Litt om Fauna og Flora

Transkript

1 Litt om Fauna og Flora (C) Torbjørn Lien. Kopiering ikke tillatt uten etter avtale. I det følgende skal det sies litt om det aller vanligste plante- og dyrelivet i Cama Yáido. Navnene som brukes er moderne kamiske, og de ulike plantene og dyrene har andre navn i andre kulturer og blant andre folk. Kamaene har aldri vært opptatt av noen vitenskap utover den religiøse og historiske, men andre alemiske folk har imidlertid vist en adskillig større evne og vilje til å utforske og klassifisere naturen rundt seg. I sær i forbindelse med Tempelet i Danaën utviklet det alemiske presteskapet en hel vitenskap omkring naturstudier, og dette skal vi komme tilbake til i en senere utgivelse. I denne sammenhengen skal vi imidlertid ta med et par kategorier som er nyttige for å forstå i alle fall litt av hvordan dyreriket kan deles inn. Det vi kaller pattedyr, kan nemlig deles inn i to store hovedgrupper: Ekte pattedyr og Rugende pattedyr. Den første gruppen er varmblodige, og føder levende under som så dier moren sin. Rugende pattedyr legger egg, som ruges ut, og når ungene klekkes ut, dier de av patter moren har. Noen av de rugende pattedyrene er i tillegg vekselvarme, og er avhengige av varme omgivelser for å legge egg, ruge ut ungene og die dem. Planteliv Hele Marken, fra Storsteinskogen i sør og nordover er preget av store sletter med gress og torv, med noe spredte buskvekster og småskog på de områder som ligger mest i le for vinden fra øst. Det mest vanlige gresset kalles fingerstrø (asuaios loádani), eller rett og slett bare gress (mód), og vokser vilt over store deler av den nordlige verden. dette hardføre gresset kan bli opp til 40 cm høyt, har en blek grønnfarge, og er karakteristisk for sine grønne blader som runder av mot toppen, nesten som lange menneskefingre (derav navnet). En annen svært vanlig gresstype kalles ofte grønnballgress (módinga), og er noe kortere enn fingerstrøet. Dette gresset vokser i tette tuer, og tåler ekstremt tørke over lange perioder. Vi finner også dette over store deler av verden, og også i områder preget av ørkendannelse. Gresset er tynt, som stive tråder, og oppkoket av dette gresset har i uminnelige tider vært brukt til desinfisering av sår. Saften fra stjernegresset (módami) blir imidlertid brukt av noen som avføringsmiddel. Stjernegresset er en høyvokst gressplante som vokser i våte områder, gjerne litt i skyggen. Det er karakteristisk for sine stjerneformede utvekster, og vokser hovedsakelig sør i Marken, og på vestsiden av Blåveggen. Det finnes en rekke ulike torv og mosearter i området. En vanlig mose i høyden er gulldryss (shilon), som kjennetegnes ved de små gule blomstene som ligger som utallige små gullklumper utover det grønne moseteppet, og gir bakken et spesielt utseende. Selve den grønne mosen har en spesiell lukt og aroma, som i tørket tilstand kan brukes som krydder. Dette er det imidlertid ikke mange som benytter seg av, da de små gule blomstene er svært giftige. Dette gjør at tørket gulldryss kan selges for en god pris om man kan garantere at det ikke følger med noen av de gule blomstene. 1

2 To vanlig buskvekster er krokkjerr (eydaios cadani) og rødflammebusk (caïaibahe). Førstnevnte vokser på tørre områder, og er en lav og tettvoksende buskvekst som aldri blir høyere enn cm høy, men som kan vokse seg utover og dekke store områder. Den tette buskveksten kan gjøre et område tilnærmet uframkommelig, og har derfor til tider blitt plantet bevisst rundt hus og endog hele landsbyer som del av forsvaret av disse. Rødflammebusken vokser ofte i skyggen av større trær, og er karakteristisk for sine store vakre blomster, gule i farge. De springer ut hver vår, men krøller seg i løpet av bare noen dager sammen i lange, tørre rør. Disse utskiller hele sommeren en gass som er svært lettantennelig, og direkte sollys kan antenne dem, og skape store branner. Navnet har den fått fordi ved antennelse flammer rørene opp i en rødlig flamme. De store skogene i dette området, som Svartskogen og Storsteinskogen, er i hovedsak preget av nåletrær, og især et tre som kamaene kaller lansetreet (ongáideòn). Dette treet kan bli svært gammelt og høyt, opp imot meter. Barken er mørk brun, nesten sort, og ganske glatt. Bladene, eller nålene, sitter tett, og kan bli over 30 cm lange. Nålene er svært myke så lenge de sitter på treet, men når de løsner, tørker de in, og blir harde som stein. De kan da brukes som nåler, eller andre redskaper, eller som pile- eller spydspisser. Et annet nåletre, som er mye mindre (opp til meter høyt), men kan bli minst like gammelt, er tårnspiren (beshoaio maneonii). Navnet har det antakelig fått på grunn av sitt karakteristiske sterkt koniske utseende, med en lang utvekst som en spiss på toppen. Nålene på dette treet ligner litt på nålene på våre egne furutrær, men har en mørkere farge. Tårnspiretrær finnes det mye av i Storsteinskogen, og på øyene i sør. Av andre vanlige vekster som skal nevnes her er skueurten (manéaio elii), vinkeliljen (magedaio gi), svartknappen (lyaioavi), og tremaren (ombuaiood). Skueurten er en blomst som vokser i åpne lender, hovedsakelig på vestsiden av Blåveggen. Den består av en lang stilk med tilnærmet sirkelrunde blader som vokser rett ut ifra den, og med en kaskade av gule, hvite eller lilla små blomster som vokser ut fra toppen. Hele planten kan bli omlag 50 cm høy, og har en umiskjennelig lukt av råtten fisk. Navnet har den antakelig fått fordi den egner seg best å bli beskuet på betryggende avstand på grunn av lukten. Vinkeliljen er en kjøttetende plante som kan bli omlag cm høy. Den består av en stengel med grøne kronblader. Ut ifra denne vokser det en "arm"; en stilk med en sterk blå- eller fiolettfarget blomst på enden, som beveger seg - nærmest vinker - i vinden. Når et insekter lar seg lokke, og setter seg på blomsten, bøyer den seg rolig ned mot de grønne kronbladene, som på et øyeblikk lukker seg rundt offeret, og begynner å fortære det. Svartknapp er navnet på en liten blomst som er mørk blå, nesten svart i farge, og som vokser over alt der den får nok lys. Stengelen er ganske skarp, og dersom man tråkker på blomsten med bar fot, kan man risikere å stikke seg. En legende sier at svartknappen opprinnelig var hvit. Men en dag da Fienden var ute og gikk, og stakk seg på blomsten, forbannet han den slik at den ble svart. Saften fra svartknappen har en svak bedøvende effekt, og større mengder blandes av og til ut i vin, og gis som smertelindring ved skader. Tremaren er en grønn bregneplante, der hver stilk ender i tre store (10-12 cm lange) avlange blader med taggete kanter. Tremaren har en gift, som ved berøring skaper sterk kløe og store utslett. Dette lar seg ikke fjerne, men går over av seg selv etter noen timer. Roten fra tremaren, "tremarerot" (ombuaiódai ohed), er imidlertid spiselig i kokt tilstand, og er rik på en rekke næringsstoffer. 2

3 Dyreliv Da menneskene kom til denne verden, fant de et rikt dyre og fugleliv både på de store slettene, i skogene og på fjellene, samt rike forekomster av fisk i havet. Langs kysten av Marken og videre nordover finnes det til enhver tid store forekomster av havskrikere (osaiaio ecii); store blå sjøfugler som lever av fisk, og som i tillegg er usedvanlig kannibalistiske av natur. I hekketiden er fuglen særlig aggressiv, og etter parring bør hannfuglen komme seg snarest mulig bort, ellers vil den bli drept og spist av maken. Navnet har den fått på grunn av sitt gjennomtrengende skrik, som kan minne om spedbarnsskrik. Den mest majestetiske av alle sjøfugler er imidlertid den rødbrune storjegeren (euluaiseö), en rovfugl som kan ha et vingespenn på over 3 meter. Storjegerens viktigste føde er andre sjøfugler, som havskrikerne, og de mindre kvitstjertene (ingaimun). Storjegeren jakter som regel alene, og har til tross for størrelsen en imponerende hurtighet og eleganse i luften. De lager reir høyt oppe i fjellsidene, ofte mange kilometer fra havet, og kan sveve i timevis høyt oppe på himmelen før de bestemmer seg for et offer. Kvitstjerten er en sort sjøfugl med hvite halefjær og et sterkt oransjefarget nebb. Fuglen har en svært karakteristisk og vakker sang, og kalles da også ofte for "sangmesteren" (ámedaio ishii) av folk langs kysten. Høyt oppe i Blåveggen lever slektningen til storjegeren, nemlig fjellskratten (cíaio nai). Den er minst like stor som slektningen langs kysten, men har en helt svart fjærdrakt, med blodrøde vingetupper. Skrikene til fuglen kan høres ut som en hysterisk menneskelatter, og fuglen er fryktet av mange mennesker på grunn av alle mytene omkring den. Noen tror fuglen er en av Fiendens mørke tjenere, som overvåker de østlige områder av verden for sin herre i vest. Det finnes imidlertid troverdige historier om at fuglen har angrepet og drept mennesker som har kommet for nær dens revir i fjellene. Fjellskratten er en rovfugl som lever av mindre fugler, og av små dyr. Den bygger enorme reir på utilgjengelige fjellhyller, men legger bare ett egg om gangen. Å jakte på og drepe en fjellskratte regnes for alle fjellfolk å være en stor heltedåd, og fuglens fjær brukes ofte i praktfulle drakter og imponerende hodepynt av enkelte jegerfolk. Det finnes en rekke større pattedyr både i de store fjellene, i skogene, og på slettene. En av disse er hornfellen (unaisho), en stor bjørnelignende skapning med brun eller svart lang pels, og et enkelt svart eller gråbrunt horn i pannen. Dette hornet brukes av kamaene i noen av deres religiøse seremonier, som et beger der man oppbevarer hellig olje. Steinspringeren (cáio yoi) er et klovdyr som også lever i fjellene. Det er lite og raskt, med lang pels, og en lang og tynn, nesten hårløs hale. Det er en svært sky planteeter, og vanskelig å komme nær inn på. Blir ofte jaktet på fordi deler av kjøttet er svært mørt og velsmakende. Lavingaen er et vanlig rovdyr som lever i de store skogene i deler av nordområdene av verden. Opphavet og betydningen av ordet "lavinga" er usikkert, men det ligner litt på det anlighiske ordet "lavgen", som betyr "rask løper". Lavingaen kan bli omlag halvannen meter høy, er grågrønn med et brunt flekkete mønster, har et avlangt og ganske spisst hode og en kort hale. Det er et såkalt rugende pattedyr, som legger to til tre egg i året, og ruger dem ut i løpet av ti til tolv dager. Ungene dier så moren i omlag et halvt år, før de kan klare seg på egen hånd. Lavingaen er et utpreget flokkdyr, organisert med et hanndyr som leder, og resten av flokken er da hunndyr, eller enda ikke kjønnsmodne unge hanndyr. Den kan være farlig for menneskene, men like fullt er det flere eksempler på at dyret er temmet, og brukes som ridedyr. Det er ikke spesielt sterkt og utholdende, men det er raskt, og brukes derfor ofte som 3

4 ridedyr i krig. Lengre mot nord finnes en langhåret variant, den langhårete lavinga (lavingáiocai), men denne er svært sky, og lar seg ikke temme som ridedyr. Det mest vanlige ridedyret i denne dele av verden er imidlertid pantodyret (bano). Dyret levde opprinnelig isolert i en dal i nordvest, og ble temmet av mennesker for første gang en gang i slutten av Skyggetiden. Nå er dyret utbredt over store deler av den nordlige halvkule, og brukes både som ridedyr og trekkdyr. Pantodyret, eller pantoen, kan bli over to meter høy, og over fire meter lang. Den har en kort, stri pels, en lang og kraftig hale, og et lite hode på en lang hals. Fargen varierer fra hvit, til brunspraglete og sort, eller mørkebrun. Pantoen er sterk og utholdende, men ikke så rask som lavingaen. Selve ordet "panto", eller "bano" som kamaene sier, stammer sannsynligvis fra pantik-folket som temmet det, og som på grunn av de fordelene dyret gav grunnla det første store kjente kongeriket i denne verden. 4

5 En av de merkeligste dyrene i denne delen av verden er kanskje gresskryperen (módaio bini), som lever over alt der man finner høyt og tett gress. Gresskryperen er en fredelig, vekselvarm skapning med et hardt panser på ryggen. Den lever av gress, og er så godt naturlig kamuflert at man ikke oppdager den før man bokstavelig talt snubler over ryggen dens. Den kan bli omlag en meter lang, og kryper sakte på buken. Blodet dens er blått, og dersom det kokes blir det til den sterkeste nervegift som i alle fall det kamiske folk kjenner til. Bare noen dråper i mange liter vann kan, om vannet bare blir nippet til, drepe et voksent menneske på en smertefull måte i løpet av minutter. Gresskryperen har noen giftpigger i halen som den forsvarer seg med. Giften dreper ikke, men gjør offeret blind. Det merkelige er imidlertid at dyrets blå blod, selvsagt uten å bli kokt først, fungerer som motgift, og gir synet tilbake til offeret dersom det drikkes innen et par timer etter at man er stukket. Lavingaen er en av de få dyrene som jakter på gresskryperne, mens menneskene ikke tør spise den, fordi man er redd for at man får i seg noe av det farlige blodet når man spiser det stekte eller kokte kjøttet. 5