En drøfting av ulike modeller for frisklivsarbeidet i Båtsfjord kommune.

Transkript

1 En drøfting av ulike modeller for frisklivsarbeidet i Båtsfjord kommune. 1

2 INNHOLD Side 1 Innledning 3 2 Behovet for en frisklivssatsing 4 3 En lovpålagt frisklivssatsing 5 4 Samfunnsøkonomisk evaluering av frisklivstiltak 6 5 Den kommunale frisklivssentralen Målgruppe Kjernetilbudet Utvidet tilbud 10 6 Alternative frisklivsmodeller Modum frisklivssentral Frisklivssentralen i Øygarden Innherredsmodellen Implementering av friskliv i kommunehelsetjenesten 15 7 Finansiering av det kommunale frisklivstilbudet Ressursbehov NAV Båtsfjord Fylkesmannen i Finnmark Egenbetaling 18 8 Strategisk etablering av frisklivstiltakene Situasjonsanalyse Målsetting og visjon Kritiske suksessfaktorer Trinnvis måloppnåelse 25 Vedlegg I Folkehelseprofil 2013, Båtsfjord kommune II Korrespondanse med BBHT III Korrespondanse med LMS Finnmark Utarbeidet av Ulrikke Grønberg Prosjektleder

3 1 INNLEDNING I forbindelse med samhandlingsreformen som kom i 2012 ble det faktum at helsetjenestene som ytes i landet i for liten grad preges av innsats for å begrense og forebygge sykdom beskrevet som én av hovedutfordringene reformen søker å løse. Tanken bak overføringen av ansvaret for innbyggernes helsetjenester til kommunene, som formelt skjedde gjennom den nye folkehelseloven, var at det lokalt skulle bygges et insentiv for å satse på en utbygging av det sykdomsforebyggende helsevernet. Man ønsket at innsatsen skulle rettes mot å forebygge tidlig framfor å reparere senere. Helsedirektoratet har som en følge av denne nye reformen og den nye lovgivningen kommet med et forslag til hvordan kommunene kan overholde sitt utvidede folkehelseansvar: Etablere en frisklivssentral. Den kommunale frisklivssentralen er en helse og omsorgstjeneste med tilbud om hjelp til å endre levevaner primært innenfor områdene fysisk aktivitet, kosthold og tobakk. Målgruppen er personer som har behov for støtte til å endre levevaner på grunn av økt risiko for eller begynnende utvikling av sykdommer eller lidelser som kan relateres til levevaneområdene. Det er mange fordeler med å etablere en frisklivssentral som en del av den kommunale helsetjenesten. På den andre siden er det dog også slik at selv om frisklivstanken er god, må man sørge for at frisklivssentralen ikke blir for frittstående i landskapet av helsetjenester tilbudt av kommunen. Å etablere en frisklivssentral er ikke en lovpålagt oppgave for kommunene, men et forslag fra Helsedirektoratet. Dette prosjektet har til hensikt å drøfte hva en frisklivssentral kan bidra med i Båtsfjord, men også å gjennomgå de fallgruver og kritiske suksessfaktorer som finnes for at en slik frisklivssentral skal etableres og eksistere på en hensiktsmessig måte. Videre søker prosjektet også å undersøke andre alternativer for hvordan kommunen kan utføre sine lovpålagte sykdomsforebyggende oppgaver. Finansiering er en naturlig problemstilling å ta for seg i utviklingen av nye helsetjenester. Emnet er gjennomgått både på et prinsipielt og samfunnsøkonomisk plan, og også i sammenheng med de forutsetninger som finnes i Båtsfjord kommune. Dokumentet er utarbeidet av Ulrikke Grønberg, prosjektleder for prosjekt Frisklivssentral, våren

4 2 BEHOVET FOR EN FRISKLIVSSATSING I 2010 kom Verdens Helseorganisasjon (WHO) med en rapport 1 som fastslo at livsstilssykdommer som kunne relateres til fysisk inaktivitet, røyking, usunt kosthold og høyt inntak av alkohol alene var årsaken til over halvparten av alle dødsfall globalt. Dersom graden av forebyggende arbeid ikke økes fra dagens nivå, mener WHO at det er grunn i å forvente at denne andelen på verdensbasis vil øke med 15 prosent innen Verden har gjennomgått en overgang fra å ha smittsomme folkesykdommer som den største trusselen i folkehelsebildet til å ha en befolkning med helseproblemer knyttet til ikke-smittsomme livsstilssykdommer. Bjørn Inge Larsen fra WHO peker på to trender som har ført til at sykdomsbildet globalt har endret seg. For det første skyldes utviklingen at fysisk aktivitet ikke lengre er like nødvendig i hverdagen som det det tradisjonelt har vært. Å være fysisk aktiv har i større grad blitt valgfritt både i arbeidslivet og på fritiden. Den andre grunnen til at vi ser økte forekomster av livsstilssykdommer i verden er at utviklingen har ført oss fra en naturalhusholdning der vi dyrket og jaktet vår egen mat til å kjøpe den ferdige, industrialiserte maten ferdig i butikken. Dette er naturligvis en rimelig utvikling i en moderne verden, men det faktum av slik industrimat ofte er både fetere, saltere og billigere enn rene råvarer har ført til at det også kan oppleves som en utfordring å spise både riktig og lite nok. For å bidra til at denne trenden snus er det nødvendig at det etableres et godt «førstelinjeforsvar» som skal forebygge og intervenere i befolkningen før slike sykdommer manifesterer seg, uttaler Larsen på Frisklivskonferansen 2013 i april. Befolkningen i Båtsfjord kommune er ikke enestående i en slik sammenheng. Sammenlignet med de siste nasjonale tall fastslår Folkehelseinstituttets folkehelseprofil for Båtsfjord at kommunen har flere røykere enn landsgjennomsnittet. Det finnes en større andel overvektige og befolkningsandelen med psykiske symptomer og lidelser er høyere enn i landet som helhet. Det finnes en større andel av befolkningen i kommunen med type 2-diabetes enn i landet sett under ett. Det er et tydelig et behov for å stanse denne utviklingen i kommunen, en prosess man nå har valgt å igangsette gjennom å utrede ulike muligheter for å etablere et strukturert frisklivsarbeid. Folkehelseprofilen er vedlagt dette prosjektdokumentet. Det bildet som tegnes her viser behovet for å etablere et kommunalt frisklivstilbud i Båtsfjord kommune. Statistikkene og argumentene for en frisklivssatsing støttes av de nye lovkravene til kommunenes helsetjenester som har blitt innført av myndighetene de siste årene. 1 WHO Global status report on noncommunicable diseases

5 3 EN LOVPÅLAGT FRISKLIVSSATSING Myndighetene har et bredt spekter med virkemidler som kan benyttes i kampen for å snu trendene WHO peker på i sin rapport. Ett eksempel på et slikt virkemiddel er den relativt strenge tobakkslovgivingen vi har i Norge. Myndighetene har bestemt seg for å gjøre tobakksindustrien til en motstander og arbeider derfor for å begrense omfanget av denne næringen. For å snu fedmetrenden i befolkningen har vi derimot færre virkemidler og få gode politiske svar. Det ville være uhensiktsmessig å fiendtliggjøre matvareindustrien på samme måte som man har gjort med tobakksprodusentene; Matvareprodusentene må i stedet bli en samarbeidspartner for myndighetene, men et slikt formelt samarbeid er vanskelig å få i stand selv om arbeidet er påbegynt. Sentrale myndigheter i Norge har derfor bestemt at helse og omsorg skal være et satsningsområde på alle myndighetsnivåer i Norge. Som et virkemiddel for å nå dette målet kom Samhandlingsreformen i Samhandlingsreformen peker på at helsetjenesten i dag gjør lite for å forebygge sykdom og igangsette tidlig intervensjon, til tross for at helsesektoren har en unik mulighet til å identifisere risikogrupper og individer. Helse og omsorgstjenesteloven fastslår i 3-1 kommunens overordnede ansvar for sine innbyggeres helse og omsorgstjenester: (1) Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. (2) Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper (...). I 3-3 første ledd i samme lov, er forebygging et stikkord: Kommunen skal ved ytelse av helse- og omsorgstjenester fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer. Dette skal blant annet skje ved opplysning, råd og veiledning. Arbeidet med Samhandlingsreformen resulterte i at Helse og omsorgsdepartementet i april 2011 la ut Nasjonal helse og omsorgsplan for perioden Her står det beskrevet i kapittel 4 om folkehelse: Tilbud om hjelp til å endre levevaner, og tilbud for å mestre psykiske vansker, bør være lett tilgjengelig. Kommunale frisklivssentraler er et slikt tilbud. Her konkretiseres kommunenes ansvar for å drive sykdomsforebyggende i et forslag om å etablere en frisklivssentral. En kommunal frisklivssentral kan også bidra til å oppfylle de lovkrav om iverksettelse av nødvendige folkehelsetiltak når det gjelder fysisk aktivitet, kosthold, tobakksbruk og alkoholvaner, slik det beskrives i Folkehelselovens 7: (...) Kommunen skal gi informasjon, råd og veiledning om hva den enkelte selv og befolkningen kan gjøre for å fremme helse og forebygge sykdom. 5

6 4 SAMFUNNSØKONOMISK EVALUERING AV FRISKLIVSTILTAK En samfunnsøkonomisk nytte-/kostnadsanalyse av effekten av kommunale frisklivstiltak kan være nyttig i diskusjonen rundt hvordan Båtsfjord kommune skal innrette seg for å oppfylle sine lovpålagte oppgaver innen sykdomsforebyggende helsetjenester. Det må likevel legges merke til at en slik nytte-/kostnadsanalyse kun kan benyttes som en del av et større beslutningsgrunnlag da beslutningstakere også må ta andre prioriteringshensyn med i avgjørelsen, og at kostnadseffektivitet derfor ikke kan være den eneste avgjørende faktoren. Alvorlighetsgrad, fordelingsvirkninger, budsjetthensyn og etiske hensyn er eksempler på andre faktorer som må inkluderes i beslutningsgrunnlaget. Videre må beslutningstakere også ha med seg at det her er særegne grunner til at det vil være uheldig at en slik analyse får en for stor del av beslutningsgrunnlaget. Én av disse grunnene er at resultatmåling av forebyggende arbeid er vanskelig eller umulig fordi man søker å måle det som på grunn av dagens innsats ikke inntreffer i fremtiden; man innfører tiltak for å hindre hendelser som med ulik sannsynlighet kan inntreffe i fremtiden. I denne sammenfattingen av funn i ulike samfunnsøkonomiske analyser er Helsedirektoratets veileder for økonomisk evaluering av helsetiltak benyttet, samt at informasjon fra Kjartan Sælensminde, seniorrådgiver i Helsedirektoratet, har kommet til anvendelse. Anvendt analysemetode er kostnad-per-qaly 2, en mye brukt metode for nytte-/kostnadsanalyse i helsesektoren. I 2010 ga Helsedirektoratet ut en rapport som hadde til formål å svare på hvor stor helsegevinst som blir riktigst å bruke i samfunnsøkonomiske analyser for forebyggingstiltak som gir økt fysisk aktivitet 3. Her definerte man resultatet av fysisk inaktivitet som tap av kvalitetsjusterte leveår. Tilsvarende vil helsegevinsten ved individer som går fra fysisk inaktivitet til en mer fysisk aktiv livsstil oppnå en gevinst av kvalitetsjusterte leveår. Tabellen over 4 konkluderer med at dersom en inaktiv person (en som ikke oppfyller myndighetenes anbefalinger for daglig fysisk aktivitet: 30 minutter) endrer sine mosjonsvaner slik at han blir å definere som en aktiv person, har han opptil 3,25 leveår å vinne på dette. Antallet gjenvunne leveår avhenger av personens alder, men at det finnes en gevinst i å øke aktiviteten gjelder for alle 2 Kvalitetsjustert leveår Tabell 3.1 fra Helsedirektoratets rapport. 6

7 aldersgrupper. I tillegg til en forlenget statistisk levetid, vil en person som er fysisk aktiv også få økt sin livskvalitet på grunn av redusert forekomst av alvorlige sykdommer, relativt til om han var inaktiv. Antall gjenvunne år med økt livskvalitet (QALY) er beskrevet i kolonne fem. Myndighetene er svært forsiktige med å sette terskelverdier på et gjenvunnet QALY. Å sette pris på et menneskeliv innebærer naturligvis mange etiske heftelser, men samfunnsøkonomer, som Kjartan Sælensminde, har antydet at kroner kan være et realistisk estimat for bruk i slike nytte-/kostnadsanalyser. For Båtsfjord kommune vil dette kunne innebære at for hvert individ en får til å øke sin fysiske aktivitet, vil det potensielt bety betydelige summer spart forbundet alternativkostnaden som ligger i helseutgifter, sykehusopphold og senere rehabilitering som følger av plager og sykdommer forbundet med individets inaktivitet. I tillegg til de direkte fremtidige effektene av et neglisjert frisklivsfokus i dag, kommer de indirekte effektene og kostnadene for samfunnet, som produksjonstap på grunn av uførhet og tapte skatteinntekter som en videre følge av dette. 7

8 5 DEN KOMMUNALE FRISKLIVSSENTRALEN Helsedirektoratet har anbefalt etableringen av kommunale frisklivssentraler som det organisatoriske svaret på lovkravet som stilles i helse og omsorgslovens 3-3. Forslaget om en frisklivssentral er ment slik at denne instansen skal ta seg av oppgavene i kommunen som er på siden av eller mellom de allerede etablerte helsetjenestene, eller som en alternativ utfører av de ulike sykdomsforebyggende oppgavene kommunen har. I Helsedirektoratets veileder for kommunale frisklivssentraler 5 defineres frisklivssentralen som en kommunal forebyggende helsetjeneste som har som mål å fremme fysisk og psykisk helse. Instansen skal sammen med det forebyggende arbeidet hjelpe deltakerne til å bygge opp evnen til mestring av sykdom og/eller livsstil, samt motivere til dette. Fordi frisklivssentralen er en kommunal helsetjeneste har kommunen et lovhjemlet ansvar for de helsetjenestene som ytes her, jf. kommunehelsetjenesteloven 1-3, 1-3a og 6-3. Det kommunale ansvaret fører til at det stilles noen forutsetninger for det arbeidet frisklivssentralen gjør. Forutsetningene går blant annet ut på særlige krav til kompetansen hos frisklivssentralens ansatte og hos instansens samarbeidspartnere, dette for å sikre en god kvalitet på tjenestene som tilbys. En faglig forsvarlighet, som det stilles krav om i Helse og omsorgstjenesteloven 4-1, ved frisklivssentralen innebærer at kommunen må sikre at instansen har forsvarlige driftsvilkår. Både kvalitative og kvantitative krav til organisering og drift skal ivaretas. Dette innebærer blant annet å utarbeide rutiner for internkontroll. Det må i tillegg sikres nødvendig tverrfaglig og relevant kompetanse, jf. 4-1d. Det anbefales at frisklivssentralen som et minimum knytter til seg personer med høyere utdanning innen helsefag, fysisk aktivitet og ernæring, samt personer med kompetanse innen tobakkavvenning. Frisklivssentralen bør i tillegg til kompetanse innen helseatferd, ha kunnskap om folkehelsearbeid, friskfaktorer, rusforebygging, psykisk helse, flerkulturelle forhold, sosiale skjevheter, brukermedvirkning og tilrettelegging for disse ulike målgruppene. I henhold til helse og omsorgstjenestelovens 2-1 er alt personell ved frisklivssentralen å anse som helsepersonell. Helsepersonelloven kommer til anvendelse, og dens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helseog omsorgstjenesten. I lovens 39 pålegges helsepersonell å føre pasientjournal, som må være sikret dokumentert og oppbevart i tråd med gjeldende Norsk Arkivstandard. 5.1 Målgruppe Frisklivssentralen skal ikke fungere som et gratis kommunalt treningstilbud, men som en bistand til å komme seg videre i livet og i samfunnet. Instansen skal fungere som en «bro» mellom den allerede etablerte helsetjenesten og en egenmestring som er forutsetningen for en god generell folkehelse. Målgruppen for frisklivssentralen er personer som har økt risiko for eller allerede har sykdommer eller utfordringer knyttet til fysisk og psykisk helse. Deltakerne trenger altså ikke være syk eller ha noen diagnose for å kunne knytte seg til en frisklivssentral da forebyggende tiltak kan rettes både mot grupper med særlig høy risiko eller mot befolkningen som helhet. I gjennom tilbudene frisklivssentralen har, skal deltakerne veiledes til å endre og mestre sine levevaner. Hensikten er at målgruppen skal få styrket kontrollen over egen helse. Gjennom å styrke positive helsefaktorer 5 IS

9 bidrar frisklivssentralen til å øke individets mestringsfølelse, kapasitet og funksjon, slik at flere kan oppnå bedre helseatferd. Alle aldersgrupper kan finnes i målgruppen, og det skal være mulig å knytte seg til frisklivssentralen både med og uten en frisklivsresept (se avsnitt om kjernetilbudet) fra en henvisende instans. På denne måten kan målgruppen videre sies å være delvis bestående av personer som kommunen fra før har et ansvar for å gi et tilbud til, og instansen vil slik kunne bidra til å avlaste allerede eksisterende tilbud. For at frisklivssentralen skal tjene sin hensikt og nå sitt mål om en bred sykdomsforebyggende innsats hos befolkningen, må det legges vekt på at det skal være en lav terskel for å ta kontakt. Frisklivssentralen kan for mange være begynnelsen på et mer fysisk aktivt liv, men man må ikke glemme at det for en del kan være bakenforliggende årsaker til dagens situasjon. Dersom terskelen til å oppsøke de eksisterende helsetjenestene i kommunen har vært for høy, er det viktig at frisklivssentralen ikke blir en «tvilling» til disse i så måte. 5.2 Kjernetilbudet Frisklivsresepten er kjernetilbudet hos frisklivssentralen. Målgruppen får denne utstedt av en henvisende instans, som kan være fastlege, helsepersonell eller NAV. Merk at det også skal være mulig å oppsøke Frisklivssentralen på eget initiativ. I frisklivsresepten ligger ligger det et tilbud om et tolv ukers lagt oppfølgingsprogram i regi av frisklivssentralen. Reseptperioden starter med en innledende helsesamtale der veileder kartlegger hvorvidt deltakeren har behov for en strukturert oppfølging, eller om personen kan ledes direkte videre til andre tilbud. Målet er å under reseptperioden bidra til at deltakeren gjør de nødvendige endringene i sine levevaner og at deltakeren lærer å mestre en ny livsstil. Dersom helsesamtalen avdekker et behov for en strukturert oppfølging, lager veileder og deltaker sammen en plan for aktiviteter og mål i reseptperioden. Her må det legges merke til at deltakerens fastlege har det medisinske ansvaret for oppfølgingen av deltakerens sykdommer eller andre tilstander som krever det, selv under perioden deltakeren er knyttet til frisklivssentralen. Figuren 6 under er en trappemodell som viser hvordan informasjonen som kommer frem om deltakeren under den første helsesamtalen kan benyttes til å differensiere frisklivssentralens tilbud ut fra deltakerens ønsker og behov. Rød boks er oppfølging med jevnlig kontakt med sentralen. Oransje boks viser oppfølging som har sporadisk kontakt med frisklivssentralen. Grønn boks illustrerer at de som er klare for å sette i gang med egenadministrerte tiltak i liten grad følges opp av frisklivssentralen. Med en frisklivsresept har deltakeren mulighet til å delta på kurs og aktiviteter i regi av frisklivssentralen og instansens samarbeidspartnere. Deltakeren vil også få jevnlig oppfølging av veileder, men skal også stimuleres til å gjennomføre egenadministrerte tiltak i reseptperioden. 6 Figur 1 fra Helsedirektoratets veileder for etableringen av frisklivssentralen. 9

10 Kompetanse knyttet til det å snakke med deltakerne om endring, er altså sentralt i arbeidet ved Frisklivssentralen. Motiverende samtale, også kalt motiverende intervju (MI) eller endringsfokusert rådgivning, er en evidensbasert metode som har vist seg å være mer effektiv enn tradisjonell rådgivning i samtaler om endring av helseatferd. Motiverende samtale er en målrettet, empatisk og personkonsentrert samtalemetode. Det er deltakerens syn på egen situasjon som er i fokus, og målet med samtalen er å øke deltakerens bevissthet rundt egen motivasjon for å endre atferd. Tidligere ble frisklivsresepten omtalt som Grønn resept. Evalueringer 7 av Grønn resept-ordningen har vist at leger etterlyser tilbud de kan henvise pasienter i de aktuelle risikogruppene til. Det er fordi systematisk bruk av fysisk aktivitet som forebygging og behandling kun skjer i begrenset grad i helsevesenet i mange kommuner i dag. Siden Grønn resept-ordningen ble innført har flere personer med lav utdanning blitt rekruttert til frisklivssentralene, hvor de har funnet tilbud som både var veltilpassede og godt egnet deres situasjon. Legene som henviser har uttalt at dette er et godt tiltak for å nå dem som ikke kommer i gang med fysisk aktivitet på egenhånd og hele 90 prosent av reseptmottakerne var fornøyde med trening på resept 8. Det er en avsluttende helsesamtale mellom deltakeren og frisklivssentralen, og eventuelt kontakt med henvisende instans, som avgjør om det er aktuelt å forlenge reseptperioden. Fordi det å endre helseatferd for mange er en vanskelig og langvarig prosess, er det viktig at den strukturerte reseptperioden også retter fokuset mot tiden etter frisklivsresept. Å motivere til videre deltakelse i gruppe og lede videre til andre gruppetilbud etter endt reseptperiode vil være hensiktsmessig. 5.3 Utvidet tilbud Etter helsesamtalen skal veileder ha kartlagt hvilke tilbud i frisklivssentralens regi og hvilke lokale lavterskeltilbud som kan være egnet til å bidra til økt mestringsfølelse og motivere til endring hos deltakeren. Tilbudene som finnes i frisklivssentralens regi har til hensikt å formidle kunnskap innenfor levevaneområdene. Dette kan konkretiseres i kurs og gruppeaktiviteter som arrangeres. Disse bør rettes mot den primære målgruppen: Personer i med særlig risiko for å utvikle livsstilssykdommer. 7 Bringedal B og Aasland O.G. Legers bruk og evaluering av Grønn resept-ordningen. Legeforeningens Forskningsinstitutt. Juni Båtevik FO og medarb. Ein resept å gå for? Volda: Møreforskning

11 KID-kurs og psykisk helse Samtidig som at psykiske plager og lidelser er blant våre største helseutfordringer, er det mange som strever med ulike utfordringer og belastninger i varierende grad uten at plagene faller inn under kategorien psykiske lidelser. Her har frisklivssentralen et stort potensiale til å bidra forebyggende. Frisklivssentralen kan, enten i egen regi eller i samarbeid med andre aktører, tilby aktuelle deltakere kurs i mestring av depresjon (KID), bedrive rådgivning knyttet til søvnproblemer eller bidra med annen hjelp til selvhjelp. Slike tiltak og intervensjoner kan være med å fremme deltakernes psykiske helse ved å generelt øke velvære, optimisme, mestring og evnen til å takle motgang og belastninger i livet. Bra mat-kurs og ernæring Frisklivssentralen kan arrangere bra mat-kurs, et kurs om ernæring som skal motivere, hjelpe og støtte til å gjøre positive forandringer i kostholdet. Helsedirektoratet har kvalitetssikret en veileder for innholdet i et slikt kurs, og de tilbyr opplæring som kan være relevant for kurslederne. På et slikt kurs lærer deltakerne blant annet å lese varedeklarasjon, de får praktiske råd for hverdagen og i gjennom å utveksle erfaringer med andre deltakere skal de motiveres til å endre sine vaner. Dersom det er nødvendig, bør frisklivssentralen ha mulighet for å henvise videre personer. Det må også legges merke til at individuell kostholdsveiledning knyttet til en diagnose må gis av en klinisk ernæringsfysiolog. Snus og røykesluttkurs Erfaring viser at det ofte kan være lettere å bryte sine tobakksvaner sammen med andre enn alene. Når frisklivssentralen arrangerer røykesluttkurs vil gruppa være med å gi støtte og motivere, i tillegg til at deltakerne får kyndig veiledning av kursleder. Hovedprinsippene i kurset er veiledning og medikamentell behandling. Studier viser at å bidra til røykeslutt på denne måten kan føre til at opptil 40 prosent av deltakerne lykkes 9. Dette vil kunne gi en raskt redusert risiko for sykdomsutvikling. Fysisk aktivitet Frisklivssentralen bør både tilby deltakerne muligheten for å drive fysisk aktivitet i egen regi, og kunne anbefale deltakerne de tilbud som allerede eksisterer i kommunen og nærområdet. Målet er at deltakerne skal kjenne mer overskudd og styrke fysisk og psykisk helse, både på kort og på lengre sikt. Aktivitetene som er i frisklivssentralens egen regi bør være varierte. De kan i stor grad foregå utendørs og har dermed et begrenset behov for hjelpemidler. Det essensielle er at deltakerne får veiledning til å komme i gang med aktivitet som er tilpasset den enkeltes nivå. Dette er nødvendig for å etablere en indre motivasjon hos deltakerne og å opprettholde denne over tid. Gruppetilbudet bør være en sentral del av frisklivssentralens tilbud innenfor fysisk aktivitet. Å ha et godt gruppetilbud er ikke bare kostnadseffektivt; det er sosialt for deltakerne og bidrar til økt mestringsfølelse. Dersom man kan plassere deltakere med ulike risikofaktorer og/eller diagnoser, alder, fysisk form og kjønn i samme gruppe, viser empiri at dette gir positive effekter. En etablert gruppe med deltakere kan dessuten være det personene trenger for å fortsette med innsatsen også etter reseptperioden. Det er en fordel om deltakerne i løpet av denne perioden får erfaring med ulike aktiviteter, dette for å øke mulighetene for at enhver kan finne noe som motiverer 9 Folkhälsoinstitutet. Tobak och avvänjing

12 og bidrar til et ønske om endring. Videre bør frisklivssentralen etablere en god oversikt over lokale lavterskeltilbud og samarbeide med lokale aktører for å øke antallet av disse. Her er aktuelle samarbeidspartnere frivillige lag og foreninger, brukerorganisasjoner, private aktører og deltakerstyrte tiltak. Målet er at reseptperioden skal gjøre deltakerne i stand til å vedlikeholde økt fysisk aktivitet via egenaktivitet som deltakere i lokale tilbud. Den neste figuren 10 viser en oversikt over tiltak knyttet til frisklivsresepten. Med bakgrunn i planen som legges under den første helsesamtalen, utarbeides en plan gjennomføring av tiltak. Reseptperioden avsluttes med en oppsummerende frisklivssamtale, hvor behovet for en ny resept vurderes. Merk at frisklivssentralen har flere utviklingsområder utover det tiltaksoversikten viser. 10 Figur 2 i Helsedirektoratets veileder for etableringen av frisklivssentralen. 12

13 6 ALTERNATIVE FRISKLIVSMODELLER Til tross for at det ikke er et lovkrav at kommunen skal etablere en frisklivssentral, er det omlag 130 kommuner i Norge som allerede har gjort det, enten alene eller gjennom et interkommunalt samarbeid. I Finnmark er det i løpet av det siste året etablert frisklivssentraler i Sør-Varanger og Måsøy kommune. Selv om selve frisklivssentralen ikke er lovpålagt, må kommunen innfri lovkravene i helse og omsorgstjenesteloven og den må forankre det frisklivsarbeidet den gjør i kommunehelsetjenesten. Alternativet til å etablere en frisklivssentral kan være å implementere de sykdomsforebyggende oppgavene kommunen er ilagt i noen av de allerede eksisterende helsetjenestene. Siden frisklivsinnsatsen til kommunen da vil bli spredt er det nødvendig at det da velges ut en instans som utøver en mer koordinerende rolle i kommunens frisklivsarbeid. Det er flere alternativer for delgeringen av en slik oppgave i Båtsfjord. Å bruke den kommunale fysioterapeuten til dette er ett av dem. Kjernen i denne oppgaven er å kjentgjøre kommunens frisklivstilbud hos befolkningen og hos de henvisende instansene. I løpet av prosjektfasen er det innledet samtaler med Båtsfjord Bedriftshelsetjeneste (BBHT) om muligheten for at de kan være en utøvende og koordinerende aktør for kommunens frisklivssatsing. Den 21. februar 2013 avholdt BBHT et styremøte der et forslag til deres deltakelse i en modell der kommunen kjøpte de nødvendige frisklivstjenestene fra en ekstern aktør ble lagt fram. Styret kom fram til at en slik ordning p.t ikke var mulig for dem å inngå i. Dette ble begrunnet med at BBHT har mye arbeid med å serve sine egne medlemsbedrifter og at deres økonomi ikke tillater ansettelse av en ytterligere ansatt. BBHT åpner likevel for muligheten til at en frisklivssentral kan dele lokalisering med bedriftshelsetjenesten, og de kan bidra med å rekruttere aktuelle deltakere fra bedriftene. Dersom den økonomiske situasjonen til BBHT skulle endre seg, kan det på sikt være aktuelt å inngå et samarbeid med Båtsfjord kommune om en stilling som kombinert jobber for BBHT og frisklivssentralen. Under er organiseringen av noen frisklivssentraler beskrevet. Disse kan være til inspirasjon for etableringen av en frisklivssentral i Båtsfjord kommune, eller være nyttige veiledere i arbeidet med å starte et det sykdomsforebyggende arbeidet her. 6.1 Modum frisklivssentral 11 Frisklivssentralen i Modum ble etablert i 1996 som et prosjekt i Trygdeetaten, men har senere, i 2002, blitt heleid og drevet av Modum kommune. Frisklivssentralen er i dag en avdeling i kommunens helse og sosialetat, og sentralen fungerer som kommunens kompetansesenter innen levevaneområdene fysisk aktivitet, kosthold, tobakk og psykisk helse. Målet med frisklivssentralen var da, som nå, å nå de som trenger det og å gjøre det enklere for flere å ta gode helsevalg. Ved Modum frisklivssentral er det ansatt både fysioterapeuter, frisklivspedagoger og sykepleiere. De har lokalisert seg sammen med andre helserettede instanser, som lokallaget til LHL. Modum frisklivssentral har et kostnadseffektivt fokus i sin drift; de ønsker å hjelpe flest mulig med minst mulig bruk av ressurser. For å få til dette har de valgt at aktivitetene de tilbyr skal nå målgruppen bredt. De inviterer flyktninger som deltar på introduksjonsprogrammet til kommunen med på ukentlige aktiviteter, og personer som er knyttet til kommunens psykiatriske dagsenter er med på turaktiviteter i nærområdet

14 For å nå målgruppen er frisklivssentralen aktiv i lokalmedia, og i lokalavisen Bygdeposten bidrar man til en egen helsespalte. Modum frisklivssentral bedriver også forebyggende arbeid i den generelle befolkningen gjennom å invitere ansatte i bedrifter med på bedriftsimpulsaktiviteter. I tillegg er sentralen aktiv på sosiale media slik at man kan dra nytte av WOM 12 -effekten. For å opprettholde det kostnadseffektive fokuset har sentralen kun gått til anskaffelse av enkle hjelpemidler til de egenorganiserte aktivitetene. Dette inkluderer utstyr som strikker, treningsballer, matter og gåstaver. Denne frisklivssentralen har vært med i en omfattende studie 13 der effekten av trening på resept har blitt evaluert. Studien viste at endringene deltakerne gjorde i sine levevaner i all hovedsak ble opprettholdt, også etter reseptperioden. Deltakernes generelle helsetilstand ble signifikant forbedret og personene rapporterte om en subjektiv forbedring i livskvaliteten. På et høyere makronivå mener Modum frisklivssentral at effektene av arbeidet de gjør er mer komplisert å dokumentere på kort sikt. Den årlige folkehelseprofilen for kommunen gir en god pekepinn på endringer i folkehelsestatusen i kommunen, men det er fraværet av sykdom/alternativkostnaden som er resultatet av arbeidet de gjør. Også på lengre sikt forsøker man å evaluere effekten av frisklivstilbudet gjennom graden av unngått sykdom som følge av det forebyggende arbeidet. Dette kommer til syne gjennom vurderinger av endringer i trendene i kommunens folkehelseprofil. I Modum kommune har frisklivssentralen en finansieringsprofil som kombinerer tilskudd fra kommunen og egenbetaling fra deltakerne. De som velger å oppsøke frisklivssentralen på eget initiativ kan kjøpe et frisklivskort eller enkeltbilletter som gir dem tilgang til de aktivitetene på frisklivssentralens kalender som er åpen for alle. Prisen på dette holdes lav relativt til private aktivitetstilbud i kommunen. Dette for å opprettholde fokuset på at forebygging må ha lav inngangsterskel. I etableringsfasen og under de første årene i drift, mottok Modum frisklivssentral delfinansiering fra fylket i tillegg til overføringer fra kommunebudsjettets samhandlingsmidler. Kommunen mener at det forebyggende arbeidet innenfor frisklivs og folkehelseområdet vil være effektivt for kommuneøkonomiens fremtid. Når det gjelder samarbeidspartnere har Modum frisklivssentral valgt å knytte seg til flere etablerte aktører i nærområdet. Linken mellom frisklivssentralen og for eksempel idrettslaget eller brukerorganisasjonene består i en regelmessig informasjonsutveksling slik at alle har god kjennskap til hverandres tilbud. Slik sikrer man et best mulig tilbud for alle aktørenes brukere da de kan henvises til de øvrige instansene når det er behov for det eller det er mer naturlig at brukeren oppsøker noen andre i nettverket. 6.2 Frisklivssentralen i Øygarden 14 I Øygarden kommune ble det etablert en frisklivssentral våren Her ansatte man en frisklivskoordinator i 40 prosent stilling. Stillingen innebærer å koordinere folkehelsearbeidet i kommunen, og å koordinere samarbeidet mellom kommunen og frivillige organisasjoner på området friskliv. Koordinatoren er også leder for en kommunal styringsgruppe der ledere fra de ulike kommunale sektorene er representert. Styringsgruppen arbeider med å forandre folkehelsearbeidet i de ulike kommunale sektorene. Øygarden kommune har valgt en høy prioritering for sitt frisklivsarbeid. Dette skjer blant annet gjennom at kommunen i sin kommunale økonomiplan for perioden har bestemt at det 12 Word of Mouth/viral markedsføring. 13 Helgerud J og Eithun G. Evaluering av fysisk aktivitet på resept i Nordland og Buskerud fylkeskommune

15 årlig skal avsettes kroner til forebyggende og helsefremmende tiltak. Disse tiltakene er i praksis frisklivssentralens tilbud. I tillegg til dette økonomiske aspektet ved frisklivsprioriteringen skal kommunens fastlegetjeneste også prioritere forebyggende arbeid sammen med frisklivssentralen og arbeidsgivere som vektlegger og oppfordrer til positive livsstilsendringer hos sine ansatte. Da denne frisklivssentralen er relativt nyopprettet, er utvalget av tilbud begrenset til å omfatte noen få hovedsatsingsområder i oppstarten. Frisklivssentralen i Øygarden har valgt å prioritere treningsgrupper og turgrupper for ulike nivåer og risikogrupper, og de avholder kurs innen røykeslutt og bedre kostholdsvaner. Denne strategiske etableringen gjør at behovet for store investeringer er begrenset, særlig i de første årene. 6.3 Innherredsmodellen 15 Kommunene Levanger og Verdal valgte i 2012 å gå sammen om å etablere en frisklivssentral og en struktur for denne som de har kalt Innherredsmodellen. Kommunene hadde ved etableringen en felles visjon: Livskvalitet og vekst. Det ble bestemt at frisklivssentralen skulle være et ledd i veien for å nå denne visjonen, og at folkehelse skulle være et strategisk satsningsområde i begge kommunene. Målet var en aktiv befolkning med god helse. På den felles frisklivssentralen har kommunene ansatt én daglig leder og én folkehelsekoordinator, og sentralen har også knyttet seg til kommuneoverlegen og en idrettskonsulent. Fordi målet om en «aktiv befolkning» kan innebære mer enn kun helseaspektet, har Levanger og Verdal valgt også å drive kompetanseutvikling i dialog med Tverrfaglig senter for kultur og helse i Levanger kommune. Slik får de bragt inn et utvidet perspektiv på fysisk aktivitet: Også sang, musikk, bevegelse og dans kan inngå i frisklivssentralens tilbud. Innherredsmodellen er en partnerskapsmodell. Det innebærer at frisklivssentralen har knyttet seg til flere relevante partnere, som NAV, Høgskolen i Nord-Trøndelag, Helse Nord-Trøndelag, frivillige lag og organisasjoner og private aktører. I tillegg har frisklivssentralen knyttet bånd med frivillighetssentralene i kommunene. HiNT etablerte en stipendiatstilling for følgeforskning, mens Psykiatrisk klinikk ved sykehuset i Levanger har igangsatt et prosjekt for å inkludere grupper som tradisjonelt har vært marginalisert i frisklivssammenheng. For å oppnå sin målsetting, har kommunene vært særlig opptatte av at frisklivssentralen og visjonen bak denne skulle være forankret på alle nivå; i kommuneplanen, i idrettspolitisk plan og i plan for frivillighetspolitikk. Alle planene er vedtatt politisk. 6.4 Implementering av friskliv i kommunehelsetjenesten Den store fordelen med å etablere en kommunal frisklivssentral er at det er så mange kommuner som allerede har gjort det. Slik blir det relativt enkelt å finne gode og passende inspirasjonskilder. Helsedirektoratet har også utarbeidet en veileder for kommunale frisklivssentraler som er hensiktsmessig å bruke. Samtidig må også alternativet der kommunen implementerer frisklivssatsingen i den kommunale helsetjenesten vurderes. Under et slikt alternativ er det naturlig at kommuneoverlegen er faglig ansvarlig for frisklivstilbudet i kommunen. Videre må det i en slik implementeringsmodell avgjøres hvilke oppgaver som skal ivaretas av de ulike av dagens helsetjenester. Frisklivstilbudet må være oversiktlig og anvenbart uavhengig av

16 hvilken måte kommunen velger å organisere det på. Rutiner for den første motivernede helsesamtalen og oppfølging i reseptperioden må etableres. Aktiviteter som skal foregå jevnlig over tid bør organiseres i geografisk nærhet for deltakerne, og frisklivstilbudet bør etableres i egnede lokaler som er lett tilgjengelige. Lokalene bør være utgangspunktet for aktiviteter og tiltak, og må derfor ha kvaliteter som et godt læringsmiljø, som stimulerer til fysisk og sosial aktivitet. Lokalene bør også ha nærhet til egnede uteområder, da mange gruppeaktiviteter vil kunne foregå utendørs. Det kan være fordelaktig å samlokalisere frisklivstilbudet og frivillige/brukerorganisasjoner med hensyn til flerbruk. I tillegg til det tilbudet frisklivssentralen eller en annen helsetjeneste organiserer, bør det også utarbeides en god oversikt over hvilke tidlig intervensjons og mestringstilbud øvrige aktører i nærområdet har. En slik oversikt vil inkludere idrettstilbudene til sportsklubben, hvilke brukerorganisasjoner som finnes i Båtsfjord og hvor egeninitierte friluftsmuligheter er lett tilgjengelige. Her er det essensielt å ha med seg at frisklivstilbudsbrukerne i hovedsak vil ha behov for en lav terskel for å utføre de aktivitetene som blir presentert. Man kan vurdere muligheten for å innlede samarbeid med andre kommuner om felles løsninger knytte til arbeidet ved frisklivssentralen eller om det kommunale frisklivstilbudet. Sammen kan kommuner etablere et felles tilbud til målgruppen eller samarbeide om kompetansehevende tiltak for personell i kommunene. Som det beskrives nærmere over, er dette noe som har fungert godt for Levanger og Verdal kommune. Det er videre viktig å sikre at brukere og brukerrepresentanter er med på å utrede og etablere frisklivstilbudet. Brukermedvirkning bidrar til økt treffsikkerhet i utformingen og gjennomføringen av både generelle og individuelle tilbud. Brukermedvirkning innebærer at frisklivssentralen benytter deltakernes erfaringer til å kunne yte best mulig hjelp. Et viktig mål med brukermedvirkningen er at den skal bidra til god kvalitet på frisklivstilbudet, og at deltakerne får økt innflytelse på egen livskvalitet. Brukermedvirkningen vil også kunne ha en egenverdi og være et virkemiddel for å forbedre og kvalitetssikre tilbudene. 16

17 7 FINANSIERING AV DET KOMMUNALE FRISKLIVSTILBUDET Uavhengig av hvordan Båtsfjord kommune velger å ivareta sine lovpålagte sykdomsforebyggende oppgaver og hvordan kommunen vil etablere et frisklivstilbud, er det utvilsomt at dette vil kreve ressurser. Det økonomiske målet med frisklivssatsingen må være at ressursene som bevilges blir benyttet på en mest mulig effektiv måte. For å oppnå dette må en vurdere ulike organiseringsalternativer, som drøftet foran. Når det gjelder hvilke kilder disse økonomiske ressursene kommer fra er det særlig i etableringsfasen flere alternativer å utrede. Likevel er det viktig å huske på at frisklivsarbeidet er en kommunal oppgave som derfor ikke kan baseres på eksterne økonomiske tilskudd alene. Den kommunale frisklivssatsingen krever en implementering i det langsiktige budsjetteringsarbeidet. 7.1 Ressursbehov Ressursbehovet til den kommunale frisklivssentralen eller frisklivstilbudet vil naturligvis avhenge både av mengden og bredden på aktivitets og oppfølgingstilbudet. Ressursbehovet til frisklivssentralen eller det kommunale frisklivstilbudet vil avhenge av hvilke oppgaver instansen skal ha utover kjernetilbudet, hvor den skal lokaliseres og hvilken modell som skal benyttes. Herav følger også behovet for nyansettelser for å ivareta en god kvalitet på frisklivstilbudet. I Modum kommune budsjetterer man frem til 2016 med en 60 prosent stilling hos frisklivssentralen 16. Frisklivssentral her hadde i 2010 i overkant av 250 henvisninger (utstedte frisklivsresepter). Med utgangspunkt i innbyggertall i Båtsfjord per 1. januar 2012 vil det tilsvarende tallet være om lag 40 henvisninger per år i kommunen. Modum beregner at minimum én og en halv stilling går med til å administrere frisklivsresepten ved 250 henvisninger. I Sør-Varanger 17 har den nye frisklivssentralen fra 1. januar 2013 en halv stilling. Det er satt opp et foreløpig budsjett på brutto kr Tiltaket er fullfinansiert i 2012 og delvis finansiert i 2013 med bruk av fond og tilskudd fra Fylkesmannen, men full kommunal finansiering påregnes fra Måsøy kommune, som etablerte sin frisklivssentral i 2012, har fått tilsagn om et fylkeskommunalt tilskudd på kr Av disse er kr fordelt til medfinansiering av stillingen ved frisklivssentralen. Prosjektlederen ved frisklivssentralen er også kommunens folkehelsekoordinator, og den øvrige finansieringen av stillingen skjer derfor over folkehelsekoordinatorstillingen. Levanger kommune 18 budsjetter i 2013 med en halv stilling og kr til sin frisklivssentral. Denne frisklivssentralen drives i samarbeid med Verdal kommune 19, som budsjetterer med kr årlig til styrking av frisklivssentralen. De kommunale frisklivssentralene i Norge hadde i 2011 en gjennomsnittlig stillingsbrøk på 73 prosent. 16 Modum kommune. Økonomiplan Sør-Varanger kommune. Budsjett og økonomiplan Levanger kommune. Budsjett 2013 og økonomiplan Verdal kommune. Budsjett 2013 og økonomiplan

18 7.2 NAV Båtsfjord Det er utenfor all tvil at fysisk aktivitet og motivasjon til å håndtere en livsstilsendring fører til en forbedret helsestatus hos individet og dermed til lavere sykefravær. Fysisk aktivitet har også sammenheng med psykisk helse og tidlige psykiske plager. Således er det nærliggende at frisklivssentralen har en samarbeid med NAV, slik at NAV kan henvise de av sine klienter som har behov for det til frisklivssentralen. NAV sentralt erkjenner videre at Norge er det OECD-landet med det høyeste sykefraværet og at deres fokus på forebyggende arbeid derfor er essensielt. NAV har uttalt at de ikke kan fange opp alle aspekter ved brukerne sine alene, men at de har et behov for å etablere en samhandling med andre helsefremmende instanser i kommunene. Dersom frisklivssentralen skal inngå et samarbeid med NAV som fører til at NAV finansierer tilbudet til egne klienter, krever dette per i dag at kommunen går inn i en offentlig anbudsprosess med andre aktører NAV kan kjøpe de samme tjenestene hos. For andre frisklivssentraler har dette hittil ikke vært aktuelt. Leder ved frisklivssentralen i Modum, Jorunn Killingstad, forteller at dette er et område Modum kommune ikke ønsker å gå i konkurranse med private aktører på. Derfor består samarbeidet mellom denne frisklivssentralen og NAV i at begge instansene har knyttet et bånd som fører til en god kommunikasjon begge veier, uten noen økonomisk forpliktelse heftet ved. Hensikten er at partene skal ha god kjennskap til hverandres tilbud, og at NAV skal kunne henvise aktuelle klienter til frisklivssentralen. Der det er nødvendig er det i Modum vanlig at en veileder fra NAV er med brukeren til frisklivssentralen på den første helsesamtalen. Situasjonen med NAV og kravet om en offentlig anbudsprosess ble emne for diskusjon på Frisklivskonferansen 2013 i april. Der ble NAV Stat oppfordret til å arbeide med denne problematikken slik at man på sikt kanskje kan unngå at NAV-kontorene ender med å kjøpe frisklivstjenester fra private aktører som er løsrevet fra den kommunale helsetjenesten. 7.3 Fylkesmannen i Finnmark Fylkesmannen overtok i 2012 en tilskuddsordning rettet mot etablering av frisklivssentraler. Denne ordningen vil fortsette også i 2013, og i løpet av våren inneværende år har nye midler blitt utlyst. I 2012 fikk Sør-Varanger og Måsøy kommune midler fra denne tilskuddsordningen. Den samlede potten for 2013 er på kroner, samt noen midler som er overført fra fylkeskommunen. Kommunene i Finnmark kan søke tilskudd for inntil tre år for etablering av frisklivssentral. For at Båtsfjord kommune skal kvalifisere til denne tilskuddsordningen, må Helsedirektoratets regelverk ivaretas. Direktoratets krav til frisklivssentralen er beskrevet i eget avsnitt. Det vanlige er at frisklivssentralens drift finansieres over kommunebudsjettet, men også med midler fra fylket i de første årene etter oppstarten. 7.4 Egenbetaling Flere av de etablerte frisklivssentralene i landet krever en egenbetaling fra brukerne. Denne betalingen skjer enten ved at det betales for en hel reseptperiode, eller at brukeren betaler for hvert enkeltbesøk til frisklivssentralen og dens tilbud. Prisen for én reseptperiode ligger typisk et sted mellom 300 og 400 kroner. Ved noen frisklivssentraler er reseptperioden vederlagsfri når henvisningen kommer fra en av frisklivssentralens samarbeidsinstanser, som fastlegen. Andre steder betaler brukeren også når den kommer med en slik henvisning. Å etablere en frisklivssentral er som nevnt ikke lovpålagt, men noen av tjenestene frisklivssentralen tilbyr kan komme som en erstatning for andre lovpålagte oppgaver kommunen har. Regler for å 18

19 kreve egenbetaling fra brukere følger av 11-2 i Lov om kommunale helse og omsorgstjenester. Kommunen kan kun kreve egenbetaling når dette følger av lov eller forskrift. For at kommunen skal oppfylle sitt overordnede ansvar, som er beskrevet i denne lovens 3-1, må den i henhold til 3-2 første ledd blant annet tilby forebyggende helsetjenester. I forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester står det beskrevet mer om hvordan en slik egenbetaling kan beregnes og når det er adgang til å kreve slik egenbetaling fra brukeren. Bydelsoverlege i Sagene, Oslo kommune, Henning Mørland, snakket om temaet egenbetaling under Frisklivskonferansen 2013 i april. Han framla sin tolkning av denne forskriften og mente at kommunen har anledning til å ta en egenbetaling fra brukerne når tjenesten som tas i bruk ikke er lovpålagt eller ikke rettet mot spesielle diagnoser. Man befinner seg i en gråsone som flere kommuner har valgt å benytte. Mørland anbefaler likevel at man etterstreber å holde egenbetalingssatsene relativt lave for å holde inngangsterskelen lav for deltakerne. 19

20 8 STRATEGISK ETABLERING AV FRISKLIVSTILTAKENE Etter samtaler med noen av kommunene som har etablert egne frisklivssentraler har det kommet fram mye informasjon om hvordan de gikk frem i etableringsfasen. Det er med grunnlag i erfaringer gjort av andre kommuner som det vil være naturlig for Båtsfjord å sammenligne seg med at prosjektleder i dette avsnittet kommer med sine anbefalinger for etableringen av frisklivssatsingen i Båtsfjord kommune. Strategien bak etableringen av frisklivstiltakene vil være uavhengig av hvilken modell som velges; det som skiller modellene er hvem som skal utøve strategien. Denne strategiske planen er ment som et forslag til et dokument som skal legge føringer for kommunikasjonen mellom frisklivssentralens mål, de handlinger som er nødvendig for å nå målene og andre kritiske elementer som er avdekket under prosjektprosessen. 8.1 Situasjonsanalyse For å avgjøre hvor Båtsfjord kommune vil med etableringen av et frisklivstilbud, er det viktig å forstå hvor kommunen står i dag: hva er frisklivsstatusen i Båtsfjord? Folkehelsebarometeret for Båtsfjord i 2013 forteller om en situasjon for befolkningens levevaner som er dårligere enn i landet som helhet. Det er langt flere røykere og overvektige i Båtsfjord enn det landsgjennomsnittet skulle tilsi. Befolkningsandelen i kommunen med KOLS og diabetes type 2 framstår som høy relativt til nasjonale tall. Figuren 20 viser forekomsten av overvekt inkludert fedme blant menn, målt ved sesjon, angitt som gjennomsnitt for perioden Den forteller oss at overvekt og fedme er i ferd med å bli et stort helseproblem, både i Norge og i Båtsfjord. For å unngå at denne utviklingen fortsetter må det legges et godt grunnlag for å danne vaner knyttet til kosthold og fysisk aktivitet. Gjennom å etablere et frisklivstilbud kan kommunen ha en unik mulighet til å legge til rette for at de som befinner seg i risikogruppene for å utvikle alvorlige livsstilssykdommer får positive erfaringer med sunn mat og fysisk aktivitet. 8.2 Målsetting og visjon Målsettingen med frisklivstilbudet må være å etablere et tilbud og en arena for livsstilsendring i den hensikt at de trendene folkehelsebarometeret estimerer endres eller unngås. Å forebygge livsstilssykdommer er det primære målet med en frisklivssatsing. Frisklivstilbudet skal videre tilby helsefremmende tiltak innenfor fysisk aktivitet, røyking og kosthold. Gjennom å ha en god oversikt over eksisterende folkehelsetilbud i kommunen skal frisklivsinstansene kunne koordinere sitt tilbud i sammenheng med dette. Gjennom aktivitet, 20 Figur 4. Folkehelsebarometeret 2013, Båtsfjord kommune. 20

21 kunnskap og deltakelse i sosialt nettverk skal frislivssatsingen bidra til økt mestringsfølelse hos individet og økt livskvalitet for den enkelte. For å klargjøre målsettingen kan det være nyttig at kommunen formulerer en visjon: Drømmen som beskriver oppnåelsen av målsettingen. Her kan man se til andre kommuner som har store visjoner for målet med sine frisklivssentraler: «Hele Sør-Varanger i bevegelse!» Frisklivssentralen i Sør-Varanger «Livskvalitet og vekst.» Innherredsmodellen 8.3 Kritiske suksessfaktorer Kritiske suksessfaktorer er forhold som må ligge til rette for at frisklivstilbudet skal bli en suksess, som definert av målsettingen. Dette er faktorer som kan observeres og påvirkes under gjennomføringen av etableringen og driften av tilbudet; instansens kjøreregler. Friskivstilbudets forankring Med en begrenset kommuneøkonomi er det forståelig at det ikke er lett å få gjennomslag for ikke-lovpålagte oppgaver. Målet med en frisklivssentral er lovpålagt, mens middelet som benyttes for å oppnå målet ikke er det. Middelet må skapes selv, enten gjennom å etablere en frisklivssentral eller å bruke en implementeringsmodell, som beskrevet foran. Gjennom en forankring av frisklivsarbeidet i kommunens planer og budsjett oppnår man at det etableres en forståelse og erkjennelse for behovet for dette hos alle involverte parter. Hensikten med en slik forankring er videre å sikre en instans som frisklivssentralen varige og forutsigbare rammebetingelser med hensyn til økonomi, personell og lokalisering. En tilslutning og eierskap til frisklivssentralen og i tillegg til dens til målsetting, prosess og resultater hos alle involverte parter vil kunne bidra til at man når målsettingen. Av kommuneplanen vedtatt av kommunestyret i juni 2012 fremgår det at kommuneplanens samfunnsdel skal utarbeides innen utgangen av Med grunnlag i viktigheten av et strukturelt frisklivsarbeid i Båtsfjord kommune, er det nødvendig av kommunens frisklivssatsing implementeres i denne langsiktige samfunnsdelen og i den mer kortsiktige økonomiplanen. Slik oppnår man en bred forståelse for at frisklivssentralen eller frisklivssatsingen er et godt virkemiddel for å nå kommuneplanens mål. Frisklivstilbudet bør videre forankres i det kommunale helsetjenestetilbudet, og kommunen må ta ansvar for den daglige driften. Dette er i tråd med kommunehelsetjenesteloven 1-2. Kommunelegene har formelle oppgaver og påvirkningsmuligheter, og bør trekkes inn i arbeidet med å forankre frisklivsarbeidet. Man må også ha med seg at friskliv ikke kan være et ensektoriell satsing og ikke skal bli en «særtjeneste». Erfaring fra andre kommuner tilsier at et vellykket frisklivsfokus kun kan skje gjennom et tverrsektorielt fokus som både er langsiktig og systematisk innarbeidet i de ulike etatene. I for eksempel Modum kommune har man løst dette med å skape en bredt eierskap til kommunens frisklivsmål ved å etablere en tverretatlig folkehelsegruppe. Denne gruppen omtales som ett av suksesskriteriene for at Modum har blitt en av kommunene i Norge med det aller bredeste folkehelsefokuset. Folkehelsegruppen arbeider kontinuerlig med å formulere målbare mål til kommuneplanens samfunnsdel, og ulike mål utarbeides for hver etat. 21