Transkript

1 1 Trond Hofvind: Bergenskonferansen 18. oktober 2014 Fagbevegelse og fellesskap i individualismens tidsalder: Kollektivt kraft eller likhetstyranni med avdanket sentralisme? Pushwagner

2 2 Dette er (litt mer og litt mindre enn) et foredrag jeg holdt på Bergenskonferansen 18. oktober God tur! Innhold Innledning... 3 Verdifulle lærere... 3 Om tid, liv og salg av arbeid... 3 Fellesskap og menneskesyn... 6 Dansen rundt konkurransen... 7 Gå til mauren og bli vis?... 7 Mer om solidaritet... 8 Organisering, organisering, organisering!... 9 Tariffavtalene er limet i fagbevegelsen. Spredte fektninger forbi? Korrodering av kollektivet Noen flere kritiske kommentarer og spørsmål til fagforeningen Utdanningsforbundet, fra en kritisk venn Tanker om en historisk streik Treforken og lærerstanden Om fagbevegelsen, historisk, internasjonalt, nasjonalt og for fremtiden Ingen tett osteklokke Oppsummering Jan Erik Vold, kongen av naivistisk klokskap, sier: Vennligheten varer lenger, ta VARE på vennligheten, ta VARE på vennene HEI HEI! ta nå vare på hverandre.

3 3 Innledning Tanker tilbake: Begynnelsen på en annen, Trondheimskonferansen, var Kristiansandskonferansen. Tellef Hansen (nå seniorrådgiver i De Facto) var i initiativtaker og ansvarlig for oppstarten, sammen med Lisbeth Reed. Han har fortalt meg at formålet var å etablere en arena for faglige diskusjoner, og det var i hovedsak opposisjonen innad i LO som møtte opp. Tanken var at konferansen skulle flytte seg fra sted til sted. Tillitsvalgte i Trondheim tok på seg ansvaret for å arrangere den neste konferansen, og der ble den. Trondheimskonferansen er i dag en etablert stor, bred og åpen konferanse, der ledende LO-tillitsvalgte også deltar og bidrar. Målgruppe for Bergenskonferansen i 2014 er egne medlemmer og tillitsvalgte fra Utdanningsforbundet i kongeriket. Hva den vil utvikle seg til, vet vi ikke i dag. Bør den eventuelt reise rundt eller nettopp etablere seg og bli gjenkjennelig som bergenskonferansen i Bergen? Jeg håper at det blir flere konferanser, og at vi neste gang kanskje kan få høre et kåseri om Trondheimskonferansens historie. Hva kan vi lære? Til dagens tekst: Det har gått nedover, venner. Lærerne er utsatt for press om deprofesjonalisering, proletarisering og funksjonæralisering (puh). Tråkket nedover! Det er kjekkere å identifisere seg oppover enn nedover. Mot frie, og godt betalte, profesjonsyrker. Drømmen om å igjen bli sett opp til, respektert. Finnes stiger å klatre? Samtidig har det blitt tydeligere at vi er arbeidstakere, lønnsarbeidere og deltakere i arbeidslivet. Fellesbestemmelsene og arbeidsmiljøloven gjelder for oss også. Lærerfagforeningene er en DEL av fagbevegelsen. Bevisstheten om det, er en del av fagforeningsbevisstheten. Fremover? Verdifulle lærere Skaper lærerne verdier? Lærernes arbeid nødvendig for produksjon og økonomisk fremgang. Det er arbeid som skaper alle verdier og har stor samfunnsmessig betydning. Den foreldete forståelsen at privat sektor skaper verdier, og at offentlig sektor forbruker dem, holder ikke. Et moderne syn på verdiskapning må inkludere utdanningssektoren, der arbeidskraft utvikles, vedlikeholdes og fornyes - for arbeidsmarkedet. Jeg hevder: lærerne skaper verdier, men ikke vare i snever forstand som nødvendig ledd i vareproduksjon, økonomisk merverdiskaping og næringslivsprofitt. Et kynisk menneskesyn der folk reduseres til vareøkonomiens humankapital, er anoreksisk. Utdanningssystemet og lærerne på alle nivå danner for bare og harde livet. Og ikke bare for å forberede barn og ungdom. Om tid, liv og salg av arbeid Og hva står det om? Det står vel om livet, vil jeg tro. Livet er et stykke tid. Den tiden vi har. Arbeidslivet, ER en del av livet. Og så? Hva er det med dette arbeidslivet? Jo, dypest sett og grunnleggende dreier det seg om kjøp og salg av tid. Du selger en bit av ditt liv, får lønn, og stiller det til disposisjon for arbeidsgiveren. Som får råderett og styringsrett over tiden, tilgang til din arbeidskraft og kompetanse. Sågar i noen tilfeller tilgang til ditt engasjement og din skaperkraft.

4 4 Arbeidet ditt utnyttes, ikke nødvendigvis i negativ forstand og til unyttige eller negative formål. Men intensiteten i utnyttingen av arbeidskraften betyr mye. Vi vet mye om dette for lærergruppene. Og arbeidstakere opplever generelt at både tidspresset og stresset på jobb øker. Utviklingen har vært negativ siden Dette er ifølge Arbeidsforskningsinstituttet, som på oppdrag av YS startet målingene av arbeidslivet gjennom arbeidslivsbarometeret. Hele 45 prosent mener stresset på jobb har økt noe eller mye de siste fem årene 1. Arbeidstidsregler og arbeidsmiljølover skal bidra til å sikre arbeidervern. Vern mot utmatting og slitasje. Det kreves god tilrettelegging for å stå langdistansene. (I 1966 tro skøyteløperen Per Ivar Moe på et såpestykke under sin EM-5000 m og «forsvant»). Ingen er tjente med at lærere går på trynet fordi de innbilles at jobben er en 500 m og rømmer fra pedagogarbeidet eller får helsa ødelagt før tiden. Lærerjobben er en langdistanse. Hvor mye tid, og graden av styringsretten over den, er avgjørende spørsmål. Det gjelder for barnehagelærerne som fikk ubunden tid angrepet og for lærerne som igjen og igjen møter krav om mer tid økt styringsrett fra arbeidskjøper. For det er det arbeidstidskampen egentlig står om. Noen mener streik er gammelmodig. Men når vi skraper vekk garnityret og minner om den reelle relasjonen i arbeidsforholdet, skjønner vi at streik, og Lockout i det minste som mulighet - vil finnes så lenge vi har lønnsarbeid. Streiken griper til kjernen i relasjonen arbeidstaker/arbeidsgiver, tilgangen til arbeidskraft og kompetanse. Som blomsterbutikkeieren fra Bergen sa under en annen streik i høst: Vi kan jo gå konkurs hvis de ikke jobber. Til og med Bergens Tidende har skjønt det, i alle fal på lederplass : Hvem streiker uten å prøve forhandlinger først? Streik er arbeidstakernes ultimate maktmiddel, ofte det eneste, og har historisk vært nødvendig for å utjevne ulikheter i inntekt og makt Det ville være dumt av fagbevegelsen å oppgi streik som maktmiddel og illiberalt av et samfunn å kreve at den skulle gjøre det. Uten streik og muligheten for streik, er fagbevegelsen ingen ting. Kjøp og salg av arbeidskraft innebærer et marked, i dette tilfelle arbeidsmarkedet. Kjøpers eller selgers marked? Styrkeforholdet mellom kjøper og selger kan bølge frem og tilbake. Så er jo selvsagt lønnsarbeid og forhandlinger bedre enn slaveri. Vi blir ikke arbeidskjøpers eiendom, med hud og hår, om vi selger tid av våre liv. Men vilkårene er viktige og innholdet i arbeidslivet betyr mye. Jo, vi har overgitt oss og solgt oss. Arbeidsglede, stolthet og profesjonelt handlingsrom er vesentlig. Litt om grensene. Omfanget av tiden vi gir fra oss, avgjøres rimeligvis av hvor grensene går. Når er jeg på jobb? Når har jeg fri? Livets grenser, fødsel og den i den andre enden, er dødsviktige og skal ha sin behørige oppmerksomhet. Tukle ikke med det! Men grensene i livet er livsviktige. Dette er grunnen til at arbeidstidsavtaler, arbeidstidsordninger, lesepliktregler og sånn alltid er hot stuff. Harald Heide Steens ubåtkaptein hadde problemer med å se grensen under vann og piloten hans fløy lavt for å se godt. «Norge er et vakkert land». Løft ditt lærerhode du raske gutt og jente. Få periskopet opp over overflaten for et overblikk! Men det er ikke lett. Forberedelser, etterarbeid, oppdateringer, møter, faglig utvikling, SMSer og e-poster, læringsplattformer, refleksjoner, bekymringer - mobilen som du selv betaler for, kan nås over alt. 1 dslivsbarometer% pdf

5 5 I Frankrike dukker nye bestemmelser opp 2. (Om dette er utrendy anakronismer, som forsvinner i mylderet, gjenstår å se.) Visse grupper arbeidstakere skal i friperioder ha «plikt til å koble seg fra kommunikasjonsverktøy» som arbeidsgiveren kunne ha nådd dem på. Dermed avskjæres arbeidsgiverne deres effektivt fra å ta kontakt per telefon, PC eller mobil - samme hvor presserende spørsmål de måtte ha. Det skal sikre at disse arbeidstakerne får sammenhengende fri slik loven gir dem rett til - 11 timer per dag og 35 timer per uke. Tilgjengelighet er tema, og fleksibilitet er tidens melodi. I dette finnes læreres og mange andre arbeidstakernes og schizofreni. Folk i utdanningsgruppene ønsker både fleksibilitet og grenser. De som kjøper tid har også sine problem med spaltet sinn. De vil gjerne kreve både arbeidsplanfesting, kontortidstilstedeværelse og grenseløst tilgjengelige og fleksible ansatte med endringskompetanse (sic). KS mente de hadde mandat fra kommunene å framforhandle mer fleksibilitet, men ville binde og styre. Lærere mente de kjempet for å beholde fleksibilitet.. Det er dragkamp om ord og ords innhold. Det er en strid å være våken for. Jeg er en større fan av Leger uten grenser enn «lærere uten grenser». (Mer psykiatri: Et annet schizofrent trekk innen utdanningssektoren, er forventningene om at pedagogene skal drives av kallet sitt, samtidig som prestasjonslønn hauses opp som helt nødvendig for motivasjon. Full tro på ytre, mekanisk motivering og plasebo. Liten tiltro til indre motivering, kollegiale, kritiske vennskap og gode ledere! Pedagoger gjenkjenner et vulgært og banalt menneskesyn, uttrykt ved skinnersk straff og belønning. Manipulerende psykopater kan toge inn i gjennom et slikt landskap. Tett fulgt av konsulenter med sine antidepressiva i form av fiks ferdige skolestriglingsprogrammer.) Da jeg for mange år siden skrev et hefte om lærernes arbeidstid, stjal jeg fra tittelen til Michael Endes eventyrbok for barn, Momo og tidstyvene. Selvsagt liker jeg å innbille meg at jeg var først ute med å stjele «tidstyvene». Nå er dette begrepet velbrukt til det slitte. Tilfeldig? Neppe. For det første fordi mange arbeidstakere opplever ran av tid fra sine liv - ved at arbeidslivet invaderer og infiserer privatlivet. Men også gjennom tidstyveri innenfor arbeidslivets avtalte rammer. Gjør det noe da? En time solgt og betalt, er vel en time solgt og betalt? Det er bare det at når vi selger tid, blir den ikke borte. Jobbinnholdet teller. Job satisfaction. Jobbtilfredshet. Gleden ved å skape noe. Samværet med mennesker. Meningen med arbeidslivet. Å bidra med noe nyttig. Arbeidslivet skal være en del av det gode liv. Ikke bare det. Fagligheten i arbeidet vi utfører og hvordan vi gjør det, kvaliteten, er av betydning. Vi bryr oss om dette. Det har stor betydning for andre. Ansvaret, etikken. Profesjonsperspektivet er ikke bare pynt, men en del av identiteten til førskolelærere, lærere, lærerutdannere, ledere i skoler og barnehager og tilsatte i faglig- administrative støttesystem. (Puh, husket jeg alle? Av dødssynder i Utdanningsforbundet ) Arbeidstidsstridene gjelder ikke komfortable frihetsgrader for arbeidstakere. Samfunnet trenger folk i barnehager og skoler. Funksjonærmarionetter er ikke folk og de er langt fra lærere. Og det er enda flere viktige grunner til å kjempe om arbeidstiden: sentrale arbeidstidsregler er med å sikre ressurser og antall voksne folk for barn og elever. Lærere er ikke alene. Sykepleiere, omsorgsarbeidere, kabinpersonale, oljearbeidere mange flere enn oss kjemper om arbeidstiden og arbeidstidsordninger. Defensivt mot stadige angrep. Og også 2

6 6 offensivt for sekstimersdag, for reduksjon av uønsket deltid, for fleksibilitet på arbeidstakernes premisser. Arbeidstid og arbeidstidsordninger er ikke en eksklusiv lærergreie. Det er jo forresten ikke det stadige presset i retning individualisert og lokal lønnsdanning heller. Jo visst er lærerne arbeidstakere i det virkelige norske arbeidslivet. Skole- og barnehagelukt erstattes med eimen av New Public Management. Teachers are living in the real world! Fellesskap og menneskesyn På Evje folkeskole i Bærum på nitten(!)sekstitallet, fikk jeg gratisbladet Lykkesmeden. Sikre din fremtid, bli din egen lykkes smed! La dolce vita, Fellinis film, badet lerretene på denne tiden. La dolce vita oversettes ofte med det gode liv, men betyr det søte liv. Et liv for noen, som andre kan drømme om og strebe etter. Men la oss heller gå for bella vita i pluralis: gode liv. Fordelen er at det ikke blir mindre til hver når vi deler fellesskapets gode liv i lykkesmia. Seinere husker jeg diskusjoner i realskolegården på Bekkestua. 1968! Hvem fortjener høye inntekter? Hva driver menneskene? Grunnleggende egoisme? Konkurranseinstinkt? En liten digresjon: Jeg bor i et trehus her i Bergen fra 1700-tallet. Det har hittil overlevd alle byens utallige branner. Ved hjelp av vårt utmerkede, offentlige brannvesen skal det få stå litt til. Det bergenske brannvesen ja, der Fagforbundets tidligere høvding Jan Davidsen i sin tid hadde jobb. Unios hovedmotstander? Det kan oppleves sånn når «noen» presser fagforeningene til å sloss om samme magre pott inenfor trange rammer. Men f.eks. den flotte alliansen For Velferdsstaten hadde ikke eksistert uten det største LO-forbundet. Og mange ganger står vi sammen lokalt og sentralt. Jeg kommer tilbake til forhold mellom fagforeningene. Veien frem går først tilbake til 1700-tallet. Liberté, égalité, fraternité slagordet fra opprørets Frankrike er fra den tiden. Frihet, likhet og brorskap heter det gjerne på norsk. Som Astrid Lindgren og Torbjørn Egner trenger det kanskje en språklig modernisering til: frihet, likhet og vennskap eller: frihet, likhet og solidaritet. Så har noen, som kjent, røvet frihetsordet. Hvem har tatt kakene i kakeboksen vår? Jeg nevner ikke navn, hverken på Clemet eller Jensen eller Jonatan. Man prøver å gi oss valget: frihet eller fellesskap? Likhet og fellesskap er fengsel og alle må gå i samme stripete drakt. Så er det stikk motsatt. Frihet for hver av oss forutsetter likhet. Og likhet forutsetter solidaritet. Oooooops Her flyr det store ord forbi. Husk da at det er fagforeningens sin oppgave å hente dem ned på landjorda og gi dem konkret og håndterlig innhold. Det hjelper å skyte ordballongene ned med spørsmålene: For hvem? For hvilke interesser? Tilbake til jorda og utdanningsarbeidsplassene: Det rike mangfoldet i faglige fellesskap er av umistelig verdi. Mangfoldig fellesskoler og folkebarnehager som tar Formålet og samfunnsoppdraget på alvor, krever frodige kollegier. Det skal være sånn at når du ser utover gjengen du jobber med, skal du tenke: for en vakker blomstereng! Variert faglig, jobb- og livserfaring, kjønn, alder Enfold er ikke akkurat noe kompetansemål for en profesjon som har arbeid med menneskers danning som sin oppgave. Det er et ørkenaktig kunnskapssyn som legger ensidig vekt på noen få prioriterte fag eller spesielt tidsriktige kompetanser. Dette gjelder prioritering av videreutdanning, men også lønnssystemer. Vi kan bare undre oss over at de som dyrker individualisme og konkurranse ikke ser faren ved å gjøre skoler og barnehager til test-striglete monokulturer. Monokulturer er sårbare og trues av uttørking.

7 7 Lenge leve et kompetanselønnssystem, som belønner formell kompetanse i alle mulige og de «særeste og mest unyttige» fag! Dansen rundt konkurransen De hardbarka konkurransetilhengerne gir seg ikke. På tross av den uutholdelige banalitet: at vinnere forutsetter tapere. Matvarekjedene kjempet. Prisene skulle bli lave og kvaliteten høy. Ica tapte. Selv de mest ihuga blåblå er bekymret. Konkurransetilsyn og anti-trust må mobiliseres. Det er en nær sammenheng mellom konkurranse og kontroll. RimiRema til side! Vi kan slå fast at i land med mindre lønnsforskjeller er ikke produktiviteten mindre, tvert imot. Derimot er tilliten sterkere. Ingen ting tyder på at Sverige, med mer konkurranse mellom skoler, har bedre skoler. Det er ikke fnugg av bevis for at lærere som får lokale og eller personlige lønnstillegg blir bedre lærere. Men de som er ydmyket og ikke funnet verdige, svekkes trolig i sin yrkesutøvelse. Dagens heskende menneskesyn erstatter homo ludens (det lekende mennesket) og homo reciprocans (gjengjeldsmenneske) med homo oeconomicus 3. Hvordan kan det skje? Litt fordi det, altså, er vanskelig å få oversikt når en befinner seg under vann, ja. Heller ikke lett å se gjennom den ideologiske tåken som siger inn og omfatter oss, både umerkelig og merkbart. Det er derfor «noen» vil ha lærerfolk til å dykke etter glassperler. Og lærerorganisasjonene må ikke kaste sine perlevenner for svin. Som alt annet noe uforståelig hentet fra Bibelen. (Matt 7,6): Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke eders perler for svinene, forat de ikke skal trå dem ned med sine føtter og vende sig om og sønderrive eder. Store endringer må til for å oppnå et paradigmeskifte der blikket løftes fra bunnlinje til livslinje. Og prøv ikke å fortelle et gammelt skinn som meg at forandringer ikke er mulige. Enorme forandringer skjer i vår tid. Skulle det mot formodning være en sjakkspiller, quizelsker, komskalvidansedeltaker eller en Liverpool-fan, som tenker at jeg vil gjøre livet litt stusselig, trøster jeg med at kameratslig kappestrid og kappleik, neppe skader noen. Gå til mauren og bli vis? Vi må ta oppgjør med tidens ideologiske mudderkanon: Synet på individualisme og konkurranse som menneskesamfunnets tyngdekraft begrunnes med naturen. Og naturlovene kan vi ikke endre. Tanken om konkurransen som urinstinkt er imidlertid ideologi. Den har sin opprinnelse i - og drives av nyliberalistisk økonomi og den privilegerte maktelitens interesser. Jeg tenker at liberalismen er en ynkelig neglisje som ikke kan skjule råheten i de sterkes maktbruk mot de svakere. 3 Homo economicus, or economic human, is the concept in many economic theories of humans as rational and narrowly self-interested actors who have the ability to make judgments toward their subjectively defined ends. Attempts to maximize utility as a consumer and economic profit as a producer. This theory stands in contrast to the concept of homo reciprocans (gjengjeldsmenneske), which states that human beings are primarily motivated by the desire to be cooperative and to improve their environment.

8 8 Dag Hessen, og flere biologer, viser det åpenbare: at naturen ikke kan begrunne konkurranse, kapitalisme, egoisme og faenskap. Det er like fullt mulig å finne samarbeid, fellesskap osv. Egoisme kan fungere for individet, men kan straffe seg for samfunn. Men digitale skjermer og dippedutter vil vel «naturlig» sende oss som ensomme ryttere mot vestens solnedgang? Det spennende er eksempelvis at dataspillere søker sammen på nett, mange vil bli sett av andre når de spiller og skravle sammen underveis. De vil endog møtes til store stevner, faktisk også fysisk. Kjente dataspillere gir håndskrevne analoge autografer(!) Det er bløff å bruke naturen til å begrunne konkurransesamfunnet og nyliberalismens fortreffelighet. (Er det ikke morsomt at de som hyler høyest om evidensbasert undervisning, er de samme som totalt uten kunnskapsgrunnlag friskt mener bombastiske saker og ting om hvordan mennesket «er»). Samfunnet (barnehagen og skolen) kan lære individene å se ut over kortsiktige egoistiske behov. «Det å oppføre seg sosialt er en læringsprosess og ikke en genetisk prosess 4». Genetikk er en viktig vitenskap, men se opp for determinister som tror på at genene er steintavler som styrer livene våre på ferdigskrevet deterministisk vis. Samfunnet skapes av menneskene, ikke av genetiske algoritmer. Menneskeindividene er enkeltvis, i stort, egoistisk sett tjent med samarbeid, fellesskap og solidaritet. Solidaritet er ikke en selvutslettende oppofrende øvelse. Ikke bare det, vi er så avanserte at vi kan utvikle en skummel virus som heter empati. Biologisk er vi dyr, men har altså kommet oss opp fra havet, hoppet ned fra trærne - og tatt noen flere voldsomme sprang. Vi har skaffet oss språk, og kan dermed snakke om og bevisstgjøre oss om verdien av solidaritet og samhold. Mer om solidaritet For å tenke om solidaritet, deler noen inn i tilsynelatende hierarkiske nivåer: Affektiv solidaritet være nærmeste, bygger på følelser Konvensjonell solidaritet ut fra felles interesser, samme situasjon og gjerne noen identifikasjonsmarkører Refleksiv solidaritet 5 inkluderer også ukjente andre, går utover det «affektive og det konvensjonelle» og er «valgt» på kunnskapsgrunnlag og etikk (f.eks. basert på menneskerettigheter) Dette behøver ikke å innebære nedvurdering av samhold med familie, venner og naboer eller fagforeningens hverdagsarbeid for den enkeltes og felles interesser. Vi skal ikke glemme at den er en organisasjon for alle arbeidstakere. Medlemmene søker dit, og blir der på ulikt grunnlag. «Whats in it for me» er faktisk lov å spørre. Vi skal ikke harselere over de som gleder seg over billig forsikring. Men selvsagt utvikle forståelsen til medlemmene videre. Bygge den «refleksive solidariteten» - noe som ikke skjer i en jevn, lineær prosess. Hadde vi kunnet se hva som skjedde i tusener av lærerhoder og på arbeidsplassene under lærerstreiken i høst Sprang i fagforeningsbevisstheten er trolig bare forbokstaven. Men la oss problematisere gruppesamhold som slår over i gruppeegoisme. Det som finnes av laugstradisjoner og korpsånd er ikke nødvendigvis fagbevegelsens mest prydelige planter. «Lægeforeningen er ikke en fagforening, men en sammensvergelse!», har det jo vært sagt (litt urettferdig flås som f.eks. rammer lokale tillitsvalgte som jobber for unge legers arbeidssituasjon) Refleksiv solidaritet: skille mellom 'oss' og 'dem' oppløses. Solidaritet begrenses i mindre grad til grupper av likesinnede med felles interesser og kollektive identifikasjonsmarkører.

9 9 Og når det gjelder korpsånd: Det er selvsagt ikke bare kameratslig med «en for alle og alle for en». Hva og hvilke verdier man står sammen om, betyr faktisk noe hva. Historisk kjenner vi ymse eksempler på revirbygging, laugsvesen og selvgod sekterisme i fagrørsla. Jazzmusikernes fagforening i Storbritannia stengte utenlandske jazzmusikere ute av landet fra 1934 til -54. I følge Knut Borge bidro ikke dette akkurat konstruktivt til britiske musikerne utvikling(!). Tilbake til vår tid og vår side av Nordsjøen: Vi kan diskutere hva som finnes av godt og vondt i folk. Men systemer med lokal, desentralisert og individualisert lønnsdanning inviterer i alle fall til snever egeninteresse; og f.eks. til det som noen kaller enhetsegoisme. Når arbeidsgiver vil favorisere en skole eller en barnehage med taktiske lønnstillegg, kan vi få ekle tilstander. «Politisk ettersøkte, utsøkte og tidsriktige» prosjektmakerier med høy profil, blir fokus på jobben. Det store fagforenings- og profesjonsfellesskapet kan svekkes. Bokaktuelle om kristendemokratiet, Erik Lunde, skrev i en kronikk: Det er på tide å si «Adjø gruppesolidaritet!» og si «Hei, grenseløs solidaritet». Jeg mener at det er å skape en kunstig motsetning mellom f.eks. fagforeningenes interessefellesskap og den refleksive, grenseløse solidaritet. Det blir å ta kraften fra solidaritetsbegrepet og ufarliggjøre den. Forresten er grenseløs solidaritet meningsløs. Arbeidstakeres solidaritet med rå arbeidsgiveres som herser med folk eller kun beriker seg selv, er meningsløs. Organisering, organisering, organisering! La oss prøve marsboerpedagogikken! Du er liten og grønn og ankommer landet EGRON (les gjerne bakfra). Her er det fem millioner mennesker og ingen fagforeninger eller interesseorganisasjoner. Det er masser av ytringsfrihet for enkeltindividet, men organisasjonsforbud. Egron er et geografisk landområde, men kanskje ikke et samfunn. Mrs. Teragram Rehctaht rules. Absolutt alt avtales individuelt. There is no such thing as Society. Hvordan ville arbeidslivet og livet ellers arte seg i Egron? Helt vilt å se for seg noe slikt? Vel, et anslag er at blant ca. to milliarder arbeidstakere i verden er bare rundt 176 millioner fagorganiserte. Det utgjør mindre enn 10%. Harald Berntsen fortalte at de arbeidsløse er beregnet til rundt 300 millioner. Bra at Norge er bedre stilt enn Egron, men vi har noe å forsvare og utvikle. Organisering, organisering, organisering! Dette er fagforeningenes tre viktigste oppgaver. Hele grunnideen bak fagbevegelsen er kollektivet. Individualisering, deregulering og lokal lønnsdanning strider mot dette. Forutsetningen for innflytelse og betydning overhodet, er at fagforeningene samler mange, holder på og rekrutterer medlemmer. Men fagbevegelsen må se utover den heltidsarbeidende delen av folket med faste jobber. Det trengs en mye mer aktiv politikk for, og organisering av, midlertidige, deltidstilsatte og arbeidsløse også i Norge. Det haster å finne arenaer og måter å organisere på. Særlig viktig er det med aktiv politikk for unge. Se til forbundet El og IT sitt ungdomsarbeid! Vi MÅ vinne de unge slik at de forstår nødvendigheten av organisering og fagbevegelsens rolle og verdi. Rivalisering mellom fagforeninger er helt underordnet dette. Tradisjonelle arbeidstakergrupper som industriarbeidere, erstattes med det som av enkelte blir omtalt som prekariatet 6. Betegnelsen kommer av prekær, akutt bekymringsfullt. Bilpleiere, renholdere, det som har vært betegnet som «burgerproletariatet» osv. men også høyt utdannede, 6 Se: Guy Standing, professor vid SOAS (School of Oriental and African Studies) ved Londons universitet.

10 10 som deklasseres slik vi ser dem i europeiske land i dag. Den nye samfunnsklassen prekariatet har det bekymringsfullt. Den tvinges til å underkaste seg usikre og skiftende tilsettingsforhold, kortvarig og dårlig betalt arbeid uten realistisk håp på om forbedring. I et usikkert arbeidsmarked der fleksibilitet og tilpasning er normen, må prekariatet betale i form av sosial marginalisering, fysisk og psykisk uhelse. Arbeidslivets fragmentering gjør det vanskelig for dem å forbedre sine vilkår gjennom tradisjonell faglig organisering og samhold. Vi ser dette også i Norge En måte å organisere dem på, kan være at LO, Unio og YS tilbyr et billig felles grunnmedlemsskap som de kan bære med seg fra jobb til jobb til de får mer permanent arbeid og velger sitt fagforbund. Det krever samarbeid i fagbevegelsen. Ja, nettopp jeg kommer tilbake til det. Tilbake til lærernes organisering: I forbindelse med arbeidstidskampen våren 2014 opplevde Utdanningsforbundet for første gang at medlemmenes engasjement gjennom sosiale medier «tok av» og nådde en kritisk masse. Konklusjonen er den samme som når tusener tar til gater og torg (det fysiske format kan være formidabelt og farlig for makthavereliten): Maidan, Taksim, Tahrir, Tiananmen når den kritiske masse nås, skjer det noe. Når hundretusenvis av lærere og ledere fra barnehager og skoler, setter tøflene fra seg og tar joggeskoene på, er det for viktige og rettferdige saker. I Oslo, Alta og Nordnesparken i Bergen. Sundnes, Isaksen og Solberg tvinges til å lytte. Men selve fagforeningens formelle organisasjonsskjellett må bære alt dette over tid. Grunnmuren - må styrkes - tillitsvalgtapparatet, organiseringen på arbeidsplassene og lokalt. Vi må videreutvikle hverdagsarenaene der folk faktisk møtes. Fagforeningene må holde ut og holde fast ved det. Slike møter er ikke avleggs og vil få sin renessanse. Uten sammenligning for øvrig: tusenvis av ungdommer samles ikke først og fremst for å se Justin Bieber, men for å se hverandre. Det spennende er også at verken han eller demonstrerende arabiske ungdommer (igjen uten sammenligning), kunne få dette til uten bruken av ny teknologi og sosiale medier. Det er lett å forstå at syntesen mellom «det fysiske format» og teknologi er krutt. Espen Løken skrev allerede i 2002 boka Så samles vi på nettet. Boka trenger oppfølging ti år etter. Tariffavtalene er limet i fagbevegelsen. Spredte fektninger forbi? Norges første landsomfattende tariffavtale, verkstedsoverenskomsten, er ikke mer enn drøye hundre år. Den gang skrev et fagforeningsblad at «de spredte fektningers tid er forbi». Mon tro. Sterke krefter vil ha krangel, misunnelse og splittelse tilbake ned på arbeidsplassene og mellom arbeidsplassene. Koordinerte lønnsforhandlinger med sentralt inngåtte avtaler gir mindre lønnsforskjeller. Og høyere sysselsetting! (økonomiprofessor Kalle Moene). Hva er konklusjonen? Tar vi på blåklærne, de grå dressene og ditto lagerfrakkene, hever samme lønn, kjøper brukte Ladaer fra Øst og spiser med klippekort fra Vest på McDonald? Er målet anemisk, gustengrått likhetstyranni med avdanket sovjetisk sentralisme, slik visse fagforeningsfiender prediker? Ikke fristende, vil de fleste si. Torbjørn Røe Isaksen sier: «Høyre vil ikke delta i hylekoret som roper opp hver gang statistikken viser oss at de rikere er blitt rikere.» Fremskrittspartiets handlingsprogram mener «Det er ikke en offentlig oppgave å ujevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.» De har jo til og med Naturen på sin side. (Noe nær å ha God on our side) Har de kanskje rett? Uniomedlemmer kan føle seg i skvis i en ganske sammenpresset lønnsstruktur i kommunene. Utdanning gir dårlig lønnsutbytte. Mitt syn er at bevisste tillitsvalgte og medlemmer i Unio bør

11 11 erkjenne spenninger og dilemmaer i lønnspolitikken og motsetninger innad i fagbevegelsen. Våre fagforeninger går i oppløsning dersom de ikke reelt kjemper for sine medlemmers lønnsinteresser (gruppesolidaritet). Og utdanningsgruppers eventuelle reduksjon av lønnkrav, vil ikke komme lavlønte til gode. Akademikernes løsning er å prøve å surfe inn til potten på egne konkurransefortrinn. Det er bare det at de fleste medlemmene av Unio vil tape på deregulert, desentralisert, lokal og individualisert lønnsdanning. Kollektive sentrale avtaler er ikke noe sosialistisk offer, men forsvarer lommeboka til de mange. Skolelærerne må samtidig forsvare opparbeidete interesser f.eks. nedfelt i kompetanselønnssystemet. Og barnehagelærerne må få et styrket og bedre lønnsutbytte for kompetanse. La det være sagt at lønn for utdanning, ansvar og ansiennitet er gode prinsipp. Tariffpakka må være kollektiv, nasjonal, objektiv og etterprøvbar. Arbeidslivsbarometeret viser at dette synet har stor generell støtte i Norge, størst blant oss med høyere utdanning og relativt lav lønn. Vi er for likhet og deling av godene i dette landet. Men det er ikke det minste sosialt eller utjevnende, eksempelvis, å ødelegge brukbare pensjonsordninger for noen, fordi andre har dårligere. LØFT FOR LIKHET er en mye mer rettferdig øvelse enn «race to the bottom». Dette racet utløser et livsfarlig ras. Det er grunn til å bli skremt, når selv SAS-sjefer ser dette. Kollektiv lønnspolitikk krever sentrale avtaler. Fagbevegelsen har bygget sin makt på nasjonalstatens arena. Tariffavtalene er limet i fagbevegelsen. Derfor angripes de! Gang på gang. Retorikk tilpasset norsk lynne, klager på «de i Oslo», fremhever det å ha skoene på og at demokrati har utspring i (ulike) lokale forhold. Mange har snakket om at lærerstreiken var en profesjonsstreik. Det er sant, men halve sannheten. Den var også en kamp for sentrale, kollektive avtaler om arbeidstid og arbeidsforhold. Lærerne ønsker profesjonelt handlingsrom, men også avklarte felles rammer som reduserer de slitende spredte fektninger på skolene og i og kommunene. Man kan være forundret over at halvpriviligerte, angivelig privatpraktiserende pedagoger fra dypet av norske mellomlag kan fremvise slik ordnet og voldsom fagforeningskraft. En forklaring mener jeg er felles erfaringer og identitet som mange lærere har med seg fra utdanningsinstitusjonene. De fleste av disse har mange studenter og stor grad av konsentrasjon. Campus gir helt spesielle vilkår for å utvikle fellesskapsfølelse og de er også vant til å organisere seg 7. Lærerne er mange, de kjenner hverandre utover arbeidsplassen og har nettverk fra kurs og alskens samlinger. Historisk var de en del av et statlig arbeidsmarked og i dag føler også lærerne i en kommune, der de fleste er ansatt, et fellesskap. Korrodering av kollektivet Fagforeningen er en frivillig sammenslutning av folk som vil ivareta egne og felles interesser. Men folk og forening eksisterer i en samfunnsmessig kontekst der rådende klatreideologier og individualistiske verdier er - rådende. Da kan Lektorlaget få oppslutning ved å snevre inn fokuset til sine tilsynelatende særinteresser. De er dessuten litt finere enn oss andre der de har plassert seg blant Akademikerne. Knut Aarbakke formulerer det greit og uakademisk: Hvis du ikke ønsker en tradisjonell forening med sentrale løsninger og mindre rom for nye ting, er våre foreninger ofte alternativet. Utdanningsforbundet bør ikke gå denne veien 8, og må det heller ikke. (En omskrivning av det Jorunn Folkvord sa på denne konferansen, er at alternativet til å gå er å ikke gå). Ideene om å få litt mer enn 7 Dette er en form for parallell til storindustriarbeidernes historiske konsentrasjon. 8

12 12 andre gjennom lokale forhandlinger og personlige tillegg på subjektive kriterier er en blindvei. Status og anerkjennelse ved finurlig bygging av karriereveier, kan ende i en evig rundkjøring. (Tjalve Madsen minte oss i sitt innlegg her om at karriere kommer av det latinske «carrera», som usminket betyr konkurranse!) «Lærerspesialister, lærereksperter».. Dette er fremmed for lærerne. Få har spurt om det og jeg tror at det har lien støtte blant medlemmene. Det lærerne trenger og ønsker er faglige utviklingsmuligheter og kollektivt utviklingsarbeid (Tjalve Madsen). Særlig destruktiv og skadelig kan det bli hvis karrierestrategien sauses sammen med lokal og individuell lønnsdanning. Jeg har ikke en gang nevnt mulighetene til å rote seg langt ut i en byråkratisk hengemyr, som kan komme til å båndlegge drøssevis av tillitsvalgttimer. Selv om veien til et visst sted i Trøndelag er brolagt med gode forsetter. Overlat veiene til Solvik- Olsen. -- Nei forresten, dropp det også Rikke Bjurstrøm på Facebook: Det er flere her ute i lærergruppenene som spør hvordan UDF ser for seg de faglige karriereveiene. vi har lagt ut en sak om dette på nettsiden og Facebooksiden vår, men her er noen tanker for å konkretisere dette ytterligere: Vi ser for oss at lærere får sjansen til å fordype seg innenfor et felt de arbeider med til daglig, for eksempel begynneropplæring i lesing/skriving eller norsk for minoritetsspråklige. Fordypningen skal ta utgangspunkt i både teori og praksis og kan foregå for eksempel ved formell videreutdanning, fagsamlinger med andre som fordyper seg innenfor samme område, veiledning, observasjon av andre lærere, utprøving av nye undervisningsmetoder, refleksjonsnotat og kanskje også skrive artikler som kan leses av andre lærere. Litt av tanken er å bidra til at lærernes kunnskapsgrunnlag er mer praksisnært og at det er produsert av lærere som arbeider i klasserom og barnehageavdeling. Det handler om å eie eget kunnskapsgrunnlag. Vi håper faglige karriereveier kan bidra til å systematisere noe av den læringen som skjer gjennom læreres praksis. Det er en viktig del av kunnskapsgrunnlaget, men i dag finnes det kanskje først og fremst som»taus kunnskap.» Når lærere er «spesialister» skal de bidra til utvikling av praksis i eget kollegium og kanskje også på andre arbeidsplasser, men det er en forutsetning at undervisning i eget klasserom fortsatt utgjør majoriteten av stillingen. Våre tanker om faglige karriereveier er ambisiøse. Dersom forsøksordningene og de endelige ordningene for karriereveier bare blir påskjønnelsesordninger uten faglig gevinst, vil vi trykke hardt på bremsen. Nå forsøker vi å påvirke pilotordningene i tråd med våre mål og prinsipper for faglige karriereveier. Framover må vi også bruke erfaringene fra pilotene til å påvirke den endelige ordningen. Hilsen kommunikasjonssjefen i UDF. Fra Utdanningsforbundets nettmøte: Har Utdanningsforbundet valt å gå inn for faglege karrierevegar fordi ein veit at dette er noko Høgre kjem til å koma med uansett. Er tanken at dette kjem uansett, så difor må me få legga vår hand på verket? Skjønar i så fall den strategien, men samstundes er det og ein farleg veg å gå. Slik eg ser det kan me setta heile kompetanselønssystemet på spel med å gå inn for eit slikt nytt lønssystem. Eg trur krafta i streiken bør ha lært oss at medlemsmassen ikkje finn seg i at Utdanningsforbundet fjernar seg frå det som vert oppfatta som legitim lønspolitikk frå fagforeininga vår. Ei sterk fagforeining er viktigare enn nokon gong. Ein skal vera svært varsam med å ta kontroversiell standpunkt i strid med grunnverdiane til medlemsmassen. Det kan vera svært øydeleggande. Svar fra Ragnhild Lied:: Denne saka har vore oppe på landsmøta i Utdanningsforbundet både i 2009 og Sentralstyret har vedteke nokre prinsipp for ei slik ordning som er for omfattande å gå inn på her, men desse prinsippa kan du få ved å vende deg til den tillitsvalde. Det er elles ei misoppfatning at vi har tenkt å sette kompetanselønnssystemet på spel. Det er snarare snakk om å utvide kompetansestigen slik at ikkje berre grunnutdanninga, men også systematisk kompetanseutvikling undervegs i yrkeskarrieren kan brukast som grunnlag for lønnsutvikling. Elles er det sjølvsagt alltid ein viss risiko med å prøve noko nytt. I denne saka trur vi risikoen er større ved ikkje å vere pådrivar for endring.

13 13 Noen flere kritiske kommentarer og spørsmål til fagforeningen Utdanningsforbundet, fra en kritisk venn I virkelighetens virkelige verden, er Utdanningsforbundet trolig en av de beste (etter mange målbare kriterier) fagforeningene i Bergen, Norge, Europa og verden. Det er få grunner til å angripe enkeltpersoner i forbundet eller hevde at tillitsvalgte ikke gjør så godt de kan. Mange jobber knallhardt og oppriktig for medlemmene. Mente jeg noe annet, ville jeg ha sagt og skrevet det. Man må enda bytte ut tillitsvalgte når det trengs og det kan styrke forbundet, men jeg har sett organisasjoner med en «spise og spytte ut tillitsvalgte»-kultur. Det er verken vakkert eller tjenlig for medlemmene. Jeg mener at profesjonsbevissthet (se senere avsnitt om «treforken») styrker forbundet og lærerne, og at streiken i høst på mange måter fremstod som en profesjonskamp. Men betyr ikke at det er entydig hva det innebærer å være en profesjonsorganisasjon. Satt på spissen kan en «flink pike og flink-gutt»-profilering være skadelig for en fagforening. Begrepet profesjonsidealer, som ble brukt en periode var i så måte problematisk. Vi påtok oss et kompromissløst forsvar for kvaliteten i barnehage og skole. Dårlige arbeidstidsavtaler har vært markedsført med skoleutvikling som hovedbegrunnelse. I andre sammenhenger var «kompromissløs» sjelden en del av forbundets retorikk. Mange medlemmer har uttrykt at de ikke gjenkjente Utdanningsforbundet som fagforening. På tross av flere streiker, har fagforeningsprofilen vært utydelig. Dette har dels sammenheng med måten profesjonssiden ved organisasjonen har fremstått på. Men noen korporativistiske tendenser mener jeg vi bør diskutere. Samarbeidsbestrebelsene i Gnist er et eksempel. «Utdanningsledelse» et fellesprosjekt fra KS og Utdanningsforbundet er et annet. Det har vært lett å lese If you cannot beat them inn i dette. Det gjaldt å være med, drive tilpasningspolitikk, fordi alternativet var verre. Utdanningsforbundet skulle fremstå konstruktivt, og vi skulle slutte å bli oppfattet som en «nei til alt»-gjeng. Påvirkning og diplomati (departement, direktorat, KS osv.) på høyt nivå har hatt høy prioritet. Selvsagt er dette ikke galt. Sånn må det være. Men påvirkning skjer begge veier og slikt arbeid foregår ofte langt fra grunnplanet. Initiativ til slikt som Gnist kommer «ovenfra» og medlemmer/lokale tillitsvalgte kan lett føle seg fremmedgjorte eller ikke forstå hva det går ut på. Kombinasjonen av «samarbeidsånd og positiv profilering» med opplevelsen av dårlig lønnsutvikling og forverrete arbeidsvilkår har skapt spenninger i organisasjonen. På et kurs i Ulvik for noen år siden, påstod tidligere Venstreleder Lars Sponheim, at da han kom i regjering, måtte de får en oversikt over hvem som jobbet i departementet og hvem som kom fra Utdanningsforbundet. De hadde jo nøkkelkort alle sammen. Morsom anekdote, men tangerer den noe i fagforeningskulturen vår? Jens Stoltenberg langet ut mot europeisk fagbevegelse 27. februar 2013: - I Europa ser vi fagbevegelser som er blitt rene kamp- og protestorganisasjoner Det er bedre å ha innflytelse og ta ansvar, enn ikke å ta ansvar og ikke ha innflytelse, mente han. Hvordan kan Utdanningsforbundet søke innflytelse og skaffe seg informasjon om hva som skjer der det skjer, uten å miste sjel, selvstendighet og styrke til å sloss. Noen tanker om organisasjonsdemokratiet: Det har udemokratiske sider at medlemmene i forbundet på forhånd får vite lite om hva ulike kandidater som stiller til tillitsverv står for. Særlig er det av betydning høyt i gradene. La oss ligge unna amerikanske valgkamptilstander, men justere dette. Dette har med kultur å gjøre. På alle nivå i Utdanningsforbundet må også vi øve oss på å være uenige i sak. Det er en styrke - og noen ganger kan vi sågar bli enige (fordel for en kjempende fagforening) etter hvert. Slipper argumentene fri, det blir vår!

14 14 Av og til hører jeg tillitsvalgte si: da jeg begynte i Utdanningsforbundet. De viser gjerne til dag de ble tillitsvalgt første gang. Men forbundet er jo (selvsagt) alle medlemmene. Lærermedlemmer gikk på sett og vis utenom organisasjonen og til sosiale media i Men det gjør sentralleddet også, når de bruker "kundeundersøkelser", unnskyld medlemsundersøkelser. Begge deler kan være lurt og berettiget. Men det kan også svekke fagforeningsarenaene, organisasjonsdemokratiet, de kollektive debattene i organisasjonens organer og redusere de tillitsvalgtes rolle. Det er ikke bra når samfunnet rundt oss påvirker oss til å tenke på medlemmene som kunder. De skal være aktører (sic) med eiendomsforhold til sin organisasjon, påvirke og høres. Men det er vanskelig f.eks. å lage gode tariffhøringer. Det er vanskelig å avpasse mengden informasjon til medlemmer og tillitsvalgte, og prioritere den og nå frem. Her er noen forsøksvis velmente råd: Sats på at medlemmer og tillitsvalgte er glupe folk. Det er de som utgjør den egentlige organisasjonen (slik det materialiseres under en aktiv streik). Gå til poenget og spør om det som er de viktig sakene de som handler om veivalg. Viktige veivalg må legges frem for medlemmene. Jeg vil nevne et utdanningspolitisk tema med klare samfunnspolitiske sider, og implikasjoner for fagforeningspolitikken, som eksempel: Barnehagepolitikken til Utdanningsforbundet. Få fikk med seg hva som skjedde i I den politiske plattformen for Utdanningsforbundet frem til 2009 fant vi denne formuleringen: «Barnehagen skal vere eit offentleg pedagogisk tilbod til alle barn og ein del av utdanningstilbodet. Og: Utdanningsforbundet vil kjempe for ein gratis offentleg einskapsskule med gode og likeverdige tilbod til alle og eit desentralisert skulemønster.» Altså var det entydig at Utdanningsforbundet prinsipielt mente at barnehagetilbudet skulle være offentlig, på samme måten som støtten til den offentlige fellesskolen. På representantskapsmøte ble formuleringen erstattet med: «Barnehagen skal vere eit pedagogisk tilbod til alle barn. Utdanningsforbundet vil arbeide for eit kvalitativt godt barnehagetilbod innafor eit sterkt offentleg utdanningssystem. Utdanningsforbundet ser på barnehagesektoren som eit offentleg ansvar, der kommunar og private aktørar i dag eig og driv verksemdene.» 9 Hva er forskjellen? Når vi leser at Mimi Bjerkestrand i saksutgreiingen siteres slik, blir det klarere: «Norge har kun en stor, offentlig barnehagesektor - som driftes av både private og kommunale aktører.» Det er helt greit å endre politikk, men dette er en grunnleggende utdanningspolitisk og samfunnspolitisk kursendring som burde ha vært tydeliggjort og lagt frem til mye bredere debatt i organisasjonen. Særlig sett i lys av det vi nå vet om utvikling innen barnehagesektoren. Representantskapet i 2009 var da også delt. Fagforeningen har og skal ha, et representativt organisasjonsdemokrati. Valgte organ skal gjøre vedtak, det er slik de blir viktige. Gode samtaler og diskusjoner er bra, men kanskje har vi hatt en tendens til å overforbruke «tar debatten til etterretning» eller «tar momentene fra debatten med i det videre arbeidet». Lag gjerne gode bakgrunnsdokumenter (utredningsarbeidet sekretariatet gjør er imponerende og viktig), men bygg debattene på fylkesårsmøter og landsmøter rundt prinsipp- og arbeidsprogramforslag med klare formuleringer og forpliktelser. Noe slikt ble vedtatt på landsmøtet i 9 Dette ble begrunnet slik: 1. Vi må klargjere politikken vår for betre å kunne ivareta medlemmene våre i dei private barnehagane. Politikken vår blir oppfatta som vag og uklar. 2. Det blir stilt spørsmål om dei same politiske prinsippa gjeld både private barnehagar og private skular. 3. Medlemmer i private barnehagar har ytra at dei kjenner seg som annenrangs medlemmer i eigen organisasjon. Dei kjenner seg ikkje som likeverdige med tilsette i offentlege barnehagar eller skular.

15 , etter benkeforslag fra Gunnar Rutle(?) gjeldende for Landsmøtene må være kongresser der vesentlige uenigheter i større grad diskuteres og stemmes over i åpent lende, dvs. plenum. Form og stil er bra, men det er innholdet som engasjerer. Seminarer, som jeg er helt for, kan arrangeres på andre steder og til andre tider. Hva med fylkesledernes rolle? Disse hadde en viktig rolle da Utdanningsforbundet skulle holdes samlet og bli én organisasjon etter fusjonen mellom Lærerlaget og Lærerforbundet. Jeg tror det er lurt å se på hvordan denne viktige posisjonen (ikke personene) virker, innad oppover og nedover i apparatet. (På Bergenskonferansen ble det opplyst at denne diskusjonen har startet allerede og at en prosess er i gang. Flott!) Utvikling av enda bedre demokrati og politikk, krever alternative og supplerende analyser og initiativ. Levende politisk debatt krever flere arenaer, f.eks. sterke fylkeslag. Jeg mener det er ønsket at de tar oppgaven og at slikt arbeid verdsettes. Videre tenker jeg at forholdet mellom valgt politisk ledelse og sekretariat i et stort forbund, må kunne være en sak for flere enn folk i Oslo. Vi trenger høy stabil kompetanse i gjeldende avtaler, arbeidsrett, arbeidsmiljøspørsmål, utdanningssektoren, internasjonale spørsmål, tallknusing osv. osv. Kunnskap trengs, men dette er også politiske områder, der de tillitsvalgte i forbundets politiske organer og ledelsen skal ha styringen og ansvaret. Kanskje er balansen i dag helt grei, men det er ikke farlig å snakke om slikt. Og hva med bruken av innleide konsulenter, kommunikasjonseksperter og profileringsfirma? Jeg vet ikke helt hvordan slikt er i Utdanningsforbundet nå, men det er muligvis nyttig å se på med kritiske og friske blikk? Det gjelder pengebruk, hvem man velger, til hva og hvordan de brukes. Fagforeningsbevissthet oppfattes noen ganger som krav om lojalitet - fra medlemmer og grunnplanstillitsvalgte overfor organisasjonen, eventuelt overfor ledelsen. Slik lojalitet er på sitt beste lojalitet overfor fellesskapet. I konflikt er den avgjørende for arbeidstakerkraften. Men de skal aldri føle seg som kveg, som dras ut i gatene når det passer. Like avgjørende som det å stå sammen når det gjelder, er medlemmenes engasjement og konstruktivt kritiske holdning. Dersom de ikke sier fra og deltar, råtner forbundet på rot. Medlemmene i Utdanningsforbundet er både fra offentlig og privat sektor. Vi har mange grupper. Det er en styrke, men også krevende. Alle medlemmenes interesser skal ivaretas; og det med mer enn festtaler. Men det må ikke få lamme Utdanningsforbundet i spørsmål som velferdsstaten eller utdanningspolitikken. La oss si at privatisering innen utdanningssektoren kommer så lang at mer enn halvparten av skolemedlemmene jobber på privatskoler. (Nesten halvparten av svenske grunnskoler er nå private.) Skal Utdanningsforbundet dermed endre syn på velferdsstaten? Det må i så fall avgjøres av utredninger, åpen debatt og vedtak. Medlemmene må, på sin side, når den demokratiske organisatoriske behandlingen har vært ordentlig, venne seg til å leve med at de noen gang er i mindretall og at fagforeningen fremmer syn de er uenige i. Utdanningsforbundet har krevende oppgaver å løse på vegne av medlemmene og har harde motstandere. Da taper man noen slag og kan i perioder være i en defensiv posisjon. Skjer det, gjelder det å ikke å pakke inn nederlag eller forsvarsstrategi som «gode ideer». Si det som det er! Det er heller ikke lurt å «skifte mening» fordi forbundet ikke når sine mål i første eller andre runde. Medlemmene skjønner at ikke det ikke er mulig å vinne frem med alt til enhver tid. Men de skjønner ikke at prinsipielle standpunkt og langsiktige mål taktisk gjemmes bort eller forlates f.eks. fordi «ingen andre støtter oss». Utdanningsforbundet har mange medlemmer, de er trofaste og organisasjonsgraden er ganske høy. Men i en turbulent tid er det bra å være føre var. Hvor god fagforeningen er, teller mest. Men mange synes de betaler mye. Mitt råd er: Sett ned kontingenten!

16 16 Medlemmene er ikke farlige, ble det formulert på Bergenskonferansen. (Noen ganger må selv det opplagte sies ) Vi er sikre på det nå, etter høstens streik. Vår kraft er de tusen lærerpenner og de hundre tusener lærerstemmer. Det ble skriblet i alle debattspalter og kommentert på hauger av nettsider. Maktpersoners e-postkasser ble ganske så fulle. DETTE HERR ISAKSEN, ER DET VIRKELIGE LÆRERLØFT! Tanker om en historisk streik Det er for tidlig for endelig oppsummering av lærerstreiken Dessuten må det gjøres av organisasjon (ikke av ensom rytter), men noen punkt kan jeg tenke meg å føre til torgs: 1. Det er mulig å stemme nei, når det trengs. Når et flertall av medlemmene sier nei, er de også villige til å sloss og å stå bak organisasjonen. 2. I motsetning til det som tidligere har vært hevdet, ser vi at en kraftig og langvarig streik kan få negative økonomiske konsekvenser for arbeidsgiver. Muligheten for erstatningskrav elever som har tapt opplæring, kan ha gjort sin virkning i høst. (Enda et argument for å styrke retten til opplæring, dvs. undervisning med utdannet lærer.) 3. Streik om våren, mot sommeren, er ikke eneste mulige forløp av en streik. At den virkelige streiken 2014 ble dratt i gang ved skolestart i august, gjorde den mer virkningsfull i. o. m. at den ble mer uforutsigbar for alle andre enn Utdanningsforbundet som grep initiativet. 4. Det er altså fremdeles mulig for «vår side» å gjøre noe overraskende. Det var et bra trekk fra Utdanningsforbundet å «smelle til» på planleggingsdagene, rett før elevenes skolestart. 5. Streiken blir styrket når det er tydelig hva og hvem den gjelder. Da er den også lettest å forstå for andre og får identitet. At vi denne gange hadde en LÆRERstreik, drevet av «eget» forbund, ga slagkraft. (Så er det nok slik at både spisse og brede streiker har ulike styrker og muligheter som må utnyttes). 6. Når kapteinen binder seg til masten, gir det både forhandlingsstyrke og fallhøyde. Nestlederen ga beskjed til medlemmene på Torgalmenningen 16. august: Dette har vært en realitetsorientering for sentralstyret. Nå skal vi ha forbedringer. 7. Resultatet av en streik må bedømmes både ut fra det «skrevne, juridiske resultatet» (tariffavtalen man ender opp med), hva den har gjort med organisasjonen og forskyvninger i det samlete styrkeforholdet mellom partene. Vi kan lære, men nye streiker kan selvsagt ikke bli en blåkopi av Mye mer er sagt om streiken 10 og vi må samle lærdommene gjennom grundig arbeid med oppsummering. 10 Stein Stugu, De Facto, skrev bl.a. på Facebook: Skal en forstå Høyres posisjon i forhold til skole, er det trolig fornuftig å se på nyliberalistisk ideologi sammenliknet med verdikonservatisme. Hayek, en av nyliberalismens ideologer, formulerte synet på frihet slik : "Om det skal være noe håp om å vende tilbake til en fri økonomi, er spørsmålet om hvordan fagforeningenes makt best kan begrenses både ved lov og i realitet, et av de aller viktigste spørsmålene vi må vie vår oppmerksomhet."(f.a.hayek (1949): Free enterprise and Competitive Order ) Med et slikt syn er det lett å forstå Civitas )(diverse utspill), og Helgesens, ønske om å overføre all makt til ledelsen, arbeidstid skal bare drøftes ("tilbud nr. 2 fra KS") Et verdikonservativt syn vil nok i praksis ha en helt annen forståelse for profesjonene, og at lærere skal ha frihet til selv å planlegge. Dette kommer vel også til uttrykk når en leser intervjuer med T.R.Isaksen, som i tillegg kan litt om virkeligheten fordi han har lærerforeldre. Nyliberalistene er normalt vesentlig sterkere styrt av ideologi. Utfallet av denne interne kampen i Høyre er spennende å følge. Vil denne interne uenighet få betydning for hva Høyre faktisk gjør?

17 17 Så er det interessant at for første gang, ble arbeidstid tema i hovedtariffoppgjør mellom Unio og KS. Kanskje styrte KS bevisst dit. Utdanningsforbundet har tidligere, etter mitt syn, gått ganske langt og vist stor kompromissvilje for å unngå en slik uforutsigbar forhandlingssituasjon. Men så skjedde det likevel og situasjonen ble heftig, men knapt begeistret. Det kan se ut som om sosiale media ble en avgjørende arena for analyser og formulering av posisjoner og politikk. Ikke bare formelle, men reelle ledere trådte frem. Situasjonen fikk sin egen dynamikk. Treforken og lærerstanden Vi er kjent med tobeinstrategien. Siden trebein ikke svinger så all verden, har jeg gått inn for treforken som bilde: Den består av disse elementene: Fagforeningsbevissthet med interessekamp for lønns- og arbeidsvilkår forsvar og utvikling av tariffavtalene osv 11 Profesjonsbevisstheten handler om faget, stolthet, utviklingsmuligheter, forsvar av profesjonsgrenser, motarbeide bruk av ufaglærte, yrkesetikk osv Samfunnsbevisst og utdanningspolitisk engasjert med slike ting som kamp for velferdsstaten og ressurser, fellesskolen, folkebarnehagen, påvirkning av lovverk, internasjonal solidaritet osv. («Ikke spør om hva slags skole vi vil ha. Spør om hvilket samfunn vi ønsker da gir det seg hvilken skole vi trenger.») Alt henger sammen med alt og de tre styrker hverandre. Se for eksempel forholdet mellom antall pedagoger og barn barnehagen, eller elever i skolen: Arbeidsvilkår, ja. Profesjonsspørsmål, ja. Politikk selvsagt. En trefrontstrid, med motstand og støtte på alle kanter. «Lærernes arbeidstid er ikke en del av skaperverket», har Kristin Clemet sagt. Nei, rettigheter og avtaler er skapt av fagbevegelsen. Og en bevegelse er ikke et kontor. Fagforeningsbevissthet betyr alt fra å forsvare tillitsvalgtrollen og avtaleverket lokalt - til å bry seg om hele fagbevegelsen utvikling og fagbevegelsens samfunnsrolle nasjonalt. Profesjonsstoltheten er skummel for de som vil bygge ned velferdsstaten og drive frem NPM. Da viftes nedlatende med faner og flagg om drømmelæreren. Det hakkes i plata om «bedre lærere». Bøy din nakke du skamfulle lærerjente og gutt.! Lærerretorikken fra høyresiden åpner selvsagt også for intensivering av lærerarbeidet og hardere utnytting av arbeidskraften. «Bedre lærere» gir mulighet til å dele lærerarbeidet på færre. Forresten er det pussig med Høyre-Oslo. Der sier de at de, så vidt jeg skjønner, har flere lærere ved skoler der de vil gjøre noe ekstra for undervisningen. Var det ikke sånn at antall elever per lærer var helt uviktig? Evidensbevist? Og igjen: vi er ikke alene om å bli angrepet som profesjon: ministeren vil nå ha ledere i politiet som verken har politifaglig utdanning eller er jurister! Hvis vi trodde kampen mot NPM var vunnet, tar vi feil. Uansett, lykke til, den kampen lærerne fører nå er i virkeligheten en svært viktig prinsipiell kamp for hele fagbevegelsen, og dreier seg om opprettholdelse av fagforeninger som nødvendig motmakt til stadig sterkere eierstyring. Taper lærerne vil det gi mange arbeidsgivere blod på tann, også i privat sektor. 11 Arbeidslivsbarometeret viser at 1) Forhandle lønn og arbeidsvilkår, 2) Jobbe for gode pensjonsordninger og 3) Arbeide for bedre arbeidsmiljø, er arbeidstakeres «topp tre» når de skal prioritere fagforeningens oppgaver.

18 18 Om fagbevegelsen, historisk, internasjonalt, nasjonalt og for fremtiden Stadig flere oppgir at de ikke er interessert i fagforeningsarbeid. Interessen for fagforeningsarbeid synker, viser Arbeidslivsbarometeret for Mens 38 prosent oppga at de absolutt eller kanskje kunne tenke seg å påta seg et slikt verv i 2009, er andelen nå nede i 28 prosent. Fagbevegelsen sliter, både med organisering og resultater, i mange europeiske land. Sterke fagforeninger er heller ikke naturgitt i Norge. Fagbevegelsen må hver dag systematisk opparbeide seg fortjent tillit, forfekte medlemmenes sak og kjempe for å forsvare deres interesser. I den vestlige virkelighetens verden står spørsmålet What s in i for me? (WIFM), sterkt. Konkurrentene kommer, det ligger åpent i den teknologiske og den samfunnsideologiske utviklingen. KRIFA er en nettbasert «fagforening», billig og ser på medlemmer som kunder. KRIFA hjelper kun enkeltpersoner og har kun ett spor: det juridiske. Det gjør jo gode fagforeninger også, men her møter vi en totalt amerikanisert variant. Et degenerert syn på fagbevegelse promoteres. Det stjeles fagforeningsklær for å drive butikk; og det er ingen grunn til å ta lett på slike konkurrenter. Organisasjonene må gi ulike yrkes- og faggrupper gjenklang og arenaer for egen identitet og særegne interesser. Det betyr også å videreutvikle et fagforeningsspråk og kultur som skiller seg fra New Public Management og nyliberalisme. De organiserte arbeidstakernes eget språk som beskriver den virkeligheten de jobber i, faget de utfører og fagbevegelsens fellesskap. Å møte «sine egne» innenfor en større helhet that s the question! Den norske, eller rettere den nordiske, modellen innebærer sterke fagforeninger hevdes det. Ja, sterke fagforeninger er tjenlig for hele samfunnet og er til og med en konkurransefordel. Men vi skal ikke være ukritiske til trepartssamarbeid. Det er en tid for alt og for sterk korporativisme kan svekke oss, snarere enn å styrke oss. Når folk som tradisjonelt er mot fagforeninger priser «den norske modellen», er det grunn til å se etter blålys. Tillitsvalgte i kommune og stat møter et komplisert landskap med tohodet arbeidsgiver: politisk og administrativ ledelse. Fagforeningsmakt er udemokratisk er et synspunkt som regelmessig fremmes i ulike former. Særlig i offentlig sektor er dette en tilbakevendende diskusjon. Det er jo de folkevalgte som må styre. Fagforeningene kan ikke ha dobbelstemme, for eksempel i driften av kommunen. Men saken er den stikk motsatte. Bruk av organisasjonsfriheten hører selvsagt demokratiet til. Og fagbevegelsen må mye mer aktivt bruke demokratikortet for fagforeningene og avvise at det blir brukt mot dem. Det er i hele samfunnets interesse å kjempe for organisasjonenes og de tillitsvalgtes faglige rettigheter. De som jobber med, peker på, og beskriver problemene, har store muligheter til å beskrive løsningene. Ytringsfrihet og stemmerett er demokratifanene som vaier friskt i vesten. Den demokratiske verdien av organisasjonsfriheten glemmes og gjemmes. Ingen tett osteklokke Et stort arbeidstakersamhold kan bli nødvendig raskere enn vi hadde tenkt. Fagbevegelsen må sko seg for krisetid. Kappløpet mot bunnen vi også prege forholdene for «beskyttede grupper» i offentlig sektor. Norge er i verden og offentlig sektor er i Norge. Vi kan komme til å lengte tilbake til det koselige året Gå til luftfarten for å bli vis. Skolelærerne var i front blant arbeidstakerne høsten En taktisk og foreløpig seier

19 19 var bonus også for andre. Kanskje til og med «eurobonus». Ikke minst Danmark, har vist oss at kampen er internasjonal. Eurobonus, ja. Lurer vi på hvilket større arbeidsliv vi er en del av, hva fremtiden kan bringe så look to airway. Jeg mener look to Norwegian. Nei, luftfarten altså. Den ligger langt fremme med beinhard konkurranse og dumping av lønns- og arbeidsvilkår. Ryanair og Nowegian leder an. Retningen er stukket ut. Skoler er ikke fly, men tro ikke at det generelle bildet og klimaet i arbeidslivet er uten innvirkning på kommuner og stat, og utdanningssektoren. En liten tanke på dette neste gang vi kjøper oss en billig flybillett, er ikke ugrunnet. Setter du i blant pris på en hyggelig gest fra elever eller foreldre? I så fall: smil til flyverten neste gang du tar imot kaffen eller drinken. Har dette relevans for utdanningssektoren? Ja, relevans for alle arbeidstakere. Et studie av luftfarten, der ideell /ekstrem liberalistisk konkurranse gir sine resultater, er særs lærerik. Angrep på fagbevegelsen kan virke. I Sverige og Danmark har høyreorienterte regjeringer vunnet frem. Dansk og svensk LO har mistet tusenvis av medlemmer etter at bl.a. medlemskapets sosialpolitiske betydning er redusert. I Norge, som i utgangspunktet har lavere andel fagforeningsmedlemmer, har antallet organiserte økt (Akademikerne og Unio øker mest), men organisasjonsgraden har gått svakt ned (nå litt over 50% i Norge). Trolig gjelder nok heldigvis ikke på Unios område. Antallet arbeidstakere har økt i deler av arbeidslivet der det er krevende å organisere. (Se drøftingen av prekariatet ovenfor.) En gang var det slik at det var arbeidstakerne som stilte krav. Arbeidsgiver kom med tilbud. Jeg vokste opp med fremgangstroen. Selvsagt skulle lønn og vilkår bare bedres og det som var fremkjempet beholdes. Nå møter vi pågående arbeidsgiverorganisasjoner som stiller krav. Vi skal altså ikke fly mange minutter, med lavpris, før vi kan snakke med yrkessøstre som har fått flere lønnsnedslag. Den som følger med, vet at krisen i Europa, langt fra er over. Og erfaringene viser at når fagforeningene trengs mest, sliter de hardest. Jeg mener at vi i Norge, i LO, Unio og YS, bør starte en prosess med debatt om organisering av fagbevegelsen. Best er det om denne startes nedenifra. Er det best at vi er organisert som vi er eller er DNF (Den Norske Fagbevegelsen) ønskelig? Er en samlet bevegelse mulig. Hvem skal med og hvem skal ut? Det er lurt å ta utgangspunkt i det som er på gang allerede. Se til fellesskapet mot endringer i arbeidsmiljøloven! Samarbeid mellom forbund lokalt. Forbundene i Unio kan samarbeide tettere og lære av hverandre, uten å bygge opp et stort nytt byråkrati. Det er bra med felles krav til politiske partier før kommunevalget (Trondheimsmodellen). Hvorfor i all verden skal vi ikke gå sammen for felles krav i gatene 1. mai? Parallelt med en debatt som starter nedenfra, ser vi at samarbeid tvinger seg fram på høyere nivå. Den Europeiske Faglige Samorganisasjonen er f.eks. et alleuropeisk talerør for alle arbeidstakere. Her er allerede den norske fagbevegelsen samlet. LO har vært med fra starten, YS ble medlem høsten 2002 og UNIO kom med i Jeg er usikker på veien. Det er mange MEN og forutsetninger for å lykkes med noe som tjener arbeidstakerne. Her er noe: Jo større paraply vi samles under, jo større sjanse for interessemotsetninger og profesjonsstrid innad. Havnestriden viser betydningen av faglig samhold og svakheten ved det motsatte. Når og hvordan skal interne strider i fagbevegelsen tas? Organiseringen av fagbevegelsen gjenspeiler samfunnsmessige sjikt og nivåer blant arbeidstakere og kan skape spenninger: o ufaglærte og fagarbeidere o høyskoleutdannede o langtidsutdannete

20 20 o yrker med nøkkelmakt og arbeidstakere med særlig høy lønn, makt og status, arbeidstakere som er ledere Formell binding til politiske partier er uaktuelt for Unio. Medlemsdemokratiet må bli reelt, sterkere sentralstyring og mer pamperi må ikke bli resultatet. Organiseringen i en så stor hovedorganisasjon, må være slik at den enkelte, og de ulike gruppene, får ivaretatt sine særlige interesser. Fellesskap og samordning av kreftene, må kombineres med de ulikes fag- og profesjonsidentiet Bør Den Norske Fagbevegelsen organiseres vertikalt (etter fag) eller horisontalt (etter bedrift/arbeidssted, som «enstolpe»)? Skal ledere og de som ledes være i samme organisasjon? Rådmenn og plattformsjefer i fagbevegelsen? Sett fra Unio blir det i en slik eventuell prosess viktig at det tas et oppgjør med tradisjonelt negative holdninger til utdanning i miljøer i LO. Gjensidig arbeidstakersamarbeid og respekt for andre grupper, må kombineres med anerkjennelse av viktige profesjonsgrenser. Oppsummering Rudolf Nielsen skrev i diktet Stjernen: Her er grensen, sa de andre, lenger kan vi ikke nå. Ikke nytter det å vandre i det blå! Nei hvad gagner det å kjempe, når vi er så bittert få? Og mange vil oppleve Norge i 2014 sånn: Her er grensen, sa de andre, lenger kan vi ikke nå. Det eneste som nytter, er å vandre i det blå! Nei, det nytter ikke å vasse i det blå. Jeg stilte et alt for langt, selvsagt retorisk, spørsmål i overskriften: Fagbevegelse og fellesskap i individualismens tidsalder: Kollektiv kraft eller likhetstyranni med avdanket sentralisme? En fagbevegelse med kollektiv kraft og et frodig fellesskap er langt fra noe fargeløst og blodfattig likhetstyranni. Den må ikke være sentralistisk i udemokratisk forstand, men stå sammen nå det trengs. Fagforeningen og organisering er det eneste virksomme verktøy vi kan møte individualismen og nyliberalismens konkurranseideologi med. Eller med Bruce Springsteen: Unions have been the only powerful and effective voice that working people have ever had. Takk for at du fløy med meg, velkommen tilbake!