DNA SKAL FELLE FLERE KRIMINELLE NORSK POLITI MENNESKEHANDEL UNGDOM OG NETTMEDIER ID-LØSE ASYLSØKERE

Transkript

1 NORSK POLITI NR.2 // DESEMBER 2006 DNA SKAL FELLE FLERE KRIMINELLE I løpet av de siste 20 årene har DNA bidratt til å løse mange kriminalsaker. Men det er en forsiktig begynnelse vi har sett. Nå skal bruken utvides. Politidirektør Ingelin Killengreen mener en økt satsing på DNA vil være en god investering fra samfunnets side, men hun forutsetter at det følger nye ressurser med satsingen. MENNESKEHANDEL UNGDOM OG NETTMEDIER ID-LØSE ASYLSØKERE

2 NORSK POLITI Magasinet Norsk Politi Politidirektoratet Pb 8051 Dep., 0031 Oslo Intern e-post: Postmottak POD Ekstern e-post: Fagblad for politi- og lensmannsetaten. Magasinet kan også leses på Ansvarlig utgiver: Politidirektør Ingelin Killengreen Redaktør: Runar Kvernen Desk: Siv Ellen Omland Medarbeidere i denne utgave: Tone Fagerholt, Sør-Trøndelag politidistrikt Roar Hanssen, Politiets utlendingsenhet Siv Ellen Omland, Politidirektoratet Ann Camilla Bostad, Sunnmøre politidistrikt Wemunn Aabø, Politidirektoratet Jan P. Solberg, frilansjournalist Truls Brekke, frilansjournalist/fotograf Arve Bartnes, Novemberfilm Guro Aardal Hagen, frilansjournalist Tomm W. Christiansen, fotograf Øvrige bidragsytere: Assisterende politidirektør Odd Berner Malme Curt A. Lier, leder av PEL Design/produksjon/rådgivning: Teft Design as Førstesideillustrasjon: Arild Sæther Trykk og distribusjon: Stens Trykkeri Opplag: Neste utgave: medio februar 2007 All gjengivelse fra magasinet skal krediteres Magasinet Norsk Politi. Store aktører planlegger mer TV på nett og mobil, mens TVkanalene skal kopiere nettets hastighet og åpningstid, på TV. Nyheter døgnet rundt B åde TV2 og NRK planlegger kontinuerlige nyhetssendinger på egne kanaler fra morgen til sent på kveld fra neste år, og hvem vet om natta blir spart etter hvert Det skjer en gedigen utvikling på mediefronten i Norge, og når de to store TVaktørene satser på nyheter på denne måten er det mer enn et eksperiment. Utgangspunktet er dels utbyggingen av det digitale bakkenettet, dels og og ikke minst den generelle tekniske utviklingen som gjør det enklere og billigere å distribuere og hente inn signaler. Dette skaper helt andre forutsetninger for investering i et økende antall kanaler: Hovedkanaler, avlastningskanaler, sportskanaler, nisjekanaler, underholdningskanaler og nyhetskanaler. Den alminnelige forbruker vil få et større utvalg, og skal i enda større grad enn i dag fristes til å velge kanalpakker mot betaling bundet opp til leverandør. Det vil bli en beinhard dragkamp om å sette opp de mest attraktive kanalpakkene og plattformene overfor sluttbruker. Det blir, som det har vært hevdet i flere artikler, nesten viktigst å ha mange kanaler, for å sikre seg at seerne ikke ser på konkurrenten. Omtrent som i butikkene: De store merkevarene presenterer et hav av varianter over samme hovedprodukt, hyllemeter på LEDER RUNAR KVERNEN Redaktør hyllemeter, noe som holder konkurrentene unna. Men altså: Nyheter mesteparten av døgnet. Ikke bare på TV. Nå skal TV også i større grad inn på Internett og på mobil. Store aktører planlegger utvidede TV-sendinger på nett og mobil, mens TV-kanalene skal kopiere nettets hastighet og åpningstid, på TV. Som forbrukere vil vi bli satt på prøve. Men også som etat. Et kontinuerlig nyhetsbilde vil reflektere store og små hendelser, vi vil bli avkrevd mer, oftere og til tider flere steder på én gang. Live dekning av større hendelser forutsetter nå ofte ekstrasendinger, og terskelen for dette har allerede gått ned. Men når dette blir normaltilstanden på TV, og når nettet også i enda større grad blir bildekanal, kreves det stadig mer kompetanse og profesjonalitet for å håndtere kommunikasjon og media fra politiets side. Det vil bli flere kommentatorer, flere gjester i studio og behov for flere til å forklare og svare. Må vi stille opp på alt? Nei, det må vi ikke. Men vi må vite hva som kommer. Gjennom våre egne kanaler og ved bruk av egen kommunikasjon kan vi velge å nyttiggjøre oss en utvikling og nyhetskanaler som vil være der om kort tid, uansett. Politiet er en døgnåpen virksomhet som er som skapt for de nye nyhetskanalene. Innhold TEMA DNA Hovedkonklusjonen i utredningen er at myndighetene bør opprette Statens rettssakkyndige institutt, som bør ta opp i seg Rettsmedisinsk institutt, Divisjon for rettstoksikologi og rusmiddelforskning i Folkehelseinstituttet, Tollaboratoriet og de kjemiske analysene som i dag utføres ved Kripos. SIDE AFGHANISTAN VED ET VEISKILLE Skal Afghanistan igjen bli en røverstat for illegal narkotika og terrorister, eller skal det ledes inn på en utvikling mot et sivilisert samfunn, spør assisterende politidirektør Odd Berner Malme i denne utgavens kronikk. PORTRETTET: LAILA BACK Vaktleder Laila Back ved Kriminalvakta i Oslo har sett mer død og elendighet enn de fleste politifolk. Likevel gruer hun seg til å pensjonere seg og utsetter stadig datoen. Men i mars neste år skal det skje, ja, det er nærmest spikret, sier hun. 24 MENNESKEHANDEL Ca. 2,5 millioner mennesker er årlig ofre for menneskehandel på verdensbasis. Mørketallene når det gjelder menneskehandel i Norge er utvilsomt store, sier Atle Roll-Matthisen, leder av orgkrimavdelingen i Kripos. 34 UNGDOM OG NETTMEDIER Berit Michelet ved Asker og Bærum politidistrikt jobber i ungdomsteamet som holder til på Bekkestua og kommer stadig over saker der ungdom misbrukes gjennom ny teknologi. De må fortelles at de blir ansvarlige for det de legger ut på nettet, sier hun. 2 NORSK POLITI NORSK POLITI

3 SETT INNENFRA ODD BERNER MALME assisterende politidirektør Afghanistan ved et veiskille I den senere tids debatt om Forsvaret og NATOs styrkebidrag til Afghanistan og andre internasjonale operasjoner er det viktig å minne om at norsk politi bidrar betydelig til fredsskapende tiltak både i Afghanistan og i andre konfliktområder i verden. FAGLIG SETT CURT A. LIER Leder av PEL PROVOKASJON OG INFILTRASJON NY POLITISK DRØFTELSE? V i har i dag ca. 60 polititjenestemenn og -kvinner i internasjonale oppdrag fordelt på åtte ulike land over hele verden. Siden vi første gang reiste ut til Namibia i 1989, har mer enn 800 menn og kvinner fra politiet deltatt i slike operasjoner. VEISKILLE. Utviklingen i Afghanistan er gått fra vondt til verre den siste tiden. Landet står nå ved en korsvei. Skal det igjen bli en røverstat for illegal narkotika og terrorister, eller skal det ledes inn på en utvikling mot et sivilisert samfunn? Både militære og sivile har i det siste påpekt at det trengs et taktskifte og en betydelig styrking av bistanden til det sivile samfunn i Afghanistan, og da først og fremst tiltak som kan skape lov og orden og trygghet for befolkningen. Norsk politi har vært i Afghanistan siden 2003 med en enhet som har støttet afghansk politi. Målet er å hjelpe afghanerne til selv å bekjempe terror. I tillegg er det en viktig oppgave å bekjempe både produksjon og smugling av narkotika som til slutt havner i Oslos gater, eller i andre byer i Europa. En vesentlig del av arbeidet for de norske politifolkene er å trene og rådgi afghanerne i grunnleggende kunnskaper om menneskerettigheter og tiltak mot korrupsjon. Det er viktig at afghansk politi får respekt i befolkningen de skal tjene. Skal trenden i Afghanistan snus, må befolkningen se synlige fremskritt. De må kunne oppleve et politi som er til for deres skyld. De må kunne oppleve et politi som ikke er gjennomkorrupt og dirigert av narkotikapenger. De må kunne få oppleve et minimum av grunnleggende menneskerettigheter spesielt kvinner og barn. De må kunne oppleve domstoler som dømmer etter lover og utøver skjønn basert på etablerte rettsprinsipper. De må kunne oppleve en afghansk hær som beskytter dem mot inntrengen utenfra. De må kunne oppleve økonomisk utvikling. Hvis ingen av disse grunnleggende trekkene er synlige for befolkningen vil samfunnet kunne gå i oppløsning, og det vil fortsatt være fritt frem for de lokale krigsherrene som er utenfor regjeringens kontroll. Hovedutfordringene er å styrke lov og orden og synliggjøre at Karzai-regjeringen og det internasjonale nærvær er på politiets side. Hvis situasjonen ikke bedrer seg, kan vi risikere at forholdene for det internasjonale nærværet blir så vanskelige at de av sikkerhetshensyn trekker seg ut. Det er et håp at de etablerte Provincial Reconstrucion Teams (PRT-er) kan være en mekanisme som bidrar til økt trygghet og utvikling. Det betinger at de sivile elementene, som politiet, blir et betydelig innslag og ikke dominert av militære sikkerhetsopplegg. Politiinnsatsen i distriktene skal være å trene og rådgi det lokale politi. For å skape troverdighet til og respekt for det lokale politiet er det viktig å bidra med synlige tegn som basisutstyr for politi tjenesten kjøretøyer, uniformer og kontorutstyr. Samtidig er det helt avgjørende at lønna er slik at det går å leve av den, og ikke være avhengig av korrupte penger fra de lokale kriminelle. OPIUM. Et grunnleggende problem i Afghanistan er den illegale opiumproduksjonen. Verdien av denne produksjonen er en dominerende del av brutto nasjonalproduktet og korrumperer både det lokale og det sentrale maktapparat. Ca. 90 prosent av den illegale herointrafikken i verden kommer fra Afghanistan og smugles ut gjennom Pakistan, Iran og de såkalte «stanstatene» i nord, før det når gatene i Europas byer og tettsteder. Tidligere ble opiumet i stor grad smuglet ut av Afghanistan for en kjemisk prosess til heroin i laboratorier i Pakistan og Tyrkia. I dag er trenden at kjemikaliene smugles inn i Afghanistan, og at prosessen foregår i en rekke små, illegale laboratorier over hele landet. For å stoppe denne negative narkotikatrenden er det nødvendig med betydelige investeringer for å gi opiumsdyrkerne og deres familier alternative inntektskilder. I dag er opiumsdyrkingen mange ganger så lønnsomt som alt annet. Britene er «lead nation» for den internasjonale innsatsen på narkotikaområdet, med mål om å stoppe den illegale produksjonen og smuglingen ut av landet. Norsk politi har betydelig kompetanse i å forebygge og bekjempe narkotikatrafikk. Allerede på midten av 80-tallet utplasserte Norge politi attacheer i produksjons- og transittland for narkotika, i den hensikt å stoppe narkotikasmuglingen før den når norsk territorium. Det har derfor vært naturlig for Norge å støtte britene i dette viktige arbeidet. Målet er å sette afghanske myndigheter i stand til å bekjempe den illegale narkotikasmuglingen. BRED DELTAKELSE. Norge gir betydelig rådgivning innenfor etterretning, etterforskning og iretteføring av narkotikasaker. Dette er et område som er interessant, men ikke ufarlig, da det utfordrer mennesker i maktposisjoner og rokker ved innarbeidede inntektskilder. I tillegg til politiet deltar norske representanter med rådgivning innenfor påtale og domstolsbehandling. Det må også etableres et fungerende grensepoliti og et regionalt politisamarbeid med nabostatene for å stoppe smuglerne på begge sider av grensen. Skulle Norge igjen få en anmodning, slik man fikk i 2002, om en lederrolle (lead nation) i utviklingen av afghansk politi/grensepoliti, er det viktig at vi legger hovedvekt på ledelse og samordning av tiltak som kan trygge sikkerheten i hele regionen. BALKAN. Konflikten i Kosovo er et eksempel på hvordan militær konfliktløsning kan få alvorlige følger for håndhevelse av lov og orden. Etter NATOs intervensjon på Balkan i 1999 oppsto det et vakuum som raskt ble fylt av kriminelle grupperinger. Den dag i dag, seks år etter intervensjonen, hemmes samfunnsutviklingen på Balkan i betydelig grad av organisert kriminalitet, korrupsjon og vold. Krigene i Afghanistan og Irak har likevel vist at enkeltstater så vel som verdenssamfunnet langt på vei opprettholder «etablert tenkning» rundt virkemidler for gjenoppbygging og stabilisering av konfliktområder. Innsatsen har hovedsakelig vært konsentrert om militære virkemidler, mens planer for oppfølging av sivile tiltak for å trygge lov og orden ikke har hatt samme fokus. FN OG EU. Den totale innsatsen i Afghanistan må intensiveres og koordineres bedre. Den sivile politi- og justisinnsatsen har vært fragmentert slik den ofte blir når det mangler et koordinerende ledd. FN kunne ha vært dette leddet, men har vært beskjedent til stede på politisiden i Afghanistan. Vi kan håpe at FN eller EU tar en sterkere og mer koordinerende rolle. Det bør skje raskt. Uten en forsterket sivil innsats kommer ikke dette samfunnet videre, men kan bli en «hengemyr» for det internasjonale nærværet, enten det er militært eller sivilt. Norsk politi vil bidra i Afghanistan så lenge den norske og afghanske regjering ønsker det. Jeg har sterk tro på at en langsiktig investering i lov og orden kan redde dette samfunnet fra total lovløshet og hindre spredning av illegal narkotika til våre oppvoksende generasjoner. Målet er å sette afghanske myndigheter i stand til å bekjempe den illegale narkotikasmuglingen. rfaring viser at politiprovokasjon og infiltrasjon kan ha flere siktemål: Det kan E være å fremskaffe bevis til bruk i en straffeforfølging (etterforskningsmiddel), forebygge eller avverge straffbare handlinger, eller skaffe politiet kontroll over stjålne gjenstander («redningsaksjon»). Vilkårene for å bruke provokasjon som politimetode er ikke de samme ved forskjellige formål. De strengeste vilkår gjelder hvor provokasjon brukes som etterforskningsmiddel for å avklare mulig straffskyld, jf. straffeprosessloven 226. Fremstillingen nedenfor vil derfor fokusere på disse tilfellene. Det har i løpet av de siste ti år vært en tydelig utvikling i Norge i forhold til å utstyre politiet og påtalemyndigheten med flere metoder for å utføre sine oppgaver. Av disse er provokasjon og infiltrasjon ikke lovfestede metoder. Disse metodene må for det første avgrenses mot ordinær spaning, som innebærer en form for observasjon, og hvor utgangspunktet er at det ikke krever noe særskilt grunnlag i norsk lov. Da Stortinget behandlet arbeidet til det såkalte «metodeutvalget» ble det slått fast at spaning bare i særskilte situasjoner kunne innebære et krav til lovhjemmel, se Ot.prp.nr.40 ( ), kapittel 16. Rt 2000, side 1223, dreide seg blant annet om grensene for såkalt «bevisprovokasjon». Høyesterett uttalte her: Grunnvilkåret beskrives gjerne slik at politiet ikke må ha fremkalt en forbrytelse som ellers ikke hadde blitt begått. At politiets delaktighet har medført endringer i tid, sted og måten forbrytelsen er blitt utført på, gjør likevel ikke provokasjonen ulovlig. Påtalemyndigheten har bevisbyrden for at grunnvilkåret er oppfylt, på samme måte som når det gjelder beviset for at handlingene er utført, og at tiltalte har utvist straffskyld. I denne saken benyttet politiet seg av en informant for å fremprovosere en salgssituasjon. Politiets hensikt var imidlertid ikke å skaffe bevis for salg, men kun for at de tiltalte hadde ervervet og oppbevart heroin. Kravet om at politiet ikke må ha fremkalt forbrytelsen, knyttet seg derfor til ervervet og oppbevaringen, ikke til salgssituasjonen. Spørsmålet om selve salgssituasjonen ville ha inntrådt uten politiets delaktighet, var derved uten betydning for lovligheten av provokasjonen. Det må etter gjeldende rett likevel aksepteres at en politimann aksepterer å kjøpe narkotika som han er tilbudt (jf Rt 2000, side 1228). Hvis derimot polititjenestemannen aktivt fremkaller den straffbare handlingen ved å initiere selve ervervssituasjonen, vil provokasjonen måtte anses ulovlig. I en artikkel fra 2001, av Jens Petter Berg, blir problemstillingen behandlet under overskriften «Bevisbruk under straffesak av opplysninger innhentet ved kommunikasjonskontroll eller infiltrasjon - en krenkelse av den menneskerettslig beskyttede taushetsplikt». Han stiller seg i artikkelen kritisk til at Stortinget har unnlatt å lovfeste regler for metodene. Han poengterer videre at det oppstår ytterligere problemer når norsk politi skal forsøke å tilpasse dette allerede skranglete regelverket til handlinger eller atferd som har sin opprinnelse på Internett. Dette spørsmålet er blitt aktualisert etter at Justisdepartementet sendte ut sitt forslag til lovforbud mot «grooming» på høring. Den innvending som særlig er blitt viet oppmerksomhet, er at det er for vanskelig å bevise at bestemmelsen er overtrådt, og at et straffbart forhold har funnet sted. Problemet vil kunne bli at politiet må infiltrere såkalte «chattegrupper» på Internett for å avdekke og bevise straffbare forhold. Hvis man finner frem til personer som er i ferd med å bli «groomet», vil politiet kunne komme i den situasjon at de må overta kontakten med den potensielle overgriperen både for å avverge et straffbart forhold og for å fremprovosere bevis for det straffbare forholdet. For å unngå at politiet skal operere i en gråsone, tror vi det er viktig at man får en prinsipiell politisk debatt som eventuelt skal munne ut i en lovfesting også av politiprovokasjon og infiltrasjon, og hvilke skranker som skal gjelde ved bruk av disse. 4 NORSK POLITI NORSK POLITI

4 T TEMA DNA PÅ SPORET AV FLERE KRIMINELLE I løpet av de siste 20 årene har DNA bidratt til å løse mange kriminalsaker. Men det er en forsiktig begynnelse vi har sett. Nå skal bruken utvides. DETTE ER DNA Forkortet fra eng. deoxyribonucleic acid, deoksiribonukleinsyre, arvestoff i alle organismer, unntatt RNA-virus. DNA er oppbygd av fire nitrogenholdige, basiske forbindelser (adenin, tymin, cytosin, guanin) festet til en kjede av sukker (deoksiribose) og fosfat. DNA er et dobbeltmolekyl med to sukker-fosfat-kjeder formet som en dobbelt skruelinje med basene ordnet parvis i midten, adenin-tymin og guanin-cytosin. NY STORSATSING Politimester Bjørn Hareide la nylig frem DNA-utvalgets utredning vedrørende utvidet satsing på bruk av DNA-analyser. Satsingen skal øke antall oppklarte forbrytelser i Norge. EN INVESTERING Politidirektør Ingelin Killengreen ser utvidet bruk av DNA som en investering for å få oppklart flere forbytelser. Men investeringen må ikke bli tyngende for politiets driftsbudsjetter. FORUTSETTER MIDLER En storsating på DNA forutsetter friske midler, ikke bare til selve DNAarbeidet, men også til politidistriktenes driftsbudsjetter, sier Kripos-sjef Odd Rekkefølgen av basene bestemmer arven: tre baser betyr Operasjon Gjengbekjempelse Olsen Ingerø. på aminosyre i det proteinet som arveanlegget inneholder oppskriften for, etter et bestemt system, den genetiske koden. Analyser av DNA brukes til identifisering, for til å knytte personer til et åsted eller gjenstander. (Kilde: Caplex) VIL STYRKE FORSKNINGEN Bente Mevåg ved RMI hilser forslaget om å opprette Statens rettssakkyndige institutt velkommen. Dette vil bidra til å styrke forskningen på de aktuelle fagområdene, mener hun. DESENTRALISERING I VEST Hordaland politidistrikt står for hver femte DNA-prøve som blir analysert i Norge. Det er viktig å oppklare hverdagskriminaliteten, sier politioverbetjent Siri Doksæter. 6 NORSK POLITI NORSK POLITI

5 T DNA // UTREDNING Ved å samle relevante fagmiljøer får vi store synergieffekter, blant annet på forskning og metodeutvikling. Storsatsing på DNA-jakt En ny og utvidet satsing på DNA-analyser skal øke antallet domfellelser i Norge radikalt. MYSEN, HØSTEN 1989: For første gang blir en drapsmann i Norge avslørt ved hjelp av DNA-analyse. Bruken av DNA som «biologiske fingeravtrykk» revolusjonerte de neste årene arbeidsmetodene til politifolk og rettsmedisinere. DNA-våpenet var godt nytt for vanlige folk og dårlig nytt for kriminelle. Nå ønsker Politidirektoratet å fyre av trinn 2 i DNA-raketten. DNA er et fantastisk våpen i kriminalitetsbekjempelsen. Nå gir vi gass, og skal vi få full effekt av mulighetene DNA gir oss, må vi radikalt endre organiseringen og styrke budsjettene, sier politimester Bjørn Hareide. Han ledet arbeidet med DNA-utredningen, som ble overlevert justisminister Knut Storberget i november. Nytt institutt DNA-utvalget kommer med en rekke konkrete forslag, som alle støttes av Politidirektoratet. Hovedkonklusjonen i utredningen er at myndighetene bør opprette et institutt kalt Statens rettssakkyndige institutt, som bør ta opp i seg Rettsmedisinsk institutt, Divisjon for rettstoksikologi og rusmiddelforskning i Folkehelseinstituttet, Tollaboratoriet og de kjemiske analysene som i dag utføres ved Kripos. Det er på høy tid at vi får et slikt sentralt og frittstående institutt i Norge. Som vi skriver i rapporten er den sakkyndige analysevirksomheten innenfor rettspleien i dag meget fragmentert og utilfredsstillende organisert og finansiert, sier politimester Bjørn Hareide. Han mener et slikt institutt vil være selve motoren i den økte satsingen på DNA i kriminalitetsbekjempelse. Ved å samle relevante fagmiljøer får vi store synergieffekter, blant annet på forskning og metodeutvikling. Et slikt institutt blir også en motor i arbeidet med å profesjonalisere og styrke sakkyndigrollen i Norge. Et slikt institutt vil også bistå med kompetanseutviklingen blant generalister i politiet som skal sikre spor i felt, sier Hareide. DNA-eksplosjon I rapporten beskrives flere prognoser for hvordan den økte bruken av DNA vil påvirke antallet ubetingede fengselsdommer i Norge. Den mest optimistiske anslår en årlig økning på saker, en økning på hele 58,2 prosent. Det sier noe om det enorme potensialet som ligger i DNA-analyser. Samtidig forutsetter et slikt nasjonalt løft en helhetlig og gjennomført satsing. Terskelen for registrering i DNA-registeret må bli vesentlig lavere enn i dag. En lovproposisjon om dette blir trolig behandlet i Stortinget til våren, sier Hareide. I dag styrer ofte det enkelte politidistrikts økonomi i hvor stor grad de prioriterer forholdsvis kostbare åstedsanalyser. DNA-satsingen er avhengig av sentral finansiering. Bare slik får vi opp volumet på DNA-analysene. Samtidig er vi avhengige av friske midler til politidistriktene slik at de får økonomi til å rykke ut til flere åsteder og gjennomføre sporsøk. Økte budsjetter er også viktig for å sikre at den økte DNA-satsingen ikke går ut over andre politioppgaver, sier Hareide. Uavhengig Utvalget foreslår å legge det nye instituttet under Helse- og omsorgsdepartementet. Statens rettssakkyndige institutt skal drive tjenesteproduksjon der den forskningsfaglige identiteten innenfor helsefag og naturvitenskaplige disipliner er sterk. En slik lokalisering av instituttet er også et habilitetsspørsmål. Det er viktig å gjøre produksjonslinjen av spor fra åsted til rettssal I november overleverte politimester Bjørn Hareide DNA-utredningen til justisminister Knut Storberget. Foto: Truls Brekke uavhengig av justisforvaltningen. Habilitetshensyn er også et argument for å trekke kjemisk analyse fra Kripos til det nye instituttet. Samtidig er det viktig med den politifaglige kompetansen en slik organisering tilfører instituttet, sier Hareide. DNA-utvalget foreslår at instituttet skal ledes av et styre, oppnevnt av Kongen i statsråd. Det sikrer styrets selvstendighet og uavhengighet i sin funksjon som sakkyndig, sier Hareide. Storberget positiv Justisminister Knut Storberget er meget positiv til forslagene i DNA-prosjektets utredning. En storsatsing på DNA er selve løsningen i kampen mot vinningskriminaliteten i Norge, sier Storberget, som ikke liker betegnelsen hverdagskriminalitet. Det banaliserer forbrytelsen litt. Vinnings- eller mengdekriminalitet er bedre begreper. Det er viktig å være klar over at DNA-satsingen også blir et godt våpen i kampen mot organisert kriminalitet i Norge. Mange kriminelle miljøer og bander har til nå klart å operere litt under radaren fordi de har spesialisert seg på forbrytelser som normalt ikke vekker stor oppmerksomhet. De forvolder likevel stor skade for enkeltpersoner og samfunnet, sier Storberget. Omreisende butikkbrekkgjenger og biltyvbander er eksempler på organiserte kriminelle miljøer som kan gå hardere tider i møte. Hvis DNA-satsingen blir en suksess, vil oppklaringsprosenten øke radikalt. Det kan igjen øke arbeidsmengden for domstoler og fengselsvesen. Er det med i regnestykket? Ja, en massiv utbygging av soningsplasser er godt i gang i Norge. Soningskøene er allerede på vei ned. Også domstolene klarer å håndtere dette. Gode DNA-beviser kan for eksempel forkorte den nødvendige saksbehandlingen i mange saker, sier Storberget. Han er også fascinert av forslaget om et frittstående institutt. Å utvikle et slikt institutt er en nærliggende tanke. Det kan øke kapasiteten, styrke kompetansen og bedre kvaliteten på det rettssakkyndige arbeidet i Norge, sier han. Haster DNA-utvalget har foruten politimester Bjørn Hareide bestått av assisterende direktør Gunn-Elin Aa Bjørneboe i Sosial og helsedirektoratet, fakultetsdirektør Bjørn Hol ved medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo og førstestatsadvokat Kjersti Kvande ved Riksadvokatembetet. Statens rettssakkyndige institutt kan få lokaler i nybygget som Folkehelseinstituttet planlegger i Geitmyrsveien i Oslo. Denne utbyggingen er ferdig senest 2009/10. Det haster med en avklaring, påpeker utvalget. DNA-utvalgets rapport er nå ute til høring. Tekst: Arve Bartnes - Stor betydning Hvordan vil politidirektøren kort beskrive de mulighetene som en økt bruk av DNA-analyser åpner i forhold til kriminalitetsbekjempelsen? Erfaring fra andre land viser at økt bruk av DNA-analyser er et meget viktig hjelpemiddel i arbeidet for å øke oppklaringen av kriminalitet. Særlig innenfor vinningskriminaliteten har for eksempel England oppnådd en betydelig økning i antall oppklarte saker. Dette er viktig fordi det nettopp er vinningskriminaliteten som utgjør den store mengden av lovovertredelser. Økt oppklaring her har derfor stor betydning for resultatet av politiets arbeid, men først og fremst har det betydning for publikums trygghet og tillit til politi og påtalemyndighet. Hvilke politifaglige utfordringer peker seg ut med hensyn til en økt bruk av DNA i politiets arbeid? Bruk av DNA krever kompetanse. Man må vite hvordan og når prøvene skal tas og registreres, og man må vite tilstrekkelig til å kunne gi presise bestillinger til den som skal analysere og gi tilbakemelding på materialet. Her er det viktig både å gi opplæring og å gi faglig oppfølging. Hvilke forutsetninger må etter din oppfatning være på plass for at økt bruk av DNA skal gi politiet og borgerne en gevinst i forhold til dagens situasjon? Utvidet bruk av DNA er ressurskrevende. I tillegg til økt analyse- og registreringskapasitet, må vi også sikre at politiet har gode rutiner og tilstrekkelige ressurser til å ivareta den økte prøvetakingen uten at dette går ut over andre viktige oppgaver. Det er derfor av avgjørende betydning at utvidet bruk av DNA-analyser skjer i takt med tildelingen av nødvendige ressurser. Dekningen av utgifter til økt registrerings- og analysekapasitet både på kort og lengre sikt må skje gjennom en sentralfinansiert ordning og ikke belastes politiets driftsbudsjett, understreker Killengreen. Hvis ikke dette sikres, vil et viktig og nødvendig tiltak i kriminalitetsbekjempelsen ødelegges ved at publikum må finne seg i redusert politiinnsats på andre områder, og det er jo ikke hensikten. Dessuten må både rettsapparatet og kriminalomsorgen kunne tåle den ekstra pågangen som flere oppklarte saker vil bety, sier Ingelin Killengreen. Tekst: Runar Kvernen 8 NORSK POLITI NORSK POLITI

6 T DNA // KRIPOS OG RMI En slik organisering sikrer offentlighetens og rettsapparatets tillit til arbeidet vi gjør. - Kripos ser noen utfordringer Politidirektoratet ønsker full fart fremover for DNA-prosjektet. Men det finnes noen utfordringer, spesielt når det gjelder forslaget om å etablere Statens rettssakkyndige institutt. OSLO: DNA-utvalget foreslår at avsnittet for kjemisk analyse ved Kripos skal overføres til det nye, sivile instituttet. Der vil Rettsmedisinsk institutt utgjøre selve fundamentet. Dermed kan 41 Kripos-ansatte, som særlig jobber med narkotika-analyse, bli overført til det nye instituttet. Kripos er åpne med at de ikke ser med begeistring på dette forslaget. Vi har påpekt noen mulige negative konsekvenser overfor utvalget, sier Kripossjef Odd Olsen Ingerø. Det viktigste for oss er uansett at det tekniske materialet som blir sikret av politiet, oversendes Kripos, og at vi bestemmer hvordan det skal disponeres videre, og av hvem. Det er helt avgjørende for å kunne sikre at materialet utnyttes best mulig, og at én analysemetode ikke ødelegger for en annen, sier Ingerø. Avventende Støtter Kripos forslaget om å overføre kompetansen på kjemisk analyse til det nye instituttet? Vi forholder oss avventende til det forslaget til vi har fått drøftet rapporten grundig, sier Ingerø. Han understreker at Kripos støtter utvalgets konklusjon om at man raskt må forløse det enorme potensialet DNA gir i kriminalitetsbekjempelsen. Selv om DNA er et betydelig verktøy, er det ingen sesam-løsning. DNA er ett av flere viktige momenter i godt politiarbeid. En storsatsing på DNA forutsetter friske midler, ikke bare til selve DNA-arbeidet, men også på politidistriktenes driftsbudsjetter. Ellers risikerer vi at DNA-satsingen erstatter andre ressurser. Politiet må også tildeles ressurser til å rykke ut til flere åsteder hvis DNA-satsingen skal bli en suksess, sier Ingerø. Habilitietsspørsmål Kripos har i dag ansvaret for det nasjonale DNA-registeret, men det er Rettsmedisinsk institutt som i alle år har gjennomført selve analysearbeidet, på oppdrag fra politiet. I ulike sammenhenger har Kripos gitt uttrykk for at de ønsker å gjøre analysearbeidet selv. I 2004 foreslo for eksempel Kriposrepresentantene i Bache-Hansen-utvalget at DNA-analysene, som i dag utføres ved Rettsmedisinsk institutt, skulle legges inn under Kripos. Kripos har blant annet påpekt at det er gode praktiske grunner til å samlokalisere virksomheten for DNA-analyse med DNAregisteret. Men argumentene for å legge DNA-analysene til Kripos er etter DNA-utvalgets rapport ikke tilstrekkelige, og en slik løsning frarådes. Kripos har fått påtalemyndighet, og derfor er det blant annet av habilitetsmessige grunner ikke riktig at Kripos som oppdragsgiver skal analysere og tolke politiets DNAspor, sier utvalgets leder, politimester Bjørn Hareide. I rapporten heter det blant annet at «Siktede, fornærmede, fagmiljøene og befolkningen generelt skal kunne ha tillit til at analyser som foretas av funn politiet har gjort, gjøres uten mulighet for påvirkning fra politiets side.» Kripos og de ansatte nyter stor anseelse blant forsvarsadvokater, i rettsvesenet og i den norske offentligheten. Det skjer vel knapt at deres integritet trekkes i tvil. Vi må uansett organisere oss på en måte som også er vanntett på et prinsipielt plan, sier Hareide. Tekst: Arve Bartnes Kripos støtter utvalgets konklusjon om at man raskt må forløse det enorme potensialet DNA gir i kriminalitetsbekjempelsen, sier Kripos-sjef Odd Olsen Ingerø. Foto: Scanpix Bente Mevåg ved RMI er krystallklar på at de ikke ønsker at rettsmedisinske analyser skal kunne settes ut til private aktører. Ønsker ny organisering velkommen Rettsmedisinsk institutt støtter DNA-utvalgets forslag om å opprette Statens rettssakkyndige institutt. OSLO: RMI har i årevis blitt behandlet stemoderlig i budsjettsammenheng. Den overordnede organiseringen har også vært utydelig, sier Bente Mevåg, leder ved seksjon for biologiske spor ved RMI. Vi håper selvsagt at en samlokalisering av eksperter på rettsmedisinske og kriminaltekniske felt skal føre til kompetanse heving og en styrking av rettssakkyndig-rollen i Norge. Det er også nødvendig å videreføre og legge til rette for fortsatt forskning på de aktuelle fagområdene. Det kan eventuelt sikres ved fortsatt tilknytning til universitetsmiljøet, sier Mevåg. For oss er det også viktig at en slik institusjon blir uavhengig av politi og rettsvesen, sier hun. DNA-utvalget påpeker i sin rapport at økt bruk av private aktører i strafferettspleien kan sikre lavere pris på analysene. Konklusjonen er likevel at analyser i tilknytning til straffesaker også i fremtiden i størst mulig grad bør utføres i offentlig regi. Bente Mevåg mener at rettsmedisinske analyser ikke skal kunne settes ut til private aktører. Vi driver en virksomhet det ikke bør være profitthensyn knyttet til. Det er heller ikke sikkert det er penger å spare på å bruke private aktører. I land med utstrakt bruk av private aktører ser vi at bruken av partssakkyndige på begge sider i straffesaker er meget omfattende. Det er sannsynligvis meget fordyrende, sier Mevåg. RMI har i løpet av to tiår forsket på DNAanalyse og gjennomført tusenvis av DNAanalyser. Likevel har ikke finansiering og organisering vært avklart på forsvarlig vis. Det har ført til dårlige arbeidsvilkår for de ansatte, sier Mevåg. DNA-utvalget støtter denne virkelighetsforståelsen, og i rapporten heter det at «Arbeidsforholdene ved RMI er meget utilfredsstillende, ikke bare for seksjonen for biologiske spor, men også for rettspatologien. I dag har seksjonen for biologiske spor ingen mulighet til å imøtekomme den økningen i DNA-analyser som en utvidelse av DNA-registeret og økt fokus på innhenting av DNA-spor under etterforskning antas å medføre.» Skal storsatsingen på DNA, og etableringen av Statens rettssakkyndig institutt, bli vellykket må myndighetene bevilge de nødvendige midler, sier Bente Mevåg. Tekst: Arve Bartnes Foto: Truls Brekke 10 NORSK POLITI NORSK POLITI

7 T DNA // SPORANALYSE Kampen om overflaten En gjenstand fra et åsted kan alene inneholde en rekke viktige spor som må analyseres hver for seg av forskjellige avdelinger og institusjoner. Koordineringen av analysearbeidet er krevende og særdeles viktig. SPOR 1 Flaskeinnhold Innholdet i flasken kan gi viktig informasjon. Hjemmebrent kan for eksempel spores til et spesielt parti og dermed aktuelle personer eller steder. Maling, giftige stoffer, osv. kan også gjennom analyse knytte innholdet til for eksempel et konkret hus eller verksted. Det kan igjen gi kunnskap om forbrytelsen, offer og gjerningsperson. Ansvar i dag: Kripos, avsnitt for kjemisk analyse eller Folkehelseinstituttet, Rettstoksikologisk avdeling. SPOR 2 Tekniske spor En ripe i flasken kan gjennom nitid analyse knytte et verktøy/gjenstand til flasken. Ansvar i dag: Kripos, teknisk avdeling SPOR 3 Fingeravtrykk Mange voldsforbrytelser skjer i affekt. Sjansen for å sikre fingeravtrykk eller andre spor på slagvåpen er stor. Det er 100 år siden fingeravtrykkidentifisering for første gang felte en kriminell i Norge. Metoden er fortsatt meget effektiv, og utbedres stadig. Kripos har et omfattende fingeravtrykkregister. Fingeravtrykk er også helt sentralt i identifiseringsarbeidet ved ulykker og katastrofer, som for eksempel ved tsunami tragedien i Asia. Ansvar i dag: Kripos, fingeravtrykkavdelingen. OSLO: «Kampen om overflaten» er blitt et begrep i etatene som er involvert i sporanalyse. Flaskeillustrasjonen viser hvordan en rekke forskjellige spor kan være avsatt på én enkelt gjenstand. Hver analyse kan alene sikre et gjennombrudd i saken. Tre aktører, Kripos, Rettsmedisinsk institutt og Folkehelseinstituttet, kan alle være involvert i sporanalysene på samme gjenstand. Rekkefølgen av undersøkelsene kan være alfa og omega; en metode kan umuliggjøre bruken av en annen. En fingeravtrykkundersøkelse kan f.eks. i enkelte tilfeller ødelegge muligheten for å gjennomføre DNA-analyser. På samme måte kan andre metoder ødelegge muligheten for å sikre fingeravtrykk. Den åpenbare utfordringen er å legge til rette for en produksjonslinje i analysearbeidet som sikrer maksimalt utbytte av de forskjellige metodene. Det er også viktig å utvikle og forske på forskjellige analysemetoder. Den beste måten å sikre et godt og levende fagmiljø på, er etter vår mening å samle sentrale analyseenheter under samme tak. Dette er viktige momenter bak vårt forslag om å etablere et Statens rettssakkyndige institutt, sier politimester Bjørn Hareide. Tekst: Arve Bartnes Foto: Truls Brekke SPOR 4 Håndskrift Mennesker har meget individuell håndskrift. En skriftekspert kan ofte med stor sikkerhet si om en person har skrevet et brev eller ikke. Blekk og papir kan også gjennom analyse knyttes til gjenstander eller steder som igjen gir viktig kunnskap om offer og mulig gjerningsperson. Ansvar i dag: Kripos, dokument og skriftanalyseseksjonen. SPOR 5 DNA-spor Blod, spytt, hud, hår og sæd er eksempler på biologisk materiale som inneholder DNA. Det er nok å nippe til en flaske eller kaffekopp, eller å slippe et nys. Spyttet man avsetter kan inneholde DNA og slik knytte gjerningspersonen til et åsted. Det er politiet som sikrer DNA-funn i felt, men DNA-analyser av biologisk materiale utføres av ekspertene ved Rettsmedisinsk Institutt ved Rikshospitalet. Ansvar i dag: Politiet og Rettsmedisinsk Institutt, seksjon for biologisk avdeling. 12 NORSK POLITI NORSK POLITI

8 T DNA // HISTORIEN Vi var svært tidlig ute med å ta i bruk den nye metoden. DNA-revolusjonen i Norge På 20 år har DNA revolusjonert identifiseringsarbeidet i Norge, og bidratt til å oppklare en rekke oppsiktsvekkende saker. 25. OKTOBER 1989: Den 17 år gamle Inger Lise Olsen ble funnet naken og mishandlet i en veigrøft i Mysen. Bundet på hender og føtter og med knebel i munnen ble hun voldtatt, mishandlet og kvalt for til slutt å bli kastet i grøfta. Kvelden før hadde hun gått alene hjem fra et møte i Røde Kors. Flere menn hadde kjørt alene på den aktuelle veistrekningen. Ved å blodteste alle forplantningsdyktige menn i Mysen og Trøgstad kunne man søke match på DNA-spor gjerningsmannen hadde etterlatt seg. Mellom 4000 og 5000 prøver skulle samles inn, det slapp man. I romjulen fikk de treff etter å ha analysert de 50 første prøvene. Etter bare to måneders etterforskning ble en 19- åring fra hjembygden pågrepet, og en VGtittel slo fast at «Bente løste gåten». Bente Mevåg er en pionérene i den norske DNArevolusjonen. Allerede midt på 80-tallet besøkte hun England for å lære om den nye metoden. I dag er hun leder for seksjon for biologiske spor ved Rettsmedisinsk institutt (RMI). Dette var første gang et drap ble oppklart ved hjelp av DNA i Norge. Saken førte til økt bevissthet om mulighetene DNA gir etterforskere, sier politiinspektør Ivar Husby i Politidirektoratet. I 1989 var han etterforsker i Kripos og jobbet med Mysen-drapet. Den nye DNA-metoden ble utviklet i England, hvor et drap var blitt oppklart i Leicester året før. Ny vitenskap I 1984 oppdaget den britiske genetikeren Alec Jeffreys repetitive områder på DNA-molekylet som var personspesifikke. Sammen med kollegaen Peter Gill publiserte han året etter en artikkel som dannet grunnlaget for bruken av slike analyser i kriminalsammenheng. Allerede i 1986 tok RMI opp teknikken i Norge. Vi var svært tidlig ute med å ta i bruk den nye metoden, forteller Bjørnar Olaisen, som den gang var leder for RMI. For oss var dette en flott ting. Mysensaken hadde skaket opp folk i hele landet, ikke minst i Eidsberg. Det var viktig at vi fant gjerningsmannen. Vi opplevde det som en viktig milepæl, sier han. Analyse av genetisk arvemateriale hadde lenge vært en del av vårt arbeide. Men svakheten ved tradisjonell blodtypeanalyse (ABO-metoden) var at vi bare kunne utelukke folk som gjerningspersoner. 1,5 prosent av befolkningen har den sjeldneste blodtypen, AB. Dermed kan vi bare slå fast at noen kan eller ikke kan være gjerningsperson. Med DNA kunne vi slå fast helt sikkert om spor stammet fra en bestemt person. Det nye verktøyet skulle vise seg å være nyttig også på andre områder. Etter Scandinavian Star-ulykken i påsken 1990 ble DNA brukt i identifiseringen av de omkomne. Tannkort var fortsatt den sentrale ID-metoden, men DNA ble for første gang brukt som en del av identifiseringsarbeidet i katastrofesammenheng. Flyulykken på Operafjellet på Svalbard i 1996 bød imidlertid på andre og større utfordringer. I Europa, Nord-Amerika og Japan har vi gode tannkort, som vi kan finne hos tannlegene. I Russland og Ukraina har de ikke samme tradisjon for å ta vare på røntgenbilder, og dermed hadde vi ikke mulighet til å sammenlikne, forteller Olaisen. For første gang ble det derfor primært DNA som ble brukt til å identifisere de omkomne. Vi tok blodprøver av fedre, mødre, sønner og døtre av de savnede. Så sammenlik- Mysen-saken førte til økt bevissthet om mulighetene DNA gir etterforskere. I 1989 var politiinspektør Ivar Husby etterforsker i Kripos, og jobbet med Mysen-drapet. Han har sittet i utvalget som har jobbet med DNA-utredningen. Takket være DNA-prøver klarte norsk politi å identifisere 139 av de 141 omkomne etter flyulykken på Operafjellet i Foto: Scanpix net vi DNA fra blodprøvene med kroppsdeler. Vi klarte dermed å identifisere 139 av de 141 omkomne. De siste hadde vi ikke funnet familiemedlemmer å sammenlikne med, men siden de bare var to, ble det enkelt å slå fast identiteten. Internasjonalt sett var dette en betydelig jobb, som ble lagt merke til i fagmiljøer over hele verden. Det var en verdenssensasjon, sier han. Registrering Skal man ha en god effekt av DNA-prøver, må vi ha et godt register, sier rådgiver Heidi Frydenberg, gruppeleder for DNA-registeret ved Kripos. I desember 1995 kom lovverket som regulerer dette, men først i 1999 var registeret fullt operativt. De første treffene fikk vi i Det året ble fem saker oppklart på DNA, og etter hvert som registeret ble utvidet, har tallet økt betydelig. Så langt i år er 492 saker oppklart på denne måten, sier hun. Alle som er dømt til fengsel i mer enn to år for sedelighets- eller voldsforbrytelser, skal inn i registeret. I dag er 88 prosent 9288 personer av alle som statsadvokaten har besluttet registrert, på plass. Av dem som mangler, er ettersøkt, noen utvist, og andre er under analyse hos RMI. I registeret finnes også 2232 DNA-spor med ukjent identitet. Internasjonale registre Det er stort fokus på registreringsarbeidet. Statsadvokatene er raske til å beslutte DNA-registrering etter domfellelse. Politidistriktene er også veldig aktive, men vi burde kanskje bli flinkere til å måle opp mot utenlandske registre, sier hun. Politiet gikk svært nøye til verks og endevendte åstedet etter NOKAS-ranet. DNA viste vei helt fra starten. Foto: Scanpix Nye avtaler inngått gjennom Interpol ga tidlig adgang til å søke i andre lands DNAregistre. Drapet på Gunn Merete Lode i 2001 på Bryne var den første saken vi fikk oppklart ved søk i utenlandske registre, sier politioverbetjent Vigleik Antun ved Kripos. Vi sto i realiteten uten andre spor enn DNA. Prøvene ga ikke treff i registeret vårt, som var ganske nytt. Vi sendte derfor prøvene ut internasjonalt gjennom Interpol. Det var stille i flere måneder, men så kom det melding om treff fra dansk politi. Gjerningsmannen var kommet i søkelyset i en annen sak, og ga match i registeret. Vi kunne reise til Danmark og avhøre ham, og han ble senere utlevert til Norge og domfelt for drapet. NOKAS-saken En av de største DNA-etterforskningene noensinne er NOKAS-saken. Jeg tviler på at man noe sted kan finne eksempler på så kolossal etterforskning på DNA som i NOKAS-saken, sier Olaisen. Politiet gikk svært nitid til verks og endevendte åstedet. Helt fra starten var det DNA som viste vei, og dette er en av de mest kompliserte sakene vi har hatt. Over 1800 DNA-prøver ble analysert og sammenliknet. Dette har etter min oppfatning ført til oppklaringen av saken. Det har jo etter hvert også kommet tilståelser som bekrefter funnene, sier Olaisen. Tekst og foto: Truls Brekkev FAKTA DNA-historien 1984 Alec Jeffreys fra Universitetet i Leicester oppdager repetitive områder på DNA som er personspesifikke Jeffreys og kollega Peter Gill publiserer artikkel om hypervariable satellitter som er grunnlag for å bruke DNA i kriminalsaker Dobbeltdrapsmann Colin Pitchfork arrestert i England, første sak løst ved hjelp av DNA Utredning om DNA i straffepleie Første dom i Norge (mest sannsynlig voldtekt, ingen husker) Mysen-drapet. Første identifisering i drapssak førte til oppklaring Scandinavian Star brenner, DNA brukes i masseidentifisering etter ulykke Serievoldtekt i Oslo. Voldtektsmann gjenkjent av offer, kunne gjennom DNA knyttes til flere tidligere voldtekter STR-identifisering gjør at det blir lettere, billigere og raskere å identifisere med DNA. Det gamle DNAfingeravtrykket er for omstendelig, og er dyr og tidkrevende Lov om DNA-register, 22/ Operafjellulykken. Første gang i verden at DNA er eneste metode for identifisering. RMI publiserer artikkel om saken i det vitenskapelige tidsskriftet Nature. Saken vekker internasjonal oppsikt Kongelig resolusjon av 5/ om DNA-register DNA-register operativt, fem personer registrert første året Registeret vokser Seks treff i det nye registeret, fører til fem saker løst gjennom DNA-sammenlikning Gunn Merete Lode drept på Bryne, første treff i utenlandsk register (Danmark) førte til at gjerningsmannen ble tatt NOKAS-saken, en av mest kolossale noensinne, med over 1800 DNAprøver til analyse og sammenlikning. 14 NORSK POLITI NORSK POLITI

9 T DNA // HORDALAND I fjor brukte vi tjue dager på å reise rundt i distriktet og undervise. Vellykket delegering I Hordaland er DNAprøver blitt det viktigste redskapet til oppklaring av såkalt hverdagskriminalitet. Alle patruljer har fått opplæring i sikring av DNA-spor. Det er utrolig kjekt når en sak blir oppklart på bakgrunn av en prøve du har tatt. Nylig fikk jeg vite at en prøve jeg hadde sikret fra en stjålet bil, ga treff i registeret, sier politibetjent Jostein Skjelnes fra ordensavdelingen i Bergen. Skjelnes sikret fem prøver fra den stjålne drosjen, på de vanlige stedene: ratt, girstang og håndbrekk. BERGEN: Det er en typisk Bergens-morgen; regnet siler ned, det er kaldt og hustrig. På Landås er en stjålet drosje kommet til rette. Politibetjent Jostein Skjelnes fra ordensavdelingen sitter inne i bilen og pensler ratt og håndbrekk med vattpinner. Jeg forsøker å sikre DNA fra gjerningsmannen. Det er egentlig ganske enkelt, vi pensler stedene hvor det er sannsynlig at gjerningsmannen kan ha etterlatt seg spor. Det er viktig å passe på at det ikke blir oversmitting, og ordentlig lagring og merking av prøvene. Og på dager som i dag, å holde prøvene tørre. Skjelnes har sikret fem prøver fra drosjen, på de vanlige stedene: ratt, girstang, håndbrekk. Dessuten er taksameteret flyttet på, og en mobiltelefon er borte. Gjerningsmannen må ha tatt i holderen da telefonen ble stjålet. Men dette er jo en del av et hele, og det er fremdeles viktig også å sikre tradisjonelle spor. I drosjen har jeg for eksempel sikret en pakke tabletter som var flyttet på, og tatt med en gaffel eieren ikke kjente igjen. Men siden dashbordet er laget av ruglete plast, er det vanskelig å løfte av nok av fingeravtrykket til å gi identifikasjon. Da er DNA et kjempeverktøy, sier han. Jobben på åstedet er gjort unna på under en halvtime. DNA-sikringen tar mindre enn et kvarter. Ved å gjøre oss ferdige med åstedet uten å behøve å trekke inn krimteknikere sparer vi mye tid. Dersom det ikke er for store skader på bilen, kan eier gå på jobb igjen allerede i dag, sier han. Skjelnes oppgave er å samle sporene, siden er det opp til andre å avgjøre om prøvene skal sendes videre for analyse. Hvilke prøver og hvor mange som sendes inn, er jo et spørsmål om penger, sier politioverbetjent Siri Doksæter ved tyveri- og brannavsnittet. En analyse koster jo en del, og det er hvert politidistrikt selv som må ta kostnaden. Men uttellingen har vært svært god, og derfor prioriterer vi dette. Vi betaler samme pris for inntil tre prøver, og det kommer typisk inn mellom tre og sju prøver fra hver sak. Når vi får prøvene på vår pult, går vi igjennom dem med en jurist og vurderer hva som Uttellingen har vært svært god, og derfor prioriterer vi dette. ( ) Å sikre sporet koster ikke stort mer enn en q-tips og en plastpose. SIRI DOKSÆTER er verdt å sende videre til analyse på Rettsmedisinsk institutt (RMI). Å sikre sporet koster ikke stort mer enn en q-tips og en plastpose, det er analysen som koster. Derfor er det opp til dem på åstedet å velge hvilke og hvor mange prøver som skal tas. Tenker de litt detektiv, får vi bra prøver. Så får vi heller sile ut hva som skal analyseres i ettertid, sier hun. Største kunde Hordaland politidistrikt er den klart største kunden til RMI. Faktisk står Hordaland for mer enn hver femte DNA-prøve som blir analysert i Norge. Av totalt 3368 innsendte DNA-prøver hittil i år kom 724 herfra. For vanlige bergensere er det viktig å oppklare hverdagskriminaliteten. Vi vil jo at folk skal føle seg trygge og at de blir tatt på alvor når de kommer til oss. Selv om det isolert sett dreier seg om små forbrytelser, er det stort for dem det gjelder. Vi skulle derfor ønske vi kunne sende inn langt flere prøver. Det er viktig at det ikke er penger som styrer rettssikkerheten, sier Doksæter. Registre Men det nytter lite med gode DNA-funn hvis man ikke har noe å måle dem opp mot. Derfor er også registreringen av sporene en like viktig del av arbeidet, sier Doksæter. Etter hvert som DNA-basen vokser, får vi flere oppklaringer. Det gikk naturlig nok tregt i begynnelsen, men nå får vi bra uttelling i registeret. Det finnes klare kriterier for hvem som kan registreres i personregisteret. De som er domfelt for sedelighetsforbrytelser, grov vold eller drap, skal registreres. I tillegg kan vi registrere dem som har ubetingede dommer på mer enn to år for narko- eller voldsforbrytelser, sier hun. De fleste vinningsforbrytere har jo gjerne samledommer for narkotika forbrytelser på mer enn to år, og kvalifiserer derfor. Men driver man bare ren vinning, er ikke det nok, slik reglene er i dag. Derfor skal det bli spennende å følge utviklingen fremover, sier hun. Desentralisert Vi tar oss av de åpenbare DNA-sakene, som store narkosaker, voldtektssaker, alvorlig voldskriminalitet eller drap. Resten er desentralisert til patruljene og Straksavdelingen. Vi har drevet kursing og undervisning i kriminalteknikk og sikring av DNA. I fjor brukte vi tjue dager på å reise rundt i distriktet og undervise i dette, sier Frank Solli, politibetjent ved Kriminalteknisk avdeling. Det dreier seg jo først og fremst om å ha et bevisst forhold til hvordan sporene blir sikret, for eksempel bruke hansker for å sikre oversmitting. Hvis patruljene har brukt samme utstyr på åstedet som ved arrestasjoner tidligere på dagen, blir bevisene verdiløse fordi det har vært fare for oversmitting av DNA. Alle patruljebiler bør derfor ha engangshansker, skoovertrekk og engangskjeledresser, sier han. Det er også viktig å merke prøvene tydelig, slik at det senere ikke kan herske tvil om hva vi har, og hvor sporene kommer fra. Først når prøvene er emballert og forseglet med plomberingstape, er sporet sikret. Da får de også en lettere jobb på RMI, sier Solli. Etterforskerne kan sende inn prøvene til analyse ut fra deres egen vurdering av hva som er viktig, uten at de trenger å involvere oss. Det har gitt svært gode resultater, sier han. Tilbake på åstedet håper Skjelnes at prøvene han nettopp har tatt, gir uttelling. Det har han erfart flere ganger. Det er utrolig kjekt når en sak blir oppklart på bakgrunn av en prøve du har tatt. Nylig fikk jeg vite at en prøve jeg hadde sikret fra en stjålet bil, ga treff i registeret. Jeg hadde som vanlig penslet ratt, girstang, håndbrekk og speil man justerer jo gjerne det før man kjører i vei. Vi fikk treff på en av våre faste klienter, og da var det en grei sak å fiske ham inn, sier han. Tekst og foto: Truls Brekke 16 NORSK POLITI NORSK POLITI

10 P PORTRETTET LAILA BACK Lailas siste skift Vaktleder Laila Back ved Kriminalvakta i Oslo har sett mer død og elendighet enn de fleste politifolk. Likevel gruer hun seg til å pensjonere seg og utsetter stadig datoen. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen NAVN: Laila Back ALDER: 59 SIVIL STATUS: samboer, to barn BAKGRUNN: Oppvokst i Kristiansand og Vennesla. Begynte som aspirant i Oslo-politiet i 1971, som en av de første kullene med kvinner i etaten. Startet karrieren i ordensavdelingen, var deretter etterforsker. Er nå vaktleder ved Kriminalvakta i Oslo. Var en av hovedkarakterene i dokumentarserien Krimvakta på NRK1. Da Laila Back fylte 57, var det meningen at hun skulle gå av. Datoen var bestemt. Men så døde moren, og da orket ikke Laila å miste kollegene også. Hun utsatte avgangen til jul. Men da desember kom, var det var for mørkt. I sommer var det sjefen som overtalte henne til å bli. Men i mars neste år skal det skje, ja, det er nærmest spikret, sier hun. Da går vaktlederen sitt siste skift ved Kriminalvakta i Oslopolitiet. Når hun kommer denne siste dagen, sier hun «god dag». Laila Back sier alltid god dag, enhver dag kan være den siste, derfor bør man hilse. Og når vakta er over, sier hun adjø, som vanlig. Men noen vanlig dag er det ikke. Når Laila går, bærer hun verken politiskilt eller uniform. Høyrehånden er nummen etter alle håndtrykkene, og kinnene rødrosete etter avskjedsklemmene. Gangen er lett, men inni seg er hun tung. Det vet de som kjenner henne. Når døren på politihuset slår igjen bak henne, er det et viktig kapittel i Laila Backs liv som avsluttes. Kanskje det viktigste. Laila Back tenner en røyk og ser ut stuevinduet på Ulsrud i Oslo. Naboene som bor i det hvite huset, er på Hawaii. Hun vet nøyaktig når de kommer hjem. Hun vet også hvor de andre naboene er. Det er Lailas holdning at man skal bry seg om naboene. Når jeg går av i mars, har jeg vært 36 år i politiet. Tenkt det! Det er godt over halvparten av mitt liv. Hun rister på hodet, humrer litt. Men jeg har ikke angret et sekund. Jo, forresten, det halvåret jeg jobbet med sjekksvindel og satt og bladde i papirer dagen lang. Huff. Papirer og administrasjon er ikke meg. Jeg må ha mennesker rundt meg. Helt siden hun startet i Oslopolitiets ordensavdeling i 1971, har Laila Back vært en fargeklatt i etaten. Etter ordensavdelingen var hun etterforsker i åtte år, og siden 1994 har hun vært vaktleder ved Kriminalvakta. Det var her tv-seerne møtte henne i dokumentarserien på NRK i fjor. Hele Norge falt for den frittalende og hjertevarme politikvinnen. Laila dro i skytteltrafikk mellom voldtekter, døds- 18 NORSK POLITI NORSK POLITI

11 fall, branner og drap. Seerne møtte et menneske med stort hjerte som behandlet forbrytere og de laveste av de lave med respekt. Selv syntes Laila det var ekkelt å se seg selv på tv. Hun la merke til sine uvaner, blant annet at hun til stadighet dro seg i nakkehårene når hun snakket. Men sjefen hennes, politiinspektør Terje Kristiansen ved avdeling for vold og sedelighet, skryter av Backs tv-innsats. Hun var seg selv og gjorde en god figur. I tillegg til å utføre jobben bra, fikk hun vist at politifolk har medfølelse. Laila bryr seg om folk i vanskelige situasjoner. At Laila Back kommer til å bli savnet, er det ingen tvil om. Hun er en slik person man kan snakke med, uansett hva det gjelder, sier vaktleder Johan Gundersen. Kollegene beskriver Back som fritalende og bestemt, rettferdig og varm og lidenskaplig opptatt av jobben. Mitt inntrykk er at politiet betyr nesten alt for henne, sier Gundersen. Laila Back har også betydd mye for politiet, ikke minst for kvinnene i etaten. Hun har ikke deltatt i kvinnenettverk eller vært tillitsvalgt, men har likevel vært en meget synlig rollemodell for kvinner. Politioverbetjent Mona Martinsen i Kripos, som var på Laila Backs vaktlag i fire år, sier at Back har banet vei for kvinner. Blant annet har Laila vist at jenter kan være seg selv i politiet. Jeg kjenner ingen andre politikvinner som kan trippe rundt på en branntomt i pumps og skjørt, men det kan Laila. Uten at hun mister respekt. Kunsten å snakke Utenfor Laila Backs stuevindu har løvet falt. Om noen timer skal hun på nattevakt. Hun «Klart jobben har satt sine spor. Noe annet ville vært løgn.» drikker kaffe og funderer over livet etter mars. Pensjonstiden. En venninne i Kripos skal gå av samtidig, og de to snakker om å melde seg til tjeneste for en frivillig organisasjon. Laila har også tenkt å reise, hun elsker strender i varmere strøk. Men uansett hva hun tar seg til, vil hun savne jobben. Spenningen, uvissheten hva vakta vil bringe, kollegene. Vaktlaget mitt er helt fantastisk. De er tre kvinner og en mann, alle dyktige politfolk og gode mennesker. Samholdet og tonen og nærheten er unik. Vi er som en stor familie. Jeg tror faktisk vi kan snakke om alt. Å snakke mener Laila Back er en nøkkel for å takle jobben. I politiet, og i andre yrker med stor psykisk belastning, må man snakke seg ut av traumatiserende hendelser. Kvinnenes inntog har myket opp etaten, sier hun. Terkselen for å snakke og gråte er blitt betydelig lavere. Det synes Laila Back alle skal være glad for. Når laget mitt har opplevd noe tøft, snakker vi oss tomme. Om det ikke har skjedd noe særlig en dag, kan det være vi ripper opp i gamle hendelser, for å dobbeltsjekke at vi har lagt dem ordentlig bak oss. Metoden ser ut til å virke. Få politifolk har sett mer død og elendighet enn Laila Back, likevel har hun vært hos psykolog bare én gang. Da var det sjefen som ba henne gå dit. Det var mens jeg etterforsket barnepornografi på 80-tallet. Åtte timer hver dag så vi beslaglagte filmer og førte statistikk over erigerte peniser og utløsninger. For å overleve mentalt, ble vi ganske sleivete i kjeften. «Ta den k og la den vandre», sang vi. Og det var da at sjefen min nevnte psykolog. Laila forstod ikke poenget med psykolog, men møtte opp. Etter å ha lagt ut om jobben sin, kunne det virke som det var psykologen som trengte hjelp. Han satt taus. Lenge. Hvordan orker du? sa han endelig. Å snakke er gull, mener Laila. Latter og galgenhumor hjelper også. Hun husker den gangen hun lette etter to parterte lik på søppeldynga på Grønmo. I seks uker holdt politiet på. Det ble en slags besettelse for oss å finne hver eneste kroppsdel så familiene kunne gi de avdøde en verdig begravelse. Jeg husker vi hojet og jublet for hver kroppsdel vi fant. For utenforstående kan det virke makabert, men det var slik vi overlevde. Vi gjorde en sabla god jobb på fyllinga! Øyeblikk som sitter Hvordan beholder du troen på mennesket oppi all ondskapen? Jeg sier stadig til meg selv at jobben vår er spesiell. Vi opplever det verste. Rundt oss er det masse mennesker som lever vanlige liv og gjør gode ting, men dem møter vi ikke. Men til tider er hun oppgitt over menneskene. Mangelen på omtanke plager henne mest. Hvordan kan folk ligge døde i månedsvis uten at naboene tar affære? Kroppen til en 90-årig kvinne på Tveita var mumifisert da Laila Becks vaktlag tok seg inn i leiligheten. Rullatoren hadde stått i oppgangen ubrukt i måneder uten at naboene hadde reagert. Laila Back har sett lik som har ligget så lenge i badekaret at de var gått i oppløsning, og nærmest måtte øses opp. En sjelden gang har opplevelsene gitt henne arr på sjelen. Da har det gjerne vært barn involvert. Hun glemmer aldri blikket til den niårige gutten som moren hadde tatt livet av. Moren hadde tenkt å drepe den eldste sønnen også, og seg selv. Elleveåringen hadde mors strømper rundt halsen da politiet kom, men gutten hadde fått kilt en hånd mellom og overlevde. Påfølgende morgen måtte Laila Back følge moren til sykehuset, slik at hun fikk treffe sønnen som var i live. Halsen hans var blå. Lailas sønn satt og spiste frokost da mamma kom fra jobb. Hun satte seg ved kjøkkenbordet, hørte hvordan han slurpet melk og tygde cornflakes. Huset var godt og varmt og trygt, og Laila kunne ikke forstå at de kunne ha det så godt. Da gråt hun. Har erfaringene i jobben gjort deg til en overbeskyttende mor? Både ja og nei. Ungene mine har fått mye frihet. Men jeg har vært streng også. Mens Junior var tenåring, ransaket jeg lommer og sekk og ga beskjed om at det ville jeg fortsette med så lenge han bodde under mitt tak. Jeg var livredd narkotika. Mens hun jobbet med barnepornografi, så hun mistenkelige menn overalt, og ungene fikk beskjed om aldri å snakke med fremmede menn. Klart jobben har satt sine spor. Noe annet ville vært løgn. Yrkesaktive mødre har mye dårlig samvittighet, og Laila Back er ikke noe unntak. Ungene er et sårt punkt. Datteren var ni og sønnen tre da hun skilte seg og fikk eneomsorg. Det ble tøffe år. Når hun hadde nattevakt, måtte hun forlate ungene alene hjemme. For å få hverdagen til å gå i hop, satte hun på vaskemaskinen da hun dro. I årene etter har jeg tenkt mye på hvor galt det kunne ha gått. Jeg har ikke tall på alle brannene jeg har vært på som startet i vaskemaskin eller oppvaskmaskin. Laila tror likevel at ungene var trygge. Jentungen visste hun kunne ringe meg på jobb hvis det var noe, og da ville mamma komme med blålys og sirener. Høydehopp i trusa Sørlandsjenta Laila jobbet som «dame» på Rikstelefonen i Kristiansand da hun fant ut at politiet to år tidligere hadde begynt å ta inn kvinner. Hun søkte, men hadde lite håp da hun troppet opp på Grønland politistasjon til opptak. Etter å ha skrevet stil og besvart spørsmål fra menn i stramme uniformer, var det fysiske tester. Gymklær hadde hun ikke med, så hun spratt rundt i stillongsen. Det gikk greit til hun kom til høydeøvelsen. Stillongsen var glatt under og hun skled. Men Laila visste råd, hun vrengte av seg longsen og bykset over i bare trusa. Karene i uniform stirret. «Dere har vel sett verre enn dette», sa Laila. Hun fikk jobb ved ordenspolitiet i Møllergata 1. Der måtte hun gå gjennom guttas garderobe for å komme til jentegarderoben. Men det syntes ikke Laila gjorde noe. Diskriminering i politiet har hun aldri følt. Noen småkonflikter, ja, men det skulle da bare mangle i et mannsvelde som stod for fall. Om Laila følte urett, sa hun ifra. En gang hun ble bedt om å lage kaffe fordi hun var jente, truet hun med å gå. Buksekampanjen var nok det synligste kvinneopprøret i politiet. Da Laila begynte i 71, bestod kvinneuniformen av skjørt. Laila likte å pynte seg, etter vakta skiftet hun til miniskjørt og krøsjlakkstøvletter. Men skjørt på jobb, uansett vær og oppdrag, likte hun dårlig. Det hendte vi måtte gå brannvakt en hel natt i skjørt. Vinterstid var vi garantert blærekatarr. Dessuten husker jeg et par pågripelser som var ganske gufne, i skjørt. Det var jentene i kullet før Laila som startet kampanjen. Men fordi Laila stilte opp da VGs fotograf trengte en politikvinne som klatrert over et gjerde i skjørt, ble hun en frontkvinne. Hendene på ryggen Kriminalbildet var annerledes da Laila Back begynte i politiet. Gatene var tryggere. Hun elsket å patruljere til fots opp Karl Johan. 70- og 80-tallet var en fin tid. Vi kunne gå med hendene på ryggen. Det var hyggelig, vi kom i prat med folk. Men jeg ville aldri ha gått der i dag. Det er en del fra sine unge politiår hun ikke ville ha gjentatt i dag. For eksempel elsket hun å rydde opp i slagsmål. En gang det var bråk på baren King George i Torggata, ankom hun som førstemann og stilte seg mellom kamphanene. Alene. «Pass deg, ellers slår jeg!» sa Nordlands-Per, en brande med arr over hele kroppen. «Da må du bare slå, for jeg kan ikke flytte meg», svarte Laila, og ble stående. Da hundepatruljen kom, ble Nordlands- Per med inn i politibilen. Der ba han om å få prøve Lailas hatt. Det fikk han, og deretter snakket de to om løst og fast. Det var definitivt andre tider i Oslo da, minnes Laila. På den tiden var hun heller ikke så nøye med å låse hjemme. I dag har hun alarm. På få år har hun hatt to innbrudd. Den ene gangen lå hun og sov etter en nattvakt mens tyven romsterte på soverommet. Hun så fotavtrykkene da hun våknet. Den nye hverdagen har ikke gjort henne redd, men hun tar sine forholdsregler. For eksempel parkerer hun ikke på den gratis parkeringsplassen på Enerhaugen når hun har «Det hendte vi måtte gå brannvakt en hel natt i skjørt. Vinterstid var vi garantert blærekatarr.» nattevakt, men betaler heller for å stå ved et parkometer nærmere politihuset. Ingen vits i å risikere å bli slått ned i en mørk gate, sier hun. Banket nabogutt Kanskje er det ikke så merkelig at politiet ble veien hennes. Laila Back har alltid vært opptatt av retterdighet. Som niåring gikk hun fra søndagsskolen i protest, og kom aldri mer tilbake. Moren hadde sittet oppe om natten og sydd kjole til Laila. Den var hvit, med rosa tyll, og Laila følte seg som en prinsesse da hun kom på søndagsskolen. En voksen dame sa at kjolen var fin. Og Laila svarte stolt at mamma hadde sydd den. Men da ble damen bøs. Kjolen er fra Kjeldsbergs konfeksjon, den henger utstilt, og du skal ikke lyve i Guds hus! Laila ble minst like sint. Jeg lyver ikke, svarte hun. Dessuten har mamma sagt at Gud finnes overalt, og da kan jeg be hjemme også. Dermed tok niåringen kåpen sin og gikk, og kom aldri tilbake. Omtrent på samme tid banket hun opp nabogutten fordi han ertet en jente for å være tykk. Da guttens far kom og var sint, tilstod hun, men forklarte også hvorfor hun hadde gjort det. Det må da koste å være så opptatt av sine medmennesker? Hun svarer ikke direkte på spørsmålet. I stedet forteller hun om en dag hun skulle besøke eks-mannen sin på sykehjemmet. Innerst i gangen satt en gammel dame og ropte. Hun ville ut. Laila så ingen pleiere og gikk bort til henne. Damens bein hadde falt ned fra fotstøtten og Laila fikk dem på plass igjen. Damen gjentok at hun ville ut. Laila sa da at det var snø og guffent ute, det var sååå mye bedre å være inne. Og da var damen enig. Ofte skal det så lite til, sier Laila Back. 20 NORSK POLITI NORSK POLITI

12 SIVIL RETTSPLEIE Meir publikums - venleg rettspleie For publikum er den sivile rettspleia styrka ved at dei no får ein stad å vende seg til i handsaming av sivile saker. ÅLESUND/OSLO: Ved lovendringa i 2004 vart det avklara at den sivile rettspleia på grunnplanet skulle samlast i ein etat. Før var oppgåvene spreidd på fleire aktørar. Mellom anna låg namsmannsfunksjonen i mange byar under tingrettane, og dei fleste forliksråds sekretærane høyrde til kommunane. No er alle funksjonane samla i politiet, som dermed auka talet på tilsette med 243 personar. I tillegg overtok vi sekretærfunksjonen for forliksråda. Publikum har no ein, framfor fleire stader, å vende seg til. Omorganiseringa er meint å vera både ressurssparande og publikumsvenleg. I tillegg til sekretæroppgåvene omfattar den sivile rettspleia på grunnplanet (namsmannsoppgåvene) mellom anna tvangsfullbyrding, som innkrevjing av pengekrav, tvangssal, fråvik frå eigedom og andre utleggsforretningar. Namsmannsoppgåvene omfattar vidare skifterettsoppgåver, gjeldsordningssaker, naturskadetakstar og lensmannsskjønn. Politidistrikta fekk overført pengar for å styrke den sivile rettspleia då etaten overtok desse oppgåvene i Lensmennene har alltid hatt ansvaret for namsoppgåvene, og dette held fram som før. No har også dei fleste politistasjonane fått dette ansvaret. Stasjonssjefane er blitt namsmenn i sitt distrikt. I sju byar har ein valt å opprette sjølvstendige namsfogdkontor som eigne driftseiningar i politidistriktet. Ut over dette er namsfogdane i dei fire største byane organisert rett under Politidirektoratet (POD). Det gjekk fint å integrere oppgåver og personell frå tingrettane og kommunane. Utfordringa var problema med det nye sakshandsamingsverktøyet SIAN. Det måtte gjerast mange endringar i systemet etter at vi hadde teke det i bruk, men det ser ut til å gå betre no, seier assisterande politidirektør Vidar Refvik i POD. Folket sin eigen domstol Overtakinga av sekretærfunksjonen for forliksråda er nytt for alle einingane i politiet. Sjølv om politiet no fungerer som sekretærar, høyrer forliksråda framleis til i kommunane. Forliksrådet kan sjåast som folket sin eigen domstol. Rådet omfattar tre valde lekdommarar og tre varamedlemmar, som kommunestyret vel for fire år. Forliksråda er både meklingsinstans og første instans i domstolen. Dei handsamar berre sivile saker, ingen straffesaker. Dei fleste sakene dreier seg om usemje om gjeld. Krav om betaling av gjeld kan fremmast for forliksrådet for å oppnå ei minneleg løysing, eller få fastslått ved dom at kravet er rettsgyldig. Forliksråda avlastar resten av rettssystemet med om lag saker kvart år. Blir saka for vanskeleg, kan ein sende saka vidare til tingretten. Svært få saker vert anka, eller går vidare til ein høgare instans. Politiet har no ansvaret for kompetanseutvikling både for dei som jobbar med namsoppgåver, og for forlikssekretærane. I tillegg til kurs og anna lokal tilpassa opplæring etablerer Politihøgskulen eit eige fag innan den sivile rettspleia. Tekst: Ann Camilla Bostad og Siv Ellen Omland Ulstein og Hareid lensmannskontor har handsama 140 forlikssaker hittil i år. Siv Hofset og Odd Kulø er positive til at sekretærfunksjonen for forliksråda er tillagt etaten. Overtaking kan styrke posisjonen til etaten Overtaking av den sivile rettspleia kan ha positiv verknad for politiarbeidet på sikt. Det kan medverke til å styrke posisjonen til etaten i lokalsamfunnet. ÅLESUND: Ikkje minst er det positivt for publikum, som no har ein, framfor mange stader å halda seg til i handsaminga av sivile saker. Dette meiner Odd Kulø, driftseiningsleiar og lensmann ved Ulstein og Hareid lensmannsdistrikt. Fleire oppgåver gjev politi- og lensmannsetaten større kontaktflate mot samfunnet og publikum. Politidistrikta fekk tilført midlar for å handtere oppgåvene som vi overtok. Dette skal mellom anna dekke løn, opplæring, investering i nytt dataverktøy og drift. Med midla Sunnmøre politidistrikt fekk overført, vart det oppretta 10,4 stillingar. Fire medarbeidarar kom over frå kommunane i Hareid og Ulstein, Volda, Ålesund, samt Herøy. Desse fire medarbeidarane utgjorde til saman 2,3 årsverk. Resten av stillingane vart utlyst. Arbeidet med endringane i den sivile rettspleia og overtakinga av nytt personell i Sunnmøre politidistrikt blei organisert i eit prosjekt, leia av Odd Kulø. I tillegg var det ei arbeidsgruppe og ei styringsgruppe. Kvart politidistrikt hadde liknande lokale prosjekt som vart koordinert i eit sentralt prosjekt i Politidirektoratet. Det var også utdanna superbrukarar og instruktørar som handterte opplæringa av medarbeidarane i det nye datasystemet SIAN. Krevjande start med SIAN Erfaringa etter ni månader syner likevel at auka portoutgifter gjer eit omfattande innhogg i driftsutgiftene i Sunnmøre politidistrikt. Trass i opplæring og superbrukarar, opplevde mange av medarbeidarane at SIAN var eit komplisert og tidkrevjande system. Fleire funksjonar var ikkje godt nok utvikla på lanseringstidspunktet. Det var ein «ruskete» start for SIAN, men dette har vorte mykje betre, seier Siv Hofset, som arbeider med sivile saker ved lensmannskontoret i Ulstein og Hareid. Ho har jobba med forliksrådet for kommunane Ulstein og Hareid sidan slutten av 80-talet, men har hatt kontorplass på lensmannskontoret. No er ho tilsett som ny medarbeidar i Sunnmøre politidistrikt for å arbeide med både sivile saker og forliksrådet. Vi er på rett veg. Fleire endringar og feilrettingar i systemet gjer det meir brukarvenleg, seier Hofseth. Likevel meiner mange at dei treng lengre tid på å registrere saker, men eg trur dette vil gå seg til etter kvart. Når vi får systemet skikkelig inn i fingrane, vil prosessen med sakshandsaminga bli lettare, legg ho til. Funksjonen med vasking mot andre system forenklar arbeidsprosessane monaleg. «Vaskemaskina Sivert» gjev rask og pålitelig informasjon, som er viktig for handteringa av sakene. Utfordringar Utfordringane er å få gjennomført forretningar innan rimelig tid. Implementeringa av sekretærfunksjonen, som ny oppgåve i etaten, har vore tidkrevjande. Det tek naturlig noko tid før organisasjonen og medarbeidarane er godt rutinerte i arbeidet. Når det gjeld sakshandsamingstida på 60 dagar på utleggsforretningar, er dette noko vi må arbeide hardt for å halde. Samtidig er det viktig at vi får løyst oppgåvene på ein kvalitetsmessig god måte, avsluttar Odd Kulø. Tekst: Ann Camilla Bostad Foto: Ingolf Sverre Eikrem 22 NORSK POLITI NORSK POLITI

13 T MENNESKEHANDEL // POLITIDIREKTORATET Mange ofre har dårlig erfaring med politiet fra hjemlandet, og tør ikke uten videre å avsløre bakmenn. Det er et sterkt politisk trykk for å avdekke menneskehandel. Nå skal politiet ta flere bakmenn ved å spore opp ofrene. Mange politidistrikter er allerede i gang. Begrepet menneskehandel gjelder også tvangsarbeid i andre sammenhenger enn prostitusjon. - Finner vi ofrene, finner vi sakene Jeg er optimist på politiets vegne. Noen politidistrikter jobber allerede godt for å avdekke menneskehandel, sier assisterende politidirektør Odd Berner Malme i Politidirektoratet (POD). OSLO: Mange i politietaten engasjerer seg i kampen mot menneskehandel. Politiet har avdekket flere saker som kan bidra til god erfaringsoverføring i det fremtidige arbeidet. Dessuten har politiet fått et nyttig redskap i jakten på bakmennene ved straffelovens paragraf 224. Malme trekker fram Estlandssaken i Sør- Trøndelag politidistrikt som eksempel på godt politiarbeid. Denne høsten går en ny menneskehandelsak for Trondheim tingrett, den andre som er avdekket i politidistriktet på under to år. Foreløpig er dette de eneste menneskehandelsakene som er ført for retten i Norge. Malme fremhever også innsatsen til politiet i Oslo, Rogaland og Hordaland. Disse politidistriktene har alle saker under etterforskning, og andre politidistrikter kommer etter. Det er viktig å ha et nyansert bilde av politiets innsats. Selv om det kan være vanskelig å få bakmenn dømt for menneskehandel, er flere dømt for andre kriminelle forhold, og dermed tatt ut av kriminell virksomhet for en periode, sier Malme. Han peker på noen suksesskriterier i arbeidet med menneskehandel: god etterretning, identifisering av ofrene og vitner som støtter bevisføringen. Hvis det ikke er mulig å bevise menneskehandel, kan hallikparagrafen og bevis på organisert kriminalitet være virkningsfullt. Likevel tror han at politi- og påtalemyndigheten har et betydelig forbedringspotensial når det gjelder å avdekke menneskehandel. Det er viktig å ha et mer målrettet fokus på disse sakene. Utfordringen er å få politiet til å prioritere kartlegging gjennom oppsøkende virksomhet i miljøene. Ofrene må identifiseres. Verken ofrene eller anmeldelsene kommer til politiet av seg selv. Det er en utfordring å få politiet til å skjønne at de må ut i miljøene og identifisere ofrene. Verken ofrene eller anmeldelsene kommer til politiet av seg selv, sier assisterende politidirektør i POD, Odd Berner Malme. Mange tiltak mot menneskehandel Kompetansen rundt saker om menneskehandel skal heves. POD har arrangert todagers seminar for politi, påtaleledere og andre ressurspersoner, for å forankre arbeidet i ledelsen. Vi opplever at politiet har vært i miljøene, men at de ikke har hatt den nødvendige kompetansen til å avsløre menneskehandel. Politiet må mer aktivt vurdere om det finnes elementer av menneskehandel både i prostitusjonsmarkedet og innenfor andre næringer. Det kan best gjøres ved å identifisere ofrene, sier Malme. I tillegg til å arrangere kurs og seminarer vil han profilere temaet i undervisningen på Politihøgskolen. POD har laget en egen håndbok om bekjempelse av menneskehandel. Den er et effektivt og godt hjelpemiddel som skisserer hvordan politiet skal gå fram i slike saker. En bredt sammensatt gruppe ledet av Politidirektoratet og bestående av representanter fra Riksadvokaten, Kripos, og politidistriktene Sør-Trøndelag, Rogaland og Oslo skal bidra til erfaringsoverføring til andre politidistrikter. Prostitusjonsvirksomheten i de største byene og på Internett skal kartlegges bedre. Politiet må opparbeide tillit hos ofrene, og det tar tid. Mange ofre har dårlig erfaring med politiet fra hjemlandet. De tør ikke uten videre avsløre bakmenn, av frykt for represalier, sier Odd Berner Malme. Det skal utvikles verktøy og rutiner som sikrer at ofre får tilbud om bistand og beskyttelse i tråd med internasjonale forpliktelser. Politiet skal bedre kommunikasjonen med ofrene ved å opprette et landsomfattende tolkeregister, og innføre prøveordning med fjerntolking via videooverføring og telefonavhør. Styrke samarbeidet I tillegg til nasjonale tiltak har politiinspektør Kristin Ottesen Kvigne nylig tiltrådt stillingen som assisterende direktør i Interpol, med ansvar for arbeidet mot menneskehandel (trafficking). Samtidig er det viktig å bruke politiets sambandsmenn og kontaktnettet de har opparbeidet seg i vertslandene. Menneskehandel har de siste årene fått større oppmerksomhet på den internasjonale agendaen. Odd Berner Malme er opptatt av at det internasjonale politisamarbeidet gjennom Interpol, Europol og Eurojust styrkes. Alle sakene som hittil er avdekket i Norge, har forgreininger til bakmenn i utlandet. Menneskehandel kan også forekomme i andre bransjer enn prostitusjon. Det er viktig å ha fokus på den økte arbeidsinnvandringen og utilbørlig utnyttelse av billig arbeidskraft. Kontrollen i utsatte bransjer, som bygg- og anleggsvirksomheten, må intensiveres. Dette nødvendiggjør et godt tverrfaglig samarbeid med etater som Utlendingsdirektoratet (UDI) og Arbeidstilsynet, samt byggebransjen. Tekst: Siv Ellen Omland Foto: Truls Brekke DETTE ER MENNESKEHANDEL FAKTA Definisjonen på menneskehandel fremgår av straffelovens paragraf 224, som bygger på Palermo-protokollen. I kortversjon defineres menneskehandel som utnytting av andres prostitusjon eller andre former for seksuell utnytting, tvangsarbeid eller tvangstjenester, slaveri eller slaveriliknende praksis, trelldom eller fjerning av organer. De senere år har begrepet trafficking blitt brukt som betegnelse på salg av fattige kvinner og barn som sendes til rike land for å selge seksuelle tjenester. Bakmenn organiserer handelen, tar mesteparten av pengene, og utsetter ofte ofrene for vold og trusler. Bakmennene bedriver som regel annen organisert kriminalitet i tillegg. Menneskehandel er den nest største inntektskilden for organiserte kriminelle på verdensbasis. Ca. 2,5 millioner mennesker er årlig ofre for menneskehandel på verdensbasis. I Europa sluses inntil ofre inn på prostitusjonsmarkedet. Estlandssaken: I januar 2006 stadfestet Høyesterett en dom fra Frostating lagmannsrett. To estiske menn og en nordmann var de første bakmennene som ble dømt for menneskehandel i Norge. De utnyttet den sårbare situasjonen til 11 estiske ungjenter. Den ene var bare 16 år. Kilder: FN, 24 NORSK POLITI NORSK POLITI

14 T MENNESKEHANDEL // JUSTISDEPARTEMENTET Så langt er det ingen grunn til å være fornøyd med politiets innsats. Store mørketall 100 mulige ofre er identifisert som følge av samarbeid mellom Kripos, UDI, bistandsadvokat Eva Frivold og Hvalstad transitthelsetjeneste. De fleste kvinnene rekrutteres til prostitusjon via noen de har et tillitsforhold til. Det kan være familien, kjæresten eller bekjente. Kilde: Fafo-rapport 525: «Afrikanske drømmer på europeiske gater, nigerianske kvinner i prostitusjon i Norge». Politisk trykk for å avdekke menneskehandel I den nye handlingsplanen mot menneskehandel lanserer Justisdepartementet ytterligere tiltak som skal gi politiet bedre virkemidler i kampen mot kyniske bakmenn. Nå skal politiet avdekke flere saker. OSLO: Kun tre personer er dømt for menneskehandel i Norge. Det er ikke godt nok, mener statssekretær Anne Rygh Pedersen i Justisdepartementet. Så langt er det ingen grunn til å være fornøyd med politiets innsats. Det er for få domfellelser både når det gjelder menneskehandel, hallikvirksomhet og seksuell utnyttelse av personer under 18 år, mener hun. Det er heller ikke avdekket menneskehandel (tvangsarbeid) innenfor utsatte næringer som bygg- og anleggsvirksomhet eller restaurantvirksomhet, selv om Arbeidstilsynet melder om grove overtramp mot gjestearbeidere fra Øst-Europa. Dette er et nytt felt som politiet også skal fokusere på. Hittil har temaet menneskehandel stort sett dreid seg om prostitusjon og kyniske bakmenn. Regjeringen fokuserer mest på prostitusjon, selv om flere punkter i handlingsplanen også omfatter mennesker som utsettes for tvangsarbeid innenfor alminnelig næringsvirksomhet. Hvordan kan vi med et begrenset tallmateriale vite at menneskehandel innenfor prostitusjon er et stort problem i Norge? Norge har god økonomi, kundene betaler godt, og det er ikke straffbart å kjøpe sex. Når tall fra FN viser at 2,5 millioner kvinner og barn årlig utsettes for menneskehandel, er det ingen grunn til å tro at problemet ikke er omfattende i Norge. Vi må skaffe tallmaterialet og kartlegge markedet, mener statssekretæren. Ifølge regjeringens nye handlingsplan vil det såkalte metodeutvalget vurdere endringer i lovverket som skal gi politiet utvidet mulighet til å benytte telefonavlytting. Det internasjonale politisamarbeidet skal styrkes, og ofrene skal ivaretas bedre. En utvidet bistandsadvokatordning kan få ofrene til å føle seg tryggere og gjøre det lettere for dem å forklare seg til politiet. Det samme vil muligheten for anonym vitneførsel, som videoopptak, dommeravhør eller rettsforklaring i første instans. Ofre som medvirker i straffesaker, skal få oppholds- og arbeidstillatelse i ett år. Den såkalte refleksjonsperioden utvides til seks måneder. I denne perioden skal ofrene få oppholdstillatelse, mulighet for å bryte med bakmenn og samarbeide med politiet. I handlingsplanen heter det at Oslopolitiets innsats skal styrkes med en egen gruppe som jobber særskilt med oppfølging av menneskehandel, prostitusjon og hallikvirksomhet. Det skal opprettes et pilotprosjekt basert på problemorientert politiarbeid (POP). Prosjektet skal evalueres eksternt, med ønske om at det skal ha overføringsverdi til flere politidistrikter. Statssekretæren er fornøyd med at Oslopolitiet allerede har vedtatt å opprette en slik gruppe fra årsskiftet. Regjeringen vil be Politidirektoratet (POD) vurdere om innsatsen mot menneskehandel er godt nok organisert i politidistriktene. POD skal sende forslag til tiltak som skal sikre bedre organisering av arbeidet. Kriminalisering Det har internt i regjeringspartiene vært sterk uenighet om hvorvidt kjøp av seksuelle tjenester bør kriminaliseres. Regjeringen skal sette ned en arbeidsgruppe som blant annet skal evaluere erfaringene fra kriminalisering i Sverige. Regjeringen har ikke tatt endelig stilling til om kriminalisering er et riktig virkemiddel. Så lenge politiet ikke bruker de paragrafene som allerede finnes i straffeloven, er det ikke sikkert at nye paragrafer er løsningen, mener statssekretær Anne Rygh Pedersen. Tekst: Siv Ellen Omland Foto: Truls Brekke OSLO: Kartleggingen foregikk fra 2004 til mai Statistikk fra Kripos viser at det ble anmeldt 89 saker med hallikvirksomhet og menneskehandel i perioden januar 2004 til september Totalt er 16 personer dømt for hallikvirksomhet og menneskehandel. Dommene er rettskraftige og registrert i politiets Strasak-register. I den siste kategorien inngår tre personer i Estlandssaken, som foreløpig er de eneste som er dømt for menneskehandel. De fleste anmeldelsene ble henlagt. Mørketallene når det gjelder menneskehandel i Norge, er utvilsomt store, sier Atle Roll-Matthiesen, leder av orgkrimavdelingen i Kripos. Han mener statistikken bare gir en indikasjon på omfanget. Anmeldelsene må «jobbes fram» av politiet. Det er politiets aktivitet på området som er avgjørende for hvor store tall som blir synliggjort på statistikken. Kripos har også bistått i flere saker som ikke er registrert. Én av disse sakene er den såkalte Tsjekkiasaken der 16 personer ble arrestert i Tsjekkia for å ha fraktet et større antall jenter til Oslo for tvangsprostitusjon. Kripos etterforsket også den såkalte kineserbarn-saken. 130 kinesiske barn forsvant fra asylmottak i Skandinavia. Kripos ble koplet inn da to kinesiske barn forsvant ved et asylmottak i Norge. Et kinesisk par i Stockholm ble dømt for grov menneskehandel. Men barna ble aldri funnet. At barna ikke ble funnet, viser hvilke utfordringer vi har innenfor det internasjonale politisamarbeidet. Vi er avhengige av et sterkt internasjonalt samarbeid. Derfor stiller disse sakene politiet overfor større utfordringer enn mange andre saker, sier Roll-Matthiesen. Ikke høyt nok prioritert Han mener politiet også bør prioritere saker som omhandler menneskesmugling. Denne typen saker kan være inngangen til menneskehandelsaker. Mange ofre for menneskehandel har trolig vært i kontakt med menneskesmuglere. Roll-Matthiesen begrunner dette med statistikk som viser at 80 prosent av asylsøkerne på ett eller annet tidspunkt har vært i kontakt med menneskesmuglere. Roll-Matthiesen mener menneskehandel ikke prioriteres høyt nok i politiet. Det gjelder også for Kripos. Etterforskningen krever mye tid, kompetanse, samt vilje og evne til å prioritere området. Det er et lederansvar å sette menneskehandel på dagsordenen. Han etterlyser interne måleinstrumenter som gjør at saksområdet kommer bedre fram i lyset. Menneskehandel-saker krever skjult etterforskning, og synliggjøres ikke på politiets statistikk og indikatorer. Norsk politi måler seg etter indikatorer som saksbehandlingstid og oppklaringsprosent. Disse er ikke nødvendigvis de mest relevante for menneskehandel. For å oppnå gode resultater trenger politiet måltall som viser at hele sakskomplekser og prosjekter kan iretteføres. Politiet prioriterer sakene de kan måle seg etter. At dagens måltall er lite egnet, er en medvirkende årsak til at vi ikke har flere menneskehandel-saker for domstolen, sier Roll-Matthiesen. Han understreker at han likevel er optimist og tror politiet vil avdekke langt flere saker i fremtiden. Kripos har i dag ingen saker som omhandler menneskehandel innenfor vanlige næringer som bygg- og anleggsvirksomhet eller i restaurantbransjen. Det finnes heller ingen saker som kan knyttes til organhandel. Men Atle Roll-Matthiesen vektlegger at særorganet har et «visst» blikk på disse problemstillingene. Tekst: Siv Ellen Omland 80 prosent av asylsøkerne har på ett eller annet tidspunkt vært i kontakt med menneskesmuglere. ATLE ROLL-MATTHIESEN 26 NORSK POLITI NORSK POLITI

15 T MENNESKEHANDEL // OSLOPOLITIET Vi skal ta bakmennene med alle de verktøyene vi har når vi etterforsker organisert kriminalitet. Skal gjøre det utrygt for bakmenn Oslopolitiet oppretter en ny prostitusjons gruppe. Nå skal etter forskningen av menneskehandel og hallikvirksomhet prioriteres. OSLO: Iver Stensrud, leder av seksjonen for organisert kriminalitet, har fått 12 nye engasjementstillinger i det toårige prosjektet, som starter i januar. Han har stor tro på det nye prosjektet. Vi skal gjøre det mer utrygt for bakmennene i hovedstaden. Gruppa skal kartlegge prostitusjonsmiljøet og annonsemarkedet, sirkle inn bakmennene og bygge opp saker. Under aksjoner vil vi bruke flere tjenestemenn, og politiadvokater utpekes til å iretteføre sakene. Vitnebeskyttelsesgruppen i Oslopolitiet skal gjøre det tryggere for jentene å vitne mot bakmennene, sier Stensrud. I slutten av oktober hadde Oslopolitiet en aksjon mot en gårdeier som nå er siktet etter hallikparagrafen. 30 jenter fra Nigeria og Thailand ble brakt inn til politiet under aksjonen, om lag halvparten av dem som vitner. Ei av jentene opererte med åtte ulike identiteter. Den yngste, på 16 år, hadde nettopp kommet til Norge, og blir nå tatt hånd om av barnevernet. Jentene var livredde da vi kom, men for oss var det viktig at jentene ikke ble sittende i varetekt. Vi trenger deres tillit og vil at de skal skjønne at vi ikke er ute etter dem. Samarbeidet med andre instanser, som Rosa-prosjektet, er bra. Her vet vi at jentene blir tatt hånd om, sier Stensrud. Prosentret i Oslo registrerte mer enn 2500 prostituerte i hele landet i fjor. 80 prosent av de gateprostituerte var utenlandske. Nigerianerne utgjorde den største andelen i denne gruppa. De øvrige hovedgruppene kom fra Thailand og Øst-Europa. Prosentret hadde 1064 utenlandske brukere fra 56 forskjellige nasjoner. De første utenlandske gateprostituerte ble registrert i Iver Stensrud karakteriserer prostitusjonsmarkedet nå og for få år siden som to forskjellige verdener. De norske prostituerte fordrives fra gata av utenlandske kvinner. Politiet antar at mange av utlendingene kontrolleres av bakmenn som driver organisert kriminalitet innen både prostitusjon og narkotikavirksomhet. I sommer fokuserte mediene på at de prostituerte drev aggressiv markedsføring i Karl Johans gate. Oslopolitiet opplevde et sterkt politisk trykk for å gjøre noe med problemet. Resultatet ble den nye prostitusjonsgruppa, som vil utgjøre et helt annet konsept enn den som ble nedlagt på begynnelsen av 90-tallet. Vi skal ta bakmennene, med alle de verktøyene vi har når vi etterforsker organisert kriminalitet, lover Stensrud. Men han tror ikke at prostitusjonsmarkedet blir borte, uansett politiets innsats. Så lenge det er kunder, er det marked. Det bør ikke være legalt å være kunde. Kriminalisering av sexkjøp, etter modell fra Sverige, vil være et godt redskap for politiet, mener han. Ønsker for fremtiden Stensrud ønsker også å styrke Kripos rolle i kampen mot menneskehandel. I dag pendler prostituerte mellom de fleste politidistriktene. På Internett får kundene informasjon om hvilke dager de befinner seg i de ulike byene. Politiet trenger en sterkere nasjonal overbygning som kan samkjøre etterforskningen både når det gjelder prostitusjon og eventuelt tvangsarbeid i andre næringer. Denne samkjøringen bør ligge hos Kripos, mener han. Tekst: Siv Ellen Omland Foto: Truls Brekke Tvangsarbeid og sosial dumping Tvangsarbeid og sosial dumping innenfor andre næringer, som bygg- og anleggsvirksomhet og restaurantnæringen blir ikke prioritert i Oslopolitiet. De fleste anmeldelsene fra Arbeidstilsynet henlegges på grunn av andre saker som må prioriteres. Etter EU-utvidelsen har østeuropeerne lov til å jobbe i Norge. Det er vanskelig å skille ut dem som ikke bør være her. Noen har «attåtnæring» som kriminelle, og det er gjerne i denne sammenheng at tvangsarbeid og sosial dumping kan avdekkes, sier Stensrud. Sosial dumping er vanskelig å etterforske. Når politiet griper inn, har arbeiderne gjerne forlatt landet, oppholder seg på ukjent adresse, eller nektet å avgi forklaring. Stensrud ser gjerne at Kripos skal lede en nasjonal satsing på disse sakene. Det trengs også en mer felles nasjonal og internasjonal forståelse av hvordan de østeuropeiske arbeidernes situasjon skal håndteres. Ikke minst er holdningsskapende arbeid blant byggherrene en viktig forutsetning for at lover og regler ikke brytes. Vi skal ta bakmennene med alle de verktøyene vi har når vi etterforsker organisert kriminalitet, lover politiinspektør Iver Stensrud. Ildsjelene må få støtte Rosasenteret mener de har et godt samarbeid med politiet. Jeg møter mange ildsjeler som viser god vilje til å jobbe med menneskehandel. Det er viktig at de får støtte hos sjefene sine, sier leder Unni Kiil. OSLO: Rosa ble opprettet i fjor som en oppfølging av den forrige regjeringens handlingsplan mot menneskehandel. Senteret ligger under Krisesentersekretariatet, og tilbyr ofrene bistand og beskyttelse hele døgnet. Mange Unni Kiil blir henvist av politiet. Jentene kommer fra land der politiet er en del av det korrupte systemet. De vet ikke at de kan stole på politiet i Norge. Men ikke alle jenter har stor mistro til politiet. Noen forteller mye. Da er det viktig at politiet handler raskt, sier Unni Kiil. Politiet må opparbeide tillit hos ofrene, for at de skal bli gode vitner. Jentene må behandles med respekt, verdighet og empati. Samtidig må ofrene tilbys beskyttelse, sier Kiil. Av de 45 kvinnene Rosa har bidratt til å plassere rundt i landet, har kun fem fått oppholdstillatelse. Kiil mener det må bli lettere å få oppholdstillatelse, samtidig som det lages et system for trygg retur. Mange jenter ønsker å reise hjem. Markedet må svekkes Unni Kiil mener kriminalisering av sexkjøp vil svekke prostitusjonsmarkedet, men hun tror ikke det vil bli borte. Mange menn ønsker å være lovlydige. De blir borte fra markedet hvis sexkjøp blir forbudt. Samtidig kan en lov om kriminalisering påvirke unge gutters holdninger, så de ikke blir fremtidens sexkjøpere, sier hun. 28 NORSK POLITI NORSK POLITI

16 T MENNESKEHANDEL // ARBEIDSTILSYNET Det brede engasjementet mot prostitusjon skal gi signaler til bakmenn om at de ikke kan føle seg trygge. Avdekker uverdige forhold Arbeidere sover i støv og skitt. Litauere tjener 20 kroner timen. Noen forteller at arbeidsgivere utbetaler lønna for så å kreve den tilbake. OSLO: Dette er noen eksempler på hva som møter seniorinspektør Stein Bjørndal i Arbeidstilsynet når han inspiserer byggeplasser i Oslo. Jeg får se kontrakter og dokumenter som angivelig er korrekte, men arbeidere forteller om doble kontrakter, at de ikke får lønn, og at de i verste fall må tilbakebetale lønna kontant, sier Bjørndal. Arbeidstilsynet har anmeldt om lag 30 saker om sosial dumping (brudd på tariffavtalen) til Oslopolitiet. Så langt kjenner de til at politiet kun etterforsker én sak. De fleste sakene henlegges. Fortsatt er det ikke anmeldt saker som omhandler menneskehandel, men grensegangen mellom hva som er sosial dumping og tvangsarbeid (menneskehandel) er hårfin. For å avsløre tvangsarbeid er det mest naturlig å begynne med å etterforske sosial dumping. Den eneste sanksjonsmuligheten Arbeidstilsynet har, er å anmelde sakene til politiet, men mange arbeidere har reist sin vei når politiet dukker opp. Ofte fører sporene til tvilsomme enkeltmannsforetak med postboksadresser i utlandet. Bak adressene skjuler det seg bakmenn som lover høy lønn og gode boforhold i Norge, for et solid vederlag. Men bakmennene er vanskelige å avsløre. Mange østeuropeere lever nå i Norge under uverdige forhold. Etter EU-utvidelsen i mai 2004 har arbeidere fra tidligere østblokkland strømmet til Norge for å jobbe, især innen bygg- og anleggsbransjen. Ingen kan oppgi eksakt hvor mange de er, for det svarte markedet antas å være stort. Stanser byggeprosjekter Arbeidstilsynet i Oslo har denne høsten et samarbeid med Majorstua politistasjon med formål om å avdekke kriminalitet og uverdige forhold for arbeiderne. Utstyrt med kamera besøker Bjørndal byggeplasser uanmeldt. Han stanser mange byggeprosjekter i villastrøk og bygårder. Det er en sport blant velbeslåtte mennesker på vestkanten å skryte av hvor lite de betaler østeuropeiske arbeidere. Samtidig klager de over å bli rundstjålet når de gir arbeiderne nøkkelen. De inngår heller ikke kontrakter så de kan dokumentere hvem de gir nøkkelen til, sier Bjørndal. Han mener forholdene til arbeidere som rehabiliterer bygårder, er verst. På en adresse blant fasjonable forretninger nederst i Stortingsgata er 14 polakker stuet sammen i et trangt rom på byggeplassen. Det er kaldt. Strømanlegget og de sanitære forholdene er provisorisk. De sover og spiser blant bygningsmaterialer og støv. På veggen henger familiebilder av smilende barn og ventende koner. Polakkene har mange munner å mette. Dette er et eksempel på ren utnytting. Dessuten kan overnattingssteder som ikke er regulert til boligformål, være brannfeller. Ved en eventuell brann vil det være vanskelig for brannvesenet å vite om bygningene huser mennesker. Større fokus Statssekretær Terje Moland Pedersen i Justisdepartementet mener det er viktig at politiet legger føringer ved å iretteføre noen anmeldte saker fra Arbeidstilsynet. Det er grunn til å tro at mange saker har like problemstillinger. Jeg har tiltro til at Riksadvokaten og Politidirektoratet vil medvirke til større fokus på disse sakene, sier han. I disse dager behandler Stortinget forslag til endringer i allmenngjøringsloven og utlendingsloven. Lovendringene innebærer tiltak for å sikre utenlandske arbeidstakere i Norge lønns- og arbeidsvilkår i tråd med allmenngjøringsforskrifter og krav om arbeidsog oppholdstillatelse etter utlendingsloven. Endringene omfatter ikke regler om tvangsarbeid. For å fremtvinge etterlevelse av allmenngjøringsloven og utlendingsloven får Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet samme adgang som de har etter arbeidsmiljøloven til å gi pålegg, tvangsmulkt eller stanse arbeidet. Tekst: Siv Ellen Omland Foto: Stein Bjørndal Det er kaldt, skittent og trangt om plassen. Da Arbeidstilsynet kom på inspeksjon på en byggeplass i Stortingsgata fant de sengeplasser for mange utenlandske bygningsarbeidere. Trondheim leder an i Norge Foreløpig er politiet i Trondheim det eneste som har fått personer dømt for menneskehandel. En ny sak har gått for retten, og flere er under etterforskning. TRONDHEIM: Ove Sem, sjefen ved politistasjonen i Trondheim, allierer seg med kommunen, skoler, huseiere og næringslivet i alliansen mot menneskehandel. Sem tror folkene hans vil avdekke flere saker i Et samarbeid med kommunen innebærer at vi må se på prostitusjon i seg selv som et samfunnsproblem. På skolene påvirker vi ungdommene så de ikke blir morgendagens horekunder. Huseierne kan gi informasjon som avdekker ulovlige bordeller, og taxinæringen kan bidra til avsløringer når både kunder og prostituerte trenger transport. I menneskehandelsaken, som har gått for Trondheim tingrett denne høsten, er taxisjåfører tiltalt, sier Ove Sem. Seks divisjoner har avsatt en person til å jobbe med menneskehandel, men samtlige seksjoner deltar. I tillegg har gruppen to tilretteleggere. I avdekkingsfasen analyserer de markedet og velger ut personer de vil etterforske. Ove Sem mener politiet nå har god kontroll over prostitusjonsmarkedet i Trondheim, selv om det karakteriseres som et innemarked. Viktige å jobbe med POP Politiet har utviklet en god modell i arbeidet mot menneskehandel. Dessuten er det effektivt å etterforske denne type saker med problemorientert politiarbeid (POP), sier Sem. Han medgir likevel at ingen saker krever så mye oppfølging som menneskehandel. Det skyldes at hovedmennene befinner seg i et land utenfor Vest-Europa, stråmennene er i Norge, og ofrene trenger særskilt beskyttelse. I samtlige saker avdekkes det mye vold, og ofrenes familier i hjemlandet trues. Derfor er det viktig å inngå et nært samarbeid med krisesentrene, UDI, Kripos og internasjonale politiorganisasjoner. Hvordan karakteriserer du menneskehandel? Det er nok at offeret opplever seg som så sårbar at hun føler hun ikke har noe valg. I mange saker står valget mellom sult og prostitusjon. Offeret blir mishandlet. Hun vet ikke hvilket regime hun går til, selv om hun i noen tilfeller skjønner at hun må prostituere seg. Mange kvinner er arbeidsledige eller alenemødre. Myten om resurssterke damer som har det gøy, er langt fra virkeligheten. På andre kanter av landet registrerer vi debatt om ofrene virkelig er utsatt for menneskehandel. For oss er denne debatten et tilbakelagt stadium. Estlandssaken fjernet vår naivitet. Kreves det et betydelig personlig engasjement for å jobbe så aktivt med menneskehandel? Ja, fordi man må forstå offerets behov for beskyttelse. Ofrene i disse sakene er annerledes enn i andre saker, og det kreves ekstra innsats for å avdekke og etterforske sakene. Vi er avhengige av at ofrene samarbeider. Hjelpeapparatet er heller ikke skreddersydd for å ta hånd om dem. Derfor er personlig engasjement viktig. Intensivere kontrollen Politiet i Trondheim har kontroller for å avdekke menneskehandel og sosial dumping innenfor andre næringer, som bygg- og anleggsvirksomheten og restaurantnæringen. Hittil har de ikke avdekket menneskehandel. Det påhviler oss et ansvar her, medgir Sem, og lover at utlendingsseksjonen i byen skal ha flere kontroller for å avdekke flere typer brudd på lover og regler innenfor næringene. Tekst: Siv Ellen Omland Foto: Adresseavisa Politiet har god kontroll over prostitusjonsmarkedet i Trondheim, selv om det karakteriseres som et innemarked. OVE SEM 30 NORSK POLITI NORSK POLITI

17 PILOTPROSJEKT I TRONDHEIM Støttesenter for fornærmede i straffesaker Et spennende prosjekt Statssekretær Anne Rygh Pedersen i Justisdepartementet er full av lovord når hun omtaler Støttesenteret i Trondheim. Hun har selv besøkt senteret, og mener det er et spennende og nytt tilskudd i arbeidet for å få til en bedre offeromsorg i Norge. Justisdepartementet har satt i gang flere tiltak for å ivareta ofrenes situasjon bedre. Rygh Pedersen nevner ordningen med Rådgivningskontor for kriminalitetsofre som nå utvides. Dette er kontorer der ofre kan henvende seg for å få råd og veiledning. Det er startet et arbeid med å revidere voldsoffererstatningsloven, og ved tinghusene i Trondheim og Oslo er det opprettet vitnestøtteprosjekter. Barn som er ofre for kriminalitet, skal få sitt eget tilbud gjennom et Barnas Hus. Den nye handlingsplanen mot menneskehandel, som kommer i høst, vil ha et større fokus på ofrene enn tidligere, sier Rygh Pedersen. En søknad om midler for en ny prosjektperiode for Støttesenteret er nå til behandling i Justisdepartementet. Rygh Pedersen vil ikke forskuttere utfallet av behandlingen, men understreker betydningen av å se på alle tiltak i en sammenheng. Men, sier hun, det er ingen tvil om behovet for et tiltak der ofrene kan få hjelp til å bearbeide de følelsesmessige sidene ved å være utsatt for en kriminell handling. Meldinga ovenfor tikket inn på mobilen til prosjektleder Hanne Haugen på Støttesenteret en formiddag. Hun får mange lignende tilbakemeldinger. De som har vært til samtale på kontoret på Politihuset, gir uttrykk for takknemlighet og glede over at det finnes et slikt tilbud der de får hjelp til å takle de følelsesmessige sidene ved å være utsatt for vold, overgrep eller andre kriminelle handlinger. «Kari» på 37 år er en av brukerne. Jeg ble kjempeglad da jeg fikk dette tilbudet gjennom Kriminalvakta, sier Kari. Hun var der for å levere en anmeldelse etter å ha blitt banket og slått av mannen sin etter en kveld på byen. Det var ikke første gangen at Kari ble slått, men denne gangen tok hun mot til seg og anmeldte forholdet. Samtalene på Støttesenteret var en viktig forutsetning for at jeg klarte å stå ved anmeldelsen, sier Kari. Hanne hjalp meg til å forstå at dette ikke var min feil, det vil si jeg skjønte det teoretisk, men det tok litt tid før jeg fikk følelsene med på det. Etter at overgrepet skjedde, opplevde jeg det som provoserende at det var mer fokus på mannen min. Han fikk tilbud om sinnemestring og psykolog, men hvem skulle ivareta mine behov som offer? Jeg og andre som har opplevd lignende ting kvier oss for å oppsøke hjelpeapparatet. Å bli slått av sin egen mann er fortsatt skambelagt. Derfor var det flott å oppleve at det var mennesker som tok kontakt med meg når jeg trengte det som mest. På Støttesenteret ble jeg og mine følelser tatt på alvor, og jeg har fått hjelp til å komme meg videre. Alternativet kunne fort bli nervepiller, sier Kari. På Kriminalvakta hver morgen Det er ikke tilfeldig at Støttesenteret er plassert på Politihuset. Prosjektet legger stor vekt på å være tilgjengelig der og da. Når det leveres anmeldelse, kanskje det mest sårbare tidspunktet for et offer, får de gjennom Kriminalvakta et tilbud om å bli kontaktet av Støttesenteret innen 48 timer. De fleste sier ja takk. Folk blir veldig positive når de hører om tilbudet, sier kriminalvaktleder Berit Wibe Hilmarsen. Vi forholder oss jo først og fremst til det straffemessige og har verken tid eller kompetanse til å gi den nødvendige Folk blir veldig positive når de hører om Støttesenteret, sier kriminalvaktleder Berit Wibe Hilmarsen (t.v.). At tilbudet kommer raskt, er helt sentralt, understreker prosjekt leder Hanne Haugen (t.h.). FAKTA STØTTESENTERET I TRONDHEIM Startet i juni 2004 på Politihuset. Samarbeid mellom Sør-Trøndelag politidistrikt, Trondheim kommune, Konfliktrådet og Trøndelag statsadvokatembeter. Finansieres av Justisdepartementet og Trondheim kommune. Hensikten er å ta vare på dem som er blitt offer for straffbare handlinger, ved å gi faglig støtte og oppfølging fra en sak er anmeldt, til rettskraftig dom foreligger. I en toårsperiode har Støttesenteret gitt et tilbud til kriminalitetsofre og deres pårørende i 180 straffesaker. støtte til ofrene. At tilbudet kommer raskt, er helt sentralt ifølge prosjektleder Hanne Haugen. Hver morgen er hun innom Kriminalvakta ved Sentrum politistasjon for å høre om det er saker hun skal følge opp. Ofrene trenger hjelp nå ikke en time om seks uker. Vi kan dermed si at vi er et lavterskeltilbud for vår målgruppe. At hjelpen kommer tidlig, bidrar også til å minske faren for traumatisering, og gjør det lettere å bearbeide hendelsen, sier Haugen. Hun er utdannet klinisk sosionom og familieterapeut, og kan med sin kompetanse gi ofrene psykososial oppfølging. Det dreier seg som regel om å bearbeide det de har vært igjennom, hjelpe dem til å forstå og akseptere reaksjonene på overgrepet og etter hvert håndtere livet framover. En vesentlig del er også å gi informasjon om prosessen og etter hvert forberede offeret til rettssak. De fleste gruer seg til rettssaken, blant annet fordi de må møte gjerningsmannen igjen. Støttesenteret gir dem hjelp til å mestre det å være vitne i rettssaken. Lavere terskel for anmeldelse Det er familievoldkoordinator Guro Gimse Estenstads erfaring at Støttesenterets eksistens bidrar til å senke terskelen for anmeldelse, spesielt i familievoldssaker. Det er svært vanlig at mange kvinner trekker anmeldelsen og at de ikke klarer å vitne i retten. Vi har flere eksempler på saker der offeret ikke følte seg sterk nok til å vitne, men fordi de fikk hjelp og støtte fra Støttesenteret klarte de å gjennomføre det. Det er ingen tvil om at de blir bedre vitner når de er emosjonelt trygge, sier Gimse Estenstad. Dette er også vektlagt i påtalemyndighetens tilbakemeldinger. Støttesenteret og dets plassering på Politihuset har også betydning for politiets holdning til ofre og deres situasjon. Gjennom Støttesenterets virksomhet får vi verdifulle tilbakemeldinger og beretninger om hvordan ofrene er blitt møtt av politiet, sier Gimse Estenstad. På den måten er vi blitt mer bevisst på ofrenes situasjon. Med jevne mellomrom arrangeres kurs i avhørsteknikk der Hanne Haugen forteller om hvordan ofre opplever møtet med politiet. Det har vært veldig interessant. Vi kan godt si at Støttesenteret er med og kvalitetssikrer vårt arbeid som etterforskere, sier familievoldkoordinatoren i Sør-Trøndelag. Tekst: Tone Fagerholt Foto: Geir Otto Johansen Vil ha støttesenter i hvert politidistrikt Politimester Per M. Marum er med i styringsgruppen og brenner for prosjektet. Et slikt tilbud burde finnes i alle politidistrikter, sier han. Han mener tilbudet er viktig for politiet av flere grunner. Politiet kan henvise ofrene til et senter med riktig kompetanse. At det er fysisk plassert i politiet, er av uvurderlig betydning når det gjelder ofrenes tillit til politiet, og politiets opplevelse av å kunne gjøre en god jobb som nærpoliti. Hva som gjøres første gang offeret møter politiet, er viktig i forhold til hvor godt vitne offeret blir for politiet senere i saken. Det er i alles interesse at offeret settes best mulig i stand til å forklare seg åpent og fordomsfritt både overfor politiet og for retten på et senere tidspunkt. Det er på det rene at ofre for kriminalitet som ikke får tillit til verken politi eller andre deler av straffesakskjeden, blir bitre mot systemet og føler at de ikke blir tatt på alvor. Slik bitterhet, spesielt blant ungdom, leder lett til at man «tar igjen» ved selv å bli en utøver av vold i ungdomsmiljøet, sier politimester Per M. Marum. 32 NORSK POLITI NORSK POLITI

18 UNGDOM PÅ NETT Den enkle distribusjonen av bilder og film på Internett har bidratt til å skape ny kriminalitet. Publisering av voldsovergrep er ofte i seg selv driveren for å utøve volden. Nylig ble en slåsskamp på Malakoff videregående skole i Moss filmet og lagt ut på Internett. Det finnes nettsteder som baserer seg utelukkende på amatørvideoer nettbrukerne selv legger ut. Enkelte av disse nettstedene reklamerer med at de byr på «sjokkerende videoer». Snakk etikk med barna Politibetjent Berit Michelet i Bærum bruker mye tid på Internett. Av og til finner jeg kompromitterende bilder av drita fulle jenter på fest, sier hun. Over mennesker har vært inne på nettstedet YouT ube og sett på at denne gutten blir banket opp. Mange har i tillegg gitt karakter på videoen, hvilket gjør at den dukker opp på popularitetslister. På nettsider som åpenbart retter seg mot barn og ungdom er utvalget av amatørfilmer der barn og ungdom blir banket opp, også stort. Rå vold presenteres som uskyldig underholdning ved at filmene kategoriseres som «Funny Videos». BÆRUM: Den generasjonen som vokser opp nå, kommer til å bli møtt med mange stygge ting når de blir voksne. Vi prøver å gjøre dem oppmerksom på at det som sendes ut på nettet, blir liggende der, sier Berit Michelet ved Asker og Bærum politidistrikt. Hun jobber i ungdomsteamet som holder til på Bekkestua og kommer stadig over saker der ungdom misbrukes gjennom ny teknologi. I vår hadde vi en sak der et avtalt slagsmål på en skole ble filmet med mobil kamera. Filmen viser en gutt som ligger nede mens den andre sparker ham i hodet og magen. Det viste seg at den sirkulerte på mange mobiltelefoner etterpå. Michelet dro til skolen for å snakke med elevene etter episoden. Vi slo hardt ned på det og ba alle om å slette filmen. Slike ting skjedde nok for seksti år siden også. Det nye er at det brukes som underholdning. Man hørte folk juble når han som lå på bakken ble sparket i magen. I hennes distrikt er det 1800 ungdomsskoleelever, og hun bruker mye tid på nettet, blant annet for å finne ut hva som foregår i fritiden deres. Alle ungene i Østre Bærum kjenner Berit, sier hennes kollega Camilla Fein. Ja, det har hendt at ungdommene skriver i gjestebøkene på nettsidene sine at det ikke må opplyses hvor festen er fordi Berit Michelet kan se det, sier hun selv. Nettet som gapestokk I dag lærer barn å lage hjemmesider i småskolen. Det kan ha sine ulemper. Jeg var på en barneskole og spurte om elevene hadde vært utsatt for mobbing på nettet. Da kom det flere lanker i været. Michelet nevner et eksempel der gutter på tolv-tretten hadde tatt nakenbilder av noen jenter på ni og publisert bildene. Jeg jobber ikke så mye opp mot barneskolen, men noen burde vært der og snakket om etikk. De må fortelles at de blir ansvarlige for det de legger ut på nettet. På en av sidene hun har vært inne på, fant Ungdom bruker gjestebøker som gapestokk. Men vi får ikke gjort noe med slik trakassering. BERIT MICHELET hun et bilde av en ung jente i fin kjole. «Synes du sa hun hadde slanket seg? Det ser ikke slik ut!», stod det i en kommentar ved siden av. Ved en annen anledning fikk en gutt unngjelde med kommentaren «jævla fattiglus», fordi faren hadde gått konkurs. Ungdom bruker gjestebøker som gapestokk. Men vi får ikke gjort noe med slik trakassering fordi det ikke er underlagt offentlig påtale, sier hun. Konfliktløsing Såkalt stormegling brukes ofte for å løse situasjoner der de involverte er under den kriminelle lavalder. Vi megler mye og har to politifolk som er utdannet innen «Restorative Justice». Noen av sakene vi har hatt, har vi kunnet løse gjennom konfliktløsing, sier Michelet. Meglingen foregår ved at ofre og gjerningsmenn med foreldre blir innkalt til politistasjonen. I en slik megling kan også miljøarbeidere og barnevernet tilkalles. Poenget er å få til en dialog og enten kjøre meglingen alene eller parallelt med straffesaken. Ifølge Michelet er bare én prosent av dem som anmeldes i Bærum hvert år, barn og unge. Ifølge politibetjenten er det viktig å skape et sterkt nettverk for å forebygge trakassering og mobbing over nettet og på SMS. Vi etterforsker egne saker, patruljerer og driver oppsøkende virksomhet i form av foredrag. På den måten ser vi mye og fanger det opp, sier hun. Det er 44 skoler i Bærum, og politiet har egne kontaktpersoner ved samtlige av dem. Det er viktig å snakke med lærere, men også med elever, for å få dem til å stole på oss. Nettverksbygging er det viktigste vi gjør. Uten et tverrfaglig samarbeid er det svært vanskelig å drive forebyggende arbeid blant barn og unge. Michelet mener det også er viktig at foreldre kommer på banen. Ofte vet de ikke hva barna deres driver med, og mange av dem er redd for å bli for autoritære. Vi prøver å formidle gjennom foredrag at man må tørre å være en streng voksen. Barn og unge lever i en veldig eksponert verden. Foreldre må kikke barna etter i kortene og ha kontroll. Tekst: Guro Aardal Hagen Foto: Truls Brekke Barn ser konsekvensene Fra 2003 til i dag er barn blitt mer restriktive med å legge ut bilder på Internett. Foreldre er blitt mer liberale. Vi vet ikke hvilke langsiktige konsekvenser det får når unge eksponeres på nettet. Men det man gjør i sjuende klasse er ikke fullt så morsomt noen år etter, sier Elisabeth Staksrud. Hun startet opp prosjektet SAFT (Safety, Awareness, Facts and Tools) som har som mål å fremme sikker bruk av Internett blant barn og ungdom. En undersøkelse de gjorde i år viser at barn og unge er blitt mer restriktive siden 2003 med å publisere bilder på nettet. Voksne er ofte de som synder mest, de legger blant annet ut fotoalbum med bilder av barna sine på nettet. Man må huske at det som legges ut, er offentlig, og hypotetisk kan det brukes av andre i en helt annen kontekst. Festbilder eller lettkledde barn på stranden kan bli noe helt annet når de settes i en annen kontekst, sier Staksrud. Én av ti mobbes En annen SAFT-undersøkelse viser at ti prosent mellom ni og seksten år har mottatt mobbetekstmeldinger. Ofte vet ikke foreldrene noe om det, fordi barna er redd for at telefonen skal bli inndratt om de sier fra. Det er viktig å skape trygghet ved at foreldre introduserer mobil og Internett for dem og skaper gode vaner. For Staksrud er det et gledelig faktum at de fleste typer publisering av personopplysninger minker hos barna, inklusive filmer. De er med andre ord generelt blitt mer restriktive. Men det betyr ikke at det ikke er mange som legger ut bilder og personopplysninger likevel, så det er viktig å jobbe systematisk med holdningsskapende arbeid, sier hun. 34 NORSK POLITI NORSK POLITI

19 UNGDOM PÅ NETT Holder tett om det de ser på nett Buskerudpolitiet underviser foreldre Tiendeklassingene ved Ringstadbekk ungdomsskole kjenner flere som er eksponert på Internett mot sin vilje. Men de vil neppe si fra til voksne om de finner slike sider. BÆRUM: Anders Bugge Simonsen, Mikkel Østhagen Hamar, Marit Dugstad og Mathea Grønseth Hübert går i tiende klasse ved Ringstadbekk ungdomsskole i Bærum. Ingen av de fire 15-åringene sier de har opplevd trakassering via Internett eller SMS, men de kjenner folk som er utsatt for det. En jente alle vet hvem er, hadde sex med en gutt. Bestevennen hennes filmet det, og jeg tror filmen ble solgt. Hun var lett å kjenne igjen, sier Marit. Mikkel forteller at jenta snakket med rektor på skolen der hun går, og ble spurt om hun ville anmelde det. Hun lot være siden det var bestevennen som hadde filmet. Han som hadde laget «pornofilmen», angret etterpå. Han syntes ikke det var så kult at den kom ut på nettet, sier Mikkel. Det kan jo være lurt å tenke over at slike filmer kan dukke opp igjen flere år senere, for eksempel når man søker en jobb. Man får aldri fjernet det, sier Anders. Marit kommer på et nytt eksempel der folk hun kjenner, ufrivillig havnet på nettet. Det var et par der han danset dirty til musikk mens hun filmet. Vennen hans fikk fatt i mobilen hennes og sendte det ut på nettet. Til slutt ble det lagt ut på YouTube, sier hun. Ja, jeg husker den filmen, sier Mathea. Jeg fant den også på YouTube, sier Anders. De forteller også om en slåsskamp på skolen der mange stod rundt og filmet med mobilkameraene sine. De to fikk ordnet opp seg imellom med hjelp fra politiet. Men det ble slått hardt ned på at folk stod rundt og ropte «mer blod!», sier Marit. Hver gang det skjer noe her på skolen, kommer Berit Michelet fra politiet. Hun er ganske nyttig å ha, sier Mathea. Ville dere fortalt det til foreldre eller politiet om dere hadde fått en slik film på mobilen eller sett det på nettet? Jeg tror ikke jeg ville sagt ifra, sier Marit. De andre samtykker. Og det gikk jo bra med dem som sloss, dessuten fikk foreldrene deres vite om det, sier Mikkel. Ingen av oss er stilt overfor situasjonen ennå, men det kan jo skje, så det er verdt å tenke over problemstillingen, sier Mathea. Tekst: Guro Aardal Hagen Foto: Truls Brekke I Nordre Buskerud samarbeider politiet og kommunen om å fortelle foreldre hva barna deres gjør på nettet. Det har gitt resultater. BUSKERUD: Mobbingen er ute av skolegården. Gjett hvor den er, spør vi foreldrene på våre foredrag. Politiførstebetjent Ola Ø. Hoel er koordinator på IKT-krim i Nordre Buskerud politidistrikt. Sammen med IKT-pedagog Per Arne Hansen fra Ringerike kommune har han holdt over femti møter for å få foreldre til å forstå hva barna deres ser og foretar seg på Internett. Jeg satt og så på innholdet på PC-er vi beslagla i forbindelse med straffesaker. Etter hvert oppdaget jeg at kommunens IKT-koordinator så det samme på skolenes serverrom. Det var slik vi begynte dette unike samarbeidet, sier Hoel. Foredraget er en etterspurt vare, og utenom foreldremøter har de to undervist på Politihøyskolen i Oslo og i Bodø, hos Barneombudet og hos en rekke foreldreutvalg. Vi treffer foreldrene midt i magen når vi med klare ord forteller hva barna driver med på nettet. Vi viser bilder av jenter som kler av seg og lar seg avbilde mot kontantkort. Vi lar foreldrene se nettsider med hatkampanjer mot lærere, laget av 11-åringer. Og vi får foreldrene til å forstå at et webkamera ikke har noe på jenterommet å gjøre. Hoel ser allerede effekten av arbeidet. Vi graver sukaten ut av foreldrenes øyne. Det får dem til å forstå hva barna deres driver med. Det vi gjør, hjelper. Det er færre unge jenter og gutter fra Ringerike som eksponerer seg med bilder på Internett, sier han. 36 NORSK POLITI NORSK POLITI

20 ØVELSE OSLO 2006 Ingen katastrofe, men rom for forbedringer Det ble gjort mye bra arbeid fra politiets side under Øvelse Oslo, men på en del områder er det rom for forbedringer. Dette er førsteinntrykket etter landets første sivile katastrofeøvelse. OSLO: Øvelsen gikk ut på å håndtere et scenario tilsvarende bombeangrepene mot London og Madrid. I løpet av en time en tirsdag formiddag ble Oslo rammet av terror. Tre bomber eksploderte på T-banen, i en buss og på Oslo sentralstasjon. Alle aktører, fra den enkelte tjenestemannen på skadestedet til justisministeren, ble det øvet på. Hensikten med øvelsen var å teste samfunnets evne til å håndtere et omfattende terroranslag og finne sterke og svake sider i organisasjonen. Politiinspektør Arne Holand i Troms politidistrikt har ansvaret for å koordinere evalueringen av politietaten. Hans konklusjon er at øvelsen var vellykket på mange måter, men at den også avdekket behov for forbedringer. Vi skal levere en evaluering, og jeg ønsker ikke å foregripe den. Men jeg kan si at vi vil se nærmere på flere områder som kan forbedres, sier Holand. Johan Fredriksen var stabssjef i Oslo politidistrikt under øvelsen. Oppgaven var både å lede lokalt redningsarbeid og å pågripe gjerningsmenn. Samtidig skulle pårørende til involverte varsles og befolkningen informeres om hendelsene. Vi var helt klart den enkeltaktøren som fikk mest trykk under øvelsen. Oppgaven med å håndtere dette var omfattende, men mitt førsteinntrykk er at vi klarte å lande på beina. Det betyr ikke at alt var perfekt, og vi avdekket forbedringspunkter som vi kommer til å jobbe videre med. Den endelige evalueringen vil gi oss enda bedre svar, sier Fredriksen. Han sier at øvelsen ble noe hemmet av spilltekniske forutsetninger, som at skadestedene måtte ryddes svært raskt. Dette gjorde at vi blant annet ikke fikk benyttet bistandsressurser. Vi øvde i sann tid (hvilket blant annet vil si at ekstramannskaper ikke satt klare til å rykke ut under øvelsen), og på det tidspunkt bistandsressursene ville blitt satt inn, var skadestedene ryddet sier han. Lokaliteter, logg og samband Gode lokaliteter er en forutsetning for å kunne drive effektivt stabsarbeid. En av konklu- sjonene fra Øvelse Oslo er at lokalitetene ikke er hensiktsmessige. Sambandet var et annet problem. Det er hemmende å forsøke å håndtere terrorscenarier med et åpent nett. Det er både et sikkerhetsmessig problem og tungvint. Til tross for at vi forsøkte å lage tekniske løsninger for å avlaste sambandet, viste det seg at dette fungerte bare sånn passe. Det samme gjelder politiets loggsystem, PO. Loggen er uoversiktlig og ikke godt nok egnet som styringsverktøy, sier Fredriksen. På mediesiden var det høyt trykk. Politiet skulle håndtere spillmedia i øvelsen, som omfattet Oslonytt og journalister i NRK. På det meste var det 182 mediespillere på jobb samtidig. Telefonmottaket ble tidvis sprengt. Likevel klarte politiet å få ut viktige budskap til befolkningen. Jeg føler at denne delen gikk bra, og vi lærte mye, sier han. Spillstaben etablerte seg på Politihøgskolen og ble ledet av politiet. Politiinspektør Jan Klüver i Politidirektoratet var sjef for staben som hadde til oppgave å iverksette hendelsene og øve trykk mot aktørene med både mediespillere og rollespillere. Vår oppgave var å legge til rette for at deltakerne skulle få øve. De foreløpige tilbakemeldingene er gjennomgående gode. Deltakerne fikk en øvelse med gode, realistiske scenarier. Det eneste som var synd, var at skadestedene måtte ryddes raskt. Siden vi var i Oslo sentrum, var dette helt nødvendig for å få kollektivtrafikken i gang igjen, sier han. Tekst: Wemunn Aabø Foto: Tomm W. Christiansen FAKTA ØVELSE OSLO 2006 Øvelse Oslo øvde samfunnets evne til å håndtere konsekvensene av omfattende terroranslag og katastrofer. Utgangspunktet for øvelsen var at Oslo ble rammet av flere bombeeksplosjoner utløst av terrorister. Alle nivåer, fra operative mannskaper ute i feltet til strategiske beslutningstakere i regjeringen, deltok under øvelsen. Øvelsen er den første i sitt slag i Norge. I tillegg til den operative og strategiske håndteringen av selve hendelsene, ble det øvet på å håndtere pårørende og mediene. Øvelsen ble gjennomført 17. og 18. oktober. Til sammen 5000 personer deltok under øvelsen. 38 NORSK POLITI NORSK POLITI