Innholdsfortegnelse. Arbeidsgruppens sammensetning. Mandatet

Transkript

1

2 Innholdsfortegnelse Arbeidsgruppens sammensetning... 1 Mandatet... 1 Vestlundveien ungdomssenter... 2 Metoder som er anvendt i undersøkelsen... 2 Informantene... 3 Faglig bemanning... 3 Om rettighetsforskriften generelt... 4 Omfanget av tvangsbruk i forhold til sammenlignbare institusjoner... 6 Kunnskapsgrunnlag og behandlingsmodell... 7 Institusjonens miljøterapeutiske praksis... 8 Brukermedvirkning Hvordan barneverntjenesten opplever samarbeidet og tilbudet til ungdommen Konklusjon Arbeidsgruppens sammensetning Denne undersøkelsen er foretatt av en arbeidsgruppe nedsatt av Bufdir. Gruppen har bestått av Tore Riedl, advokat, Synne Engh-Hellesvik, psykologspesialist, RBUP øst og sør, Mari Bræin, psykologspesialist, RVTS øst og Magne Kronborg, spesialkonsulent, Oslo kommune og leder for gruppen. Mandatet Mandatet for undersøkelsen er utarbeidet av Bufdir. Dette ble delt med gruppen Gruppens overordnede oppgave har vært å undersøke om praksisen og den faglige driften ved Vestlundveien ungdomssenter er forsvarlig. Det er også nærmere spesifisert i mandatet at man i denne undersøkelsen skal avklare om institusjonen har nødvendige rutiner for brukermedvirkning, om institusjonens ansatte har nødvendig opplæring i Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i 1

3 barneverninstitusjon, hvordan omfanget av tvangsbruk er i forhold til sammenlignbare institusjoner samt kjennetegn ved institusjonens miljøterapeutiske praksis. Vestlundveien ungdomssenter Vestlundveien ungdomssenter er kvalitetssikret for en målgruppe i alderen år med alvorlige atferdsvansker og høy risiko for videre negativ utvikling (Atferd høy). Behandlingstid er 6-9 måneder. Metoder som er anvendt i undersøkelsen Denne undersøkelsen er gjennomført på bakgrunn av dokumentasjon som er innsendt fra institusjonen og intervjuer gjennomført med ansatte og nåværende ledere. Gruppen har mottatt institusjonsplan med flere vedlegg, rapport fra kvalitetsoppfølging av statlig barneverninstitusjon fra 2017 og rapport etter tilsyn fra Fylkesmannen i Hordaland datert Intervjuene har hatt to ulike perspektiver. Den ene delen har omhandlet drøfting av problemstillinger knyttet til Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon (rettighetsforskriften). Den andre delen har vært intervjuer for å klargjøre kunnskapsgrunnlaget for, og praktisering av omsorg og behandling ved institusjonen (miljøterapeutisk praksis). Gruppen har valgt å tilnærme seg disse spørsmålene både gjennom analyse av institusjonens dokumentgrunnlag, men også kvalitativt gjennom dybdeintervju av ansatte og ledelse ved institusjonen. Gruppen har utarbeidet intervjuguider som er benyttet i undersøkelsen. En guide med spørsmål som er utarbeidet for å skaffe oversikt over hvordan de ansatte beskriver og anvender den miljøterapeutiske arbeidsmodellen ved institusjonen, og en guide med spørsmål som er utarbeidet for å skaffe oversikt over hvordan de ansatte forstår og anvender rettighetsforskriften. Det har også vært en målsetting for gruppen å forstå hvordan personalet opplever sammenhengen mellom den miljøterapeutiske arbeidsmodellen og reguleringen av rettigheter, og adgang til innskrenking av frihet/bruk av tvang i rettighetsforskriften. Intervjuene har vært lagt opp bredere og mer omfattende enn det som er vanlig ved de årlige rutinemessige besøkene godkjenningsmyndigheten normalt gjennomfører ved institusjonene. Gruppen delte seg i to ved gjennomføringen av intervjuer. Den ene besto av teamets to psykologspesialister. Den andre besto av teamets jurist og teamets leder. Gruppen har vært på befaring ved Vestlundveien ungdomssenter Intervjuene er gjennomført henholdsvis 28.05, 13.06, og Med unntak av første dato, har intervjuene de andre dagene vært gjennomført i lokalene til Bufetat region vest. Tema for intervjuene har vært opplæring i og kunnskap om rettighetsforskriften, forståelse og utøvelse av institusjonens omsorgsansvar, forståelse og utøvelse av faste strukturer herunder husordensregler, samt forståelse og utøvelse av tvang. 2

4 Alle som er ansatt i turnus ved institusjonen, enten i faste stillinger eller i vikariater, er intervjuet i to runder, med unntak av ett sykdomsforfall og to sykdomsforfall Tidligere enhetsleder, konstituert enhetsleder og fungerende avdelingsleder ble intervjuet Avdelingsleder, fungerende avdelingsleder, fungerende enhetsleder og ekstern psykolog som har avtale med institusjonen ble intervjuet Det er innhentet tall fra BIRK på antall tvangsprotokoller de siste to årene fra institusjonen og fra sammenlignbare institusjoner. Det er sendt ut et spørreskjema med ulike spørsmål til barneverntjenestene til de tre siste ungdommene som har vært plassert ved Vestlundveien ungdomssenter. Spørsmålene omhandler hvordan de har opplevd samarbeidet med institusjonen, og hvordan de oppfatter det faglige tilbudet til ungdommene som har vært plassert. Informantene Det ble gjennomført intervjuer av 12 miljøterapeuter ved Vestlundveien ungdomssenter i tillegg til ledere og ekstern psykolog. 6 ansatte opplyste å ha relevant utdanning på høyskolenivå. Gjennomgående for disse var at de hadde vært ansatt relativt kort tid ved institusjonen, mellom 3 og 8 måneder med unntak av en som hadde vært ansatt i flere år. De øvrige ansatte var ufaglærte og hadde gjennomgående lengere ansettelsesforhold bak seg ved institusjonen, fra litt over 1 år til 5 år. Gruppen merker seg at det med dagens personellsammensetning er en lav andel av fagutdannet personell med erfaring fra arbeid i institusjon med målgruppe Atferd høy, eller som er kontinuitetsbærere i personalgruppa. Faglig bemanning I en rapport fra kvalitetsoppfølging av statlig barneverninstitusjon datert vurderer statlig regional myndighet ved regiondirektøren at Vestlundveien ungdomssenter innfrir kravene i kvalitets- og internkontrollforskriften under forutsetning av at andel sosialfaglig utdannede miljøterapeuter økes. I rapporten skriver regional myndighet at bemanningen ikke fyller kravene til 50 % andel av ansatte med godkjent sosialfaglig utdanning. På bakgrunn av de opplysninger som er gitt i den innsendte dokumentasjonen i forbindelse med denne undersøkelsen, oppfyller institusjonen nå kravet om 50 % andel med godkjent formalkompetanse. Selv om myndighetskravet nå er oppfylt ved Vestlundveien, har direktoratet i sitt framlegg til presisering av kvalitetskrav til institusjoner med målgruppe alvorlige atferdsvansker, sagt at minimumskravet bør være 60 % fagutdannede miljøterapeuter. Arbeidet med denne målgruppen stiller store krav til personalet sin kompetanse, og underbygger behovet for betydelig real- og formalkompetanse. 3

5 Vestlundveien ledes nå av en konstituert enhets- og avdelingsleder. Avdelingsleder er for tiden sykemeldt og det er ikke avklart hvem som skal lede den videre driften. Det ble igangsatt en prosess for å få på plass seks faste stillinger, men dette ble stoppet grunnet omstillinger. Personalgruppen består i hovedsak av vikarer og midlertidig ansatte. Det har vært et høyt sykefravær blant de faste ansatte. Flere ansatte beskriver en situasjon med flytting av ansatte mellom enheter, også den siste tiden. Vårt inntrykk er at avdelingen nå hverken har en stabil ledelse eller ansattgruppe. Det har vært konflikter i avdelingen over tid, primært mellom deler av ansattgruppen og institusjonens ledelse. Noen av de ansatte har støttet leder, andre har forsøkt å holde seg nøytrale. Sykmeldt avdelingsleder er del av denne konflikten, og har private relasjoner til enkelte ansatte som andre ansatte reagerer på. Med ett unntak beskriver alle de ansatte at det i dag er splittelse i personalgruppen. Noen ansatte opplever at det ikke er rom fra ledelsen for faglig diskusjon, andre opplever at det ikke er rom for faglig diskusjon på grunn av kollegaer. Flere beskriver mye negativitet på uformelle arenaer som påvirker arbeidsmiljøet på en svært uheldig måte. Flere utrykker at de ikke kan stole på sine kollegaer grunnet mistanke om at noen snakker med media. Vårt inntrykk er at det er en uløst gammel konflikt i deler av personalgruppen som påvirker arbeidsmiljøet negativt i dag, og påfører nyansatte vanskelige dilemmaer. Forholdene i personalgruppa og utryggheten rundt hvem som snakker med media beskrives som mer belastende enn selve medieomtalen. Den ensidige medieomtalen (preget av en fraksjon) oppleves også belastende både på jobb og privat De ansatte mener det nå er behov for stabilitet i ledelse og personalgruppe, og en felles beslutning eller prosess for å legge historien bak seg. De mener de har behov for felles plattform både for fag og arbeidsmiljø: bli enige om hvordan de vil ha det og hvordan det er greit å oppføre seg på jobb. Med få unntak sier de ansatte at de tror de kan jobbe videre med alle sine kollegaer forutsatt en god prosess. Vår vurdering er at avdelingen slik den fremstår i dag hverken har nødvendig stabilitet i personalgruppen eller tilstrekkelig arbeidsmiljø for forsvarlig drift. Om rettighetsforskriften generelt Ingen av informantene opplyste at de hadde mottatt systematisert opplæring eller kurs om rettighetsforskriften etter ansettelse ved institusjonen. Inntrykket er at kunnskap om regelverket blir tilegnet enten gjennom kollegial dialog eller ved at de ansatte selv forsøker å finne ut av rettslige spørsmål ved å lese i forskriften. Alle oppgir at rettighetsforskriften er tilgjengelig på vaktrom/kontor. Teamet merker seg spesielt at flere informanter oppgir at en av de ansatte, som er ufaglært, har hatt som en av sine arbeidsoppgaver å lære opp nyansatte i rettighetsforskriften. Den ufaglærte bekreftet også dette selv i intervjuet. Flertallet av informantene mener at de har en god praksis for diskusjoner seg i mellom dersom det oppstår utfordrende spørsmål knyttet til rettighetsforskriften. Gjennomgående for disse informantene er at de har vært ansatt i relativt kort tid, i en situasjon der det kun har vært en eller to beboere ved institusjonen. Et mindretall av informantene, som utgjør den delen av personalgruppa som har vært ansatt i flere år ved 4

6 institusjonen, oppgir at de opplever at det ikke er rom for å drøfte faglige spørsmål knyttet til rettighetsforskriften i personalgruppen, men at de har instruks om at alle slike spørsmål skal rettes til institusjonens leder. Omsorgsansvaret De aller fleste av informantene frembyr gode refleksjoner rundt det omsorgsansvaret personalet utøver overfor beboere ved institusjonen. De fleste opplever at det er forskjell mellom dette omsorgsansvaret og det ansvaret foreldre har for barn som bor i sitt hjem. Mange trekker frem rettighetsforskriften som den vesentlige forskjellen, men det er ulike oppfatninger av om dette innebærer at man kan sette andre typer-, mer- eller mindre grenser for beboerne enn foreldre kan gjøre i et ordinært hjem. Noen mener personalet på institusjon kan gå lengere enn foreldrene, mens andre mener det motsatte. Det er gjennomgående for hele personalgruppen at man i liten grad ser på de spørsmålene som avledes av utøvelse av omsorgsansvaret som juridiske. Ingen av informantene synes å ha tilstrekkelig kunnskap om at omsorgsansvaret utgjør en direkte rettslig innskrenkning av beboernes frihet under institusjonsoppholdet. Mange av informantene har en tendens til å blande sammen begrensinger som omsorgsansvaret gir anledning til (mindre inngripende tiltak/grensesetting), med de situasjonene det etter rettighetsforskriften kan treffes vedtak om bruk av tvang. Flere informanter blander også saksbehandlingsreglene for mer inngripende tiltak inn (der leder har vedtakskompetanse). Disse funnene etterlater et samlet inntrykk av at terskelen for å begrense beboernes frihet under omsorgsansvaret er høy ved institusjonen, samt at man dermed i praksis har en lavere grad av begrensning av beboerens frihet under omsorgsansvaret enn det man normalt ville forvente ved institusjoner med målgruppe Atferd høy. Flere informanter peker selv på dette, og uttrykker frustrasjon knyttet til fenomenet. Dersom leder skal involveres i de fleste spørsmål knyttet til utøvelse av omsorgsansvaret vil dette også gi lang latenstid i situasjoner der grensesetting bør fremstå mer intuitivt. Teamet finner dessuten lav grad av konsensus blant informantene om hvordan man ville løse praktiske caser som ble presentert i intervjuet. Inntrykket er at beboerne vil kunne oppleve stor variasjon i hvordan omsorgsansvaret utøves innad i personalgruppen. De informantene som har vært ansatt ved institusjonen over flere år uttrykker at de opplever at det er et klart misforhold mellom den miljøterapeutiske arbeidsmodellen de er pålagt å følge, og det å sette begrensninger i beboernes frihet under omsorgsansvaret. Hensynet til trygghet og trivsel Teamet finner noe tilsvarende funn hva gjelder begrensninger i beboernes frihet av hensyn til trygghet og trivsel ved institusjonen. Ingen av informantene synes å ha tilstrekkelig kunnskap om at hensynet til trygghet og trivsel utgjør en direkte rettslig innskrenkning av beboernes frihet under institusjonsoppholdet. Det synes å være fravær av en felles struktur som gjelder for alle beboerne ved institusjonen, for eksempel felles normer for atferd og telefonbruk i fellesmiljø, bruk av internett på natten, besøkstider osv. Ingen av informantene oppgir at det eksisterer felles regler eller normer om hvilke forventninger man har til beboernes atferd i fellesmiljøet ved institusjonen. Det er 5

7 vanskelig å få oversikt over hvordan slike regler eller normer eventuelt vil bli etterlevet eller håndhevet av personalet ved institusjonen. Fravær av felles regler/normer og lav grad av konsensus rundt håndhevelse av slike regler/normer, etterlater ett inntrykk av at terskelen for å begrense beboernes frihet av hensyn til trivsel og trygghet er høy ved institusjonen, samt at man har en lavere grad av begrensning av beboernes frihet av hensyn til trygghet og trivsel enn det man normalt ville forvente ved institusjoner med målgruppe Atferd høy. De informantene som har vært ansatt ved institusjonen over flere år uttrykker at de opplever at det er et klart misforhold mellom den miljøterapeutiske arbeidsmodellen de er pålagt å følge, og det å sette begrensninger i beboernes frihet av hensyn til trygghet og trivsel. Beslutninger der leder har vedtakskompetanse De informantene som har vært ansatt under ett år (50 %) har i liten grad erfaring fra situasjoner der det er brukt mer inngripende tiltak, og hvor institusjonens leder har vedtakskompetanse. De informantene som har vært ansatt ved institusjonen i flere år har mer erfaring. De fleste kjenner til de formelle rutinene knyttet til slike beslutninger. De informantene som har vært ansatt ved institusjonen over flere år, uttrykker at de opplever at det er et klart misforhold mellom den miljøterapeutiske arbeidsmodellen de er pålagt å følge, og det å sette begrensninger i beboernes frihet gjennom mer inngripende tiltak hvor institusjonens leder har vedtakskompetanse. Som eksempel trakk flere av informantene frem at en beboer ikke ble stoppet da vedkommende raserte kjøkkenet. Funnene etterlater et samlet inntrykk av at terskelen for å begrense beboernes frihet gjennom tiltak der institusjons leder har vedtaksmyndighet er høy ved institusjonen, samt at man dermed i praksis har en lavere grad av begrensning av beboernes frihet gjennom slike beslutninger enn det man normalt ville forvente ved institusjoner med målgruppe Atferd høy. Omfanget av tvangsbruk i forhold til sammenlignbare institusjoner Gruppen har valgt å se på tallene for tvangsbruk fra frem til Dette er utelukkende for å sjekke antallet og ikke hvordan tvangen er gjennomført. Det er mulig å se i skjemaet hvilke paragrafer i rettighetsforskriften som utløser tvangsbruk. Det er i denne perioden registrert to tvangsprotokoller i Vestlundveien. Den en er skrevet i 2016 knyttet til 14 om akutt fare. Den andre er en tvangsprotokoll fra 2018 etter 16 om ransaking. 6

8 Tabellen under viser tall fra institusjoner med samme målgruppe som Vestlundveien. Tabellen viser relativt høye tall for tvangsbruk ved flere av institusjonene. Flere av institusjonene i tabellen har et høyere plantall enn Vestlundveien ungdomssenter, som kan være en faktor som gjør at tallene blir høyere. Tallene viser imidlertid at det er stort sprik mellom antallet vedtak om tvangsbruk fattet ved Vestlundveien og de andre institusjonene med tilsvarende målgruppe «Atferd høy». Kunnskapsgrunnlag og behandlingsmodell I institusjonsplanen beskrives målgruppen til institusjonen som ungdommer med alvorlige atferdsvansker og høy risiko for fortsatt negativ atferd/utvikling dersom de ikke mottar hjelp. Begrensninger i alder er ungdom mellom år. Planen beskriver ett kunnskapsgrunnlag med relevante tilnærminger og behandlingselementer, men det er vanskelig å se hvordan dette er satt sammen i en behandlingsmetode. Det mangler etter vår første vurdering omtale av kunnskapsgrunnlag for risikoatferd som kan medføre avhengighet (rus). Både tidligere og konstituert ledelse informerer om at institusjonsplanen ikke gir et fullverdig bilde av behandlingen slik den er i dag, og at den derfor må revideres. Behandlingen drives hovedsakelig ut fra Traumebevisst omsorg (TBO) og «Mitt Liv» (generelle anbefalinger til institusjoner fra Forandringsfabrikken). Det benyttes fortsatt noen elementer fra adferds teoretiske metoder (positiv forsterkning og analysemetode) og familie og nettverksarbeid, men øvrig kunnskapsgrunnlag beskrevet i institusjonsplanen har blitt redusert de siste årene. Hvordan dette praktiseres i avdelingen er definert av avdelingsleder og ekstern psykolog. Sammen har de forsøkt å utvikle en modell for institusjonen med elementer fra de ulike tilnærmingene som omtales i institusjonsplanen. I tillegg henter de inn annen kompetanse ved behov, slik som på rus, selvskading og seksuell skadelig atferd. De beskriver en behandlingsmodell basert på TBO der grunnpilarene trygghet, relasjon og affektregulering har gitt føringer. I tillegg har de forsøkt å følge rådene fra «Mitt liv» og ett av målene har vært minst mulig felles regler og at behandlingen tilpasses den enkelte. Ungdommen har selv valgt sin «særperson» med mål om å optimalisere trygghet. Både tidligere leder og veiledende psykolog kan forklare traumeperspektivet på en god måte. Det kan imidlertid virke som om mye av behandlingen har blitt lagt opp ut i fra den relasjonen som ungdommen utviklet til de ansatte. Regler og rutiner bestemmes i hovedsak sammen med ungdommen, etter at relasjon til miljøterapeutene er etablert. På den ene siden er det hensiktsmessig å forhandle og bli enige med beboerne om 7

9 hensiktsmessige regler, men på den andre siden kan ungdom med alvorlige atferdsvansker få manglende begrensninger som kan forhindre risikoatferd i en sårbar periode. For å optimalisere trygghet er forutsigbarhet, struktur og tydelige voksne en forutsetning. Lederne erkjenner dilemmaer som institusjonen har stått i slik som det å forstå smerteuttrykk versus det å ivareta sikkerhet. De har tatt i bruk et «risikoskjema» for å prøve å jobbe mer systematisk i forhold til risikovurderinger. Leder og psykolog formidler at det har vært et krevende arbeid, både i forhold til ungdommen, men også når det gjelder motstand hos medarbeidere. Tidligere avdelingsleder har vært tett på behandlingen, og skrevet behandlingsplaner for mange av ungdommene. Hun beskriver stort arbeidspress og manglende ressurser. De ansatte trekker frem TBO som behandlingsmodell eller intendert behandlingsmodell. I varierende grad supplerer de dette med andre elementer som risikovurdering, analyse, familie og nettverksarbeid. Noen velger å beskrive tidligere behandlingsmodell men omtaler denne, og felles rammer, som borte.. Alle er begeistret for TBO/handlekraft og mener det skal være grunnleggende i videre drift. Det er imidlertid uenighet om hvorvidt det er TBO som har vært praktisert, hvorvidt TBO er en behandlingsmodell eller en forståelsesramme (supplement til behandlingsmodell), og hvorvidt behandlingen som praktiseres er egnet for atferd høy. De ansatte har vansker med å beskrive metoden i praksis; mange svarer «relasjon, samregulering og emosjonsregulering» på spørsmål knyttet til hva som fører til endring. Flertallet opplever handlingsrommet som for stort (eller utydelig) og i praksis for mye opp til den enkelte. Flere etterlyser opplæring, konkretisering og felles tilnærming spesielt ved risikoatferd og i risikosituasjoner. Ingen ansatte viser til atferdsterapeutiske virkemidler i dagens drift (belønningssystemer omtales i fortid). Arbeidsformene fra «Mitt liv» blir av flere beskrevet som overlappende med TBO. Institusjonens miljøterapeutiske praksis Mange ansatte hadde problemer med å forklare hvordan de faktisk jobbet, men fremhevet betydningen av relasjon, det «å se bak atferd» og individuell tilpassing. Vår samlede forståelse fra intervju med ansatte og ledere er at all risikoatferd forstås som smerteutrykk (inkludert rus og selvskading), og møtes på samme måte. Ansatte med etablert relasjon har samtaler med ungdom hvor de blant annet utforsker og etablere felles forståelse for årsaken til smerteutrykket. Sammen leter de etter alternativ håndtering, og gjør risikoanalyser for å hjelpe ungdommen å selv håndtere risikosituasjoner bedre. Dette beskrives som tidkrevende, vanskelig å stå i fordi mer risikoatferd må tåles, men virksomt (leder og ansatte legger egen erfaring til grunn for denne konklusjonen). Ansatte etablerer trygg relasjon med ungdommen (vi oppfatter at dette er definert av ungdommen selv) før individuelt tilpassede regler og rutiner iverksettes (noen ansatte mener dette ikke iverksettes). Grenser settes individuelt innenfor en ramme (denne var mange veldig uklare på) og kan være avhengig av hvilken ansatt ungdommen selv velger (eksempler er røyk/snus eller leggetid). Flere ansatte forteller at avdelingen har 8

10 vurdert at de ikke kan skru av internett selv om ungdom bruker dette til å spille om natten. Noen ansatte problematiserer at ungdom kan komme til å velge sine favoritter blant de voksne av andre årsaker enn at nettopp disse er best på å skape trygge, voksne rammer for ungdommen. Grensen mellom hva som er privat og profesjonell for de ansatte selv fremstår ut fra beskrivelsene som individualisert, og begrunnes av de ansatte selv med ungdommens behov for trygghet (her viser flere til «Mitt liv»). Ansatte har mange eksempler på at de går langt i å møte det ungdommen selv beskriver som sitt behov (ett eksempel er ombygging). Noe er materielle goder eller aktiviteter som brukes slik at det kan oppfattes som forsøk på å unngå konflikt eller å «kjøpe» samarbeid med ungdom (belønning i forkant). Vår vurdering er at mange av eksemplene vi får, ikke kan begrunnes verken fra atferdsteoretiske eller traumeteoretiske modeller. Vi får også eksempler (fra ansatte i alle «fraksjoner») på praksis som ikke er faglig eller sikkerhetsmessig forsvarlig. Det er viktig for oss å fremheve at de fleste ansatte også beskriver eksempler på at avdelingen har fått til mye bra, og at de har fått mye positiv oppmerksomhet på måten de har jobbet på fra ledelse, samarbeidsparter og tilsyn. De ansatte fikk presentert en videosnutt med situasjon som kunne eskalere. De beskrev svært likt (de fleste tilnærmet identisk) hvordan de ville håndtert situasjonen i praksis. De aller fleste viste god evne til refleksjon, og alle viste god forståelse for deeskallering i praksis. Få av dem vi snakket med hadde fått opplæring i Handlekraft, men flere hadde lest om tilnærmingen. Så godt som alle savnet en tydelig og felles faglig plattform, en konkretisert behandlingsmodell, felles rutiner på avdelingen og flere verktøy. Kun en ansatt mener på dette tidspunktet at dagens modell og kompetanse er tilstrekkelig for målgruppen. Mange mener det er nødvendig med større kompetanse på rus, selvskading, vold og seksuell skadelig atferd. Avdelingen har hatt fagdager og samarbeid med relevante instanser, men opplever ikke at dette dekker behovet. Flere understreker at stabil personalgruppe er en forutsetning for å kunne lykkes. Avdelingsleder har hatt veiledning med psykolog, og har selv veiledet personalgruppen faglig. Flere av de nyere ansatte har opplevd dette svært positivt, men for lite tilgjengelig den siste perioden (fravær eller ønske om å ikke være ekstra belastning). Noen trekker frem behovet for systematisk veiledning, spesielt etter alvorlige hendelser. Ansatte har fått faglig ansvar (både knyttet til veiledning, opplæring og tema), disse oppgavene har også vært gitt til midlertidig ansatte, ufaglærte og ansatte uten betydelig institusjonserfaring fremfor ansatte som i utgangspunktet skulle hatt bedre forutsetninger. Her er det imidlertid viktig å påpeke at det har foreligget en uløst konflikt i avdelingen som har vært hensyntatt. Flere beskriver saken med «glassjenta» som et viktig bakteppe for avdelingens valg av tilnærming og utvikling. De har opplevd tydelige føringer både fra Bufdir og Bufetat på TBO og brukermedvirkning (spesielt «Mitt liv») men beskriver ikke like tydelige føringer på hvordan dette skal gjennomføres i praksis for sin målgruppe. Denne oppgaven har falt på avdelingsleder og ekstern psykolog som sammen har forsøkt å utvikle en modell. Vår oppfatning er at engasjement for en faglig forståelsesramme, og for utsatt ungdom ligger bak utarbeidelsen. Avdelingen har fått mye skryt for dette arbeidet fra ledelse, fagmiljøer og fylkesmann. Ledere og ansatte beskriver i våre samtaler mye bra arbeid, og at de har vært en «stjerneinstitusjon» som har blitt heiet 9

11 frem. Noen ansatte er kritiske til deler av hvordan avdelingen har blitt fremstilt utad. Vi får dessverre også beskrevet mye uheldig rundt implementering og praktisk utøvelse. Avdelingen gir tilbud til en gruppe ungdom som er svært krevende å jobbe med og hvor det dessverre i noen tilfeller ikke går bra tross betydelig innsats. Problematikken krever kompleks forståelse og omfattende hjelpetiltak. Det er mange faglige dilemmaer og fallgruver i dette arbeidet, eksempelvis mellom unødvendig bruk av tvang og manglende sikkerhetsfokus. Det finnes dessverre flere historiske eksempler (i institusjoner og tiltak) på ren instrumentell forståelse av atferdsmetoder som har ledet galt av sted. Derfor har man de siste årene vektlagt også å forstå bakgrunnen for atferdsvanskene, og i behandlingen bedre møte ungdommen i forhold til behov som ligger bak atferden de viser. Målet har vært å redusere bruk av unødvendig tvang, forebygge nye overgrep i institusjoner og å styrke brukermedvirkning. Handlekraft er ikke, og var aldri intendert å være en behandlingsmetode, men å sikre traumebevisst omsorg og bedre praksis i gjennomføring av eksisterende behandlingsmodeller. Ansatte som formidlet at de trodde at TBO var en behandlingsmetode fremsto som overasket over at traumeperspektivet (Handlekraft/ TBO) er en forståelsesmodell som kan brukes i kombinasjon med behandlingsmodeller, men aldri var utviklet som selvstendig behandlingsmodell. Mange ansatte oppfatter også TBO og «Mitt liv» som overlappende, og beskriver en praksis hvor sensitivitet sidestilles med hva ungdommen sier de har behov for. Avdelingen har i dag et godt grunnlag for TBO og brukermedvirkning, de ansatte fremstår som genuint engasjerte og gode på å inkludere og forstå ungdom. Vi tror de er gode på å deeskalere situasjoner som kan utvikle seg negativt, men vi er usikre på håndtering av situasjoner hvor gode metoder ikke fungerer. De ansatte er (på tvers av «fraksjonene») overaskende faglig enige om TBO, brukermedvirkning og behov for tydeligere rammer og likere praksis. Avdelingen mangler en fullverdig behandlingsmetode tilpasset målgruppen (vi ser imidlertid ikke bort fra at mye av dagens praksis kan fungere med andre målgrupper). Ungdom med alvorlige atferdsvansker har ofte vært utsatt for belastninger som gjør traumeperspektivet nyttig og viktig. Det er likevel viktig å påpeke at det ikke er utfyllende og tilstrekkelig i arbeid med ungdom som har alvorlige atferdsvansker. Vår vurdering er at ungdommens ønsker i stor grad har vært oppfattet som brukermedvirkning og delvis gått på bekostning av faglighet, sikkerhet og god omsorg. Det fremstår som det ikke i tilstrekkelig grad har vært hensyntatt at ungdommen der og da kan ha andre motiver enn trygghet, og trygghet har i stor grad vært definert som at ungdommen selv sier når og hvilke ansatte de er trygge på. Det kan medføre manglende grensesetting og ivaretakelse av sikkerhet. Det ser ut som både behandling og opplevelse av trygghet i for stor grad har vært definert fra individuell relasjon mellom beboer og miljøterapeut. Mange ungdommer i denne gruppen har grunnleggende mistillit til andre (relasjonsskade) og det fører til at relasjoner ofte blir skjøre og ustabile. Selv om målsettingen er å optimalisere relasjonen vil man i perioder jobbe uten, eller med en ustabil relasjon. Da kan forutsigbare rammer, struktur og aktiviteter som bruk av dyr og fysisk aktivitet være viktig (mindre relasjonsbaserte). Både grensesetting og intimitet kan være typiske triggere for ungdom med relasjonsskader. Det gjør grensesetting og oppdragelse spesielt krevende, men det 10

12 betyr ikke at man skal unngå å sette grenser og opprettholde struktur i hverdagen. Vi vurderer det slik at avdelingen trolig har vektlagt den individuelle relasjonen mellom ungdom og voksen på en slik måte at det har gått på bekostning av struktur, tydelig ledelse og forutsigbare rutiner. Det er vår vurdering at behandlingen av risikoatferd for denne målgruppen i dag ikke er forsvarlig i avdelingen. Vi tror imidlertid det er grunnlag for å komme dit. De ansatte mente TBO fint kan kombineres med andre aktuelle metoder tilpasset ungdom med høyrisiko atferd og avhengighetsproblematikk. Både ledere og ansatte var enige om at det er behov for mer systematisk kartlegging, kompetanseheving når det gjelder rus og avhengighetsproblematikk, samt mer systematisk behandlingsevaluering. Brukermedvirkning Forandringsfabrikken beskriver «Mitt liv Barneverninstitusjon» som et samarbeid mellom unge med erfaring fra barnevern og fagfolk fra 22 institusjoner i Norge. Målet er at unge og fagfolk sammen bidrar til å utvikle anbefalinger til barneverninstitusjoner som kjennes mest mulig trygge og nyttige for barn og unge. Vestlundveien beskrives som en motorinstitusjon for «Mitt liv» og har vært tidlig ute i utviklingen av brukermedvirkningen. Alle ansatte fremstår som genuint opptatt av både brukermedvirkning generelt og «Mitt liv» spesielt. Alle uttrykker at brukermedvirkning skal gjennomføres i den grad det er mulig på alle områder av driften. Vårt inntrykk er at institusjonen har innarbeidet gode grunnholdninger til brukermedvirkning og har mye god praksis, men det ser også ut til at praksisutviklingen i noen grad har gått over i privatisering og mangel på felles rammer, som også er en del av forsvarlig omsorg og behandling. Brukermedvirkning er ett av tre viktige bidrag i kunnskapsbasert praksis, hensikten er å sikre at teoretisk og empirisk kunnskap og praksiserfaring tilpasses brukererfaring og behov på en best mulig måte. I samtale med de ansatte får vi flere eksempler på at brukererfaring i form av arbeidsmetoder fra «Mitt liv» (slik de er tolket av avdelingen) og ungdommens egne ønsker har fått forrang, eller har erstattet de andre elementene i kunnskapsbasert praksis. Det fremstår også som om dette ikke, eller i liten grad, er vurdert opp mot målgruppe «atferd høy», og det synes heller ikke i tilstrekkelig grad å være åpnet for refleksjon rundt eventuelle negative effekter (som ikke nødvendigvis betyr at tiltakene ikke skal gjennomføres, men effekten må forstås). Leder har eksempelvis tatt opp på personalmøter at ansatte selv kan velge om de skal være venner med ungdom på sosiale medier. Det har i liten grad vært tema hva det betyr for de som velger å avslå, eller for ungdommen som blir avslått, innenfor forståelsesrammen avdelingen har vært drevet i (unngå all avvisning, se institusjonsplanen) Vår vurdering er at forsvarlig brukermedvirkning vil kreve opprydding i forståelsen av hva det er å praktisere kunnskapsbasert miljøterapi på en balansert måte, og at brukermedvirkning (herunder arbeidsformer fra «Mitt liv») skal supplere fag og praksiskunnskap, her for målgruppen med alvorlige atferdsvansker. 11

13 Hvordan barneverntjenesten opplever samarbeidet og tilbudet til ungdommen Institusjonen skal sikre nødvendig samarbeid med aktuelle barneverntjenester og andre instanser. Tre barneverntjenester har besvart et spørreskjema i forbindelse med undersøkelsen. Det er barneverntjenestene til de tre siste plasserte ungdommene ved institusjonen. De har blitt spurt om deres oppfatning av samarbeidet med institusjonen, og hvordan barneverntjenesten har opplevd at det miljøterapeutiske arbeidet ved institusjonen har vært tilpasset og tilrettelagt ungdommens individuelle behov. Alle tre barneverntjenestene har deltatt på møter ved institusjonen gjennom ungdommens behandlingsforløp. En av barneverntjenestene skriver at de opplevde at det ble avsatt for liten tid til samarbeidsmøter, og at møtetiden som i utgangspunktet var avtalt ble redusert fordi primærkontakt eller leder ble opptatt med andre viktige oppgaver i den avtalte møtetiden. En annen barneverntjeneste skriver at informasjonen har vært mangelfull. Det ble rapportert om at alt gikk bra, mens ungdommens utfordringer og hvordan man jobbet med dem, ble i liten grad kommunisert. Gjennomgående for besvarelsen er at to av barneverntjenestene er skeptiske til institusjonens miljøterapeutiske tilnærming, mens den siste barneverntjenesten er svært positiv til den faglige tilnærmingen og ungdommens utvikling under oppholdet. De opplever at ungdommens generelle positive utvikling og nåværende fungering viser at Vestlundveien har ivaretatt sitt omsorgsansvar overfor denne ungdommen på en god måte. Når det gjelder samarbeidet mellom institusjonen og barneverntjenestene er motsetningene de samme som nevnt ovenfor. To av barneverntjenestene er mindre fornøyd med samarbeidet, og den tredje er i all hovedsak fornøyd med samarbeidet i den perioden ungdommen har vært plassert. Alle svarer imidlertid at frister ved skriftlig rapporteringer ikke har vært overholdt til enhver tid. I svarene fra barneverntjenestene beskrives episoder fra behandlingen som bekrefter mye av det som har fremkommet gjennom intervjuer av de ansatte. Samtidig er ikke tilbakemeldingene entydig negative. Dette bekrefter bare hvor komplekst det kan være å jobbe med denne utfordrende gruppen ungdommer. Konklusjon I henhold til Forskrift om kvalitet og internkontroll i barneverninstitusjoner 2 skal barneverninstitusjoner ha en definert målgruppe og en formulert målsetting for sin faglige virksomhet. De faglige metoder som anvendes ved institusjonen skal være faglig og etisk forsvarlige, tilpasset institusjonens målgruppe og målsetting, og være forankret i allment anerkjent fagteori. 12

14 Vestlundveien presenterer i sin institusjonsplan at behandlingsmodellen baseres på nyere forskning omkring årsaksfaktorer til atferdsvansker, sosial læringsteori, kognitiv atferdsteori, systemteori og traumebasert omsorg. Dette skal danne grunnlaget for institusjonens forståelse for utvikling og opprettholdelse av atferdsvansker, og for forandring av atferdsvansker. Institusjonen har en målgruppe med alvorlig problematikk som krever en kompleks forståelse og omfattende hjelpetiltak. Det kan virke som om behandlingen i Vestlundveien ikke har tatt høyde for det komplekse tilstandsbildet til ungdommen. «Handlekraft» har blitt brukt som en metode, samtidig som institusjonen i mindre grad har anvendt metoder spesielt tilpasset ungdom med høyrisiko atferd og avhengighetsproblematikk. Det kan synes som det er et stort sprik mellom det som er beskrevet som den faglige forankringen i institusjonsplanen, og det som har vært dagens praksis ved institusjonen. Vi har fått høre om flere eksempler på uheldig praksis (som kan gå ut over sikkerhet både for ansatte og beboere) som ikke kan begrunnes verken fra atferdsteoretiske eller traumeteoretiske modeller. Vår vurdering er derfor at behandlingen for målgruppen i dag ikke er forsvarlig. Vi tror imidlertid det er grunnlag å komme dit gjennom å supplere tilnærmingen med andre aktuelle metoder som er spesielt tilpasset arbeid med ungdom som har høy risikoatferd. I henhold til Forskrift om kvalitet og internkontroll i barneverninstitusjoner 5 skal institusjonen ha en stillingsplan som sikrer forsvarlig drift. Institusjonen skal ha tilsatt personell med tilstrekkelig nivå og bredde i kompetansen sett i forhold til institusjonens målgruppe og målsetting. Arbeidet med denne målgruppen stiller store krav til personalet sin kompetanse, og underbygger behovet for betydelig real- og formalkompetanse. Selv om institusjonen tilfredsstiller myndighetskravet til formalkompetanse er det utstrakt bruk av vikarer og tilkallingsvikarer. Personalsituasjonen har vært preget av høyt sykefravær og store utskiftninger. For tiden ledes institusjonen av en fungerende avdelingsleder og enhetsleder. Det har over tid utviklet seg en konflikt i personalgruppen som gjør at de ikke framstår som enhetlig i hvordan de skal møte den utfordrende målgruppen. Det skaper både utrygghet og usikkerhet for de ansatte. Vår vurdering er at institusjonen slik den fremstår i dag hverken har nødvendig stabilitet i personalgruppen eller tilstrekkelig arbeidsmiljø for forsvarlig drift. Som nevnt tidligere er vår vurdering at forsvarlig brukermedvirkning vil kreve opprydding i forståelsen av hva det er å praktisere kunnskapsbasert miljøterapi på en balansert måte, og at brukermedvirkning (herunder arbeidsformer fra «Mitt liv») skal supplere fag og praksiskunnskap, her for målgruppen med alvorlige atferdsvansker. 13