Kommunikasjonspolitikk og kommunikasjonsstrategi med minoritetsperspektiv?

Transkript

1 OMOD Pb Sofienberg 0506 Oslo Tel: / Mail: Kommunikasjonspolitikk og kommunikasjonsstrategi med minoritetsperspektiv? I høringsnotatene vedr. statens kommunikasjonspolitikk vil OMOD komme med kommentarer til følgende punkter: - Elektroniske kommunikasjonsmidler og bruk av internett. - Beredskap og krisekommunikasjon. - Språk og kommunikasjon om rettigheter, plikter og muligheter, hva skal oversettes og til hvilke språk? - Visuell kommunikasjon. Elektronisk kommunikasjon og bruk av internett. I høringsutkastet skrives det at elektronisk kommunikasjon skal være den primære informasjons- og kommunikasjonskanalen mellom innbyggerne og offentlige virksomheter. OMOD mener at det er viktig å benytte slike kanaler, som når ut til alle innbyggerne, og nye virkemidler som for eksempel YouTube, aktiv bruk av internettlinker (som f.eks. linker til andre lands infosentre) og informasjons-dvd som blir dubbet til flere språk/tekstet. Hvis man bruker flere forskjellige typer elektronisk kommunikasjon vil man også kunne nå ut til den delen av befolkningen som ikke har tilstrekkelig datakunnskap og pc-tilgang. Dette er også i tråd med høringsutkastets poeng om at virksomhetene skal benytte de mest effektive elektroniske løsningene når de informerer, kommuniserer, involverer og tilrettelegger tjenester, herunder sosiale medier. Slike elektroniske virkemidler bør delvis erstatte brosjyrer o.l., og fordelene ved disse er at de når vidt, og lett kan tilpasses til innbyggere som ikke har norsk som morsmål, de er mer effektive, miljøvennlige og kostnadseffektive. Når det gjelder bruk av internett har man en vellykket ordning for helsesektoren i den spanske kommunen Cataluyna. Denne har en internettportal der språket i utgangspunktet er spansk, men det finnes en oversettelsesfunksjon slik at man kan få internettsiden oversatt til andre språk, 1

2 De offentlige institusjonene må tenke på de samfunnsendringene som innvandingen har ført med seg, at vi lever i et mulitietniske samfunn, og dette må sees i sammenheng med Stortingsmelding 49 ( ). Det må også sees i lys av retningslinjene for statens infotjenester, som bl.a. sier at informasjon skal være individuelt tilpasset brukeren, og med statens informasjonspolitikk: Informasjonspolitikken Den statlige informasjonspolitikken består av tre mål og fem prinsipper for hvordan statlige virksomheter skal informere og kommunisere. Til sammen legger målene og prinsippene føringer for hvordan informasjons- og kommunikasjonsvirksomheten i staten bør utøves. Mål Befolkning, næringsliv og organisasjoner skal ha lik og alminnelig tilgang til å delta aktivt i den demokratiske prosessen få informasjon om sine rettigheter, plikter og muligheter ha reell tilgang til informasjon om det offentliges aktiviteter. Informasjonspolitikken skal dessuten bidra til at informasjon benyttes som virkemiddel for å nå politiske mål. Prinsipper kommunikasjonsprinsippet prinsippet om aktiv informasjon helhetsprinsippet linjeprinsippet prinsippet om informasjon som lederansvar Kommunikasjonspolitikken i høringsutkastet fremmer også bruk av ny og tilrettelagt teknologi som et eksempel på hvordan man kan nå ut til grupper med spesielle behov. Her er det som vist over enighet mellom statens kommunikasjonspolitikk og OMOD, men et hovedpoeng vårt er at det i større grad må implementeres i gjeldende praksis. Grupper med spesielle behov Prinsippet om aktiv informasjon innebærer at kravet til egeninnsats skal være lavest for de gruppene av befolkningen som har vanskeligst for å nå fram til det offentlige. Derfor må virksomheter som sender ut informasjon som er myntet på hele eller store deler av befolkningen, sørge for at denne informasjonen også foreligger i en slik form og blir formidlet på en slik måte at den når fram også til grupper som har særskilt behov for tilrettelegging. For rettigheter, ordninger og lignende som spesielt gjelder slike grupper, må informasjonen planlegges med utgangspunkt i målgruppenes evne til å kommunisere og ta til seg informasjon. Det kan for eksempel innebære bruk av sosiale nettverk, tilrettelagt ny teknologi og aktiv bruk av førstelinjen. Beredskap og krisekommunikasjon. Når det oppstår en krisesituasjon eller en katastrofe er det avgjørende at slik informasjon når ut til alle innbyggere. I dette arbeidet er det viktig å bruke minoritet- /innvandrerorganisasjoner og ressurspersoner som arbeider aktivt og har et stort nettverk. Det er avgjørende at disse får rask tilgang på nødvendig informasjon, at de 2

3 inkorporeres i beredskapslisten slik man fort kan nå ut til folk. Det må også være honorarer til de som står på beredskapslisten. Slike organisasjoner og ressurspersoner må med andre ord være med på de enkelte etaters kommunikasjonsstrategier, beredskapsplaner og beredskapslister, samt på øvelser. Dette vil effektivisere beredskap- og krisekommunikasjon og krisehåndtering. Beredskapskommunikasjonen vis á vis innvandrerbefolkningen ble aktualisert i da vannverket fant bakterier i Oslo-vannet. Spørsmålet er om minoritetsperspektivet var en del av beredskapet da, og om og hvordan det kan bli det nå. I tillegg til de vanlige mediekanaler må man ta i bruk innvandrerradiokanaler og innvandreraviser. Først må man skaffe en oversikt over eksisterende aktører, og deretter må disse inkorporeres i beredskapslisten. Med utgangspunkt i dette har Trond Giskes politikk lite sammenheng med målene for beredskapspolitikken ettersom flere innvandrerradiokanaler legges ned. Bruk av sosiale nettverk er også eksplisitt nevnt som eksempel i den allerede eksisterende kommunikasjonspolitikken til staten for å kunne nå frem til grupper med spesielle behov : ( ) Det kan for eksempel innebære bruk av sosiale nettverk, tilrettelagt ny teknologi og aktiv bruk av førstelinjen. Vi understreker også her at dette i større grad må gjennomføres i praksis, og at selv om man tar i bruk organisasjoner, medier og nettverk som nevnt over, så må staten sikre at den informasjonen som gis er på et språk som er lett tilgjengelig både for de som skal videreformidle informasjonen, og den målgruppen som skal motta budskapet. Dette vil vi komme tilbake til under språk og kommunikasjon. I etterkant av brannene i Oslo i desember 2008, og med dødsfallene i Urtegata, ble brann- og beredskapsetatens kommunikasjonspolitikk satt på dagsorden. Et resultat av dette var at beredskapssjefen i Oslo kommune, Jan Birger Berntsen, hadde dialog med rådet for innvandrerorganisasjoner og OMOD. Etter dette samarbeidet har man bl.a. kommet frem til at det skal lages DVD-er som skal oppsummere brannrutiner i hus, leiligheter etc. Denne DVD-en skal dubbes på flere språk/tekstes. DVD-en kan brukes som redskap på flere arenaer, slik som ungdomssentre, skoler, for brannvesenet når de lærer bort brannsikkerhet, i enkelt hjem m.m. Det er enkelt og kostnadseffektiv kommunikasjon som også kan gjøres tilgjengelig gjennom flere kanaler, for eksempel YouTube, frikanalen etc. Vi etterlyser også lignende tiltak som beredskapsetaten i Oslo har vedtatt hos andre kommuner, ikke minst hos folkehelsen og folkehelsedirektoratet. Svineinfluensaen som nå har blitt en pandemi, bør tale for slike tiltak. Statens kommunikasjonspolitikk har et prinsipp om at virkeliggjøringen av informasjonspolitikken skal være et lederansvar: 3

4 Prinsippet om informasjon som lederansvar Det er et lederansvar å virkeliggjøre statens informasjonspolitikk i forvaltningen. Ledelsen er ansvarlig for at informasjon og kommunikasjon blir brukt på en profesjonell og etisk forsvarlig måte i arbeidet i den enkelte virksomhet. OMOD vil vektlegge betydningen av dette, og at håndteringen av beredskap og krisekommunikasjon må være system- og ledelsesforankret. Vi understreker også at minoritet-/innvandrerorganisasjonene må være en del av beslutningsprosessen fra start til slutt. Språk og kommunikasjon om rettigheter, plikter og muligheter, hva skal oversettes og til hvilke språk? Utfordringene rundt hvilket språk man skal bruke og hva man skal oversette må skje i dialog med minoritet-/innvandrerorganisasjoner. Man kan ikke kommunisere på alle språk, men man må både se på de store verdensspråkene, som engelsk, spansk, kinesisk, arabisk osv., og på de store språkgruppene som er i Norge i dag, for eksempel vietnamesisk og polsk. En liste over sentrale aktører til slike dialogfora og dialoggrupper vil følge til slutt. Som vist over i mål og prinsipper for statens kommunikasjonspolitikk, er et mål at befolkning, næringsliv og organisasjoner skal ha reell tilgang til informasjon om det offentliges aktiviteter: Mål Befolkning, næringsliv og organisasjoner skal ha lik og alminnelig tilgang til å delta aktivt i den demokratiske prosessen få informasjon om sine rettigheter, plikter og muligheter ha reell tilgang til informasjon om det offentliges aktiviteter. Informasjonspolitikken skal dessuten bidra til at informasjon benyttes som virkemiddel for å nå politiske mål. Prinsipper kommunikasjonsprinsippet prinsippet om aktiv informasjon helhetsprinsippet linjeprinsippet prinsippet om informasjon som lederansvar Også lovverket inneholder regler som bygger på dette, her er et eksempel: Pasientrettighetsloven 3-5. Informasjonens form Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte. Helsepersonellet skal så langt som mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes i pasientens journal. 4

5 Dette innholdet må etter vår mening komme klarere frem i praksis. OMOD har gjort noen observasjoner. Våre observasjoner når det gjelder kommunikasjon på flere språk Det er forskjellig praksis i det offentlige når det gjelder hvordan man arbeider med å få informasjon ut til alle innbyggerne. Det er særlig forskjellige praksis man har, eller ikke har, når det gjelder oversettelse av informasjon til flere språk. Vår påstand er at når det gjelder bruk av oversettelser, kan man dele det offentlige i 2 deler: de som gir deg noe, og de som skal ha noe fra deg. - Men hvem er best i klassen når det gjelder å kommunisere på flere språk? Man kan trekke frem flere eksempler, men skattemyndighetene er best i klassen når det gjelder å kommunisere på forskjellige språk. De skal ha noe fra deg, og tenker kreativt for å få det til. De går bl.a. ut på arbeidsplasser, for eksempel til de polske arbeidere, med informasjon om hvordan man betaler skatt. Denne informasjonen finnes også tilgjengelig på flere språk, og når man ringer skattedirektoratet øst får du beskjeden for english, press 1. Også smittevernkontoret forstår at de må oversette til flere språk for å få ut informasjon og unngå smitte. Med andre ord, når Ali kan smitte Ola, da tenker man objektivt, for man forstår at det kan få alvorlige konsekvenser for det norske samfunnet. Når det gjelder trygdekontoret, da må man kunne norsk. Likevel kan man se en positiv utvikling. På Ullevål sykehus, der informasjon om amming tidligere bare var å finne på norsk, har man nylig oversatt denne informasjonen til flere språk. Visuell kommunikasjon. Når det gjelder visuell kommunikasjon, særlig bildemateriale, må man ta innover seg at vi lever i et multietnisk samfunn. Man må se på hvordan, og til hvem, man kommuniserer, også når det gjelder det visuelle. Et eksempel der dette ikke ble tatt hensyn til var i Oslo kommune sin annonse i Aftenposten Den var blendahvit, det var ikke et eneste bilde av personer med annen synlig bakgrunn enn norsk, heller ikke i omsorgssektoren der minoriteter er overrepresentert. Det var godt gjort å gi et bilde av Oslo i 2009, som var blendahvit, til tross for at Oslo har 25 % synlige minoriteter (annonsen ligger vedlagt i slutten av dokumentet). - Hva om Oslo kommune hadde sendt ut en hilsen til byen der det ikke var bilde av en eneste kvinne? 5

6 - Og hvordan er dette mulig ut fra de retningslinjer, handlingsplan og lovverk som vi har vist til ovenfor? Hvorfor blir det ikke gjennomført i praksis? Med andre ord, mye av myndighetenes visuell kommunikasjon mangler representasjon. Dette er symptomer på at vi ikke har en overordnet kommunikasjonspolitikk som inkorporerer minoritetsperspektivet. Dette gjør også at ungdom som er født og oppvokst i Norge fremmedgjøres. De synes ikke i sitt eget samfunn. Det private næringslivet er de beste på å ha en bred representasjon i den visuelle kommunikasjonen. For eksempel Benetton, Kappahl og Ikea. De tenker inntekt og fortjeneste, og bred representasjon lønner seg. Den private næringen ser alle som kunder og inntektskilder, men man kan spørre seg om vi ikke er kunder i det offentlige også? Hvordan er det det offentlige ser på oss? Så lenge vi er skattebetalere har vi vel alle krav på lik tilgjengelighet på informasjon og likeverdige offentlige tjenester? Og er ikke også minoriteter skattebetalere? Konklusjon Det eksisterer allerede retningslinjer, lover og klare mål og prinsipper i statens informasjonspolitikk, så spørsmålet er hvordan dette skal implementeres i gjeldende praksis. Det trengs kanskje ikke en ny handlingsplan, men det trengs ressurser for å få satt i livet det som allerede finnes. Videre er det viktig at den fremtidige kommunikasjonspolitikken og kommunikasjonsstrategier også i praksis er forankret hos ledelsen, og at den er systemforankret. Den kan ikke bare være knyttet til en person slik at systemet faller fra hverandre hvis personen blir borte. Det er også tydelig at man trenger kommunikasjonsstrategier som er i tråd med samfunnsutviklingen, slik at den kan nå alle innbyggerne. For å løse disse utforingene er det viktig at beslutningene skjer i dialog med minoritet-/innvandrerorganisasjoner, og man må ta i bruk allerede etablerte dialogfora. Minoritet-/innvandrerorganisasjoner må være en del av hele beslutningsprosessen, og det må bevilges nødvendige ressurser for å få dette gjennomført. 6

7 Her følger en oversikt over noen retningslinjer og sentrale momenter i statens kommunikasjonspolitikk samt lover, slik det er utformet på det teoretiske planet: Informasjonspolitikken Den statlige informasjonspolitikken består av tre mål og fem prinsipper for hvordan statlige virksomheter skal informere og kommunisere. Til sammen legger målene og prinsippene føringer for hvordan informasjons- og kommunikasjonsvirksomheten i staten bør utøves. Mål Befolkning, næringsliv og organisasjoner skal ha lik og alminnelig tilgang til å delta aktivt i den demokratiske prosessen få informasjon om sine rettigheter, plikter og muligheter ha reell tilgang til informasjon om det offentliges aktiviteter. Informasjonspolitikken skal dessuten bidra til at informasjon benyttes som virkemiddel for å nå politiske mål. Prinsipper kommunikasjonsprinsippet prinsippet om aktiv informasjon helhetsprinsippet linjeprinsippet prinsippet om informasjon som lederansvar Grupper med spesielle behov Prinsippet om aktiv informasjon innebærer at kravet til egeninnsats skal være lavest for de gruppene av befolkningen som har vanskeligst for å nå fram til det offentlige. Derfor må virksomheter som sender ut informasjon som er myntet på hele eller store deler av befolkningen, sørge for at denne informasjonen også foreligger i en slik form og blir formidlet på en slik måte at den når fram også til grupper som har særskilt behov for tilrettelegging. For rettigheter, ordninger og lignende som spesielt gjelder slike grupper, må informasjonen planlegges med utgangspunkt i målgruppenes evne til å kommunisere og ta til seg informasjon. Det kan for eksempel innebære bruk av sosiale nettverk, tilrettelagt ny teknologi og aktiv bruk av førstelinjen. Prinsippet om informasjon som lederansvar Det er et lederansvar å virkeliggjøre statens informasjonspolitikk i forvaltningen. Ledelsen er ansvarlig for at informasjon og kommunikasjon blir brukt på en profesjonell og etisk forsvarlig måte i arbeidet i den enkelte virksomhet. 7

8 Politiske dokumenter St.meld. nr. 20 ( ) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller St.meld. nr. 49 ( ) Mangfold gjennom inkludering og deltakelse Ansvar og frihet St.meld. nr. 16 ( ) Resept for et sunnere Norge Folkehelsepolitikken Pasientrettighetsloven 1-1. Formål Lovens formål er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet ved å gi pasienter rettigheter overfor helsetjenesten. Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd Informasjonens form Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte. Helsepersonellet skal så langt som mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes i pasientens journal. Helsepersonelloven 1. Lovens formål Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste. 2. Lovens virkeområde Loven gjelder helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp i riket. 4. Forsvarlighet Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell. 8

9 Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven). 1. Formål Lovens formål er å fremme likestilling, sikre like muligheter og rettigheter og å hindre diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. 4. Forbud mot diskriminering Direkte og indirekte diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn er forbudt. Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt i første ledd blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt i første ledd blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre. 9

10 Listen over aktører som OMOD anbefaler til samarbeid i dialogfora og dialoggrupper: - Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM). - Antirasistisk senter - Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner (MiRA) - Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) - Rådet for innvandrer organisasjoner - Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO) - Enhet for mangfold og integrering (EMI) - Primærmedisinsk verksted - Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering (OMOD). 10

11 11

12 12