norsk barnevernlederorganisasjon NOBO

Transkript

1 norsk barnevernlederorganisasjon NOBO FAGLIG PLATTFORM b. Barnevernsløftet 1. Nasjonal Barnevernspolitikk NOBO mener at det fokus som er satt på rammebetingelsene for kommunebarnevernet gjennom barnevernsløftet må videreføres. Stillinger som er opprettet gjennom opptrappingen må opprettholdes ved at øremerkingen videreføres i minst 3 år etter at opptrappingsperiodene er over. Hvis dette ikke gjøres er det en reell fare for at kommuner med presset økonomi inndrar stillinger som er opprettet i denne perioden. BLD må gjennom kontroll av innrapporterte bemanningstall påse at kommunenes stillingsressurser ikke reduseres. c. Robuste kommunale barneverntjenester Stortinget har bestemt endringer og tydeliggjort ansvarsdelingen i barnevernet i Norge. Gjennom dette har kommunene fått et utvidet ansvar for barnevernet. Også innen helsesektoren skjer det en ansvarsoverføring til kommunene gjennom Samhandlingsreformen. Dette stiller krav til robuste og kompetente kommunale tjenester. Det pågår prosesser i mange deler av landet for å utvikle samarbeidsløsninger for barnevernet mellom kommuner. Samtidig har regjeringen iverksatt et arbeid med sikte på å stimulere til kommunesammenslåinger. Det er viktig at dette omstillingsarbeidet tar utgangspunkt i lokal kompetanse og tar hensyn til regionale ulikheter. Et sentralt fokus for den videre utvikling av kommunebarnevernet må være behovet for utvikling av et kompetent og differensiert tiltaksapparat tilpasset barnas behov. Regjeringen Solberg uttaler at de vil åpne for at kommuner kan søke om å få utvidet ansvar innen barnevernet. Nobo ser positivt på det. NOBO registrerer at det flere steder foregår forsøksvirksomhet med utvidet samarbeid mellom kommuner og Bufetat om rekruttering av fosterhjem.

2 NOBO vil påpeke at økonomiske incitamenter fra staten og tettere samarbeid mellom kommunene, utdanningsinstitusjonene og med Bufetat er nødvendig for å utvikle et kvalitativt godt tiltaksapparat. d. Direktoratsfunksjonen i barnevernet. Stortinget har vedtatt at Barne- ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir)skal være fagdirektorat for hele barnevernet i Norge. Flere oppfølgings- og kontrollfunksjoner er som følge av dette overført fra departementet til Bufdir. Nobo gav i forbindelse med høringene til lovendringen klart uttrykk for at det er nødvendig å sikre en uavhengig direktoratrolle og at denne funksjonen ikke må knyttes for tett opp mot driften av det statlige tiltaksapparatet i barnevernet, Bufetat. NOBO synes foreløpig det er vanskelig å se hvordan Bufdir sin rolle som fagdirektorat for et samlet barnevern skal ivaretas. NOBO ber om at det gis tydelige styringssignaler overfor Bufdir for å iverksette nødvendige organisatoriske grep som kan sikre en uavhengighet og faglig tillit i fagfeltet overfor direktoratet. e. Privatisering Regjeringserklæringen gir signaler om økt bruk av private leverandører av barnevernstiltak. NOBO mener at kommunene i størst mulig grad bør levere egne hjelpetiltak til hjemmeboende barn, evt ved samarbeid mellom kommuner. Kommunene må også utvikle bestillerkompetanse i forhold til kjøp av private tjenester. Ved kjøp av tjenester er det avgjørende at det legges minst like stor vekt på kvalitet som på pris. Anbudsutlysninger av rammeavtaler for omsorgstiltak (familiehjem og institusjoner) må sikre forutsigbarhet og likeverdige konkurransevilkår. Avtalene må ha en varighet som sikrer forutsigbarhet og god kvalitet. NOBO vil påpeke viktigheten av at kommunene har god oppfølging og kontroll av private leverandører. Ideelle organisasjoner må fortsatt være viktige aktører i barnevernfeltet. NOBO vil bidra til å samle erfaringer med bruk av private leverandører av tiltak i barnevernet. NOBO ber om at sentrale myndigheter utarbeider en veileder som kommunene kan bruke i kontakt med private leverandører.

3 f. Domstolsordningene i barnevernet Regjeringen har varslet evaluering av ordningen med fylkesnemndene 20 år etter at ordningen trådte i kraft. Evalueringen skal omfatte organisering, ressursutnyttelse og kvalitet på arbeidet. NOBO har påpekt at det over lang tid har vært en uakseptabel ventetid på behandling av saker i Fylkesnemnda. Lang berammingstid kan føre til økt behov for akuttplasseringer fordi barn kan bli vesentlig skadelidende av å leve i omsorgssvikt i lang tid. De instanser som staten selv har ansvar for må overholde frister i likhet med den kommunale barneverntjenesten. Det kan gjøres ved at tidsfristene i barnevernlovens 7-14 gjøres forpliktende på linje med andre fristbestemmelser i loven. NOBO ser positivt på den kommende evaluering av fylkesnemndene og vil gjerne bidra i prosessen. NOBO er også positiv til at det vurderes en samling av rettslig og sakkyndig kompetanse innen barne- og familiefeltet i en egen særdomstol. g. Tilsynet - Fylkesmannens rolle Fylkesmannens tilsynsrolle har en sentral betydning for det samlede barnevernet. Gjennom læringstilsyn gis kommunene også opplæring i egenkontroll. Tilbakemeldingen NOBO har fått tyder likevel på at gjennomføringen av fylkesmannens landsomfattende tilsyn skjer på veldig ulik måte i forskjellige deler av landet. Det pekes på at en i for liten grad skiller mellom vesentlige og uvesentlige avvik og at konklusjonene i noen tilfeller kan få en form som er i overkant tabloid. Det kan heller ikke slås fast at et systemtilsyn uten avdekking av avvik i seg selv gir en garanti for at tjenestene har forsvarlig kvalitet. NOBO mener at tilsyn er en viktig forutsetning for kvalitet i tjenestene, men mener at dagens tilsynsmodell ikke i tilstrekkelig grad sikrer innholdskvalitet på tjenestene. NOBO mener at arbeidsformen ved tilsyn bør videreutvikles med utgangspunkt i det nye forsvarlighetskravet i barnevernloven. h. Betalingsordningen Det er en uttalt politikk at kommunene skal bære en større del av utgiftene til barneverntiltak for det enkelte barn. Det er usikkerhet mht virkningene av en slik omlegging. NOBO ønsker å kartlegge i hvilken grad barnevernbudsjettene i kommunene er styrket for å møte økte egenandeler. På noen områder skjer omleggingen på en måte som er uforutsigbar og kritikkverdig. Det klareste eksemplet på dette er refusjonsordningen for Enslig mindreårige. Omfattende endringer har skjedd på kort tid uten at det er varslet i kommuneøkonomiproposisjonen og uten

4 dekning i den forskningen som departementet selv har bestilt. Det er nødvendig å evaluere virkningen av omleggingen i betalingsordningene. NOBO ber regjeringen revurdere omleggingen av refusjonsordningen for Enslig mindreårige flyktninger slik at målsettingene i flyktningpolitikken kan ivaretas. NOBO vil peke på at en evt avvikling av refusjonsordningen for fosterhjemsutgifter må skje på en forsvarlig og forutsigbar måte gjennom dialog med kommunene. Det bør foretas en evaluering av politikken med økt kommunalt betalingsansvar for å avdekke konsekvenser for spesielt små kommuner. 2. Faglige utfordringer i barnevernet a. Barnevernets mandat: Årsakene til den kraftige økningen i antall barn med barneverntiltak bør ses nærmere på av sentrale myndigheter. Styringssignalene bør bli tydeligere på en prioritering av god barnevernfaglig håndtering av situasjoner omkring barn i alvorlige risikosituasjoner. Andre instanser i kommunen bør gi tilbud om lavterskel kompensering rettet mot familier med vanlige oppdragelsesutfordringer og barn med særskilte behov. Manglende beskrivelser av grensesnitt mellom lovverk som angår hjelpetrengende barn og unge, koblet med lav inntaksterskel for barnevernssaker, kan føre til at barnevernet går inn i situasjoner der andre aktører burde tatt et ansvar. Når barnevernet først er inne i saken, er det svært vanskelig å få andre instanser til å se og ta sitt ansvar. Departementet må få framdrift i arbeidet med løsninger på problematikken som er beskrevet i NOU 209/22 Det du gjør, gjør det helt Den omfattende ansvarsoverveltningen som har skjedd fra psykisk helsevern til det kommunale/statlige barnevernet gjennom nedbygging av tilbudet for barn og unge med store psykiske vansker må snus. Grensesnittet mellom lovverkene som berører barn og unge i særskilte livssituasjoner må få tydeligere beskrivelser av ansvarsområder. NOBO mener at Barnevernlovens 4-4 og tilhørende rundskriv bør endres slik at inngrepskriteriene tydeliggjøres. NOBO mener at barnevernloven primært skal komme til anvendelse når barnets behov skyldes utilstrekkelig omsorg fra foreldrene. Både barnevernloven og annet lovverk må sikre at barn som har hjelpebehov av andre grunner (psykisk eller fysisk helse)får slik hjelp ut fra riktig lovverk

5 b. Barnevernet og minoritetsbefolkningen Barnevernsarbeid i minoritetsfamilier skaper noen særskilte utfordringer. Utfordringene kan møtes med dialog, kunnskapsoverføring om barnevernets oppgaver og bedre tilrettelegging av lavterskeltjenester på kommunalt nivå. Det er nødvendig å få på plass en forbedret dialog mellom kommunen/ barneverntjenesten og representanter for minoritetsmiljøene. Det må gis systematisk informasjon til innbyggerne og nyankomne flyktninger og innvandrere, om hva som forventes av foresatte, om barns rettigheter og barnevernloven. God tilgang på foreldreveiledning for alle, gir mulighet for å sette seg inn i relevant kunnskap om barn og utviklings-støttende barneoppdragelse uten bruk av vold. Noen foreldre tar med barn til Norge på tidsavgrensede opphold og kommer i en situasjon som påkaller barneverntjenestens bekymring. Andre lands myndigheter kan ønske å involvere seg i saken, noe som skaper særskilte utfordringer. Nasjonale styringssignaler om hvordan disse sakene bør håndteres, oppfattes som vage og lite hjelpsomme. NOBO mener: Barn i Norge som tema må bli en del av NAV sitt introduksjonsprogram. Fagfeltet trenger en sentral veileder om barnevernets håndtering av saker i minoritetsfamilier. Norske kommuner med etnisk mangfold i befolkningen må prioritere arbeidet med å få på plass en bedret brukerdialog med viktige etniske grupperinger. Det er videre nødvendig at kommunene gir et variert tilbud av foreldreveiledningstiltak. Det bør ikke være nødvendig å ha tiltak gjennom barneverntjenesten for å få tilgang på dette. c. Barn- og unges medvirkning FNs barnekonvensjon inneholder klare bestemmelser om at barn og unge skal høres og at de etter alder og forutsetninger skal involveres og ha innflytelse i egen sak. I henhold til barnevernlovens 4-1 skal barn gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Endringene i lovverket må gjenspeiles i endring av praksis i barnevernet. Det er ikke situasjonen i dag i tilstrekkelig grad. Barnets innflytelse og medvirkning i avgjørelser må bli mer synlig i alle deler av barnevernets arbeid. Barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Medvirkning innebærer at barn og unge skal gis større innflytelse på egen hverdag og fremtid. Barnets medvirkning må dokumenteres i barnevernets arbeid. Barnevernet må utvikle kompetanse i å snakke med barn og ha gode rutiner for at barnas medvirkning dokumenteres i barnevernets arbeid.

6 NOBO mener at reell medvirkning fra barn og unge er nødvendig for å utvikle kvalitet i tjenesten. NOBO vil bidra med å utvikle arbeidsformer som ivaretar barns og unges rett til medbestemmelse på en bedre måte. d. Barnevern og den psykiske helsetjenesten Mange av de barn og unge barnevernet har ansvar for har store helseutfordringer i form av psykiske plager. Barn i barneverntiltak får ikke alltid den helsehjelpen de har behov for. Det kan skyldes at de har vansker som spesialisthelsetjenesten ikke oppfatter at de har et behandlingsansvar for utover å stille en diagnose. Barnevernets tiltaksapparat er ikke rustet til å håndtere alvorlig selvskading eller utagering som følge av utviklingsforstyrrelser. NOBO har også pekt på at barn og unge med slike vansker kan bli et ansvar for barnevernet som følge av utilstrekkelig hjelp fra andre hjelpesystemer Flere av dem som har største problemer blir overlatt til foreldrene og det kommunale hjelpeapparat. Når belastningen blir for stor kan resultatet bli at foreldre gir opp omsorgsrollen. NOBO mener at myndighetene må synliggjøre barns og unges rettighet til psykisk helsehjelp og praktisk bistand i annet lovverk. Spesialisthelsetjenesten må få et tydelig ansvar også for psykiske vansker som ikke kan helbredes gjennom tradisjonelle behandlingsformer. Samarbeidet med barne- og ungdomspsykiatrien må styrkes slik at barn og unge med psykososiale vansker får et bedre koordinert institusjonstilbud, gjerne ved utprøving av felles institusjonstilbud. e. Barnevern og skole NOBO har merket seg ny forskning om betydningen av skolegang for barn under offentlig omsorg og kritiske suksessfaktorer for å sikre fosterbarn utdanning som ivaretar det potensiale de har og som gir mulighet for et godt og fullverdig voksenliv. Denne kunnskapen må få konsekvenser for barnevernets praksis og for samarbeidet med skoleverket. NOBO vil bidra til å løfte fram god praksis i forhold til barnevernets arbeid med fosterbarns skolegang. NOBO oppfordrer sentrale myndigheter til å utarbeide veiledere, samordne innsats og legge til rette for tiltak som kan styrke barnevernsbarns skolegang

7 3. Barnevernets tiltaksapparat a. Utvikling av forsvarlige tjenester og tiltak til utsatte barn og unge NOBO ønsker et sterkere fokus på hvordan kommunene oppfyller barnevernlovens 3-1: Barneverntjenestens forebyggende virksomhet: Kommunen skal følge nøye med i de forhold barn lever under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer Barneverntjenesten har spesielt ansvar for å søke avdekket omsorgssvikt, adferds-, sosiale og emosjonelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås, og sette inn tiltak i forhold til dette. Arbeidet med å identifisere arbeidsmetoder som kan sikre at barn i risiko tilbys effektive hjelpetiltak, må styrkes. NOBO vil oppfordre regjeringen til å ta initiativ som gjør det mulig for kommunene å utvikle en kompetent tiltakskjede. Konsekvensen av forsvarlighetskravet må være at kommunene må gi økt status og prioritet til hjelpetiltak og forebyggende arbeid. Kommunenes tiltaksvifte, i og utenfor barneverntjenesten, må bli bredere og mer variert. NOBO mener det er grunn til å tro at den høye henleggelsesprosenten for barnevernets undersøkelser både skyldes en mangelfull tilgang på effektive hjelpetiltak og manglende mulighet til å pålegge foreldre å ta imot hjelpetiltak som kan bedre deres omsorgsferdigheter. Skal foreldre pålegges hjelpetiltak må det det være belegg for at tiltaket kan være virksomt. NOBO er imidlertid skeptiske til en rettighetsfesting av hjelpetiltak, som en frykter vil gi en ytterligere byråkratisering og vekst i enkle hjelpetiltak, uten varig endrende effekt for barnet. NOBO vil påpeke at det må sikres tilstrekkelige ressursene i kommunene til å etablere gode tiltakskjeder. Det må hindres at forskjeller i tjenestetilbud fører til at barn i alvorlig risiko ikke mottar den hjelp de trenger for å unngå varig helse- eller utviklingsskade. Utredning og endringsarbeid for utsatte sped- og småbarnsfamilier (0-3 år) er en spesialisert oppgave som det ikke er rimelig at kommunene kan ivareta innen overskuelig framtid. Dette gjelder særlig små og mellomstore kommuner. Tilbudet er det eneste barneverntiltaket som på døgnbasis tilbyr systematisk arbeid med samspill og dokumentasjon for barns behov for endret omsorgssituasjon. Det må derfor utarbeides en plan for tilgjengelige og tilstrekkelige foreldre-barn-tilbud i alle regioner der døgntiltak og utredning inngår. NOBO vil støtte forslag om at biologiske foreldrene etter en omsorgsovertagelse følges opp av en instans utenfor kommunen, for eksempel familiekontorene. Det viktigste formålet med dette er å gjøre foreldrene i stand til å mestre sin nye foreldrerolle. Det vil likevel fortsatt ligge et betydelig

8 ansvar på kommunene for å tilrettelegge foreldrenes muligheter til bl.a. å gjennomføre samvær som er bestemt på en måte som er god for barna. NOBO oppfordrer statlige myndigheter til å fortsette satsingen på det kommunale barnevernet, ved utvikling av det kommunale tiltaksapparatet. Satsingen må skje gjennom ressurser, kompetanseoverføring og forskning. NOBO vil oppfordre kommuner til å samarbeide om Kompetanse- og tiltaksutvikling både i forhold til hjemmebaserte tiltak og fosterhjemsomsorgen. NOBO mener at statens plikt til å etablere og drive sentre for foreldre og barn må lovfestes. b. Akuttkjeden i barnevernet Akuttkjeden i barnevernet består av akuttberedskapen i kommunene og av akutt-tiltakene som tilbys gjennom Bufetat. På begge disse områdene er det i dag store utfordringer som hindrer at utsatte barn og unge kan sikres rask og god hjelp. Flere kartlegginger viser at bortimot ¼ av alle barn i Norge bor i områder der det ikke er en forsvarlig akuttberedskap på kvelder og i helgene. Beredskapen avhenger av innsatsen til politi/lensmenn og frivillig innsats av barnevernsansatte i kommunene. Det er skuffende at barnevernets akuttberedskap ikke kom på dagsordenen i forbindelse med lovendringene i En lovendring og økonomiske incentiver er nødvendig for å sikre at barnevernet får en nasjonal og fullverdig beredskap. NOBO mener at en slik tjeneste bør utvikles i samarbeid mellom kommuner, politi og spesialisthelsetjeneste. NOBO får nå stadig flere bekymringsmeldinger om et sårbart og utilstrekkelig tiltaksapparat når barn må flyttes på kort varsel. Særlig kan det se ut som om situasjonen for de minste barna er sårbar. Det skyldes at institusjonene for barn under 13 år i stor grad er nedlagt og at det ikke er en god nok kapasitet på beredskapshjem til å møte naturlige svingninger i etterspørselen. Arbeidsavtaler som sikrer beredskapshjem lange friperioder og treghet i rekruttering av fosterhjem bidrar til at barn kan bli stående uten forsvarlig tilbud når de er i krise. NOBO mener at akuttkjeden i barnevernet må styrkes ved at det lovfestes krav om kommunal barnevernberedskap med normering av kvalitetskrav og øremerkede midler Bufetat må ha en tilgjengelig tiltakskjede som sikrer at barn kan tilbys forsvarlig og tilgjengelig omsorg når de er i krise.

9 c. Fosterhjemsomsorgen Både kommunal barneverntjeneste og Bufetat har sentrale kjerneoppgaver i forhold til fosterhjemsarbeidet. Mange barn og unge som plasseres i fosterhjem har sammensatte vansker og behov for særlig omsorg og oppfølging. Det er nødvendig at fosterhjemmene, så langt det er mulig, er tilpasset behovene til det enkelte fosterbarnet. Det må bl.a. sikres bedre tilrettelagte fosterhjem for barn med minoritetsbakgrunn. NOBO ser det som positivt at departementet det siste året har foretatt en evaluering av ulike sider av dagens fosterhjemsordning. Den viktigste endringen som iverksettes nå er knyttet til tilsynsordningen. For at endringen av tilsynsordningen skal ha effekt må kommunene få hjelp til å utvikle arbeidsmetoder og hjelpemateriell som trengs. Et styrket fosterhjemstilsyn vil koste mer enn det regjeringen har lagt til grunn i statsbudsjettet for Det har de siste årene vært en utvikling mot større grad av «profesjonalisering«av fosterhjemsarbeidet i Norge. Dette kommer til uttrykk bl.a. ved at stadig flere fosterforeldre får lønn for å være hjemme hos fosterbarnet i kortere eller lengere perioder og økt vekt på opplæring, veiledning osv. NOBO ser på dette som en nødvendig og i hovedsak positiv utvikling, men vil samtidig understreke viktigheten av at det genuine ved fosterhjemsordningen blir ivaretatt, dvs. at vanlige mennesker stiller opp og gir av sin kjærlighet og omsorg til barn som av ulike årsaker trenger dette. I Norge er det dårlig utbygget hjelpetilbud til barn med så omfattende psykiske helseutfordringer at de ikke kan avhjelpes ved utredning eller poliklinisk bistand. Det er fortsatt slik at ikke alle barn kan plasseres i fosterhjem. Det er helt sentralt at institusjonstilbud er tilpasset behovet hos det enkelte barn, og det bør i mye større grad satses på kombinerte løsninger med institusjon og fosterhjem/familiehjem med særlig forsterkning. Særlig gjelder dette barn og unge med store hjelpebehov som følge av psykisk funksjonssvikt og sykdom. Det er viktig at de ulike støttetiltakene som godtgjøring, opplæring og veiledning til fosterforeldre blir lik over hele landet og uansett om de er kommunale eller statlige. Kartleggingene som er gjort av konsulentfirmaet PWC på oppdrag av Bufdir viser at dette ikke er tilfelle. Utgiftsdekningen og den generelle arbeidsgodtgjøringen bør heves vesentlig slik at alle fosterforeldre får en vesentlig heving av grunnlønn og at økonomiske forsterkningstiltak ut over dette blir unntaket og reguleres gjennom retningslinjer fra departementet. Økonomiske forsterkningstiltak skal alltid begrunnes i barnets problematikk og behov. NOBO vil samtidig understreke betydningen av at fosterbarn får vokse opp med fosterforeldre som er rollemodeller i forhold til deltakelse i arbeidslivet og som evner å kombinere familieliv og yrkeskarriere. Det er avgjørende at fosterbarn er fullt ut integrert i fosterfamilien og bl.a. deltar i familiens ulike aktiviteter, ferier mv. Kommunene har i dag ansvaret for oppfølgingen av foreldrene etter at barnet er plassert utenfor hjemmet. Det er viktig å erkjenne at denne oppfølgingen så langt ikke har fungert tilfredsstillende.

10 NOBO mener det er nødvendig at departementet ser nærmere på fosterforeldres oppdragsavtaler, bla i forhold til pensjonsrettigheter. Det nødvendig med en opprydding i regelverket og like rammevilkår for fosterhjem. Alle fosterforeldre må gå gjennom opplæringskurs som PRIDE eller andre tilsvarende programmer. I tillegg bør alle fosterforeldre ha muligheter til gruppeveiledning som oppfølging av grunnopplæringen i minimum to år etter plasseringen, og ut fra behov tilbys individuell veiledning. NOBO mener dette er de viktigste tiltakene for å hindre uønskede brudd i fosterhjemmene. Det har vært en stor kostnadsvekst for kommunene på fosterhjemsområde de siste årene som følge av en bevisst nasjonal politikk. NOBO understreker at staten må kompensere disse utgiftene.