Gåten «Scandinavian Star»

Transkript

1

2 Lars Halskov BRANNEN Gåten «Scandinavian Star» Oversatt av Gunnar Nyquist

3 Forord Meningsløshet og uvisshet kan ødelegge et menneske. Vi har alle behov for å sette selv de mest personlige tragiske hendelser inn i en sammenheng for å kunne leve og ikke bare overleve. Den sammenhengen har overlevende og etterlatte til de 159 omkomne etter mordbrannen på «Scandinavian Star» natten til 7. april 1990 lett etter i årevis. Men de har ikke funnet den. Mordbrannen er fremdeles Skandinavias største uløste kriminalgåte. Hvem satte fyr på skipet? Hva var motivet? Disse to avgjørende spørsmålene er aldri blitt besvart. Danske og norske myndigheters etterforskning var fra første stund overfladisk. Den gikk aldri grundig inn i hele brannforløpet og de kompliserte eierforholdene. Først i 2014 erkjente norsk politi at det ikke finnes bevis for at katastrofen ble utløst av en enslig brannstifter som selv omkom i brannen, og som ble utpekt av politiet. Politiet erkjente dessuten at de mulige økonomiske motivene bak skipet og brannen var blitt mangelfullt etterforsket. Dette har skapt grobunn for utallige teorier og spekulasjoner, akkurat som med andre store tragedier. Ved store katastrofer er det alltid mulig å finne ulogiske hendelser og kjensgjerninger som er vanskelig å forklare ut fra rasjonelle betraktninger. De utgjør drivstoffet i enhver konspirasjonsteori. Men forklaringen er ofte enkel: Livet er ikke logisk. Hendelser og menneskers handlinger preges like mye av tilfeldigheter og irrasjonelle valg som av logikk. Konspirasjonsteoretikere

4 ser ofte bort fra fakta som ikke bekrefter teorien deres. I grelle tilfeller blir kjensgjerningene til og med avfeid som bevisst desinformasjon fra mektige miljøer som vil skjule sannheten. Det hele reduseres til et trosspørsmål, ikke et spørsmål om fakta og sannsynlighet. Men historien om «Scandinavian Star» er spesiell. Her er det ikke bare en liten flik av saken som ikke henger sammen. Det er sentrale og avgjørende punkter i danske og norske myndigheters redegjørelse for saken så langt som ikke stemmer overens med opplysninger som er kommet frem i årene som er gått. Dette har likevel ikke påvirket myndighetene, som en rekke ganger har avvist å gjenoppta etterforskningen. Først i 2013 begynte norsk politi igjen å se på saken etter å ha fått overlevert dokumentasjon samlet av den uavhengige «Stiftelsen etterforskning av mordbrannen Scandinavian Star», som er dannet av eksperter på blant annet skipsteknikk og brannforløp. Året etter besluttet norsk politi å gjenoppta etterforskningen, og i 2015 nedsatte Stortinget en kommisjon som skulle foreta en parlamentarisk gransking av saken. Den langvarige kampen for å vekke myndighetene i de to landene har gjort at saken fortsatt er et åpent sår for mange overlevende og etterlatte. Denne boken er et forsøk på å skape en sammenheng. Den har som ambisjon å fortelle den samlede historien om tragedien på «Scandinavian Star» og komme så tett på virkeligheten som det er mulig i en dokumentarisk beretning. I boken gjennomgås de ulike teoriene om løsningen på kriminalgåten. Beretningen om «Scandinavian Star» er noe langt mer

5 enn en mordgåte. Boken retter søkelyset mot danske og norske myndigheters svikt både før og etter brannen, mot pengesterke menn som brukte tvilsomme forretningsmetoder og satset på skattespekulasjon, mot et skip der alle de ansvarlige så gjennom fingrene med de elendige sikkerhetsforholdene, og hvordan alle involverte etter brannen løp fra ansvaret. Boken er også en fortelling om de mange menneskene som ble berørt av mordbrannen. Deres skjebner binder hele hendelsesforløpet sammen, og i boken fortelles historien om deres liv. Felles for de overlevende og etterlatte er at tragedien har preget dem for livet. De har behov for at det blir satt punktum i saken. De vil vite hva som virkelig skjedde før, under og etter natten til 7. april Denne boken er forhåpentlig en viktig brikke i det puslespillet. Boken er basert på de opplysningene som er fremkommet i årenes løp, samt informasjon jeg selv har samlet de seneste årene. Derfor inneholder den også nye opplysninger om hendelsesforløpet. Jeg har intervjuet mange sentrale kilder og lest bunkevis med fortrolige dokumenter, private brev og interne papirer, som jeg har fått eksklusiv tilgang til. Blant annet har jeg fått innsyn i sakens mange tusen dokumenter i den danske Sø- og Handelsretten, det danske Rigsarkivet samt Riksarkivet i Norge. Dessuten har en rekke private kilder bidratt med vesentlige opplysninger og dokumenter. Ikke alle står frem med fullt navn i boken; noen har av ulike grunner ønsket anonymitet. Mange skal takkes for at boken er blitt en realitet. Først og fremst de tre gruppene av overlevende og

6 etterlatte som har stilt sine kunnskaper om saken til rådighet, kunnskaper som de har brukt mange år på å fremskaffe: Terje Bergsvåg og Gisle Weddegjerde fra den norske «Stiftelsen etterforskning av mordbrannen Scandinavian Star», Jan Harsem fra den norske støttegruppen etter «Scandinavian Star» og Mike Axdal fra «Scandinavian Stars» danske støtteforening. Dessuten vil jeg trekke frem den norske journalisten Tron Strand og hans danske kollega Erik Eisenberg som i 1997 skrev om de økonomiske nettverkene bak «Scandinavian Star» i et samarbeid mellom avisene Bergens Tidende og Jyllands-Posten. Det var i sin tid et stort gjennombrudd i kampen for å forstå det intrikate økonomiske spillet omkring fartøyet. Det vil føre for vidt å takke alle som har medvirket til at boken ble skrevet. Men følgende har bidratt i særlig grad i forbindelse med research og under skriveprosessen: Kim Hundevadt, Majbrit Hansen, John Hansen, Jesper Friis, Aase Andreasen og Kim Faber. Jeg vil også gjerne takke min arbeidsgiver Politiken for å gi meg permisjon til å skrive boken og Politikens Fond samt 3F s Medie- og Kulturfond for økonomisk støtte. Endelig en stor takk til min familie, som holdt ut med meg da jeg så ofte stakk inn på hjemmekontoret for å skrive i stedet for å være nærværende. En særlig takk til min kone Gertrud, som alltid har støttet meg. Det er jeg evig takknemlig for. Lars Halskov August 2015

7 Prolog Snøfillene lavet ned fra himmelen. Etter hvert dannet de store fonner rundt hytta. 15 år gamle Jakob Guldager ble grepet av det magiske synet rett utenfor vinduene. Sammen med søstrene sine gravde han i snøen. De skapte sin egen verden med tunneler og ganger. Når han spente på seg skiene, dannet snøkrystallene i luften en tett tåke som gjorde det umulig å se særlig langt fremover i skisporet. Ifølge kalenderen var det første uken i april 1990, men det var vanskelig å tro at skisesongen snart var forbi. Denne vinteren levde Hemsedal virkelig opp til betegnelsen Skandinavias alper. Noen dager tidligere hadde Jakob, foreldrene, småsøstrene Tine og Janne og fosterbarnet Christina reist med fergen fra Frederikshavn til Oslo og kjørt de litt over 200 kilometerne til Hemsedal. Foreldrene, Else og Benny, var invitert med på turen av et vennepar med to barn. De ti personene fikk så vidt plass i to biler. Dagene gikk så altfor fort i det norske snøparadiset. Når de slappet av i hytta, utmattet etter strabasene i snøen, kom Trivial Pursuit og Ludo på bordet. Likevel savnet Jakob tenåringsvennene i Aabenraa og skrev et postkort hvor han fortalte at det var mye snø og hyggelig i Hemsedal, men at han heller ville ha vært hjemme sammen med dem. Uheldigvis leste faren kortet før det ble sendt. Han ble skuffet og sint for at Jakob tydeligvis foretrakk å være et annet sted enn på skiferie med

8 familien. Når samværet med de andre i hytta ble for mye for ham og hjemlengselen for sterk, tok han på seg walkmanen og stengte verden ute. Særlig de amerikanske rapperne Beastie Boys var en kjærkommen avkobling. Musikken ble også redningen da de to familiene på hjemveien kjørte inn på kaia i Oslo. De hadde fått høre at de kunne glede seg til hjemturen, for det skulle bli satt inn en ny, flott ferge på ruten. Men den nye fergen var forsinket. Jakob tok på seg hodetelefonene for å forkorte ventetiden. Det var 6. april Jan og Christine Harsem var på vei inn til Oslo havn med halvannet år gamle Halvor i baksetet. For at sønnen ikke skulle kjede seg, sang de det velkjente barnerimet: Bake kake søte, dyppe den i fløte, først i sukker, så i vann, så kommer det en gammel mann, som vil kaka prikke med ei lita gullstikke. Den lille familien skulle på påskeferie i Danmark sammen med et fjerde familiemedlem som ennå ikke var født. 24 år gamle Christine var gravid, og det var bare fire måneder til hun skulle føde. Her i bilen hadde hun alt hun hadde ønsket seg i livet. Karriere, penger og prestisje interesserte henne ikke. Hun var glad i klassisk musikk og spilte piano. Allerede som tenåring underviste hun i

9 pianospill, og hun var seriøs i alt hun foretok seg. Hennes omsorg for Halvor var stor, og det gode humøret hennes smittet over på den lille gutten og på Jan. En familie, et lite rødt hus, en stor barneflokk og en klippefast tro på Gud. Det var livet for henne. Jan beundret Christine for hennes inderlige opplevelse av å være kristen, som kom innefra sjelen. Han hadde selv opplevd en kristen vekkelse, men i motsetning til Christine kjempet han ofte med følelsesmessige spenninger. Han var en søkende sjel og til tider rastløs. Den kristne tro og evangeliet var en nødvendig grunnpilar i hans liv, en motvekt til tvilen og melankolien. De hadde vært kjærester i syv år, og to og et halvt år tidligere hadde de giftet seg. De hadde fått et stadig tettere forhold. Under fødselen var Halvors hjertelyd blitt svakere, og Christine ble i all hast flyttet fra fødeavdelingen til operasjonssalen der det ble foretatt keisersnitt for å redde barnet. Den dramatiske fødselen forsterket båndene dem imellom. Det nye barnet skulle komme til verden i sommerferien, og de visste ikke om det var gutt eller jente. Hvis de skulle rekke å ha ferie, måtte det være nå før fødselen. Jan vurderte først et sted der de kunne stå på ski. Men så kom han til å tenke på vestkysten av Jylland med de brede sandstrendene og det åpne havet. Han bestilte et sommerhus nord for Løkken og gledet seg til at de skulle gå langs stranden med Halvor i vogna, mens det nye livet vokste seg stort og sterkt i Christines mage.

10 Christine Harsem ville ha en stor barneflokk, og Halvor var et ønskebarn. Foto: privat. Han ringte til Stena Line som seilte mellom Oslo og Frederikshavn. Men der var det fullt. Så kontaktet han DaNo-Linjen som han visste også seilte til Danmark. Der greide han å sikre seg et bookingnummer. Biler og lastebiler var ikke ferdig med å kjøre ut av fergen da Jan og Christine parkerte i den lange bilkøen på kaia. Jan var overrasket. Han hadde trodd de skulle reise med «Holger Danske», som i mange år trofast hadde gått i rute mellom Oslo og Frederikshavn. Men her var det et langt større skip. «Scandinavian Star» sto det med store bokstaver på skutesiden. Han la også merke til et annet navn samme sted: Nassau, navnet på hovedstaden i Bahamas.