Mangfold i Barnevernet

Transkript

1 Mangfold i Barnevernet Temahefte nr. 22 For medlemmer av Fagforbundet

2 INNHOLD < 3 Leder < 4-7 Reportasje: Advarer mot middelklasseverdier < 8-11 Reportasje: På jobb 24 timer i døgnet < Faglig innspill: Barneverntjenesten er i alvorlig krise < Faglig innspill: Striden om arbeidstiden < Reportasje: Ettervern. Noen som er der for meg < Reportasje: De som tar barna < Intervju: For mange lukker øynene for omsorgssvikt < Reportasje: Mindre sint med sosial trening < Intervju: Ta ungdommene på alvor < 31 Omtaler av bøker og nettsider Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet. Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Vegard Velle. Tekst og foto: Vegard Velle, Karin Svendsen, Torill Sakken Olsen, Ingvill bryn Rambøl, Elisabeth Arnet, Ellenor Mathisen, Per Kristian Lunden, Sissel Fantoft, Eivor Eriksen, Inger Marie Grini, Erik M. Sundt. Illustrasjoner: Berit Sømme. Layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 15. september Last ned dette, og andre temahefter i PDF-format på MILJØMERKET Trykksak

3 leder Vi må satse på barnevernet Tenk deg at det verste skjer og barnet ditt ender opp i barnevernet. Hvordan ville du da at barnevernet skulle se ut? Du og jeg må kunne overlate barna våre til barnevernet og stole på at det blir tatt hånd om på beste måte. Barn uten foreldre har krav på den samme behandlingen som andre barn. Likebehandling må være utgangspunktet for den offentlige satsingen på barnevern. Derfor er det bekymringsfullt når vi ser at den kraftige økningen i barnevernssaker ikke følges opp med en tilsvarende økning av antall barnevernere. I løpet av de siste ti årene har antallet bekymringsmeldinger til barnevernet blitt fordoblet, mens bemanningen økte med 27 prosent. En slik utvikling er ikke bærekraftig, og den får konsekvenser vi ikke ønsker: Saksbehandlere får såpass mange saker på skrivebordet at de ikke makter å følge dem opp på en forsvarlig måte. De får ikke nok tid til å sette seg inn i barnets og de pårørendes situasjon. Nyansatte får sjokk over arbeidsbyrden, og altfor mange slutter etter kort tid. Saker blir liggende så lenge at tidsfristen går ut; de må undersøkes på nytt eller blir henlagt. I 2010 ble nesten 19 prosent av bekymringsmeldingene henlagt. For å få unna arbeidsmengden, hyrer det offentlige inn konsulenter og private selskaper til å ta hånd om barna og saksbunkene. Så selv om regjeringen har erklært kommersialiseringen av barnevernet som uønsket, er det små endringer å spore. Det statlige barne vernet og kommunene er i mange tilfeller avhengig av private barnevernstjenester. I de fleste tilfeller gjør de private en utmerket jobb. Men utviklingen har sin pris. De stadige anbudene gjør at barn må flytte fra «hjemmet» sitt når den private drifteren av en institusjon mister anbudet. Konsulentene forsvinner ut av systemet, og den offentlige barnevernkompetansen blir uthult. Ved klager blir det vanskelig å rekonstruere historikken i en sak. Sist, men ikke minst: Overskuddet fra barne vernstiltak bør ikke hentes ut av eierne som utbytte, men gå tilbake til barnevernet. Til barna. Mange saksbehandlere gjør en enestående jobb, men alt for mange plages av dårlig samvittighet og sover dårlig om natta fordi de vet at de kunne ha gjort jobben bedre, hvis de hadde hatt tid til det. Dette kan vi ikke akseptere. Gode tjenester krever nok ressurser og god fagkompetanse. Det er noe kirsti knudsen ansvarlig redaktør 3

4 Kritisk: Det blir fullstendig galt å rangere dem som jobber her etter lønnsnivå og studiepoeng, mener Erling Segelstad, leder på Fagertun hybelhus. Advarer mot middelklasseverdier På Fagertun Hybelhus i Brumunddal er det å slutte like alvorlig som å skille seg. Der fins det bare én grunn som gir en ansatt sparken på dagen: At han eller hun umyndiggjør seg selv. Tekst: Sissel Fantoft Foto: Eivor Eriksen Leder Erling Segelstad på Fagertun Hybelhus er svært kritisk til Fellesorganisasjonens ønske om at minst 85 prosent av de ansatte i barneverns institusjoner skal ha barnevernsfaglig kompetanse. Fagertun Hybelhus er en privat og ideell barnevernsinstitusjon drevet av en stiftelse tilknyttet de lokale lagene av Norsk Folkehjelp i Hedmark. På Fagertun bor det i dag åtte ungdommer mellom 16 og 20 år. I tillegg er det en institusjon på Hamar med tre plasser som arbeider med ettervern for inntil ti ung dommer. Et av de viktigste kvalitetskjennetegnene her på Fagertun er at alle vi som jobber her er likeverdige, og vi bryr oss om hverandre. Det blir fullstendig galt å rangere de som jobber her etter lønnsnivå og studiepoeng. Dette er hjemmet til disse ung dommene, og hvis noen blir viktigere enn andre, eller hvis jeg skal opp høyes til en slags allmektig styrer, blir det helt feil. Her får ingen lov til å slutte, det er like drastisk som å skille seg. Hos oss er det bare én grunn til avskjed, du får sparken på dagen hvis du svarer en av ungdommene med at: «Dette kan ikke jeg svare på, du må snakke med ledelsen.» Da har du totalt umyndiggjort deg selv, sier Segelstad. Han mener at omsorg, kjærlighet og kunnskap er det aller viktigste ungdommene trenger. Og det lærer du ikke nødvendigvis på skolen, det handler om dine holdninger til livet. Et grunnleggende etisk spørsmål er om det er mulig å hjelpe et menneske uten å bry seg om det. Tillit er uhyre viktig for dem som bare har opplevd mistillit, og våre ungdommer stoler ikke på voksne. Det har de ikke hatt noen grunn til. Vi er selvsagt nødt til å ha en barnevernsfaglig grunnkompetanse, men det aller viktigste for disse ungdommene er å bli møtt med verdighet, og mest mulig stabilitet, sier Segelstad. Bare én særregel Erling Segelstad opplever også at alle forskrifter og reguleringer på mange måter bidrar til å forvitre barnevernsinstitusjonene. 4

5 Barnevernets kompetanse Jeg sammenligner den jobben vi gjør her med å drive et kjøkken. Hva er målet på et kjøkken? Jo, å få ut maten. Jeg er klar over at man kan få en kasserolle i hodet, men staten svarer med å konstruere en forskrift som sier at man må bruke hjelm. Alt er godt ment, men til slutt blir det så mange forskrifter at det blir umulig å lage mat! På Fagertun Hybelhus fins det bare én særregel: Det er for budt med alkohol, også for de som er over 18 år. Vi trenger ikke egne regler om at det for eksempel er for budt å spytte på gulvet, det er det jo overalt ellers i samfunnet. Når det kommer en mulig ny beboer, la oss kalle ham Glenn Roger det er jo ikke et navn men en diagnose i barnevernet så sier jeg at han må komme hit på middag og snakke med ung dommene som bor her, det er jo de som kan fortelle ham hvor dan det er. Og hvis barne verns pedagogene sier at de skal søke om plass til Glenn Roger hos oss, sier jeg at de først må stille meg det mest åpen bare spørsmålet: Ville du tatt med en av dine nærmeste hit? Hvis ikke, er det ikke bra nok for Glenn Roger heller. Hva er viktigst? Det er også viktig at de ansatte trives godt sammen. Min erfaring er at disharmoni mellom de voksne er det aller verste for ungdommene, sier Segelstad. Han etterlyser dokumentasjon på viktigheten av faglig kompetanse hos dem som jobber på barneverns institusjonene. Jeg kan legge fram en masteroppgave med relativt stor svarprosent, hvor samtlige ungdommer som har bodd på Fagertun svarte at de opplevde å bli møtt med verdighet. Og her var det bare to fag folk da jeg begynte. Hvis vi foretar en etter under søkelse og spør ungdommene hvem som har betydd mest for dem, og svarene følger lønnstrinn og utdan nelse, skal jeg krabbe naken baklengs gjennom Brumunddal! Etiske dilemmaer De to fremste egenskapene som Erling Segelstad krever av de ansatte på Fagertun, er at de må ha et avklart forhold til sitt eget straffebehov, og sitt eget takknemlighetsbehov. Straff fungerer ikke på disse ungdommene, de har blitt straffet fra de var en neve stor. Og de stoler ikke på voksne, så hvis du forventer takknemlighet for den jobben du gjør, må du finne deg noe annet å gjøre, sier han. Det er masse flinke og flotte folk i barnevernet, men det er et problem at det er middelklassens verdier som materialiserer seg. Det gjøres altfor lite fattig doms forskning her i landet, samtidig som den fremste moralske standarden er å klare seg selv økonomisk. Tenk hvor mye omsorgskompetanse det ville fått fram i en enslig mor hvis hun i stedet for å føle seg krenket i møtet med Nav, fikk slettet gjelda og fikk en romslig økonomi? Jeg tror fullt og fast på at det er den som har skoen på som vet hvor den trykker, sier Segelstad. Må møtes med verdighet Beboerne på Fagertun er like forskjellige som annen ungdom. Til Fagertun kommer de rett fra hjemmene sine, fra brutte foster hjem eller fra Tillit er uhyre viktig for dem som bare har opplevd mistillit andre barne vernsinstitusjoner. De blir boende i gjennom snittlig halv annet år. Mange har negative skoleerfaringer eller har droppet ut av skolen, og det er så viktig at de blir møtt med verdighet og respekt før samfunnet plasserer dem i pøbel kategorien. Jeg har truffet igjen tidligere beboere som har utdannet seg til leger, og andre har jeg møtt på Plata. Vår oppgave er å myndiggjøre disse ungdommene til å bli aktverdige samfunnsborgere, og disse ung dommene fortjener det aller beste, sier Segelstad. Han under streker samtidig at det norske barnevernet er et av verdens beste. Jeg er veldig glad i det norske barnevernet, vi har en god historisk tradisjon. Men vi trenger åpenhet og diskusjon rundt de problemene vi har. Det fins sterke etiske dilemmaer, for eksempel om et sted som Fagertun er en arbeidsplass for Fag for bundets med lemmer eller et hjem for utsatte ung dommer. Hvem vil vel bo på en arbeidsplass? Tillit er et nøkkelord Segelstad mener at omsorg, kjærlighet og kunnskap er det aller viktigste ungdommene trenger. Og det lærer du ikke nødvendigvis på skolen, det handler om dine holdninger til livet. Et grunnleggende etisk spørsmål er om det er mulig å hjelpe et menneske uten å bry seg om det. Tillit er uhyre viktig for dem som bare har opplevd mistillit, og våre ungdommer stoler ikke på voksne. Det har de ikke hatt noen grunn til. Vi er selvsagt nødt til å ha en barnevernsfaglig grunnkompetanse, men det aller viktigste for disse ungdommene er å bli møtt med verdighet, og mest mulig stabilitet, sier Segelstad. < Jeg er glad i det norske barnevernet 5

6 Personlig egnethet viktigere enn utdanning Det er nødvendig med høy formalkompetanse i barneverns institusjonene, men også annen bakgrunn er verdifull. Det mener miljøterapeut Bjørn Wilhelm Hermansen i Bufetat, som også er tillits valgt for Fagforbundet. Som tillitsvalgt og ansatt i Bufetat er det klart at jeg ikke har noen mot fore stillinger mot at de som jobber med barn og unge i det statlige barnevernet må ha god kompetanse. Men for meg er kompe tanse også andre ting enn skole gang, sier Hermansen, og trekker fram personlig egnethet som en viktig faktor. Altså evnen til refleksjon, omsorg, empati, og det å være i stand til å sette grenser i forhold til både uønsket adferd og rolleforståelse man skal være profesjonell og personlig, uten å bli privat, sier han. Hermansen mener at å formalisere kravet om at mini mum 85 prosent av ansatte i barneverns institusjoner må ha relevant barnevernsfaglig utdan nelse, ikke løser alle problemer for barn og unge som bor på institusjonene. Framfor alt trenger de troverdige og empatiske voksne. Det blir mer og mer kompli serte atferds problemer, og det krever at alle har en grunnleggende kunn skap om barn og unges psykologiske utvikling/skjev utvikling, kan arbeide metodisk og motta veiledning som er nødvendig, men alle trenger ikke ha en bachelor, mastergrad eller hovedfag innenfor klinisk- eller barne vernfaglig retning eller være psykolog, sier han. Hermansen påpeker også at det har skjedd en negativ utvikling i forholdet mellom miljøarbeidere og miljøterapeuter i institu sjonene etter at Bufdir for noen år siden ba Bufetat sørge for at regionene bestrebet seg på å ha minimum 50 prosent ansatte med relevant treårig utdannelse i institusjonene. Dette står det ingenting om i den veiledende kvalitetsforskriften. Men konse kvensene har vært svært uheldige. Før var man på mange måter kolleger som jobbet sammen, mens nå er klassi fiseringen mellom ufaglært og faglært blitt tydeligere, både på systemnivå og på individnivå, uavhengig av ferdigheter og erfaring. Lønns forskjellen er også alt for stor, og har blitt enda større i tiden vi har vært en statlig etat. I noen tilfeller hvor institusjoner ikke har en samstemt, har monisk personalgruppe, kan dette ramme barna og ungdom mene som bor på institusjonene, fordi gode arbeids miljøer rakner innenfra, sier Bjørn Hermansen. 6

7 Barnevernets kompetanse Kokka var viktigste hjelper For ungdommer som bor på barnevernsinstitusjoner er det andre ting enn faglige kvalifikasjoner som betyr mest. 22. august overleverte Barnevernsproffene noe de kaller «Stortingsmelding nr. 1 fra barn og unge i Norge» til barneminister Audun Lysbakken. Den handler om barnevernet og er bygget på svar fra ca. 200 unge, mer enn 100 av dem med erfaring fra barne vernsinstitusjoner over hele landet. Etterlyser empati og kjærlighet Ungdommene er helt klare på at det viktigste hos folk som jobber i barnevernet, er evnen til empati, til å gi kjærlighet, til å kunne lytte til og snakke med ungdom på respektfulle måter, og til raushet. De kan gjerne være utdannet også, men sjelden nevner ungdommene det som viktig, forteller Marit Sanner, leder i rådgivningsteamet Forandringsfabrikken. De har utviklet arbeidsmåter som engasjerer og motiverer for at barn, ungdom og voksne skal ønske å formidle sannheter, og har mer enn ti års erfaring med å løfte fram unges stemmer. Trenger livserfaring Flertallet av ungdommene i våre prosjekter mener at 50 prosent-regelen bør vekk. Mye viktigere er det å ha ansatte med ulike former for livserfaring. De sukker over unge studenter som tar fatt på barneverns- eller sosionomstudiet og kommer ut veldig fokusert på å gjøre ting «etter boka». De har for lite øvelse i å takle vanskelige ting, tror ungdommene. Redselen for å gjøre feil kan da slå veldig galt ut, sier Sanner. 50-prosentregelen sier at halvparten av de ansatte ved barnevernsinstitusjoner må ha minimum treårig barnevernsfaglig utdanning. Nå ønsker Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere å øke dette kravet til 85 prosent. Trygge voksne En del unge har hørt voksne snakke om at det må være 85 prosent barnevernsutdannede i institusjonene. De blir da bekymret for å miste noen av de viktigste voksne i institusjonene, sier Sanner. I flere prosjekter har unge blitt spurt om hvem i barnevernet som har hjulpet dem mest. Det var da vi først lærte at mangfold er viktig. De unge svarte kokka, vaktmesteren, miljøarbeideren og ekstravakta. De trakk fram folk med mye ulik erfaring. Bare ledelsen på institusjonen må ha barne vernsfaglig bakgrunn og kjennskap til lover, regler og rammeverk, sa ungdommene. De som skal hjelpe dem i hverdagen, trenger først og fremst å være trygge, snille og reale folk, som er glade i ungdom. Og svarene kommer fra unge som vet hva de snakker om, i snitt har de bodd på fem til sju institusjoner hver, sier Marit Sanner. LIVSERFARING: De som skal hjelpe, trenger først og fremst å være trygge, snille og reale folk, som er glade i ungdom, sier Marit Sanner, leder for Forandringsfagbrikken. 7

8 På jobb 24 timer i døgnet Som fosterforeldre åpner du huset ditt og er på jobb 24 timer i døgnet. Det er verdt det. Uten tvil, sier fostermor Tina Risberg fra Rykene i Arendal. Tekst og foto: Per Kr. Lunden Tina Risberg og mannen Geir har vært fosterforeldre i fem år og har fulgt fosterbarnet i to år i kommunalt fosterhjem og de siste tre år i statlig fosterhjem. Tidligere har de vært avlastningshjem i flere år. Vi hadde veldig god nytte av å prøve oss som avlastningshjem først. Beslutningen om å bli fosterforeldre ble tatt ut fra erfaringene vi hadde som avlastningsforeldre. Jeg syntes vi var flinke, fikk det godt til og vi fikk trening i å åpne hjemmet vårt for nye mennesker, forteller Tina. Hun setter seg ned med en kaffekopp i sommervarmen. Familien bor landlig til i enebolig med utsikt over åpne jorder og elvevann. Mannen Geir snekrer på den nye plattingen mens Tina forteller. Hadde vi hatt større plass i huset, hadde jeg gjerne tatt et fosterbarn til, men Geir er ikke helt enig i det, sier Tina og ser mot mannen. Nei, her må vi tenke oss godt om. Det har vært fint å være fosterfar, men også veldig krevende, skyter Geir inn. Det er ganske typisk at kvinner er pådrivere for å bli fosterforeldre, men dette er en avgjørelse som hele familien må ta del i, sier Tina. Hun har nå en heltidsstilling som fostermor, men det er vanskelig å avgjøre hva som er jobb og hva som er frivillig innsats. Arbeid og frivillighet Som fosterforeldre er du i utgangspunktet på jobb 8

9 Fosterforeldre hele døgnet. Det nytter ikke å telle arbeidstimer, og arbeidstid og fritid flyter i hverandre. Ingen blir rike av å være fosterforeldre. De fleste går ned i lønn, og det gjelder også meg, sier Tina. Hun har tidligere vært aktiv i Norsk Fosterhjemsforening i Aust-Agder, og treffer der både andre fosterforeldre og fosterbarn. Fosterforeldrene snakker veldig lite om penger, men veldig mye om hva som er best for barna. Alle er opptatt av å bli bedre fosterforeldre, og kravene går ofte på bedre opplæring, bedre oppfølging og klarere avtaler. Mange er frustrerte over ulik til nærming og veldig forskjellige ressurser i kom munene, sier Tina. Hun må motta godtgjøring som selvstendig nærings drivende ettersom hennes ansvar og arbeidstid er langt utenfor arbeidsmiljølovens rammer. Hun føler at både pensjons- og forsikrings ordninger er dårligere enn ellers i arbeidslivet. Foster barn er en veldig sammensatt gruppe der om sorgssvikt ofte fører til utrygg het og sosiale problemer. Flere barn og unge sliter med raseri og utagerende oppførsel. Andre har problemer med rus. Dette kan føre til harde tak i forholdet mellom barn og foreldre. Rammene bør være så klare som mulig for godtgjøring og andre goder. Vi vet at gode fosterhjem sparer samfunnet for veldig mye penger i forhold til om disse barna må bo på institusjon, sier Tina. Forskjell mellom kommunene For kommunale fosterhjem har fosterforeldrene kontakt med barnevernstjenesten i barnets hjemkommune. Når fosterforeldre møtes, kommer det klart fram at kommunene håndterer dette ansvaret veldig ulikt. Det er en enorm forskjell fra kommune til kommune. Ulikhetene gir seg utslag i kompetanse, økonomi og ren evne til empati og medmenneskelighet. Noen kommuner følger ikke opp de mest elemen tære ting, mens andre sender blomster på døra med en oppmuntrende kommentar om hvor flinke vi er, forteller Tina. Det som frustrerer både foreldre, og ikke minst barna, er stadige skifter av kontaktpersoner i kommunene. Barna trenger stabilitet og forutsigbarhet, noe de ofte har manglet hjemme hos de biologiske foreldrene. Det er derfor frustrerende stadig å møte nye kontaktpersoner hos kommunen. Det kan føre til at barna blir helt likegyldige til denne kontakten. Vi har også eksempler på kommuner som brått har besluttet å bytte fosterhjem for barn som føler stor trygghet og omsorg der de er. Det er en skremmende praksis, sier Tina. Hun merket en klar forbedring i oppfølging og ryddighet ved å gå over fra å være kommunalt til statlig fosterhjem. Nå er Bufetat kontakten, og her er det normalt mer ressurser enn i kommunene. Kontrakten har en ramme på fem år, og plikter og oppgaver er klart definert for alle parter. Veiledningen er god, og det rapporteres og evalueres grundig to ganger i året. Alle som driver med oppfølging av fosterhjem må vite at barnas behov også er fosterhjem mets behov. Føler foreldrene seg ensomme, råd ville og uten støtte går dette ut over barna. God oppfølging omfatter å sette inn nødvendige tiltak til rett tid og følge nært opp med god veiledning. Det er også avgjørende med en skikkelig utredning av barnet og at man har god tid når barnet kommer og er ny i hjemmet. Ingen barn jeg kjen ner ønsker å komme i fosterhjem, og de har sterk lojalitet til biologiske foreldre. Dermed må de biologiske foreldrene også trekkes inn i et godt og avklart samarbeid, sier Tina. Selv fikk hun frikjøpt bare tre ukers fri da familiens fosterbarn kom til dem. Det er en god investering å frikjøpe mye tid for de nye fosterforeldrene når barna kommer. Gjerne flere måneder for å skape trygghet og bli kjent med hverandre, sier Tina. Hele familien er med Hele familien involveres i et fosterhjem. Tina og Geir har to egne gutter på 17 og 18 år, og familien er også avlastningshjem for et fjerde barn. Dessuten har de kontakt med fosterbarnets biologiske familie, inklusive søsken. Det er viktig at alle i den nye storfamilien blir ivaretatt og får tid til hverandre. Ektefeller må ha tid sammen, og det gjelder også hvert enkelt av barna. Vi snakket mye med våre barn før vårt fosterbarn kom, og særlig yngstemann i familien var veldig motivert. Han ville gjøre alt så bra for den nye i familien, men fikk liten respons på all godheten. Han ble etter hvert veldig sliten og frustrert. Nå er alle vel forlikte, men det er ikke alltid lett hvordan hver enkelt vil reagere når man kommer tett på hverandre over tid, sier Tina. Hennes fosterbarn har nå et avlastnings hjem som ofte blir brukt i helger og ferier. FELLES INTERESSER: Alle som driver med oppfølging av fosterhjem må vite at barnas behov også er fosterhjemmets behov, forteller Tina Risberg og Geir Risberg. 9

10 Etter hardt og målbevisst arbeid har vi funnet en fin balanse. Vi er sammen alle og tar vare på hverandre, samtidig får vi tid til aktiviteter hver enkelt av oss vil gjøre. Det er både samhold og frihet og jeg synes vi fungerer godt som en sunn storfamilie. Samtidig vil et fosterbarn være fullstendig klar over egen situasjon og ofte søke kontakt med andre fosterbarn, noe jeg bare ser som positivt, sier Tina. Hun mener totalt sett at oppgaven som fostermor har gitt henne veldig mye: Jeg har rett og slett blitt en mye bedre mamma, også for mine egne barn. Jeg har blitt en veldig reflektert, gjennomtenkt og stabil mor etter å ha tilnærmet meg morsrollen veldig systematisk og grundig. Jeg synes også hele familien har vokst på å være fosterhjem. Vi har blitt et stort og levende fellesskap, og alle har lært seg å bli mer fleksible overfor nye mennesker, med og uten problemer. Sønnen vår går nå i lære for å bli barne- og ungdomsarbeider. Det viser en interesse for denne type arbeid og et sosialt engasjement, sier Tina. Den viktigste lærdommen ellers? Tina tenker seg om, ser ut over enger og vann, og legger til: Jeg kan bare gjenta det så mange har sagt om så mye: Ting tar tid. Måneder og år med målbevisst arbeid gir resultater, sier Tina Risberg. Fakta om fosterhjem Et fosterhjem er et privat hjem som tar vare på et barn som for en periode ikke kan bo hos foreldrene sine. Noen ganger er det foreldrene som i samarbeid med barnevernstjenesten bestemmer at et barn skal bo i fosterhjem. Andre ganger er det Fylkesnemnda for barnevernssaker som avgjør dette etter forslag fra barnevernet. Fosterforeldrene har den daglige omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten. Barnevernet har ansvar for å følge opp barnet og fosterhjemmet og sørge for nødvendige støttetiltak. Fosterforeldrene og barnevernstjenesten inngår en avtale laget av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet etter vedtak om omsorgsovertakelse. Fosterforeldrene samarbeider med barnets familie og barnevernstjenesten om barnets behov og barnets framtid. Et fosterhjem skal kunne ta i mot barn og unge for kortere eller lengre tid. Noen barn har behov for et fosterhjem i en periode, mens andre vil ha behov for et fosterhjem til de blir voksne. Det finnes også andre typer fosterhjem, som beredskapshjem og familiehjem. En undersøkelse viser at ni av ti fosterforeldre mener det er mer glede enn bekymring å være fosterforeldre. De aller fleste har et ønske om å hjelpe barn til en bedre framtid (Synovate 2011). Mer informasjon på 10

11 Fosterforeldre Fosterforeldre har ulike behov Det er riktig at kommunene har svært ulike ressurser til oppfølging av fosterforeldre. Men husk også at fosterforeldrene har ulike og individuelle behov, sier fosterhjemskonsulent Jan Petter Jansen ved Bufetat i Arendal. En del foreldre ønsker mer kompensasjon for å være hjemme med fosterbarna, mens andre igjen er overrasket over hvor mye tid det forventes å tilbringe hjemme. Det alle kommunene nå prioriterer høyere, er behovet for å ha mye tid sammen når fosterbarnet kommer til et nytt fosterhjem. Vi ser at kommunene forventer at den ene voksne skal være hjemme den første tida, og betaler for dette. En god start, med god tid til å bli kjent med hverandre, er en god investering for hele fosterhjemsplasseringen, sier Jansen. I dag er det ca fosterbarn i Norge, og rundt 90 prosent av alle fosterhjem er kommunale. Det er kommunene selv som har ansvaret for disse fosterhjemmene med rådgivningstjeneste fra Bufetat og tilsyn fra Fylkesmannen. Årsakene til at fosterforeldre føler at kommunene prioriteter fosterhjemmene veldig ulikt, er mange. Noen kommuner sliter med mangel på fag folk på grunn av vakante stillinger eller lang tidssykemeldinger. Andre kommuner sliter med å finne gode individuelle veiledere til fosterbarn som er spesielt krevende. Bufetat skal hjelpe kommunene med råd og oppfølging når kommunene selv ber om det. Av og til føler jeg at kommunene bruker oss for lite. Oppfølgingen fra kommunene bedres stadig, men forskjellene mellom dem er fortsatt store. Jeg ser enkelte fosterforeldres frustrasjon over å føle seg alene og uten faglig støtte, sier fosterhjemskonsulent Jan Petter Jansen. Bufetat er en forkortelse for Barne-, ungdoms- og familieetaten, og er underlagt Barne-, likestillingsog inkluderingsdepartementet. Hovedoppgaven til Bufetat er å gi barn, unge og familier som trenger hjelp og støtte, tiltak med høy og riktig kvalitet i hele landet. Gi fosterforeldre en reell klageinstans Fosterhjemmene står for svakt i konflikter med den kommunale barnevernstjenesten, mener Karete Johansen, som er leder i Norsk fosterhjemsforenings fylkeslag i Aust-Agder. Fylkesmannen har tilsyn med kommunenes fosterhjem, men går ytterst sjeldent inn med klar kritikk og kan heller ikke komme med pålegg. Frustrerte fosterforeldre Johansen forteller at mange fosterforeldre i perioder er frustrerte over ikke å ha en klageinstans å henvende seg til ved uoverensstemmelser. Foster foreldre kan være ute av stand til å beskytte barnet de har boende hos seg, fordi de ofte ikke er å regne som en part ved viktige avgjørelser. Dette kan oppleves svært belastende, fordi man ofte har knyttet seg sterkt til barnet man har tatt til seg. Det er et paradoks at barnevernstjenesten ikke er forpliktet til å arbeide tverrfaglig og ta andre faginstanser med på råd. Dette strider mot praksis i andre offentlige etater og er etter min oppfatning en utfordring myndighetene er nødt til å gripe fatt i. Slik det er i dag, er fosterbarns rettssikkerhet svekket i forhold til øvrige barn, og slik skal det ikke være, sier Karete Johansen. Ulik praksis skaper konflikter Med kommuner som har ulike retningslinjer og praksis, er det klart det blir forskjeller mellom de ulike fosterhjemmene. Vi opplever at våre medlemmer reagerer på denne ulikheten, som skaper grobunn for konflikter, mener Karete Johansen. Noen fosterforeldre får mye hjelp og støtte når barna sliter, mens andre ikke får det. Hun synes den kommunale barnevernstjenesten generelt bør være mer lydhør og imøtekommende overfor fosterforeldrene som følger barna hver dag. Det er vi som har «skoen på,» og de aller fleste av oss setter både oss selv og vårt nettverk delvis til side for å tilrettelegge på en best mulig måte. Da er det særdeles viktig at vi føler oss verdsatt og hørt. Jeg vet jeg snakker for mange fosterforeldre når jeg sier at det å være fosterhjem, er mer krevende og tøft enn vi antok, men det er samtidig mye mer lærerikt og givende enn vi trodde, sier hun. 11

12 Barnevernstjenesten i alvorlig krise Torill Sakken Olsen er sosionom og har jobbet med barnevernssaker siden Barnevernet sliter. Derfor har regjeringen oppnevnt et Barnevernspanel, som i høst skal komme med råd og anbefalinger til en senere stortingsmelding om barnevern. Her ønsker jeg å peke på noen utfordringer Barnevernspanelet bør adressere for å komme seg ut av dagens faglige krise. Aller viktigst er størrelsen på barnevernstjenesten. Denne har i dag for få ansatte i forhold til antall barn som trenger hjelp. Dernest er det heller ikke lagt til rette for at nyutdannede får nødvendig vei ledning og støtte, selv om de ofte raskt får ansvar for meget kompliserte barnevernssaker. Disse to for holdene fører til at gjennom snittstiden for den enkelte saksbehandler i barnevernstjenesten blir forholdsvis kort. Situasjonen fører til en type rovdrift på ansatte, som igjen resulterer i dårligere kvalitet på hjelpen til barnevernsbarna. Hvem skal barnevernstjenesten hjelpe? Barneverntjenesten har først og fremst ansvar for å hjelpe de barna som forsømmes alvorlig eller som utsettes for overgrep eller blir misbrukt av foreldrene sine. Siden barna er avhengig av å ha en tilknytning til foreldrene eller eventuelt andre omsorgspersoner for å kunne utvikle seg, må disse barna hjelpes ved at foreldrene eller de andre omsorgspersonene får støtte slik at de greier å forholde seg til de behov de utsatte barna har. Barnevernets tvangsmyndighet Barnevernsarbeiderne må ha kunnskap om hvordan de kan komme i posisjon slik at de kan observere barna og foreldrene når det er mistanke om at barn utsettes for omsorgsvikt eller overgrep, og de må ha kunnskap som gjør at de forstår når et barn utsettes for dette. Foreldre som utsetter barna sine for alvorlig omsorgssvikt eller overgrep, fornekter ofte dette, og de ser ikke at de trenger hjelp for å gi barnet nødvendig omsorg. Barnevernsarbeiderne er derfor avhengig av å ha en tvangsmyndighet som et hjelpemiddel både i undersøkelsesprosessen og i hjelpeprosessen, og de må ha kunnskap om å bruke denne tvangs myndig heten på en slik måte at de greier komme i en samarbeidsposisjon med familiene. Tillit er nøkkelen Barnevernsarbeideren må ha kunnskap om hvilke hjelpe tiltak som kan brukes for å bedre omsorgssituasjonen til barna. Grunnleggende i alt undersøkelsesog støttearbeid er at barneverns arbeiderne har evne til å samarbeide med foreldre og barn og samtidig har en positiv autoritet som gjør at de kan sette de grensene som er nødvendige. Barnevernsarbeiderne må derfor kunne vise familiene respekt, også de familiene som har gjort alvorlige overgrep mot barna og som kan være truende og avvisende til hjelp. Dette er viktig for å kunne komme i en posisjon der en kan gi veiledning og også være en type modell for familiene. Det er dessuten viktig at barnevernsarbeiderne er forutsigbare og at hjelpen som blir gitt, har kontinuitet over tid. Da vil familiene i større grad kunne stole på den som gir veiledningen, og de vil kunne samarbeide om å gi barna en bedre omsorgs situasjon. Dette arbeidet krever en høy kompetanse, og det tar mye tid. Slik barnevernet fungerer i dag, har den enkelte barne vernsarbeider for mange saker, og kompetansen de har, er ikke god nok. Dette får store konsekvenser for de barna som trenger hjelp. Dersom barnevernsbarna skal få den hjelp de har krav på fra barnevernstjenesten, må denne rustes opp. Høyskolene har en større oppgave Det er umulig å greie å gi hensiktsmessig hjelp til disse barna dersom man ikke gjennom grunnutdanningen har fått en god forståelse av hva som er 12

13 Faglig innspill oppgavene til barnevernstjenesten. Man må også ha god kunnskap om hvordan man kan oppdage og hjelpe de barna som opplever alvorlig omsorgssvikt. Det er viktig at høy skolene har et større fokus på kunnskap om dette. Autorisasjon Det er dessuten nødvendig at det innføres en autorisasjonsordning for barnevernsarbeidere, der det stilles krav om minst to år med veiledning fra godkjent veileder etter en utdanning som barnvernspedagog eller sosionom. Det er videre nødvendig med løpende teoretisk oppdatering gjennom dokumenterte kurs for at autorisasjon skal opprettholdes. Det er viktig at departementet tar initiativ til et arbeid med å lage en slik autorisasjonsordning for barnevernsarbeidere. praktisk hjelpe arbeid når barn lever i alvorlig omsorgs sviktsituasjoner. Det er viktig for barne vernsbarna at krisen i barne vernstjenesten blir tatt på alvor og at flere styrkingstiltak blir iverksatt. Bemanningsnorm Det har kommet fram opplysninger om at enkelte saksbehandlere i barnevernstjenesten kan ha ansvar for oppfølging av over 20 barn. Det er umulig å gi hensiktsmessig hjelp til barn som utsettes for alvorlig omsorgsvikt eller overgrep dersom en barnevernsarbeider har ansvar for så mange saker. Erfaring viser at en barnevernsarbeider gjennomsnittlig ikke vil greie å gi hensiktsmessig oppfølging til mer en 12 barn. For å sikre at den enkelte barnevernsarbeideren ikke har for mange saker, må det innføres en bemanningsnorm for barnevernstjenestene. Det er viktig at kommunene får økonomisk støtte til dette. Fagutvikling i praktisk arbeid Det er også kjent at mange barnevernsarbeidere slutter eller bytter jobb etter et forholdsvis kort arbeidsforhold. Dette er uheldig for hjelpearbeidet i de familiene som trenger hjelp over lang tid. Ofte trenger de lang tid på å bli trygge og til å kunne stole på barnevernsarbeideren. Et hyppig bytte av saks behandlere er med på å øke mistilliten hos familiene. Dette hindrer også kompe tanse utviklingen ved barne vernstjenestene. Det er der for nødvendig at det legges til rette for at barne vernstjenesten blir en mest mulig attraktiv arbeids plass der barneverns arbeiderne kan bli værende over tid. I tillegg til be mannings norm og veiledning bør det derfor også legges til rette for mer kunnskapsutvikling og forskning knyttet direkte til praksisfeltet. Det bør gis støtte til at det opprettes et samarbeid mellom høy skolene og de største barne vernstjenestene om forskningsprosjekter i forhold til 13

14 Striden om arbeidstiden Kjellfrid Blakstad er leder i Fagforbundets Seksjon helse og sosial. Enkelte mener Fagforbundet er bakstreverske, håpløse og lite fleksible. Vi mener dagens regler åpner for fleksible arbeidstider, sier Kjellfrid Blakstad fra arbeidsutvalget i Fagforbundet. Tekst: VEGARD VELLE Barn på institusjon synes ofte det kan være forvirrende og frustrerende med personale som kommer og reiser hjem etter bare noen få timer. Mange foretrekker at omsorgspersonellet bor sammen med dem i en periode, for deretter å ha fri i lengre perioder, såkalt medleverturnus. En del ansatte er også tilhengere av en slik arbeidstidsordning. Det er best for barna, mener de. For personer med psykisk utviklingshemning gjelder det samme. Mange klarer bedre å slappe av og kommuniserer lettere med de ansatte når de ikke skal gå om noen timer. Arbeidstakere orker ikke mer Fagforbundet er likevel restriktive med å gi dispensasjoner fra normal arbeidstid og vurderer hver søknad om dette grundig. Vi ønsker i utgangspunktet ikke å være for lempelige, sier Kjellfrid Blakstad. Hun er redd for langtidsvirkningene. Det kan være tøft å jobbe så tett på brukerne over lang tid. Derfor opplever vi at arbeidstakere slutter fordi de ikke orker å arbeide så lange vakter. Fagforbundet bestemmer I utgangspunktet er ikke medleverturnus tillatt i arbeidslivet. Men i en del tilfeller gis det dispensasjon fra arbeidsmiljøloven. For barn i institusjon og i rusomsorgen fins en egen forskrift, medlever forskriften, som tillater permanente langturnuser. I andre omsorgs tjenester er lange vaktperioder tillatt kun når det aktuelle fagforbundet gir dispensasjon fra loven. Arbeidsgiveren må da først begrunne dispensasjonen ut fra faglige hensyn. Så gir fagforbundet dispensasjon for ett år om gangen. Vi har fått flere søknader de siste par årene. Det holder ikke at langturnusen er praktisk for arbeidsgiveren, for eksempel for å få heltidskabalen til å gå opp. Er som regel positive Blakstad forstår at dispensasjoner for ett år om gangen kan oppleves som uforutsigbart. Men dersom verneombudet gir klarsignal og den faglige begrunnelsen er god, burde ikke søknader for ett år om gangen være noe problem, mener hun. Vi svarer positivt i de fleste tilfellene hvor brukeren har spesielle behov, sier hun. Vellykket forsøk i Bergen For eksempel ga Fagforbundet grønt lys til et forsøk med langturnuser i Bergen kommune, rettet mot utviklingshemmede og psykisk syke i fem bo fellesskap. I en foreløpig oppsummering kalt Forsøk med lang turnusordninger i Bergen kommune evaluerer forskningsstiftelsen Fafo dette prosjektet som vellykket. «De foreløpige dataene gir et svært positivt bilde av forsøkene med alternative arbeidstidsordninger. Både ansatte og ledere trives godt og forteller om en bedre tjeneste for brukerne,» sier Fafo. Vil ikke lovprise Tross positiv deloppsummering, mener Fagforbundet vi bør være forsiktige med å dra bastante slutninger fra forsøkene. Prosjektet har ikke vart lenge nok til at vi ser de langsiktige konsekvensene, påpeker Blakstad. Hun er ikke heller noen tilhenger av en generell åpning for medleverturnus i hjem for psykisk utviklingshemmede. Til det er denne gruppen for uensartet og har for sprikende behov. Må tenke langsiktig Jeg er redd det er de tøffeste og sprekeste som ønsker å jobbe i medleverturnus noen år. Men hva skjer etter ti års knallhard jobbing? Det er spørsmålet. Skal arbeidstakere stå lenge i arbeidslivet, må vi tenke langsiktig, understreker Blakstad. 14

15 faglig innspill 15

16 Lærer norsk Ettervern: Noen som er der for meg FÅR ETTERVERN: Jeg føler at barnevernet er der for meg når jeg trenger dem, sier 19 år gamle Juliana Isabel Rodrigues Iversen fra Larvik. Ettervernet skal hjelpe barnevernsbarna over i voksenlivet etter at de har fylt atten år. I noen kommuner er ettervernet et sted å spare inn, men i Larvik ser man på det som en lønnsom investering. Tekst: Ingvill Bryn Rambøl Foto: Inger Marie Grini Livet ville vært vanskeligere nå uten barnevernets hjelp, sier Juliane Isabel Rodrigues Iversen. Hun ble myndig for ett år siden, men er fortsatt «barne vernsbarn». Hun får bostøtte og har faste rådgivningsmøter med en ettervernskonsulent i Larvik kommune. Barnevernet i Larvik har spilt en rolle i livet hennes siden moren døde av kreft da Isabel var 8. Hun bodde i fosterhjem hos tanten sin fram til hun nylig flyttet på hybel, og i våres avsluttet hun media linjen på videregående skole. Drømmen er å bli fotograf. Mens Isabel venter på lærlingplass, har hun planlagt å jobbe ett år, men foreløpig har hun bare en deltidsjobb, og trenger litt økonomisk støtte for å klare seg. Hun føler seg heldig. Jeg har en venninne som er i samme situasjon, og hun vet ikke hvor hun skal gå for å få hjelp. Jeg vet at jeg har noen å spørre, noen som er der for meg når jeg trenger dem, sier Isabel. Styrket barnevernslov Like lite som andre ungdommer, blir barnevernsbarn voksne og selvstendige på dagen når de fyller atten år. Etter at barnevernsloven ble styrket i 2009, kan heller ikke barnevernet gi slipp på sine klienter på myndighetsdagen sånn uten videre. Tidligere var det slik at ungdommer som samtykket kunne få tiltak forlenget inntil to år etter at de var myndige, men da måtte det begrunnes hvorfor tiltaket skulle forlenges. Nå kan ikke barnevernet avslutte tiltak for 18-åringer uten å begrunne hvorfor det ikke forlenges. Ungdom som takker nei til ettervern når de fyller 18, skal dessuten alltid kontaktes igjen etter et år, og de kan få hjelp fra barnevernet helt til de fyller 23. Lykkes bedre med ettervern Likevel er det fortsatt langt færre barnevernsklienter 16

17 Ettervern Kristine Sjønøst Birgitte Døvig-Dorp Silke Wrede over 18 enn under. Tall fra 2010 viser at det var halv parten så mange 19-åringer som 18-åringer under barnevernsverntiltak. For hvert år etter fylte 18 halveres antall klienter, slik at det for 22-åringene bare er en forsvinnende liten andel igjen. Samtidig viser forskningen at tidligere barnevernsbarn har større risiko for å bli arbeidsløse og sosialklienter enn andre unge. De har også lavere utdanning og høyere dødelighet. Et godt ettervern innenfor barnevernet bedrer ungdommenes mulig heter til å klare seg i voksenlivet, slår både norsk og internasjonal forskning fast. Skrur igjen krana Når vi vet hvor viktig ettervern er for at de unge skal klare seg i voksenlivet, er det bekymringsfullt at det er så lite brukt, sier Lars B. Kristofersen. Han er forsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) og har fulgt utviklingen i ettervernet gjennom en årrekke. Kristofersen er overrasket over at lovendringen i 2009 ikke har ført til større endringer. Blant 18-åringene har andelen som fortsetter med tiltak økt litt, men det er veldig liten endring for de over 19. Selv om det skal være frivillig å motta hjelp fra barnevernet etter at man har blitt myndig, er det viktig at kommunene jobber med å motivere de unge. For mange kommuner er det nok et økonomisk argument for å skru igjen kranen når klienten fyller 18. Men når man har satset mye penger og arbeid på disse ungdommene, virker det lite gjennomtenkt å Monica Aaserud avslutte hjelpen når de kanskje trenger den som mest, mener Kristofersen. Psykiske problemer I Larvik kommune i Vestfold deler de forskerens opp fatning. Her har ettervern stått høyt på prioriterings lista i mange år også før lovendringen kom i På begynnelsen av 2000-tallet la vi merke at det skjedde noe med barnevernsbarna når de fylte 18. Veldig mange av dem fikk psykiske problemer, og vi fikk en oppblomstring av psykiatriske diagnoser, forteller leder for ettervernteamet i Larvik, Monica Aaserud. Da forsto vi at vi måtte gjøre noe med overgangen fra barnevernstiltak til voksenliv. Noen av disse ungdommene har jo ingen å spille på. Foreldrene er kanskje ikke til stede i livet deres i det hele tatt, og når fosterforeldrene ikke lenger får betalt for å stille opp for dem og barnevernskonsulenten forsvinner, blir det ingen igjen. Følges opp tett I dag er det veldig få barnevernsklienter i Larvik kommune som vinker farvel til hjelpetiltakene den dagen de fyller 18 år. Både i år og i fjor har alle de som har bodd i fosterhjem eller institusjon takket ja til ettervern etter at de ble myndige. Vi har nesten ingen ungdommer som takker nei til ettervern, forteller Birgitte Døvig-Dorp. Alle barnevernsbarna i kommunen får et tilbud om ettervern når de fyller 18, og innholdet i tiltakene < ETTERVERN I LARVIK Kommunen skriver kontrakt med ungdommene om individuelt tilpassede tiltak sørger for tett kontakt med saksbehandler/miljøterapeut gir økonomisk støtte til etablering, egen bolig og utdanning gir tilbud om fortsatt fosterhjem så lenge det er behov krever at ungdommen har et dagtilbud og er eller jobber mot å bli rusfri. 17

18 Loven om barnevernstjenester Paragraf 1-3: Når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak som er omhandlet i denne lov inntil barnet har fylt 23 år. ( ) Opphør av tiltak ved fylte 18 år og avslag på søknad om tiltak etter fylte 18 år skal regnes som enkeltvedtak og skal begrunnes ut fra hensynet til barnets beste. (Lov av 1. juli 2009) er ungdommene selv med på å utforme. I dag har Døvig-Dorp og de to kollegaene hennes i ettervernteamet til sammen 50 klienter mellom 18 og 23 år, som får hjelp på ulike nivåer. Noen fortsetter å bo i fosterhjem, noen får hjelp til å klare seg selv i hybel og noen trenger bare råd givning for å komme i gang med utdanning eller arbeid. Alle tiltakene er frivillige, men kommunen stiller krav om at klientene skal være rusfrie (eller ta imot hjelp for å bli det), holde seg unna kriminalitet og ha et dagtilbud i form av jobb eller skole. Alle som av en eller annen grunn avslutter tiltak, blir kontaktet igjen året etter. De ettervernsklientene som bor for seg selv, følges tettere opp enn de barnevernsbarna som er under 18 år, forteller saksbehandler og miljøterapeut Kristine Sjønøst. Noen av ungdommene snakker jeg med hver dag, og noen en gang i uka, forteller hun. Sjønøst har ansvar for mange unge flyktninger og har fått erfare at bare det å klare hverdagen i egen bolig, å holde det rent og ryddig, lese av strømmen og betale regninger, kan være en utfordring for mange. Ikke sosialklienter Målet vårt er å gjøre oss selv overflødige den dagen ungdommene fyller 23. At de skal klare seg selv, uten hjelp fra verken barnevern eller sosialtjenesten, sier ettervernskonsulent Silke Wrede. For en presset kommuneøkonomi kan det sikkert være fristende å la Nav overta det økonomiske ansvaret for noen av ungdommene den dagen de fyller 18, men det vil ettervernsteamet for all del unngå. Våre ettervernsungdommer skal ikke bli sosialklienter. Det er jo fryktelig dårlig ressursbruk å la de som klarer seg godt med vår hjelp begynne helt på nytt hos Nav. Da vil vi heller følge dem helt fram til de klarer å ta ansvar for seg selv, sier Monica Aaserud, som er like stolt hver gang en av «hennes» ungdommer blir ferdige med en utdannelse og får seg en jobb. Det var først da jeg begynte å jobbe med ettervern jeg følte det var meningsfylt å jobbe innen barnevernet, sier hun. Skal klare seg selv: Vårt mål er å gjøre oss selv overflødige, sier ettervernsteamet i Larvik kommune. F.v. Kristine Sjønøst, Silke Wrede, Birgitte Døvig- Dorp og Monica Aaserud. 18

19 Per Unge år i barneverntiltak hvert av årene Ettervern 16 år 17 år 18 år 19 å Å Per 1000 unge år 17 år 18 år 19 år 20 år 21 år 22 år År Ikke for sent å snu 2005 Barnevernsloven gir ungdom som har takket nei til ettervern, 2006 rett til å angre. Når som helst før de fyller 23 år kan de komme tilbake og si at de ønsker tiltak likevel. Bydel Søndre Nordstrand i Oslo, som 2007 har forholdsvis mange barnevernsklienter, opplever flere ganger i året at ungdom 2008som først har takket nei til ettervern, ringer og vil ha hjelp likevel. Når vi avslutter tiltak for ungdom under 23 år, 2009 er vi nøye med å skrive i vedtakene at de når som helst kan ta kontakt med oss 2010 hvis de trenger hjelp, sier barne vernsleder Linda Nymann. Hun presiserer like vel at det bare er en veldig liten andel av 18-åringer som takker nei til ettervern. Vi er kontinuitetspersoner for disse ungdommene. Mange av dem har bodd på institusjoner og vært under barnevernets omsorg. De har rett til å få oppfølging fra dem som har hatt den daglige omsorgen, på samme måte som andre ungdommer får fra sine foreldre etter at de har flyttet hjemmefra, sier Nymann. Hun forteller at tiltakene bare avsluttes dersom ung dommen selv ønsker det, eller at det vurderes mer hensikts messig med hjelp fra instanser som Nav, psykiatrien eller kriminalomsorgen. Ifølge barnevernsloven skal kommunen ta kontakt med ungdommene ett år etter at de har avsluttet barne vernstiltak for å høre hvordan det går med dem og gi de som er under 23 år mulighet til å komme tilbake. Dette er vanskelig å praktisere, mener Nymann. Vi har ganske mange ungdommer på ettervern, og mange flytter og bytter telefonnummer. Så foreløpig klarer vi bare å fange opp dem som tar kontakt selv når de angrer og ønsker hjelp likevel. Jeg kan godt tenke meg at det er noen ungdommer der ute som kunne trenge hjelp, men som ikke tar kontakt fordi de ikke vet at de kan, sier barnevernslederen. Ber kommunene skjerpe seg Statistikken viser tydelig at det er mange unge som burde hatt ettervern, men som ikke får det, mener statssekretær Henriette Westhrin i Barne-, likestillings- og inklu derings departementet. Før sommeren sendte departementet ut et rundskriv til alle kommuner og fylkesmenn som presi serte hva den nye barnevernsloven inne bærer når det gjelder ettervern. Westhrin håper rundskrivet fører til at flere unge får det ettervernet de har krav på. Dette må ikke være noen salderingspost i kommunebudsjettene. Ettervern er en lovpålagt tjeneste på linje med alle andre, selv om det er basert på frivillighet fra den unges side, sier Westhrin. Hun oppfordrer fylkesmennene rundt i landet til å føre bedre tilsyn med denne delen av barneverns tjenesten, og sier at unge som mener de ikke får den hjelpen de har krav på, bør klage til fylkesmannen. Det er veldig få 19-åringer ellers i samfunnet som ikke får tett oppfølging av sine foreldre, og ungdom som har vært i barnevernet trenger kanskje enda tettere oppfølging enn andre, sier hun. 19

20 De som tar barna Å vinne familiens tillit er nøkkelen til gode resultater når barnevernet jobber med flerkulturelle familier. Tekst: Ellenor Mathisen Foto: Erik Sundt På somalisk betyr barnevern «de som tar barna.» Somaliske foreldre frykter derfor barnevernet, og trenger ekstra mye informasjon for å kunne stole på dem som jobber i etaten. Det er svært viktig for oss at familiene forstår at vi holder ord. Når vi ønsker å sette inn tiltak, må dette derfor være noe foreldrene har sagt seg enig i, sier seniorkonsulent i barnevernstjenesten i bydel Gamle Oslo, Signe Aarsæther. Hun forteller at det går mange rykter i innvandrer 20

21 Flerkulturelt barnevern miljøer om hvordan barnevernet jobber, noe som ofte fører til at det kan ta lang tid å få etablert gode relasjoner til de ulike familiene. Vi vurderer hver enkelt familie, men metodene er ikke så veldig ulike måten vi jobber med etnisk norske familier. Det er fordi bekymringene stort sett er de samme, påpeker hun. Aarsæther forteller at de har god erfaring med å bruke miljøarbeidere når det gjelder ungdom med problemer. Ungdom er ofte skeptiske til eldre personer, og for denne gruppa har vi en pool av miljøarbeidere mellom 20 og 30 år med for eksempel muslimsk bakgrunn. Det er lettere å skape gode relasjoner mellom ungdom og yngre miljøarbeidere. De går på kino, bowler og gjør andre fritidsaktiviteter sammen. Etter tre måneder evalueres tiltaket for å se om det skaper en endring hos vedkommende. Men vår erfaring er at det kan ta lang tid før en slik endring skjer, sier hun. Aarsæther påpeker at enkelte ungdommer trenger mer hjelp enn andre, og da kan miljøarbeideren passe på at vedkommende kommer seg på skolen, gjør lekser o.l. For mange foreldre er det uvant at det forventes at de skal engasjere seg i hva som foregår på skolen. I kulturen de kommer fra, sender man barna på skolen, men følger ikke med på hva som foregår der. Det er ikke ansett som deres ansvar. Ressursgrupper I bydel Gamle Oslo har de blant annet en somalisk kvinnegruppe som består av voksne damer. Denne gruppen er ikke organisert gjennom bydelen, men er ressurspersoner innen det somaliske miljøet som har sett et behov for å kunne hjelpe og støtte andre somaliere. Kvinnene har god kunnskap om det norske samfunnet, samtidig som de har innpass i dette miljøet. De gir råd og veiledning i de ulike sakene og kan ta opp aktuelle temaer. Vi får dermed bedre kjennskap til problemstillinger familiene har. Gruppen fungerer også som brobyggere og kultur formidlere, forteller hun. En annen gruppe som barnevernet i bydelen jobber mye med, er romfolket. Også her kan barneverns tjenesten bruke ressurspersoner fra miljøene som et bindeledd mellom etaten og familiene. Dette er noe vi må bli mye flinkere til fordi slike ressurspersoner er en nøkkel inn i mer lukkede miljøer, sier Aarsæther. Vel 65 prosent av henvendelsene gjelder barn med innvandrerbakgrunn. Miljøarbeidere Bydel Gamle Oslo har flest familier med flerkulturell bakgrunn. Vel 65 prosent av henvendelsene gjelder barn med innvandrerbakgrunn, mens de som har tiltak i regi av barnevernstjenesten utgjør ca. 60 prosent. Dette dreier seg om hjelpetiltak og omsorgstiltak. Familieråd Linda Sørensen er barnevernskonsulent, og forteller at familieråd er en metode som passer godt for flerkulturelle familier. Da samler man hele familien for å få løst et problem. Barnevernet er med i starten, og sørger for at alle får samme informasjon. Deretter møtes familien for å drøfte hvordan problemet kan løses. < 21