Tannteknikk gjennom 100 år (fra ca år )

Transkript

1 Tannteknikk gjennom 100 år (fra ca år ) Tekst og bilder: tanntekniker og lektor Trude Myhrer Fremstillingsprosesser og tannerstatninger I denne presentasjonen ses forskjellige tannerstatninger gjennom bilder og tekst. Serien forsøker å vise gamle og nye fremstillingsmetoder og materialer brukt innen tannteknikk, fra ca år 1900 og frem til i dag. Bildene blir brukt for å gi et innblikk i hvordan utviklingene har vært. Til bildene følger en forklarende historisk tekst. Presentasjonen viser kun hovedstrømmen gjennom 100 år av tannteknikkens historie og viser i grove trekk hvordan produktene som tannteknikeren har fremstilt, og det utstyret han/hun har hatt til rådighet, har forandret seg gjennom de ca 100 årene profesjonen har eksistert. Avtakbar protetikk fra ca 1900 til ca 1950 Det var forholdsvis trange kår i Norge fra før 1900 og til etter 2. verdenskrig. Tannbehandling var ikke det som ble prioritert høyest i befolkningen. Uttrekk av tenner var den vanligste formen for tannbehandling av den voksne befolkningen helt frem til årene, og avtakbare proteser var helt alminnelig og akseptert. Det har til alle tider vært relativt dyrt å gå til tannlege, men de som hadde råd til å skaffe seg en protese trakk gjerne ut alle tennene, både friske og syke for å få protese. På den måten ble de kvitt tannverk og slapp flere utgifter til tannlegebesøk. Proteser fremstilt i kautsjuk, eller en kombinasjon av et stanset eller presset metallskjelett med kautsjuk og porselenstenner var det som fantes på det norske markedet på den tiden. Pressede aluminiumsproteser kom på moten mot slutten av 1800-tallet. De var lette, og gode å holde rene. Til gullskjeletter ble det gjerne benyttet porselensfasetter til noen av fronttennene med modellerte og støpte backinger til som ble loddet på gullskjelettet. Over: Kautsjukprotese med porselenstenner Under: Kautsjukprotese med en kombinasjon av metall og porselenstenner. 3 fronttenner har porselensfasett med modellert og støpt backing. (Begge bilder av proteser tilhørende NTTFs samling på Fagernes)

2 Porselenstenner og kautsjuk Porselenstenner var enerådende til bruk i tannproteser fra siste halvdel av 1800-tallet og fram mot 1950, da akryltennene kom på markedet. Porselenstennene var slitasjesterke og holdbare. Problemet kunne være at de løsnet fra protesebasis (kautsjuken) på grunn av at de to materialene kun var mekanisk bundet til hverandre. Metallstifter festet til porselenstennene ble omsluttet av den vulkaniserte kautsjuken under vulkaniseringsprosessen. Bildet viser en porselenstann med metallstifter for mekanisk feste til kautsjuken i protesebasis. (Bildet er fra egen samling, HiO) Bildene viser en protese med porselenstenner og to ulike farger av kautsjuk på samme protese. (bilder av protese tilhørende NTTFs samling på Fagernes) Det var rundt år 1860 at kautsjuk kom i bruk som tannprotesemateriale. Kautsjuk fantes i flere farger, også sort. Det var vanlig å bruke en lysere rødlig kautsjuk langs tennene og der det var synlig tannkjøtt, og en mørkere i områder som ikke var så synlige, gjerne i ganen og lingualt/palatinalt på protesene. Problemet med kautsjuk var at materialet kunne bli forholdsvis porøst etter hvert, samt at protesene etter lang tids bruk i munnen gjerne fikk både dårlig lukt og redusert fargekvalitet. Det var også mulig å fremstille partielle proteser både med og uten klammere. Tennene var av porselen og kautsjuk ble brukt som basis. Utviklingen av støpeslynger til større metallstøp gjorde det etter hvert mulig å støpe deler av de partielle protesene slik at de ble mer formbestandige. Gull var et dyrt materiale, så da vitallium kom på markedet ca 1940 ble det ganske fort en etterspurt løsning for partielle proteser. Metallet ble brukt i ganen, mens kautsjuk ble brukt rundt tennene. Partiell protese i kautsjuk og porselenstenner (Bilde fra NTTFs samling på Fagernes) Partiell protese med støpt skjelett og klammere i metall, kautsjuk og porselenstenner. (Bilde fra samlingen ved Sverresborg folkemuseum) Framstillingsprosessen ved fremstilling av kautsjukproteser

3 Når man skulle fremstille en protese i kautsjuk måtte man stille opp porselenstennene i forhold til kjevekammen ved hjelp av en gipsmodell som viste de to kjevehalvdelenes form og beskaffenhet, og en artikulator som gipsmodellene kunne settes inn for å vise korrekt forhold mellom over- og underkjeve. Voks ble brukt for å feste tennene til gipsmodellen slik at de harmonerte med den motstående kjevehalvdel og resten av munnen. Denne teknikken brukes fremdeles ved tannoppstilling, men i dag bruks gjerne noe mer moderne og mer nøyaktige artikulatorer. Ved hjelp av gass eller sprit fikk man et varmebluss. En oppvarmet vokskniv ble benyttet for å forme protesebasis og feste tennene der de skulle stå i forhold til kjevekammen. Her ser vi en tannoppstilling i voks, et gassbluss, en vokskniv, rosa voksplate og et sett med porselenstenner. (Bildet er fra UiOs historiske utstilling ved det odontologiske fakultet i Oslo) Artikulatoren og gipsmodellene Bildet viser en kautsjukprotese som er montert i en artikulator ved hjelp av gipsmodeller. Artikulatoren gjengir forholdet mellom over- og underkjeve. Ved år 1900 var artikulatoren svært enkel og kunne i liten grad vise kjevens bevegelser. Stort sett kunne man kun foretat åpne og lukkebevegelser med disse. Etter hvert ble de mer avanserte og kunne gjengi kjevens sidebevegelser og kjeveleddets kondylebanevinkel. Gips har til alle tider vært et vesentlig hjelpemateriale ved fremstilling av tannerstatninger. Den nøyaktige gjengivelsen av avtrykkets form og den finkkornete konsistensen gjorde materialet meget anvendbart. Gipsen har også som andre dentale materialer blitt mer spesialisert og tilrettelagt for forskjellig bruk i årenes løp. I dag får vi blant annet gipstyper som er svært harde og med minimal ekspansjon, slik at fullstendig nøyaktig etterligning av forholdene i munnen er mulig. (Bilde fra UiOs samlinger ved det odontologiske fakultet) Kyvettering og forberedelse til vulkanisering Når protesene var ferdig oppstilt og modellert med voks ble hele gipsmodellen med tannoppstillingen i voks satt ned i en todelt kyvette og hele kyvetten ble fylt med gips etter visse prinsipper.

4 Når gipsen var herdet, delte man kyvetten og spylte bort voksen med varmt vann. En kautsjukplate ble oppvarmet, gjerne på en rist over gassbluss. Materialet ble deretter delt opp, formet og tilpasset i kyvetten. Kyvetten ble lukket og satt i press. Nå er protesen klar til vulkanisering. Her ser vi en delt kyvette klar til å fylle i kautsjuk, en kautsjukplate, et hjelpeinstrument og to kyvetter plassert i en presse. (bildet er tatt ved UiOs odontologiske utstilling) Bildet viser en kyvette plassert i en presse, klar til vulkanisering. (bildet er hentet fra Sverresborg folkemuseums odontologiske utstilling) Vulkaniseringsprosessen Charles Goodyear lyktes i 1839 å herde kautsjuk ved hjelp av svovel og varme. Vulkanisert kautsjuk består av en rå naturgummi som utvinnes fra tropiske eller subtropiske planter og blandes med enkelte stoffer for å gjøre selve vulkaniseringen enklere. Etter vulkaniseringen ble materialet forholdsvis hardt, men likevel noe elastisk. Kautsjuk er i dag hovedingrediensen i en rekke gummibaserte materialer som for eksempel latekshansker, og en rekke typer plastemballeringsprodukter. Til høyre vises en tidlig utgave av en vulkanisator som ble oppvarmet ved hjelp av gass. (Bildet er tatt ved UiO, historiske samling ved odontologisk fakultet) En vulkanisator ble brukt til herding av protesen. Selve prosessen foregikk ved at kyvettene med kautsjuken

5 som var satt i press og påsatt en bøyle, ble satt ned i vulkanisatoren. Denne ble så fylt med litt vann og lokket ble låst omtrent som på en trykkoker. Deretter ble vulkanisatoren varmet opp ved hjelp av gassbluss eller elektrisitet. Trykket skulle være på 5¼ atm som tilsvarer 155 O C og protesene ble stimet under trykk i 1,5-2,5 time til de var herdet og fått sin endelige form. Etter denne prosessen måtte vulkanisatoren avkjøles før den ble åpnet. Reparasjoner var mulig med samme metode, men det ble ingen kjemisk binding mellom gammelt og nytt materiale. Av den grunn var det vanskelig å få et fullverdig resultat ved en reparasjon. Her vises en annen type vulkanisator. (Bildet er tatt ved Sverresborg Folkemuseum i Trondheim) Avtrykksmaterialer Det første avtrykksmaterialet til proteser vi kjenner til var bivoks. Så fulgte gipsavtrykk på 1900-tallet. Gipsen som ble brukt til disse avtrykkene var finkornet og formet seg fint inn i alle detaljer. Ulempen var at for å få avtrykket ut måtte skjeen først fjernes forsiktig, deretter måtte gipsavtrykket splittes opp i munnen for å få det ut. Grunnen til dette var at gipsen herdet til en fullstendig stiv masse som ikke var elastisk. For å få et nøyaktig avtrykk ut, måtte det seksjoneres i opptil 8 deler. Det var en kunst å få til et nøyaktig avtrykk og dyktigheten varierte blant tannlegene. Det kunne bli ganske nøyaktig hvis man fikk satt delene riktig sammen igjen. Et godt gipsavtrykk var respektabelt. Atskillig senere kom alginat og forskjellige typer gummielastiske avtrykksmaterialer som gjorde nøyaktigheten vesentlig forbedret. Et stykke bivoks. (Bilde fra samling HiO) Moderne tokomponent gummielastisk avtrykksmateriale (Bilde fra samling HiO) Pussing og ferdiggjøring Manuell, pedaldrevet bordmaskin var alminnelig på laboratoriene ved århundreskiftet (1900). Samme prinsippet ble bukt for tannlegenes bormaskiner. Fordi strømtilførselen var variabel i mange år, - til etter krigen mange steder i Norge, hadde flere tannlegekontorer og laboratorier slike maskiner i

6 reserve til utpå 50-tallet. Prinsippet er at ved å trå på pussemaskinens pedal drives et hjul med en drivrem maskineriet med børstene rundt. De elektriske slipe- og pussemaskinene ble etter hvert leddet og mer hendige å bruke. Bildet under viser en leddet elektrisk slipemaskin fra ca (Bilde fra privat samling, Oslo) Tannteknisk arbeidsbenk med manuell pedaldrevet tråmaskin for bordpussemaskinen. (Bildet er fra Sverresborg Folkemuseums odontologiske utstilling) Bildet viser pedalen med drivhjulet og rem på en tråmaskin. (Bildet er tatt ved UiOs historiske utstilling på odontologisk fakultet) Avtakbar protetikk etter 1950 På 1950-tallet ble akryl nærmest enerådende som protesemateriale. De første akrylatene som kom på markedet rundt 1940 besto av pulver som ble helt i de oppvarmede kyvettene, som deretter ble kokt i vannbad, men rundt 1950 kom de to-komponente materialene med pulver og væske som vi kjenner i dag. De to elementene blandes sammen og tilføres kyvetten som en deig som former seg enkelt mellom tennene. Etter pressing settes også disse i vannbad (Bildene er tatt av proteser tilhørende NTTFs samling på

7 og herdes ved oppvarming. Fagernes) Etter hvert ble også prefabrikkerte porselenstenner byttet ut med akryltenner. Slik fikk protesene samme materiale i protesetennene som protesebasis og en bedre binding mellom tenner og basis ble mulig gjennom både mekanisk og kjemisk forankring. Bruk av innfarging og gullinnlegg i protesene ble etter hvert mer vanlig for å få et naturlig preg på protesene. Det var ikke lenger ønskelig at folk kunne se at man hadde en protese. Nyere teknikker for avtakbar protetikk Imidiatproteser har blitt laget i mange år, men det forutsetter at det tas avtrykk av kjeven før man trekker tennene til pasienten. Avtrykket viser hvordan tennene skal stå og tannteknikeren stiller tennene opp slik. Når protesen er ferdig trekkes tennene og protesen settes direkte inn. Kombinasjonsproteser er (som navnet indikerer) en kombinasjon av fast og avtakbar protetikk. En partiell protese lages over, eller settes delvis fast med spesielle fester, til sementerte konuser, kroner eller broer. Ved hjelp av kirurgi og implantater finnes det i dag mange muligheter for gode protetiske løsninger til helt tannløse pasienter. Avtakbar protetikk, og teknikker og materialer hentet fra fremstilling av slike proteser er helt vesentlig å ta i bruk ved implantatbehandling til helt tannløse personer. Implantatbehandling er en langvarig prosess og underveis fremstilles en rekke ulike hjelpemidler som stent eller guide til bruk ved selve kirurgien, og midlertidige proteser som pasienten kan bruke til implantatene er klare til belastning. De ferdige protesene som vanligvis skrus fast er også basert på teknikken som brukes ved fremstilling av avtakbare akrylproteser. Her ser vi et kombinasjonsarbeid med teleskopkroner og proteseoverbygning (Bildet er tatt av en protese i NTTFs utstilling på Fagernes) Her ser vi en stent til hjelp for tannlegen under implantatkirurgi for å sette fixturene på riktig plass i kjeven protesevariant til helt tannløs pasient. (Bildet er fra eget arkiv, HiO) Fast protetikk før 1930 Den første egentlige kroneerstatningen som ble fremstilt her i landet var nok en båndkrone. Det ble brukt et stanset gullbånd som ble langt rundt den preparerte tannen og tilpasset der. Båndet ble så kuttet til riktig lenge og loddet sammen. En prefabrikkert, eller stanset oklusalflate i gull ble så tilpasset og det hele loddet sammen og formet til den preparerte tannen og sementert. Kontrollerte støp var ikke så enkelt, men håndslynge gjorde det mulig å støpe små støp til en enkelt krone. Stifttenner med løs porselensfasett var ganske utbredt rundt Avtrykk av tannen med preparert rotkanal var utgangspunktet. En prefabrikkert platinastift som Porselensfasett med gullbacking og stift. (Bilde tatt ved Folkemuseet på Bygdøy)

8 kunne fås i mange størrelser ble tilpasset i rotkanalen, og en porselensfasett var utgangspunktet for selve den synlige kronen. Til denne ble det modellert og støpt en gullbacking som igjen ble loddet til stiften. Porselensfasettene var ikke så livaktige og translusente som naturlige tenner og med gullbacking ble disse kronene forholdsvis døde og triste i farge. Porselensfasetter tilrettelagt for gullbacking. (Bildet er tatt ved Folkemuseet på Bygdøy i Oslo, odontologisk utstilling) Avtrykk og modeller til fast protetikk Gipsavtrykk eller en kombinasjon av kobberring og voksbitt ble brukt til fast protetikk, men det ble ikke så alt for gode resultater. Det var vaskelig å ta avtrykk som viste nøyaktig hvordan den enkelte preparerte tannen så ut i forhold til resttannsettet. Voks eller gipsavtrykk kunne brukes sammen med kobberringer. Alginat overtok for gipsavtrykk utover på tallet. Deretter fulgte de gummielastiske avtrykksmaterialene som gjorde kobberringer og seksjonsavtrykk i voks eller gips overflødig. Over venstre: Kobberringer med kerr avtrykksmateriale ble brukt til avtrykkstagning av enkelttenner og broledd. Over høyre: Kjede med prøveringer i ulike størrelser for å måle omkretsen på den preparerte tannen. (Begge bildene er fra den odontologiske samlingen ved Folkemuseet i Oslo) Amalgam ble brukt til modellene for å få gode og nøyaktige arbeidsmodeller til fast protetikk, da kobberringene var i bruk før Helsefaren ved arbeid med amalgam var ikke allment kjent, men selv da dette ble mer kjent i etterkrigstiden var det mange tannleger som sverget til amalgammodeller til tross for helsefaren. Etter hvert fikk man bedre gipstyper med gode egenskaper og gipsmodeller overtok fullstendig som modellmateriale. Jacketkronen Jacketkroner kom nok på markedet i Europa tidlig rundt 1900, men i Norge ble den tallets helkeramisk kroneløsning. Den ble fremstilt ved hjelp av en folie i metall (gjerne platina) som ble lagt utenpå modellen til den preparerte tannen. Porselenet ble bygget opp utenpå folien og deretter brent i en liten ovn. Folien ble fjernet og kronen kunne settes inn i pasientens munn. Porselenssortimentet med pulver og væske var meget begrenset og mulighetene til å ta et godt og nøyaktig nok avtrykk var små. Ofte krakelerte kronene enten underveis i fremstillingsprosessen, eller ved innsetting på pasient, enten som følge av dårlig avtrykk eller materialets begrensede egenskaper. Venstre: Amalgam og gipsmodell til bruk ved kronefremstilling. Avtrykk med kobberring og voks. (Bildet under er hentet fra jubileumsnr av Tenner i fokus 1994) Høyre: Moderne to-komponent gummielastisk avtrykksmasse i avtrykksskje.(bildet er fra eget arkiv, HiO) Elektrisk oppvarmet ovn med omformer, uten vakuum. Fra tidlig (Bildet er fra UiOs odontologiske samling) Porselensovnen til jacketkronefremstilling var den samme, eller samme type ovn som ble brukt til

9 utbrenning av voks i vanlige støp. De første ovnene hadde ikke termostat og heller ikke vakuum. Kvaliteten på kronene kunne derfor variere sterkt etter hvor heldig tannteknikeren hadde vært med prosessene. Elektrisk ovn med termostat og vakuum fra ca (Bilde fra UiOs odontologiske samling) Fast protetikk fra ca Fullkroner og innlegg i gull ble mer vanlig etter hvert som avtrykk, modeller og støpemetodene ble mer nøyaktige fra 1940 og utover. Da akrylmaterialet kom til landet etter krigen ble det også mer vanlig å benytte akryl som fasademateriale til kroner og loddete broer. Da ble skjelettet modellert i voks med retensjonstråder og perler plassert der akrylfasaden skulle tilpasses, så ble skjelettet støpt, deretter kunne flere ledd bli loddet sammen til en bro og til slutt ble akrylen tilpasset til skjelettet. Gullinnlegg. (Bilde fra eget arkiv, HiO) Etter støping ble skjelettet først pusset ferdig, deretter ble akrylen blandet sammen (syre og væske/deig) og fasaden ble manuelt tilpasset, hele krona med fasaden ble satt inn i en kyvette og polymerisert i kokende vann under trykk. Akryl og gull i disse tannerstatningene hadde kun mekanisk retensjon. Denne kronetypen gikk gjerne under navnet KK som sto for kombinasjonskrone (gull/akryl). Støpeutstyr Håndslynge ble benyttet til støping i tannteknikk fra rundt Etter hvert ble håndslynga byttet ut med manuell horisontalslynge. Etter hvert kom det også elektriske manuelle horisontalslynger på markedet. Med horisontalslyngene ble det mulig å støpe større støp, og etter hvert som materialene ble bedre og mer nøyaktige ble det mulig å støpe hele broer på inntil ledd. Moderne støpeapparater med hjelp av trykk-vakuum, eller induksjonsapparat medførte betydelige investeringer for laboratoriene da de kom, men støpe-prosessen ble mer forutsigbar og det sikret optimale støp. Datastyrte støpeapparater som gjør prosessen enda mer nøyaktig er i dag svært vanlig ved norske laboratorier. Liten kyvette til bruk ved fremstilling av fasader til KK ca (bilde fra samling HiO) Gassoppvarmet utbrenningsovn. Kan være fra tidlig (Bildet tatt ved Folkemuseet i Oslo)

10 Håndslynge og støpetang fra ca (Bildet tatt ved Folkemuseet i Oslo) Loddeutstyr I begynnelsen ble enkle kroner fremstilt ved å lodde sammen oklusalflater med et bånd som gikk rundt tannens resterende flater. Etter hvert da støpeteknikken var blitt noe bedre, ble enkeltkroner støpt og loddet sammen med flere andre til små broer. De første gull-legeringene som ble brukt til tannerstatninger hadde ganske lavt smeltepunkt og lodding av disse legeringene var forholdsvis enkelt ved at man brukte et vanlig gassbluss ved arbeidsbenken. Da utviklingen av porselen til påbrenning til en gulllegering inntok landet ca 1965, ble det nødvendig å bruke gull-legeringer med mer platina, palladium eller lignende i seg for å gjøre metallet hardere og mer formbestandig, og gi legeringen mulighet til å danne et oksidlag som kunne binde metallet og porselenet kjemisk til hverandre ved brenning ved høy temperatur. Lodding av disse legeringene krevde bruk av en loddepistol. Propan og oksygen ble brukt for å oppnå en tilstrekkelig temperatur til loddingen. I de senere årene har sveising med laser inntatt tannteknikerbransjen. Et lasersveisapparat er en svært dyr investering, men den er tidsbesparende i forhold til bruk av konvensjonelle loddemetoder og meget nøyaktig. Lasersveising kan brukes til alle typer metaller og legeringer som vi kjenner til som dentale materialer i dag. Den kan brukes til alle typer gull-legeringer, til titan og til coboltcromlegeringer som har smeltetemperaturer opp mot 1500 o C. Et moderne datastyrt induksjonsstøpeapparat fra ca (Bilde av Støpeapparat tilhørende HiO) En egen investment var nødvendig til lodding, og den ferdige modellen med delene som skulle loddes sammen ble forvarmet i en utbrenningsovn. (Bildet er fra eget arkiv HiO) En elektrisk utbrenningsovn fra ca (UiOs odontologiske samling)

11 Lasersveis (Bilde av lasersveis tilhørende HiO) Metall-keramiske kroner og broer I USA klarte man å fremstille, så tidlig som i 1937, en gulllegering som det var mulig å brenne porselen utenpå. Likevel tok det mange år før denne teknikken ble så forutsigbar at den fikk fotfeste i Norge. På midten av 60-tallet begynte de første laboratoriene her å lære seg teknikken. Gull-legeringene til disse arbeidene må være tilpasset porselenet på en spesiell måte slik at det blir en god kjemisk binding mellom metall og keram. Mye forskning rundt sammensetning av både porselenet og legeringen har gjort konseptet så godt at denne teknikken ble, så godt som enerådende innen behandling med fast protetikk fra rundt 1975 og fram til i dag. Teknikken kan brukes på alt fra enkle kroner, til større broer helt opp til ledd. Disse tannerstatningene har vist seg å ha en svært god stabilitet og holdbarhet i munnhulen. Ulempen er at porselenet har en svært hard og slitesterk overfalte som kan gå ut over de motstående naturlige tennene til pasienten over tid. Her vises 2 helkeramiske kroner til venstre og to MK-kroner til høyre. (arkiv HiO, studentarbeid) Typisk MK-bro (Bilde fra samling ved folkemuseet i Oslo) Nyere teknikker og muligheter innen fast protetikk etter 1980 Samfunnets fokus på estetikk har ført til forskning for å finne mer estetiske materialer, som er munnbestandige og som har tilfredsstille styrke og egenskaper til bruk i tannerstatninger. Keramiske materialer har en naturtro lysbrytning og lystransparens som kan illudere den naturlige tannens. Derfor har det vært et ønske at hele tannerstatningen skulle kunne fremstilles i et keramisk materiale, - altså uten gull-legering som kappemateriale. De siste årene har det kommet flere tilfredsstillende konsepter på markedet. Ved hjelp av datastyrte prosesser har man klart å finne måter å løse tilpasning og styrke i keramene på, slik at de tåler kjevens muskelbruk og tennenes belastning ved tygging. I forhold til behov kan tannteknikeren i dag fremstille helkeramiske kroner og små broer ved hjelp av flere forskjellige fremstillingsteknikker. I helkeramiske tannerstatninger inngår gjerne alumina, leucitt, litium, eller zirkonia. Avhengig av den belastningen tannerstatningen blir utsatt for i munnen kan man bestemme konsept. Zirkonia er et svært stabilt og sterkt materiale som det nå gjøres kliniske forsøk med til store broer. Foreløpig er det ganske stor skepsis til holdbarheten til materialet over tid, og en avventende holdning i bransjen. Keramet oppviser en lystranslucens som illuderer naturlige tenner godt. (arkiv HiO, egne bilder) Helkeramiske kroner til venstre, og MK til høyre. (arkiv HiO, studentarbeid)

12 Implantater ett vell av muligheter. Implantater ble utviklet som et konsept der man skulle hjelpe helt tannløse slik at de kunne få tilnærmet faste tenner i munnen igjen. De første kom på markedet ca Siden den gangen har det skjedd en enorm utvikling på dette området. Det er to forskjellige prinsipper for feste av overbygningen til kirurgisk festede implantater i kjeven. Skrueretinerte løsninger der en eller flere skruer fester protetikken til kjevens implantater (fixtuerer). Sementerbare løsninger der en setter permanent fast protetikken ved hjelp av sement mellom implantatet (fixturen i kjeven) og kronene/broen. Mange forskjellige materialer kan benyttes til implantatarbeider, men de vanligste i dag er ulike gulllegeringer, titan og cobolt-crom-legeringer med overbygninger i porselen eller akryl. Det er viktig at metallkonstruksjonen har god stivhet, fordi implantatene som er festet i kjevebenet ikke har noe fleksibilitet som alminnelige vitale tenner. Nyere materialer, som for eksempel zirkonia som er et hel-keramisk materiale, viser også gode egenskaper til bruk i implantater og prøves ut av flere. Over: Implantat, protesevariant til helt tannløs overkjeve med skrueretinert løsning. Her er det 3 implantater i kjeven. Under: Implantat der pasienten mangler noen tenner, en skrueretinert 4 ledds bro med 3 implantater er løsningen her. (Bilder fra eget arkiv, HiO) Det er også vanlig å dele inn implantatarbeider i Protesevarianter her fremstilles protesen med tannoppstilling og tannkjøtt i akryl som til en alminnelig avtakbar protese, men inni protesen er det en stabil metallkjerne. Denne skrus fast til implantatene i kjeven slik at den sitter fast. Protesen må pusses og stelles på samme måte som egne faste tenner. Krone/brovarianter her fremstilles protetikken omtrent som alminnelige kroner eller broer. Disse kan enten sementeres eller skrus fast til implantatene i kjeven og vil i stor grad oppfattes som egne tenner. Alle skrueretinerte løsninger har den fordelen at de kan skrus ut ved tannlegebesøk hvis det skulle være behov for reparasjoner, ekstra renhold eller utbedringer. Her vises et 1-tannsimplantat som en sementerbar løsning. (Bilder fra eget arkiv, HiO) Her ses en moderne arbeidsplass i et tannteknisk laboratorium anno 2008 Arbeidsbenken har høy standard hva gjelder HMS (Bildet er fra laboratoriet ved tannteknikerutdanningen, HiO) Her ses en arbeidsplass for en tanntekniker slik den kunne sett ut for ca 100 år siden (Bilde fra Sverresborg folkemuseum, Trondheim)