Nr. 2 - Juni årgang

Transkript

1 Nr. 2 - Juni årgang

2 Reindriftsnytt Boazodoallo-oππasat Ansvarlig utgiver: Reindriftssjef Ellen Inga O. Hætta Reindriftsforvaltningen Markveien 14, 9510 Alta Telefon Reindriftsforvaltningen: (fax) e-post: web: Redaksjon: Agnar Berg Tlf: e.kl Per Torbjørn Jystad Tlf: e.kl Adresse: Per Torbjørn Jystad Storsvingen 9, 8012 Bodø Merk; Reindriftsnytt e-post: Annonser: MediaRingen AS Postboks 1323, 9505 Alta Tlf Fax e-post: Grafisk produksjon: Bjørkmanns Trykkeri AS Aronnesv. 63, 9514 Alta Tlf: e-post: Annet: Reindriftsnytt utgis fire ganger i året. Magasinet har et opplag på ca og henvender seg til utøvere og forvaltning i og rundt reindriftsnæringen. Forsidefoto: Agnar Berg, fra pramming til Sørøya Baksidefoto: Per Torbjørn Jystad Innhold Til sommerbeitene med båt I løpet av noen hektiske uker på vårparten fraktes over rein ut til sommerbeiter langs kysten. De to siste årene har selskapet Seaworks AS i Harstad hatt oppdraget. For familiene i distrikt Sallan/Sørøya ble det et hektisk kappløp med våren. Side 6 10 Fokus på rovvilt Norge og Sverige praktiserer en svært ulik rovdyrpolitikk. Spesielt er systemet for erstatning til reineiere prinsipielt forskjellig. I Norge er NRL svært kritisk til rovdyrforvaltningens håndtering av bestandsregistrering og uttak. Side Deler reinbeitelandet Brønnøy/Kvitfjell og Brurskanken reinbeitedistrikt fikk i 2003 over en million kroner i erstatning for tapt beite i forbindelse med kalkgruvene til Brønnøy Kalk. Nå vil selskapet bygge ut enda mer for å hente ut den verdifulle kalken. I praksis vil utbyggingsforslaget dele Brønnøya i to. Side 11 Om reinkjøtt i gammel tid Tidlig på 20-tallet var forskerne nysgjerrig på hva og hvordan samene brukte kjøttet og andre deler av dyret. Noen reineiere i rørostraktene ga inngående beskrivelser på et svært så langt spørreskjema. Side

3 Reinkjøtt i Finland Det er vanskelig å få kjøpt reintarmer og reinblod i Norge. Etterspørselen er derfor stor etter disse reinproduktene hos den finske reineieren Tuomas I Palojärvi. Av: Agnar Berg Det er veldig stor etterspørsel etter tarmer og blod. Spesielt er det «den gamle garden» i Kautokeino og Karasjok som kommer hit og handler det de må ha for å lage blodpølser. Når de først er her for å kjøpe blod og tarmer, kjøper de også kjøtt. 99 prosent av våre kunder kommer fra Alta, Karasjok og Kautokeino, sier Palojärvi. Uten stempel Noen få kilometer fra grensen mot Norge og Kautokeino har reineier Tuomas I Palojärvi etablert et reinkjøttutsalg. Både kona Leena, moren Inga Eira Palojärvi og hans to sønner jobber med videreforedling og salg av reinkjøttprodukter. Palojärvi sier at årsproduksjonen er cirka 300 reinskrotter. Mesteparten av skrottene som går til viderefordling kommer fra egen flokk. Reinen slaktes som regel ute i feltet, nedskjæringen skjer imidlertid hjemme. Palojärvi sier at han har dispensasjon fra EU til hjemmeslakteriet og utsalget. Det betyr at nesten alt kjøttet kan selges uten stempel. Røkt kjøtt får de imidlertid ikke lov til å selge uten stempel fordi røking er en mer omfattende videreforedlingsprosess. Familien Palojärvi har drevet kjøttbedriften i to år. Nå skal de utdvide driften slik at det er mulig å ha en årsproduksjon på omlag 500 skrotter. Familien Palojärvi med reinkjøttprodukter utenfor utsalget. F.v. Inga Eira Palojärvi, Tuomas, Leena og Antti. Den andre sønnen, Iisko var ikke til stedet da bildet ble tatt. Foto: Agnar Berg Reintallsdrivende Palojärvi sier at de finske reineierne savner å få eksportere reinkjøtt til Norge. Spesielt for oss som holder til i nærheten av Norge var det mye enklere å sende reinen til Kautokeino. Det hadde også mye å si for prisen på reinkjøtt. Prisnivået på reinkjøtt i Finland er i dag det samme som det var på 80-tallet, mens kostnadene i forbindelse med scooter og 4-hjuling bare har steget, sier den finske reineieren. Har det blitt verre eller bedre for reindriften etter at Finland kom med i EU? Når det gjelder kjøttprisene så har det blitt verre. Men det har blitt bedre når det gjelder tilskudd. Problemet med tilskuddsordningen slik jeg ser det er at vi ikke får tilskudd for å slakte. Vi får rundt 25 euro i året per levende dyr. Systemet er reintallsdrivende, sier han. Både i Norge og Sverige er tilskuddsordningen knyttet til slakting. Palojärvi sier at han foretrekker ordningen i nabolandene. 3

4 Oaive álus Dálkkádatrievdan lea earenoamáš guovd dáš ášši dán jagi ja maiddái boahtte jagi. Lea danin go mii miehtá riika duođas vásihit earalágan dálkkiid go dábálaččat, ja maid danin go dát jahki lea riikkaidgaskasaš polár jahki mii galgá bistit guokte jagi njukčamánu 1.b rájes. Oanehaččat čilgejuvvon de galget 60 riikka dutkanresurssat ja ruhta deapmi dán áigodagas oktiiheivehuvvot earenoamážit danin vai min mahttu Arktalaš ja Antárkalaš guovlluid birra buorrána. Dakkár ealáhussii go boazodoallu mas lea sorjjasvuohta lundui, de lea earenoamáš stuora dárbu boahtit diehtit makkár váikkuhusaid dálkkádatrievdadeamit sáhttet dagahit boazodoalloguovlluide. Nu lea boa zo doalus vejolašvuohta čađahit heiveheami ođđa dilálašvuođaide. Mii oaidnit dávjjibut váttisvuođaid mat gusket guohtondilálašvuođaide. Dás sáhttá čilgehusa gávdnat dálkkádatrievdamiin. Vaikko sáhttá nu, de oaivvildan ahte eahpečielga siidarájit, ealut main lea alla boazolohku ja alla boraspirelohku maiddái sáhttet leat bealit mat buktet váttisvuođaid boazodollui. Danin lea deaºálaš oažžut boahtteáiggi strategiijaid main vuhtii váldá rámmaeavttuid rievdademiid. Dál fargga oažžu boazodoallu ođđa ja buoret lága. Odeldiggi meannudii boazodoallolága miessemánu 31. beaivvi. Dát láhka, mii lea vuosttaš láhka mii lea meannuduvvon kon sulta šun ort ne ga siskobealde, lea bures heivehuvvon boazodollui ja dan dárbbuide oaivvildan mun. Dál fertet jurd da šit boahtteáiggi birra, ja mis lea buohkain oktasaš beroštupmi beassat diehtit eambbo maid láhka boahtá mearkkašit midjiide geaidda dat guoska. Dat guoska buot boazodolliide ja midjiide byråkráhtaide almmolaš hálddahusain. Eananhálddašeapmi boazo doalloguovl luin lea deaºálaš suorgi ja lea vuoruhuvvon bargu Boazodoallohálddahusas. Norgga Boazosápmelaččaid Riikkasearvi (NBR), Boazodoalo oahppolihttu (BOL) ja Boazodoallohálddahus lágidedje dálvet riik kaviid osaš areálakonferánssa. Daid die đuid maid mun lean ožžon ma il dien konferánssa, lea ahte diekkár konferánssas lea stuora ávki. Diekkár gávnnadanbáikkiin šaddet sihke huksejeadjjit, suohkaniid áššemeannudeaddjit ja boazodoallit eambbo dihtomielalaččat nubbi nup pi dil lái. Boazodoalus lea čađat duohta ballu massit eatnamiid eará beroš tu mii de. Lea doaivva oaž žut eanet ipmárdusa boazodoalu dárbbuide go á gi rit juohká dieđuid boazodoalu dárbbuid birra. Diet sáhttá má gga háve veahkkin dasa ahte boazodoallu ii masse eatnamiid eará beroštumiide nuppi beali diehtemeahttunvuođa geažil. Juoga mii duođašta ahte boa zodoallu ja hálddahus ođas maht to juvvo jit ođđa áigái lea go 50 % doaluin bukte diedáhusa boazodoalu birra elektruvnnalaččat. Mii leat hirbmat duhtavaččat go nie oallugat leat sádden elektruvnnalaš skoviid dán jagi. Elektruvnnalaš skovvi álkida barggu sihke boazodoallái ja midjiide hálddahusas. Boađusin das lea ahte doarjjaohcamiid meannudemiin leat mii geargan miessemánu álggus juo soames guovlluin gos ovdal láviimet geassemánus/suoidnemánus geargat. Boazodoallohálddahusas lea mihttun ahte 90% doaluin buktet elektruvnnalaš skoviid viđa jagi geahčen, ja mii orrot álkit oláheame dien mihtu. Dasto vel hálidan sávvat buot Boa -zo doalloođđasiid lohkiide albma buori geasi ja NBRii lihku riika čoahkkimiin. Stig Gøran Hagen, doaibmá dál veahkke boazodoallohoavdan 4

5 Leder Klimaendringer har et sterkt fokus inneværende og kommende år. Dette har sammenheng med at vi faktisk opplever endrede klimaforhold over hele landet, men også at vi er inne i det internasjonale polaråret som strekker seg over to år fra 1. mars Kort fortalt betyr det at i løpet av denne perioden skal forskningsressurser og finansiering fra over 60 land koordineres i et ekstraordinært krafttak for å øke kunnskapene våre om både Arktis og Antarktis. I en næring som reindrift som er avhengig av de naturgitte forhold, så er det av stor betydning å få kunnskaper om hvilke konsekvenser klimaendringer har for områder der det drives reindrift. På den måten har reindriften en mulighet for å tilpasse seg nødvendige endringer i driftsmåter. Vi registrerer oftere problemstillinger knyttet til vanskelige beiteforhold. Her kan en vesentlig del av forklaringen ligge i klimaendringene. Til tross for dette, så mener jeg at en situasjon med uklare siidagrenser, flokker med for høyt reintall og en høy rovviltbestand også kan være betydelige faktorer for å skape driftsmessige problemer. Derfor er det viktig med en fremtidsrettet strategi som er tilpasset de endrede rammevilkår. Nå kan reindriften se frem mot et nytt og forbedret lovverk. Odelstinget behandlet reindriftsloven 31. mai. Denne loven, som er den første som er behandlet etter konsultasjonsordningen, mener jeg er godt tilpasset reindriften og dens behov. Vi må nå se fremover, og vi har alle en felles interesse i å få kunnskap om hva loven betyr for oss som blir berørt av den. Dette gjelder alle reindriftsutøvere og oss byråkrater i offentlig forvaltning. Arealforvaltning i reinbeiteområder er et viktig område som er en høyt prioritert oppgave i Reindriftsforvaltningen. Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL), Reindriftas studieforbud (BOL) og Reindriftsforvaltningen arrangerte i vinter en nasjonal arealkonferanse. Etter de tilbakemeldingene jeg har fått, så var nytteverdien av en slik konferanse stor. På slike møtesteder får bl.a. utbyggere, kommunale arealforvaltere og reindriftsutøvere en økt bevissthet om hverandres ståsted. Reindriften har en kontinuerlig og begrunnet frykt for at arealer tapes til andre interesser. Gjennom aktiv informasjon om reindriftens behov vil man oppnå en større forståelse for behovene. Dette vil i mange sammenhenger bidra til at reindriften ikke mister areal til andre interesser på grunn av uvitenhet hos «motpart». Et bevis på at både reindriften og forvaltningen utvikler seg og stadig blir mer moderne må sies å ligge i det faktum at over 50 % av driftsenhetene leverte sin melding om reindrift elektronisk. Vi er svært fornøyd med at såpass mange har valgt å levere elektronisk i år. Elektronisk melding om reindrift er arbeidsbesparende både for reineier og forvaltning. Dette viser seg gjennom at tilskuddsbehandlingen for noen reinbeiteområder er ferdig i begynnelsen av mai måned, mot tidligere juni/juli. Reindriftsforvaltningen har et mål om at 90% av driftsenhetene leverer elektronisk innen fem år, og vi er på god vei til å nå det målet. Avslutningsvis vil jeg ønske alle Reindriftsnytts lesere en riktig fin sommer og NRL lykke til med landsmøtet. Stig Gøran Hagen, fungerer for tiden som assisterende reindriftssjef FOTO: PER TORBJØRN JYSTAD 5

6 Áidna eallu maid suvde uvošluovttas Eneste flokken på kjøl fra Kvenvik Suvdinfanas lea dohkkehuvvon 650 bohccui. Golbma jagi leat fanasfi tnodat Seaworks joπihan suvdima Mearasuodjalusa ovddešprámáiguin. Landgangsprammen er godkjent for 650 rein. I tre år har rederiet Seaworks stått for prammingen med de samme landgangsfartøyene som Sjøforsvaret brukte tidligere. Govven/Foto: Agnar Berg 6

7 Viimmat leaba Sara Kristine Eira Lantto ja Antti Aslak O. Lantto ollen geasseorohahkii gávcci beaivve ma el go johttájedje. Davás johtin Guovdageainnus Sállanii manai bures. Endelig er ekteparet Sara Kristine Eira Lantto og Antti Aslak O. Lantto fremme ved kysten åtte dager etter at de startet vårfl yttingen. Turen nordover fra Kautokeino gikk fi nt. Govven/Foto: Agnar Berg Antti Aslak O. Lantto siida lei áidna mii dán jagi suvddii prámáin Čuvošluovttas Álttás geasseorohahkii Sállanii. Čállán: Agnar Berg Sámegillii: Karen Anne Oskal Eira Dábálaččat lávejit doalu suvdit prá máin Čuvošluovttas, muhto dál lei earret eará rašes jiek a Čuvošjávrris man rastá boazoeaiggádat eai hálidan vuojehit ealu. Ii leat eará vejolaš johtingeaidnu Čuvošluktii suvdingárdái go Čuvošjávrri rastá, muitala Lantto. Olu geatkkit dan guovllus Mánnodaga cuo ománu 23. beaiv vi vuojehedje ealu «Sørøysund» nam masaš suvdinprámái ja suvde geasse orohahkii Sállanii. Ádjánedje badjelaš njeallje diimmu mátkkiin. Ádjáneimmet gávcci beaivvi johtit Láhpoluobbalis Čuvošluktii. Lei buorre ealát davás johtit, Driftsenheten til Antti Aslak O. Lantto i distrikt Sállan/Sørøya var den eneste som i år benyttet landgangsprammen fra Kvenvik i Alta til sommerbeite på kysten. Av: Agnar Berg Normalt er vi driftsenher som benytter oss av landgangsprammen fra Kvenvik, men blant annet usikker is på Storvannet ved Kvenvik gjorde at flere reineiere ikke tok sjansen på å drive reinen over isen. Det er ingen alternativ veg å komme fram til Kvenvik enn over isen på Storvannet, sier Lantto. Mye jerv i området Reinflokken ble mandag 23. april drevet om bord i landgangsprammen «Sørøysund» og fraktet til Sørøya på sommerbeite. Turen tok litt over fire timer. Flyttingen fra Lappelobal i Kautokeino til Kvenvik tok åtte dager. Det var godt beite på vegen nordover mot Kvenvik, sier Antti A. Lanttos kone, Sara Kristine Eira Lantto. 7

8 Sállan orohaga boazoeaiggát John Henrik Eira fertii guorbmebiillain doalvut ealu geasseorohahkii. Son sávvá ahte ii dárbbaš biillain johtit boahtte jagi. muitala Antti A. Lantto eamit, Sara Kristine Eira Lantto. Sara Kristine lohká iežaset oaidnán olu geatkkiluottaid jođidettiin ja okte ožžo dieđu ahte geatki lei ealu guvlui jođus. Fertiimet vuodjit ja guođohit, ja baldit geatkki eret. Lihkus manai bures, ii geatki ožžon ovttage bohcco, muitala son. Sara Kristine viellja, John Henrik Eira, gullá maid seamma orohahkii. Son maid lei áigon suvdit ealu prámáin Sállanii, muhto válljii baicca guorbmebiillain johtit. Váldoágga dasa go mun válljejin guorbmebiillain johtit Stornesas Sállanii, lei go dálvet lei heajos ealát. Dan geažil ma oneimmet rátkamiin ja mun in livčče ollen Čuvošluktii suvdinbeaivái, muitala John Henrik. Muitala muđui ahte rašes jiek a Čuvošjávrris maid orui hehtteme joavdat Sállanii dábálaš johtimiin. Son muitala ahte diibmá maid šattai biillain johtit. In mun gal liiko guorbmebiillain johtit. Lea divrras vuohki oažžut bohccuid geasseorohahkii. Dušše feargasáhttu ovtta guorbmebiilii máksá 2000 ruvnno. Danne mun sávan boahtte jagi beassat johtit eatnan mielde Čuvošluktii, lohká son. Garra bargu golbma vahkku Tormod Birkely Oarje-Finnmárkku Boazodoallohálddahusas lea leamaš mielde suvdimis 1986 rájes. Birkelys lea Reineier John Henrik Eira i distrikt Sállan/Sørøya måtte i år flytte reinen med trailer til kysten. Han håper å slippe det neste år. Govven/Foto: Agnar Berg Sara Kristine sier at de så mye jervespor på vegen og på et tidspunkt fikk de beskjed om at det var en jerv på veg mot flokken. Vi måtte kjøre mye scooter rundt flokken for å passe på reinen og for å skremme jerven. Heldigvis gikk det bra og ingen reinsdyr ble tatt av jerven, sier hun. Sara Kristines bror, John Henrik Eira, tilhører samme siida. Eira skulle egentlig også pramme sin flokk til Sørøya, men det ble i stedet trailertransport. Den viktigste grunnen til at jeg valgte å kjøre reinen med trailer fra Stornes i Kautokeino til Sørøya var det dårlige vinterbeitet. Det gjorde at vi kom sent i gang med skillingen og jeg ville derfor ikke ha kommet til Kvenvik tidsnok til å nå prammen, sier Eira. Han sier videre at også den dårlige isen på Storvannet talte imot at han kunne nå kysten på naturlig vis. Eira sier at han også i fjor måtte bruke biltransport. Jeg liker slett ikke biltransporten. Det er en kostbar måte å få rein til sommerbeite på. Bare fergetransporten koster jo 2000 kroner per trailer. Jeg håper derfor å flytte reinen over land til Kvenvik neste år, sier han. Full fart i tre uker Tormod Birkely ved Reindriftsforvaltningen i Vest-Finnmark har vært med på reinpramming siden Birkely er ansvarlig for prammingen. Tidligere var det Forsvaret 8

9 Tormod Birkely Oarje-Finnmárkku boazodoallohálddahusas lea leamaš mielde bohccuid suvdimis 1986 rájes. Tormod Birkely ved reindriftsforvaltningen i Vest-Finnmark har vært med på reinpramming siden suvdinovddasvástádus. Ovdal lei Suodjalus mii jođihii sihke prámáid ja suvdinveaga. Golbma jagi dás ovdal vuvddii Suodjalus dan golbma prámá mat sis ledje, fanasfitnodahkii Seaworksii Harstad:s. Eaktun beassat oastit prámáid, lei ahte fitnodat galggai suvdit bohccuid nu go Mearasuodjalus lei dahkan giđaid ja čavččaid. Stuorimus erohus dál ja das go Suodjalus suvddii, dáidá leat haddi. Dál máksá ruvnno jándoris láigohit prámá. Boazodoallošiehtadus ruhtada dan oasi, nu ahte boazoeaiggádiidda ii leat šaddan divraseabbo. Sidjiide máksá 10 ruvnno bohccos vaikko man guhkki livččii mátki, muitala Birkely. Ádjánit sullii golbma vahkku johtimiin. Dán jagi álge suvdimiin Báhccavuonas Tromssas ja de dađistaga bohte davvelii. Suvdit birra jándora, maiddái vahkkoloahpaid. Birkely muitala ahte dalle go Mearasuodjalus suvddii, de válddii suvdineveahka friddja vahkkoloahpaid ja miessemánu 1. beaivvi. Son muitala ahte dalle ádjánedje vahkku guhkit suvdimiin. Suvdinprámás leat čieža bargi, oktii goahkain. Leat golbma bargi ain oktanaga barggus ja dasa lassin vel okta olmmoš Boazodoallohálddahusas. som sto for både fartøy og mannskap. For tre år siden solge Forsvaret sine tre landgangsfartøy til rederiet Seaworks i Harstad. Et vilkår for å overta landgangsfartøyene var at rederiet skulle frakte rein slik Sjøforsvaret gjorde tidligere om våren og høsten. Den største forskjellen på nå og da Forsvaret gjorde jobben er vel prisen. Nå koster det kroner i døgnet å leie båten. Det er penger som kommer fra reindriftsavtalen. For reineierne er det ikke blitt noe dyrere. De betaler 10 kroner per rein uansett hvor lang transport det er, sier Birkely. Flyttingen tar omlag tre uker. I år startet prammingen i Ballsfjord i Troms og så arbeidet en seg nordover. Det er aktivitet hele døgnet, også i helgene. Birkely sier at da Sjøforsvaret sto for prammingen tok mannskapet fri i helgene og 1. mai. Birkely sier at prammingen tok én uke lenger da. Landgangsprammen har et mannskap på syv, inkludert kokken. Det er tre mann på hvert skift pluss én fra Reindriftsforvaltningen. Govven/Foto: Agnar Berg Må passe godt på Birkely sier at en annen forskjell mellom nå og da Sjøforsvaret hadde prammingen var at Forsvaret hadde større mannskap. Landgangsfartøyet er godkjent for å ta 650 rein. En Fertejit guođohit Birkely muitala ahte eará erohus dálážis ja dan áiggis go Mearasuodjalus doaimmahii suvdima, lea ahte Suodjalusas ledje eambbo «Sørøysund» nammasaš prámá vuoddji, Ole Johan Hokland, muitala ahte giđđat leat boazodoallit čeahpit doallat sohppojuvvon áiggiid. Skipper på «Sørøysund», Ole Johan Hokland, sier at reineierne om våren er flinke til å være klare til transport til avtalt tidspunkt. Govven/Foto: Agnar Berg 9

10 bargit. Suvdinprámá lea dohkkehuvvon 650 bohccui. Sii geahččalit deavdit prámá nu olu bohccuiguin go vejolaš, nu ahte dábálaččat suvdet gaskal 500 ja 600 bohcco hávális. Juoh ke mátkki ma el basset fanaslahtti mas bohccot čužžot. «Sørøysundda» fanasvuoddji, Ole Johan Hokland, muitala ahte giđđat leat boazodoallit čeahpit leat gergosat sohppojuvvon áigái, muhto čakčat sii gal lávejit muhtomin šaddat vuordit. Antti Lantto lohká iežas leat duhtavažžan dainna movt suvdin dál doaibmá ja dainna bargguin maid Boazodoallohálddahus ja Tormod Birkely barget. Čakčasuvdin galgá plána mielde álgit čakčamánu 25. beaivvi. Boazodoallit geat hálidit suvdinprámá atnit, galget ohcat ovdal borgemánu 15. beaivvi. Čakčamánu 1. beaivvi lea suvdinplána gárvvis. Go Boazodoalloođđasat hupme Antti Áslagiin ja Sara Kristiniin moadde beaivve ma el go ledje ollen, de ledje juo bárrahis ollen geassevissui Sállanii. Bohccot ledje bures nagodan fanasmátkki ja ledje luoitán gáddái Ák ovutnjii Ák oluovttas. Soai lohkaba oaidnán olu goaskimiid ja ahte guottetáiggi fertejit čađat guođohit. Leat earenoamáš olu goaskimat dáppe ja go leat nu rámšo eatnamat, de ii leat nu álki, lohkaba soai. prøver å få fylt opp båten med så mye rein som mulig slik at en vanlig last ligger på mellom 500 og 600 dyr. Mellom hver tur blir området der reinen står på dekket rengjort. Skipper på «Sørøysund», Ole Johan Hokland, sier at reineierne om våren er flinke til å være klare til transport til avtalt tidspunkt, men at det om høsten av og til er en del venting. Antti sier at han er godt fornøyd med hvordan prammingen fungerer nå og den jobben Reindriftsforvaltningen og Tormod Birkely gjør. Høstprammingen skal etter planen begynne 25. september. Innen 15. august må reineiene som ønsker å benytte seg av landgangsfartøyet ha søkt. 1. september vil seilingsplanen være klar. Da Reindriftsnytt snakket med Antti Aslak og Sara Kristine noen dager etter at de var kommet fram, var de godt etablert i sommerboligen på Sørøya. Reinen hadde greid overfarten helt fint og var sluppet på land i Hasfjorden like ved Hasvik. Ekteparet sier at de har observert mye ørn og at de må passe godt på gjennom hele kalvingstiden. Det er ekstremt mye ørn her ute og siden terrenget er så kupert, er det ikke enkelt å ha full oversikt hele tiden, sier de to. «Sørøysund» nammasaš prámá suvdá bohccuid Čuvošluovttas Álttás Sállanii. Langangsfartøyet «Sørøysund» tar rein om bord i Kvenvik i Alta. Reinen skal til Sørøya. Govven/Foto: Agnar Berg Tidligere pramming neste år Neste vår må man begynne prammingen rundt månedsskiftet mars/april. Reindriftsagronom Mikkel Ailo Gaup i Vest- Finnmark forklarer at det er kommet en ny forskrift i år om «vern av dyr under transport og tilknyttede aktiviteter», som fastslår at man ikke kan frakte dyr som er 90% inne i drektighetsperioden. Dette tilsier at prammingen neste år må starte minst tre-fire uker tidligere enn i år. Det er heller ikke mulig å dispensere fra denne forskriften, da Mattilsynet er bundet av EØS-regelverket, som ikke tillater å dispensere fra 90% drektighetsregelen. 10

11 Utvidelse av kalkgruve deler reinbeite Brønnøy Kalk arbeider med planer for omfattende utvidelse av kalkdriften i Velfjord i Nordland. Reineier Inkeri Susanne Eira Fallås konstaterer at dette vil dele vinterbeitene i to, stenge den sentrale flyttveien og hindre det naturlige trekket og beitingen gjennom området. Av: Per Torbjørn Jystad I 2003 ble Brønnøy/Kvitfjell og Brurskanken reinbeitedistrikt tilkjent 1,1 millioner kroner i erstatning fra Brønnøy Kalk AS etter en dom i Hålogaland lagmannsrett. Erstatningen skulle dekke ulempene med dagens drift. En utvidelse av kalkgruven slik man ser det i de nye planene vil få store konsekvenser utover den situasjonen vi lever med i dag, sier reineier Inkeri Susanne Eira Fallås. I praksis vil man med utvidelsen av anlegget dele Brønnøyhalvøya i to. Reindriften mener at det som fortsatt er igjen av den sentrale flyttveien vil bli stengt. Det naturlige trekket for dyra gjennom «flaskehalsen» som området fungerer som, vil også stoppe av seg selv, Samtidig mister man enda mer av vinterbeitene som er knapp faktor. Eira Fallås sier at den tradisjonelle måten å drive på trolig vil måtte legges helt om. Et alternativ er muligens å frakte med bil både vår og høst for å komme til og fra beitene. Området som fungerer som en «flaskehals» har også sikret en god oppsamling av dyra. Arbeidet med å holde flokken samlet vil bli langt vanskeligere. Det er et enormt område Brønnøy Kalk nå ønsker å ta i bruk til industrivirksomhet gjennom en utvidelse av dagens eksisterende reguleringsplan. For det ene alternativet bedriften har skissert omfatter det dekar, mens det mest omfattende alternativet vil legge beslag på dekar. Fra: Konsekvensutredningen. SWECO Grøner AS Ursfjorden Brønnøy Kalk har 44 ansatte og er blant de største virksomheter i Brønnøy. Den mest omfattende planen innebærer at dagbruddet utvides sørover fra Akselberg mot Høliaunet. Planen er å anlegge deponier for vrakmasser rundt hele dagbruddet. Det vil også bli anlagt deponier ved Hopholet mellom Hyllvatnet og Skjørtjønna. Parallelt med dette arbeidet skal det drives underjordsdrift, slik at bedriften kan øke uttaket av kalk i forhold til forventet økt etterspørsel. Det innebærer at Brønnøy Kalk må anlegge vei i dagen mellom dagbruddet og utskipningsanlegget på Remman i Ursfjorden. Med denne løsningen mener Brønnøy Kalk at de kan drive fram til 2050, også med den økte produksjonen. Sørfjorden Dagbruddet og deponiene skal etter den tid tilbakeføres til naturen med fylling av vann og revegetering. Eira Fallås peker på at det er noe man må sikre seg at faktisk skjer. Skulle gruveselskapet gå konkurs må det være satt av midler til det formålet underveis. I konsekvensutredningen som nå er på høring frist 1. juli er det foreslått tiltaks som kan sikre en flyttvei, men om den vil fungere vet man ikke før passasjen eventuelt er tatt i bruk. Transport med bil kan være en løsning, men særlig om våren kan bli vanskelig pga kalvinga Eira Fallås og de andre reineiernes håp er at hvis utbyggingen ikke stoppes, blir det pålegg om at det fortsatt skal drives under jorden. Det vil gi minst belastning for reindriften. 11

12 Sagat Samisk Avis AS Laatasveien, Postboks Lakselv / Leavdnjá Tlf E-post: avisa@sagat.no Sámi Instituhtta Nordisk Samisk Institutt Tlf Fax Se våre prosjekter innen reindriftsforskning og utvalg av tidsskriftet Diedut: info@nsi.no 9520 Kautokeino Reindriftsregnskap m/næringsoppgave Melding om reindrift Opplæring Datakurs for reindriftsnæringen Kontakt oss på post@reindata.no eller / Nyheter finner du på Verdiskaping REIN 07 Marked design samarbeid Tromsø august 2007 Seminaret Verdiskaping REIN 07 skal være en møteplass for bedrifter som foredler reinkjøtt. Her får du faglig påfyll og muligheter for å utveksle erfaringer og bygge nettverk. Forelesere Verdiskaping REIN 07 presenterer foredragsholdere fra AC Nielsen, Arctic rein og vilt, Boalvvir, Byrkije/Villmarksprodukter, COOP Norge, Inger Anita Smuk, Innovasjon Norge, Matmerk, Mattilsynet, Norges Vel, Norsk designråd, Neil Lupton, Rød Tråd as og Statens institutt for forbruksforskning. Tema Trender, framtidas reinprodukter, merking i kjøttdisken, samarbeid og selskapsformer, krevende kunder, hygieneforskrifter, merkevarer og varemerker, design som selger, beskyttede betegnelser... Seminaravgift Produsenter og etablerere kroner 750,- Øvrige deltagere kroner 2 000,- Dagpakke (foredrag og lunsj en dag) kroner 500,- Kommer du? Kontakt Bioforsk på / matnett@bioforsk.no. Sjekk eller for program og ytterligere informasjon. Arrangører: Innovasjon Norge i samarbeid med Bioforsk Nord Holt 12

13 TEMA : ROVVILT Erstatningsordningen mangler finansiering Reindriftssamene i Sverige får rovvilterstatning i forhold til hvor stort «rovviltpresset» er. Reineier Anders- Erling Fjällås mener at det følger for lite penger med ordningen til at den kan aksepteres av reineierne. Av: Agnar Berg Ordningen er ikke godt nok finansiert. Vi må bruke store ressurser på å dokumere at det er rovvilt i vårt område. I tillegg er det alt for lite utbetalt for hver rovviltyngling. Dette gjør at det ikke er god nok aksept blant oss for ordningen, sier Fjällås. Fjällås er ordfører for Semisjaur-Njarg sameby i Arjeplog kommune. Erstatning til samebyene Sverige hadde fram til midten av 90- tallet en lignende rovvilterstatningsordning for reindrift som den norske reindriften har i dag. Grovt sett går den ut på at hver reineieren får utbetalt erstatningsbeløp for den reinen han kan dokumentere er drept av rovvilt. I 1995 innførte Sverige en ny erstatningsordning for tap av rein forårsaket av fredet rovvilt. Samebyene får i dag en fast rammeerstatning som er basert på registrerte bestander av rovvilt i samebyens område. Ordningen er laget for å virke forebyggende og konfliktdempende. Samebyen får den samme rammen uansett hvor mye tap en har. Derfor Svenske reineiere bruker når reinen er samlet i forbindelse med fôring å ha et bål som brenner hele døgnet for å skremme vekk rovvilt. Foto: Agnar Berg oppfordrer dagens ordning til å unngå tap og dermed øke inntekter. I Sverige får samebyen utbetalt det den har krav på i forhold til rovviltpresset og så er det samebyen som fordeler pengene til reineierne. Med så dårlig finanisering det er på den nye ordningen vår her i Sverige, så synes jeg faktisk den gamle ordningen fungerte bedre. Da fikk tross alt reineiren som hadde mistet reinen pengene direkte, sier Fjällås. 13

14 TEMA: ROVVILT «Sikkerhetsventil» Svenskene har imidlertid en «sikkerhetsventil» med erstatning direkte til reineier i en «massedødsituasjon». Det er i tilfeller der for eksempel en jerv dreper mer enn 10 rein i løpet av kort tid og på et begrenset geografisk område. Da vil reineieren som eier reinen som er drept av jerven få erstatningen direkte. Svenske Samernes Riksförbund, SSR, skal behandle rovviltpolitikk på sitt landsmøte i midten av juni. Interesseorganisasjonen SSR representerer samebyene og sameforeningene i Sverige med særlig fokus på reindrift og andre samiske næringer. I forslaget til SSRs rovviltpolitikk står det: «Erstatning for rovviltap til reindriftsnæringen er ikke et bidrag fra staten til reindriftsnæringen, men en økonomisk kompensasjon for tapt rein og andre kostnader. Det er statens beslutning at reindriftsnæringen må tåle et visst antall rovdyr som gjør at samebyene har rett til erstatning.» Reineierne registrerer rovvilt En viktig årsak for at Sverige i 1995 endret erstatningsordningen var for å redusere konfliktnivået mellom reindriften og den svenske rovviltpolitikken. Rovviltforvaltningen i Sverige er et samarbeid mellom Naturvårdsverket og Sametinget når det gjelder forskrifter, forebyggende arbeid og utbetaling av rovvilterstatning, ifølge førsteammanuensis Allan Sande ved Høgskolen i Bodø. Sande har forsket på forskjellene i reindriften mellom to kommuner i Nord-Sverige og tre kommuner i Nordland. Når det gjelder registrering av rovvilt, så er det et samarbeid mellom lensstyrelsen og hver enkel sameby. I praksis er det samebyene som gjør hele registreringsjobben, mens lensstyrelsen kvalitetssjekker det vi har gjort. Registreringsarbeidet er veldig arbeidskrevende og vi får dårlig betalt for det. De 51 samebyene Reineier Erling-Anders Fjällås er ordfører for Semisjaur-Njarg sameby i Arjeplog kommune. Fjällås mener at det følger for lite penger med den svenske ordningen for rovvilterstatning. Foto: Agnar Berg må dele tre millioner kroner og da blir det ikke mye på hver, sier Fjällås. Antall ynglinger De svenske reineierne registrerer ynglende hunner av jerv, bjørn og gaupe i sitt distrikt. Når de finner et hi, så skal dette kvalitetssikres eller bekreftes av lensstyrelsen. Hver rovviltart har sin pris, det vil si erstatningsbeløp. Erstatningen skal dekke omkostningene reindriften i samebyen har som følge av rovvilt. Ifølge Sande er bergningsgrunnlaget middelslaktevekt i det gjeldende området, beregnet reindyrtap av de respektive rovdyr, beregnet kalve- og voksendyrtap i gjeldene område og registrert bestand av rovvilt. Grunnlaget for erstatningen er antall registrerte ynglinger rovdyr i et område og registrert bestand av rovvilt. Hver sameby får denne erstatningen uavhengig av hvor stort det faktiske rovvilttapet er. I følge Sande er erstatningen sett 14

15 på som et forebyggende tiltak for å hindre ulovlig jakt og minimalisere konflikten mellom den svenske rovviltpolitikken og reindriftsnæringen. Sande sier at den svenske modellen for rovdyrforvatning og erstatning har forbedret forholdet mellom lensstyrelsen og samebyene ved at begge parter har felles interesse i å få registrert ynglende og bærekraftige rovdyrstammer. Ordningen med rammeerstatning ut fra registrering har også gjort at arbeidsinnsats og ressurser kan settes inn på forebyggende arbeid, registrering og naturoppsyn, sier Sande. Ny rovviltpolitikk Det er mye som har skjedd i svensk rovviltforvaltning og politikk de siste årene. I 1995 kom altså det nye systemet for erstatning til reindriften. På slutten av 90-tallet begynte arbeidet med en en ny rovviltpolitikk i Sverige. I 2001 vedtok Riksdagen en ny rovviltpolitikk. Sverige hadde egentlig ingen rovviltpolitikk før denne proposisjonen ble vedtatt av Riksdagen i I utredningsarbeidet til proposisjonen prøvde en å få med seg alle interessegruppene. Reindriften var også med i dette arbeidet. Jeg vil si at reindriften fikk større uttelling i utredningsarbeidet enn i selve proposisjonen. Noen stikkord her er antall rovvilt en har som mål å ha i Sverige og lisensjakt, sier statsviter og forsker Camilla Sandström ved Universitetet i Umeå. Ikke lenge etter at den borgerlige regjeringen i Sverige kom til makten i fjor høst, ble det klart at den ville endre rovviltpolitikken. Mens reineierne tidlige måtte skremme bort rovvilt som angrep rein, er det nå, fra 1. mai i år, mulig å skyte rovvilt som truer rein selv om ikke rovdyrene har gått til direkte angrep. Nødvergeretten Lovendringen, som også gjelder husdyr og hund som er truet, er ikke bare godt mottatt. Til avisa Nationen uttaler sjefsjurist Sven-Erik Alhem ved den svenske Åklagarmyndighetens avdeling for miljøkriminalitet: «Jeg er svært redd for følgene av en utvidet nødvergerett i Sverige. Vernet av rovdyra er redusert kraftig.» Sandström har gjort en undersøkelse på folks holdning til rovvilt i Sverige. Folk som bor langt vekk fra rovviltområder er mer positiv til rovvilt enn folk som bor i rovviltområder. Men de fleste vil at en skal ha rett å beskytte sine dyr mot rovvilt, sier Sandström. Fjällås mener at rovviltforvaltningen må endres slik at reineierne i større grad får lov til å ta ut rovvilt når rovviltpresset blir for stort. Se kommentarer fra NRL side 24. Ikke bare enkelt å registrere Voksen jervetispe på våren. Vegard Pedersen ved Statens naturoppsyn, Sno, på Fauske kjenner godt til både lensstyrelsen i Norrbotten og de svenske reineierne. Sno er på befaring sammen med lensstyrelsen i grenseområdene. Jeg har inntrykk av at svenske reineiere ikke ønsker seg tilbake til den tiden de hadde det erstatningssystemet vi har i Norge nå. Men problemet for de svenske reineierne er jo at rovvilt i området må dokumenteres. Hvis et rovdyr herjer vilt i et område og du ikke greier å dokumentere det, så bli Foto: Roy Andersen, NINA det heller ingen erstatning. Det er ikke helt enkelt å registrere rovvilt. Mye av registreringen avhenger av gode sporforhold. Mørke og dårlig vær gjør denne jobben vanskelig. Dårlig registreringsarbeid fører til at samebyene ikke får det de har krav på, sier Pettersen. Siden svenskene har konvensjonsbeite på norsk side, får de svenske samebyene også erstaning for rovviltynglinger inne på norsk side. Pettersen sier at Sno får rapporter fra svensk side hva som finnes av rovvilt der. TEMA: ROVVILT 15

16 Norge kunne hatt svensk modell TEMA: ROVVILT Hvis Bondevik 2-regjeringen hadde fått fortsette etter valget i 2005 kunne de norske reineierne hatt samme ersatningssystem for rein tatt av rovvilt som det de svenske reineierne har i dag. Av: Agnar Berg Bondevik-regjeringen ønsket den svenske modellen, men det gjør ikke sittende regjering. Dermed har Norge fortsatt et erstatningssystem der reineier får utbetalt erstatning per rein som er dokumentert tatt av rovvilt. Den norske modellen fungerer greit. Det er mulig å ha en svensk modell i Norge, men det er vanskeligere å få den svenske modellen til å fungere for hele reindriftsnorge, sier seksjonssjef for artsforvaltning i Direktoratet for naturforvaltning, Terje Bø. Bø sier videre at forskjellene i reindriften mellom Norge og Sverige blant annet går på at i Sverige har samebyene et gitt geografisk område å forholde seg til til enhver tid. Slik er det også i store deler av Norge, men ikke i Finnmark. Det ville være umulig å overføre en blåkopi av det svenske systemet til Finnmark der reineierne flytter ut til kysten på sommerbeite. Når de er på sommerbeitet må de forholde seg til andre reineiere enn de gjør på vinterbeitet. Det vil derfor være veldig vanskelig å beregne fordelingen av rovvilterstatningen mellom rein eierne for en hel årssyklus, sier Bø. Bø sier en vurderer forsøksordning i Nord-Trøndelag for en svensk erstatningsmodell. En viktig og svært ressurskrevende Jervevalp inni hiet. Reindriften i Nord-Trøndelag skulle hatt på plass en prøveordning med ny erstatningsordning for rovdyrtap. Det var på et møte 5. februar i 2006 på Steinkjer mellom reindriftsnæringen og statsrådene i både Landbruksog matdepartementet og Miljøverndepartementet, dette spørsmålet først ble tatt opp. Fylkesmannen i Nord- Trøndelag har imidlertid brukt lengre tid enn forventet på å tilrettelegge for utprøvingen. Reindriftsforvaltningen vil nå i følge reindriftsagronom Asle Hasselvold ta opp spørsmålet med departementet hvorfor man ikke har fremdrift i prosjektet. I første omgang skulle det lages et Foto: Roy Andersen, NINA del av det svenske erstatningsordningen ligger i å registrere antall rovvilt i et område. Bø mener at en i Norge i dag gjør et så godt registreringsarbeid at det ikke ville være behov for å forbedre dette arbeidet vesentlig ved en eventuell overgang til en svensk ordning. Ingen fremdrift i ny erstatningsordning forslag til ny forskrift som prøveordningen kunne bygge på. Prøveordningen med varighet på 1-2 år vil bygge på forslaget til ny forskrift som ble skrinlagt i regjeringens Soria Moria-erklæring høsten Målet med prøveordningen er å gi mindre rom for fylkesmennene til å bruke skjønn i erstatningsutmålingen. Prøveordningen vil bygge på at hoveddelen av erstatningen utbetales forskuddsvis basert på dokumenterte ynglinger/bestander av rovvilt. Videre skal dokumentert tap dekkes som i dag samt at det settes av en mindre pott til å fange opp særlige tilfeller. 16

17 Toleranse for rovvilt Svenska Samernas Riksförbund, SSR, mener at det må være en grense for hvor stort rovviltpresset kan være i en sameby. I SSRs forslag til rovviltpolitikk, som landsmøtet skal ta stilling til i midten av juni, står det at hver sameby må ha et toleransenivå for antall rovdyr samebyen kan akseptere for å drive en bærekraftig reindrift. Hver sameby er spesiell med egne forutsetninger. Videre heter det at ved beregning av toleransenivået må det tas hensyn til den enkelte samebys forutsetninger og at når toleransenivået for rovvilt i en sameby overskrides må rovviltet flyttes fra området. I SSRs forslag til vedtak heter det: «Toleransenivået for en sameby fastsettes gjennom at tapene til rovdyrene ikke får overstige fem prosent av en samisk samebys faktiske reintall. Ut fra denne begrensningen fastsettes det hvor mange rovdyr en sameby maksimalt kan ha i sitt område. Om det etterpå viser seg at antall rovdyr overskrider denne grensen, skal rovdyrene straks avlives.» Statsviter og forsker Camilla Sandström ved Universitetet i Umeå sier at erstatningssystemet Sverige har for reintap er et dilemma for samebyene og at det gjelder å finne en riktig balanse. Ideelle rovvilttall Sverige har klare måltall for rovviltbestanden. Her er tallene for målene og de ferskeste tallene over hva det faktisk finnes av rovvilt: Jerv Måltall: 400 dyr og 90 ynglinger Telling 2006: 360 dyr og 56 ynglinger. Gaupe Måltall: 1500 dyr, 300 ynglinger totalt og 80 ynglinger i reinbeiteområdene. Telling 2006: 1300 dyr og 260 ynglinger. Samebyen er jo også avhengig av å ha mange rovviltynglinger for å få utbetalt erstatninger. Samtidig må det heller ikke bli for mange rovdyr slik at reintapene blir for store, sier hun. Bjørn Måltal: 1000 dyr og 100 ynglinger. Telling 2006: dyr. Ulv Måltall: 200 dyr og 20 ynglinger. Telling 2006: 130 dyr og 13 ynglinger. Ørn Måltall: 600 hekkende par. Telling 2006: 500 hekkende par. TEMA: ROVVILT Norsk rovvilt forvaltning Dagens forvaltning av rovvilt i Norge bygger på stortingsmelding nummer 15 ( ) Rovvilt i norsk natur. Både i Norge og Sverige er alt rovvilt i utgangspunktet fredet. Norge har også forpliktet seg til en bærekraftig rovviltforvaltning gjennom internasjonale miljøavtaler og konvensjoner. I tilfeller hvor rovvilt er årsak til tap av tamrein, har reineier en lovfestet rett til erstatning. Stortinget har fastsatt nasjonale mål for årlige ynglinger for hver rovviltart: Gaupe: 65 årlige ynglinger. Jerv: 39 årlige ynlinger. Bjørn: 15 årlige ynlinger. Ulv: Tre årlige ynlinger. Kongeørn: hekkende par. 17

18 TEMA: ROVVILT For lite jerv Norge har nå bare halvparten så mange kjente jervekull som Stortinget vedtok at vi skal ha, ifølge WWF Norge. Skyt først og tell siden. Dette er typisk norsk rovdyrforvaltning. Det er tydeligvis viktigere å blidgjøre noen få husdyrbrukere enn å ta vare på en av Eurpoas mest sårbare rovdyrarter, sier generalsekretær Rasmus Hansson i WWF Norge. Naturreservat på høring Forslag til landskapsvern og opprettelse av fire naturreservater i Røros og Tydal kommuner er nå på sentral høring fra Direktoratet for naturforvaltning, DN. Direktoratet uttak av jerv Direktoratet for naturforvaltning vurderer på selvstendig grunnlag hvor mange dyr som skal tas ut etter at lisensfellinga er avsluttet 15. februar. Aldri før er det tatt ut mer jerv i regi av Statens natur oppsyn enn i år, sier rådgiver Morten Kjørstad i DN. Foto: Sno Nordland Mattilsynet vil følge opp reindriftsnæringen Mattilsynet ønsker å følge opp reindriften i forhold til beiteforhold, rovvilt og andre problemstillinger som berører dyrevernet. Av: Per Torbjørn Jystad For 2007 er det bevilget midler til at man ved Mattilsynets regionkontor for Troms og Finnmark i Kautokeino kan arbeide langt tettere med reindriften enn tidligere. Kontoret har fått et nasjonalt ansvar innad i Mattilsynet i tematikk knyttet til reindrift. Regiondirektør Olaf Bellika viser til at man i vinter har hatt et særlig fokus på den vanskelige beitesituasjonen i Finnmark. Han opplever at samarbeidet med Reindriftsforvalt- ningen og NRL som svært positivt i den saken. Mattilsynet skal også vurdere dyrevernet i forhold til rovviltskader, men Bellika mener det er svært viktig at man forstår at reindriften ikke kan behandles på samme måte som sauenæringen selv om begge næringer har utfordringer med store tap til det samme rovviltet. Vedrørende sau kan Mattilsynet iverksette konkrete tiltakt som tidlig nedsanking og fôring i innhegning. Det vil ikke fungere for rein. Når det gjelder rovvilt og rein arbeider vi primært gjennom deltakelse som observatør eller medlem i de utvidede sekretariatene i de regionale rovviltnemdene, sier Bellika. Der har Mattilsynet uttalelses- og forslagsrett. Utfordringen ligger på to plan; enten må man skille rovvilt og rein eller få tatt ut skadedyrene raskt. Å skille rein og rovvilt er komplisert i store deler av reindriftsnorge, men i Nordland har man blant annet rovdyrfrie halvøyer som kalvingsland. Direkte uttak av skadedyr er i så måte et viktig virkemiddel, opplyser Bellika. Mattilsynet har i følge dyrevernlovgivningen kun myndighet til å fatte vedtak rettet mot dyreeier eller den som har dyr i sin varetekt. Av det følger at Mattilsynet ikke kan fatte vedtak rettet mot annen norsk myndighet som for eksempel Direktoratet for naturforvaltning. 18

19 med rekordstort Bare 40 av kvoten på 91 jerv ble skutt under årets lisensjakt. Direktoratet for naturforvaltning mener det er mye som kan gjøres for å øke effektiviteten på jakta. DN har etter at lisensjakta ble avsluttet tatt ut rekordmange jerv fordi bestanden har vært svært høy de tre siste årene. Av: Per Torbjørn Jystad I tillegg til dyrene som ble felt under lisensfellingen i vinter, har DN og Statens Naturoppsyn (SNO) tatt ut 47 dyr (felling og hiuttak) per 24. mai. Dermed landet man totalt på rundt 90 dyr som samsvarer med de kvotene som de regionale rovviltnemdene samlet hadde gått ut med. Det er likevel ingen direkte sammenheng mellom lavt uttak gjennom lisensfelling og DN s avgjørelse om å ta ut mange dyr ved ekstraordinære fellinger av enkeltdyr og hiuttak, sier rådgiver Morten Kjørstad i Direktoratet for naturforvaltning. Årets uttak har vært nødvendig fordi bestanden av jerv de senere årene har vært stor. Bestandsmålet for antall ynglinger fastsatt av Stortinget er på 39, men både i 2005 og 2006 lå man betydelig over dette med henholdsvis 62 og 57. I år vil trolig antall registrerte ynglinger ende opp rundt måltallet. Vi vurderer uttaket ut fra bestandsutviklingen og skader på sau og tamrein. I og med at bestanden de siste år har vært høyere enn målet på 39 årlige ynglinger, er det likevel faglig forsvarlig med et stort uttak i år selv om antall registrerte ynglinger så langt i år er under måltallet, forklarer Kjørstad. DNs vurdering av hvor det skal tas ut jerv, bygger i første rekke på hvor man i de senere årene har hatt størst tap av sau og rein. I den sammenheng vurderes også utfallet av lisensfellingen før man bestemmer om man skal gå inn med ekstraordinære fellinger av enkeltdyr eller hiuttak. Hiuttak har ofte vært prioritert der hiet ligger nært kalvingsland. Målsettingen med rovviltforvaltningen er at også fredet rovvilt skal tas ut gjennom lisensfelling og ikke som ekstraordinære tiltak iverksatt av DN og SNO. At man ikke lykkes med det kan skyldes flere forhold. Kjørstad peker på at det ofte er «de samme jegerne» som går igjen hvert år i fellingsstatistikken. Disse har åpenbart «knekt koden» for å lykkes med jakta. Utøvere fra reindriftsnæringen finner man dog svært sjelden i jaktstatistikken. Det er synd, mener Kjørstad. Han tror reindriftsutøvere burde ha svært gode muligheter for å lykkes med denne type jakt. Reindriftsutøvere har mer kunnskap om jerv enn folk flest, og deres yrke gjør at de er ute i fjellet også hele vintersesongen når lisensfellingen pågår. TEMA: ROVVILT 19

20 TEMA: ROVVILT Det er også mye å hente på å organisere jakta bedre. Vi ser blant annet at mange jegere har vært sitt åte. Men det betyr at det blir vanskelig å passe åta døgnkontinuerlig. Dermed fungerer åtene også som fôringsplass. Her burde nok flere jegere i for eksempel samme kommune gått sammen om ei åte, sier han. Rundt 90 prosent av fellingene av jerv skjer på åte. Flere jegere har de siste årene også begynt å ta i bruk bås, og det er igangsatt prosjekter for bygging av bås og kursing av jegere i flere fylker, blant annet i Troms og i Nord-Trøndelag. Ved båsfangst kreves tilsyn minst to ganger i døgnet. Kjørstad mener imidlertid at en god organisering av tilsynet samt riktig plassering av båsen er et alfa og omega for å lykkes. Båsen trenger ikke nødvendigvis å være plassert langt til fjells. Jerven streifer over store områder og passerer svært ofte både nært vei, hus og gårder. En plassering noen hundremeter fra der man likevel daglig passerer vil lette tilsynet med båsen betraktelig. Det har de siste årene vært lagt vekt på kursing av jegere blant annet i regi av lokale jeger- og fiskerforeninger og av fylkesmenn. En klar målsetting fra vår side er nettopp at uttak av rovvilt skal skje gjennom lisensfelling og ikke slik det har vært i år, oppsummerer han. Er skuddpremie et alternativ for å øke jaktinteressen? Tradisjonell skuddpremie er ikke er et alternativ for felling av jerv, bjørn og ulv, som er fredet etter viltloven. Disse artene kan bare felles med hjemmel i unntaksbestemmelsene i viltloven, og er altså ikke ordinært jaktbare arter. Beskatningen av disse artene reguleres gjennom lisensfelling, og vurderingen av om det skal fastsettes kvote for lisensjakt vurderes fra år til år. Da er det ingen lovhjemmel for skuddpremie. I praksis tror vi også at det er en annen motivasjon som driver jegerne enn penger. Verdien av selve dyret som ofte er betydelig i seg selv får også jegeren beholde, påpeker Kjørstad. Rovvilt bør tas i ordinær jakt Uttaket av rovvilt bør skje gjennom ordinær jakt, sier Stein Halvorsen fra Saltdal i Nordland. Halvorsen har vært jervejaktveileder i regi av både Saltdal jeger og fiskeforeningen og i NJFF-Nordland Nordland. Av: Per Torbjørn Jystad Halvorsen er selv en av en håndfull jegere i kommunen som hvert år skyter jerv og gaupe. Hadde man åpnet for ordinær jakt på rovvilt kunne kommunene gitt skuddpremier. Det ville stimulere flere til å jakte og dermed gitt flere fellinger enn det som tas ut i dag i lisensjakta, mener han. Resultatene fra årets lisensjakt på jerv viser at jegerne og dermed også ordinær jakt ikke vil utgjøre en stor trussel mot bestanden. Med flere jegere ville man unngå en forvaltningsmodell der man må basere seg på at Direktoratet for Naturforvaltning og Statens Naturoppsyn tar i bruk helikopter for å lykkes med ekstraordinære fellinger og hiuttak. Med en skuddpremie på anslagsvis kroner per dyr mener Halvorsen det også økonomisk ville vært en langt bedre løsning for storsamfunnet om dyrene ble tatt under jakt. Jegeren fra Saltdal forteller at jervejakt ikke er så vanskelig når man først har lært kunsten. Selv bruker han åte. Åta legges på et gunstig sted, men ikke lenger unna vei enn ca ett kvarters gange på ski. Snøscooter bruker han helst ikke inn til åta. Jerven har en Skuddpremie er et godt virkemiddel for å få fl ere jegere på fjellet, mener Stein Halvorsen fra Saltdal. Han har kurset fl ere titalls jegere i jervejakt de senere årene. Foto: Per Torbjørn Jystad formidabel luktesans. Derfor trenger man ikke å legge åta så nærme jervesporet, men heller plassere den slik at man ikke har for langt å gå, poengterer han. De siste seks årene har han kurset jegere i jervejakt. Han mener åte fungerer best men at bås kan være et supplement. I Saltdal er han del av et miljø der jegerne samarbeider og høster erfaring fra hverandre. Det siste er viktig for å kunne lykkes. Flere kurs har han ikke samme tro på som tidligere. Gjennom de kursene vi har kjørt er det svært mange i Nordland som har lært det nødvendigste om jervejakt. Utfordringen ligger i å få jegerne til å bruke tid og ressurser på å jakte. 20

21 Trenger mer forskning på kongeørn TEMA: ROVVILT En rapport fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) om kongeørn i Finnmark har vakt reaksjoner i både reindriftsforvaltningen og blant reineiere. Forskerne tar innspillene på alvor, men peker også på at «Kongeørn-rapporten» bare tar for seg kostholdet i hekketiden og bevegelsene til ungfugl. Ørnunge på reiret. Foto: NINA 21 21

22 Av: Per Torbjørn Jystad TEMA: ROVVILT Det er likevel et omfattende arbeid som ligger bak registreringene i Finnmark. I fem år har et forskerteam fra NINA fulgt kongeørn i store deler av fylket og sett på hvilke byttedyr reirungene lever av i hekketida. I mars kom rapporten som har skapt reaksjoner på flere hold i reindriftsnæringa. Vi kunne nok vært bedre på å presisere at vi har undersøkt hva reirungene spiser i hekketida. Det er derfor fortsatt mye vi ikke vet om kongeørn som predator i forhold til rein, sier forsker Geir Helge Systad i NINA. Han mener det vil være spesielt nyttig å kunne forske videre på hva voksne ørn spiser gjennom året og hvor mye skade ørn gjør i forhold til tamrein inne på finnmarksvidda vinterstid. Systad peker i den sammenhengen på at det inne på Finnmarksvidda både meldes inn og dokumenteres relativt høye tap av rein til ørn. Henting av ørnunge i reiret. Foto: NINA Spesielt i år med dårlig beite, mye ising og svake dyr, vil nok ørna lettere kunne ta rein. Dyr i åpent lende vil også være mer utsatt enn dyr i skogsområder. Å ha en god kondisjon på dyrene i flokken er nok en viktig faktor for å unngå tap, mener forsker Geir Helge Systad i NINA. Foto: NINA Rype og hare øverst Systad sier at det ikke hersker noen tvil om at kongeørn kan ta rein og da trolig fortrinnsvis kalv og andre mindre og/eller syke dyr. Kongeørna kan ta velvoksen rein, men vil alltid foretrekke de dyrene som er lettest å ta, utdyper han. Imidlertid er ikke en kongeørn på et reinsdyrkadaver ensbetydende med at denne ørna har drept reinen. Kongeørn er også åtseleter. Resultatene fra kartleggingen i og rundt reirene viser da også at rype og hare står øverst på menyen. Reinkjøtt utgjør i snitt bare 10 prosent både i målt kjøttvekt og antall byttedyr i hekketida, men Systad peker på at isotopmålingene ikke avdekker alt. Blant annet klarer ikke kongeørn og løfte med seg hele reinkalver inn til reiret. Muligheten er derfor til stede for at rein i større grad spises av foreldrefuglene. Hva som skjer utenfor hekketida er også et åpent spørsmål. Man fant ingen reir der foreldrene åpenbart hadde spesialisert seg på å ta rein som byttedyr. Det høyeste antallet som ble funnet var rester etter fire reinkadaver i to ulike reir. Selv om vi ikke har funnet kongeørn som har spesialisert seg på rein i vårt materiale, vet vi at det har vært tilfelle andre steder (bl.a. på geit). 22

23 Vi trenger også å vite mer om hva voksne kongeørn tar av byttedyr for å kunne si noe sikkert her, oppsummerer Systad. Ungfugl trekker ut Unge fugler drar ut av Finnmark fra november, og returnerer i april. Etter som fuglene blir eldre, holder de seg i Finnmark og Nord-Finland gjennom året. Fugler uten territorium streifer nokså vidt omkring, mens voksne, hekkende par trolig Om Rapporten «Kongeørn i Finnmark » Hekkebestanden av kongeørn i Finnmark anslås til over 100 par. Rein utgjør ca. 10 % av andelen byttedyr spist av reirungene (medio april medio juli), basert på isotopanalyser. Det er lite sammenfall mellom arealbruken til unge kongeørn og kalvingsområdene for tamrein. NINA har studert kongeørn gjennom seks sesonger ( ) i indre Finnmark. Fra 2005 ble også de ytre delene av Vest-Finnmark undersøkt. Hekkebestanden i Finnmark anslås til over 100 hekkende par. NINA har data fra er mest stedfaste. Halvvoksne og voksne kongeørn uten territorium og territorie-hevdende kongeørn kan ha forskjellig valg av byttedyr. Det ble i den forbindelse merket to voksne kongeørn med gps-mottakere for å kartlegge om de kunne knyttes til reinflokkene, men dessverre sviktet teknologien slik at man ikke fikk inn noen resultater. Et fåtall territoriehevdende par har tilhold i Kautokeino kommune, mens tapene vinterstid er relativt store her. En teori er rundt 80 territorier. I undersøkelsesområdet produseres unger per år. Produksjonen varierer kraftig mellom år og delområder, noe som tilsvarer det som er funnet i Sverige og Finland. Næringen til kongeørna i Finnmark i hekketida domineres av rype (51 % av byttedyrene) og hare (13 %), mens rein utgjør ca. 9 % av byttedyrene. Andelen er størst nært kalvingsområdene for rein (ca. 13 %, mot ca. 6 % i de indre områdene). Det er uvisst om dette er rein som kongeørnene har drept selv eller om det er fra åtsler. Studiet har også benyttet seg av isotopteknikker og vist at reirungene i vekt spiser ca 10 % rein. derfor at fugler uten territorium står for en høy andel av tapene. Forskerne har konkludert med at det i Finnmark er over 100 hekkende par. Med bruken av ordlyden «over» signaliserer Systad at antallet godt kan være opp mot 150. Det ble funnet mer kongeørn ved kysten enn det forskerne tidligere var klar over, samtidig gjenstår det kartlegging av store områder i Øst-Finnmark og Tana. Hittil er 15 unger merket med satellittsendere. Ungfuglene fra Finnmark trakk stort sett sørover den første vinteren. Både Norge, Sverige, Finland og Russland brukes som overvintringsområder. De aller fleste har returnert til Finnmark på vårparten året etter merking. Etter hvert som de blir eldre ser det ut til at de blir mer stedbundne i Finnmark. Satellittdataene viser at ungfuglene i liten grad bruker kalvingsområdene for tamrein på våren og forsommeren. Prosjektet er finansiert av Direktoratet for Naturforskning og Fylkesmannen i Finnmark. Reindriftens utviklingsfond bidro med finansiering fram til TEMA: ROVVILT Trekning av bærbare pc-er Lars Mathis Gaup fra Tana, Samuel John K. Guttorm fra Karasjok og Karen Anette Anti Oskal på Trones ble de tre heldige vinnere av hver sin bærbare PC med 1-års ADSL-abonnement. Det var i forbindelse med levering av melding om reindrift at Reindriftssjefen annonserte at det blir loddet ut 3 bærbare PC-er blant reineiere som i år leverer melding om reindrift elektronisk. Mátkkedihtoriid vuorbádeapmi Lars Mathis Gaup Deanus, Samuel John K. Gaup Kárášjogas ja Karen Anette Anti Oskal Tronesas ledje dat golmmas geain lei lihkku vuorbádeamis ja sii vuite ge mátkedihtora oktan jagi ADSL-doaluin. Lei boazodoalu dieđáhusaid sáddema oktavuođas go Boazodoallohoavda almmuhii ahte boazodoallit geat dán jagi sáddejit elektrovnnalaš skoviid leat mielde 3 mátkkedihtora vuorbádeamis. 23

24 Slakter rovviltforvaltningen TEMA: ROVVILT Leder i NRL, Nils Henrik Sara, sier at NRL ikke ønsker et svensk system for rovviltforvaltning. Av: Agnar Berg Prinsippet med det norske systemet er godt. Får vi det til å virke som det er tenkt, er vi fornøyde. Vi må jobbe med å få det til i stedet for å starte på null med et nytt system, sier NRL-lederen. Sara sier at det er forvaltningen av systemet det er noe galt med og da tenker han spesielt på Direktoratet for naturforvaltning, DN. Det er to ting som vi misliker: For det første gjøres det en elendig jobb med å registrere rovvilt. De greier ikke engang å finne hiet til bjørnen i Anarjokk i et begrenset område. Hvordan tror du så DN kan ha oversikt over rovdyrene i resten av våre reinbeiteområder? For det andre så tas det ut alt for få rovvdyr i forhold til det som er målet. Her burde det settes inn profesjonelle jegere i større grad, sier Sara. Sara sier at han i vår har vært i Nord-Trøndelag og blant annet sett på rovviltsituasjonen der. Det er ille der, men det er det også andre steder. Jeg vil si at rovviltproblematikken i Norge sliter hardt på psyken til flere reineiere. Det er veldig vanskelig for dem å miste så mye rein som de gjør når de samtidig vet at rovviltforvaltningen ikke gjør jobben sin. I tillegg blir reineierne mistenkeliggjort for å jukse med tall. Det hevdes at det er NRL mener det gjøres for dårlig jobb med å registrere rovdyr i Norge. Denne fl okken på Fosen fikk nok i vinter oppleve jerv på nært hold i et område som skal være jervefritt. Foto: Per Torbjørn Jystad en omfattende overrapportering av rovvilttap, sier Sara. Men oppforder ikke systemet til overrapportering? Jo det kan du si når vi vet at vi bare får erstatning for en brøkdel av tapene våre, sier han. Rovvilt er oppført som en orienteringssak på landsmøtet til NRL i Mehamn 8. og 9. juni. NRL har orientert om rovviltsituasjonen i 60 år uten at det har skjedd så mye. Vi er ikke imot rovvilt, men hvis ikke rovviltforvaltningen begynner å gjøre jobben sin, så frykter jeg at reineierne vil begynne å ta loven i egne hender, sier Sara. 24

25 MD stoppet hyttebygging i Kappfjellet i 1999 Planene om et større hytteby- og alpinsenter i kappfjellet på Helgeland vil kunne skape problemer for reindriften i Voengelh-Njaarke reinbeitedistrikt. I forbindelse med to hyttefelt gikk Miljøverndepartementet allerede i 1999 ut med klare tilrådninger om å beskytte reindriftens ressursgrunnlag i området. Det var i forbindelse med Grane kommune sitt vedtak i 1998 om utbygging av to hyttefelt i Kappfjellområdet, at områdestyret reiste innsigelse. I den endelige avgjørelsen for åtte år siden fikk reindriften den gang delvis medhold i Miljøverndepartementet i saken, samt en presisering i vedtakets ordlyd om at Grane kommune må foreta en faglig analyse av reindriftens tålegrense, hvis man ønsket å gå videre med hytteplaner. I brevet fra juli 1999, stoppet Miljøverndepartementet et hyttefelt i omstridt område mens ett annet måtte tilpasses reindriftens trekkleier. Det sentrale spørsmålet den gang var hvorvidt de konfliktfylte hytteområdene representerte en så stor trussel mot reindriftens ressursgrunnlag at Miljøverndepartementet ville underkjenne kommunestyrets vedtak om utbygging. Miljøverndepartementet poengterte at; i forbindelse med rulleringen av kommuneplanen bør det i samarbeid med reindriftsforvaltningen gjennomføres en faganalyse og fastsettes en samlet ramme for maksimalt antall hytter i randsonen av Kappfjellområdet. Formålet med faganalysen var å beskrive reindriftens tålegrense. Departementet skrev videre at det vil Slik blir det omfattende turist- og alpinanlegget i Svenningdalen, ut fra de foreløpige skisserte planene. være svært uheldig om den langsiktige forvaltningen av reindriftens ressursgrunnlag foregår fragmentert ut fra utbyggerinteressenes ønsker og ikke en helhetlig strategi. MD viste den gang også til at viktige regionale og nasjonale reindriftsinteresser stod på spill. Det er selskapet Nordlandsporten Utviklingselskap AS v/ Kjell Inge Johnsen som ønsker å utvikle deler av Kappfjellet. Den 15. desember 2006 ble det gitt melding om at de ønsker å starte et reguleringsplanarbeid Rein-gjerder i Svenningdal-Breiskardområdet. Hensikten med påtenkt planarbeid er å legge til rette for utvikling av turistsenter /alpinanlegg. Grunneier til området (Statskog Nordland) har gitt signaler på at de ser positivt på en eventuell utvikling av området. Også kommunen er positiv til planene. Tornado Wire er spesialist på ståltråd-gjerder for alle typer husdyr og vilt. Forhandler: Agentur Roald Kverneland Karpbukt, 9900 Kirkenes Tlf / Faks

26 Reinen klarte seg godt gjennom senvinteren i Øst-Finnmark. Men også her ser vi en oppblomstring av rovvilt jerv og gaupe, sier reindriftsagronom Arne Hansen. Han er ikke i tvil om at bestandene må forvaltes bedre for å unngå for mye problemer for reindriften. Men det er også viktig at det arbeides godt om vinteren i næringen og at flokkene er i god kondisjon. En utfordring er at reintallet i deler av fylket er økende over høyeste fastsatte reintall Ikke alt faller på reindriftsutøverne. Hansen etterlyser bedre slakte- og transportkapasitet slik at man får det uttaket av slaktedyr som er nødvendig. Vedrørende telling av rein vil det bli sendt ut 26 Arne Hansen, Reindriftsagronom i Øst-Finnmark forhåndsvarsel til alle distrikt, og også i år blir det tatt stikkprøver i enkelte distrikt. Hvor det skal telles avgjøres av reindriftssjefen. Norsk rein på ulovlig beite i Finland har skapt overskrifter også i nasjonale medier denne våren. Det er mangelen på grensegjerde i området Polmak Angelli ca. 200 kilometer som skaper problemet der, dyr årlig kommer inn på feil side av grensen. Tidligere er det lagt til grunn at det er de norske reineierne som skulle holde gjerdet. Fra politimesteren i Øst-Finnmark er det imidlertid gått brev til Landbruksdepartementet om at gjerdet er et statlig ansvar. Flere store reinbeitedistrikt er berørt av problemet og dyr beiter inn mot grensen der det mangler gjerde. Det er opplyst at den ulovlige beitingen koster 3,5 millioner kroner i året i erstatning, sier Hansen. Hansen viser ellers til at man har fått til en enighet mellom distrikt 9 og 13 om samarbeidstiltak i situasjoner med beiteoverskridelser. I denne saken har også forvaltningen blitt skyteskive. Det er nå avklart at det er distriktsstyret som er ansvarlig for å ta opp disse sakene og ikke Reindriftsforvaltningen. Beitekonflikter angår også forholdet til Finnmarkseiendommen. Her ønsker vi å få til en bedre dialog om småviltjakta og hvordan man kan skjerme reindriften best mulig. De siste års betydelige økning i antall jegere sørfra gjør at, vi må diskutere denne problemstillingen, sier Hansen. Mildværet rett før påske gjorde at den vanskelige beitesituasjonen i Vest-Finnmark tok slutt. Utover vårparten har det dog vært mye snø, men med gode beiter som ikke tidligere var tilgjengelig på grunn av snø og ising. Reindriftsagronom Mikkel Ailo Gaup sier at det ble utbetalt over kroner i beredskapsmidler til å kjøpe fôr. På ettervinteren har det vært jobbet mye med grensegjerdet i Anarjokka nasjonalpark. I alt ca. 3,5 mil med gjerde må repareres. Det arbeides også med å finne en mulig løsning på problemene med å reise et gjerde i fjellområdet Halti/Raisduottarhalti/Haldi. Fjellet Raisduottar-halti på norsk side er 1362 m.o.h. mens nabotoppen Haldi, er Finlands høyeste fjell med sine 1325 m.o.h. Her ser man etter en gjerdetrase som alle parter kan leve med samtidig Mikkel Ailo Gaup, som gjerdet ikke Reindriftsagronom blir ødelagt vinterstid. Ellers er man i gang med å sette i Vest-Finnmark i gang vedlikeholdsarbeid for grensegjerde fra Buvssaªvárri til Skihpparaªªa, en strekning på 110 km. Forvaltningen har også iverksatt vedlikeholdsarbeid av 7 grensegjerdehytter, som er i strekningen mellom Salvvoªráhppat til Somajávri. Gaup opplyser videre at årets pramming ble gjennomført på tre uker i tidsrommet 19. april til 6. mai. I alt ca rein ble fraktet fra fastlandet til sommerbeite-distriktene. Prammingen var ferdig 3 4 dager før planen. Neste år må prammingen pga. ny forskrift vedrørende drektighet startes tre-fire uker tidligere(egen sak). Av arealsaker trekker Gaup frem planene om en større vindmøllepark i Hammerfest. Områdestyret har fremmet innsigelse mot parken som vil dele rein- beitedistriktet i to, der den nordre delen av øya blir vanskelig tilgjengelig hvis utbyggingen skjer som planlagt. Forvaltningen har også fått beskjed fra flere kommuner, om at de i løpet av året skal starte arbeidet med å rullere kommunens arealdelplan. Dette vil i løpet av høsten og vinteren generere mye møteaktivitet for sektormyndigheter. Tilskuddsbehandlingen er vi også godt i gang, og regner med å være ferdig i løpet av første halvdel av juni måned. I Troms er innflyttingen av svensk rein i traktene vest for Altevann det som har bydd på størst utfordringer nå på vårparten. Den svenske samebyen Saarivuoma har i år flyttet inn før kalving og dertil enda lenger vest i området Grønfjell. Reindriftsagronom Sveinung Rundberg sier at befaringen i mai viste at det var ca til dyr. Befaringen utløste en anmeldelse fra samebyen rettet mot forvaltningen for å ha forstyrret dyrene under kalving. Rundberg viser til at reinen er på ulovlig område og at befaring var helt nødvendig av forvaltningsmessige grunner. Den ble også gjennomført så skånsomt som mulig mht. dyrene. Sveinung Rundberg, Reindriftsagronom i Troms I påvente av en ny reinbeitekonvensjon vedvarer dermed konfliktene og da spesielt i Troms der Saarivuoma sameby de siste tre årene har ført dyr inn vest for den grensen som er fastsatt for svensk reindrift. I fylket har beitesituasjonen vært god etter at det «løsnet» med mildvær i mars. Våren er også kommet tidlig. Av større arealsaker trekker Rundberg frem utvidelsen av et turistanlegg i Balsfjord/ Malangen. Skutvik-anlegget er nå tenkt utvidet med 180 hytter i fjellpartiet. Det er reist innsigelse fra reindriften hvor det også er reist krav om tilleggsutredning. Vedrørende vindkraft er anlegget på Vannøya (Fakken) påklaget til Miljøverndepartementet, men det er ikke kommet noen avgjørelse der ennå. To andre arealsaker er planene for bygging av ny sentralhavn på Tønsnes for Tromsø og tilbakeføringen av arealer

27 fra Forsvaret etter nedleggelsen av Nes Fort i Lødingen. Hvis planene om ny sentralhavn blir realisert må man ha en ny flyttvei. Det er startet arbeid med å se på tilfredsstillende alternativer. Beiteforholdene har vært brukbare, men det er meldt om mye rein på innmark denne våren. Ikke alle reineiere er like ivrige til å gjete og det er synd, sier reindriftsagronom Harald Rundhaug. Den siste delen av vinteren var imidlertid knalltøff og det er meldt inn en del tap som ikke skyldes rovvilt. Vedrørende rovvilt er det meldt inn svært lite funn av kadaver siste driftsår. Det er vanskelig å si noe om årsaken. Det kan ha vært vanskeligere å finne dyr, mindre leting etter kadaver generelt eller mindre rovvilt. Av arealsaker peker det seg ut to større saker på Helgeland. I Voengelh-Njaarke reinbeitedistrikt er planene om et Harald Rundhaug, Reindriftsagronom i Nordland turistsenter/alpinlandsby med ca. 300 hytter i Svenningdal svært dramatisk. Kappfjellet er et begrenset område der Miljøverndepartementet tidligere har stoppet hyttebygging. For å skjerme reindriften har man også jaktrestriksjoner i Kappfjellet fordi det har vært vanskelig å holde reinen der, forklarer Rundhaug. Den andre saken angår en sentral flyttlei mellom sommer og vinterbeitene i Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt. For begge de to siidagruppene i distriktet vil utvidelsen av kalkgruven øst for Brønnøysund medføre at en svært viktig flyttlei blir sperret og at Brønn-halvøya i praksis «deles» i to av gruveanlegget. Et annet viktig saksområde er Nordland fylkeskommune har satt i gang arbeidet med fylkesdelsplan for vindmøller. Rundhaug konstaterer at også reinbeite godt inne i landet er berørt av vindmølleprosjekter Nord-Trøndelag fikk en tidlig vår. Situasjonen med fastlåste beiter løste seg på senvinteren med etter hvert fine beiteforhold. Flyttingen gikk også svært bra med gode snøforhold, sier reindriftsagronom Asle Hasselvold. Vedrørende rovvilt ble det felt lite jerv på ordinær jakt. Dette er fulgt opp med enkelte hiuttak og fellinger nå på vårparten. Det meldes videre om mer bjørn og bjørnunger i kalvingsland enn på lenge. Det er en utfordring blant annet fordi det er vanskelig å finne kadaver etter rein tatt av bjørn. Hasselvold sier at man for øvrig øyner at Direktoratet for naturforvaltning nå åpner lettere for å ta ut skadedyr. Arbeidet med en ny erstatningsordning for rovvilt har imidlertid stoppet opp. Vi vurderer her å ta kontakt med Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet for å få fortgang hos Fylkesmannen i dette arbeidet, sier Hasselvold. I næringen diskuterer også et utspill fra miljøvernministeren om egne fellingstillatelser på rovvilt for personer med samisk tilknytning. I forhold til LMD og MD håper man også på et nytt møte på Asle Hasselvold, Reindriftsagronom i Nord-Trøndelag ministernivå om rovviltsituasjonen til høsten, slik man fikk til på Steinkjer for to år siden. Arbeidet ved kontoret på Snåsa preges for øvrig at svært mange arealsaker. Porteføljen består som for de andre kontorene av enkelt hytter, hyttefelt, søknader om dispensasjoner fra kommunenes arealdelplaner, revidering av kommuneplaner etc. Vi har også mange søknader om å få sette opp vindmålingsmaster, men her avventer vi en helhetlig plan for vindmøller i fylket, sier Hasselvold. I likhet med i Troms har det kommet over mye svensk rein i vinter. Problemet er vedlikeholdet av sperregjerdet i de deler som svenskene har ansvaret for. Rein på innmark har vært et diskusjonstema særskilt på Otterøya og Åfjord. En god dialog gjennom møter med de mange grunneierne har hjulpet godt på. I de sørligste delene av reindrifts-norge har det vært gode forhold gjennom vinteren og utover på vårparten. Fra svensk side er det på nytt meldt inn ca dyr til beite i Norge. Det er Ruvhten sijte som hevder rett til beitene i mangelen av en ny reinbeitekonvensjon. Reindriftsagronom Helge Hansen sier at reinen vil bli drevet ut igjen. For å skaffe skikkelig dokumentasjon for et eventuelt krav om beiteavgift, kan det bli nødvendig å samle, skille og telle rein slik det kreves, for å dekke inn de kostnader disse flokkene påfører lovlig reindrift på norsk side av sperregjerdet mot Sverige. Problemet er ikke bare at rein føres over på norsk side, men også at grensegjerdene som svenskene er ansvarlig for er i elendig forfatning. Dermed blir det også generelt vanskelig å holde rein ute fra norske beiter. Helge Hansen, Reindriftsagronom i Sør-Trøndelag/ Hedmark Av arealsaker nevner Hansen rullering av arealdelplaner for kommunene. Prosjektet «Felles arealpolitikk i fjellregioner» i regi av fylkesmannen i Sør-Trøndelag, viser at det er mange problemområder som kan løses gjennom en bedre dialog og felles praksis. Rovvilt er også i sør en betydelig utfordring fordi antallet freda rovdyr øker. Hansen viser til at det i vinter er sett mye spor av jerv. En ulv ble også behørig festet til film av reineierne der den trasket av gårde i skutersporet. Flere bjørnehi er registrert i Nord-Østerdalen. Gaupespor og kongeørn observeres regelmessig. Sør-Trøndelag og Hedmark reinbeiteområde er et område som nå for tiden regelmessig har innslag av alle de fem store freda rovdyra samtidig. Vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt, legges det opp til endringer i tiltaksforskriften. I praksis vil det medføre at reineierne må styre beitingen unna områder med høye konsentrasjoner av radioaktivitet gjennom sommeren og før slaktinga tar til. Videre vil man etter behov gå over til å tilby måling av hver enkelt matrein og ikke lenger utbetale kostholdskompensasjon. 27

28 Dálkkádat váikkuha boazodoalloláhkii Dálkkádatrievdamat sáhttet dagahit ahte boazodoallolága ferte nuppástuhttit. Dan dadjá NBRa jođiheaddji Nils Henrik Sara. Čállán: Agnar Berg Sámegillii: Karen Anne Oskal Eira Jus dálkkádatrievdamat jotket, de sáhttet má gga guovllus šaddat boazodoallomálle rievdadit. Finnmárkkus leat bohccot dálveorohagas siseatnamis ja geasseorohagas riddoguovlluin. Dan sáhttá boahtteáiggis oalát šaddat nuppástuhttit nu ahte bohccot leat geasset siseatnamis ja dálvet mearragáttis. Jus dan galgá sáhttit dahkat, de ferte ođđasit čállit boazodoallolága, lohká Niillas Heandarat. Fertejit árabut johttát Niillas Heandarat ballá ahte guhkelmas bivvalis dálvvit «lássejit» guohtumiid. Boazu ii beasa jiek agearddi čađa jeahkála rádjái. NBRa jođiheaddji jáhkká áidna vejolašvuohtan leat, jus ii hálit biebmagoahtit, atnit dálá dálveguohtumiid geasseorohahkan ja riddo guovlluid dálveorohahkan. Eanas boazoeaiggádat dán áigge mieđihit ahte máilbmi lieggana ja ahte boazodoallu dađistaga eambbo dovdagoahtá dan vaikkuhusaid boahtteáiggis. Mii oaidnit stuora erohusa ovd de žis dálážii. Ovdal láviimet suvdit bohccuid Sállanii birrasiid mies se mánu 5. beaivvi. Dál fertet leat davvin beannot vahkku ovdal vai sáhttit oalle sihkkarit luohttit ahte jie at jávrriin ja jogain johtolaga nalde davás leat nannosat, muitala boazoeaiggát Johannes Olavi Lantto Sállan orohagas. Lantto lea daguhan doalus bárdnásis Anttii, muhto soai eamidiin Ellen Marit Kemi Lanttoin leaba ain mielde doalus. Dálkkádatrievdamat sáhttet dagahit váttisin bohccuide guohtut danne go dálkkit rievddadit nu olu dálvet. Klimaendringene vil gjøre det vanskelig for reinen å få tak i mat på grunn av mye skiftende vær om vinteren. Govven/Foto: Agnar Berg Árat guottet Lantto lohká bures dovdat dálkkádatrievdamiid. Dávjá lea bivval gitta juovllaid rádjái, ja lea stuorit várra ahte guohtumat lássahuvvet ja giđđa maid boahtá árabut, lohká son. Dál boahtá giđđa cuo ománus ja orru nu ahte go muohta okte suddagoahtá, de joatká nu. Dálkkádatrievdamat sáhttet maid váikkuhit bohcco lundui. Mii leat oaidnán ahte ránnjáorohagas lea árat guottet dál go ovdal, muitala Lantto. 28

29 Klima får konsekvenser for reindriftsloven Klimaendringene kan føre til at reindriftsloven må skrives om. Det sier leder i NRL, Nils Henrik Sara. Av: Agnar Berg Hvis klimaendringene fortsetter er det sannsynlig at en i flere områder må endre driftsmønsteret. I Finnmark er reinen i dag på vinterbeite på innlandet og på kysten om sommeren. Dette kan i framtiden bli snudd på hodet slik at reinen om sommeren er på innlandet og om vinteren på kysten. For å kunne gjøre det må reindriftsloven skrives om, sier Sara. Må flytte tidligere Sara frykter ustabile vintrer med mildværsperioder vil «låse» beitene: at reinen ikke greier å nå frem til laven gjennom den isbelagte snøen. NRL-lederen tror da at eneste utvei, hvis en ikke vil fôre reinen, er å bruke dagens vinterbeite til sommerbeite og kystbeite til vinterbeite. De fleste reineierne erkjenner i dag at det er en global oppvarming og at reindriften i større grad vil føle dette på kroppen i framtiden. Vi merker stor forskjell på før og nå. Tidligere prammet vi reinen ut til sommerbeitet på Sørøya rundt 5. mai. Nå må vi være ved kysten klar til pramming halvannen uke før for å være rimelig sikker på at isen på vannene og elvene på flytteveien mot kysten skal være trygg, sier reineier Johannes Olavi Lantto i distrikt Sállan/Sørøya i Vest-Finnmark. Lantto har overdratt driftsenheten til sønnen Antti, men han og kona Ellen Marit Kemi Lantto er fremdeles med i driften. Kalver tidligere Lantto sier at det er veldig merkbart at klimaet har endret seg. Det er ofte mildt helt fram til jul, det er større fare for at beitene låses og våren kommer tidligere, sier han. Våren kommer nå i april og det ser ut som at når det begynner å tine så bare fortsetter det. Klimaendringene kan også virke inn på reinen. Vi har observert at reinen i nabodistriktet kalver tidligere enn den gjorde før, sier Lantto. Johannes Olavi Lantto er egentlig fra Angeli i Nord-Finland. Like over eleven på finsk side av Anárjohka i Karasjok. Johannes Olavi og Ellen Marit giftet seg i

30 Ellen Marit Kemi Lantto ja Johannes Olavi Lantto Sállanis lohkaba dálkkádatváikkuhemiid juo bárrahis dovdogoahtán. Ekteparet Ellen Marit Kemi Lantto og Johannes Olavi Lantto i distrikt Sállan/Sørøya sier at klimaendringene allerede er godt merkbare. Foto: Agnar Berg Johannes Olavi Lantto lea eret Á elis Davvi-Suomas, mii lea Suoma bealde Anárjoga. Johannes Olavi ja Elle Máret náitaleigga 1971:s. Muittán ahte ledje olu unnit muorat Á ela birrasiin go bohten dohko vuosttaš geardde 37 jagi áigi go maid dál leat. Dan seamma sáhtán dadjat Gárggoluobbala birrasis gos mun bajásšadden. Nu dáidá leat miehtá duoddara vuovdiluvvá danne go máilbmi lieggana, lohká Elle Máret. Elle Máret lohká ahte boazosápmelaččat dávjá hupmet dálkkádatrievdamiid birra ja movt sii jáhkket boazodoalu boahtteáiggi. Mun in geahča čuovgadit boahtteáigái. Balan midjiide šaddá heajut dilli. Fertet vel árabut johttát davás ja soaitit šaddat biebmat ealu dálvet, dadjá son. Fertet heivehit iežamet ođđa dillái Boazoeaiggát Berit Ellen G. Jåma, Jåma/Dærga siiddas Davvi-Trøndelágas, lohká ahte dálkkádatrievdan lea dovdomassii váikkuhan boazodollui, ja dál lea baicca sáhka movt boazodoallu ferte heivehit iežas dasa. Dáppe lullisámi guovlluin dovdat máilmmi liegganeami váikkuhusaid: Dál leat oanehet dálvvit. Jie at jogain ja jávrriin eai nanosnuva šat nu árrat go ovdal. Jiek a ii bistte ge nu guhká go ovdal lávii. Dan geažil šaddá váddásit čohkket ja johtit. Dasa lassin leat dál garraset dálkkit ja eambbo mierká go ovdal, muitala Jåma. Jåma lohká iežaset má ggaid jagiid juo guorbmebiillaiguin dolvon ealu dálveorohahkii danne go jiek a nu ma it boahtá, muhto ahte sáhttet giđđajohttimii maid šaddat atnit guorbmebiillaid danne go jiek a raššu árabut. Eat livčče sávvan dákkariid dáhpáhuvvat, danne go čoavjjehiid ii leat buorre biillaiguin geasehit, lohká son. Jeg husker det var mye mindre trær i området rundt Angeli da jeg først kom dit for 37 år siden enn det er i dag. Det samme kan jeg si om området rundt Gargelobal der jeg vokste opp. Slik er det vel over hele vidda den gror igjen som en følge av den globale oppvarmingen, sier Ellen Marit Ellen Marit sier at reindriftssamene ofte snakker om klimaendringene og hvordan de tror det kan bli for reindriften. Jeg er ikke optimistisk. Jeg tror det blir verre for oss. Vi må flytte enda tidligere til kysten og må kanskje også fôre reinen om vinteren, sier hun. Må tilpasse seg Reineier Berit Ellen G. Jåma i Østre Namdal reinbeitedistrikt i Nord-Trøndelag sier at klimaendringene er merkbar for reindriften og at det nå er mer et spørsmål hvordan reindriften tilpasser seg. Her i de sørsamiske områdene opplever vi konsekvenser av den globale oppvarmingen: Det er kortere vintre. Det igjen medfører at det tar lenger tid for at isen legger seg på elver og sjøer. Isen ligger heller ikke så lenge som den gjorde tidligere. Det fører til at vi får problemer med samling og flytting. I tillegg så er det mer ekstremvær og tåke nå enn det var tidligere, sier Jåma. Jåma sier at hennes distrikt i mange år har brukt lastebil til å flytte reinen til vinterbeitet fordi isen legger seg veldig sent, men at lastebiltransport i framtiden kan bli vanlig også på vårflyttingen fordi isen blir utrygg tidligere. Dette er en utvikling vi ikke ønsker. For det er slett ikke optimalt å flytte drektige simler med bil, sier hun. 30

31 Máilmmi deaºaleamos ášši Verdens viktigste sak Dálkkádatrievdamat ja máilmmi liegganeapmi leat dál bajimusas áššelisttuin olu politihkkariin sihke Norggas ja muđui máilmmis. Dábálaš olbmuid beroštupmi lea fáhkkestaga hirbmosit lassánan. Aftenposten čállá ahte 25 proseantta Norgga jienasteddjiin dál lohket biraspolitihka mearridit sin bellodatválljema. Diibmá lohke dušše 10 proseantta dan seamma. Dan oktavuođas lea ágga geassit guokte «dáhpáhusa» ovdan mat leat fuomášuhttán dálkkádatášši. Nubbi lea USA ovddeš várrepresideantta Al Gore filbma ja girji «Unohis duohtavuohta». Nubbi leat ON:a dálkkádat raporttat main njunuš dálkkádatdutkit nannejit ahte máilmmi liegganeapmi lea duohta. Liegganeapmi lea álgán má ga jagi dás ovdal, dan leat olbmot dagahan ja das bohtet issoras váikkuhusat jus dálkkádatgássaid luoitima eai dovdomassii unnit boahttevaš jagiid. Dálkkádatpanela cealkámuša mielde fertejit gássaid unnidit proseanttain ovdal 2050 jus máilmmi liegganeapmi galgá bissehuvvot dássedit 2 2,4 plussagrádain ovdaindustriála dási bajábeallái. Boazodoallu lea ealáhus masa dat juo lea čuohcán. Eahpedássedis dálkkit dálvet ja vegatašuvdnarievdamat, ođđa dávddaid bohciideapmi, leat juo dakkár ovdamearkkat mat bohtet váikkuhit beaivválaš boazodollui boahtteáiggis. ON:a dálkkádatpanela lea čállán njeallje váldoraportta dálkkádagaid birra. Vuosttaš bođii 1990:s, nubbi 1995:s ja goalmmát 2005:s. Njealját raporta almmuhuvvui dán jagi. ON:a njealját váldoraporttas leat golbma oasseraportta. Vuosttaš oasseraporta, mii bođii dán jagi guovva - mánus, nanne ahte olbmot dat leat dagahan dálk ká dat - rievdamiid. Das nannejuvvo maid ahte dálkká dat rievdamat šaddet vel duođalažžabun dán čuohtejagi mielde. Nubbi oasseraporta nanne maid ahte dálkkádatrievdamat leat váikkuhan, ja bohtet ain eambbo váikkuhit lundui ja servodahkii. Šlájat jávket ja geafimus olbmot gillájit eanemusat. Goalmmát oasseraporta bođii miessemánu álggus. Das muitaluvvo ahte lea vejolaš jorgalahttit dálkkádatváikkuhusaid. Gávdnojit vejolašvuođat movt unnidit dálkkádatgássaid, muhto dat ferte dahkkot jođánit. Klimaendringer og global oppvarming står nå øverst på dagsorden hos mange politikere både i Norge og globalt. Interessen blant vanlige mennesker for klima har nærmest eksplodert. Ifølge Aftenposten sier nå 25 prosent av norske velgere at miljø vil avgjøre partivalg. I desember i fjor, sa knapt 10 prosent det samme. I den sammenheng er det grunn til å trekke fram to «begivenheter» som den siste tiden har satt klima på dagsorden. Den ene er tidligere visepresident i USA, Al Gores, film og bok «En ubehagelig sannhet». Den andre er FNs klimarapporter der verdens mest fremtredende klimaforskere slår fast at den globale oppvarmingen er et faktum. Den har startet for flere år siden, den er menneskeskapt og den kommer til å få katstrofale følger hvis ikke utslippet av klimagasser reduseres dramatisk de nærmeste årene. Ifølge klimapanelet må utslippene reduseres med prosent innen 2050 dersom den globale oppvarmingen skal stabiliseres på pluss 2 2,4 grader over førindustrielt nivå. Reindriften er en næring som alle rede er berørt. Ustabile vintre og end ring av vegitasjonen, introduksjon av nye sykdommer, er noen stikkord som får betydning for reindriftens hverdag i fremtiden. FNs klimapanel har laget fire ho vedrapporter om klima. Den første kom i 1990, den andre i 1995, den tredje i Den fjerde kom i år. Den fjerde hovedrapporten fra FNs klimapanel består av tre delrapporter. Den første delrapporten, som kom i februar i år, slår fast at klimaendringene er menneskeskapte. Den slår også fast at uten nye tiltak vil klimaendringene bli enda mer alvorlig i løpet av dette århundret. Den andre delrapporten slår fast at klimaendringene har gitt og vil gi mer effekt på natur og samfunn. Arter forsvinner og de fattigste menneskene rammes hardest. Den tredje delrapporten kom i begynnelsen av mai. Den slår fast at det er mulig å snu utviklingen. Det finnes en rekke tiltak for å redusere utslipp av klimagasser, men det må handles raskt. 31

32 Albmi ja mearra Himmel og hav! Logaldallan maid Storm Weather Centera Hilde Holdhus ja Siri Kalvig doalaiga Guovdageainnus ovttas IPY EALÁT Anders Oskaliin ja Svein Mathieseniin Sámi Allskuvllas. Govven: Berit Anne S. Triumf /Boazodoallohálddahus Foredraget som Hilde Holdhus og Siri Kalvig fra Storm Weather Centre holdt i Kautokeino ble arrangert i samarbeid med IPY EALÁT med Anders Oskal fra International Centre for Reindeer Husbandry og Svein Mathisen fra Samisk høgskole i spissen. Foto: Berit Anne S. Triumf /Reindriftsforvaltningen Meara ja almmi dálkerievdan váikkuha hui ollu eallimii mii lea eatnan nalde. Gaskamearálaš temperatuvra lieggana gaskal vihtta ja gávcci grádain. Dien muitaleigga Storm Weather Centre meteorologa Siri Kalvig ja oseanográfa Hilde Holdhus duvle miessemánus go finadeigga Guovdageainnus. Čállán ja jorgalan: Berit Anne S. Triumf Kalvig ja Holdhus loahpaheaba dáid beivviid iežaska logaldallamiid dálkkádagaid rievdamiid birra maid leaba doallan má gga báikkis Norggas. Soai geat leaba fágaolbmot áiguba olbmuide muitalit dálkkádatrievdamiid birra; mii lea duohtavuohta ja mii lea myhta, mii dagaha rievdamiid ja makkár váikkuhusat leat. Eambbo garradálkkit ON dálkkádatpanela spove ahte máilbmi sáhttá šaddat guokte golbma gráda lieggaseabbo ovdal dát čuohtejahki lea vássan. Spovejit maid ahte rievdamat dáhpáhuvvet mihá jođáneappot Arktisas ja davviguovlluin. Dáppe sáhttá vásihit gaskamearálaš temperatuvra liegganeami gitta gávcciin grádain jus CO2-luoitimat ain bissot otná dásis. Váikkuhusat nie stuora temperatuvrra lassáneamis leat ee ahte ordarádji gorg u badjelii, vuovdi suohku, eambbo arvi ja borga, jiehkit ja jasat suddet. Šaddet Endringer i klimaet i havet og i himmelen påvirker livet på landjorda i veldig stor grad. Gjennomsnittstemperaturen vil øke med fem til åtte grader. Det sa meteorolog Siri Kalvig og oseanograf Hilde Holdhus fra Storm Weather Center da de under sin klimaturné «Himmel og Hav» besøkte Kautokeino i mai. Av Berit Anne S. Triumf Kalvig og Holdhus avslutter i disse dager en foredragsturnè i Norge der de som fagpersoner ønsker å formidle for den vanlige borger hva som er fakta og hva som er myter, om årsaker og konsekvenser av klimaendringene. Mer ekstremvær FNs klimapanel spår at det kan bli to til tre grader varmere globalt innen utgangen av dette århundret. Man spår at endringene vil skje i mye raskere tempo i Arktis og nordområdene og at man her vil oppleve opp til åtte graders stigning av gjennomsnittstemperaturen dersom CO2-utslippene fortsetter i samme tempo som nå. Konsekvensen av en så stor økning i temperaturen vil være at skoggrensen vil gå høyere opp, det blir mer skog, mer nedbør, isbreene smelter. Det blir mer insekter og annen type planter enn de vi idag har. De skandinaviske 32

33 eambbo divrrit ja earalágan šattut go dat mat odne leat. Skandináva riikkat šaddet vuostá váldit eambbo dálkkádatbáhtareddjiid geafes riikkain danin go doppe billahuvvet eanandoallo ja gilvin vejolašvuođat. Mudde CO2-gássa luoitimiid Nieiddaguovttos muitaleigga logaldallamis ahte juohke norgalaš luoitá 11 tonna CO2-gássa jagis. Lea eahpitkeahttá CO2-gássa mii lea stuorámus áittan lundui ja birrasii. Ferte jurddašit stuorrát ja doaimmahit smávvat, dajai Siri Kalvig guldaleddjiide. Geavat hárvvibut vuojániid mat mannet bensiinnain, jáddat vuordin-elrávnnji omd. tv:s dahje pc:s, geavat seastinrišona, bora unnit oamibierggu, girdde hárvvebut. Diekkár beaivválaš doaibmabijuid namuhii hui buorren birasgáhttema várás maid moai duinna sáhtte čađahit. Diehttelasat lea politihkkáriid ovddasvástádus bargat riikkaidgaskasaš dásis gádjun dihte luonddu. Lea deaºalaš ahte nuorat bargagohtet dáinna áššiin ja jurddašit luonddu birra. Dii han lehpet boahtteáigi, dajai Kalvig. landene vil også få klimaflyktninger fra den tredje verden som følge av ødelagte vekstvilkår for landbruk og dyrking der. Begrens CO2-utslippene Under foredraget kunne damene blant annet fortelle at hver nordmann slipper ut 11 tonn CO2 i året, og det er uten tvil CO2-utslippene som er den største trusselen mot miljøet. Det gjelder å tenke stort og handle smått, sa Siri Kalvig til en lydhør forsamling. Bruk mindre bensindrevne kjøretøy, slå av standbystrømmen på f.eks. tv en eller pc en, bruk sparedusj, spis mindre storfekjøtt, redusèr flyturene. Dette var noen av tiltakene som ble nevnt som positive i en mer miljøbevisst hverdag som du og jeg kan bidra med. Til syvende og sist er det politikernes ansvar å handle internasjonalt for å berge miljøet. Det er viktig at de unge griper tak i dette og tenker på miljøet. Det er dere som er fremtiden, sa Kalvig. Ekologalaª bensiidna ja GPS:in guoπohit Økologisk bensin og GPSgjeting av reinflokken Midjiide dáppe davvin livččii albma buorre go livččii bivváleabbo, muhto hui heittot jus eambbo divrrit šaddet! Boazodoalloođđasat humadii njeljjiin čihččet klássahasain gullan dihte sin jurdagiid boahtteáiggi ja birrasa birra. Čállán ja jorgalan: Berit Anne S. Triumf Henrik, Martin, Anne-Grethe ja Biret vázzet 7. klássa Guovdageainnu mánáidskuvllas. Sin klássa lei gullame maid Siri Kalvig ja Hilde Holdhus muitaleigga dálkkádatrievdamiid ja daid váikkuhusaid birra. Go temperatuvra gorg u, de suddagoahtá ábijiek a ja nu Varmere vær vil være nydelig for oss her i nord, men mer insekter vil være kjempeekkelt! Reindriftsnytt snakket med fire 7. klassinger om deres tanker om fremtiden og miljøet. Av: Berit Anne S. Triumf Henrik, Martin, Anne-Grethe og Berit går i 7. klasse på Kautokeino barneskole. De var med klassen sin og hørte på hva Siri Kalvig og Hilde Holdhus fortalte om klimaendringer og konsekvenser av disse. Når temperaturen stiger, så vil havisen smelte og det blir mer hav. På den måten vil vi miste mer av landjorda som blant annet reindrifta trenger. Kanskje vil Henrik T. Jacobsenis lea jáhkku ahte luonddu gáhtte go eambbo vázzá ja unnit vuodjá. Henrik T. Jacobsen har tro på at vi skal gå mer og kjøre mindre for å verne om miljøet. Govven/Foto: Berit Anne S. Triumf, Boazodoallohálddahus/Reindriftsforvaltningen 33

34 šaddá eambbo mearra. Nie boahtit massit eambbo eatnama maid earret eará boazodoallu dárbbaša. Soaitá olles Svalbarda javkat meara vuollái ja nu eat hálit goit, dadjá Henrik T. Jacobsen. Oahppit ledje ovttaoaivilis ahte leat olbmot mat leat sivalaččat dálkkádatrievdamiidda ja birasgáhtten guoská midjiide buohkaide juogaládje. Vaikko olbmuide livččii buorre jus šaddá bivváleabbo, de ii soaittaše elliide ja šattuide davviguovlluin nu buorre. Šaddet goikkádagat mat eai soaitte nu buorit šattuid šaddamii. Soitet šaddat eambbo arvvit ja borgadálkkit dálvet, mii fas sáhttá váikkuhit nu ahte boazo ii gávnna borramuša, dadjá Martin Buljo. Ja de šaddá boazu ruoinnas ja bohccobiergu mii lea máilmmi buoremus biergu ii leat šat nu buorre, lasiheastá vel Berit M Buljo. Oahppit gulle go Kalvig ja Holdhus namuheigga biodiesela buorren birrásii. Muhto eai gávdno dieselskuterat, ja ii ge dáppe leat biodiesel, dadjá Martin. De gal ovdal livččii buoret jus gávdnošii ekologalaš bensiidna. Ealu sáhtášii guođohit gps:in vai ii dárbbaš nu ollu skuteriin vuodjit. Ferte goit leat vejolaš ráhkadit 4-juvllaga ja skutera mat leat litnaseappot lundui. Vaikko juoga mii manná áimmuin, jurddašallaba bártnážat jitnosit. Buohkat sáhtáše jurddašit leahket boazodoalus 50 jagi geahčen. Oainnat sáhttá heivehit iežas ođđa dilálašvuođaide, oaivvildit sii.- Jus mis ii leat šat boazodoallu 50 jagi geahčen, de mii soaitit vuonccáiguin bargat, imáštalla Anne-Grethe Oskal. Ii leat gal amas jurdda dat ge ahte oahpu gazzat go rávásnuvvet. Šaddat metereologan dahje biologan. Dutkat mii dáhpáhuvvá min birrasis. Muhto duohtavuođas lea buot gitta das makkár dienas lea, loahpaha Henrik. Anne-Grethe Oskal ja Berit M Buljo áiguba fállat bohccobierggu ekologalaš buktagin. Anne-Grethe Oskal og Berit M. Buljo vil slå et slag for reinkjøttet som et økologisk produkt. Govven/Foto: Berit Anne S. Triumf, Boazodoallohálddahus/Reindriftsforvaltningen Svalbard forsvinne og det vil vi jo ikke, sier Henrik T. Jacobsen. Elevene var enige i at store klimaendringer er menneskeskapte og at miljøvern er noe som angår oss alle på en eller annen måte. Selv om det hadde vært supert for oss mennesker hvis vi hadde hatt varmere vær, så er dette kanskje ikke er så gunstig for dyre- og plantelivet som vi har i nord. Det vil bli tørke i lange perioder, og det vil kanskje ikke være bra for plantelivet. Og så kan det bli mer snø og regn vinterstid. Det igjen kan føre til at reinen ikke finner mat, sier Martin Buljo. Og da blir reinen mager og reinkjøtt som er verdens beste kjøtt vil ikke lenger være så godt, istemmer Berit M. Buljo. Elevene hørte at Kalvig og Holdhus nevnte biodiesel som et miljøtiltak. Men det finnes jo ikke snøskuter som går på diesel, og vi har jo ikke biodiesel her, sier Martin. Da kan de heller tenke seg økologisk bensin og gjeting av reinflokken med gps for å spare kjøring med skuter. Det må da kunne gå an å lage miljøvennlig 4-hjuling og skuter. Kanskje noe som går på luft, tenker guttene høyt. Alle fire kan tenke seg et liv i reindrifta om 50 år. For man kan jo tilpasse seg nye tider, mener de. Martin Buljo ohcala skutera mii manná biodieseliin ja gps mainna guođoha ealu. Martin Buljo savner snøskuter som går på biodiesel og gps til gjeting av flokken. Govven/Foto: Berit Anne S. Triumf, Boazodoallohálddahus/Reindriftsforvaltningen Dersom vi ikke har reindrift her om 50 år, så driver vi kanskje med høns, undrer Anne-Grethe Oskal. Det er heller ikke utenkelig for noen av disse å ta utdanning når de blir voksne. Kanskje bli meteorolog eller biolog. For å kunne finne ut hva som skjer rundt omkring oss. Men alt kommer jo an på lønna sånn egentlig, sier Henrik avslutningsvis. 34

35 månytt nytt ånytt nytt Internasjonal skogsavtale FNs skogforum har blitt enige om en avtale som vil få stor betydning i kampen mot avskoging og ødeleggelse av skog. Skogen har stor betydning for miljø og livsvilkår for store befolkningsgrupper. Den internasjonale skogavtalen, som nå er vedtatt av FNs skogforum, innebærer et viktig skritt i riktig retning i arbeidet med å bevare verdens skogressurser, sier landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen. God skogshelse Helsetilstanden i norske skoger er god. Det viser resultatene fra den årlige overvåkingen av nær trær i Norge, ifølge Landbruks- og matdepartementet. Skogens helsetilstand overvåkes ved å registrere kronetetthet, kronefarge, skader og avdøing. Helsetilstanden påvirkes i stor grad av værforhold som tørke, frost og vind. Også lange og fuktige perioder påvirker skogen. Veterinærvakten til kommunen Kommunene overtar ansvaret for den kliniske veterinærvakten. Landbruks- og matdepartementet sikrer finansieringen gjennom en øremerket post på sitt budsjett. Ordningen er beregnet å koste om lag 105 millioner kroner. Frø på Svalbard Svalbard Globale frøhvelv som nå blir etablert i permafrosten inne i fjellene på Svalbard er konstruert for oppbevaring sikkerhetsduplikater av frø fra frøsamlinger over hele verden. Svalbard globale frøhvelv er finansiert i samarbeid med tre departementer: Utenriksdepartementet, Miljøverndepartementet og Landbruksog matdepartementet Hjerkinnhus blir villreinsenter Regjeringen foreslår en bevilgning på 9,5 millioner kroner til kjøp av Hjerkinnhus. Med dette legges det til rette for at Norsk Villreinsenter, avdeling Nord, kan etableres på Hjerkinn. Villreinsenteret skal være et informasjons- og kompetansesenter om villrein, og regjeringen ser dette som viktig i arbeidet for å bevare villreinen, sier miljøvernminister Helen Bjørnøy. Mer til rovvilttap Det blir mer penger til forebyggende og konfliktdempende tiltak i rovvilt. For å holde husdyrholderne mest mulig skadesløse når de av dyrevernmessige hensyn må ta dyr ned fra beite pga rovdyr, blir det nå innført en kompensasjonsordning, sier landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen. Kongeørn tar voksne dyr Forsker Olav Strand ved Norsk institutt for naturforskning har i noen år fulgt villreinen på Hardangervidda. Han har nedtegnet 17 tilfeller der han har observert at ørna har angrepet og i flertallet av tilfellene drept rein. Det skriver magasinet Villreinen i sin årlige utgave som kom nå i mai. Den ene nedtegnelsen er fra 2001.Sitat; Fant et ferskt kadaver av ei voksen simle i Afdalen. Ørna satt på kadaveret da vi kom. Det var relativt gode sporforhold denne dagen og vi kunne gå opp sporet ca. 300 meter fra kadaveret. Ørna hadde angrepet simla i en kupert åsrygg. Det var tydelig fra slepespor at ørna hadde vært fast i reinen over en distanse på ca. 200 meter og at simla hadde vært i bakken fl ere ganger der både vingeslag, fjær og blodspor vitnet om basketaket. Strands observasjoner er i følge han selv fragmenterte og tilfeldige i forbindelse med annen feltaktivitet. Så hvor mange dyr ørn tar mener han det er vanskelig å slå fast. Noen teorier lanseres like fullt i artikkelen. Han peker på at ørna ser ut til å ha ulik jaktstrategi ut fra om det er vår (kalvingstid) eller vinter. Om våren sitter ørna på steiner eller høyt i terrenget ganske nært flokken uten at reinsdyra reagerer nevneverdig på det. En mulig forklaring er at kalvene er lite mobile. Anti predatoradferden på vinteren minner i større grad om reinens reaksjon på å bli jaktet på. Etter angrepet er det typisk at flokken trykker seg sammen og flykter i mer eller mindre full panikk før den igjen stopper for å få oversikt. De kraftige reaksjonene kan tyde på at ørneangrep har en viss hyppighet, skrives det i Villreinen. små småny s små småny sm 35 nytt nytt nytt nytt nytt

36 Store forskjeller Det er store forskjeller på finsk og norsk reindrift. Problematikken rundt høyeste tillatt reintall i distriktene er en viktig forskjell. Det finske systemet med kun livdyrtilskudd har vist seg å være reintalldrivende. Av: Agnar Berg Mens den norske stat betaler reineierne slaktetilskudd for å stimulere til slakting, så betaler den finske stat ut kun et livreintilskudd. Livreintilskuddet har det siste året vært 23 euro per rein. For reindriftsåret 2007/2008 er tilskuddet på 24,50 euro per rein. Samisk reindrift Livreintilskuddet er veldig reintalldrivende, slår reindriftsforsker Ari Laakso fast. Laakso er en av de fremste uavhengige kjennerne av reindriften i Finland og har i flere år forsket på finsk reindrift. For tiden holder han på med en doktorgradsoppgave om norsk reindrift ved Universitetet i Tromsø. Laakso er selv finsk og kommer fra Vuontisjärvi i Enontekiö kommune i Nord-Finland. Han bor nå i Kilpisjärvi. I Finland er det 56 rein beite distrik ter og 5037 reineiere. Det siste offesielle reintallet, for 2005/2006, var dyr i vårflokk. I motsetning til Norge, så er det ikke noe etnisk krav for å få lov til å drive med rein i Finland. Men i de samiske kommunene i Nord- Finland er det svært vanskelig for en utenforstående person å komme inn i reindriften. Så i prakisis kan en snakke om samisk reindrift i Nord- Finland. Hvert distrikt har et øvre reintall som bestemmes av det finske landbruksdepartementet for en periode på 10 år. Øvre reintall settes på bakgrunn av beiteundersøkelser. Er det høgste tillatte reintall på I Finland er det ingen offentlig reintelling. Reintellingen baserer seg på at reineierne selv rapporterer inn reintall i forbindele med at de får livreintilskudd. Foto: Ari Laakso. dyr, så får reineierne bare tilskudd for dyr. Det med livreintilskudd fungerer bare så lenge reintallet i distriktet ikke overstiger øvre tillatte reintall. Når reintallet kommer over det øvre tilllatte reintall, blir det et problem internt i distriktet om hvem som skal få livreintilskudd. Dette er et system som fremmer konflikt mellom de forskjellige siidaer innenfor et distrikt siden det ikke er noe offisiell fordeling av subsidiene på hver reineier eller siida, sier Laakso. Kollektiv reaksjon I flere samiske reinbeitedistrikter i Finland er det faktiske reintallet høgere enn øvre tillatte reintall. Mange 36

37 problemer skyldes for lavt slakteuttak. Hvis noen ikke vil slakte, så kan distriktslederen sende en liste til myndighetene over de som ikke har oppfylt slaktekravene. Men det er opp til enhver distriktsleder. Hvis en reineier har over tre prosent mer rein i forhold til slaktkravene vil han eller hun miste livreintilskuddet i sin helhet. Dette kan bare skje hvis distriktslederen har sendt inn listen med reineiere som ikke har oppfylt slaktekravene. En kan også få en kollektiv reaksjon. Hvis distriktslederen ikke sender inn listen over reineierne som ikke har fulgt slakteplanen og slaktet for lite, så vil myndighetne gi en kollektiv sanksjon til distriktet. Hvis det for eksempel er 20 prosent mer rein i forhold til det øvre reintallet, vil det bli en reduksjon av livreintilskuddet av disse 20 prosent fordelt etter reintallet i distriktet. Hvis det skjer, vil de reineierne i distriktet som har for mye rein ikke bli straffet hardere enn de som forholder seg til det øvre reintallet for distriktet. Du kan si at systemet ikke stimulerer til lovlydighet: Den som har mest rein, får også mest i subsidier, sier Laakso. Selvrapportering Hvis distriktet ikke har en god forklaring på hvorfor det er mer rein enn det som er tillatt, er tvangsmulkten 320 euro per dyr over øvre reintall. Denne tvangsmulkten har aldri blitt satt i verk før i år i Käsivarren reinbeitedistrikt i Nord-Finland. Etter flere år med et høyere reintall enn det offisielt fastsatte, så har de finske myndighetene fastsatt at reinbeitedistriktet må betale en tvangsmulkt på euro. Myndighetene har beregnet at det er 600 rein for mye i distiktet. I Norge er det offentlig kontroll med reintallet. Reindriftsforvaltningen har hvert år telling. Slik er det ikke i Finland. Der er systemet basert på selvrapportering i forbindele med livreintilskuddet. Hvis reineierne for eksempel rapporterer Den finske reindriftsforskeren Ari Laakso er en av de fremste uavhengige kjennerne av finsk reindrift. Laakso holder nå på med doktorgradsoppgave om norsk reindrift mer rein enn øvre reintall, så regner også myndighetene med at det er 1000 dyr mer enn øvre tilatte reintall. Jeg har spurt finske myndigheter hvorfor vi ikke kan ha et lignende system som Norge har. Jeg får til svar at den finske reindriftsforvaltningen prøver å ha en enkel og lite ressurskrevende administrasjon av reindriftsnæringen. Selvrapportering og livrentetilskudd er eksempler på en enkel forvaltning. Mangel på statlig kontroll av næringen er også knyttet til at myndighetne ikke vil bruke store ressurer på reindriften, sier reindriftsforskeren. Laakso sier at den finske reindriftsforvaltningen er langt mindre både når det gjelder økonomiske ressurser og antall ansatte enn den norske. Forholder seg til distriktene En viktig årsak til dette er at i Norge må en være samisk for å drive med rein. I tillegg har en i Norge en «mørk historie» når det gjelder samiske interesser og reindriften. Et stikkord i den sammenhengen er Alta-utbyggingen. Dette gjør at en i Norge er villig til å bruke ressurser på reindriften, sier Laakso. I motsetning til den norske reindriftsforvaltningen, forholder ikke den finske forvaltningen seg til den enkelte reineier, men til distriktene. Derfor «straffes» distriktet og ikke de enkelte reineiere hvis «noen» gjør noe galt. Den finske reindriftsloven gir ifølge Laakso distriktslederen muligheter til å ordne opp i interne problemer. Distriktslederen kan for eksempel iverksette tvangsslakt hvis ikke enkelte reineiere forholder seg til distriktets slakteplan. Dette skjer svært skjeldent. I en artikkel om reintallsproblematikken i Finland, som skal publiseres før sommeren, beskriver Laasko denne muligheten: Spesielt i Nord-Finland er det nære bånd og slektskap mellom reineierne. Derfor blir denne muligheten sjelden brukt, samtidig som staten ikke kan gå inn i interne forhold i distriktet og sanksjonere, skriver han i forskningsrapporten. Kan ikke ordne opp Laakso konkluderer i artikkelen at den finske reindriftsforvaltningen og lovverket ikke er i stand til å gjøre noe som helst hvis det er interne konfliketer i distriktet. Han skriver videre i artikkelen at 37

38 i Finland fokuseres det på et enkelt forvaltningssystem. Myndighetene går bare inn for å «rydde opp» når distriktets reintall blir større enn øvre reintall satt av myndighetene. Laakso skriver videre i artikkelen at det er en stor feil av staten å tro at distriktene selv vil ordne opp i interne konflikter. Han skriver følgende: «Reindrift er ikke bare beite, rein og fornuftige reineiere. Reindrift er nært knyttet til historiske faktorer som underbygger maktstrukturen i reinbeitedistriktet. Gjennom å se bort fra de sosiale og kulturelle delene av reindriften, skaper forvaltningssystemet problemer som det ikke er i stand til å løse.» I Finland er det ikke som i Norge fellesbeiteområder. Laakso sier at det fører til mindre fleksibilitet for de finske reineierne i og med at de ikke har noen steder å flytte i tilfelle beiteproblemer. Han sier dette spesielt er et problem for reineierene i Nord- Finland hvor reinen ikke fôres. Indirekte subsidiesystem I sør er det mye enklere å komme inn i reindriften enn i nord. Dess lenger sør en er i Finland, dess mer ligner reindriften på landbruk i og med at dyrene i stor grad fôres. Som i Norge, må også de finske reineierne kjempe om arealene. I skogsområdene har den finske reindriften i mange år kjempet mot skogsdriften. Der har faktisk miljøorganisasjonen Greenpeace gått inn på reindriftens side. Et av de store problemene innenfor finsk reindrift er at de finske reineierne ikke har en egen interesseorganisasjon, som kan sammenlignes med NRL, som kan tale deres sak i forhold til staten. Det har betydd at i forhandlinger med staten så har reindriftsnæringen alltid måtte ta det staten har gitt. Hvis det er saker reineierne er uenig med myndighetene om, så må de ta det opp som privatpersoner. Det ville ha vært veldig bra for reindriften å ha en organisasjon som er uavhengig og som ikke har noe med myndighetene å gjøre. Laakso skriver i sin forskningsrapport om dette tema: «Departementet for landbruk og skogsbruk står øverst i forvaltningssystemet som alle andre forvaltningsorganer må forholde seg til. I mangel på en reindriftsorganisasjon og en institusjon for medforvaltning, er det ingen reell opposisjon til departementets syn på reindriftsforvaltning.» Et slikt system ville aldri ha blitt godtatt av norske reineiere, sier Laakso. Ønsker kontakt med norske reineiere I de nordlige områdene av Finland er det samisk reindrift selv om det ikke er noe krav til å være same for å drive med rein. Foto: Ari Laakso For øyeblikket holder jeg på med min doktorgrad angående forskjeller i driftsmønster og praksiser mellom forskjellige siidaer innenfor et reinbeitedistrikt. Tanken er å forsøke forstå hva de forskjellige reineiere verdisetter ved reindriften og hvordan dette påvirker reindriften innenfor en siida og innenfor et distrikt. Jeg vil gjerne komme i kontakt med reineiere som har fundert på utviklingen av reindriften og som har noe å si om dette temaet. Ta kontakt med meg, jeg stiller gjerne også opp gratis med både scooter og firehjuling hvis det er noen som trenger hjelp i det daglige arbeidet, Det er alltid mer hyggelig å hjelpe til når det er noen som trenger hjelp og på den måten bli kjent med folk. Med vennlig hilsen Ari Laakso Telefon Epost: ari.laakso@ib.uit.no 38

39 Foretrekker norsk reindrift Reindriften i Finland har mindre gjennomslagkraft overfor landets myndighter enn det norske reineiere har overfor norske myndigheter, mener reineiere i Nord-Finland. Av: Agnar Berg Mens det i Finland bare er de nordligste områdene som har samisk reindrift, er det samisk reindrift i hele Norge bortsett fra noen få tamreinlag i Hedmark. Det er bedre i Norge fordi samisk reindrift betyr mer i Norge enn samisk reindrift gjør i Finland, sier leder for Käsivarren reinbeitedistrikt i Nord-Finland, Tuomas I Palojärvi. Samisk i nord Selv om det ikke er noe krav til etnisistet, så er det i praksis samisk reindrift i Nord-Finland siden det er nesten umulig for en finlender å etablere seg som reineier i et distrikt i de samiske kommunene i Nord- Finland. Käsivarren reinbeitedistrikt grenser mot Norge og Kautokeino. Tuomas I Palojärvis mor kommer fra Kautokeino. De finske reineierne i disktriktet har god kontakt med reineierne i Kautokeino. Derfor kjenner Palojärvi godt til forholdene for reindriften på begge sidene av grensen. Vi som er samiske reineiere liker ikke at staten har samme regler for oss som for finlenderne i sør som driver med rein fordi det er store forskjeller på driften. Her i nord er reindriften knyttet til kultur. Vi flytter også reinen fra det ene sesongbeitet til det andre. I sør er fôring i gjerder vanlig. Det betyr at vi er mer avhenging av snøscooter til gjeting enn de i sør er, sier Palojärvi. Palojärvi sier videre at i Sør- Finland er det mange bønder som har sluttet med husdyr som har begynt med rein. Men mange av disse har nå sluttet med rein fordi reindrift var noe annet enn de trodde. Det er også en annen forskjell på nord og sør. I sør er det vanlig å ha andre til å passe reinen. Her i nord jobber reineierne med reinen uansett hvor få dyr de har, sier han. Leder for Käsivarren reinbeitedistrikt i Nord-Finland, Tuomas I Palojärvi, mener at den norske reindriften er forvaltet bedre enn den finske. Foto: Agnar Berg Reindrift og EU Palojärvi sier at han liker svært dårlig at samisk reindrift ikke er i flertall i et reindriftsstyre som er oppnevnt av myndighetene. I enkelte saker det skal stemmes over som er viktige for oss, kommer vi i mindretall, sier han. Palojärvi sier at rovviltpolitikken i EUs neste tiårsplan er en av de største utfordringene for reindriften i Finland. Han sier at slik systemet er i dag så må reineierne selv betale for å få dokumentert at et dyr er drept av rovvilt. Det håper han blir endret slik at reineierne slipper denne utgiften. Vi har som i Norge også press på våre arealer. Et gruveselskap holder på med prøvetaking i området vårt ved Karesuando. Scooterkjørere og hundespann er også et problem for oss, sier Palojärvi. 39

40 Gjerdehold til støtte for vokteplikten en sammenlikning av reglene for bufeholdere og reineiere 1 Både reineiere og bufeholdere er pålagt vokteplikt med et korresponderende objektivt ansvar for skade. Det er en vanlig oppfatning at reineiers erstatningsansvar er strengere enn bufeholders. Hva er så realiteten? Er det bare loven som ikke blir nyttet når saueflokker kommer inn på slåtteklar eng, eller er realiteten at reineier har et tyngre ansvar? Svaret ligger i reglene om gjerdehold. Av: Øyvind Ravna, jordskifterettsleder ved Finnmark jordskifterett (permisjon) og stipendiat ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø: Oyvind.Ravna@jus.uit.no Selv om både reineiere og bufeholdere er pålagt vokteplikt med et korresponderende objektivt ansvar for skade forårsaket av deres dyr, innebærer reglene om gjerdehold at ansvaret arter seg ganske ulikt. 1. Artikkelen er basert på artiklene «Ansvar for skade forårsaket av rein» i Lov og Rett 3/2007 og Gjerdehold til støtte for reineiers driveplikt etter reinl. 26 tredje ledd i Kart og Plan 2/2007. For mer detaljerte henvisninger vises det til disse. Mens bufeholderes skadeansvar på innmark kan bli redusert som følge av at grunneier ikke har tatt del i gjerdeholdet, kan reineier som utgangspunkt ikke påberope seg en slik ansvarsreduksjon. Reglene om gjerdeskjønn i reindrift (reinl.) 26 er ment å være et bidrag til å harmonisere gjerdeholdsreglene for reindriften med de alminnelige gjerdeholdsreglene. Gjennom reglene kan reineiere kreve skjønn for å få fastsatt og fordelt kostnader ved gjerdehold. Rettspraksis viser at bestemmelsen ikke har fått noen anvendelse, noe som innebærer at ansvaret i praksis blir forskjellig. Eldre ansvars- og gjerdeholdsregler Opphavet til dagens regler er lov om Jords Fredning. Der ble bufeholdere i 1860 pålagt et objektivt ansvar for skade forårsaket av deres dyr. Samtidig ble det vedtatt en gjensidig plikt for naboer til å delta i gjerdehold over innmark, og mellom innmark og utmark. Denne regelen er blitt omtalt som gjerdeholdstvang. Den lettet bufeholders vokteplikt, samtidig som den kunne gi seg utslag i redusert erstatning for beiteskade der jordeier forsømte sitt gjerdehold. Reineiere ble pålagt vokteplikt allerede i lappekodisillen fra Vokteplikten ble videreført og forsterket i «felleslappeloven» fra Ansvaret i felleslappeloven omfattet ikke bare det vi i dag betegner som innmark, men også utengslåtter, og var ikke betinget av gjerdehold fra grunneiers side. For utengslåttene var det tilstrekkelig at de år om annet ble brukt til slått og framsto som slåtteland. Felleslappeloven er for øvrig kjent for å ha innført fellesansvaret, hvor samtlige reineiere innen distriktet ble holdt ansvarlige for skaden. Selv om felleslappeloven og jordfredningsloven begge statuerte et objektivt ansvar for beiteskade, gjorde gjerdeholdstvangen i jordsfredningsloven at ansvaret ble langt lettere å bære for bufeholdere enn for reineiere. Under høringen før den svensknorske felleslappeloven ble vedtatt påpekte to svenske høyesterettsdommere behovet for regler om gjerdehold og uttalte at rettferdighetsbetraktninger tilsa at de som bosatte seg langs reinflytteveger burde pålegges «at forsyne de Marker, der skal ansees undtagne fra den fælles Beteret, med hensigtsmæssigt 40

41 Gjærde». De påpekte også at da lovforslaget fordrer en nøyere vokting av reinen enn den samene kunne klare, samtidig som det innførte felles ansvar for skade, «maaler det den Fastboendes og Nomadens Ret med ulige Maal og afviger saameget fra Lovgivningsprinciper, som i Sverige fra Alders Tid har været gjældende» at de frarådet at loven ble vedtatt. At lovgivningen skulle måle bøndenes og reindriftssamenes rett med ulike mål, hvor den jordbrukende befolkning ble satt foran reindriftssamene, ble likevel regelen. Felleslappeloven omfattet ikke Finnmark. I fylket eksisterte det imidlertid regler om gjerdehold; såkalte ansvarsfrihetsklausuler, på eiendom som ble avhendet fra staten til private. Disse innebar at grunneier ikke kunne kreve erstatning for reinskade hvis han ikke hadde ført opp gjerde som fredet mot rein. Da ny reindriftslov ble vedtatt i 1933, ble det bestemt at den skulle omfatte hele landet. Den videreførte det objektive fellesansvaret for reinskade, som dermed også ble regelen i Finnmark. Reindriftens økonomiske betydning i fylket førte likevel til at loven fikk annen utforming her enn i det øvrige landet. I Finnmark ble reineiernes erstatningsansvar gjort avhengig inngjerding hvis innmark og slått lå mer enn 2 km fra jordbrukerens bopel. I motsetning til fylkene lenger sør, var reineierne under flytting heller ikke ansvarlig for skade rein forårsaket på uinnhegnet åker, eng, slåtteland eller sætervoll som lå i nærheten av flyttevegen, med mindre skaden skyldes forsett eller grov uaktsomhet. Gjeldende rett om gjerdehold og ansvar for skade voldt av bufe I 1961 ble det vedtatt ny beitelovgivning hvor reglene om vokteplikt og objektivt ansvar videreført for bufeholdere, jf. beiteloven 6 og 7. Dette er ofte kalt vokteplikt. Ubetinget gjerdetvang ble imidlertid ikke videreført. I stedet fastsatte grannegjerdeloven (ggl.) 7 at gjerdeplikten skulle være betinget av nytte for de tilstøtende eiendommer. Regelen sier at dersom eiendommene samlet har større nytte enn kostnad av gjerdet, kan nabo kreve gjerdehold av nabo. Der gjerdeplikt foreligger, er utgangspunktet at hver nabo skal holde en halvpart av gjerdet, jf. 8. Dersom urimelig mye av kostnaden faller på den ene sett i forhold til nytten, kan gjerdeholdet deles etter skjønn. I vår sammenheng er det viktig å merke seg at det også kan foreligge gjerdeplikt mellom bruksrettshaver og grunneier. Etter ggl. 11 har «ein annan enn eigar [som] brukar eigedomen eller eit serskilt stykke» rett til å kreve gjerdehold fra eigar. Det er ikke tvilsomt at «annan brukar enn eigar» kan være beiterettshaver. Der slik gjerdeplikt foreligger, skal kostnadene deles etter de samme reglene som for naboer. Mislighold av gjerdeplikt kan betraktes som medvirkning til skade og dermed lede til reduksjon eller bortfall av erstatning, jf. beiteloven 7 annet ledd. Krav om at begge parter skal ha nytte av gjerdet før gjerdeplikt foreligger, holdt opp mot det objektive ansvaret i beiteloven, kunne ventelig lede til at hele eller en stor del av ansvaret falt på bufeholderen. Slik lovforståelse støttes imidlertid ikke av forarbeider eller rettspraksis. Gjeldende rett om gjerdehold og ansvar for skade forårsaket av rein I 1966 framla Reindriftslovkomiteen sin innstilling til ny reindriftslov. Her ble det bl.a. foreslått at skade på innmark og kulturbeite ikke skulle være gjenstand for erstatningsansvar hvis den ikke var «inngjerdet slik at gjerdet freder for rein». Forslaget ble ikke tatt til følge. I Ot.prp. nr. 9 ( ) foreslo departementet dagjeldende lovs regler om skadeansvar opprettholdt, noe som ledet til at reglene i 1933-loven i hovedsak ble videreført i reindriftsloven av Dette skjedde med ett viktig unntak; de geografisk differensierte erstatningsreglene, som stilte reindriften i Finnmark i en gunstigere situasjon enn reindriften i det øvrige landet, ble fjernet. Etter 1978-loven er reineier pålagt vokteplikt, i loven kalt driveplikt, jf. reinl. 20, hvor det heter at reinen skal til enhver tid være under forsvarlig kontroll og skal holdes på lovlig beite. Brudd på den kan lede til erstatningsansvar, jf. reinl I likhet med beiteloven statuerer reindriftsloven et objektivt ansvar. Men den gir ikke reineier adgang til for egen regning å føre opp gjerde, eller til å forlange at grunneier tar del i gjerdehold. Det kan reises spørsmål ved om reineier kan kreve gjerdehold av grunneier slik bufeholder kan i medhold av ggl. 11. Dette er ikke belyst i rettspraksis. I juridisk litteratur er det imidlertid antatt at reineiere ikke kan nytte regelen, da reinl. 26 går foran gjerdeloven. Hvis vi forutsetter at ggl. 11 ikke har anvendelse på reindriften, er analogi til beiteloven 7, hvor skadeansvaret kan bli redusert eller falle bort hvis skadelidte forsømmer sin gjerdeplikt, ikke passende. Rettspraksis viser da også at fravær av tiltak fra grunneiers side for å redusere skaderisiko, slik som inngjerding, ikke har fått betydning for erstatningsansvaret. Praksis viser også at reglene om skadelidtes medvirkning og lemping av ansvar er vurdert, uten at dette har kommet reineierne til gode; se f.eks. kjennelse i Norsk rettstidende (Rt.) 1967 s At grunneier dyrker opp områder hvor reinen har sitt beite, har heller ikke blitt betraktet som medvirkning, aksept av risiko eller annen grunn for lemping i erstatningsreglene, se Rt s Heller ikke i dom LF (Frostating lagmannsrett) ble manglende gjerdehold betraktet som medvirkning fra skadelidtes side. Et skjønn avhjemlet av Sør-Trøndelag jordskifterett (sak 27/2005- Sjøvolden i Røros kommune) er så langt det enste tilfellet hvor skadeerstatningsloven er anvend. Her ble 41

42 erstatning satt ned fordi grunneier hadde unnlatt å varsle om rein på innmark, og ut fra at han hadde foretatt disposisjoner som ikke reduserte tapet, men etter rettens skjønn forsterket det. Påstått erstatning ble redusert fra kr til kr ,-. Skjønnet ble stadfestet av Frostating jordskifteoverrett (sak 3/2006). Grunneier kan pålegges del i gjerdeholdet etter reinl. 26 tredje ledd De geografisk differensierte erstatningsreglene som stilte reineiere i Finnmark nærmere bufeholdere når det gjaldt gjerdehold og erstatningsansvar ble som nevnt ikke videreført i 1978-loven. Som et korrektiv til dette, foreslo departementet adgang til å få avgjort ved skjønn om det skal være lov å sette opp gjerde til støtte for reineiers vokteplikt. Forarbeidet kan tyde på at departementet så for seg at gjerdeskjønn skulle nyttes der man ikke kom fram til minnelige gjerdeholdsordninger. Som vi har sett skal gjerdehold etter gjerdeloven deles likt mellom grunneier og bruksrettshaver der gjerdeplikt foreligger. Hvis dette faller urimelig, kan gjerdeholdet subsidiært deles etter nytte ved skjønn. Reinl. 26 tredje ledd har en fordelingsregel ikke ulik den subsidiære regelen i gjerdeloven, hvor det heter at «[j]ordskifteretten kan også pålegge vedkommende grunneier [ved skjønn] å bære en rimelig del av kostnadene med oppføring vedlikehold av gjerdet og fremtidig vedlikehold i forhold til den nytten han for sin del vil ha av tiltaket». Når det gjelder nytten, må det kunne antas at den ikke er vesensforskjellig om gjerdet freder for rein eller for bufe. Forarbeid rettspraksis sier at ansvaret ikke alene kan legges på dyreeieren. Det som her er av særlig interesse, og som trolig ikke er tilstrekkelig påaktet, er forarbeidsuttalelsen (Ot.prp. nr s. 63) om at «skjønnet skal ta i betraktning om grunneieren fra tidligere har hatt noen gjerdeplikt og om oppføring av gjerde etter gjeldende lov [av 1933] har vært et vilkår for erstatning for skade voldt av rein». Dette peker mot at reineier gjennom skjønn skal kunne få videreført den gjerdeplikt grunneier hadde etter 1933-loven, etter klausuler i medhold av annen lov, etter avtaler eller etter sedvanerett. At departementet også pekte på at bestemmelsen «i en viss grad vil kunne virke som et korrektiv til at gjeldende lovs differensierte erstatningsregler faller bort», underbygger dette. Reinl. 26 tredje ledd sier at reineier gjennom skjønn kan få rett til å føre opp gjerde til sikring mot erstatningsansvar, og at andel av kostnad ved dette kan pålegges grunneier etter nytte. Til grunn for nyttevurdering kan ligge (1) den «generelle» nytte jordeier har av at gjerde freder for beitedyr, (2) annen nytte uavhengig av at gjerdet stenger for rein (f.eks. markering av grense), og (3) den nytte grunneier har hatt av gjerde etter tidligere gjerdeplikt i medhold av lov eller sedvanerett. For å få fastslått adgang til gjerdehold, foreslo departementet at det ble satt som vilkår at reineier eller reinbeitedistrikt måtte kreve skjønn. Så har ikke skjedd. Dermed er oppfatningen om at reineier er pålagt et strengere erstatningsansvar enn bufeholdere en realitet. Hvordan kan gjerdeholdsreglene harmoniseres? Gjerdehold vil mange steder være viktige bidrag til å forebygge konflikter. Gjerdeholdsregler som likner mer på det som gjelder for bufeholdet, hvor begge parter har et ansvar for gjerdeholdet, ville trolig være mer konfliktforebyggende enn dagens regler. Reglene om gjerdeskjønn er ment å være et bidrag til dette. De bør derfor nyttes av reineiere der det er fare for konflikter. At reglene om gjerdeskjønn ikke er nyttet av reineier kan skyldes oppfatninger om at bestemmelsene ikke funger i praksis, slik som reindriftsparten ga uttrykk for i anke på overskjønn i sak LF for Frostating lagmannsrett. Selv om rettsvillfarelse vanligvis ikke er noen unnskylding, kan forklaringen være så vidt enkel som at det er gitt manglende informasjon om regelen. Det kan heller ikke utelukkes at fravær av skjønnsbegjæringer skyldes en manglende tillitt til at rettsvesenet, herunder at jordskifterettene ikke er i stand til å gi reineiere en forutsigbar og uhildet behandling. At jordskifterettene i dag, slik lensmannsskjønnene før 1996, i reindriftssaker primært er forbundet med utmåling av erstatning der rein gjør skade, kan også ha medvirket til det samme. Man kan heller ikke se bort fra at det er sider ved den reindriftssamiske kulturen som tilsier at slik måte å fordele kostnad og ansvar på virker fremmed. Det må også kunne reises spørsmål ved om det er rimelig at plikten til å kreve slikt skjønn alene legges på reineierne, og at skjønn for å få fastsatt gjerdehold er hovedregelen. I det følgende vil jeg trekke frem forhold som kan medvirke til en harmonisering av praksis uten endringer av gjeldende lovverk. For at ansvars- og gjerdeholdsreglene kan harmoniseres med den alminnelige beitelovgivningen må det som nevnt oppfordres til at reineierne tar det initiativ som lovgiver har ment at de skal ta for å få fastsatt gjerdehold. Det innebærer at reineier må begjære skjønn. Gjennom slikt skjønn vil eldre regler om gjerdehold kunne tillegges vekt når gjerdehold skulle fordeles. Dette vil særlig ha betydning i Finnmark, hvor det i mange hensender før 1978 eksisterte gjerdeholdsregler. Reglene kan også nyttes til å etablere gjerdehold der det ikke hadde eksistert tidligere. Også her må trolig grunneier ta del i kostnadene. Ansvaret for at gjerdeholdet ikke er fastsatt etter reinl. 26 kan ikke legges på reineierne alene. Da gjerdeskjønn ble overført fra lensmennene til jordskifterettene i 1996 ble det vist til at lensmannsskjønn ikke har 42

43 fungert etter hensikten: «I konkrete tilfeller fører det til at partene vegrer seg for å kreve skjønn» (Ot.prp. nr s. 33). Samtidig ble det uttalt at «[j]ordskifteretten, satt med meddommere med kompetanse i reindriftsspørsmål, vil ha den faglige kunnskap som er nødvendig for å utføre disse oppgavene. Til grunn for lovendringen lå en hovedmålsetting om «å gi virkemidler til en god og effektiv konfliktløsning [og] at det skapes virkemidler som kan bidra til å løse problemene for reindriften fra og med endringslovens ikrafttredelse.» Som vi har sett, har ikke lovendringen i 1996 ført til mindre vegring eller mer effektiv konfliktløsning. Dette til tross for at jordskifterettene og Landbruksdepartementet har drevet et utstrakt opplysningsarbeid om jordskifterettens utvidede kompetanse. At informasjonsarbeidet ikke synes å ha nådd fram kan bero på at det ikke har hatt rett fokus. I forhold til skjønn etter reindriftsloven er det i jordskifterettenes informasjon hovedsaklig satt fokus på erstatningsskjønn for reinskade, og ikke de mer konstruktive skjønnstypene som kan bevirke til at flerbrukskonflikter blir ordnet og løst før en sak kommer så langt at en part blir påført skade. Begjæring om saker for jordskifteretten blir ofte framsatt på et standardisert skjema. Skjemaet «Krav om sak ved jordskifteretten» er et eksempel på at erstatningsskjønn er satt i fokus. Av typer reindriftsskjønn er det kun adgang til å krysse av for «skjønn etter reindriftsloven 27, 1. ledd» (altså erstatningsskjønn) Tatt i betraktning av at det ikke er avhjemlet et eneste gjerdeskjønn etter at dette ble tillagt jordskifterettene, kan det synes som om det her foreligger et latent behov for informasjon. Behov for lovendring For å muliggjøre at ansvaret for reineiere blir mer i samsvar med det ansvar den alminnelige beitelovgivningen stiller opp, er trolig ikke informasjon og oppfordringer tilstrekkelig. Gjennom lovvedtak kan det legges til rette for et bredere grunnlag for å harmonisere gjerdeholdsreglene. Selv om dagens regler om erstatning og gjerdeskjønn er videreført i nylig vedtatt reindriftslov som 67, 68 og 69, er reglene om ansvar for reinskade under revisjon i forbindelse med Samerettsutvalgets arbeid. En nærliggende endring kan være at reineier i medhold av sin bruksrett gis rett til oppføring av gjerde der beiterett støter mot innmark, uten krav om forutgående skjønn. Rettsutviklingen, hvor reindriftssamers bruksretter er blitt mer likestilte med andre bruksrettigheter av privat karakter, burde gjøre det aktuelt å innføre gjerdeplikt med korresponderende kostnadsdeling etter nytte, der både reineier og grunneier har nytte av gjerdet, slik gjerdeloven foreskriver for forhold mellom jordeier og bufeholdere. Også i reindriftsloven bør det vurderes om hovedregelen kan være likedeling av gjerdehold mellom reineier og jordeier. Bufeholder med beiterett har adgang til både å føre opp gjerde og samtidig kan kreve at grunneier tar del i dette etter gjer- Viktig å drøfte gjerdespørsmål Reindriftsforvaltningen mener at denne type utredninger er svært viktig. Problemstillingen som tas opp i denne artikkelen er relevant for både reindriftsutøvere, gårdbrukere, offentlig forvaltning, lovgiver m.v. Som følge av at rein kommer seg inn på innmark blir det (med ujevne mellomrom) fra reindriften reist spørsmål om gårdbrukeren har en form for gjerdeplikt. I en debatt omkring gjerdeplikt kontra vokteplikt vil en artikkel som deloven. Den usikkerhet som måtte foreligge i relasjon til om gjerdeloven kan gjøres gjeldende i forhold mellom reineiere og grunneiere, burde eventuell vært avklart av lovgiver. At gjerdeskjønn kronologisk er plassert foran erstatningsskjønn i reindriftsloven, behøver ikke å være en tilfeldighet. En endring kan være at det settes krav om at minnelig gjerdeordning og/eller at skjønn skal være prøvd før erstatningskrav overfor reineier kan fremmes. Det må da åpne for at så vel grunneier som reineier kan kreve slikt skjønn. Reindriftslovkomiteen foreslo i 1966 en harmonisering av regelverket mellom bufeholders og reineiers ansvar for skade og gjerdehold. Forslaget møtte den gang sterk motstand og førte ikke fram. I dag, 40 år senere, har den norske stat erkjent at landet er grunnet på to folks territorier. At samisk reindrift er en like framtidsrettet, og i sine områder, like viktig næring for landet som jordbruket, tilsier at reindriftslovgivningen bør utformes slik at lovgivning og rettspraksis harmoniseres opp mot de regler og den praksis som gjelder etter den alminnelige beite- og gjerdelovgivningen. denne kunne være et bidrag til klargjøring av rettstilstanden. Ny og endret Lov om reindrift skal snart behandles i odelstinget. I den sammenheng vil det være behov for innformasjon/veiledning om lovendringen ute i reindriftsnæring og til andre som vil være berørt. I et slikt innformasjonsarbeid vil det kunne være naturlig å se hen til slike artikler som den foreliggende, skriver Reindriftsforvaltningen i en kommentar til artikkelen. 43

44 Erstatning helt i øst Reinbeitedistrikt helt øst i reindrifts-norge ble tilkjent ca. 1,1 millioner kroner i erstatning for ulempene som følge av skjerpet overvåking av grensen mot Russland. Erstatning for fremtidig tap måtte inn på reindriftsfondet. Av: Per Torbjørn Jystad Kjennelsen i skjønnsaken ble avsagt i Øst-Finnmark tingrett 16. april i år. Staten ved Forsvarsdepartementet avviste der alle krav om erstatning, mens distriktet ved advokat Geir Haugen fremmet et samlet krav på i overkant av 5,7 millioner kroner. Det er Forsvarets virksomhet ved Garnisonen i Sør-Varanger som har skapt problemer for distriktet. Etter at Norge ble medlem av Schen gen-samarbeidet i mars 2001 måtte man skjerpe grensekontrollen mot Russland. Tiltakene innbefatter utbygging av observasjonsposter, feltobservasjonsposter, patruljehytter og kommunikasjonsstasjoner. Videre ble det bygd ut flere grensetraséer. Mobiliteten til grensevaktene ble også betydelig økt gjennom innkjøp av terrenggående kjøretøy og snøscootere i et stort antall. Staten avviste likevel at det forelå noen form for erstatningsansvar i det hele tatt. Det gjaldt også for utbyggingstiden fra Betydelig tap Reinbeitedistriktet fremmet sitt motkrav i to deler. Den første angikk årene med erstatning for tapte beiter på grunn av anlegg og bruk av grensetrasé og hytter, snøscootertraseer med influenssoner og øvelsesvirksomhet fra år Slaktevekttapet ble opplyst å være ca. kr ,-, videre innkjøp av fôr kr ,- og dekar tapt beite à 1,5 fôrenhet ganger 2 kroner for de «Nestor» reineier Jan Amundsen. Her på befaring sammen med Reindriftsnytt ved grensen til Russland vinteren reineierne fikk medhold i at grensevaktene forstyrret dyrene mye i anleggsperioden og at distriktet må leve med et årlig tap som følge av tapt beite i årene fremover. Foto: Per Torbjørn Jystad 7 årene samlet kr ,-. Beitetapet utgjorde totalt kr ,-. Merarbeid på grunn av flytting av flokken og tilleggsfôring ble anslås til kr ,-. Samlet lidt tap ble anslått til kr ,-. Den andre delen av kravet angikk fremtidig tap. Her ble beitetap an - slått til 2,5 millioner kroner og merarbeid ved samling av rein pga forstyrrelser og henting av rein i Russland vurdert til et tap på ca. en million kroner. Tap av dyr som forsvinner for godt over grensen ble vurdert til ,-. Det ga et totalt fremtidig tap ut fra en nå- 44

45 verdiberegning på kr. 3,9 millioner kroner,-. Samlet lød erstatningskravet dermed på kr ,-. Tålegrensen overskredet Retten la til grunn at de beste vinterbeiteområdene finnes der Forsvarets aktivitet er og har vært tyngst. Retten vurderte det også slik at reinbeitedistriktet har gjort det de kunne, innenfor rådende forhold, for å tilpasse driften den økte aktivitet fra Forsvarets side. I det spørsmålet ble det vist til at reinen tidligere ble fôret i Trangdalen/Karpdalen, men økt aktivitet fra Forsvarets side har gjort at reinen nå har trukket ut av området. Reinbeitedistriktet har som et mottrekk flyttet reinen ut av vinterbeitet i februar/mars til fôring på Holmen Grå, ut mot kysten. Men dette området er et svært dårlig vinterbeite og det er betydelig merarbeid å fôre reinen der. Retten konkluderte alt i alt med at tålegrensen for reindriften var overskredet, og støttet seg i det synet på en rapport fra 2003 om økningen i Forsvarets aktivitet ved grensen. Kjøttverdi Ved vurderingen av det økonomiske tap, la retten til grunn at det er tap i kjøttproduksjon som skal erstattes. I beregningene tok man utgangspunkt i en gjennomsnittlig beiteproduksjon på 1 fe pr. dekar pr. år, slik at tapt beiteareal utgjorde fe pr. år. Beiteperioden ble satt til 233 dager med et fôropptak på 1,5 pr. rein i vinterbeiteperioden. Dette utgjorde tapt beite for ca. 68 rein, konkluderte retten. Verdien av kjøttet ble satt til 11 kilo per dyr x 68 rein x en kilopris på 54,41 kroner. Det ga en sum på kr pr år. For årene september 2000 til og med 2006 la retten til grunn at aktiviteten har økt i takt med utbyggingene av installasjonene og utvikling av øvelse. Retten landet også for lidt tap på at årlig sum skulle være ,-. Det lidte tapet i årene 2000 til 2006 ble etter det beregnet til totalt kr For det fremtidige tapet ble det beregnet en nåverdi av de årlige erstatningene basert på en rentefot på 5 %. Den kapitaliserte erstatningen utgjorde dermed 20 ganger den årlige erstatning. Totalt kr Til reindriftsfondet Totalt måtte Staten v/forsvarsdepartementet dermed betale en erstatning til Østre Sør-Varanger Reinbeitedistrikt på kr Erstatningen for allerede lidte tap ble utbetalt direkte til reinbeitedistriktet med kr Erstatningen for fremtidig tap på kr ble utbetalt til reindriftsfond som forvaltes av områdestyret. Distriktet fikk dermed ikke medhold i at det var grunnlovsstridig å innbetale erstatningssummen for fremtidig tap til reindriftsfondet. Reinbeite distrikt Omfatter to driftsenheter. I nord grenser distriktet mot Varangerfjorden, i syd og øst mot Russland og i vest mot Pasvikelva, som er en naturlig grense. Distriktet er helt atskilt fra andre reinbeitedistrikt og har ingen innblanding av rein fra andre distrikt. I distriktsplanen for 2005/06 er øvre reintall oppgitt til 900. Skjønnet omfatter i følge skjønnsforutsetningene følgende erstatningsposter: Erstatning for eventuelt lidt tap som følge av Forsvarets økte aktivitet i området etter 15. september Erstatning for eventuelt økonomisk tap påført av Forsvarets ut byg ging som følge av Schengen-kon vensjonen. Erstatning for eventuelt økonomisk tap som følge av fremtidig økt aktivitet i området, herunder varig tap av beite. Reindriftsnytt Boazodoallo-oππasat ANNONSEINFORMASJON Reindriftsnytt har et opplag på nærmere eksemplarer og utgis gratis til samtlige driftsenheter i Norge. Bladet kommer ut 4 ganger i året. Vi mener at Reindriftsnytt er den beste markeds plassen for kommuner, fylkeskommuner, utdanningsinstitusjoner, reindriften og bedrifter som retter seg mot næringen. Det er ingen andre aviser eller tidsskrifter som når så mange i reindriften som Reindriftsnytt. Format Sort Sort+1 Sort+2 4 farger 1/1 side /2 side /3 side /4 side Prisene er eks. mva. og forutsetter ferdig annonsemateriell. Annonsebestilling og materiell MediaRingen A/S v/oddbjørn Sarilla Postboks 1323, 9505 Alta Tlf Faks E-post: sarilla@mediaringen.no 45

46 månytt nytt ånytt nytt Mangler reingjerde mot Finland Reinbeitedistrikt 13 i Øst-Finnmark krever at Staten bygger reingjerde mot Finland i mellom Anarjokdalen og Tanadalen. I en årrekke har det manglende grensegjerdet ført til at norsk rein har beitet ulovlig i Finland. Av: Per Torbjørn Jystad 15. mars i år sendte reinbeitedistriktet brev til Landbruks- og matdepartementet med krav om at det må vurderes bygging av reingjerde langs hele finske grensen. Bakgrunnen er at det mangler gjerde på en betydelig strekning mellom Angeli i Anarjokdalen og helt ned til Polmak i Tanadalen. Det medfører store problemer for reineierne i distrikt 13 fordi reinen trekker over til Finland hvor det er særdeles gode beiter både på innmark og utmark. På finsk side er det grensegjerde men dette er imidlertid bygd på høydedragene ovenfor grensen, som går midt i elva. Mellom gjerdet og elven er det dermed et bredt belte med særdeles godt beiteland. En egen konvensjon mellom Norge og Finland sikrer at det langs resten av grensen er et gjerde nasjonalstatene tar ansvaret for, mens der det mangler grensegjerde må reineierne skjøtte den jobben, noe de hevder er svært vanskelig å oppfylle. I et brev fra Øst-Finnmark Politidistrikt til reindriftsforvaltningen også det i mars i år, tas gjerdemangelen opp. Politidistriktet påpeker at siden slutten av 1980-tallet har norsk rein ulovlig krysset grensen til Finland og beitet inn mot det finske reingjerdet på denne strekningen. Særlig Anarjokdalen har vært konfliktfylt. Kontroller utført i 2007 av reinpolitiet, reindriftsforvaltningen og SNO dokumenterer problemet med spor etter flere hundre rein som krysser grensen på strekningen Karigasniemi Angeli (Anarjokdalen) og strekningen Karigasniemi Utsjok. Vi konstaterer at reineierne er kjent med problemet. Det er uheldig at denne virksomheten får fortsette til tross for at myndighetene også er kjent med problemet. Norge er gjennom konvensjonen av 3. juni 1981 mellom Norge og Finland om bygging av reingjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer overgrensen mellom de to land, etter vårt syn forpliktet til å iverksette nødvendige tiltak for å bringe denne ulovlige beitingen til opphør. Virksomheten gjelder forholdet til en annen stat og Ny administrerende direktør i NINA Styret i Norsk institutt for naturforsk ning, NINA, har ansatt Norunn Sæther Myklebust (42) som administrerende direktør i NINA. Norske verneområder er viktige for Europa 1100 norske verneområder har kvaliteter som er viktige i europeisk sammenheng. Alle disse områdene fyller kravene til å bli med i det europeiske Emerald Network, viser en utredning fra Direktoratet for naturforvaltning, bør av den grunn gis prioritet for å finne en varig løsning, mener politimesteren i Øst-Finnmark. Reindriftssjefen har i brev til departementet opplyst at henvendelsen fra politimesteren i Øst-Finnmark er drøftet med den finske reindriftssjefen i møte i den finsk-norske grensekommisjonen april i år. Forvaltningen vil også fremlegge et notat til Landbruks- og matdepartementet vedrørende gjerdeproblematikk. Landbruks- og matdepartementet har nå saken til behandling, men det vil neppe bli tatt noen avgjørelse på denne siden av sommeren opplyser departementet. små småny DN. Emerald Network skal sikre Europas biologiske mangfold ved å bidra til at områder med truede arter og naturtyper blir tatt vare på. For mange arter har Norge de viktigste gjenværende leveområdene i verdensdelen. Bygger ikke hytter i fjellheimen Lom kommune ble kåret til årets fjellkommune i Det er fortsatt tverrpolitisk enighet om ikke å bygge i fjellheimen. Det skriver magasinet Villreinen i sin årlige utgave som kom nå i mai. I reportasjen trekker det frem at kommunen både har tamreindrift og villrein. Med et årlig uttak på ca dyr er Lom tamreinlag betydelig større målt i antall slaktedyr enn villreinjakta som i 2006 var begrenset til en kvote på 101 dyr. s små småny sm 46 nytt nytt nytt nytt nytt

47 månytt nytt ånytt nytt Leve med bjørn Prosjektet «Leve med bjørn» lanserer nå et omfattende informasjonsmateriell for de som bor og driver aktivt i bjørneområder. Materiellet er utarbeidet av Norsk institutt for naturforskning, NINA, svensk Viltskadecenter og Bioforsk Svanhovd, og består av en film samt til brosjyrer og presentasjoner tilpasset ulike behov og regioner, ifølge NINA. Gaupe på internett Vanskelig i påvente av ny konvensjon Det er fortsatt store konflikter mellom norske og svenske reineiere i forbindelse med de grenseoverskridende konvensjonsbeitene. I Troms er situasjonen tilspisset etter at Saarivouma sameby for tredje året på rad viser til Lappekodisillen som grunnlag for deres rett til å ta over beiter i Norge. I år kom samebyen over med rein i Altevannområdet i indre Troms før kalving og trakk enda lenger vest for den grensen som av norske myndigheter er satt for svenskenes beiterett i Norge. I kjølvannet ble både den norske reindriftsforvaltningen og norske Nå kan man følge bevegelsene til radiomerkede elger, villrein og gauper via internett. I vinter har NINAforskere radiomerket elg, villrein og gaupe i flere regioner i Norge. Via tekstmeldinger fra senderne kan forskerne og folk fleste lese posisjonene reineiere anmeldt for å ha forstyrret den svenske reinen under nødvendige befaringer (se Norge Rundt). Også andre steder i landet er det meldt inn svensk rein til beiting i Norge. Den norske forhandlingslederen, Almar Sagelvmo i Landbruks- og Matdepartementet, ønsker ikke å si noe om hva som blir en endelig deadline for forhandlingene om en ny reinbeitekonvensjon, men han viser til at man er inne i sluttfasen. Denne våren har det vært flere møterunder, der det vanskelige spørsmålet om beitefordelingen ser ut til finne sin løsning. til dyra på kart gjennom internett. Norsk institutt for naturforskning, NINA, benytter radiomerking av dyr til å kartlegge arealbruk, bestandsstørrelse, reproduksjon, dødelighet og dødsårsaker hos blant annet rovvilt og hjortevilt. Minst 71 bjørner i Norge DNA-analyser av bjørneekskrementer som ble samlet inn i seks norske fylker fjor viser at minst 71 ulike bjørner oppholdt seg i disse fylkene i løpet av året. I alt ble 720 ekskrement- og hårprøver samlet inn og analysert. Innsamlingen av ekskrementer foregikk i fylkene fra Sør-Trøndelag og nordover. Elgjegere og Statens naturoppsyn var blant dem som deltok i innsamlingen. Prøvene som ble samlet, er analysert ved Bioforsk Svanhovd. Ville ha ny melding om reindrift Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiets medlemmer i Stortingets Næringskomité ønsket at regjeringen skal legge frem en egen stortingsmelding om reindrift innen våren Det var imidlertid ikke flertall i komiteen for en ny stortingsmelding om reindrift. Vi får avvente en ny medling om reindrift fordi det har vært mange prosesser den siste tiden som berører reindriften. Disse prosessene må få lov til å falle på plass skikkelig før vi tar fatt på en ny stortingsmelding om reindrift, sier saksordfører for reindriftsloven i Næringskomiteen, Arne L. Haugen. De prosessene Haugen tenker på er nettopp reindriftsloven pluss finnmarksloven og Smith-utvalgets arbeid med rettighetsspørsmål. 24. mai la Næringskomiteen frem sin innstilling om reindriftsloven. Stortinget behandlet reindriftsloven 30. mai. Arbeidet i komiteen har gått greit. Det har vært politisk enighet om det meste, sier Haugen. FrP mener imidlertid at reindriftsavtalen må avvikles da den skaper usunne tilstander i reindriften. FrP mener at Reindriftsavtalen er reintallsdrivende. FrP mener også at en må utrede mulighetene til å omlegge reindriften til en stasjonær reindrift i Vest- Finnmark. Synspunktene til FrP fikk imidertid ikke flertall i komiteen. s små småny sm små småny 47

48 Posisjonerer seg Posisjonering er en av disse suksessfaktorene. Det har vært en posisjonering som har gitt både vinnere og tapere, sier Hætta. I notatet skriver Hætta om posisjoneringen: «I en slik situasjon ser vi at fellesbeite -begrepet eller den manglende reguleringssituasjonen, blir utnyttet til posisjonering. En slik posisjonering vil jo være gunstig dersom beitene senere skal fordeles. For en siida som foretar en slik posi- Siidajuohkinbargu ain joπus Posišuneren Posišuneren lea okta dain lihkostuvvama osiin. Lea leamaš posišuneren mas leat sihke vuoitit ja vuoittahallit, dadjá Hætta. Čállosis muitala son dan posišunerema birra: «Dákkar dilálašvuođas oaidnit ahte oktasašguohtun - doaba dahje dat váilevaš regulerendilálašvuohta bohciidahttá posišunerema. Dakkár posišuneren šaddá gal buorren jus guohtuneatnamat ma el galget juhkkojuv- Siidainndelingen fortsetter Illustraªuvdnagovva. Buot Oarje-Finnmárkku siiddain galgá leamaš vejolašvuohta áigái oažžut guođohansoahpamušaid ovdal 2007 loahpagehčen. Illustrasjonsfoto. Før utgangen av året, 2007, skal samtlige siidaer i Vest-Finnmark reinbeiteområde ha hatt muligheten til å gjøre avtaler om beitebruk. Buot Oarje-Finnmárkku siiddain galgá leamaš vejolašvuohta áigái oažžut guođohansoahpamušaid ovdal 2007 loahpageahčen. Muhto lea vuos olu bargu ovdal go siiddain leat dat soahpamušat gárvásat. Čállán: Agnar Berg Sámegillii: Karen Anne Oskal Eira Siiddaidgaskasaš šiehtadallanbargu ii leat váttisvuođaid haga mannan. Siidajuohkinprošeavtta jođiheaddji, Johan Ingvald Hætta, čállá ge miessemánu 7. beaivvi ahte má ga beali galget lihkostuvvat ovdal go prošeakta gárvána. Innen utgangen av 2007 skal alle siidaene i Vest-Finnmark reinbeiteområde ha hatt muligheten til å inngå avtaler seg i mellom om beitebruk. Men det er langt fram til at siidaene faktisk har inngått avtaler. Av: Agnar Berg Prosessen med å få siidaene til å inngå avtaler med hverandre har ikke gått smertefritt. Det er som leder for siidaavgrensingsprosjektet, Johan Ingvald Hætta, skriver i et notat 7. mai i år, flere viktige susksessfaktorer for å komme i mål med prosjektet. 48

49 vot. Siidii mii dahká dakkár posišunerema, ii leat mihkke massit, muhto baicca vuoitit.» Siidajuohkinprošeavtta olis jearahalle dálvet buot Oarje-Finnmárkku doaluid. Deaºaleamos gažaldat lei ahte háliidedje go joatkit siidajuohkinprošeavttain. 37 proseanta siiddain vástidedje jearahallamii. Eanetlohku sullii 65 proseanttain doaluin geat vástidedje, háliidedje ahte siiddat galget juohkit guohtoneatnamiid, ja 30 proseanta oaivvildii ahte juohkin ii galgga dahkkot šiehtadallanriektedásis. Oallugat vástidedje ahte juohkin galgá riektečielggademiid vuođul dahkkot, ii ge dálá siidaheiveheami vuođul. Oktasaš ovddasvástádus Hætta čállá ahte jus loahpalaš mearrádus livččii jearrahallamiid vuođul galgan dahkkot, de ii lean prošeakta dáidit jotkojuvvon boazoeaiggádiid oaiviliid vuođul gal. Mis lei čoahkkin referánsajoavkkuin ma el dan iskkadeami. Doppe oaččuimet «válddi» joatkit prošeavttain, muitala Hætta. Siidajuohkinprošeavtta referánsajoavkkus leat Oarje- Finnmárkku golmma johtolaga johtolatstivrrat. Referánsajoavkku čoahkkima ja jearahallamiid konklušuvdnan šattai dasto ahte prošeaktakantuvra galgá joatkit siidajuohkinbargguin, muhto bargu galgá jođáneappot mannat, ja ahte sihke boazodoalus, johtolatstivrrain ja prošeaktakantuvrras lea ovddasvástádus dan áigái oažžut. Mii leat viidát leamaš geahččame johtolatrájiid gaskal Nuorta- ja Gaskajohtolaga ma el dan referánsajoavkku čoahkkima. Oaidnit ahte lea olu bargu vel ovdal go soahpamušaid oažžut áigái dan ráji dáfus. Dat guoská maid eará guovlluide, dadjá Johan Ingvald Hætta. Siidačoahkkin geassemánus Lassin posišuneremii, muitala Hætta olu eambbo áššiid mat galget lihkostuvvat ovdal siidajuohkin ollašuvvá: Okta lea fleksibilitehta massin, ahte siiddaidgaskasaš formála soahpamušat sáhttet loahpahit fleksibilitehta. Nubbi lea orohatstivrra váldi, ahte prošeakta lea gitta ovttasbarggus orohatstivrraiguin, ja ahte orohatstivrrat leat doarvái bures dohkkehuvvon boazoeaiggádiid gaskkas. Eará bealit maid Johan Ingvald Hætta oaivvilda mearkkašit prošeavtta ovdáneapmái ja bohtosiidda, leat Boazodoallohálddahusa «prošeaktaeaiggátrolla», gáibádusat áiddiid ceggemii dálveorohagain ja gaskavuohta «goalmmát olbmui». Boazodoallohálddahusa rolla siidajuohkinprošeavttas lea ráddjejuvvon dušše siiddaidgaskasaš soahpamušaid láhččin. Hætta lohká prošeavtta jotkojuvvot, muhto ahte Boazodoallohálddahus áigu čoahkkimis geassemánu gaskkamuttos válljet muhtun geainnuid prošeavtta oktavuođas. sjonering har ingen ting å tape, men alt å vinne.» Siidainndelingsprosjektet gjorde i vinter en spørreundersøkelse blant samtlige driftsenheter i Vest-Finnmark. Det viktige spørsmålet var om de mente prosjektet burde fortsette. 37 prosent av siidaene svarte på undersøkelsen. Et flertall på cirka 65 prosent av siidaene som svarte ville at beitene skal fordeles på siidanivå, mens 30 prosent mente at beitene ikke skulle fordeles på avtalerettslig grunnlag. Mange svarte at fordelingen må skje på grunnlag av rettsutredninger og ikke på grunnlag av dagens siidatilpasning. Felles ansvar Hætta skriver i notatet at en konklusjon ensidig på grunnlag av spørreundersøkelsen sannsynligvis ville vært at prosjektet ikke hadde tilstrekkelig legimitet blant reineierne. Vi hadde et møte med referansegruppen etter at resultatet fra spørreundersøkelsen var klart. Der fikk vi «mandat» til å fortsette prosjektet, sier Hætta. Referansegruppen til siidainndelingsprosjektet består av sonestyrene i de tre sonene i Vest-Finnmark. Konklusjonen etter møtet i referansegruppen og spørreundersøkelsen var altså at prosjektkontoret skulle jobbe videre med siidainndelingen, men at arbeidet måtte intensiveres og at både reindriften, sonestyrene og prosjektkontoret har ansvar for å få det til. Vi har hatt en stor befaring av sonegrensene mellom Østre og Midtre sone etter møtet i referansegruppen. Vi ser at det er langt igjen før en kommer til enighet om denne grensen. Det gjelder også andre områder, sier Hætta. Siidamøte i juni I tillegg til posisjonering, ramser Hætta opp en rekke andre «suksessfaktorer» som er viktig for å komme i mål med siidainndelingen: Det ene er tap av fleksibilitet, at formelle avtaler mellom siidaer kan føre til tap av fleksibilitet. Det andre er distriktsstyrets rolle, at prosjektet er avhengig av et samarbeid med distriktsstyrene og at distriktsstyrene har god nok legitimitet blant reineierne. Andre faktorer som Hætta mener har betydning for fremdriften og resultatet er: Reindriftsforvaltningens rolle som «eier» av prosjektet, referansegruppens engasjement og rolle, krav om oppføring av sperregjerder på vinterbeite og forhold til «tredje person». Reindriftsforvaltningens rolle i siidainndelingsprosjektet begrenser seg til å legge til rette for avtaler mellom siidaene. Hætta sier at prosjektet vil fortsette, men at Reindriftsforvaltningen på et møte i midten av juni vil ta stilling til en del veivalg i forbindelse med prosjektet. 49

50 Ii leat buorránan Politihkkarat leat čábbát hupman suodjalit boazodoalu eatnamiid, muhto hui unnán lea dahkkon go duohta boahtá ovdan, oaivvilda NBR:a jođiheaddji Nils Henrik Sara. Čállán: Agnar Berg Sámegillii: Karen Anne Oskal Eira Vel Soria Moria-cealkámuš nai namuha boazodoalloeatnamiid. Muhto ii oktage dielku ge kárttas leat boazodollui várrejuvvon. Ságastallamis ja das ahte bargat juoidá áššiin, das lea stuora gaska, lohká Niillas Heandarat. Árbevirolaš boazodoallu lea rašes dilis Boazodoalu areála lea okta áššiin mii galgá ovdan NBR:a jahkečoahkkimis Mehámmanis geassemánu 8. ja 9. beivviid. Niillas Heandarat lohká ahte muhtun jagiid dás ovdal árvvoštalai son ja eará boazodoallit ahte dálá servodatmannamiin ii dáidde šat vejolaš bargat árbevirolaš boazodoaluin 50 jagi geahčen, danne go eai šat leat doarvái oktiigullevaš guohtoneatnamat. Dál viidánit doaimmat nu jođánit ahte persovnnalaččat in jáhke gollat go jagi ovdal go eatnasat fertejit dálá vugiin heaitit, lohká son. Stuora oktiigullevaš guotoneatnamat leat boazodoalu birgenlági vuođđun. Niillas Heandarat lohká boazosápmelaččaid hirbmosit váivahuvvat go oidnet man guvlui dál manná ja orru nu ahte fertejit veahki viežžat olggobealde Norgga. Norga lea dohkkehan ILO-soahpamuša. ILO-soahpamuša 169 nanne earenoamážit eamiálbmogiid dili iešbirgejeaddji stáhtain. Soaitit šaddat ON:s bivdit veahki, dadjá NBR:s jođiheaddji. «Luonddugáhttejeaddji fápmu» Niillas Heandarat lohká dađistaga losibun cakkadit huksejeddjiid sin geat ribadit boazodoalu árbevirolaš guovlluid. Dál leat hui garrasit bieggamilluid huksegoahtán. Son lohká bieggamillofitnodagaide dál hui álkin miehttemiela ja ruđalaš doarjaga oažžut politihkkariin danne go bieggafápmu lea «luonddugáhttejeaddji fápmu». Ruhta dat mearrida dán áigge. Huksejeaddjit nagodit bálkáhit buriid advokáhtaid, ja mákset maid geafes orohagaide ruđa oastit sis vuoigatvuođaid. Dat lea nu surgat, danne go boahttevaš buolvvaid boazoeaiggádiid vuoigatvuođat duššaduvvojit dainnalágiin, lohká Niillas Heandarat. Son lea ieš eret Norgga stuorimus boazodoallosuohkanis Guovdageainnus. Goabbatlágan oaidnu In sáhte Guovdageainnu ge lohkat buorebun go eará suohkaniid go lea sáhka boazodoalu birra. Ii galggaše báljo jáhkkit ahte boazodoallu lea nu stuora ealáhus go duođai lea Guovdageainnus, go oaidná man unnán politihkkarat barget min ovddas, Sten Olav Hætta lea teknihkalaš hoavda Guovdageainnus. Sus leat beavddi alde má ga areálaášši mat gusket boazodollui. Lea čábbát hubmon suodjalit boazodoalu eatnamiid, muhto hui unnán lea dahkkon go duohta boahtá ovdan, oaivvilda NBR:a jođiheaddji Nils Henrik Sara. NRL-leder Nils Henrik Sara sier at det er brukt store ord om å beskytte reindriftens arealer, men lite har skjedd i praksis. Govven/Foto: Agnar Berg Obbalaččat mu mielas mis lea buorre gulahallan boazodoaluin, muhto dávjá mis lea guovttelágan oaidnu áššiide, lohká son. Hætta lohká ahte boazodoallu dávjá caggá áššiid danne go de beassá šiehtadallandillái areálaáššiin. Dan dáidet dahkat taktihkalaš ákkaiguin. Jus eai cakkadivčče, de dieđusge eai beasaše váikkuhit ge áššiide. Mu oainnu mielde gal lea boazodoalus nai deaºalaš servodatovddasvástádus. Ii dat sáhte dušše cakkadit ge áššiid. Dáppe Guovdageainnus mis lei čievragoivvohatášši digaštallan, go boazodoallu ii háliidan dakko goivvohaga. 50

51 Har ikke blitt bedre Det har vært mange store ord fra politikerne om å ta vare på arealene til reindriften, men veldig lite har skjedd når det kommer til handling, mener NRL-leder Nils Henrik Sara. Av: Agnar Berg Til og med Soria Moria-erklæringen omtaler reindriftens areal. Men det er ikke en eneste flekk på kartet som har blitt forbeholdt reindriften. Så det er langt fra å snakke om problemet til å gjøre noe med det i praksis, sier Sara. Tradisjonell reindrift i fare Arael er en av sakene som skal opp på NRLs landsmøte i Mehavn 8. og 9. juni. Sara sier videre at for noen få år siden forholdt han og andre i reindriften seg til at med den samfunnsutviklingen vi har i dag, så ville det ta cirka 50 år før at det ikke er mulig å drive tradisjonell Livččii hui divrras šaddan midjiide guhkkin viežžagoahtit čievrra. Lihkus soabaimet boazodoaluin, muitala Sten Olav Hætta. Guovdageainnu suohkan gulahallá Oarje-Finnmárkku guovllustivrrain areálaáššiin. Guovllustivra dat oažžu dieđu guovlluid reguleremiin. Guovllustivra sáhttá dasto áigá dieđihit áigu go boazodoallu caggat ášši. Dasto árvvoštallat mii galgat go joatkit vai heaittihit plána, muitala son. reindrift fordi det ikke ville bli nok sammenhengende beiter. Utviklingen har tatt ytterligere fart og personlig så tror jeg ikke det vil ta mer enn år før de fleste må slutte å drive på den måten de gjør i dag, sier han. Store sammenhengende beiteområder er grunnleggende for reindriftens eksistens. Sara sier at reindriftssamene er fortvilte når de ser på utviklingen og at det er grunn til å gå utenfor Norge for å få hjelp. Norge har ratifisert ILO-konvenssjonen. ILO-konvensjonen 169 gir særlig beskyttelse til urfolk i selvstendige stater. Det kan hende at vi må be FN om hjelp, sier NRL-lederen «Grønn kraft» Sara sier at det bare blir vanskeligere og vanskeligere å stå imot presset fra utbyggerne de som vil ha reindriftens tradisjonelle områder. I dag er det et spesielt stort pes på utbygging av vindmølleparker. Han sier at vindkraftselskapene i dag virkelig er i vinden både når det gjelder å få goodwill fra politikerne og når det gjelder å få økonomisk støtte til prosjekter siden vindkraft er «grønn kraft». Det er pengene som råder i dag. Utbyggerene har råd til gode advokater og de går heller ikke av veien for å kjøpe rettigheter fra fattige reinbeitedistrikter. Det er tragisk fordi dette er rettigheter som er tapt for framtidige generasjoner reineiere, sier Sara. Sara er selv fra Norges største reindriftskommune, Kautokeino. Ulikt syn Jeg kan ikke si at Kautokeino er noe bedre enn andre kommuner når det gjelder reindriften. En skulle nesten ikke tro at reindriften er så stor som den er i Kautokeino fordi politikerne ikke står på for oss. Sten Olav Hætta er teknisk sjef i Kautokeino. Han har hatt mange arealsaker som berører reindriften på bordet. Generelt vil jeg si at vi har en god dialog med reindriften, men vi har ofte ulikt syn på ting, sier han. Hætta sier at reindriften veldig ofte sier «nei» fordi den da kommer i en forhandlingsposisjon i arealsaker. Det gjør den nok av taktiske hensyn. Hvis de ikke hadde hatt innsigelser ville den selvfølgelig heller ikke kunne påvirke saker. Men slik jeg ser det så har reindriften også et samfunnsanvar. Den kan ikke bare si nei. Her i Kautokeino hadde vi en sak om et grustak der reindriften ikke ville ha noe grustak. Det ville ha blitt veldig dyrt for oss dersom vi hadde måttet hente grusen langveisfra. Vi kom heldigvis til enighet med reindriften, sier Hætta. Kautokeino kommune forholder seg til områdestyret i Vest-Finnmark i arealsaker. Det er områdestyret som får varsel om regulering av et område. Områdestyret kan gi tilbakemelding på et tidlig tidspunkt på at det vil komme innsigelser fra reindriften. Da kan vi vurdere om vi skal gå videre eller droppe planene, sier han. 51

52 KRONIKK Eiendomsrett til land og vann Ulike samiske organisasjoner og enkeltpersoner har lenge gitt uttrykk for at eiendomsretten egentlig tilhører det samiske folket. Reindriften har mange argumenter for at dens rettigheter strekker seg langt i rettighetsproblematikken, skriver Anders Somby jr. som har vært aktivt med i reindriftspolitikken i 25 år. Under årets NRL-møte er retten til land og vann et sentralt tema. Allerede i 1960 uttrykte årsmøtet i NRL flg.; «ut fra den bakgrunn at vi samer er landets eldste innbyggere, skulle vi vel ha den førstefødtes rett til land og vann i de områder hvor vi utøver vår næring og hvor vi bor, og vi krever vår rett anerkjent og fastsatt.» I dag nøyaktig 47 år senere sitter vi her, direkte etterkommere av NRL årsmøtedelegatene fra 1960, og har samme budskap til samme myndighet, nemlig å få anerkjent at reindriften er den reelle bruker av innmarka, og at denne bruksretten anses som jevngodt med eiendomsrett. I dag er diskusjonen om eiendomsretten sprikende. Som i andre land med urbefolkninger så finnes det flere grupperinger, de som lever fullt integrert i storsamfunnet, og den gruppen av urbefolkningen som har opprettholdt sin livsrett og næringsvei, nemlig den fastboende samiske befolkningen som utgjør majoriteten, sjøsamer, bysamer, og fastboende samer, kontra reindriftssamer. Og det er nettopp her rettighetsproblematikken eller utfordringen ligger. Hittil er det vel bare reindriftssamene, som har påpekt at det finnes flere grupperinger innenfor definisjonen «same» nemlig sjøsamer, fastboende samer, reindriftssamer og at rettighetsspørsmålet må avklares for den enkelte gruppering. Fastboende samer og til dels Sametinget på sin side vil at reindriften skal likestilles med den øvrige samiske befolkning. Dette kommer fram i deres krav om fri motorferdsel, fri hyttebygging etc., uten hensyntagen til reindriftas behov for vern av areal. Stadig flere begynner nå å forstå sammenhengen her, og diskutere om alle grupper samer skal eller kan likestilles når det gjelder eiendomsretten. Her vil jeg bl.a. vise til svensk professor Bertil Bertsson uttalelse om ILO, hvor han har hevdet at urfolks rettigheter i ILO ikke gjelder alle grupper samer. Videre viser jeg til jussprofessor Carl August Fleischers uttalelse om Finnmarksloven (se Ságat pr. mai 2004), Fleischer har påpekt krav om opprettholdelse av levesett fra gammelt av, når han sier at det må foreligge kontinuitet frem til våre dager! Og utdyper dette med å si det er de eksisterende rettigheter som skal bli anerkjent. Her vil jeg vise til uttalelser fra bla. NSR og Goahtegerret, hvor man har hevdet at allemannsretten er en såkalt tradisjonell rett, da forfedrene hevdes å ha drevet med tradisjonell utmarksnæring. Min påstand er at hele landets befolkning har en slik forhistorie, da naturalhusholdning var forfedrenes levesett. Reindrifta derimot oppfyller ILOs krav om opprettholdt alderstidsbruk, nettopp i samsvar med Fleischers uttalelse om kontinuitet, hvor han sier at kontinuiteten gjelder både den faktiske råderett og den rettslige situasjon. Fleischers uttalelse er særlig relevant i forhold til diskusjonen om rettigheter til samene som kollektiv gruppe, kontra reindriftas rettigheter. Han uttaler nemlig at «hvis det er snakk om rettigheter eller rettsforestillinger som bare har eksistert og vært gjennomført i praksis i tidligere epoker, så er det ikke relevant.» Den samiske befolkningen lever tilnærmet integrert i det moderne storsamfunnet, hvor bruk av naturen for det meste er fritidsaktivitet og tilleggsinnhøsting av naturgoder, slik som i resten av landet for øvrig hvor forhold er lagt til rette for det. Naturhøsting er på ingen måte en spesifikk samisk næring. Min påstand er at kun i kombinasjon med reindrift er det en såkalt samisk næring. Videre tar Fleischer for seg de «festnede rettsforhold». Finnmarksloven legger opp til at Finnmarkseiendommen skal ha økonomisk gevinst av inngrep, for eksempel prosenter fra bergverksindustri etc. Fleischer uttaler om nettopp dette forhold at «svært ofte er det slik eiendomsretten kan skaffe tilfeldig og nokså ubegrunnet økonomisk fordel, og dette har lite å gjøre med den tradisjonelle bruk som eiere og bruksberettigede har innrettet seg etter.» Her vises til ILO-konvensjonens fortale, hvor det heter at hovedformålet er at «disse folk skal få leve videre og drive sin virksomhet, og at økonomiske gevinster ikke skal bryte ned det tradisjonelle livsmønster.» Her vil jeg bare vise til et konkret eksempel, nemlig Narranaš-saken, hvor Sametinget hevdet at hensynet til allmennheten og allmennhetens behov for arbeidsplasser skal gå foran reindriftas behov for arealvern! Man har og hørt ymse uttalelser fra diverse fastboende samiske hold hvor man synes å være svært misfornøyd 52

53 med at reindrifta skal ha erstatning fra diverse inngrep, og at erstatning skal tilfalles Sametinget eller samiske organisasjoner. Her vil jeg vise til Samerettsutvalgets arbeid, hvor det sentrale for utvalget til å begynne med var også å utrede hvilke oppfatninger samene selv hadde til retten til land og vann. Dvs. samene må selv få gi en redegjørelse på hvilke grunnlag man anser seg som en med bruksrettigheter, og begrunne dette med dokumentert kontinuitet. Dette har jeg etterlyst fra flere hold uten at jeg den dag i dag har endret syn på at fastboende samer og sjøsamer må behandles likt, for deres levesett er tilnærmet lik den øvrige befolkningen i landet, inklusiv de som driver med fiske eller jordbruk (for hva gjør deres næring mer samisk enn slik den utøves i landet for øvrig). Utvalget skulle nettopp også foreslå hvordan trygge den tradisjonelle utnyttelse av naturressurser samtidig som man erkjente den øvrige befolkningens interesser slik jeg tolker det reindriftas næringsbruk kontra Finnmarksbefolkningens binæringsvirksomhet. Reindriftsamene har hevdet å ha sine egne rettsoppfatninger. Reindriftssamene har fått monopol på å drive reindrift i reinbeiteområder, så viktig har lovgiverne ansett denne gruppas interesser for å være. Fra flere hold anerkjennes at reindrifta står i en særstilling, og skal ha særrettigheter. Dette kommer uttrykkelig frem i lovgivninger m.m. Spørsmålet om alle samer skal behandles likt blir en stadig mer dagsaktuell problemstilling, spesielt i forhold til eiendomsretten til land og vann, og spesielt i forhold til forskjellige lovgivninger og konvensjoner. Jeg viser til lappekodisillen av Journalist Tonstad stiller direkte spørsmål hvorvidt kodisillen er tiltenkt å gjelde alle grupper samer eller bare reindriftssamer. Fleischer nevner ILO-konvensjonens krav om Anders Somby jr. Foto: Berit Anne S. Triumf/ Reindriftsforvaltningen opprettholdt alderstids bruk, osv. Denne debatten har til alle tider vært dagsaktuell i andre land hvor reindrift drives, for eksempel Sverige. Høgsta Domstolen i Sverige avsa dom i det såkalte skattefjellmåtet i 1981 til da den største sivile rettssak i Sverige. Staten gjorde krav på å være grunneier, og ville bare gi samene den bruksrett som var fastslått gjennom reindriftsloven! Det interessante var at dommen den gang slo fast at saken kun skulle få virkning for reindriftssamer, ikke for den samiske folkegruppen generelt. Dette er en like aktuell problemstilling i dag. Da er det på sin plass å vie oppmerksomheten mot FNkonvensjonen som omhandler rasediskriminering. Hovedpunktet i konvensjonen er å sikre lik behandling av befolkningen. Dette er spesielt aktuelt i forhold til Finnmarkeiendommens regelverk, mitt spørsmål er på hvilke grunnlag skal fastboende samer ha særrettigheter i forhold til den norsktalende sjøsamiske befolkningen. Jeg kan ikke forsvare dette. Men jeg har ingen problem med å hevde at reindrifta har og skal ha sin egen rettstilling noe bl.a. reindriftsloven anerkjenner, den norske grunnloven, og ILO-konvensjonen. Kravet til at ILO kan anvendes er at det må eksistere en urbefolkning i landet og at gruppen har bevart et visst stamme-preg. Reindrifta har i behold visse tradisjonelle kulturelle særtrekk i motsetning til den øvrige befolkningen. Samerettsutvalget har påpekt at det finnes en ganske fast og regelmessig tilknytning mellom reindriftssamene og beiteområdene. Dette taler for at nettopp reindrifta skal ha en viss råderett over områdene! Min påstand er at reindrifta kan kreve råderett og eierrettigheter ut fra prinsippet om alderstidsbruk i tillegg til sin status som urbefolkning med opprettholdt alderstidsbruk. Norske myndigheter og norsk rettspraksis har i større og større grad fått forståelse for internasjonal rettspraksis med å gi særlige rettsgarantier. Norge er med andre ord forpliktet av folkeretten til å foreta POSITIVE særtiltak overfor mindretallsgruppen samer. Med dette mener jeg det innebærer at det materielle grunnlaget sikres men også bred innflytelse i medbestemmelsesretten. Finnmarkseiendommens styre må ha tilstrekkelig reindriftskompetanse, Sametingets valgordning må sikre reindriftas medbestemmelsesrett. Reell likestilling kan ikke oppnås uten ulike særtiltak for mindretallsgruppen reindriftsamer, fordi reindriftssamene står i en prinsipielt sett helt annen stilling enn andre etniske minoriteter i Norge. NRL har vært en viktig pådriver for å sette fokus på reindriftas rettigheter kontra Sametinget og den øvrige samiske befolkning i Finnmark. Dette er i enkelte kretser blitt omformulert og mistolket slik at NRL skal fremstå som motstanderen av Sametinget noe som selvsagt ikke på noe vis er tilfelle. Det ønskes kun annen valgordning som sikrer reindriftas medbestemmelsesrett, og som samsvarer med konvensjoner som Norge har forpliktet seg til. Man har også hevdet at rettighetsspørsmål er for mye fokusert omkring reindrifta og dette skyldes en aktiv næringsorganisasjon. Dette er en positiv tolkning. NRL er og vil fortsatt være en aktiv næringsorganisasjon. Det bes om forståelse for at reindrifta i Finnmark er i en vanskelig stilling når det gjelder rettighetsspørsmål fordi andre brukergrupper ikke vil anerkjenne reindriftas rettigheter, og reindriftslovens anerkjennelse av disse rettigheter. Dette er en ukjent problemstilling utenfor Finnmark, og gjør nettopp derfor dette arbeid noe mer krevende. Det gjenstår å få utredet og definert reindriftas rettigheter til områdene. Inntil dette skjer, må NRL være en aktiv pådriver, nettopp for å sikre bred reindrifts deltagelse i ulike fora kun slik kan reindrifta bli hørt! Anders Somby jr 53

54 METODEUTVIKLING: Revegetering av skader i utmark Skader på planter og jord av anleggsvirksomhet i utmark og reinbeite har forekommet lenge. I de senere år har også barmarkkjøring gitt stor slitasje i naturen (FmFi 2004). Det er gjort lite for å reparere slike skader, men NVE og Troms Kraft A/S har de senere år hatt flere prosjekter innen revegetering i utmark og reinbeiteland. Av: Kåre Rapp, tidligere Planteforsk Holt og Jonathan Colman Biologisk inst., Universitetet i Oslo, Utvikling av plantemateriale til revegetering har også foregått i flere år (Rapp m.fl. 2005). Også i andre land er en opptatt av å reparere Wskader i utmark, som på Island (Augustidottir 2004), i Sverige og Finland (Emanuelsson 1984, Grelsson 1987, Tolvonen m.fl. 2001), i Mellom-Europa (Krautzer m.fl. 2004) og i Canada og USA/Alaska ( Forbes 1992a-b, Marty 2000). Denne artikkelen omhandler resultater metodeforsøk og praktisk revegetering i tre prosjekter. A. Miljømessig erosjonssikring, Kautokeino (jfr. Rapp 2000). Forsøkene ble plassert i høye elvemeler langs Kautokeinoelven, med siltholdig finsand utsatt for erosjon. B. Revegetering ved Kvænangen kraftverk, (jfr. Rapp og Nilsen 2002.) Kraftverket ble bygd i perioden og utvidet i Området ligger mellom 315 og 780 moh, med ca. 30 km anleggsvei. Prosjektet omhandler praktisk revegetering og videre testing av materiale og metoder fra prosjekt A. C. Revegetering ved Lysbotn kraftverk, Senja (jfr. Rapp 2002). I forbindelse med utbedringer av Lysbotn Kraftverk ( ) oppstod der skader på vegetasjon og jordsmonn langs den ca. 15 km lange anleggstraseen, moh. Prosjektet omhandler praktisk revegetering og testing av materiale og metoder fra prosjekt A. Materiale og metoder Erosjonshindrende materialer i Kautokeino (prosjekt A) var: matte av kokos (Tilco Greenfix T5), matte av halm (Bon terra Bt), grovt nett av kokos (Ko) 4 cm masker, matte av ull (Wo) og 10- x 10 cm biter av plastnett (MNE) 2 cm masker. Dessuten ble det prøvd et alginat (Anspitz-Fertig AFA) som gjødsling. På Kvænangenvidda (prosjekt B) ble stedvis brukt erosjonshindrende materiale av kokos nett (Ko) og halmmatte (Bt). På Senja (prosjekt C) var det ikke behov for å nytte erosjonshindrende matter eller nett. Plantematerialet i prosjekt A bestod av: Engrapp (Poa pratensis) sorten Lavang, og de to lokale populasjonene Krampenes og Solovoubme, en lokal populasjon rødsvingel (Festuca rubra) Stuorajavrre, en lokal populasjon sauesvingel (Festuca ovina) Avzze, en lokal populasjon sølvbunke (Deschampsia cespitosa) Aiddejavrre og en lokal populasjon smårørkvein (Calamagrostis neglecta) Aiddejavrre. Dessuten var dvergbjørk (Betula nana) Stuora-javrre og grønnvier (Salix phylicifolia) Mieronjavrre med (jfr.rapp m.fl. 2005). I prosjekt B ble brukt sorter av handelsvare, Vega timotei, Leik rødsvingel, Nor engkvein og Lavang engrapp i området moh. I høyde moh ble blandet inn ca. 20 prosent av lokale populasjoner testet i prosjekt A, mens det i moh ble brukt bare lokale populasjoner. I prosjekt C ble det i den laveste del av traseen brukt handelsvare som i prosjekt B. I den øverste del av traseen ble blandet inn ca.50 prosent lokale populasjoner. I høyere områdeble gruppe vis plantet vier, fjellbjørk, dvergbjørk, molte og fjellrapp. Startgjødsling (50 kg Fullgjødsel NPK per dekar) ble gitt på en halvdel av alle forsøksruter i Kautokeino og på hele arealet i prosjekt B og C. Følgende metoder ble prøvd: I prosjekt A, (1) «Kontroll», uten erosjonssikring, såing (gras) og/eller planting (dvergbjørk, vier, gras) (2) Matter eller nett, kombinert med såing (gras) (3) Matter eller nett, kombinert med planting (dvergbjørk, vier, gras) I prosjekt B, metode 1 og 2, som i prosjekt A, med planting/såing av tørkesterke arter som dvergbjørk og rødsvingel i det ekstremt tørre beltet øverst i skjæringene, tørkesvake arter som vier og molte i det nederst beltet og mer krevende 54

55 Foto 1. Erosjonshindrende materiale av matter og nett kombinert med ulike plantearter i bratt elvemel med finsand. Startgjødsling gitt til høyre. Prosjekt A. Foto 2. Såing av gras gjennom kokos nett (Ko) på sandjord. Uten gjødsel i forgrunnen. Prosjekt A. Foto 3 (bakgrunnsbildet). Dvergbjørk plantet gjennom ull matte (Wo) på sandjord. Prosjekt A. arter som engrapp og kvein i midtpartiet. I Prosjekt C, metode 1, som i prosjekt A. I tillegg metode 4. Gruppevis planting (oaser) av vier, dvergbjørk og fjellrapp. Resultater Prosjekt A. Ull matte (Wo) som holder godt på vannet, har gitt best etablering og best vekst og utvikling ved planting av dvergbjørk (76 %) og for engrapp (90 %) som var vevd inn i matten. Kokos matte (T5) og halm matte (Bt) gav bra etablering av dvergbjørk (62 %) og best resultat etter planting av andre gras (75 %) og vier (64 %). Kokos nett (Ko) gav best resultat etter såing av gras (engrapp, 88 %), men kom dårligere ut enn matter med planting fordi det er mer uttørking under nett. Netlon nett (NME) gav også tilfredsstillende resultat ved planting (andre gras 71 %), men dette er plastbiter og kan ikke regnes som miljøvennlig erosjonssikring. Kokos nett (Ko) gav også høyest andel vier nede ved elven. Alginat (AFA) gav bra vekst første året grunnet innholdet av nitrogen (5,5 %). I middel for grasartene under «andre gras» sto sølvbunke (Aiddejavrre) best (80 %). Saue-svingel (Avzze) (77 %) og rødsvingel (Stuora-javrre) (75 %) kom på andreplass, mens eng-rapp (Solovuobme) (74 %) og smårørkvein (Aiddejavre) (70 %) kom litt svakere ut. Dverg bjørk (Stuorajavrre) sto best av artene som ble plantet, men grønnvier (Mieriojavrre) etablerte seg godt i fuktig sand nede mot elven. På kontrollrutene uten matter eller nett var det i middel lavere prosent overlevende planter (henholdsvis 37-, 50-, 37- og 29 %) og mindre høydevekst i cm (henholdsvis 11, 10, 11 og 11cm) sammenlignet ved bruk av matter/nett (med henholdsvis 89-, 67-, 65- og 63 % og henholdsvis 21-,16-, 21- og 19 cm). Bruk av mineralgjødsel var avgjørende for tilfredsstillende etablering og vekst på alle ledd. Vurdering av materialene Metode 1. Kontroll, kom dårligst ut i alle ledd grunnet uttørking og ustabile masser. Metode 2. Matter og/eller nett kombinert med såing, gav best resultat med Kokos nett (Ko) fordi såingen her kunne gjøres etter utlegging, og frøplantene fikk nok lys. Såing under tette matter gav derimot lite lys, redusert spiring og svake planter. Metode 3. Matter og/eller nett kombinert med planting gav best resultat for matter fordi mattene reduserer fordampingen og bedrer vanntilgangen til plantene. Samspillet mellom planteart og erosjonshindrende materiale var mest tydelig ved planting av dvergbjørk gjennom ull matte (Wo) (76 %). Planting av gras gjennom kokos matte (T5) og halm matte (Bt) viste positivt samspill (jfr. «andre gras», 75%). Prosjekt B. Såing under tette matter (m 3), gir svak dekning (18 % i 2006). For kontroll (m 1) og for kokos nett (m 2) erdekningen betydelig bedre (hhv 83 - og 60 %). I en skjæring, 550 og 780 moh, der det var sådd bare lokale graspopulasjoner gjennom kokos nett (m 3) var dekningen ca. 90 %. Prosjekt C. Metode 1, med sådd gras, ble meget godt etablert og alle artene var å finne i bestandet. Der var liten forskjell i dekning mellom den høyeste og den laveste del av traseen. Metode 4, med plantinger av vier, dvergbjørk og fjellrapp gav også godt resultat. 55

56 Samlet konklusjon Metoder beskrevet i prosjekt A (Kautokeino) med visse justeringer med planting og såing i bratt terreng (prosjekt B, Kvænangenvidda) egner seg godt for revegetering i utmark med beiteland for rein. Det viktig at bruk av erosjonshindrende materiale blir kombinert med riktig plantemateriale, og det er helt avgjørende at startgjødsling blir gitt i alle sammenhenger. Foto 4. Lokale populasjoner av gras langs anleggsvei ca. 600 moh. Prosjekt B. Tabell 1. Overlevende planter (%) og plantehøyde (cm) med og uten erosjonshindrende materiale, samt middel uten og med startgjødsling. m 1-3 = metoder. Prosjekt A. % overlevende Høyde i cm Eng- Andre Dverg- Vier Eng- Andre Dverg- Vier rapp gras bjørk rapp gras bjørk sådd plantet plantet plantet sådd plantet plantet plantet (s) (pl) (pl) (pl) (s) (pl) (pl) (pl) Kokos matte (Greenfix T5) Halm matte (Bon Terra Bt) Middel kokos-/halm matte (T5/Bt) Kokos nett (Ko) Ull matte (Wo) Netlon nett (NME) Middel matte/nett (m 2-3) Middel kontroll (m 1) Alginat (AFA) Middel uten gjødsel Middel med gjødsel Tilrådde metoder Slett lende (< ca. 30 grader helling) Metode 1. Uten dekke Lavere strøk. Såing (kommersielle grasarter) + planting (gruppevis vier, bjørk). Høyere strøk. Såing (lokale graspopulasjoner) + planting (fjellrapp, vier, dvergbjørk). Skjæringer (> ca. 30 grader helling) Metode 2. Med dekke - nett Lavere strøk. Kokos nett (Ko) + såing (kommersielle grasarter) og planting (gruppevis vier og bjørk). Høyere strøk. Kokos nett (Ko) + såing (lokale graspopulasjoner) og planting (gruppevis fjellrapp, vier og dvergbjørk). Metode 3. Med dekke - matter Lavere strøk. Matter (Wo/Bt) + planting av gras og gruppevis vier og bjørk. Høyere strøk. Matter (Wo/Bt) + planting av gras og gruppevis fjellrapp, vier og dvergbjørk. Steder utsatt for vind Metode 4. Oasemetoden Planting av hardføre og spredningsvillige plantearter 56

57 Om reinslakting på 1920-tallet Hva kan gamle nedtegnelser fortelle oss om reinslakting i gammel tid? Noe av det vi finner der er godt kjent av alle i næringen, mens noe kanskje mest har lokal interesse. Men innimellom er der også opplysninger som alle kan ha interesse av. Her skal vi ta for oss ett konkret eksempel, også denne gang hentet fra Norsk Folkemuseums samiske samling. Av Leif Pareli, Norsk Folkemuseum Nærmere bestemt skal vi ta en titt i arkivet etter den mangfoldige og produktive Kristian Nissen, som var prest og forsker, og i noen år omkring 1920 «Statens inspektør for reindriften». Nissen oversatte til norsk et omfattende spørreskjema om reinnomadismen som den svenske professor K. B. Wicklund hadde utarbeidet og publisert på tysk, datidens forskerspråk. Skjemaet hadde 104 spørsmål, ordnet i temaer som dekket både dyrene og de menneskene som levde av dem. Wicklund sendte skjemaet til sin forskerkollega i Tromsø, Just Qvigstad, som brukte det under innsamlingsarbeid i Nord- Norge. Trolig var det Kristian Nissens tanke å foreta et lignende arbeid i de sørlige distriktene. Men i arkivet finnes bare én noenlunde fullstendig besvarelse. Den stammer fra reineier Anders Barrock i Essand (som vi møtte også i forrige nummer av Reindriftsnytt). Han ble intervjuet av Nissen i to omganger, først på Anders Barrock utenfor gammen i Skarpdalen, med barna Nils, Lea, Anna og John. Bildet er tatt i 1923 av Leif Natvig. Røros i februar 1925 og deretter i Meråker i mars Til sammen fyller svarene nesten 100 sider i notisboka, så det er kanskje ikke så rart at det ble med denne ene besvarelsen. Som eksempel på de opplysningene som kom inn, skal vi gjengi noe av svarene på fem spørsmål knyttet til slakting og kjøtt. Spørsmålene gjaldt reinkjøttets betydning i husholdet, om man også drev fiske eller jakt, når på året man slaktet, hvordan slaktingen foregikk, hvilke deler av slaktet ble benyttet, og hvordan man brukte sener og skinn. Kjøttets betydning «Kjøttet spiller en meget stor rolle fremdeles i familienes husholdning. Renkjøttet spises året rundt, iallfall av dem som har såpass mange ren 57

58 at de kan leve av dem. Kun enkelte familier som har meget få ren driver fiskeri, for eksempel Anders Brandfjeld, som bor ved Essanden. Da Nils Stinnerbom bodde ved Øyfjellet, fisket han også en del i Broksjøen. Kun endel som har bodd ved Essanden har drevet fangst av vilt, men ikke de som har fart med renen. Kun enkelte, for eksempel Jakob Bendiksen, har drevet med fangst av ville pelsdyr. Men han har da ikke vært med renene og har derfor hatt tid til å holde på med det der. Nu bruker også alle samene brød omtrent i samme utstrekning som bøndene, likeså poteter. Her i Stordalen kan dog ikke dyrkes poteter, for her fryser det så lett om sommeren.» Slaktetiden «Hovedslaktetiden begynner i slutten av oktober, så fortsetter det gjennom november til henimot jul. Etter nyttår er det mindre med slakting, vesentlig til reingjeternes og familienes eget behov. I mars dog en del til salgs. I april opphører enhver slakting, dvs det kan naturligvis hende at en enkelt ren slaktes i mai eller juni, eller juli, men da helst en sådan som har fått en eller annen feil. I slutten av juli kan man begynne å slakte litt til husbehov, noe mer i august og i september før springtiden. I september slaktes nok også noe til slags. Fra begynnelsen av oktober er brunnrenkjøttet omtrent uspiselig helt til noe uti november. Men etterpå er de så magre at de er dårlige til mat av den grunn.» Slaktemetoder «(Renen slaktes) med nakkestikk med en rett, nokså smal tollekniv. En ny, særskilt konstruert renkniv søkes nu innført. Ved denne sikres ordentlig bedøvning før blodet tappes ved et stikk i hjertet. Skyting kan ha sin berettigelse når renene er ville, men hører ikke hjemme i en ordentlig drevet rendrift. Her demonstreres hvordan man tar ut og preparerer senene som skal brukes. Senene på forbenet trekkes ut av musklene. Skarpdalen Foto: Leif Natvig. Overtroiske skikker eller fordommer i forbindelse med renslaktingen kjennes ikke nå lenger. Men i meddelerens ungdom var det sed at en ren som braktes til hus eller gård for å slaktes, at den skulle føres og slaktes mest mulig usett av uvedkommende. Barna fikk ikke komme og stirre på det. Og det var ikke så bakvendt.» Oppbevaring og bruk «Om vinteren henges kjøttet opp til frysing. Blodet tas vare på og samles på vrengte renmager (fatie). Talgen samles i vrengte blåser etter å være smeltet. Talgen brukes senere til mat, karves og blandes oppi annen kjøttmat. Å lage talglys av reintalg er ukjent. Margen spises ut av benene etter at disse er kokt. Mageinnholdet brukes ikke på noen måte; men selve 58

59 Anders Barrock skjærer musklene fra bakbenet. Skarpdalen Foto: Leif Natvig. magen kan man koke og den er god når den er ganske fersk. Kjøttet spises aldri rått. Blodet drikkes varmt av enkelte, nærmest som medisin. Men det er nokså vemmelig, synes meddeleren.» Sener til tråd og tau «Både fotsenene og ryggsenene brukes til trådspinning. Ryggsenen er nærmest den svakeste, men lettest å spinne av. Senene lufttørkes, bankes litt på endene for å få tak på dem, så trevles de opp med fingrene og bruker tennene til hjelp, og så tvinnes de enkelte tråder med fingrene og gnis og rulles mot kne og kinn. Så tvinnes to tråder igjen sammen. I gamle dager spant man til og med kastetømmer av sener. Men det er meget arbeid med det, og det er avlagt nå. De var utmerket gode. Spinning av tråd av andre materialer kjennes ikke. Tidligere ble dog kastetømmer flettet av fine remmer. De ble gode, men ikke så gode som tømmer av sener.» Betegnelser på øremerker, fra intervjuet med Anders Barrock i