of investigation, such traits are widely shared and fail to differentiate between entrepreneurs and other people. Systematic empirical research has consistently found that personal traits, taken out of context, simply do not explain very much. Indeed, research on personal traits seems to have reached an empirical dead end. (Aldrich 1999: 76) Men Aldrich (1999: 96-98) meiner at det kan vere ein del fellestrekk mellom korleis ulike personar oppfører seg i usikre, komplekse og lite oversiktlege situasjonar; som oppstart av ei 2 Ut frå McClellands (1961) teori om prestasjonsbehov blir dette korrekt. McClelland fann at framgangsrike forretningsmenn ikkje var gamblarar, og at personar med høgt prestasjonsbehov sette seg moderate mål og tok ein kalkulert risiko. 7

9 ny bedrift jo er eit døme på. Han refererer til forsking som viser at folk generelt har ein tendens til å undervurdere vanskane og overvurdere eigne evner i slike tilfelle. Dette gjeld særleg om dei ikkje har vore opp i liknande situasjonar før. Typisk for entreprenørar ut frå dette vil vere høg skåre på optimisme, overdreven sjølvtillit og selektiv bruk av informasjon: Optimism, overconfidence, and reliance on unrepresentative information are pervasive in the adult population, and we would expect people toward the high end on these dimensions to move furhter into the founding process than others. (Aldrich 1999: 98) Optimisme og sjølvtillit pregar altså entreprenørar meir enn vilje til å ta risiko. Sjølv om entreprisen objektivt sett er veldig risikabel, er det ikkje sikkert at entreprenøren sjølv oppfattar det slik. Selektiv bruk av informasjon vil seie at ein generaliserer på grunnlag av eit tunt og skeivt utval, og at ein ignorerer informasjon som set prosjektet i eit negativt lys. Mot alle odds har entreprenøren altså stor tru på å lukkast. Moderne entreprenørskapsforsking: multidisiplinær og vekt på kontekst Som oversynet framfor viser er entreprenørskapsforsking ein fleire hundre år gammal vitskap. Men gjennombrotet som akademisk forskingsfelt kom ikkje før på slutten av 1970-talet, og ut over 1980-talet skjedde det ei eksplosiv utvikling i form av kurs, senter, stillingar, forsking, bøker og artiklar vedrørande entreprenørskap (Sexton og Landström 2000). Entreprenørforskinga fekk med dette også eit multidisiplinært preg, det vil seie at ein finn bidrag frå mange ulike fagområde (Landström 2000). Av fagområde som prøver å setje den entreprenørielle prosessen inn i ein større samanheng kan nemnast nettverksteori, geografi, sosiologi og sosialantropologi. I tillegg ser det ut til å vere ein tendens til å kople saman element frå strategisk leiing og entreprenørskapsforsking (Aldrich og Martinez 2002; Autio 2000). Aldrich og Martinez (2002) har oppsummert det viktigaste resultata av entreprenørforskinga på 1990-talet i tre hovudpunkt: a) Skift frå vekt på individuelle særtrekk ved entreprenørar til å sjå på konsekvensane av deira handlingar (utfall: levedyktig etablering eller ikkje) b) Djupare forståing av etableringsprosessen, dvs. korleis entreprenørar brukar kunnskapar, nettverk og ressursar for å bygge opp bedrifter c) Meir sofistikerte analyser av omgivnadskreftene (eller den vidare konteksten etableringsprosessen inngår i) Desse tre punkta representerer viktige skritt i rett retning ut frå dei krava Low og MacMillan (1988) i si tid stilte til entreprenørskapsforsking: Å inkludere utfall, prosess og kontekst i teoretiske modellar og forskningsdesign. Alle tre punkta involverer dessutan på ulike måtar den samanhengen entreprenøren inngår i. Vi skal i det følgjande kommentere desse tre punkta nærare, idet vi også dreg inn annan litteratur der det høver. Ad a) Konsekvensane av entreprenørane sine handlingar Det første punktet indikerer at entreprenørar er viktige fordi dei, trass i diverse hindringar, er i stand til å stable ein ny organisasjon på beina. Mange mislukkast rett nok undervegs, men nettopp derfor blir det nødvendig å finne meir ut om kva som er bakgrunnen for suksessar og fiaskoar. Dette er av samfunnsøkonomisk betydning, fordi utfalla har konsekvensar for samfunnets vekst, sysselsetjing, skatteinntekter, eksport og produktivitet (Low og MacMillan 1988). 8

10 Ad b) Etableringsprosessen Eit viktig framskritt kom då ein skifte problemstilling frå kven er entreprenøren? til korleis skjer ei bedriftsetablering?. Dette førte til at ein kunne definere ulike fasar i etableringsprosessen. Ulike aktivitetar som må til for å starte ei bedrift blir då identifiserte og plasserte i ein av fleire hovudfasar. Her er det ulike alternativ som i stor grad liknar på kvarandre. Wilken (1979) delte den entreprenørielle prosessen inn i tre fasar: Idéfasen, planleggingsfasen og etableringsfasen. I praksis har desse vist seg intuitivt forståelege for entreprenørar (Greve og Salaff 2001). Eit interessant resultat er at sjølv om det kan vere store regionale skilnader i tendensen i den voksne befolkninga til å starte nye verksemder, er sjølve prosessen som entreprenørane går gjennom relativt einsarta på ulike stader (Greve og Salaff 2002; Landström 2000: 89; Reynolds 2000). Aldrich (1999), Aldrich og Martinez (2002) og Landström (2000) baserer seg på Paul Reynolds 3 (upublisert paper) inndeling av entreprenørsyklusen i fire periodar: 1. Idear i den vaksne befolkninga ( conception ) 2. Entreprenørar in spe, personar som er svangre med si bedrift ( nascent entrepreneurs, gestation ) 3. Nyetablert bedrift (spebarn, barndom, infancy ) 4. Langsiktig etablert bedrift (oppvekst, halvvaksen, adolescence ) I denne faseinndelinga blir det tre kritiske overgangar: Frå førestilling til svangerskap (1 2), frå svangerskap til fødsel (2 3) og frå fødsel til levedyktig bedrift (3 4). Uansett inndeling er det viktig å få informasjon frå dei som av ein eller annan grunn fell frå undervegs. I Reynolds faseinndeling gjeld jo dette dei fleste, sidan det er ein lang veg frå å vere ein del av den vaksne befolkninga med meir eller mindre lause idear til å ha ei oppegåande bedrift. Ein har i så fall kome seg gjennom alle dei tre kritiske overgangane som er nemnde ovanfor. La oss sjå litt nærare på dette. Den første kritiske overgangen kan ha store mørketal, men det finst forskarar som har prøvt å anslå kor stor del av befolkninga som blir entreprenørar in spe. Aldrich (1999: 78) har på grunnlag av Reynolds (upublisert paper) sett opp ei liste over aktivitetar som indikerer at ein potensiell entreprenør har klart den første kritiske overgangen: Utvikling av seriøse tankar om forretningsverksemd Leiting etter lokale/utstyr Byrja sparing med sikte på investering Investert eigne pengar i den nye bedrifta Organisert oppstartingsgruppe Laga forretningsplan Kjøp av lokale/utstyr 3 Reynolds bidrag her er upublisert, derfor sekundærreferanse 9

11 Søknader om økonomisk støtte Søknader om lisens, løyve eller patent Utvikla første modell/prototype Mottatt pengar for sal Oppnådd positiv månadleg pengestraum Bruker full arbeidsdag på den nye bedrifta Mottatt økonomisk støtte Anna oppstartingsarbeid igangsett Leigt/leasa lokale/utstyr Etablert ei ny juridisk eining Tilsett folk i lønna arbeid For å bli klassifisert som entreprenør in spe, må ein rapportere aktivitet innan to eller fleire av punkta ovanfor. Mange av aktivitetane inngår i Wilkens planleggingsfase, og det er i denne fasen entreprenørane legg ned mest arbeid (Greve og Salaff 2001) Ut frå slike kriteria vart det gjort undersøkingar i USA tidleg på 90-talet som viste at ca 4 % av den vaksne befolkninga er entreprenørar in spe (Aldrich 1999: 79). Dette talet kan ha auka noko ut over 90-talet, i alle fall viser andre undersøkingar at delen som oppgir at dei prøver å starte eiga bedrift i USA ein auke frå ca 4 % i 1993 til ca 8 % i 1998 og 1999 (Reynolds, Hay og Camp 1999; Kolvereid 2000). Tilsvarande tal frå Noreg var ca 2 % i 1996 og ca 3 % i 1997 (Kolvereid 2000). Tala frå Global Entrepreneurship Monitor for 2001 viste at nesten 6 % av den vaksne befolkninga i Noreg prøvde å etablere si eiga bedrift. Av landa som var med i undersøkinga låg Mexico her høgast med 12 % (Kolvereid, Bullvåg og Oftedal 2001). Verdien av slike indikatorar er under diskusjon (Spilling 2000), men desse anslaga er i alle fall dei beste vi har (Reynolds 2000). Når det gjeld den andre kritiske overgangen, frå svangerskap til fødsel, finst det også ein del dokumentasjon av kor mange som klarar spranget. Eit funn hos Renzulli et al (2000) var at ein høg prosentdel av dei som var motiverte verkeleg starta ei bedrift. Alsos og Kolvereid (1998) fann at av eit utval av entreprenørar in spe på eit gitt tidspunkt hadde over 40 % starta ei bedrift eitt år seinare, og ca 50 % tre år seinare. Dette stemmer bra med undersøkingar i USA (Kolvereid 2000; Aldrich 1999; Reynolds og White 1997). Men problemet vidare er at mange av dei som verkeleg får i gang ei bedrift kan oppleve at det blir eit kortvarig eksperiment. Starbuck og Nystrom (1981) gjekk i si tid gjennom litteraturen på området, og påpeikte at det eigentleg er påfallande kor mislukka organisasjonar er når det gjeld vekst og overleving: Appraised from this perspective, the most impressive characteristic of current organizations is how unsuccessful they are. Large organizations do not grow out of small ones: nearly all small organizations dissappear within a few years, the great majority of middle-sized organizations are just a few years old, and many large organizations are new organizations. The very smallest organizations are more prone to dissappear,, but so are the largest new organizations. (Starbuck og Nystrom 1981: xiv) Starbuck og Nystrom fann vidare at tre åttedeler av alle nye organisasjonar fekk oppleve sin femårsdag, at 65 % av ti år gamle organisasjonar også vart 15 år, og at 83 % av alle 50 år gamle organisasjonar overlevde i fem år til. Unge organisasjonar har altså låg overlevingsrate, og klårt lågare overlevingsrate enn eldre organisasjonar, sjølv om dei sistnemnde heller ikkje er udødelege. Etter ein gjennomgang av nyare forsking på området, kjem Aldrich (1999) til 10

12 det same: Nye verksemder er små og kortliva, og mindre enn ei av ti nye bedrifter veks seg større enn dei var i utgangspunktet (jf her også Duncan og Handler 1994 og Reynolds og White 1997). Entreprenørar treng tre essensielle ressursar for å kome gjennom dei kritiske overgangane (Aldrich og Martinez 2002): Human kapital (kunnskapar som kan skaffast gjennom formell utdanning, erfaring og uformell trening) Finanskapital (pengar som trengst for å skaffe arbeidskraft, råvarer, informasjon og annan inputt) Sosial kapital (sosiale nettverk som kan nyttast for å få tilgang på informasjon, kunnskapar, finanskapital og andre ressursar ein ikkje har) Utanom formell utdanning er dei tre mest sannsynlege kjeldene til human kapital tidlegare arbeidserfaring, råd frå ekspertar og imitasjon av etablerte på området (Aldrich og Martinez 2002). Cohen og Levinthal (1990) har introdusert omgrepet absorpsjonsevne for å illustrere ei bedrifts evne til å ta til seg nye kunnskapar. Dei definerer absorpsjonsevne som den evna ei bedrift har til å forstå verdien av ny, ekstern informasjon, å assimilere denne informasjonen og å ta informasjonen i bruk for kommersielle føremål. Absorpsjonsevna er ein kritisk eigenskap når det gjeld bedrifters mulegheiter for innovasjon og forandring. Greve, Golombek og Harris (2001) fann t.d. at kompetansen i treforedlingsbedrifter påverka deira evne til å behandle ekstern informasjon og ta i bruk ekstern kunnskap for å redusere forureinande utslepp. Høg absorpsjonsevne heng saman med høgt eksisterande nivå på humankapitalen, dvs høgt kunnskapsnivå og variert erfaringsbakgrunn. Det krevst altså kunnskapar for å ta i bruk ny kunnskap. For ein entreprenør inneber dette at humankapital er nyttig på to måtar: Innsikt i etablert kunnskap; og godt grunnlag for å forstå og ta i bruk ny kunnskap. Tilgang på pengar er sjølvsagt viktig for å verne seg mot tøffe tider i starten. Men Aldrich og Martinez (2002) peiker på at fleirtalet av entreprenørane i USA klarte seg med forbausande lite finanskapital (mindre enn US$ 5000 for å starte opp). Men påstanden om at mangel på pengar hindrar entreprenørar å setje i gang er framleis under debatt. Sosial kapital er eit hjelpemiddel til å få tak i dei to første typane kapital, eller sagt på ein annan måte: eit viktig bindeledd mellom omgivnader og bedrift. Dette har med den instrumentelle nytten av sosiale relasjonar å gjere. Greve, Golombek og Harris (2001) fann at det var eit gjensidig avhengnadsforhold mellom bedrifters absorpsjonsevne (humankapital) og deira sosiale kapital. Det hjelper ikkje med høg absorpsjonsevne når det er lite sosial kapital å dra vekslar på, og omvendt er det lite nytte i sosial kapital dersom bedriftene ikkje har den nødvendige absorpsjonsevna. Sosial kapital har vore eit av dei mest sentrale omgrepa innan samfunnsvitskapen dei to siste tiåra (Gabbay og Leenders 2001), og er nær knytt til forsking på sosiale nettverk. Verdien av den sosiale kapitalen avheng ifølgje Aldrich og Martinez (2002) av tre forhold: mengden av ressursar som er kontrollert av entreprenørens kontaktar, entreprenørens posisjon i nettverket og styrken i relasjonanane. La oss sjå litt på dette. 11

13 Mengde sosial kapital: Her må det understrekast at det ikkje berre er mengden av ressursar, men kvaliteten av denne sett frå entreprenørens side som avgjer verdien (Greve, Golombek og Harris 2001). Posisjon i nettverket: Lokaliseringa av entreprenørar i eit større nettverk påverkar deira evne til å skaffe ressursar (Aldrich og Martinez 2002; jf også her (Greve, Golombek og Harris 2001). I ei undersøking av den amerikansk bioteknologibransjen fann Powell et al (1999) at posisjonen i nettverket var kritisk; i forhold til mindre sentrale posisjonar ga ein sentral posisjon følgjande fordelar: Fleire registrerte patent Høgare inntekter (både ordinære og ekstraordinære) Større vekst i storleik og internt finansiert FoU Forsterking av bruken av FoU-alliansar Merk at ein annan følgje av fruktbart samarbeid er at deltakarane utviklar generell nettverkskompetanse, eller med andre ord kompetanse i å handtere relasjonar til andre verksemder. Dette er ein særleg viktig kompetanse i ein bransje som bioteknologi, som er i rivande utvikling. Andre viktige resultat frå nettverksforsking er at likeverdige relasjonar er betre enn hierarkiske, og at meklarar har ei viktig rolle som formidlarar av indirekte kontaktar (Aldrich og Martinez 2002). Styrken i relasjonane: Dei fleste bedriftseigarar rapporterer 3-10 sterke band (Aldrich og Martinez 2002). Det å ha for mange sterke band er ikkje nødvendigvis ein fordel, då dette reduserer fleksibiliteten og handlefridommen til ei verksemd (Powell et al 1999). Heterogene relasjonar (kontaktar med ulike sosiale posisjonar) også kan ha stor verdi. Poenget er at ein person med kontaktar i mange miljø vil, sjølv om banda kan vere svake, få tilgang til meir ikkje-overlappande informasjon enn ein person med sterke band i homogene miljø. Granovetter (1973) har kalt dette styrken i dei svake band, og han har funne at heterogene kontaktar er svært nyttige i samband med jobbsøking (Granovetter 1974). Best er truleg ein kombinasjon av sterke og heterogene (svake) band (Johannison 1995; Aldrich og Martinez 2002). Jensen (1999) studerte i si doktorgradsavhandling samanhengane mellom sosiale nettverk og suksess i entreprenørskap. Han fann at det både var ein direkte og ein indirekte samanheng mellom desse variablane. Den indirekte samanhengen gjekk gjennom ressursar som ein mellomliggande variabel. Dette byggjer bru mellom nettverksteori og ressursavhengnadsteori, og Jensen (1999: 180) meiner at det kan vere fruktbart å sameine desse to perspektiva i ein integrert teori om entreprenørskap. Han fann også at entreprenørens nettverk i utgangspunktet, det initiale nettverket, har svært mykje å seie for eit suksessfullt utfall. Jensen (1999: 120) fann imidlertid ingen signifikant samanheng mellom det å ha mange ikkje-overlappande kontaktar og suksess i entreprenørskap. Dette står i motstrid til Burt (1992), som nettopp framheva at heterogene nettverk er ein fordel for ein entreprenør, fordi ein då får tilgang på ulike typar informasjon, og kan mobilisere fleire ressursar. Burts arbeid er ei vidareutvikling av Granovetter (1973), som analyserte betydninga av svake band. 12

14 Renzulli, Linda A., Aldrich, H. og James Moody (2000) har på si side fått stadfesta Burts (1992) påstand gjennom analysar av eit datamateriale 4 frå North Carolina. Dei konkluderer med at heterogene nettverk aukar sjansane for å lukkast som entreprenør, og dei hevdar at denne tendensen er så sterk at den viskar ut effekten av kjønn. Ein viktig skilnad mellom Burt (1992) og Renzulli et al (2000) må nemnast: Burt såg generelt på strukturell heterogenitet, og meinte at relasjonar burde vere så lite overlappande som muleg. Renzulli et al studerte spesielt dei fem næraste kontaktane, og heterogenitet blant desse viste seg å vere ein fordel. Tradisjonelt har fleire menn enn kvinner etablert eigne bedrifter, men Renzulli et al (2000) predikerer at denne skilnaden vil forsvinne etter kvart som kvinnene går ut over familien og etablerer meir heterogene nettverk. På bakgrunn av det same datamaterialet fann Davis og Aldrich (2000) at deltaking i frivillige organisasjonar kunne gi viktige tilleggskontaktar for entreprenørar. Dei understrekar at betydninga av å delta i frivillig arbeid rett nok er avgrensa, men positiv. Dette galdt faktisk i større grad for kvinner enn for menn. Ad c) Omgivnadskreftene Aldrich og Martinez (2002) meiner at tre analysenivå har vist seg betydningsfulle når det gjeld å få fram omgivnadskreftene sine innverknader på entreprenørskap: Populasjonsnivå, interpopulasjonsnivå ( community ) og samfunnsnivå ( society ). På populasjonsnivå må vi skilje mellom entreprenørar som startar opp innanfor ein eksisterande populasjon og dei som er så innovative at dei legg grunnlaget ein ny populasjon. For dei første er to populasjonskarakteristika avgjerande for overlevings- og vekstmulegheiter: Populasjonstettleik (mengden av eksisterande organisasjonar innan populasjonen) og relasjonstettleik (settet av direkte band mellom organisasjonane i ein populasjon og deira institusjonelle omgivnader). Høg populasjonstettleik kan auke mulegheitene for læring og nettverksbygging, men samstundes vil konkurransen vere hardare. Høg relasjonstettleik aukar legitimiteten til heile populasjonen, og vernar entreprenørar mot eventuelle fiendtlege krefter i omgivnadene (Aldrich og Martinez 2002). Entreprenørar som er veldig innovative må skape nye nisjar ikkje berre okkupere eksisterande. Aldrich (1999: 80) kallar slike banebrytande tiltak for kompetanseøydeleggjande, fordi det ikkje berre dreier seg om betringar innan ein bransje (kompetanseoppbyggjande innovasjonar), men eit grunnlag for heilt nye bransjar. Tilsvarande snakkar Schumpeter (1975: 82-85) om kreativ øydeleggjing. Typisk for kompetanseøydeleggjande innovasjonar er at gamle aktørar har problem med å tilpasse seg det nye, for deira kunnskapar blir forelda eller irrelevante. Utviklinga innan fiskeria kan vere eit døme. Betre metodar for å finne og fange fisk har i stor grad vore kompetanseoppbyggande innovasjonar. Når fiskeoppdrett greip om seg fekk vi noko kvalitativt forskjellig frå fiske, då aktiviteten ikkje lenger var avgrensa til eit berekraftig uttak av ein fornybar ressurs. Og landbaserte akvakulturstasjonar lokalisert nær dei store verdsmarknadene vil t.d. kunne rive grunnlaget bort frå eksisterande aktørar innan fiskeoppdrett. Overgangen frå mekaniske til elektroniske kontormaskiner er eit anna døme, skildra m.a. av Starbuck, Greve og Hedberg (1978) Det er i hovudsak to typar hindringar innovative entreprenørar møter: Kunnskapsmangel og legitimitetsproblem fordi ein går inn på nye område som er delvis ukjende både for entreprenøren sjølv, institusjonelle omgivnader og ålmenta (Aldrich og Martinez 2002). 4 Forfattarane refererer til The Research Triangle Entrepreneurial Development Study, dette knyter seg til eit område i North Carolina som har vore gjenstand for mykje entreprenørskapsforsking 13

15 Legitimitetsproblema kan arte seg både som regulative, moralske og kognitive konfliktar (Aldrich 1999:228ff; Aldrich og Martinez 2002). Ein person som prøver starte noko fundamentalt nytt kan motstand innan alle desse tre områda: Regulativ motstand: Dette er ulovleg Moralsk motstand: Dette er uetisk Kognitiv motstand: Dette stolar vi ikkje på, det bryt med det vi har tatt for gitt Her er det nærliggande å trekke inn nyinstitusjonell teori. Punkta ovanfor har ein klår parallell til Scotts (2001: 51ff) tre institusjonelle pillarar den regulative, den normative og den kulturelle-kognitive som eg ikkje har sett kommentert nokon plass. Desse tre pillarane representerer eit kontinuum frå det medvitne til det umedvitne; frå juridiske lover og reglar til det som blir tatt for gitt. Innovative endringar kan bryte med det beståande innan alle desse pillarane, og inneber institusjonelle endringar i form av nye lover, nye normer og nye underforståtte sanningar. Her kan det vere eit poeng å skilje mellom endringar av eksisterande institusjonar og det å grunnlegge heilt nye institusjonar. Scott (2001: 95) skil mellom desse i si drøfting av temaet, men han hevdar at skilnaden mellom dei to er noko tilfeldig og avheng mest av kva fokus ein observatør har. Vårt fokus her er begge deler, avhengig av analysenivå. På t.d. populasjonsnivå er vi interesserte i nyetableringar som eit ledd i å skape arbeidsplassar i distrikta, på samfunnsnivå kan det vere tale om institusjonelle endringar for å betre det entreprenørielle klimaet på stader med relativt lite nyetableringar. Eit anna viktig skilje er endogent versus eksogent initierte endringar. Endogene endringar kjem innanfrå, dvs at indre spenningar i ein institusjon kan tvinge fram endring, medan eksogene endringar blir påtvinga ein institusjon utanfrå, t.d. av overordna organ eller av marknadsutviklinga. Uansett om det er tale om å etablere ein ny type institusjon eller å endre ein eksisterande, vil ein som nemnt ovanfor kunne stå overfor store legitimeringsproblem når det gjeld å få gjennomslag for det nye. Ei interessant studie av slike institusjonelle endringar i norske fiskesalsorganisasjonar er gjort av Holm (1995). Utgangspunktet er eit paradoks i nyinstitusjonell teori som kan illustrerast med følgjande spørsmål: Korleis kan aktørar endre institusjonar om deira handlingar, intensjonar og oppfatning av rasjonalitet er betinga av den same institusjonen som dei ønskjer å forandre? Holm hevdar at paradokset kan løysast ved å sjå på institusjonar som system med fleire nivå som er innvevde i kvarandre. Kvart handlingsnivå er på same tid ei ramme for handlingar og eit produkt av handlingar. Vi kan tenkje oss at nivåa er hierarkisk ordna, med eit underordna praktisk og eit overordna politisk nivå. På nivå 1 vil det foregå handlingar innanfor ei bestemt ramme eller eit regelverk, og på nivå 2 vil ramma eller regelverket bli bestemt. Om det skulle oppstå problem på nivå 1 som ikkje kan løysast innanfor regelverket, vil saka kunne takast opp på nivå 2, der dei som har rett til det kan vere med å lage ei handlingsramme for nivå 1. Sjølv om dei to nivåa er kvalitativt forskjellige, er det altså ein samanheng mellom dei. I sin artikkel drøftar Holm (1995) korleis handlingar på det politiske planet (nivå 2) førte fram til ein ny måte å omsetje fisk på (nivå 1) frå 1929, nemleg gjennom fiskesalslag. Fiskesalslag var ein ny type organisasjon i 1929, og populasjonen auka innan 20 år opp til over 30 ulike organisasjonar. Ut over 80-talet kom nedgangen, og i 1994 var det berre 7 slike organisasjonar igjen. Både framgangen og tilbakegangen til fiskesalslaga over ein femtiårsperiode kan knytast til grad av legitimitet denne typen organisasjon hadde i samfunnet. Etter børskrakket i 1929 vart fiskeomsetninga hardt ramma, og situasjonen skreik etter ein institusjon som kunne hindre at 14

16 fiskarane underbaud kvarandre i ein fortvila kamp for å bli av med fisken. Om kvar fiskar handla åleine, ville det ikkje vere muleg å løyse problemet. Som i fangens dilemma var samarbeid den einaste mulegheita. Saka var altså moralsk sett god, det var fiskarane og kystkulturen sin kamp for å overleve mot dei vonde marknadskreftene og kapitalistane. Ei intens lobbyverksemd skaffa dessutan politisk fleirtal for lovgiving om pliktig omsetning av fisk gjennom fiskesalslag, dermed unngjekk ein gratispassasjerproblemet. I ein lang tidsperiode vart det tatt for gitt at fiskeomsetning, det skulle skje gjennom fiskesalslag. Med eit anna politisk klima ut over 80-talet, tapte ordninga mykje legitimitet, og dette forklarar tilbakegangen. Holm knyter ikkje analysen sin til Scotts tre pillarar 5, men det er klårt at legitimeringskampanjen var retta inn mot alle tre: Regulativ (få lovgiving på området), moralsk (fortelje historia om den goda saka: støtt fiskarane mot handelsmennene) og kulturelt-kognitivt (etablering av fiskesalslag som den einaste rette måten å omsetje fisk på). Aldrich (1999: 232) skisserer ei rad med strategiar entreprenørar kan ta i bruk for å overvinne kunnskaps- og legitimitetsproblem (gjengitt i figur 1). Ulike strategiar kan setjast inn på ulike nivå og med sikte på oppbygging av legitimitet innan alle dei tre nemnde pillarane. Tema som går igjen i desse strategiane er å skaffe kunnskapar gjennom eksperimentering, å skape og bruke nettverkssressursar og å akkumulere ressursar for å overkome vanskar. Strategiar skildra av Holm (1995) for å legitimere fiskesalsorganisasjonane kan lett finnast at i Aldrichs skjema, som t.d. lobbyverksemd, politiske alliansar, felles front overfor politikarane, knytting av band til fortida (kystkulturens overleving) og støtte i lokale nettverk i fiskeridistrikta. Kognitive strategiar Sosiopolitiske strategiar Analysenivå Læring Kognitiv legitimitet Moralsk Regulativ legitimitet legitimitet Organisasjon Skape kunnskap via eksperiment Kopling til fortida ved symbolsk språk Bygge på lokale, tillitsskapande nett- Unngå kontakt med regjeringskontor så Innan ein populasjon Mellom populasjonar Samfunn Djupare kunnskap via samling om dominerande design Spreie kunnskap via alliansar og 3.parts aktivitetar Befeste kunnskapar gjennom band til utdanningssystemet og åtferd Samarbeid om standardsetjande organ Skape grupper og forbund på tvers av populasjonar Samarbeid med uavhengige sertifiseringsorgan Figur 1. Strategiar for å fremje vekst i nye populasjonar verk Kollektiv handling for å gi inntrykk av seriøsitet Utvikle omdømet gjennom avtalar med andre bransjar Felles marknadsføring og lobbyverksemd lenge som muleg Felles front mot offentlege styresmakter Koopter off. kontor mot konkurrerande populasjonar Vev inn politisk system via rekrutteringsprosessen Med community meiner Aldrich og Martinez (2002) eit sett av organisasjonspopulasjonar som utviklar seg saman gjennom symbiotiske eller kommensalistiske relasjonar. Med symbiose meinest her gjensidig avhengnad mellom ulike populasjonar eller bransjar. Eit handelssentrum kan t.d. trekke til seg folk med ulike primære kjøpsplanar, men alle på staden som har noko å selje kan dra fordel av at det er fleire potensielle kundar i omløp. Kommensalisme er eit mindre kjent omgrep enn symbiose, men det dreier seg om organisasjonar innan ulike populasjonar som kan konkurrere eller samarbeide med kvarandre når det gjeld å dekke det same behovet. Ein ny bensinstasjon nær ein restaurant kan konkurrere med restauranten på hurtigmat, men kan også få fleire til å stoppe og tilrå 5 Sidan førsteutgåva av Scotts bok kom i 1995 er det stort sannsyn for at Holm ikkje kjende til dei tre pillarane då han skreiv sin artikkel same året 15

17 restauranten til dei som vil ha eit større måltid i koselegare omgivnader. Entreprenørar må vere merksame på symbiotiske og kommensalistiske relasjonar av to grunnar: Konkurransefaktoren (kven er konkurrentane innan- og utanfor eigen populasjon?) Samarbeidsfaktoren (oppdage og dra nytte av fordelar ved komplementære populasjonar) På samfunnsnivå er det minst to forhold som skapar og påverkar organisasjonars omgivnader, jf det vi framfor sa om institusjonelle endringar: Kulturelle normer og verdiar påverkar både entreprenørielle intensjonar og ressurskjelders vilje til å støtte nye føretak Offentleg politikk og tiltak ut frå denne skapar institusjonelle strukturar for entreprenøriell handling, då nokre aktivitetar blir oppmuntra og andre hindra. Døme: Konkurransereglar, skaping av attraktive nisjar for investeringar, regulering av alkoholomsetnaden, generell makroøkonomisk politikk som påverkar sysselsetjingsgrad og økonomisk vekst. Handbook of Entreprenuership: Statusrapport for entreprenørskapsforskinga Sexton og Landström (2000) har redigert Handbook of Entrepreneurship, den femte boka i rekka der state-of-the-art i entreprenørforskinga bli lagt fram 6. Den nye handboka tek opp følgjande fire aktuelle hovudtema for forsking på området: 1. Internasjonal entreprenørforsking 2. Betydninga av offentleg politikk 3. Eksterne finansieringskjelder som grunnlag for vekst 4. Interne og eksterne vekststrategiar I det følgjande skal vi sjå nærare på desse punkta, og trekke inn annan litteratur enn handboka der det verkar høveleg. Internasjonal entreprenørforsking: I den første delen har Howard Aldrich (2000b) ein artikkel der han samanliknar europeisk og nordamerikansk entreprenørskapsforsking. Han analyser fire likskapar og tre ulikskapar mellom forskinga i desse to geografiske områda: Likskapar: I begge områda har entreprenørskapsforskinga utvikla seg i ein relativ isolasjon frå annan organisasjonsforsking Forskarar på begge sider av Atlanteren har ei sterk normativ og preskriptiv orientering, og har hatt nær kontakt med praktikarar og politikarar Meir vekt på deskriptive framstillingar enn hypotesetesting (lite teoridriven forsking) Meir fokus på etablerte organisasjonar enn oppstartprosessar Skilnader: I motsetning til sine europeiske kollegaer trur nordamerikanske forskarar at resultatat deira er universelle, og ikkje nasjonsspesifikke Europearane har brukt mykje feltarbeid som metode, medan nordamerikanarane lit seg mest på spørjeundersøkingar 6 Den første kom i 1982 (Kent et al 1982). 16

18 Nivået på den offentlege støtta til entreprenørar er mykje større i Europa enn i Nord-Amerika Ein viktig konklusjon frå Aldrich er at forskarar på begge sider av Atlanteren har mykje å lære av kvarandre I denne samanhengen er særleg det første punktet under likskapar interessant. Det at entreprenørskapsforskinga har hatt liten kontakt med annan organisasjonsforsking har ført til at entreprenørskapsforskarar i begge regionar har gjentatt mange av dei same disputtane som har prega organisasjonsteorien frå 70-talet og fram til i dag. I begge områda har entreprenørskapsforskararne vore på leit etter høveleg, grunnleggande teori. Her finn vi likevel ein viss skilnad mellom dei to regionane i måten dei har løyst dette problemet på. I Nord-Amerika har ulike forskarar valt å gå inn på spesielle fagområde, som t.d. psykologi, sosiologi, foretaksstrategi og marknadsføring. Europearane har på si side satsa på ei eklektisk blanding av fleire fagdisiplinar (Aldrich 2000b; Huse og Landström 1996). Konsekvensane av dette har vore ein mangel på ein samlande teori om entreprenørskap; mangel på ei enskapeleg teorietisk ramme. Entreprenørskapsforskinga har også vorte kritisert for å ikkje leve opp til standardar sett av andre vitskapar (Aldrich 2000b). For over ti år sidan argumenterte Aldrich (1990) for eit meir sosiologisk fokus innan entreprenørskapsforskinga; gjennom bruk av økologiske modellar. Dette inneber meir vekt på interpopulasjons- og samfunnsmessige forklaringar på entreprenørskap. Aldrich har vidareført dette i nyare arbeid (Aldrich 1999: 42ff), der ulike nyare økologiske organisasjonsteoriar blir samanlikna for å forklare entreprenørskap, og der evolusjonsteori blir lansert som ein samlande teori. Dette kjem vi attende til i avsnitt Av andre artiklar i første delen av handboka kan nemnast Hitt og Ireland (2000). Desse forfattarane har samanlikna forsking innan strategisk leiing med den innan entreprenørskap, og dreg følgjande konklusjonar: Forsking innan strategisk leiing nærmar seg modningsstadiet, medan entreprenørskapsforskinga framleis er i sterk vekst Kvart av dei to forskingsfelta kan utvikle seg vidare gjennom å internalisere kunnskapar, omgrep og metodar frå det andre Seks aktuelle kryssingspunkt mellom dei to: Innovasjon, nettverk, internasjonalisering, organisatorisk læring, toppleiarteam og styring, og til sist vekst, fleksibilitet og endring Behov for å integrere dei to felta i framtidig forsking, noko også Aldrich og Martinez (2002) er inne på Vi vil vere varsame med å påstå at vårt prosjekt er eit bidrag til integrering av strategisk leiing med entreprenørskapsforsking, men vi vil vere opptatt av fleire av dei nemnde kryssingspunkta; då særleg nettverk, læring, vekst, fleksibilitet og endring. Fleksibilitet er viktig i turbulente omgivnader på grunn av behov for kontinuerlege organisasjonsendringar. Men slike endringar er kritiske for ein organisasjon, då faren for feiltilpassing kan vere stor. Organisasjonsendring krev altså dyktig leiing, og dyktig leiing krev kunnskapar både om marknadsendringar og tilgjengelege mulegheiter (Henrich Greve 1998). Ifølgje Hitt og Ireland (2000) trengst det meir forsking for å finne ut korleis entreprenørar skaffar seg kunnskapar, og korleis dei behandlar og brukar desse kunnskapane i strategiske endringar. Strategiske endringar kan vere endringar i produkt, marknader, organisasjon, marknadsføring eller i strategiske alliansar. 17

19 Betydninga av offentleg politikk: Den andre hovudbolken av handboka tek opp betydninga av offentleg politikk. Eit utviklingstrekk som blir lagt vekt på her, er overgangen frå ein styrt økonomi til ein fri marknadsøkonomi som pågår ut frå til dels svært ulike startpunkt i mange europeiske land. Ei slik endring vil sjølvsagt ha ei betydeleg innverknad på det økonomiske, sosiale og politiske klimaet i desse landa. Ein skulle tru at etablering av nye verksemder då ville bli enklare, men Sexton og Landström påpeiker at så ikkje er tilfelle: While the change to a free market economy has been significant, the changes in public policy and regulations have been even greater. The problem for most firms now is the extensive burden of administrative costs associated with regulatory compliance and the lack of responsiveness by the public servants to the concerns and needs of the entrepreneurs. (Sexton og Landström 2000: xxii) To forhold har gitt ulike spelerom for entreprenørar i ulike europeiske land: For det første var utgangspunktet for omdanning til ein marknadsøkonomi ikkje det same, for det andre har tilnærminga til ein marknadsøkonomi vorte ulikt gjennomført i dei ulike landa (Sexton og Landström 2000:83-84). I tillegg til ulikskapar mellom landa har EU ein labyrint av ulike støtteordningar og program for små- og mellomstore bedrifter (SMB) med søknadsadresse på ulike adminstrasjonsnivå (De 2000). Her er det ein skilnad i forhold til USA: When the public policies in Europe are compared with the public policy in the United States, one can almost reach the conclusion that the only thing growing faster than fastgrowth firms is the number and impact of the regulations and administrative burdens of public policy. (Sexton og Landström 2000: 84) Kompleksiteten i EUs SMB-politikkar det som medfører samordnings- og evalueringsproblem kan illustrerast slik (De 2000): 1. Politikken har fleire mål, dei viktigaste er sysselsetjing, økonomisk vekst, betre konkurranseevne og regional utvikling (SMB-politikk blir då ein viktig del av den økonomiske politikken) 2. Fire politiske administrasjonsnivå er involvert: Overnasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt nivå 3. På kvart nivå kan fleire organ vere ansvarlege. Det at ein har fleire mål gjer det t.d. naturleg at ulike departement er inne i bildet, som finans-, arbeids-, landbruks- og næringsdepartementet 4. Mange ulike tiltaksområde er tatt i bruk for å nå dei ulike måla. Fleire av tiltaksområda (som infrastruktur, jobbskaping og bedriftsetableringar) er brukte for å nå fleire av måla Som ein ser er måla med desse ordningane høgverdige nok, og den økonomiske krisa rundt 1990 har skapt ei generell forståing i Europa for at det er viktig å legge tilhøva til rette for nye bedriftsetableringar. Nokre av landa, som Tyskland, Nederland og Frankrike, har inkorporert SMB-politikken som ein del av den generelle økonomiske politikken. Andre land, t.d. Danmark og Austerrike, har gjort lite på SMB-området. Noreg, Finland og Sverige er nemnde som land med mål for SMB-politikken, men desse måla er ikkje innarbeidde i landas allmenne økonomiske politikk. De (2000) meiner at dei sistnemde landa i større grad burde sjå SMB-politikken som ein del av den generelle økonomiske politikken. Sjølv om europeiske entreprenørar har mange støtteordningar å velje mellom, er det likevel eit betringspotensiale, både når det gjeld ordningane i seg sjølve og informasjonen om desse. De (2000) skulle gjerne sett ei systematisk evaluering av dei ulike programma for å kome på rett 18

20 spor vidare; det ein driv på med no er lite meir enn rein gissing av kva tiltak som verkar bra, hevdar han. Eit slikt evalueringsopplegg blir presentert av Storey (2000), som meiner at politikken på SMB-området er prega av uklåre og/ eller sprikande målsettingar. På bakgrunn av OECDrapportar frå 1995, 1996 og 1997 har han skaffa seg oversyn over dei utvikla landa sine støtteprogram for SMB, og også vurderingane av desse. I dei fleste tilfelle er måla uklåre, eventuelt motstridande, og det er ikkje sett opp nokon tidsplan for gjennomføring. Typisk til no har vore at regjeringar ser ut til å like å setje opp lister over ulike tiltak dei har gjennomført (skattelette, betalingsutsetjing, finansiell støtte, etc). Den einaste mulege samanlikninga mellom land blir då kor mange tiltak dei ulike landa har ført opp på lista si.evaluering av tiltaka blir då også vanskeleg, for ikkje å seie umuleg. Ein viktig føresetnad for evaluering er følgjeleg at regjeringane må setje opp klåre mål, og tidfeste kor tid desse skal vere nådde. Storey (2000) kallar sitt evalueringsopplegg for six steps to heaven. Opplegget kan delast inn i to hovudfasar; ein kontrollfase og ein evalueringsfase. Kvar av hovufasane består av tre deler: Kontrollfase: Kartlegg karakteristika ved organisasjonar som har fått støtte, kva dei meiner om sjølve sakshandsaminga, og kva betydning hjelpa har hatt for dei (kva skilnad støtten har gjort for mottakar) Evalueringsfase: Samanlikning av støttemottakarar med typiske bedrifter i bransjen, ditto med ei utvald kontrollgruppe av organisasjonar, og til sist korreksjon for mulege skeivheiter i utvalet ved hjelp av statistiske metodar Storey (2000) understrekar skilnaden mellom kontroll og evaluering. Det som ofte blir kalla evaluering er ikkje noko anna enn kontroll, hevdar han. Ei skikkeleg evaluering krev at ein prøver å vise effekten av eit støtteprogram, og då må ein inn på eitt eller fleire av punkta i den verkelege evalueringsfasen. Når det gjeld støtte til entreprenørar er det ikkje nok å samanlikne med typiske bedrifter, for dette kan vere bedrifter som er veletablerte i bransjen. Ei kontrollgruppe av nystarta organisasjonar må i så fall også nyttast. Storey (2000) ser fleire problem med å få innført eit slikt evalueringssystem, og ei av dei største utfordringane er om regjeringane verkeleg ønskjer ei uhilda vurdering av programma sine: Unfortunately, the realpolitik of the situation is that policymakers generally (but not always) wish to demonstrate the effectiveness of their policies. They are therefore likely to favor sloppy analysts who are capable of demonstrating major policy impacts and disfavor careful analysts. (Storey 2000: ) Storey hevdar vidare at politikarar blir skeptiske om forskarane tek til å snakke om koreksjon for skeivheiter i eit utval. Utfordringa for forskarane er då å overtyde politikarane om at det også er i deira langsiktige interesse å få slike evalueringar på bordet før nye lover, reglar og støtteordningar vedrørande SMB blir vedtekne. Det er lite hjelp i å kome med evalueringar om dei ikkje får innverknad på framtidig politikk på området. Mugler (2000) har anlysert vilkåra for entreprenørskap i dei austeuropeiske landa. Kjelder er OECD-rapportar og ein del artiklar og konferansebidrag. Førebels er det dei mest vestorienterte av dei austeuropeiske landa som er best dekka gjennom desse rapportane: Tsjekkia, Ungarn, Polen og Slovakia. Dette vil truleg rette på seg i tida som kjem. I alle fall kan det vere aktuelt å trekke ein parallell mellom omstilling på einsidige industristadar i Noreg og den omdanningsprosessen som føregår i austeuropa frå sentraliserte byråkratiske 19