4 Del IV Bruk av karplantearter som indikatorer

Transkript

1 4 Del IV Bruk av karplantearter som indikatorer 4.1 Prosjekt F Valg av karplantearter som indikatorer ved overvåking av kulturmarkseng Metoder Vi foreslår innenfor dette prosjektet noen karplanter, både vanlige og sjeldne, som kan egne seg som indikatorer for naturindeks for åpent lavland og som kan overvåkes for eksempel i observasjonsområdene gjennom feltinventering. Artenes egnethet som indikatorer for gjengroing, gjødsling m.v. som endrer forekomst og artsinventar i kulturmarkseng, er dokumentert gjennom litteraturundersøkselser. Det er viktig at de indikatorarter som velges, er representative for åpent lavland og komplementære i forhold til ulike endringer og påvirkninger i miljøet Arter som kan egne seg som direkte indikatorer Truete arter Ormetunge (Ophioglossum vulgatum) VU cm. 2n = ca Bregne. Flerårig. Sporer. På slåtteeng i innlandet på Østlandet, på strandeng fra Oslofjorden til Smøla, mest på slåtteeng og beiteeng, ofte på skjellsand, fra Nord-Trøndelag til Nordland. Basekrevende. På tørr- middels tørr samt vekselfuktig kulturmark, først og fremst i veldrenert lågurtslåtteeng (og beiteeng) samt kalkslåttefukteng (og beiteeng; NiN; Fremstad 1997: G11). Handmarinøkkel (Botrychium lanceolatum) NT cm. 2n = 90. Bregne. Flerårig, Sporer. Sjelden. I fjellet fra Aust-Agder og nord til Finnmark. I nord også i lavlandet. Basekrevende. På tørrfrisk kulturmark /veldrenert kulturmarkskalkeng, kalkrik og intermediær kulturmarkseng (NiN; Fremstad 1997: G8) og i fjellhei. Huldrenøkkel (B. matricariifolium) CR cm. 2n = 180. Bregne. Flerårig. Sporer. Sjelden. Sørlig. Langs kysten fra Østfold til Sogn og Fjordane, samt nord til Hedmark og Oppland. Til 600 m o.h. (Oppland). På engbakke og i lysåpen skog/veldrenert kulturmarkseng (NiN). Høstmarinøkkel (B. multifidum) NT cm. 2n = 90. Bregne. Flerårig. Sporer. Spredt sjelden. Østlig. Fra Østfold til Telemark og nord til Finnmark. På stier, beitemark og bråtar, ofte sterkt kulturpåvirket og basefattig mark/veldrenert kulturmarkseng og kunstmark (NiN; Fremstad 1997: G9a) Dvergmarinøkkel (B. simplex) EN cm. 2n = 90. Bregne. Flerårig. Sporer. Meget sjelden. Sørlig. Østfold, Oppdal, Rogaland, Hordaland. Basekrevende. Sanddyner, grasbakke på strand og i fjellet, setervoller/veldrenert kulturmarkskalkeng, kalkrik og intermediær kulturmarkseng (NiN). Fjellmarinøkkel (B. boreale), står ikke på Rødlisten cm. 2n = 180. Bregne. Flerårig. Sporer. Spredt i fjellet og åstrakter nordover fra Hedmark, ned til kysten fra Trøndelag og nordover, samt også 106

2 i Buskerud, Telemark, Rogaland. Basekrevende. På veldrenert kulturmark og fjellhei/veldrenert kulturmarkskalkeng, kalkrik og intermediær kulturmarkseng (NiN; Fremstad: G9). Marinøkkel (B. lunaria), står ikke på Rødlisten cm. 2n = 90. Bregne. Flerårig. Sporer. Spredt gjennom hele landet, men har gått sterkt tilbake i lavlandet i sørøst. Mest på baserik, tørr-frisk /veldrenert kulturmark (veldrenert kulturmarkskalkeng, kalkrik og intermediær kulturmarkseng, NiN; Fremstad 1997: G7b, G9, G11, W2b,c) samt fjellhei. Solblom (Arnica montana) VU cm. 2n = 38. Flerårig. Hermafrodit. Protandrisk. Insekts- og selvpollinert. Frukt med fnokk. Sørlig. Spredt på Østlandet nord til Hedmark, spredt på Vestlandet nord til Møre og Romsdal, forekommer også i Sør-Trøndelag. Har gått sterkt tilbake. Veldrenert kulturmarkseng, kystlynghei (NiN; Fremstad 1997: G5) samt vei- og stikanter. Enghaukeskjegg (Crepis praemorsa) VU cm. Flerårig. Hermafrodit. Insektspollinert (?). Frukt med fnokk. Sørøstlig. Spredt på Østlandet fra Østfold nord til Oppland, Buskerud, Telemark. Har gått sterkt tilbake. Frisk, noe baserik slåtteeng/veldrenert kalkslåtteeng, veldrenert kalkrik slåtteeng (NiN) samt engkanter. Hvitkurle (Pseudorchis albida) NT cm. 2n = 42. Flerårig. Hermafrodit. Insektspollinert. Kapsel med meget små frø som må komme i kontakt med sopphyfer for å kunne spire. Fra Aust-Agder, Telemark, Buskerud, Hedmark nordover og fra Vest-Agder i kyst- og dalstrøk til Nordland, forekommer også i Troms. Har gått sterkt tilbake i lavlandet sørpå. Basekrevende. På tørr fuktig kulturmark/ veldrenert kulturmarkskalkeng, kalkrik og intermediær kulturmarkseng, kulturmarkskalkfukteng, kalkrik og intermediær kulturmarksfukteng (NiN; Fremstad 1997: G11). Først og fremst i slåtteeng. De fleste orkideer slås fort ut av gjødsling. Søstermarihånd (Dactylorhiza sambucina) VU cm. 2n = 40 (42). Flerårig. Hermafrodit. Insektspollinert. Kapsel med meget små frø som må komme i kontakt med sopphyfer for å kunne spire. S SØ. Mest i Telemark, men forekommer også i Aust-Agder, Buskerud og Vestfold. Mest på baserik grunn. Tørr middels tørr kulturmark/veldrenert kalkrik kulturmarkseng (NiN; Fremstad 1997: G 7). Først og fremst i slåtteeng. De fleste orkideer slås fort ut av gjødsling. Vanlige arter Rødknapp (Knautia arvensis) cm. 2n = Flerårig. Hermafrodit, men hunnplanter forekommer også. Protandrisk. Insektspollinert. Nøtt. Vanlig i lavlandet og dalførene til Helgeland og spredt i kyst- og fjordstrøk til Finnmark. Forekommer til 1220 m o.h. (Hordaland). På tørr-middels tørr/veldrenert kulturmark (og skrotemark). Ikke basekrevende, men likevel tyngdepunkt i veldrenert lågurtslåtteeng og beiteeng (NiN; Fremstad 1997: G7, G10). Tåler litt gjødsling og skygge. Artens indikatorverdi testes i et pågående Bioforsk-prosjekt (avsluttes i 2013). Prestekrave (Leuchantemum vulgare) cm. 2n = (45? ). Flerårig. Hermafrodit. Insekts- og selvpollinert. Frukt med 10 ribber uten pappus eller med kort krave. Ganske vanlig i det meste av landet, men er på tilbakegang. Til 1220 m o.h. (Hordaland). På tørr-mid- 107

3 dels tørr/veldrenert kulturmark (og skrotemark). Ikke basekrevende, men likevel tyngdepunkt i veldrenert lågurtslåtteeng og beiteeng (NiN; Fremstad 1997: G4, G7, G10, Q3a,c,d). Vanligere i slåtteeng enn i beiteeng. Tåler litt gjødsling og skygge, og kan forekomme i oppdyrka eng. Flekkgrisøre (Hypochoeris maculata) cm. 2n = Flerårig. Hermafrodit. Insktspollinert. Frukt med nebb og fnokk. Sørøstlig. Ganske vanlig på Østlandet og i kyst- og fjordstrøk til Hordaland. Finnes også i Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør- og Nord-Trøndelag. Mest på baserik, tørr kulturmark/veldrenert kulturmarkskalkeng og kalkrik kulturmarkseng (NiN; Fremstad 1997: G6 og G7) samt sørberg og rasmark. Blåklokke (Campanula rotundifolia), sannsynligvis tre raser/arter i Norge cm. 2n= Flerårig. Hermafrodit. Protandrisk. Insekts- og selvpollinert. Hengende kapsel. Vanlig i hele landet i kulturmark, åpen skog, på berg og rabb i fjellet. Til 2060 m o.h. i Oppland. Ikke basekrevende. På tørr-middels tørr/veldrenert kulturmark (kulturmarkseng, kystlynghei (NiN), etablert sanddyne, beiteskog; Fremstad 1997: C3d, D2, G4, G8,G9, G10, H2, Q3a,c,d, U5c, W1, W2a,b,c ). Gjeldkarve (Pimpinella saxifraga) cm. 2n = (18 20). Flerårig. Hermafrodit, men hannblomster forekommer også (protandrisk). Insektspollinert. Avlang rund spaltefrukt med ribber. Ganske vanlig nord til Troms, forekommer også i Finnmark. Til 1220 m o.h. i Hordaland. På tørr/veldrenert kulturmark, sanddyner og berg. Noe basekrevende. Tyngdepunkt i veldrenert, intermediær kulturmarkseng (NiN; Fremstad 1997: F4, G7b, G10, H2b, Q3a,c,d, W1, W2a,b,c). Flekkmure (Potentilla crantsii) Formrik cm. 2n = (14? 35 64?). Flerårig. Hermafrodit. Insektspollinert, apomiktisk. Smånøtter. Ganske vanlig nordover fra Telemark, men sjelden i kyststrøk fra Hordaland til Møre og Romsdal. På baserik grunn. Tørr frisk kulturmark/veldrenert kulturmarkskalkeng og kalkrik kulturmarkseng (NiN) samt åpen (beite-)skog og hei i fjellet (Fremstad 1997: A7, F2c, G7b, G8, R3a,c, R4, R5c, S2b, S4, S7, T3). Storblåfjær (Polygala vulgaris) Formrik cm. 2n = 34 (28? 70?). Flerårig. Hermafrodit. Insekts- og selvpollinert. Kapsel med to frø (med elaiosom, spres av maur). Vanlig på Østlandet og i kyst- og fjordstrøk til Nordland. Tørr frisk kulturmark /veldrenert kulturmark (NiN) samt skogkanter, lynghei og myr. Gulmaure (Galium verum) Formrik cm. 2n = Flerårig. Hermafrodit (protandrisk). Insekts- og selvpollinert. Fruktknute med to delfrukter, hver med ett frø. Vanlig i lavlandet og dalførene til Trøndelag, spedt til sjelden i kyst- og fjordstrøk til Nordland. Mest på baserik mark, tørrbakke og tørreng/veldrenert kalkrik kulturmarkseng (NiN), sanddyner, grunt jorddekt berg (Fremstad 1997: B2a, F1a, F4a, G7, G10, H2b, W1,W2b). Innført ugras i Nordland og Troms. Setermjelt, sørlig og nordlig (Astragalus alpinus ssp. alpines og ssp. arcticus) 8 20 cm. 2n = 16. Flerårig. Hermafrodit. Insektspollinert. Skolm med to rom. Sørlig (vanlig i fjellet og åstrakter til Nordland, fra Sør-Trøndelag også på kysten) respektive nordlig (vanlig i fjellet fra Nordland og i lavlandet fra Troms) fjellplante. Mest på baserik mark, veldrenert kulturmarkskalkeng og kalkrik kulturmarkseng (NiN)/tørr eng og hei, elveøyr, veikanter (Fremstad 1997: B2a,c, G8, G9, Q2a,b, Q3a,c,d, R4, S4, T3a,b, T6a, W1, W2b). Forekommer spredt (-vanlig) i det meste av landet, men er sjelden i Agder. Til 1560 m o.h. i Oppland. 108

4 På frisk-tørr/veldrenert kulturmark, (slåtte)myr, åpen skog, rasmark. Basekrevende og finnes i veldrenert kulturmarkskalkeng, kalkrik og intermediær kulturmarkseng samt kulturmarkskalkfukteng (NiN; Fremstad 1997: B2b,c, F1b, G7b, G11, H2b,M3). Brudespore (Gymndenia conopsea) cm. 2n = 40 ( ). Flerårig. Hermafrodit. Insektspollinert. Kapsel med meget små frø som må komme i kontakt med sopphyfer for å kunne spire. Forekommer spredt (-vanlig) i det meste av landet, men er sjelden i Agder. Til 1560 m o.h. i Oppland. På frisk-tørr/veldrenert kulturmark, (slåtte)myr, åpen skog, rasmark. Basekrevende og finnes i veldrenert kulturmarkskalkeng, kalkrik og intermediær kulturmarkseng samt kulturmarkskalkfukteng (NiN; Fremstad 1997: B2b,c, F1b, G7b, G11, H2b,M3). De fleste orkideer slås fort ut av gjødsling. Nattfiol (Platanthera bifolia) cm. 2n = 42. Flerårig. Hermafrodit. Insektspollinert. Kapsel med meget små frø som må komme i kontakt med sopphyfer for å kunne spire. Vanlig spredt nord til Finnmark. Til 1300 m o.h. i Oppland. På frisk-tørr/veldrenert, men også vekselfuktig kulturmark og i (beite)skog. Ikke særlig basekrevende. Finnes i veldrenert kulturmarkskalkeng, kalkrik og intermediær kulturmarkseng samt kulturmarkskalkfukteng og kystlynghei (NiN; Fremstad 1997: G4, G11, H2). De fleste orkideer slås fort ut av gjødsling. Grov nattfiol (P. montana) cm. 2n = 42. Flerårig. Hermafrodit. Insektspollinert. Kapsel med meget små frø som må komme i kontakt med sopphyfer for å kunne spire. Forekommer spredt ( ganske vanlig) på Østlandet nord til Hedmark og i kyst- og fjordstrøk til Nord- Trøndelag. På frisk-fuktig/veldrenert og vekselfuktig kulturmark og i åpen skog. Basekrevende og vokser bl.a. i kulturmarkskalkfukteng (NiN; Fremstad 1997:G11). De fleste orkideer slås fort ut av gjødsling, men grov nattfiol kan forekomme i svakt gjødslet kulturmarkseng. Smalkjempe (Plantago lanceolata) cm. 2n = Flerårig. Hermafrodit (protogyn). Insektsog vindpollinert. Lokk-kapsel. Vanlig på Østlandet og i kyst- og fjordstrøk til Nordland. Tilfeldig i Troms. Til 1000 m o.h. i Buskerud. Tørr-frisk kulturmark/veldrenert kulturmarkseng, kystlynghei (NiN; Fremstad 1997: G, H2, W2b, X1, X2b). Dunkjempe (Plantago media) cm. 2n = Flerårig. Hermafrodit (protogyn). Vind- og insektspollinert. Lokk-kapsel. Vanlig på Østlandet, indre Vestlandet og i Trøndelag, sjelden på Sørlandet, ytre Vestlandet og i Nord- Norge. Til 1120 m o.h. i Sør-Trøndelag. Mest på baserik mark, tørr kulturmark/veldrenert kalkrik kulturmarkseng (NiN), tørr skog og veikanter (Fremstad 1997: G7). Dunhavre (Avenula pubescens) cm. 2n = 14 (28). Flerårig. Hermafrodit (protrandisk). Vindpollinert. Nøtt. Vanlig til spredt til Finnmark, men mest på kysten fra Telemark til Møre og Romsdal. Til 1280 m o.h. i Sør-Trøndelag. Mest på baserik slåtte- og beitemark/veldrenert kulturmarkskalkeng og kalkrik kulturmarkseng (NiN), lysåpen skog, sørberg (Fremstad: G7b, G8, G10, G11, H2b, W2a,b). Arter som forsvinner fort ved gjengroing Kattefot (Antennaria dioica) 5-25 cm. 2n = 28. Flerårig. Særbu, hann- og hunnplanter omtrent like vanlige. Ukjønna (apomiktisk) og kjønna frøformering. Pappus med fnokk. 109

5 Vanlig i hele landet, men har gått tilbake i seinere tid. Til 2000 m o.h. i Oppland. På tørr/veldrenert kulturmark, men også på grunt jorddekt berg. Ikke basekrevende, men likevel tyngdepunkt i veldrenert lågurtbeiteeng og -slåtteeng (NiN; Fremstad 1997: G7). Vanligere i beite- enn i slåtteeng. Vanlig bakkesøte (Gentianella campestris ssp. campestris) Flere raser cm. 2n = 36. Ett- eller toårig. Hermafrodit. Insekts- og selvpollinert. Kapsel med mange frø. Tidligere vanlig i hele landet, men har gått sterkt tilbake i lavlandet i sør. Til 1400 m o.h. i Hordaland. På tørr-middels tørr/veldrenert kulturmark (inklusive sandstrand), men også på berg. Tyngdepunkt på middels baserik mark/ veldrenert lågurtslåtteeng og -beiteeng (NiN; Fremstad 1997: G7b, G8, W2b) Vanlig bittersøte (Gentianella amarella ssp. amarella) Flere raser cm. 2n = 36. Toårig. Hermafrodit. Insekts- og selvpollinert. Kapsel med mange frø. Spredt til ganske vanlig fra Telemark, Hordaland, Møre og Romsdal nordover til Troms og Finnmark. Til 1290 m o.h. i Hordaland. På tørr-middels tørr/veldrenert kulturmark, men også på berg. Tyngdepunkt på baserik mark/veldrenert lågurtslåtteeng og beiteeng (NiN; Fremstad 1997: G8) Diskusjon Det er behov for å inkludere flere direkte indikatorer i naturindeks for åpent lavland (se Del I, s. 13 og Tabell 1). I sammenligning med andre aktuelle artsindikatorer som for eksempel sommerfugl og sopp, er karplanter lette (og dermed kostnadseffektive) å overvåke fordi de ikke flytter på seg og fordi de kan registreres under en relativt lang sesong. Både vanlige og sjeldne plantearter kan være aktuelle som artsindikatorer for tilstanden i kulturmarkseng. Populasjonsstørrelsen til sjeldne arter responderer ofte raskt på endringer i miljøet, men som nevnt (se s. 14 Innledningen), kan overvåking av sjeldne arter metodisk være vanskelig. Vanlige arter kan derfor gi et bedre bilde av eventuelle endringer i naturtypen. I Naturindeks for Norge 2010 (Nybø 2010) er det tre direkte karplanteartsindikatorer for kulturmarkseng, to sjeldne (solblom og hvitkurle) samt en vanlig (prestekrave). Solblom har blitt en slags symbol- eller signalart for kulturlandskapet og det er både gjennomført og igangsatt flere undersøkelser av denne arten (jf. for eksempel undersøkelse K i denne rapporten, s. 129). Hvitkurle er mindre kjent blant folk flest og har heller ikke blitt gjenstand for så mange undersøkelser som solblom. Prestekrave kan derimot også sees som en signalart, godt kjent selv av ikkebotanikere. Det er viktig at artene som velges som indikatorarter er lette å se og kjenne igjen, slik at de er lette å registrere. Det underletter feltarbeidet og gjør det også mulig å eventuelt involvere amatører i spesielle registreringsopplegg. Ormetunge og marinøklene, dvs. bregnene som ovenfor er nevnte som arter som kan egne seg som indikatorarter for kulturmarkseng, er så små at de ofte er vanskelige å se og er derfor kanskje arter som ikke bør velges likevel. Dunhavre, som også er foreslått, er eksempel på en art som er lett å se, men kan for en ikke-botaniker til gjengjeld være vanskelig å artsbestemme. Hvilke arter som bør velges avhenger også av hva man ønsker at de skal indikere. Gjengroing og gjødsling er de største truslene mot kulturmarksfloraen i dag (Kålås et al. 2010, Lindgaard & Henriksen 2011). Kattefot er en art som kan egne seg som tilstandsindikator for gjengroing. Den blir fort skygget ut og forsvinner tidlig i gjengroingsprosessen (Norderhaug et al. 1997). Også kortlivete arter som bakkesøte og bittersøte går sterkt tilbake tidlig i gjengroingsprosessen fordi de får problemer med frøetablering når det samler seg stadig mer organisk materiale på marken (Ekstam & Forshed 1997). 110

6 Storblåfjær er flerårig, men individene blir likevel ikke så gamle (Lack & Kay 1987, Norderhaug 1996). Storblåfjær og smalkjempe tilhører også de artene som går tilbake relativt tidlig i gjengroingsprosessen (jf. Undersøkelse E s. 97), mens solblom, gjeldkarve og dunkjempe går tilbake i en litt seinere fase (etter år), dunhavre først etter års gjengroing og rødknapp etter år. Gulmaure kan til og med øke sterkt de første årene etter opphør av drift og går tilbake først etter år (Ekstam & Forshed 1997). Alle disse artene er også, liksom de fleste av de ovenfor foreslåtte engartene, følsomme for gjødsling, men dunkjempe, prestekrave, smalkjempe og rødknapp kan tåle litt gjødsling. Også grov nattfiol kan det, men ellers tilhører orkideer de arter som er mest følsomme for gjødsling (Fremstad 1997, Norderhaug et al. 1999). Fragmenteringen av gjenværende arealer av kulturmarkseng kan også være en trussel mot biomangfold. Små plantepopulasjoner kan for eksempel ha vanskelig for å overleve på sikt i isolerte kulturmarksenger på grunn av at de ikke blir pollinerte og/eller på grunn av innavl. Nykolonisering etter at slike små plantepopulasjoner har blitt slått ut av for eksempel en tørkesommer, kan også vanskeliggjøres av isolering. Hvor lang avstand mellom kulturmarksenger som innbærer isolering for en planteart avhenger av artens livsstrategi. Storblåfjærs frø spres vanligvis bare noen få meter, mens orkideers lette frø kan spres flere kilometer (Oostermeijer 1989, Verkaar 1990). For de fleste plantearter er frøtransport over 200 m og pollentransport over 1000 m imidlertid relativt sjelden (Levin 1981). Plantearters overlevelsesevne i isolerte populasjoner kan også påvirkes av om de har en frøbank eller ikke. For bl.a. blåfjær har man ikke kunnet påvise noen varig frøbank (Grime et al. 1990). Kunnskapen om effekter av fragmentering av kulturmarkseng på ulike plantearter er foreløpig liten. I tillegg til overvåking av mer spesifike indikatorarter vil det være ønskelig å overvåke artsindikatorer som er sterkt knyttet til kulturmarkseng. Mange arter, både sjeldne og mer vanlige, har sin hovedutbredelse i kulturmarkseng og vil gå tilbake og etter hvert bli truet hvis arealet med kulturmarkseng minker ytterligere. Alle de ovenfor foreslåtte artene er sett som sterkt eller tydelig kulturmarkstilknyttete arter (se Vedlegg 2). De kan derfor varsle om minkende areal av kulturmarkseng og kanskje også om andre tilstandsforandringer forårsaket av klimaendringer, sur nedbør eller lignende, som fører til redusert artsmangfold og endret artssammensetning i kulturmarksengene. Semi-naturlig slåtteeng er blant de mest truete naturtypene (EN) både på grunn av sterkt redusert totalt areal og dårligere tilstand for biologisk mangfold i gjenværende enger (Lindgaard og Henriksen 2011), først og fremst på grunn av gjengroing, gjødsling og omdisponering til beite. I 2009 ble det derfor satt i gang arbeid med en handlingsplan for slåtteeng (Direktoratet for naturforvaltning 2009). Den har som målsetting å få alle A- (svært viktige) og B- (viktige) lokaliteter av slåtteeng i aktiv drift innen Det kan derfor være aktuelt å også velge artsindikatorer som er spesielt knyttet til slåtteeng. Flekkgrisøre tilhører de arter som er sterkt kulturmarkstilknyttet og som klarer seg bedre i slåtteeng enn i beitemark (Norderhaug 1996). I slåtteeng utvikler den gjerne en stor bladrosett og rekker å blomstre før tradisjonelt slåttetidspunkt (dvs. sein slått). I beitemark med middels-sterkt beitetrykk får den imidlertid ofte ikke mulighet for å blomstre og bladrosetten blir gjerne sterkt redusert, fordi den ikke tåler tråkk så godt (Norderhaug 2000). Også enghaukeskjegg har sin tyngdepunkt i slåtteeng og til dels også hvitkurle, brudespore, nattfiol, søstermarihånd og storblåfjær (Norderhaug et al. 1999). Indikatorartene som velges bør ha en så vid utbredelse som mulig i undersøkelsesområdet dvs. i Norge (hvis de ikke velges som regionale indikatorarter ). De bør heller ikke i utgangspunktet være alt for sjeldne. Av de foreslåtte artene ovenfor har flekkgrisøre, enghaukeskjegg, søstermarihånd, huldrenøkkel, dvergmarinøkkel og solblom en sørøstlig eller sørlig utbredelse, mens høstmarinøkkel 111

7 er en østlig art. De andre har en videre utbredelse. Det er også viktig at en art som velges som tilstandsindikator har samme indikatorverdi i hele området som den skal overvåkes i. Gulmaure, som er nevnt ovenfor, kan ha litt forskjellig indikatorverdi i Sør- og Nord-Norge fordi den i nord kan forekomme som innført ugras. Også prestekrave kan ha litt forskjellig indikatorverdi i sør og nord (Norderhaug 1988). Indikatorarter kan studeres på forskjellig måte. Man kan bruke et utvalg av indikatorarter som indikerer forskjellig tilstandsverdi og for eksempel registrere dem i alle kulturmarksenger som overvåkes (se undersøkelse E s. 97) Populasjonsstudier av utvalgte arter over tid kan imidlertid gi dypere innsikt både i populsjonsmekanismene og i økosystemprosessene i kulturmarksengene. Til gjengjeld er slike studier mer arbeidskrevende å gjennomføre. Vi foreslår brudespore (gjødsling), vanlig bakkesøte, vanlig bittersøte, kattefot (tidlig gjengroingsfase), gjeldkarve (middels gjengroingsfase), rødknapp (sein gjengroingsfase), smalkjempe (tåler litt gjødsling, men forsvinner i tidlig gjengroingsfase), storblåfjær (fragmentering), solblom ( signalart ) og flekkgrisøre (slåtteeng) som aktuelle indikatorarter. Flere studier har vist at solblom (se Undersøkelse K; Luijten et al. 2000, Parolo et al. 2008), flekkgrisøre (Norderhaug 1996, Erikson 1997), smalkjempe (Hamre et al. 2010), storblåfjær (Norderhaug 1996), rødknapp (Vange 2002, Johansen et al. 2011) og gjeldkarve (Auestad et al. 2010) egner seg for populasjonsstudier. 112

8 5 Del V Andre særlig relevante undersøkelser 5.1 Prosjekt G Utprøving av ruteanalysemetodikk for overvåking av karplanteartssammensetning i kulturmarkseng på ulike skalaer i Grøvudalen, Sunndal kommune Prosjektansvarlig: Harald Bratli & John Bjarne Jordal Områdebeskrivelse Grøvudalen er en seterdal beliggende i nordboreal vegetasjonssone i Sunndal kommune. Området er valgt ut som spesielt verdifullt kulturlandskap. Det foregår fortsatt setring på gammelt vis på Gammelsetra, som ligger sentralt i dalen, og sau slippes på beite i utmarka. Selv om det fortsatt er aktiv setring og utmarksbeite, gror store deler av dalen igjen med einer, vierkratt og bjørk. Det henger sammen med at beitetrykket av storfe har avtatt og at det ikke ryddes bjørk og einer i beitemarkene. Det er utarbeidet skjøtselsplan for Grøvudalen (Jordal & Bratli 2009). I den forbindelse ble behovet for overvåking tydeliggjort og initiativ ble tatt i forhold til ansvarlige myndigheter. Det ble i 2007 satt i gang uttesting av et opplegg for overvåking av flora og vegetasjon, dels med midler fra lokale myndigheter, dels på frivillig basis. Dette ble videreført og utvidet fra 2008 med midler fra Nasjonalt program for kartlegging og overvåking. Fig. 37. Oversiktsbilde over de sentrale delene av Grøvudalen med flere kvadratkilometer åpent og meget artsrikt beitelandskap i dalbunnen. I forgrunnen Gammelsetertjørna, i bakgrunnen Nysetertjørna. Foto: John Bjarne Jordal. 113

9 Fig. 38. Plassering av overvåkingsfelt 1 8 for beitevegetasjon, samt overvåkingsfeltet for rydding av einer ved Gammelsetra. Ortofoto for Fegran var ikke tilgjengelig. 114

10 Fig. 39. Overvåkingsfelt 2 ved Slåvollen på Gammelsetra. Her virket vegetasjonen godt beita, men eineren ekspanderer og reduserer sakte arealet av artsrike grasmarker. Foto: Harald Bratli. Artsmangfold i Grøvudalen I grasmarkene i Grøvudalen forekommer et uvanlig stort artsantall, og seterområdene i Grøvudalen skiller seg ut i fylkessammenheng med et større antall spesialiserte arter enn andre steder. Mange av disse er knyttet til engvegetasjon, men også rasmark og åpne grus- og sandører er kjent for å huse flere uvanlige arter i Grøvudalen. Vegetasjonen i de utvalgte engene består blant annet av rik saue - svingeldominert eng i ulike utforminger. Vanlige arter er blåklokke Campanula rotundifolia, sauesvingel Festuca ovina, fjellfrøstjerne Thalictrum alpinum, flekkmure Potentilla crantzii, harerug Bistorta vivipara og engkvein Agrostis capillaris. Det er også rike forekomster med mer uvanlige arter som fjellmarinøkkel Botrychium boreale, vanlig marinøkkel B. lunaria, småsøte Comastoma tenellum, bakkesøte Gentianella campestris, rabbetust Kobresia myosuroides, reinmjelt Oxytropis lapponica og sandfiol Viola rupestris. I engene inngår også et rikt mangfold av beitemarkssopp Materiale og metoder Overvåkingsområdet omfatter i alt syv enger fordelt over et større område av dalen (Fig. 37). Engene inneholder åpen kulturmarkengvegetasjon, i all hovedsak kalkrike, sauesvingeldominerte engsamfunn i varierende gjengroingsgrad, hovedsakelig trinn 2 og 3 langs gjengroingsgradienten GG i Naturtyper i Norge (Halvorsen et al. 2008). I ble 40 analyseruter à 1 m lagt ut i overvåkingsområdet. Rutene ble plassert tilfeldig innen åtte makroruter á m plassert subjektivt innen hvert overvåkingsfelt (Fig. 38). Hver analyserute ble delt i 16 småruter á 25 x 25 cm og alle karplanter, moser og 115

11 lav ble registrert med dekningsprosent og frekvens (antall forekomster i 16 småruter innen hver analyserute) som mengdemål. I tillegg ble forklaringsvariabler registrert i hver analyserute. De omfattet dekning i vegetasjonssjikt (tre-, busk-, felt- og bunnsjikt) samt dekning av bar mark, helning, eksposisjon, vegetasjonshøyde målt i hver smårute, beiterykk (firedelt skala: ingen, lite, middels, mye) og frekvens av dyremøkk. Til slutt ble karplanter i hver 10 x 10 m - rute registrert og mengde angitt etter skalaen nedenfor. Alle rutene ble grundig fotodokumentert. I 2009 da Naturtyper i Norge (NiN) var ferdig ble hver eng kartlagt etter NiN-systemet (Halvorsen et al. 2009b). Enga ble avgrenset i felt med ortofoto som grunnlagskart. I hver eng ble samtlige karplanter registrert. Mengdeangivelse ble angitt med to ulike mål: dekning og frekvens. Frekvens for en art framkommer ved å anslå antall ruter en art forekommer innenfor, i et tenkt rutenett på rutestørrelse lagt over lokaliteten (jf. Halvorsen et al. 2009a). Følgende skala for mengdeangivelse i observasjonsenheter i NiN-figurer er benyttet: 1. <6, ,25<x<12, ,5<x< <x< <x< <x<100 Artsregisteringer er med dette opplegget derved foretatt på tre ulike skalanivåer: eng, makrorute og analyserute. Tilstandsvariabler Tilstandvariabler fra NiN (Halvorsen et al. 2008) ble registrert i felt i hver av de syv engene. For inndeling i trinn langs foreslåtte variabler ble en kombinasjon av feltbefaring og artsregistreringer benyttet. Variablene er vist i Tabell 24, for øvrig vises til (Halvorsen et al. 2008) for detaljer i beskrivelse og trinndeling. Tabell 24. Tilstandsvariabler for naturbeitemark registrert i felt. Tilstandsvariabel Kort navn Beskrivelse Aktuell bruksintensitet BI Deles i 6 trinn, hvor trinn 3 beskriver tradisjonell ekstensiv bruk. Aktuell bruksform BF 7 binære enkeltvariabler som til sammen gir en bruksprofil. Pløying BF 1x Deles i 3 trinn Beitetrykk BF2x1 Deles i 5 trinn Beitedyr BF 2x2 Avkryssing av dyreslag Slått BF 3 Binær Gjødslingsintensitet BF 4x Deles i 4 trinn Sprøyting BF 5 Binær Avsviing BF 6 Binær Manuell rydding BF 7 Binær Gjengroingstilstand GG Deles i 5 trinn Dekning døde planterester DP % dekning Opprinnelig tresjikttetthet TP Deles i 10 trinn Areal tresjikt Tareal % dekning Areal busksjikt Bareal % dekning Dominans tresjikt 1 DomT1 Grov angivelse av dominerende treslag i 2 klasser Dominans busksjikt1 DomB1 Grov angivelse av dominerende buskslag i 2 klasser 116

12 Aktuell bruksform (BF) er opprinnelig foreslått i NiN som en sammensatt tilstandsvariabel med 7 binære enkeltvariabler som til sammen gir en bruksprofil for et område. Dette er en for grov inndeling og etter feltbefaring og diskusjon sommeren 2010 er denne variabelen seinere utvidet og konkretisert. Prosent dekning av tresjikt og busksjikt ble estimert i felt, ikke inndelt i ti klasser som i NiN-variabelen Tresjiktstetthet (TT). Det ble i 2009 også testet ut et opplegg for overvåking av engvegetasjon ved rydding av einer. Dette er foreløpig ikke igangsatt. 5.2 Prosjekt H Utprøving av ruteanalysemetodikk for evaluering av skjøtselstiltak for epifyttvegetasjon og bakkevegetasjon i en almehage på Øvre Ramse, Åmli kommune Prosjektansvarlig: Harald Bratli & Ellen Svalheim Områdebeskrivelse Øvre Ramse ligger i Tovdal i Åmli kommune, Aust-Agder, ca. nord for Dølemo. I 2006 ble det registrert to særegne lauvingslier på Øvre Ramse (Svalheim 2006b). Dette var almelia i Oppistog (25) og eikehagen på Livold. Disse to lauvingsliene ligger midt inne i kulturlandskapet på Øvre Ramse, omgitt av gårdstun og jorder. De siste tiårene har lauvingsliene vært beitet med sau vår og høst. Tradisjonelt har almelia vært ei gammel slåttemark, dvs. lauveng, mens eikehagen er plassert på ei rydningsrøys og tradisjonelt har vært beitet. Trærne har antagelig ikke vært styva (kylla) på år. Det var derfor behov for restaurering av de styva trærne. På bakgrunn av registreringene ble det gjennom Arvesølvprosjektet utarbeidet forslag til skjøtselsplan for området (Svalheim 2006b). Før restaureringstiltak ble igangsatt etter skjøtselsplanen valgte en å igangsette overvåkning i almelia for å fange opp tilstanden før restaurering. Overvåkningen i almelia ble igangsatt sommeren 2008 (Svalheim & Bratli 2009). Området pekte seg ut som aktuelt for uttesting av overvåkingsmetodikk siden det var utarbeidet skjøtselsplan med konkrete forslag og grunneiere var positive til medvirkning. Det ble derfor utarbeidet en plan for et overvåkingsopplegg med koordinert overvåking av både bakkevegetasjon og epifytter på de styvede trærne i almelia. Artsmangfold i engvegetasjon og på styvingstrær Bakkevegetasjonen i enga er forholdsvis typisk for engvegetasjon på fattig berggrunn på Agder og består av tørr til frisk ryllik-engkvein-eng med enkelte innslag av mer kravfulle arter. Av arter kan nevnes blåklokke Campanula rotundifolia, engnellik Dianthus deltoides, hårsveve Hieracium pilosella, bergmynte Origanum vulgare, gjeldkarve Pimpinella saxifraga, smalkjempe Plantago lanceolata, tveskjeggveronika Veronica chamaedrys og legeveronika V. officinalis. Epifyttvegetasjonen var rik og typisk for gamle almetrær på Sør- og Østlandet. Flere av de registrerte artene er lokalt/regionalt uvanlige og enkelte er også sjeldne i nasjonal målestokk. Flere rødlistede arter forekommer på trærne. Almelav Gyalecta ulmi og bleikdoggnål Sclerophora pallida regnes som nær truet (NT), mens blådoggnål Sclerophora farinacea anses som sårbar (VU). Lavarten Catapyrenium psoromoides (Fig. 41) ble funnet som ny for Norge i lokaliteten (Bratli et al. 2010). Den anses som kritisk truet (CR). Også de rødlistede soppene almekullsopp Hypoxylon vogesiacum (nær truet, NT) og almebroddsopp Hymenochaete ulmicola (sårbar, VU) har flere forekomster i almelia (Fig. 47). 117

13 Fig. 40. De styva almetrærne i Almelia i Oppistog før restaurering ble igangsatt. Foto: Ellen Svalheim mai Materiale og metoder Registrering av trær Samtlige edelløvtrær i enga ble posisjonert ved hjelp av håndholdt GPS og diameter i brysthøyde (DBH) ble målt. Treslag og tilleggsinformasjon (om treet var dødt eller skadet, etc.) ble notert. Registrering av bakkevegetasjon I juni 2008 ble det valgt ut åtte almetrær som var spredd over hele lia. Fra hvert almetre ble det lagt et transekt i retning fra treet og oppover i lia og fire ruter á 0,5 x 0,5 m ble plassert langs transektet i avstandene 1, 2, 3 og fra stammen. Alle de 32 rutene ble merket med aluminiumsrør i hvert hjørne. Rørene ble slått ned i plan med bakken. Hver rute ble delt i 16 delruter og forekomst av samtlige karplanter, moser og lav i hver av delrutene ble notert. Artenes frekvens i rutene ble beregnet som mengdemål. I tillegg ble hver arts dekning angitt som prosent av hele ruta. I hver rute ble det også registrert totaldekning av karplanter, moser og lav, bar jord, samt helning og eksposisjon til ruta. Alle rutene ble fotodokumentert. Det ble også laget en total planteliste for hele lokaliteten. Registrering av epifyttvegetasjon Samtlige almetrær ble gruppert i fire diameterklasser og 24 trær ble trukket ut tilfeldig for nærmere analyse av epifyttisk vegetasjon. Til sammen er det 47 trær i lia og antall trær trukket ut i hver klasse var proporsjonalt med antall trær i klassen totalt. På hver stamme ble en rute på 0,25 x 0,25 m plassert på sørsiden og nordsiden og i høyde over bakken. Høyden ble justert der grener og lignende gjorde det nødvendig. Hver rute ble delt i 25 delruter og forekomst av alle moser, lav og sopp ble registrert. Også totaldekning av hver art ble registrert slik at to ulike mengdemål, dekning og frekvens i 118

14 Fig. 41. Voksestedet til Catapyrenium psoromoides i almelia, Øvre Ramse. Arten er regnet som kritisk truet (CR). Foto: Harald Bratli Fig. 42. Almekullsopp Hypoxylon vogesiacum vokser på almeved og regnes som nær truet (NT). Foto: Harald Bratli delruter, ble beregnet for hver rute. I tillegg ble total dekning av moser, lav, og bark registrert. Barkstruktur ble delt i klassene slett, middels og grov, og dekning av bark i hver klasse ble estimert. Dybde på dypeste barksprekk ble også målt i hver rute og helning på treet ble målt med klinometerkompass. I tillegg ble samtlige epifytter registrert på hele treet. Vurdering Overvåkingen på Øvre Ramse har som formål å kontrollere hvordan restaurering og skjøtsel virker inn på både trær, epifytter og bakkevegetasjon. Den vil følgelig først og fremst si noe om utviklingen på Øvre Ramse og vil derfor ikke være representativt for naturtypen regionalt eller nasjonalt. Det er vanskelig å gi noen vurdering av hvordan opplegget vil fungere før en får gjentaksregistreringer av både epifytter og bakkevegetasjon. De systematisk utførte registreringene av både bakkevegetasjon og epifytter med overvåking som formål er de første som er foretatt på Sør- og Østlandet, så langt vi kjenner til. De representerer således ny kunnskap om dette miljøet i denne regionen. Erfaringene med metoden som er benyttet vil også ha overføringsverdi til skjøtsel av kulturmark med styvingstrær. Hagemark og lauvskogslier med styvingstrær er et verdifullt naturmiljø som er i sterk tilbakegang. Det finnes ingen regional eller nasjonal statistikk som viser status og utvikling for typen. Derfor trengs det også overvåkingssystemer som belyser disse forholdene regionalt og nasjonalt. Erfaringene med integrert overvåking av både bakkevegetasjon og epifytter fra Øvre Ramse har klar overføringsverdi til metodiske tilnærminger til en generell overvåking av kulturmarkseng med styvingstrær i nasjonal målestokk, og ved oppfølging av handlingsplaner for høstingsskog, lauveng og hagemark. 119

15 5.3 Prosjekt I Registreringsmetodikk for gjengroingssuksesjon og restaureringseffekter i kulturmarkseng på Molykkja, Nordherad, Vågå kommune Prosjektansvarlig: Harald Bratli & Rune Halvorsen Undersøkelsesområdet Undersøkelsesområdet (Fig. 43) omfatter de lavestliggende (sørligste) delene av det inngjerdete beitemarksområdet tilhørende garden Mo i Nordherad, Vågå kommune, Oppland fylke. Området ligger innenfor rektangelet med UTM-koordinater (WGS84, 32V) for sørvestre hjørne MP 9959, 5968 og for nordøstre hjørne NP 0001, Det er ca. 8 ha (80 mål) stort og utspenner høydeintervallet m o.h. Eksposisjonen er i hovedsak mot S SSØ (Fig. 43). Området er avgrenset slik at det kun inneholder områder som tilfredsstiller definisjonen av natursystem-hovedtypen kulturmarkseng (T4) i naturtypeinndelingssystemet Naturtyper i Norge (Halvorsen et al. 2009); det vil si slik at områder med preg av gjødsling nær grinda mot gården, som tilhører hovedtypen åker og kunstmarkseng (T3), er utelatt. Kulturmarksenga i undersøkelsesområdet er resultatet av mange hundre år med jordbruksdrift. Det inngjerdete området nord for fylkesveg 454 Øvre Nordheradsveg, som av brukerne på Mo blir kalt Fig. 43. Ortofoto med undersøkelsesområdet avgrenset av grønn linje. Gården Mo ligger i nedre høyre hjørne i bildet. Bildet, som er tatt , viser tydelig at dekningen av einer var mindre i 2004 enn i Kilde: Norge i bilder. Ekvidistanse 20 m. Nord er opp i bildet. 120

16 hamnlykkja (og som av oss derfor vil bli referert til som Molykkja), har siden 1995 (med unntak for 2010 da området ble brukt som beite for 30 kalver) blitt brukt som sauebeite. Området beites av ca. 150 søyer med lam i 2 3 uker om våren før sauene sendes på fjellbeite i Sjodalen og av en del av søyene i 3 4 uker om høsten før inneforingsperioden starter. Om sommeren brukes området som beite for søyer med mer enn to lam, og eventuelle kopplam, i 2011 ca. 30 dyr. Også i tidligere tider har området for det meste vært brukt som sauebeite, men har i perioder sikkert også blitt beitet av andre husdyr. Undersøkelsesområdet inkluderer både åpne arealer og arealer med skog, slik skog er definert i NiN som et område med trær (vedplanter som er over 5 m høye eller som forventes å bli over 5 m høye) hvor mer enn 10 % av arealet ligger innenfor trærnes kroneperiferi. Skogen i undersøkelsesområdet er imidlertid ingen skogsmark (mark preget av langvarig innflytelse fra trær, som bærer skog og som også i framtida forventes å bære skog), men kulturmarkseng i gjengroing. Hele undersøkelsesområdet har sannsynligvis engang i tidligere tider vært åpent, eventuelt med enkeltstående store trær. Den nesten totale mangelen på skogsmarksarter i undersøkelsesområdet i 2011, også i området som nå bærer skog, understøtter dette. Bilder (Elin Hestdal Grev og Pål Grev, pers. medd.) fra ca (tatt etter at strøm ble innlagt på Mo i 1928), ca (etter at den østre stuebygningen på Mo ble tatt ned og gjenoppbygd i 1951) og ca (da ekteparet Grev overtok driften av Mo) viser tiltakende Fig. 44. Kart over undersøkelsesområdet Molykkja, håndtegnet i målestokk 1:2 000 på grunnlag av GPSoppmåling av grenser UTM rutenett med maskevidde 20 m (stipla linjer) og 100 m (heltrukne linjer) er inntegnet. Molykkja ligger i 1 km ruta med UTM referanse WGS84, 32V MP 99 59; tall i venstre og øvre marg angir koordinater (i m) innenfor denne ruta. Nord er opp på kartet. 121

17 gjengroing. Omkring 1930 var landskapet åpent og einerinnslaget lite, men også da fantes større, sammenhengende skogkledde arealer. Siden dengang har arealet med skog økt, men også i 1960 var skogarealene klart avgrenset og relativt begrenset. I de siste årtiene har skogen bredt seg inn i deler av engene, og det som tidligere var et sammenhengende engområde, var i 2011 delt opp i et større, sammenhengende engområde i vest med rikelig forekomst av skogholt og tre til dels adskilte engområder i øst. Arealdekningen av einerkratt har økt mye siden 1960, og en økning i einerdekningen kan også spores fra 1995 via 2004 (Fig. 43) til I de seinere årene har deler av området blitt ryddet for einer og skog, til dels som ledd i det såkalte Nordheradsprosjektet, som er et resultat av at Nordherad i Vågå er utpekt som ett av 22 utvalgte kulturlandskap i jordbruket (Anonym 2008). De ryddete områdene (se Fig. 44) er ikke inkludert i vår undersøkelse Materiale og metoder Plassering av prøveflater Prøveflater ble plassert i den hensikt å oppfylle undersøkelsens to formål; (1) å beskrive endringer i artssammensetning og miljøforhold i sauebeitet kulturmarkseng gjennom gjengroingssuksesjoner; og (2) å undersøke mulighetene for restaurering av kulturmarkseng i ulike gjengroingsstadier, og hastighetene på vegetasjonsendringene etter at restaureringstiltak blir satt inn. Begge formålene forutsetter at et tilstrekkelig antall prøveflater (ruter) med hensiktsmessig størrelse blir plassert slik at de dekker variasjonen i området; både den naturlige miljøvariasjonen og variasjonen i gjengroingsstatus. For å sikre at den relevante variasjonen ble fanget opp i prøveflateutvalget, gjorde vi en naturtypekartlegging av området etter en metode som tok utgangspunkt i metodikken for kartlegging etter NiN-systemet (Halvorsen et al. 2011), men med tilpasninger. Kartleggingen ble utført i felt i målestokk 1: 2 000, uten bruk av grunnlagskart og med håndholdt GPS (Garmin GPSmap 60 CSx) som eneste hjelpemiddel. Alle grenser mellom skog og åpen mark, og mellom områder med ulike nivåer av einerdekning (< 25%, 25 75% og >75%; vurdert for arealer som var minst 100 m 2 store), ble tegnet inn på kartet. Skogholt ble tegnet inn når de var større enn 100 m 2. Ifølge GPS-instrumentet var posisjonenes nøyaktighet ca. ± 4 m, men bruken av kartet i dagene etter at det ble tegnet indikerer at nøyaktigheten var større; kanskje ± 1 2 m. Kartet er vist i Fig. 44. Kartet ble brukt til å anslå arealet av tre naturtyper som gjenspeiler ulike suksesjonstrinn (1) eng (type A); åpen kulturmarkseng (< 25% einerdekning); (2) einerkratt (type B); åpen kulturmarkseng i gjengroing (> 25% einer, men uten skog); og (3) kulturmarkseng med skog (type C) i undersøkelsesområdet. Hver av typene åpen kulturmarkseng og åpen kulturmarkseng i gjengroing dekte ca. 20 mål, mens ca. 40 mål var kulturmarkseng med skog. Fordi vi ønsket god representasjon av alle de tre naturtypene, særlig åpen kulturmarkseng i gjengroing (som har størst restaureringspotensial), valgte vi å fordele prøveflatene på de tre naturtypene i forholdet 1: 2: 1. Vi valgte 4 m 2 (2 2 m) som prøveflatestørrelse. Dette valget tar hensyn til den romlige skalaen vi kunne observere variasjon mellom ulike gjengroingstrinn (først og fremst størrelsen på elementene i mosaikken mellom åpen eng og einerkratt; einerkrattene var ofte 2 4 m i diameter) og variasjon i naturlige miljøforhold (helning, eksposisjon, jordfuktighet og uttørkingsfare). Sistnevnte var bare observerbar på mye grovere skalaer [se omtrentlig avgrensning mellom friske områder og områder med moderat uttørkingsfare (begreper definert i NiN som trinn langs en gradient i uttørkingsfare) i NiN (Halvorsen et al. 2009) i Fig. 44]. Hensynet til at hver prøveflate skulle være så stor som mulig for å gi en best mulig representasjon av det biologiske mangfoldet på stedet tilsa at en mindre prøveflatestørrelse ikke burde velges, i tråd med 122

18 Fig. 45. Flytdiagram som viser de ulike trinnene i prosedyra for utvelgelse av 48 prøveflater. Forhåndsbestemte krav og forhåndsfastlagte regler er beskrevet i teksten. prinsippet om at den optimale prøveflatestørrelsen er den største som resulterer i at flatene er rimelig homogene med hensyn til den viktige variasjonen (Økland 1990). Etter en totalvurdering av mulighetene innenfor prosjektets ressursrammer, fastsatte vi det totale prøveflateantallet til 48. Dette antallet ble vurdert som (såvidt) tilstrekkelig til å dekke den aktuelle variasjonen og til å gi et tilstrekkelig antall restaurerings- og kontrollflater i restaureringsundersøkelsen. De 48 prøveflatene ble plassert på grunnlag av sett av to tilfeldig uttrukne heltall (funksjonen RANDBETWEEN i Microsoft Excel), henholdsvis i intervallene og , som representerer UTM-koordinater (x og y) for tilfeldige punkter i undersøkelsesområdet med 1 m nøy- 123

19 aktighet. Hvert uttrukket punkt ble oppfattet som senterpunktet i en potensiell prøveflate. Prøveflatene ble plassert med sidekanter langs hovedretningene; V Ø og S N. Naturtypekartet (Fig. 44) ble brukt til en første vurdering av de uttrukne punktene etter en prosedyre vist i Fig. 45; først med hensyn til om de lå innenfor den kartfestete grensa for kulturmarkseng, dernest om de lå i et område som allerede var skjøttet. Punkter som passerte disse testene ble fordelt på de tre naturtypene ved bruk av kartet og oppsøkt i felt for vurdering på grunnlag av følgende forhåndsbestemte krav ( forkastningskriterier ): (1) ikke forekomst av berg i dagen eller steiner > ¼ m 2 ; og (2) lengre enn 2 m fra nærmeste kjerreveg eller større sti; (3) ikke ha sentrum nærmere en tidligere uttrukket og akseptert potensiell prøveflate enn 10 m; og (4) ikke ha noe hjørne nærmere skogkanten enn 2 m. Potensielle prøveflater i åpen eng (type A) skulle dessuten ikke ha høyere dekning av einerkratt enn 25%. Potensielle prøveflater i einerkratt (type B) som tilfredsstilte alle disse kravene ble dernest flyttet i henhold til følgende forhåndsfastlagte regler: Dersom flata ikke inneholdt einer, ble den uttrukne plasseringen beholdt. Dersom < 1/8 av flata var dekket av einer, ble den flyttet ut i åpen eng langs ei linje som forbandt senterpunktet med sentrum i den tilstøtende åpne enga, til den posisjonen som resulterte i størst mulig avstand mellom rutesentrum og einerkratt. Dersom > 1/8 av flata var dekket av einer, ble den flyttet inn i einerkrattet langs ei linje som forbandt senterpunktet med sentrum i den tilstøtende einerklonen (eller i det tilstøtende einerkrattet dersom ikke tydelige kloner kunne identifiseres). Potensielle prøveflater i skog (type C) som tilfredsstilte alle kravene til å bli valgt ut beskrevet ovenfor ble dernest flyttet i henhold til følgende forhåndsfastlagte regler: Først ble flatene fordelt på tre undertyper; isolerte skogholt (Ca), skogstriper med eng på begge sider (Cb) og større, sammenhengende skogområder (Cc). Ved uttrekk av prøveflater skulle disse representeres i forholdet 1: 2: 1; det vil si med 3 prøveflater i skogholt og større, sammenhengende skogområder og 6 i skog - striper. Potensielle prøveflater i skogholt og skogstriper ble flyttet langs ei linje fra senterpunktet loddrett på grensa mellom skog og eng slik at senterpunktet ble liggende 5 m fra denne grensa. Potensielle prøveflater i større, sammenhengende skogområder ble, dersom de lå < 10 m fra grensa mot åpen mark, flyttet innover i skogen langs linja fra senterpunktet loddrett på grensa mellom skog og eng slik at senterpunktet ble liggende 10 m fra denne grensa. De 48 aksepterte prøveflatene ble nummerert fortløpende fra 1 til 48, med 1 12 i åpen eng (type A), i einerkratt (type B) og i skog (type C). Innenfor hver type ble prøveflatene nummerert fra sørvestre til nordøstre del av undersøkelsesområdet, med lave numre i sørvest. De tre prøveflatene som tilhørte undertypen Cc ble dessuten nummerert slik at de fikk like numre. Ei prøveflate (27) i einerkratt, som lå så nær ei prøveflate i skog (43) at begge måtte bli restaureringsruter eller kontrollruter, ble gitt et nærmeste ulike nummer ved bytte av nummer med flate 28. Av de 24 prøveflatene i einerkratt ble 8 plassert i åpen eng (eventuelt etter flytting), mens 16 ble plassert i einerkratt. Alle prøveflater ble merket med trepinner med kvadratisk eller rektangulært tverrsnitt, sidekant ca. 2,5 cm og lengde ca. 30 cm, i hvert hjørne. Pinnene i det sørvestre og det sørøstre hjørnet ble merket med rødmalte pinner, de øvrige hjørnene med gulmalte pinner. I tillegg ble aluminiumsrør plassert i jorda inntil de rødmalte pinnene. Prøveflater i einerkratt og skog ble dessuten markert med røde bånd i busker og trær etter behov. Registrering av karplantearter i prøveflatene Hver prøveflate ble gjort til gjenstand for grundig registrering av karplantearter. Artsregistreringene ble utført i tidsrommet For hver art ble mengde angitt på to måter: (1) Som frekvens i småruter á ¼ m 2 (50 x 50 cm) på følgende skala: 1 = forekommer i 1 smårute; 2 = 2 småruter; 3 = 3 eller 4 småruter; 4 = 5 8 småruter; 5 = 9 14 småruter; og 6 = 15 eller 16 småruter. (2) Som prosentvis dekning i hele prøveflata ved angivelse av +1 for arter med dekning mellom 1/16 og 1/8 (6,25 12,5 124

20 %); +2 for arter med dekning mellom 1/8 og ¼ (12,5 25 %); +3 for arter dekning mellom ¼ og ½ (25 50 %); og +4 for arter med dekning > ½ (50 %). I tillegg ble registrert total dekning av trær, her definert som vedvekster > 2 m høye; av busker, her definert som arter med flerårige forvedete stammer og høyde mellom 50 cm og 2 m (slik at einerkratt inngår i definisjonen av busker); av urter og gras (feltsjiktet); av moser og lav (bunnsjiktet); av bar jord; og av strø. For hver flate og tilgrensende områder ble forenklete skisser som viser utstrekning av einerkratt og plassering av trær utarbeidet. Alle rutene ble fotodokumentert. Registrering av miljøvariabler i prøveflatene For hver prøveflate ble følgende miljøvariabler registrert i perioden : Beiteintensitet; tallfestet som smårutefrekvens av sauemøkk (bare møkk som er vurdert å stamme fra 2011 ble talt). Tresjiktsinnflytelse; tallfestet på to ulike måter: (1) Ved bruk av relaskop med smal spalte som estimat for skogens tetthet (basalareal), se Seip (1952). (2) Ved bruk av sfærisk densiometer (Lemmon 1956), der himmelen (inkludert trekronene) projiseres inn på en kuleoverflate og antallet punkter (av totalt 384; 96 i hver av de fire hovedhimmelretningene) som er dekket av trekrone blir registrert som uttrykk for trekronetetthet. Terrengform; tallfestet på en skala fra 2 (sterkt konkav) til +2 (sterkt konveks). Terrengform ble vurdert for to retninger (horisontalt, det vil si langs ei linje gjennom prøveflatas senterpunkt, parallelt med høydekurvene og vertikalt, det vil si langs ei linje gjennom prøveflatas senterpunkt, vinkelrett på høydekurvene) og for to romlige skalaer (prøveflateskala; langs ei linje med lengde 2 m og grov skala, det vil si langs ei linje med lengde 10 m). Helning i grader ( ; der 90 svarer til loddrett fall), målt med klinometerkompass. Eksposisjon i nygrader ( g ; der kompassrosa er delt i 400 g ). Både helning og eksposisjon ble målt på steder som ble ansett representative for hele prøveflata. Einerhøyde (i dm) ble målt på fem punkter i alle prøveflater; henholdsvis 70 cm fra hvert hjørne og i midten. Plassering i forhold til einerkratt (x; i dm) ble målt på grunnlag av følgende definisjoner: Et einerkratt består av minst én einerklon, har diameter minst 1 m og største høyde minst 50 cm. En åpning mellom einerkratt skal være breiere enn 50 cm. Plasseringen x ble angitt på en kontinuerlig skala med positive verdier når sentrum av prøveflata lå i et einerkratt og negative verdier når sentrum lå i åpen eng. Variabelen uttrykker avstanden mellom sentrum i prøveflata og grensa til nærmeste åpning mellom einerkratt (positive verdier) eller avstanden mellom sentrum og nær - meste grense mot einerkratt (negative verdier). Verdier for x mellom 117 og +26 ble registrert. Innsamling av jordprøver for måling av jordkjemiske og jordfysiske egenskaper og av jordfuktighet (volumbestemte prøver) er planlagt for ettersommeren/høsten Restaureringsforsøket Alle prøveflater med ulike numre (1, 3,... 47; restaureringsflater) skal restaureres ved fjerning av 125